id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_1465 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.415 | Distriktet omfatter hele Kvaløy i Tromsøysund og Hillesøy herreder. Distrikt nr. 15. Nordre Senja. |
lovdata_cd_5517 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.802 | Justisdepartementet stadfester 16. januar 1981 med enkelte mindre endringer vedtak av Marnardal kommunestyre den 7. februar 1980 om ny politivedtekt for Marnardal kommune, Vest-Agder fylke, jfr. kgl.res. av 16. januar 1925 og 19. august 1932, lov av 6. juni 1891 om politivedtekter for rikets herreder, lov av 22. mai 1875 om adgangen til å gi dramatiske og andre offentlige forestillinger m.v. og lov av 17. juni 1932 om tillegg til politilovgivningen. §1. Med offentlig sted forstås i denne vedtekt gate, vei, sti, park, torg, plass, brygge, strand, anlegg eller annet sted som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel. §6. Den som vil arrangere folketog, friluftsmøte, sportsstevne e.l. på offentlig sted, skal på forhånd gi politiet melding om dette. Slik melding må også gis av den som på eller ut mot offentlig sted vil framføre sang eller musikk, stille til oppvisning eller framvisning eller gjøre bruk av høyttaler. §10. På, ut over eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted er det forbudt: §14. Er det påkrevd på grunn av byggearbeid e.l. at en gate, vei eller plass blir helt eller delvis sperret for et begrenset tidsrom, må det innhentes tillatelse til slik avsperring fra politiet. §16. Sprengningsarbeid på eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted skal på forhånd meldes til politiet, som kan påby særlige sikkerhetstiltak. Inntil arbeidet er utført, skal det ved sperringen settes opp et tilstrekkelig antall tente lykter med gult lys, eller blink-lys når det er mørkt eller usiktbart vær. Åpne grøfter skal snarest mulig fylles, stampes eller jevnes. §18. Ved rensing av tak, maling av hus eller utføring av annet mindre arbeid eller ved oppheising og nedfiring av varer på eller ut mot offentlig sted må det sørges for at stiger, heiser e.l. som blir brukt, har tilstrekkelig styrke og bare behandles av øvede og pålitelige folk. Stiger må tas ned ved arbeidstidens slutt, eller sikres så uvedkommende ikke kan benytte disse. Ansvarshavende for arbeidet plikter å sette opp avvisere som gjør det tydelig at ferdselen er forbundet med fare eller ulempe. §21. Når snø eller is truer med å falle fra hustak mot offentlig sted, skal eieren straks sette opp avvisere som gjør det tydelig at ferdselen er forbundet med fare eller ulempe og snarest sørge for at taket blir ryddet. §22. Politiet kan forby eller gi regulerende bestemmelser for ferdselen på islagt vann eller sjø. Den som skjærer åpninger i isen, skal innhenge åpningene på betryggende måte. §23. Den som driver salg fra portrom, kiosk e.l. på eller ut mot offentlig sted, skal sørge for at området ikke skjemmes eller tilsmusses av virksomheten. Eieren plikter å sørge for at det blir satt opp tilstrekkelig antall kurver for papir og avfall. §24. Kjøretøy som brukes til kjøring av gjødsel, søppel, avfall, jord, sand, koks, sagflis, kloakkinnhold e.l. på offentlig sted, skal være innrettet slik at det ikke spilles unødig under kjøringen. §25. Politiet kan forby sykling, aking eller annen form for sport, lek eller spill i offentlige parker og anlegg. §26. På kirkegård er det forbudt å sykle og ake eller å drive sport, lek, spill eller annet som ikke sømmer seg der. §27. Kunngjøringer, plakater e.l. må ikke slås opp på offentlig sted uten politiets tillatelse. Dette gjelder ikke oppslag på tavler e.l. som er godkjent av kommunale myndigheter til slik bruk. Det gjelder heller ikke oppslag på en eiendom om noe som bare vedkommer eiendommen eller næringsvirksomheten til dem som bor der. §28. Det er forbudt å la hest, storfe, sau, geit eller svin gå løs på eller ved offentlig sted uten forsvarlig tilsyn. §29. Politiet kan bestemme at hund som kan forulempe mennesker eller dyr, på offentlige steder skal holdes i bånd eller være forsynt med munnkurv. §30. På offentlig sted er det forbudt: §31. Politiet kan ta i forvaring hund som går løs i strid med bestemmelsene i §29 og §30. Unnlater den som eier eller besitter hunden å hente hunden innen tre dager etter at han er varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen, kan politiet selge eller avlive hunden. §32. Uten tillatelse av politiet må ingen: 1. holde konsert eller dramatiske forestillinger som nevnt i §1 i lov av 22. mai 1875. §33. Den som vil arrangere forestilling m.v. som nevnt i §32 skal i god tid på forhånd sende søknad til politiet med opplysninger om tid og sted for forestilling m.v. og hvem som er den ansvarlige. Politiet kan fastsette vilkår for tillatelsen. Som vilkår for tillatelsen for sammenkomsten etter §32 - 4 og 5 kan politiet bl.a. c. politioppsyn i og utenfor lokalet. Forestilling m.v. skal ikke finne sted mellom kl. 24.00 og kl. 08.00. Politiet kan gjøre unntak for dette i særlige høve og gi tillatelse til at sammenkomst som nevnt i §32 - 4 og 5 kan vare til kl. 01.00. Politiet skal gis passende plass ved enhver forestilling m.v. som nevnt i §32 punkt 1 og 2. §35. Ved forestilling m.v. skal publikum oppføre seg sømmelig og ordentlig. Ingen må ved støy eller på annen måte hindre eller avbryte forestillingen m.v. eller forstyrre andre tilstedeværende. Berusede personer må ikke gis adgang til forestilling m.v., og skal vises bort. Når hensynet til offentlig ro og orden krever det, kan politiet avbryte forestilling m.v. som nevnt i §33. §36. I avgift til kommunekassen betales av: 1. konsert eller dramatisk forestilling som nevnt i §1 av lov av 22. mai 1875 kr. 0 pr. 2. annen offentlig forestilling eller forevisning som nevnt i §4 i lov av 22. mai 1875 kr. 50-200 pr. 3. skytebane, tivoli, ringkasting e.l. som drives som næring kr. 50-200 pr. 4. offentlig dans e.l. som drives som næring kr. 50-200 pr. dag. §37. Barn under 14 år som på egen hånd streifer om på offentlig sted etter kl. 20.00 i tiden fra 1. oktober til 30. mars eller etter kl. 22.00 i tiden fra 1. april til 30. september, kan politiet bringe eller vise hjem. Barn under 15 år har ikke adgang til offentlig dans som nevnt i §33 punkt 4, eller sammenkomst som nevnt i §33 punkt 5, uten i følge med foreldre eller andre foresatte. §38. Unnlater noen å utføre noe han etter denne vedtekt har plikt til, kan politiet la det utføre på hans vegne eller sørge for at det nødvendige blir gjort for å hindre at forsømmelsen volder skade eller ulempe for andre. §39. Overtredelse av denne vedtekt eller av pålegg gitt i medhold av vedtekten straffes etter straffelovens §339 nr. 2 hvis ikke strengere straffebestemmelse kommer i anvendelse. §40. Denne vedtekt trer i kraft 1 måned etter at den er stadfestet av Justis- og politidepartementet. Fra samme tid opphører politivedtekten for Øyslebø herred stadfestet 7. oktober 1954 og Laudal herred stadfestet 8. november 1954. |
lovdata_cd_49770 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.893 | 1.26 Rasjoneringsmyndighetene skal kontrollere gjennomføringen av rasjoneringen bl.a. ved innhenting av oppgaver, opplysninger og rapporter. De skal også gjennomføre kontroller og inspeksjoner av forhandlere og kunder på stedet. I medhold av bestemmelser gitt med hjemmel i forsyningslovens §11f skal Konkurransetilsynet, fylkesmennene og kommunene føre kontroll med at forsynings- og rasjoneringsbestemmelsene blir overholdt. 0 Endret ved forskrift 16 aug 1999 nr. 947 (i kraft 1 sep 1999). |
lovdata_cd_23084 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.633 | Sola kommune har vedtatt forskrift 25. september 1998 nr. 1030 for forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata (KOSTRA - kommune stat rapportering). Denne erstatter forskrift av 27. oktober 19931 for kommunale og fylkeskommunale budsjetter. |
lovdata_cd_29075 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.938 | Bygningsrådet kan forby at bedrifter, anlegg, opplag og lager av farlig eller særlig sjenerende art blir lagt innenfor kommunens område eller deler av dette. |
lovdata_cd_30111 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.585 | I. Denne generalplanvedtekt knytter seg til generalplan for Kvænangen kommune, vedtatt av Kvænangen kommunestyre 3. desember 1982 og slik den er godkjent av Miljøverndepartementet 16. april 1985. II. Vedtekten omfatter hele kommunen med unntak for de områder der det foreligger reguleringsplan. III. Vedtektsområdet er vist på kart i målestokk 1:100.000 og 1:10.000, datert 15. juni 1978 og gitt Miljøverndepartementets påtegning 16. april 1985. d) Hytteområder er gitt slik avgrensing og grensebeskrivelse: Laukviktangen: Området er beliggende ved sjøen ca. 2 km syd for Kjækan. Areal ca. 100 da. Bankenes: Området ligger fra enden av fylkesveien og nordover. Areal ca. 300 da. IV. Innenfor de områder som er beskrevet under punkt III kan grunn ikke tas i bruk til formål som i vesentlig grad vil vanskeliggjøre den utnytting som er forutsatt i planen. (II 1985 s 266) |
maalfrid_c980e9d51f614cfa48dec1c38db941fa387d7267_17 | maalfrid_helsedirektoratet | 2,021 | no | 0.837 | Bergen har redusert sin undervisning innen galenisk farmasi etter avslutning av samarbeid med et engelsk universitet. Bachelor utdanningene er forskjellige på dette punktet, selv om læringsutbyttene sier det samme alle steder. Utdanningen er preget av at >80 % av de ferdige bachelor- og masterstudentene ansettes i apotek . Produksjonsmiljøene har en sentral rolle i opplæring og videreutdanning av farmasøyter og annet helsepersonell med ansvar for istandgjøring av legemidler til pasienter. Det er et behov for galenisk kompetanse innen produksjon og kvalitet/QP. Dette er kompetanse det er mangel på i dag og som industrien sliter med å rekruttere til. Industrien opplever at farmasiutdanningene i dag primært er rettet mot apotek som yrkesvei, og etterlyser en mer industrirettet utdanning. Tilvirkning av cytostatika, smerteblandinger, parenteral ernæring og antibiotika til enkeltpasienter foregår i spesialiserte lokaler ved de fleste av landets sykehusapotek og ved Boots Lørenskog av spesialtrenet personale som har kunnskaper om formuleringer og steril arbeidsteknikk. Tidligere foregikk magistrell ikke-steril produksjon ved de fleste av landets apotek. Selv om dette ikke lenger er tilfellet er det fortsatt viktig av beredskapshensyn at farmasøyter og apotekteknikere innehar denne kompetanse og at dette er en del av farmasiutdanningene. Kunnskap om galenisk farmasi er også viktig for norsk farmasøytisk industri og for opprettholdelse av de produksjonsstedene som er igjen og for etablering av ny teknologi. Manglende tilgang på kompetanse medfører stort krav til lokal opplæring og blir fordyrende for industrien, samtidig er rekruttering/opplæring tidkrevende. De norske produksjonsmiljøene har blitt gradvis redusert de siste årene (se 2.4). Det er i dag stadig færre personer som har erfaring med industriell formulering/utvikling av legemidler. Til tross for dette har norske legemiddelprodusenter og alle produksjonsenheter innen apotektilvirkning kompetanse om: 19 Informasjonen om utdanningene er innhentet fra Henrik Schultz, instituttleder, Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo 20 QP: kvalifiserte person har ansvar for å påse at legemidler er fremstilt og kontrollert i samsvar med de krav som er stilt i forskrift og eventuelle vilkår som er stilt i markedsføringstillatelsen for det enkelte legemiddel som tilvirkes. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2004-11-02-1441, https://legemiddelverket. |
lovdata_cd_62090 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.808 | Publisert: Somb-1988-21 (1988 73) Sammendrag: Dokumentinnsyn m.v. i vassdragsreguleringssak. Vassdragsreguleringsmyndighetene ville ikke gi innsynsrett i konsesjonssakens dokumenter før NVE hadde vurdert om søknaden fra elverket fylte kravene til opplysninger etter vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 og var lagt ut til offentlig gjennomsyn i medhold av lovens §6 nr. 1. - Uttalt at denne praksis var rettslig uholdbar etter dokumentinnsynsreglene i forvaltningsloven av 10. februar 1967 og offentlighetsloven av 19. juni 1970, idet adgangen til innsyn måtte stå åpen fra det tidspunkt søknaden kom inn til NVE. Myndighetene endret etter dette praksis. - Uttalelser om retten til kopi, om det interkommunale elverks rettslige stilling i forhold til offentlighetsloven og om grunneiernes stilling under saksforberedelsen. Saksgang: (Sak 32E/87) Et interkommunalt elverk søkte om konsesjon for vassdragsutbygging. A klaget over at han ikke fikk innsyn i dokumentene før søknaden var lagt ut til gjennomsyn i medhold av §6 nr. 1 i vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917. I og med at han senere hadde fått tilsendt konsesjonssøknaden, fant jeg ikke tilstrekkelig grunn til å ta den konkrete klagesaken opp til behandling. Saken reiste imidlertid spørsmål av prinsipiell interesse, som jeg tok opp med Olje- og energidepartementet. I brev 9. juli 1987 til departementet viste jeg til at fylkesmannen i den konkrete sak hadde lagt til grunn at rett til innsyn først inntrer når søknaden var mottatt og gjennomgått av Norges vassdrags- og energiverk (NVE), og at standpunktet skulle være i samsvar med fast praksis etablert av NVE. Jeg skrev videre: «Innledningsvis kan det være grunn til å peke på at bestemmelsen om utlegging til offentlig gjennomsyn i §6 i vassdragsreguleringsloven er en særbestemmelse som kommer i tillegg til de alminnelige regler om innsynsrett som finnes i forvaltningsloven av 10. februar 1967 og offentlighetsloven av 19. juni 1970 nr. 69. Det må også være klart at grunneiere som berøres av en reguleringssak, jfr. vassdragsreguleringslovens §16 nr. 1, er parter i forvaltningssaken. Retten til partsinnsyn etter forvaltningsloven er knyttet til begrepet sak og begrenset til saker som gjelder enkeltvedtak. Først når det foreligger en slik sak, vil partene ha krav på innsyn. Det er av interesse å få klarlagt og begrunnet hvor langt arbeidet med en konsesjonssøknad må være kommet etter departementets oppfatning, før nevnte grunnvilkår kan anses oppfylt: allerede når forberedelsene starter, nar søknad er avsendt eller først etter at den er mottatt og gjennomgått av NVE, alternativt av departementet? Kan det eventuelt ha noen rettslig betydning at elverket opptrer som søker og således selv har status som part? Spørsmål om innsyn må videre vurderes i forhold til offentlighetsloven, forutsatt at et rent interkommunalt selskap oppfattes som forvaltningsorgan etter §1. Lovens hovedregel er gjengitt i §2. Også her er innsynet knyttet til en bestemt sak, men ikke på samme måte som i forvaltningsloven avgrenset til saker om enkeltvedtak. Det kan hevdes at saken er tilstrekkelig individualisert og dermed «bestemt» i forhold til offentlighetsloven straks elverket har startet den forberedende behandling med sikte på opp sett av konsesjonssøknad. Dette skulle i så fall i prinsippet åpne for innsyn på et tidligere stadium etter offentlighetsloven enn etter forvaltningsloven. Hvordan ser departementet på denne problemstilling? I offentlighetsloven er innført flere unntaksbestemmelser som kan få anvendelse overfor elverket spesielt verkets forberedende behandling. Seg går foreløpig ikke inn på disse, men forutsetter at departementet kommenterer de regler som etter departementets vurdering eventuelt vil slå igjennom. For øvrig bes departementet gjøre nærmere rede for den praksis som NVE ifølge fylkesmannen skal ha etablert. Jeg tok samtidig opp spørsmål om grunneiernes stilling ellers, i forhold til andre interessegrupper i den såkalte «§4a-fasen» (planleggingsfasen): «Det er under hånden fra NVE opplyst at det i den konsesjonssak som ligger til grunn for A's henvendelse til ombudsmannen, ikke er utarbeidet noen informasjonsbrosjyre i «§4 a-fasen». Forklaringen kan være at NVE's rundskriv 45 av 29. september 1981, med departementets retningslinjer om dette, ikke var kommet da denne konsesjonssaken ble påbegynt. §4 a-fasen i forhold til andre interessegrupper. Av dokumentene i den konkrete klagesaken synes ellers å fremgå at elverket hadde utarbeidet en redegjørelse om utbyggingsplanene som ble sendt en del forvaltningsorganer og organisasjoner til uttalelse, blant annet Norges Naturvernforbund, Den Norske Turistforening og Norges Jegerog Fiskerforbund. Jeg går ut fra at disse organisasjoner ble trukket inn som representanter for de «almene interesser» som det skal tas hensyn til ifølge vassdragsreguleringslovens §4a nr. 1. Etter det opplyste ble A nektet et eksemplar av denne redegjørelse. Hvorledes ser departementet på dette avslaget? Var det tale om en slik redegjørelse/melding som skal sendes NVE etter §4a nr. 2 og som NVE etter §4a nr. 3 «avgjør om og i tilfelle når og på hvilken måte» skal kunngjøres? Departementet svarte med å slutte seg til en innhentet uttalelse av 11. november 1987 fra NVE, der det var gitt uttrykk for følgende synspunkter: «Før vi kommer nærmere inn på disse skal det først gjøres rede for Vassdragsdirektoratets informasjonsopplegg i forbindelse med konsesjonssøknader. Olje- og energidepartementet har i brev av 17. september 1981 fastsatt nærmere retningslinjer for informasjon i forbindelse med vassdragsutbygginger og vesentlige planendringer. For saker som går etter vassdragsreguleringsloven skal det utarbeides en informasjonsbrosjyre i «§4a-fasen» og nok en i selve søknadsfasen. Ved utbygginger som følger bestemmelsene i vassdragsloven skal det utgis en brosjyre i søknadsfasen. Det er utbyggeren som forestår utgivelsen av brosjyrene, men NVE-Vassdragsdirektoratet skal på forhånd kontrollere at innholdet er i samsvar med retningslinjene. I tillegg blir det etter begge lover vanligvis utgitt en brosjyre når konsesjonen/tillatelsen er gitt. Den generelle informasjonen bør således være bra ivaretatt. Brosjyrene skal gi en saklig og mest mulig objektiv informasjon om faktiske forhold vedrørende den aktuelle vannkraftutbyggingen. De skal distribueres i lokaldistriktet med sikte på å nå den enkelte husstand. Det er et hovedsiktemål med de tidlige brosjyrene å sette igang en dialog og skape et tillitsforhold mellom utbygger og andre brukergrupper i vassdraget. NVE's rundskriv nr. 45, datert 29. september 1981, gir en nærmere omtale av hva informasjonsbrosjyrene skal inneholde. Vassdragsdirektoratet har praktisert en slags «karantenetid» på konsesjonssøknader fra de kommer inn til behandling og frem til det er avgjort hvorvidt søknaden fyller vassdragsreguleringslovens krav til opplysninger, jfr. §5. I denne perioden har man ikke villet spre kopier av den ennå ikke godkjente søknad. Årsaken har vært at man anså det uheldig med diskusjon av dokumenter som svært ofte blir endret på visse, punkter. Begrunnelsen for vart noe restriktive syn har således vært rent praktisk fundert idet en diskusjon av en konsesjonssøknad som kunne bli endret under behandlingen i Vassdragsdirektoratet ville virke forvirrende og uheldig. Denne begrunnelsen antas imidlertid ikke å kunne slå igjennom overfor hovedprinsippet om partsinnsynsrett i forvaltningsloven og den alminnelige innsynsrett etter offentlighetsloven. Spesialbestemmelsene i vassdragsreguleringsloven kan neppe brukes til å stenge for partenes innsynsrett noe som heller ikke har vært direktoratets intensjoner. Man må imidlertid etter Vassdragsdirektoratets oppfatning på det aktuelle stadium kunne avslå å sende ut kopi av de ofte svært omfattende søknadsdokumentene og etter omstendigheten begrense innsynsretten slik at parten eller dennes representant kan få se sakspapirene hos forvaltningen. Vassdragsdirektoratet er kjent med Sivilombudsmannens uttalelse i sak nr. 37 i årsmeldingen for 1986, men viser til Frihagens kommentarutgave, 2. utgave 1986 bind 1 498. Sivilombudsmannen reiser videre spørsmål om ikke et rent interkommunalt selskap må kunne oppfattes som forvaltningsorgan etter offentlighetslovens §1, slik at det kan bli tale om innsynsrett etter denne loven allerede når selskapet har startet den forberedende sakbehandlingen. Vassdragsdirektoratet antar at - - - elektrisitetsverk må oppfattes som et forvaltningsorgan etter nevnte lovbestemmelse. I den aktuelle sammenheng opptrer imidlertid elverket, etter Vassdragsdirektoratets oppfatning, ikke som et forvaltningsorgan, men som konsesjonssøker på linje med et hvilket som helst annet selskap. For så vidt angår grunneierens stilling i §4a-fasen etter vassdragsreguleringsloven i forhold til andre interessegrupper, skal Vassdragsdirektoratet anføre: Vassdragsreguleringsloven §4a nr. 3 er en særbestemmelse om kunngjøring før det er blitt noen «sak» i forvaltningslovens forstand. Det må derfor være adgang til å stille allmenne interesser i en annen stilling enn grunneierne når det primært er allmenne interesser bestemmelsen er ment å skulle ivareta. Vassdragsdirektoratet ser imidlertid ingen grunn til å nekte å sende redegjørelse innen rimelige grenser til de som ber om det. I nytt brev til departementet uttalte jeg til dette: «Jeg forstår departementet slik at det mener retten til partsinnsyn etter forvaltningsloven og alminnelig innsynsrett etter offentlighetsloven inntrer fra det tidspunkt konsesjonssøknaden kommer inn til NVE, og at vassdragsreguleringsmyndighetenes praksis med innsyn først fra det tidspunkt søknaden er gjennomgått av NVE er rettslig uholdbar. Dette standpunkt er jeg enig i; se likevel nedenfor om innsyn etter offentlighetsloven i forhold til elverket. Jeg går ut fra at praksis nå endres i samsvar med dette syn. Dette bes for ordens skyld bekreftet. Om NVE' aktuelle stadium» (i tiden fra søknaden kommer inn til NVE og til det er avgjort om søknaden fyller lovens krav til opplysninger), uttalte jeg: «Regler om den praktiske ordning av innsynsretten etter forvaltningsloven er gitt i lovens §20. Etter bestemmelsens annet ledd skal en part på anmodning gis avskrift eller utskrift av dokument. Den samme rett har partens fullmektig eller advokat, jfr. §12. Loven gir altså parten og dennes representant et ubetinget krav på å få kopi av dokumenter som er undergitt partsoffentlighet. - Som NVE nevner har jeg også uttalt dette i sak nr. 37 i min årsmelding for 1986. Dette standpunkt har for øvrig Justisdepartementets lovavdeling lagt til grunn, jfr. lovavdelingens brev 7. september 1983 til ombudsmannen, referert på 87 annen spalte i årsmeldingen for 1986. Jeg kan ikke se at NVE's henvisning til det som uttales i Frihagens bok kan gi konsesjonsmyndighetene tilstrekkelig grunnlag for å fravike lovens klare regel om rett til kopi. Noe tilsvarende ubetinget krav på å få tilsendt kopi er imidlertid ikke oppstilt i loven Hensynet til god forvaltningsskikk tilsier likevel oftest at forvaltningsorganet påtar seg bryderiet med å postlegge kopiene, sammenlign uttalelsene på 88 annen spalte i årsmeldingen for 1986. - Departementet bes vurdere sitt standpunkt på nytt, og ombudsmannen bes holdt orientert. Om elverkets rettslige stilling uttalte jeg: «Jeg har merket meg at elverket oppfattes som et forvaltningsorgan etter offentlighetslovens §1. Spørsmålet om elverket i det konkrete tilfelle opptrer som søker eller utøver annen mer typisk forvaltningsvirksomhet har (etter den lovendringen som skjedde i offentlighetsloven 11. juni 1982) i prinsippet ikke betydning for om dokumentene er undergitt offentlighet etter offentlighetsloven, jfr. §1 om lovens generelle virkeområde og §2 om lovens hovedregel. Lovens «dokumentbegrep» - jfr. §3 - medfører imidlertid at innsyn i praksis ikke vil være aktuelt på det helt forberedende stadium ved utarbeidelse av en søknad. Videre vil det være unntaksbestemmelser i loven som kan tenkes å få anvendelse overfor elverket i slike saker. Jeg viser her særlig til §5 første ledd om unntak for interne dokumenter. Jeg avsluttet brevet slik: «Jeg har ellers merket meg orienteringen om grunneiernes stilling i «§4a-fasen» i forhold til andre interessegrupper. Det anføres at det må være «adgang til å stille allmenne interesser i en annen stilling enn grunneierne når det primært er allmenne interesser bestemmelsen er ment å ivareta». Selv om det vel må antas at også grunneierne normalt vil motta informasjon som gis etter dagens opplegg i «§4a-fasen», må det etter mitt syn stilles spørsmål om ikke grunneierne særskilt burde trekkes inn i denne fasen. Slike saker får normalt stor betydning for berørte grunneiere, og det må vel være av interesse også for sakens opplysning at denne gruppe på et så tidlig tidspunkt som mulig trekkes inn. - Jeg ber om at dette spørsmål blir nærmere avveiet av departementet. Departementet ba 12. august 1988 NVE «om å endre sin praksis mht innsyn i konsesjonssøknader, slik at retten til innsyn inntrer allerede når søknaden mottas av NVE. Dette for å oppnå samsvar med forvaltningslovens og offentlighetslovens krav». I brev samme dag til ombudsmannen bemerket departementet: «Olje- og energidepartementet er enig i at forvaltningslovens §20, 2. ledd gir en part et ubetinget krav på å få kopi av søknadsdokumentene. Man vil imidlertid peke på at det kan innebære store praktiske problemer å gjennomføre en slik praksis, i og med at det ofte vil dreie seg om en svært omfattende dokumentmengde. Man regner med at krav om innsynsrett før søknaden er gjennomgått av NVE, bare i sjeldne tilfelle vil dukke opp i praksis. Departementet er videre enig med ombudsmannen i at et interkommunalt elverk må anses som et forvaltningsorgan uansett hva slags virksomhet det utøver, jfr. definisjonen i offentlighetslovens §1. En tidligere innsynsrett hos vedkommende elverk etter denne loven er dermed i prinsippet aktuelt. Som ombudsmannen påpeker innebærer imidlertid lovens dokumentbegrep, jfr. §3, og unntaksbestemmelsene i loven en vesentlig begrensning av innsynsretten ovenfor elverket. Avslutningsvis reiser De spørsmål om grunneiernes stilling i «§4a-fasen». Vassdragsreguleringslovens §4a tar sikte på å ivareta allmenne interesser. I følge bestemmelsen har utbygger helt klart ikke plikt til å ta hensyn til grunneieres interesser ved utarbeidelsen av planene. Dersom det dreier seg om vesentlige grunneierinteresser vil dette imidlertid i visse tilfelle kunne anses som allmenne interesser, og dermed omfattes av §4a. Før forhåndsmelding kunngjøres sender normalt utbygger ut en grundig informasjonsbrosjyre til lokaldistriktet. Når forhåndsmeldingen er kunngjort får interesserte anledning til å uttale seg, og grunneiere o.a. interesserte har i flg. vassdragsreguleringslovens §6, 4. ledd krav på å få dekket utgifter til sakkyndig veiledning. Grunneiernes behov for orientering må på grunnlag av dette sies å være godt ivaretatt i planleggingsfasen. Saksforholdet ga etter omstendighetene ikke grunn til noe videre initiativ fra min side. Somb-1988-20 Manglande journalføring av korrespondanse mellom statsråd og tenestemannsorganisasjonane. |
lovdata_cd_47703 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.496 | Resolution om Kongens Titel. Fastsatt ved Regjeringens res. 15. november 1905. |
maalfrid_d63b919d0ccb4d50537ff26160890d9652302ba0_18 | maalfrid_sevuppt | 2,021 | en | 0.606 | Hustad, B.C., Lødding, B. Fylling, I. & Ulriksen, R. (2016). ..Rapport 24. Oslo/Bodø: NIFU Nordlandsforskning. Hustad, B.C, Strøm, T. & Strømsvik, C. L. (2013). ]. No. 2. Bodø: Nordlandsforskning. Idsoe, T. (2003). Work behavior in the school psychology service: Conceptual framework and construct validity approached by different methodologies, 313-335.DOI: http://dx.doi.org/10.1016/S0022-4405(03)00084-0 Idsoe, T. (2006). Job aspects in the School Psychology Service. Empirically distinct associations with positive challenge at work, perceived control at work, and job attitudes. (1), 46-72.DOI: http://dx.doi.org/10.1080/13594320500411514 Idsøe, T. (2007). PhD, Oslo: University of Oslo. Faculty of Social Science. Idsøe T, K. A. Hagtvet, E. Bru, U.V. Midthassel, S. Knardahl (2008). Antecedents and outcomes of intervention program participation and task priority change among school psychology counsellors: A latent variable growth framework. , 23-52. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.jsp.2007.01.001 Iversen, S, B. Eilertsen, S.R. Joacobsen, M. Råheim, A-M. Knivsberg (2006) Developing a participatory multidisciplinary team approach to enhance the quality of school start. (3), 271-293DOI: . Lovdata (2017) Opplæringsloven https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17- 61#KAPITTEL_6 Lund, Ø. (2015). SEVU-PPT – Et bidrag til utvikling av pp-tjenesten? [SEVU - PPT - A contribution to the development of the educational psychology service?]. 6, 43-51. Moen, T. (2009). ''Dette har hjulpet meg veldig, altså'': En studie av læreres læring [''This has really helped me'': A study of teachers' learning]. In T. Steen-Olsen & M. B. Postholm (Eds.), [Developing a school that learns] (pp. 73–87). Kristiansand, Norway: Høyskoleforlaget. |
lovdata_cd_38527 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.845 | Hvis et medlem har oversteget egenandelstaket med mindre enn 50 kroner, vil det overskytende beløpet ikke bli utbetalt. Dette følger av folketrygdloven §22-19. Småbeløp kan imidlertid samles opp innenfor en seksmåneders periode og refunderes samlet når utgiftene overstiger 50 kroner. Når et medlem ikke får utbetalt det som overstiger egenandelstaket på grunn av at beløpet er under 50 kroner, bør vedkommende få i retur en stemplet kopi av den kvitteringen som førte til at taket ble nådd, med en påtegning om hvor mye medlemmet «har til gode». |
lovdata_cd_32738 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.753 | 1. I Våler kommune er oppføring av sportshytter, sommerhus o.l. som er beregnet på å bebos i kortere tidsrom (samt tilhørende uthus) forbudt i de områdene som på generalplankart stadfestet 20. februar 1986 er merket «områder med totalt hytteforbud». Det samme gjelder fradeling eller bortfesting (herunder punktfesting) av tomter til bygninger som nevnt. 2. I områder som på stadfestet generalplankart er merket «hytteområder H1-H7» kreves disposisjonsplan godkjent av bygningsrådet. 3. Unntatt fra bestemmelsene ovenfor er disposisjonsplaner som ved vedtektens stadfestelse er godkjent av fylkesmannen. 4. For fradeling og bortfesting (herunder punktfeste) av tomter til og oppføring av slike bygninger som nevnt under nr. 1, skal foruten bygningsloven kap. III, IV og §65 og §68 også gjelde §63, §66, §70, §74 nr. 2, §75, §91, §93, §95, §97, §98, §99, §109 og kap. XV og XVI samt byggeforskriftenes kap. 49. 5. I Våler kommune er det ikke tillatt å føre opp bygninger som nevnt under nr. 1 nærmere vassdrag (elv, sjø, o.l.) enn 50 m. Avstanden regnes fra strandlinjen målt i horisontalplanet ved gjennomsnittlig flomvannstand. 6. Når særlige grunner foreligger kan bygningsrådet dispensere fra bestemmelsene i denne vedtekten. 7. Denne forskrift trer i kraft straks. Fra samme tidspunkt oppheves tidligere vedtekt til §82 i bygningsloven for Våler kommune, stadfestet den 5. oktober 1972. (II 1986 s 344) 1. juli 1988 nr. |
maalfrid_a81ad4ae27926297eaaf0d01a08ac52dd9968119_13 | maalfrid_helsedirektoratet | 2,021 | no | 0.868 | Nasjonal legemiddelberedskap 13 scenariet først inntreffer. Sårbarhetene er grunnen til at det er nødvendig å ha en beredskap. , derimot, refererer til hull i beredskapen. En sviktende beredskap vil ha svakheter der man ikke er i stand til å kompensere for forsyningskjedens sårbarheter på en tilfredsstillende måte. Det store skillet når det gjelder produksjon er mellom produksjon av virkestoff (API) gjennom kjemiske eller biologiske prosesser og produksjon av bruksferdig legemiddel (tilvirkning) basert på innkjøpt virkestoff. Det som hovedsakelig foregår i Norge er tilvirkning av legemidler fra ferdig virkestoff, og hvor Legemiddelverket utsteder tilvirkertillatelse. Tilvirkning er definert i §1-2 . Tilvirkning i apotek er omtalt i Tilvirkning til den enkelte pasient i apotek omtales som resepturproduksjon, mens tilberedning er enkel istandgjøring til den enkelte pasient. I denne rapporten vil begrepet produksjon bli benyttet både for produksjon, tilvirkning og tilberedning til den enkelte pasient, bortsett fra når det refereres fra lovkilder. Prosjektets metode tilfredsstiller på et prinsipielt nivå de seks spørsmålene som utgjør minimumskravet til Det har vært lagt stor vekt på å innhente informasjon fra og lytte til de berørte aktørene som spiller en rolle i beredskapen av legemidler i Norge. Data ble innhentet ved å gjennomføre et sett av arbeidsmøter, vist i Tabell 1. Gjennomførte møter for datainnsamling og forankring. 22.08.18 Samvirkekonferanse med fylkesmennene i regi av DSB Kartlegge nåsituasjonen og svakheter ved legemiddelberedskapen i fylker og kommuner 27.08.18 Referansegruppemøte Kartlegge nåsituasjonen og visualisere forsyningskjeden for legemidler 04.09.18 Møte med fem store kommuner Kartlegge nåsituasjonen og svakheter ved legemiddelberedskapen i kommunene 18.09.18 Møte med en mellomstor og en liten kommune (ønsket flere kommuner, men responsen var dårlig) Kartlegge nåsituasjonen og svakheter ved legemiddelberedskapen i kommunene 25.10.18 Heldagsmøte med utvidet referansegruppe Sette opp scenarioer, koble med svakheter, foreslå tiltak 21.11.18 Heldagsmøte med referansegruppen Vurdering av gjennomførbarhet og effekt for de foreslåtte tiltak 11 Forskrift om tilvirkning og import av legemidler: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2004-11-02-1441 12 Forskrift om tilvirkning av legemidler i apotek: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2001-06-26-738 13 Utredningsinstruksen: https://www.regjeringen. |
lovdata_cd_37695 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.831 | Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Internasjonalt kontor 22.09. |
lovdata_cd_44971 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | en | 0.928 | This regulation will be in force from 1 October 2003. From the same date, regulations no. 785 of 20 March 1989 on the determination and alteration of maintenance contributions are repealed. Attachment. |
maalfrid_530a2df9a056648377f23cd749001468a7c9adde_3 | maalfrid_vetinst | 2,021 | en | 0.907 | All serum samples were tested for specific antibodies against aMPV with a blocking-ELISA produced by SVANOVA (SVANOVIR APV-Ab). Flocks with single positive or inconclusive reactions for antibodies against aMPV were followed up by retesting in duplicate with the same test. In cases of a positive or inconclusive retest result, the flock was resampled with at least 30 new animals. A single positive or inconclusive sample in the surveillance programme was considered false positive if clinical signs of disease were absent in the flock, and all resampled animals were negative for antibodies against aMPV. Table 1 shows the number of flocks and birds tested in 2016. Besides the surveillance programme, there were additional samples taken for the purposes of diagnosing disease, production problems and the control of imported animals were also screened for antibodies against ILT and ART. Antibodies against ILT are often found in samples from hobby flocks. It is thus of major importance that commercial poultry flocks are kept strictly isolated from hobby birds and backyard poultry flocks. The non-commercial bird populations are complex, and pose a problem for the control of this contagious poultry disease due to the difficulties associated with performing systematic disease surveillance in such bird populations. All commercial flocks sampled in the surveillance program in 2016 were negative for ILT and ART. Number of farms, flocks and birds tested in the surveillance programmes for infectious laryngotracheitis (ILT) in chickens and avian rhinotracheitis (ART) in turkeys in 2016. 1. Saif YM, Fadly AM, Glisson JR, McDougald LR, Nolan LK, Swayne DE (editors). Diseases of poultry, 12th ed. Ames: Iowa State University Press; 2008. 2. Løvland A, Tharaldsen J, Jonassen CM, Heier BT, 2004. The surveillance and control programmes for infectious laryngotracheitis (ILT) and avian rhinotracheitis (ART) in poultry flocks in Norway. In: Mørk T, Hellberg H (editors). Surveillance and control programmes for terrestrial and aquatic animals in Norway. Annual report 2004. Oslo: National Veterinary Institute; 2005. p. 116-119. 3. Forskrift om sertifisering av fjørfevirksomheter av 18.11.94 nr. 1020. (Provision concerning the certification of poultry enterprises.) http://www.lovdata.no/for/sf/ld/xd-19941118-1020.html |
lovdata_cd_14644 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.927 | 6. transport av felt storvilt fra området. |
lovdata_cd_63439 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.92 | Publisert: Somb-1969-7 (1969 27) Sammendrag: Utilstrekkelig grunnlag for innstilling i ansettelsessak. Søker burde vært orientert om at attest han fremla, ikke var i samsvar med senere uttalelse fra attestutstederen. Saksgang: (Sak 924/68). Sentralstyret i Det norske Postmannslag klaget over saksbehandlingen i forbindelse med ansettelse av avdelingssjef ved X. postkontor. Selve ansettelsen ble ikke angrepet. Stillingen var kunngjort ledig med søknadsfrist til 20. mai 1968. En av søkerne - avdelingssjef A. som etter sin ansiennitet var nr. 1 på listen over søkerne - hadde med sin søknad lagt ved attest av 10. november 1967 som hans tidligere overordnede - postmester B. - hadde gitt like før han fratrådte som postmester. Postmesteren i X., som var innstillingsmyndighet, hadde innhentet ny uttalelse om A. fra den da pensjonerte postmester B. Den nye uttalelsen, som var datert 30. mai 1968, ga, i motsetning til den attest A. tidligere hadde fått, en lite positiv omtale av hans kvalifikasjoner. Sentralstyret reiste spørsmålet om det etter omstendighetene var riktig å innhente og bygge på en slik uttalelse. Det ble også anført at A. burde vært gjort kjent med den nye uttalelsen og at han også burde vært orientert om at en annen attest han hadde sendt inn fra en tidligere distriktssjef heller ikke stemte med det syn på A. som distriktssjefen senere hadde gitt uttrykk for. I sin innstilling hadde postmesteren uttalt: «Fra de fleste søkere foreligger bare bl. 264, mens spesielt søkeren med den lengste tjenesteansiennitet har lagt ved en rekke til dels gamle attester, avgitt under andre forhold. Jeg har derfor funnet det riktig å behandle søknadene ensartet og legge bl. 264 til grunn, i tillegg til den kjennskap jeg har til den enkelte søker. Jeg har sett meg nødsaget til å utelukke nr. 1 på søkerlisten fra min innstilling, da han neppe kan ventes fylle stillingen på tilfredsstillende måte, likeså kan man risikere at han kan bringe forstyrrelse i det teamwork som praktiseres her og det særs gode kollegiale forhold ved kontoret. Disse antakelser har jeg ikke selv erfart. men en lang rekke uttalelser fra tjenestemenn ved de forskjellige kontorer hvor søker nr. 1 har vært ansatt, peker i en slik retning at jeg ikke tør ta ansvaret for å innstille ham til stilling som postmesterens stedfortreder ôm.v. Jeg er kjent med at distriktskontoret har nøye kjennskap til søkeren og vil kunne gi en førstehånds vurdering av hans skikkethet. Sentralstyret anførte at denne innstilling og grunnlaget for å utelukke A., syntes å være basert på ikke-dokumenterte opplysninger fra andre tjenestemenn om A.s forhold. Etter anmodning fra personalrepresentanten i ansettelsesrådet var innstillingen sendt tilbake til postmesteren, bl.a. for å få en nærmere uttalelse om fra hvem han hadde opplysningene om at A. ikke kunne ventes å fylle stillingen. Postdirektoratet, som klagen ble forelagt for, uttalte: «Klagen inneholder bl.a. følgende 4 direkte spørsmål: 1. Var det rett av innstillingsmyndigheten (postmesteren i X.) å innhente uttalelse fra tidligere postmester i Y., B., om søker nr. 1, A.? 2. Burde ikke innstillingsmyndigheten i tilfelle ha gjort A. oppmerksom på at slik uttalelse var innhentet og hva den gikk utpå? 3. Har innstillingsmyndigheten hatt tilstrekkelig grunnlag å bygge sin innstilling på. 4. Var det riktig av Poststyrets ansettelsesråds flertall å presse fram en avgjørelse i ansettelsessaken ved ikke å gå med på å underrette A. om at distriktssjef C. hadde moderert sin attest vedr. A. før ansettelsessaken ble avgjort? Til de nevnte spørsmål skal man bemerke: Det er ikke gitt regler som begrenser innstillingsmyndighetens rett til å innhente opplysninger om søkere når innstillingsmyndigheten selv mener at disse kan ha betydning ved vurderingen av saken. Om den uttalelsen som innstillingsmyndigheten innhentet fra tidligere postmester B. (etter at denne var fratrådt tjenesten), har byråsjefen i 1. personalkontor i foredraget for Poststyrets ansettelsesråd (dok. - - -) bl.a. uttalt: «Jeg finner ikke å kunne legge noen vekt på uttalelsen av 30. mai 1968 fra tidligere postmester B., som sluttet 31. deseriber 1967. Innstillingsmyndigheten har ikke plikt til å gjøre søkerne kjent med de opplysningene som innhentes om dem. I dette tilfelle ba imidlertid Poststyret distriktssjefen om å overveie å underrette søker nr. 1 A. om hans kvalifikasjoner. Dette har distriktssjefen gjort i brev av 27. september 1968 til A. (dok. - - -). Hva som er tilstrekkelig grunnlag for innstillingsmyndigheten å bygge innstillingen på, må vedkommende myndighet selv vurdere. Det som alltid skal foreligge i forbindelse med en innstilling er: 1. søknad, 2. uttalelse fra søkerens nærmeste overordnede, 3. data om søkeren oppført i bl. - - -). Ad 4. Det foreligger intet i saken om at Ansettelsesrådets flertall har presset fram en avgjørelse i ansettelsessaken. Ifølge bestemmelsene i Postreglementet kap. I tillegg 8 punkt 6 (Instruks for ansettelsesråd i Postverket), kan en sak bli utsatt en gang når et medlem krever det. Det foreligger ikke noe om at det i rådsmøte den 22. august 1968 ble framsatt noen anmodning om å få saken utsatt. Rådet ga enstemmig sin tilslutning til postmesterens innstilling (dok. - - -). Som nevnt ovenfor under ad 2, ble A. underrettet om sine overordnedes uttalelser om ham den 27. september 1968 (dok. - - -). I min uttalelse anførte jeg at det uten videre var klart at en søker ikke har krav på at ansettelsesmyndigheten skal følge den vurdering av ham som det måtte være gitt uttrykk for i fremlagte attester. Innstillingsog ansettelsesmyndighetene plikter å foreta en selvstendig vurdering av søkernes kvalifikasjoner og må normalt kunne innhente ytterligere opplysninger når dette anses ønskelig for at grunnlaget for bedømmelsen skal bli best mulig. Det var derfor ingen feil at postmesteren innhentet nærmere uttalelse fra tidligere postmester B. Den attest B. hadde gitt A. i 1967, stemte dårlig med uttalelser ostmesteren etter det opplyste hadde fått fra tjenestemenn som hadde samarbeidet med A. tidligere, - noe som i seg selv kunne tale for at forholdet ble søkt avklaret. Hvordan uttalelsene fra B. skulle vurderes tillå det innstillings- og ansettelsesmyndighetene å bedømme. Så motstridende som de var, lå det nær ikke å legge særlig vekt på dem i det hele tatt, og etter det som forelå i saken, var det heller intet som tydet på at B.s attester var tillagt nevneverdig betydning ved avgjørelsen. Jeg skrev videre: «Det er klart at postmesteren, som etter det opplyste ikke kjente A., ved sin vurdering av ham ikke kunne være avskåret fra å ta hensyn til opplysninger han ble meddelt av andre tjenestemenn. Når det imidlertid i innstillingen ble bygget på opplysninger som ikke forelå skriftlig i ansettelsessaken, måtte det etter min mening vært oppfordring til å gjøre nærmere rede for disse opplysningene, slik at også ansettelsesmyndigheten kunne få rimelig grunnlag for å bedømme dem. Postmesteren sier i sin innstilling intet om hvilke tjenestemenn som hadde uttalt seg om A. og heller ikke hva disse hadde sagt. Det som er anført i innstillingen, er etter mitt syn så generelt formet at det vanskelig kunne gi ansettelsesrådet forsvarlig grunnlag for å vurdere hvilken vekt de opplysninger postmesteren hadde fått om A., skulle tillegges. Heller ikke da saken på foranledning av personalrepresentanten i ansettelsesrådet ble tilbakesendt for at det kunne bli gitt opplysninger bl.a. om dette forhold, ble det nærmere klarlagt hvilke opplysninger om A. avgjørende for postmesteren. Etter mitt syn burde grunnlaget for postmesterens innstilling om A. vært søkt konkretisert nærmere, før ansettelsessaken ble avgjort. Som Postdirektoratet har pekt på, er det ingen regler som gir søkerne rett til å bli gjort kjent med opplysninger som innhentes om dem i en ansettelsessak. Siden postmester B. imidlertid her avga en uttalelse som stod i sterk motsetning til det han en kort tid tidligere hadde sagt i en attest søkeren fremla, hadde det etter mitt syn vært riktigst at A. var blitt orientert om forholdet, bl.a. fordi han - som det var anført i saken - da kunne overveie om han under disse omstendigheter ville opprettholde søknaden. Divergensen mellom distriktssjef C.s attest til A. og distriktssjefens senere uttalelser om ham kommer etter mitt syn i en annen stilling. Attesten fra C. - 1959, og hans endrede syn på A. er ikke kommet til uttrykk i denne ansettelsessaken, men skriver seg tilbake til en sak fra 1964. |
lovdata_cd_50655 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.887 | Myndigheten til å samtykke i innløsning av festetomt etter tomtefestelovens §33 delegeres til fylkesmannen. I saker etter §33 avgjør fylkesmannen også spørsmål etter §10 annet, tredje, fjerde og femte ledd. Vedtaket trer i kraft 1. juli 1988 og gjelder saker hvor fylkesmannens forberedende behandling avsluttes etter dette tidspunkt. |
lovdata_cd_44241 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.742 | Rikstrygdeverket har det overordnede ansvaret for å utarbeide beredskapsplaner for etaten. Fylkestrygdekontorene skal på bakgrunn av Rikstrygdeverkets retningslinjer utarbeide og iverksette planer på kommunenivå. Slike planer må utarbeides i samarbeid med fylkesmannen. Trygdekontorene, trygdeetatens innkrevningssentral og folketrygdkontoret for utenlandssaker skal inngå i planprosessen, og har ansvar for å iverksette planene på kommunenivå. Fylkestrygdekontorene har i dag en håndbok for beredskap med maler for planer ned på kommunenivå. Spørsmål fra trygdekontorene, trygdeetatens innkrevningssentral folketrygdkontoret for utenlandssaker og om innholdet i planene rettes derfor til fylkestrygdekontoret. De nye beredskapsbestemmelsene i folketrygdloven og i lov om lhsb. kan medføre at dagens planverk må gjennomgås på nytt og eventuelt oppdateres. Fylkestrygdekontorene har ansvaret for å iverksette denne gjennomgangen, og sørge for at alle trygdekontorene er informert om og har øvet på å gjennomføre sine plikter. |
lovdata_cd_48945 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.674 | Forskrift for medisinsk embetseksamen og medisinsk eksamen ved Universitetet i Tromsø. Fastsatt av Kultur- og vitenskapsdepartementet 22. mars 1976. Endret 5. juli 1982 nr. 1118, 19. februar 1987 nr. 132, 14. august 1987 nr. 681. §1. Medisinsk embetseksamen består av fire trinn. Embetseksamen skal normalt kunne avlegges i løpet av 6 år. Bestått embetseksamen gir rett til tittelen candidatus medicinae (cand.med.) Medisinsk eksamen består av de to første trinn til embetseksamen og skal normalt avlegges i løpet av 4 år, medregnet examen philosophicum.1 Bestått medisinsk eksamen gir rett til tittelen candidatus magisterii (cand.mag.). Hvert trinn inndeles i avsnitt/semestre/kurs etter universitetstingets bestemmelser. 1 Jf forskrift om examen philosophicum ved Universitetet i Tromsø av 19. februar 1987 nr. 130. §2. Etter forslag fra Studiestyret for medisin fastsetter universitetstinget hvilke fag/fagkombinasjoner det skal avlegges eksamen i, oppmeldingsprosedyre, prøveformer og til hvilken tid eksamen skal være avlagt. På samme måte fastsetter universitetstinget obligatoriske kurs og obligatorisk klinisk tjeneste. §3. Alle eksamener blir holdt minst en gang i året. Ved eksamen gis karakteren «bestått» eller «ikke bestått». Universitetstinget kan i tillegg fastsette nærmere regler for skriftlig bedømmelse av selvvalgt skriftlig prøve. §4. Det er i samme semester ikke adgang til å framstille seg til eksamen i et fag ved mer enn ett norsk universitet. Universitetstinget fastsetter de regler som skal gjelde for framstilling til eksamen for dem som ikke har bestått og for dem som vil gjenta bestått eksamen. Unnlatt oppmelding til eksamen i rett tid, unnlatt frammøte og trekk under eksamen regnes som ikke bestått eksamen når godkjent forfallsgrunn ikke foreligger. §5. Fagstyret for medisin kan etter innstilling fra studiestyret for medisin, frita for eksamen eller prøve: 2. På bakgrunn av eksamen eller prøve i et velegnet fag utenfor fagkretsen avlagt ved universitetet eller annen institusjon. Universitetsstyret er klageinstans. Opplysninger om generelle fritak skal tas inn i studieplanen. §6. De forskrifter universitetstinget gir med hjemmel i dette reglement, tas inn i studieplanen. §7. Dette reglement tar til å gjelde straks. |
lovdata_cd_6516 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.533 | Delingslovens forskrifter pkt. 14.1 og 14.2 trer i kraft 1. mars 1982 med virkning for Kristiansand og Songdalen. 1982 Forskrift til delingsloven, Melhus m.fl. Gjelder for: Melhus, Midtre Gauldal, Holtålen, Røros, Selbu, Tydal, Bjugn, Ørland kommuner, Sør-Trøndelag. |
lovdata_cd_47757 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.592 | Bouvet-øya er eget domssogn. De forretninger som efter lovgivningen hører under tingrettene, legges inntil videre til Oslo tingrett. De bestemmelser som er gitt i loven om Svalbard av 17. juli 1925 §9, §10, §11, §12 får tilsvarende anvendelse for Bouvet-øya. 1930 Forskr. |
lovdata_cd_50130 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | da | 0.49 | Dødsfall skal meldes til skifteretten/lensmannen på dødsstedet. Dette gjelder også om avdøde ikke var bosatt i det distrikt hvor dødsfallet fant sted. Om de særlige regler som gjelder for dødsfall utenfor bopelsdistriktet, vises det til det som er sagt nedenfor under pkt. 4. 2. Hvem skal gi melding om dødsfallet. |
lovdata_cd_49716 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.734 | Det fredete området omfatter selve øya og en sjøsone ut til 300 m fra land eller skjær ved laveste vannstand. |
lovdata_cd_16998 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.896 | Vedtak av Evje og Hornnes kommunestyre 19. desember 1991 om våpen og flagg for kommunen vert godkjent. Evje og Hornnes kommunes våpen skal vera: På gull grunn to svarte vogner, 1-1. Evje og Hornnes kommunes flagg skal vera: På gul grunn to svarte vogner, 1-1. |
lovdata_cd_8082 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | sv | 0.374 | Delingslovens forskrifter pkt. 14.3 trer i kraft 1. juli 1983 med virkning for alle kommuner i Hedmark fylke. |
lovdata_cd_48880 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.594 | Når et fartøy markerer med det internasjonale signalflagg «A» eller tilsvarende merket skjerm («Jeg har en dykker nede. Hold godt klar og gå med sakte fart»), at dykker eller froskemann er nede, skal andre fartøy passere med forsiktighet, og maskindrevne fartøy skal om mulig stoppe maskinen. Regel 43. |
lovdata_cd_40898 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.878 | Det vises her til kommentarene til lovens §10-8 sjette ledd første punktum. |
lovdata_cd_56570 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.591 | Følgende kommuner skal sogne til Nordhordland tingrett: Gulen, Vaksdal, Modalen, Masfjorden, Austrheim, Fedje, Radøy, Lindås, Osterøy, Meland, Askøy, Øygarden, Sund, Fjell, Fusa, Voss, Samnanger, Os, Austevoll. Følgende kommuner skal sogne til Bergen tingrett: Bergen. Følgende kommuner skal sogne til Hardanger tingrett: Ullensvang, Jondal, Odda, Eidfjord, Ulvik, Granvin, Kvam. Følgende kommuner skal sogne til Sunnhordland tingrett: Stord, Sveio, Bømlo, Fitjar, Tysnes, Kvinnherad. |
lovdata_cd_22856 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.702 | Forskrift om forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata - KOSTRA, Kongsberg kommune, Buskerud. Fastsatt av Kongsberg kommunestyre 8. september 1998 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning, jf. forskrift av 25. september 1998 nr. 1030 for forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata. Stadfestet av Kommunal- og regionaldepartementet 15. februar 1999. |
lovdata_cd_60471 | lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.795 | Aksjeselskapers manglende melding om overføring fra de lokale handelsregistrene til Foretaksregisteret gir i seg selv ikke grunnlag for sletting i avgiftsmantallet. Iht. lov om registrering av foretak av 21. juni 1985, som trådte i kraft 1. januar 1988, skal alle aksjeselskaper registreres i Foretaksregisteret, jf lovens §2-1. Fristen for å overføre registreringen fra de tidligere lokale handelsregist rene til Foretaksregisteret gikk ut 1. januar 1990. Et fylkesskattekontor har i denne forbindelse reist spørsmål om hvordan avgiftsmyndighetene skal forholde seg til de aksjeselskap som var registrert i handelsregistrene, men har unnlatt å overføre aksjeselskapet til Foretaksregisteret. Skattedirektoratet svarte i brev av 18.01.93 til fylkesskattekontoret bl.a.: «Fra 1.januar 1990 opphører rettsvirkningene av å være registrert i handelsregistrene, jf forskrift av 18. desember 1987 om registrering av foretak §16 tredje ledd første punktum. Forskriften angir imidlertid ikke nærmere hvilke rettsvirkninger som faller bort. Skattedirektoratet har ved henvendelse til Justisdepartementet fått forståelsen av at unnlatt overføring til Foretaksregisteret ikke endrer selskapets stilling som selvstendig rettssubjekt og dets evne til å erverve rettigheter og plikter. Vi antar således at et aksjeselskap som ikke har meldt overføring til Foretaksregisteret fremdeles vil være et eget rettssubjekt med evne til å erverve rettigheter og plikter, også i forholdet til avgiftsmyndig hetene. Skattedirektoratet antar på denne bakgrunn at slik manglende overføring ikke i seg selv gir grunnlag for å slette et selskap fra avgiftsmanntallet. På den annen side antas at det blant de aksjeselskaper som er registrert i avgiftsmanntallet, men som ikke har meldt overføring til Foretaksregisteret, vil være en god del som ikke lenger driver avgiftspliktig virksomhet. I og med at foretaksnummer nå registrer es i avgiftsmanntallet, vil selskap som ikke har meldt slik overføring således gi fylkesskattek ontoret grunnlag for nærmere undersøkelse av om de skal slettes fra manntallet. SKM-1993-10 Endringer i skatteloven og ligningsloven vedtatt ved lov av 10. |
lovdata_cd_7290 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.47 | Forskrift om fredning for Pollen naturreservat i Ås kommune, Akershus. Fastsatt ved kgl.res. av 17. september 1982. Fremmet av Miljøverndepartementet. Endret 30 juni 1997 nr. 857. |
lovdata_cd_32734 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.813 | I bebyggelsesplaner og reguleringsplaner skal gjøres rede for plassering av de anlegg som er nevnt i nr. 1. Bygningsrådet kan kreve at det som bilag til reguleringsplan eller bebyggelsesplan følger plan i bestemt målestokk for utforming av ubebygd areal og felles areal. Det kan kreves at denne plan omfatter terrassering, planering, beplanting, forhager, lekeplasser, biloppstillingsplasser, tørkestativ, søppelkasser, sykkelstativ, private kjøre- og gangveger o.l. Når et areal som er større enn 5 da. skal bebygges under ett, skal alltid slik plan innsendes. Bygningsrådet kan påby endringer i innsendte planer etter retningslinjer rådet trekker opp. Rådet kan herunder bl.a. kreve at verdifullt landskap og vegetasjon skal bevares. (II 1974 s 261) |
lovdata_cd_17076 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.637 | Grue kommunestyre har bestemt følgende tid for salg av øl i Grue kommune perioden 1. april 1992 til 31. mars 1996: Hverdager kl. 09.00 - 17. Lørdager og dager før helligdag kl. 09.00 - 14. |
lovdata_cd_9040 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.783 | Godkjenning av våpen og flagg for Stokke kommune, Vestfold. Fastsatt ved kgl.res. av 13. januar 1984. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet. |
lovdata_cd_25535 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.889 | Forvaltningsmyndighet, jf. punkt V, kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra fredningen og fredningsbestemmelsene for tiltak som ikke medfører vesentlige inngrep i kulturminnet, jf. kulturminneloven §15a. |
lovdata_cd_35218 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.787 | Publisert: Ot.prp.nr.45 (1998-1999) Tittel: Om lov om endringer i lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (selveiende institusjoners adgang til å danne finanskonsern mv) Lovforslaget gir det nødvendige rettslige grunnlaget for at sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper kan danne et finanskonsern. I alminnelige finanskonsern som består av både bank og forsikring, kreves det normalt at morselskapet i konsernet er et holdingselskap. Selveiende og medlemseide finansinstitusjoner er karakterisert ved at det ikke kan utøves ordinær eierkontroll, og de kan derfor ikke eies av et slikt holdingselskap. I lovforslaget åpnes for at holdingselskapet erstattes av et selskapsorgan («konsernstyret»), som skal ha bestemmende innflytelse over foretakene i konsernet. De øverste organene i hhv sparebanken og forsikringsselskapet må vedta en avtale som etablerer et slikt konsernforhold med to tredels flertall. I brev 5. juni 1998 oversendte Kredittilsynet et forskriftsutkast til departementet om selveiende institusjoners adgang til å danne blandet finanskonsern. Bakgrunnen for forskriftsutkastet var å skape et rettslig grunnlag for en form for konserndannelse mellom Sparebanken NOR, Gjensidige Skadeforsikring og Gjensidige Livsforsikring. Etter gjeldende regler kan ikke slike selveiende institusjoner danne «finanskonsern». Finansdepartementet mente imidlertid at forskriftsutkastet ikke hadde tilstrekkelig lovhjemmel i gjeldende finansieringsvirksomhetslov, og at slik konserndannelse derfor ville kreve lovendring. Banklovkommisjonens fjerde utredning ( NOU 1998:14 Finansforetak mv) inneholder forslag til regler om selveiende institusjoners adgang til å danne finanskonsern. Utredningen følger som utrykt vedlegg. Banklovkommisjonens forslag ble sendt på høring 25. september 1998, med høringsfrist 31. desember 1998. Forslaget til regler om selveiende institusjoner hadde særskilt høringsfrist - 6. november 1998. I høringsbrevet uttalte departementet følgende om videre fremdrift i saken: «Etter denne høringsrunden vil departementet vurdere endelig i hvilken grad slike regler bør innføres, og om slike regler bør innarbeides i gjeldende regelverk uavhengig av den proposisjon som vil fremmes på bakgrunn av Banklovkommisjonens utredning. Følgende høringsinstanser har hatt merknader til forslaget om selveiende institusjoners adgang til å danne finanskonsern: Høringsinstansene er i hovedsak positive til forslaget om selveiende institusjoners adgang til å danne finanskonsern. Begrepet «selveiende institusjoner» er ikke definert etter gjeldende regler for finansinstitusjoner, og er heller ikke foreslått definert i NOU 1998:14 om finansforetak mv. Tradisjonelt omfatter «selveiende institusjoner» sparebanker, kredittforeninger og finansieringsforetak organisert som stiftelser hvor det ikke er etablert eierinteresser i foretakets kapital. Reglene om grunnfondsbeviskapital modifiserer dette utgangspunktet. Grunnfondsbeviskapitaleiere kan imidlertid ikke utøve eierkontroll over selveiende institusjoner slik aksjonærer i et aksjeselskap kan gjøre. I NOU 1998:14 foreslås å betegne gjensidige forsikringsselskaper som selveiende institusjoner, jf lovutkastet § 4-2. I gjensidige forsikringsselskaper er det i utgangspunktet forsikringstakerne som medlemmer som eier selskapskapitalen og velger de styrende organer. Reglene om grunnfondsbeviskapital modifiserer også her dette utgangspunktet, jf ovenfor. «Medlemseid institusjon» kan etter departementets vurdering være en mer presis betegnelse på gjensidige forsikringsselskaper enn selveiende institusjon. For enkelthets skyld vil imidlertid begrepet «selveiende institusjoner» i det følgende bli brukt både om selveiende og medlemseide finansinstitusjoner. Felles for disse foretakene er at det ikke kan utøves alminnelig eierkontroll over foretakene basert på eierinteresser i kapitalen. Etter gjeldende rett har selveiende finansinstitusjoner ingen generell adgang til å etablere finanskonsern. Det følger forutsetningsvis av lov 10 juni 1988 nr 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finvl) § 2a-3 annet ledd at myndighetene i utgangspunktet bare kan godkjenne finanskonsern som er hierarkisk oppbygget, dvs finansgrupper med et aksjeselskap eller annet eierselskap som konsernspiss. Dette utelukker ikke at f.eks en sparebank eller et gjensidig forsikringsselskap eier et forsikringsselskap organisert som aksjeselskap, eller at et gjensidig forsikringsselskap eier en bank gjennom et mellomliggende holdingselskap, jf finvl § 2-2 annet ledd nr 1 b) og c) og nr 2 b). En selveiende finansinstitusjon kan imidlertid ikke eies av andre institusjoner, og flere slike institusjoner kan derfor i utgangspunktet ikke danne et felles finanskonsern. Det er gitt en særbestemmelse i lov 10 juni 1988 nr 39 om forsikringsvirksomhet (forsvl) § 4-10 som gir gjensidige forsikringsselskaper adgang til å danne en konsernenhet, forutsatt at de nærmere vilkår for dette er oppfylt. Forsvl § 4-10 lyder: Bestemmelsen representerer et unntak fra hovedregelen om at finanskonsern må være hierarkisk oppbygget. Om bakgrunnen for bestemmelsen uttales i NOU 1983:52 s 83: «Utvalget er av den oppfatning at også gjensidige selskaper bør ha anledning til nært og forpliktende samarbeid og til å etablere varige gjensidige konserndannelser. Særlig gjelder dette i forholdet mellom livsforsikring og skadeforsikring - hvor tendensen både i Norge og de fleste andre land har gått i retning av et integrert samarbeid mellom liv og skade som grunnlag for konkurranseevne og effektivitet. Etablering av slike samarbeidsformer eller konserndannelser har vært lett for aksjeselskapene ved at skadeselskapet enten eier livselskapet, eller at begge eies av et holdingsselskap, og at man på denne måte har fått etablert en varig samarbeidssituasjon. For gjensidige selskaper har det hittil ikke vært mulig å etablere liknende konstruksjoner som gir tilsvarende sikkerhet for varigheten av samarbeidet. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at også disse selskaper gis lovhjemmel for konserndannelse, basert på felles, vedtektsfestede selskapsorganer. Det er i dag ingen finanskonsern som er opprettet i samsvar med forsvl § 4-10. Kommisjonen foreslår at selveiende finansforetak skal kunne inngå avtale om opprettelse av finanskonsern, hvor de enkelte foretak skal ledes av et konsernstyre. Foretakene skal i tillegg til konsernstyret ha egne styrer. Konsernstyret skal velges i fellesmøte i generalforsamlingene til de berørte foretak. Foretakene kan velge å opprette en felles generalforsamling, og i såfall skal konsernet også kunne utstede felles grunnfondsbevis. Organiseringen kan sies å ha likhetstrekk med organiseringen av et vanlig finanskonsern, bortsett fra at holdingselskapet (morselskapet) er erstattet av et selskapsorgan (konsernstyret). Dette er ansett nødvendig fordi selveiende institusjoner ikke kan eies av et annet selskap. Banklovkommisjonen begrunner sitt forslag slik ( NOU 1998:14 s 118): «Gjeldende regelverk inneholder ikke uttrykkelige regler som omhandler horisontalt oppbygget finansgruppe, bestående av så vel gjensidig forsikringsselskap som sparebank. Det fremgår imidlertid klart av forarbeidene til endringsloven om finanskonserner, at regelverket burde utformes slik at det ikke ville legge hindringer i veien for blandede konserngrupper med deltagelse av sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper. Årsaken til at samarbeid mellom selveiende banker og forsikringsselskaper ikke ble uttrykkelig omtalt, kan være at samarbeidskonstellasjoner ikke ble oppfattet som noe realistisk alterativ på det daværende tidspunkt. Utviklingen i løpet av 1990-årene har endret dette. Kommisjonen mener at hensynet til klarhet og oversiktlighet tilsier at adgang til å opprette konserngruppe av selveiende institusjoner fastsettes i loven, jf. § 1-3 annet ledd og § 7-5 . Kommisjonen gir ingen ytterligere begrunnelse av forslaget om selveiende institusjoners adgang til å danne finanskonsern. Kredittilsynet viser i sin høringsuttalelse bl.a til de synspunkter tilsynet ga uttrykk for i brev 5 juni 1998 om utkastet til forskrift om selveiende finansinstitusjoners adgang til å danne blandet finanskonsern. I brevet uttalte Kredittilsynet bl.a følgende om en uttalelse fra finanskomitéens flertall i Innst.O.nr.8 (1991-1992): «Det grunnleggende synspunkt er (imidlertid) at forskjellen når det gjelder organisasjonsform mellom selveiende foretak og aksjeselskap, ikke bør tillegges avgjørende vekt i forhold til muligheten for å etablere blandede finansgrupper som ledd i den strukturelle utvikling. Kredittilsynet er enig i et slikt rettspolitisk synspunkt, og kan ikke se at en gruppering basert på samarbeidsavtale og felles selskapsorganer som omfatter sparebank og gjensidig forsikringsselskap, skulle reise særlige betenkeligheter ut fra gjeldende regelverk om finanskonserner eller ut fra generelle tilsynsmessige hensyn. Sparebankforeningen støtter også Banklovkommisjonens forslag, og uttaler: «Sparebankforeningen gir lovforslaget sin støtte, idet det vil bidra til å sikre like rettslige rammevilkår for finansinstitusjonenes adgang til å danne finanskonsern, der både bank og forsikring inngår, uavhengig av institusjonens organisasjonsform. Det er som kjent for tiden innen finansnæringen en markant utvikling i retning av at en stadig større del av den samlede virksomhet skjer innenfor rammen av konserndannelser. Sett i dette perspektiv, og av det hensyn til behovet for å bevare mangfold og tilstrekkelig konkurranse i næringen, er det viktig at også selveiende institusjoner gis reell mulighet for å organisere sin virksomhet på denne måte. «Siktemålet bør først og fremst være å etablere klar hjemmel for slike konserndannelser, samt trekke opp helt sentrale rammeregler. Det forefinnes verken i Norge eller i Europa noen erfaring med blandede konsern bestående av selveiende finansinstitusjoner. Omstendighetene rundt berørte selskaper i fremtidige konserndannelser kan lett tenkes å fremvise store variasjoner. Vi antar derfor at det bør legges opp til smidighet, og at det bør gis rom for at de involverte selskaper kan finne egnede løsninger på avtale- og vedtektsnivå. De aktuelle løsninger vil under enhver omstendighet være gjenstand for myndighetenes prøving gjennom konsesjonsbehandlingen. Også Bankforeningen støtter Banklovkommisjonens forslag, og uttaler bl a: «Bankforeningen ser positivt på at det nå tas initiativ til å gjennomgå reguleringene om finanskonsern i lys av utviklingen i markedet. Som det heter i Regjeringens redegjørelse for strukturpolitikken i Kredittmeldinga 1997 s. 22-23, må reguleringene ikke bli innrettet slik at de hindrer omstillingene som er nødvendige for at finansnæringen skal kunne møte de utfordringer den står overfor, bl.a. « den auka internasjonale konkurransen. Bankforeningen mener forslaget innebærer en oppmyking av separasjonsprinsippet mellom bank- og forsikringsvirksomhet innen samme konsern. Bankforeningen uttaler bl a: «På finansområdet har lovgiver gått lenger enn på andre områder i å instituere det enkelte konsernselskaps uavhengighet. Bl.a. har hensynet til separasjon mellom ulike typer virksomhet (spesielt mellom bank og forsikring) avstedkommet strenge regler vedr. selskapsorganene, der det åpnes liten adgang til samordning og forenklinger mellom konsernenhetene. I forbindelse med den aktuelle lovsak om konserngruppe av selveiende finansforetak synes det imidlertid som Kredittilsynet er mer tilbøyelig enn tidligere til å avbalansere separasjonshensynet mot de hensyn som tilsier at konsernet sees som en helhet. I brevet av 05.06.98 argumenteres det således for en løsning hvor konsernstyret overtar fullt ut den kompetanse som ellers tilligger styret i de enkelte konsernselskap. Samtidig legges det til grunn at de enkelte selskaper også skal ha egne styrer. Kredittilsynet ser ikke bort fra at en slik ordning med to styrer vil kunne medføre «uklare ansvars- og myndighetsforhold mellom konsernstyret og selskapsstyrene», men legger til grunn at disse problemer vil kunne løses gjennom «klare vedtektsbestemmelser». Realiteten i dette er at lovforslaget vil tillate en vesentlig sterkere konsernstyring enn det som hittil har vært tillatt i forhold til andre typer av finanskonsern. Dette understrekes av de regler som foreslås om konsernsjefen. I Kredittilsynets brev sies det uttrykkelig at den foreslåtte regulering «utelukker ikke at konsernsjefen også er daglig leder i ett eller flere av de samarbeidende selskapene». Dette har hittil ikke vært akseptert i konserner som er organisert som aksjeselskaper. Bankforeningen legger til grunn at de løsninger som velges i forbindelse med de nye regler om konserngruppe av selveiende finansforetak, ikke kan bli uten konsekvens i forhold til tilsvarende spørsmålsstillinger i forhold til andre typer finanskonsern. Vi vil be Finansdepartementet overveie om det allerede innenfor dagens lovgivning er rom for oppmykning av praksis, bl.a når det gjelder adgangen til felles styrende organer. Bankforeningen mener videre at nye lovregler om konserndannelse ikke må kunne anvendes som argument mot Banklovkommisjonens forslag om omdanning av sparebanker, og uttaler: «Etter vårt syn er det svært viktig for en videre hensiktsmessig utvikling av strukturen i det norske finansmarkedet at det åpnes en slik frivillig adgang til omdanning for sparebankene. Bankforeningen vil derfor understreke at en vedtagelse av nye lovregler om konserngruppe av selveiende finansforetak (jf lovutkastets § 7-5), ikke i neste omgang må bli et argument for å utelukke en adgang til omdannelse etter kapittel 8. I markedet ser man allerede i dag at sparebanker finner frem til konsernlignende organisasjonsformer med ad hoc-preg. Vi har notert oss at den styringsmodell som er valgt av «Sparebank 1-gruppen», ble beskrevet av Kredittilsynet som «vanskelig», med sikte på mulighetene for å oppnå en hensiktmessig styring og koordinering av samarbeidet (uttalelse 07.03.96 til konsesjonssaken). Bankforeningen vil understreke at behandlingen av NOU 1998:14 representerer en viktig anledning til å utforme et lovverk som kan bidra til en hensiktsmessig utvikling av strukturen i finansmarkedet for fremtiden, og da også for at foretak og konsern skal få en hensiktsmessig organisering og styringsform. Det må ikke bli slik at lovgivningen avskjærer visse typer av foretak fra en frivillig omdanning til aksjeselskapsformen, slik at dette i seg selv kan bli en motivasjon til ad hoc-pregede løsninger. Også de øvrige høringsinstansene synes i hovedsak å støtte forslaget om å la selveiende finansinstitusjoner danne finanskonsern. Etter at høringsrunden var gjennomført, ba Finansdepartementet om en nærmere vurdering av Justisdepartementet og Kredittilsynet vedrørende særskilte selskaps- og konsernrettslige problemstillinger som kan oppstå i et konsern bestående av selveiende institusjoner. I brev 3 februar 1999 gir Justisdepartementet uttrykk for at forholdet mellom konsernstyret og de enkelte foretaksstyrer bør avklares nærmere. Justisdepartementet uttaler bl a: «Vi reiser for det første spørsmål om konsernstyret er ment å skulle ha eksklusiv kompetanse når det gjelder visse sakstyper, med andre ord om meningen er at foretakets egne ledelsesorganer i slike saker ikke skal ha kompetanse til å treffe vedtak selv om det gjelder beslutninger som berører foretakets virksomhet. Et annet spørsmål som må avklares, er konsernstyrets adgang til å instruere foretakenes egne ledelsesorganer. Vi antar at poenget med et konsernstyre må være at det først og fremst skal ivareta konsernets interesser, som ikke nødvendigvis alltid vil være sammenfallende med det enkelte foretaks interesser. Forslaget innebærer dermed at foretakene avgir myndighet til et utenforliggende organ, som er satt til å forvalte andre interesser enn interessene til det enkelte foretak spesielt. På dette punktet avviker modellen fra konsernforhold etter selskapslovgivningen, hvor generalforsamlingens eventuelle instrukser må forutsettes å være sammenfallende med «selskapsinteressen» i snever forstand, og hvor styret uansett har et generelt ansvar for å forvalte selskapet med selskapets interesser for øyet. I vanlige selskapskonserner har konsernforholdet sin bakgrunn i at selskapene er knyttet sammen gjennom felles eierinteresser. Det er videre denne eiermessige tilknytningen som er grunnlaget for at de selskaper som inngår i konsernet, i en del rettslige sammenhenger anerkjennes som en økonomisk enhet. Tilknytningen mellom konsernselskapene er en realitet som lovgivningen knytter visse rettsvirkninger til. Forslaget om finanskonsern har derimot motsatt utgangspunkt: formålet med loven er å konstruere et konsern i den hensikt å skape en tilknytning mellom selskapene. Etter vårt syn fremstår dette som et noe pussig kunstgrep. I brev 23 februar 1999 uttaler Kredittilsynet at konsernstyret bør erstatte de enkelte selskapsstyrer fullt ut. Kredittilsynet antar at det med en slik konstruksjon ikke vil oppstå uklarheter mellom konsernstyret og de enkelte foretaksstyrer, og uttaler bl a: «Det som kan skape uklarheter er at foretakene både etter Banklovkommisjonens forslag og Kredittilsynets forskriftsutkast i tillegg til konsernstyre også skal ha egne «styrer». Kredittilsynet legger til grunn at det i dette ikke behøver å ligge at det mellom konsernstyret og de andre «styrene» skal foretas en lovmessig deling eller oppsplitting av styrenes ordinære kompetanse etter sparebankloven § 15 og forsikringsvirksomhetsloven § 5-3. Modellen kan her baseres på at de enkelte institusjonene skal ha et «styre» oppnevnes og reguleres etter samme prinsipper som sparebankenes «lokalstyrer» etter sparebankloven § 17a flg. Det er da muligens uheldig å betegne disse organer i det enkelte foretak for «styre» så lenge de ikke har styrekompetanse slik som det fremgår av sparebankloven § 15 og forsikringsvirksomhetsloven § 5-3. I sparebankloven § 7 og § 17a) flg benyttes uttrykket «lokalstyre». For å unngå uklarheter og sammenblanding samt for å få frem forholdet til konsernstyret kan de organene som her foreslås gis betegnelsen «virksomhetsstyre» i stedet for betegnelsen «styre». Sparebankloven § 7 første ledd nr 4 fastsetter at en sparebank kan ha et eller flere lokale styrer. Sparebankloven § 17a fastsetter at sparebankenes hovedstyre fastsetter instruks for de lokale styrer. Man har i denne sammenheng ikke sett det nødvendig å lovregulere hvilken myndighet disse lokale styrene skal ha. Kredittilsynet antar at den beste løsningen er at konsernene selv vurderer og regulerer hvilken myndighet styrene i de enkelte foretak skal ha. Hvilken myndighet de kan gis begrenses av de alminnelige reglene om styrets delegasjonsadgang. Innenfor denne grensen bør det enkelte konsern selv regulere spørsmålet i den enkelte institusjons vedtekter og ved instruks. Det er konsernstyret som vil representere sparebanken utad, og «virksomhetsstyrets» kompetanse vil typisk følge av tildelte fullmakter, jfr sparebankloven § 15 og § 17a femte ledd. Kredittilsynet mener derfor det ikke er nødvendig i loven å fastsette nærmere hvilke oppgaver konsernstyret kan delegere til foretakets virksomhetsstyrer. Når det gjelder forholdet til det såkalte «separasjonsprinsippet», anser Kredittilsynet at den foreslåtte konsernmodellen ikke reiser særlige problemer. Det vises til at den enkelte juridiske enhet må oppfylle de aktuelle krav vedrørende kapitalforhold, særskilte regnskapskrav, behandling av kunders midler mv. I tillegg vises til en rekke bestemmelser som skal sikre «brannvegger» mellom de enkelte foretak og sikre at virksomhetene ikke blandes sammen, og hindre at virksomheten på annen måte er uforsvarlig. Kredittilsynet uttaler bl a: «Kredittilsynet ser det slik at de hensyn separasjonsprinsippet skal ivareta først og fremst ivaretas ved at finansforetakenes virksomhet utføres i de forskjellige foretakene som særskilte juridiske enheter. Bankvirksomhet utføres i banken, forsikringsvirksomhet i henholdsvis liv- eller skadeforsikringsselskaper. Hvorvidt det enkelte foretak er organisert som et aksjeselskap, som et medlemseid selskap eller som en selveiende institusjon som inngår i konsern påvirker ikke denne separasjonen. Den enkelte juridiske enhet må fylle de aktuelle krav vedrørende kapitalforhold, særskilte regnskapskrav, behandling av kunders midler m.v. I tillegg kommer at det i lovgivningen er en rekke regler som skal sikre «brannvegger» mellom de enkelte foretak og sikre at virksomhetene ikke blandes sammen og hindre at virksomheten på annen måte er uforsvarlig. I denne sammenheng nevnes forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 som gir krav til forsvarlig kapitalforvaltning. Denne regelen vil kunne være til hinder for transaksjoner som ikke er i tråd med vanlige forretningsmessige vilkår. Bestemmelsen får kun anvendelse på forsikringsselskaper. I tillegg nevnes at forsikringsvirksomhetsloven § 1-2 gir krav til at livs- og skadeforsikring drives i forskjellige selskaper. Bestemmelsen vil således hindre sammenblanding av forsikringsselskapenes virksomhet. I tillegg nevnes forbudet mot forsikringsfremmed virksomhet fastslått i forsikringsvirksomhetsloven § 7-1. Forbudet mot forsikringsfremmed virksomhet har sin parallell i sparebankloven § 22 og § 24 som innebærer grenser for hvilken virksomhet en bank kan drive. Nevnte bestemmelser i sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 vil til en viss grad kunne hindre at virksomheten til sparebanker og forsikringsselskaper i samme konsern blandes sammen. Alle de bestemmelsene som i dette avsnitt er nevnt gir rammer for de enkelte foretakenes virksomhet og gjelder også selskaper som inngår i samme konsern. En konsernkonstruksjon som her drøftes vil etter Kredittilsynets vurdering ikke føre til at bank- og forsikringsvirksomheten blandes sammen. Det skal i denne forbindelse også påpekes at felles styre for foretakene i en konserngruppe ble mulig allerede ved bestemmelsen i forsikringsvirksomhetsloven § 4-10, jf merknadene i pkt III ovenfor og uttalelse i NOU 1983:52 s 37. Konsernstyret tar i egenskap av styre beslutninger som gjennomføres i de enkelte foretakene i konsernet. En viktig forutsetning er imidlertid at det klart fremgår av konsernstyrets beslutninger hvilke av konsernselskapene det treffes beslutninger for. Slik klarhet kan sikres ved at det i loven inntas spesifikke regler om krav til separate protokoller for hvert enkelt konsernselskap. Dette vil kunne sikre klarhet i konserninterne forhold til det enkelte selskaps kreditorer, partsforhold i avtaler osv. Økonomiske problemer i et av foretakene vil ikke smitte over på andre foretak i konsernet i større grad enn i et blandet finanskonsern bestående av aksjeselskaper med et holdingselskap på topp. Kredittilsynet kan ikke se at forslaget om konsernstyre fører til noen svekkelse av separasjonsprinsippet i denne sammenheng. Separasjon vil også kunne fremmes ved at det settes krav om at en fjerdedel av konsernstyrets medlemmer (eventuelt også «virksomhetsstyrets» medlemmer) ikke har andre tillitsverv eller er ansatt i annen finansinstitusjon utenfor konsernet, jf § 2 i forskrift 1. juni 1990 nr 433 om gjensidig representasjon i styrende organer og finansieringsvirksomhetsloven § 2-8 og pkt III ovenfor. Krav som nevnt kan også gjelde ansettelse i foretak som inngår i konsernet. For øvrig påpekes at selv om konsernstyret har ordinær kompetanse som den enkelte institusjons styre, forutsettes at det enkelte «virksomhetsstyre» har et visst ansvarsområde og særskilt skal arbeide for å ivareta denne institusjonens interesser. Eventuelt kan det i loven inntas bestemmelser som sikrer at «virksomhetsstyret» gjennom samarbeidsavtalen, selskapenes vedtekter og instruks får mulighet til å ivareta den enkelte institusjon interesser. Samarbeidskonstellasjoner mellom finansinstitusjoner som ikke inngår i konsern er tradisjonelt blitt etablert gjennom samarbeidsavtaler. Det følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2-7 at slike avtaler skal godkjennes av Finansdepartementet. Departementet antar at nye regler om adgang for selveiende institusjoner til å inngå i konsernlignende strukturer i første rekke vil ha betydning for de planene Gjensidige Liv, Gjensidige Skade og Sparebanken NOR har om å danne finanskonsern. Sparebanken NOR må kunne sies i stor grad å drive sin virksomhet på lik måte som de større forretningsbankene. Departementet antar at det for de mindre sparebankene som tradisjonelt har hatt sterk lokal tilknytning vil være mindre aktuelt å inngå i konsernlignende strukturer. Slike lokale sparebanker antas fortsatt trolig å ville basere seg på samarbeidsavtaler med andre finansinstitusjoner. Dette vil imidlertid bero på en forretningsmessig vurdering, og hvilke organisasjonsformer som er tillatt etter den til enhver tid gjeldende lovgivning. Departementet vil vise til at også større finansinstitusjoner kan basere sitt samarbeid på samarbeidsavtaler. Eksempelvis vises det til Sparebank1Gruppen som er et samarbeid mellom selvstendige sparebanker, jf nærmere omtale i NOU 1998:14 s 138. Forslaget om adgang til å danne konsernlignende strukturer i tillegg til adgangen til å inngå samarbeidsavtaler, synes begrunnet i ønsket om å skape en større grad av fasthet i tilknytningen mellom selskapene. I den sammenheng vil imidlertid departementet peke på at det er få prinsipielle skiller mellom en samarbeidsavtale og en konserndannelse i tråd med Banklovkommisjonens forslag. I begge tilfeller beror tilknytningen på et avtaleforhold, og ikke på eierinnflytelse. Det særegne for slik «konserndannelse» er at det gjelder visse formkrav (vedtakelse i forstanderskap/generalforsamling med flertall som for vedtektsendringer) for hvordan slike avtaler kan inngås. Gjeldende regler om krav til selskapsform og krav til organisering av finanskonsern bygger på kjente selskapsformer der det foreligger langvarig praksis for ansvars- og kompetanseforhold innad i institusjonene og mellom institusjonene i et konsern. Det foreligger ingen tilsvarende erfaring i forhold til «konsern» bestående av selveiende foretak. Banklovkommisjonens forslag innebærer en selskapsstruktur som synes ukjent i internasjonal sammenheng. Dette tilsier etter departementets syn en nærmere vurdering av de ansvarsspørsmål mv en slik ny organisering kan reise. Banklovkommisjonens forslag fraviker den alminnelige selskapsrettslige konsernstrukturen på flere punkter. I følge aksjeloven og allmennaksjeloven § 1-3 annet ledd er et aksjeselskap et morselskap hvis det på grunn av avtale eller som eier av aksjer eller selskapsandeler har bestemmende innflytelse over et annet selskap. Det rettslige utgangspunktet er imidlertid at hvert konsernselskap er en selvstendig selskapsrettslig enhet. Morselskapet kan ikke treffe vedtak med umiddelbart bindende virkning for hele konsernet. Formelt må vedtaket gjentas i det aktuelle datterselskap for å være selskapsrettslig gyldig. Videre kan ikke morselskapet rette direkte pålegg til datterselskapet. Et formelt bindende pålegg må i tilfelle gis av morselskapet i egenskap av aksjonær på generalforsamlingen. I tillegg kan morselskapet utøve sin myndighet ved utpeking av datterforetakets styre. Etter Banklovkommisjonens forslag skal morselskapets rolle erstattes av et selskapsorgan (konsernstyret). I motsetning til et morselskap, skal konsernstyret kunne treffe vedtak som skal være direkte bindende for «datterforetaket». Forslaget åpner derfor for en sterkere konsernstyring enn det som følger av alminnelige selskapsrettslige regler. Finansdepartementet legger stor vekt på at det i et finanskonsern er etablert klare skiller mellom de ulike virksomhetsområdene i konsernet, og særlig mellom bank- og forsikringsvirksomheten. Et slikt «separasjonsprinsipp» bidrar bl.a til at bankkunders og forsikringstakeres interesser i størst mulig grad ivaretas uavhengig av hverandre. En forutsetning for separasjon innen et konsern er at det etableres klare selskapsrettslige skiller («brannvegger») mellom de ulike virksomhetsområder, jf tilsvarende i NOU 1998:14 s 183-184 og Ot.prp.nr.2 (1991-1992) Om finanskonsern s 12. I Innst.O.nr.8 (1991-1992) sluttet representanter for flertallet i finanskomitéen (Arbeiderpartiet og Aunelista) seg til dette, og uttalte bl a: «(Disse medlemmer) vil understreke at det er av stor viktighet å oppnå klare selskapsrettslige skiller mellom de ulike virksomhetene i blandede konserner. Et krav om et mellomliggende holdingselskap vil kunne bidra til å skape oversikt og mer ryddige forhold med hensyn til konserninterne transaksjoner og til å hindre risikooverføringer fra ett område til et annet. Dette er av vesentlig betydning ut fra tilsynsmessige hensyn. Komitéens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet uttalte bl a: «(Disse medlemmer) vil påpeke at de ulike organisasjonsmodeller med holdingsselskap som konsernspiss eller som mellomliggende selskap viser hvor kompliserte konserndannelsene kan bli og følgelig en betydelig økning i kontrollpotensialet når det gjelder interne transaksjoner. Disse medlemmer viser til tidligere merknad med begrunnelse for å gå imot etablering av finanskonserner. Videre går disse medlemmer mot at det åpnes for direkte eierskap og vil derfor subsidiært støtte departementets forslag på dette punkt. Banklovkommisjonens forslag om selveiende institusjoners adgang til å danne «konsern» innebærer at det selskapsrettslige skillet mellom ulike virksomhetsområder i «konsernet» svekkes i forhold til den alminnelige konsernstrukturen, siden det samme selskapsorganet (konsernstyret) skal ha direkte myndighet overfor de operative selskapene i «konsernet». Dette er bl.a påpekt av Bankforeningen som viser til at forslaget innebærer at det tillates en «vesentlig sterkere konsernstyring [over de ulike selskaper i konsernet] enn det som hittil har vært tillatt i forhold til andre typer av finanskonsern». Bankforeningen legger til grunn at de reglene som fastsettes «ikke kan bli uten konsekvens i forhold til tilsvarende spørsmålsstillinger i forhold til andre typer finanskonsern». En slik forutsetning er ikke lagt til grunn i Banklovkommisjonens forslag til regler om finansforetak. Kommisjonen foreslår å lovfeste «holdingmodellen» i alminnelige finanskonsern, dvs at morselskapet (holdingselskapet) skal ha styringen i de operative selskapene i konsernet. I den forbindelse uttaler Banklovkommisjonen bl a: «I de tilfeller hvor det kan være motstridende interesser mellom de operative selskaper antar flertallet at styret i holdingselskapet, på en bedre måte enn de operative selskapene, har hele konsernets interesser for øye når avgjørelser skal tas. Flertallet mener det er uheldig at et operativt selskap eier og bestemmer direkte over et annet operativt selskap, da det vil være en rekke tilfeller hvor selskapene vil ha motstridende interesser. Dersom et av de operative selskapene taper hele sin egenkapital vil dette få direkte betydning for et annet operativt selskap. Ved holdingmodellen vil tapet bare få direkte betydning for holdingselskapet og verne de andre operative selskapene. I «konsern» bestående av selveiende institusjoner foreslår Banklovkommisjonen at morselskapet (holdingselskapet) - i den tradisjonelle aksjeselskapsmodellen - skal erstattes av et selskapsorgan (konsernstyret). Dette forslaget reiser spørsmål i forhold til den argumentasjonen Banklovkommisjonen anfører for valg av holdingmodellen som hovedmodell, hvor hensynet til separasjonsprinsippet og klare selskapsrettslige skiller mellom hhv bank- og forsikringsvirksomhet synes å være sentralt. Riktignok vil et holdingsselskap i realiteten ha vesentlig innflytelse over et datterselskap, bl.a på bakgrunn av at bare en fjerdedel av styremedlemmene i konsernforetak må være eksterne medlemmer, jf forskrift 1 juni 1990 om gjensidig representasjon i styrende organer. Etter departementets syn er imidlertid et sentralt selskapsrettslig skille mellom to foretak i et konsern at de ulike foretakene har selvstendige styrende organer. Dersom man innfører visse felles styrende organer for ulike konsernselskap - som denne saken dreier seg om - vil man i realiteten kunne nærme seg en situasjon hvor de ulike foretakene bare inngår som avdelinger i det samme foretak, underlagt samme styre. Etter departementets syn innebærer Banklovkommisjonens forslag om felles konsernstyre et skritt i den retning. En slik svekkelse av det selskapsrettslige skillet mellom bank- og forsikringsvirksomhet i konsern vil kunne innebære en svekkelse av separasjonsprinsippet. Konsernstyret skal i motsetning til et holdingsselskap ha direkte innflytelse over alle operative foretak i «konsernet», og departementet ser problemer med at et konsernstyre på samme måte som et holdingselskap skal kunne forhindre at tap i et av de operative selskapene indirekte vil kunne påvirke de andre operative selskapene. På den annen side vil eksisterende regler om separasjon av virksomhet til en viss grad kunne avhjelpe betenkelighetene ved å svekke det selskapsrettslige skillet mellom bank- og forsikringsvirksomhet i samme konsern. Det vises i den forbindelse til Kredittilsynets høringsuttalelse. Det vises videre til at foretakene vil være selvstendige rettssubjekt i forhold til f.eks generelle krav til kapitalforhold og i forhold til kreditorer. Gjeldende lovgivning, herunder regnskaps- og selskapslovgivningen bygger på at det enkelte selskap bare har ett styre. Banklovkommisjonens forslag forutsetter at foretaket skal ha to styrer; et konsernstyre og et selskapsstyre. Etter departementets syn vil en slik modell kunne skape uklare ansvars- og myndighetsforhold mellom konsernstyret og selskapsstyrene som ikke vil kunne avhjelpes av vedtektsbestemmelser. Dette gjelder særlig styrets ansvar i forhold til myndigheter og tredjemenn, slik som f.eks styrets ansvar for regnskapsavleggelse og styrets erstatningsansvar. Departementet viser til at det her er tale om sentrale selskapsrettslige forhold. Kredittilsynet foreslår å avhjelpe slike uklarheter ved å gi konsernstyret eksklusiv kompetanse, og anfører at en slik modell kan baseres på ordningen med hovedstyre og lokalstyrer i sparebankloven. På den ene side vil en slik ordning kunne bidra til å skape klarhet i forholdet mellom konsernstyret og de enkelte selskapsstyrer. Konsernstyret vil anses å være selskapenes styre i forhold til sparebankloven, forsikringsvirksomhetsloven og i forhold til annet regelverk som regulerer styrets ansvar og oppgaver. En ordning basert på eksklusiv kompetanse for konsernstyret vil imidlertid kunne bidra til en svekkelse av separasjonsprinsippet, ved at man fjerner de enkelte selskapsstyrene som skal ha det enkelte selskaps interesser for øyet i tilfelle interessekonflikter mellom foretakene i konsernet. Kredittilsynet synes å forutsette at en slik virkning til en viss grad vil kunne avhjelpes ved å pålegge konsernet å opprettholde såkalte «virksomhetsstyrer» som skal ha et visst selvstendig ansvar for å fremme den enkelte institusjonens interesser. Departementet ser at det kan reises spørsmål mht hvilken realitet en slik ordning vil ha i forhold til å sikre separasjon, siden virksomhetsstyrets kompetanse vil være avledet fra konsernstyrets kompetanse. På den annen side antar departementet at et virksomhetsstyre kan ha en viktig rådgivende funksjon overfor konsernstyret i saker som angår den enkelte institusjon. Departementet antar at plikt til å innhente råd fra virksomhetsstyret vil kunne bidra til å ansvarliggjøre og bevisstgjøre konsernstyret i situasjoner hvor det er interessekonflikter mellom de ulike konsernselskapene. Departementet viser for øvrig til at konsernstyret vil ha det ansvar og den kompetanse som følger av særlovgivningen for det enkelte foretak. Dette innebærer at konsernstyret må ha hvert enkelt foretaks interesse for øyet under utøvelsen av sin myndighet. Etter en helhetsvurdering har departementet, under noe tvil, kommet til å kunne foreslå lovregler som åpner for at selveiende institusjoner danner «finanskonsern». For å unngå uklarheter mellom det enkelte selskapsstyre og konsernstyret, vil departementet foreslå at konsernstyret gis eksklusiv kompetanse. Det enkelte selskap skal imidlertid ha et virksomhetsstyre som skal gi konsernstyret råd i saker som angår den aktuelle institusjonen. Virksomhetsstyret kan uttale seg om andre saker av betydning for foretaket. Departementet er i tvil om den foreslåtte modellen i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til klare selskapsrettslige skiller mellom bank- og forsikringsvirksomhet i konsern. Departementet har imidlertid lagt avgjørende vekt på at Kredittilsynet ikke ser tilsynsmessige problemer knyttet til en slik konsernkonstruksjon, og at forslaget har sin bakgrunn i en enstemmig innstilling fra Banklovkommisjonen. Departementet vil videre vise til at flertallet i Banklovkommisjonen har foreslått regler om omdanning av sparebanker og andre selveiende institusjoner. Eventuelle slike regler vil kunne redusere behovet for særlige regler om konserndannelse av selveiende institusjoner. For ordens skyld vil departementet her bemerke at Gjensidige/NOR på vanlig måte vil måtte omorganisere seg hvis senere lovgivning gjør dette nødvendig. For øvrig legger departementet til grunn at konsern bestående av selveiende finansinstitusjoner vil være underlagt de samme rammevilkår i finanslovgivningen som andre finanskonsern. Dette innebærer i henhold til gjeldende praksis bl.a krav til organisering av likeartet virksomhet i konsernet i samme konsernselskap. Ved vurderingen av om konsesjon til konserndannelse skal gis, vil departementet særlig legge vekt på soliditets-, konkurranse-, struktur- og tilsynsmessige hensyn. Departementet understreker at «konsern» bestående av selveiende institusjoner ikke vil anses å være konsern i skatterettslig forstand. Den nærmere reguleringen av konserngrupper bestående av selveiende finansforetak fremgår av utkastet § 7-5. Det foreslås at avtalen om opprettelse av finanskonsern må vedtas av generalforsamlingen i det enkelte foretak «med flertall som for vedtektsendring», jf utkastet § 7-5 første ledd. Etter kommisjonens forslag skal avtalen om etablering av finanskonsern inneholde bestemmelser om konsernstyre og konsernsjef, jf utkastet § 7-5 annet ledd første punktum. I avtalen kan det bestemmes at foretakene også skal ha felles generalforsamling, jf utkastets § 7-5 annet ledd siste punktum. Kommisjonen forutsetter at avtalen skal ha «... bestemmelser om behandlingen av viktige saker vedrørende konsernets samlede virksomhet og bestemmelser om uttreden, deling og oppløsning av konsernet», se NOU 1998:14 s 183. Konsernstyret skal velges i fellesmøte av generalforsamlingene i foretakene i konserngruppen, eller av den felles generalforsamling der denne løsningen er valgt, jf utkastet § 7-5 tredje ledd. Det er foreslått at utkastet § 5-4 skal gjelde tilsvarende. Utkastet § 5-4 har bestemmelser om antall styremedlemmer og styresammensetning, herunder bestemmelser om de ansattes rett til å bli valgt som styremedlemmer og om krav til eksterne styremedlemmer. De enkelte foretak i konsernet skal anses som datterforetak i forhold til de alminnelige konsernreglene i utkastet til lov om finansforetak med mindre Kongen bestemmer noe annet, jf utkastet § 7-5 tredje ledd. Det enkelte datterforetak skal i tillegg ha egne styrer som skal velges og sammensettes etter de alminnelige reglene i utkastet til lov om finansforetak. Konsernstyret skal kunne treffe vedtak som er bindende for foretakene i gruppen. Kommisjonen uttaler i den forbindelse ( NOU 1998:14 s 184): «En forutsetning for etablering av et finanskonsern bestående av selveiende finansforetak er at det etableres et konsernstyre som har bestemmende innflytelse over de selveiende finansforetak. Uten et slikt konsernstyre vil tilknytningen mellom foretakene ikke få den nødvendige fasthet. Videre skal konsernstyret ansette konsernsjef eller direksjonen. Direksjonen er etter kommisjonens forslag et kollektivt organ for den daglige ledelse, jf utkastets § 5-11. Kommisjonen foreslår også regler om utstedelse av felles grunnfondsbevis i konsernet, jf utkastet § 7-5 femte ledd. Kommisjonen gir ingen nærmere begrunnelse for forslaget. Det er et vilkår for slik utstedelse at konsernforetakene har valgt å ha felles generalforsamling. Etter forslaget skal vedtak om utstedelse av felles grunnfondsbevis fastsette hvor stor del av kapitalbeløpet hvert av foretakene skal tilføres. Utbytte på felles grunnfondsbevis skal fastsettes av den felles generalforsamlingen ut fra årsoverskuddet i hvert av foretakene og etter reglene i utkastet § 6-8 annet og tredje ledd. Utkastet § 6-8 annet og tredje ledd gir nærmere regler om utbytte på grunnfondsbevis. Kommisjonen foreslår at begrepet «finanskonsern» skal omfatte konserngruppe etablert ved avtale mellom selveiende finansforetak basert på felles vedtektsfestede selskapsorganer eller annen felles ledelse av den samlede virksomhet, og som er godkjent av Kongen, jf utkastet § 1-3 annet ledd. I den forbindelse gjør kommisjonen rede for samarbeid mellom selvstendige selveiende institusjoner som ikke inngår i konsern, og gjør særlig rede for samarbeidet mellom sparebankene som eier Sparebank1Gruppen. Kommisjonen uttaler i den forbindelse bl.a ( NOU 1998:14 s 138): «Kommisjonen legger til grunn at selveiende finansforetak fortsatt skal kunne samarbeide om enkelte oppgaver uten at det av den grunn skal anses å være et finanskonsern. Det antas likevel å være en grense for når et samarbeid er så omfattende at selskapene må anses å være et finanskonsern. Når det gjelder hvilke selskaper som bør omfattes av reguleringen, uttaler Kredittilsynet følgende: «Finansieringsvirksomhetsloven § 3-2 åpner også for at finansieringsforetak kan organiseres som stiftelser eller forening av lånetakere (kredittforeninger). Stiftelser er selveiende institusjoner, kredittforeninger er medlemseid. Kredittilsynet antar at lovutkastet § 1-3 annet ledd omfatter både sparebanker, stiftelser, gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger. Kredittilsynet har ikke tatt stilling til om det er hensiktsmessig at også kredittforeninger kan inngå i en slik konserngruppe som definert i lovutkastet § 1-3 annet ledd. Kredittilsynet vil imidlertid peke på at Banklovkommisjonen har foreslått at adgangen til å opprette nye kredittforeninger bør oppheves. Dersom selveiende finansinstitusjoner som kan danne finanskonsern ikke skal omfatte alle de her nevnte selskapsformer bør dette klargjøres i lovteksten eller lovens forarbeider. Slik lovforslaget er utformet omfatter det ikke bare blandede finanskonsern, men for eksempel også samarbeid mellom gjensidige forsikringsselskaper av den type som er inngått mellom Gjensidige Skade og Gjensidige Liv og samarbeid mellom gjensidige forsikringsselskapet hjemlet i forsikringsvirksomhetsloven § 4-10. Kredittilsynet mener det bør være et absolutt krav for opprettelse av konsern av denne typen at det etableres et konsernstyre. Når det gjelder valg av konsernstyre, uttaler Kredittilsynet bl.a følgende: «Etter sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven velges styret av henholdsvis forstanderskapet eller representantskap. Sparebankenes forstanderskap og forsikringsselskapets representantskap er to svært forskjellig sammensatte organer. Forsikringsvirksomhetsloven § 5-1 fastslår at representantskapets valgrett kan overføres til andre. Sparebankloven § 14 annet ledd fastslår at reglene om styrevalg og sammensetning kan fravikes av Finansdepartementet i særlige tilfelle. Det vil derfor også uten vedtakelse av Banklovkommisjonens forslag kunne etableres et fellesvalg uten at dette kommer i strid med sparebank- eller forsikringsvirksomhetsloven. Selv om regler om sammensetningen av generalforsamlingen i finansforetak som ikke er aksjeselskap først evt. vil bli gitt på et senere tidspunkt mener Kredittilsynet at det allerede nå bør gis adgang til å avholde fellesmøte mellom de øverste organene i de selveiende foretakene i konserngruppen. Regler for gjennomføringen av slike fellesmøter må gis i konsernavtalen. I forskrift bør det fastsettes at vedtektene skal ha nærmere bestemmelser om slike fellesmøter. Så lenge det ikke er vedtatt regler som fastslår at generalforsamlingen skal være den øverste myndighet i alle typer finansinstitusjoner og at styret velges av dette organet bør det imidlertid også åpnes for at konsernstyret kan velges ved likelydende vedtak fattet av de organer som i hvert av de selveiende foretakene som inngår konsernavtalen velger disse foretakenes egne styrer. Forsikringsforbundet finner det noe uklart hvordan valget av konsernstyret skal skje i fellesmøte, og uttaler: «En god løsning vil kunne være at konsernstyret velges ved likelydende vedtak i de ulike generalforsamlingene. Partene i et slikt finanskonsern vil i så fall kunne avtale ulike representasjonsløsninger. Norges Bank ønsker også en nærmere klargjøring av konsernstyrets myndighet og ansvar i lovteksten, og uttaler: «I hht. lovutkastets § 7-5 fjerde ledd skal konsernstyret kunne treffe vedtak som er bindende for de selveiende foretakene. Lovutkastet inneholder imidlertid ikke ytterligere bestemmelser som klargjør konsernstyrets myndighet og ansvar. Vi peker her på at det i spesialmotivene til bestemmelsen (s. 184) legges til grunn at det etableres et konsernstyre som har bestemmende innflytelse over de selveiende foretakene. Denne forutsetning bør etter Norges Banks vurdering klargjøres i lovteksten. Den nærmere fordelingen av oppgaver mellom konsernstyret og foretaksstyrene bør reguleres i en særskilt avtale mellom de selveiende foretakene, som vedtas i fellesmøte av generalforsamlingene i foretakene i konsernet eller i tilfelle av den felles generalforsamling. Justisdepartementet peker i brev 3. februar 1999 på uklarheter som kan oppstå i forhold mellom konsernstyret og de øverste organer i et forsikringsselskap og en sparebank, og uttaler bl a: «Vi antar at det ikke kan være aktuelt å frata disse organene retten til å instruere konsernstyret. (Hvis det er tilfellet, må man i det minste vurdere et enstemmighetskrav for å kunne opprette et finanskonsern.) Hvis det er meningen at de skal ha en slik instruksjonsadgang, reiser vi spørsmål om hvordan instruksjonsadgangen skal samordnes, siden man ikke kan se bort fra at det vil bli gitt instrukser som ikke lar seg forene. Kredittilsynet drøfter i brev 23. februar 1999 også spørsmål knyttet til utøvelse av instruksjonsmyndighet over konsernstyret, og uttaler bl.a (under forutsetning av at det ikke etableres felles generalforsamling): «Det er nå ikke adgang til å etablere en ordning med felles generalforsamling. Ettersom et konsern etter de reglene som nå forberedes består av flere selvstendige foretak med hver sitt øverste organ vil det kunne tenkes at konsernstyret kan få motstridende instrukser/vedtak fra generalforsamling og forstanderskap. Dette vil i så fall kunne medføre at konsernstyret ikke kan gjennomføre lovlige vedtak fattet i generalforsamling eller forstanderskap, uten at styret samtidig opptrer i strid med lovlig fattet vedtak i et av de andre foretaks øverste organ. Kredittilsynet antar at så lenge kompetansen til den enkelte generalforsamling eller i forstanderskapet er begrenset til forhold vedrørende den enkelte institusjon, vil instrukser vedrørende ulike selskapers virksomhet ikke være rettslige uforenlige. Problemet som ovenfor er påpekt vil først oppstå dersom det skulle dreie seg om en beslutning som berører flere av konsernselskapene, f.eks anskaffelse og integrering av datasystemer. En instruks fra det øverste organ i et av foretakene som hindrer et slikt tiltak vil medføre at tiltaket ikke kan gjennomføres på konsernbasis. I prinsippet kan dette sees som parallelt med behovet for nødvendig enighet mellom bestemmende organer i to selvstendige selskaper (utenfor konsernforhold) for gjennomføring av fellestiltak. At styrene i selskapene er identisk gjennom etableringen av et konsernstyre som drøftet, hindrer neppe et slikt synspunkt. Konsekvensen er imidlertid at konsernstyrets myndighet til å styre og kontrollere det samlede konsern er tilsvarende begrenset, og for så vidt noe svakere enn morselskapets innflytelse i et konsern som består av aksjeselskaper. Kredittilsynet uttaler videre om motstridende instrukser til konsernstyret: «Ordningen med konsernsjef og konsernstyre syntes å være egnet til å redusere faren for at det gis motstridende instrukser til konsernstyret. Det vil dessuten i samarbeidsavtalen og/eller i foretakenes vedtekter kunne etableres ordninger med sikte på å hindre motstridende instrukser eller at konsernet på annen måte kan løse de problemer som manglende enighet skaper. Slike løsninger kan f.eks gå ut på at det etableres en ordning med felles (samtidig) møte hvor en behandler saker som er felles for hele konsernet. Som eksempel nevnes etablering av felles datasystem og godkjennelse og konsernregnskap. Fellesmøter vil kunne være egnet til å hindre misforståelser og på annen møte skape enighet i saker som berører hele konsernet. Ellers forutsettes at de respektive generalforsamlinger og forstanderskap beholder sin ordinære kompetanse til f.eks å fastsette selskapsregnskap, beslutte utstedelse av grunnfondsbevis m.v. Forutsatt at en velger løsningen med valg av konsernstyre (det vil si felles styre) gjennom likelydende vedtak i de respektive foretaks kompetente organer, må en vurdere spørsmål som kan oppstå ved at noen av foretakene i konsernet ensidig avsetter/ønsker å avsette styret eller noen av styremedlemmene. Problemet har sammenheng med det bredere spørsmål om hvordan et konsern som dette skal kunne oppløses/avvikles, og bør/vil finne sin løsning gjennom en drøftelse og avklaring av dette. I og med at dannelsen av konsernet er forutsatt å skje gjennom vedtak av de enkelte institusjoners øverste organer med flertall som for vedtektsendringer, er det nærliggende at oppløsning/uttreden av konsernet (ihvertfall) må vedtas på samme måte (for det enkelte selskap). Kredittilsynet ser ikke behov for nærmere regulering av avvikling av konsern bestående av selveiende institusjoner, ut over de regler som alt gjelder ved avvikling av konsern bestående av aksjeselskaper. Sparebankforeningen mener konsernet bør kunne velge å la ett av konsernforetakene står som utsteder av grunnfondsbevis, og uttaler: «Når selveiende finansinstitusjoner etablerer et finanskonsern, er det nærliggende at konsernet som sådant bare utsteder ett felles grunnfondsbevis i markedet. I sær gjelder dette om konsernet har felles øverste beslutningsorgan og flere konsernselskaper trenger egenkapital fra eksterne kilder. Konsernet bør imidlertid også ha mulighet for at bare ett av konsernselskapene står som utsteder av grunnfondsbevis. Dette vil først og fremst være aktuelt om bare ett av konsernselskapene trenger ekstern egenkapital. Det bør være opp til konsernet selv å avgjøre spørsmålet om separat utstedelse av grunnfondsbevis fra ett eller flere konsernselskap hver for seg, eller felles grunnfondsbevisutstedelse mellom konsernforetakene. Forsikringsforbundet reiser også visse spørsmål om utstedelse av felles grunnfondsbevis, og uttaler: «Forsikringsforbundet mener videre at det ved utstedelse av felles grunnfondsbevis fra en konserngruppe med selveiende finansforetak, bør presiseres klart i prospektene hvilken ansvarsfordeling det er mellom foretakene i konserngruppen. Forsikringsforbundet legger til grunn at felles grunnfondsbevis bare er en teknisk løsning og at konsernenhetenes ansvar i forhold til et felles papir ikke er annerledes enn om foretakene hver for seg hadde hentet inn ansvarlig kapital. Det er generelt viktig at det ikke oppstår misforståelser i markedet omkring grunnfondsbevisenes rettigheter og plikter. Kredittilsynet mener reguleringen av felles grunnfondsbevisutstedelse bør utsettes, og uttaler: «Banklovkommisjonen foreslår i § 7-5 at konserngruppen kan utstede felles grunnfondsbevis dersom de har felles generalforsamling. Felles grunnfondsbevis for foretakene i konserngruppen reiser en del spørsmål knyttet til for eksempel emisjoner, beregning av utbytte, fusjoner, nedskriving ved underskudd i et eller flere av foretakene i konserngruppen m.m. Disse spørsmålene må reguleres i en egen forskrift for felles grunnfondsbevis. På denne bakgrunn mener Kredittilsynet at vurderingen av og eventuell vedtakelse at lovutkastets § 7-5 femte ledd bør utsettes til vurderingen av og vedtakelsen av resten av utkast til lov om finansforetak. Statistisk sentralbyrå gir uttrykk for skepsis til forslaget om at konsernet skal kunne utstede felles grunnfondsbevis, og uttaler: «Statistisk sentralbyrå har imidlertid motforestillinger dersom betydningen av § 7-5, 5. ledd er at konsernet - definert ved den vedtektsfestede avtalen - skal kunne utstede grunnfondsbevis: Av hensyn til statistikken er SSB avhengig av at alle transaksjoner og fordrings- og gjeldsforhold relaterer seg til enheter som kan identifiseres. Dette er avgjørende for konsistensen i statistikken og tildelingen av statistiske kjennetegn, som f.eks. sektor- og næringskoder. Statistisk sentralbyrå redegjør i sin høringsuttalelse nærmere for enkelte problemstillinger som felles grunnfondsbevis reiser i forhold til ulike registre og statistikker. Kredittilsynet mener det bør gis en forskrift samtidig med de nye lovbestemmelsene. Finansforbundet har visse kommentarer til forholdet til samarbeidsavtaler mellom uavhengige selveiende finansinstitusjoner: «Finansforbundet har i særlig grad vært opptatt av spørsmålet om hvilke kriterier som skal være avgjørende for når et etablert samarbeidsprosjekt skal vurderes som et finanskonsern. Vi ser at det vil være behov for at selveiende finansforetak fortsatt skal kunne samarbeide om oppgaver uten at det skal falle inn under reglene om finanskonsern. Vår bekymring går i retning av en viss usikkerhet på hvor grensen for hva som er et så omfattende samarbeid at selskapene må anses å være et finanskonsern og dermed plikter å følge reglene i § 7-5. Når det gjelder forholdet til annen lovgivning, uttaler Sparebankforeningen bl a: «Vi reiser ellers spørsmål om det ikke bør være hjemmel for å fravike finanslovgivningen gjennom avtale og vedtekter for de berørte finansinstitusjoner, jf her som nevnt foran vår merknad til utredningens utk. § 7-5(2) om tilsvarende i forsikringsvirksomhetsloven § 4-10. Lovgivningen om finansinstitusjoner og finanskonsern er således i første rekke formulert med tanke på blandede konserndannelser basert på eie av aksjer i datterselskap. Det antas at det for blandede finanskonserner av selveiende finansinstitusjoner, i enkelte relasjoner kan vise seg å være tungtveiende legitime behov for ordninger som avviker fra de alminnelige regler som jo ikke er skrevet med slik konserndannelse for øyet. Dette må under enhver omstendighet tas inn i avtalen som vil være gjenstand for godkjennelse av Kongen. Det kan på den annen side også oppstå ønsker fra myndighetenes side om å treffe vedtak om at konsernavtalen inneholder regulering av bestemte ordninger som avviker fra de alminnelige regler, jf vårt forslag til § 2a-16(6). Forsikringsforbundet og Kredittilsynet gir uttrykk for tilsvarende synspunkter som Sparebankforeningen. Sparebankforeningen viser videre til kommisjonens forutsetning om at konsernavtalen skal ha bestemmelser om bl.a behandlingen av viktige saker vedrørende konsernets samlede virksomhet, og uttaler: «Dette er vesentlige forhold. Ut fra en prinsipiell synsvinkel antar vi at de forutsetninger som her kommer til uttrykk, bør «løftes opp» på lovs nivå. Samtidig er det etter vårt skjønn viktig at loven ikke legger unødige føringer på de løsninger som de berørte selskaper og konsesjonsmyndigheten ser som ønskelige og forsvarlige. Banklovkommisjonens forslag i NOU 1998:14 inngår i et helhetlig lovforslag, som forutsettes å erstatte bl.a finansieringsvirksomhetsloven, forsikringsvirksomhetsloven og sparebankloven. Departementet vil imidlertid i denne proposisjonen fremme forslaget om selveiende institusjoners adgang til å danne finanskonsern uavhengig av de øvrige forslagene i NOU 1998:14. Dette innebærer at både Banklovkommisjonens lovutkast og gjeldende regelverk må justeres i lys av at den rettslige ramme er annerledes enn det som ligger til grunn for Banklovkommisjonens utkast. I det følgende vil Banklovkommisjonens lovutkast § 7-5 og § 1-3 annet ledd drøftes nærmere. Kommisjonen har foreslått at selveiende institusjoner generelt skal kunne inngå i konsernet. Når det gjelder spørsmålet om hvilke selveiende institusjoner som skal kunne inngå i finanskonsern, mener departementet at adgangen til å inngå i finanskonsern bør begrenses til de tilfeller det foreligger et særlig behov. Departementet antar at det er mindre praktisk for finansieringsforetak organisert som stiftelser og kredittforeninger å inngå i denne formen for finanskonsern. Det vises for øvrig til at Banklovkommisjonen har foreslått at adgangen til å opprette nye kredittforeninger bør oppheves. Departementet vil derfor foreslå å begrense lovforslaget til å omfatte sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper. Når det gjelder opprettelse av finanskonsern av denne type, mener departementet i likhet med kommisjonen at dette bør vedtas av forstanderskap i sparebank eller generalforsamling/representantskap i gjensidig forsikringsselskap med flertall som for vedtektsendringer. Departementet vil videre foreslå en bestemmelse i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 som uttrykkelig fastslår at opprettelse av slik konserngruppe krever konsesjon fra Kongen. Forslaget om felles generalforsamling er basert på regler i Banklovkommisjonens forslag i lovutkastet kapittel 5. Forslaget innebærer en samordning av reglene om generalforsamling i finansforetak. Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å opprette en slik felles generalforsamling for en sparebank og et gjensidig forsikringsselskap. Flere høringsinstanser mener det bør åpnes for at vedtektene skal kunne fravike særlovgivningen på dette punktet. Departementet viser til at reglene om felles generalforsamling henger nært sammen med de foreslåtte bestemmelsene om generalforsamlingen i Banklovkommisjonens forslag til lov om finansforetak kapittel 5. Etter departementets syn bør det ikke åpnes for å fravike disse reglene i særlovgivningen før reglene i lovutkastets kapittel 5 er nærmere vurdert og behandlet. Selv om det i denne omgang ikke åpnes for felles generalforsamling, vil departementet peke på at de øverste organer i de enkelte foretak kan velge å avholde møter samtidig, dersom dette finnes hensiktsmessig. En rekke høringsinstanser har merknader til Kommisjonens forslag til regulering av konsernstyret. Departementet viser til drøftelsen overfor under kapittel 4. Etter departementets syn vil ordningen med et konsernstyre kunne bidra til at det selskapsrettslige skillet mellom ulike virksomhetsområder i «konsernet» svekkes i forhold til den alminnelige konsernstrukturen, siden det samme selskapsorganet (konsernstyret) skal ha direkte myndighet overfor de operative selskapene i «konsernet». Isolert sett kan dette tilsi at man opprettholder styrene i de enkelte foretakene, i tillegg til konsernstyret. Etter departementets syn vil imidlertid en slik løsning kunne skape uhensiktsmessige ansvars- og kompetanseforhold mellom konsernstyret og foretaksstyret som ikke vil kunne avhjelpes ved lov- eller vedtektsbestemmelser. I tråd med Kredittilsynet tilråding i brev 23. februar 1999 vil derfor departementet foreslå å gi konsernstyret eksklusiv kompetanse. Dette forutsetter at de enkelte selskapsstyrer ikke videreføres i den form og med den kompetanse de har etter gjeldende regler. Det foreslås imidlertid at det kan opprettes «virksomhetsstyrer» for det enkelte foretak. Slike virksomhetsstyrer vil kun ha en rådgivende funksjon overfor konsernstyret. Konsernstyrets ansvar og oppgaver vil etter forslaget følge av de alminnelige regler om styrets ansvar og oppgaver i sparebankloven, forsikringsvirksomhetsloven og i lovgivningen for øvrig. Kommisjonen foreslår at konsernstyret skal velges i fellesmøte av generalforsamlingene i foretakene i konserngruppen eller i tilfelle av den felles generalforsamling. Kredittilsynet og Forsikringsforbundet mener i tillegg at de kompetente organene i de respektive foretak ved likelydende vedtak skal kunne velge konsernstyret. Departementet slutter seg til det sistnevnte forslaget. Som nevnt ovenfor, ønsker ikke departementet nå å foreslå regler om felles generalforsamling. Såvidt departementet kan se, innebærer forslaget om valg i fellesmøte at hhv forstanderskap og generalforsamling/representantskap avholder et fellesmøte hvor det velges et felles styre. En slik valgordning vil være forskjellig fra gjeldende regler om valg av styre. Som Kredittilsynet peker på, kan disse reglene fravikes i vedtekter (forsikringsvirksomhetsloven § 5-4 annet ledd) eller ved dispensasjon fra departementet (sparebankloven § 14). Etter departementets syn henger den foreslåtte adgangen til fellesmøte sammen med Banklovkommisjonens forslag om harmoniserte selskapsorgan. Slike regler vil vurderes nærmere i proposisjonen som vil fremmes på bakgrunn av de øvrige forslag i NOU 1998:14. Etter gjeldende regler er organene som velger styre i hhv sparebank og gjensidige forsikringsselskap svært ulikt sammensatt. Etter departementets syn bør en avvente en nærmere vurdering av de foreslåtte reglene om selskapsorganer før man eventuelt åpner for å lovfeste en adgang til å fravike gjeldende regler om valg av styre. På denne bakgrunn mener departementet at konsernstyret bør velges ved likelydende vedtak av de kompetente organer i de respektive foretak. Sammensetningen av konsernstyret er regulert i kommisjonens forslag til § 5-4. Inntil slike nye regler er på plass, er det derfor spørsmål om det er nødvendig med tilpasning i gjeldende lovgivning om styrets sammensetning. Departementet legger til grunn at sammensetningen av konsernstyret må være i samsvar med både reglene i sparebankloven § 14 og forsikringsvirksomhetsloven § 5-1. Dette medfører bl.a at de ansatte i både sparebanker og forsikringsselskaper vil ha rett til styrerepresentasjon etter de regler som gjelder for dette. Styret vil måtte ha minst 4 medlemmer, jf sparebankloven § 14. Departementet antar at det utfra bl.a reglene om ansattes rett til representasjon og kravene til at styret i et forsikringsselskap skal ha et flertall av personer som ikke er ansatt i selskapet eller i selskap i samme konsern, i praksis vil velges konsernstyrer med et større antall personer enn sparebanklovens minstekrav. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om at konsernstyret skal utpeke konsernsjefen. Departementet legger til grunn at dette skal kunne skje uten å måtte avholde fellesmøte mellom styret og forstanderskapet, jf sparebankloven § 17 første ledd nr 2. Konsernstyret vil ikke som et selskapsorgan kunne ha egne ansatte. Konsernsjefen vil derfor måtte ha et ansettelsesforhold direkte til de ulike datterselskapene. Konsernsjefens myndighet fremgår av reglene i hhv sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven om myndigheten til daglig leder, og av foretakenes vedtekter. Departementet finner det hensiktsmessig å presisere dette i lovteksten. Departementet vil ikke foreslå regler om konsernstyrets ansettelse av direksjon inntil det eventuelt er fastsatt regler om et slikt organ i forbindelse med behandlingen av de øvrige forslag i NOU 1998:14. Når det gjelder den øvrige kompetansen til konsernstyret, viser departementet til at konsernstyret er å anse som styre etter reglene i hhv sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven. Styrets kompetanse og ansvar vil derfor fremgå av lovbestemmelsene om styret i hhv sparebanker og forsikringsselskap. Etter departementets syn er det hensiktsmessig å presisere dette i lovteksten. Styret må ved sin saksbehandling følge reglene i både sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven. Henvisningen til forsikringsvirksomhetsloven innebærer at en rekke bestemmelser i aksjeloven og allmennaksjeloven får anvendelse, jf forsikringsvirksomhetsloven § 5-3. I de tilfeller reglene ikke er like, vil de «strengeste» reglene få anvendelse. Dette innebærer bl.a at styremedlemmer som er uenige i styrets beslutninger angående et enkelt foretak, må protokollere dette etter reglene i aksjeloven og allmennaksjeloven § 6-29. Etter departementets syn vil dette være av stor betydning for å sikre notoritet vedrørende uenighet i tilfeller hvor det oppstår interessekonflikter mellom sparebanken og det gjensidige forsikringsselskapet. Konsernstyret vil fatte beslutninger som berører flere foretak. Departementet slutter seg derfor til Kredittilsynets forslag om at det enkelte foretak bør ha virksomhetsstyrer som skal gi råd til konsernstyret i saker av vesentlig betydning for det aktuelle foretak. Det antas at slike virksomhetsstyrer vil kunne bidra til en viss ansvarliggjøring og bevisstgjøring av konsernstyret i tilfelle interessekonflikt mellom flere foretak i konsernet. Virksomhetsstyret skal etter forslaget kunne uttale seg om også andre saker av betydning for foretaket. Konsernstyret skal utarbeide forslag til instruks, herunder delegasjon, til virksomhetsstyrene. Departementet mener videre det bør være et krav om at konsernstyret fører separate protokoller ved behandling av saker som gjelder de ulike foretak. Det oppstår særlige spørsmål ved uenighet mellom de øverste organene i de foretak som inngår i konsernet. Dette gjelder særlig i forhold til instruksjon overfor konsernstyret og oppsigelse av konsernavtalen. I påvente av departementets vurdering av kommisjonens forslag og vedtakelse av ny lov må selskapsorganene i de selveiende foretak som skal inngå i konsern være sammensatt i samsvar med lovgivningen som regulerer det enkelte foretak. De ledende organer i selveiende finansinstitusjoner er sammensatt i henhold til særlige regler i hhv sparebankloven (om forstanderskap) og i forsikringsvirksomhetsloven (om generalforsamling og representantskap). Departementet legger i likhet med Justisdepartementet og Kredittilsynet til grunn at forstanderskap og generalforsamling/representantskap for det enkelte foretak vil kunne instruere konsernstyret i saker som gjelder det aktuelle foretak. Dette innebærer at hhv forstanderskap og generalforsamling/representantskap vil kunne instruere konsernstyret i konsernspørsmål, med mindre beslutningen bare berører et annet foretak i konsernet. I saker av felles interesse for foretakene vil det derfor kunne oppstå situasjoner med mulig motstrid mellom slike instrukser. En slik motstrid vil typisk kunne være et problem dersom f.eks forstanderskapet i sparebanken ønsker en endring i sammensetningen av konsernstyret som ikke generalforsamlingen/representantskapet i det gjensidige forsikringsselskapet støtter. Departementet legger til grunn at en slik uenighet vil medføre at konsernet oppløses. Departementet foreslår lovregler om dette, jf nedenfor. Banklovkommisjonen har ikke foreslått særskilte regler om avvikling av konsern bestående av selveiende institusjoner. Kredittilsynet reiser spørsmålet om vedtak om oppløsning eller uttreden av konsernet skal måtte vedtas med kvalifisert flertall i det enkelte selskapsorgan, siden opprettelse av konsernet krever kvalifisert flertall. Etter departementets syn reiser det flere problemer å la det samme kvalifiserte flertallskrav gjelde ved oppløsning av konsernet, som ved opprettelse av konsernet. Dette henger sammen med at de ulike konfliktsituasjonene mellom forstanderskap og generalforsamling/representantskap vil kunne oppstå allerede ved simpelt flertall i et av de aktuelle organene. Eksempelvis kan generalforsamlingen i et forsikringsselskap beslutte å endre sammensetningen av styret med alminnelig flertall, og konsernet vil da måtte oppløses dersom forstanderskapet i sparebanken ikke treffer et likelydende vedtak. Dette henger sammen med at felles styre er et vilkår for adgangen til å inngå i denne type konsern. I en slik situasjon vil det være lite naturlig å operere med et krav om kvalifisert flertall for oppløsing/uttreden av konsernet. På denne bakgrunn vil departementet gå inn for en lovbestemmelse om at beslutning om oppløsning eller uttreden av konsernet skal kunne treffes med alminnelig flertall i det aktuelle selskapsorgan. Når det gjelder den nærmere regulering av oppløsning av konsernet, viser departementet til at dette for alminnelige finanskonsern vil kreve godkjennelse etter finansieringsvirksomhetsloven § 2a-7. Departementet ser ingen grunn til å innføre ytterligere og særskilt regulering av oppløsing av konsern bestående av selveiende institusjoner. Banklovkommisjonen har foreslått nye regler om utstedelse av felles grunnfondsbevis. Etter departementets syn reiser utstedelse av felles grunnfondsbevis en rekke problemer som ikke er utredet i NOU 1998:14. Det vises i den forbindelse til Kredittilsynets høringsuttalelse om dette. Etter departementets syn er det heller ikke dokumentert et stort behov for en slik adgang til felles grunnfondsbevisutstedelse. I konsesjonssøknaden fra Gjensidige og Sparebanken NOR legges det f.eks ikke opp til en slik felles utstedelse. I samsvar med Kredittilsynets syn, vil derfor ikke departementet fremme forslag om adgang til utstedelse av felles grunnfondsbevis på det nåværende tidspunkt. Spørsmålet vil vurderes nærmere i forbindelse med behandlingen av de øvrige forslagene i NOU 1998:14. Departementet foreslår at institusjoner skal anses som datterforetak i samme konsern i forhold til finansieringsvirksomhetslovens regler. Dette medfører bl.a at kapitaldekningskrav og regler om største engasjement med enkeltkunde vil måtte oppfylles på konsolidert basis. I brev 23. februar 1999 finner Kredittilsynet det uklart om denne typen konsern det her er snakk om vil omfattes av plikten til å utarbeide konsernregnskap etter regnskapsloven. Departementet antar at konsernregnskap for gruppen vil være nyttig for sammenligning med andre (tradisjonelle) blandede finanskonsern. Departementet vil vurdere dette nærmere i en egen sak bl.a på bakgrunn av de øvrige reglene i regnskapsloven, og legger til grunn at eventuelle regelverksendringer kan gjøres i forskrift. For ordens skyld vil departementet presisere at det enkelte konsernforetak vil måtte ha separate kontrollkomitéer og hver sin revisor. Kredittilsynet tilrår at det gis en forskrift samtidig med de nye lovreglene. Etter departementets syn vil de sentrale forhold knyttet til slike konsern fremgå av loven eller vedtektene. Departementet kan derfor ikke se behov for at det fastsettes en forskrift samtidig med ikrafttredelsen av endringsloven. På den annen side er slike konsern en ny konstruksjon i norsk selskapsrett, og det er derfor mulig at det vil oppstå behov for ytterligere regulering senere. Departementet vil derfor foreslå å innta en forskriftshjemmel i loven. Etter lov 10. juni 1988 nr 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finvl) § 2-2 første ledd kan ingen i utgangspunktet eie mer enn 10 % av aksjekapitalen i en finansinstitusjon. I finvl § 2-2 annet ledd er det gitt nærmere angitte unntak fra 10 % begrensningen i første ledd. Finvl § 2-2 annet ledd nr 8 lyder: «(Begrensningene i første ledd er ikke til hinder for at) to eller flere finansinstitusjoner med samtykke av Kongen sammen eier 100 prosent av en annen finansinstitusjon som etter sine vedtekter skal tilby særlige finansielle tjenester. Eksportfinans ASA fikk ved Finansdepartementets brev 17. april 1990 dispensasjon fra eierbegrensningsregelen i finvl § 2-2 første ledd med hjemmel i finvl § 2-2 annet ledd nr 8 (som var nr 6 da dispensasjon ble gitt), slik at andre finansinstitusjoner kunne eie mer enn 10 % av aksjene i Eksportfinans ASA. Eksportfinans ASAs største aksjonærer er Kreditkassen (27,30 pst), DnB (29,66 pst), Fokus (20,08 pst) og Sparebanken NOR (20,00 pst). Eksportfinans ASA bad ved brev 3. juli 1996 til Finansdepartmentet om en avklaring av spørsmålet om hvorvidt erverv av aksjene i og fusjon med Kommunekreditt Norge AS ville medføre at Eksportfinans ASA mistet sin dispensasjon fra eierbegrensningsreglene. Finansdepartementet fastslo i brev 16. januar 1997 at dispensasjonen ikke kunne videreføres dersom Eksportfinans ASA ervervet aksjene i og deretter fusjonerte med Kommunekreditt Norge AS. Avgjørelsen ble påklaget til Kongen i statsråd som opprettholdt avgjørelsen (kongelig resolusjon 23. mai 1997). I brev til Finansdepartementet 19. juni 1988 søkte Eksportfinans ASA om konsesjon til å erverve alle aksjene i Kommunekreditt Norge AS. I søknaden opplyses at det er en absolutt forutsetning for ervervet av Kommunekreditt og etableringen av konsernet at Eksportfinans ASA kan videreføre dispensasjonen fra eierbegrensningsreglene gitt med hjemmel i finvl § 2-2 annet ledd nr 6 (nå nr 8). I brev 16. desember 1998 ga Finansdepartementet konsesjon til Eksportfinans ASAs oppkjøp av Kommunekreditt Norge ASA, under forutsetning av at eierne i Eksportfinans ASA innretter seg etter eierbegrensningsreglene innen 31. desember 2000. Når det gjaldt begrunnelsen for å ikke videreføre unntaket fra eierbegrensningsreglene, uttalte departementet bl a: «Det følger av finvl § 2-2 annet ledd nr 8 at departementet kan gjøre unntak fra eierbegrensningsreglene dersom to eller flere finansinstitusjoner sammen eier 100 % av en annen finansinstitusjon som tilbyr «særlige finansielle tjenester». Departementet legger til grunn at virksomheten i Eksportfinans ASA og Kommunekreditt Norge AS må sees under ett ved vurderingen av om det tilbys «særlige finansielle tjenester». Etter departementets vurdering vil ikke Eksportfinans ASA og Kommunekreditt Norge AS samlet sett tilby «særlige finansielle tjenester». Departementets avgjørelse var i samsvar med Kredittilsynets tilråding. Etter departementets syn bør loven endres slik at den kan åpne for at Eksportfinans ASA gis et fortsatt unntak fra eierbegrensningsreglene dersom Eksportfinans ASA erverver Kommunekreditt Norge AS. Dette ble meddelt Eksportfinans ASA i brev 8. januar 1999, hvor departementet bl.a uttalte: «Departementet vil fremme et lovforslag om endring av lov om finansieringsvirksomhet § 2-2 annet ledd nr 8, som vil kunne behandles av Stortinget i løpet av vårsesjonen 1999. Et slikt endringsforslag vil, dersom det blir vedtatt, for fremtiden gi myndighetene rettslig grunnlag til å gi dispensasjon fra eierbegrensningsreglene i et slikt tilfelle som er beskrevet i søknad fra Eksportfinans ASA av 19. juni 1998. Departementet har i sin vurdering bl.a lagt vekt på at Eksportfinans ASAs oppkjøp av Kommunekreditt Norge AS vil ivareta distriktsmessige hensyn, ved at hovedkontoret til Kommunekreditt Norge AS vil bli flyttet til Trondheim, og at virksomheten i Kommunekreditt Norge AS ikke er omfattende i forhold til virksomheten i Eksportfinans ASA. Forvaltningskapitalen i Kommunekreditt utgjorde pr 31. desember 1998 10,18 prosent av forvaltningskapitalen i Eksportfinans (basert på ureviderte tall). Departementet vil på denne bakgrunn foreslå en endring i finvl § 2-2 annet ledd nr 8, slik at eierne av Eksportfinans ASA kan videreføre sitt unntak fra eierbegrensningsreglene i finvl § 2-2 første ledd dersom Eksportfinans ASA erverver Kommunekreditt Norge AS. Endringsforslaget regulerer ikke den situasjonen at Eksportfinans ASA endrer sin virksomhet på annen måte enn ved et eventuelt kjøp av Kommunekreditt Norge AS. En videreføring av unntaket fra eierbegrensningsreglene vil i såfall måtte vurderes konkret i forhold til om Eksportfinans ASA fortsatt tilbyr «særlig finansielle tjenester». For ordens skyld gjør departementet oppmerksom på at eventuelt nye eiere av mer enn 10 % av aksjene i Eksportfinans ASA vil måtte søke om eget unntak fra eierbegrensningsreglene. Etter departementets syn er den foreslåtte lovendringen av begrenset interesse for andre enn de direkte berørte parter, og det anses derfor åpenbart unødvendig å gjennomføre alminnelig høring, jf utredningsinstruksen pkt 4.3 jf pkt 1.4. Forslaget fremmes på denne bakgrunn uten forutgående høring. Departementet kan ikke se at forslaget vil få nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige. For private parter innebærer forslaget en mulighet til å danne konsern bestående av enkelte selveiende institusjoner, dersom partene finner at en slik løsning vil kunne ha positive økonomiske konsekvenser. Til endringer i § 2-2 annet ledd nr 8: Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 6. Til endringer i § 2a-2 bokstav a: Endringen innebærer at konsern bestående av sparebank og gjensidig forsikringsselskap defineres som et finanskonsern i forhold til reglene i finansieringsvirksomhetsloven. Til endringer i § 2a-3 første ledd: Endringen innebærer at konsern bestående av sparebank og gjensidig forsikringsselskap ikke kan opprettes uten tillatelse gitt av Kongen. Til ny § 2a-16: Bestemmelsen angir de nærmere vilkår som må oppfylles for at konsern bestående av sparebank og gjensidig forsikringsselskap skal kunne gis tillatelse av Kongen, og er nærmere omtalt i kapittel 4 og 5. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (selveiende institusjoners adgang til å danne finanskonsern mv). Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (selveiende institusjoners adgang til å danne finanskonsern mv) i samsvar med et framlagt forslag. Ny § 2-2 annet ledd nr 8 nytt annet punktum skal lyde: I særlige tilfelle kan en finansinstitusjon anses å tilby særlig finansielle tjenester selv om institusjonen eier en annen finansinstitusjon som ikke er omfattet av forrige punktum. § 2a-2 bokstav a nytt annet punktum skal lyde: Som finanskonsern regnes også konserngruppe som etter § 2a-16 er etablert ved en avtale mellom sparebank og gjensidig forsikringsselskap om at foretakene skal ha et felles styre. § 2a-3 første ledd skal lyde: En finansinstitusjon som er et morselskap som nevnt i § 2a-2 bokstav d og konserngruppe som nevnt i § 2a-2 bokstav a annet punktum kan ikke etableres uten tillatelse gitt av Kongen. I nytt avsnitt V skal overskriften til avsnittet lyde: V. Konserngruppe bestående av sparebank og gjensidig forsikringsselskap. I avsnitt V skal ny § 2a-16 lyde: Konsernstyret står for forvaltningen av de foretak som inngår i konserngruppen. Konsernstyret skal velges ved likelydende vedtak fattet av de organer som velger styre i de enkelte foretakene. Konsernstyret skal sammensettes i samsvar med sparebankloven § 14 og forsikringsvirksomhetsloven § 5-1. Konsernstyret skal ha den kompetansen og det ansvar som tilligger styret etter sparebankloven, forsikringsvirksomhetsloven og annet regelverk. Reglene om styrets saksbehandling i både sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven får anvendelse. Det skal føres egen styreprotokoll for hvert av de foretak som inngår i konserngruppen. Sparebank og gjensidig forsikringsselskap som inngår i konserngruppe skal ha et virksomhetsstyre på minst tre medlemmer. Virksomhetsstyret har til formål å bidra til at forvaltningen av konserngruppen ikke utøves slik at den kommer i strid med vedkommende foretaks interesser. Virksomhetsstyret velges av det organ som etter sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven velger styre. I saker av vesentlig betydning for det enkelte foretak skal konsernstyret innhente virksomhetsstyrets uttalelse før konsernstyret treffer en beslutning. Virksomhetsstyret kan uttale seg om andre saker av betydning for foretaket. Konsernstyret skal utarbeide forslag til instruks, herunder delegasjon, til virksomhetsstyrene. Instruksen skal vedtas av det organ som velger styret og godkjennes av Kredittilsynet. Konsernsjefen ansettes av konsernstyret og skal ha den kompetanse og det ansvar i hvert enkelt foretak som tilligger daglig leder etter sparebankloven, forsikringsvirksomhetsloven og annet regelverk. Sparebankloven § 17 første ledd nr 2 gjelder ikke. Ot.prp.nr.44 (1998-1999) |
lovdata_cd_52243 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.587 | - minst en årlig helsekontroll foretatt av det lokale Mattilsynet. b) kun inneholde fjørfe slik dette er definert i §2 og kun arter som faller innenfor den kategorien fjørfe som virksomheten sertifiseres for. |
lovdata_cd_4775 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | da | 0.558 | Fredningen berører gnr./bnr. 25/3, 26/3 og 26/6. Reservatet dekker et areal på ca. 20 daa. |
lovdata_cd_57219 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.82 | Merknadene er en veiledning som utdyper innholdet i de enkelte bestemmelsene i forskriften. Merknadene er i seg selv ikke bindende. Forskriften og veiledningen må ses i sammenheng for å få en best mulig forståelse av forskriftens bestemmelser. Tuberkulosekontroll er en forebyggende virksomhet som tar sikte på å motvirke at smitte overføres fra smitteførende til usmittede personer i befolkningen. Forskriften skal legge forholdene til rette for gjennomføring av nødvendige tiltak ved blant annet å innføre krav til tuberkulosekontrollprogram i kommuner og regionale helseforetak. Med tuberkulosekontroll menes samfunnets smittevernstrategi for å forebygge og bekjempe tuberkulose. Smitteoverføring forhindres først og fremst gjennom tidlig diagnostikk og effektiv behandling av pasienter med smitteførende tuberkulose uten å skape resistente bakteriestammer. I tråd med internasjonale anbefalinger er hovedkomponenter i strategien diagnostikk basert på mikroskopi av oppspytt (som raskt identifiserer de mest smitteførende pasientene), behandling under direkte observasjon (som sikrer helbredelse uten å skape resistente stammer), et rapporteringssystem som tillater kontinuerlig evaluering av arbeidet og regelmessige forsyninger av medikamenter. Med tuberkuloseundersøkelse menes en pasientrettet medisinsk undersøkelse med adekvate metoder for å avgjøre om en person har tuberkulose eller for å følge utviklingen av sykdommen. Tuberkulintesting, røntgenfotografering og undersøkelse av oppspytt faller innunder definisjonen. Helsevesenet skal sikre at tuberkuloseundersøkelse blir gjennomført, og ulike grupper personer har i henhold til forskriften plikt til å gjennomgå slik undersøkelse. Med direkte observert behandling menes et standardisert behandlingsopplegg som inkluderer en behandlingsavtale inngått i dialog med pasienten, der helsepersonell observerer pasientens inntak av alle doser av tuberkulosemedikamenter. Forskriften gjelder alle personer som oppholder seg i Norge. Personer som oppholder seg ulovlig i Norge er også omfattet av forskriften. Forskriften gjelder på norsk kontinentalsokkel og på norske fartøy og luftfartøy. Det er ingen obligatorisk forhåndsundersøkelse for tuberkulose av arbeidstakere på skip og innretninger mv. Dersom det er medisinsk mistanke om at arbeidstakeren er eller har vært i risiko for å bli smittet med tuberkulose, har arbeidstakeren i henhold til tuberkulosekontrollforskriften §3-1 nr. 3 plikt til å gjennomgå tuberkuloseundersøkelse. Lege som foretar helseundersøkelse av arbeidstakere i henhold til forskrift av 19. oktober 2001 nr. 1309 om helseundersøkelse av arbeidstakere på skip og forskrift av 12. november 1990 nr. 1164 om helsekrav for personer i petroleumsvirksomheten må i disse tilfellene sørge for at nødvendig tuberkuloseundersøkelse blir gjort. Kommunens tuberkulosekontrollprogram, jf. §2-3, skal inneholde rutiner for tiltak for å oppdage personer som det er medisinsk mistanke om er smittet av tuberkulose, herunder arbeidstakere på skip mv. Forskriften pålegger alle kommuner og regionale helseforetak å ha egne tuberkulosekontrollprogram. Tuberkulosekontrollprogrammet skal utgjøre en del av de smittevernplaner som kommunen og de regionale helseforetakene skal ha i henhold til smittevernloven. Risikogruppene kan variere fra kommune/region til kommune/region og avhenger av en rekke ulike forhold som for eksempel befolkningens størrelse, sosiale forhold, antall innvandrere mv. Det er utarbeidet en veileder om tuberkulosekontroll som omtaler disse risikogruppene nærmere. Tuberkulosekontrollprogrammet skal skreddersys den enkelte kommune/region og inneholde rutiner som skal sikre adekvat undersøkelse av blant annet risikogrupper. En viktig del av tuberkulosekontrollprogrammet er også en klargjøring og plassering av ansvaret i den enkelte kommune/region. Der det er medisinske grunner for tuberkuloseundersøkelse av arbeidstakere skal private eller offentlige virksomheter etablere et tuberkulosekontrollprogram for virksomheten. Tuberkulosekontrollprogrammet skal utarbeides i samarbeid med tuberkulosekoordinatoren. Kontrollprogrammet kan dels inneholde tiltak for å sikre tuberkuloseundersøkelse av personer som har plikt til slik undersøkelse, men som av en eller annen grunn ikke har gjennomgått denne. Dette kan være personer som er omfattet av forskriften §3-1 nr. 1 og som for eksempel er elever på skoler som driver norskopplæring, beboere på asylmottak og personer som innsettes i fengsel. Andre eksempler kan være helse- og undervisningsinstitusjoner som har pålegg om tuberkuloseundersøkelse av ansatte jf. §3-1 nr. 2. Kontrollprogrammet kan dels tilby tuberkuloseundersøkelse til personer som ellers ikke har plikt til slik undersøkelse, men som kan ha økt risiko for å ha blitt smittet, som for eksempel bistandsarbeidere se §3-1 nr. 3. For ansatte ved asylmottak kan det være hensiktsmessig at tuberkuloseundersøkelse begrenses til smitteoppsporing rundt konkrete pasienter med smitteførende tuberkulose, idet det forventes at rutiner for rask tuberkuloseundersøkelse ved ankomst blir fulgt. Bestemmelsen omhandler de ulike tiltak/tilbud som skal inngå i tuberkulosekontrollprogrammene for kommunene og de regionale helseforetakene. Bestemmelsen setter en minimumsstandard for tiltak. Det er intet i veien for at programmene i tillegg inneholder andre elementer. Tiltakene konkretiseres nærmere i forskriften §2-3 og §2-4. Bestemmelsen beskriver i annet ledd hvordan tiltakene skal gjennomføres og at dette kan gjøres i ulike kombinasjoner etter behov. Bestemmelsen beskriver de ulike rutiner kommunens tuberkulosekontrollprogram skal inneholde. Det er viktig at kommunenes aktuelle risikogrupper kartlegges for å få til gode rutiner for tuberkuloseundersøkelse og eventuell henvisning til spesialisthelsetjenesten for disse personene. Gjennomføringen av tuberkuloseundersøkelsen og formidling av resultatene av denne, har vist seg å være problematisk dersom utlendingen flytter før resultatet av undersøkelsen foreligger. For å sikre at helsetjenesten i ny bopelskommune umiddelbart blir orientert om helsetilstanden til personen, skal tuberkulosekontrollprogrammet inneholde rutiner for oversendelse av resultat av tuberkuloseundersøkelsen og journal (inkludert epikrise og kliniske notater) til kommunelege i ny bopelskommune. Med resultat menes også tilbakemelding på at intet tegn på tuberkulose er funnet. Programmet skal inneholde rutiner for tuberkulintesting og BCG-vaksinering av skolebarn. Elever med positiv tuberkulintest som ikke er BCG-vaksinert tidligere, skal henvises til spesialist for vurdering. Programmet bør sikre at kommunelegen eller stedfortreder deltar på møte med tuberkulosekoordinator på sykehuset når en tuberkulosepasient blir diagnostisert og inngår avtale om hvordan kommunehelsetjenesten skal gjennomføre direkte observert behandling etter utskrivelse. Det vises til merknadene til forskriften §2-1 og §2-2. Tuberkulosekontrollprogrammet til de regionale helseforetakene skal inneholde rutiner for håndtering av henvisninger fra primærhelsetjenesten for diagnostikk og utredning av mistenkt tuberkulose. Programmet skal også ha rutiner for behandling av tuberkulose etter anerkjente regler for tuberkulosekontroll. Dette innebærer at det skal være rutiner for blant annet: - overføring av ansvar for oppfølging av behandling til primærhelsetjenesten. Andre elementer i tuberkulosekontrollprogrammet til de regionale helseforetakene er rutiner for: - melding i henhold til gjeldende meldingspliktforskrifter. Det vises til merknadene til forskriften §2-1 og §2-2. De regionale helseforetakene bør også ha rutiner for å sikre at nyfødte i innvandrerfamilier får tilbudt BCG-vaksine på fødeavdelingen. Isolering av pasientene gjøres i henhold til veilederen om tuberkulosekontroll som er utgitt av Nasjonalt folkehelseinstitutt. De regionale helseforetakene har ansvar for at det finnes tilstrekkelige spesialisttjenester til å gjennomføre forskriftens pålegg. Dette inkluderer røntgenfotografering av utlendinger jf. §3-1 nr. 1, spesialistundersøkelse av personer henvist fra tuberkuloseundersøkelsen ved ankomst og andre henvisninger fra kommunehelsetjenesten. Disse undersøkelsene skal iverksettes innen rimelig tid, og ved mistanke om smitteførende tuberkulose umiddelbart, jf. §3-3. Det regionale helseforetak peker ut hvilke helseforetak som skal gjennomføre spesifikke deler av tuberkulosekontrollprogrammet. Tuberkulintesting og vaksinasjon mot tuberkulose (BCG-vaksinasjon) er teknikker som krever en viss ferdighet for å kunne utføres tilfredsstillende. Ut fra den betydning en riktig utførelse har for kvaliteten av tuberkulosekontrollarbeidet, stilles det krav om at utøverne behersker teknikkene. Det påhviler kommunen å sørge for at den kan disponere over tilstrekkelig personell med nødvendige kvalifikasjoner slik at tuberkulosekontrollen kan gjennomføres forsvarlig og til rett tidspunkt. Kommunelegen skal som ansvarlig for organiseringen av smittevernet i kommunen, jf. smittevernloven §7-2, sørge for at egnet personell får den nødvendige opplæring. Ingen som etter kommunelegens vurdering må ha slik opplæring kan motsette seg dette, jf. smittevernloven §4-9. Til §3-1 Plikt til å gjennomgå tuberkuloseundersøkelse, gjennomføring og oppfølging mv. §3-1 nr. Personer fra land med høy forekomst av tuberkulose, og som skal oppholde seg mer enn tre måneder i Norge, har plikt til å gjennomgå tuberkuloseundersøkelse kort tid etter ankomst. Plikten gjelder ikke personer som er unntatt fra utlendingslovens krav om arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse, dvs. personer fra de andre nordiske landene eller diplomater. Nasjonalt folkehelseinstitutt skal i henhold til forskriften §4-5 angi hvilke land som har høy forekomst av tuberkulose. Per 1. juli 2002 er dette alle land utenfor Vest-Europa, USA, Canada, Australia, New Zealand og Japan. Undersøkelsen omfatter tuberkulinundersøkelse og for personer som har fylt 15 år i tillegg røntgenundersøkelse. Etter utlendingslovens regler skal politiet, når søknad om oppholdstillatelse foreligger, opplyse søkeren om plikten til å fremstille seg til tuberkuloseundersøkelse. Ved ankomsten til landet skal politiet informere vedkommende kommunelege om utlendingens navn og adresse. Det forutsettes at kommunelegen, eventuelt annet personell i kommunehelsetjenesten tar kontakt med personer som ikke innen rimelig tid møter frem av eget initiativ, slik at undersøkelsen blir foretatt. Etter smittevernlovens §5-2 er det adgang til å vedta nødvendig tvungen legeundersøkelse. Bestemmelsen §3-1 nr. 1 gjelder for flyktninger og asylsøkere uavhengig om de oppholder seg i flyktning- eller asylmottak. Flyktninger som er kommet til Norge via FNs Høykommissær for flyktninger (overføringsflyktninger) omfattes også av bestemmelsen. Begrunnelsen for bestemmelsen er dels at mange av utlendingene oppholder seg i flyktning- og asylmottak hvor faren for smittespredning antas å være større enn andre steder, og dels at de kan komme fra land hvor smitterisikoen for tuberkulose er forholdsvis høy. §3-1 nr. 2 Arbeidstaker i helse- og sosialtjeneste, stillinger i barneomsorg mv. Den tidligere rutinemessige tuberkuloseundersøkelsen av en rekke grupper som lærere, personer knyttet til barneomsorg, helsepersonell, sjøfolk og militært personell er opphevet og erstattet med en mer målrettet undersøkelse. Tuberkuloseundersøkelsen knytter seg nå til personer som har oppholdt seg i land med høy forekomst av tuberkulose jf. forskriften §3-1 nr. 2 eller som det er medisinsk mistanke om er smittet jf. §3-1 nr. 3. Det er ikke satt noen begrensning hvor langt tilbake i tid oppholdet i land med høy tuberkuloseforekomst var. Det er to hovedgrupper som i henhold til forskriften §3-1 nr. 2 er pliktige til tuberkuloseundersøkelse. For det første skal arbeidstakere som kommer fra land med høy forekomst av tuberkulose og som skal tiltre eller gjeninntre i stillingen i helse- og sosialtjenesten undersøkes for tuberkulose. For det andre skal arbeidstakere som har oppholdt seg i land med høy forekomst av tuberkulose i minst tre måneder og som skal tiltre eller gjeninntre i stillingen i helse- og sosialtjenesten undersøkes for tuberkulose. Plikten til tuberkuloseundersøkelse gjelder også personer under opplæring og hospitering. Forsvaret gir retningslinjer for undersøkelse av militært personell. Nasjonalt folkehelseinstitutt angir hvilke land som har høy forekomst av tuberkulose, se merknadene til §3-1 nr. 1. Med medisinsk mistanke menes blant annet personer som er eksponert for personer med smitteførende tuberkulose på en slik måte at smitte kan ha skjedd. Personer med typiske symptomer på tuberkulose (hoste med over tre ukers varighet, særlig med oppspytt, feber og vekttap) har plikt til snarest å gi beskjed til lege og oppsøke legen for nødvendig undersøkelse, jf. smittevernloven §5-1. Andre grupper kan i henhold til forskriften ha plikt til tuberkuloseundersøkelse. Disse gruppene kan være forskjellig fra kommune/region til kommune/region. Eksempler på risikogrupper er utlendinger som faller utenfor §3-1 nr. 1 for eksempel ved at de oppholder seg kortere enn tre måneder i Norge (for eksempel sesongarbeidere i landbruket). For innsatte i fengsler, misbrukere, husløse er det ingen plikt til tuberkuloseundersøkelse, men kommunelegen bør våre spesielt årvåken for å sikre tidlig diagnose, blant annet ved å gi helsetilbud med lav terskel og eventuelt screeningundersøkelser. For bistandsarbeidere som kan være utsatt for tuberkulosesmitte, kan det også være aktuelt å tilby tuberkuloseundersøkelse før og etter utenlandsopphold. Tidligere inneholdt tuberkulosekontrollforskriften bestemmelser om tilbud om vaksinasjon for en rekke yrkesgrupper. Det er nå lagt opp til at tilbud om vaksinasjon skal baseres på faglige, individuelle råd. Ny forskrift om tuberkulosekontroll omtaler av den grunn ikke målgruppene for vaksinasjon, men tilbud om vaksinasjon skal i henhold til forskriften §2-2 være et tiltak i tuberkulosekontrollprogrammet. Kommunenes tuberkulosekontrollprogram skal også ha rutiner for gjennomføring av vaksinasjon i den enkelte kommune. Veileder til tuberkulosekontrollforskriften, som er utgitt av Nasjonalt folkehelseinstitutt, gir nærmere retningslinjer om vaksinasjon. Annet relevant regelverk om vaksinasjon er forskrift av 19. desember 1997 nr. 1322 om vern av arbeidstakere mot farer ved arbeid med biologiske faktorer som er gitt med hjemmel i arbeidsmiljøloven. Denne forskriften kommer til anvendelse på ulike type virksomheter, herunder helsevesenet og laboratorier. Arbeidsgiver skal i henhold til dette regelverket sørge for at arbeidstakerne tilbys sikker og effektiv vaksinasjon mot biologiske faktorer de kan bli eksponert for. Tuberkulosebakterien (mycobacterium tuberculosis) er i forskriften definert som en biologisk faktor. Arbeidsgiver skal dekke utgiftene ved vaksinasjonen. Det vises for øvrig til Arbeidstilsynets veiledning til forskriften. Tidligere inneholdt tuberkulosekontrollforskriften et eget kapittel om forbud mot å utføre arbeid og mot å delta i undervisning. Et slikt kapittel er ikke videreført i ny forskrift da smittevernloven bestemmelser om arbeidsforbud §4-2 anses tilstrekkelig. I henhold til smittevernloven kan en smittet person med tuberkulose forbys å utføre arbeid eller delta i undervisning dersom det er en alvorlig fare for overføring av smitte. Forbudet kan gis opptil tre uker og fattes av kommunelegen sammen med legen som det regionale helseforetaket har utpekt jf. smittevernloven §7-3, tredje ledd. For arbeidstakere på norske skip og arbeidstakere i petroleumsvirksomhet er det ikke praktisk med arbeidsforbud etter smittevernloven. En smittet person vil ikke få utstedt helseerklæring i henhold til regelverket og kan da heller ikke arbeide. I forhold til hvem som skal betale hva i forbindelse med tuberkulosekontrollen foreslås den tidligere ordningen videreført med den modifikasjon som den statlige overtakelsen av spesialisthelsetjenesten medfører. Den obligatoriske tuberkuloseundersøkelsen i henhold til §3-1 nr. 1 og 2 skal være uten utgifter for den enkelte. Dette innebærer at det er kommunen eller det regionale helseforetaket som må dekke alle utgifter, også reiseutgifter. Det skal ikke være noen egenandel. Forskriften §4-1 tredje ledd og §4-3 fjerde ledd omtaler hva som kommunen skal dekke av utgifter og hva som det regionale helseforetaket skal dekke. Reglene om utgiftsfordeling er begrenset til de tuberkuloseundersøkelser som foregår med hjemmel i denne forskriften. I henhold til forskriften §4-8 dekker Folketrygden utgifter til tuberkuloseundersøkelse ved mistanke om tuberkulose jf. §3-1 nr. 3. For såvidt gjelder dekning av utgifter til nærmere undersøkelse og behandling av tilfeller av tuberkulose som oppdages i forbindelse med tuberkuloseundersøkelse etter forskriften her, vises til reglene gitt i medhold av folketrygdloven og helsepersonelloven. Det vises til: - Forskrift av 22. mai 2001 nr. 651 om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege og i private medisinske laboratorie- og røntgenvirksomheter §3. - Forskrift av 1. desember 2000 nr. 1389 om godtgjørelse av utgifter til legehjelp som utføres poliklinisk ved statlige helseinstitusjoner og ved helseinstitusjoner som mottar driftstilskudd fra regionale helseforetak §3. - Forskrift av 18. april 1997 nr. 330 om stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr §4 og §9. Forsvaret, rederier og rettighetshaver/operatør betaler utgifter til undersøkelse av sitt personell. Undersøkelsen av personer, herunder av utlendinger, skal foretas så snart som mulig. Den tidligere fristen på tre måneder etter innreise er ikke videreført, og dette skjerper kravet til når undersøkelsen skal være foretatt generelt. For flyktninger og asylsøkere er det fortsatt satt en absolutt frist på fjorten dager for gjennomføring av tuberkuloseundersøkelsen. Som tidligere skal tuberkuloseundersøkelsen av arbeidstakere jf. §3-1 nr. 2 gjennomføres før tiltredelse, og det er arbeidsgiveren som skal påse at dette gjøres. Det regionale helsefortaket forutsettes å sikre at personer oppdaget ved tuberkuloseundersøkelse med symptomer eller tegn som kan bety tuberkuløs sykdom raskt blir undersøkt av spesialist. Behandlingsopplegget er nærmere beskrevet i veileder for tuberkulosekontroll. Erfaringen tilsier at det stiller store krav både til pasient og behandlingsapparat å fullføre en tuberkulosebehandling som kan strekke seg fra seks måneder til to år. Effektiv behandling forutsetter tett samarbeid mellom spesialist som starter behandling og kommunehelsetjenesten som har ansvar for at pasienten tar alle medisinene. Forskriften inkluderer derfor et krav om en behandlingsplan som de involverte parter blir enige om. Planen er tenkt å skulle forebygge at pasienten ikke tar behandlingen som foreskrevet. Direkte observert behandling sikrer at alle dosene inntas og at eventuelle avvik straks oppdages og kan korrigeres. Utvikling av resistente basiller under behandlingen skulle derved være redusert til et minimum. Det er et mål å finne praktiske løsninger i behandlingsopplegget til beste for pasienten, jf. lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter. Det vises også til denne loven §2-5 som gir en pasient som har behov for langvarige og koordinerte helsetjenester rett til å få utarbeidet en individuell plan for sitt behandlingsopplegg. Pasienten har i utgangspunktet ikke plikt til å ta behandlingen. I sjeldne tilfeller og under bestemte forutsetninger kan tvungen isolering i sykehus og tvungen medikamentell behandling iverksettes, jf. smittevernloven §5-3. Intensjonen er at pålegget om en behandlingsavtale og en styrket dialog og medbestemmelse av pasienten skal forebygge slike tilfeller. Behandling av pasienter med multiresistent tuberkulose krever betydelig ekspertise og nøye overvåking. Samtidig er slike tilfeller fortsatt sjeldne. Behandling av disse pasientene skal derfor sentraliseres til ett sykehus som er utpekt av det regionale helseforetaket. Kommunelegen kan sammen med den sykehuslege som de regionale helseforetakene har utpekt i henhold til smittevernloven fatte vedtak om fritak for tuberkuloseundersøkelse jf. §3-1. Dette innebærer en skjerpelse i forhold til tidligere regelverk der kommunelegen kunne fatte fritak alene. Den nye ordningen harmonerer med smittevernloven §7-3 tredje ledd der vedtak om arbeidsforbud og hastevedtak skal fattes av sykehuslegen sammen med kommunelegen. Bestemmelsen kan være aktuell for å blant annet begrense tuberkuloseundersøkelsen av utlendinger eller andre til personer hvor undersøkelsen er påkrevd av hensyn til smittevernet. Kapittelet omtaler hvilke roller ulike personer og institusjoner har i tuberkulosekontrollarbeidet. For å motvirke dobbeltarbeid og ansvarspulverisering er det viktig at ansvaret og rollene er klart definert i forskrift og veiledning. Målsetningen ved blant annet å innføre tuberkulosekontrollprogram og å ansette tuberkulosekoordinatorer har vært en klarere, mer hensiktsmessig og mer målrettet organisering av smittevernet mot tuberkulose i Norge, og som tar høyde for individuelle tilpasninger i de ulike kommuner og regioner. Fire av fem norske kommuner meldte ingen tuberkulosepasienter i år 2000. For de fleste kommuners vedkommende vil tuberkulosekontrollen derfor være knyttet til tuberkuloseundersøkelser for å stille diagnosen og tuberkulinundersøkelser/BCG-vaksinasjon av skolebarn. Behandling av tuberkulosepasienter og smitteoppsporing er oppgaver som bare er aktuelle med flere års mellomrom og som det derfor vanligvis ikke finnes erfaring med i kommunene. Det er derfor viktig å ha klare opplegg for hvem som skal rådspørres når en pasient blir diagnostisert. Tuberkulosekoordinatoren vil her ha en viktig rolle. Bestemmelsen må leses og anvendes med bakgrunn i kommunens oppgaver på smittevernområdet forøvrig jf. smittevernloven §7-1. Forskriften §4-1 innebærer en presisering av oppgavene hva angår smittevernet mot tuberkulose. Kommunen har ansvaret for at tuberkulosekontrollprogrammene etableres, iverksettes og vedlikeholdes og at det inngår i kommunenes planer og internkontrollsystem. Kommunen skal påse at helsepersonell får nødvendig opplæring og anledning til å vedlikeholde sine kunnskaper. Kommunen skal betale alle utgifter til gjennomføringen i kommunehelsetjenestens ulike ledd. Dette inkluderer tuberkulintesting og avlesning som stort sett blir gjennomført i kommunehelsetjenesten. Pålagt tuberkuloseundersøkelse skal være gratis for personen, det vil si at reiseutgifter også skal dekkes av kommunen. Bestemmelsen må leses og anvendes med bakgrunn i kommunelegens oppgaver på smittevernområdet forøvrig jf. smittevernloven §7-2. Forskriften §4-2 innebærer en presisering av oppgavene hva angår smittevernet mot tuberkulose. Kommunelegen har ansvar for å utarbeide forslag til tuberkulosekontrollprogrammet og gjennomføring av programmet. Tuberkulosekontroll av utlendinger, jf. §3-1 nr. 1, innebærer bl.a. at kommunelegen må sørge for at kontakten med politiet fungerer og at meldinger om nye søkere mottas i rett tid. Det er viktig at kommunelegen sikrer at journalen med resultatet av tuberkuloseundersøkelsen blir oversendt kommunelegen i ny bopelskommune dersom utlendingen flytter før resultatet foreligger (forskriften §4-2). Det er resultatet av undersøkelsen som skal ettersendes, uavhengig om det er negativt eller positivt. Innføring og vedlikehold av gode rutiner for å påse at dette skjer er sentralt her. Kommunelegen har ansvaret for tuberkulosekontroll av personer som det er medisinsk mistanke om er smittet med tuberkulose, jf. forskriften §3-1 nr. 3. Det må tas inn i kommunens tuberkulosekontrollprogram rutiner for hvordan slike risikogrupper kan oppdages. Oppstår det mistanke om at en person kan ha aktiv lungetuberkulose, skal vedkommende henvises til lungemedisinsk poliklinikk (diagnosestasjon) som overtar ansvaret for den videre oppfølging. Kommunelegen har ansvaret for smitteoppsporing (miljøundersøkelse) når det er oppdaget en omslager eller et tilfelle av tuberkuløs sykdom som kan være smitteførende, jf. smittevernloven §3-6. Oppdages dette ved en helseinstitusjon kan kommunelegen avtale med bedriftshelsetjenesten om gjennomføringen av smitteoppsporingen. En annen ny viktig oppgave er å bistå tuberkulosekoordinatoren med å overvåke forekomsten av tuberkulose i kommunene. Ansvarsdelingen på tuberkulosekontrollområdet forutsetter en nært samarbeid mellom kommuneleddet og tuberkulosekoordinatorene. Kommunelegen kan delegere tuberkulintesting, vaksinasjon, observasjon av inntak av tuberkulosemedikamenter til annet helsepersonell når det er faglig forsvarlig og i henhold til gjeldende bestemmelser. For inntak av medikamenter vises det til forskrift av 18. november 1987 nr. 1153 om legemiddelforsyningen m.v. i den kommunale helsetjeneste. Bestemmelsen må leses og anvendes med bakgrunn i ansvaret til det regionale helseforetaket i smittevernloven §7-3. Alle regionale helseforetak skal ha utpekt en sykehuslege som sammen med kommunelegen kan fatte vedtak om arbeidsforbud og hastevedtak etter smittevernloven. Det regionale helseforetaket har ansvaret for at tuberkulosekontrollprogrammene etableres, iverksettes og vedlikeholdes, og at det inngår i helseforetakenes internkontrollsystem. Forskriften §4-3 innebærer en presisering av oppgavene hva angår smittevernet mot tuberkulose. Det regionale helseforetaket må sørge for at det finnes tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre påleggene i forskriften knyttet til spesialisthelsetjenesten innen rimelig tid. Det regionale helseforetaket skal betale alle utgifter til gjennomføringen av tuberkulosekontrollen som utføres av spesialisthelsetjenesten i eller utenfor sykehus av personer jf. §1-3 nr. 1 og 2. Dette inkluderer røntgenundersøkelse og vurdering av spesialist, inkludert reiseutgifter. Det kan ikke kreves egenandel. Innføring av tuberkulosekoordinatorer er et viktig ledd i styrkingen av tuberkulosekontrollarbeidet i Norge. Det ligger ikke i dette at førstelinjetjenesten svekkes, men at støtteapparatet forbedres ytterligere. Forskriften regulerer ikke antall koordinatorer som skal utpekes eller hvilken kompetanse vedkommende skal ha. I praksis er det trolig minst behov for en koordinator per fylke. Tuberkulosekoordinatorstillingene kan være deltidsstillinger. Det er opp til tilsettende organ om den ønsker å utpeke en erfaren sykepleier med helsesøsterutdanning eller en lege til oppgaven. Det sentrale er at vedkommende må kunne utøve de funksjoner som forskriften pålegger. Enkelte av oppgavene som utføres i dag blir i praksis utført av en sykepleier på diagnosestasjon eller poliklinikk. Til §4-5 Nasjonalt folkehelseinstitutt. Etter fornyelsen av den statlige helseforvaltning f.o.m. 1. januar 2002 ble tidligere Statens helseundersøkelser lagt innunder nytt Nasjonalt folkehelseinstitutt. Smittevernloven §7-9 slår fast at Nasjonalt folkehelseinstitutt er statens smitteverninstitutt og omtaler nærmere hvilke oppgaver de har på smittevernområdet. Forskriften §4-5 presiserer instituttets spesifikke oppgaver i tuberkulosekontrollarbeidet. I henhold til bestemmelsen skal Nasjonalt folkehelseinstitutt blant annet ha ansvar for drift og føring av Det sentrale tuberkuloseregister. Nasjonalt folkehelseinstitutt skal ivareta nødvendige nasjonale beredskapsfunksjoner med hensyn til tuberkuloseundersøkelse. Dette innebærer ikke at ansvarsprinsippet, jf. §2-1 i lov av 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap om at den som har ansvaret for en tjeneste også har ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser, fravikes. Det er kommunene som har primæransvaret for beredskapen for tuberkuloseundersøkelse av personer som kommer til og som oppholder seg i kommunene. Beredskapsfunksjonen til Nasjonalt folkehelseinstitutt refererer seg til de tilfeller hvor omfanget av undersøkelsene er ekstraordinære, for eksempel ved at svært mange personer skal undersøkes og/eller ved alvorligheten av tilfellene, for eksempel ved utbrudd av multiresistent tuberkulose. Det er opp til Nasjonalt folkehelseinstitutt å vurdere hvilke elementer som skal inngå i beredskapsfunksjonen. På bakgrunn av lov av 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling av helseopplysninger arbeides det nå med nye meldingspliktforskrifter for meldinger til Det sentrale tuberkuloseregister og til Meldingssystemet for smittsomme sykdommer (MSIS). Inntil disse er vedtatt videreføres i all hovedsak tidligere meldingspliktordninger. Nytt er det imidlertid at meldingene skal sendes tuberkulosekoordinatorene. Helseregisterloven ligger til grunn for meldinger i henhold til tuberkuloseforskriften, og forskriften er av den grunn også hjemlet i denne loven. Til §5-1 Melding om nytt tilfelle av tuberkulose. Et nytt tilfelle av tuberkulose, eventuelt residiv etter behandling, skal meldes på samme måte som enhver annen smittsom sykdom som det er meldingsplikt for. Standardskjemaet for nominativ melding om smittsom sykdom skal derfor nyttes. Det vises til forskrift av 30. desember 1994 nr. 1224 om leger og annet helsepersonells melding og varsling av smittsomme sykdommer. Det er for en slik oppfølging nødvendig å skaffe opplysninger utover dem som er gitt i standardmeldingen (jf. §5-1) f.eks. når det settes igang behandling av en person med aktiv tuberkulose og om resultatet av behandlingen. Til meldinger om igangsetting av behandling og kontrollundersøkelse brukes egne skjemaer for tilleggsopplysninger. Disse er en videreføring av tidligere skjema for lignende formål. Som driftsansvarlig for Det sentrale tuberkuloseregister skal Nasjonalt folkehelseinstitutt reagere når meldingsplikten til registeret ikke overholdes. Så snart nominativ melding om smittsom sykdom og/eller laboratoriemelding om tuberkulose er mottatt, sender Nasjonalt folkehelseinstitutt ut det første skjemaet for tilleggsopplysninger til legen som har meldt pasienten. Etter tre måneder sender Nasjonalt folkehelseinstitutt ut et skjema om tilleggsopplysninger til behandlende spesialist, med spørsmål om status idet den intensive fasen på to måneder ble avsluttet. Det skal da være klarlagt om mikroskopiprøver og dyrkningsprøver av ekspektorat har blitt negative, resistenssvaret skal foreligge samt informasjon om gjennomføring av direkte observert behandling. Etter ni måneder sender Nasjonalt folkehelseinstitutt ut et skjema om tilleggsopplysninger til behandlende spesialist, med spørsmål om behandlingsresultat. For de fleste vil behandlingen var i seks måneder, men bivirkninger, uregelmessig medikamentinntak og resistens kan gjøre at behandlingstiden må forlenges. Det er behandlende spesialist som skal fylle ut meldingsskjemaene, fordi spesialisten starter behandlingen, beslutter behandlingskombinasjon, tar pasienten til polikliniske kontroller, vurderer bakteriologiske prøver og eventuelle bivirkninger og avgjør når behandlingen kan avsluttes. Det forutsettes at spesialisten også er orientert om gjennomføringen av direkte observert behandling utført av kommunehelsetjenesten mellom de polikliniske kontrollene og som det spørres om på meldingsskjemaet. Tuberkulosekoordinatoren har et tett samarbeid med spesialisten og vil her ha en viktig rolle for å medvirke til at dette skjer. Nasjonalt folkehelseinstitutt er avhengig av rapporter om resultat av smitteoppsporing (miljøundersøkelse) som kommunelegene foretar av hensyn til sitt overvåkings- og veiledningsarbeide. Videre er opplysninger fra skolehelsetjenesten om tuberkulinstatus hos elever som går ut av grunnskolen av stor betydning epidemiologisk sett. Det samme gjelder opplysninger om vaksinasjonsstatus hos elevene. Kommunelegene er derfor pålagt å gi rapporter som nevnt i disse paragrafene. Melding fra laboratoriene utfyller nominativ melding om smittsom sykdom, og er ofte første melding. Det er derfor viktig at tuberkulosekoordinator får kopi av meldingen og kan ta initiativ til å sikre at pasientens behandling blir organisert i samsvar med forskriften. Alle mistenkte isolater av M.tuberculosis-komplekset skal sendes til Nasjonalt folkehelseinstitutt, blant annet for å sikre overvåking av stammemønster ved genteknologiske metoder, såkalt «fingeravtrykksundersøkelser» og resistensforhold. Dette er et viktig redskap i kartlegging av smittespredning. Registrene over mottatte meldinger hos kommunelegen og tuberkulosekoordinatorene er jf. helseregisterloven §6 å anse som behandlingsrettede helseregistre. Helseregisterloven §8 gir hjemmel for etablering av Det sentrale tuberkuloseregister. Bestemmelsen omtaler hvilke ulike skjema som skal benyttes. Se merknad til §5-2. Til §5-9 Underretning om tilfelle av tuberkulose hos arbeidstaker på skip mv. Bestemmelsen er noe endret i forhold til tidligere bestemmelse ved at underretningen til Sjøfartsdirektoratet om tuberkulose hos arbeidstaker som ikke er bosatt i Norge er opphevet. Forskriften trer i kraft 1. januar 2003. Forskrift av 20. oktober 1996 nr. 1043 om tuberkulosekontroll oppheves fra samme tidspunkt. 2002 Deleg. til FIN etter finansvl. |
lovdata_cd_35259 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.798 | Publisert: Ot.prp.nr.4 (1998-1999) - lov 24. - lov 29. juni 1951 nr 34 om midlertidig lov om tillegg til lover av 13. desember 1946 om 1) Krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner og 2) - lov 9. desember 1955 nr 5 om innkreving av underholdsbidrag m.v. (bidragsinnkrevingsloven) - lov 12. Forslagene i Del I gjelder materielle endringer som i hovedsak er knyttet til budsjettforslaget for 1999: - Utvidelse av arbeidsgiverperioden for sykepenger fra 16 kalenderdager til tre uker. Forslaget innebærer at deler av den fordelen arbeidsgiverne får ved bortfall av en fridag, reduseres (punkt 2) - Kravet til minsteinntekt for rett til sykepenger fra folketrygden heves fra 50 prosent til 125 prosent av grunnbeløpet (G). Hensikten er å innrette sykepengeordningen mer mot yrkesaktive med en arbeidsinntekt som vesentlig bidrar til selvforsørgelse (punkt 3) - Aldersgrensen for rett til omsorgs- og pleiepenger heves fra 16 til 18 år for kronisk eller alvorlig syke og funksjonshemmede barn. Hensikten er å gi slike ytelser fram til den grensen som folketrygdloven definerer som barn (punkt 4) - Innføring av rett til reisetilskott for mottakere av rehabiliteringspenger under aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiver eller som alternativ til rehabiliteringspenger. Hensikten er å motivere personer under rehabilitering til å forsøke seg i arbeid (punkt 5) - Stønadsordningen for enslige forsørgere i folketrygden begrenses til forsørgere som lever alene med barnet/barna. Den som lever i et stabilt samboerforhold, vil miste stønaden. Slik er ordningen også for særytelser fra barnetrygden. Et stabilt samboerforhold får da samme virkning som ekteskap med særkullsbarn i forhold til stønadsordningen for enslige forsørgere (punkt 6) - Innskjerpet krav til forventet yrkesaktivitet for gjenlevende ektefelle med etterlattepensjon eller overgangsstønad fra folketrygden. Etterlatte under 55 år må forventes å skaffe seg en arbeidsinntekt på to ganger grunnbeløpet hvis vedkommende ikke har rimelig grunn til å la dette være (punkt 7) - Likestilling av avtalefestet pensjon (AFP) i offentlig og privat sektor i forhold til etterlattepensjon i folketrygden. I privat sektor har personer med AFP ikke samtidig rett til etterlattepensjon fra folketrygden. Det samme gjelder i offentlig sektor for personer under 65 år. Av likhetshensyn foreslås det at dette også skal gjelde for 65- og 66-åringer i offentlig sektor (punkt 8) - Innføring av likt pensjonsgrunnlag (det høyeste) i krigspensjoneringen. Samtidig avvikles ordningene med stønad til hjelp i huset og hjelpeløshetsbidrag for nye tilfelle. Videre avvikles ordningen med utbetaling av kapitalisert pensjon. Hensikten er større likhet og forenkling (punkt 9) - Utbetalinger fra trygdeetaten skal heretter skje ved overføring til bankkonto her i landet når mottakeren har eller skaffer seg en slik konto. Mottakere i utlandet som vil ha pengene på annet vis, må betale merkostnadene ved dette (punkt 10). - Den vederlagsfri perioden ved opphold i kommunale sykehjem m.v. reduseres til en måned fra innflyttingsdato. Endringen innebærer at den vederlagsfri perioden ved innflytting blir lik for alle. Forslaget er anslått å gi en økning av kommunenes inntekter på om lag 30 mill. kroner i 1999, som gir grunnlag for tilsvarende reduksjon i kommunerammen (punkt 11) Forslagene i Del II gjelder lovtekniske justeringer og klargjøring av praksis: - Klargjøring av reglene for beregning av sykepenger i arbeidsgiverperioden for timelønnede arbeidstakere som har skift- eller turnusarbeid (punkt 12) - Klargjøring av begrepet «arbeidsforholdet avbrytes» i reglene om rett til sykepenger for arbeidstakere i turnusordning e l (punkt 13) - Klargjøring av arbeidsgivers plikt til å yte sykepenger etter at streik eller lockout er avsluttet (punkt 14) - Presisering av bestemmelser om forutgående medlemskap for etterlattepensjon og barnepensjon, slik at mottak av avtalefestet pensjon (AFP) eller pensjon fra Pensjonstrygden for sjømenn blir likestilt med mottak av pensjon fra folketrygden ved vurderingen av om det foreligger rett til etterlatte- eller barnepensjon (punkt 15) - Lovfesting av beviskravet om at en mor som krever stønad som enslig forsørger uten å oppgi hvem som er barnets far, må sannsynliggjøre at hennes samboer ikke er faren. Dette følger i dag av forskrift. Folketrygden skal dekke utgiftene ved blodprøveanalyse/DNA-analyse (punkt 16) Del III gjelder innføring av en ny ordning for regulering av legemarkedet (punkt 17) Departementet legger med dette fram forslag om å utvide arbeidsgiverens ansvar for sykepenger til arbeidstakere ved at arbeidsgiverperioden utvides fra 16 kalenderdager til tre uker (21 dager), med virkning fra 1. april 1999. Regjeringen legger i 1999 opp til en viss generell, økonomisk innstramming som alle må ta sin del av. Utvidelsen av arbeidsgiverperioden må sees i sammenheng med Regjeringens forslag om å omgjøre en bevegelig fridag til virkedag. Forslaget innebærer at deler av den fordelen arbeidsgiverne på sikt får ved at ferien reduseres, trekkes inn for å bidra til et tilstrekkelig stramt finanspolitisk opplegg. Budsjettmessig innsparing ved dette tiltaket er anslått til om lag 680 mill. kroner i 1999. Om lag 600 millioner kroner kommer som en innsparing på folketrygdens budsjett. Forslaget forventes også å stimulere arbeidsgiverne til økt innsats for å forebygge sykefravær. Ved sykepengereformen i 1978, fikk arbeidsgiverne ansvaret for sykefraværet inntil 14 dager. På 1980-tallet økte sykefraværet betydelig. Dette førte til at det ble oppnevnt et utvalg for å utrede sykepengeordningen. Utvalget skulle vurdere behovet for endringer i regelverket og fremme forslag om tiltak for å redusere sykefraværet og sykepengeutgiftene, se nærmere NOU 1990:23 Sykelønnsordningen. Utvalget uttalte at sykefraværet og sykepengeutgiftene kan reduseres ved å påvirke bedriftene til å sette i gang et systematisk arbeidsmiljø- og sikkerhetsarbeid. Arbeidsmiljøutvalget avgav innstilling sommeren 1992, NOU 1992:20 Det gode arbeidsmiljø er lønnsomt for alle. Dette utvalget skulle bl.a. vurdere hvordan virksomhetene kan ansvarliggjøres i rehabiliterings- og attføringsarbeidet, bl.a. gjennom en annen fordeling av kostnadene. Konklusjonen i innstillingen var at arbeidsmiljøloven ikke kan sikre arbeidsmiljøet alene. Utvalget mente at arbeidsmiljøinnsatsen er avhengig av at virksomhetene selv ser nytten av å forbedre arbeidsmiljøet. Flertallet i utvalget gikk inn for å legge om sykepengeordningen ved at arbeidsgiverne gis et økt økonomisk ansvar, for å gi virksomhetene en økonomisk stimulans til å forbedre arbeidsmiljøet og dermed redusere sykefraværet. Fra 1. april 1998 ble arbeidsgiverperioden utvidet til 16 kalenderdager, se Ot.prp.nr.24 (1997-1998) og Innst.O.nr.7 (1997-1998). Regjeringen Jagland hadde forut i sitt budsjettforslag for 1998 foreslått en utvidelse av arbeidsgiverperioden fra to til tre uker. På bakgrunn av utviklingen i sykefraværet og økningen i folketrygdens utgifter til sykepenger m.v., fremmet Regjeringen forslag i Revidert budsjett for 1998 om å utvide arbeidsgiverperioden med tre dager til tre uker. Forslaget fikk ikke tilslutning i Stortinget, fordi man ikke ønsket å påføre arbeidsgiverne merutgifter. Fra 1. april 1998 ytes sykepenger fra trygden som hovedregel fra 17. sykepengedag og deretter i en periode på inntil 248 dager, se folketrygdloven § 8-12. Arbeidstakere har rett til sykepenger fra arbeidsgiver i de første 16 dagene. Dette tidsrommet kalles arbeidsgiverperioden, se § 8-19. Arbeidsgiveransvar for sykepenger i de første to ukene ble innført i 1978. Kompensasjonsnivået for sykepenger ble samtidig hevet til 100 prosent og de tre karensdagene fra folketrygden ble fjernet. I stedet for sykepenger kan det ytes reisetilskott fra trygden for å dekke ekstra transportutgifter til og fra arbeidsstedet. På grunn av arbeidsgiverperioden, og det forhold at selvstendig næringsdrivende, oppdragstakere og inaktive m. fl. først får sykepenger etter to uker, ytes det reisetilskott til arbeidstakere først fra den 17. dagen, se § 8-14. Arbeidstakere som lider av en langvarig eller kronisk sykdom som medfører risiko for et særlig stort samlet sykefravær, kan etter vedtak av trygdekontoret unntas fra bestemmelsene om arbeidsgiveransvar, se § 8-20. Det samme gjelder for arbeidstakere med en sykdom som medfører risiko for gjentatte sykefravær i en begrenset periode. Som særlig stort fravær regnes ca 35 dager i året. Når sykefraværet bare faller innenfor arbeidsgiverperioden, regnes 25 dager fordelt på minst fem fraværstilfeller som særlig stort. Arbeidsgiver skal i disse tilfellene forskottere sykepenger i et tidsrom tilsvarende arbeidsgiverperioden, og kan kreve sykepengene refundert fra trygdekontoret. Arbeidsgivere som har få ansatte, kan mot særskilt avgift delvis forsikre sitt ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden, se folketrygdloven § 8-21. For å komme inn under forsikringsordningen må arbeidsgivers samlede lønnsutgifter i kalenderåret forut for forsikringsåret ikke overstige 40 ganger grunnbeløpet (G), 1.814.800 kroner per 1. mai 1998. Forsikringsåret løper fra 1. juli til 30. juni og beløpet reguleres per 1. juli hvert år. Premien er i dag på 1,2 prosent av lønnsutgiftene. Forsikringen dekker 100 prosent av utgiftene til sykepenger og arbeidsgiveravgift av sykepengene fra og med fjerde sykefraværsdag i hvert enkelt sykdomstilfelle. Både i arbeidsgiverperioden og sykepengeperioden fra trygden ytes det sykepenger med 100 prosent av inntektsgrunnlaget. Det ytes ikke sykepenger fra folketrygden dersom inntekten per år utgjør mindre enn 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp, se § 8-3. Det ytes heller ikke sykepenger fra folketrygden for inntekt som overstiger seks ganger grunnbeløpet. Noen regel om minimumsinntekt gjelder ikke for arbeidsgiverperioden. Etter den tidligere ferieloven av 14. november 1947 var arbeidsgiver pålagt ansvaret for feriepenger for en periode på 12 uker. Ferieloven av 6. mai 1988 bygger på et kildeprinsipp, slik at den som utbetaler sykepenger også skal utbetale feriepenger av dette. Som en følge av dette betaler trygden feriepenger av sykepenger i inntil 48 dager hvert opptjeningsår. I samsvar med Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av langtidsprogrammet 1998-2001, vil departementet ikke foreslå noen endringer som begrenser arbeidstakeres rett til sykepenger fra første dag og med 100 prosent av sykepengegrunnlaget. Både forrige regjering og denne Regjeringen har tidligere foreslått å utvide arbeidsgiverperioden til tre uker, men forslagene har fått ikke fått tilslutning i Stortinget. Man ønsket ikke å påføre arbeidsgiverne merutgifter. Regjeringen mener at utviklingen ytterligere har understreket behovet for en innstramming, og fremmer på ny forslag om å utvide arbeidsgiverperioden. Det foreslås å utvide arbeidsgiverperioden fra 16 kalenderdager til tre uker (21 dager) fra 1. april 1999. Begrunnelsen for forslaget må sees i sammenheng med Regjeringens forslag om å redusere ferien med en dag, se Ot.prp.nr.2 (1998-1999). Forslaget innebærer at deler av den fordelen arbeidsgiverne på sikt får ved at ferien reduseres, trekkes inn vesentlig for å bidra til finansieringen av arbeidsgiverperioden med tre ytterligere dager. Dette vil kunne bidra til å tydeliggjøre bedriftenes ansvar og stimulere ytterligere til å sette i verk arbeidsmiljøtiltak og til å følge opp den sykmeldte. Arbeidsmiljøtiltak vil kunne forebygge og redusere sykefravær som skyldes forhold på arbeidsplassen. Bedre kontakt med og oppfølging av den sykmeldte tidlig i sykmeldingsperioden vil også bidra til å forhindre langvarig fravær og utstøtning fra arbeidsmarkedet. En utvidelse av arbeidsgiverperioden vil i noen grad også frigjøre ressurser i trygdeetaten som kan brukes til å bedre oppfølgingen av sykmeldte. Det vises til lovforslaget § 8-17 første ledd bokstav b og § 8-19 første ledd. En utvidelse av arbeidsgiverperioden vil kunne bidra til at arbeidstakere med svakere helse får problemer på arbeidsmarkedet fordi arbeidsgivere fokuserer på «friske» arbeidstakere. Arbeidsmiljøutvalget uttalte at det bør treffes tiltak slik at disse gruppene ikke blir skadelidende. Departementet foreslår derfor en utvidelse av unntaksordningen for langvarig og kronisk syke arbeidstakere som har risiko for særlig stort sykefravær, for derved å unngå negative følger av utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Departementet går inn for at unntaksordningen for langvarig og kronisk syke skal gjelde hele den foreslåtte arbeidsgiverperioden på tre uker. Arbeidsgiverperiodens lengde reguleres i § 8-19. Det er derfor ikke behov for lovendring i § 8-20, selv om arbeidsgiverperioden utvides. Departementet foreslår at forsikringsordningen for arbeidsgivere med få ansatte skal omfatte hele arbeidsgiverperioden på tre uker, fra og med fjerde fraværsdag. Arbeidsgiverperiodens lengde reguleres i § 8-19. En utvidelse av arbeidsgiverperioden kan få negative konsekvenser for små og mellomstore bedrifter, fordi risikoen for sykefravær er mindre stabil i slike bedrifter. Departementet ønsker å motvirke uheldige virkninger av forslaget ved å utvide forsikringsordningen til å omfatte en videre krets av arbeidsgivere. Etter gjeldende regler er det et vilkår for å falle inn under forsikringsordningen at arbeidsgivers samlede lønnsutgifter i foregående kalenderår ikke overstiger 40 ganger grunnbeløpet. Det foreslås at ordningen utvides slik at lønnsutgiftene kan utgjøre opptil 50 ganger grunnbeløpet for den enkelte arbeidsgiver, eller en utvidelse fra 1 814.800 kroner til 2.268.500 kroner med dagens grunnbeløp. Forsikringsordningen er selvfinansierende og en utvidelse av arbeidsgiverperioden vil derfor måtte finansieres ved en premieøkning. Premiesatsen som i dag er 1,2 prosent av lønnsutgiftene, foreslås derfor forhøyet til 1,7 prosent. Det vises til lovforslaget § 8-21 første ledd. I tillegg til 16 dagers arbeidsgiverperiode ytes det i dag sykepenger fra folketrygden i inntil 248 dager. Når arbeidsgiverperioden foreslås utvidet til tre uker, må maksimaltiden for sykepenger fra trygden reduseres tilsvarende slik at den settes ned til 245 dager/49 uker. Arbeidstakeren vil da fortsatt være sikret sykepenger i til sammen 52 uker. Det vises til lovforslaget § 8-12. En alderspensjonist som mottar gradert pensjon, har rett til sykepenger i den vanlige arbeidsgiverperioden, men stønadstiden for sykepenger fra trygden er begrenset til 90 dager. Det vises til folketrygdloven § 8-51, om begrensning og opphør av sykepenger for trygdet som mottar uførepensjon eller alderspensjon etter folketrygdloven, eller avtalefestet pensjon etter lov om statstilskott. Departementet vil ikke foreslå noen endring av stønadstiden for sykepenger fra trygden for alderspensjonister med gradert pensjon. Utvidelsen av arbeidsgiverperioden medfører således at eldre arbeidstakere med gradert pensjon får rett til sykepenger i en tilsvarende lengre periode. Forslaget om tre ukers arbeidsgiverperiode fører til at arbeidsgiverne får et utvidet ansvar også for feriepenger. Trygdens ansvar for feriepenger foreslås derfor redusert til ni uker. Det vises til lovforslaget folketrygdloven § 8-33 og ferieloven § 10 nr 4 andre ledd bokstav a. Forslaget om tre uker arbeidsgiverperiode fører til at reisetilskott fra trygden først kan ytes til arbeidstakere etter utløpet av arbeidsgiverperioden, dvs fra den 22. dagen. For andre grupper blir det ingen endringer når det gjelder reisetilskott fra og med den 15. dagen. Det vises til § 8-14 i lovforslaget. Dersom en arbeidstaker blir arbeidsufør på ny innen 16 dager etter et fravær på grunn av sykdom, skal den tidligere fraværsperioden regnes med ved beregningen av arbeidsgiverperioden. Det skal heller ikke regnes ny arbeidsgiverperiode før det er gått mer enn 16 dager etter et sykefravær som arbeidsgiveren har betalt sykepenger for i en full arbeidsgiverperiode. Lengden av tilbakefallsfristene har nær sammenheng med lengden av arbeidsgiverperioden. Tilbakefallsfristene foreslås derfor utvidet til tre uker i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Det vises til lovforslaget § 8-19 tredje og fjerde ledd og § 8-24. Når en trygdet har mottatt sykepenger i maksimal stønadstid, må det gå 26 uker før ny stønadsperiode begynner å løpe. Ved yrkesskade er det ingen slik begrensning. Det foreslås at ordlyden i bestemmelsen om yrkesskade endres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Det vises til lovforslaget § 8-55 bokstav f. Folketrygdloven § 10-8 regulerer vilkårene for rett til rehabiliteringspenger. Rett til rehabiliteringspenger for yrkesaktive inntrer etter utløpet av sykepengeperioden. Ved lov 19. desember 1997 nr 99 ble arbeidsgiverens plikt til å betale sykepenger (arbeidsgiverperioden) utvidet fra opptil to uker til opptil 16 kalenderdager, se folketrygdloven § 8-19. Samtidig ble antall sykepengedager fra folketrygden redusert fra 250 til 248 dager, se folketrygdloven § 8-12. Endringene trådte i kraft 1. april 1998. I denne forbindelse skulle antall sykepengedager i § 10-8 ha blitt endret, slik at rehabiliteringspenger kan ytes dersom trygden har gitt sykepenger i til sammen 248 sykepengedager. Bestemmelsen i § 10-8 ble ved en feiltakelse utelatt ved utvidelsen av arbeidsgiverperioden fra 1. april, se Ot.prp.nr.24 (1997-1998). Bestemmelsen ble foreslått oppdatert i Ot.prp.nr.59 (1997-1998). Denne proposisjonen ble ikke behandlet som forutsatt i vårsemesteret 1998. Som følge av utvidelsen av arbeidsgiverperioden i proposisjonen her må antall sykepengedager i § 10-8 tredje ledd endres til 245 for arbeidstakere. Andre medlemmer kan ha rett til sykepenger i 250 eller 260 dager, se § 8-12 første ledd. Det foreslås at dette tilføyes i § 10-8. Departementet ber derfor om at det blir sett bort fra forslaget om endring av folketrygdloven § 10-8 ved behandlingen av Ot.prp.nr.59 (1997-1998) i Stortinget høsten 1998. Det vises til lovforslaget § 10-8. 2.6 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Utvidelsen av arbeidsgiverperioden foreslås gjennomført fra 1. april 1999, og gis virkning for tilfeller hvor arbeidsuførheten oppstår etter 31. mars 1999. Med uendret sykefravær vil utvidelsen av arbeidsgiverperioden føre til en innsparing for staten på om lag 680 millioner kroner i 1999. Helårsvirkningen vil være omlag 1.050 millioner kroner. Kommunesektoren vil i 1999 få merutgifter på om lag 185 millioner kroner. Helårsvirkningen for kommunene vil være om lag 290 millioner kroner. En utvidet arbeidsgiverperiode vil bety en viss administrativ avlastning for trygdeetaten. De frigjorte ressursene vil bli brukt til å intensivere arbeidet med å følge opp sykmeldte. Trygdekontorene registrerer alle sykmeldingsblanketter som gjelder arbeidsgiverperioden, noe som er en forutsetning for å kunne gi statistikk for denne perioden. Det er vesentlig utbetalingsdelen for de dagene arbeidsgiverperioden er utvidet med som blir en avlastning for trygdeetaten. En utvidelse av forsikringsordningen for arbeidsgivere med få ansatte, slik at den omfatter bedrifter med samlede lønnsutgifter i foregående kalenderår på opptil 50 ganger grunnbeløpet, vil kunne føre til en viss administrativ merbelastning for trygdeetaten. Utvidelsen av forsikringsordningen til å gjelde hele arbeidsgiverperioden på tre uker vil bli finansiert ved en økning av premien, se pkt 2.4.3. Departementet foreslår å heve den nedre inntektsgrensen for rett til sykepenger fra 50 til 125 prosent av grunnbeløpet (G). Grunnbeløpet utgjør kr 45.370 fra 1. mai 1998. Hensikten er å innrette sykepengeordningen mer mot yrkesaktive med en arbeidsinntekt som vesentlig bidrar til selvforsørgelse. Med dette forslaget blir også kravene til minsteinntekt i sykepenge- og dagpengeordningen under arbeidsløshet på tilnærmet samme nivå. Sykepenger ytes for å kompensere inntektstap hos yrkesaktive som er arbeidsuføre på grunn av sykdom eller skade, se folketrygdloven § 8-3. Det er et vilkår for å få rett til sykepenger fra folketrygden at inntektsgrunnlaget for sykepenger (sykepengegrunnlaget) utgjør minst 50 prosent av grunnbeløpet, se folketrygdloven § 8-3 andre ledd. Det er ingen nedre inntektsgrense for rett til sykepenger fra arbeidsgiveren i de første 16 dagene av sykmeldingsperioden (arbeidsgiverperioden). For yrkesaktive som midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid, kreves det at medlemmet kan godtgjøre et inntektstap og har et sykepengegrunnlag som minst svarer til grunnbeløpet, se folketrygdloven § 8-47 fjerde ledd. For personer som på sykmeldingstidspunktet ikke er i arbeid, er kravet til minsteinntekt således dobbelt så høyt som den generelle minstegrensen i § 8-3 andre ledd. Sykepengegrunnlaget er den inntekten som sykepengene skal beregnes etter, se folketrygdloven § 8-10. Det ytes ikke sykepenger av inntekt som overstiger seks ganger grunnbeløpet. For arbeidstakere fastsettes sykepengegrunnlaget etter en beregnet aktuell ukeinntekt, se folketrygdloven § 8, § 9, § 10, § 11, § 12, § 13, § 14, § 15, § 16, § 17, § 18, § 19, § 20, § 21, § 22, § 23, § 24, § 25, § 26, § 27, § 28 flg. I arbeidsgiverperioden beregnes ukeinntekten etter den gjennomsnittlige arbeidsinntekten per uke som arbeidstakeren har hatt i en nærmere bestemt periode før vedkommende ble arbeidsufør (beregningsperioden). Hvordan beregningsperioden skal fastsettes, avhenger av hvordan arbeidsforholdet er organisert m.v. I et arbeidsforhold med fast arbeidstid og månedslønn skal den siste måneden legges til grunn. Når trygden yter sykepenger, omregnes den beregnede ukeinntekten til årsinntekt, og sykepengegrunnlaget per dag utgjør 1/260 av sykepengegrunnlaget per år. Til selvstendig næringsdrivende ytes det sykepenger med 65 prosent av sykepengegrunnlaget, med mindre de har tegnet tilleggstrygd, se folketrygdloven § 8, § 9, § 10, § 11, § 12, § 13, § 14, § 15, § 16, § 17, § 18, § 19, § 20, § 21, § 22, § 23, § 24, § 25, § 26, § 27, § 28, § 29, § 30, § 31, § 32, § 33, § 34 flg. Sykepengegrunnlaget skal svare til den pensjonsgivende årsinntekten som beregnes på grunnlag av gjennomsnittsinntekten de siste tre årene. Det er et vilkår også for rett til stønad ved barns og barnepassers sykdom at inntektsgrunnlaget utgjør minst 50 prosent av grunnbeløpet. Denne inntektsgrensen gjelder ikke for omsorgspenger fra arbeidsgiveren, se folketrygdloven § 9-3. Omsorgs-, pleie- og opplæringspenger etter folketrygdloven kapittel 9 beregnes på samme måte som sykepenger etter kapittel 8. En person med en årlig inntekt på minst 22.685 kroner (1/2 G) har etter gjeldende regler rett til sykepenger fra trygden. Departementet legger til grunn at en såvidt lav inntekt ikke kan sies å bidra vesentlig til medlemmets selvforsørgelse. Dette gjelder hovedsakelig personer som arbeider i mindre deltidsstillinger eller i kortere perioder, blant annet studenter og skoleelever som har sommer-, helge - eller kveldsarbeid. Departementet mener at kravene til minsteinntekt i sykepenge- og dagpengeordningen under arbeidsløshet bør være på tilnærmet samme nivå. Kravet til minsteinntekt for dagpenger var tidligere 0,75 ganger grunnbeløpet, men ble hevet i 1996. For å få rett til dagpenger, må medlemmet ha hatt en arbeidsinntekt som minst svarer til 1,25 ganger grunnbeløpet i det siste avsluttede kalenderåret før det søkes om stønad, eller i løpet av de siste tre avsluttede kalenderårene ha hatt en arbeidsinntekt på minst tre ganger grunnbeløpet, se folketrygdloven § 4-4. En minsteinntektsgrense på 125 prosent av grunnbeløpet (G) tilsvarer kravet til minsteinntekt for dagpenger i siste kalenderår. Departementet er av den oppfatning at utviklingen i sykepengeutgiftene den senere tid, taler for at det er nødvendig å skjerpe vilkårene for rett til sykepenger noe. På denne bakgrunn foreslår departementet å heve det minste inntektsgrunnlaget for rett til sykepenger fra trygden fra 50 til 125 prosent av grunnbeløpet. Det er tilsvarende vilkår om minsteinntekt for rett til stønad ved barns og barnepassers sykdom etter folketrygdloven kapittel 9 som for sykepenger ved egen sykdom. Endringen vil derfor også gjelde for rett til omsorgspenger, pleiepenger, og opplæringspenger fra folketrygden. En arbeidstaker vil fortsatt ha rett til sykepenger fra arbeidsgiveren i arbeidsgiverperioden, uavhengig av størrelsen på sykepengegrunnlaget. Dette gjelder også for omsorgspenger fra arbeidsgiveren ved barns sykdom. Se lovforslaget § 8-3, § 8-47 og § 9-3 . 3.4 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. januar 1999, og gis virkning for sykepengetilfeller som oppstår etter dette tidspunkt. Forslaget er anslått å gi en innsparing for folketrygden på om lag 265 mill. kroner som helårsvirkning i 1999. 4 Heving av aldersgrensen for rett til omsorgspenger og pleiepenger når barnet har en funksjonshemming eller kronisk sykdom m.v. Folketrygdloven kapittel 9 gir regler om rett til økonomisk kompensasjon for yrkesaktive foreldre når de har inntektstap som følge av fravær ved barns sykdom. Departementet foreslår å heve aldersgrensen for rett til stønad fra 16 til 18 år for: - pleiepenger når barnet er innlagt på sykehus eller blir pleiet i hjemmet ved svært alvorlig eller livstruende sykdom eller skade. Hensikten er å gi slike ytelser fram til den grensen på 18 år som folketrygden definerer som barn, se folketrygdloven § 1-6. Det er ingen aldersgrense for opplæringspenger og disse omfattes derfor ikke av departementets forslag. Det ytes omsorgspenger i inntil 10 dager i året til en arbeidstaker som er borte fra arbeidet på grunn av nødvendig tilsyn med sykt barn, eller fordi den som har det daglige barnetilsynet er syk, se folketrygdloven § 9-5. Hvis familien har mer enn to barn, har hver av foreldrene rett til inntil 15 stønadsdager. Har barnet en kronisk sykdom eller funksjonshemming, øker rettighetene for hver av foreldrene til 20 dager i året. Når en av foreldrene har omsorgen alene, har vedkommende rett til stønad i henholdsvis 20, 30 eller 40 dager. Omsorgspenger ytes til og med det kalenderåret barnet fyller 12 år. Aldersgrensen ble hevet fra 10 til 12 år i 1993, se Ot.prp.nr.6 (1992-1993). Når barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, er aldersgrensen 16 år. Omsorgspenger ytes med 100 prosent av inntektsgrunnlaget opp til seks ganger grunnbeløpet til arbeidstakere. Omsorgspenger ytes ikke til selvstendig næringsdrivende. Fra 1. januar 1998 ytes det pleiepenger fra åttende dag ved innleggelse på sykehus som skyldes mindre alvorlig sykdom hos barn under 12 år, se folketrygdloven § 9-10. Det kan ytes pleiepenger også etter at barnet er utskrevet dersom det trenger kontinuerlig tilsyn og pleie fra en av foreldrene. Også andre enn barnets foreldre kan få pleiepenger dersom det er nødvendig av hensyn til barnet. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, er aldersgrensen 16 år. Pleiepenger ytes ved innleggelse på sykehus på grunn av svært alvorlig eller livstruende sykdom eller skade, se folketrygdloven § 9-11. Det ytes pleiepenger ved pleie av alvorlig syke barn i hjemmet dersom barnet trenger kontinuerlig tilsyn og pleie fra en av foreldrene. Aldersgrensen er 16 år. Før 1. januar 1998 ble det gitt pleiepenger ved pleie i hjemmet kun i kritiske perioder. Når et psykisk utviklingshemmet barn er alvorlig sykt, ytes det pleiepenger uten hensyn til denne aldersgrensen så lenge barnet bor hjemme. Til personer med omsorg for et langvarig sykt eller funksjonshemmet barn, ytes det opplæringspenger ved opplæring på godkjent helseinstitusjon eller deltagelse på foreldrekurs ved et offentlig spesialpedagogisk kompetansesenter, se folketrygdloven § 9-13. Det er et vilkår at opplæringen er nødvendig for at medlemmet skal kunne ta seg av og behandle barnet. Det er ingen aldersgrense for opplæringspenger. Opplæringspenger kan ytes så lenge medlemmet har den faktiske omsorgen for den funksjonshemmede eller langvarig syke, selv om vedkommende er over 18 år. Pleiepenger etter folketrygdloven § 9-10 § 9-11 ytes så lenge det er nødvendig for behandlingen og rehabiliteringen av det enkelte barn, se folketrygdloven § 9-15 første ledd. Pleiepenger skal ikke ytes for å dekke inntektstap som følge av et varig pleiebehov hos barnet. Ved pleie av varig funksjonshemmede barn, ytes det forhøyet hjelpestønad, se folketrygdloven § 6-5. Opplæringspenger ytes så lenge det er nødvendig for det enkelte barn. Fram til 1. januar 1998 var det en øvre grense på 780 dager med rett til pleiepenger og opplæringspenger for det enkelte barn. Pleiepenger og opplæringspenger fra trygden ytes med den prosent av sykepengegrunnlaget som gjelder ved egen sykdom i hele perioden, se folketrygdloven § 9-16. Fram til 1. januar 1998 ble stønaden avkortet til 65 prosent av inntektsgrunnlaget etter 260 stønadsdager. Arbeidstakere får pleie- og opplæringspenger med 100 prosent av inntektsgrunnlaget opp til seks ganger grunnbeløpet. Til selvstendig næringsdrivende ytes det pleiepenger med en kompensasjonsgrad på 65 prosent etter den obligatoriske ordningen, og med 100 prosent av inntektsgrunnlaget til dem som har tegnet tilleggstrygd. Fra 1. mai 1997 ytes det pleiepenger og opplæringspenger til selvstendig næringsdrivende fra første dag selv om de ikke har tegnet tilleggstrygd. For øvrig kan det ytes grunn- og hjelpestønad til foreldre med syke barn over 16 år, som kompensasjon for ekstrautgifter eller ved behov for særskilt tilsyn eller pleie som følge av sykdom. I folketrygdloven § 1-6 er det bestemt at man med barn i denne loven mener en person under 18 år. Dette innebærer at gjeldende regler opererer med et generelt skille mellom barn og voksne ved 18 år, mens det for omsorgs- og pleiepenger er en øvre aldersgrense på 16 år. Departementet mener det er behov for å harmonisere aldersgrensene i folketrygdloven på dette området, slik at man får et entydig skille mellom barn og voksne. Departementet mener at dette skillet bør gå ved myndighetsalderen. Departementet legger vekt på at barn i visse tilfeller kan ha behov for tilsyn og pleie fra foreldrene også etter fylte 16 år. Dette behovet er antagelig størst ved svært alvorlige diagnoser, f.eks kreft. I forskrift om barn på sykehus av 7. september 1988 er barn fra 1. januar 1998 definert som person under 18 år. Forskriften slår bl.a fast at barn har rett til å ha minst en av foreldrene hos seg under hele sykehusoppholdet. Foreldres rettigheter etter folketrygdloven kapittel 9 bør ses i sammenheng med denne forskriften. Departementet foreslår på denne bakgrunn at aldersgrensen for rett til omsorgspenger og pleiepenger heves fra 16 til 18 år. Dette foreslås å gjelde for omsorgspenger når barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, pleiepenger når et kronisk sykt eller funksjonshemmet barn er innlagt på sykehus på grunn av mindre alvorlig sykdom, og pleiepenger når barnet er innlagt på sykehus eller blir pleiet i hjemmet ved svært alvorlig eller livstruende sykdom eller skade. Departementet mener at den generelle aldersgrensen fortsatt bør være 12 år for omsorgspenger etter folketrygdloven § 9-5 og for pleiepenger ved innleggelse på sykehus på grunn av mindre alvorlig sykdom etter folketrygdloven § 9-10. Det vises til lovforslaget § 9-5, § 9-10 § 9-11. 4.4 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. mars 1999, og gis virkning også for tilfeller hvor barnet ble sykt før dette tidspunktet. Forslaget vil gi merutgifter på om lag 10-12 mill kroner for 1999. Endringen vil omfatte et begrenset antall foreldre. Forslaget vil innebære noe merarbeid for trygdeetaten. 5 Reisetilskott for mottakere av rehabiliteringspenger under aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiver m.v. Departementet legger her fram forslag om endringer i folketrygdlovens kapittel 10 om ytelser under medisinsk rehabilitering. Av § 10-7 følger hvilke former for stønad man kan få under medisinsk rehabilitering. Departementet foreslår at denne bestemmelsen utvides. Hensikten er å motivere personer under rehabilitering til å forsøke seg i arbeid. Det foreslås følgende: 5.2 Bakgrunn. Rett til rehabiliteringspenger under tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren ble innført ved lovendring av 6. juni 1997 nr 36, se Ot.prp.nr.32 (1996-1997). Bakgrunnen for å likestille aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiver med medisinsk behandling eller rehabilitering, var at trygdekontoret i sykepengeperioden kan yte sykepenger til en person som er under aktivisering og arbeidstrening hos sin arbeidsgiver, se folketrygdloven § 8-6. En tilsvarende bestemmelse hadde man ikke i folketrygdloven kapittel 10 om ytelser under medisinsk rehabilitering. Dersom et medlem under eller etter en rehabiliteringsperiode skulle forsøkes tilbakeført til arbeidslivet gjennom et arbeidstreningstiltak hos tidligere arbeidsgiver, måtte trygdekontoret overføre saken til arbeidskontoret. Til personer som gjennomgår yrkesrettet attføring, for eksempel arbeidstrening, ytes det i henhold til forskrift gitt med hjemmel i folketrygdloven § 11-7 tredje ledd, stønad til dekning av nødvendige utgifter til daglige reiser i forbindelse med attføringstiltaket. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke i forbindelse med tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren etter folketrygdloven § 10-8 andre ledd. I henhold til folketrygdloven § 8-14 kan det ytes reisetilskott i stedet for sykepenger dersom en person midlertidig ikke kan reise på sin vanlige måte til og fra arbeidsstedet på grunn av sykdom eller skade i støtte- og bevegelsesorganene. Reisetilskottet skal dekke nødvendige ekstra transportutgifter og begrenses til det beløp personen ville ha fått utbetalt i sykepenger for samme tidsrom. Bestemmelsen er en videreføring av tidligere regler. Tilsvarende ordning finnes ikke som alternativ til rehabiliteringspenger. Rikstrygdeverket har tatt opp med departementet spørsmålet om å innføre en stønadsordning for å dekke reiseutgifter under arbeidstrening. Bakgrunnen for forslaget er at rehabiliteringspenger er betydelig lavere enn tidligere lønn og sykepenger. De ekstrautgifter som vedkommende får ved å delta i et arbeidstreningsopplegg kan derfor virke demotiverende, spesielt ved lange avstander til og fra arbeidsplassen. Ofte vil medlemmet allerede være under aktivisering/arbeidstrening ved aktiv sykemelding. Det vil være uheldig om den arbeidstreningen som pågår må avbrytes på grunn av at den enkelte ved overgang til rehabiliteringspenger ikke lenger kan få dekket reiseutgiftene. Departementet mener det er viktig for resultatet av rehabiliteringen at den enkelte opprettholder kontakten med arbeidslivet. Man bør legge forholdene til rette for at en allerede påbegynt arbeidstrening og aktivisering kan fullføres, eventuelt at slike tiltak kan iverksettes så tidlig som mulig uten å belaste medlemmets økonomi. Departementets oppfatning er at en stønadsordning for reiseutgifter vil være et positivt tiltak for å fremme tilbakevending til arbeidslivet. Videre anser man det uheldig at stønadsordningen for reiseutgifter er forskjellig for henholdsvis yrkesrettet attføring etter folketrygdloven kap. 11 og arbeidstrening/aktivisering under rehabilitering etter kap. 10. Sistnevnte tiltak er et attføringstiltak som tar sikte på restitusjon av medlemmets inntektsevne, og dekker de samme formål som attføring i henhold til kap. 11. Medlemmer som gjennomgår arbeidstrening i henhold til § 10-8, bør derfor ikke stilles i en dårligere økonomisk situasjon enn medlemmer som gjennomgår yrkesrettet attføring etter § 11-8. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det skal kunne ytes reisetilskott til mottaker av rehabiliteringspenger under aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiver. Det vises til lovforslaget § 10- 7 fjerde ledd. Departementet foreslår samtidig at det gis forskrift om stønad til dekning av nødvendige utgifter til daglige reiser i forbindelse med aktivisering og arbeidstrening. Stønaden ytes på grunnlag av billigste reisemåte med rutegående transportmiddel. Det kan ytes høyere stønad dersom den trygdede på grunn av funksjonshemmingen ikke kan benytte rutegående transportmiddel. I forbindelse med forslaget under punkt 5.3.1 har Rikstrygdeverket også tatt opp spørsmålet om å kunne yte tilskott til dekning av arbeidsreiser som alternativ til rehabiliteringspenger. For medlemmer med sykepengerettigheter finnes en slik ordning for at medlemmet skal kunne være i arbeid, se ovenfor under punkt. 5.2.2. Rikstrygdeverket anser det uheldig at tilsvarende alternativ ikke finnes for medlemmer som har rett til rehabiliteringspenger. En rett til å velge reisetilskott som alternativ der dette er aktuelt, vil bidra til å opprettholde medlemmets inntektsevne. På denne bakgrunn foreslår departementet at det skal kunne ytes tilskott til dekning av arbeidsreiser som alternativ til rehabiliteringspenger. På samme måte som i sykepengeordningen skal ordningen bare gjelde ekstra transportutgifter pga bevegelseshemning. Reisetilskott foreslås begrenset til det beløp medlemmet ville ha fått utbetalt i rehabiliteringspenger for samme tidsrom. Det vises til lovforslaget § 10-7 femte ledd. Endringene foreslås å tre i kraft 1. januar 1999 og gi virkning også for løpende tilfeller. Utgiftene ved dekning av reiseutgiftene anslås isolert sett til ca kr 3 mill. per år. Departementet forutsetter at økt bruk av arbeidstrening vil føre til at rehabiliteringspengeperioden kortes ned. Dermed antas endringen ikke å gi merutgifter, men kan derimot føre til en viss innsparing. Endringen har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Departementet foreslår at folketrygdens stønader til enslige forsørgere ikke skal kunne gis når den enslige forsørgeren lever i et samboerforhold som har vart i minst 12 av de siste 18 månedene. Dermed blir det like vilkår for rett til ytelser som enslig forsørger både i folketrygden og i barnetrygden. Et stabilt samboerforhold får da samme virkning som ekteskap med særkullsbarn i forhold til stønadsordningen for enslige forsørgere. Etter folketrygdloven kapittel 15 Stønad til enslig mor eller far, kan enslige forsørgere få overgangsstønad til livsopphold, stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og tilskudd til flytting for å komme i arbeid. For å få rett til stønad fra folketrygden må den enslige moren eller faren være ugift, separert eller skilt, se folketrygdloven § 15-4. Vedkommende må være alene om omsorgen for barnet. Det gis således ikke stønad dersom vedkommende lever sammen med en person hun eller han har barn med eller er skilt eller separert fra, se § 15-5. Når det gjelder samboerforhold, kan en mor eller far i dag få stønad som enslig forsørger, selv om vedkommende inngår et stabilt samboerforhold, så lenge de ikke har felles barn eller gifter seg. Ved lov 17. desember 1993 nr 130, som trådte i kraft 1. januar 1994, ble det innført en generell bestemmelse i folketrygdloven, som trygderettslig likestiller visse grupper samboerpar med ektepar, se folketrygdloven § 1-5 tredje og fjerde ledd. Det gjelder samboerpar som tidligere har vært gift med hverandre eller har felles barn. Bestemmelsen svarer i hovedsak til nevnte bestemmelser i § 15-5 som spesielt gjelder enslige forsørgere. Ved lov 28. februar 1997 nr 20 ble folketrygdloven endret, slik at i tillegg til de personene som er likestilt med ektefeller etter § 1-5, skal bestemmelsene om redusert grunnpensjon (75 prosent) til gifte pensjonister, også gjelde samboerpar som har levd sammen i 12 av de siste 18 månedene, se § 3-2 femte ledd. Den som er alene om omsorgen for barn, har også rett til tilleggsytelser fra barnetrygden, se lov 24. oktober 1946 nr 2 § 2. Før 1994 var vilkårene for å få tilleggsytelser fra barnetrygden de samme som i folketrygdloven. Ved lov 17. c) lever i ekteskapslignede forhold i en felles husholdning og har felles barn. Materielt sett var det bestemmelsene i § 2 bokstav b og c som er nye fra 1994, og som likestiller et stabilt samboerskap med ekteskap i forhold til ytelser fra barnetrygden. Det innebærer at en mor eller far med særkullsbarn i et stabilt samboerforhold, er i samme situasjon som ektepar med hensyn til rett til barnetrygd. Ordningen bygger på egenerklæring, dvs at trygdeetaten en gang årlig krever bekreftelse fra stønadsmottakere om at vedkommende ikke lever i et samboerforhold som nevnt. Etter dette er et samboerforhold som har vart i mer enn 12 av de siste 18 månedene, likestilt med ekteskap i forhold til barnetrygdloven og når det gjelder reduksjon av grunnpensjon i folketrygdloven. Et slikt samboerforhold er som nevnt ikke i dag til hinder for at det gis stønad til en enslig forsørger. Forannevnte regelendringer som bl.a i forhold til tilleggsytelser fra barnetrygden likestiller et stabilt samboerforhold med ekteskap, er begrunnet i at det stadig blir flere som velger samboerforhold som familiemønster. Etter hvert har det derfor blitt mer vanlig å betrakte stabile samboerforhold som en privatøkonomisk enhet, slik som ekteskap. Folketrygdens ytelser som enslig mor eller far, gis derimot fortsatt til en enslig forelder med særkullsbarn som har et stabilt samboerforhold uten felles barn, se folketrygdloven § 15-5. Når det gjelder ytelser etter folketrygdloven kapittel 15, kan det i dag være fordelaktig for en familie med særkullsbarn uten felles barn, at man etablerer et samboerforhold og ikke inngår ekteskap. Etter departementets oppfatning er det ikke lenger rimelig med en slik ulikhet. Stønadsordningen for enslige forsørgere ble innført i en tid da man enten var gift eller levde alene, og samboerformen var lite benyttet. Det var også mer vanlig at moren var hjemmearbeidende. I dag er samboerforhold så utbredt og allment akseptert, at det synes mer naturlig å tilpasse stønadsordninger til faktisk familie- og samlivsmønster enn formelt ekteskap. Valget av samlivsform bør ikke påvirkes av at den ene formen gir bedre tilgang til offentlige stønadsordninger enn den andre. I dag er dessuten de fleste småbarnsmødre helt eller delvis i inntektsgivende arbeid. En vesentlig forskjell mellom samboerforhold og ekteskap er likevel at ektefeller har en gjensidig forsørgingsplikt, noe samboere ikke har. Forsørgeransvaret for barnet er imidlertid delt mellom de biologiske foreldrene slik at den som ikke har den daglige omsorgen for barnet, betaler bidrag. Verken en ektefelle eller samboer har noe direkte forsørgeransvar for den andres særkullsbarn. Hensikten med stønadsordningen for enslig mor eller far er å sette en reelt enslig forelder i stand til å forsørge seg selv etter en rimelig overgangstid. Stønaden er relatert til den enslige forsørgerens situasjon og behov for inntekt til livsopphold og eventuell utdanning i en omstillingstid. Den som har en samboer til å dele boutgifter og andre husholdsutgifter med, har ikke samme behov for stønad. På denne bakgrunn foreslår departementet at stønadsordningen for enslig mor eller far begrenses til en forelder som lever alene med barnet/barna. En del samboerforhold er kortvarige og bør derfor ikke tillegges vekt. Departementet finner det rimelig at endringen bare skal gjelde stabile ekteskapslignende forhold slik det gjelder for bortfall av tilleggsytelser etter barnetrygdloven. Forslaget innebærer at retten til stønad etter folketrygdlovens kapittel 15 faller bort for personer med særkullsbarn som har levd i et samboerforhold i mer enn 12 av de siste 18 månedene. Departementet legger til grunn at lovendringen følges opp på samme måte som tilsvarende bestemmelser i lov om barnetrygd. - forsørgeren hvert år avgir en egenerklæring per 1. - at en eventuell stans av stønaden gis virkning fra 1. januar året etter. For at lovendringen skal få full virkning fra ikrafttredelsestidspunktet 1. juli 1999, forutsetter departementet at den aktuelle gruppen stønadsmottakerne i 1999 også avgir egenerklæring per 1. mai. Se lovforslaget § 15-5 tredje ledd. Det foreslås at endringen trer i kraft 1. juli 1999 og gis virkning for alle stønadsmottakere. På grunn av nødvendige oppfølgingsrutiner er det grunn til å regne med en del merarbeid for trygdeetaten. Trygdekontorene må ved innføringen revidere og omregne minst 4.700 saker. De kommende år vil ikke arbeidet med de årlige omregningene medføre så stor ekstrabelastning, idet dette vil være en del av den egenerklæringsrutinen som allerede er etablert. Mindreutgiftene for folketrygden anslås til 170 mill. kroner på årsbasis og 85 mill. kroner i 1999. Departementet foreslår å innskjerpe kravet til forventet yrkesaktivitet for personer med pensjon eller overgangsstønad som gjenlevende ektefelle fra folketrygden. Dette gjøres ved at en i loven legger til grunn at etterlatte under 55 år må forventes å skaffe seg en arbeidsinntekt på to ganger grunnbeløpet hvis vedkommende ikke har rimelig grunn til å la dette være. Med gjeldende grunnbeløp på 45.370 kroner, blir forventet minsteinntekt på årsbasis 90.740 kroner. Det forutsettes at etterlatte som ikke er i arbeid ved dødsfallet, får en omstillingstid slik som i dag. 7.2 Bakgrunn. En gjenlevende ektefelle under 67 år har i dag rett til etterlattepensjon basert på den avdødes opptjening. c) hadde omsorgen for den avdødes barn på dødsfallstidspunktet. Ekteskapet og omsorgen for barnet etter dødsfallet må til sammen ha vart i minst fem år. Pensjonen består av en grunnpensjon og 55 prosent av den avdødes tilleggspensjon og/eller særtillegg. Hvis den gjenlevende ikke har rett til pensjon, kan det gis overgangsstønad som vanligvis er begrenset til ett år, se folketrygdloven § 17-6. Overgangsstønaden beregnes etter de samme regler som pensjonen. Formålet med å gi etterlattepensjon eller overgangsstønad er å sikre inntekt når forsørgeren dør, dersom den gjenlevende ikke er i stand til å forsørge seg selv. Både pensjon og overgangsstønad blir derfor redusert på grunnlag av arbeidsinntekt som den gjenlevende har (faktisk inntekt) eller kan forventes å få (forventet inntekt), se folketrygdloven § 17-8. Ytelsene reduseres med 40 prosent av inntekt over halvparten av grunnbeløpet. - er i en omstillingstid etter dødsfallet (vanligvis ett år) - ikke har noe reelt arbeidstilbud. Vanligvis blir det ikke krevd at den gjenlevende skal flytte fra hjemstedet for å skaffe seg arbeid. Det forventes imidlertid at den gjenlevende melder seg som arbeidssøker eller tar nødvendig utdanning for å bedre sine arbeidsmuligheter. Antallet etterlattepensjonister har i perioden fra 1988 til 1997 blitt redusert med vel 8.000 fra om lag 38.000 til knapt 30.000, dvs en reduksjon på vel 20 prosent. Av dem som mottar etterlattepensjon er ca 63 prosent 55 år eller eldre, ca 32 prosent i alderen 40 til 54 år og ca fem prosent under 40 år. Fradrag i pensjonen for arbeidsinntekt gjøres for 68 prosent i aldersgruppen 55 til 59 år, for 73 prosent i aldersgruppen 40 til 54 år og for 55 prosent i aldersgruppen under 40 år. I Velferdsmeldingen ble det stilt spørsmål om etterlattepensjonen i tilstrekkelig grad stimulerer til å bli selvforsørget ved inntektsgivende arbeid, særlig for etterlatte i yngre årsklasser. Sosialkomiteens flertall gikk inn for en form for aldersgradering slik at de som har mulighet til å arbeide, ikke kan leve av etterlattepensjon i lang tid. I praksis har det i for liten grad vært fastsatt «forventet inntekt» ut over den faktiske inntekten, slik at mange etterlatte som ikke ønsker å arbeide, får beholde pensjonen uavkortet. Enkelte får så bra pensjon at det ikke er interessant eller lønnsomt å være i inntektsgivende arbeid. Det kan derfor være behov for å stille større krav til yrkesaktivitet ved endringer i regelverket. Erfaringsmessig vil enker som får etterlattepensjon før fylte 30 år, og ikke har kommet i arbeid før fylte 40 år, ofte bli avhengig av etterlattepensjonen resten av livet. Sosialkomiteens flertall uttalte i Innst.S.nr.180 (1995-1996) blant annet følgende: «Flertallet viser til at situasjonen for etterlatte normalt vil være svært forskjellig avhengig av alder og derigjennom tidligere samlivsform. Middelaldrende og eldre kvinner, som har tilpasset seg en tradisjonell samlivsform som hjemmearbeidende, vil ofte ha dårligere mulighet til inntektsgivende enn yngre kvinner og menn som mister sin ektefelle. På denne bakgrunn mener flertallet det bør vurderes en form for aldersgradering av etterlattepensjonen slik at etterlattepensjon til yngre etterlatte kun kan ytes i et tidsbegrenset antall år. Departementet er enig i at en aldersgradering av etterlattepensjonen eller en tidsbegrensning vil kunne være hensiktsmessig for å motivere yngre etterlatte til selvforsørging ved inntektsgivende arbeid. Som aldersgradering kunne man f. Et annet alternativ kan være å tidsbegrense pensjonen, f.eks slik at etterlattepensjonen bare kan gis i maksimum 20 år. Alle som blir etterlatte før fylte 47 år, må da regne med å forsørge seg selv ved eget arbeid i noen år. Ved en begrensning på f.eks 10 år, må alle under 57 år regne med å forsørge seg selv noen år. Departementet har vurdert dette i samråd med Rikstrygdeverket, men har kommet til at aldersgradering og tidsbegrensning kan gi uheldige resultater. Middelaldrende og eldre kvinner kan ha svært ulike arbeidsmuligheter, og yngre kvinner kan ha ulike omsorgsforpliktelser. Slike varierende og ulike forhold hos hver enkelt etterlatt gjør at en overgang til aldersgradering eller tidsbegrensning etter fastlåste satser kan føre til et mer «stivbent» system som ikke tar hensyn til den enkeltes livssituasjon. Ved å fastsette en forventet inntekt ut fra en vurdering av den gjenlevendes situasjon, vil regelverket fremstå som mer smidig, og i større grad ivareta behovet for etterlattepensjon hos den gjenlevende. Departementet mener derfor at utgangspunktet fortsatt bør være at forventet inntekt fastsettes etter en rimelighetsvurdering ut fra den gjenlevendes situasjon. Det vil si at det fortsatt skal legges vekt på alder, evner, utdanning, yrkeserfaring, arbeidsmuligheter, arbeidets art og omfang, helse og omsorg og pleie av nærstående. Departementet mener imidlertid at det bør stilles større krav til forventet inntekt, spesielt for yngre etterlatte enn etter dagens praksis. Etter departementets oppfatning bør regelverket dessuten innskjerpes på en slik måte at det blir enklere å praktisere enhetlig. Departementet foreslår derfor en hovedregel om at pensjonen for etterlatte under 55 år skal reduseres ut fra en forventet inntekt som minst svarer til to ganger grunnbeløpet hvis ikke den etterlatte har rimelig grunn til å ha en mindre inntekt. Det vil si at det blir fastsatt en forventet årsinntekt på 90.740 kroner med det gjeldende grunnbeløp på 45.370 kroner. Pensjonen vil dermed bli redusert med 40 prosent av det som overstiger halvparten av grunnbeløpet, dvs med 27.222 kroner i året, uten hensyn til om vedkommende faktisk har en slik arbeidsinntekt. Departementet foreslår at det gjøres unntak for etterlatte som fyller vilkårene for overgangsstønad til enslige forsørgere. Når det yngste barnet er under tre år, vil det da bli utbetalt full pensjon. Er barnet i aldersgruppen tre til åtte år, må den etterlatte være under utdanning eller i arbeid på minst halv tid eller stå tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker. Den foreslåtte lovendringen får også virkning for etterlattepensjon fra Statens Pensjonskasse (lov 28. juli 1949 nr 26 § 34a andre ledd), Pensjonsordningen for apoteketaten (lov 26. juni 1953 nr 11 § 21 andre ledd) og Pensjonsordningen for sykepleiere ( lov 22. juni 1962 nr 12 § 20 første ledd bokstav a andre ledd). Forventet inntekt skal etter disse bestemmelsene settes til samme nivå som i folketrygden. I en omstillingstid (vanligvis ett år) etter dødsfallet blir det i dag ikke fastsatt en forventet inntekt som er høyere enn den faktiske. Departementet legger til grunn at denne praksisen blir videreført. Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 17-8. Det foreslås at lovendringen trer i kraft 1. mai 1999. I utgangspunktet gjelder nyordningen alle stønadsmottakere, da ordningen for så vidt allerede følger av dagens regelverk, men medfører en innskjerping av praksis. Det gis således ikke overgangsregler. Fastsettelse av en forventet arbeidsinntekt på to ganger grunnbeløpet også i tilfeller hvor den faktiske inntekten er mindre, skal bare gjelder tilfeller hvor den gjenlevende ektefelle «ikke har rimelig grunn til å ha en mindre inntekt». Dette innebærer at personer som før 1. mai 1999 ikke har ønsket å være i arbeid selv om de har mulighet til det, bør gis en rimelig omstillingstid til å komme i arbeid. Det forventes således ikke full virkning i 1999. Innsparingen i 1999 anslås til om lag 5 mill. kroner. Helårsvirkning ved full effekt anslås til 15 mill. kroner. Endringen gir en viss administrativ merbelastning spesielt ved gjennomføringen. Departementet foreslår at det ikke skal kunne gis etterlattepensjon fra folketrygden til pensjonister som mellom 65 og 67 år mottar avtalefestet pensjon (AFP) i offentlig sektor. Dermed blir reglene for rett til etterlattepensjon fra folketrygden like for AFP-pensjonister i privat og offentlig sektor. I tilknytning til inntektsoppgjøret for 1988 ble det innført en ordning med avtalefestet pensjon. Hovedinnholdet i denne ordningen er at yrkesaktive på visse vilkår får adgang til å gå av med tidligpensjon. Lov 23. desember 1988 nr 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon regulerer hvilke tidligpensjonsordninger som kan få tilskott fra staten. Loven trådte i kraft 1. januar 1989. Et av vilkårene for å få statstilskott er at det ikke kan ytes pensjon fra AFP-ordningen for samme tidsrom som det ytes etterlattepensjon fra folketrygden. Etterlattepensjon betyr i hovedsak pensjon som gjenlevende ektefelle mottar før fylte 67 år, men omfatter også pensjon til tidligere familiepleiere. Bestemmelser om dette er tatt inn i tilskottsloven § 2 første ledd bokstav f og folketrygdloven § 16-10 første ledd bokstav c og 17-11 første ledd bokstav c. En tilsvarende adgang til å gå av med tidligpensjon ble også avtalt i offentlig sektor, men vilkårene har ikke vært tilpasset tilskottsloven. Personer mellom fylte 65 og 67 år får den avtalefestede pensjonen beregnet på den samme måten som en tjenestepensjon etter fylte 67 år, mens pensjonister under 65 år får den avtalefestede pensjonen beregnet etter reglene som gjelder i privat sektor. Bestemmelsene i folketrygdloven om at etterlattepensjon ikke kan gis samtidig med avtalefestet pensjon, var fram til 1. oktober 1997 begrenset til pensjon fra AFP-ordninger i privat sektor. Avtalefestet pensjon i offentlig sektor førte ikke til at etterlattepensjon fra folketrygden falt bort. Pensjonene ble imidlertid samordnet etter samordningsloven, men pensjonisten fikk allikevel en betydelig økt samlet pensjon i disse to årene. Dette gjelder fortsatt for pensjonister som mellom fylte 65 og 67 år får en offentlig avtalefestet pensjon beregnet som tjenestepensjon. Inntektsoppgjøret i 1997 førte til at pensjonsalderen ble senket til 62 år både i privat og offentlig sektor. Samtidig ble folketrygdloven endret slik at det ble åpnet adgang til å godskrive pensjonspoeng også for pensjonister som mottar AFP fra en offentlig pensjonsordning. Forutsetningen for slik godskriving er at vilkårene i tilskottsloven er oppfylt. Det vil blant annet si at det ikke gis etterlattepensjon fra folketrygden for tidsrom pensjonisten mottar slik avtalefestet pensjon. I offentlig sektor er det bare avtalefestet pensjon før fylte 65 år som er tilpasset disse vilkårene i tilskottsloven. Mellom fylte 65 og 67 år gis det fortsatt avtalefestet pensjon og etterlattepensjon fra folketrygden samtidig, men det blir ikke godskrevet pensjonspoeng i folketrygden. For en gjenlevende ektefelle med rett til avtalefestet pensjon fra offentlig sektor, blir forholdet mellom etterlattepensjon fra folketrygden og avtalefestet pensjon dette: - Før uttak av avtalefestet pensjon i offentlig sektor, har gjenlevende ektefelle rett til etterlattepensjon som avkortes i forhold til forventet arbeidsinntekt. - Ved uttak av avtalefestet pensjon mellom fylte 62 og 65 år faller etterlattepensjonen fra folketrygden helt bort. - For 65- og 66-åringer med avtalefestet pensjon, utbetales etterlattepensjon fra folketrygden igjen, men den samordnes med den avtalefestede pensjonen. - Etter fylte 67 år faller etterlattepensjonen bort, og det gis egen alderspensjon fra folketrygden som samordnes med egen tjenestepensjon. Dette innebærer altså at en gjenlevende ektefelle som tar ut avtalefestet pensjon fra fylte 62 år, først mister etterlattepensjon i tre år, deretter får den igjen i to år med økt samlet pensjon, hvoretter den faller bort ved overgang til alderspensjon ved fylte 67 år og samlet pensjon reduseres. I privat sektor faller retten til etterlattepensjon fra folketrygden helt bort ved uttak av avtalefestet pensjon. I utgangspunktet bør folketrygden behandle like tilfeller likt og ikke forskjellsbehandle persongrupper uten god grunn. Departementet kan ikke se at det er noen rimelig grunn til at enkelte pensjonister som mottar AFP, får etterlattepensjon fra folketrygden og andre ikke. Det er ingen prinsipiell forskjell på en offentlig avtalefestet pensjon mellom fylte 65 år og 67 år og andre avtalefestede pensjoner, selv om pensjonene beregnes ulikt. De avtalefestede pensjonene er basert på tariffavtaler som kan endres ved neste tariffoppgjør. Dessuten er yrkesaktivitet fram til pensjoneringen en forutsetning. Da avtalefestet pensjon ble innført, ble det bestemt at det ikke samtidig kunne ytes AFP og etterlattepensjon fra folketrygden. Grunnen var at en ønsket å unngå at det offentlige skulle bidra til en dobbel dekning av det samme pensjonsbehovet. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det ikke samtidig skal kunne gis etterlattepensjon fra folketrygden til pensjonister som mottar AFP i offentlig sektor. Dette er i best samsvar med hensynet til likebehandling og de prinsipper som opprinnelig ble lagt til grunn da avtalefestet pensjon ble innført. Endringene gjelder ytelser til både gjenlevende ektefeller og tidligere familiepleiere. Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 16-10 § 17-11. 8.4 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Det foreslås at lovendringene trer i kraft 1. mai 1999 og gis virkning for nye tilfeller. Endringene gjøres ikke gjeldende for pensjonister som før 1. mai 1999 har fylt 65 år, og dessuten har krevd og fyller vilkårene både for avtalefestet pensjon og etterlattepensjon fra folketrygden. Endringene fører til administrative forenklinger både for trygdeetaten og de offentlige pensjonsordningene. For folketrygden vil lovendringene føre til mindreutgifter på 14 mill. kroner på årsbasis ved full virkning og 4 mill. kroner i 1999. De offentlige pensjonsordningene får merutgifter fordi pensjonsytelsene for personer med avtalefestet pensjon (AFP) ikke lenger blir samordnet med en etterlattepensjon fra folketrygden. Merutgiftene på årsbasis blir ca 3,4 mill. kroner for Statens Pensjonskasse og ca 3,9 mill. kroner for kommunesektoren. Merutgiftene i 1999 blir for Statens Pensjonskasse ca 800.000 kroner og for kommunesektoren ca 1 mill. kroner. 9 Endringer i reglene om krigspensjonering - likhet og forenkling. - lover om krigspensjonering av 13. desember 1946 nr 21 og 22 og midlertidig tilleggslov av 29. Departementet foreslår at krigspensjonister med pensjonsgrunnlag fastsatt etter lov om krigspensjonering for militærpersoner eller etter gruppe 1 i lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner, det vil si innsats- og overgrepspersoner, føres opp i høyeste inntektsgruppe slik at alle disse pensjonistene får likt grunnlag. Innsats- og overgrepspersoner er i hovedsak krigsdeltakere, krigsseilere og personer som satt i fiendtlig politisk fangenskap under den annen verdenskrig. Samtidig foreslår departementet at visse særordninger for krigspensjonister avvikles for nye tilfeller. Dette gjelder særordningene med stønad til hjelp i huset, hjelpeløshetsbidrag og kapitalutløsning av krigspensjon. Hensikten med forslagene er å oppnå større likhet og forenkling i krigspensjoneringen. 9.2 Bakgrunn. Hovedlovene om krigspensjonering er av 13. desember 1946 - en for militærpersoner (militærloven) og en for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner (sivilloven). Ved tilleggslov av 22. mars 1968 ble krigspensjoneringen betydelig utvidet. Krigspensjoneringslovene gir rett til invalidepensjon til den som har fått men eller nedsatt arbeidsevne som følge av krigsskade eller påkjenninger under krigen 1939-1945. Lovene omfatter også etterlatte. Våre krigspensjoneringslover gir ikke rett til veteranpensjon. Etter forslag fra Krigsskadekomiteen, bygger lovene om krigspensjon på et inntektsgradert pensjonsgrunnlag. Pensjonsgrunnlaget er et beløp som danner grunnlag for beregningen av selve krigspensjonen. Etter gjeldende regler fastsettes pensjonsgrunnlaget for innsats- og overgrepspersoner skjønnsmessig i forhold til den årsinntekten som den skadde eller avdøde forventes å ha hatt per 1. juli 1946 hvis skaden eller ulykken ikke hadde inntruffet. Det var opprinnelig en rekke pensjonsgrunnlag for krigspensjon til innsats- og overgrepspersoner. De laveste pensjonsgrunnlagene er etterhvert blitt avviklet. Våren 1985 behandlet Stortinget forslag til endringer i krigspensjoneringslovene. I den forbindelse uttalte Stortingets sosialkomite bl.a (Innst.O.nr.69 (1984-1985): «Komiteen forutsetter at det må skje en gradvis avvikling av de ulike pensjonstrinn for innsats- og overgrepsfolk. Målet må være å stå tilbake med ett pensjonsgrunnlag - det høyeste. I 1995 tok man et krafttak for krigspensjonistene. Da ble daværende laveste grunnlag økt til 9.000 kroner. I den forbindelse uttalte Sosialkomiteen ( Innst.O.nr.7 (1994-1995)): «Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at laveste pensjonsgrunnlag øker til 9.000 kroner, som innebærer en årlig pensjonsøkning på kr 3.768 for pensjonister som i dag er i laveste gruppe. Komiteen har merket seg at Krigsinvalideforbundet ved flere anledninger har anmodet om et mer likt grunnlag. Komiteen merker seg at endringen vil gi ¾ av krigspensjonistene likt grunnlag, mens ¼ fortsatt har et noe høyere grunnbeløp. Etter endringen i 1995 gjenstår nå to grunnlag, dvs. kr 10.000 og kr 9.000. Høyeste grunnlag gir i dag kr 201.120 i årlig pensjon ved full uførhet, mens nest høyeste gir kr 191.808 i pensjon. Våren 1998 foreslo Fremskrittspartiet i Dok.nr.8:69 (1997-1998) at det laveste grunnlaget ble avviklet, slik at alle får samme pensjonsgrunnlag. I Innst.S.nr.143 (1997-1998) peker Sosialkomiteen på at målet om et felles grunnlag fortsatt ikke er nådd. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, uttaler at flertallet finner det uheldig å behandle en del av budsjettet særskilt uten at inndekningen er avklart. Dersom krigspensjonistens ektefelle er varig arbeidsudyktig og ikke er i stand til å utføre husarbeid, kan pensjonisten innvilges et tillegg til hjelp i huset. Tillegg til hjelp i huset kan også gis hvis pensjonisten er enkemann (enke) eller fraskilt med omsorg for barn under 18 år, se militærloven § 6 og sivilloven § 12.. Bestemmelsene om tillegg til hjelp i huset kom inn i lovverket allerede i 1941. Ordningen skal være et alternativ til hustrutillegg. I forarbeidene til forordning om krigspensjonering for militærpersoner av 9. desember 1941 uttalte krigspensjonsutvalget: «Utvalget har vært inne på tanken om et alminnelig hustrutillegg til invalidepensjonen, men fant ikke å burde foreslå dette. Utvalget så det slik at en invalid som har en frisk og arbeidsfør hustru har en verdifull støtte i henne som setter ham i en bedre stilling enn mange ungkarer. Annerledes stiller saken seg hvis invalidens hustru er syk og varig arbeidsufør. Det samme gjelder hvis invaliden er enkemann eller fraskilt og har omsorgen for mindreårige barn. I slike tilfelle er det rimelig at invaliden får et særskilt tillegg som han kan skaffe seg nødvendig hjelp i huset for. Fullt tillegg til hjelp i huset utgjør per 1. mai 1998 kr 36.576 i året. Trenger krigsinvaliden særskilt tilsyn og pleie på grunn av krigsskade, kan det gis et hjelpeløshetsbidrag, se militærloven § 7 og sivilloven § 13. For at bidrag skal kunne innvilges, må pensjonisten være så hjelpeløs at han er avhengig av kontinuerlig tilsyn eller har behov for pleie store deler av døgnet. Bidraget har ulike satser avhengig av hvor stort behovet for tilsyn og pleie er. Fullt hjelpeløshetsbidrag utgjør per 1. mai 1998 kr 91.428 per år. I henhold til militærloven § 10 andre ledd og sivilloven § 15 andre ledd kan en krigsinvalid som av helsemessige eller andre grunner trenger ny bolig eller trenger å utbedre den boligen han har, få hjelp til finansiering ved en kapitalutløsning (kontanterstatning) av pensjonen. Kapitalutløsning kan etter de samme bestemmelsene også gis for å bidra til å skaffe den invalide et varig inntektsgivende arbeid. Kapitalutløsningen medfører en livsvarig reduksjon i pensjonen, og den må være økonomisk forsvarlig. Også enker kan få kapitalutløsning, se militærloven § 14 og sivilloven § 18. Invalidepensjon gis ved tap av ervervsevnen. Fordi hensikten med krigspensjon primært er å dekke tapt arbeidsinntekt på grunn av uførhet, ble våre krigspensjoneringslover av 1946 utformet slik at de inneholdt bestemmelser om differensiert pensjonsgrunnlag for ulike grupper, etter antatt inntekt i 1946. Krigsinvalideforbundet går inn for at pensjonsgrunnlaget for innsats- og overgrepspersoner skal være likt for alle. Forbundet har prioritert en forbedring på dette området framfor andre krav som har vært reist. Det er forståelig at krigspensjonistene nå mer enn 50 år etter krigens slutt - og etter at de fleste er kommet i vanlig pensjonsalder - ønsker et likt pensjonsgrunnlag. Etter departementets oppfatning er det ønskelig at sosialkomiteens uttalelse i 1985 om en gradvis avvikling av de laveste pensjonsgrunnlagene for innsats- og overgrepspersoner, nå fullføres slik at man står igjen med det høyeste grunnlaget, dvs 10.000 kroner (forventet årsinntekt i 1946). En slik endring vil medføre større økonomisk likhet for krigspensjonistene. Det vil også medføre at 75 prosent av pensjonistene får høyere ytelser fra krigspensjoneringen enn de nå har. Departementet foreslår at ordningen med likt grunnlag gjennomføres fra 1. september 1999. Det vises til lovforslaget, militærloven § 17 første ledd § 36 nr. 3, sivilloven § 21 og § 46 nr. 3, og midlertidig tilleggslov av 29. juni 1951 kap III nr 1 første ledd. Grunnlaget for ytelser etter disse bestemmelsene er at den invalides ektefelle er varig arbeidsufør eller at invaliden er enkemann (enke) eller fraskilt og har omsorg for barn under 18 år. Reglene om tillegg til hjelp i huset kom inn i lovverket istedenfor hustrutillegg, og faller således bort når ektefellen faller fra eller er varig innlagt i institusjon. Ordningen med tillegg til hjelp i huset var tidligere lite benyttet, da det var få krigsinvalider som hadde en ufør hustru. I dag gis tillegget vesentlig pga. svekket helse i forbindelse med høy alder hos ektefellen til krigspensjonisten. Reglene oppfattes som urettferdige for mange krigspensjonister. Det kan være vanskelig for mange krigspensjonister å forstå hvorfor tillegget til hjelp i huset faller bort når hustruen har falt fra. Det kan også være vanskelig å forstå hvorfor enslige pensjonister av begge kjønn som pga. alder og sykelighet er avhengig av hjelp i huset, ikke får tillegg til hjelp i huset etter krigspensjoneringslovene. Departementet antar at de grupper som ordningen med tillegg til hjelp i huset tok sikte på, nå har fått slik hjelp. Departementet har forståelse for at også mange andre trenger hjelp i huset, men vil her vise til de kommunale hjemmebaserte tjenestene som skal gi nødvendig hjelp til personer som bor hjemme - både hjemmehjelp og hjemmesykepleie. Disse tjenestene vil også komme krigspensjonistene til gode. På denne bakgrunn foreslår departementet at særordningen med tillegg til hjelp i huset blir avviklet for nye tilfeller. Det vises til lovforslaget, militærloven § 6 og § 36 nr. 1 og sivilloven § 12 og § 46 nr. 1. En krigsinvalid som er hjelpeløs på grunn av krigsskade og trenger særlig tilsyn og pleie, kan ha rett til hjelpeløshetsbidrag. Etter hovedlovene av 1946 kreves det årsakssammenheng mellom krigsskade og behovet for tilsyn og pleie. Dersom krigsinvaliden oppebærer pensjon etter tilleggsloven av 1968, går man i praksis ut fra at alle lidelser som den invalide har, er godkjent som krigsskade med mindre det anses utelukket at de kan ha sammenheng med krigspåkjenningene. Dette har sin årsak i at tilleggsloven er grunnet på formodningen om at «usedvanlig hard påkjenning» medfører helseskader. Således vil dette innebære at krigspensjonister som har pensjon etter tilleggsloven, i praksis vil kunne få hjelpeløshetstillegg på grunn av alderssvekkelse uten at det er klar sammenheng mellom krigsskade og nåværende sykdom. De som har pensjon etter hovedlovene, vil derimot ikke få hjelpeløshetsbidrag med mindre det er klar årsakssammenheng mellom krigsskaden og behovet for tilsyn og pleie. Denne ulikheten er vanskelig å forklare og forsvare overfor den enkelte krigsinvalid. Mange krigsinvalider føler at dette er urettferdig og uforståelig. Departementet antar at de som har behov for hjelpeløshetsbidrag på grunn av krigsskade, har fått dette nå. De fleste som heretter blir hjelpeløse, blir det trolig på grunn av alderdom og ikke på grunn av krigsskade. På denne bakgrunn foreslår departementet at særordningen med hjelpeløshetsbidrag blir avviklet for nye tilfeller. Det vises til lovforslaget, militærloven § 7 og § 36 nr. 1 og sivilloven § 13 og § 46 nr. 1. Formålet med kapitalutløsning er å gi hjelp til finansiering av bedre bolig, eller bidra til å skaffe den invalide et varig inntektsgivende arbeid. Det er nå i liten grad behov for en slik ordning. Departementet foreslår derfor at også denne ordningen blir avviklet for nye tilfeller. Det vises til lovforslaget, militærloven § 10 andre ledd, § 14 og § 36 nr. 2 og sivilloven § 15 andre ledd, § 18 og § 46 nr. 2. 9.4 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. september 1999. Endringene gjelder ikke for den som fyller vilkårene for tillegg til hjelp i huset, hjelpeløshetsbidrag eller kapitalutløsning, og som har satt fram krav om slik stønad eller kapitalutløsning før 1. september 1999. Økning av laveste pensjonsgrunnlag for innsats- og overgrepspersoner til grunnlaget på 10.000 kroner fører til merutgifter for krigspensjoneringen med ca 50 mill. kroner i året. En endring fra 1. september 1999 innebærer utgifter på vel 16 mill. kroner i 1999. Avvikling av særordningene med tillegg til hjelp i huset, hjelpeløshetsbidrag og kapitalutløsning for nye tilfeller vil skape større likhet og være en administrativ forenkling. Mindreutgiftene ved full virkning anslås til 7 mill. kroner på årsbasis. Avviklingen vil ikke ha økonomiske konsekvenser av betydning i 1999. 10 Utbetalingsmåten for ytelser fra folketrygden m.m. - folketrygdloven ny § 22-18 m.fl. 10.1 Bakgrunn. Folketrygdloven har ikke bestemmelser om hvordan ytelser skal utbetales. Derimot regulerer loven kapittel 22 hvilke utbetalingsterminer som gjelder for de ulike ytelsene, på hvilket tidspunkt utbetaling skal skje og til hvem en ytelse skal utbetales. Praksis har vært at den enkelte stønadsmottaker selv kan velge hvordan ytelsene skal utbetales. En stor del av dem velger å få pengene sine via direkteutbetalingskort. Rikstrygdeverket anslår at man i 1998 vil sende ut om lag 3,3 millioner slike kort. Etter dagens praksis betales overføringsutgiftene av trygdeetaten, uansett hvilken betalingsmåte som er valgt. Trygdeetaten forvalter en rekke andre ordninger i tillegg til folketrygden (barnetrygden, ordningene for krigspensjonering, pensjonstrygdene for skogsarbeidere og fiskere, yrkesskadetrygden for skader som inntraff før 1. januar 1971, loven om kontantstøtte til småbarnsforeldre). Videre foretar trygdeetaten utbetalinger for andre ordninger (Pensjonstrygden for sjømenn, Statens Pensjonskasse). Når det gjelder avtalefestet pensjon med statstilskott (AFP), foretas også utbetalingene av trygdeetaten, i tillegg til at etaten foretar en stor del av saksbehandlingen. Heller ikke på disse områdene finnes det direkte regulering av utbetalingsmåten. Barnetrygdloven § 11 tredje ledd og yrkesskadetrygdloven av 12. desember 1958 § 36 nr 1 gir imidlertid trygdeetaten hjemmel til å bestemme hvordan ytelsene skal utbetales. Visse utbetalinger foretas ikke av folketrygdens organer, men av Trygdeetatens Innkrevingssentral for bidrag. Dette gjelder videreformidling av underholdsbidrag som er innkrevd fra bidragspliktige og utbetaling av bidragsforskott etter forskotteringsloven. Også på de øvrige stønadsområdene m.m. er det i praksis opp til mottakerne å velge utbetalingsmåte, og utgiftene ved utbetalingene belastes trygdeetaten. Rikstrygdeverket ønsker å foreta flest mulig av utbetalingene fra trygdeetaten som overføringer til mottakernes konto. Dette vil redusere utbetalingsutgiftene med betydelige beløp. Utbetaling ved overføring til konto er i dag det normale, f.eks ved lønnsutbetalinger. Slik overføring må generelt betraktes som fordelaktig også for dem som skal ha pengene. Mottakerne av utbetalingene fra trygdeetaten vil derfor ordinært ikke ha grunn til å motsette seg at trygdeutbetalinger skjer ved overføring til konto. En betydelig del av stønadsmottakerne har en slik utbetalingsmåte allerede i dag. Særlig blant de eldste pensjonistene vil det likevel forekomme personer som er lite fortrolige med moderne betalingsmåter, og som eventuelt kan få praktiske problemer og føle utrygghet ved å tvinges inn i et nytt system. Det antas at den rasjonaliseringsgevinsten man er ute etter, i alt vesentlig kan oppnås gjennom en bestemmelse om at utbetaling skal skje ved overføring til bankkonto her i landet som vedkommende allerede har, eller som opprettes frivillig. Dette vil i de fleste sakene ikke skape nevneverdige problemer. Departementet foreslår at overføring til en bankkonto i Norge etableres som den normale betalingsmåten ved utbetalinger fra trygdeetaten. For personer som ikke har eller oppretter en bankkonto i Norge, bør mottakerens ønske som hittil normalt ha avgjørende vekt ved valg av betalingsmåte. Vedkommende bør likevel ikke kunne velge en utbetalingsform som er urimelig belastende, med mindre det påvises en særskilt grunn til dette. Trygdeetaten bør derfor ha det avgjørende ordet. Dersom det velges en annen utbetalingsmåte enn overføring til en bankkonto her, kan det reises spørsmål om merkostnadene ved dette bør bæres av trygdeetaten eller av mottakeren. Departementet antar at merkostnadene når det gjelder stønadsmottakere i Norge vil bli så vidt begrensede at det ikke er tilstrekkelig grunn til å belaste disse mottakerne. Når det gjelder stønadsmottakere i utlandet, nyttes det i dag en rekke utbetalingsmåter. Kostnadene varierer betydelig. Maksimal utgift per utbetaling er ca kr 50 (utbetaling per sjekk sendt rekommandert). Det antas at disse utbetalingene bør følge det som ovenfor er foreslått som hovedregelen, dvs utbetaling til bankkonto her i landet. Dersom stønadsmottakeren ønsker annen utbetalingsmåte, bør vedkommende her dekke eventuelle merkostnader, som avregnes i de enkelte utbetalingene. Det kan imidlertid i enkelte tilfelle eller situasjoner være grunnlag for unntak, f.eks dersom spesielle problemer knyttet til betalingsformidlingen i vedkommende land skulle tilsi det. Når det gjelder underholdsbidrag til utlandet, skjer utbetalingen under ett til mottakerorganet der, slik det i praksis vil være vanskelig å belaste den enkelte. Det bør derfor være adgang til å bestemme at utgiftene også ved utbetaling utenlands skal dekkes av trygdeetaten. Opplysninger om den enkeltes kontonummer vil trygdeetaten kunne få ved overføring fra Skattedirektoratet. Av administrative grunner vil en slik overføring av data være ønskelig og klart hensiktsmessig. Nåværende hjemmel for å kreve opplysninger til bruk for trygdeetatens saksbehandling (folketrygdloven § 21-4), dekker imidlertid ikke opplysninger som utelukkende er nødvendige av hensyn til utbetalingene. Det vil derfor være behov for å supplere denne hjemmelen. Det antas imidlertid at mottakerne bør ha adgang til å velge en annen konto enn den som opplyses fra Skattedirektoratet. Det kan være forhold knyttet til bruken av denne kontoen som tilsier en slik valgadgang, f.eks begrensede muligheter for uttak, kontoen kan disponeres av andre osv. Slike forhold kan også tilsi at annen utbetalingsmåte enn overføring til konto bør kunne velges (dersom vedkommende ikke har en vanlig brukskonto og heller ikke vil opprette en slik). Tatt i betraktning den tidligere liberale praksis på området, synes det hensiktsmessig at omleggingen av betalingsmåten skjer gjennom en lovendring. En lovendring vil også være nødvendig for å gi trygdeetaten adgang til de nødvendige opplysninger om kontonummer, jf foregående avsnitt. Det vil videre være hensiktsmessig at man har en klar hjemmel for å pålegge mottakerne i utlandet merkostnadene ved andre betalingsmåter enn overføring til en bankkonto her i landet. Det foreslås på denne bakgrunn at det tas inn en ny § 22-18 i folketrygdloven med de nødvendige bestemmelser. Paragrafen foreslås gjort gjeldende for utbetalinger på de øvrige stønadsområder som forvaltes av folketrygdens organer og for utbetalinger som folketrygdens organer foretar for andre. Trygdeetatens Innkrevingssentral er en del av trygdeetaten, men er ikke et av folketrygdens organer. Sentralen er formelt opprettet ved bestemmelse i bidragsinnkrevingsloven § 1. Foruten å utbetale bidragsforskott, har Innkrevingssentralen som en av sine oppgaver å videreformidle de bidragsbeløp som er innkrevd. For å gjøre det klart at de nye reglene om utbetalingsmåten skal gjelde også for Innkrevingssentralens utbetalinger, foreslås det tatt inn i en ny § 19 i bidragsinnkrevingsloven bestemmelser tilsvarende den foreslåtte nye § 22-18 i folketrygdloven. Som nevnt innledningsvis, inneholder barnetrygdloven og den gamle yrkesskadetrygdloven hjemler til å bestemme hvordan ytelsene skal utbetales. Det vil i og for seg ikke være motstrid mellom disse bestemmelsene og den foreslåtte nye § 22-18 i folketrygdloven. Departementet finner likevel at disse hjemlene bør utgå av rene ryddighetshensyn. Det foreslås derfor endringer i barnetrygdloven § 11 og i yrkesskadetrygdloven § 36 nr 1 med sikte på dette. Det vises ellers til merknadene til paragrafene og til lovforslaget. 10.3 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Endringene i folketrygdloven ny § 22-18, bidragsinnkrevingsloven ny § 19, barnetrygdloven § 11 og i yrkesskadetrygdloven § 36 nr 1 foreslås å tre i kraft 1. april 1999. Rikstrygdeverket antar at de nye reglene vil kunne gis virkning fra samme dato når det gjelder utbetalinger til utlandet, mens den praktiske gjennomføringen av de nye utbetalingsreglene for tilfellene i Norge vil kreve noe lengre tid og bør skje per 1. juli 1999. Det foreslås bestemmelser i samsvar med dette. Under forutsetning av at samtlige utbetalinger skjer ved overføring til konto i Norge, har Rikstrygdeverket anslått at man vil kunne spare om lag 53 mill. kr i utbetalingsutgifter for stønadsmottakere i Norge og ca 2 mill. kr for stønadsmottakere i utlandet. Det må imidlertid regnes med at en viss del av utbetalingene også i framtida vil skje på annen måte enn ved overføring til konto. Med de foreslåtte bestemmelsene om ikrafttredelse og virkningstidspunkt for de nye reglene, anslås det at innsparingene i 1999 vil utgjøre 26 mill kr. Helårsvirkningen vil utgjøre ca 50 mill. kr. De økonomiske konsekvensene er innarbeidet i budsjettforslaget for 1999. Departementet foreslår å endre egenbetalingsreglene for langtidsopphold i kommunale sykehjem m.v. ved å sette den vederlagsfri perioden til en måned regnet fra innflyttingsdato. Endringene vil gi lik vederlagsfri periode for alle beboere ved innflytting, samtidig som inntektene fra brukerbetalingen øker. 11.2 Bakgrunn. Sosial- og helsedepartementets budsjettforslag innebærer en betydelig styrking av det offentlige tjenestetilbudet innen sosial- og helsesektoren. For å skaffe budsjettmessig rom for denne satsingen, er det nødvendig å foreta visse økninger av egenbetalingsreglene for 1999. I henhold til budsjettprp. 1998-99 er et av tiltakene å sette den vederlagsfri perioden for langtidsopphold til en måned regnet fra innflyttingsdatoen. Vederlag for opphold i institusjon kan etter gjeldende rett tidligst kreves «fra og med den andre kalendermåned etter innflytting fant sted», jf lov om helsetjenesten i kommunene § 2-3 andre ledd. Lovbestemmelsen er i henhold til forarbeidene bygget direkte på reglene om avkorting av trygdeytelser i folketrygdloven. Det er derfor lagt til grunn at beboere ved innflytting i institusjon har rett til en vederlagsfri kalendermåned ved innflytting. Beboeren har følgelig vært fritatt for betaling av vederlag i innflyttingsmåneden og den påfølgende kalendermåneden. Dette innebærer at det er nødvendig å forandre loven for å følge opp forslaget i statsbudsjettet. Utvalget som utredet brukerbetaling for pleie- og omsorgstjenester ( NOU 1997:17), har foreslått en endring i reglene om vederlagsfri periode lik ordningen departementet her foreslår. Utvalgets forslag var enstemmig. Etter dagens regler for vederlagsberegning vil den vederlagsfri perioden variere i forhold til hvilket tidspunkt innflytting i institusjonen skjer. En beboer som flytter inn den 2. januar, vil få en lenger vederlagsfri periode enn beboeren som flytter inn den 30. samme måned. Vederlaget skal for begges vedkommende i dette tilfellet beregnes fra den 1. mars. Dette gir en vederlagsfri periode som varierer fra nesten to måneder til noe over en måned. En konsekvens av dette er at enkeltbeboere gis en tilfeldig gevinst avhengig av innflyttingstidspunktet. En innstramming i forhold til denne regelen vil øke beboernes egenbetaling, samtidig som ordningen medfører større likhet i forhold til vederlagsberegningen beboerne imellom. Departementet foreslår derfor å endre bestemmelsen til å gi beboeren rett til en måneds betalingsfrihet regnet fra innflyttingsdato. For øvrig vises det til forslag til lov om helsetjenesten i kommunene § 2-3 andre ledd. 11.4 Ikrafttredelse. Departementet foreslår at endringen trer i kraft fra 1. januar 1999, og gis virkning for innflyttinger i institusjon m.v. etter dette tidspunkt. Lovendringen medfører at forskrift om vederlag for opphold i institusjon m.v. må endres tilsvarende, og vil dermed også omfatte institusjoner etter sosialtjenesteloven. Forslaget er anslått å gi en økning av kommunenes inntekter på om lag 30 mill. kroner i 1999. Dette gir grunnlag for tilsvarende reduksjon i kommunerammen. Det vises for øvrig til forutsetningene for anslagene i budsjettprp. 1998-99. Endringen medfører at kommunene må endre noe på beregningsmåten for vederlagsbetalingen ved innflytting i institusjon. I NOU 1990:20 Forenklet folketrygdlov foreslo Trygdelovutvalget at det tas inn en egen bestemmelse om hvordan den beregnede ukeinntekten skal omregnes til et sykepengegrunnlag per dag i arbeidsgiverperioden, se side 219. Forslaget ble ikke fulgt opp i Ot.prp.nr.29 (1995-1996) Om ny lov om folketrygdlov, bl.a fordi dette ikke tidligere hadde voldt problemer i praksis, og fordi det kunne føre til et dårligere resultat for månedslønnede. Den 31. mars 1998 ble det avsagt en byrettsdom som gjelder spørsmålet om beregning av sykepenger i arbeidsgiverperioden for timelønnede skiftarbeidere. Dommen er avsagt etter folketrygdloven av 17. juni 1966 nr 12, men belyser problemene med å beregne sykepenger i arbeidsgiverperioden i slike tilfeller også etter den nye folketrygdloven av 28. februar 1997. Dommen er anket. På bakgrunn av dette er departementet kommet til at det er hensiktsmessig å foreslå en klargjøring av reglene for beregning av sykepenger i arbeidsgiverperioden for timelønnede arbeidstakere som har skift- eller turnusarbeid. Endringsforslaget er i samsvar med Rikstrygdeverkets retningslinjer og kjennelser avsagt av Ankenemda for sykepenger i arbeidsgiverperioden, se folketrygdloven § 21-13. 12.2 Bakgrunn. Bestemmelsene om arbeidsgiverperiode ble innført i 1977. I de generelle merknadene til inntektsgrunnlaget i Ot.prp.nr.68 (1976-1977) side 15, uttales det: «Departementets forslag om full kompensasjon for tap av inntekt under sykdom gjør at en må ofre beregningsgrunnlaget betydelig oppmerksomhet. Arbeidsgiverperiodeutvalget har pekt på at full lønnskompensasjon krever et meget nøyaktig kjennskap til inntektsgrunnlaget dersom en ønsker å unngå at sykepengene kan komme til å overstige arbeidsinntekten... I forbindelse med den omleggingen av sykepengeordningen som en nå foreslår, har en lagt vekt på at det blir gitt full kompensasjon for inntektstapet, men en anser det også viktig at kompensasjonen ikke overstiger det faktiske inntektstapet. En arbeidstaker som er borte fra arbeidet på grunn av sykdom, har som regel rett til sykepenger fra arbeidsgiver i et tidsrom på opptil 16 dager (arbeidsgiverperioden). Folketrygdloven § 8-19 gir regler om beregning av arbeidsgiverperioden. Sykepenger fra arbeidsgiveren ytes bare for dager som det skulle ha vært utbetalt lønn for, se folketrygdloven § 8-18 fjerde ledd. I arbeidsgiverperioden er det med andre ord samsvar mellom lønnsdager og sykepengedager. Når arbeidstakeren blir syk i en periode han ikke skal arbeide (friperiode), regnes arbeidsgiverperioden først fra den dag arbeidet skulle ha vært gjenopptatt, og rett til sykepenger fra arbeidsgiver inntrer først fra dette tidspunkt. Etter at arbeidsgiverperioden har begynt å løpe, regnes den fortløpende i et tidsrom på 16 dager, uansett om det er fridager eller ikke i perioden. Både i arbeidsgiverperioden og resten av sykepengeperioden ytes det sykepenger til arbeidstakere med 100 prosent av inntektsgrunnlaget opp til seks ganger grunnbeløpet (§ 8-10 og § 8-16). Sykepengegrunnlaget er den inntekt sykepengene skal beregnes etter, se folketrygdloven § 8-10. Sykepengegrunnlaget fastsettes i arbeidsgiverperioden etter en beregnet aktuell ukeinntekt. Den aktuelle ukeinntekten skal beregnes etter den gjennomsnittlige arbeidsinntekten per uke som arbeidstakeren har hatt i arbeidsforholdet i en nærmere bestemt periode før han eller hun ble arbeidsufør (beregningsperioden), se folketrygdloven § 8-28. Sykepengegrunnlaget fastsettes vanligvis etter den gjennomsnittlige ukeinntekten i tiden umiddelbart før arbeidstakeren ble sykmeldt. Det er ulike regler for fastsetting av beregningsperioden tilpasset ulike typer arbeidsforhold. I et arbeidsforhold med fast arbeidstid og timelønn legges de siste fire ukene til grunn. I et arbeidsforhold med skiftende arbeidsperioder eller inntekter skal et lengre og mer representativt tidsrom enn fire uker legges til grunn. Hensikten er å komme fram til en ukeinntekt som mest mulig svarer til den ukeinntekten arbeidstakeren hadde da vedkommende ble sykmeldt. Når trygden yter sykepenger, utgjør sykepengegrunnlaget per dag 1/260 av sykepengegrunnlaget per år, og sykepenger utbetales for alle dager i uken unntatt lørdag og søndag, se folketrygdloven § 8-10 § 8-11. Etter folketrygdloven § 8-16 første ledd skal det ytes sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget til arbeidstakere i arbeidsgiverperioden. I Ot.prp.nr.68 (1976-1977) side 32 uttales det: «Opplegget i proposisjonen her går ut på at sykepengene skal være lik lønnen, de skal være skattbar inntekt på samme måte som lønn. . Sykepengegrunnlaget fastsettes etter inntekten i en forutgående periode. Dette innebærer at det kan bli avvik mellom lønnen og sykepengene for samme tidsrom. Bestemmelsen om fastsetting av sykepengegrunnlaget medfører med andre ord at et kompensasjonsnivå på 100 prosent ikke alltid svarer til «full lønn», se NOU 1990:20 side 205. I en overgangsperiode rett etter at trygden har begynt å yte sykepenger, kan enkelte få over- eller underkompensasjon i forhold til det de ellers ville fått utbetalt i lønn fra arbeidsgiver. Dette vil skje når arbeidstakeren har varierende arbeidstid. Spesielt for skiftarbeidere med konsentrerte arbeids- og friperioder kan størrelsen på sykepengene fra trygden avvike betydelig fra det faktiske inntektstapet. I utgangspunktet er det hensikten og ønskelig at sykepengene i størst mulig grad svarer til den inntekt arbeidstakeren ville ha hatt dersom vedkommende ikke hadde vært syk. Av administrative årsaker er det umulig å innføre et beregningssystem for sykepenger fra trygden som fullt ut svarer til de forskjellige beregningsmåter for lønn, se NOU 1990:20 side 201. Departementet bemerker at hverken gjeldende regler eller forslaget her innebærer at arbeidstakeren i alle tilfeller vil få utbetalt det samme beløp i sykepenger som han ellers ville hatt i inntekt, fordi sykepengene skal utbetales på grunnlag av en beregnet fortidig inntekt. Med 100 prosent kompensasjonsnivå menes med andre ord ikke at fremtidig inntektstap skal erstattes krone for krone. Dette gjelder både i arbeidsgiverperioden og for sykepenger fra trygden i resten av sykepengeperioden. Folketrygdloven § 8-28 gir regler om hvordan sykepengegrunnlaget skal fastsettes i arbeidsgiverperioden. Disse reglene innebærer at man skal komme fram til en gjennomsnittlig ukentlig arbeidsinntekt i en nærmere bestemt periode forut for sykemeldingstidspunktet. Folketrygdloven regulerer ikke direkte hvordan man skal komme fram til størrelsen på sykepengene den enkelte dag i arbeidsgiverperioden, i motsetning til når trygden yter sykepenger, se § 8-10 tredje ledd. I arbeidsforhold hvor arbeidstakeren har månedslønn og fast arbeidstid er dette normalt ikke problematisk. Det er vanlig at arbeidsgiver fortsetter å betale lønn i arbeidsgiverperioden som om arbeidstakeren ikke var fraværende. I slike tilfeller vil sykepengene i arbeidsgiverperioden oftest tilsvare lønnen som skulle vært utbetalt i samme periode. Det har vist seg at gjeldende regler i enkelte tilfeller medfører at det er uklart hvordan man skal beregne sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden for timelønnede arbeidstakere med skiftende arbeidsperioder, f.eks offshore-arbeidere. Folketrygdloven gir anvisning på at man i arbeidsforhold med skiftende arbeidsperioder eller inntekter, skal legge et lengre og mer representativt tidsrom til grunn enn de fire ukene som vanligvis utgjør beregningsperioden. Dette løser ikke problemet med hvordan sykepengebeløpet for den enkelte dag skal fastsettes, selv om sykepengegrunnlaget på denne måten blir mer representativt for den gjennomsnittlige inntekten. Forarbeidene omtaler heller ikke hvordan gjennomsnittlig arbeidsinntekt skal fastsettes i arbeidsgiverperioden for timelønnede arbeidstakere med skift- eller turnusarbeid. Det vises i den forbindelse til Ot.prp.nr.68 (1976-1977) side 34 hvor det uttales: «Utvalget har anført at det som hovedregel må gjelde at arbeidsgiveren bare plikter å betale sykepenger for dager hvor lønn faktisk skulle vært utbetalt. ... For skiftarbeidere, turnusarbeidere m.v må det utformes spesielle regler. Det ble ikke gitt særskilte regler for skift- og turnusarbeidere. På bakgrunn av kjennelser avsagt av Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden, har Rikstrygdeverket gitt retningslinjer for sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden i offshorevirksomhet. Det er disse retningslinjene byretten har sett bort fra i nevnte dom. Departementet er av den oppfatning at det er behov for å endre reglene i tråd med forslaget i NOU 1990:20 Forenklet folketrygdlov. Departementet mener at det er hensiktsmessig å gi mulighet for å beregne en dagsats for alle som ikke har månedslønn. Departementet foreslår at gjennomsnittsinntekten i en forutgående beregningsperiode deles på antall arbeidsdager i den samme forutgående periode. Dette er i samsvar med gjeldende praksis. I tilfeller hvor arbeidstakeren i denne perioden f.eks har jobbet få timer enkelte dager og mange timer andre dager, vil sykepengegrunnlaget per dag ikke være overensstemmende med den lønn vedkommende ellers ville ha fått utbetalt for den enkelte arbeidsdag. Departementet mener likevel at en slik regel i de fleste tilfeller vil gi en sykepengeutbetaling som er mer lik den lønn vedkommende normalt ville fått utbetalt, enn en beregning på grunnlag av aktuell ukeinntekt etter hovedregelen i § 8-28. Det vises til lovforslaget folketrygdloven § 8-28 nytt fjerde ledd. 12.4 Ikrafttredelse. Departementet antar at presiseringen vil gjelde et relativt lite antall personer, fordi de fleste skiftarbeidere har månedslønn og er omfattet av tariffavtaler som regulerer dette. Endringen vil derfor ikke få økonomiske eller administrative konsekvenser. Departementet har erfart at det er ulik praksis med hensyn til fortolkningen av begrepet «arbeidsforholdet avbrytes» i folketrygdloven § 8-15 andre ledd. Dette synes særlig å være tilfelle for arbeidstakere som arbeider i en turnusordning med faste vakter, og som har mer enn 14 dagers opphold mellom to arbeidsdager. Departementet ønsker å presisere rekkevidden av bestemmelsen for å oppnå en enhetlig praksis. 13.2 Bakgrunn. For å få rett til sykepenger må et medlem ha vært i arbeid i minst to uker umiddelbart før han eller hun ble arbeidsufør (opptjeningstid), se folketrygdloven § 8-2. Likestilt med forutgående arbeid er perioder da medlemmet har mottatt dagpenger, sykepenger, stønad ved barns sykdom eller fødselspenger. En arbeidstaker har rett til sykepenger etter bestemmelsene i folketrygdloven § 8-15, § 8-16, § 8-17 § 8-18, § 8-19, § 8-20, § 8-21 § 8-22, § 8-23, § 8-24, § 8-25 § 8-26, § 8-27, § 8-28, § 8-29 § 8-30, § 8-31, § 8-32, § 8-33 . Retten til å få sykepenger som arbeidstaker gjelder bare så lenge man er i et arbeidsforhold, og bortfaller blant annet ved arbeidsforholdets opphør på grunn av avskjed eller oppsigelse. Retten til sykepenger som arbeidstaker faller bort også når arbeidsforholdet avbrytes i mer enn 14 dager, se folketrygdloven § 8-15 andre ledd. I Ot.prp.nr.19 (1989-1990) uttales det at et arbeidsforhold etter langvarig og sikker praksis anses for opphørt i relasjon til reglene om sykepenger ved midlertidige avbrudd i arbeidsforholdet på mer enn 14 dager. Formålet med å lovfeste denne praksis var å presisere hva som menes med «å arbeide i annens tjeneste» (§ 1-8), og å unngå tvil med hensyn til om arbeidsforholdet må anses for å være helt eller midlertidig opphørt. Ferieavvikling og avspasering av opparbeidet fritid i et løpende arbeidsforhold avbryter ikke arbeidsforholdet. Retten til sykepenger faller heller ikke bort dersom det foreligger rett til f.eks dagpenger, fødselspenger eller stønad ved barns sykdom. Forarbeidene nevner skoft og ulegitimert fravær, bedriftspermittering, lov- eller avtalebestemt permisjon og militærtjeneste som eksempler på hva som menes med avbrutt arbeidsforhold. Det følger av langvarig praksis at permisjoner over 14 dager med eller uten lønn avbryter arbeidsforholdet. Dersom et arbeidsforhold avbrytes i mer enn 14 dager, vil det likevel kunne foreligge rett til sykepenger etter særreglene for yrkesaktive medlemmer som midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid i mindre enn tre måneder, se folketrygdloven § 8-47. Hovedregelen er at det da ytes sykepenger med en kompensasjonsgrad på 65 prosent av sykepengegrunnlaget tidligst fra og med 15. sykedag. Problemstillingen gjelder fortolkning av «arbeidsforholdet avbrytes» i folketrygdloven § 8-15 andre ledd. Problemene knytter seg hovedsakelig til deltidsarbeid, hvor medlemmet har mer enn 14 dagers opphold mellom to arbeidsdager. Departementet er informert om at enkelte arbeidstakere har fått avslag på sykepenger som arbeidstakere, fordi § 8-15 andre ledd fortolkes slik at retten til sykepenger bortfaller hvis det går mer enn 14 dager mellom to faktiske arbeidsdager, og dette ikke skyldes ferie eller avspasering av opptjent fritid. Det er eksempler på at en arbeidstaker som f.eks har vakter hver tredje helg, ikke får utbetalt sykepenger for fremtidige arbeidsdager som vedkommende skulle ha arbeidet i henhold til oppsatt turnusordning. (Vedkommende kan likevel ha rett til sykepenger etter folketrygdloven § 8-47.) En arbeidsgiver har plikt til å betale sykepenger i arbeidsgiverperioden etter at arbeidsforholdet har vart i 14 dager, se folketrygdloven § 8-18. Departementet påpeker at arbeidsgiveransvaret bortfaller kun i helt spesielle tilfeller. Forholdet til deltidsarbeidende er ikke vurdert i forarbeidene. Etter departementets oppfatning gir heller ikke bestemmelsens ordlyd den nødvendige avklaring. Å fortolke «arbeidsforholdet avbrytes» som ethvert faktisk opphold i arbeidsplikten på mer enn 14 dager, kan etter departementets oppfatning føre til urimelige resultater som er i strid med bestemmelsens formål og lovgivers intensjoner . Lovgivers intensjoner var ikke å frata deltidsarbeidende rettigheter de ville hatt som heltidsarbeidende, eller å skape et mer eller mindre tilfeldig skille mellom deltidsarbeidende som arbeider hver 14. dag og de som f.eks arbeider hver tredje uke. En arbeidstaker kan i ulike perioder av livet ha varierende tilknytning til en og samme arbeidsgiver. Særlig innen helsesektoren synes det å være vanlig med ulike typer arbeidstidsordninger. Folketrygdloven skiller ikke mellom arbeidstakere som arbeider heltid og deltid, se folketrygdloven § 1-8. Dersom kravet om minsteinntekt i folketrygdloven § 8-3 andre ledd er oppfylt, har arbeidstidens omfang bare betydning for utmåling av sykepenger, ikke for retten til sykepenger. I arbeidsgiverperioden gjelder heller ikke kravet om minsteinntekt. Bestemmelsen i folketrygdloven § 8-15 andre ledd sier noe om hvilke krav som stilles til arbeidstakers tilknytning til arbeidsgiver. Det kan ikke være tvil om at det er forskjell i tilknytningen til arbeidsgiver mellom deltidsarbeidende med faste arbeidsavtaler hver tredje helg og arbeidstakere som f.eks er permittert eller som tilkalles ved behov. Departementet er av den oppfatning at et arbeidsforhold ikke avbrytes i forhold til folketrygdloven § 8-15 andre ledd, dersom et medlem har fast avtale i henhold til en turnusordning e l om å arbeide for en arbeidsgiver. Kravet om tilknytning til arbeidsgiver kan være oppfylt selv om det går mer enn 14 dager mellom to arbeidsdager. Dette vil for eksempel være tilfelle for medlem som har faste vakter hver tredje helg innen helsesektoren. Departementet mener at dette bør legges til grunn også for et medlem som har begynt i turnusordningen kort tid før tidspunktet for sykemeldingen, dersom vilkåret om at arbeidsforholdet må ha vart i 14 dager er oppfylt. Departementet mener det må legges avgjørende vekt på om arbeidsforholdet forutsetningsvis er av varig karakter. Dette kan være tilfelle f.eks når vedkommende har arbeidet én helg, og blir syk før vedkommende i henhold til turnusordningen har vakt tre uker senere. Hvis arbeidsgiveren mener det er hensiktsmessig å ha en turnusordning der medlemmet har faste vakter f.eks hver fjerde eller femte helg, mener departementet at medlemmet bør ha en tilsvarende rett til sykepenger. Rett til sykepenger fra folketrygden vil være avhengig av at arbeidstakeren i et slikt arbeidsforhold har en arbeidsinntekt som svarer til minste inntektsgrunnlaget for rett til sykepenger i § 8-3. Departementet anser det med andre ord ikke for å være en gjenansettelse i tilfeller hvor det foreligger en fast avtale i henhold til en turnusordning om å arbeide f.eks hver tredje helg. Dette kan ikke likestilles med medlem som har ekstravakter, hvor forholdet til arbeidsgiver er mer perifert. Hvis et medlem inngår avtale med arbeidsgiver for hvert enkelt arbeidsoppdrag, og jobber som f.eks lærervikar eller for et vikarbyrå med mer enn 14 dagers avbrudd, er tilknytningen til arbeidsgiver ikke lenger opprettholdt. Forholdet til arbeidsgiver er i slike tilfeller mer perifert. Dette reguleres etter reglene om gjenansettelse i § 8-18 andre ledd. Departementet ser at det er behov for å presisere ovennevnte fortolkning i bestemmelsen for å oppnå en enhetlig praksis, og foreslår derfor en tilføyelse i folketrygdloven § 8-15 andre ledd. Det vises til lovforslaget § 8-15. 13.4 Ikrafttredelse. Endringen har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser. Departementet legger med dette fram forslag til klargjøring av lovteksten i folketrygdloven § 8-31 angående beregning av arbeidsgiverperioden ved streik eller lockout. Forslaget tar sikte på å presisere at de dagene som trygden yter sykepenger for under arbeidsstans, ikke skal medregnes i arbeidsgiverperioden. Folketrygdloven § 8-31 regulerer arbeidstakers rett til sykepenger under streik og lockout. Til en arbeidstaker som er erklært arbeidsufør av lege før en arbeidsstans på grunn av streik eller lockout, ytes det sykepenger fra trygden under arbeidsstansen, se første ledd. Arbeidsgiverens plikt til å yte sykepenger opphører under arbeidsstansen. I de tilfeller hvor arbeidsstansen inntreffer i løpet av arbeidsgiverperioden, har det oppstått spørsmål om hvorvidt arbeidsgiverperioden fortsetter å løpe under arbeidsstansen til tross for at arbeidsgiver ikke plikter å yte sykepenger. I henhold til § 8-19 andre ledd regnes arbeidsgiverperioden fra og med første hele fraværsdag som skyldes arbeidsuførhet, og som arbeidsgiveren plikter å betale sykepenger for. § 8-31 inneholder ikke uttrykkelige regler om hvordan arbeidsgiverperioden skal beregnes under arbeidsstans. I forarbeidene ble det uttalt at bestemmelsen svarte til tidligere forskrift vedrørende rett til sykepenger under streik og lockout. Nevnte forskrift § 1 regulerte situasjonen hvor arbeidstaker var sykmeldt før arbeidsstansen. Forskriften § 1 andre ledd lød: «Under slik arbeidsstans bortfaller arbeidsgiverens plikt etter lovens § 3-5 nr 2 til å yte sykepenger. Plikten gjenoppstår når arbeidsstansen opphører. Departementet viser til at nevnte forskrift § 1 andre ledd siste punktum ikke tar forbehold om at arbeidsstansen har vart kortere enn det som gjensto av arbeidsgiverperioden. Det har vært forutsatt at arbeidsgiverperioden «fryses» under arbeidsstansen for så å løpe videre ved arbeidsstansens opphør. Departementet finner det ikke rimelig at arbeidsgiverperioden skal løpe i en periode hvor arbeidsgiveren er fritatt for plikten til å betale sykepenger, og trygden yter sykepenger til arbeidstakeren. På bakgrunn av at det har vært tvil om fortolkningen, foreslås det at reglene presiseres i § 8-31 første ledd. Det vises til § 8-31 første ledd nytt tredje punktum i lovforslaget. 14.4 Ikrafttredelse. Endringen er i samsvar med tidligere regler, og har derfor ingen økonomiske eller administrative konsekvenser. Etter folketrygdloven § 17-3 og § 18-2 gis pensjon til gjenlevende ektefelle eller barn bare dersom avdøde var medlem av folketrygden eller hadde pensjon fra folketrygden i de siste tre årene fram til dødsfallet. Departementet foreslår at perioder med avtalefestet pensjon eller sjømannspensjon m.v. i denne sammenhengen skal være likestilt med perioder med pensjon fra folketrygden. Endringen er i samsvar med praksis. 15.2 Bakgrunn. Hovedkravet i § 17-3 og § 18-2 er at avdøde var medlem av folketrygden i de siste tre årene fram til dødsfallet. Medlemskapet må omfatte opptjening av pensjonsrett, jf folketrygdloven § 2-10. I en rekke tilfelle velger alders- eller uførepensjonister å bosette seg i utlandet etter pensjonsuttaket sammen med ektefelle/barn. Oftest er ingen av ektefellene yrkesaktive under slike utenlandsopphold. Familien vil i denne situasjonen kunne bli frivillige medlemmer i folketrygden, men medlemskapet vil være begrenset til stønad ved helsetjenester. Dette medlemskapet vil derfor ikke være tilstrekkelig til å oppfylle kravet om medlemskap i folketrygdloven § 17-3 og § 18-2. For å unngå at de etterlatte står uten pensjonsrett dersom «utenlandspensjonisten» dør, ble det ved en lovendring i 1989 tatt inn i den gamle folketrygdloven av 12. juni 1966 at mottak av pensjon fra folketrygden skal være likestilt med medlemskap når det gjelder å åpne rett til etterlattepensjon m.v. Løsningen ble ansett som rimelig tatt i betraktning at pensjonisten hadde sitt yrkesaktive liv i Norge, og at familien generelt har sterk tilknytning til riket. Regelen er videreført i den nye folketrygdloven. Etter en utvidende tolkning av de aktuelle bestemmelsene i folketrygdloven blir i praksis også tidsrom med andre norske pensjoner likestilt med perioder med pensjon fra folketrygden. I hovedsak gjelder dette perioder med avtalefestet pensjon med statstilskott eller med sjømannspensjon. Disse ytelsene er begge tilpasset folketrygdens pensjonsalder. Avtalefestet pensjon opphører ved fylte 67 år, og utbetalingene fra Pensjonstrygden for sjømenn faller bort eller reduseres til et meget beskjedent beløp. Ingen av ordningene gir barnepensjon eller vanlig etterlattepensjon, men Pensjonstrygden kan alt etter omstendighetene gi en minimal utbetaling til gjenlevende ektefelle (rettighetene for etterlatte er falt bort/innskrenket som følge av innføringen av folketrygden). Den utvidende tolkningen sikrer også etterlatte etter personer med avtalefestet pensjon, sjømannspensjon eller tilsvarende lovfestede pensjonsordninger tilfredsstillende ytelser dersom pensjonisten skulle falle fra. Derimot omfattes ikke tilfelle der en pensjonsordning selv sikrer de gjenlevende ordinære rettigheter, slik f.eks Statens Pensjonskasse gjør. Den utvidende tolkningen av folketrygdloven § 17-3 § 18-2 gjelder et svært beskjedent antall saker per år (fem til syv saker). Det synes likevel hensiktsmessig at tolkningen kommer til uttrykk i lovteksten. Departementet foreslår derfor at de to paragrafene gis et nytt siste ledd om at tidsrom med avtalefestet pensjon med statstilskott skal være likestilt med tidsrom med pensjon fra folketrygden. Det samme skal gjelde tidsrom med pensjon fra en lovfestet pensjonsordning som er tilpasset folketrygden, ved at det ikke gis ordinær pensjon til gjenlevende ektefelle eller barn. Når det gjelder det siste alternativet, er det utformet generelt og vil dekke også andre pensjonsordninger enn Pensjonstrygden for sjømenn, som per i dag er det praktiske eksemplet. Tilsvarende tilpasninger til folketrygden har man imidlertid i pensjonstrygdene for skogsarbeidere (under avvikling) og fiskere, og det vil kunne forekomme saker også i forhold til disse ordningene. Det vises til lovforslaget folketrygdloven § 17-3 § 18-2. 15.4 Ikrafttredelse. Endringene foreslås å tre i kraft straks. Departementet legger her fram forslag til endringer i folketrygdloven § 15-5. Etter bestemmelsens fjerde ledd kan en enslig mor miste retten til stønad dersom hun lever sammen med en mann som ikke kan utelukkes å være faren. Et vilkår for å få stønad er da at moren sannsynliggjør at samboeren ikke er far til barnet. Beviskravet er dermed snudd. Dette står i dag i forskrift med hjemmel i § 15-5 femte ledd. Beviskravet foreslås tatt inn i loven. Forslaget følges opp budsjettmessig ved at trygden skal dekke utgiftene til blodprøveanalyser (DNA-analyser). I dag må den enslige moren betale utgiftene til blodprøveanalyser selv. 16.2 Bakgrunn. Etter folketrygdloven § 15-5 fjerde ledd kan en enslig mor miste retten til stønad hvis barnets far ikke er kjent, og hun lever sammen med en mann som ikke kan utelukkes å være faren. Etter § 15-5 femte ledd kan departementet gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i paragrafen. Departementet har gitt forskrift av 11. mars 1997 om rett til stønad når barnets far ikke er kjent. En del ugifte mødre vil av ulike grunner ikke opplyse navnet på barnets far. Dersom moren har en samboer, og han ikke er utelukket som far etter den nevnte forskriften § 1 andre ledd, må hun sannsynliggjøre at han ikke er far til barnet. Hvis hun ikke oppfyller dette kravet, mister hun retten til stønad. Blodprøver er i praksis det eneste som godtas. Det er nærmest umulig å få dokumentert at samboeren ikke er far til barnet på en annen måte. Innføringen av kostbar DNA-typing ved Rettsmedisinsk Institutt fører til at søkerne likevel forsøker andre muligheter for å gjøre sannsynlig at samboeren ikke er barnets far. Departementet mener beviskravet må komme klarere fram enn det gjør i dag. Det vil det gjøre ved en lovfesting av kravet til at moren må sannsynliggjøre at samboeren ikke er far til barnet. Departementet foreslår derfor at kravet til sannsynliggjøring tas inn i loven. Siden det nærmest er umulig på annen måte enn ved DNA-analyser å få dokumentert at samboeren ikke er far til barnet, går departementet inn for at trygdeetaten kan sette dette som vilkår for rett til stønad. Dette gjøres ved en endring av forskriften av 11. mars 1997. Da konsekvensen av ikke å sørge for nødvendig blodprøveanalyse er at stønaden stanses, kan stønadsmottakeren oppfatte dette som tvang, selv om det ikke er slik rent juridisk. Rikstrygdeverket har imidlertid ikke inntrykk av at stønadsmottakerne eller samboerne har noe imot «kravet» til blodprøveanalyser. Stønadsmottakerne opplever det imidlertid som urimelig å måtte dekke utgiftene til blodprøveanalyser selv. På denne bakgrunn vil vi foreslå at trygdeetaten gis hjemmel til å dekke utgiftene. Dette fastsettes i forskriften av 11. mars 1997. Hvis barnets far ikke er kjent, kan en mor altså miste retten til stønad dersom hun bor sammen med en mann som ikke kan utelukkes å være faren. Etter departementets forslag i punkt 6 foran, vil retten til stønad falle bort i alle stabile samboerforhold uten hensyn til om samboeren er barnets far eller ikke. Spørsmålet om behovet for blodprøveanalyser for å bevise at samboeren ikke er far til barnet, blir således aktuelt i færre tilfelle enn i dag, men er fortsatt relevant for mer kortvarige forhold og før samboerforholdet har vart i 12 av de siste 18 månedene. Se lovforslaget, folketrygdloven § 15-5 fjerde ledd. 16.4 Ikrafttredelse. Departementet foreslår at lovforslaget trer i kraft straks. Lovendringen vil ikke medføre administrative konsekvenser. Utredningen ved Rettsmedisinsk Institutt koster per i dag kr 5.400 totalt. Rikstrygdeverket antar det gjelder maksimalt 100 saker per år. Dette innebærer at kostnadene for trygdeetaten maksimalt vil bli på kr 540.000 per år. Behovet for å bevise at samboeren ikke er far til barnet ved blodprøveanalyser blir mindre enn i dag på grunn av forslaget i punkt 6 om å likestille stabile samboerforhold med ekteskap. Det antas derfor at kostnadene for trygdeetaten ved å dekke utgiftene til blodprøveanalyser vil bli redusert over tid. Departementet legger med dette fram forslag til endring i lov 19. juni 1969 nr 57 om sykehus m.v og lov 19. november 1982 nr 66 om helsetjenesten i kommunene. For å sikre en bedre nasjonal fordeling av leger foreslås en ny ordning for regulering av opprettelse av nye stillinger og avtalehjemler for leger. Forslaget innebærer en sterkere overordnet statlig styring, ved at departementet hvert år kan fastsette overordnede rammer for hvor mange nye legestillinger og avtalehjemler som kan opprettes innen kommunehelsetjenesten og innen spesialisthelsetjenesten, herunder den statlige helsetjenesten. Den foreslåtte ordningen vil erstatte dagens regulering gjennom Legefordelingsavtalen og Stillingsstrukturavtalen (se nedenfor under punkt 17.2.1). Høsten 1997 ble det etter en kartlegging, klart for partene i ULS- avtalene at det var opprettet et større antall ikke godkjente legestillinger, og at ULS- avtalene ikke førte til den ønskede og avtalte regulering av legemarkedet. Kommunenes Sentralforbund (KS) og Oslo kommune sa etter dette opp avtalene med virkning fra 1. januar 1999. På bakgrunn av dette gjennomførte departementet drøftinger med partene om en skisse til ny reguleringsordning. Den foreslåtte nye ordningen er basert på resultatet av disse drøftingene. Den foreslåtte ordningen er ny i forhold til gjeldende rett. Legeknapphet har imidlertid lenge vært et velkjent problem i norsk helsevesen og ulike reguleringstiltak har vært gjennomført for å bøte på dette problemet. I 1979 kom Midlertidig lov om adgang til regulering av legetjenester. Etter denne loven skulle alle nye legestillinger godkjennes av et regjeringsoppnevnt råd. Loven ble opphevet i 1983. På slutten av 1980-tallet førte mangel på leger og skjev fordeling av leger til innføring av Midlertidig lov 30. mai 1988 nr 30 om stillingsstopp for leger. Denne loven gav et generelt forbud mot opprettelse av nye stillinger i offentlig og privat virksomhet, og gav dessuten departementet adgang til å forby nytilsetting i ledige stillinger. Loven ble opphevet fra 1. juli 1989 og avløst av en avtale om tiltak for å bedre legedekningen i utkantstrøk, (Legefordelingsavtalen) inngått av Kommunenes Sentralforbund, Oslo kommune og Den norske lægeforening (Dnlf). Avtalen er senere tiltrådt av staten. Etter denne avtalen skal det ikke opprettes nye legestillinger uten at det er innhentet tillatelse til dette fra et partssammensatt utvalg. Denne funksjonen ivaretas nå av Utvalg for Legestillinger og Stillingsstruktur. (ULS) ULS- utvalget er sammensatt med leder oppnevnt av Sosial- og helsedepartementet og representanter fra KS, Oslo kommune og Dnlf. Avtalen omfatter alle kommunale, fylkeskommunale og statlige legestillinger, inklusive avtalehjemler for allmennpraktiserende leger og spesialister. Avtalen omfatter også stillinger innen private institusjoner som inngår i fylkenes helseplaner. I løpet av 1997 ble det etter en kartlegging foretatt av ULS-sekretariatet, klart for partene at det var opprettet et større antall ikke godkjente legestillinger, og at ULS- avtalene ikke førte til den ønskede og avtalte regulering av legemarkedet. KS og Oslo kommune har etter dette sagt opp begge avtalene med virkning fra årsskiftet 1998/99. Norge har med besatte stillinger den beste allmennlegedekningen i Norden (tett fulgt av Danmark). Dette har nær sammenheng med måten allmennlegetjenesten er organisert på, og med norsk geografi og bosettingsmønster. Den store økning av legestillinger og avtalehjemler i primærhelsetjenesten fant sted i løpet av 1980-årene. For årene 1990-1997 har ULS i gjennomsnitt godkjent ca 35 nye legestillinger per år til kommunehelsetjenesten. De siste 3-4 årene har samtlige kommuner som har søkt om nye legestillinger og avtalehjemler fått disse innvilget. Ved utgangen av 1997 var det i alt over 190 ubesatte stillinger og avtalehjemler i den kommunale legetjenesten. Høyest ledighet har Nord-Trøndelag fylkeskommune (13,3 prosent), de nordnorske fylkeskommunene samt Sogn og Fjordane fylkeskommune. Innen sykehussektoren har det vært en økning i antall legestillinger fra i underkant av 4.300 i 1988 til ca 5.700 ved utgangen av 1997, dvs en økning på over 30 prosent. For perioden 1990-1995 godkjente ULS i gjennomsnitt ca 156 nye legestillinger per år for sykehussektoren, for årene 1996-1997 i gjennomsnitt 289 stillinger per år. I sykehussektoren var det ved utgangen av 1997 registrert over 650 ubesatte legestillinger. I løpet av 1980-tallet ble det årlige opptak til medisinstudiet i Norge redusert fra 436 til 310 (inkludert den såkalte Aker-Lørenskog-planen). F.o.m 1991 har det skjedd en gradvis økning av studieplasser. Høsten 1998 vil 580 legestudenter bli tatt opp ved norske universitet. Av disse vil 80 studere i utlandet gjennom avtale om kjøp av studieplasser. I tillegg kan inntil 60 studenter årlig tas opp ved universitet i Danmark, og flere hundre norske ungdommer studerer medisin i andre land, spesielt Ungarn og Polen. Uten reduksjonen i studieplasser på 1980-tallet ville Norge i dag hatt over 1.000 flere leger. Dette tilsvarer omtrent det antall legestillinger som i dag er registrert som ledige. For å avhjelpe ledigheten har Sosial- og helsedepartementet i samarbeid med Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Arbeidsdirektoratet satt i gang et rekrutteringsprosjekt overfor leger i Tyskland, Østerrike og Frankrike. Etter planen skal over 100 leger fra disse land rekrutteres til Norge i løpet av 1998. Prosjektet vil foreløpig vare ut 1999. I tillegg er det stor søkning fra leger utenom EØS-området som søker norsk godkjenning som lege for å ta arbeid i landet. Regjeringen fremmet i St.meld.nr.23 (1996-1997) Trygghet og ansvarlighet Om legetjenesten i kommunene og fastlegeordningen forslag om å innføre en landsdekkende fastlegeordning i primærlegetjenesten. Hovedformålet er å gi befolkningen en større trygghet og tilfredshet med primærlegetjenesten. En fastlegeordning innebærer at enhver innbygger vil få tilbud om å bli formelt tilknyttet en allmennlege med offentlig avtale. Fastlegen får ansvar for å sikre at de som velger å stå på legens liste, får alminnelig legehjelp og øyeblikkelig hjelp på dagtid. Departementet tar sikte på at fastlegeordningen er etablert per 1. januar 2000. En av de kritiske faktorer for innføring av en fastlegeordning er tilgang på, stabilitet og geografisk fordeling av allmennleger. En del kommuner vil ha behov for å opprette flere legehjemler for å kunne etablere en fastlegeordning i tråd med Stortingets forutsetninger. I Innst.S.nr.215 (1996-1997) uttrykte Stortinget bekymring for det store antall ubesatte legestillinger i primærlegetjenesten, og fattet følgende romertallsvedtak: Departementet er i full gang med planleggingen av fastlegereformen. Et høringsnotat som beskriver en landsdekkende fastlegeordning med forslag til lovregulering og forslag til system for etablering av nye avtalehjemler blir sendt på høring i oktober 1998. Det er avsatt 6 mill kr til stimuleringstiltak i 1998. Departementet planlegger igangsetting av vikarordning, organisering av veiledertjeneste overfor turnusleger og nyutdannede leger i Nord-Norge, tilskudd til spesialistutdanning i allmennmedisin og samfunnsmedisin samt til forsøk med ny organisering av legevaktssamarbeid. Innføring av fastlegeordningen vil sannsynligvis medføre ekstra etterspørsel etter nye legehjemler i kommunehelsetjenesten de kommende 2-3 år. Stortinget har også fattet vedtak som får konsekvenser for etterspørselen etter leger i spesialisthelsetjenesten. Plan for utbygging av psykisk helsevern ( St.prp.nr.63 (1997-1998)) ble behandlet av Stortinget 17. juni d.å. I proposisjonen har departementet antydet et behov for 375 nye legeårsverk innenfor psykisk helsevern i planperioden 1999-2006. I Nasjonal kreftplan og plan for utstyrsinvestering ved norske sykehus ( St.prp.nr.61 (1997-1998)) (behandlet av Stortinget 17. juni d.å.) er det også antydet et økt behov for legestillinger. 1. juli 1998 trådte ny avtalepolitikk for privatpraktiserende spesialister i kraft. Reformen innebærer at det fra denne dato ikke lenger utbetales trygderefusjon til privatpraktiserende leger som ikke har driftsavtale med fylkeskommunen. I løpet av de siste årene har flere hundre spesialister etablert seg i sentrale strøk uten driftsavtale med fylkeskommunene. Disse etableringene har foregått uten noen form for regulering av ULS. I forbindelse med forberedelsene til reformen har ULS behandlet søknader fra fylkeskommunene om opprettelse av nye avtalehjemler med spesialister i fylket som tidligere ikke har hatt slike avtaler. Utvalget har avgitt en innstilling til departementet, som har foretatt den endelige godkjenningen av nye avtalehjemler. Denne reformen innebærer at dette markedet for legespesialister er underlagt samme regulering som sykehussektoren. Forslag til ny ordning for regulering av legemarkedet (endring i sykehusloven og kommunehelsetjenesteloven) ble sendt på høring 9. juli d å med høringsfrist 20. august d å. Høringsnotatet ble sendt til landets fylkeskommuner og kommuner, sykehus og universitet, til Kommunenes Sentralforbund, Den norske lægeforening, Norsk Pasientforening, Statens helsetilsyn og Utvalg for Legestillinger og Stillingsstruktur (ULS). Departementet har mottatt uttalelser fra i alt 62 instanser, herunder fra 15 kommuner, 16 fylkeskommuner, 22 sykehus og to universitet. Det er ulike oppfatninger blant høringsinstansene om det er riktig å iverksette sanksjonsordninger. Forslaget støttes bl.a av Statens helsetilsyn, Den norske lægeforening, og enkelte fylkeskommuner og sykehus. Kommunenes Sentralforbund og enkelte fylkeskommuner og sykehus går imot bruk av sanksjoner. Alle høringsinstansene som har uttalt seg om legefordeling til kommunehelsetjenesten, støtter lovforslaget. Arendal kommune er imidlertid kritiske til forslaget, og det siteres fra kommunens høringsuttalelse: «Landet står overfor en omfattende legereform om 1 års tid (fastlegereformen). Hvilke konsekvenser denne vil få for behovet for nye stillinger i primærhelsetjenesten er ennå ikke avklart. Vi mener derfor at det både er unødvendig og feil å innføre en ny ordning for regulering av nye stillinger og avtalehjemler i kommunene nå. Enkelte høringsinstanser etterlyser imidlertid en nærmere redegjørelse for hvilke kriterier som skal legges til grunn for fordelingen til kommunene. Rogaland fylkeskommune bemerker at «de kriterier som skal utarbeides som grunnlag for fordeling av legestillinger til kommunene må ta høyde for den svært ulike situasjon kommunene befinner seg i. Enkelte høringsinstanser etterlyser også organisatoriske løsninger for fordelingsprosessen. Ellers uttales det av enkelte instanser at ordningen burde utvides til også å omfatte andre grupper legestillinger som f eks, stillinger innen det private markedet, forsknings- og stipendiatstillinger og bedriftslegestillinger. Staten har et overordnet ansvar for å sikre befolkningen nødvendig tilgang på leger. Dagens legemarked er uoversiktlig, og vi har en mangelfull samlet statistikk over leger og legestillinger og avtalehjemler. Selv om utdanningskapasiteten er økt og det foregår en aktiv rekruttering av leger fra utlandet, er det stor mangel på leger både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Et fritt legemarked vil sannsynligvis forsterke den eksisterende skjevfordelingen slik at det er behov for en fortsatt regulering av legemarkedet. Departementet anser imidlertid ikke beordring av leger som ønskelig eller aktuelt. Som beskrevet foran har flere tiltak de siste årene blitt iverksatt for å sikre nødvendig tilgang på leger til helsetjenesten. Den nye avtalereformen per 1. juli 1998 bidrar dessuten til en utvidelse av virkeområdet for regulering av legemarkedet. Beskrivelsen foran understøtter behovet for en fortsatt regulering av legemarkedet. Av St.meld.nr.39 (1997-1998) Om dimensjonering av ulike studier innenfor høgre utdanning går det også frem at vi fortsatt vil ha en ubalanse i legemarkedet de kommende 5-6 år. Til sammen 800 - 900 ledige legestillinger og avtalehjemler i primær- og spesialisthelstjenesten vil stille store utfordringer i forbindelse med innføring av fastlegereformen, utbygging av psykisk helsevern og tilbudet av kreftbehandling. Innsatsen på de prioriterte områder nødvendiggjør en statlig regulering av legemarkedet de kommende år. Ulike stimuleringstiltak overfor utvalgte kommuner i forbindelse med innføring av fastlegeordningen vil bidra til rekruttering og stabilitet, men vil ikke være tilstrekkelig. En regulering forutsetter en pålitelig statistikk som partene regelmessig har tilgang til. Når fastlegereformen innføres vil Rikstrygdeverket ha nasjonal oversikt over fastlegene. Denne oversikten vil inngå i en forbedret nasjonal statistikkordning for legemarkedet som departementet har under planlegging etter samråd med de nåværende partene i ULS. Sammen med kommunenes og helseregionenes innrapportering av behov for nye stillinger og avtalehjemler, vil dette danne utgangspunkt for departementets fastsettelse av rammer. Fordelingen av legestillinger og avtalehjemler til kommunehelsetjenesten må sees i sammenheng med perioden før og etter innføring av fastlegeordningen fra 1. januar 2000. Departementet vil fastsette en ramme for antall nye stillinger og avtalehjemler som skal opprettes i kommunene for 1999 og senere f.o.m år 2000 i fastlegeordningen. Departementet vil tildele stillinger og avtalehjemler direkte til kommunene basert på kriterier som skal utarbeides etter drøftinger med Kommunenes Sentralforbund, Oslo kommune og Den norske lægeforening. Aktuelle tildelingskriterier vil være antall innbyggere i kommunen i forhold til antall legestillinger og avtalehjemler, kapasitet til å drive kurativt legearbeid samt kommunenes muligheter for å få dekket oppgaver knyttet til offentlig legearbeid og legevakttjeneste. Tildelingskriteriene vil også vurderes ut i fra geografiske forhold. Det vil bli utarbeidet søknadsprosedyrer for kommunene. Departementet vil basere sin tildeling i 1999 på innstillinger fra fylkeslegene. Når det gjelder system for fordeling av legestillinger/hjemler fra 1. januar 2000 vil dette bli omtalt i høringsnotat om fastlegereformen som sendes på høring i oktober 1998. Departementet foreslår en ordning der departementet fastsetter en ramme en gang pr år for antall nye stillinger som kan opprettes det påfølgende året innen hver enkelt helseregion, fordelt på de enkelte medisinske spesialiteter. Rammene vil bygge på innrapporterte behov for nye stillinger fra de regionale helseutvalg og statens sykehus. Rammene gjelder stillinger innen de institusjoner og tjenester som inngår i de regionale helseplanene og antall nye hjemler for avtale om drift av privat spesialistpraksis som kan opprettes innen den enkelte helseregion. Antall nye stillinger og avtalehjemler skal angis i form av en samlet ramme. Departementet skal ikke foreta fordelingen mellom stillinger og avtalehjemler. Antall nye stillinger innen statlige institusjoner og tjenester skal inngå som en del av rammene til de respektive helseregioner. Bestemmelsen om rammer for de statlige tjenestene er tatt med for å gi et helhetlig bilde av den foreslåtte ordningen selv om departementet som eier av disse tjenestene har myndighet til å fastsette slike bestemmelser uten særskilt hjemmel i lov. Statens sykehus er bl.a regionsykehus i helseregion 2. Rammer for stillinger til statens sykehus må derfor sees i sammenheng med rammen til denne regionen, og drøftes med det regionale helseutvalg i region 2 selv om staten formelt ikke er part i dette utvalget. Den videre fordeling av stillinger og avtalehjemler skal foretas av de regionale helseutvalg. Dette gjelder også stillinger til de statlige institusjonene og tjenestene. Forslaget omfatter ikke opprettelsen av nye stillinger innen det private markedet og andre grupper legestillinger utenfor den offentlige helsetjenesten, som f.eks bedriftslegestillinger. Ordningen omfatter imidlertid den alt vesentligste delen av legemarkedet og departementet har ikke funnet det hensiktsmessig å utvide ordningen. I tilknytning til reguleringen av opprettelse av nye stillinger og avtalehjemler vil departementet med hjemmel i sykehusloven § 8, også fastsette årlige vedtak om antall nye utdanningsstillinger som skal opprettes for hver enkelt spesialitet, innen den enkelte helseregion. Etter sykehusloven § 8 kan departementet pålegge sykehus å delta i undervisning og praktisk opplæring av spesialistkandidater, herunder gi pålegg om utdanning av et visst antall spesialister. 17.5 Ikrafttredelse. Endringene trer i kraft 1. januar 1999. Forslaget til nytt fordelingssystem vil gi visse administrative endringer. Forslaget vil ikke ha økonomiske konsekvenser for kommunene eller fylkeskommunene. For staten vil bl.a oppbygning av statistikksystemet ha noen økonomiske konsekvenser. De økonomiske konsekvensene vil håndteres innenfor nåværende budsjettrammer. Paragrafen gir regler om tap av pensjonsgivende inntekt og minsteinntekt for rett til sykepenger. Andre ledd endres slik at det blir et vilkår for å få rett til sykepenger at inntektsgrunnlaget for sykepenger (sykepengegrunnlaget) utgjør minst 125 prosent av grunnbeløpet (G). Grunnbeløpet er per 1. mai 1998 kr 45.370. Denne inntektsgrensen gjelder ikke for sykepenger fra arbeidsgiveren i de første 16 dagene av sykmeldingsperioden (arbeidsgiverperioden). For nærmere omtale se punkt 3. Paragrafen gir regler om antall sykepengedager som dekkes av trygden. Første ledd endres slik at stønadstiden for arbeidstakere reduseres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Stønadstiden fra trygden endres ikke for andre medlemmer. Andre ledd regulerer når ny stønadstid begynner å løpe, og endres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Se punkt 2. Etter § 8-14 kan det ytes reisetilskott i stedet for sykepenger. Etter andre ledd kan trygden yte reisetilskott etter arbeidsgiverperioden eller ventetiden. Bestemmelsen endres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden, slik at det kan ytes reisetilskott til arbeidstakere etter tre uker. Til andre ytes reisetilskottet fortsatt etter to uker. Se punkt 2. Endringen innebærer en presisering av hva som menes med «arbeidsforholdet avbrytes». Et arbeidsforhold avbrytes ikke i forhold til folketrygdloven § 8, § 9, § 10, § 11, § 12, § 13, § 14, § 15 flg i tilfeller hvor medlemmet har en fast turnusordning, selv om det er mer enn 14 dager mellom to arbeidsdager. Se punkt 13. Paragrafen gir en oversikt over når sykepenger skal ytes av trygden. Første ledd bokstav b endres slik at trygden yter sykepenger i de første tre ukene av sykefraværet i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Se punkt 2. Paragrafen regulerer arbeidsgiverens ansvar for sykepenger til arbeidstakeren. Første ledd endres slik at arbeidsgiver betaler sykepenger til arbeidstakeren i de tre første ukene av sykefraværet. Tredje og fjerde ledd endres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Se punkt 2. Paragrafen regulerer arbeidsgiveres muligheter til å forsikre seg mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden, og omfatter virksomheter med samlede lønnsutbetalinger opp til 40 ganger grunnbeløpet. Første ledd endres slik at forsikringsordningen utvides til å omfatte virksomheter som ikke har hatt samlede lønnsutbetalinger på over 50 ganger grunnbeløpet foregående år. Endringen skal ivareta hensynet til små og mellomstore bedrifter og motvirke at utvidelsen av arbeidsgiverperioden til tre uker skal få negative konsekvenser for slike bedrifter. Se punkt 2. Paragrafen regulerer arbeidstakeres rett til å nytte egenmelding. Fjerde ledd endres slik at tidligere fraværsdager uten legeerklæring regnes med ved nytt sykefravær innen tre uker, i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Se punkt 2. Endringen tas inn som nytt fjerde ledd i folketrygdloven § 8-28. Endringen gir mulighet for å omgjøre den beregnede ukeinntekten til et sykepengegrunnlag per dag i arbeidsgiverperioden. Dette vil særlig være aktuelt for timelønnede arbeidstakere i skift- eller turnusarbeid, når sykepenger utbetalt på grunnlag av en beregnet gjennomsnittlig ukeinntekt ikke gir et representativt sykepengegrunnlag. Se nærmere punkt 12. Bestemmelsen gir regler om sykepenger under streik og lockout. I første ledd nytt tredje punktum tas det inn en bestemmelse som presiserer at arbeidsgiverperioden ikke løper når trygden yter sykepenger under arbeidsstansen. Se punkt 14. Paragrafen regulerer trygdens ansvar for feriepenger av sykepenger. I første ledd reduseres trygdens ansvar for feriepenger fra 10 til ni uker i samsvar med den foreslåtte utvidelsen av arbeidsgivers ansvar for sykepenger. Se punkt 2. Paragrafen regulerer rett til sykepenger til yrkesaktive medlemmer som på sykmeldingstidspunktet midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid. Som en følge av endringen i § 8-3 andre ledd, må også § 8-47 fjerde ledd endres. Da det ikke skal kreves et høyere inntektsgrunnlag for denne gruppen enn for andre yrkesaktive, kan annen halvdel av setningen utgå. Paragrafen gir særregler for sykepenger ved yrkesskade. Bokstav f bestemmer at begrensningene i stønadstiden for sykepenger fra trygden i § 8-12 ikke gjelder ved yrkesskade. Stønadstidens lengde for arbeidstakere reduseres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden til tre uker. Se punkt 2. Bestemmelsen gir regler om tap av pensjonsgivende inntekt og minsteinntekt som vilkår for rett til stønad ved barns sykdom. Andre ledd endres tilsvarende § 8-3 andre ledd, slik at det blir et vilkår for å få rett til omsorgspenger, pleiepenger og opplæringspenger at inntektsgrunnlaget for sykepenger (sykepengegrunnlaget) utgjør minst 125 prosent av grunnbeløpet. Denne inntektsgrensen gjelder ikke for omsorgspenger fra arbeidsgiveren. Se punkt 4. Aldersgrensen for rett til omsorgspenger når foreldrene har omsorg for et kronisk sykt eller funksjonshemmet barn, utvides fra 16 til 18 år. Se punkt 4. Aldersgrensen for rett til pleiepenger fra åttende dag når barnet er innlagt på sykehus for mindre alvorlig sykdom, utvides fra 16 til 18 år når barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet. Se punkt 4. Aldersgrensen for rett til pleiepenger ved svært alvorlig sykdom forhøyes fra 16 til 18 år. Henvisningen til aldersgrensen i andre ledd endres tilsvarende. Se punkt 4. Folketrygdloven § 10-7 gir hjemmel til å yte ulike stønadsformer til medlemmets bedring av funksjonsevnen i arbeids- og dagliglivet. I et nytt fjerde ledd tas inn bestemmelse om at medlem som gjennomfører tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren i henhold til § 10-8 andre ledd, kan gis stønad til dekning av nødvendige utgifter til daglige reiser i forbindelse med tiltaket. I et nytt femte ledd tas inn bestemmelse om at det kan ytes reisetilskott i stedet for rehabiliteringspenger dersom et medlem midlertidig ikke kan reise på sin vanlige måte til og fra arbeidsstedet på grunn av sykdom eller skade i støtte- og bevegelsesorganene. Reisetilskottet skal dekke nødvendige ekstrautgifter. Nåværende fjerde ledd blir nytt sjette ledd. Det vises til omtale under punkt 5. Paragrafen regulerer bl.a hvem som har rett til rehabiliteringspenger. Tredje ledd bokstav a og b viser til stønadstiden for sykepenger i § 8-12, og må endres som følge av utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Videre presiseres at andre medlemmer enn arbeidstakere har rett til rehabiliteringspenger etter utløpet av sykepengeperioden på henholdsvis 250 og 260 dager, se § 8-12. Se nærmere omtale i punkt 2. Bestemmelsen regulerer hvem som kan regnes som enslig mor eller far (enslig forsørger). I tredje ledd er det gjort en tilføyelse som gjør det klart at en person som har vært samboer i minst 12 av de siste 18 månedene ikke har rett til stønad som enslig forsørger. Fordi tredje ledd nå får flere kriterier, foreslås det en omredigering, dvs at kriteriene settes opp i punkter. Det vises til omtale under punkt 6. Endringen innebærer en lovfesting av beviskravet som i dag står i forskrift av 11. mars 1997 § 1 første ledd. Det vises til nærmere omtale i punkt 16. Paragrafene inneholder bestemmelser om bortfall av ytelser til gjenlevende ektefelle og tidligere familiepleiere. Første ledd bokstav c endres slik at ordlyden også omfatter avtalefestet pensjon i offentlig sektor etter fylte 65 år. Det vil si den avtalefestede pensjonen som etter fylte 65 år kan gis etter lov 28. juli 1949 nr 26 om Statens Pensjonskasse § 21 andre ledd eller fra en annen statlig eller kommunal pensjonsordning. Hensikten er at bortfallsbestemmelsen i bokstav c som før skal omfatte privat og offentlig avtalefestet pensjon som det godskrives pensjonspoeng for. I tillegg skal ordlyden også omfatte den nevnte offentlige avtalefestede pensjonen etter fylte 65 år. At betegnelsen avtalefestet pensjon og forkortelsen AFP beskriver en pensjonsavtale som har grunnlag i en tariffavtale, er nå så kjent at ordlyden neppe fører til tvil om innholdet. Det vises til omtale under punkt 8. Bestemmelsen innebærer at mottak av avtalefestet pensjon eller pensjon fra Pensjonstrygden for sjømenn blir likestilt med mottak av pensjon fra folketrygden ved vurderingen av om det foreligger rett til etterlattepensjon når en pensjonist dør i utlandet. Også mottak av pensjon fra andre lovfestede pensjonsordninger enn Pensjonstrygden for sjømenn vil bli omfattet av bestemmelsen, forutsatt at ordningen på tilsvarende måte er tilpasset folketrygden. Dette antas i dag å være lite praktiske tilfelle. Det vises ellers til punkt 15. Paragrafen inneholder bestemmelser om reduksjon av pensjon og overgangsstønad til gjenlevende ektefelle. Det tas inn et nytt andre ledd som fastslår at det vanligvis ikke kan fastsettes en lavere forventet inntekt enn to ganger grunnbeløpet. Det gjøres imidlertid unntak for etterlatte som fyller vilkårene for rett til overgangsstønad til enslig forsørgere i § 15-6, jf § 15-8. Nåværende andre, tredje og fjerde ledd blir nye tredje, fjerde og femte ledd. Det vises til omtale under punkt 7. Bestemmelsen innebærer at mottak av avtalefestet pensjon eller pensjon fra Pensjonstrygden for sjømenn blir likestilt med mottak av pensjon fra folketrygden ved vurderingen av om det foreligger rett til barnepensjon når en pensjonist dør i utlandet. Også mottak av pensjon fra andre lovfestede pensjonsordninger enn Pensjonstrygden for sjømenn vil bli omfattet av bestemmelsen, forutsatt at ordningen på tilsvarende måte er tilpasset folketrygden. Dette antas i dag å være lite praktiske tilfelle. Det vises ellers til punkt 15. Paragrafen er ny og tar sikte på å gi regler om utbetalingsmåten for utbetalinger som foretas av folketrygdens organer. Bestemmelsen begrenser seg ikke til utbetalinger etter folketrygdloven, men vil gjelde også utbetalinger etter øvrige stønadsordninger som forvaltes av trygdeorganene og utbetalinger som foretas på vegne av andre (f.eks utbetalingene for Statens Pensjonskasse). Også utbetalinger som ikke gjelder rettigheter etter stønadslovene, f.eks utbetaling av erstatning etter de alminnelige erstatningsreglene, omfattes. Paragrafen er bygd opp som følger: I første ledd slås fast hovedregelen når det gjelder utbetalingsmåte. Utbetaling skal skje ved overføring til konto i en bank som mottakeren har eller oppretter (første punktum). Dette kan være en konto så vel i Postbanken som i øvrige banker. Leddet inneholder videre hjemmelen for å kreve opplysninger om kontonummer fra annet offentlig organ, i praksis Skattedirektoratet (andre punktum). I andre ledd angis at valg av utbetalingsmåte for dem som ikke har konto i en bank, skal skje under hensyn til mottakerens ønske (første punktum). Normalt skal dette ønsket imøtekommes, med mindre det dreier seg om en ubegrunnet og urimelig byrdefull betalingsmåte. I andre og tredje punktum fastslås at mottaker i utlandet skal dekke merkostnadene i forhold til overføring til en bank her i landet, og at merkostnadene avregnes i utbetalingene. I tredje ledd angis paragrafens virkeområde, som er alle utbetalinger som foretas av folketrygdens organer, uansett årsaken til at utbetalingen foretas. Etter fjerde ledd kan departementet gi forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsene i paragrafen. Departementet kan videre bestemme at visse saker eller typer av saker skal unntas fra reglene om utbetalingsmåten. Slike unntak kan være situasjonsbestemte, f.eks dersom situasjonen i et land er slik at man ikke med rimelighet kan forlange at utbetalingen skal gå via en bank her i landet eller at vedkommende skal bekoste en særskilt byrdefull utbetalingsmåte selv. Det kan også gjøres generelt unntak for visse sakstyper ut fra en hensiktsmessighetsvurdering. Underholdsbidrag til utlandet utbetales f.eks under ett til mottakerorganet der, slik at det i praksis vil være vanskelig å belaste den enkelte mottaker. Det vises ellers til punkt 10. 18.2 Endringer i lov 24. Endringen innebærer at den tidligere adgang for trygdekontorene til å bestemme utbetalingsmåten for barnetrygd tas ut av loven. Utbetalingsmåten vil etter dette helt ut være regulert i folketrygdloven ny § 22-18 (se merknadene til denne paragrafen). Det vises til punkt 10. 18.3 Endringer i lovene om krigspensjonering av 13. desember 1946 nr 21 og 22 og midlertidig tilleggslov av 29. Til lov om krigspensjonering for militærpersoner § 6, § 7, § 10 andre ledd, § 14 og § 36 nr. 1 § 2 og lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner § 12, § 13, § 15 andre ledd, § 18 og § 46 nr. Det foreslås at særordningene med stønad til hjelp i huset, hjelpeløshetsbidrag og kapitalutløsning for krigspensjonister avvikles for nye tilfeller fra 1. september 1999. Det vises til punkt 9 foran. Til lov om krigspensjonering for militærpersoner § 7 § 36 nr. 3, lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner § 21 og § 46 nr. Størrelsen på pensjonene i krigspensjoneringen er fastsatt i midlertidig tilleggslov av 29. juni 1951 kap III nr 1 første ledd. Når disse grunnlag skal anvendes, er fastsatt i lov om krigspensjonering for militærpersoner av 13. desember 1946 nr 21 § 17 og § 36 nr. 3 og i lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner av 13. desember 1946 nr 22 § 21 og § 46 nr. 3. Det foreslås en økning av det laveste pensjonsgrunnlag i krigspensjoneringen for innsats- og overgrepspersoner slik at det bare blir ett pensjonsgrunnlag på 10.000 kroner. Se punkt 9. 18.4 Endringer i lov 9. desember 1955 nr 5 om innkreving av underholdsbidrag m.v. Paragrafen inneholder bestemmelser om utbetalingsmåten for utbetalinger fra Trygdeetatens Innkrevingssentral for bidrag. Bestemmelsen svarer til de bestemmelser som er foreslått i folketrygdloven § 22-18: Første ledd tilsvarer folketrygdloven § 22-18 første ledd, med den forskjell at bidragsinnkrevingsloven § 19 første ledd også angir virkeområdet for paragrafen som «utbetalinger som foretas av Innkrevingssentralen». Virkeområdet kan angis enklere enn i folketrygdloven, idet det her neppe er mulighet for misforståelser. Andre ledd er identisk med folketrygdloven § 22-18 andre ledd. Tredje ledd er identisk med folketrygdloven § 22-18 fjerde ledd. Det vises ellers til punkt 10 og til merknadene til folketrygdloven § 22-18. 18.5 Endringer i lov 12. Endringen innebærer at den tidligere adgang for Rikstrygdeverket til å bestemme utbetalingsmåten for pensjon og overgangsstønad etter lov om yrkesskadetrygd tas ut. Utbetalingsmåten vil etter dette helt ut være regulert i folketrygdloven ny § 22-18 (se merknadene til denne paragrafen). 18.6 Endringer i lov 19. juni 1969 nr 57 om sykehus m.v. Bestemmelsen i § 19b er ny i forhold til gjeldende rett og må sees i sammenheng med tilsvarende bestemmelse i lov om helsetjenesten i kommunene § 1-1a om legefordeling til kommunehelsetjenesten. Etter denne bestemmelsen kan departementet hvert år fastsette hvor mange nye spesialistlegestillinger innen de ulike medisinske spesialiteter som kan opprettes i påløpende år, innen hver enkelt helseregion. Rammene gjelder for opprettelse av nye stillinger i de institusjoner og tjenester som inngår i den enkelte regionale helseplan, jf en ny bestemmelse i sykehusloven § 2a tredje ledd. I henhold til endringer i sykehusloven og lov om psykisk helsevern som Stortinget vedtok 9. juni d å (og som skal tre i kraft fra 1. januar 1999.), skal de fylkeskommuner som utgjør en helseregion, etablere et regionalt helseutvalg. De regionale helseutvalgene skal på vegne av fylkeskommunene i regionen utarbeide en regional helseplan, jf § 2a. De regionale planene vil avløse dagens fylkeskommunale helseplaner etter sykehusloven § 2 tredje ledd. Rammene til den enkelte helseregion omfatter i tillegg til nye stillinger også nye hjemler for avtale om drift av privat spesialistpraksis som kan opprettes innen hver enkelt helseregion, jf § 2a første ledd. Rammene omfatter også nye stillinger som kan opprettes ved statlige helseinstitusjoner og helsetjenester innen regionen som omfattes av sykehuslovens bestemmelser. Dette punktet er tatt med i lovteksten for å gi et mer helhetlig bilde av den foreslåtte ordningen. Departementet kan etter denne bestemmelsen gi nærmere forskrifter om innholdet i og gjennomføringen av denne bestemmelsen. Det er f.eks behov for nærmere regler om hva som skal ansees som en ny spesialistlegestilling. Det vises til punkt 17. 18.7 Endringer i lov 19. Bestemmelsen i § 1-1a er ny i forhold til gjeldende rett, og må sees i sammenheng med tilsvarende forslag til bestemmelse i lov om sykehus m.v. av 19. juni 1969 nr 57 § 19b om fordeling av legestillinger innen spesialisthelsetjenesten. Den foreslåtte hjemmel for legefordeling til kommunehelsetjenesten er en bestemmelse av administrativ karakter, men som kan få konsekvenser for kommunenes tilrettelegging av helsetjenesten. Departementet har derfor funnet det mest hensiktsmessig å plassere hjemmelen for legefordeling til kommunehelsetjenesten i lovens kapittel 1 Alminnelige bestemmelser. Dette kapittelet omhandler blant annet reguleringer av kommunens ansvar for og oppgaver innen helsetjenesten, samt kommunens planlegging, informasjon og samordning av helsetjenesten. Etter denne bestemmelsen kan departementet hvert år fastsette hvor mange nye legestillinger som kan fordeles til kommunehelsetjenesten. Rammefordelingen til kommunehelsetjenesten må sees i sammenheng med sykehusloven § 19b om rammefordelingen til spesialisthelsetjenesten. Departementets fordeling av rammene for henholdsvis kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten baseres på helsepolitiske vurderinger. Rammefordelingen til kommunehelsetjenesten skal baseres på objektive kriterier i tråd med prinsippene i fastlegereformen. Det presiseres at departementet fastsetter en samlet ramme til kommunehelsetjenesten. Dette innebærer at den enkelte kommune selv avgjør om den ønsker å fordele tildelte ramme på faste stillingshjemler eller avtalehjemler for privatpraktiserende leger. Hva som ligger i begrepet «nye stillinger,» «legestillinger» og «avtaler for privat allmenlegevirksomhet» vil bli presisert nærmere i forskrift, jf andre ledd. I kommunehelsetjenesteloven § 6-9 har departementet en generell hjemmel til å gi nærmere forskrifter om utfylling og gjennomføring av loven. Departementet har likevel funnet grunn til å gi en konkret hjemmel til å gi nærmere forskrifter om innhold og gjennomføring av legefordeling til kommunehelsesektoren. Med hjemmel i andre ledd kan det gis bestemmelser om de administrative prosesser og de ulike instansers kompetanse knyttet til legefordeling til kommunehelsetjenesten. Etter departementets vurdering gir ny § 1-1a tredje ledd sammenholdt med gjeldende § 6-9 tilstrekkelig hjemmel for å gi forskrifter som også er tilpasset fastlegeordningen. Bestemmelsen gir regler for pasientbetaling ved opphold i sykehjem og boform med heldøgns omsorg og pleie m.v. Sjette punktum endres slik at kommunen gis adgang til å kreve vederlag for oppholdet tidligst en måned etter innflyttingsdatoen. Perioden beregnes på samme måte som bestemmelsene om fristberegning i domstolloven § 148. Dersom påfølgende måned har færre dager enn innflyttingsmåneden, ender den betalingsfrie perioden på den siste dagen i måneden. Det vises til punkt 11. 18.8 Endringer i lov 29. Bokstav a regulerer retten til feriepenger av ytelser fra folketrygden. Det vises til merknad til folketrygdloven § 8-33 første ledd. Det er foretatt mindre språklige rettelser i forhold til lovutkastet i Ot.prp.nr.24 (1997-1998). Se punkt 2. I folketrygdloven gjøres det følgende endringer: § 8-3 andre ledd skal lyde: Det er et vilkår at inntektsgrunnlaget for sykepenger (sykepengegrunnlaget, se § 8-10) utgjør minst 125 prosent av grunnbeløpet. Denne inntektsgrensen gjelder ikke for sykepenger i arbeidsgiverperioden, se § 8-18 og § 8-19. § 8-12 første og andre ledd skal lyde: Når en arbeidstaker har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 245 dager i de siste tre årene, opphører retten til sykepenger fra trygden. Når andre medlemmer har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 250 dager i de siste tre årene, opphører retten til sykepenger fra trygden. Dersom trygden yter sykepenger i de første tre eller to ukene, ytes det sykepenger i opptil 260 dager. Et medlem som har vært helt arbeidsfør i 26 uker etter at vedkommende sist fikk sykepenger fra trygden, får igjen rett til sykepenger fra trygden i 245, 250 eller 260 sykepengedager. Ved vurderingen av om medlemmet har vært helt arbeidsfør, ses det bort fra perioder da vedkommende har mottatt sykepenger i arbeidsgiverperioden eller fra forsikringen for selvstendig næringsdrivende og frilansere for de første 14 dagene. § 8-15 andre ledd skal lyde: Retten til sykepenger etter dette kapitlet faller bort når arbeidsforholdet midlertidig avbrytes i mer enn 14 dager, se likevel § 8-47. Som avbrudd regnes også permisjon. Arbeidsforholdet regnes ikke som avbrutt ved opphold i arbeidet på mer enn 14 dager, dersom arbeidstakeren har en fast turnusordning eller lignende. En arbeidsgiver kan forsikre seg mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden når de samlede lønnsutbetalingene i det foregående året ikke overstiger 50 ganger grunnbeløpet. § 8-28 nytt fjerde ledd skal lyde: For timelønnede arbeidstakere omgjøres den aktuelle ukeinntekten til et sykepengegrunnlag pr. dag i arbeidsgiverperioden ved at inntekten fordeles på det gjennomsnittlige antall arbeidsdager pr. uke i beregningsperioden. § 8-31 første ledd skal lyde: Til en arbeidstaker som er erklært arbeidsufør av lege før en arbeidsstans på grunn av streik eller lockout, ytes det sykepenger fra trygden under arbeidsstansen. Arbeidsgiverens plikt til å yte sykepenger opphører under arbeidsstansen, men gjenoppstår når arbeidsstansen er slutt. Når arbeidsgiverperioden blir beregnet, ses det bort fra det tidsrommet trygden har ytt sykepenger. Trygden yter feriepenger av sykepenger som trygden har utbetalt til en arbeidstaker etter § 8-17. Feriepenger ytes bare for de første ni ukene (45 sykepengedager) med sykepenger i opptjeningsåret, se ferieloven § 4. § 8-47 fjerde ledd skal lyde. Det er et vilkår for rett til sykepenger etter denne paragrafen at medlemmet kan godtgjøre inntektstap. Sykepenger fra trygden ytes i opptil 245, 250 eller 260 dager uten hensyn til bestemmelsene i § 8-12. § 9-3 andre ledd skal lyde: Inntektsgrunnlaget for sykepenger (sykepengegrunnlaget, se § 8-10) må utgjøre minst 125 prosent av grunnbeløpet. Denne inntektsgrensen gjelder ikke for omsorgspenger fra arbeidsgiveren, se § 9-8. § 9-5 andre ledd skal lyde: Retten til omsorgspenger gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller 12 år. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder retten til og med det året barnet fyller 18 år. § 9-10 andre ledd skal lyde: Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder retten til barnet fyller 18 år. § 9-11 første ledd første punktum og andre ledd skal lyde: Til et medlem som har omsorg for barn under 18 år som har en livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade, ytes det pleiepenger. Til et medlem som har omsorgen for en psykisk utviklingshemmet person som har en livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade, ytes det pleiepenger uten hensyn til aldersgrensen på 18 år. § 10-7 nye fjerde og femte ledd skal lyde: Til et medlem som er under tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren, se § 10-8 andre ledd, kan det gis stønad til dekning av nødvendige utgifter til daglige reiser i forbindelse med gjennomføringen av tiltaket. Til et medlem som fyller vilkårene i § 10-8, kan det ytes reisetilskott i stedet for rehabiliteringspenger dersom et medlem midlertidig ikke kan reise på sin vanlige måte til og fra arbeidsstedet på grunn av sykdom eller skade i støtte- og bevegelsesorganene. Reisetilskottet skal dekke nødvendige ekstra transportutgifter og begrenses til det beløpet medlemmet ville ha fått utbetalt i rehabiliteringspenger for samme tidsrom. § 10-8 tredje ledd bokstav a og b skal lyde: a) har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 245, 250 eller 260 sykepengedager i løpet av de siste tre årene (§ 8-12) b) har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 245, 250 eller 260 sykepengedager i løpet av de siste tre årene (§ 8-12) § 15-5 tredje ledd skal lyde: c) har levd sammen med i 12 av de siste 18 månedene. En enslig mor kan miste retten til stønad hvis barnets far ikke er kjent og hun lever sammen med en mann som ikke kan utelukkes å være faren, med mindre hun sannsynliggjør at han ikke er far til barnet. § 16-10 første ledd bokstav c skal lyde: mottar avtalefestet pensjon (AFP) fra en privat eller offentlig pensjonsordning. § 17-3 nytt sjette ledd skal lyde: § 17-8 nytt andre ledd skal lyde: En gjenlevende ektefelle som ikke har fylt 55 år, forventes å få en arbeidsinntekt på minst to ganger grunnbeløpet hvis det ikke er noen rimelig grunn til at han eller hun har en mindre inntekt. Dette gjelder likevel ikke dersom den gjenlevende fyller vilkårene for rett til overgangsstønad i § 15-6, jf § 15-8. § 17-11 første ledd bokstav c skal lyde: § 18-2 nytt sjette ledd skal lyde: Tidsrom da avdøde hadde avtalefestet pensjon med statstilskott, skal være likestilt med tidsrom med pensjon fra folketrygden ved anvendelsen av bestemmelsen i første ledd bokstav b. Det samme gjelder tidsrom med pensjon fra en lovfestet pensjonsordning som er tilpasset folketrygden ved at det ikke gis ordinær barnepensjon. Ny § 22-18 skal lyde: § 22-18 Utbetalingsmåten for ytelser m.m. Utbetaling skal skje ved overføring til en bankkonto her i landet dersom mottakeren har eller oppretter en slik konto. Trygdens organer kan kreve opplysninger om mottakerens kontonummer fra annet offentlig organ. Dersom mottakeren ikke har bankkonto her i landet, velges utbetalingsmåten under hensyn til mottakerens ønske. Ved utbetaling til utlandet må mottaker dekke merkostnadene i forhold til overføring til en bankkonto i Norge. Merkostnadene avregnes i utbetalingene. Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder for alle utbetalinger som foretas av folketrygdens organer, også utbetalinger som skriver seg fra andre stønadsordninger enn folketrygden og utbetalinger som foretas på vegne av andre. Departementet gir forskrifter om gjennomføringen av denne paragrafen, og kan bestemme at visse saker eller typer av saker skal unntas fra bestemmelsene i første og andre ledd. I lov 24. oktober 1946 nr 2 om barnetrygd gjøres det følgende endring: § 11 tredje ledd andre punktum oppheves. I lov 13. desember 1946 nr 21 om krigspensjonering for militærpersoner gjøres det følgende endringer: § 6, § 7, § 10 andre ledd og § 14 oppheves. Pensjonsgrunnlaget (antatt årsinntekt i 1946) skal være kr 10.000. Ny § 36 skal lyde: 1. Opphevelse av § 6 og § 7 i denne lov gjør ingen endring for tidligere tilstått tillegg til hjelp i huset og hjelpeløshetsbidrag. 2. Opphevelse av § 10 annet ledd og § 14 denne lov gjør ingen endring i vilkårene for tidligere tilstått kontanterstatning. 3. Fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget for tiden før 1 september 1999 foretas etter dagjeldende bestemmelser i denne loven § 17. I lov 13. desember 1946 nr 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner gjøres det følgende endringer: § 12, § 13, § 15 andre ledd og § 18 oppheves. Pensjonsgrunnlaget (antatt årsinntekt i 1946) for personer i gruppe 1 skal være kr 10.000. For personer i gruppe 2 er pensjonsgrunnlaget kr 4.000 og for personer i gruppe 3 kr 3.200. Ny § 46 skal lyde: 1. Opphevelse av § 12 og § 13 i denne lov gjør ingen endring for tidligere tilstått tillegg til hjelp i huset og hjelpeløshetsbidrag. 2. Opphevelsen av § 15 annet ledd og § 18 denne lov gjør ingen endring i vilkårene for tidligere tilstått kontanterstatning. 3. Fastsettelse av pensjonsgrunnlag for tiden før 1. september 1999 foretas etter dagjeldende bestemmelser i denne loven § 21. Kap III nr 1 første ledd skal lyde: 1. For alle som er eller blir tilstått pensjon etter bestemmelsene i lovene om krigspensjonering for militærpersoner og for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner av 13. desember 1946, skal full invalidepensjon etter de forskjellige pensjonsgrunnlag svare til full invalidepensjon i Statens pensjonskasse etter lønnen i de nedenfor oppførte lønnstrinn i statens lønnsregulativ per 30. april 1986: Pensjonsgrunnlag kroner Lønnstrinn i statens lønnsregulativ 10. Pensjonsgrunnlag kroner Lønnstrinn i statens lønnsregulativ Gruppe 1 10.000 23Gruppe 2 4.000 12Gruppe 3 3. I lov 9. desember 1955 nr 5 om innkreving av underholdsbidrag m.v. (bidragsinnkrevingsloven) skal ny § 19 lyde: Utbetalinger som foretas av Innkrevingsentralen skjer ved overføring til en bankkonto her i landet dersom mottakeren har eller oppretter en slik konto. Innkrevingssentralen kan kreve opplysninger om mottakerens kontonummer fra annet offentlig organ. Dersom mottaker ikke har bankkonto her i landet, velges utbetalingsmåten under hensyn til mottakers ønske. Ved utbetaling til utlandet må mottaker dekke merkostnadene i forhold til overføring til en bankkonto her i Norge. Merkostnadene avregnes i utbetalingene. Departementet gir forskrifter om gjennomføringen av paragrafen her, og kan bestemme at visse saker eller typer av saker skal unntas fra bestemmelsene i første og andre ledd. I lov 12. desember 1958 nr 10 om yrkesskadetrygd skal § 36 nr 1 lyde: 1. Pensjon utbetales etterskuddsvis for hver måned, eller for hvert kvartal dersom Rikstrygdeverket finner at dette høver best. Terminbeløp avrundes til nærmeste hele krone. Overgangsstønad etter § 19 punkt 2, utbetales i slike terminer som Rikstrygdeverket bestemmer. I lov 19. juni 1969 nr 57 om sykehus m.v. gjøres det følgende endringer: Med unntak av bestemmelsene i § 8, § 9a, § 13, § 14, § 16, § 18, § 18a, § 18b og 19b gjelder loven ikke for helseinstitusjoner som går inn under lov av 28. april 1961 nr 2 om psykisk helsevern. Ny § 19b skal lyde: 1. antall nye spesialistlegestillinger innen hver medisinsk spesialitet som kan opprettes ved institusjoner og tjenester som inngår i den enkelte regionale helseplan, jf § 2a tredje ledd. I lov 19. november 1982 nr 66 om helsetjenesten i kommunene gjøres det følgende endringer: § 1-1a (Legefordeling til kommunehelsetjenesten) 1. antall nye legestillinger som kan opprettes i kommunehelsetjenesten. 2. antall nye avtalehjemler for privat allmenlegevirksomhet, jf § 4-1. Departementet kan gi nærmere forskrifter om innhold og gjennomføring av legefordeling til kommunehelsetjenesten. § 2-3 andre ledd skal lyde: For opphold i sykehjem og boform med heldøgns omsorg og pleie i medhold av § 6-7, kan kommunen kreve vederlag av pasienten. Vederlaget fastsettes av kommunen på grunnlag av pasientens inntekter. Av inntekter inntil folketrygdens grunnbeløp betaler pasienten inntil 75 prosent av inntekten. Av inntekter utover folketrygdens grunnbeløp betaler pasienten inntil 85 prosent. Kommunen kan ikke kreve vederlag som overstiger oppholdsutgiftene. Vederlag kan tidligst kreves etter en måned regnet fra innflyttingsdato, eller etter tilsammen 60 døgns opphold innen samme kalenderår. Pasienten kan påklage kommunens vedtak om vederlag til fylkesmannen. a) ni uker (45 sykepengedager) hvert opptjeningsår, jf folketrygdloven § 8-33. I tillegg betaler trygden feriepenger av sykepenger som arbeidsgiver får refundert fra trygden for arbeidstakere som er unntatt fra reglene om arbeidsgiverperioden etter folketrygdloven § 8-20 eller av omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom ut over 10 dager etter folketrygdloven § 9-8, jf. § 9-9. Trygden betaler også feriepenger for inntil 12 uker (60 sykepengedager) 1) Endringene i folketrygdloven § 8-15, § 8-28, § 8-31, § 15-5 fjerde ledd, § 17-3 og § 18-2 trer i kraft straks. 2) Endringene i folketrygdloven § 8-3, § 8-47 § 9-3 trer i kraft 1. januar 1999, og gis virkning for sykepengetilfeller som oppstår etter dette tidspunktet. 3) Endringene i folketrygdloven § 10-7 trer i kraft 1. januar 1999. 4) Endringene i lov om helsetjenesten i kommunene ny § 1-1a og § 2-3 og endringene i lov om sykehus m.v. § 1 og ny § 19b trer i kraft 1. januar 1999. 5) Endringene i folketrygdloven § 9-5, § 9-10 § 9-11 trer i kraft 1. mars 1999, og gis virkning også for tilfeller hvor barnet ble sykt før dette tidspunktet. 6) Endringene i folketrygdloven § 8-12, § 8-14, § 8-17, § 8-19, § 8-21, § 8-24, § 8-33, § 8-55, § 10-8 og lov om ferie § 10 trer i kraft 1. april 1999 og gis virkning for tilfeller hvor arbeidsuførheten oppstår tidligst denne datoen. 7) Folketrygdloven § 22-18 og bidragsinnkrevingsloven § 19 og endringene i lov om barnetrygd § 11 og lov om yrkesskadetrygd § 36 nr 1 trer i kraft 1. april 1999. De nye bestemmelsene gis virkning for utbetalinger til utlandet som skjer etter 31. mars 1999. For øvrige utbetalinger gis bestemmelsene virkning når utbetalingene skjer etter 30. juni 1999. 8) Endringene i folketrygdloven § 16-10 , § 17-8 § 17-11 trer i kraft 1. mai 1999. Endringene i folketrygdloven § 16-10 og § 17-11 gjelder ikke for en person som før dette tidspunktet har fylt 65 år, og har krevd og fyller vilkårene for rett til etterlattepensjon fra folketrygden og avtalefestet pensjon dersom begge pensjonene utbetales for mai 1999. 9) Endringene i folketrygdloven § 15-5 tredje ledd trer i kraft 1. juli 1999. 10) Endringene i lovene om krigspensjonering av 13. desember 1946 nr 21 og 22 og midlertidig tilleggslov av 29. juni 1951 trer i kraft 1. september 1999. Endringene i bestemmelsene om tillegg til hjelp i huset, hjelpeløshetsbidrag og kapitalutløsning gjelder ikke for den som har satt fram krav om og fyller vilkårene for slik stønad eller kapitalutløsning før 1. september 1999. Ot.prp.nr.3 (1998-1999) Om lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) |
lovdata_cd_62868 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.846 | Publisert: Somb-1978-1 (1978 12) Sammendrag: Tjenestemanns søknad på stilling på samme nivå ved annet kontor i samme forvaltningsorgan - ledelsens styringsrett og tilsettingsrådets kompetanse. Saksgang: (Sak 482/78.) A som var konsulent i et direktorat, klaget 17. april 1978 til ombudsmannen over at han ikke hadde fått konsulentstillinger han hadde søkt ved et annet kontor (hos personalsjefen) i direktoratet, og over saksbehandlingen i sakene. A ble i 1967 tilsatt som førstesekretær i direktoratet. Den 1. april 1968 fikk han opprykk til konsulent II etter intern kunngjøring. Fra 15. april 1969 ble han tilsatt som konsulent I (lønnsklasse 20), også etter intern kunngjøring. I kunngjøringen var opplyst: «I direktoratets - - - avdeling er det ledig følgende stillinger: a) En stilling som konsulent I med personlig avlønning i lønnsklasse 21. b) Ved opprykk innen direktoratet blir det ledig en stilling som konsulent I (l.kl. 20). I A's tilsettingsbrev, datert 5. september 1969, het det bl.a.: «Herved meddeles at ansettelsesrådet ved dette direktorat har ansatt Dem som konsulent I i l.kl. 20, f.t. kr. 42.924,- pr. år, topplønn kr. 45.678,- pr. år etter at pensjonsinnskudd er fratrukket. Ansettelsen har virkning fra og med 15. april 1969. Ansettelsen skjer for øvrig på de vilkår som er nevnt i Lov om offentlige tjenestemenn av 15. februar 1918 med senere og kommende endringer og Lov om offentlige tjenestetvister av 18. juli 1958, og med de plikter og rettigheter som følger av de til enhver tid gjeldende bestemmelser om Statens pensjonskasse og aldersgrense for offentlige tjenestemenn. Ved justerings- og normeringsforhandlingene for tariffperioden 1970-72 ble en stilling som konsulent i lønnsklasse 20 flyttet til lønnstrinn 21, og A rykket med dette opp til lønnstrinn 21 med virkning fra 1. mai 1971. I forbindelse med gjennomføringen av Lønns komitéen av 1971's innstilling ble hans stilling som konsulent I omgjort til førstekonsulent (lønnstrinn 23). A hadde ikke arbeidet med personalsaker i direktoratet. I klagen til ombudsmannen anførte klager at det ved tilsettingene hos personalsjefen var tilsatt søkere som var betydelig yngre enn han selv og hadde vesentlig kortere og ikke så passende utdanning og praksis. Han fortsatte: «Av samtaler med Personalsjefen som har skrevet innstillingene, forstår jeg at det fra hans side ikke er blitt hevdet at de søkere som er blitt tilsatt har vært bedre kvalifisert enn meg. Han viser imidlertid, - sist under en samtale forleden dag, til direktoratets brev av 20. juli 1976 hvor det bl.a. er anført at det «tilligger - - - direktøren å avgjøre hvor den enkelte medarbeider skal tjenestgjøre i direktoratet» og videre: - - - av hensyn til direktoratets arbeidsoppgaver - - - har direktøren - - - funnet at en er best tjent med at De tjenestegjør ved - - - seksjon». På den annen side er jeg begge ganger blitt registrert på søkerlisten og et medlem av rådet har skriftlig uttalt at min søknad er behandlet på samme måte som de øvrige søknader. En av ledelsens representanter har ved en anledning ansett meg som den best kvalifiserte søker. Saken reiste spørsmålet om forholdet mellom tilsettingsrådets kompetanse og den administrative ledelses styringsrett i tilfelle hvor en tjenestemann ønsker å flytte fra en seksjon (kontor) til en annen. Dette måtte vurderes ut fra direktoratets tilsettingsreglement og A's tilsettingsforhold. - Etter bestemmelsene i direktoratets tilsettingsreglement skal en stillings arbeidsområde normalt angis ved kunngjøring. Videre skal sjefen for vedkommende seksjon eller kontor som en ledig stilling sorterer under, tiltre tilsettingsrådet som medlem. Om betydningen av disse bestemmelsene for forholdet mellom tilsettingsrådets kompetanse og den administrative ledelses styringsrett uttalte direktoratet (brev 9. juni og 14. juli 1978): «Når det gjelder spørsmålet om hvilken betydning det antas å ha at sjefen for vedkommende seksjon eller kontor som en ledig stilling sorterer under, skal gå inn i rådet som medlem, spesielt for forholdet mellom ansettelsesrådets kompetanse og den administrative ledelses styringsrett i saker hvor en tjenestemann ønsker å flytte over fra en seksjon (kontor) til en annen, mener en at dette har mindre betydning. Det tilligger direktøren å avgjøre hvor den enkelte medarbeider skal tjenestegjøre i direktoratet. Rent prinsipielt ser en det slik at styringsretten må gå foran ansettelsesrådets kompetanse så lenge det ikke dreier seg om avansement, men at styringsretten må vike for ansettelsesrådets kompetanse når det gjelder avansementsstillinger. En søker så langt det er forsvarlig og hvor forholdene ellers ligger til rette for det å imøtekomme ønsker fra tjenestemennene om å skifte arbeidsområde. Direktoratet ser spørsmålet om betydningen av at stillingens arbeidsområde normalt skal angis ved kunngjøring som et tosidig spørsmål. For det første er innholdet i kunngjøringer opplysninger til søkere om arbeidsområde, kvalifikasjonskrav, lønnsvilkår m.v. For det andre er kunngjøringer en del av grunnlaget for innstillende myndighets og ansettelsesrådets behandling av ansettelsessaker. Ved utarbeidelse av stillingskunngjøringer søker en derfor å gjøre innholdet mest mulig opplysende og retningsgivende. Om behandlingen av A's søknader opplyste direktoratet i brevet av 14. juli 1978: «A's søknad er lagt frem for ansettelsesrådets medlemmer sammen med de øvrige søknader. Direktøren ville vært åpen for drøftelse om overføring av A til Personalsjefens kontor hvis de øvrige medlemmer av rådet hadde anbefalt dette. Direktøren er imidlertid fortsatt av den oppfatning at direktoratet er best tjent med at A tjenestegjør ved - - - seksjon. En ser det nemlig slik at foresatt tjenestemyndighet bør søke å sette enhver arbeidstaker til arbeid og oppgaver hvor vedkommendes evner og egenskaper best kan nyttes. A har for øvrig senere ved 2 anledninger, i 1977 og 1978, vært søker til stilling som konsulent ved Personalsjefens kontor. Hans søknader er hver gang behandlet på vanlig måte og lagt frem for ansettelsesrådet sammen med de øvrige søknader. Ansettelsesrådet har således stått helt fritt i sin vurdering av søkerne. I avsluttende uttalelse 4. oktober 1978 bemerket jeg: «Selv om en stillings arbeidsområde normalt skal angis ved kunngjøring, kan dette ikke innebære at tilsettingen blir bundet til bestemt stilling ved nærmere bestemt seksjon (eller kontor). Når det gjelder A's tilsettingsforhold, er han etter de foreliggende opplysninger (herunder meldingen 5. september 1969 om tilsettingen i direktoratet) tilsatt i direktoratet, ikke ved noen bestemt seksjon (eller kontor) i direktoratet. Jeg er enig med direktoratet når det anfører at det tilligger direktøren å avgjøre hvor de enkelte medarbeidere skal tjenestegjøre, når det som her ikke er spørsmål om avansement. Den naturlige fremgangmåte når en tjenestemann ønsker annet arbeidsområde er å søke den administrative ledelse om overføring. Jeg viser i denne forbindelse til det direktoratet har anført i brevet av 9. juni 1978 om at ønsker om overføring søkes imøtekommet så langt det er forsvarlig og hvor forholdene ellers ligger til rette for det. Etter min mening er slik overføring generelt sett ikke noen sak for tilsettingsrådet. Ut fra dette måtte det tilligge den administrative ledelse å bestemme om A skulle overføres til annet kontor i direktoratet. Denne omplasseringsretten innebærer også en rett til å bestemme at A skulle bli der han var. Selv om jeg prinsipielt har den oppfatning at A's sak er en sak som gjelder direktørens styringsrett og ikke noen sak for tilsettingsrådet, har jeg i og for seg ikke særlige innvendinger mot at direktøren fant å ville legge A's søknader fram for tilsettingsrådet. Dersom de øvrige medlemmer av tilsettingsrådet hadde anbefalt overføring av A til personalsjefens kontor, ville dette imidlertid ikke vært bindende for direktøren. Etter det som foreligger finner jeg ikke grunn til nærmere undersøkelser med hensyn til tilsettingsrådets behandling av sakene. Direktøren begrunnet sitt standpunkt om ikke å omplassere A med at direktoratet var best tjent med at A fortsatt tjenestegjorde ved - - - seksjonen, ut fra det syn at foresatt tjenestemyndighet bør søke å sette enhver arbeidstaker til arbeid og oppgaver hvor vedkommende evner og egenskaper best kan nyttes. A har på dette punkt anført at det tjenestlig sett er fullt forsvarlig å overføre ham fra et kontor til et annet. - Spørsmålet om slik overføring skal skje, vil bero på skjønn hvor det blant flere momenter legges vekt på hvordan vedkommende fungerer i den stillingen han innehar, og hvordan han antas å ville fungere i den stillingen han ønsker å bli overført til. Overfor skjønnsmessige avgjørelser er ombudsmannens kompetanse begrenset. Bare hvor en slik avgjørelse finnes «ugyldig eller klart urimelig» kan det gis uttrykk for dette, jfr. §10 annet ledd i lov av 22. juni 1962 (nr. 8) om Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Foreliggende tilfelle gir ikke grunnlag for en slik karakteristikk. Somb-1977-83 Ombudsmannens kompetanse overfor selvstendige institusjoner (stiftelser) med oppgaver innen helsestellet. |
lovdata_cd_34793 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.85 | Publisert: Ot.prp.nr.64 (2002-2003) Tittel: Om lov om medisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) Innledningsvis i del I gis et sammendrag av hovedinnholdet i lovforslaget. I kapittel 2 redegjøres det for lovforslagets bakgrunn og for gjeldende rett. Videre følger en gjennomgang av sentrale dokumenter på området. Avslutningsvis i del I redegjøres det kort for forholdet til andre lover som også har betydning på området, for spørsmål vedrørende forskning, samt noen generelle spørsmål av mer lovteknisk karakter. I del II gjennomgås de enkelte bestemmelsene i lovforslaget. Lovforslaget er i hovedsak bygget opp på samme måte som gjeldende lov, ved at det foretas en regulering av assistert befruktning, forskning på befruktede egg og kloning, fosterdiagnostikk, genetiske undersøkelser av fødte, genterapi, samt et kapittel som inneholder generelle bestemmelser om godkjenning, rapportering osv. Gjeldende lovs kapittel 4 om preimplantasjonsdiagnostikk foreslås fjernet og erstattet med et forbud mot bruk av denne metoden som er tatt inn i kapittel 2 om assistert befruktning. Systematisk er gjennomgangen lagt opp slik at det i forbindelse med den enkelte bestemmelse redegjøres for gjeldende rett, forslagene som ble fremsatt i Stortingsmeldingen om evaluering av bioteknologiloven og Stortingets behandling av denne meldingen. Deretter redegjøres det for departementets forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn på dette. Til slutt presenteres departementets vurderinger og konkrete lovforslag. Kapittel 2 omhandler reguleringen av assistert befruktning. Begrepet kunstig befruktning i gjeldende bioteknologilov er foreslått erstattet av begrepet assistert befruktning. Med assistert befruktning forstår man inseminasjon av kvinnen og befruktning av egg utenfor kvinnens kropp. Departementet foreslår at dagens begrunnelse om å avhjelpe mannlig og kvinnelig medisinsk infertilitet eller på annen måte uforklarlig infertilitet, fortsatt bør være en begrunnelse for helsetjenestens tilbud om assistert befruktning. Gjeldende krav til samlivsform er foreslått videreført. Dette innebærer at kvinnen må være gift eller samboer med en mann i ekteskapsliknende forhold for å få tilbud om assistert befruktning. Den største endringen i lovforslagets kapittel 2 er opphevelse av sædgivers anonymitet. Det foreslås at det kun er barnet selv, etter fylte 18 år, som har rett til å få opplysninger om sædgivers identitet. Bestemmelsen har ikke tilbakevirkende kraft. Videre foreslås det å oppheve forbudet mot lagring av ubefruktede egg. Forbudet mot lagring av ubefruktede egg har vært teknisk begrunnet. Ettersom teknikkene for lagring og befruktning nå har utviklet seg, vil det ikke lenger være nødvendig å videreføre et forbud mot å lagre slike egg. Det presiseres at det også vil være adgang til å lagre eggstokkvev. Forutsetningen for å kunne lagre ubefruktede egg/ eggstokkvev er at kvinnen og hennes ektemann eller samboer oppfyller lovens vilkår for assistert befruktning, eller at den aktuelle kvinnen skal gjennomgå medisinsk behandling hvor hun kan risikere å miste eller svekke forplantningsevnen. Det vises til at en virksomhet må søke om særskilt godkjenning for å kunne lagre/bruke ubefruktede egg/eggstokkvev. I lovforslagets kapittel om assistert befruktning foreslås det også å regulere genetisk undersøkelse av befruktede egg før de settes inn i livmoren (preimplantasjonsdiagnostikk). På bakgrunn av at metoden vil innebære forskning på befruktede egg og en sortering av befruktede egg ut fra spesielle genetiske egenskaper ved egget, foreslår departementet at det innføres et forbud mot bruk av denne metoden. Det er foreslått en hjemmel for departementet til å gi forskrifter om saksbehandlingen av søknader om genterapi. Denne kan brukes for å sikre at saksbehandlingstiden etter bioteknologiloven holdes innenfor fastsatte rammer og for å regulere forholdet mellom de ulike instansene som er involvert ved søknader om godkjenning. Kapittel 7 omhandler generelle bestemmelser om bl.a saksbehandling og straff. Bestemmelsene om godkjenning av virksomheter og rapporteringsplikten videreføres kun med noen lovtekniske endringer. Forskriftshjemmelen og straffebestemmelsen videreføres med nåværende ordlyd. Etter dagens lov skal Bioteknologinemnda avgi uttalelse i alle saker om godkjenning etter loven. Fordi Bioteknologinemnda er et uavhengig organ, bør nemnda etter departementets oppfatning ha mulighet til selv å vurdere hvilke saker den vil prioritere å uttale seg om. Departementet foreslår derfor at bestemmelsens første ledd endres til at nemnda kan gi uttalelser i saker etter denne lov. Det presiseres at det må etableres saksbehandlingsrutiner som sikrer at nemnda får anledning til å uttale seg i alle saker der de ønsker det. Da lov om medisinsk bruk av bioteknologi ble vedtatt i 1994 besluttet Stortinget at loven skulle evalueres etter 5 år. ( Innst.O.nr.67 (1993-1994) side 21). En Stortingsmelding om evaluering av bioteknologiloven ble lagt frem for Stortinget 22. mars 2002 ( St.meld.nr.14 (2001-2002)). Stortingsmeldingen ble behandlet av Stortinget 17. juni 2002 ( Innst.S.nr.238 (2001-2002)). Helsedepartementet utarbeidet på den bakgrunn et høringsnotat med forslag til en ny bioteknologilov. Høringsnotatets lovforslag bygget på Stortingets behandling av St.meld.nr.14 (2001-2002). Stortingsmeldingen inneholdt primært drøftelser av spørsmål av prinsipiell karakter. Departementet varslet imidlertid at det ville komme tilbake til spørsmål av mer praktisk og lovteknisk art i et senere lovforslag. Høringsnotatet inneholdt derfor også forslag til endringer av mindre prinsipiell betydning. Høringsnotatet ble sendt på en bred høring primo november 2002 med høringsfrist 6. januar 2003. Departementet mottok ca 80 høringssvar. 18 av disse hadde ingen merknader til høringsnotatet, eller skrev at de ikke hadde anledning til å gi en uttalelse. Flertallet av de som uttaler seg kommenterer de deler av forslaget som berører dem spesielt. Sentrale høringsinstanser som Statens helsetilsyn, Sosial- og helsedirektoratet og Bioteknologinemnda har foretatt en mer helhetlig gjennomgang av lovforslaget. Høringsinstansenes syn på de enkelte bestemmelser i lovforslaget er nærmere behandlet i de aktuelle kapitler i foreliggende proposisjon. Foreliggende proposisjon inneholder blant annet forslag til regulering av medisinsk bruk av bioteknologi og bruk av genetisk informasjon. Slik regulering må bygge på sentrale etiske verdier i vårt samfunn. Regjeringen ga i St.meld.nr.14 (2001-2002) Evaluering av lov om medisinsk bruk av bioteknologi uttrykk for sitt verdimessige utgangspunkt i kap 1.2 Meldingens verdigrunnlag. Nedenfor er hovedpunktene i dette kapittel gjengitt. Humanismens vektlegging av menneskets evne til fornuftig tenking og evne til erkjennelse, sammen med kristendommens vektlegging av menneskenes egenverd og forvalteroppgave overfor skaperverket, danner grunnlaget for en positiv vurdering også av denne form for ny medisinsk kunnskap og teknologi. Refleksjonen om bioteknologien i et etisk perspektiv kan derfor etter departementets syn best ta sitt utgangspunkt i den humanistiske og den kristne vektleggingen av menneskeverdet. Når menneskeverdet omtales som egenverd eller selvstendig verdi, er det for å fastholde at dette verdet ikke grunner seg på vedkommendes egenskaper, evner eller muligheter for samfunnsnyttig innsats. Menneskets verdi kan altså ikke grunngis ut fra at mennesket er tjenlig for bestemte formål. Mennesker har verdi i seg selv, og det kan derfor ikke aksepteres at menneskelivet blir et middel for andre mennesker. Mennesket har en egenverdi i kraft av det å være menneske. Selv om begrunnelsen for denne spesifikke verdien kan variere etter religion og livssyn, er det stor enighet i det norske samfunnet om å tilskrive mennesket et slikt verd. En sentral side ved menneskeverdet, også når den anvendes på den medisinske bruk av bioteknologi, er forestillingen om likeverd mellom alle mennesker. En konsekvens av denne etiske norm vil være likebehandling av mennesker uansett kjønn, alder, bosted, etnisk bakgrunn osv. I denne sammenheng hører også den etiske norm - autonomi - hjemme. I den moderne helsetjenesten spiller den en sentral rolle, men ofte brukes den upresist med hensyn til innhold. Her siktes det ikke til noe absolutt frihetsideal eller noen absolutt selvbestemmelse, men til pasienters medbestemmelse. Tanken om menneskers autonomi er et viktig korrektiv til en tidligere mer hierarkisk tenking og praksis som også har vært rådende innenfor helsetjenesten. Selv om autonomiprinsippet står sentralt i dagens medisin, må man i vår tid balansere dette i forhold til hva det enkelte mennesket kan kreve utført av andre mennesker. Dette vil for eksempel være aktuelt i forhold til om den enes realisering av egen autonomi går på bekostning av andres integritet eller for samfunnets regning. De nevnte synspunktene er også relevante for vurderingen av de mulighetene ny genetisk kunnskap og metodebruk kan gi innenfor medisinen. Man vil kunne gi det enkelte mennesket adgang til opplysninger om framtidig risiko for sykdommer. Dette kan utnyttes positivt i form av motivasjon og konkret utforming av forebyggende tiltak for den enkelte. Men det kan også gi opplysninger som truer integritet og autonomi for andre ved at informasjonen ikke bare vedrører den som for eksempel avgir en blodprøve for analyse av egen risiko. Informasjonen vedkommer også andre i samme slekten. I hvilken grad slektningen bør få slik viten, handler om en avveining av retten til å vite eller ikke vite. Lovforslagets § 5-9 om oppsøkende genetisk informasjonsvirksomhet berører dette spørsmålet. I likhet med hva som gjelder innenfor medisin generelt, vil det også på bioteknologiens område kunne oppstå motsetninger mellom faglig frihet og behovet for samfunnsmessig styring og vern om enkeltindividet. Føre-var-prinsippet er en måte å behandle risikospørsmål på der man prøver å ta høyde for den vitenskapelige usikkerheten som kan foreligge. I forhold til genetisk forskning og andre former for ny medisinsk teknologi, innebærer prinsippet at der det er rimelig grad av tvil om bruk av vitenskapelige metoder kan ha negative konsekvenser for helsen til enkeltpersoner eller grupper, bør tvilen komme samfunnet og enkeltmennesket til gode. Føre-var-prinsippet har på denne måten både betydning for nødvendig grensesetting for forskning og for anvendelse av nye metoder. Formålet mellom ulike behandlingstilbud som er utviklet gjennom genteknologi og andre former for ny medisinsk teknologi og den forskning som er nødvendig for etablering av slike tilbud, må derfor vurderes hver for seg for å trekke grenser mellom det som er etisk forsvarlig, og det som må avvises som betenkelig og uønsket på grunn av negative konsekvenser. Grunnleggende prinsipper om at alt menneskelig liv har samme menneskeverd, og at sortering av menneskelig liv ikke skal forekomme, må ligge til grunn for vurdering av hvordan disse nye medisinske teknologier skal brukes, og hvem som skal få tilgang til dem. Begrepet menneskeverd er grunnleggende i alle internasjonale tekster om menneskerettigheter, og er særlig viktig når det gjelder sårbare grupper, f.eks. barn og andre som ikke kan gi eget samtykke. Lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi regulerer kunstig befruktning, forskning på befruktede egg, framstilling av arvemessig like individer, preimplantasjonsdiagnostikk, fosterdiagnostikk, genetiske undersøkelser etter fødselen, oppsøkende genetisk virksomhet og genterapi. Loven inneholder videre bestemmelser om styring og kontroll, blant annet ved krav om offentlig godkjenning av institusjoner som faller inn under loven. Det er ikke gitt forskrifter til loven. Den myndighet som er lagt til departementet i de enkelte bestemmelsene i gjeldende bioteknologilov, ble ved vedtak av 7. mars 1995 delegert til Statens helsetilsyn. Etter omorganiseringen av den statlige sosial- og helseforvaltningen er myndigheten fra 1. januar 2002 lagt til Sosial- og helsedirektoratet. For nærmere redegjørelse om gjeldende rett vises det til den gjennomgang som foretas i tilknytning til de enkelte bestemmelsene i proposisjonens del II. Fra midten av 1980-tallet har området som reguleres av gjeldende bioteknologilov vært omhandlet i mange offentlige utredninger og dokumenter. I det følgende vil de mest sentrale trekkes frem. 2.4.1 Ot.prp.nr.25 (1986-1987) Ved Stortingets behandling av Ot.prp.nr.25 (1986-1987) ble området assistert befruktning for første gang lovregulert. Loven inneholdt bestemmelser om kunstig inseminasjon og befruktning utenfor kroppen. I odelstingsproposisjonen åpnet departementet for metodeforskning på overtallige befruktede egg i inntil 1 uke. Det endelige lovvedtaket inneholdt imidlertid et totalforbud mot forskning på befruktede egg. Stortinget traff samtidig et vedtak der det ba Regjeringen legge frem en melding til Stortinget om etiske retningslinjer for forskning og utvikling av bioteknologi og genteknologi. Denne meldingen skulle både legge opp til en etisk debatt og foreslå lovgivning for forskermiljøer innenfor de samfunnsområder som er involvert (Innst.O.nr.60 (1986-1987) side 20). 2.4.2 NOU 1991: På bakgrunn av Stortingets vedtak (jf. 2.3.1) ble det i 1988 satt ned et utvalg (Etikkutvalget) som fikk i oppdrag å utrede etiske retningslinjer for bioteknologisk og genteknologisk forskning i tilknytning til mennesker. Utvalget avga sin innstilling i november 1990. I forhold til mandatet definerte utvalget etiske retningslinjer som et sett moralske prinsipper som er veiledende, men ikke juridisk bindende. Utvalget viste til at etiske prinsipper både innen kristen og innen humanistisk tenkning vil ha bred aksept i det norske folk, og ga deretter en oversikt over etiske begrep og tradisjoner. Om etiske prinsipper uttaler utvalget sammenfatningsvis: «Selv om noen forankrer etikken i et religiøst og andre i et sekulært (ikke-religiøst) livssyn, vil det være mer som forener enn skiller hva angår rettledende normer og konkrete valg. Hele den vestlige kultur har en felles etisk tradisjon som også preger det norske samfunn. Denne kulturen er basert på respekt for liv og menneskeverd. I en sammenligning mellom kristen og humanistisk (humanetisk) etikk vil det i sentrale etiske spørsmål oftere dreie seg om forskjellige begrunnelser enn konklusjoner. Likevel vil man utfra ulik vektlegging av konsekvensetikk kontra pliktetikk og synet på selvbestemmelse kunne komme frem til ulike konklusjoner når det gjelder de problemstillinger som utvalget skal behandle.» ( NOU 1991:6 side 50). I utredningen drøftes deretter blant annet reproduksjonsteknologi, forskning på befruktede egg og fostre, fosterdiagnostikk, DNA-teknologi i forhold til personvern, arvebærerdiagnostikk og genetiske tester, genterapi og funksjonshemmede og bioteknologi. På en rekke områder mente utvalget at det ikke var mulig å finne «riktige svar», fordi holdningen til de enkelte spørsmålene ville være knyttet til det enkelte utvalgsmedlems personlige syn. Innstillingen inneholdt derfor mange dissenser. Når det gjaldt opprettholdelse av forbudet mot forskning på befruktede egg og regulering av personvernspørsmål var utvalget enstemmig. Utredningen ble sendt på høring våren 1991. 2.4.3 St.meld.nr.25 (1992-1993) St.meld.nr.25 (1992-1993) ble fremmet for Stortinget i mars 1993. Utredningen «Mennesker og bioteknologi» ( NOU 1991:6) ble fremhevet som et viktig utgangspunkt for meldingen. kunnskap og teknologi til beste for mennesker innen de etiske rammer vårt samfunn legger til grunn. Regjeringen fremhevet videre viktigheten av å finne balansen mellom vernet om den enkeltes integritet og frihet til å velge, og de grenser samfunnet bør sette for valgfriheten ut fra grunnleggende og overordnede verdinormer. Det ble lagt vekt på at de grensene samfunnet må trekke, må ha forankring i et livssyn som et bredt flertall av folket opplever at de selv kan handle i tråd med og bære følgene av. Det ble fremhevet at formålet med ulike behandlingstilbud som er utviklet gjennom moderne bioteknologi, og den forskning som er nødvendig for etablering av slike tilbud, må vurderes hver for seg for å trekke grenser mellom det som er etisk forsvarlig og det som må avvises som betenkelig og uønsket. Det ble videre pekt på at grensen måtte trekkes i lys av den raske medisinske utvikling, noe som gjør at grenselinjene ikke kan trekkes en gang for alle. Under stortingsbehandlingen av meldingen ble det fremmet 15 mindretallsforslag mot Regjeringens forslag. 14 av forslagene ble avvist etter avstemming, slik at Regjeringens forslag ble stående, mens ett forslag ikke ble tatt opp til realitetsvotering ( Innst.S.nr.214 (1992-1993)). 2.4.4 Ot.prp.nr.37 (1993-1994) Ot.prp.nr.37 (1993-1994) inneholdt forslag til en samlet lovregulering av medisinsk bruk av bioteknologi på mennesker. Formålet med lovforslaget var å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til det beste for mennesker, innenfor de etiske rammer vårt samfunn legger til grunn. I proposisjonen ble det lagt vekt på at denne målsettingen vil være felles gjennom alle menneskets utviklingstrinn, og at det derfor er naturlig å samle de ulike områdene som skal reguleres i en felles lov. Det ble videre vist til at lovutkastet var utformet som en rammelov med forskriftshjemmel som gir adgang til å gi utfyllende bestemmelser innenfor hele lovens virkeområde, noe som ville innebære at myndighetene kan regulere et medisinsk område i rask utvikling på en hensiktsmessig måte. Under Stortingets behandling ble det fremmet en rekke endringsforslag fra ulike mindretall. I motsetning til Regjeringens forslag, inneholdt det endelige lovvedtaket et forbud mot forskning på befruktede egg. For øvrig ble Regjeringens lovforslag vedtatt med små endringer. Samtidig med vedtagelsen av loven besluttet Stortinget at loven skulle evalueres etter 5 år ( Innst.O.nr.67 (1993-1994) side 21). Det er gjort flere endringer og tilføyelser i loven etter vedtagelsen i 1994. Bestemmelsen i § 2-13 om godkjenning av behandlingsformer ved kunstig befruktning ble føyd til ved en lovendring i 1995 ( Ot.prp.nr.40 (1994-1995) og Innst.O.nr.51 (1994-1995)). Da spørsmålene om kjønnstesting av idrettsutøvere ble aktuelt, ble det tilføyd en regulering av dette i bioteknologiloven, jf § 6-1 e) 6-5, 6-6 og 6-7 ( Ot.prp.nr.27 (1996-1997) og Innst.O.nr.60 (1996-1997)). Disse endringene trådte i kraft 1. januar 1998. Kapittel 3a om forbud mot bruk av teknikker for framstilling av arvemessig like individer ble tatt inn i loven fra mars 1998. ( Ot.prp.nr.81 (1996-1997), Ot.prp.nr.21 (1997-1998) og Innst.O.nr.22 (1997-1998)). Ved behandlingen av forslagene i Ot.prp.nr.93 (1998-1999) ble lovens virkeområde i forhold til forskning presisert, og oppsøkende genetiske veiledning regulert ( Innst.O.nr.25 (2000-2001)). Disse lovendringene trådte i kraft i desember 2000. De siste endringene ble foretatt ved Stortingets behandling av Ot.prp.nr.108 (2001-2002) Om lov om endringer i lov av 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi (forbud mot terapeutisk kloning). Disse endringene trådte i kraft 1. januar 2003. Det vises til 2.4.9 nedenfor. 2.4.6 NOU 1999:20 Å vite eller ikke vite. Sosial- og helsedepartementet satte i 1998 ned et utvalg som skulle vurdere alle sider ved bruken av gentester i forbindelse med arvelige kreftsykdommer. Utvalgets innstilling ( NOU 1999:20) handler om bruken av prediktive gentester i forbindelse med kreftsykdommer. Utvalget konkluderer med at hovedhensikten med bruken av gentester er å kartlegge personer med høy kreftrisiko, slik at disse kan tilbys et kontrollopplegg. Det legges vekt på at tilbudet til familier med arvelig kreft skal være likt over hele landet og at det skal være basert på frivillighet. Av utvalgets konklusjoner kan særlig nevnes: personer som på bakgrunn av familiens sykdomshistorie allerede befinner seg i en risikogruppe. - Behandlende lege bør kunne rekvirere prediktive gentester av syke personer, med tanke på å finne ut om vedkommende har en arvelig kreftform. - Sykdomsgruppen som gjøres til gjenstand for gentesting bør godkjennes. Utvalget mener imidlertid at det er lite hensiktsmessig å kreve at undersøkelsesmetoden skal godkjennes. - Genetisk testing av barn reguleres i dag tilfredsstillende i bioteknologiloven. - Preimplantasjonsdiagnostikk bør ikke finne sted i forbindelse med arvelige kreftsykdommer. - Prediktiv genetisk testing av fostre bør ikke finne sted i forbindelse med kreftsykdommer. Det er i dag ikke klart om bioteknologiloven regulerer slik testing, og utvalget anbefaler at loven presiseres på dette punkt. - Genetisk screening anbefales ikke i forbindelse med kreftsykdommer. I høringsrunden fikk Gentestutvalget bred støtte på de fleste punkter. Det vises for øvrig til omtalen av Gentestutvalgets utredning og høringsrunden i St.meld.nr.14 (2001-2002) om evaluering av lov om medisinsk bruk av bioteknologi side 58-59. 2.4.7 St.meld.nr.26 (1999-2000) I St.meld.nr.26 (1999-2000) ble noen hovedlinjer i forhold til bioteknologiområdet tatt opp. Fra meldingen siteres: «Djupare innsikt i og kunnskap om molekylærbiologiske og genetiske forhold er eit av dei sentrale kjenneteikna på den medisinske utviklinga i vår tid. Vi får større innsikt i dei biologiske mekanismane som handlar om utvikling av liv. Dette gjev høve til å finne fram til nye medisinske metodar som vil tene livet. Den nye kunnskapen og dei nye metodane vil såleis kunne styrkje respekten for mennesket og menneskeverdet. Føresetnaden for at det skal kunne skje er at ein ved bruk av tilgjengeleg kunnskap og utvikling av nye metodar legg til grunn at integriteten til eit kvart menneske er ukrenkjeleg. Eit sentralt prinsipp ved utvikling og bruk av medisinske metodar er såleis å unngå å krenke integriteten til menneske. Dette er det sentrale elementet i det etiske grunnlaget for medisinske tiltak og medisinsk forsking i heile verda. Kvart menneske har unike eigenskapar og skal så langt råd sjølv ta avgjerder som påverkar eige liv. Samla sett tilseier desse prinsippa at ein må utvise stor varsemd ved forsking og gjennomføring av tiltak som rører ved korleis liv oppstår og det genetiske grunnlaget for livet når dette medfører bruk av celler og vev frå foster. Dei nemnde prinsippa kan også nyttast på livet før fødselen. Når ein legg klåre prinsipp til grunn for handlingane, vil ein stundom kome opp i situasjonar der det blir konflikt mellom ulike prinsipp, eller mellom ulike individ ut frå eit og same prinsipp. I slike situasjonar vil ein måtte vurdere om det finst overordna prinsipp som kan nyttast for å klårgjere konflikten. Når ein legg til grunn prinsippet om at kvart einskild menneske har eit ukrenkjeleg verde kan det såleis ikkje leggjast avgjerande vekt på framtidig samfunnsinnsats eller verdi på ein arbeidsmarknad ved løysinga av slike konflikter. Omsynet til den veikaste parten vil tape om slike prinsipp skulle leggjast til grunn. Respekten for kvart einskild menneske er ukrenkjeleg, også det som ut frå visse kriteria måtte framstå som ikkje fullkome i gitte situasjonar. Det understrekes videre at det må vises stor forsiktighet ved forskning og gjennomføring av tiltak som rører ved hvordan liv oppstår og det genetiske grunnlaget for livet når dette innebærer bruk av celler og vev fra foster. Det ble videre pekt på de etiske utfordringene som følger med utviklingen av nye bioteknologiske metoder. Det ble vist til at disse utfordringene både er knyttet til samfunnsmessige og biologiske forhold, og at normer og verdier fra disse to områdene kan komme i konflikt med hverandre. Det er lagt vekt på at prinsippet om det enkelte menneskets ukrenkelige verdi legges til grunn for vurderingen av eventuelle konflikter. Under behandlingen av meldingen uttalte Sosialkomiteen at den hadde merket seg Regjeringens redegjørelse for hovedlinjene i det videre arbeidet knyttet til spørsmål om medisinsk bruk av bioteknologi, og at den ville komme tilbake til de konkrete spørsmålene og problemstillingene ved behandlingen av evalueringen av bioteknologiloven ( Innst.S.nr.172 (2000-2001) side 10). 2.4.8 Ot.prp.nr.56 (2001-2002) Ot.prp.nr.56 (2001-2002) Om lov om biobanker ble fremmet 22. mars 2002. Odelstingsproposisjonen tok utgangspunkt i NOU 2001:19 Biobanker - Innhenting, oppbevaring, bruk og destruksjon av humant biologisk materiale som ble avgitt 20. juni 2001. tid har vært uklarheter knyttet til en rekke spørsmål vedrørende innhenting, oppbevaring og bruk av humant biologisk materiale, både etisk, rettslig og medisinsk. På bakgrunn av Innst.O.nr.52 (2002-2003) til Ot.prp.nr.56 (2001-2002) fattet Stortinget vedtak om lov om biobanker 28. januar 2003. Stortingets flertall sluttet seg i all hovedsak til Regjeringens forslag. Lov om biobanker tar sikte på å sikre at innsamling, oppbevaring, behandling og destruksjon av humant biologisk materiale foretas på en etisk forsvarlig måte, og at biobanker utnyttes til individets og samfunnets beste. Viktige hensyn er bl.a personvern, menneskeverd og personlig integritet. I henhold til loven kan biobanker inndeles i tre typer; diagnostiske biobanker, behandlingsbiobanker og forskningsbiobanker. En biobank er en samling humant biologisk materiale. Når det gjelder forskningbiobanker gikk Stortingets flertall, i tråd med Regjeringens forslag, inn for at også opplysninger utledet av dette materialet skal være en del av biobanken. Loven legger stor vekt på at innsamling, oppbevaring og behandling av humant biologisk materiale til forskningsbiobanker skal være basert på et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke fra giverne av materialet. Videre er det ønskelig med offentlig kontroll over biobankvirksomheten i Norge. Loven stiller derfor krav om at all opprettelse av biobanker skal meldes til departementet. Når det gjelder forskningsbiobanker, skal departementet ha muligheten til å bestemme at biobanken ikke kan opprettes dersom etiske hensyn eller tungtveiende samfunnsmessige interesser tilsier det. For øvrig følger det av loven at det skal det føres et offentlig tilgjengelig register over alle innmeldte biobanker. Loven vil tre i kraft i løpet av 2003. 2.4.9 Ot.prp.nr.108 (2001-2002) om lov om endringer i lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi (forbud mot terapeutisk kloning m.m.) 5. juli 2002 fremmet departementet en odelstingsproposisjon med lovforslag om å forby terapeutisk kloning som metode for å skaffe stamceller til medisinsk forskning. I proposisjonen vises det til at ved terapeutisk kloning påbegynnes et menneskeliv bare for å fungere som et middel til bruk for medisinsk forskning, og at Regjeringen mener at dette ikke er etisk akseptabelt. Proposisjonen inneholder også forslag om videreføring av dagens forbud mot forskning på befruktede egg, samtidig som det presiseres at dette forbudet også skal gjelde stamcellelinjer som er etablert fra befruktede egg. Proposisjonen ble behandlet av Stortinget i november 2002, jf Innst.O.nr.25 (2002-2003) og vedtatt uten endringer (jf. Besl.O.nr.21 (2002-2003)). Lovendringene trådte i kraft 1. januar 2003. 2.4.10 St.meld.nr.14 (2001-2002) Resultatet av den evalueringen som Stortinget ba om i forbindelse med vedtagelsen av bioteknologiloven i 1994, ble lagt frem for Stortinget 22. mars 2002. I Stortingsmeldingen ble det redegjort for erfaringer med administreringen og praktiseringen av loven, status på de ulike fagområdene og utviklingen siden loven ble vedtatt i 1994. Departementet vurderte ut fra disse forhold i hvilken grad det er behov for å gjøre endringer i lovens bestemmelser eller å foreslå nye reguleringer. Under arbeidet med evalueringen innhentet departementet blant annet uttalelser og vurderinger fra Bioteknologinemnda, Statens helsetilsyn og Statskonsult. Bioteknologinemnda har uttalt seg til evalueringen i to omganger, i 1999 og 2001. Nemnda hadde ved disse anledningene en noe ulik sammensetning. Standpunktene og stemmegivningen i de to uttalelsene er derfor ulik på enkelte punkter. Innledningsvis i Stortingsmeldingen redegjøres det for meldingens verdigrunnlag. Det vises til at den medisinske bruk av bioteknologi har sin viktigste etiske begrunnelse i de verdier og normer som ligger til grunn for medisinsk virksomhet generelt: respekt for, og vern om menneskeverdet og menneskelivet, ivaretagelse av personlig integritet og råderett og vern om det sårbare i menneskelivet, samt et faglig forsvarlig grunnlag for tjenesteytingen. Menneskeverdet som normativt grunnlag, autonomi i betydning pasientens selvbestemmelse og føre-var-prinsippet ble deretter trukket frem som sentrale etiske utgangspunkt. Det understrekes ellers at mennesket har en verdi i seg selv, og at det derfor ikke kan aksepteres at menneskelivet blir et middel for andre mennesker. Likeverd mellom alle mennesker som etisk norm fremheves. Det pekes videre på at Regjeringen ønsker å videreføre en politikk på området basert på et ønske om et ekstra vern og ekstra omsorg for de spesielt svake. De enkelte områdene som reguleres av dagens bioteknologilov blir deretter gjennomgått, og fulgt opp med vurderinger og forslag til endringer. Det gjøres nærmere rede for de konkrete endringsforslagene i propopsisjonens del II - Lovforslagets innhold. I forbindelse med stortingsbehandlingen viste komiteen innledningsvis til lovens formålsparagraf og uttalte at denne måtte ligge fast. Det ble også vist til at formålsparagrafen var en overordnet rettesnor for komiteen ved evalueringen av loven. Fra komiteens generelle merknader i innstillingen siteres: «Komiteen vil peke på at utviklingen innen bioteknologi stadig stiller oss overfor nye etiske utfordringer. Tekniske framskritt og nye oppdagelser knyttet til den menneskelige arvemassen bidrar til å skape forventninger om framtidig helbred for tilstander og sykdommer som i dag kan være sterkt funksjonsinnskrenkende, eller som direkte kan påvirke leveutsiktene for den enkelte. Komiteen legger til grunn at menneskeverdet ikke må krenkes gjennom differensiering av hvert menneskes egenverd, men at hvert menneske gjennom sine særegne egenskaper er unikt og derfor har sin selvstendige rett til et verdig liv uavhengig av kjønn, alder, rase, livssyn eller funksjonsevne. Under behandlingen av de konkrete forslagene støttet et komiteflertall departementets forslag på de aller fleste punkter ( Innst.S.nr.238 (2001-2002)). Departementet viser for øvrig til omtalen av Stortingets behandling under de enkelte bestemmelsene i proposisjonens del II. I dette punktet redegjøres det kort for forholdet til andre lover som også har betydning på dette området og for spørsmål vedrørende forskning, samt noen generelle spørsmål av mer lovteknisk karakter. Siden lov om medisinsk bruk av bioteknologi ble vedtatt i 1994, er det vedtatt flere nye helselover som er relevante for dette området. Disse lovene omfatter også undersøkelser og behandling mv. på områder som reguleres av bioteknologiloven. Eksempelvis vil helsepersonellets plikter også være regulert i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell. Pasientenes rettigheter vil også være regulert i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter. Virksomhetene som yter behandling mv. vil være regulert i lov 24. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. Lov 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling av helseopplysninger inneholder også bestemmelser som er relevante. Departementet vil vise til at pasientene stilles overfor vanskelige valg for eksempel når det gjelder å foreta undersøkelser som kan gi informasjon om mulig fremtidig sykdom for dem, deres barn eller andre slektninger. Dette krever mer omfattende informasjon og stiller strengere krav til samtykke enn det som følger av pasientrettighetsloven. Det vises også til at det av pedagogiske grunner kan være hensiktsmessig med en samlet regulering i én lov. For en nærmere drøfting av begrunnelsen for videreføring eller eventuell endring av de enkelte bestemmelsene, vises det til gjennomgangen av disse i del II. I høringsnotatet ble det kort redegjort for gjeldende regulering av medisinsk forskning. I dag er retningslinjer og regelverk på dette området fragmentert og til dels foreldet. Det har i ulike sammenhenger blitt reist spørsmål om behovet for en gjennomgang av reguleringen av medisinsk forskning i Norge. Da pasientrettighetsloven ble utredet, var det et spørsmål om denne også skulle omfatte forskning. Det ble imidlertid besluttet at det ikke ville være hensiktsmessig å regulere rettsstillingen til personer som deltar i forskningsprosjekter i pasientrettighetsloven, blant annet fordi det reiste flere problemstillinger enn det som naturlig falt under rammen av den loven. Rettsstillingen til personer som deltar i forskningsprosjekter er særlig ivaretatt i forhold til legemiddelutprøving, jf forskrift 18. juni 1999 nr. 742 om klinisk utprøving av legemidler til mennesker. Bioteknologilovens virkeområde når det gjelder forskning er regulert i § 1-2 annet ledd. Denne bestemmelsen ble tilføyd ved en endringslov i desember 2000, jf Ot.prp.nr.93 (1998-1999) og Innst.O.nr.25 (2000-2001). Hensikten med endringen var blant annet å klargjøre hvilke former for forskning som faller innenfor loven virksområde. Grensen ble satt ved de prosjekter som ikke har diagnostiske eller behandlingsmessige konsekvenser for deltagerne eller hvor opplysninger om den enkelte ikke føres tilbake til vedkommende. Til tross for dette har det likevel oppstått enkelte uklarheter om hvilke forskningsprosjekter som omfattes av loven. I høringsnotatet ble også forholdet til Ot.prp.nr.56 (2001-2002) om biobanker berørt på grunn av sammenhengen mellom medisinsk forskning og opprettelse og utnyttelse av forskningsbiobanker. Lov om biobanker ble vedtatt i Stortinget 28. januar 2003 og sanksjonert 21. februar 2003. Det tas sikte på en snarlig ikrafttredelse. Av biobankloven følger det at opprettelse av biobanker skal meldes til departementet. Loven oppstiller også krav om at giverne av biologisk materiale skal gi et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke til innhenting, oppbevaring og behandling av materialet. Videre skal offentlig kontroll sikre hensynet til personvernet og en etisk forsvarlig utnyttelse av det biologiske materialet til individets og samfunnets beste. På bioteknologilovens område er det i dag således til dels dobbeltregulering, mens det for andre typer medisinsk forskning til dels ikke finnes lovregulering. Det er derfor flere spørsmål vedrørende medisinsk forskning som krever nærmere avklaring, herunder hvilken informasjon myndighetene trenger for å ha den nødvendige oversikt over og kontroll med hva som skjer innen forskning på dette området. Departementet viser i høringsnotatet til at alle forskningsprosjekter som berører mennesker i dag blir forelagt de regionale komiteene for medisinsk forskningsetikk (REK). Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin (NEM) har i brev til Utdannings- og forskningsdepartementet gitt uttrykk for at det er nødvendig å utrede hvorvidt etikkomitesystemet bør lovhjemles. NEM angir tre årsaker til at spørsmålet bør utredes: 1) De regionale komiteene har i dag et uklart mandat i spørsmål om innsyn og forholdet til forvaltningsloven og offentlighetsloven. 2) I Danmark og Sverige har man sett behov for en rettslig regulering av forskningsetiske komiteer, blant annet fordi komiteens arbeid kan ha karakter av myndighetsutøvelse. 3) Spørsmål om ratifikasjon av Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin, som Norge har undertegnet, forutsetter antagelig en rettslig regulering. Det ble i høringsnotatet opplyst at det på bakgrunn av ovennevnte er besluttet at det er behov for å oppnevne et utvalg som skal foreta en grundig gjennomgang av reguleringen av medisinsk forskning. Kun et fåtall av høringsinstansene har kommentert den varslede opprettelsen av et utvalg som skal se på reguleringen av medisinsk forskning. Norges forskningsråd, Statens helsetilsyn, YS, Nærings- og handelsedepartementet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, NEM og REK Vest har uttrykt at de støtter en slik utredning. Bioteknologinemnda gir uttrykk for at de mener det er naturlig og ønskelig at nemnda er representert i utvalget. Sosial- og helsedirektoratet nevner en problemstilling knyttet til bioteknologilovens virkeområdet i forhold til forskning som de foreslår at utvalget ser nærmere på. Datatilsynet og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) hevder at det ikke er behov for flere lover på dette området, og viser til at helseregisterloven og personopplysningsloven allerede regulerer all medisinsk forskning som impliserer behandling av personopplysninger. NSD fremhever at personvernet blir ivaretatt gjennom strenge krav til informasjon og samtykke i henhold til disse lovene. REK Vest er enig med departementet i at regelverket i dag er fragmentert, noe som blant annet medfører at de samme forhold vurderes av flere ulike instanser. «Foruten at slike skal vurderes av en etikkomité, er det ofte tilfelle at også Datatilsynet/Datafaglig sekretariat uttaler seg, og i tilfelle legemiddelutprøvninger, skal også Statens legemiddeltilsyn uttale seg. Det fører ofte til at forskere får tre uttalelser om samme forhold, noe som kan være uheldig, spesielt dersom uttalelsene ikke er samstemmige, noe som ikke er uvanlig. Utvalget bør derfor foreta en gjennomgang av godkjennelsesprosedyrer og lover angående forskning på mennesker, med tanke på en forenkling av dagens prosedyrer. Det bør være et hovedmål at de forskningsetiske vurderingene kun gjøres av en etikkomité, at en søker å begrense antallet instanser ellers som skal vurdere de samme forholdene, og at det, dersom det er nødvendig at flere instanser vurderer de samme forholdene, gjøres klarere hvilket mandat som ligger til grunn for slike vurderinger. Når det gjelder utvalgets sammensetning påpeker REK Vest viktigheten av at utvalget inkluderer etikk-kompetanse. Norges forskningsråd ønsker gjerne å bidra i prosessen og uttaler: «Forskningsrådet går ut fra at departementet tilstreber minst mulig overlapp mellom lover som skal regulere medisinsk forskning. (..) Forskningsrådet vil anbefale at utvalget i sitt mandat blir bedt om å se reguleringen av medisinsk forskning i lys av reguleringen i andre land. «... det er viktig at et slikt arbeid favner tilstrekkelig vidt, herunder at også næringsmessige aspekter blir grundig vurdert. Yrkesorganisasjonenes sentralforbund er svært positive til nedsettelse av et utvalgt som skal vurdere regelverket for medisinsk forskning, og uttaler: «Viktigheten av at det drives utstrakt forskningsvirksomhet innenfor bioteknologi er stor, men YS ser også behov for en gjennomgang av hvilke premisser som skal ligge til grunn for slik forskning og en varsomhet i forhold til utnyttelse fra kommersielle krefter. Et slikt utvalg bør reflektere bredden i samfunn og forskning i Norge. På bakgrunn av høringsnotatet og innspill som kom i forbindelse med høringen vil det nå bli oppnevnt et utvalg for gjennomgang av reguleringen av medisinsk forskning som involverer mennesker og humant biologisk materiale. Etter departementets vurdering er det et klart behov for å se nærmere på reguleringen av medisinsk forskning i Norge. Slik det påpekes av bl.a. Datatilsynet, må medisinske forskere «i dag forholde seg til en lang rekke lover». Ved å foreta en gjennomgang av dagens systemer og gjeldende regelverket har departementet tro på at utvalget vil kunne komme fram til forslag til forenklinger og et bedre vern for så vel forskere som forsøksobjekter. Det er blant annet behov for å se på tilgjengeligheten av regelverket, de omfattende søknadsprosedyrer og reguleringen av rettigheter og plikter for forskere og deltakere i forskningsprosjektene. Det vil i den forbindelse være naturlig å se på hvordan medisinsk forskning er regulert i lover og retningslinjer i andre land og i internasjonalt regelverk. Som det fremgår av det ovennevnte er det mer enn personvern i forskningssammenheng som skal ivaretas gjennom retningslinjer vedrørende medisinsk forskning. Departementet stiller seg derfor uforstående til Datatilsynet og NSD sin henvisning til at helseregisterloven og personopplysningsloven ivaretar reguleringen av medisinsk forskning på en tilstrekkelig måte. I den foreliggende odelstingsproposisjonen vil det på bakgrunn av den forestående utredningen ikke bli gått nærmere inn på spørsmål som gjelder forskning på bioteknologilovens område. Departementet foreslår en ny lov om medisinsk bruk av bioteknologi m.m. Alternativet hadde vært å foreslå en endringslov til den gjeldende bioteknologilov fra 1994. I og med at det foreslås omfattende endringer både av materiell og av mer teknisk karakter, har departementet imidlertid kommet til at det er lovteknisk enklere og mer pedagogisk å foreslå en ny lov. Departementet foreslår derfor å ta inn en bestemmelse om at gjeldende lov oppheves ved ikrafttredelse av ny lov i lovforslagets § 7-7. I lovforslagets § 7-6 foreslår departementet å fastslå at vedtak truffet med hjemmel i gjeldende bioteknologilov fortsatt skal gjelde dersom de ikke strider mot denne loven. Departementet vil imidlertid gjøre oppmerksom på at dersom godkjente virksomheter skal ta i bruk nye undersøkelsesmetoder m.m. som de tidligere ikke er godkjent for, må det søkes om dette. Fordi loven regulerer så ulike områder som f.eks. assistert befruktning og genterapi, foreslår departementet at en kapittelvis paragrafinndeling videreføres. Bioteknologiloven § 1-1 fastslår at lovens formål er å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle. Videre skal dette skje i samsvar med prinsipper om respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet og uten diskriminering på grunnlag av arveanlegg basert på de etiske normer nedfelt i vår vestlige kulturarv. Det vises til Ot.prp.nr.37 (1993-1994), jf Innst.O.nr.67 (1993-1994). Bestemmelsen om lovens formål ble endret under behandlingen i Stortinget og komiteen uttaler på side 7 i Innst.O.nr.67: «Menneskeverdet er etter komiteens mening knyttet til mennesket som sådant og ikke til bestemte menneskelige egenskaper. Dette innebærer at i et solidarisk samfunn skal det være plass for alle, og at alle skal kunne kjenne at de er likeverdige medlemmer av fellesskapet».På denne bakgrunn ble det vedtatt å endre formålsbestemmelsen ved at det ble presisert at bioteknologi utnyttes til beste for mennesker «i et samfunn der det er plass til alle. Det ble videre vedtatt å ta inn til slutt i bestemmelsen «basert på de etiske normer nedfelt i vår vestlige kulturarv. De enkelte bestemmelsene i loven tolkes i lys av de prinsipper formålsbestemmelsen gir uttrykk for. 1.1.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) Under behandlingen av Stortingsmeldingen uttalte komiteen at den vil at lovens formål skal ligge fast. «Komiteen vil peke på at utviklingen innen bioteknologi stiller oss overfor nye etiske utfordringer. Tekniske framskritt og nye oppdagelser knyttet til den menneskelige arvemassen bidrar til å skape forventninger om framtidig helbred for tilstander og sykdommer som i dag kan være sterkt funksjonsinnskrenkende, eller som direkte kan påvirke leveutsiktene for den enkelte. Komiteen legger til grunn at menneskeverdet ikke må krenkes gjennom differensiering av hvert menneskes egenverd, men at hvert menneske gjennom sine særegne egenskaper er unikt og derfor har sin selvstendige rett til et verdig liv uavhengig av kjønn, alder, rase, livssyn eller funksjonsevne.» ( Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 2). I høringsnotatet ble det foreslått en videreføring av gjeldende formålsbestemmelse. Dette er i tråd med Sosialkomiteens vurdering og ønske om at lovens formål skal ligge fast. De fleste høringsinstansene har ingen kommentarer til forslaget om lovens formålsbestemmelse. Forslaget får støtte fra bl.a. Den norske lægeforening, Den Norske Jordmorforening, Helse Bergen HF Haukeland Sykehus, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke og Næringslivets Hovedorganisasjon. «av største viktighet at det utvikles et klart lovverk som styrer utviklingen slik at den ikke kommer i konflikt med det grunnleggende verdisyn som ligger i lovens formål. Det er også av største viktighet at bruk av bioteknologi i Norge skjer ut fra de grunnleggende etiske retningslinjer som loven bygger på. Bioteknologinemnda viser til sin uttalelse av 19. mars 2001 til departementet i forbindelse med evalueringen av loven, der den uttaler: «En problemstilling som blir stadig mer aktuell med tiden, knytter seg til uttrykket «vestlig kulturarv». Norge blir et stadig mer flerkulturelt samfunn, og det er ikke lenger en selvfølge at det bare er den vestlige kulturarv som bestemmer samfunnets etiske normer. Bioteknologinemnda mener derfor at referansen til den vestlige kulturarv er uklar og ikke dekkende. på det det til enhver tid er aksept for, men også på vår historie og tradisjon. Bioteknologinemnda ønsker derfor å stryke ordet «vestlige» og i stedet vise til «de etiske normer nedfelt i vår kulturtradisjon». Bioteknologinemnda mener for øvrig at ordlyden i formålsparagrafen bør styrkes på ett punkt: Formuleringen «et samfunn der det er plass til alle» er uklar. Man burde heller bruke formuleringen «et samfunn der alle respekteres som likeverdige, og hvor ingen diskrimineres på grunnlag av arveanlegg, kjønn, etnisk opprinnelse eller funksjonshemming. Helsetilsynet og Sosial- og helsedirektoratet støtter Bioteknologinemndas forslag til endring av formålsbestemmelsen. På bakgrunn av Bioteknologinemndas høringsuttalelse har departementet på nytt vurdert om det er behov for en nærmere presisering av formuleringen «et samfunn der det er plass til alle». Etter departementets syn er imidlertid dette en god og forståelig formulering som departementet ikke finner grunn til å endre. Lovgivers intensjon med formuleringen fremgår blant annet av Ot.prp.nr.37 (1993-1994), side 14: «Menneskeverdet er knyttet til mennesket som sådan og at det ikke kan avledes av det liv det lever. Menneskeverdet kan ikke knyttes til bestemte menneskelige egenskaper, evner eller arveanlegg. Ingen kan avgjøre hva som er et godt og meningsfylt liv på vegne av andre. I et solidarisk samfunn skal det være plass til alle, og alle skal kjenne seg som verdifulle medlemmer av fellesskapet. Det fremgår av høringsuttalelsene at Bioteknologinemnda, Helsetilsynet og Sosial- og helsedirektoratet mener at det bør foretas en endring av uttrykket «vår vestlige kulturarv» til «vår kulturtradisjon». Etter departementets oppfatning er det sentrale i forhold til de områder som bioteknologiloven regulerer å hindre diskriminering på grunnlag av arveanlegg. Når det gjelder diskriminering på grunnlag av etnisk opprinnelse, mener departementet at bruk av medisinsk bioteknologi ikke medfører en særskilt økning i faren for denne type diskriminering. Av den grunn er departementet kommet til at å sikre mot denne type diskriminering ikke er et av formålene med bioteknologiloven. Denne loven skal sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes uten diskriminering på grunnlag av arveanlegg. De nye mulighetene for informasjon om genetiske forhold kan medføre en fare for diskriminering på grunnlag av genetisk utrustning. Dette gjelder for eksempel informasjon om en persons risiko for å utvikle sykdommer i fremtiden på grunn av arveanlegg som er fremkommet ved genetiske undersøkelser, og informasjon om sykdommer hos et foster som er fremkommet ved fosterdiagnostikk. Videre vil etter departementets oppfatning diskriminering av funksjonshemmede og diskriminering på grunnlag av kjønn være omfattet av formålsbestemmelsen slik den lyder i dag. Etter departementets syn er formålsbestemmelsens ordlyd dekkende og forståelig formulert. Departementet ser derfor ikke behov for å endre gjeldende formålsbestemmelse. Lovens virkeområde er regulert i bioteknologiloven § 1-2. I henhold til første ledd gjelder loven medisinsk bruk av bioteknologi på mennesker, og oppsøkende genetisk virksomhet. Reguleringen av oppsøkende genetisk virksomhet ble tilføyd ved en endringslov 21. desember 2000, jf Ot.prp.nr.93 (1998-1999) og Innst.O.nr.25 (2000-2001). I lovens forarbeider ( Ot.prp.nr.37 (1993-1994) Om lov om medisinsk bruk av bioteknologi) er området for loven presisert til å omfatte områdene kunstig befruktning, preimplantasjonsdiagnostikk, forskning på befruktede egg, fosterdiagnostikk, genetisk testing etter fødselen, genterapi og bruk av genetiske opplysninger. Etter en lovendring i 1998 regulerer loven også forbud mot fremstilling av arvemessig like individer. Videre reguleres etter endringslov av 13. desember 2002 nr. 79 forbud mot framstilling av menneskeembryoer ved kloning m.m. Annet ledd ble tilføyd ved lov 21. desember 2000 og presiserer lovens virkeområde i forhold til forskning. Loven gjelder forskning som har diagnostiske eller behandlingsmessige konsekvenser for deltageren, eller når opplysninger om den enkelte tilbakeføres til vedkommende. Unntatt fra dette er bestemmelsene i § 3-1, § 3-2 og § 3 a-1. 1.2.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) Verken Stortingsmeldingen eller Sosialkomiteen har uttalelser om lovens virkeområde. Det ble i høringsnotatet foreslått å endre bestemmelsens første ledd slik at de ulike områdene som reguleres i lovens ulike kapitler og som til sammen utgjør lovens virkeområde, fremgår av virkeområdets ordlyd. Forslaget lød: «Loven gjelder medisinsk bruk av bioteknologi m.m. Loven omfatter kunstig befruktning, forskning på befruktede egg, framstilling av arvemessig like individer, fosterdiagnostikk, genetiske undersøkelser av fødte m.m. og genterapi. I høringsnotatet ble det videre foreslått at det for ordens skyld bør tas inn en bestemmelse om lovens stedlige virkeområde i bestemmelsens tredje ledd. Bestemmelsen innebærer at det tydeliggjøres at loven gjelder for all medisinsk bruk av bioteknologi m.m. i Norge. Høringsinstansene har få kommentarer til forslaget om lovens virkeområde. Statens helsetilsyn påpeker at lovens navn er misvisende i forhold til store deler av innholdet og uttaler: «Dersom alle temaene som lovforslaget omfatter skal være med, mener vi at alle disse forskjellige temaene bør fremgå av lovens navn. Å tilføye m.m. til lovtittelen, mener vi ikke er tilstrekkelig dekkende for lovens innhold. Vi ser det som uheldig at en lov har et lite dekkende navn siden det gjør det vanskelig for helsepersonell og ikke-jurister å orientere seg om innholdet. Enkelte høringsinstanser påpeker behovet for avklaringer i forhold til medisinsk forskning, og støtter høringsnotatets forslag om oppnevnelse av et utvalg som skal foreta en grundig gjennomgang av reguleringen av medisinsk forskning. Norges forskningsråd og Bioteknologinemnda uttaler at grensen mot veterinærmedisin bør klargjøres. Forskningsrådet mener at «mennesker» må stå i loven som tidligere, mens Bioteknologinemnda foreslår at loven gjelder humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. Den norske lægeforening har etterlyst en tydeliggjøring av lovens virkeområde i forhold til virksomheter som reguleres av lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. Som Helsetilsynet påpeker i sin høringsuttalelse regulerer bioteknologiloven svært ulike fagområder. For eksempel er det ikke mange faglige likhetstrekk mellom assistert befruktning og genterapi. Departementet har derfor vurdert om det burde foreslås at gjeldende bioteknologilov deles opp i flere lover. Selv om områdene faglig sett er ulike, reises imidlertid mange av de samme etiske og politiske spørsmål. Departementet er derfor kommet til at det er hensiktsmessig fortsatt å samle de ulike områdene i en lov. det hensiktsmessig å foreslå et nytt tredje ledd som fastslår at loven ikke gjelder for obduksjon som faller inn under lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. kap. II sykehusobduksjon og straffeprosessloven § 228. Dette innebærer at undersøkelser for å finne dødsårsaken og klarlegge sykdomsforløpet og de virksomheter som utfører slike, ikke må særskilt godkjennes etter dette lovforslaget. Det samme gjelder sakkyndig likundersøkelse, jf straffeprosessloven § 228. Departementet har vurdert om det likevel bør presiseres i selve lovforslaget at for eksempel bestemmelsen om oppsøkende genetisk informasjonssvirksomhet kommer til anvendelse. Det kan være aktuelt å vurdere om vilkårene for å oppsøke en avdøds slektninger er oppfylt etter at en obduksjon er gjennomført, dersom det for eksempel viser seg at dødsårsaken er arvelig betinget. Det vises imidlertid til at det er selve obduksjonen som er unntatt fra lovforslagets krav om godkjenning med videre. Bestemmelsen om oppsøkende genetisk informasjonsvirksomhet vil derfor således gjelde dersom det etter at en obduksjon er foretatt skal vurderes om vilkårene i § 5-9 er oppfylt eller ikke. De øvrige bestemmelsene i loven som gjelder generelt, for eksempel forbudet mot bruk av genetiske opplysninger, jf § 5-8, vil derfor også komme til anvendelse. Bestemmelsens annet ledd regulerer i hvilken grad forskning omfattes av bioteknologiloven. Det har blant annet oppstått spørsmål om loven i tillegg til å omfatte forskningsprosjekter hvor opplysningene planlegges tilbakeført til den enkelte, også omfatter de forskningsprosjektene der opplysningene kan tilbakeføres. Etter departementets oppfatning skal bestemmelsen forstås slik at dersom det kan kreves innsyn i opplysningene eller det av andre grunner kan bli aktuelt å tilbakeføre opplysninger til enkeltpersoner, omfattes forskningen av bioteknologiloven. Denne tolkningen vil innebære at forskningsprosjekter hvor opplysningene ikke er anonymisert, vil falle inn under bioteknologilovens bestemmelser. Det vises for øvrig til del I, 2.4.2 hvor det fremgår at det vil bli oppnevnt et utvalg som skal vurdere reguleringen av medisinsk forskning. I den sammenheng vil også bioteknologilovens virkeområde når det gjelder forskning bli vurdert nærmere. Departementet har videre vurdert om det bør tas inn en egen bestemmelse om lovens geografiske virkeområde. Det er vanlig at lover har en bestemmelse som avklarer lovens stedlige virkeområde, men det er ikke nødvendig da det vanligvis vil følge av de alminnelige regler at loven gjelder for forhold i riket. Når det gjelder lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, må dette eventuelt besluttes i forskrift. I gjeldende bioteknologilov benyttes begrepet kunstig befruktning som en samlebetegnelse for kunstig inseminasjon og befruktning utenfor kroppen. Da høringsnotatet om ny lov om medisinsk bruk av bioteknologi m.m. var på høring, ba flere høringsinstanser om at begrepet «kunstig befruktning» ble erstattet med begrepet «assistert befruktning.» På bakgrunn av dette er det foreslått å endre begrepsbruken i ny lov om medisinsk bruk av bioteknologi m.m. Det vises til 2.3 for en nærmere redegjørelse om dette. I det foreliggende lovutkastet benyttes assistert befruktning som en samlebetegnelse for inseminasjon og befruktning utenfor kroppen. I dag er flere metoder for assistert befruktning godkjent i Norge. Inseminasjon med ektefellens eller samboerens sæd (AIH) og med donorsæd (AID) foretas på nærmere bestemte vilkår. Bortsett fra spørsmålet om sædgiver bør være anonym eller ikke, har dette vært relativt ukontroversielle metoder. Da den første loven om kunstig befruktning ble vedtatt i 1987, var in vitro fertilisering eller prøverørsbefruktning (IVF) en ny metode. Selv om metoden i seg selv reiser en rekke etiske spørsmål, er den nå godt etablert i Norge som i de fleste andre land. En bestemmelse om godkjenning av behandlingsformer for kunstig befruktning ble foreslått av departementet i 1995, like etter at lov om medisinsk bruk av bioteknologi var trådt i kraft. Bakgrunnen for lovendringen var blant annet at Volvat medisinske senter hadde tatt i bruk metoden microinjeksjon (ICSI) som behandlingsform ved IVF uten at dette etter gjeldende lovgivning krevde godkjenning av departementet. ICSI innebærer at en enkelt sædcelle føres inn i egget ved hjelp av en mikropipette. Etter at bioteknologiloven § 2-13 om godkjenning av behandlingsformer for kunstig befruktning trådte i kraft, ble ICSI godkjent for bruk i Norge frem til 1. januar 2000. Denne ble forlenget med 3 år til 1. januar 2003. Sosial- og helsedirektoratet har nå forlenget godkjenningen med 5 år frem til 1. januar 2008. I St.meld.nr.14 (2001-2002) vises det til at bioteknologiloven kapittel 2 om kunstig befruktning i hovedsak synes å ha fungert etter forutsetningene. Kapittelet inneholder, sammen med den generelle rapporterings- og godkjenningsordningen i kapittel 8, de virkemidler som er nødvendige for å ha kontroll med utviklingen og en viss garanti for at virksomhetene drives forsvarlig. Reguleringen er imidlertid forholdsvis detaljert, og dette har medført at det har oppstått tolkningstvil på en del punkter. I Stortingsmeldingen vises det til at utviklingen på dette området faglig sett har vært positiv. Antall fødsler i forhold til påbegynte behandlinger har økt. I 1988 var antall påbegynte IVF-behandlinger 1623 og antall fødsler 138. I 2000 var antall påbegynte IVF-behandlinger 4029 og antall fødsler 825. Dette gir en suksessprosent på ca 20,5. For nærmere informasjon om ulike metoder for assistert befruktning samt statistikk over utviklingen og over godkjente institusjoner, vises det til St.meld.nr.14 (2001-2002) kapittel 3. Assistert befruktning reguleres i lag (1984:1140) om insemination og lag (1988: 711) om befruktning utanför kroppen. Assistert befruktning kan kun utføres på en kvinne som er gift eller lever i ekteskapsliknende forhold med en mann. Ektemannen eller samboeren skal gi skriftlig samtykke til behandlingen. Behandlingen kan ikke uten tillatelse fra Socialstyrelsen utføres andre steder enn i offentlig finansierte sykehus. (Endret fra «allmänna sjukhus» til «offentlig finansierade sjukhus» med ikrafttreden 1. januar 2003). Befruktede egg kan fryses i 5 år. Dette følger av lag (1991:115) om åtgärder i forsknings- eller behandlingssyfte med befruktade ägg från människa § 3. Den svenske Regjeringen fremmet i januar 2002 (Prop. 2001/02:89) et forslag om bl.a å åpne for eggdonasjon og for sæddonasjon ved IVF- behandling. Forslaget ble vedtatt i Riksdagen våren 2002, og lovendringene trådte i kraft 1. januar 2003. IVF-behandling der både egg og sæd kommer fra donor skal fortsatt være forbudt. Det skal heller ikke være tillatt å bruke surrogatmødre. På samme måte som ved inseminasjon av sæd fra fremmed donor, skal også barn født etter eggdonasjon eller sæddonasjon i kombinasjon med IVF-behandling ha rett til å få informasjon om donors identitet. Av lag (1984:1140) om insemination følger det at barn født etter inseminasjon av sæd fra fremmed donor, skal ha adgang til å bli kjent med vedkommendes identitet «om det har uppnätt tillräcklig modnad». Myndighetene er forpliktet til, etter barnets anmodning, å fremskaffe slike opplysninger. Barnets rett til å bli gjort kjent med donors identitet korresponderer ikke med en plikt for foreldrene til å fortelle barnet hvordan det er blitt til, og heller ikke med en rett for donor til å bli gjort kjent med barnets identitet. Rent praktisk kan barnet oppsøke sosialvesenet og få en samtale med en medarbeider som kan gi informasjon om donor. De nevnte lovendringene, som trådte i kraft 1. januar 2003, tydeliggjør at også barn som ikke sikkert vet at de er blitt til gjennom assistert befruktning, skal kunne få opplysninger om dette er tilfelle fra myndighetene. Det foreligger lite statistisk materiale om følgene av at retten til anonymitet for donorer ble opphevet i Sverige i 1984. Socialstyrelsen har imidlertid gjennomført en spørreundersøkelse blant foreldre til 200 barn født etter inseminasjon av sæd fra fremmed donor. Et av formålene med undersøkelsen var å finne ut om lovens intensjon om åpenhet også har vært fulgt opp med åpenhet fra foreldrenes side når det gjelder hvordan barna er blitt til. Undersøkelsen viste at bare ti prosent av barna var blitt informert om at de var resultat av sæddonasjon. De fleste foreldrene hadde informert sine barn når barnet var mellom tre og sju år gammelt. Det lave antallet barn som var blitt informert må sees i sammenheng med at ca halvparten av barna i studien var under fire år. De foreldrene som hadde informert barnet var generelt fornøyd med denne beslutningen. Ytterligere 40 prosent av foreldreparene opplyste at de hadde til hensikt å fortelle barnet senere. Ca. 20 prosent opplyste at de ikke kom til å opplyse barnet om dette, mens ti prosent var usikre. Andelen barn som kjente til hvordan de var blitt til, var størst i de yngste aldersgruppene. Også andelen foreldre som hadde fortalt andre enn barnet selv om hvordan det var blitt til, var størst blant foreldrene til de yngste barna. Den svenske regjeringen nedsatte i mars 2001 en komité som blant annet skal evaluere de nevnte anbefalingene som Riksdagen har stilt seg bak. Frist for dette arbeidet er satt til årsskiftet 2003/2004. I Danmark ble lov om kunstig befrugtning i forbindelse med lægelig behandling, diagnostik og forskning mv. vedtatt i 1997 (Lov nr. 460 af 10/06/1997). Før dette fantes det ingen samlet lov om assistert befruktning i Danmark. Også i Danmark stilles det krav om at assistert befruktning kun skal tilbys kvinner som er gift eller lever sammen med en mann i ekteskapsliknende forhold. Det kreves skriftlig samtykke fra begge parter. Loven forbyr transplantasjon av eggstokker til en kvinne med det formål å avhjelpe infertilitet. Loven forbyr også salg av ubefruktede og befruktede egg. Det åpnes for donasjon av egg dersom eggene tas ut i forbindelse med IVF-behandling av den donerende kvinne. Det forutsettes at den donerende kvinnes identitet ikke er kjent for paret. Befruktede og ubefruktede egg kan oppbevares i inntil to år. Det er videre bestemt at dersom den ene av partene dør eller paret separeres eller skilles, skal de lagrede befruktede eggene destrueres. Det er dessuten ikke tillatt å ta med ubefruktede eller befruktede egg til utlandet for å foreta assistert befruktning der. Det er videre inntatt et forbud mot surrogatmoderskap. Nye behandlingsmetoder skal godkjennes av myndighetene før de kan tas i bruk . Det skal foreligge uttalelser fra Etiske Råd og Sundhedsstyrelsen før Sundhedsministeren tar avgjørelsen. egg, med unntak av forskning hvor formålet er å forbedre de metodene som blir anvendt til kunstig befruktning. I Storbritannia er assistert befruktning regulert av The Human Fertilisation and Embryology Act 1990. Loven omfatter både donorinseminasjon og IVF-behandling, samt lagring av sæd, egg og befruktede egg og forskning på befruktede egg. Loven etablerer også et lisens-system som skal sørge for at forskning på og utnyttelse av befruktede egg utføres forsvarlig. Loven fastslår at assistert befruktning kun kan foretas når det er tatt hensyn til barnets velferd, blant annet barnets behov for en far, men det stilles ikke krav om ekteskap eller samboerskap. Det er tillatt å donere både ubefruktede og befruktede egg. Loven administreres av et eget organ kalt The Human Fertilisation and Embryology Authority (HFEA). HFEA har blant annet som oppgave å overvåke behandling og forskning på dette området. Dette organet skal godkjenne alle sykehus og private klinikker som foretar assistert befruktning. Forskning på befruktede egg krever også godkjenning fra HFEA. Et vilkår for godkjenning er at HFEA anser bruken av befruktede egg som nødvendig for den aktuelle forskningen. Befruktede egg anvendt i forskning kan ikke oppbevares lenger enn 14 dager. Det forutsettes videre at de som har avgitt egg og sæd for å skape befruktede egg skal ha samtykket til at det blir brukt til forskning. Når det gjelder opplysninger om egg- og sæddonorer skal HFEA også kunne opplyse myndige personer som henvender seg dit om hvorvidt de er unnfanget ved hjelp av donerte egg eller donert sæd. For å gjøre dette mulig ble det fra 1. august 1991 etablert et register som inneholder informasjon om alle barn født etter assistert befruktning. Ingen informasjon om pasienter, deres barn eller donorer vil bli gitt ut fra registeret, og barnas navn er heller ikke registrert. Det er lagret informasjon om donorenes utseende, interesser og yrke. Denne type informasjon kan bli gitt ut. Det er imidlertid forbudt å gi ut informasjon om donors identitet. Det pågår imidlertid nå en diskusjon om sæddonors anonymitet også i Storbritannia. I Tyskland er det ved lov bestemt at maksimum tre egg kan tilbakeføres til kvinnen i forbindelse med IVF-behandling. Dette for å redusere antallet flerlingefødsler. I Tyskland og Østerrike er det ikke tillatt å lagre befruktede egg. Eggdonasjon er heller ikke tillatt. I Tyskland tillates frysing av såkalte zygoter, det vil si egg før den første celledelingen har skjedd. Det innebærer at befruktningen defineres som en prosess, hvor egget ikke anses som befruktet før kjernen i eggcellen har smeltet sammen med kjernen i sædcellen. Før denne sammensmeltingen har skjedd defineres egget som ubefruktet og kan dermed lagres. En tysk lov om beskyttelse av embryoer (Embryonensschutzgesetz fra 1990) regulerer forskning og diagnostisering av embryoer. Av Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin artikkel 18 fremgår at når den nasjonale lov tillater forskning på befruktede egg, skal den sikre tilstrekkelig beskyttelse av det befruktede egg utenfor menneskekroppen (in vitro). Konvensjonen tar ikke direkte stilling til preimplantasjonsdiagnostikk. Regler om dette vil bli utformet i en fremtidig protokoll om beskyttelse av det befruktede egg og foster. I bioteknologiloven § 2-1 brukes begrepet kunstig befruktning som en fellesbetegnelse for kunstig inseminasjon og befruktning utenfor kroppen. Kunstig inseminasjon defineres som innføring av sæd i kvinnen på annen måte enn ved samleie. Befruktning utenfor kroppen defineres som befruktning av egg utenfor kvinnens kropp, også kalt in vitro fertilisering (IVF). I høringsnotatet ble lovens definisjon av kunstig befruktning foreslått videreført uten materielle endringer. Få av høringsinstansene har merknader til denne bestemmelsen. Statens helsetilsyn, Bioteknologinemnda (13 av 17 medlemmer), NTNU og Foreningen for ufrivillig barnløse mener at assistert befruktning er et mer dekkende uttrykk enn kunstig befruktning. «Vi mener at assistert befruktning er et mer dekkende og mindre stigmatiserende uttrykk enn kunstig befruktning. Betegnelsen assistert befruktning anvendes i fagmiljøene. Helsetilsynet ser det som meget viktig at de språklige begreper som anvendes i norsk medisin både er dekkende og vekker de rette assosiasjoner for hva begrepet står for. Vi vil derfor foreslå at kunstig befruktning i forslaget til lovtekst erstattes med assistert befruktning. Foreningen for ufrivillig barnløse uttaler bl.a. «Begrepet «kunstig befruktning» er gammeldags og feilaktig. Det er satt sammen av «kunstig inseminasjon» og «befruktning utenfor kroppen», som er de tidligste begreper benyttet om assistert befruktning (som for eksempel i den første bioteknologiloven og Lønning I-utvalgets rapport fra 1987). Fagmiljø og pasienter benytter i dag «assistert befruktning», som er en oversettelse av det engelske begrepet Assisted Reproductive Techniques (ART), og som også internasjonalt regnes som den korrekte måten å omtale behandlingsmetoden. Det er ingenting kunstig med de barna som fødes etter slik behandling, men deres start mot livet var assistert. (...)»Kunstig befruktning» skaper feilaktig assosiasjoner om behandlingsmetoden som ingen er tjent med at benyttes videre i fremtiden. Flere høringsinstanser som ikke har uttalt seg konkret til begrepsbruken, benytter imidlertid benevnelsen assistert befruktning i sin høringsuttalelse når forslag under dette kapittelet omtales. Biologinemnda og Sosial- og helsedirektoratet reiser spørsmål om og hvordan loven bør regulere eventuelle fremtidige nye teknikker for framstilling av humane embryoer enn ved assistert befruktning. Departementet har på bakgrunn av høringsinstansenes innspill vurdert bruken av begrepet «kunstig befruktning» på nytt. Etter departementets syn er det generelt viktig å benytte begreper som fagmiljøene mener er korrekte, og som er dekkende for den virksomhet som skal beskrives. Departementet legger videre vekt på at begrepet «kunstig befruktning» oppleves som belastende og stigmatiserende av dem dette gjelder. Departementet har videre merket seg at begrepet «assistert befruktning» har blitt stadig mer innarbeidet ved omtalen av behandling for ufrivillig barnløse. Departementet er enig i høringsinstansenes påpeking om at «assistert befruktning» er et bedre uttrykk enn «kunstig befruktning» og har derfor foreslått å endre dette i lovforslaget. Som en konsekvens av dette foreslås det også at begrepet «kunstig inseminasjon» endres til «inseminasjon». For øvrig finner ikke departementet grunn til å endre bestemmelsen, og foreslår den videreført uten materielle endringer. Med assistert befruktning menes både inseminasjon av sæd i kvinnen på annen måte enn ved samleie, og befruktning av kvinnens egg utenfor kvinnens kropp. Bestemmelsen omfatter både bruk av ektefelle eller samboers sæd og av donorsæd. I bioteknologiloven § 2-2 heter det at kunstig befruktning bare kan utføres på kvinne som er gift eller som er samboer med en mann i ekteskapsliknende forhold. Med samboer i ekteskapsliknende forhold siktes det til at samboerskapet har en viss stabilitet. I lovens forarbeider ( Ot.prp.nr.37 (1993-1994) siden 48) er det antydet ca tre til fem års varighet. For øvrig fremgår det av bestemmelsen at kvinnen skal være gift eller samboende med en mann. Dette medfører at lesbiske kvinner som lever sammen i samboer- eller partnerskap ikke kan få utført kunstig befruktning. Likedan utelukker bestemmelsen kunstig befruktning til enslige. 2.4.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) Kravet til samlivsform er drøftet i Stortingsmeldingen på side 25 og 26. Det vises her til at kunstig befruktning innen helsetjenesten i dag tilbys for å avhjelpe mannlig og kvinnelig medisinsk infertilitet eller på annen måte uforklarlig infertilitet. På denne bakgrunn ble det ikke foreslått endringer i kravet til samlivsform. Sosialkomiteen uttaler i innstillingen ( Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 7) at manglende fruktbarhet hos minst den ene av partnerne er en rasjonell betingelse for kunstig befruktning, og bør videreføres. I høringsnotatet ble det i tråd med sosialkomiteens innstilling, jf 2.4.2, foreslått en videreføring av gjeldende bestemmelse om krav til samlivsform. Et fåtall høringsinstanser har kommentert denne bestemmelsen. Statens helsetilsyn, Bioteknologinemnda (10 mot 9) og Norges Kristelige Legeforening støtter lovforslagets krav til samlivsform. Norsk sykepleierforbund mener at kravet til samlivsform er av underordnet betydning fordi det er parets egnethet som er viktigst. Norges Ingeniørorganisasjon mener at bestemmelsen diskriminerer mennesker som lever i partnerskap. Det vises til at det viktige i denne sammenheng er egnethet til å fungere som foreldre og hvorvidt paret lever i stabile forhold, og ikke om man lever i et heterofilt parforhold. «LLH mener Stortinget og Departementet her forfekter et syn som hører fortiden til. Dagens samfunn består ikke lenger bare av kjernefamilien med mor og far. I dag kan lesbiske og homofile inngå partnerskap og adoptere den annens barn. I tillegg opplever lesbiske og homofile en stadig større forståelse og aksept i dagens samfunn. Som et ledd i denne utviklingen bør lesbiske og heterofile par likestilles ved vurderingen av om kunstig befruktning skal tilbys. Det avgjørende må være om paret ikke er i stand til å få barn ved ordinært samleie, uavhengig av om årsaken er medisinsk eller ikke. Når det gjelder spørsmålet om å åpne for at assistert befruktning skal kunne tilbys enslige kvinner eller lesbiske par, vil departementet vise til at assistert befruktning innen helsetjenesten i dag tilbys for å avhjelpe mannlig og kvinnelig medisinsk infertilitet eller på annen måte uforklarlig infertilitet. Det har ikke vært en målsetting å etablere et tilbud for å avhjelpe andre årsaker til barnløshet. Departementet mener det er riktig å holde fast ved dagens begrunnelse for helsetjenestens tilbud om assistert befruktning, og har i tråd med Stortingets tilråding ikke funnet grunnlag for å foreslå utvidelser når det gjelder hvem som kan få et slikt tilbud. En forutsetning for assistert befruktning er således at kvinnen er gift eller samboer med en mann i ekteskapsliknende forhold. Dette innebærer at assistert befruktning ikke kan utføres på enslige eller lesbiske kvinner. Med samboere i ekteskapsliknende forhold siktes det til at samboerskapet skal være av en viss stabilitet. Forarbeidene til gjeldende lov har antydet 3-5 års varighet. Det understrekes at et forholds stabilitet ikke alltid kan utledes av antall år paret har bodd sammen. Forholdets stabilitet vil være et moment i vurderingen av om assistert befruktning skal tilbys. og selv har eller er bærer av en alvorlig arvelig sykdom. I høringsnotatet var det ikke foreslått materielle endringer i bestemmelsen, men kun foretatt en endring av ordlyden ved at «og» ble byttet ut med «eller» slik at ordlyden i bestemmelsen ble i tråd med det den var ment å regulere. Det er kun Bioteknologinemnda som har kommentert denne bestemmelsen og de anbefaler at «eller» erstattes med «og/eller». Hvis det står «eller», mener nemnda at personer som både er infertile og bærere av alvorlig sykdom ikke vil oppfylle lovens vilkår. Bestemmelsen oppstiller spesielle vilkår for inseminasjon som kommer i tillegg til de generelle vilkårene. Med inseminasjon forstås innføring av sæd i kvinnen på en annen måte enn ved samleie. Bestemmelsen gjelder både inseminasjon av sæd fra ektefelle eller samboer og fra donor, og klargjør de medisinske indikasjonene som må foreligge før inseminasjon kan utføres. Behandlingsmetoden tar sikte på å avhjelpe dårlig sædkvalitet eller mannlig sterilitet. Bestemmelsen må forstås slik at befruktningsudyktighet eller det å ha eller være bærer av alvorlig arvelig sykdom eller begge deler, er vilkår for å få tilbud om inseminasjon. Inseminasjon kan også utføres dersom kvinnen er bærer av alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom. Dette må sees i sammenheng med § 2-13 om behandling av sæd før befruktning. Bestemmelsen har ikke reist vanskelige problemstillinger eller tolkningstvil. Bortsett fra den foreslåtte presiseringen, foreslås det ingen materielle endringer. Befruktning utenfor kroppen kan i følge bioteknologiloven § 2-10 bare finne sted når kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet. Videre er det i dag et krav om at slik behandling bare kan utføres med parets egne egg- og sædceller. Dette innebærer et forbud mot bruk av donoregg. Det medfører også at donorsæd ikke kan benyttes i kombinasjon med befruktning utenfor kroppen (IVF). I § 2-10 annet ledd vises det til at befruktning utenfor kroppen også kan finne sted ved alvorlig arvelig sykdom etter nærmere bestemmelser gitt av departementet. Bestemmelsen må sees i sammenheng med § 4-2 om preimplantasjonsdiagnostikk, dvs. genetisk undersøkelse av et befruktet egg før det settes inn i livmoren. For nærmere omtale av preimplantasjonsdiagnostikk vises til 2.11. 2.6.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I Stortingsmeldingen foreslår departementet at dagens vilkår for befruktning utenfor kroppen videreføres. I Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 8 går imidlertid komiteen inn for at bruk av donorsæd sidestilles ved kunstig inseminasjon og ved befruktning utenfor kroppen. Flertallet påpeker at sæddonasjon ikke vil medføre uklarheter om biologisk opphav, verken ved kunstig inseminasjon eller ved IVF, og går derfor inn for å sidestille bruken av donorsæd ved de to formene for kunstig befruktning. Som en oppfølging av Stortingets behandling av Stortingsmeldingen foreslo departementet å sidestille sæddonasjon ved kunstig inseminasjon og ved IVF. Dette innebærer en endring av gjeldende bestemmelse om vilkår for befruktning utenfor kroppen. For å tydeliggjøre bestemmelsens forbud mot donasjon av egg, ble det foreslått å ta inn en egen bestemmelse om dette i lovutkastet § 2-15 første ledd. Som en følge av disse endringene ble kravet om at befruktning utenfor kroppen bare kan utføres med parets egne egg- og sædceller foreslått tatt ut av denne bestemmelsen. Departementet understreket at den foreslåtte endringen av bestemmelsen ikke medfører noen materielle endringer av kravet om at befruktning utenfor kroppen bare kan utføres med kvinnens egne egg. Dette følger av høringsnotatets forslag om forbud mot eggdonasjon. Som nevnt under 2.6.1 viser gjeldende bioteknologilov § 2-10 annet ledd til bioteknologiloven § 4-2 om preimplantasjonsdiagnostikk for situasjoner hvor befruktning utenfor kroppen kan være aktuelt på grunn av alvorlig arvelig sykdom. I høringsnotatet foreslo departementet et forbud mot preimplantasjonsdiagnostikk. Flere høringsinstanser, bl.a. Statens helsetilsyn, Bioteknologinemnda (9 mot 8), Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Buskerud fylkeskommune, og Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, støtter forslaget om at donorsæd kan benyttes ved befruktning utenfor kroppen. Flere av disse høringsinstansene peker på at dette bør medføre at det også åpnes for eggdonasjon. Befruktning utenfor kroppen kan for det første finne sted når det foreligger ufruktbarhet hos kvinnen. Det kan være flere årsaker til dette, for eksempel tette eggledere. For det andre kan befruktning utenfor kroppen finne sted ved ufruktbarhet hos mannen. Dette kan bl.a være tilfelle ved dårlig sædkvalitet hos mannen. Forslaget om å tillate donorsæd ved befruktning utenfor kroppen innebærer at metoden også kan benyttes når mannen er steril. Befruktning utenfor kroppen kan for det tredje finne sted ved uforklarlig befruktningsudyktighet. Dette dreier seg om tilfeller der man til tross for utredning ikke kan finne årsaken til infertiliteten verken hos mannen eller kvinnen. Det vises videre til det foreslåtte forbudet mot genetiske undersøkelser av befruktede egg (preimplantasjonsdiagnostikk), jf 2.11. Som en konsekvens av dette foreslår departementet at henvisningen til preimplantasjonsdiagnostikk før befruktning utenfor kroppen ved alvorlig arvelig sykdom utgår. Kravene til informasjon og samtykke i forbindelse med kunstig befruktning fremgår av bioteknologiloven § 2-3 og § 2-4 . Det følger av § 2-3 at det skal foreligge skriftlig samtykke fra kvinnen og hennes ektemann eller samboer før behandlingen med kunstig befruktning påbegynnes. Det fremgår også at det er behandlende leges ansvar å påse at samtykket fremdeles er gyldig når behandlingen påbegynnes. I § 2-4 annet ledd fastslås at paret skal gis informasjon om behandlingen, og om de medisinske og rettslige virkningene behandlingen kan få. I Ot.prp.nr.37 (1993-1994) er det presisert at paret må informeres om at behandlingen ikke alltid ender med barnefødsel. Informasjonen må gis på en slik måte at parets forventninger blir så realistiske som mulig. 2.7.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I Stortingsmeldingen er det kort gjort rede for at det i dansk lov om assistert befruktning er tatt inn en bestemmelse om informasjon til paret. Her fremgår det at informasjonen skal inneholde orientering om behandlingens virkninger, bivirkninger og risiko. I tillegg skal det gis informasjon om adopsjon. Departementet ga i Stortingsmeldingen uttrykk for at det også i Norge bør lovfestes en plikt for behandlende lege til å gi informasjon om adopsjon. For mange par kan dette være et godt alternativ til kunstig befruktning. Komiteen påpekte i Innst.S.nr.238 (2001-2002) «siden metoden er ressurskrevende og utsetter begge partnere for et mentalt press mens behandlingen pågår, kan den bli etterfulgt av betydelig skuffelse og frustrasjon dersom behandlingen ikke lykkes. I noen tilfeller vil partnerne kanskje være tjent med å vurdere andre løsninger, som adopsjon. Når det gjelder samtykke understreket departementet i Stortingsmeldingen at dokumentert samtykke fra begge parter forut for hvert enkelt behandlingsforsøk bør være en viktig forutsetning for kunstig befruktning. Komiteen støtter departementets syn, og uttaler på side 8 i innstillingen: «Når så vel ubefruktede og befruktede egg som sæd vil kunne fryses ned, vil selve svangerskapet etter dagens lovgivning kunne gjennomføres opptil tre år etter at uthenting av eggene finner sted. I mellomtiden kan parets samliv ha endret karakter slik at det ikke lenger er gitt at begge partnere har sammenfallende interesser når det gjelder framtidige, felles barn. Det framstår derfor etter komiteens mening som rimelig at det skal gis samtykke fra begge partnere foran alle de assisterte befruktningsforsøk som gjennomføres, og ikke bare ved oppstart av det første. I høringsnotatet ble det foreslått å slå sammen bestemmelsene om informasjon og samtykke til en bestemmelse. Gjeldende bestemmelse om at paret skal gis informasjon om behandlingen og om de medisinske og rettslige virkningene behandlingen kan få, ble foreslått videreført. Det ble i tillegg tatt inn en ny setning om at det skal informeres om adopsjon som et alternativ til kunstig befruktning. Videre ble kravet om at behandlende lege skal påse at det skal foreligge skriftlig samtykke fra kvinnen og hennes ektemann eller samboer før behandlingen med kunstig befruktning påbegynnes videreført. I forbindelse med evalueringen av loven ble det påpekt at det var uklart hva som menes med «behandlingen påbegynnes», og i høringsnotatet ble det derfor presisert at nytt skriftlig samtykke skal innhentes ved gjentatte behandlinger. Et fåtall høringsinstanser har kommentert denne bestemmelsen. Blant disse er det imidlertid uenighet om det bør framgå av lovteksten at alle par skal gis informasjon om adopsjon. Norges Kristelige Legeforening støtter at det gis informasjon om adopsjon. Volvat medisinske senter mener at det er utidig innblanding i helsearbeidernes virke når de i lovs form pålegges å informere om adopsjon. De viser til at det ikke vil være aktuelt for alle par. Bioteknologinemnda uttaler: «God informasjon til par som søker behandling for barnløshet er viktig. Bioteknologinemnda ser det ikke som uheldig at det også skal gis informasjon om adopsjon, men stiller spørsmål om hvor relevant dette er. Nemnda antar at par som, etter en medisinsk og psykososial vurdering, får tilbud om assistert befruktning meget vel kjenner til at adopsjon er et alternativ. Etter departementets vurdering er det svært viktig at paret er godt informert både om virkninger og risiko ved assistert befruktning. De må få informasjon om hvordan behandlingen vil foregå, hvor lenge den forventes å pågå og de medisinske og psykologiske virkningene av behandlingen. Paret må videre informeres om at behandlingen ikke alltid ender med barnefødsel. Hvis det skal benyttes donorsæd, må det dessuten informeres om de rettslige virkningene av dette, om hvilke etiske og moralske plikter de har ovenfor et eventuelt barn og om hvilke rettigheter barnet vil ha. Noen høringsinstanser har vært kritiske til et lovkrav om informasjon om adopsjon. Det er departementets oppfatning at for flere par vil adopsjon kunne være et godt alternativ til assistert befruktning. En forutsetning for at parene skal kunne vurdere et slikt alternativ er at de gis relevant informasjon om dette. Departementet vil påpeke at informasjonen selvfølgelig må tilpasses situasjonen til det enkelte par og at den må gis slik at den ikke oppleves påtrengende, men som en nøktern opplysning om mulige alternativer. Departementet viser til vurderingene i Stortingsmeldingen og Innst.S.nr.238 (2001-2002) og fastholder forslaget om at det også skal gis informasjon om adopsjon som et alternativ til assistert befruktning. Departementet vil i samarbeid med Barne- og familiedepartementet ta initiativ til å utarbeide informasjonsmateriell. Ingen av høringsinstansene har hatt vesentlige merknader til høringsnotatets forslag om samtykke, og departementet foreslår at dette videreføres. Behandlende lege har etter lovforslaget plikt til å påse at det foreligger gyldig samtykke forut for hvert behandlingsforsøk. Med behandlende lege menes den lege som beslutter at det enkelte forsøk skal iverksettes ved den virksomhet som utfører assistert befruktning. Med forsøk forstås i denne sammenheng hver gang et befruktet egg skal settes inn i kvinnens livmor. første gang, må paret avgi nytt skriftlig samtykke ved et eventuelt nytt forsøk. Før behandling med donorsæd må moren og sosial far (dvs. ektemann eller samboer) gi skriftlig samtykke hvor det fremgår at begge er enige om behandlingsmåten. I samtykkeerklæringen bør det fremgå at mannen er innforstått med at han vil bli juridisk og sosial far til det barnet som kan bli født som et resultat av behandling med donorsæd. For ugifte samboere vil farskapet fastsettes ved vedgåelse under svangerskapet eller etter fødselen, jf lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre § 4. Samtykkeerklæringen(e) skal vedlegges kvinnens journal. Beslutningen om å tilby behandling med sikte på kunstig befruktning treffes av lege, jf bioteknologiloven § 2-4. Det fremgår av lovbestemmelsen at avgjørelsen skal bygge på medisinske og psykososiale vurderinger av paret. Det følger av forarbeidene at det er hensiktsmessig at det er legen som eventuelt skal utføre behandlingen eller som har ansvaret for behandlingen som fatter avgjørelsen. Videre fremgår det følgende av forarbeidene: «Legen skal vurdere om det er behov for spesialkompetanse under vurderingen. Slik kompetanse kan være psykolog, psykiater eller sosialkurator, og bør være tilgjengelig der kunstig befruktning foretas.» ( Ot.prp.nr.37 (1993-1994) side 49). 2.8.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I Stortingsmeldingen ga departementet uttrykk for at det i forbindelse med legens medisinske og psykososiale vurdering av paret bør fremgå klarere av loven at det skal legges vekt på foreldrenes omsorgsevne og barnets beste. Videre ble det gitt uttrykk for at det er behov for å klargjøre at den lege som skal avgjøre om behandling med sikte på kunstig befruktning skal tilbys, må kunne innhente nødvendig informasjon for å foreta den medisinske og psykososiale vurderingen av paret. I Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 7 framgår det: «Komiteen mener det skal foreligge en forutgående og grundig kartlegging av partnernes motivasjon før in vitro fertiliseringen igangsettes, og støtter at dagens krav til hvem som kan motta dette tilbudet, videreføres. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at siden metoden er ressurskrevende og utsetter begge partnere for et mentalt press mens behandlingen pågår, kan den bli etterfulgt av betydelig skuffelse og frustrasjon dersom behandlingen ikke lykkes. I noen tilfeller vil partnerne kanskje være tjent med å vurdere andre løsninger, som adopsjon. Råd vedrørende slike valg forutsetter at den ansvarlige legen får tilgang til tilstrekkelig informasjon om paret, om deres helsemessige tilstand og om deres innbyrdes sosiale relasjoner. Gjeldende bestemmelse om at det er en lege som treffer beslutningen om å foreta behandling med sikte på kunstig befruktning, og at avgjørelsen skal bygge på medisinske og psykososiale vurderinger av paret, ble foreslått videreført i høringsnotatet. Det ble presisert i lovforslagets § 2-6 første ledd at det i denne vurderingen skal legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste. Departementet foreslo videre at det i lovutkastet § 2-6 annet ledd skal fremgå at legen skal innhente den informasjon som er nødvendig for å foreta en helhetsvurdering av paret. Et fåtall av høringsinstansene har kommentert denne bestemmelse. Bioteknologinemnda og Den Norske jordmorforening støtter presiseringen om at det skal legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste. Bioteknologinemnda uttaler bl.a.: «Nemnda støtter også departementets forslag om at legen skal kunne ha mulighet for å innhente relevant informasjon for å kunne treffe beslutninger om et par skal få tilbud om assistert befruktning. Dette gjelder også taushetsbelagte opplysninger. Bioteknologinemnda er delt i synet på hva konsekvensene kan være dersom paret motsetter seg at taushetsbelagt informasjon innhentes. Syv av medlemmene mener at par skal kunne nektes tilbud om assistert befruktning, mens fem av medlemmene mener disse ikke automatisk er uegnet for assistert befruktning. Barneombudet stiller seg spørrende til denne bestemmelsen, og mener at bestemmelsen om psykososiale vurderinger av paret og vektlegging av parets omsorgsevne bør utgå. Barneombudet mener en slik vurdering kan resultere i at det skapes usikkerhet hos foreldrene, og at den kan oppleves krenkende. I stedet bør det innføres en bestemmelse om at foreldrene skal få god informasjon om særlige utfordringer de står overfor. Subsidiært foreslår Barneombudet at det tas inn i bestemmelsen et krav om at legen må benytte spesialistkompetanse som beskrevet i merknaden. Senter for medisinsk etikk, UiO har ingen innvendinger mot at en lege skal foreta en psykososial vurdering av paret, men stiller spørsmål ved om legen alene har kompetanse til dette. Det pekes på at denne avgjørelsen, som i andre sammenhenger, bør tas av et tverrfaglig team. Den norske lægeforening mener det er viktig at en slik vurdering gjøres mest mulig objektiv og ensartet, og anmoder om at det utarbeides klare retningslinjer for hva en slik vurdering skal bygge på. Foreningen for ufrivillig barnløse uttaler i et tillegg til sin opprinnelige høringsuttalelse: «Foreningen ser behov for å ha en lovhjemmel som åpner for å gi avslag til åpenbart uegnede foreldre, men reagerer på at det skal foretas en generell vurdering av den psykososiale omsorgsevnen av alle par som har behov for assistert befruktning. Muligheten til å gi avslag til åpenbart uegnede foreldre eksisterer innenfor rammen av dagens lovgivning, og foreningen ser ikke behovet for å endre dette. Bestemmelsen i dagens bioteknologilov tydeliggjør at det er en lege som avgjør om et par skal tilbys assistert befruktning. Med lege i denne sammenheng menes lege ved virksomheten som utfører assistert befruktning. Det fremgår av forarbeidene at det ofte vil være naturlig at det er legen som skal utføre behandlingen som avgjør dette. Legen skal i tillegg til å vurdere om lovens vilkår for å tilby assistert befruktning er oppfylt, foreta en medisinsk og psykososial vurdering av paret. Kravet om at det skal foretas en medisinsk og psykososial vurdering av paret er således en videreføring av gjeldende rett. I tillegg ble det i høringsnotatet foreslått at det skal framgå av lovteksten at det skal legges vekt på parets omsorgsevne og at det skal tas hensyn til barnets beste. Hensikten med å foreslå dette tatt inn i lovteksten var å tydeliggjøre viktige vurderinger som skal foretas, men som kun fremgår av forarbeidene til gjeldende lov. I Ot.prp.nr.37 (1993-1994) side 49 uttales det: «Den psykososiale vurdering kommer i tillegg til den medisinske vurdering. Det vil i hovedsak være en vurdering av om paret er i stand til å gå igjennom behandlingen og senere gi barnet en trygg oppvekst. Når samfunnet gjennom assistert befruktning medvirker til at barn blir unnfanget, er det naturlig at det også har et ansvar for at det foretas en vurdering av parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste. Dette er etter departementets oppfatning momenter som skal vektlegges i legens individuelle og helhetlige vurdering av paret. Norge er etter FN's barnekonvensjon forpliktet til å sørge for at barn får trygge oppvekstvilkår, og departementet mener derfor at det er viktig å synliggjøre hensynet til barnet i lovteksten. Departementet kan imidlertid se at den foreslåtte presiseringen kan misforstås. Det har ikke vært departementets hensikt å innføre en tilsvarende vurdering av par som søker om assistert befruktning som det som i dag gjøres av par som søker om adopsjon. Som det fremgår av forarbeidene til gjeldende lov, skal det bl.a vurderes om paret mentalt er i stand til å gå igjennom behandlingen. Assistert befruktning kan være en stor fysisk og psykisk belastning, og det er viktig at paret har vanlig god psykisk helse. Disse parene har ofte ønsket seg barn lenge, og departementet vil understreke at et slikt ønske om barn langt på vei kan være en sikkerhet for at barnet får en trygg oppvekst. For par hvor det kan være aktuelt å benytte donorsæd i behandlingen, er det viktig at legen forsikrer seg om at paret er innforstått med at barnet kan ønske å finne identiteten til sædgiver. Hensikten med vurderingen vil i første rekke være å identifisere par som ikke bør starte opp behandlingen, eller som ikke vil være egnet som foreldre. Det bør legges til grunn at behandlende lege i de fleste tilfellene selv kan stå for vurderingen ved å foreta en god anamnese. Det følger av helsepersonellovens krav til faglig forsvarlighet at legen må innhente nødvendig spesialkompetanse til hjelp i den konkrete vurderingen av paret når legen selv ikke har nødvendig kompetanse til å foreta en slik vurdering. Slik kompetanse kan for eksempel være psykolog, psykiater eller sosialkurator. Dersom legen mener det er nødvendig å innhente taushetsbelagte opplysninger, forutsettes det at paret samtykker til at legen innhenter disse. Det bør også være i parets interesse at legen får et best mulig grunnlag for å treffe beslutningen. endret forslaget i høringsnotatet på dette punktet for å klargjøre at å innhente relevante opplysninger bare er noe som gjøres når legen finner det nødvendig. I vurderingen av om paret skal tilbys assistert befruktning må det også foretas en medisinsk vurdering. I tillegg til å vurdere om paret oppfyller lovens medisinske vilkår for å kunne tilbys assistert befruktning, må det også legges vekt på kvinnens alder. Som veiledende aldersgrense for befruktning utenfor kroppen var det i forarbeidene til gjeldende lov anbefalt at kvinnen er over 25 år og under 38 år, og at mannen er innen rimelig aldersmessig avstand fra henne. Begrunnelsen for å sette en øvre aldersgrense har vært at muligheten for å bli gravid synker med alderen. I lys av utviklingen innen dette området siden 1994 har departementet kommet til at det kan være grunn til å angi en øvre aldersgrense på 40 år. Departementet vil understreke at selv om aldersgrensen er en anbefaling i forhold til når assistert befruktning kan tilbys, må den behandlende lege foreta en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Legen som fatter beslutning om at behandlingen skal iverksettes, har ansvar for å påse at det er foretatt medisinske og psykososiale vurderinger av paret. Departementet har av pedagogiske grunner funnet det hensiktsmessig å samle presentasjonen og vurderingen av de bestemmelsene som omhandler ulike sider ved sæddonasjon. Dette gjelder høringsnotatets forslag til § 2-7, § 2-8 og § 2-9. Departementet vil derfor i det følgende presentere gjeldende rett, forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurderinger samlet for disse bestemmelsene. I henhold til bioteknologiloven § 2-7 har helsepersonell en plikt til å sørge for at sædgivers identitet blir holdt hemmelig for barnet og paret, og tilsvarende at barnets og parets identitet blir holdt hemmelig for sædgiver. Bioteknologiloven § 2-5 setter grenser for hvilke virksomheter som har adgang til å fryse ned eller på annen måte lagre sæd. Bestemmelsen viser til § 8-1 og krever at kun institusjoner som er godkjent for kunstig befruktning kan fryse ned eller lagre sæd. Godkjenning av institusjoner ligger etter loven til departementet, men er delegert til Sosial- og helsedirektoratet. Det følger av bioteknologiloven § 2-6 at det er behandlende lege som velger egnet sædgiver. Av lovens forarbeider fremgår det at man med «egnet sædgiver» mener sædgivere med et normalt spermatogram og som ikke er bærer av arvelige eller smittsomme sykdommer. Det skal heller ikke foreligge mistanke om slik sykdom. Det heter videre at giveren bør være en ung mann med god fysisk og psykisk helse, og at legen bør velge en sædgiver med samme øyenfarge som sosial og juridisk far ( Ot.prp.nr.37 (1993-94 side 50)). 2.9.3 St.meld.nr.14 (2001-2002) Etter en avveining av argumentene for og imot anonymitet foreslo departementet i Stortingsmeldingen å oppheve sædgivers anonymitet (jf. St.meld.nr.14 (2001-2002) side 29-30). Et flertall i Sosialkomiteen sluttet seg til dette. Selv om det også anføres argumenter for å opprettholde anonymiteten, nevner komiteens flertall en rekke argumenter som taler for at sædgivers anonymitet bør oppheves. De mest sentrale er: - «Barnet bør ha rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Det kan ha psykologisk og medisinsk betydning for barnet at det kjenner sitt opphav («Hvorfor er jeg som jeg er? Er jeg arvemessig disponert for spesielle sykdommer?»). - Barn født etter sæddonasjon bør likebehandles med adoptivbarn, som i henhold til adopsjonsloven § 11 har rett på informasjon om identiteten til sine opprinnelige foreldre. - FNs barnekonvensjon art. 7 sier at «så langt gjørlig» har barnet rett til få kjennskap til hvem foreldrene er. Barnets rett til å få vite bør veie tyngre enn potensielle foreldres ønske om anonymitet. - Det har vært hevdet, og det kan etter komiteens syn lyde plausibelt, at man vil kunne få mer ansvarsfulle donorer når disse vet at de kan komme til å bli oppsøkt av barnet senere i livet. Flertallet konkluderte etter dette med at sædgivers anonymitet bør oppheves. De påpekte samtidig det nasjonale ansvaret for rekruttering av sædgivere og etablering av sædbanker ved godkjente behandlingsinstitusjoner. Behovet for bred informasjon om konsekvensene av lovendringen og om målet om at Norge skal ha nasjonal tilgang på sædgivere ble også påpekt i innstillingen. Komiteen understreket at Regjeringen bør ta initiativ til internasjonalt samarbeid med andre land med tilsvarende eller beslektet lovgivning på dette punktet. I romertallsvedtak I ble følgende besluttet: «Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at det etableres sædbanker ved godkjente behandlingsinstitusjoner, og at det gjennomføres en informasjonskampanje som kan virke rekrutterende for nasjonale donorer til slike banker. I høringsnotatet fulgte departementet opp forslaget i Stortingsmeldingen og Sosialkomiteens uttalelser og foreslo å oppheve sædgivers anonymitet. Det ble særlig lagt vekt på viktigheten av å styrke barns rettigheter. I tillegg ble spørsmål om opplysningsplikt for foreldre, tidspunktet for når barnet kan få opplysninger og om andre skal kunne få tilgang til opplysninger om sædgiver drøftet. Det ble foreslått at kun barnet ved fylte 18 år skulle få rett til informasjon om sædgivers identitet og øvrig registrert informasjon om sædgiver. Bestemmelsen om at sædgiver ikke kan gis opplysninger om parets eller barnets identitet ble videreført i høringsnotatets lovforslag. I tillegg ble det tatt inn en bestemmelse om at behandlende lege plikter å sørge for at opplysninger om sædgivers identitet blir registrert og lagret. I høringsnotatet ble dagens vilkår om at kun virksomheter som har adgang til å utføre assistert befruktning skal kunne fryse ned og på annen måte lagre sæd videreført. Det ble videre foreslått å videreføre gjeldende rett om at import av sæd bare skal kunne skje etter særskilt godkjenning. Som en følge av omorganiseringen av den sentrale sosial- og helseforvaltningen ble denne godkjenningsmyndigheten foreslått lagt til Sosial- og helsedirektoratet. Det ble videre tatt inn en ny bestemmelse om at det ikke skal være adgang til å lagre sæd etter giverens død. Det ble også foreslått å videreføre bestemmelsen om at behandlende lege skal velge egnet sædgiver. Egnet sædgiver innebærer at sædgiveren blant annet må ha god fysisk og psykisk helse. I forbindelse med forslaget om å oppheve sædgivers anonymitet, foreslo departementet i høringsnotatet å lovfeste et vilkår om at sædgiver skal være myndig. Det ble videre foreslått å lovfeste et krav om skriftlig samtykke fra sædgiver om at sæden kan brukes til befruktning, og at det skal være adgang for sædgiver til å trekke tilbake samtykket så lenge sæden ikke har blitt benyttet til befruktning. Høringsinstanser som bl.a. Sosial- og helsedirektoratet, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Helse Bergen HF Haukeland Universitetssykehus, Ullevål universitetssykehus HF, Rikshospitalet, Radiumhospitalet HF, Volvat medisinske senter, Det medisinske fakultet UiO og Foreningen for ufrivillig barnløse går imot forslaget om å oppheve sædgivers anonymitet. Det vises til at dette er en etablert og prøvd behandling med gode resultater og få problemer. Det påpekes bl.a at den nye sosiale situasjonen som vil oppstå som en følge av at anonymiteten oppheves har vi ingen erfaring med, og at den vil være etisk eksperimentell. Det uttales at det er store eksistensielle og etiske forskjeller mellom donorsædbarn og adopsjonsbarn. Det pekes på at risikoen for at tilbudet om sæddonasjon bortfaller er stor, og at iverksettelsen av et slikt forslag bør utsettes til de praktiske konsekvensene er løst, slik at tilbudet om sæddonasjon opprettholdes. Rikshospitalet skriver at høringsnotatets opplysninger om at det ikke er et stort problem å få tak i sædgivere i Sverige er i strid med de opplysningene de har fra fagmiljøene i Sverige. Den norske lægeforening og Bioteknologinemnda (9 mot opphevelse og 8 for opphevelse) er delt i synet på dette spørsmålet. Legeforeningen uttaler: «I denne paragrafen foreslås sæddonors anonymitet opphevet og er begrunnet med at barnet skal ha rett til å vite sitt biologiske opphav. Dette er et sterkt etisk argument som man ikke uten videre kan avvise. Diskusjonen i Legeforeningens sentralstyre avspeiler at dette spørsmålet er vanskelig, og at sentralstyret er delt i dette spørsmålet. Et stort mindretall støtter forslaget om å oppheve sæddonors anonymitet av hensyn til barnets rett til å kjenne sin biologiske far. 1 medlem avsto fra å stemme. Et knapt flertall mener at et slikt vedtak kan skape unødvendige problemer og konflikter både for barnet, biologisk far og sosial far. Andre høringsinstanser, som bl.a. Statens helsetilsyn, Sametinget, Barneombudet, Rettsmedisinsk Institutt, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Høgskolen i Oslo, Norsk sykepleierforbund og Den Norske jordmorforening, støtter forslaget om å oppheves ædgivers anonymitet. Rettsmedisinsk Institutt uttaler: «I dag må det anses å være en allmenn oppfatning av at det er en menneskerett å kjenne sitt biologiske opphav. At våre helsemyndigheter skal stå for systematisk hemmeligholdelse av noe som oppfattes som vesentlig for den enkeltes identitet, ved å opprettholde tilbud om kunstig befruktning med sæd fra en anonym donor, synes derfor som en etterlevning fra deler av medisinens historie som vi i dag ikke finner akseptable. Kun et fåtall av høringsinstansene som har uttalt seg til forslaget om å oppheve sædgivers anonymitet, har uttalt seg om de andre spørsmålene som var drøftet i høringsnotatet. Enkelte, bl.a. Statens helsetilsyn, støtter høringsnotatets forslaget om at det må høstes erfaringer med opphevelse av anonymitet før foreldrene ev. pålegges å informere barnet, og Fylkeslegen i Buskerud påpeker at det er nødvendig med et grundig forarbeid før det tas standpunkt til om sædgivers identitet skal gjøres kjent i andre sammenhenger enn foreslått. Andre, bl.a. Sosial- og helsedirektoratet, ber departementet vurdere opplysningsplikt for foreldre. Senter for medisinsk etikk, UiO reiser spørsmål ved om barnets interesse blir tilstrekkelig ivaretatt når foreldrene ikke pålegges opplysningsplikt, og at det vil skape usikkerhet hos de unge å måtte henvende seg til en offentlig instans. De høringsinstansene som har uttalt seg om når barnet kan få opplysninger om sædgiver, støtter forslaget om 18 års grense. Det har heller ikke kommet innvendinger mot at det er tilstrekkelig at barnet ønsker å vite om det er unnfanget ved hjelp av donorsæd. Sosial- og helsedirektoratet uttaler at det må vurderes om sædgiver skal varsles når informasjon om hans identitet er gitt til barnet, slik at han er forberedt på at han kan bli kontaktet. Flere høringsinstanser uttaler at kun sædgivers identitet bør oppgis til barnet, og ikke annen registrert informasjon. «Bioteknologinemnda anbefaler at det bare er sædgivers identitet (navn og adresse iht. folkeregisteret) som skal oppgis til barnet, og ikke annen registrert informasjon som yrke, interesser, etc. Hvis sædgiver er død skal det ikke gis informasjon om sædgivers slekt og eventuelle andre barn. Dette for å hindre at pårørende til sædgiver får informasjon de ikke har samtykket til og muligens heller ikke har kjennskap til. Når det gjelder spørsmålet om andre enn barnet ved fylte 18 år kan få informasjon om sædgiver, er de høringsinstansene som har uttalt seg delt i synet på dette spørsmålet. Enkelte, bl.a. Den Norske jordmorforening, mener at kun barnet kan be om opplysninger, mens andre høringsinstanser, bl.a. Den norske advokatforening, mener at det i spesielle situasjoner også bør åpnes for at andre enn barnet selv når det ikke er fylt 18 år, kan få kjennskap til donors identitet. Det uttales at det er særlig ved medisinske tilstander dette kan være aktuelt, og foreningen foreslår at det lages et tillegg til § 2-7 om rett til foreldre eller andre med foreldreansvar til å få slik informasjon når barnet ikke er myndig. Bioteknologinemnda er delt i anbefalingene til denne problemstillingen, og har delt uttalelsen inn i flere underpunkter: - 13 av nemndas medlemmer «mener at barnet skal før det fyller 18 år kunne (direkte eller indirekte) ta kontakt med sædgiver i transplantasjonsøyemed i spesielle tilfeller, hvis dette kan gi en klar medisinsk gevinst for barnet». - 1 medlem mener at barnet ikke under noen omstendigheter skal kunne kontakte sædgiver før det er 18 år. - 7 av nemndas medlemmer «anbefaler at barn unnfanget med donorsæd skal kunne kontaktes av helsevesenet mhp. oppsøkende genetisk virksomhet bare i de tilfeller der barnet har kjennskap til sædgivers identitet». - 8 av nemndas medlemmer «anbefaler at barn unnfanget ved donorsæd på særskilte vilkår skal kunne kontaktes mhp. oppsøkende genetisk virksomhet, også i de tilfeller der barnet ikke allerede har kjennskap til sædgivers identitet». - En samlet Bioteknologinemnd anbefaler at sædgiver skal kunne kontaktes av helsevesenet pga. informasjon om genetisk sykdom som har framkommet om barnet i de tilfeller der barnet ikke kan (fordi det ikke har fylt 18 år) eller ønsker å kontakte sædgiver selv. Informasjon til sædgiver skal gis uten å opplyse om barnets identitet eller alder. Sosial- og helsedirektoratet har ikke eksplisitt tatt standpunkt til om andre enn barnet før fylte 18 år skal kunne få opplysninger om sædgiver, men uttaler: (internasjonale) register etter egnede givere. Det er svært usannsynlig at barnet vil ha samme vevstype som mor eller far. Derfor har det etter vårt syn ingen hensikt å opplyse om sædgivers identitet i slike tilfeller. Situasjonen er noe mer komplisert i tilfelle der det oppdages alvorlig arvelig sykdom eller arvelig disposisjon for sykdom hos sædgiver som han ikke er kjent med, jf høringsnotatet del II kapittel 2.11. For det første medfører dette at register over sædgivere til enhver tid er oppdatert angående sædgivers helsetilstand. Vi stiller spørsmål om det i det hele tatt vil la seg gjennomføre i praksis. Dessuten kan slik registrering føles som en unødvendig ekstra belastning for potensielle sædgivere. Og føre til at det blir enda vanskeligere å rekruttere egnede givere. Viktigheten av at barnet/ og eller barnets foreldre informeres om slik sykdom hos sædgiver kan også diskuteres. Etter vårt syn vil dette kun gjelde sykdommer hvor det finnes behandlingsmuligheter og det er viktig at behandlingen igangsettes presymptomatisk. En slik situasjon vil så godt som aldri forekomme. Flere høringsinstanser ber departementet om å presisere at loven ikke har tilbakevirkende kraft. Enkelte av høringsinstansene har uttalt seg til de praktiske sidene ved opphevelsen av anonymitet for sædgiver. Det er imidlertid uenighet om det bør innføres et nasjonalt register over sædgivere, eller om sykehuset der barnet er født er en kompetent institusjon for å gi informasjon om sæddonor. «Bioteknologinemnda anbefaler videre at det innføres et nasjonalt register over sædgivere som ikke er en del av sykehusets elektroniske journalsystem. Dette både for å lette identifiseringen av sædgiver og ev personvernhensyn. En lokal instans (fastlege, legevakt, helsestasjon m.fl.) må kjenne til hvor barn unnfanget med donorsæd skal kunne henvende seg for å få informasjon om sædgivers identitet. Statens helsetilsyn mener at det istedenfor behandlende lege bør stå «den institusjon som utfører den kunstige befruktningen» eller «behandlende lege i spesialisthelsetjenesten». Flere høringsinstanser har kommentert ulike forhold ved høringsnotatets forslag til bestemmelse om valg av sædgiver. Det er bl.a påpekt at det bør framgå av lovteksten at det ikke skal utføres genetiske undersøkelser av donor i forbindelse med sæddonasjon, og at det bør reguleres hvor mange ganger sæd fra en donor benyttes. Senter for medisinsk etikk, UiO uttaler at det er vanskelig å se hvordan bruk av donorsæd fra en avdød person kan være en ekstra belastning for barnet, og at det er vanskelig å se hvordan dette skulle stride verken mer eller mindre mot et kristent eller humanistisk menneskesyn enn bruk av donorsæd fra levende gener. Bare Bioteknologinemnda har uttalt seg til høringsnotates forslag til bestemmelse om lagring av sæd, og nemnda (15 mot 3) støtter forslaget om at det ikke skal være tillatt å lagre eller importere sæd fra avdøde. Helt siden assistert befruktning ble et behandlingstilbud i Norge, har spørsmålet om sædgivers anonymitet vært et omdiskutert tema. Da det første forslaget om lov om kunstig befruktning ble behandlet i Stortinget i 1987 var det en omfattende debatt om hvorvidt sædgiver skulle være anonym. Departementets forslag i høringsnotatet var en oppfølging av Stortingsmeldingen og Stortingets behandling av denne. Departementet har merket seg at høringsinstansene er delt i synet på om sædgiver skal være anonym, og at flere høringsinstanser har gått imot forslaget i høringsnotatet. Det argumenteres bl.a med at dette er en etablert og prøvd behandling med gode resultater og få problemer, og at konsekvensene av å oppheve anonymiteten i praksis innebærer at tilbudet om assistert befruktning med donorsæd i Norge bortfaller. Departementet viser til Legeforeningens uttalelse som på en god måte synliggjør de dilemmaene man her står ovenfor, og hvilke avveininger som foretas. Etter departementets oppfatning bør det viktigste vurderingstemaet i dag være hva som er best for barnet. Departementet viser til FNs konvensjon om barns rettigheter, og legger stor vekt på at det er viktig å styrke barns rettigheter. I henhold til artikkel 7 i konvensjonen har barnet så langt det er mulig rett til å kjenne sine foreldre. Departementet mener at dette hensynet må veie tungt når samfunnet tilbyr bruk av donorsæd ved assistert befruktning. Departementet er av den oppfatning at barn unnfanget ved donorsæd som ønsker å få kunnskap om sin biologiske bakgrunn bør få mulighet til dette. stort problem å få tak i sædgivere i Sverige, viser departementet til punkt 2.9.6.6. hvor situasjonen i Sverige er nærmere beskrevet. Der fremgår det bl.a at antallet sædgivere gikk dramatisk ned umiddelbart etter at anonymiteten ble opphevet, men at de nå har lykkes med å bygge opp en tilfredsstillende sædgivergruppe. Selv om opphevelse av sædgivers anonymitet kan få konsekvenser for omfanget av slik virksomhet i Norge, enten ved at det blir vanskelig å rekruttere nok sædgivere eller fordi parene reiser til utlandet, er departementet av den oppfatning at hensynet til barnets mulighet til å kunne få opplyst sædgivers identitet veier tyngst, og derfor bør være det avgjørende argumentet i denne sammenheng. Departementet viser også til Stortingets behandling av spørsmålet, og viderefører høringsnotatets forslag om å oppheve sædgivers anonymitet. Departementet har funnet det mest hensiktsmessig å redegjøre for vurderingene av de ulike problemstillingene som er aktuelle i den rekkefølge som departementet vil foreslå de nye bestemmelsene. I forbindelse med opphevelse av sædgivers anonymitet er det foreslått at barnet skal være fylt 18 år før det kan be om opplysninger om sædgiver. Dette samsvarer med adopsjonsloven, hvor barnet fra fylte 18 år har krav på å få opplyst fra departementet hvem de opprinnelige foreldrene er. De høringsinstansene som har uttalt seg, har støttet dette forslaget og departementet foreslår å videreføre denne bestemmelsen. Adopsjonsloven inneholder også en plikt for adoptivforeldrene til så snart som mulig å fortelle barnet at det er adoptert. Departementet har vurdert om det skal innføres en tilsvarende opplysningsplikt for foreldre til barn unnfanget ved hjelp av donorsæd. Høringsinstansene som har uttalt seg har vært delt også i synet på dette. Selv om det er flere problemstillinger som er felles for adopsjon og for opphevelse av sædgivers anonymitet, vil departementet vise til at det også er flere ulikheter. For barn unnfanget ved assistert befruktning med donorsæd, vil mor være biologisk mor. Dette er forskjellig fra adopsjon, hvor ingen av foreldrene er biologiske foreldre og barnet i mange tilfeller også vil ha et annet utseende enn foreldrene. Når det gjelder spørsmålet om man ivaretar barnets interesser uten opplysningsplikt, vil departementet vise til at det også fra barnets ståsted er viktig at informasjonen om at de er unnfanget ved donorsæd formidles til barnet på en slik måte at det gagner dets utvikling. Da er det nødvendig med engasjement og forståelse fra foreldrenes side. Etter departementets vurdering vil ikke en opplysningsplikt nødvendigvis føre til en slik forståelse hos foreldrene. Departementet vil imidlertid understreke at foreldre som har fått barn ved hjelp av donorsæd har et særlig ansvar for å gi barnet mulighet til å kjenne sitt biologiske opphav. Etter departementets oppfatning vil det imidlertid være mest hensiktsmessig å høste erfaring i forbindelse med bruk av identifiserbare sædgivere før det eventuelt vurderes en plikt for foreldre til å fortelle hvordan barnet har blitt til. Departementet har derfor på det nåværende tidspunkt ikke funnet grunnlag for å innføre en opplysningsplikt i loven, og det vil således være opp til det enkelte foreldrepar å avgjøre om og eventuelt når de vil fortelle barnet om dette. Departementet vil imidlertid i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet påse at det formidles erfaringer fra Sverige og utvikles materiell, for eksempel brosjyrer eller lignende. På denne måten kan foreldrene få bistand og hjelp til å finne ut hvordan de på en mest mulig adekvat måte kan informere sitt barn om hvordan det har blitt til. I høringsnotatets lovforslag var det foreslått at barnet skulle få opplyst sædgivers identitet og øvrig registrert informasjon om sædgiver uten at dette var nærmere drøftet i høringsnotatet. Enkelte høringsinstanser, som bl.a. Bioteknologinemnda og Sosial- og helsedirektoratet, har imidlertid kommentert dette og anfører at det kun bør gis informasjon om sædgivers navn og adresse i henhold til Folkeregisteret, ikke annen informasjon om yrke el. Det uttales bl.a at dersom sædgiver er død, skal ikke barnet ha rett til informasjon om sædgivers øvrige familie. Departementet er enig i disse påpekningene og finner at hensynet bak å oppheve anonymiteten er tilstrekkelig ivaretatt ved at det kun gis opplysinger om sædgivers identitet. Departementet har derfor foreslått å endre lovteksten i tråd med dette. Som det framgår av lovforslaget er det kun barnet selv som har rett til å be om opplysninger om sædgivers identitet. Bakgrunnen for dette er at det er hensynet til barnet og barnets mulighet til å kjenne sitt opphav som har vært et avgjørende argument for forslaget om å oppheve sædgivers anonymitet. I høringsnotatet ble det reist spørsmål om hvorvidt det i spesielle medisinske tilfeller burde være en adgang for andre til å få kjennskap til sædgivers identitet. Høringsinstansene har hatt ulikt syn på dette spørsmålet, og har synliggjort at det er en rekke ulike problemstillinger det i så fall må tas hensyn til. Departementet viser dessuten til uttalelsen fra Sosial- og helsedirektoratet hvor det påpekes at problemstillingen kun vil være aktuell i et svært lite antall tilfeller. Direktoratet og enkelte andre høringsinstanser har dessuten pekt på at å åpne for at andre skal få tilgang til opplysninger om sædgiver kan være et forhold som kan vanskeligjøre rekrutteringen av sædgivere. Departementet legger til grunn at dersom det skulle oppstå situasjoner hvor det står om barnets liv, vil disse kunne håndteres med utgangspunkt i nødrettsvurderinger. Etter departementets vurdering har det i høringsrunden ikke framkommet grunnlag for å endre høringsnotatets forslag på dette punkt, og departementet foreslår derfor å opprettholde bestemmelsen i tråd med forslaget i høringsnotatet. Bestemmelsen vil ikke få tilbakevirkende kraft, og loven vil derfor gjelde for barn unnfanget ved hjelp av donorsæd etter at denne loven har trådt i kraft. Et fåtall høringsinstanser har kommentert spørsmålet om hvordan barnet skal få vite sædgivers identitet. Høringsinstansene har imidlertid ulikt syn på om det bør innføres et nasjonalt register over sædgivere, eller om den enkelte virksomhet som foretar assistert befruktning skal ha egne registre. Departementet er kommet til at det antagelig vil være mest hensiktsmessig å bygge opp et sentralt register. Registeret skal kun inneholde opplysninger om sædgivers identitet. Denne skal kunne identifiseres gjennom en kode som kan gjenfinnes i mors journal. Dette innebærer at barnet først må få opplyst donorkoden fra mors journal og deretter bruke denne i det sentrale registeret for å finne fram til sædgivers identitet. Dersom barnet har behov for bistand til å finne frem til dette, forutsettes det at donorregisteret kan bistå barnet. Det kan være naturlig å legge et slikt register til en sædbank ved en virksomhet som er godkjent for å utføre assistert befruktning med donorsæd. Da vil flere sider ved virksomheten foregå på samme sted, slik at helsepersonell som har ansvar for behandlingen også er de som etter hvert vil få erfaring med barn som ønsker å få opplyst sædgivers identitet. I tillegg vil virksomhetens øvrige fagfolk kunne bistå i forbindelse med at slik informasjon gis til barnet. Det er enkelte praktiske spørsmål som må avklares før det endelig kan avgjøres hvordan dette skal organiseres. Det vises til punkt 2.9.6.6 hvor det fremgår at det er nedsatt en arbeidsgruppe som skal utrede og fremme forslag til hvordan de praktiske forholdene i forbindelse med opphevelse av sædgivers anonymitet skal løses. i donorregisteret. Sædgiver kan ikke tilbakekalle samtykke til registrering etter at befruktning har funnet sted. Det følger av barnelova 8. april 1981 nr. 7 § 3 og § 4 at far til barnet som hovedregel er den som moren er gift med ved fødselen eller den som vedgår farskapet under svangerskapet eller etter at barnet er født. «Er det utført inseminasjon på mora, og ektemann eller sambuar har gitt samtykke til inseminasjonen, skal det seiast dom for at han er faren, dersom det ikkje er lite truleg at barnet er avla ved inseminasjonen. Når det i høringsnotatet foreslås at donorsæd også kan benyttes ved befruktning utenfor kroppen vil dette også gjelde når barnet er blitt til ved befruktning utenfor kroppen ved hjelp av donorsæd. Bestemmelsen i barneloven foreslås derfor endret, jf 2.18. Det heter videre i barnelova § 9 femte ledd at sædgiver ikke kan dømmes til far. Av dette følger at det ikke vil ha noen hensikt å reise farskapssak i slike tilfeller. Endringene i barnelova i lov om endringer i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre som ble vedtatt av Stortinget 12. desember 2002 medfører ingen endringer når det gjelder farskapssaker for domstolen i denne sammenheng. Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger til at behandlende lege skal velge egnet sædgiver. Departementet vil presisere at bestemmelsen er rettet mot behandlende lege ved den virksomhet som utfører assistert befruktning, og bestemmelsen fastslår at det er behandlende lege som velger sædgiver. Med egnet sædgiver mener departementet at det bør tilstrebes å benytte sæd fra en sædgiver som har samme fysiske karakteristika, dvs. høyde og hud-, hår- og øyenfarge som barnets juridiske og sosial far. Det vil ikke være anledning til å velge sædgiver ut fra andre egenskaper. I praksis vil behandlende lege henvende seg til en sædbank med en slik «kravspesifikasjon». Når det gjelder hvilke medisinske krav som må være oppfylt for at en person kan benyttes som sædgiver, vises det til 2.9.6.5 for en nærmere beskrivelse av dette. I forbindelse med at sædgivers anonymitet oppheves, må nødvendige opplysninger registreres og meldes til donorregisteret, slik at det i ettertid vil være mulig å finne ut om barnet er unnfanget ved hjelp av donorsæd og å finne fram til sædgivers identitet. Opplysningene må bl.a registreres i mors journal. Videre må resultatet av den enkelte behandling meldes til sædbanken og /eller donorregisteret slik at man både har oversikt over hvor mange barn den enkelte sædgiver er biologisk far til, og mulighet til senere å informere barnet om sædgivers identitet. I praksis vil det ofte være behandlende lege som registrerer og melder slike opplysninger. Men for å sikre at dette ikke skal være opp til en enkelt person, har departementet foreslått å legge denne plikten på den godkjente virksomheten. Det vises til lovforslaget § 2-10 Valg av sædgiver. I høringsrunden har det ikke fremkommet vesentlige merknader til gjeldende bestemmelse som regulerer lagring og import av sæd. En konsekvens av at sædgivers anoymitet oppheves, vil være at en eller flere av virksomhetene som lagrer sæd vil kunne få en ny oppgave. I dag er det to sædbanker i Norge, en ved St. Olavs Hospital og en på Rikshospitalet. Disse lagrer sæd fra kreftpasienter som forventes å få forplantningsevnen betydelig redusert på grunn av behandling. I Norge finnes det i dag ikke sædbanker som mottar donorsæd. All inseminasjon med donorsæd foregår med importert frossen sæd fra den private danske sædbanken Cryos, hvor sædgivere er anonyme. Ved opphevelse av anonymiteten vil det ikke lenger være mulig å importere frossen sæd fra Danmark. Det vil derfor bli behov for å rekruttere sædgivere i Norge. Sædbankvirksomhet med donorsæd krever et visst apparat, og det er nødvendig med en viss befolkningskonsentrasjon for å kunne få givere. vil departementet vurdere hvordan dette mest hensiktsmessig kan organiseres, herunder om det er tilstrekkelig med kun en sædbank, eller om det er nødvendig å etablere flere. I lys av høringsinstansenes uttalelser, har departementet på nytt vurdert forslaget i høringsnotatet om at sæd ikke skal lagres etter at den som sæden stammer fra er død. Etter departementets vurdering er det ingen grunn til å oppbevare sæden etter at giver er død, og sædbankene må etablere rutiner slik at det med jevne mellomrom destrueres sæd fra avdøde givere. Departementet har imidlertid ikke funnet det nødvendig å lovfeste dette fordi hensynet til barnet ivaretas ved at det ikke er anledning til å bruke sæd til befruktning etter givers død. Departementet foreslår at lovutkastet endres på dette punkt. For å kunne gjennomføre en opphevelse av anonymiteten for sædgivere, er det enkelte praktiske spørsmål knyttet til bl.a organisering av sædbanker, rekruttering av sædgivere og registrering av sædgivers identitet som må løses. Den største utfordringen ved opphevelse av anonymiteten ligger i rekrutteringen av sædgivere. Flere høringsinstanser har også uttrykt stor bekymring for dette. Da anonymiteten ble opphevet i Sverige, endret typen sædgivere seg fra unge vernepliktige til modne menn, og antallet sædgivere gikk ned. Sædgivere i Sverige rekrutteres først og fremst blant blodgivere. assistert befruktning med donorsæd alltid kun har utgjort en liten del av tilbudet innen assistert befruktning. Sverige har aldri importert sæd fra utlandet, og det har alltid vært ventetid for å få utført assistert befruktning med donorsæd. Da anonymiteten ble opphevet, gikk andelen sædgivere dramatisk ned med en gang. Etterhvert har de lykkes med å bygge opp en tilfredsstillende sædgivergruppe. Etterspørselen etter donorsæd gikk ned da metoden ICSI ble et tilbud innen assistert befruktning. Kun offentlige sykehus kan utføre assistert befruktning med donorsæd, og i dag tilbys dette ved seks klinikker i Sverige. Hver klinikk har sin egen sædbank og til sammen er det ca 30 sædgivere til enhver tid. Det er ikke stilt krav om aldersgrense, men det er et krav til legen om å benytte sæd av god kvalitet. Ventetiden på behandling med donorsæd er 1/2-1 år, det samme som den var før sædgivers anonymitet ble opphevet. I en artikkel i Läkartidningen i 1998 om giverinseminasjon i Umeå etter 1995 fremgår følgende: «Sammenfatningsvis kan vi påstå at den nye inseminasjonslagen inte haft någon långvarig effekt på vår inseminasjonsverksamhet. Tvärtom har verksamheten förbättrats med avseende på både resultat og kvalitet. Etter departementets vurdering vil det være naturlig å høste erfaringer fra Sverige når det skal legges til rette for rekruttering av sædgivere i Norge. Blant annet på bakgrunn av høringsinstansenes uttrykte bekymringer om de praktiske konsekvensene som oppheving av sædgivers anonymitet medfører, har departementet i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet, nedsatt en arbeidsgruppe som gjennomgår de praktiske utfordringene for å finne frem til hensiktsmessige løsninger. Slik kan det legges til rette for en rekruttering av sædgivere, opprettelse av nødvendige registre og etablering av sædbanker før loven trer i kraft. Det vil være nødvendig å fastsette nærmere retningslinjer på flere områder, og det kan være hensiktsmessig å utarbeide forskrifter på enkelte av disse. Det vises til lovforslaget § 2-12 Forskrifter. Bioteknologiloven § 2-8 fastslår at behandling av sæd før befruktning for å velge barnets kjønn bare er tillatt dersom kvinnen er bærer av alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom. Bestemmelsen regulerer både behandling av ektefellens/samboerens sæd og donorsæd. Bakgrunnen er at kvinner som er bærer av alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom kan føde alvorlig syke gutter. Dersom barnet blir ei jente, vil hun selv kunne bli bærer av den alvorlig arvelig kjønnsbundne sykdommen, men hun vil ikke bli syk. Ett eksempel er blødersykdom. I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre bestemmelsen om behandling av sæd før befruktning uten materielle endringer. Det ble videre vist til at bruk av teknikker for å velge kjønn i forbindelse med kunstig befruktning er en behandlingsform hvor det bør kreves godkjenning. Dette ble derfor presisert i høringsnotatets 2.18 om godkjenning av behandlingsformer. Kun et fåtall av høringsinstansene har uttalt seg til denne bestemmelsen, og det har ikke framkommet vesentlige merknader. Det utføres ikke seleksjon av sæd i Norge i dag. Fagmiljøet innen assistert befruktning i Norge opplyser at årsaken til dette er at teknikken som til nå har vært aktuell fortsatt anses som svært eksperimentell. I den aktuelle teknikken som benyttes farges DNA i sædcellene. Dette gjør det mulig å måle mengden DNA i cellen. Gjennom å måle DNA-mengden kan sædcellene sorteres etter kjønn fordi DNA-mengden vil være mindre for Y-kromosomet (gutt) enn for X-kromosomet (jente). Problemet er i følge fagmiljøet at fargestoffet som benyttes til å farge sædcellene kan være mutagent. Det innebærer at fargingen kan føre til små endringer i DNA i sædcellen, og det norske fagmiljøet er usikker på hvilke konsekvenser dette kan få for barnet. Departementet har fått opplyst at så vidt det norske fagmiljøet kjenner til, foregår dette heller ikke i andre land i Europa, men kun på en klinikk i USA. På denne klinikken er ikke metoden for selektering av sæd for å velge barnets kjønn begrenset til tilfeller hvor kvinnen er bærer av en alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom. Selv om behandling av sæd på det nåværende tidspunkt ikke er aktuelt i Norge, synes ikke denne bestemmelsen å være kontroversiell. Departementet foreslår derfor at den videreføres uten materielle endringer. Etter departementets syn er det hensiktsmessig å videreføre denne muligheten med tanke på at det i fremtiden kan bli aktuelt å selektere sæd i Norge for å velge barnets kjønn. Departementet vil videre foreslå at bruk av teknikker for å velge kjønn i forbindelse med assistert befruktning skal godkjennes. Det vises til lovforslaget § 2-19. 2.11 Genetisk undersøkelse av befruktede egg (preimplantasjonsdiagnostikk) Ved preimplantasjonsdiagnostikk gjøres det genetiske undersøkelser av det befruktede egget. Dette skjer ved at en enkelt celle på et befruktet egg fjernes to dager etter befruktningen. Den fjernede cellen undersøkes for den aktuelle arvelige sykdommen og/eller kjønn. Dersom aktuell sykdomsdisposisjon påvises, blir det befruktede egget destruert. Hvis ikke, implanteres det befruktede egget i kvinnens livmor. Preimplantasjonsdiagnostikk reguleres i dag av bioteknologiloven kapittel 4. I henhold til § 4-1 skal preimplantasjonsdiagnostikk forstås som genetisk undersøkelse av et befruktet egg før det settes inn i livmoren. § 4-2 om anvendelse av preimplantasjonsdiagnostikk har følgende ordlyd: «Et befruktet egg kan bare undersøkes genetisk i spesielle tilfeller ved alvorlig arvelig sykdom uten behandlingsmuligheter, jfr. § 2-10. Kongen kan fastsette nærmere vilkår for adgangen til preimplantasjonsdiagnostikk. I henhold til § 4-3 er det forbudt å undersøke et befruktet egg for å velge barnets kjønn, unntatt i særlige tilfeller ved alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom. Fra lovens forarbeider siteres: «Tilbud om preimplantasjonsdiagnostikk skal begrenses til familier med fremadskridende arvelige sykdommer uten behandlingsmuligheter. Slike sykdommer er sjeldne, og de medfører som oftest døden i tidlig barnealder. Kjønnsbestemmelse av befruktet egg kan være aktuelt i forbindelse med alvorlig kjønnsbundet arvelige sykdom uten behandlingsmulighet».( Ot.prp.nr.37 (1993-1994) side 53). Da lovforslaget til bioteknologiloven ble behandlet i Stortinget, ble det vedtatt et forbud mot forskning på befruktede egg, jf bioteknologiloven § 3-1. Ettersom preimplantasjonsdiagnostikk hittil har vært regnet som en utprøvende metode, har dette forbudet i praksis vært til hinder for at denne formen for diagnostikk kan anvendes i Norge. Ved Stortingets behandling av Ot.prp.nr.108 (2001-2002) i desember 2002, ble forbudet mot forskning på befruktede egg vedtatt videreført og presisert. 2.11.3 St.meld.nr.14 (2001-2002) I Stortingsmeldingen fremheves at departementet er svært kritisk til preimplantasjonsdiagnostikk, blant annet på grunn av den etisk problematiske sorteringen av befruktede egg. Det vises til at metoden ikke vil være aktuell pga. forbudet mot forskning på befruktede egg. Det anføres ellers at man har vurdert et eksplisitt forbud, men ønsker å beholde reguleringen slik at man, dersom metoden i fremtiden blir aktualisert, har et regelverk å falle tilbake på. Det vises videre til at departementet i forbindelse med proposisjonen vil vurdere spørsmålet om en egen godkjenningsordning for anvendt metode. I Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 12-13 uttaler komiteens flertall: «Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at en åpning for preimplantasjonsdiagnostikk vil kunne innebære vektlegging av spesielle egenskaper hos fosteret, altså i praksis en sortering ut fra definerte kriterier. Flertallet ønsker ikke å tilrettelegge for en slik sortering, i det flertallet mener at en slik sortering allerede før implantasjon over tid også vil påvirke den alminnelige holdningen til fødte individer ut fra egenskaper. Komiteen merker seg at Norges Handikapforbund har gått i mot preimplantasjonsdiagnostikk ut fra argumentasjonen om at dette bidrar til en sortering av individer ut fra egenskaper. Etter komiteens syn er det foreldrenes selvsagte rett å bestemme hvorvidt de ønsker å ha barn, mens det ikke kan være noen foreldrerett å bestemme hvilke egenskaper deres barn skal ha. Komiteen er kjent med den unntaksbestemmelse som gjelder i bioteknologiloven § 4-2 og § 4-3, som åpner for at preimplantasjonsdiagnostikk kan utføres i spesielle tilfeller ved alvorlig arvelig sykdom uten behandlingsmuligheter. fordi den innebærer sortering av spesielle genetiske egenskaper ved egget. Flertallet ber Regjeringen vurdere om kapittelet kan fjernes og erstattes med et forbud mot diagnostikk, og ber om at en kommer tilbake til dette i den varslede proposisjonen. I høringsnotatet ble det på bakgrunn av komiteflertallets merknad og en gjennomgang av ulike forhold foreslått et eksplisitt forbud mot genetisk undersøkelse av befruktede egg (preimplantasjonsdiagnostikk). Forbudet omfattet også undersøkelse av et befruktet egg for å velge barnets kjønn. Lovteknisk fant departementet det hensiktsmessig å plassere forbudet i lovens kapittel om assistert befruktning. En rekke høringsinstanser har uttalt seg til denne bestemmelsen, og høringsinstansene er delt i synet på forslaget om å innføre et forbud mot preimplantasjonsdiagnostikk. Flere høringsinstanser, bl.a. Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Buskerud fylkeskommune, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Norsk Forbund for Utviklingshemmede og Menneskeverd, støtter forslaget om forbud mot preimplantasjonsdiagnostikk. Norsk Forbund for Utviklingshemmede begrunner dette slik: «NFU frykter at en åpning for preimplantasjonsdiagnostikk vil kunne innebære vektlegging av spesielle egenskaper hos fosteret, i praksis en sortering ut fra definerte kriterier. Preimplantasjonsdiagnostikk kan åpne for en uheldig utvikling. Et flertall av høringsinstansene, bl.a. Statens helsetilsyn, Sosial- og helsedirektoratet, Norges forskningsråd, De nasjonale forskningsetiske komiteer, NTNU, Det medisinske fakultet-UiB, Det medisinske fakultet-UiO, Helse Bergen HF Haukeland Universitetssykehus, Universitetssykehuset Nord-Norge UNN HF, Ullevål universitetssykehus HF, Volvat medisinske senter, Norsk sykepleierforbund, Den norske lægeforening, Den Norske jordmorforening og Foreningen for ufrivillig barnløse, ønsker at preimplantasjonsdiagnostikk skal tillates. Flere av disse høringsinstansene understreker at metoden kun er tenkt anvendt der det forekommer alvorlige arvelige sykdommer, og at det må gjøres et unntak fra forbudet for slike tilfeller. Norges forskningsråd skriver: «Ved alvorlige tilstander hos embryo/foster vil preimplantasjonsdiagnostikk være et bedre alternativ enn fosterdiagnostikk med påfølgende provosert abort. Derfor bør det åpnes for forskning på befruktede egg med formål å oppnå gode metoder for preimplantasjonsdiagnostikk. De etiske problematiske sidene ved disse metodene krever ekstra oppmerksomhet når det gjelder bruken av forskningsresultatene. Sosial- og helsedirektoratet uttaler: «Det er vanskelig å innføre et forbud mot preimplantasjonsdiagnostikk uten å se dette i sammenheng med at befruktning utenfor kroppen kan finne sted når en av partene er bærer av alvorlig arvelig sykdom uten behandlingsmuligheter. Man kan tenke seg en situasjon hvor kvinnen/paret gjennomgår en IVF, etterfulgt av fosterdiagnostiske undersøkelser, som fastslår at barnet vil få den alvorlige sykdommen. Hvis sykdommen er tilstrekkelig alvorlig, og for eksempel medfører død under eller umiddelbart etter fødsel, må man kunne anta at kvinnen vil få innvilget senabort. En slik behandlingssyklus vil etter vår mening være en så stor belastning for kvinnen og paret, at det hverken er etisk eller medisinsk forsvarlig. Konsekvensen av å forby PGD kan følgelig bli at bærere av alvorlig sykdom ikke får tilbud om kunstig befruktning.(...) Sosial- og helsedirektoratet anbefaler derfor at gjeldende lov kapittel 4 videreføres. Som følge av dette må det innføres en unntaksbestemmelse under lovforslaget kapittel 3, som tillater forskning på befruktede egg for å kvalitetssikre metodene som brukes ved PGD. Bioteknologinemnda er delt i synet på dette spørsmålet. 12 av medlemmene ønsker at preimplantasjonsdiagnostikk skal være tillatt. Disse medlemmene presiserer at § 3-1 «forbud mot forskning på befruktede egg» ikke bør tolkes til å innebære et forbud mot preimplantasjonsdiagnostikk. Syv av nemndas medlemmer støtter departementets forslag om at preimplantasjonsdiagnostikk bør være forbudt. Volvat medisinske senter uttaler: «Et forbud i Norge gjør det umulig for helsearbeidere i Norge å assistere de få par dette gjelder til å få behandling utført i andre land der det er opprettet et godt behandlingstilbud. I forbindelse med evalueringen av bioteknologiloven pekte bl.a. på befruktede egg. Videre pekte Bioteknologinemnda (2001) på at en utvikling når det gjelder preimplantasjonsdiagnostikk kan være at man ikke bare vil undersøke et befruktet egg for å forsikre seg om at barnet ikke har en arvelig sykdom, men at metoden også kan bli benyttet til å undersøke om barnet f.eks. kan være aktuell blodgiver for en syk søster eller bror. Bioteknologinemnda pekte videre på at en økt bruk av preimplantasjonsdiagnostikk for å undersøke egenskaper som ikke direkte er knyttet til det fremtidige barnets helse, kan åpne opp for en uheldig utvikling, der man velger et egg på bakgrunn av forskjellige ønskede genetisk betingede egenskaper. Bioteknologinemnda anførte videre at den tar avstand fra bruken av preimplantasjonsdiagnostikk som i stor grad vil innebære at man bruker fosteret og det fremtidige barnet som et middel. På bakgrunn av bl.a dette stilte departementet seg svært kritisk til preimplantasjonsdiagnostikk i Stortingsmeldingen. Det ble imidlertid ikke foreslått et forbud mot metoden. Som det fremgår av 2.11.3 ba Sosialkomiteens flertall under stortingsbehandlingen om at det i forbindelse med proposisjonen skulle vurderes et forbud. Flertallet viste til at de var enige med Regjeringen i at denne formen for diagnostikk er svært problematisk fordi den innebærer sortering av spesielle genetiske egenskaper ved egget. På bakgrunn av en ny gjennomgang av metoden foreslo departementet et forbud mot preimplantasjonsdiagnostikk i høringsnotatet. Etter at flere høringsinstanser har uttalt seg mot det foreslåtte forbudet mot preimplantasjonsdiagnostikk, har departementet vurdert spørsmålet på nytt. Etter departementets vurdering innebærer dagens forbud mot forskning på befruktede egg, jf bioteknologiloven § 3-1, at preimplantasjonsdiagnostikk ikke kan utføres i Norge. Det har vært hevdet at det er uklart hva som ligger i begrepet forskning og hvor langt forbudet mot forskning på det befruktede egget strekker seg. Dette spørsmålet er nå klargjort i Ot.prp.nr.108 (2001-2002) om terapeutisk kloning m.m. Fra de spesielle merknadene til § 3-1 om forbud mot forskning på befruktede egg siteres: «Forbod mot forsking på befrukta egg, menneskeembryo og cellelinjer vil i denne føresegna også seie bruk av slike til opplæring, metodeutvikling og kvalitetsutvikling. En slik forståelse av begrepet forskning vil etter departementets vurdering innebære at preimplantasjonsdiagnostikk ikke kan utføres i Norge. For det første er preimplantasjonsdiagnostikk fremdeles en utprøvende metode (dvs. at det ennå ikke er en etablert undersøkelsesmetode og at man har begrenset erfaring med metoden). For det andre vil det bare være aktuelt å bruke metoden i et fåtall tilfeller i Norge. Dette innebærer igjen at det vil kreves kontinuerlig vedlikehold og videreutvikling av metoden, noe som igjen medfører at det på det aktuelle stedet må drives aktivitet som må anses som forskning på befruktede egg. For det tredje forutsetter preimplantasjonsdiagnostikk at det er adgang til å anvende overtallige befruktede egg til kvalitetssikring av metoden. Dette er nødvendig for å sikre tilstrekkelig kvalitet på analyseresultatene. Dette vil trolig være tilfelle selv om metoden i fremtiden skulle gå over fra å være utprøvende til å bli vurdert som en etablert undersøkelsesmetode. Departementet er videre enig med Sosialkomiteens flertall som stilte seg generelt kritisk til metoder som kan innebære en sortering av egenskaper på fosterstadiet. Etter departementets syn blir ikke en metode nødvendigvis mindre problematisk fordi om den skjer tidlig etter befruktningen. Som ved fosterdiagnostikk reiser preimplantasjonsdiagnostikk blant annet vanskelige spørsmål om hvilke sykdommer som skal anses som så alvorlige at det skal åpnes for undersøkelser. I motsetning til fosterdiagnostikk, som gjennom mange år har vært et offentlig tilbud i Norge, er imidlertid preimplantasjonsdiagnostikk ennå ikke tatt i bruk. Etter departementets syn bør det ikke etableres nye tilbud som innebærer en mulighet for sortering av befruktede egg ut fra egenskaper. Departementet vil også vise til den problemstillingen som ble tatt opp av Bioteknologinemnda, om at metoden kan bli praktisert for å finne et befruktet egg som har gener som kan brukes til å redde et annet menneske. Departementet er kjent med at metoden allerede praktiseres slik i USA. Departementet er svært kritisk til enhver metode som kan innebære at et menneske brukes som et middel for andre. Selv om vilkårene slik de er i dagens lov i Norge i utgangspunktet vil være til hinder for dette, vil det kunne være en fare for en utglidning og et press om at preimplantasjonsdiagnostikk også skal kunne brukes til andre formål. Departementet legger videre vekt på hensynet til å ha et tydelig regelverk. Ved å beholde dagens regulering kan det for mange umiddelbart synes som om preimplantasjonsdiagnostikk er en metode som kan brukes i Norge. Som det fremgår bl. høringsuttalelsen fra Sosial- og helsedirektoratet forutsettes det at det gjøres unntak fra forbudet mot forskning på befruktede egg for å kunne tillate preimplantasjonsdiagnostikk. Departementet viser til at Stortinget nylig igjen har tatt standpunkt til reguleringen av forskning på befruktede egg, og har opprettholdt og presisert forbudet mot dette. Departementet viser videre til at det er en rekke etisk betenkelige sider ved metoden. En naturlig konsekvens av forbudet mot forskning på befruktede egg er et forbud mot preimplantasjonsdiagnostikk. Departementet fastholder på denne bakgrunn høringsnotatets forslag om at det eksplisitt nedlegges et forbud mot genetisk undersøkelse av befruktede egg (preimplantasjonsdiagnostikk) i loven. Departementet vil for øvrig vise til at behandling av sæd før befruktning, jf lovutkastet § 2-13, eventuelt kan bli en alternativ metode ved alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom. Selv om det fortsatt er heftet stor usikkerhet til denne metoden, er det ikke knyttet de samme etiske betenkelighetene til denne. Det vises til omtalen av denne metoden i 2.10. Bioteknologiloven § 2-11 fastslår at befruktede egg bare kan anvendes for tilbakeføring i den kvinnen de stammer fra. Av forarbeidene til bioteknologiloven ( Ot.prp.nr.37 (1993-1994)) følger det at dette innebærer et forbud mot eggdonasjon. Det innebærer også et forbud mot forskning på befruktede egg. Dette følger eksplisitt av bioteknologiloven § 3-1. Ut over dette har gjeldende bioteknologilov ingen andre bestemmelser som regulerer tilbakeføring av befruktede egg. I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre bestemmelsen som fastslår at befruktede egg bare kan anvendes for tilbakeføring i den kvinnen de stammer fra. Departementet ønsket dessuten å tydeliggjøre at heller ikke deler av en annen kvinnes egg kan anvendes til annet enn tilbakeføring til den kvinnen materialet stammer fra. For å presisere dette, ble det foreslått at det skal fremgå av lovbestemmelsen at befruktede egg bare kan anvendes for tilbakeføring til den kvinnen som egget i sin helhet stammer fra. I høringsnotatet foreslo departementet under 2.19 en hjemmel til å gi forskrifter med nærmere regler om tilbakeføring av befruktede egg. Enkelte høringsinstanser, bl.a. Norges Forskningsråd, NITO og Foreningen for ufrivillig barnløse, har i kommentaren til denne bestemmelsen påpekt at det bør tillates forskning på overtallige befruktede egg. Volvat medisinske senter mener denne bestemmelsen bør endres slik at den lyder «paret de befruktede eggene stammer fra kan bare anvendes om begge er i livet, er samboende og begge gir skriftlig samtykke. Den norske advokatforening mener denne bestemmelsen har fått en teknisk uheldig utforming og bør endres og samordnes med § 2-15. Bioteknologinemnda mener at denne bestemmelsen er unødvendig, og at den kan fanges opp i andre bestemmelser. Det uttales bl.a.: «Nemnda anbefaler derfor at donasjon av egg bare behandles i § 2-15; hvis man ønsker et eksplisitt forbud mot donasjon av deler av egg, kan det også omhandles i § 2-15. Alle former for behandling av egg (både befruktede og ubefruktede egg) til befruktning, inkludert overføring av materiale til egg, bør reguleres i § 2-16. Når det gjelder forskning på befruktede egg reguleres dette tilstrekkelig i § 3-1. Bioteknologinemnda kan derfor ikke se at det er noe behov for en egen paragraf om anvendelse av befruktede egg i tillegg til de nevnte paragrafene. Statens helsetilsyn og Bioteknologinemnda er enig i at det kan være hensiktsmessig å regulere spørsmålet om tilbakeføring av befruktede egg gjennom forskrift, men understreker samtidig at en individuell vurdering må ligge til grunn for å avgjøre hvor mange egg som skal tilbakeføres. Bioteknologinemnda peker på at departementet må se en ett-embryostrategi i sammenheng med egenbetaling. En høy egenbetaling vil motvirke muligheten til å kunne gjennomføre en ett-embryostrategi på frivillig basis. Sosial- og helsedirektoratet mener at en individuell vurdering er å foretrekke framfor å forskriftsfeste at bare ett egg kan tilbakeføres. Det pekes på at egenandelen imidlertid kan føre til at det legges press på behandlende lege om å anbefale at flere egg implanteres. tilfelle som må avgjøre om ett eller to befruktede egg skal tilbakeføres. 2.12.4. Bestemmelsen om anvendelse av befruktede egg ble ikke drøftet særskilt i St.meld.nr.14 (2001-2002) eller Innst.S.nr.238 (2001-2002). Etter departementets vurdering har bestemmelsen i gjeldende lov fungert etter sin hensikt. Den fastslår at et befruktet egg ikke skal kunne settes tilbake i en annen kvinne enn den som egget stammer fra, og medfører at eggdonasjon er forbudt. Den er videre i samsvar med forbudet mot forskning på befruktede egg. Departementet har på bakgrunn av høringsinstansenes påpekninger vurdert bestemmelsen på nytt. Departementet er enig i at den opprinnelige hensikten med bestemmelsen som var et forbud mot eggdonasjon, er fanget opp av lovforslagets § 2-15. Videre ivaretar lovutkastets § 3-1 forbudet mot forskning på befruktede egg. Noen høringsinstanser, blant disse Norges Forskningsråd, har i forbindelse med høringen pekt på at forskning på overtallige befruktede egg bør tillates. Departementet vil med hensyn til dette vise til at lovens § 3-1 om forbud mot forskning på befruktede egg har vært til behandling i Stortinget så sent som i desember 2002. Det foretas av den grunn ikke noen nye realitetsvurderinger av dette spørsmålet i foreliggende proposisjon. Det vises for øvrig til kapittel 3. Når det gjelder departementets ønske om å klargjøre at heller ikke deler av en annen kvinnes egg kan anvendes til annet enn tilbakeføring til den kvinnen materialet stammer fra, kan dette på en mer hensiktsmessig måte ivaretas gjennom en presisering av lovforslagets § 2-18, og departementet har derfor foreslått at denne bestemmelsen endres i tråd med dette, jf 2.15.5. Etter departementets oppfatning tydeliggjør bestemmelsen at assistert befruktning bare kan skje med kvinnens egne egg og vil bl.a være til hinder for at en kvinne kan benyttes som surrogatmor. Departementet vil derfor med enkelte justeringer videreføre forslaget i høringsnotatet. Volvat medisinske senter har foreslått at det er vilkårene for anvendelse av det befruktede egget som bør presiseres i denne bestemmelsen. Etter departementets syn fremgår flere av disse vilkårene allerede av andre bestemmelser i loven; krav om samlivsform fremgår av § 2-2 og kravet om skriftlig samtykke fremgår av § 2-5. Det fremgår av kravet om skriftlig samtykke at det skal avgis nytt samtykke før hvert behandlingsforsøk. Dette innebærer at det må innhentes skriftlig samtykke fra begge hver gang et befruktet egg skal settes inn i kvinnens livmor, og av det følger at begge må være i live. Departementet har derfor ikke funnet behov for en ytterligere presisering av vilkårene i denne bestemmelsen. Det vises til lovforslagets § 2-15 første ledd. Departementet har funnet det hensiktsmessig å samordne høringsnotatets forslag til § 2-17 tilbakeføring av befruktede egg med høringsnotatets forslag til § 2-12 anvendelse av befruktede egg. Befruktning utenfor kroppen er en etablert behandlingsmetode. Metoden er utviklet og kommer til anvendelse ved stadig flere årsaker til infertilitet. Dette er en positiv utvikling som har gitt mulighet for at stadig flere par kan bli foreldre. Etter departementets syn er det imidlertid viktig å følge med på om befruktning utenfor kroppen medfører konsekvenser for barna som fødes som et resultat av metoden. Det er viktig at de barn som kommer til gjennom assistert befruktning ikke utsettes for større risiko enn de barn som blir født etter befruktning på vanlig måte. Det foreligger flere studier av risikoen for skade på barn født ved IVF. Undersøkelsene har vist en økt risiko for cerebral parese og andre utviklingsforstyrrelser hos IVF- barn sammenlignet med andre barn. En svensk undersøkelse (SoS-rapport 1998:7 Förlossningar och barn födda efter provrörsbefruktningar 1982-1995) viser at barn som er født etter befruktning utenfor kroppen statistisk sett avviker fra vanlig unnfangede barn på flere områder. IVF-barn fødes oftere for tidlig, andelen med lav fødselsvekt er høyere og forekomsten av nevralrørsdefekter var høyere enn for normalt unnfangede barn. Økt forekomst av komplikasjoner og sykdom hos barnet skyldes hovedsakelig høyere alder hos mor og den store andelen flerlingesvangerskap fordi det settes mer enn ett befruktet egg tilbake i kvinnens livmor. Flerlingesvangerskap medfører igjen økt risiko for blant annet tidlig fødsel, lav fødselsvekt og utviklingsforstyrrelser hos barna. Bioteknologiloven regulerer ikke hvor mange befruktede egg som kan settes tilbake i kvinnen ved assistert befruktning. Dette er opp til den behandlende leges medisinske skjønn og etablert praksis i fagmiljøet. I dag er det vanlig at det tilbakeføres ett til to befruktede egg i kvinnen ved IVF-behandling. Unntaksvis tilbakeføres tre egg. kun ett befruktet egg. Helse Fonna HF har fra 1999 i utvalgte tilfeller satt tilbake bare ett befruktet egg i et forsøk på å redusere antall tvillinggraviditeter. Sykehuset deltar nå i en randomisert studie om tilbakesetting av ett embryo i en selektert gruppe. De kvinner som inngår i den utvalgte gruppen i studien er under 34 år, har godt egnede egg og foretar sin første eller andre IVF-behandling. Sosial- og helsestatistikken i Finland viser at det er en stadig økende andel av tilbakeføring av kun ett befruktet egg både når det gjelder IVF med ferske befruktede egg, ICSI og tilbakeføring av frosne befruktede egg. For å illustrere økningen kan nevnes at 30 prosent av IVF-behandlingene med ferske egg ble utført med ett egg i 2001. Året før var andelen 22 prosent. Det opplyses at behandlingsresultatene i det vesentlige er like gode som tidligere, selv om det nå har blitt vanligere å tilbakeføre bare ett befruktet egg om gangen. Innsetting av kun ett egg har følgelig ikke hatt negativ effekt på suksessraten på behandlingen, men man har lykkes i å redusere tvillinggraviditetene. I prop. 2001/02:89 Behandling av ofrivillig barnlöshet støtter den svenske regjeringen anbefalingene fra Socialstyrelsen. I proposisjonen foreslås det en forskriftshjemmel som innebærer adgang til å «meddela ytterligare föreskrifter om befruktning utanför kroppen och införande av ägg i en kvinnas kropp.» Lovforslaget ble vedtatt av Riksdagen i våren 2002, og trådte i kraft 1. januar 2003. Socialstyrelsen vedtok forskrift SOFS 2002:13(M) 17. desember 2002. I kapittel 9, 1 § fremgår det «Efter befruktning utanför kroppen får i regel bara ett ägg föras in i kvinnan. På bakgrunn av disse opplysningene og de studier som pågår angående tilbakeføring av befruktede egg, mener departementet at det bør vurderes å gi føringer på hvordan tilbakeføring skal praktiseres i forbindelse med IVF og ICSI i Norge. Etter departementets syn vil dette være et viktig tiltak for å forebygge skader hos barna. Det bør videre arbeides for å implementere teknikker som gjør det mulig, med like gode resultater, å befrukte bare det antall egg som kan føres tilbake i kvinnen. Lagring av befruktede egg for senere tilbakeføring i kvinnen vil kunne medføre at færre befruktede egg blir destruert. Lagring av befruktede egg er regulert i bioteknologiloven § 2-12 første og annet ledd. Av bestemmelsen følger det at kun institusjoner som er godkjent etter § 8-1 til å utføre befruktning utenfor kroppen kan lagre befruktede egg. Bestemmelsen slår videre fast at befruktede egg ikke kan lagres lenger enn tre år. 2.13.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I Stortingsmeldingen ga departementet uttrykk for de etisk problematiske sidene ved destruksjon av befruktede egg. Det fremgår av Stortingsmeldingen at en utvidelse av lagringstiden for befruktede egg fra tre til f.eks. fire år til en viss grad vil kunne føre til at færre befruktede egg blir destruert. Flere par vil da ha større mulighet til å oppnå flere graviditeter fra samme egguttak. I Innst.S.nr.238 (2001-2002) gjennomgår endringer i sin nedfryste tilstand. Komiteen skriver videre: «Når det aksepteres som metode at befruktede egg fryses ned for senere implantasjon, bør det derfor etter komiteens syn være de rent tekniske vurderingene av konsekvensene av å oppbevare egget i nedfryst tilstand som skal være avgjørende for hvor lenge egget kan oppbevares slik. Dersom det teknisk ikke framstår som betenkelig å oppbevare et befruktet egg i fem år, bør dette etter komiteens syn tillates. I høringsnotatet ble gjeldende bestemmelse om at kun institusjoner som er godkjent til å utføre befruktning utenfor kroppen kan lagre befruktede egg foreslått videreført. Det ble videre foreslått å utvide lagringstiden for befruktede egg fra tre til fem år, og tatt inn en presisering av at de deretter skal destrueres. Det ble i tillegg foreslått å innføre en bestemmelse om at befruktede egg skal destrueres ved mannen eller kvinnens død, ved skilsmisse og ved samlivsbrudd. De av høringsinstansene som har uttalt seg om lagringstid, støtter forslaget i høringsnotatet om å utvide lagringstiden til fem år, bortsett fra Rikshospitalet som foreslår at nåværende lagringstid opprettholdes fordi de mener at det gir tilstrekkelig tid til å kunne bli gravid med barn nummer to. Bioteknologinemnda støtter forslaget om forlenget lagringstid for befruktede egg, men påpeker at det må være anledning til etter søknad å flytte de befruktede eggene innenfor landets grenser. Nemnda og Volvat medisinske senter mener videre det er unødvendig å bestemme at nedfrosne befruktede egg skal destrueres ved samlivsbrudd, og viser til at det er tilfeller der par som har flyttet fra hverandre flytter sammen igjen før nedfrysningsperioden har gått ut. Den norske advokatforening mener at dersom paret ikke skal ha «rettigheter» til det befruktede egget, bør dette framgå av lovteksten. I følge lovforslaget i høringsnotatet kan kun institusjoner som er godkjent til å utføre befruktning utenfor kroppen lagre befruktede egg. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette spørsmålet, og departementet legger til grunn at det er bred enighet om et slikt vilkår. Hensikten med bestemmelsen er å regulere hvilke virksomheter som skal ha adgang til å oppbevare eller lagre befruktede egg. Etter departementets syn kan imidlertid ordlyden i gjeldende bestemmelse etterlate en viss usikkerhet om en virksomhet som er godkjent for befruktning utenfor kroppen automatisk har adgang til å lagre befruktede egg, eller om det eksplisitt må søkes om tillatelse til dette. Etter departementets vurdering bør det eksplisitt søkes slik tillatelse fordi det er viktig å underlegge slik virksomhet kontroll og rapporteringsplikt. Departementet foreslår derfor at bestemmelsens første ledd gis en annen ordlyd slik at det fremgår at det må søkes om godkjenning, jf også lovforslagets § 2-19 Godkjenning av behandlingsformer m.m. Ved å tillate lagring av befruktede egg kan ett egguttak og befruktning av disse eggene gi mulighet til flere behandlingsforsøk for det samme paret. Kvinnen slipper da å gjennomgå en belastende hormonstimulering for å hente ut nye egg før hvert forsøk. I følge fagmiljøene og erfaringer fra utlandet synes det å være enighet om at lagring av befruktede egg i fem år ikke er teknisk betenkelig. I og med at nedfrysing og oppbevaring av befruktede egg over tid ikke medfører større risiko for misdannelser, finner departementet det forsvarlig å utvide lagringstiden. Departementet viser bl.a til at det i Sverige også er adgang til å lagre befruktede egg i fem år. I tråd med tilrådingen fra Sosialkomiteen opprettholder departementet forslaget i høringsnotatet om at lagringstiden utvides fra tre til fem år. Oppbevaringstiden skal regnes fra det tidspunkt da det befruktede egget ble frosset ned. Formålet med å lagre befruktede egg er å kunne føre dem tilbake til den kvinnen som eggene stammer fra for å oppnå graviditet. assistert befruktning og formålet med lagring av eggene, foreslo departementet i høringsnotatet å innføre en bestemmelse om at befruktede egg skal destrueres ved mannen eller kvinnens død, ved skilsmisse og ved samlivsbrudd. Departementet har merket seg høringsinstansenes innspill om at kravet om at de befruktede eggene skal destrueres ved samlivsbrudd kan være for strengt, fordi det er tilfeller der par som har flyttet fra hverandre en kort periode flytter sammen igjen før nedfrysningsperioden har gått ut. Departementet er enig i at dette kravet i praksis kan være uheldig for enkelte par. På bakgrunn av dette har departementet på nytt vurdert forslaget om å lovfeste når befruktede egg skal destrueres. Departementet viser også til punkt 2.9.6.5 hvor departementet etter en nærmere vurdering har funnet det unødvendig å lovregulere når sæd skal destrueres. Vilkåret om at assistert befruktning bare kan utføres på gifte eller samboende, kravet om samtykke fra begge før hvert behandlingsforsøk og kravet om at de befruktede eggene skal destrueres etter 5 år innebærer etter departementets syn en sikkerhet for at de befruktede eggene brukes etter hensikten og at virksomhetene har kontroll med dem. Departementet har derfor ikke funnet det nødvendig å gi nærmere bestemmelser om når de befruktede eggene skal destrueres. Departementet vil understreke at virksomheter som oppbevarer befruktede egg uansett bør etablere rutiner for å destruere egg før det er gått fem år dersom det er klart at de ikke kan benyttes. Som en følge av disse vurderingene foreslår departementet at vilkåret om at de befruktede eggene skal destrueres ved død eller samlivsbrudd utgår, og at forslaget i høringsnotatets endres på dette punkt. I forbindelse med evalueringen av bioteknologiloven påpekte Helsetilsynet at spørsmålene knyttet til en eventuell eiendomsrett til de lagrede befruktede eggene er uavklart. Lovens forarbeider synes ikke å avklare spørsmålet om hvorvidt par kan kreve utlevert «sine» befruktede egg. Spørsmålet om eiendomsrett er omtalt i Ot.prp.nr.37 (1993-1994) side 51-52 på følgende måte: Etter departementets syn er eiendomsbegrepet lite egnet når det dreier seg om humant biologisk materiale som ikke lenger er en del av den personen som materialet stammer fra. Selv om befruktede og ubefruktede egg og sæd kommer i en særstilling i forhold til annet biologisk materiale, er det etter departementets syn likevel ikke naturlig å knytte eierrettigheter til denne type materiale. Når det gjelder sæd, menes her kun ektefelle eller samboers sæd til bruk for assistert befruktning. Donorsæd faller i denne sammenheng utenfor. Når egg eller sæd tas ut i forbindelse med assistert befruktning, innebærer dette en avtale om behandling mellom paret (mannen og kvinnen) og den aktuelle godkjente virksomhet. Forut for behandlingen forutsettes det at bioteknologilovens vilkår er oppfylt. Den aktuelle virksomhet vil lagre materialet og disponere over det i tråd med parets samtykke, og i samsvar med bioteknologilovens bestemmelser. I høringsnotatet foreslo departementet at egg og sæd bare skal kunne benyttes til assistert befruktning ved den institusjon der materialet er hentet ut og oppbevart. Bl.a. Bioteknologinemnda mener at dette er for restriktivt og foreslår at det må være anledning til etter søknad å flytte de befruktede eggene innenfor landets grenser. Departementet har derfor revurdert dette spørsmålet. Bakgrunnen for forslaget var å understreke at paret ikke kan kreve «sitt» materiale (befruktede egg) utlevert til bruk ved en annen virksomhet i Norge eller i utlandet. Departementet ser imidlertid at det kan oppstå situasjoner hvor det kan være aktuelt for et par å skifte behandlingssted i Norge. I slike situasjoner bør en overføring av befruktede egg kunne skje mellom virksomhetene i Norge. Bioteknologiloven § 2-12 tredje ledd setter et forbud mot lagring av ubefruktede egg. Forbudet gjelder uavhengig av formålet med lagringen. Forbudet har vært tolket slik at det også gjelder forbud mot lagring av eggstokkvev. 2.14.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I Stortingsmeldingen foreslo departementet å oppheve dagens forbud mot lagring av ubefruktede egg og eggstokkvev. Begrunnelsen for forbudet var i sin tid først og fremst av teknisk karakter. Etter at teknikken har utviklet seg, er det ikke lenger like aktuelt å opprettholde forbudet. Stortinget støttet vurderingene i Stortingsmeldingen på dette punkt. Komiteen uttaler følgende i Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 9: «Komiteen oppfatter at forbudet har vært teknisk begrunnet; metodene for nedfrysing av umodne egg har ikke vært av en kvalitet som har sikret mot skader ved nedfrysing og påfølgende opptining og befruktning av egget. ikke lenger antas å skades ved nedfrysing og påfølgende opptining, støtter komiteen at forbudet oppheves. I høringsnotatet ble det foreslått å oppheve gjeldende forbud mot lagring av ubefruktede egg. Det ble i den forbindelse også foreslått å åpne for lagring av eggstokkvev. Det ble foreslått at kun institusjoner som er godkjent til å utføre befruktning utenfor kroppen kan lagre ubefruktede egg. Det ble videre foreslått at det skal fremgå av loven at ubefruktede egg og eggstokkvev bare kan tas ut og lagres i tilfeller hvor kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig, ved uforklarlig befruktningsudyktighet eller hvor kvinnen skal gjennomgå behandling som vil kunne skade befruktningsdyktigheten. Flere høringsinstanser har kommentert denne bestemmelsen, og samtlige som har uttalt seg støtter høringsnotatets forslag om å oppheve forbudet mot lagring av ubefruktede egg. Dette gjelder bl.a. Statens helsetilsyn, Sosial- og helsedirektoratet, Bioteknologinemnda (14 mot 2), Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Helse Bergen HF, Haukeland Universitetssykehus, Radiumhospitalet HF, Buskerud fylkeskommune, Det medisinske fakultet-UiB, Høgskolen i Oslo, Norsk sykepleierforbund, Norges Kristelige Legeforening, NITO og Norsk Forbund for Utviklingshemmede. Flere av høringsinstansene påpeker at det forutsettes at teknikkene som brukes er så gode at eggene ikke skades. Radiumhospitalet HF påpeker at det er viktig at departementet følger opp lovforslaget med klare praktiske og økonomiske retningslinjer. Sosial- og helsedirektoratet mener at merknaden til bestemmelsen hvor det framgår at det kun er kvinner som skal gjennomgå medisinsk behandling som kan skade forplantningsevnen som kan lagre ubefruktede egg, bør framgå av lovteksten. Senter for medisinsk etikk, UiO mener at grensedragningen mellom forskning på det ubefruktede og befruktede egg ikke er klargjørende. Hensikten med forskning på det ubefruktede egget er befruktning selv om egget ikke befruktes i forskningen. Bakgrunnen for at departementet i høringsnotatet foreslo å oppheve forbudet mot lagring av ubefruktede egg var flere anbefalinger om dette, bl.a fra Helsetilsynet og Bioteknologinemnda. I en uttalelse fra 31. mai 1999 skriver Bioteknologinemnda: «Det ble rapportert allerede i 1993 at man i Australia har lykkes med å fryse ned ubefruktede egg og befrukte dem etter opptining. Teknikken er nå utviklet videre. Flertallet i Bioteknologinemnda (15) ser derfor ingen grunn til å opprettholde lovens forbud mot frysing av ubefruktede egg. Man bør heller satse på å effektivisere frysing av ubefruktede egg. De etiske problemene knyttet til nedfrysing av ubefruktede egg er de samme som ved nedfrysing av sædceller. Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg støtter også forslaget om å oppheve forbudet mot lagring av ubefruktede egg. I følge lovforslaget i høringsnotatet kan kun virksomheter som er godkjente til å utføre befruktning utenfor kroppen lagre ubefruktede egg. Hensikten med bestemmelsen er å regulere hvilke virksomheter som skal ha adgang til å oppbevare eller lagre ubefruktede egg. Etter departementets syn kan imidlertid ordlyden i høringsnotatets forslag etterlate en viss usikkerhet om en virksomhet som er godkjent for befruktning utenfor kroppen automatisk har adgang til å lagre ubefruktede egg, eller om de eksplisitt må søke om tillatelse til dette. Etter departementets vurdering bør det eksplisitt søkes om slik tillatelse fordi det av kontrollhensyn er viktig å underlegge slik virksomhet rapporteringsplikt. Departementet foreslår derfor at det av bestemmelsens første ledd klart går fram at virksomheten eksplisitt må godkjennes for å kunne lagre ubefruktede egg, jf også lovforslagets § 2-19 Godkjenning av behandlingsformer m.m. Muligheten til å lagre ubefruktede egg og eggstokkvev vil først og fremst være et tilbud til kvinner som skal gjennomgå en type kreftbehandling som kan skade deres befruktningsevne. Disse kvinnene kan få tatt ut og lagret egg og/eller eggstokkvev før kreftbehandlingen, for eventuell senere bruk. Dette kan være aktuelt uten at hun er gift eller samboer med en mann. Det vil derfor ikke være et vilkår at kvinnen er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold for å kunne lagre egg og/eller eggstokkvev, men det vil være et vilkår for å få eggene befruktet, jf lovforslagets § 2-2. Det kan tenkes at man en gang i fremtiden vil kunne oppnå like gode IVF-resultater med lagrede ubefruktede egg og eggstokkvev som med lagrede befruktede egg. Behovet for å lagre befruktede egg vil da kunne reduseres, og som en følge av dette vil destruksjon av befruktede egg kunne reduseres. Det er vanskelig å fastslå hvor lenge ubefruktede egg og eggstokkvev kan lagres for at det skal være forsvarlig å benytte dem til befruktning. Departementet foreslår derfor å knytte adgangen til lagring av ubefruktede egg og eggstokkvev opp mot muligheten for medisinsk forsvarlig utnyttelse av egget til befruktning. Et vilkår om forsvarlig lagring og bruk vil sette naturlige grenser for lengden på lagringstiden, og samtidig gjøre lovverket elastisk i forhold til den tekniske utviklingen. Adgangen til å lagre ubefruktede egg og eggstokkvev kan medføre at unge fertile kvinner ønsker å ta ut og fryse slikt materiale for å modne og befrukte egg, for å kunne bli gravide senere, når de ikke lenger er like befruktningsdyktige. Etter departementets oppfatning er dette en uønsket følge av at det åpnes for lagring av ubefruktede egg og eggstokkvev. Det foreslås derfor at det skal fremgå av loven at ubefruktede egg og eggstokkvev bare kan tas ut og lagres i tilfeller hvor kvinnen eller mannen er befruktningsudyktige, ved uforklarlig befruktningsudyktighet eller hvor kvinnen skal gjennomgå behandling som vil kunne skade befruktningsevnen. Når det gjelder høringsinstansenes påpeking av at det forutsettes at teknikkene som brukes er så gode at eggene ikke skades, viser departementet til at det bare er virksomheter som er godkjente for dette som vil ha anledning til å lagre ubefruktede egg og eggstokkvev. Dette innebærer som nevnt at det må søkes om tillatelse til å lagre ubefruktede egg. Myndigheten til å gi slik tillatelse er delegert til Sosial- og helsedirektoratet. Når det skal avgjøres om slik tillatelse kan gis, må bl.a forsvarligheten av lagringsmetoden vurderes. Departementet viser videre til at det er anledning til å sette nærmere vilkår for godkjenning. Virksomheter som lagrer slikt materiale bør eksempelvis forplikte seg til å foreta en fornyet vurdering av behovet for lagringen etter et visst antall år. Befruktning av disse eggene anses som en ny metode, og virksomheten må derfor søke om tillatelse til dette jf lovforslagets § 2-19 Godkjenning av behandlingsformer m.m. Det er i dag ikke forbudt å forske på ubefruktede egg. Det faktum at man ikke har kunnet lagre eggene har imidlertid gjort forskning lite aktuelt. Forskning på ubefruktede egg har etter departementets syn ikke de samme etisk problematiske sidene som forskning på befruktede egg, og bør kunne utføres. I Stortingsmeldingen uttales det: «slik forskning nødvendiggjør også en grensedragning mot forbudet mot forskning på befruktede egg. Departementet vil vurdere også disse spørsmålene i forbindelse med det senere lovforslaget. ( St.meld.nr.14 (2001-2002) side 27) Grensedragningen mellom forskning på ubefruktede egg og befruktede egg kan være vanskelig på grunn av de ulike oppfatningene som råder angående spørsmålet om når et egg anses befruktet. Etter departementets vurdering er det ikke avgjørende å finne frem til en medisinsk og vitenskapelig definisjon av et befruktet egg i denne sammenheng. Det foreslås at grensedragningen knyttes opp mot hensikten med forskningen. Dersom hensikten er å befrukte egget, faller det innenfor forbudet mot forskning på befruktede egg. Forskning på ubefruktede egg som ikke har til hensikt å befrukte egget, vil imidlertid kunne tillates. Slik forskning kan f.eks. være utprøving av dyrkningsmedier for modning av egg. Da Stortinget behandlet Ot.prp.nr.108 (2001-2002) om endringer i bioteknologiloven ble det vedtatt et forbud mot terapeutisk kloning jf. § 3-2. Et slikt forbud gjør det klart at ubefruktede egg ikke kan benyttes til å fremstille menneskeembryoer ved kloning. Forskning på ubefruktede egg forutsetter at kvinnen egget stammer fra er informert og har samtykket til denne bruken. I den grad egget anvendes til annet formål enn assistert befruktning for tilbakesetting i kvinnen det stammer fra, viser departementet til lov 21. februar 2003 nr. 12 om biobanker. Lov om biobanker regulerer innhenting, oppbevaring, behandling og destruksjon av humant biologisk materiale. Dersom ubefruktede egg som er hentet ut i forbindelse med assistert befruktning skal benyttes til annet formål enn befruktning, vil biobanklovens regler komme til anvendelse. Når ubefruktede egg eller eggstokkvev benyttes i forbindelse med assistert befruktning av den kvinnen materialet stammer fra, reguleres forholdet imidlertid av bioteknologiloven som spesiallov. Det følger indirekte av bioteknologiloven at eggdonasjon er forbudt. Av § 2-10 fremgår det som et vilkår for befruktning utenfor kroppen at slik behandling bare kan utføres med kvinnens egne egg. Videre følger det av § 2-11 at befruktede egg bare kan anvendes for tilbakeføring i den kvinnen de stammer fra. Begge disse bestemmelsene innebærer et forbud mot eggdonasjon. 2.15.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) Spørsmålet om eggdonasjon ble vurdert i Stortingsmeldingen. Verken departementet eller komiteens flertall ønsket å åpne for eggdonasjon, jf Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 8. I Stortingsmeldingen tok departementet videre opp problemstillingen knyttet til transplantasjon av organer som produserer kjønnsceller. I Sverige har man kommet til at spørsmål om transplantasjon av organer som produserer kjønnsceller bør reguleres i forbindelse med assistert befruktning. I Danmark er det i loven om assistert befruktning inntatt et forbud mot transplantasjon av eggstokker til kvinner med det formål å avhjelpe infertilitet. I Stortingsmeldingen ble det foreslått å innføre et forbud mot transplantasjon av organer som produserer kjønnsceller fra en person til en annen med det formål å behandle infertilitet. I innstillingen støtter komiteens flertall forslaget om at det innføres et forbud mot transplantasjon av eggstokker/eggstokkvev fra en kvinne til en annen for å avhjelpe barnløshet. Flertallet begrunner dette standpunktet med at transplantasjon av eggstokkvev fra en kvinne til en annen reiser flere etiske dilemmaer. Komiteens flertall skriver: «Det første dilemmaet er selve uthentingen av eggstokkvevet. Dette betinger et operativt inngrep som samtidig påfører donor risiko for komplikasjoner under selve inngrepet samt redusert fertilitet etter inngrepet. I motsetning til ved en nyretransplantasjon kan inngrepet ikke begrunnes med at den tilstand som skal behandles, medfører reduserte leveutsikter hos mottaker, noe som gjør inngrepet på donor etisk vanskeligere å forsvare enn ved en nyretransplantasjon. Det andre dilemmaet er at det er eggceller som transplanteres. Når det befruktede egget opprinnelig stammer fra en annen kvinne enn den kvinne som gjennomgår svangerskapet, reiser dette spørsmål ved det biologiske opphavet siden barnet ikke vil bære arvestoffet fra den kvinnen som føder barnet. Selve svangerskapet vil påvirke fosteret gjennom biologiske egenskaper hos «livmormoren» og gjennom miljømessige påvirkninger i svangerskapet. Dette vil skape uklarhet når det gjelder barnets biologiske opphav, noe flertallet ser på som lite heldig ut fra målsetningen om at barnet skal ha rett til å kjenne sitt biologiske opphav (jf merknader ovenfor om sædgivers anonymitet). Som ved annen organtransplantasjon kan man tenke seg at eggstokkvev transplanteres fra en nylig avdød. Dette vil imidlertid etter flertallets syn reise etiske betenkeligheter som strekker seg lenger enn ved annen organtransplantasjon, siden dette medfører videreføring av arvestoff fra avdøde uten at samtykke til den konkrete bruken vil kunne innhentes. Det framtidige barnet vil aldri kunne møte sitt biologiske opphav på morssiden idet en slik metode jo vil forutsette at den kvinnen eggstokkvevet stammer fra, først må være død før egget hentes ut. ( Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 12) For å tydeliggjøre lovens forbud mot eggdonasjon, ble det i høringsnotatet foreslått å ta inn en bestemmelse i lovforslaget om at eggdonasjon er forbudt. Det ble videre foreslått en bestemmelse om forbud av transplantasjon av organer og vev som produserer kjønnsceller fra en person til en annen med det formål å behandle infertilitet. Høringsinstansene er delt i synet på dette spørsmålet. Statens helsetilsyn, Sosial- og helsedirektoratet, Bioteknologinemnda (12 mot 5), Høgskolen i Oslo og Norsk sykepleierforbund støtter forbudet mot eggdonasjon. Barneombudet, Likestillingsombudet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Helse Bergen HF Haukeland Universitetssykehus, Vest-Agder sykehus HF, Den norske lægeforening, Den norske advokatforening, NITO og Foreningen for ufrivillig barnløse ber departementet vurdere å åpne for adgang til eggdonasjon. Det vises til at kjønnscellene må få lik etisk verdi og at dette er en usaklig forskjellsbehandling mellom befruktningsudyktige menn og befruktningsudyktige kvinner. Advokatforeningen viser til at dette er tillatt i Sverige og Danmark, og at hensynet til nordisk rettsenhet tilsier at dette bør tillates. NTNU og Det medisinske fakultet-UiB hevder at det er vanskelig å se den moralske relevante forskjellen mellom sæd- og eggdonasjon i forbindelse med assistert befruktning, og mener at høringsnotatet indikerer at det er tvil om hvem som er den genetiske moren når hun ikke selv føder barnet. Etter departementets syn kan ikke spørsmålet om å tillate eggdonasjon kun betraktes som et logisk spørsmål om å gi kjønnscellene lik verdi. Det kan heller ikke bare vurderes ut fra til en rasjonell likestillingstanke om å gi like muligheter ved mannlig og kvinnelig infertilitet, slik enkelte av høringsinstansene anfører. Etter departementets oppfatning er det stor forskjell på mannens og kvinnens rolle og funksjon i forbindelse med et svangerskap. Eggdonasjon vil innebære et brudd på langvarige sosiale og kulturelle tradisjoner i samfunnet som er knyttet til mor og svangerskapets helhet. Departementet er av den oppfatning at det reiser langt vanskeligere etiske problemer dersom det skal skilles mellom genetisk og biologisk/sosial mor enn mellom genetisk og sosial far. Den kvinnen som skal bære fram og føde et barn har en så nær biologisk tilknytning til barnet at hun etter departementets syn også må være barnets genetiske mor. Det har ikke fremkommet argumenter i høringsrunden som har gitt grunnlag for å endre denne vurderingen. Departementet er derfor av den oppfatning at dette fremdeles ikke bør være tillatt, og vil i tråd med flertallsinnstillingen fra Sosialkomiteen fastholde forslaget om forbud mot eggdonasjon. En konsekvens av det foreslåtte forbudet mot eggdonasjon er også et forbud mot donasjon av befruktede egg. Høringsinstansene har ikke hatt merknader til forslaget om å innføre en bestemmelse som forbyr transplantasjon av organer og vev som produserer kjønnsceller fra en person til en annen med det formål å behandle infertilitet. Overføring av et organ eller vev som produserer kjønnsceller med en annens genetiske materiale kommer i en helt spesiell stilling. På bakgrunn av dette finner departementet grunn til å spesialregulere transplantasjon av kjønnscelleproduserende organer og vev slik at det ikke omfattes av de generelle bestemmelsene i transplantasjonsloven. Dette vil omfatte så vel mannlige som kvinnelige organer og vev. Departementet vil presisere at forbudet kun gjelder transplantasjon fra en person til en annen. Det er ikke knyttet de samme betenkeligheter ved frysing av eggstokkvev for tilbakeføring til samme kvinne som materialet stammer fra. Dette likestilles prinsipielt med lagring av ubefruktede egg, og er omtalt nærmere under 2.14. I høringsnotatet var det foreslått å ta inn et forbud som omfattet adgangen til å overføre cytoplasma fra en kvinnes egg til en annen kvinnes egg i forbindelse med høringsnotatsforslag til § 2-12 Anvendelse av befruktede egg. Dette kan være aktuelt for å tilføre næringsstoffer og regulatoriske proteiner mv. til det egget som skal settes tilbake i kvinnen som ønsker assistert befruktning. På bakgrunn av innspill fra høringsinstansene foreslås det å flytte dette forbudet til bestemmelsen om forbud mot eggdonasjon. Det vises til 2.12.4 for nærmere omtale. Departementet foreslår derfor at det skal fremgå av bestemmelsen om forbud mot eggdonasjon mv. at det heller ikke er adgang til å donere deler av egg. Ordlyden endres i tråd med dette. Det vises til lovforslagets § 2-18. Ved endring av bioteknologiloven i 1995 ble det vedtatt å innføre en godkjenningsordning for nye behandlingsformer som faller inn under § 2-1 om kunstig befruktning. Godkjenning av behandlingsformer kommer i tillegg til den institusjonsgodkjenning som var innført fra lovens ikrafttredelse (§ 8-1). som behandlingsmetode uten at dette krevde godkjenning av myndighetene. Etter endringen, som trådte i kraft 1. september 1995, må den som ønsker å ta i bruk nye behandlingsmetoder søke Sosial- og helsedirektoratet om godkjenning. Søknaden skal i henhold til gjeldende § 2-13 forelegges Bioteknologinemnda til uttalelse før avgjørelse. 2.16.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I Stortingsmeldingen ga departementet uttrykk for at inseminasjon med ektefelles eller samboers sæd bør omfattes av godkjenningsordningen. Dette er i samsvar med hvordan bestemmelsen har blitt tolket og praktisert. Flertallet i komiteen sluttet seg til departementet standpunkt, og uttalte i innstillingen: «Flertallet ser at inseminasjon er en teknisk enkel metode som i teorien ikke nødvendiggjør spesiell kompetanse, og som dermed isolert sett ikke skulle nødvendiggjøre en godkjenningsordning ut fra faglige krav til det sted som utfører behandlingen. Flertallet vil imidlertid bemerke at behandlingen bare framstår som nødvendig når kvinnen er infertil, mannen har dårlig sædkvalitet eller fysiske årsaker gjør dette nødvendig, idet befruktningen i motsatt fall ikke behøver å være assistert. Fordi behandlingen av kvinnen er omfattende og inkluderer bruk av hormonstimulerende preparater, er det rimelig at inseminasjonen sees i et hele, og at godkjenningsordningen dermed også omfatter AIH-inseminasjon. ( Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 11). Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt behandling av sæd før befruktning krever godkjenning etter gjeldende lov § 2-13, er det uttalt i Stortingsmeldingen at det må søkes godkjenning etter bioteknologiloven § 2-13 før en slik metode blir tatt i bruk. Komiteen har ikke berørt dette spørsmålet i innstillingen. I høringsnotatet ble bestemmelsen om godkjenning av behandlingsformer i forbindelse med kunstig befruktning foreslått videreført. Det ble presisert i lovteksten og gjennom en henvisning til den aktuelle paragrafen om behandling av sæd at også behandling av sæd i forkant av kunstig befruktning omfattes av kravet om godkjenning. I høringsnotatet foreslo departementet at bestemmelsen om at saker skal forelegges Bioteknologinemnda tas ut fra kapittel 2 om kunstig befruktning. Dette fordi den kan synes overflødig i forhold til den foreslåtte samlede reguleringen av nemnda under lovforslagets kapittel 7 om generelle bestemmelser. Et fåtall høringsinstanser har kommentert bestemmelsen. Statens helsetilsyn og Bioteknologinemnda (bortsett fra 1 medlem) støtter en godkjenningsordning. Foreningen for ufrivillig barnløse mener at ICSI bør bli permanent godkjent, og at ICSI ved uthenting av spermier fra testikler og bitestikler bør tillates i Norge. NTNU mener at godkjenningsbestemmelsen kan oppfattes som en godkjenning av forskning man selv nedlegger et forbud mot, og opplyser at det er forskjellige oppfatninger i miljøet av om man bør tillate anvendelse av forskning vi velger å forby. Høringsinstansene har ikke hatt vesentlige innvendinger mot godkjenningsbestemmelsen. Foreningen for ufrivillig barnløse har som nevnt bedt om at ICSI bør bli permanent godkjent og at ICSI ved uthenting av spermier fra testikler og bitestikler bør tillates i Norge. Departementet vil påpeke at det ikke er den enkelte behandlingsmetode som er foreslått regulert i loven, men et system som innebærer at den enkelte metode må godkjennes av departementet før den tas i bruk. Departementets myndighet er delegert til Sosial- og helsedirektoratet. Det er derfor ikke aktuelt å ta standpunkt til disse metodene i lovforslaget. I forbindelse med evalueringen av loven har Helsetilsynet uttalt at bestemmelsen om godkjenning av behandlingsformer har fungert etter sin hensikt. Etter at bestemmelsen trådte i kraft har kun ICSI (intracytoplasmatisk spermieinjeksjon) blitt godkjent som ny behandlingsmetode. På to punkter har det imidlertid blitt reist spørsmål om rekkevidden av bestemmelsen. Det ene er om assistert inseminasjon med ektefelles eller samboers sæd (AIH) omfattes av godkjenningsordningen. Det andre er om behandling av sæd før befruktning skal omfattes av bestemmelsen. Bioteknologinemnda har generelt reist spørsmål om hva som skal vurderes ved godkjenninger. Departementet vil derfor understreke at selv om det er etablert en godkjenningsordning innen dette området, fritar dette ikke virksomhetene fra å drive faglig forsvarlig. som er utviklet i utlandet. Det vil i første rekke påhvile den virksomheten som ønsker å ta i bruk en ny metode, eller etablere andre aktiviteter som er underlagt godkjenningsordning, å gjøre dette innenfor faglig forsvarlige rammer. Det vises i den sammenheng til helsepersonelloven § 4 om at helsepersonell plikter å utføre sin virksomhet forsvarlig. Behandling av ufrivillig barnløshet er intet unntak fra denne hovedregelen. Et generelt problem når det gjelder ny medisinsk kunnskap er imidlertid at denne ofte tas i bruk uten at samfunnet har tatt standpunkt til om en slik utvikling er ønskelig. Den raske utviklingen stiller store krav til å informere om forskning og nye metoder som utvikles. Dette gir mulighet for debatt om hva som vil kunne være konsekvenser av å ta i bruk nye metoder. Flere av metodene innen assistert befruktning innebærer både vanskelige medisinskfaglige og etiske avveininger. Et av hensynene bak godkjenningsbestemmelsen er å gi samfunnet anledning til å følge med og vurdere konsekvensene av metodene. Når det gjelder den medisinskfaglige siden, vil godkjenningsmyndighetens oppgave i stor grad være å vurdere den dokumentasjonen som legges fram av virksomheten som søker om godkjenning. Konsekvensene av å etablere en godkjenningsordning er imidlertid at det kan utvises en særskilt varsomhet fordi det for mange av metodene vil gå mange år før det er mulig å evaluere konsekvensene av dem. Departementet vil understreke at godkjenningsinstansen ved vurderinger av om nye metoder skal tillates særlig må ha et fokus på risikoen og konsekvensene for barnet. Departementet vil presisere at kravet om godkjenning også gjelder for utprøving av nye metoder som tilbys som ledd i klinisk forskning. Departementet vil videre foreslå at det presiseres i lovteksten at også behandling av sæd i forkant av assistert befruktning, lagring og import av sæd og lagring av befruktede egg eller ubefruktede egg / eggstokkvev omfattes av kravet om godkjenning. Etter departementets vurdering kan dette komme til uttrykk i bestemmelsen ved en henvisning til de aktuelle paragrafene, lovforslagets § 2-11, § 2-13, § 2-16 og § 2-17. De virksomheter som i dag er godkjente for å oppbevare befruktede egg i 3 år trenger ikke søke ny godkjenning for å oppbevare de befruktede eggene i 5 år. Virksomheter som ønsker å lagre ubefruktede egg og / eller eggstokkvev må imidlertid søke om godkjenning til dette. Bestemmelsen i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) § 9 fjerde og femte ledd må sees i sammenheng med at det i henhold til gjeldende bioteknologilov kun er tillatt å benytte donorsæd ved kunstig inseminasjon. Når det i høringsnotatet foreslås at donorsæd også kan benyttes ved befruktning utenfor kroppen, medfører dette at barnelova må endres i tråd med dette. Samlebegrepet for inseminasjon og befruktning utenfor kroppen er i henhold til lovforslagets § 2-1 «assistert befruktning». Departementet foreslår derfor at begrepet inseminasjon i barnelova endres til assistert befruktning. Det vises til lovforslagets § 7-7 Endringer i andre lover nr. 2. Lovens § 3-1 inneholder et forbud mot å forske på befruktede egg, menneskeembryoer og cellelinjer som er dyrket ut fra befruktede egg eller menneskeembryoer. Den nærmere presiseringen av forbudet ble inntatt i bestemmelsen ved en lovendring i november 2002. Lovens § 3-2 inneholder et forbud mot å framstille menneskeembryoer ved kloning, såkalt terapeutisk kloning. I tillegg inneholder den også forbud mot å forske på cellelinjer som er dyrket fra menneskeembryoer framstilt ved kloning og et forbud mot å framstille embryoer ved kloning ved at arvemateriale fra menneske settes inn i en eggcelle fra dyr. Bestemmelsen ble vedtatt av Stortinget i november 2002. Lovens § 3a-1 inneholder et forbud mot reproduktiv kloning. 3.2 Ot.prp.nr.108 (2001-2002) og Innst.O.nr.25 (2002-2003) Utviklingen innen forskning omkring bruk av humane stamceller, og spørsmålet om bruk av befruktede egg som kilde til slike stamceller, gjorde at departementet parallelt med Stortingsmeldingen om evaluering av loven, valgte å fremme et eget lovforslag om disse problemstillingene. I Ot.prp.nr.108 (2001-2002) Om endringer i lov om medisinsk bruk av bioteknologi som ble lagt frem for Stortinget 5. juli 2002, foreslo departementet presiseringer i lovens forbud mot forskning på befruktede egg, jf § 3-1. Forslaget innebar en presisering av at forbudet mot forskning på befruktede egg også gjelder forskning på cellelinjer som er etablert ut fra celler hentet fra befruktede egg. Departementet begrunnet forslaget med at dersom forbudet ikke skulle gjelde cellelinjer, ville dette undergrave forbudet mot forskning på befruktede egg. Det ville da være mulig å forske på stamceller fra befruktede egg så lenge selve isoleringen av stamcellene ikke ble gjort i Norge. Ved en lovendring 27. mars 1998 ble det innført et forbud mot bruk av teknikker med sikte på å fremstille arvemessig like individer, såkalt reproduktiv kloning. I Ot.prp.nr.108 (2001-2002) ble det i tillegg til forslaget om presisering av forbudet mot forskning på befruktede egg, også fremmet forslag om et forbud mot framstilling av menneskeembryoer ved kloning m.m. Dette innebærer et forbud mot såkalt terapeutisk kloning. Av bestemmelsen fremgår det også at det heller ikke er tillatt å forske på cellelinjer som er dyrket ut fra menneskeembryoer fremstilt ved kloning. Forbudet innebærer videre at det ikke er tillatt å bruke kloningsteknikken for å fremstille arvemessig like individer ved å sette arvemateriale fra et menneske inn i en eggcelle fra dyr. Sosialkomiteen uttalte seg om disse spørsmålene allerede i forbindelse med behandlingen av St.meld.nr.14 (2001-2002). Komiteens flertall gikk da inn for en videreføring av forbudet mot forskning på befruktede egg. (jf. Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 3). Ved behandlingen av Ot.prp.nr.108 (2001-2002) viste komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, til Sosialkomiteens merknader i forbindelse med Stortingets behandling av St.meld.nr.14 (2001-2002), og da særlig til de merknader som omfatter spørsmålene omkring forskning på befruktede egg og terapeutisk kloning. Fra Innst.O.nr.25 (2002-2003) siteres videre: «Flertallet viser til at komiteens flertall, bestående av medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, i sine merknader til St.meld.nr.14 (2001-2002) konkluderte med følgende: «...(nevnte partier)... går inn for en videreføring av forbudet mot forskning på befruktede egg. Flertallet viser til at et mindretall bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fremmet forslag om å åpne for terapeutisk kloning. Forslaget ble forkastet av Stortinget med 60 mot 38 stemmer. Flertallet viser til at komiteens flertall har gitt sin begrunnelse for å gå inn for såvel en videreføring av forbudet mot forskning på befruktede egg og forbud mot terapeutisk kloning i innstillingen til St.meld.nr.14 (2001-2002), jf Innst.S.nr.238 (2001-2002) gjentas ikke her. Flertallet oppfatter Regjeringens forslag til endringer i bioteknologiloven, slik disse framkommer i Ot.prp.nr.108 (2001-2002) å være helt i tråd med flertallets syn i de samme spørsmål, slik standpunktene framkommer i Innst.S.nr.238 (2001-2002). Flertallet vil på denne bakgrunn støtte forslagene i proposisjonen. Stortinget vedtok lovendringene i desember 2002. (jf. Besl.O.nr.21 (2002-2003). Endringene trådte i kraft 1. januar 2003. 3.3.1 Forbudet mot forskning på befruktede egg og kloning m.m. Når høringsnotatet som danner grunnlag for foreliggende proposisjon ble sendt på høring, var Ot.prp.nr.108 (2001-2002) allerede lagt frem for Stortinget. Endringsforslagene hadde da tidligere samme år vært på høring, og høringsinstansenes syn ble presentert i proposisjonen. ( Ot.prp.nr.108 (2001-2002) side 9-12). Det materielle innholdet i forbudet mot forskning på befruktede egg og fremstilling av menneskeembryoer ved kloning m.m. ble derfor ikke drøftet i høringsnotatet. Noen høringsinstanser, bl.a. Norges Forskningsråd og Bioteknologinemnda, kommenterer likevel disse spørsmålene. På grunn av at Stortinget nylig har behandlet og vedtatt disse lovbestemmelsene vil ikke departementet gå inn i noen nye vurderinger i foreliggende proposisjon. Fordi det fremmes forslag til en ny lov vil departementet likevel foreslå en teknisk endring. Dette ved at kapittel 3a, om forbud mot bruk av teknikker med sikte på framstille arvemessige like individer, tas inn i kapittel 3, som ny § 3-3. Kloning og kloningslignende metoder har i det siste året flere ganger vært et tema i nyhetsbildet. Det har i den sammenheng oppstått spørsmål ved om dagens forbud mot reproduktiv kloning er dekkende for alle former for kloning. Bioteknologinemnda har i forbindelse med høringen reist spørsmål ved om dagens forbud mot reproduktiv kloning er dekkende i forhold til alle former for kloning. Gjeldende forbud mot reproduktiv kloning, jf § 3a-1, gjelder teknikker med sikte på å framstille arvemessig like individer. I henhold til lovens forarbeider betyr arvemessig like individer «individer som har samme arveanlegg i cellekjernen». Det fremgår videre at den lille delen som ligger utenfor celle-kjernen, det såkalte mitokondrie-DNA, faller utenfor denne definisjonen (jf. Ot.prp.nr.21 (1997-1998) side 12). Departementet vil bemerke at selv om det i henhold til lovens forbud mot reproduktiv kloning ikke vil være et krav om 100 % genetisk likhet, vil det likevel etter normal språklig forståelse gå en grense i forhold til når man kan snakke om «arvemessig like individer». Slik sett er en diskusjon om rekkevidden av kloningsforbudet aktuell. Når det gjelder kloningsforbudets rekkevidde vil departementet imidlertid vise til at lovens formålsbestemmelse og de etiske avveiningen bak forbudet vil gjøre seg gjeldende i tilnærmet like stor grad, selv om det individet som «skapes» ikke vil være «arvemessig likt» sitt opphav. Bioteknologinemnda viser til den såkalte «haploidiseringsmetoden». Denne metoden går ut på at en vanlig kroppscelle behandles på en måte som gjør at den skiller ut halvparten av sitt arvestoff slik at man sitter igjen med en haploid celle, dvs. en celle som inneholder like mye arvestoff som en egg- eller sædcelle. Disse cellene kan benyttes til å lage et nytt embryo som kan gi opphav til et nytt individ. som for assistert befruktning. Reproduktiv kloning skal fortsatt være forbudt. Bioteknologinemnda tar også opp at § 3-2 om terapeutisk kloning etter ordlyden bare rammer bruk av kloningsteknikker, og at fremstilling av menneskeembryo til bruk for forskning ved andre metoder derfor tilsynelatende faller utenfor. Fra Bioteknologinemndas høringsuttalelse siteres: «Bioteknologinemnda anbefaler at loven gjøres konsekvent ved at den eksplisitt forbyr all kunstig fremstilling av menneskeembryoer til ikke-reproduktive formål. Bioteknologinemnda minner om at en i tidligere uttalelser har vært delt med henblikk på spørsmålet om forbud mot terapeutisk kloning. En samlet Bioteknologinemnda ser imidlertid verdien av at loven er konsekvent, og også de medlemmene som ønsker å tillate terapeutisk kloning, anbefaler derfor subsidiært å forby også andre former for kunstig fremstilling av menneskeembryoer som ikke skjer ved befruktning. Departementet er enig med Bioteknologinemnda i at det kan stilles spørsmål ved om slike metoder omfattes av bioteknologilovens regulering. Departementet vil imidlertid fremheve at de nevnte metoder ikke var kjente på tidspunktet for lovreguleringen. Når det gjelder den såkalte haploidiseringsmetoden kan departementet ikke dele Bioteknologinemndas flertalls syn om at denne metoden bør reguleres på samme måte som assistert befruktning. Metoden skiller seg vesentlig fra andre metoder for assistert befruktning blant annet ved at den helt eller delvis kan innebære bruk av somatiske celler i stedet for kjønnsceller. En regulering på lik linje med andre metoder for assistert befruktning signaliserer langt på vei at myndighetene likestiller denne metoden med andre metoder for assistert befruktning. I følge fagmiljøene har haploidiseringsmetoden i første rekke vært nevnt som en mulighet i forbindelse med kvinner som ikke har egne eggceller. Det donerte egg kan «tømmes» for eget genetisk materiale og erstattes med cellekjernen fra en somatisk celle fra kvinnen som ønsker barn. Egget vil «kaste» ut halvparten av arvestoffet og det «nye» egget (med kvinnens genetiske materiale) kan deretter befruktes via ICSI med en sædcelle. Alternativt kan en somatisk celle haploidiseres og innføres i egget (dvs. at man lager en sædcelle). I følge fagmiljøene forutsettes det at en eggcelle benyttes i prosessen. Ulike varianter av dette har vært forsøkt med dyr, og det er knyttet stor usikkerhet til om den overhode kan produsere levende avkom. «Kloning ved kjerneoverføring til ubefruktede egg innebærer at noen gis anledning til å velge den genetiske sammensetningen på nye individer som skal skapes, og er derfor i strid med grunnleggende etiske prinsipper om likeverd og selvstendig verdi for alle mennesker. I samsvar med den grunnholdning som er uttrykt gjennom formålsparagrafen til lov om medisinsk bruk av bioteknologi om å sikre at disse teknikker utnyttes til menneskets beste i samsvar med prinsipper om respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet, finner departementet at framstilling av arvemessig like individer med vår nåværende viten vil flytte en grense som ikke bør overskrides.» ( Ot.prp.nr.21 (1997-1998) side 12) Departementet foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsene i gjeldende lovs kap. 3 og kap. 3a videreføres uten materielle endringer, jf lovforslagets kap. 3. Fosterdiagnostikk betyr rent språklig å stille en diagnose hos fosteret. Tradisjonelt har begrepet vært knyttet til undersøkelser i 17.-19. svangerskapsuke når man fryktet at det forelå alvorlig arvelig sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret. Fostervannsprøver er den mest vanlige metoden for fosterdiagnostikk i Norge i dag. Prøven tas vanligvis ved ca 14 ukers graviditet. Slik fosterdiagnostikk foretas i de fleste tilfeller på bakgrunn av økt risiko for Downs syndrom på grunn av høy alder hos mor, eller ved økt risiko for alvorlig arvelig sykdom. Fostervannsprøver er forbundet med en viss risiko for spontanabort på grunn av inngrepet. Fagmiljøene anslår risikoen for spontanabort til å være ca 1 prosent. Morkakeprøve utføres ved ca ti ukers graviditet. Fordelen med denne metoden er dermed at man får en diagnose tidlig i svangerskapet. Morkakeprøver er betydelig mer ressurskrevende enn fostervannsprøver, og risikoen for spontanabort i forbindelse med prøvetakingen er også ca 1 prosent. Metoden benyttes i dag fortrinnsvis når risikoen for sykdom er relativt stor. I St.meld.nr.14 (2001-2002) Om evaluering av lov om medisinsk bruk av bioteknologi kapittel 5 blir disse og andre fosterdiagnostiske metoder nærmere omtalt. I dag mottar alle gravide et tilbud om ultralydundersøkelse i ca 18. svangerskapsuke i forbindelse med den alminnelige svangerskapskontrollen. Formålet med denne undersøkelsen er blant annet å fastsette fødselstermin, vurdere morkakens plassering, se om det foreligger flerlingesvangerskap og å se hvordan fosteret utvikler seg. Ultralydundersøkelser benyttes også ellers i svangerskapsomsorgen dersom det foreligger medisinske indikasjoner for det. Utviklingen av ultralydteknikker har gjort det mulig å avdekke flere sykdommer og misdannelser hos fosteret, med større sikkerhet og tidligere i svangerskapet enn før. Stadig flere gynekologer har utstyr for ultralydundersøkelse. Hos kvinner med problemer under svangerskapet, vil det også ofte bli gjort ultralyd på et tidligere tidspunkt enn i 17.-19. svangerskapsuke og flere ganger i løpet av svangerskapet. En annen metode som kan benyttes for å påvise økt risiko for Downs syndrom hos fosteret er undersøkelse av morens blod hvor mengden av visse proteiner i serum undersøkes. Slike undersøkelser gjøres som screeningundersøkelse blant annet i Danmark, hvor f.eks. alle gravide i Sønderjylland Amt tilbys en blodprøveanalyse som sammen med fosterets og den gravides alder, danner grunnlag for en risikoberegning, blant annet for sannsynligheten for Downs syndrom. I Norge forekommer det i dag forespørsler fra gravide om å få utført fostervannsprøver på bakgrunn av resultatet av slike prøver. Blodprøven er da ofte analysert i utlandet. å sende blodprøve til utenlandske laboratorier som tilbyr å utføre genetiske multianalyser på en rekke gener. Svaret kan da komme i posten med sparsom informasjon om konsekvenser av funnene, og uten at nødvendig veiledning er tilgjengelig. Dette stiller de medisinske fagmiljøene overfor store utfordringer med hensyn til informasjon om blant annet risiko og hvilke muligheter for behandling som finnes. Det kan være usikkert om testresultatene er sikre. De kan både være falske positive og falske negative. Genetisk veiledning blir i denne sammenheng svært viktig. Fosterdiagnostikk reguleres i dag av bioteknologilovens kapittel 5. Fosterdiagnostikk defineres i loven som undersøkelse av foster eller gravid for å påvise eller utelukke genetisk sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret, samt ultralydundersøkelse av gravid (§ 5-1). Institusjoner som skal utføre fosterdiagnostikk må ha godkjenning fra, og skal rapportere til Sosial- og helsedirektoratet (§ 8-1 og § 8-2 ). Nye undersøkelsestyper- og metoder må også godkjennes (§ 5-2). Lovens kapittel 5 inneholder ellers bestemmelser om veiledning og informasjon (§ 5-3) og om opplysninger om kjønn (§ 5-4). Bioteknologiloven regulerer i dag ikke på hvilke indikasjoner fosterdiagnostikk skal tilbys gravide. Samfunnets styring og kontroll med tilbudet skjer blant annet gjennom et krav om at fosterdiagnostiske undersøkelsestyper og metoder, og institusjonene som utfører slik diagnostikk, skal godkjennes av departementet. Selv om det ikke foreligger en lovregulering av hvem som skal motta tilbudet, foreligger det retningslinjer som helsetjenesten forholder seg til. Slike retningslinjer fikk man for første gang i 1983 ved Helsedirektoratets rundskriv IK-1077: Orientering om prenatal diagnostikk. I følge disse retningslinjene kan fosterdiagnostikk tilbys i følgende situasjoner: 6) Foreldre som har klart øket risiko for å få barn med en kromosomsykdom på grunn av kvinnens alder. Det har hittil vært mulig å tilby slike undersøkelser for kvinner over 38 år. I en brosjyre som ble utgitt av Helsedepartementet 21. september 2001 informeres det om muligheten til å foreta genetisk fosterdiagnostikk i Norge (I-0998 B). I tillegg til de situasjoner som er nevnt ovenfor fremgår det at slik undersøkelse kan tilbys dersom en ultralydundersøkelse har vist tegn på kromosomavvik hos fosteret. Det fremgår videre at i spesielle tilfeller kan kvinner eller par som er i en vanskelig livssituasjon, og som mener de ikke vil klare den ekstra belastning et funksjonshemmet barn kan medføre, kan få tilbud om fosterdiagnostikk. Gjeldende rett omhandles for øvrig mer detaljert i forbindelse med de konkrete lovforslagene under 4.3-4.8 nedenfor. Som det ble fremholdt i Stortingsmeldingen mener departementet at fosterdiagnostikk er et viktig gode når det gjelder å bidra til å behandle alvorlige sykdommer hos fosteret eller forberede en vanskelig fødsel. Muligheten for fosterdiagnostikk gjør også at enkelte kvinner med risiko for alvorlig arvelig sykdom kan fullføre et svangerskap fremfor å abortere et foster av frykt for eventuelle fosterskader. Den nære sammenhengen mellom fosterdiagnostikk og abort er imidlertid også etisk vanskelig. Fosterdiagnostiske undersøkelser vil kunne være en inngangsport til seleksjon av fostre med spesielle egenskaper, eller til at fostre med uønskede egenskaper selekteres bort. opp behovet for å lovregulere indikasjonene for fosterdiagnostikk. I Stortingsmeldingen anførte departementet at fosterdiagnostikk bare skal tilbys ved konkret risiko for alvorlig arvelig sykdom eller utviklingsavvik. Et flertall av sosialkomiteen støttet dette forslaget. ( Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 14 og 15). I høringsnotatet ble spørsmålet om lovregulering av vilkårene for fosterdiagnostikk reist, uten at det ble foreslått en konkret lovregulering på nåværende tidspunkt. Departementet anførte at det ønsket å komme tilbake med forslag om regulering av dette spørsmålet i en senere proposisjon. En del høringsinstanser gir likevel uttrykk for sitt syn på dette temaet. Bioteknologinemnda viser til sin uttalelse av 19. mars 2001. Her anføres det at den helt overordnede problemstillingen når det gjelder fosterdiagnostikk, er forholdet til lovens formålsparagraf. Det uttales videre: «Spørsmålet er om utviklingen av fosterdiagnostisk praksis i Norge indirekte kan være i strid med formålsparagrafens formulering om «et samfunn der det er plass til alle». Dersom praksis utvikler seg slik at en stadig større andel av fostre med bestemte typer avvik - for eksempel Downs syndrom - selekteres bort, kan dette medføre at samfunnet blir mindre tolerant overfor slike avvik. De holdninger samfunnet signaliserer gjennom lovgivning på dette feltet er derfor svært viktige. Bioteknologinemnda etterlyser i samme uttalelse en lovregulering av indikasjonene for fosterdiagnostikk. En samlet Bioteknologinemnd vil tillate fosterdiagnostikk der det kan gi muligheter for behandling av fosteret i fosterlivet. I den videre uttalelsen om indikasjonene er nemnda delt. Fra flertallets (7 av 12) uttalelse siteres: «Flertallet ... mener at fosterdiagnostikk bare bør tillates når det gir muligheter for behandling av fosteret og i forbindelse med påvisning av tilstander som ikke er forenlige med liv. Etter disse medlemmers syn er indikasjonene for bruk av fosterdiagnostikk etter dagens praksis (jf. Helsetilsynets rundskriv) i strid med Bioteknologilovens formålsparagraf. Dagens praksis omfatter en rekke sykdommer og funksjonshemninger som ikke medfører betydelig økt dødsrisiko eller vesentlig redusert livskvalitet. Å tillate bruk av fosterdiagnostikk for å påvise denne typen fullt levelige, men ikke-behandlingsbare tilstander hos fosteret, legaliserer en seleksjon som verken kan begrunnes i fosterets eller samfunnets interesse. For å motvirke belastninger i familier med syke/funksjonshemmede barn vil disse medlemmer vise til samfunnets nødvendige forpliktelser overfor de kvinner/familier som står i en valgsituasjon om å foreta seleksjon med grunnlag i diagnostiske funn hos fosteret. Et mindretall (3 av 12) mente at fosterdiagnostikk fortsatt bør tillates i det omfang bioteknologiloven gir rammer for og i tråd med Helsetilsynets rundskriv. Et annet mindretall (2 av 12) mente at en utvidelse av dagens indikasjoner bør nøye utredes, for eksempel i form av en åpning av mulighet for fosterdiagnostikk når kvinnen er 35 år eller eldre, og i tilfeller av uttalt angst for alvorlig sykdom hos fosteret - etter forutgående genetisk veiledning. Den norske Lægeforening anfører at fosterdiagnostikk ikke er et argument mot den ideelle målsetningen om at vi må ha et samfunn der det er plass til alle, inkludert mennesker med utviklingshemming pga. kromosomfeil, og uttaler videre: «Legeforeningen mener dette poenget ikke er et godt argument for å nekte mennesker som fra sitt ståsted i livet er svært engstelige for å få barn med utviklingsavvik, enhver form for fosterundersøkelse. Det er foreldrene som uansett vil få hovedansvar for barn med alvorlig utviklingsavvik og da vil det i mange sammenhenger finnes urimelig og etisk uriktig at staten skal ha en formynderfunksjon all den tid heller ikke staten stiller opp med de nødvendige ressurser som gjør at mange foreldre klarer av en situasjon der de får et sterkt utviklingshemmet barn. ...Legeforeningen mener at hovedpoenget er at fosterdiagnostikk må være et individuelt tilbud som hver og en får ta stilling til ut fra sitt ståsted uten at det øves press av noe som helst slag for å få dette gjort. Nasjonalt Senter for Fostermedisin skriver at det er uråd å praktisere fostermedisin basert på et vilkår om at fosterdiagnostikk bare skal tilbys ved konkret risiko for alvorlig sykdom eller utviklingsavvik. Det uttales videre: «Alvorlig utviklingsavvik finn ein knapt blant kvinner med spesiell risiko - berre hjå om lag 1-3 %, og for nokre tilstandar inntil 25 %. «Alvorlig sykdom eller utviklingsavvik» finnest tilfeldig blant intetanende gravide som trur dei har eit normalt svangerskap inntil fødselen kjem og avslører noko anna. Det er ved hjelp av ultralyd ein finn «alvorlig sykdom eller utviklingssvvik» hos foster for så å setje inn behandling der det er aktuelt. Fosterundersøkinga på 18 veker er det viktigaste grunnlaget for fostermedisinen. Å degradere den til «å fastslå alder, morkakens plassering og antall foster» er en misforstått praksis av departementet og kan ikkje etterlevast frå medisinsk hald. fra myndighetene når det gjelder å gi tilbud om fosterdiagnostikk, jf 4.3.1. Disse retningslinjene har ingen formell rettslig status. For å sikre en ensartet praksis om tilbudet om fosterdiagnostikk er det likevel behov for nærmere retningslinjer på dette området. De retningslinjer som helsetjenesten forholder seg til i dag (Helsedirektoratets rundskriv IK-1077 Orientering om prenatal diagnostikk) har ikke vært gjenstand for en helhetlig revidering siden de ble gitt i 1983. Departementet vil derfor ta initiativ til at gjeldende retningslinjer gjennomgås og revideres, og vil i den sammenheng komme tilbake til spørsmålet om lovregulering av kriterier som varslet i høringsnotatet. Departementet vil også vise til de retningslinjene om fosterdiagnostikk fra Europarådets ministerkomite som omtales i 4.2.5, hvor det uttales at prenatal screening og diagnostikk kun bør utføres for å avdekke alvorlig fare for barnets helse. I foreliggende proposisjon legges det opp til at fosterdiagnostikk fremdeles skal reguleres gjennom et godkjenningssystem, og ved at det skal gjelde særlige regler for samtykke, informasjon og genetisk veiledning. I denne sammenhengen vil lovens definisjon av fosterdiagnostikk være sentral. Departementet vil foreslå en definisjon som generelt er videre enn definisjonen i gjeldende lov. De konkrete forslagene omtales i 4.3-4.8 nedenfor. Riksdagen vedtok i 1995 retningslinjer for bruk av prenatal diagnostikk som ble fulgt opp i Socialstyrelsens »Allmänna råd om information om fosterdiagnostik» (SOSFS 1997:20). I følge disse retningslinjene kan fosterdiagnostikk tilbys dersom risikoen for fosterskade bedømmes som øket og denne skade kan oppdages med fosterdiagnostikk. Det er den ansvarlige lege som bedømmer om den informasjon som kan oppnås ved en undersøkelse står i rimelig forhold til inngrepets risiko. Kvinnen avgjør selv om hun skal gjennomgå undersøkelsen. Den svenske regjeringen nedsatte i mars 2001 en komite som blant annet skal evaluere disse retningslinjene. Dette arbeidet er ennå (mars 2003) ikke avsluttet. «Meddelelse til læger, jordemødre og sygehuse om forebyggende undersøgelser for kromosomsygdomme, medfødte stofskiftesygdomme, neuralrørsdefekter m.v. hos fostre» ble utgitt i 1981. Denne forskriften regulerer blant annet indikasjoner for fosterundersøkelse og organisering av virksomheten. Indikasjoner for fosterundersøkelse er angitt til å være kromosomavvik, medfødte stoffskiftesykdommer, nevralrørsdefekter og andre sjeldnere sykdommer. Alle gravide kvinner som tidligere har født et barn med en av de nevnte sykdommene eller med multiple misdannelser, eller hvor slike sykdommer er konstatert hos en av foreldrene eller hos foreldrenes søsken og søskenbarn, bør tilbys rådgivning og eventuell undersøkelse. I 1994 ble også retningslinjer og anbefalinger for fosterdiagnostikk utarbeidet av den danske Sundhedsstyrelsen. Kvinner over 35 år får tilbud om fosterundersøkelse for å avdekke Downs syndrom og enkelte alvorlige genetiske sykdommer. I 2000 nedsatte Sundhedsstyrelsen en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utarbeide en rapport som kan danne bakgrunn for revisjon av gjeldende retningslinjer for fosterdiagnostikk. Arbeidsgruppens rapport «fosterdiagnostik og risikovurdering» ble avgitt i mars 2003. I rapporten legges det opp til et vesentlig brudd med nåværende system, ved at det foreslås at grunnlaget for fremtiden skal være den enkelte kvinnes informerte valg. Lov nr. 96-654 (1994) om donasjon og bruk av deler av menneskekroppen, assistert befruktning og prenatal diagnostikk inneholder detaljerte kriterier for og krav til fosterdiagnostikk. Det stilles bl.a krav om genetisk veiledning. Dette kravet er også nedfelt i en forordning av mai 1995 som omhandler fosterdiagnostikk. Lov om beskyttelse av embryoer fra 1990 (Embryonenschutzgesetz) regulerer diagnostisering av fostre i Tyskland. Det skal ha pågått en intens debatt om under hvilke omstendigheter fostre over åtte-cellerstadiet skal kunne gentestes. Det tyske samfunn for humangenetikk (Deutsche Gesellschaft für Humangenetik) og tilsynet for medisinsk genetikk (Berufsverband Medizinische Genetik) har også gitt ut retningslinjer som omfatter bruk av fosterdiagnostikk. Europarådets ministerkomité har gitt ut retningslinjer for fosterdiagnostikk i 1990, «Recommendation No R (90) of the committee of ministers to member states on prenatal genetic screening, prenatal genetic diagnosis and associated genetic counselling». «Prenatal screening» og diagnostikk bør kun utføres for å avdekke alvorlig fare for barnets helse. Det blir i retningslinjene lagt vekt på betydningen av veiledning i forbindelse med diagnostiseringen. Screening og diagnostikk bør ikke utføres dersom veiledning før og etter undersøkelsen ikke er tilgjengelig. Fritt og informert samtykke fra den som skal undersøkes er dessuten påkrevd. Videre bør undersøkelsen utføres under ansvar av en lege. Laboratorieprosedyrer må bli utført i kvalifisert institusjon som har blitt godkjent av kompetent statlig myndighet til å utføre slike prosedyrer. Bioteknologiloven § 5-1 inneholder definisjonen av fosterdiagnostikk. Begrepet omfatter etter ordlyden undersøkelse av foster eller gravid for å påvise eller utelukke genetisk sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret og ultralydundersøkelse av gravid. 4.3.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I Stortingsmeldingen understreket departementet at fosterdiagnostikk er et viktig gode når det gjelder å bidra til å behandle alvorlige sykdommer hos fosteret eller forberede en vanskelig fødsel. Det ble i den sammenheng fremhevet at det er avgjørende å sørge for rammer om virksomheten slik at det ikke får utvikle seg en praksis som innebærer at synet på menneskelig likeverd i samfunnet endres, og at det stadig blir viktigere å ha presise kriterier på dette området. Det ble også vist til at utviklingen i retning av mer avanserte metoder for analyse av genmaterialet utgjør en fare for en viss utglidning av praksis i retning av å tilby/foreta tester for mindre alvorlige sykdommer og utviklingsavvik, genetiske variasjoner i normalbildet og gentester som påviser mulig økt risiko for sykdom senere i livet. Det ble også anført at fosterdiagnostikk ikke må utvikle seg til å bli en del av den normale svangerskapskontrollen, og at det bare i unntakstilfeller bør være aktuelt å tilby slike undersøkelser, og da bare dersom det foreligger økt risiko for alvorlig sykdom og utviklingsavvik. Departementet pekte videre på at det er en vesentlig forskjell mellom de rutinemessige ultralydundersøkelsene som foretas som en del av den alminnelige svangerskapskontrollen hvor formålet primært er å fastsette fødselstermin osv., og ultralydundersøkelser hvor formålet er å påvise sykdommer eller utviklingsavvik hos fosteret. Departementet ga i Stortingsmeldingen uttrykk for at den sistnevnte typen undersøkelse bør fanges opp av lovens reguleringer. Under behandlingen av Stortingsmeldingen uttalte komiteens flertall: «Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, merker seg at Regjeringen ønsker å unngå at bruken av fosterdiagnostiske hjelpemidler skal bidra til en verdsetting av visse egenskaper hos fosteret og dermed en sortering på fosterstadiet. Flertallet mener at i og med at man gjennom forbedret ultralyddiagnostikk vil kunne få mistanke om genetiske sykdommer/utviklingsavvik i stadig flere svangerskap, er det sannsynlig at genetisk tilleggsdiagnostikk vil bli rekvirert i økende omfang. Fordi dette vil kunne bidra til å sortere fostre ut fra egenskaper, mener flertallet at en slik utvikling vil være lite ønskelig, og flertallet støtter Regjeringen i en regulering av bruken av ultralyd slik at dette søkes unngått. ( Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 14). Det samme flertallet uttrykte også enighet med Regjeringen i at det er formålet med undersøkelsen som bør være avgjørende for om en metode skal falle inn under lovens reguleringer. Det uttales: «... der formålet med ultralyden er svangerskapskontroll, vil denne tjenesten fritt kunne tilbys av alle innefor helsetjenesten så lenge det er faglig forsvarlig. Dersom formålet er å påvise eller utelukke arvelige sykdommer eller utviklingsavvik, vil ultralydundersøkelsene omfattes av bioteknologilovens bestemmelser. Dette vil si at undersøkelsene bare kan foretas på institusjoner som er godkjent av Sosial- og helsedirektoratet, og at det også skal gis veiledning og informasjon. ble definert som undersøkelse av føtale celler, foster eller gravid for å skaffe informasjon om fosterets genetiske egenskaper eller for å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret. Departementet viste i høringsnotatet til at det er formålet med undersøkelsesmetodene som bør være avgjørende for om en metode skal falle inn under lovens bestemmelser. I den grad dette formålet er å undersøke foster eller gravid for å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret, bør undersøkelsen omfattes av bioteknologilovens regulering av fosterdiagnostikk uavhengig av når i svangerskapet undersøkelsen skjer, eller hvilken metode som benyttes. Departementet ønsket videre at definisjonen skulle tydeliggjøre at også ikke-diagnostiske genetiske tester, dvs. tester hvor formålet er å forutsi risiko for fremtidig sykdom, faller innen under lovens regulering av fosterdiagnostikk. Departementet ga videre uttrykk for at det var ønskelig med en definisjon som omfattet undersøkelser for sykdom generelt, og ikke bare genetisk sykdom. Ca. 20 høringsinstanser har hatt kommentarer til høringsnotatets forslag til regulering av fosterdiagnostikk. De fleste av disse er opptatt av reguleringen av ultralyd. Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Menneskeverd, Statens helsetilsyn og Universitetet i Oslo, ved det medisinske fakultet m.fl. støtter høringsnotatets forlag til definisjon av fosterdiagnostikk. Norsk Forbund for Utviklingshemmede skriver: «Utvikling og bruk av ultralyd og fosterdiagnostikk er eksempler på den makt og innflytelse genteknologien har, det er skapt et kunstig og farlig behov for kunnskap om det ufødte liv. Forbedret ultralyddiagnostikk vil kunne føre til mistanke og genetiske sykdommer/utviklingsavvik i stadig flere svangerskap, det er derfor sannsynlig at genetisk tilleggsdiagnostikk vil bli rekvirert i stadig større omfang. Dette vil kunne bidra til økt sortering av fostre ut fra egenskaper. En slik utvikling er lite ønskelig, bruken av ultralyd må derfor lovreguleres. NFU støtter departementets forslag om at ultralydundersøkelser hvor formålet er å påvise sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret skal fanges opp av lovens reguleringer. Statens helsetilsyn legger i sin begrunnelse for at ultralyd bør reguleres, blant annet vekt på at dette vil kunne redusere risikoen for feildiagnostisering ved at undersøkelsen utføres av personell uten tilstrekkelig ekspertise. Fra Statens helsetilsyns uttalelse siteres: «... For å unngå feildiagnostisering og dermed skape unødvendig engstelse hos de kommende foreldre, ser Helsetilsynet det som svært viktig at ultralydundersøkelsene for å avdekke feil ved fosteret, bare utføres av personell med spesiell ekspertise på dette feltet. Vi betrakter også slik diagnostikk som regulert i det foreliggende lovforslaget. Vi betrakter dette lovforslaget som en naturlig konsekvens av helsepersonellovens bestemmelse om at man bare skal utføre helsetjenester som er innenfor vedkommendes kompetanseområde. Vi støtter derfor det forslaget som foreligger om at slik diagnostikk bare skal utføres ved institusjoner der man har spesiell ekspertise til å utføre slik diagnostikk, og at den skal være knyttet til muligheten for genetisk veiledning. Flere høringsinstanser, bl.a. Bioteknologinemnda, Haukeland Sykehus, Den Norske Jordmorforening, Universitetessykehuset i Nord-Norge, Rikshospitalet og Ullevål universitetssykehus, problematiserer at den ultralydundersøkelsen som i dag tilbys alle gravide som et ledd i den alminnelige svangerskapskontrollen etter alminnelig språklig forståelse vil falle inn under definisjonen. Det pekes blant annet på at dette vil skape problemer i forhold til krav om godkjenning, genetisk veiledning osv. Det pekes også på at det vil være vanskelig å praktisere et skille mellom ultralydundersøkelser i svangerskapsomsorgen og andre ultralydundersøkelser. Fra Rikshospitalets høringsuttalelse siteres: «...Ved enhver ultralydundersøkelse i svangerskapet uansett formål vil det kunne oppdages misdannelser/avvik som gjør det i praksis umulig å skille fosterdiagnostikk og svangerskapskontroll. I motsetning til departementet anser vi det i praksis umulig å unngå å se grovere misdannelser når man skal bestemme fosterets termin og antall fostre... Ultralyd er i moderne svangerskapskontroll et helt uunnværlig verktøy. Av hensyn til morens og fosterets liv og helbred vil det være uetisk å legge begrensninger på bruk av ultralyd ved mistanke om sykelige tilstander i svangerskapet... Rutineultralydundersøkelse i 18. svangerskapsuke er en del av vanlig svangerskapskontroll. Det primære formål er å fastslå termin, vurdere placentas lokalisjon og se om det foreligge flerlingesvangerskap. For å kunne gjøre dette må man ha oversikt over fosteret. Dermed vil man kunne se grovere misdannelser, således at det er et elementer av fosterdiagnostikk ved en slik undersøkelse. Vi vil imidlertid understreke at dette ikke er et primært mål ved undersøkelsen. ... Noen høringsinstanser, bl.a. Sosial - og helsedirektoratet og Nasjonalt Senter for Fostermedisin er i mot at ultralyd skal reguleres av loven. Så langt kan formålet med undersøkelsen sies å være terminfastsettelse. Ved funn av avvik vil den gravide umiddelbart ønske å vite mest mulig om fosterets tilstand. Det naturlige vil være at resten av undersøkelsen har som formål å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik. Ved en ikke godkjent virksomhet vil man etter lovforslaget ikke kunne gjøre det. Man må avslutte undersøkelsen og henvise den gravide til en godkjent virksomhet. Etter vår vurdering må det være mulig for helsepersonell å fortsette å se etter utviklingsavvik i en slik situasjon. Siden det teknisk og faglig ligger innenfor helsepersonellets kompetanse å oppdage utviklingsavvik og sykdom, vil det etter vår vurdering være i strid med alminnelige prinsipper for god pasientbehandling å foreta vurderinger som helsefaglig sett vil fremstå som «halveise. «... det er et føremål ved fosterundersøkinga i 18. veker å finne «sykdommer og utviklingsavvik» hos foster for å gjera det som gjerast kan for å hjelpe det sjuke fosteret med dei tiltak som grovt er skissert ovanfor. Fosterundersøkinga ved 18 veker er viktig og det er intensjonen til fostermedisinarar å gjere den enno viktigare ved å utnytte undersøkingsfunnet enno meir ettersom ein vinn vidare kunnskap i tida som kjem. Dersom ein i Norge vil lovregulere ned innhaldet i fosterundersøkinga på 18. veker, slår ein i Noreg beina under stor framsteg innan svangerskapsomsorga som er gjort under dei siste 20 åra. Vi har utvikla detaljerte undersøkingsprosedyrar og skolert helsepersonale til å gjere desse undersøkingane på eit framifrå nivå i Skandinavia. Det er ein hån mot foster, foreldre og helsepersonell dersom vi bed vedkomande som gjer fosterundersøkinga om å lukka augo, la vere å bruke kunneskapen sin, gjere ein rask jobb. .. behandling av foster og tilrettelegging av en mest mulig optimal fødsel, f.eks. ved valg av fødested ved visse utviklingsavvik der rask og avansert behandling er viktig for å hindre død eller unødige komplikasjoner, mener vi fosterdiagnostikk er en god helsehjelp. Dette vil gjelde tilstander som mellomgulvsbrokk, en del hjernemisdannelser, åpen buk og en del andre tilstander. Dette er et etisk dilemma som ikke synes å være tatt hensyn til i lovutkastet. Under evalueringen av loven mottok departementet flere innspill om at det er behov for endringer og presiseringer i lovens regulering av fosterdiagnostikk. Statens helsetilsyn problematiserte at gjeldende lov kun regulerer de genetiske undersøkelser som gjøres for å påvise eller utelukke sykdom hos fosteret, og at prediktive tester ikke omfattes av ordlyden. Helsetilsynet mente at reguleringen bør omfatte alle genetiske undersøkelser av fosteret eller føtale celler i morens blod, samt undersøkelser for å påvise utviklingsavvik hos fosteret. Også Gentestutvalget anbefalte at loven ble presisert på dette punkt. ( NOU 1999:20 Å vite eller ikke vite. Gentester ved arvelig kreft). Under henvisning til lovens formålsbestemmelse foreslo departementet i høringsnotatet at det skulle klargjøres at også ikke-diagnostiske genetiske tester, dvs. tester hvor formålet er å forutsi risiko for fremtidig sykdom, faller innen under lovens regulering av fosterdiagnostikk. Høringsrunden har vist støtte til at slike undersøkelser, på samme måte som ved genetiske undersøkelser av fødte, skal omfattes av loven, og departementet vil derfor videreføre dette forslaget. Departementet har i denne sammenheng vurdert om denne presiseringen bør føre til at det bør benyttes et annet begrep enn fosterdiagnostikk, f.eks. fosterundersøkelser, evt. at genetiske undersøkelser av fosteret tilføyes i overskriften. Selv om dette språklig sett vil kunne være mer presist, vil departementet ikke foreslå en slik endring. Begrepet fosterdiagnostikk er så godt innarbeidet at departementet finner det tilstrekkelig at den nærmere forståelsen av begrepet fremgår av ordlyden i definisjonsbestemmelsen. Under evalueringen ble det også fremholdt at utviklingen av ultralydteknologien nødvendiggjør en ny vurdering av lovens regulering av slike undersøkelser. Helsetilsynet pekte på at denne metoden blir stadig mer aktuell for å diagnostisere sykdom. Bioteknologinemnda (1999) mente at ultralyd som brukes for å undersøke om fosteret har skader bør reguleres som annen fosterdiagnostikk, men at ultralyd brukt i vanlig klinisk praksis og som et ledd i svangerskapsomsorgen ikke bør omfattes av loven. Definisjonen av fosterdiagnostikk har bl.a betydning for hvilke undersøkelser som skal omfattes av lovens regulering. Dette gjelder bl.a kravet om godkjenning og kravet til informasjon og genetisk veiledning. Departementet har både i Stortingsmeldingen og i høringsnotatet gitt uttrykk for at det er formålet med undersøkelsesmetodene som bør være avgjørende for om en metode skal falle inn under lovens bestemmelser. I den grad formålet er å undersøke foster eller gravid for å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret, mener departementet at undersøkelsen bør omfattes av bioteknologilovens bestemmelser, uavhengig av når den skjer i svangerskapet eller hvilke metoder som benyttes. En konsekvens av dette er etter departementets syn at ultralydundersøkelser som har ovennevnte formål bør reguleres som fosterdiagnostikk på lik linje med andre fosterdiagnostiske metoder som f.eks. morkakeprøve eller fostervannsprøve. Høringsrunden har vist at det er sterke oppfatninger om departementets forslag til regulering av fosterdiagnostikk, og da særlig i forhold til reguleringen av ultralyd. Noen høringsinstanser mener at ultralydundersøkelser ikke under noen omstendigheter bør omfattes av lovens regulering. Noen høringsinstanser, bl.a. Den Norske Lægeforening og Nasjonalt senter for Fostermedisin, mener at den gravide bør få mulighet til å få tilgang til tilgjengelig informasjon om fosteret. «hovedpoenget er at fosterdiagnostikk må være et individuelt tilbud som hver og en får ta stilling til ut fra sitt ståsted uten at det øves press av noe som helst slag for å få dette gjort. Nasjonalt Senter for Fostermedisin legger i sin høringsuttalelse stor vekt på ultralydteknologiens verdi i forhold til fostermedisinen. Det er departementets syn at det fra samfunnets side er behov for å trekke opp grenser når det gjelder bruk av fosterdiagnostikk. Som anført i Stortingsmeldingen ønsker ikke departementet at screening av alle gravide for å kunne påvise økt risiko for sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret, skal bli en etablert praksis i Norge. Departementet er av den grunn blant annet kritisk til en generell bruk av metoden hvor det tas blodprøver av gravide for å beregne risikoen for Downs syndrom. Departementet vil fremheve at det aldri har vært et mål for norske myndigheter å finne alle fostre med et utviklingsavvik. Flere høringsinstanser, blant annet Haukeland sykehus HF, har også fremhevet at ultralyddiagnostikk er krevende for den som gjennomfører undersøkelsen. Helsetilsynet peker i denne sammenheng på helsepersonellets plikt til å handle innenfor sitt kompetansenivå. Helsetilsynet viser til at ultralydundersøkelse utført og tolket av ikke-spesialtrent personell har lav spesifitet, og at sjansen for feildiagnostisering derfor er stor. Departementet vil understreke viktigheten av å unngå feildiagnostisering, og mener at dette best kan sikres ved at slike diagnostiske undersøkelser bare kan utføres ved særlig godkjente virksomheter, av personell som er særlig kvalifisert for dette. Svært mange høringsinstanser har tatt opp at det i forbindelse med den alminnelige svangerskapskontrollen, er vanskelig å «la være å se» avvik hos fosteret. Departementet har forståelse for dette synspunktet. Departementet vil imidlertid peke på at denne situasjonen er en konsekvens av at teknologien har utviklet seg raskere enn gjeldende lovverk og retningslinjer. Flere høringsinstanser har også påpekt dette. Vest-Agder sentralsykehus skriver f.eks. at: undersøkelse av fosterets anatomi. En vil da kunne oppdage tilstander som gjør at man må intensivere svangerskapsovervåkingen. Undersøkelsen vil også kunne medvirke til at det kan legges til rette for en vanskelig fødsel eller for tiltak som må skje kort tid etter fødselen. Som nevnt ovenfor er kompleksiteten av diagnostikk ved ultralydundersøkelser fremhevet av flere høringsinstanser. Haukeland sykehus viser bl.a til at påvisning av markører er en del av en krevende diagnostikk, «ikke minst fordi det krever bred erfaring for å tilpasse tilbud og råd/veiledning til foreldreparets behov i pakt med gjeldende etiske handlingssett. Hvis det oppdages avvik under en alminnelige svangerskapskontroll finner departementet imidlertid at det er svært viktig at kvinnen informeres om de funn som er gjort og deretter henvises videre til en virksomhet som er godkjent for å utføre fosterdiagnostikk, og som også har kompetanse til å gi eventuell genetisk veiledning, jf lovforslagets § 4-4. Det vises også til departementets vurderinger om informasjon og genetisk veiledning i 4.6.5. Departementet er kjent med at mange jordmødre pr. i dag har kunnskaper som gjør at de kan utføre forholdsvis avanserte undersøkelser av fostre. Etter departementets syn ligger en slik undersøkelse utenfor det som har vært formålet med tilbudet om ultralyd i svangerskapsomsorgen. Hvis det i dag har utviklet seg en praksis som innebærer at det faktisk skjer en screening av alle gravide med det formål å systematisk lete etter markører som kan avdekke feil ved fosteret, er dette etter departementets syn en begrunnelse i seg selv for å vurdere lovens regulering av ultralyd. Departementet ønsker på denne bakgrunn å videreføre forslaget i høringsnotatet som innebærer at ultralyd som har et fosterdiagnostisk formål skal omfattes av lovens regulering. Departementets forslag til regulering vil innebære at ultralyd som skal benyttes til fosterdiagnostikk bare kan utføres ved virksomheter som er særlig godkjent for dette formålet. Andre ultralydundersøkelser i svangerskapet vil kunne utføres som i dag, på medisinske indikasjoner, f.eks. ved blødninger eller smerter, og dessuten som et tilbud til alle gravide i 17.-19. svangerskapsuke. Når det er medisinsk indisert vil en lege selv kunne avgjøre om og i hvilket omfang slike undersøkelser skal foretas i svangerskapsomsorgen. Hvis det under slike undersøkelser oppdages tegn på avvik må kvinnen henvises videre til en virksomhet som er godkjent for å utføre fosterdiagnostikk. Når det gjelder ultralydundersøkelser tidlig i svangerskapet vil det være mulig å finne markører for kromosomavvik, f.eks. nakkefold eller manglende neseben, som begge deler er markører for Downs syndrom. Departementets forslag vil innebære at det som et ledd i svangerskapsomsorgen ikke vil være anledning til å få utført en tidlig ultralydundersøkelse i denne hensikt. Departementet vil på denne bakgrunn fastholde forslaget i høringsnotatet som innebærer at når ultralydundersøkelser benyttes i den hensikt å skaffe informasjon om fosterets genetiske egenskaper, eller for å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret så omfattes den av lovens regulering. På bakgrunn av høringsrunden ser departementet imidlertid behov for å presisere i lovteksten at ultralydundersøkelser i den alminnelige svangerskapsomsorgen ikke omfattes av loven. Dette bør gjelde med unntak av lovforslagets § 4-5, om opplysninger om fosterets kjønn før 12. svangerskapsuke. Det vises til 4.7. Departementet ser i denne sammenheng at det også kan være behov for nærmere retningslinjer om innholdet og den praktiske gjennomføringen av ultralydundersøkelser i svangerskapsomsorgen, og vil be Sosial- og helsedirektoratet vurdere dette. Departementet vil også fastholde forslaget om at definisjonen ikke lenger bare skal begrenses til genetisk sykdom, men gjelde sykdom generelt. Det vises til lovutkastets § 4-1. Av bioteknologiloven § 5-2 følger at undersøkelsestyper og metoder som faller inn under § 5-1 bokstav a, for å påvise eller utelukke genetisk sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret, skal godkjennes av departementet. Før departementet avgjør om godkjenning skal gis skal søknaden forelegges Bioteknologinemnda, jf § 8-4. Ultralydundersøkelser, som reguleres av § 5-1b) omfattes således ikke av dagens godkjenningsordning. I tillegg til den godkjenningsordningen som følger av lovens § 5-2 omfattes også institusjoner som utfører fosterdiagnostikk av bioteknologilovens generelle godkjennings- og rapporteringsordninger, jf § 8-1 og § 8-2. Sosial- og helsedepartementet har imidlertid i brev av 17. 4.4.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I Stortingsmeldingen viste departementet til at det ville foreslå en lovregulering av vilkårene for fosterdiagnostikk, og at det viktigste med godkjenningsordningen derfor ville være å ha kontroll med hvilke metoder som blir benyttet. Sosialkomiteen hadde i innstillingen ingen særlige kommentarer til dette. Om antall godkjente institusjoner generelt uttalte komiteens flertall (medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, og Senterpartiet): «Dette flertallet er kjent med at det pr. i dag er 6 institusjoner som er godkjent for å utføre fosterdiagnostikk. Dette flertallet ber om at Regjeringen legger til rette for at antall institusjoner utvides slik at tilbudet vil være godt tilgjengelig for kvinner over hele landet, samtidig som tilbudet opprettholdes på en forsvarlig måte. Jf. Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 15). I høringsnotatet varslet departementet at man ønsket å komme tilbake til en lovregulering av vilkårene for fosterdiagnostikk på et senere tidspunkt. I tråd med Stortingsmeldingen foreslo departementet likevel en godkjenningsbestemmelse som innebar at gjeldende godkjenningsordning i forhold til fosterdiagnostiske metoder opprettholdes, men at godkjenningsordningen når det gjelder undersøkelsestyper fjernes. Lovforslaget hadde følgende ordlyd: «Undersøkelsesmetoder som faller inn under § 4-1 skal godkjennes av departementet. Departementet foreslo ikke en videreføring av kravet om at alle søknader skal forelegges Bioteknologinemnda. Få høringsinstanser uttaler seg om godkjenningsordningen. Bioteknologinemnda og Sosial- og helsedirektoratet støtter at godkjenningsordningen i forhold til fosterdiagnostiske metoder opprettholdes. Begge instanser peker imidlertid på at det er usikkert hva det vil innebære at godkjenningsordningen når det gjelder undersøkelsestyper skal fjernes, så lenge man ikke vet hvilke vilkår for fosterdiagnostikk som blir vedtatt. Med undersøkelses typer forstås de arvelige sykdommene som de ulike genetiske undersøkelsene skal påvise. Helsetilsynet har ikke foretatt en godkjenning av den enkelte sykdom, men institusjonene er godkjent under forutsetning av at fosterdiagnostikk kun skjer på nærmere bestemte indikasjoner.(IK-1077 Orientering om prenatal diagnostikk fra 1983). Når det gjelder undersøkelses metoder har Helsetilsynet lagt til grunn at dette dreier seg om undersøkelsesmetoder som f.eks. fostervannsprøve eller morkakeprøve, og at det også kan være de metodiske prinsippene som anvendes ved en genetisk undersøkelse, f.eks. en kromosomanalyse eller en DNA-undersøkelse. Godkjenningsordningen er ellers praktisert slik at det i tillegg til godkjenning av helt nye metoder, også kreves godkjenning ved sprangvis metodeutvikling. Anvendelse av alminnelige metodiske prinsipper på nye sykdomsmarkører, og forbedring og videreutvikling av allerede godkjente metoder, trenger imidlertid ikke særlig godkjenning. etter fødselen. Etter departementets vurdering kan dette være årsaken til mye av usikkerheten knyttet til fortolkningen av begrepene. F.eks. kan begrepet metoder ha flere betydninger. Det vises til at dette er tolket som godkjenning av de teknisk/metodiske prinsippene når det gjelder genetiske undersøkelser etter fødselen, se proposisjonens pkt. 5.6, mens det ved fosterdiagnostikk har vært praktisert som godkjenning av selve undersøkelsesmetoden, f.eks. fostervannsprøve eller morkakeprøve. Som anført i Stortingsmeldingen mener departementet at det fremdeles er viktig å ha kontroll med hvilke undersøkelsesmetoder som brukes i forbindelse med fosterdiagnostikk ( St.meld.nr.14 (2001-2002) side 50). For eksempel gjelder dette metoden screening i morens blod, hvor mengden av visse proteiner i serum undersøkes for primært å vurdere risikoen for Downs syndrom. Denne metoden er ikke tatt i bruk i Norge, og departementet anser det som viktig å ha kontroll med hvorvidt denne metoden skal tas i bruk. Etter departementets vurdering vil dette være en fosterdiagnostisk metode i henhold til den definisjonen av fosterdiagnostikk som foreslås i proposisjonen, jf lovforslagets § 4-1 og 4.3.5 ovenfor. I Stortingsmeldingen viste departementet til at en særlig godkjenning av undersøkelsestyper ville være overflødig når vilkårene for fosterdiagnostikk ble lovfestet. Som det fremgår i 4.1.2 har departementet vurdert det slik at en slik lovregulering bør utsettes. I den sammenheng, og på bakgrunn av Bioteknologinemndas og Sosial- og helsedirektoratets uttalelse til høringsnotatet, har departementet vurdert på nytt om dagens godkjenningsordning i forhold til undersøkelsestyper likevel bør videreføres. Departementet vil vise til at det har vært usikkerhet knyttet til hva som skal forstås med begrepet undersøkelsestyper, og at godkjenningsordningen så langt ikke har blitt praktisert slik at det gis en særlig godkjenning for den enkelte sykdommen det undersøkes for. Helsetilsynet har tidligere vist til at en oppregning av godkjente sykdommer ikke vil være hensiktsmessig. Departementet vil også bemerke at når det foretas fosterdiagnostikk er det ikke alltid på forhånd mulig å bestemme hvilke sykdommer undersøkelsen skal avdekke. Selv om det undersøkes i den hensikt å påvise en bestemt sykdom, kan man for eksempel ved undersøkelsene av kromosomene ikke unngå at andre sykdommer eller utviklingsavvik vil kunne avdekkes. Departementet vil for øvrig følge utviklingen av hva som diagnostiseres gjennom den rapporteringsplikten som følger av godkjenningsordningen, jf lovforslagets § 7-1 og § 7-2. Departementet vil på denne bakgrunn fastholde forslaget fra høringsnotatet om at godkjenningsordningen i forhold til fosterdiagnostiske metoder opprettholdes, men at godkjenningsordningen når det gjelder undersøkelsestyper fjernes. Det vises til lovforslaget § 4-2. I forbindelse med behandlingen av Stortingsmeldingen, ba et komiteflertall departementet om å vurdere om dagens kapasitet når det gjelder virksomheter som er godkjent for å utføre fostervannsdiagnostikk er god nok til å gi et godt tilgjengelig tilbud for kvinner over hele landet, samtidig som tilbudet opprettholdes på en forsvarlig måte. ( Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 15). Flere høringsinstanser har også vært opptatt av dette spørsmålet. Departementet ser viktigheten av en god tilgjengelighet, og har bedt Sosial- og helsedirektoratet vurdere dette spørsmålet. Sosial- og helsedirektoratet opplyser at når det gjelder invasiv fosterdiagnostikk som fostervannsprøver, fordrer en faglig forsvarlig gjennomføring at hver virksomhet årlig utfører et minimum antall av undersøkelser. Som krav til faglig forsvarlighet foreslår europeiske retningslinjer at hver lege bør utføre minst 150 fostervannsprøver per år. I Norge tas det ca 1000 fostervannsprøver per år fordelt på 6 godkjente virksomheter. Det er dermed få leger som kan oppfylle disse kravene. Departementet kan derfor slik situasjonen og behovet er per i dag, ikke se at det er forsvarlig å utvide tilbudet. kravet og hensynet til at tilbudet skal være godt tilgjengelig for de kvinner som ønsker å benytte seg av det. At ultralyd brukt som fosterdiagnostikk nå foreslås undergitt godkjenningsordningen, vil være sentralt i denne vurderingen. Departementet foreslår for øvrig ikke å videreføre gjeldende lovs § 5-2 annet ledd om at alle søknader skal forelegges Bioteknologinemnda. Det vises til nærmere omtale og vurdering av dette spørsmålet under 7.4.4. Gjeldende bioteknologilov inneholder ingen særlig regulering av samtykke ved fosterdiagnostikk. De alminnelige samtykkebestemmelsene i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter kommer derfor til anvendelse. 4.5.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) Spørsmålet om samtykke ved fosterdiagnostikk ble ikke omtalt i Stortingsmeldingen. I høringsnotatet foreslo departementet en bestemmelse om skriftlig samtykke før fosterdiagnostikk foretas. Forslaget i høringsnotatet støttes av de høringsinstansene som kommenterer det særskilt, bl.a. Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Bioteknologinemnda og Rikshospitalet. Sosial- og helsedirektoratet støtter også forslaget, men stiller spørsmål ved om slikt samtykke også skal gjelde ved ultralydundersøkelser. Fra Norsk Forbund for utviklingshemmedes høringsuttalelse siteres: «NFU er glad for forslaget om skriftlig samtykke før fosterdiagnostikk utføres. Dette gir en viktig signaleffekt om avorlighetsgraden ved denne type undersøkelse og understreker forpliktelsen. Det er samtidig viktig at en da får tilstrekkelig informasjon samt tilstrekkelig med tid til valg. Det er en åpenbar konflikt knyttet til tidsaspektet. Alle kvinner i Norge får et tilbud om fosterdiagnostikk ca 18. uke. Dette innebærer at kvinner i alminnelighet får eventuell kunnskap om at barnet de bærer kan ha en funksjonshemming, på samme tidspunkt som den utvidede grensen for å foreta en lovlig abort på et barn som har en funksjonshemming. Ved at en tillater en annen grense for et foster som har en funksjonshemming signaliserer myndighetene at det ikke egentlig finnes likeverdighet. NFU finner denne forskjellsbehandlingen totalt uakseptabel og etterlyser en klarere stillingtagen hos politikere som ellers argumenterer for fult likeverd og likestilling. I henhold til gjeldende bioteknologilov § 6-4 første ledd, som gjelder genetiske undersøkelser etter fødselen, må den som skal undersøkes som hovedregel ha avgitt skriftlig samtykke før undersøkelsen kan foretas. Bestemmelsen er ment å sikre at den som skal undersøkes virkelig ønsker undersøkelsen. Denne bestemmelsen har bred oppslutning, og departementet foreslår i foreliggende lovforslag at den videreføres. Det vises til 5.7. Etter departementets syn bør de samme hensyn legges til grunn i forbindelse med fosterdiagnostikk. Selv om spørsmålet om samtykke under enhver omstendighet vil være regulert av pasientrettighetsloven kap. 4, er det i forbindelse med fosterdiagnostikk særlig viktig å sikre at den som skal undersøkes virkelig ønsker å få utført undersøkelsen. Departementet foreslår på denne bakgrunn å innføre en ny bestemmelse om skriftlig samtykke før fosterdiagnostikk foretas. Dette vil gjelde uavhengig av hvilken konkret metode som benyttes, og vil derfor også gjelde ved ultralydundersøkelser når disse faller inn under definisjonen, jf lovforslagets § 4-1. Det skriftlige samtykket bør inngå i kvinnens journal. Det vises for øvrig til lovforslagets § 4-3. Når det gjelder andre ultralydundersøkelser, f.eks. den undersøkelse som i dag tilbys alle gravide i svangerskapets 17.-19. uke, vil dette reguleres av pasientrettighetsloven kap 4. Ettersom også disse undersøkelsene vil kunne avdekke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret, vil departementet understreke betydningen av et informert samtykke også her. Bioteknologiloven § 5-3 har overskriften genetisk veiledning og informasjon. I henhold til denne bestemmelsen skal kvinnen eller paret før fosterdiagnostikk foretas gis informasjon om at undersøkelsen er frivillig, om hva undersøkelsen kan avdekke og om hvilke konsekvenser dette kan få for barnet, kvinnen, paret og familien. I henhold til lovens forarbeider innebærer bestemmelsen at legen/helsepersonellet skal informere om at alle former for fosterdiagnostikk er frivillig og ikke en obligatorisk del av den rutinemessige svangerskapskontrollen. Dersom det skal foretas genetisk fosterdiagnostikk skal kvinnen eller paret ha genetisk veiledning. Det skal videre gis informasjon om alle aspekter ved prøvetakingen, analysen og de mulige valgsituasjoner man kan komme i etter at resultatet foreligger. Ut fra dette bestemmer den enkelte eller paret selv om man ønsker fosterdiagnostikk. Når det gjelder ultralyd understrekes viktigheten av å informere om at også dette er et frivillig tilbud, samt å gi informasjon til den gravide om hva ultralydundersøkelsen kan avdekke og hvilke konsekvenser dette kan få for kvinnen, paret eller familien. Videre fremgår det at ved funn av tilstander som ikke er dødelige, bør kvinnen/paret tilbys kontakt med ikke-medisinsk personell som har erfaring med funksjonshemmede. ( Ot.prp.nr.37 (1993-1994) side 53). 4.6.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I Stortingsmeldingen blir det fremhevet at det med utviklingen av fosterdiagnostikk vil bli svært viktig at kvinnen/paret gis tilstrekkelig veileding og informasjon for å kunne ta de valg hun/de vil bli stilt ovenfor. Det ble på den bakgrunn foreslått at kvinnen/parets rett til informasjon og veiledning i forbindelse med fosterdiagnostikk skal styrkes. Det anføres videre at den beste måten å sikre kvaliteten på den veiledningen som gjelder genetisk fosterdiagnostikk, er gjennom kvalifikasjonskrav til det personale som gir veiledningen. Departementet gikk derfor inn for at slik veiledning fortrinnsvis bør gis av personer som er spesielt utdannet for formålet, det vil per i dag si spesialister i medisinsk genetikk eller genetiske veiledere. I Innst.S.nr.238 (2001-2002) på side 17 uttaler komiteen: «Komiteen er enig med Regjeringen i at kvinnen/parets rett til informasjon og veiledning i forbindelse med fosterdiagnostikk skal styrkes. Komiteen vil påpeke at slik informasjon skal være livssynsnøytral i formen, men ha som utgangspunkt at svangerskapsomsorgen er ment som en hjelp så vel til den gravide som fosteret som ledd i å forebygge og behandle sykdom hos begge. Hensynet til mors helse må likevel etter komiteens syn veie tyngst når det oppstår en interesseavveining mellom mors og fosterets helse. Om hvem som skal gi veiledning ved ultralydundersøkelser uttaler komiteens flertall (medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet): «Hvis det ved svangerskapskontrollen oppdages utviklingsavvik, mener dette flertallet at disse kvinnene bør henvises til sykehus med kompetanse til å gi tilstrekkelig informasjon. Helsepersonellet må da informere kvinnen om hvorfor de anser det som nødvendig å henvise henne videre. Dette flertallet er kjent med at det pr. i dag er 6 institusjoner som er godkjent for å utføre fostervannsdiagnostikk. Dette flertallet ber om at Regjeringen legger til rette for at antallet institusjoner utvides slik at tilbudet vil være godt tilgjengelig for kvinner over hele landet, samtidig som tilbudet opprettholdes på en forsvarlig måte. Dette flertallet støtter Regjeringen i at veiledning og informasjon kvinnen mottar før selve ultralydundersøkelsen, må styrkes. Dette flertallet vil be Regjeringen vurdere å etablere et system for å sikre det faglige nivået til det helsepersonell som tilbyr ultralydundersøkelser i uke 16-18 (svangerskapskontroll) samtidig som tilbudet opprettholdes på en forsvarlig måte. Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet uttaler videre: «Komiteens flertall... mener at dersom et fosteravvik oppdages ved frivillig ultralydundersøkelse, framstår det som rimelig at de funn som gjøres, formidles der og da på en måte som er nøytral, skånsom og medisinsk-faglig forsvarlig. Etter flertallets syn skal informasjonen ha som utgangspunkt at både morens og fosterets helse er ment ivaretatt gjennom ultralydundersøkelsen, men der hensynet til mors helse likevel skal veie tyngst når det oppstår en interesseavveining mellom mors og fosterets helse.» ( Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 15) På bakgrunn av Stortingets behandling av Stortingsmeldingen foreslo departementet i høringsnotatet en bestemmelse om informasjon og genetisk veiledning som hadde følgende ordlyd: «Ved fosterdiagnostikk skal kvinnen eller paret før undersøkelsen gis informasjon og genetisk veiledning. Informasjonen skal blant annet omfatte at undersøkelsen er frivillig, hvilken risiko som er forbundet med gjennomføringen av undersøkelsen, hva undersøkelsen kan avdekke og hvilke konsekvenser dette kan få for barnet, kvinnen, paret og familien. Dersom det er mistanke om genetisk sykdom skal kvinnen eller paret ha genetisk veiledning. Hvis undersøkelsen viser at fosteret kan ha en sykdom eller et utviklingsavvik, skal kvinnen eller paret tilbys genetisk veiledning og informasjon om den aktuelle sykdommen eller funksjonshemmingen, samt om gjeldende rettigheter og aktuelle hjelpetiltak. Mange høringsinstanser støtter departementets vektlegging av viktigheten av informasjon og veiledning ved fosterdiagnostikk. Blant disse er Barneombudet, Bioteknologinemnda, Buskerud fylkeskommune, Fylkesmannen i Oslo- og Akershus, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Regional komite for medisinsk forskningsetikk (REK) Øst-Norge, Rikshospitalet, Sosial- og helsedirektoratet, Statens Helsetilsyn og Statens Senter for Fostermedisin. Fra Norsk Forbund for Utviklingshemmedes høringsuttalelse siteres: «Fosterdiagnostikken stiller foreldrene ovenfor et vanskelig valg. En må ikke undre seg over at en del foreldre velger abort etter informasjon om at fosteret kan ha en funksjonshemming. For det første signaliserer myndighetene via lovgivning at det er akseptabelt. I tillegg får foreldrene ofte råd fra helsepersonell om abort, med begrunnelse i alvorlighetsgraden i funksjonshemmingen og samfunnets manglende hjelpe- og støtteordninger. I NOU 2002:22 Fra bruker til borger blir det understreket at det kan stilles spørsmål ved om praksis på dette feltet ivaretar likeverd og vårt syn på menneskeverd. Helsepersonell, medisinere og genetikere hevder at de legger stor vekt på grundig og saklig informasjon til foreldre der det avdekkes funksjonshemming hos fosteret. NFU vil hevde at den informasjonen disse fagfolkene yter er mangelfull. NFU er kjent med en rekke eksempler på at kvinner/foreldre er gitt informasjon om barnet som har vist seg å ikke være korrekt. Mange kvinner NFU har vært i kontakt med har fått opplyst at deres barn vil bli født med omfattende funksjonshemming, store lidelser og i noen tilfeller med dødelig utgang. Der kvinnene valgte å føde sitt barn, har det i alt for mange tilfeller vist seg at medisinerne tok feil... Norsk Forbund for Utviklingshemmede uttaler ellers blant annet at det burde være en praksis at de som selv er foreldre til barn med funksjonshemming ble introdusert som en viktig informasjonskilde. «Barneombudet ser dette som en viktig bestemmelse. Vi vil imidlertid peke på en særlig utfordring når det gjelder informasjon om rettigheter eller hjelpetiltak. Vårt inntrykk er at rettigheter knyttet til barn med store omsorgsbehov som følge av kronisk sykdom eller funksjonshemming i stor grad åpner for skjønnsmessige vurderinger. Dette medfører at det offentlige og foreldre kan ha svært ulike oppfatninger av hva som er et adekvat hjelpetilbud. Dette igjen åpner for betydelige variasjoner i hvilken hjelp som ytes mellom kommuner, avhengig av blant annet kommunens økonomi. Det er etter vår oppfatning viktig at informasjonen som gis er realistisk med hensyn til at mange foreldre som følge av dette opplever sin livssituasjon med et sterkt hjelpetrengende barn som ekstremt vanskelig og kanskje uhåndterbar. Dette innebærer at helsepersonell kan komme i en situasjon hvor de kan føle seg forpliktet til å gi informasjon som i realiteten langt på vei innebærer å si at hjelpetilbudene reelt sett ikke er i samsvar med intensjonene i lovverket. Vi har ingen konkrete forslag til hvordan dette skal håndteres, men det kan for eksempel være aktuelt utarbeide etiske retningslinjer for hvordan slike situasjoner skal møtes. Om kvaliteten på veiledningen uttaler Sosial - og helsedirektoratet følgende: «...I denne sammenheng vurderes opplæring, videre- og etterutdanning av personell som nødvendig for å kunne gi informasjon av god kvalitet. Målet må være at brukerne også opplever kvaliteten av slik informasjon som god. I tilfeller hvor det finnes avvik er det spesielt viktig at informasjon om hjelpetiltak og eventuell forventet støtte fra samfunnet inngår i slik veiledning. Det bør også finnes tilgjengelig informasjon fra interesseorganisasjoner og kontaktpersoner. Noen høringsinstanser, f.eks. Den Norske Lægeforening og Haukeland Sykehus gir uttrykk for at bestemmelsen kan bli vanskelig å gjennomføre pga manglende veiledningskapasitet. Gjeldende bioteknologilov § 5-3 regulerer den informasjon som skal gis før en fosterdiagnostisk undersøkelse foretas. om pasientens rett til informasjon, til anvendelse. Departementet vil vise til at det i fremtiden vil komme nye undersøkelsesmetoder som kan gjøre det mulig å diagnostisere stadig flere sykdommer hos fosteret, stadig tidligere i svangerskapet. Ultralydteknologien har f.eks. i løpet av de siste ti-årene gjennomgått rask utvikling. I dag kan man ved hjelp av slik teknologi blant annet se tredimensjonale bilder av fosteret, og finne markører for kromosomavvik tidlig i svangerskapet. Med dette perspektivet blir også innholdet av og kvaliteten på veiledning og informasjon i forbindelse med fosterdiagnostiske undersøkelser stadig viktigere. I gjeldende bioteknologilov § 5-3 fremgår ikke plikten til genetisk veiledning av selve bestemmelsen. I tråd med Stortingsmeldingen og høringsnotatet vil departementet fastholde forslaget om at denne plikten skal tydeliggjøres. Departementets forslag innebærer at dersom det er mistanke om at fosterdiagnostikken kan avdekke genetisk sykdom, må genetisk veiledning gis før undersøkelsen. Dette betyr at det både ved undersøkelse for arvelige sykdommer og ved undersøkelse for kromosomfeil, skal gis genetisk veiledning. I et fåtall tilfeller vil det utføres fosterdiagnostikk hvor det ikke er mistanke om genetisk sykdom, f.eks. undersøkelser som foretas fordi kvinnen har hatt røde hunder. Departementet har derfor ikke funnet det hensiktsmessig å gjøre plikten til genetisk veiledning helt generell. Bioteknologinemnda har i sin uttalelse anført at genetisk veiledning ikke alltid vil være nødvendig eller relevant. Fra uttalelsen siteres: «En vesentlig del av en genetisk veiledning vil være å gi informasjon om gjentagelserisikoen for slektninger og etterkommere. Dette vil ikke alltid være relevant ved fosterdiagnostikk, og man kan gi tilstrekkelig informasjon om mange sykdommer uten genetisk veiledning. Videre kreve genetisk veiledning personell med spesiell kompetanse, og det vil være svært ressurskrevende om slik veiledning skal være påkrevd i alle tilfeller der det er påvist sykdom eller utviklingssvik. Bioteknologinemnda foreslår at § 4-4 andre ledd presiseres at genetisk veiledning skal gis om nødvendig. Departementet skal bemerke at den genetiske veiledningen må tilpasses den konkrete situasjonen. Departementet finner det imidlertid viktig at det er lovfestet en plikt til å tilby slik veiledning. En viktig del av en slik veiledning vil dessuten være å hjelpe kvinnen/paret til å velge den handlemåte som synes riktig i forhold til kvinnen eller parets etiske og religiøse overbevisning. Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig, slik Bioteknologinemnda foreslår, at et begrensende uttrykk som «om nødvendig» legges inn i lovteksten. Det vises for øvrig til omtalen av genetisk veiledning i 5.8. Det er videre også viktig at det informeres om hvilke økonomiske rettigheter og andre hjelpetiltak samfunnet kan tilby. Det må også gis tilbud om informasjon om aktuelle brukerorganisasjoner og frivillige organisasjoner som for eksempel AAN- alternativ til abort, som kan bistå med ytterligere informasjon og støtte. I henhold til departementets forslag skal informasjonen gis til kvinnen eller paret. Til dette vil departementet bemerke at plikten til å informere først og fremst gjelder overfor kvinnen, som er den personen som er pasient i relasjon til helsevesenet. I mange tilfeller vil det imidlertid være naturlig at også mannen er tilstede og kan motta samme informasjon som kvinnen. Dette bør imidlertid utføres i tråd med kvinnens ønsker. Selv om høringsrunden viste en generell støtte til forslaget om informasjon og genetisk veiledning, viste den også at det har oppstått en del misforståelser vedrørende informasjonen i forhold til ultralydundersøkelser. det formål å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret, jf lovutkastets § 4-1 første ledd, vil omfattes av alle lovens bestemmelser om fosterdiagnostikk. Dette gjelder også bestemmelsen om informasjon og genetisk veiledning. Ultralydundersøkelser som ikke har ovennevnte formål, f.eks. de ultralydundersøkelser som i dag tilbys alle gravide som ledd i den alminnelige svangerskapskontrollen, jf lovutkastets § 4-1 annet ledd, vil ikke omfattes av denne særlige informasjonsbestemmelsen. Norsk Sykepleierforbund har gitt uttrykk for at det er uklart hvorvidt jordmødre, som finner noe unormalt ved en ultralydundersøkelse, kan informere kvinnen/paret om funnene. Rikshospitalet peker i sin høringsuttalelse på at det i forbindelse med vanlig svangerskapskontroll vil oppstå situasjoner hvor det ikke er gitt tilstrekkelig informasjon før en undersøkelse foretas. Dette gjelder f.eks. hvor det plutselig avdekkes avvik. Det anføres at loven bør formuleres slik at den tar høyde for en slik situasjon. Til dette skal departementet bemerke at reguleringen av den informasjon som skal gis i forbindelse med den «vanlige svangerskapskontrollen», vil følge av den generelle helselovgivningen, jf blant annet helsepersonelloven § 10 og pasientrettighetsloven § 3-2 § 3-5. Før undersøkelsen er det her særlig viktig at den som skal undersøkes blir informert om hva undersøkelsen kan avdekke. Den som har ansvar for undersøkelsen må sørge for at slik informasjon blir gitt på en egnet måte. Hvis det oppdages utviklingsavvik hos fosteret, skal den gravide informeres om de funn som er gjort. Kvinnen vil da i henhold til pasientrettighetsloven ha rett til den informasjon som helsepersonellet har om hennes helsetilstand. Under Stortingets behandling av Stortingsmeldingen uttalte et komiteflertall om dette at «... dersom et fosteravvik oppdages ved frivillig ultralydundersøkelse, framstår det som rimelig at de funn som gjøres, formidles der og da på en måte som er nøytral, skånsom og medisinsk-faglig forsvarlig.» (Jf. Innst.S.nr.238 side 15). Informasjon og veiledning i forbindelse med fosterdiagnostikk skal være tilgjengelig ved de virksomhetene som er godkjent for å utføre slik diagnostikk. Det helsepersonellet som utfører undersøkelsene skal også ha den nødvendige kompetanse til å gi informasjon om fosterets tilstand. Dersom det er mistanke om avvik som er genetisk betinget, er det svært viktig med genetisk veiledning. Denne veiledningen bør fortrinnsvis gis av helsepersonell som er spesielt utdannet for dette formålet. Dersom annet helsepersonell enn spesialister i medisinsk genetikk eller genetiske veiledere skal kunne gi forsvarlig genetisk veiledning, må dette vurderes konkret i forhold til helsepersonellets praksis/kompetanse og de genetiske undersøkelsers/sykdommers kompleksitet og alvorlighetsgrad. Det vises for øvrig til omtalen av genetisk veiledning under 5.8.5. Under behandlingen av Stortingsmeldingen ba Sosialkomiteens flertall Regjeringen om å etablere et system for å sikre det faglige nivået til helsepersonellet som tilbyr ultralydundersøkelser i forbindelse med svangerskapskontrollen. Departementet vil vise til at det ved Nasjonalt senter for fostermedisin i Trondheim fra 1998 har vært en videreutdanning for jordmødre i bruk av ultralyd, og at dette på det nåværende tidspunkt anses tilstrekkelig. Departementet vil for øvrig i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet vurdere om det skal arrangeres f.eks. konferanser om fosterdiagnostikk for aktuelle helsepersonellgrupper. 4.7 Opplysning om kjønn før 12. Bioteknologiloven § 5-4 om opplysning om kjønn, har følgende ordlyd: «Opplysning om fosterets kjønn før 12. svangerskapsuke som fremkommer ved fosterdiagnostikk som omtalt i § 5-1 bokstav a, skal bare gis dersom kvinnen er bærer av alvorlig kjønnsbundet sykdom. Av lovens forarbeider fremgår at man med bestemmelsen har hatt til hensikt å hindre provosert abort på bakgrunn av barnets kjønn (jf. St.meld.nr.25 (1992-1993) kapittel 7 og Ot.prp.nr.37 (1993-1994)). 4.7.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I Stortingsmeldingen redegjorde departementet for at hvis formålet med bestemmelsen skal videreføres, vil det være behov for å gjøre endringer slik at forbudet også omfatter opplysninger som er fremkommet ved ultralydundersøkelser. (Jf. St.meld.nr.14 (2001-2002) side 50-51). Sosialkomiteen uttalte seg ikke særskilt til dette spørsmålet. Departementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse om at opplysninger om fosterets kjønn som fremkommer ved fosterdiagnostikk eller annen undersøkelse av fosteret, bare skal gis dersom kvinnen er bærer av alvorlig kjønnsbundet sykdom. Få høringsinstanser kommenterer bestemmelsen om opplysning om kjønn. Bioteknologinemnda og Sametinget støtter bestemmelsen. I forbindelse med evalueringen av bioteknologiloven pekte Helsetilsynet på at lovbestemmelsen om opplysning om kjønn ikke gjelder i forhold til ultralyd. Det ble videre opplyst at det i takt med den tekniske utvikling, med bedre og mer avanserte ultralydapparater, kun er et tidsspørsmål før barnets kjønn kan fastslås før tolvte svangerskapsuke på bakgrunn av ultralydundersøkelse. Helsetilsynet anførte på den bakgrunn at det ved revidering av loven generelt bør avklares i hvilken utstrekning man ønsker å forby opplysninger om fosterets kjønn, og i så fall formulere en bestemmelse som omfatter alle undersøkelsesmetoder som kan si noe om kjønn. Departementet vil vise til at formålet med forbudet mot opplysning om kjønn før tolvte svangerskapsuke er å forhindre provosert abort på bakgrunn av barnets kjønn. Det vises til Ot.prp.nr.37 (1993-1994) side 31 og St.meld.nr.25 (1992-1993) kapittel 7. Unntaket for tilfeller hvor kvinnen er bærer av en alvorlig kjønnsbundet sykdom er begrunnet i at det i slike tilfeller tilbys tidlig fosterdiagnostikk (morkakeprøver) i 8.-10. uke for å foreta genetisk undersøkelse av fosteret og å fastsette fosterets kjønn. Kvinner som er bærere av alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom kan føde alvorlig syke gutter. Dersom barnet blir en jente, vil barnet selv kunne bli bærer av den alvorlig arvelige sykdommen, men hun vil ikke selv bli syk. Opplysningene om fosterets kjønn fra fosterdiagnostikken vil derfor være avgjørende for å vite om barnet vil bli alvorlig syk. Etter departementets oppfatning bør det være uten betydning på hvilken måte opplysningene om fosterets kjønn har fremkommet. For at formålet med bestemmelsen skal videreføres er det derfor behov for en endring i ordlyden slik at bestemmelsen også omfatter ultralydundersøkelser. For at dette både skal gjelde ultralydundersøkelser som i utgangspunktet faller inn under definisjonen av fosterdiagnostikk, og slike undersøkelser som ikke omfattes av denne definisjonen, jf lovforslagets § 4-1 annet ledd, foreslås det at uttrykket «annen undersøkelse av fosteret» brukes i lovens ordlyd. Barneloven inneholder bestemmelser om fastsettelse av farskap etter fødselen. Spørsmålet om farskapstesting før fødselen er imidlertid ikke regulert verken i barneloven eller bioteknologiloven. Dette innebærer at slik farskapstesting i utgangspunktet vil være tillatt. 4.8.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) å være lite pr. i dag, kan det tenkes at det i fremtiden vil kunne komme en økning i forespørsler om slik testing. Det ble anført at det anses etisk betenkelig å fastslå farskapet til et ufødt barn fordi slik identifikasjon kan gjøre det mulig å velge bort et barn som ikke har den ønskede far. Departementet foreslo på den bakgrunn at det med unntak for tilfeller der kvinnen hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, skulle innføres et forbud mot farskapstesting på fosterstadiet. Under behandlingen av meldingen fremkom det ingen flertallsmerknader til departementets forslag om et forbud mot farskapsfastsettelse på fosterstadiet. Sosialkomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet uttrykte enighet i Regjeringens syn, mens medlemmene fra Fremskrittspartiet mente at det fortsatt må være tillatt å foreta farskapstesting tidlig i svangerskapet. «Fosterdiagnostikk med sikte på å fastsette farskap og farskapstesting på fosterstadiet er forbudt. Forslaget om farskapstesting på fosterstadiet kommenteres av Bioteknologinemnda, Den Norske Lægeforening, Norges kristelige legeforening, Rettsmedisinsk institutt og Statens helsetilsyn. Den Norske lægeforening støtter forslaget, men mener at det ikke nødvendigvis bør kreves politianmeldelse for at et unntak skal kunne gjøres. Norges kristelige legeforening stiller spørsmål ved om unntak fra forbudet i tilfeller av seksuelle overgrep er riktig. Fra høringsuttalelsen siteres: «Hvis konsekvensen blir at man tar livet av et foster på grunnlag av farskapstesten, blir det etisk betenkelig. Fosteret er en uskyldig part som må vernes. Dersom konsekvensen blir en avgjørelse om å adoptere bort barnet, kan vi forstå ønsket om å tillate farskapstesting i en slik situasjon. Vi synes imidlertid det må være rom for individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle, men at man i utgangspunktet har svært strenge kriterier for å vurdere å tillate farskapstesting på fosterstadiet. Bioteknologinemnda viser til sin tidligere uttalelse om dette spørsmålet hvor et flertall (10 av 12) mente at genetisk farskapstesting på fosterstadiet bare skal være aktuelt etter anmeldt voldtekt, på begjæring fra politiet og på medisinske indikasjoner, etter rekvisisjon fra medisinsk genetiker. Bioteknologinemnda peker på at et unntak fra forbudet etter rekvisisjon fra medisinsk genetiker på medisinsk indikasjon, ikke ble diskutert i høringsnotatet og anmoder departementet om å begrunne dette forholdet. «Det er imidlertid et tankekors at mange av de svangerskap som avbrytes pga tvil rundt farskapet, sannsynligvis kunne vært fullført derom slik testing var tilgjengelig også tidlig i svangerskapet. Et totalforbud mot slik testing, også sent i svangerskapet, virker etter vårt syn unødvendig restriktivt. Dersom kvinnen vurderer det som svært positivt for sin egen og barnets situasjon at farskapsspørsmålet er avgjort før fødselen, kan det synes som overformynderi å avvise hennes ønske... Etter vår mening er det risikoen for spontan abort ved prøvetaking og ressursbruk i helsevesenet som bør ligge til grunn for et eventuelt forbud mot denne type testing, ikke engstelse for selektiv abort. Dersom slik testing skal lovreguleres, synes det bedre å se hen til § 4-5 om opplysninger om kjønn... På denne bakgrunn ble det i Stortingsmeldingen, og senere i høringsnotatet foreslått en regulering av farskapstesting på fosterstadiet. I de tilfeller hvor et farskap ikke blir fastslått ut i fra pater-est regelen eller vedgåelse, er det offentlige gitt et særlig ansvar for å få fastsatt farskapet, jf barneloven § 5. Fylkestrygdekontoret kan i slike tilfeller gi pålegg om blodprøve og DNA-test av de som kan være far til barnet, jf barneloven § 11. Bakgrunnen for disse reglene er i første rekke barnets behov for å ha en far. Farskapstesting på fosterstadiet er aktuelt i situasjoner hvor flere enn en mann kan være barnets far. Testingen vil da kunne skje ved at det foretas DNA- undersøkelser av fosteret og den/de mulige far/fedre. Etter det departementet kjenner til er Rettsmedisinsk institutt, Universitetet i Oslo (RMI), det eneste stedet hvor det foretas testing i tilknytning til prenatal farskapsbestemmelse i Norge. I henhold til opplysninger fra RMI utføres slike tester i følgende situasjoner: 1) på begjæring fra politiet etter anmeldt voldtekt 2) etter rekvisisjon fra medisinsk genetiker på medisinske indikasjoner, eller 3) etter ønske fra kvinnen og den/de aktuelle far/fedre. Det er opplyst at det er kvinnens lege/gynekolog som veileder kvinnen før prøvetaking gjennomføres. Opplysninger fra RMI tyder på at farskapstesting på fosterstadiet skjer i lite omfang. Slik testing etter ønske fra kvinnen foretas ca to ganger i året. Som RMI også opplyser i sin høringsuttalelse, utføres ikke slik testing før etter 18. svangerskapsuke, da det etter lov om svangerskapsavbrudd skal foreligge særlig tungtveiende grunner for å få innvilget abortsøknad. Begrunnelsen for departementets forslag om regulering av farskapstesting på fosterstadiet er at testing i disse situasjonene kan være begrunnet i et ønske om abort hvis barnet ikke har den «riktige» far. Formålet med slike tester er derfor noe annet enn det som følger av barneloven. Som anført i Stortingsmeldingen og høringsnotatet kan departementet ikke se at det skal være behov for farskapstesting på fosterstadiet. Departementet finner det ikke riktig å tillate testing som vil kunne være begrunnet i at man vil velge abort hvis barnet har en uønsket far. Etter departementets syn bør det imidlertid gjøres unntak for de situasjoner hvor kvinnen har vært utsatt for et seksuelt overgrep. Departementet har vurdert om man i tråd med RMI's forslag bør begrense forbudet til de første 12. ukene av svangerskapet. Etter departementets syn tilsier imidlertid formålet med bestemmelsen at forbudet bør gjelde også etter dette tidspunktet. Et annet alternativ vil kunne være å begrense adgangen til etter 18. svangerskapsuke, dvs. etter tidspunktet da det i henhold til lov om svangerskapsavbrudd § 2 sjette ledd må foreligge særlig tungtveiende grunner for at svangerskapet skal kunne avbrytes. Som nevnt innledningsvis er prøver fra invasiv fosterdiagnostikk (fostervannsprøver eller morkakeprøver) foreløpig nødvendig for at det skal kunne utføres farskapstesting. Slik fosterdiagnostikk er ressurskrevende og medfører dessuten en risiko for spontan abort på ca én prosent. Departementet finner derfor at testing av farskap ikke bør være en indikasjon for slik fosterdiagnostikk. Farskapstesting etter 18. svangerskapsuke vil derfor eventuelt bare være aktuelt i de tilfeller hvor slik fosterdiagnostikk allerede har vært utført på andre indikasjoner. Dette vil i så fall være svært marginale situasjoner og departementet finner det derfor mest hensiktsmessig at det ikke innføres en tidsavgrensning i forbudet. I forbindelse med slik testing vil dessuten fosterdiagnostiske metoder bli benyttet, jf definisjonen av fosterdiagnostikk i lovforslagets § 4-1. Fostervannsprøve kan f.eks. benyttes for å skaffe celler fra fosteret til bruk for fastsettelse av farskapet. Etter departementets vurdering vil det derfor være mest hensiktsmessig at reguleringen skjer i bioteknologiloven. For å unngå sammenblanding med barneloven vil departementet gå inn for at man ved reguleringen av dette spørsmålet i bioteknologiloven ikke benytter begrepet farskapsfastsettelse, men farskapstesting. Departementet vil også vise til at etter gjeldende praksis er farskapstesting ikke ansett som å være en indikasjon for fosterdiagnostikk, fordi bruk av fosterdiagnostiske metoder i denne hensikt vil kunne anses å være i strid med helsepersonelloven krav til forsvarlig virksomhet. Som nevnt i pkt. 4.8.2 ovenfor har Helsetilsynet pekt på at dette kan komme til å stille seg annerledes hvis f.eks. metoden med å isolere føtale celler ut fra en blodprøve fra mor blir tatt i bruk. Departementet ønsker derfor å tydeliggjøre at fosterdiagnostikk med farskapstesting som formål er forbudt, og foreslår at bestemmelsens ordlyd også omfatter fosterdiagnostikk. Når det gjelder hvilke situasjoner som skal gi grunnlag for farskapstesting mener departementet at dette bør være ved graviditet som kan være en følge av voldtekt eller andre seksuelle overgrep, jf straffeloven § 192, § 193, § 194, § 195, § 196, § 197, § 198, § 199 Dette vil dermed tilsvare de vilkår for svangerskapsavbrudd etter tolvte uke som følger av lov om svangerskapsavbrudd § 2 tredje ledd bokstav d. Departementet foreslår på denne bakgrunn en bestemmelse om farskapstesting på fosterstadiet, jf lovforslagets § 4-6. Lov om medisinsk bruk av bioteknologi ble vedtatt i 1994 og regulerer bl.a genetiske undersøkelser av fødte. Bakgrunnen for reguleringen av genetiske undersøkelser var en erkjennelse av at disse undersøkelsene skilte seg fra andre medisinske undersøkelser. Det ble særlig fremhevet at tester av friske menneskers arveanlegg representerer spesielle utfordringer på flere områder. Det ble uttrykt bekymring for at utviklingen av genetiske tester ville gå svært raskt, og at det ikke ville være mulig å overskue konsekvensene av dette. En overordnet målsetting med reguleringen var at slike undersøkelser skulle foretas innenfor et offentlig styrt helsevesen og ikke bli en del av et privat markedsstyrt tilbud. Det ble videre fokusert på nødvendigheten av å stille krav til personvernet for bruk av slike opplysninger og viktigheten av regulering for å hindre diskriminering av mennesker på grunnlag av arveanlegg. I St.meld.nr.14 (2001-2002) ble det foretatt en gjennomgang av erfaringene med reguleringen av området. I hovedtrekk kan det sies at frykten for en ukontrollerbar utvikling innen området var overdrevet. Hittil er seks sykehus godkjent for å kunne utføre genetiske undersøkelser av friske personer. Rapportene fra de godkjente institusjonene viser at antallet undersøkelser som foretas pr. år har vært relativt stabilt. Selv om utviklingen ikke har gått så raskt som man fryktet da Stortinget besluttet å regulere dette området, innebærer fortsatt genetiske undersøkelser av friske personer store utfordringer, bl.a med hensyn til personvernet for bruk av genetiske opplysinger og faren for diskriminering av mennesker på grunnlag av arveanlegg. De bekymringene og målsettingene som lå til grunn for reguleringen er derfor like aktuelle i dag som de var da bioteknologiloven ble vedtatt. Departementet mener på denne bakgrunn at området fortsatt bør reguleres slik at samfunnet har mulighet til å føre kontroll med utviklingen. I tillegg vil det for å kunne holde tritt med utviklingen være nødvendig å øke bevisstheten og kunnskapen om mulighetene og begrensningene ved genetiske undersøkelser, både blant helsepersonell og befolkningen for øvrig. Det er særlig de prediktive genetiske undersøkelsene som stiller samfunnet overfor store utfordringer. Dette er undersøkelser av friske menneskers arveanlegg for å vurdere arvelige disposisjon for sykdom. Selv om undersøkelsen bekrefter at en person har et arveanlegg som gir økt risiko for en arvelig sykdom, vil det være usikkert om og eventuelt når personen får sykdommen. Utvikling av sykdom påvirkes av en rekke andre faktorer som bl.a miljø, livsstil og motstandskraft. Resultatet av en prediktiv genetisk undersøkelse må derfor ses i sammenheng med en rekke andre forhold. Det er derfor viktig å stille krav til de som skal tolke resultatet av slike undersøkelser. Mens presymptomatiske og bærerdiagnostiske undersøkelser i første rekke er aktuelle for enkeltgen-sykdommer og dermed for en liten gruppe mennesker, vil de prediktive undersøkelsene være aktuelle for å undersøke arvelige komponenter i store folkesykdommer som bl.a kreft, hjerte/kar og astma/allergi. Omfanget av undersøkelsene og behovet for rådgivning og veiledning vil derfor være langt større for disse undersøkelsene. Det er derfor nødvendig å øke kunnskapen hos helsepersonell om dette. Ikke minst på grunn av den teknologiske utviklingen kunne representanter for The Human Genome Project og en representant for selskapet Celera i juni 2000 kunngjøre at de hadde ferdig en råsekvens av det humane genom. Den teknologiske utviklingen har således spilt en sentral rolle i den genetiske kunnskapsutviklingen. Mens tidligere analysemetoder bare ga mulighet for å analysere ett og ett gen, har utviklingen av bl.a mikrobrikke teknologi gjort det mulig å analysere både genstruktur og genuttrykk i titusenvis av gener samtidig. Genetiske selvtester reiser særlige problemer. Disse testene faller inn under bioteknologilovens definisjon av genetiske undersøkelser, og kan således bare tas i bruk av institusjoner som er godkjent etter bioteknologiloven, med unntak for selvtester til genetiske undersøkelser for å stille sykdomsdiagnose. EU- direktivet 98/79/EF om in vitro-diagnostisk medisinsk utstyr som omfatter utstyr til å genteste seg selv, stiller gjennom en godkjenningsordning en rekke krav til slikt utstyr, og slår fast at medlemslandene ikke kan oppstille ytterligere handelsmessige begrensninger for markedsføring og ibruktaking av godkjent utstyr. Departementet har imidlertid tolket det aktuelle direktivet slik at det ikke er noe i veien for at medlemsstatene kan begrense tilgjengeligheten av genetiske selvtester. Foreløpig er så vidt departementet kjenner til slike tester ikke på markedet i Norge. Dersom testene blir tilgjengelige i Norge, vil departementet sørge for at disse bare blir tatt i bruk av virksomheter som har særskilt godkjenning etter bioteknologiloven. Departementet viser i den sammenheng til forskriftshjemmelen i lovforslagets § 7-4 hvor Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser til utfylling og gjennomføring av loven. Genetiske selvtester gjør det mulig for den enkelte selv å foreta genetiske undersøkelser uten å være i kontakt med helsevesenet. På bakgrunn av at disse testene også kan formidles via Internett og postordre, er det etter departementets vurdering viktig å sørge for informasjon om hvilke kunnskaper en slik test kan gi, og den usikkerhet som kan være knyttet til resultatet. Departementet vil peke på det mandatet Bioteknologinemnda har til å initiere møter og diskusjoner i befolkningen og vil fremheve den store utfordringen som nemnda har når det gjelder å øke kunnskapene om slike tester. Departementet vil følge utviklingen fortløpende og vurdere nødvendige tiltak for å begrense tilgangen på genetiske selvtester. Reguleringen av genetiske undersøkelser av fødte varierer sterkt i Europa. Enkelte land har en relativt omfattende regulering på området, mens andre land ikke har noen særskilt regulering av genetiske undersøkelser. Norden, unntatt Norge, befinner seg stort sett et sted midt imellom disse ytterpunktene; med et godt utbygd lovverk for helsesektoren generelt, men uten særskilt regulering av gentesting. Østerrikes genteknologilov fra 1994 (BGB 510/1994) er nokså lik den norske bioteknologiloven. Den regulerer bruken av gentester for sykdomsrelaterte gener, og slår fast at slike tester bare skal benyttes i vitenskapelig eller medisinsk øyemed. Det er forbudt for arbeidsgiver og forsikringsselskap å samle, be om og bruke resultater fra genetiske tester. Institusjoner som utfører prediktive og arvebærerdiagnostiske gentester, må godkjennes. Det skal gis genetisk veiledning før og etter prediktive gentester. Lag om använding av viss genteknik vid allmänna hälsoundersökningar (1991:114) krever at myndighetene (Socialstyrelsen) skal godkjenne gentesting i forbindelse med screening-programmer. Loven angir hvilke hensyn som må ivaretas dersom slike undersøkelser skal godkjennes. I følge opplysninger fra Socialstyrelsen har ingen hittil søkt om tillatelse til å drive genetisk screening. Individbasert gentesting faller ikke inn under den svenske genteknikk-loven. Slike undersøkelser reguleres derfor på samme måte som helsetjenesten for øvrig. Den svenske regjeringen satte i 2001 ned en komité som skal vurdere en rekke bioteknologiske spørsmål. Komitéen skal blant annet vurdere gjeldende lovgivning om screening og bruk av genetiske opplysninger i arbeidslivet og i forsikringssammenheng. Komiteen skal avgi sin innstilling årsskifte 2003/2004. I Danmark er det i henhold til Lov nr. 286 af 24. april 1996 om brug av helbredsoplysninger m.v på arbejdsmarkedet forbudt å bruke prediktiv genetisk testing i arbeidslivet. Det er i henhold til lov nr. 413 af 10. juni 1997 om ændring af lov om forsikringsaftaler og lov om tilsyn med firmapensionskasser også forbudt å anmode om, innhente eller motta eller bruke opplysninger som kan belyse en persons arveanlegg ved tegning av forsikring og pensjoner. For øvrig er genetiske undersøkelser underlagt den samme lovgivning som helsetjenesten ellers. Den danske IT- og forskningsministeren satte i 2001 ned et utvalg (Genteknologiutvalget) som har fått i oppdrag å vurdere nærmere muligheter og risiko ved bio- og genteknologi. Utvalget skulle blant annet vurdere problemstillinger i forbindelse med genetiske undersøkelser av friske personer og genterapi. Utvalgets rapport ble ferdigstilt høsten 2002. Utvalget vurderte at det for tiden ikke er behov for ytterligere lovgivning av gendiagnostiske undersøkelser av friske personer. Finland har ingen lov som særskilt regulerer genetiske undersøkelser av mennesker. Slike undersøkelser er dermed underlagt den generelle helselovgivningen. Erklæringen ble vedtatt 11. november 1997 og slår fast at individet på forhånd skal ha gitt sitt frie og velinformerte samtykke til all forskning, undersøkelse og behandling som berører hans eller hennes arvemateriale, og han eller hun skal forbeholdes retten til ikke å få vite resultatet. Forskning, undersøkelse eller behandling av individer som ikke er i stand til å samtykke skal bare utføres i den grad det er direkte til hans eller hennes eget beste. Ingen skal kunne diskrimineres på bakgrunn av genetiske egenskaper, og genetisk informasjon skal være konfidensiell. Individet skal ha rett til erstatning for skade påført han eller henne som en direkte følge av intervensjon med hans eller hennes arvemateriale. I de avsluttende artiklene heter det blant annet at stater bør søke å fremme erklæringens prinsipper, for eksempel gjennom utdanning og forskning. Konvensjonen stiller krav til beskyttelse av privatlivet, samt gir rett til informasjon. Enhver har krav på respekt for privatlivet med hensyn til opplysninger om hans eller hennes helse. Enhver har også krav på å få kjennskap til alle opplysninger som samles inn om hans eller hennes helse. Like fullt skal enkeltpersoners ønske om ikke å bli gjort kjent med disse opplysningene respekteres. Rettigheter vedrørende nevnte helseopplysninger kan i unntakstilfeller i pasientens interesse begrenses ved lov. Konvensjonen inneholder videre krav til ikke-diskriminering, idet enhver form for diskriminering av en person på bakgrunn av hans eller hennes genetiske arv er forbudt. For øvrig har Europarådets ministerkomité vedtatt retningslinjer for nyfødtscreening. I henhold til «Recommendation No. (94) 11 of the Commitee of Ministers to member states on screening as a toll of preventive medicine,» er screening av nyfødte barn bare rettferdiggjort når det er til direkte nytte for barnets helse. Hvis det ikke er tilfelle skal screening utsettes til barnet kan bestemme selv. Bioteknologiloven kapittel 6 har som overskrift Genetiske undersøkelser etter fødselen. I høringsnotatet ble det foreslått å endre kapitteloverskriften til Genetiske undersøkelser av fødte m.m. Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget om endring av kapitteloverskriften. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til departementets forslag til endring av kapitteloverskriften. Etter departementets vurdering er gjeldende overskrift noe språklig uklar, og kan forstås som at undersøkelsene foretas like etter fødselen. Utkastet til nytt kapittel 5 inneholder videre bestemmelser som ikke bare regulerer genetiske undersøkelser. Oppsøkende genetisk virksomhet ble ved en lovendring 20. desember 2000 regulert i et eget kapittel i bioteknologiloven. Departementet har funnet det lovteknisk hensiktsmessig å la dette kapittelet omfattes av lovutkastets kapittel 5. For å tydeliggjøre kapittelets innhold vil departementet foreslå å endre kapitteloverskriften til Genetiske undersøkelser av fødte m.m. Bioteknologiloven § 6-1 omfatter a) genetiske undersøkelser for å stille sykdomsdiagnose, b) genetiske presymptomatiske undersøkelser, c) genetiske prediktive undersøkelser, d) genetiske undersøkelser for å påvise eller utelukke bærertilstand for arvelige sykdommer som først viser seg i senere generasjoner og e) genetiske laboratorieundersøkelser for å bestemme kjønnstilhørighet, unntatt genetiske laboratorieundersøkelser for identifikasjonsformål. «Med genetiske undersøkelser for å påvise sykdom menes diagnostikk av pasienter med påvist eller mistenkt sykdom. Med genetisk presymptomatiske undersøkelser menes undersøkelser for å påvise om en person har arvelige sykdomsanlegg som først vil gi sykdom senere i livet. Med genetiske prediktive undersøkelser menes undersøkelser for å granske friske menneskers arveanlegg med tanke på å vurdere arvelig disposisjon for sykdom som eventuelt kan inntreffe senere i livet. Med genetiske undersøkelser for å stille bærerdiagnostikk menes genetiske undersøkelser for å påvise eller utelukke bæreranlegg for arvelige sykdommer som først viser seg i senere generasjoner. Av forarbeidene fremgår det videre at genetiske undersøkelser/tester omfatter genetiske undersøkelser på kromosomnivå, på gennivå (dvs. på DNA-nivå), på protein-/enzymnivå (dvs. på genproduktnivå), på organer eller på et bestemt menneske, sammenholdt med familieopplysninger ( Ot.prp.nr.37 (1993-94 side 54). Genetiske undersøkelser som faller inn under bokstav e) ble tilføyd ved lov 16. mai 1997 nr. 29. Bestemmelsen ble tatt inn i loven for å klargjøre et forbud mot bruk av genetiske tester for å bestemme kjønnstilhørighet for annet enn medisinske formål. I henhold til Ot.prp.nr.27 (1996-1997) omfatter bokstav e ikke undersøkelser på organer eller på et bestemt menneske, dvs. at gynekologiske undersøkelser og inspeksjon av kjønnsorganer ikke omfattes av bestemmelsen. 5.4.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) Et av de sentrale spørsmål i forbindelse med praktiseringen av bestemmelsene i kapittel 6 i gjeldende lov, har vært hva som skal forstås med begrepet «genetiske undersøkelser». Det har først og fremst vært uklart om genetiske undersøkelser i tillegg til laboratorieundersøkelser/gentester også omfatter famileanamnese/familieopplysninger. Under behandlingen av Stortingsmeldingen støtter komiteens flertall dette og merker seg likhetene og ulikhetene som beskrives mellom moderne gentester og familiær sykehistorie. «hvorvidt en slik undersøkelse skal dekkes av lovens bestemmelser, er et spørsmål som må avgjøres etter en konkret vurdering i forhold til bioteknologilovens ulike bestemmelser, hvor det må legges vekt på den enkeltes formål og konsekvenser av at slike opplysninger omfattes eller ikke.» ( Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 19). Departementet viser videre i meldingen til at både opplysninger om en families sykehistorie og moderne gentester kan gi informasjon om hvorvidt en person har forhøyet risiko for arvelig betinget sykdom. I de aller fleste tilfeller vil imidlertid gentester identifisere arveforandringer i et gen med større sikkerhet enn familieopplysninger, og i tillegg kunne friskmelde en pasient i forhold til en arvelig sykdom. Departementet gir i meldingen uttrykk for at det er undersøkelser som kan gi noenlunde presis informasjon om risiko for arvelig sykdom som bør omfattes av genetiske undersøkelser i medisinsk sammenheng. Det ble i høringsnotatet foreslått å ta inn følgende definisjon av genetiske undersøkelser i bestemmelsens første ledd: «Med genetiske undersøkelser i denne loven menes alle typer analyse av menneskets arvestoff, både på nukleinsyre- og kromosomnivå, av genprodukter og deres funksjon, eller organundersøkelser, som har til hensikt å gi informasjon om individets arveegenskaper. Familieanamnese ble ikke inkludert i definisjonen. Høringsnotatet skiller ikke mellom presymptomatiske, prediktive og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser, siden disse undersøkelsene reguleres likt i loven. I høringsnotatet ble bestemmelsen om genetiske laboratorieundersøkelser for å bestemme kjønnstilhørighet tatt ut av definisjonsbestemmelsen. Forbudet mot slike genetiske undersøkelser ble tatt inn som et nytt annet ledd i høringsnotatets forslag § 5-2. Det er få av høringsinstansene som har merknader til forslaget til definisjon av genetiske undersøkelser. Universitetssykehuset Nord-Norge og Landsforeningen for hjerte- og lungesyke kommenterer at de støtter forslaget. Ullevål universitetssykehus uttaler: «Når det gjelder genetisk undersøkelse mener miljøene ved Ullevål universitetssykehus at definisjonen av genetiske undersøkelser bør inkludere familieutredning og undersøkelse av materiale fra normale familiemedlemmer. I klinisk virksomhet er det mange eksempler på at utredning av uklare kromosomfunn og koblingsundersøkelser krever undersøkelse av foreldrene for å finne ut hva barnet feiler. Helse Bergen HF, Haukeland Sykehus påpeker at det kan se ut som om definisjonen av genetiske undersøkelser utilsiktet utelukker diagnostiske familieutredninger og undersøkelser av normalmateriale, og at genetisk diagnostiske koblingsundersøkelser ikke er direkte omtalt i teksten. Sosial- og helsedirektoratet uttaler at det er naturlig å ta familieanamnese med under definisjonen av genetiske undersøkelser, og foreslår videre at virkeområdet for lovutkastet § 5-1 annet ledd bokstav b begrenses slik at den ikke er omfatter familieanamnese. Bioteknologinemnda påpeker at ved å fjerne genetiske laboratorieundersøkelser for å bestemme kjønnstilhørighet fra definisjonsbestemmelsen, følger det ikke lenger av lovforslaget at det er forbudt å spørre om slike undersøkelser har vært utført. Nemnda foreslår derfor at genetiske laboratorieundersøkelser for å bestemme kjønnstilhørighet innføres i § 5-1 som en tredje type genetisk undersøkelse. Etter departementets vurdering bør slike opplysninger ikke omfattes av begrepet genetiske undersøkelser, blant annet fordi det i praksis vil være problematisk å gjennomføre en godkjenningsordning som vil omfatte en betydelig del av norsk legevirksomhet. Legen som tar opp familieanamnese vil uansett ha informasjonsplikt etter helsepersonelloven § 10 og pasientrettighetsloven § 3-2 § 3-4. Disse bestemmelsene vil ivareta at pasienten får nødvendig informasjon dersom familiens sykehistorie gir indikasjon på at det kan forekomme arvelig sykdom i familien. Ofte vil det da bli aktuelt at pasienten henvises til medisinsk genetisk avdeling for nærmere utredning, og pasienten vil der få den nødvendige genetiske veiledning. Departementet kan ikke se at Sosial- og helsedirektoratets forslag om å ta med opplysninger om arvelig sykdom i familien i definisjon av genetiske undersøkelser for deretter å unnta slike opplysninger fra lovens krav, er hensiktsmessig. Departementet foreslår derfor å opprettholde høringsnotatets forslag om at opplysninger om arvelig sykdom i en familie ikke omfattes av definisjonen av genetiske undersøkelser. Etter departementets syn bør definisjonen av genetiske undersøkelser ta utgangspunkt i Helsetilsynets definisjon (IK-34/96), men i tråd med det ovennevnte ikke omfatte familieopplysninger. Departementet foreslår at genetiske undersøkelser skal omfatte alle typer analyser av menneskets arvestoff, både på nukleinsyre- og kromosomnivå, av genprodukter og deres funksjon, eller organundersøkelser, som har til hensikt å gi informasjon om individets arveegenskaper. Etter departementets vurdering vil det være klargjørende at denne definisjonen fremgår av lovteksten. Departementet foreslår derfor i samsvar med høringsnotatet å ta inn et nytt ledd i bestemmelsen om definisjon, jf lovforslagets § 5-1, første ledd. I forbindelse med evalueringen av loven ble det reist spørsmål om de genetiske undersøkelsene som både er diagnostiske og presymptomatiske/prediktive skal omfattes av lovens krav om godkjenning mv. Etter departementets vurdering bør en genetisk undersøkelse som blir tatt i diagnostisk øyemed, og dermed i utgangspunktet faller utenfor lovens krav om godkjenning mv., men som samtidig gir informasjon om risiko for fremtidig sykdom hos pasienten, behandles som presymptomatisk/prediktiv slik at den omfattes av kravene om godkjenning, skriftlig samtykke, genetisk veiledning og rapportering. Departementet mener at de samme hensyn taler for at de undersøkelsene som både er diagnostiske og gir informasjon om mulig fremtidig sykdom skal omfattes av disse kravene, som de undersøkelsene som i utgangspunktet bare gir informasjon om fremtidig sykdom. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til dette. Enkelte høringsinstanser påpeker at diagnostiske familieutredninger, genetiske koblingsundersøkelser og undersøkelser av normalmateriale for å kunne vurdere ukjente funn i pasientprøver, ikke omtales. Formålet med disse undersøkelsene er å få et grunnlag for å stille diagnose på en pasient som har symptomer på en genetisk sykdom. I følge fagmiljøet er det pasienten selv som tar kontakt med familiemedlemmer for å få deres medvirkning til å kunne stille en diagnose. Etter departementets vurdering vil undersøkelse av anonymisert kontrollmateriale og undersøkelse av familiemedlemmer til en pasient som et ledd i diagnostiseringen av pasienten, ikke omfattes av lovens krav til godkjenning mv. dersom resultatet av undersøkelsene ikke får diagnostiske eller behandlingsmessige konsekvenser for de som er undersøkt. Dersom resultatet kan få diagnostiske eller behandlingsmessige konsekvenser for de friske familiemedlemmene som blir undersøkt, vil imidlertid undersøkelsen omfattes av lovutkastets § 5-1 annet ledd bokstav b, og dermed omfattes av lovens krav til godkjenning mv. Familieutredninger som ovenfor nevnt er av en slik kompleksitet at for å ivareta forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4, bør de fortrinnsvis utføres ved medisinsk genetiske avdelinger. Departementet viser til at forbudet mot kjønnstesting av idrettsutøvere fremkommer ved å sammenholde gjeldende lov § 6-1e) med bestemmelsen om anvendelsen av genetiske undersøkelser i § 6-2. Plasseringen av dette forbudet kan synes noe uheldig, da de øvrige typer genetiske undersøkelser i bestemmelsen regulerer undersøkelser i forbindelse med diagnostisering av arvelig sykdom eller påvisning av risiko for arvelig sykdom, og hvor behandlingsaspektet er fremtredende. I høringsnotatet ble forbudet mot kjønnstesting derfor foreslått regulert i forslagets § 5-2 annet ledd, og intensjonen var at dette forbudet skulle fremgå tydeligere av loven. Departementets forslag i høringsnotatet var kun ment som en lovteknisk endring som ikke skulle innebære noen endring av gjeldende rett. På bakgrunn av uttalelser fra høringsinstansene har departementet vurdert dette på nytt. Departementet mener, slik Bioteknologinemnda i sin høringsuttalelse påpeker, at ved å fjerne genetiske laboratorieundersøkelser for å bestemme kjønnstilhørighet fra definisjonsbestemmelsen, følger det ikke lenger av lovforslaget at det er forbudt å spørre om slike undersøkelser har vært utført. Departementet foreslår derfor at genetiske laboratorieundersøkelser for å bestemme kjønnstilhørighet, unntatt genetiske laboratorieundersøkelser for identifikasjonsformål, blir stående i lovforslagets § 5-1 annet ledd som en tredje type genetisk undersøkelse. Bioteknologiloven § 6-2 fastslår at genetiske undersøkelser bare skal anvendes til medisinske formål med diagnostiske og/eller behandlingsmessige siktemål. Det ble i høringsnotatet foreslått å videreføre denne bestemmelsen. I tillegg ble det foreslått å innføre et nytt annet ledd som forbyr genetiske laboratorieundersøkelser for å bestemme kjønnstilhørighet, unntatt genetiske laboratorieundersøkelser for identifikasjonsformål. Høringsinstansene har få merknader til denne bestemmelsen. Datatilsynet, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og NHO støtter forslaget. Universitetssykehuset Nord-Norge uttaler at annet ledd bør presiseres slik at det gjelder undersøkelser av friske personer. «Genetiske undersøkelser skal bare anvendes til medisinske formål med diagnostiske, forebyggende og/eller behandlingsmessige siktemål». Nemnda mener denne ordlyden er mer dekkende for de anvendelsene som genetiske undersøkelser kan ha (etter definisjonen i § 5-1). Bestemmelsen regulerer at genetiske undersøkelser bare skal foretas for medisinske formål der siktemålet er å stille diagnose og/eller finne egnet behandling. Bioteknologinemnda mener i sin høringsuttalelse at det er mer dekkende for de anvendelsene som genetiske undersøkelser kan ha dersom forebyggende siktemål også tas med i bestemmelsen. Departementet er imidlertid av den oppfatning at i den grad det er medisinsk indikasjon for å iverksette forebyggende tiltak for å bedre prognosen for aktuelle sykdom, vil dette falle under behandlingsmessige tiltak. Ved å utvide anvendelsesområdet til også å omfatte forebyggende siktemål, vil det etter departementets syn innebære at det åpnes for generell screening av pasienter hvor det ikke er grunnlag for å anta at det foreligger sykdomsdisposisjon. Departementet har ikke fått tilbakemeldinger om at gjeldende bestemmelse har vært til hinder for å få utført genetisk undersøkelser som har vært vel begrunnet. Departementet foreslår derfor å videreføre denne bestemmelsen i lovforslagets § 5-2. til de vurderinger som fremgår foran under 5.4.5. Bioteknologiloven § 6-3 fastslår at departementet skal ha gitt særskilt godkjenning før undersøkelsestyper og metoder som omfattes av § 6-1 bokstavene b, c og d tas i bruk. Søknad om godkjenning skal forelegges Bioteknologinemnda til uttalelse før det fattes avgjørelse om godkjenning. Departementet har delegert godkjenningsmyndigheten til Sosial- og helsedirektoratet. Det fremgår av merknadene til denne bestemmelsen at masseundersøkelser bare kan godkjennes dersom det finnes klare behandlingsmessige gevinster og muligheter for enkeltindividet ( Ot.prp.nr.37 (1993-1994), side 55). 5.6.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I forbindelse med behandlingen av søknader om godkjenning av undersøkelsestyper og metoder har det oppstått usikkerhet om hva som menes med disse begrepene. Det har også vært tvil om det er teknikken som brukes, det enkelte gen som testes og/eller om det er sykdommene som det testes på som skal godkjennes. Det har vært diskutert hvorvidt ordningen bør forenkles. Det fremgår av Stortingsmeldingen side 73 at departementet vil legge til grunn at «godkjenningsordningen for genetiske undersøkelser forenkles slik at det ikke lenger skal være nødvendig å godkjenne ulike teknologiske metoder». Under Stortingets behandling av meldingen hadde komiteen ingen merknader til dette. I høringsnotatet ble det foreslått en forenkling ved at «metode» utgår fra bestemmelsen om godkjenning av genetiske undersøkelser. Videre ble det foreslått at begrepet «undersøkelsestyper» utgår fra lovteksten og erstattes med sykdom/sykdomsdisposisjon, slik at det ikke oppstår tvil om at det er den enkelte sykdom/sykdomsdisposisjon som skal gjøres til gjenstand for genetiske undersøkelser som skal godkjennes. Det ble også foreslått at bestemmelsen om at alle søknader om godkjenning skal forelegges Bioteknologinemnda utgår fra bestemmelsen. Få av høringsinstansene har kommentert denne bestemmelsen. Bioteknologinemnda ønsker å påpeke «at hvor sikre svar en test gir er et svært viktig element i vurderingen av hvilke konsekvenser bruk av testen får, for enkeltpersoner og for samfunnet generelt. Hvilken grad av usikkerhet som godtas i forhold til prediktiv utsagnsverdi er et prinsippielt valg som ikke virksomheten bør ta alene og som bør være et sentralt element i vurdering av hvorvidt en gitt gentest skal benyttes eller ikke.» Bioteknologinemnda mener videre at det er uheldig at kravet om at søknaden skal forelegges Bioteknologinemnda til uttalelse før departementet fatter sin avgjørelse om godkjenning går ut. Godkjenningsbestemmelsen skal ivareta samfunnets og myndighetenes behov for kontroll og styring på dette feltet, og samtidig være smidig nok til å fungere hensiktsmessig. I forbindelse med evalueringen av bioteknologiloven fikk departementet tilbakemeldinger om at gjeldende bestemmelse er lite hensiktsmessig og bør forenkles. Departementet er enig i dette. Etter departementets vurdering er det ikke de samme behov for kontroll og styring i forhold til hvilke metoder som benyttes ved gentesting av fødte som det er i forhold til de metoder som benyttes ved fosterdiagnostikk, jf 4.4. Departementet er enig med Bioteknologinemnda som påpeker i sin høringsuttalelse at hvor sikre svar en test gir, er et svært viktig element i vurderingen av hvilke konsekvenser bruk av testen får. Det er imidlertid her som ellers innen laboratorieområdet den enkelte virksomhet som må vurdere hvilken teknologisk metode og hvilke tester som er medisinsk forsvarlige å benytte. Etter departementets syn er den godkjente virksomhet nærmest til å vurdere om en laboratorietest gir et resultat som er sikkert. Departementet foreslår på bakgrunn av dette og i samsvar med høringsnotatet at begrepet «metode» utgår fra bestemmelsen om godkjenning av genetiske undersøkelser. oppfatning er begrepet «undersøkelsestyper» uklart og lite dekkende for hva som skal godkjennes. Departementet foreslår derfor at dette begrepet utgår fra lovteksten og erstattes med sykdom/sykdomsdisposisjon, slik at det ikke oppstår tvil om at det er den enkelte sykdom/sykdomsdisposisjon som skal gjøres til gjenstand for genetiske undersøkelser som skal godkjennes. Det vises til lovforslagets § 5-3. Bioteknologiloven § 6-4 fastslår at før det foretas undersøkelse som omfattes av § 6-1 bokstav b, c og d, skal det foreligge skriftlig samtykke fra den personen som skal undersøkes. For barn under 16 år skal det innhentes samtykke fra barnets foreldre eller andre foresatte, jf pasientrettighetsloven § 4-4 med merknader. Videre fastslår bestemmelsen at resultatet av ovennevnte undersøkelser bare kan registreres etter samtykke fra den personen opplysningene gjelder. Det fremgår av forarbeidene ( Ot.prp.nr.37 (1993-1994) side 55) at før samtykke avgis, skal det være gitt genetisk veiledning i henhold til § 6-5. 5.7.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I forbindelse med evalueringen av bioteknologiloven ble det fremmet ønske om en avklaring av hvorvidt det er et krav om at begge foreldre/foresatte skal gi samtykke før det foretas genetisk undersøkelse av barn under 16 år. Videre ble det stilt spørsmål til hvordan man skal forholde seg dersom bare en av foreldrene gir samtykke til undersøkelsen. Det fremgår av Stortingsmeldingen at bestemmelsen om skriftlig samtykke har bred oppslutning, og at departementet ønsker å videreføre denne. I forhold til hvorvidt kravet til samtykke før det foretas genetisk undersøkelse av barn under 16 år gjelder begge foreldre/foresatte fremgår følgende av Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 21: «Når det i loven stilles krav om foreldrenes samtykke, framstår det etter komiteens syn som rimelig at det i utgangspunktet innhentes samtykke fra begge foreldre. Dersom disse innbyrdes er uenige, bør undersøkelsen etter komiteens syn utstå til barnet har fylt 16 år og dermed kan bestemme dette selv. Det har videre vært uklart om det med betegnelsen «registreres» i bestemmelsens annet ledd menes noe annet enn vanlig journalføring. Når det gjelder dette spørsmålet, uttalte komiteen under Stortingets behandling av meldingen: «Med registrering menes altså her etter komiteens syn en personidentifiserbar registrering som går utover selve journalføringen, og da på en slik måte at resultatet av undersøkelsen kan bli kjent for tredjepart uten at den personen som er undersøkt, har gitt sitt samtykke til det. Komiteen legger til grunn at genetisk informasjon som benyttes i et helseregister, behandles i henhold til bestemmelsene som gjelder i lov om helseregistre, slik at genetisk informasjon om den det gjelder, ikke lar seg personidentifisere uten at den berørte har gitt sitt samtykke til dette.» ( Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 19 og 20) Det ble i høringsnotatet foreslått å videreføre bestemmelsen om skriftlig samtykke. Forslaget inneholder noen endringer av lovteknisk karakter som ikke innebærer endring av gjeldende rett. Det ble foreslått at det klart bør fremgå av bestemmelsen at når det er aktuelt med samtykke fra foreldrene, skal også dette foreligge skriftlig. Begrepet «andre foresatte» ble foreslått endret til «andre med foreldreansvar». Videre ble bestemmelsens annet ledd foreslått opphevet fordi den både ble ansett unødvendig og har skapt usikkerhet om hva den regulerer. Få av høringsinstansene har kommentert denne bestemmelsen. Den Norske Advokatforening støtter forslaget. Barneombudet uttaler: «I merknadene til denne bestemmelsen vises det til pasientrettighetsloven § 4-4 og merknadene til denne. Her omtales den generelle bestemmelsen at barn skal høres etter hvert som de utvikles og modnes. I merknaden omtales også det som kan oppfattes som en «delt samtykkekompetanse» i helsespørsmål når barnet er mellom 12 og 16 år. Etter vår erfaring er det i mange sammenhenger liten bevissthet omkring disse bestemmelsene om barns rett til å bli hørt. Vi tror det er en forutsetning for å skape bevissthet om dette at det tas inn i bestemmelsene i de aktuelle lovene. at det gjøres også i denne loven for å sikre at barn faktisk blir hørt slik loven krever. Dette vil også være i tråd med de prinsippene som er lagt til grunn for den inkorporering av FNs konvensjon om barns rettigheter i norske lov som nå er vedtatt. Ingen av høringsinstansene har innvendinger til kravet om skriftlig samtykke. Presymptomatiske, prediktive og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser skiller seg fra andre medisinske undersøkelser blant annet på grunn av egenskaper ved den informasjon de kan avdekke. Disse undersøkelsene kan i tillegg til risiko for fremtidig sykdom hos pasienten gi informasjon om sykdomsdisposisjon hos familiemedlemmer. Etter departementets vurdering er det derfor behov for å videreføre bestemmelsen om skriftlig samtykke for å være sikker på at vedkommende virkelig ønsker den aktuelle undersøkelsen. Departementet mener videre at det klart bør fremgå av bestemmelsen at når det er aktuelt med samtykke fra foreldrene, skal også dette foreligge skriftlig. For øvrig viser departementet til reglene i pasientrettighetsloven kapittel 4 om samtykke til helsehjelp. I forbindelse med evalueringen av bioteknologiloven ble det reist spørsmål om hvorvidt det er et krav at begge foreldrene skal gi samtykke før det foretas genetisk undersøkelse av barn under 16 år. Etter at pasientrettighetsloven trådte i kraft 1. januar 2001 reguleres dette av pasientrettighetsloven kapittel 4 som omhandler samtykke til helsehjelp. Departementet vil påpeke at bortsett fra bestemmelsen om kravet til samtykkets form (pasientrettighetsloven § 4-2, vil de øvrige bestemmelsene i kapittel 4 komme til anvendelse også for helsehjelp etter bioteknologiloven. Departementet viser i den sammenheng særlig til pasientrettighetsloven § 4-4 Samtykke på vegne av barn, og merknadene til denne bestemmelsen hvor det blant annet fremgår: «Avgjørelser om helsehjelp faller inn under foreldreansvaret, slik at foreldre som ikke har foreldreansvar heller ikke har myndighet til å samtykke på vegne av barnet. Foreldre som har felles foreldreansvar må ta avgjørelser om helsehjelp i fellesskap, slik at begge foreldrene må samtykke på vegne av barnet. Dersom en av foreldrene nekter, vil det ikke foreligge noe gyldig samtykke. Det følger av barneloven at dersom foreldrene har foreldreansvaret sammen, men barnet bor fast hos den ene, kan den av foreldrene som barnet bor sammen med fatte avgjørelser som gjelder den direkte daglig omsorg for barnet. Et ordinært legebesøk for å få hjelp til alminnelige barnesykdommer kan etter dette gjennomføres uten samtykke fra den andre. Avgjørelser om alvorlige medisinske tiltak som for eksempel operasjoner må imidlertid begge foreldre samtykke til. Departementet er enig med Barneombudet i at det er viktig å skape bevissthet om barns rett til å bli hørt i helsespørsmål. Departementet finner det imidlertid ikke hensiktsmessig å foreslå en særskilt regulering av dette i bioteknologiloven. Det vises til pasientrettighetsloven § 4-4 tredje ledd som gjelder generelt, og til nærmere omtale av dette i de spesielle merknadene til § 5-4 i denne proposisjonen. Gjeldende bestemmelses annet ledd fastslår at resultatet av en genetisk undersøkelse ikke kan registreres uten samtykke. Det har vært uklart hva som menes med dette. Departementet viser til at Sosialkomiteen uttalte i forbindelse med behandlingen av Stortingsmeldingen at med registrering menes en personidentifiserbar registrering som går utover selve journalføringen. Praksis i dag er at resultatene av en genetisk undersøkelse journalføres i tråd med journalføringsreglene, og det er ikke etablert egne registre for genetiske opplysninger. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til høringsnotatets forslag om å oppheve denne bestemmelsen. Departementet mener at det er unødvendig å regulere samtykke i forbindelse med registrering i bioteknologiloven. Etter departementets vurdering vil helseregisterlovens bestemmelser om samtykke hindre at genetisk informasjon kommer på avveie. Departementet foreslår derfor at gjeldende lov § 6-4 annet ledd oppheves fordi den både er unødvendig og har skapt usikkerhet om hva den regulerer. Bioteknologiloven § 6-5 inneholder et krav om at det skal gis omfattende genetisk veiledning både før, under og etter en genetisk undersøkelse, unntatt ved genetiske undersøkelser for å stille sykdomsdiagnose. Det fremgår av forarbeidene at det forutsettes at den genetiske veiledning gis av personell med særlige kvalifikasjoner i medisinsk genetikk, for eksempel spesialister i medisinsk genetikk ( Ot.prp.nr.37 (1993-1994) side 55). 5.8.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I forbindelse med evalueringen av bioteknologiloven ble det reist spørsmål om annet helsepersonell enn medisinsk genetiker skal kunne gi genetisk veiledning, og om det bør stilles formkrav til den veiledningen som gis. «Genetisk veiledning bør fortrinnsvis gis av personer som er spesielt utdannet for formålet, det vil per i dag si spesialister i medisinsk genetikk og genetiske veiledere. Det bør iverksettes ulike tiltak for å øke bevisstheten og kunnskapen om genetikk blant helsepersonell spesielt, og befolkningen generelt. Det fremgår videre av meldingen at det i utgangspunktet må være kvaliteten på veiledningen som gis som må være avgjørende, og ikke hvem som gir den. Departementet anser imidlertid at den beste måten å sikre veiledningens kvalitet på, er å stille kvalifikasjonskrav til det helsepersonell som gir den. Dersom annet helsepersonell enn spesialist i medisinsk genetikk eller genetisk veileder skal kunne gi forsvarlig genetisk veiledning, må det vurderes konkret i forhold til helsepersonellets praksis og erfaring med genetisk veiledning, og de genetiske undersøkelser/sykdommers kompleksitet og alvorlighetsgrad. Under Stortingets behandling av Stortingsmeldingen fikk Regjeringen støtte av flertallet i komiteen til ovennevnte ( Innst.S.nr.238 (2001-2001) side 20). Det fremgår videre av innstillingen: «Komiteen mener at en generell heving av kunnskapen om genetikk blant helsepersonell vil redusere behovet for at genetikere ivaretar denne informasjonen overfor pasientene direkte, og at genetikere dermed i større grad vil kunne ha en veilederfunksjon overfor annet helsepersonell som så formidler kunnskapen til pasienten. Komiteen mener videre at «omfattende genetisk veiledning» og «genetisk veiledning» må oppfattes som synonyme begrep, og at samme begrep bør brukes gjennom hele lovteksten. Etter komiteens oppfatning skal veiledningen som gis være så omfattende at mottaker skal kunne treffe selvstendige, kvalifiserte valg på bakgrunn av informasjonen. Komiteen mener at i tillegg til resultatet av den genetiske undersøkelsen, må informasjonen omfatte hvordan resultatet skal forstås og hvilke medisinske konsekvenser resultatet innebærer ut fra den til enhver tid gjeldende medisinske kunnskap på området. Videre mener komiteen «at det ikke bør være en forutsetning at den informasjonen som gis, skal gis skriftlig, men at det ofte vil være en fordel for den som mottar informasjonen at denne suppleres med skriftlig informasjon. Etter komiteens syn må det forventes at helsepersonell besitter den nødvendige kompetanse som skal til for å ta stilling til når det er nok å gi muntlig informasjon, og når det i tillegg vil være behov for å supplere med skriftlig informasjon. I høringsnotatet ble gjeldende bestemmelse foreslått videreført med små tekniske endringer. Det foreslås at «informasjon» utgår fra bestemmelsens overskrift. Begrepet «omfattende genetisk veiledning» foreslås i tråd med sosialkomiteens uttalelse endret til «genetisk veiledning». Det er få kommentarer fra høringsinstansene til forslaget om genetisk veiledning. Landsforeningen for hjerte- og lungesyke støtter at genetisk veiledning fortrinnsvis skal gis av personer som spesielt er utdannet for dette. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon støtter også kompetansekravet til helsepersonellet. Ullevål universitetssykehus og Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet mener at det er urealistisk at spesialister i medisinsk genetikk alene kan være ansvarlig for genetisk veiledning. Universitetet i Bergen, Det medisinske fakultet uttaler: «Foreløpig er det få genetisk veiledere i Norge. Økt vektlegging av genetisk veiledning, som høringsnotatet fra Helsedepartementet foreslår, sammen med et stadig utvidet repertoar av gentester tilbudt til hele, eller deler av befolkningen, vil øke behovet for genetiske veiledere. I dag er det vanskelig å angi størrelsen av behovet for nye genetiske veiledere, men det synes fremdeles å være et betydelig udekket behov. (herunder antall utdanningsstillinger). Videre bør det vurderes om det bør settes ned en gruppe som skal komme med forslag til en «generalplan» for medisinsk genetikk. - tilpasse seg sykdommen hos familiemedlemmer, og risikoen for at sykdommen skal kunne opptre hos barn eller andre familiemedlemmer. Etter departementets syn innebærer denne definisjonen et betydelig kompetansekrav til det helsepersonell som skal foreta den genetiske veiledningen. Departementet mener derfor at genetisk veiledning fortrinnsvis bør gis av personer som er spesielt utdannet for dette formålet. Foreløpig er det få genetiske veiledere i Norge. I all hovedsak har derfor den genetiske veiledningen blitt gitt av spesialister i medisinsk genetikk. Genetisk veiledning er imidlertid en tidkrevende prosess, og når utviklingen innen området vil kreve økt tilgang på veiledning, vil ressursene til veiledning bli for knappe. Så langt departementet kjenner til finnes det i dag 13 genetiske veiledere. Tidligere har det ikke vært utdannet genetiske veiledere i Norge. Departementet har derfor gitt økonomisk støtte til et prøveprosjekt ved Universitetet i Bergen som skal utdanne ti genetiske veiledere. Prosjektet varer t.o.m. 2004 og er etablert som et hovedfag som bygger på en tidligere helsefagutdanning. Prosjektet skal evalueres av en ekstern komite. Departementet vil følge opp innspillet i høringsuttalelsen til Universitetet i Bergen, Det medisinske fakultet, og vil vurdere behovet for genetiske veiledere og spesialister i medisinsk genetikk når prøveprosjektet er evaluert. Når det gjelder enkelte høringsinstansers påpekning av at det er urealistisk at spesialister i medisinsk genetikk alene kan være ansvarlig for genetisk veiledning, er departementet enig i dette. Men dersom annet helsepersonell enn spesialist i medisinsk genetikk eller genetisk veileder skal kunne gi forsvarlig genetisk veiledning, må det vurderes konkret i forhold til helsepersonellets praksis/kompetanse, og de genetiske undersøkelser/sykdommers kompleksitet og alvorlighetsgrad. Den foreslåtte bestemmelse er ikke til hinder for dette. St.meld.nr.14 (2001-2002) side 56-58 gir en nærmere beskrivelse av genetiske masseundersøkelser/screening. Av forarbeidene til gjeldende bioteknologilov ( Ot.prp.nr.37 (1993-1994) side 55) fremgår det at masseundersøkelser bare kan godkjennes dersom de har til formål å avdekke sykdom som kan behandles eller som ved behandling kan innebære en bedring av prognosen for enkeltindividet. Gjeldende lov inneholder imidlertid ingen bestemmelse som særskilt regulerer slike undersøkelser. Det vil i praksis være tilnærmet umulig å gjennomføre en genetisk masseundersøkelse med de krav til skriftlig samtykke og genetisk veiledning som loven stiller. I Norge i dag utføres det kun genetisk masseundersøkelse av én sykdom - Føllings sykdom av nyfødte. Dette er en alvorlig stoffskiftesykdom som kan behandles med godt resultat dersom behandlingen starter tidlig. Undersøkelsen er prediktiv/presymptomatisk og omfattes i utgangspunktet av bioteknologilovens krav til godkjenning, skriftlig samtykke, genetisk veiledning og rapportering. Som nevnt er disse kravene i praksis tilnærmet umulige å gjennomføre, og departementet har derfor inntil videre bestemt at undersøkelse for å påvise Føllings sykdom skal behandles som en genetisk undersøkelse for å stille sykdomsdiagnose. Dette innebærer at ovennevnte krav ikke gjelder. Behovet for informasjon til foreldre er likevel meget viktig og Helsetilsynet har i den forbindelse utgitt informasjon om Føllings sykdom, IK-2733 Blodprøver av nyfødte for å oppdage medfødte sykdommer. Farmakogenetikken omfatter studier av genetiske forskjeller mellom individer i forhold til reaksjon på tilførte medikamenter. Kartleggingen av det humane genom og den teknologiske utviklingen har åpnet muligheten for at det i framtiden kan gjennomføres genetiske undersøkelser for å tilpasse medikamentell behandling til det enkelte individ. Det har tidligere ikke vært mulig å finne ut hvilke personer som ikke har tålt en gitt medisin. Medikamenter med god effekt på mange har blitt trukket tilbake fordi relativt få har fått alvorlige bivirkninger. Utviklingen innen området kan føre til at det i økende grad vil bli utført genetiske undersøkelser før medikamenter tas i bruk på den enkelte pasient. Dette vil være aktuelt både for å undersøke hvem som kan få bivirkninger og hvem som ikke vil ha effekt av et medikament. Det ble i høringsnotatet foreslått å innføre en ny bestemmelse i kapittelet om genetiske undersøkelser av fødte m.m. som gir hjemmel til å gi forskrift om godkjenning av genetiske masseundersøkelser og godkjenning av farmakogenetiske undersøkelser. I forskriften kan det gjøres unntak fra et eller flere av kravene om godkjenning, skriftlig samtykke, genetisk veiledning og rapportering. Departementet har mottatt få kommentarer til denne bestemmelsen. Bioteknologinemndas flertall (13-8) støtter forslaget til at departementet i forskrift skal kunne gjøre unntak fra lovens krav og «har tiltro til at departementet i utformingen av en slik forskrift vil ta i betraktning de mulige problemene ved genetiske masseundersøkelser nevnt ovenfor, og forutsetter at Bioteknologinemnda vil få anledning til å uttale seg om en eventuell forskrift før den foreligger. «Legeforeningen deler departementets syn. Det er imidlertid vanskelig å forutse at det skal være hensiktsmessig å be departementet om en godkjennelse i den enkelte sak og det bør utvikles retningslinjer som gir anledning til å kunne teste på spesielle vilkår, eller å rapportere til departementet med jevne mellomrom hvilken praksis som følges. Norges forskningsråd uttaler: «Denne paragrafen bør sees i sammenheng med biobankloven slik at eventuell overlapp/gråsone kan avklares allerede nå.. Norges forskningsråd påpeker i sin høringsuttalelse at denne bestemmelsen bør sees i sammenheng med biobankloven. Departementet vil i den sammenheng påpeke at forslaget til bestemmelse i bioteknologiloven regulerer adgangen til å kunne unnta genetiske masseundersøkelser fra lovens krav om skriftlig samtykke, genetisk veiledning, godkjenning av virksomhet og/eller rapportering i forbindelse med undersøkelser som skal anvendes til medisinske formål med diagnostiske og/eller behandlingsmessige siktemål. Dersom undersøkelsesmateriale skal oppbevares, for eksempel til forskning, vil i tillegg biobanklovens regler komme til anvendelse. Etter departementets vurdering kan spørsmål om godkjenning av genetiske masseundersøkelser for ulike sykdommer aktualiseres i tråd med den teknologiske utviklingen på området. Dersom dette skulle bli aktuelt, vil det som nevnt kunne bli vanskelig å gjennomføre genetiske masseundersøkelser i samsvar med gjeldende lovs bestemmelser. I høringsnotatet ble det derfor foreslått at det bør finnes en adgang til å kunne unnta bestemte typer genetiske undersøkelser fra ett eller flere av kravene i lovforslagets kapittel 5. Ingen av høringsinstansene har innvendinger til dette. Departementet vil påpeke at det i dag kun utføres genetisk masseundersøkelse av én sykdom - Føllings sykdom av nyfødte. Etter departementets oppfatning skal hovedregelen fortsatt være at presymptomatiske/prediktive genetiske undersøkelser skal omfattes av bioteknologilovens bestemmelser. Unntak fra hovedregelen skal bare kunne gjøres for tester som i seg selv er ufarlige og gir sikre resultater, og for alvorlige tilstander som kan forebygges eller behandles med god effekt. Departementet mener videre at unntak må bygge på en konkret og selvstendig vurdering av den aktuelle type genetiske undersøkelse hvor det vil være vanskelig å gjennomføre undersøkelsene i samsvar med lovens bestemmelser. Det skal således særlig gode grunner til for å unnta undersøkelsene fra lovens krav. Bioteknologiloven § 6-6 fastslår i første ledd at genetiske undersøkelser ikke skal foretas på barn under 16 år, unntatt for å påvise forhold som ved behandling kan forhindre eller redusere helseskade. er av vesentlig betydning for bedring av prognosen. 5.10.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I forbindelse med evalueringen av bioteknologiloven fikk departementet tilbakemeldinger om at det er uklart hvilken selvstendig betydning bestemmelsens annet ledd har i forhold til første ledd, da det fremstår som lite sannsynlig at en virksomhet vil nekte å foreta en undersøkelse dersom vilkårene etter første ledd er tilstede. Under behandlingen av Stortingsmeldingen uttalte komiteen følgende til denne problemstillingen: «Komiteen mener at en generell bestemmelse som hindrer unødvendig prøvetaking av barn som angitt i § 6-6 første ledd er fornuftig. Når det gjelder annet ledd, er dette imidlertid etter komiteens syn dekket allerede gjennom første ledd. For dersom tidlig diagnostikk er av betydning for prognosen, bør helsepersonell ta initiativ til undersøkelse av barnet før fylte seksten år uten at foreldrene skal behøve å kreve slik undersøkelse.» Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 21. Komiteens flertall uttalte videre: «... at en undersøkelse som av faglige grunner kan utstå til barnet har fylt seksten år, ikke bør gjennomføres med bakgrunn i krav fra foreldrene, men fordi undersøkelsen uansett framstår som faglig fornuftig å utføre. Den medisinsk-faglige vurderingen bør altså etter flertallets syn ligge hos helsepersonellet, og loven bør klargjøre dette. I tråd med komiteens merknader ble det i høringsnotatet foreslått at annet ledd utgår i bestemmelsen om genetisk undersøkelse av barn. I tillegg ble det foretatt noen tekniske endringer slik at tredje ledd ble overflødig. Barneombudet slutter seg til de begrensinger i genetisk undersøkelse av barn som gis i bestemmelsen. Helse Bergen HF, Haukeland sykehus, Universitetssykehuset Nord-Norge, Ullevål universitetssykehus, Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet og Rikshospitalet mener at denne bestemmelsen er for restriktiv. Det fremgår av uttalelsene at det unntaksvis bør kunne utføres genetiske undersøkelser for alvorlig sykdom selv om det ikke får behandlingsmessige konsekvenser. Dette gjelder spesielt sjeldne tilfeller av dødelig stoffskiftesykdommer som rammer barn, uten helbredende behandlingsmuligheter, hvor barna blir født friske og utvikler seg normalt noen tid (fra måneder til noen år) for deretter å bli syke og dø. Bioteknologinemnda støtter at andre ledd i bestemmelsen tas ut. Bioteknologinemnda uttaler forøvrig: «... kriteriene for når man skal kunne utføre genetiske undersøkelser på barn er unødvendig strenge, og gir lite rom for skjønn. På den ene side er barnets rett til ikke å vite viktig. Men denne retten må veies opp mot muligheten for at undersøkelsen kan gi barnet en forbedret livskvalitet generelt, ikke bare mot muligheten for å forhindre eller redusere helseskade. Lovteksten bør derfor åpne for at prediktive genetiske undersøkelser kan utføres før barnet er fylt 16 år etter en helhetsvurdering, der det også tas hensyn til foreldrenes ønsker og behov for å avklare familiens livssituasjon. Flere sentrale høringsinstanser har gitt uttrykk for at denne bestemmelsen er for restriktiv. Departementet har derfor vurdert denne bestemmelsen på nytt på bakgrunn av de innkomne innspill. Etter departementets syn kan det i en familie som allerede har opplevd at et barn ble sykt og døde av en arvelig sykdom, være en stor belastning å leve med uvissheten om andre barn vil bli rammet av den samme sykdommen. Det kan etter departementets vurdering være av stor betydning å få utføre en genetisk presymptomatisk undersøkelse av barnet slik at familien slipper å leve med usikkerheten om barnet er friskt eller vil bli sykt og dø. Gjeldende bestemmelse er til hinder for at barnet i en slik situasjon kan undersøkes. Departementet har kommet til at hensynet til behovet for å avklare familiens livssituasjon, tilsier at det unntaksvis bør kunne utføres genetiske undersøkelser av barn under 16 år selv om undersøkelsen ikke kan påvise forhold som ved behandling kan forhindre eller redusere helseskade hos barnet. som er medfødte, der barna som regel blir syke og dør i småbarnsalderen. Etter departementets oppfatning må det være kjent at sykdommen som det skal testes for forekommer i familien. Det vanligste er at det er født et barn før i familien som er blitt syk, og foreldrene ønsker å teste andre barn før sykdommen gir symptomer. Departementet er av den oppfatning at før denne beslutningen tas, skal foreldrene ha genetisk veiledning av kvalifisert helsepersonell, og spesialist i medisinsk genetikk må være enig med foreldrene i at det beste for barnet er at familien slipper uvissheten, uansett hvilket resultat undersøkelsen gir. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det innføres et nytt annet ledd hvor departementet i særlige tilfeller kan gjøre unntak slik at genetiske undersøkelser etter første ledd kan utføres selv om det ikke får behandlingsmessige konsekvenser for barnet. Det vises til lovforslagets § 5-7. Bioteknologiloven § 6-7 fastslår et forbud mot å be om, motta, besitte eller bruke genetiske opplysninger som er fremkommet ved genetiske undersøkelser som omfattes av § 6-1 bokstav b, c og d. Forbudet gjelder for bruk utenfor helsetjenesten og gjelder ikke for bruk til forskningsformål. I følge forarbeidene innebærer bestemmelsen et totalforbud mot all bruk av opplysninger om en persons arveanlegg når det gjelder offentlige myndigheter, arbeidsgivere, utdanningsinstitusjoner, kredittinstitusjoner, pensjonskasser, forsikringsselskap og lignende ( Ot.prp.nr.37 (1993-1994) side 56). 5.11.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) Et av de mest omdiskuterte spørsmål i forbindelse med praktiseringen av bioteknologiloven er hvorvidt forbudet i denne bestemmelsen omfatter alle genetiske opplysninger eller kun de som er fremkommet etter en genetisk laboratorieundersøkelse. Spørsmålet om familieanamnese/familieopplysninger skal omfattes av forbudet har vært sentral i denne sammenheng. Det fremgår av Stortingsmeldingen at etter departementets oppfatning kan genetisk informasjon virke sterkt stigmatiserende for enkeltindivider og for bestemte grupper av individer. Videre bør etter departementets syn kommersielle interesser ikke få styre et område som i dag er preget av knappe ressurser som bør fordeles utfra medisinske hensyn. Det fremgår videre av meldingen at departementet derfor vil legge til grunn at «et restriktivt lovverk når det gjelder bruken av genetisk informasjon utenfor helsetjenesten bør opprettholdes». Under Stortingets behandling av meldingen støtter flertallet i komiteen dette synet og uttaler videre: «En regulering av bruken av genetisk informasjon på lik linje med andre helseopplysninger, blant annet gjennom taushetspliktsbestemmelsene i helsepersonelloven, vil åpne for at det blir lagt et utilbørlig press på enkeltpersonene til å gi samtykke til at slik informasjon gis. Flertallet vil blant annet vise til mindretallet i Røsæg-utvalget ( NOU 2000:23) som i høringsrunden fikk støtte fra et stort flertall. Dette mindretallet anfører blant annet at genetiske tester er usikre, at det ikke er etisk forsvarlig med gentesting uten behandling som mål, og at det vil være fare for at personer vil utsette å søke genetisk rettet helsehjelp av frykt for at opplysningerene senere kan bli brukt mot vedkommende i forsikringssammenheng. Flertallet støtter derfor departementets vurdering om at forbudet mot bruk av genetiske opplysninger i forsikringssammenheng opprettholdes» ( Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 21-22.) I høringsnotatet ble det klargjort at forbudet mot bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten gjelder uansett hvordan opplysningene er fremkommet. På bakgrunn av forslaget til definisjon av genetiske undersøkelser, ble det foreslått at det i tillegg til genetiske undersøkelser skulle tas inn et forbud mot bruk av familieanamnese. Familieanamnese ble definert som systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie. Vel 20 av de ca 80 høringsinstansene har kommentert forslaget til denne bestemmelsen, og det er bred støtte til høringsnotatets forslag, bl.a fra Datatilsynet, Forbrukerrådet, Forbrukerombudet, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Universitetssykehuset Nord-Norge. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon uttaler: «Når det gjelder genetiske opplysninger er det helt nødvendig å ha et entydig og klart lovverk som forbyr bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten. FFO støtter også forslaget om å opprettholde forbudet mot å be om, motta, besitte eller bruke genetiske opplysninger, uansett om disse er fremkommet ved genetiske undersøkelser eller ved å innhente informasjon om arvelig sykdom eller sykdomsdisposisjon i familien. Dette er etter FFOs syn den eneste måten vi kan sikre samfunnet mot at genetiske opplysninger kan brukes for å diskriminere eller utelukke individer fra bestemte ordninger. Norsk Sykepleierforbund støtter forslaget og uttaler videre: «NSF mener imidlertid at det er av betydning at lovverket ikke begrenser retten til å innhente opplysninger om familiære forhold (familieanamnese) som har betydning for en korrekt diagnose og behandling. Etter NSF sin mening må dette komme klart frem i lovteksten. NHO støtter presiseringen i lovteksten og mener at bruk av opplysninger fra genetiske undersøkelser til andre formål enn rent medisinske kan lede til økende sykeliggjøring og bidra til å forsterke avgangen fra arbeidslivet. NTNU, Det medisinske fakultet støtter forslaget om at forbudet mot å bruke resultater fra genetiske tester i forsikringssammenheng også må innebære at opplysninger fremkommet gjennom familieanamnese ikke kan benyttes. Bioteknologinemnda viser til sine uttalelser til NOU 2000:23 og NOU 2001:4 vedrørende problemstillingene knyttet til bruk av genetiske opplysninger. Bioteknologinemnda påpeker for øvrig at «om en annen person» er tatt ut av bestemmelsens første ledd, og har vanskelig for å forstå at man ikke skal kunne motta eller besitte genetiske opplysninger om seg selv. Sosial- og helsedirektoratet stiller spørsmål til om definisjonen av familieanamnese medfører at formålet med bestemmelsen oppnås. Kredittilsynet er i mot at forbudet mot bruk av genetiske opplysninger skal gjelde forsikring. Kredittilsynet er også i mot at familieanamnese skal omfattes av forbudet mot bruk av genetiske opplysninger i forsikringssammenheng, og uttaler videre: «Etter Kredittilsynets oppfatning synes det noe uklart hva som omfattes av bestemmelsen. På bakgrunn av merknadene til lovforslaget legger vi til grunn at man med familieanamnese mener systematisk kartlegging av sykdom i en familie gjennom flere generasjoner. Dersom man derimot med bestemmelsen legger til grunn at alle spørsmål tilknyttet familiens helse omfattes, vil dette medføre betydelige konsekvenser for forsikringsselskapenes muligheter til å tilby enkelte typer forsikring. Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) mener at forsikringsselskapene bør få tilgang til informasjon fra genetiske tester som søkeren har tatt og er kjent med og ha anledning til å spørre om sykdommer i nær familie, fordi det er en forutsetning for å drive privat, frivillig forsikring at forsikringssøker og forsikringsselskap har samme kunnskap om risikoen. FNH uttaler videre: «Vi antar at departementet med systematisk kartlegging av sykdom i en familie, mener kartlegging gjennom flere generasjoner ved hjelp av en slektstavle, slik det gjøres i klinisk genetikk. Med flere generasjoner forstår vi familie utover foreldre og søsken. Slik systematisk kartlegging gjøres ikke av forsikringsselskapene i dag og forsikringsselskapene har heller ingen planer om å innføre dette. I forbindelse med evalueringen av bioteknologiloven ble det fra forsikringsnæringen hevdet at forbudet mot å be om, motta, besitte eller bruke opplysninger fremkommet ved genetiske undersøkelser og kartlegging av arvelig sykdom i familien, kan ha konsekvenser for forsikringer der helseinformasjon inngår som et vesentlig kriterium for å bedømme helsen til forsikringstaker. Det har spesielt vært fremhevet at dette vil medføre konkurranseulemper for norske forsikringsselskaper i forhold til utenlandske selskaper. Kredittilsynet uttalte i sin høringsuttalelse: «Kredittilsynet vil bemerke at grunntanken i all forsikringsvirksomhet er at det skal skje en risikoutjevning. Hver person betaler inn et beløp tilsvarende den beregnede risiko og hver av disse får, hvis forsikringstilfellet inntreffer, dekket tap som følge av forsikringstilfellet. Siden det skal skje en risikovurdering må premien i gjennomsnitt reflektere den risiko som selskapet påtar seg. Dette innebærer at selskapene må ha tilstrekkelig informasjon om risiko for å kunne tilpasse premienivået til fremtidige krav på utbetalinger etter forsikringsavtalene. I dette ligger at selskapene må ha tilgang til de samme opplysninger som forsikringstakeren. Dersom det etableres forsikringer med frivillig tilslutning, som ikke tar rimelig hensyn til faktisk helserisiko, vil det lett oppstå misforhold mellom de innbetalte premier og de avtalte forsikringsbeløp. Forsikring etter en slik ordning vil nødvendigvis bli veldig dyr for en forsikringstaker med normal helserisiko. Man vil således kunne få en langt høyere konsentrasjon av forsikrede med en forhøyet dødssannsynlighet på grunn av dårlig helse enn det beregningsgrunnlaget forutsetter. I sin ytterste konsekvens vil dette kunne medføre at den aktuelle dekningen i praksis ikke lenger er forsikringsbar ... Departementet vil vise til at Røsæg-utvalget ( NOU 2000:23 Forskrikringsselskapers innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger) foretok en grundig drøfting av disse problemstillingene. Departementet deler i hovedsak oppfatningen til mindretallet i Røsæg-utvalget. Dersom det åpnes for bruk av genetiske opplysninger i forsikringssaker, kan dette etter departementets syn føre til at man av frykt for å bli nektet forsikring vil unnlate å foreta en genetisk undersøkelse. Dette kan igjen medføre at vedkommende ikke får nødvendig behandling. Departementet ser også at en adgang til å bruke genetiske opplysninger i forsikringssaker kan skape presedens for bruk av genetiske opplysninger av økonomiske årsaker. Også personvernhensyn taler for å opprettholde dagens forbud mot bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten. Departementet er også enig med utvalget som vurderte bruk av helseopplysninger i arbeidslivet ( NOU 2001:4) som mener at genetiske opplysninger er for usikre og ikke fullstendige nok til å fastslå risiko for fremtidige helseplager. Det vises ellers til at under behandlingen av Stortingsmeldingen støttet et flertall av sosialkomiteen departementets vurdering om at forbudet mot bruk av genetiske opplysninger i forsikringssammenheng opprettholdes, og departementet vil på denne bakgrunn videreføre høringsnotatets forslag på dette punkt. Bioteknologilovens bestemmelse om forbud mot bruk av genetiske opplysninger vil også gjelde for utenlandske forsikringsselskap som har sin virksomhet i Norge. Det ble i høringsnotatet foreslått å klargjøre at forbudet mot bruk av genetiske opplysninger også omfatter familieanamnese. Familieanamnese ble som nevnt definert som «systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie». Det er i høringsrunden gitt uttrykk for usikkerhet rundt høringsnotatets definisjon av begrepet familieanamnese. Flere av høringsinstansene påpeker at det er viktig å klargjøre hva som menes med «systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie.» Den alminnelige forståelsen i helsetjenesten av begrepet familieanamnese er situasjonen hvor legen spør pasienten om det er sykdom i den nærmeste familie, og journalfører dette. Denne forståelsen samsvarer ikke helt med hvordan begrepet ble definert i Stortingsmeldingen og i høringsnotatet. Departementet ser at det er uheldig at begrepet som ble tatt inn i lovteksten i høringsnotatet kan forstås annerledes enn den definisjonen departementet la til grunn. Det har ikke vært departementets hensikt at det skal være forbudt å spørre om foreldre eller søsken er/har vært syke, men at det utenfor helsetjenesten skal være forbudt å foreta en systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie. departementet at det ikke spesifikt kan etterspørres om det forekommer konkrete arvelige sykdommer i familien. Det vil imidlertid være anledning til å spørre om foreldre eller søsken for eksempel har/har hatt kreft, men en kartlegging av familien utover dette vil kunne gi tilsvarende informasjon om arvelig sykdom/sykdomsdisposisjon som en genetisk undersøkelse, og vil dermed omfattes av forbudet i denne bestemmelsen. Begrunnelsen for dette er at lovforslagets kapittel 5, om genetiske undersøkelser av fødte, regulerer genetisk sykdom/sykdomsdisposisjon, ikke sykdommer generelt. Hva som skal til for at det er foretatt en systematisk kartleging av arvelig sykdom i familien vil bl.a variere med hensyn til hvilken sykdom det dreier seg om. En nærmere presisering av hvilke helseopplysninger forsikringsselskapene generelt kan etterspørre bør fremgå av forsikringsavtaleloven. For å tydeliggjøre at forbudet mot bruk av genetiske opplysninger gjelder utenfor helsetjenesten, foreslår departementet å endre bestemmelsens overskrift til Forbud mot bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten. I høringsnotatet ble «om en annen person» i bestemmelsens første ledd ved en inkurie tatt ut. Departementet mener selvsagt ikke at forbudet skal gjelde opplysninger om seg selv. Bortsett fra presiseringen av at forbudet også gjelder systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie, foreslår departementet å videreføre det materielle innholdet i gjeldende bestemmelse, jf lovforslagets § 5-8. Bioteknologiloven § 6a-1 ble tilføyd ved lov 21. desember 2000 nr. 126. Bestemmelsen regulerer når legen kan informere en pasients berørte slektninger om arvelig sykdom, både med og uten pasientens samtykke. Første ledd presiserer at hovedregelen skal være at pasienten selv tar kontakt med sine slektninger når det er dokumentert at hun/han er disponert for eller har en arvelig sykdom som kan gjøres til gjenstand for oppsøkende genetisk virksomhet. Annet ledd gir legen en adgang til å informere pasientens berørte slektninger med pasientens samtykke, hvis vilkårene i fjerde ledd er oppfylt og sykdommen er godkjent av departementet etter sjette ledd. Tredje ledd regulerer de tilfeller hvor pasienten enten ikke kan eller vil samtykke til at legen informerer slektningene. Vilkårene for øvrig er de samme som etter annet ledd. Fjerde ledd omhandler hva som skal vurderes før legen tar kontakt med slektningene: 5) sykdommen kan forebygges eller behandles med god effekt. Det fremgår av femte ledd at dersom slektningen er under 16 år, er det foreldrene eller andre med foreldreansvar som skal informeres. Av sjette ledd fremgår det at departementet kan ved forskrift eller i det enkelte tilfelle bestemme hvilke sykdommer som kan gjøres til gjenstand for oppsøkende genetisk virksomhet. En forskrift ble sendt på høring 24. januar 2002, men er ikke vedtatt. Det fremgår av forarbeidene til loven at bestemmelsen ikke gir adgang til å drive generell systematisk oppsøkende genetisk virksomhet ( Ot.prp.nr.93 (1998-1999)). 5.12.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I Stortingsmeldingen foreslo departementet i tråd med Ot.prp.nr.93 (1998-1999) og Stortingets vedtak, at bestemmelsen skulle evalueres etter fem år. Under Stortingets behandling av meldingen stiller imidlertid et komiteflertall seg kritisk til lovens § 6a-1 og uttaler: «Flertallet vil påpeke at slik virksomhet medfører svært vanskelige etiske avveininger, også i de tilfeller det skjer etter samtykke fra den som har vært undergitt genetisk testing. flertallets vurdering være et menneskes rett å reservere seg mot medisinsk informasjon knyttet til egne, framtidige leveutsikter. Unntak fra dette bør bare tillates i helt ekstraordinære tilfeller. Enda vanskeligere etiske spørsmål oppstår hvis informasjonen skal formidles uten at den som er undersøkt, har samtykket. Etter flertallets vurdering bør ikke lovgivningen åpne for dette. Komiteflertallet ba om at bestemmelsen ble vurdert på nytt i forbindelse med proposisjonen. I høringsnotatet ble det foreslått at følgende definisjon skulle tas inn i bestemmelsen som et nytt første ledd: «Med oppsøkende genetisk virksomhet forstås i denne lov helsepersonells adgang til å informere pasientens berørte slektninger om arvelig sykdom i familien». Det ble foreslått at «lege» endres til «helsepersonell» for å harmonisere begrepene etter at legeloven ble erstattet av helsepersonelloven 1. januar 2001. Det ble videre foreslått at helsepersonell bare gis anledning til å informere berørte slektninger når pasienten ikke kan samtykke og bare i særlige tilfeller. De fleste av de ca 20 av høringsinstansene som kommenterer denne bestemmelsen støtter forslaget. Dette gjelder blant annet Statens helsetilsyn, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Datatilsynet og Norsk Sykepleierforbund. Sosial- og helsedirektoratet støtter i hovedsak forslaget, men anbefaler at det kun er fagmiljøer som er godkjent i henhold til lovforslaget § 7-1 som gis anledning til å drive oppsøkende genetisk virksomhet. Bioteknologinemnda stiller seg positive til at man ikke lenger skal kunne drive oppsøkende genetisk virksomhet mot pasientens uttrykte vilje. Bioteknologinemnda ønsker at det skal presiseres i en merknad til loven at «i særlige tilfeller» viser til behovet for en helhetsvurdering, der man tar i betraktning andre elementer enn hvilken sykdom det dreier seg om. Videre uttaler nemnda at det bør vurderes hvorvidt det er genetiske veiledere som skal ta kontakt med de berørte slektninger, slik at disse kan få hjelp til å forstå hva den nye informasjonen de mottar innebærer for dem. Helse Bergen HF, Haukeland Sykehus uttaler: «Formuleringen i lovutkastet synes uheldig da det kan virke som en pasient som er frikjent for en arvelig sykdom, IKKE kan informere sine slektninger om at disse kan ha risiko for sykdommen. Vi tror ikke det er lovgivers intensjon, men utformingen bør endres. «Det vil være rimelig at de regionale sentra for medisinsk genetikk, som allerede har konsesjon og meldeplikt, bør være involvert der oppsøkende virksomhet unntaksvis kan komme på tale. «I dagens lovverk gis det adgang til dette i spesielle tilfelle. Vi vil fraråde at muligheten fjernes gjennom et forbud uten dispensasjonsmulighet også i slike tilfelle. Departementet vil gjøre oppmerksom på at denne bestemmelsen trådte i kraft 21. desember 2000 og at den har derfor ikke vært gjenstand for evaluering. Som nevnt ba imidlertid Sosialkomiteen i forbindelse med behandlingen av St.meld.nr.14 (2001-2002) om at bestemmelsen ble vurdert på nytt i forbindelse med proposisjonen. Flertallet i komiteen ga signaler om en ønsket innstramning i forhold til at genetisk informasjon kan gis uten samtykke fra den som er undersøkt. I høringsnotatet ble gjeldende § 6-1 tredje ledd vurdert på nytt. De fleste av høringsinstansene som har kommentert høringsnotatets forslag til innsnevring av gjeldende adgang til oppsøkende genetisk informasjonsvirksomhet, støtter forslaget. Etter departementets vurdering bør helsepersonell bare gis anledning til å informere berørte slektninger når pasienten ikke kan samtykke og bare i særlige tilfeller. Etter departementets oppfatning vil dette for eksempel være når pasienten er død eller bevisstløs, og bestemmelsens øvrige vilkår er oppfylt. Når det fremgår av en obduksjonsrapport at vilkårene for oppsøkende genetisk informasjonsvirksomhet kan foreligge, er det helsepersonell ved den virksomheten som har rekvirert obduksjonen som kan vurdere om vilkårene er oppfylt. Det vil nå ikke lenger være adgang for helsepersonell til å informere slektninger når pasienten ikke vil samtykke til dette. Departementet antar at denne situasjonen sjelden vil oppstå, men dersom den blir aktuell bør etter departementets syn pasientens personverninteresser og retten til ikke å vite veie tyngst. Departementet foreslår at «lege» endres til «helsepersonell» for å harmonisere begrepene etter at legeloven ble erstattet av helsepersonelloven 1. januar 2001. Forsvarlighetskravet vil etter departementets vurdering imidlertid gjøre det nødvendig med medisinsk-faglig kompetanse for å kunne vurdere om vilkårene i bestemmelsens femte ledd er oppfylt. Dersom helsepersonell er i tvil om vilkårene er oppfylt, må vedkommende ta kontakt med de kompetente miljøer, for eksempel de medisinsk-genetiske avdelinger. Flere av høringsinstansene påpeker også at det er viktig med kompetanse i medisinsk genetikk i forbindelse med oppsøkende genetisk veiledning. De vanskelige etiske spørsmål som oppstår i forbindelse med kontakt med berørte slektninger til pasienten, tilsier etter departementets syn at en beslutning om å informere berørte slektninger uten pasientens samtykke bør foretas etter at et tverrfaglig team, som samlet besitter den nødvendige kompetanse, har drøftet de ulike sider ved situasjonen. Etter departementets vurdering bør slektninger som kontaktes av helsepersonell for å bli informert om mulig arvelig sykdom/sykdomsdisposisjon henvises til medisink genetisk avdeling. Dette bør etter departementets syn gjelde både når pasienten samtykker og når pasienten ikke kan samtykke, fordi det er viktig å ivareta behovet for genetisk veiledning. Departementet foreslår å opprettholde høringsnotatets forslag om at helsepersonell bare gis anledning til å informere berørte slektninger når pasienten ikke kan samtykke og bare i særlige tilfeller. Det vises til lovforslagets § 5-9. Flere høringsinstanser kommenterer også andre forhold ved denne bestemmelsen. Etter departementets vurdering er det imidlertid nødvendig å høste mer erfaring med praktiseringen av denne bestemmelsen før den evalueres i sin helhet. Foreløpig kjenner departementet bare til at bestemmelsen har vært aktuell i et par tilfeller. Departementet vil derfor vurdere evt. ytterligere endringer når det er høstet flere erfaringer. Enkelte høringsinstanser mener lovteksten er uheldig da det kan fremstå som at en pasient som er «frikjent» for en arvelig sykdom ikke kan informere sine slektninger om at disse kan ha risiko for sykdommen. Departementet vil påpeke at hovedregelen i denne bestemmelsen er at pasienten selv skal bestemme om han/hun vil informere sine slektninger. Dette gjelder selvsagt også i de tilfeller pasienten er undersøkt og funnet frisk. Det vises til lovforslagets § 5-9. Den andre formen tar sikte på å behandle eller forhindre sykdom hos pasienten ved genterapi på kroppsceller, og kalles somatisk genterapi. Denne formen for genterapi begrenses til det individet som undergår behandlingen, og medfører at den genetiske endringen ikke nedarves til videre generasjoner. Begrepet genterapi benyttes i det følgende synonymt med somatisk genterapi. Genterapi er en høyteknologisk og komplisert medisinsk behandlingsmetode under rask utvikling. Metoden ble i utgangspunktet antatt å være en behandlingsmulighet for monogent arvelige sykdommer. Utviklingen av metoden har imidlertid vist at slik nukleinsyrebasert behandling kan være en behandlingsstrategi for flere andre sykdommer. I dag omfatter genterapi også sykdomsgrupper som bl.a kreft og infektiøse sykdommer (hovedsakelig HIV). Somatisk genterapi kan deles inne i tre kategorier: - In vivo der genetisk materiale f.eks. kan injiseres i blodet for deretter å bli tatt opp i målceller. I St.meld.nr.14 (2001-2002) er det foretatt en gjennomgang av fagområdet genterapi. Helsetilsynet/Sosial- og helsedirektoratet har siden loven trådte i kraft i 1994, godkjent sju søknader om kliniske forsøk med genterapi, og avslått en. I Stortingsmeldingen er det redegjort for erfaringer med administrering og praktisering av bestemmelsene om genterapi i bioteknologiloven, samt foretatt en gjennomgang av hvilke lover som er relevante og hvilke instanser som er involvert ved godkjenning av kliniske forsøk med genterapi. I St.meld.nr.14 (2001-2002) side 77-80 er det foretatt en gjennomgang av relevante internasjonale retningslinjer og regulering i andre land. Her oppsummeres hovedpunktene. Genterapi er ikke særskilt lovregulert i Danmark. Kliniske forsøk med genterapi må i likhet med all annen legemiddelutprøving godkjennes av legemiddelmyndighetene. Lov nr. 503 af 24. juni 1992 om et videnskabsetisk komitesystem og behandling av biomedisinske forskningsprosjekter, inneholder juridiske rammer for bedømmelse av biomedisinske forskningsprosjekter og vil ha betydning for kliniske forsøk med genterapi. Prosjekter kan ikke igangsettes før det i tillegg til godkjenning av legemiddelmyndighetene, foreligger tillatelse fra den regionale vitenskapsetiske komite. Den danske loven om miljø og genteknologi nr. 356 af 6. juni 1991 setter krav til sikkerhet m.v. Lov om kunstig befrugtning nr. 460 af 10. juni 1997 inneholder forbud mot genetisk endring av befruktede egg som vil gå i arv til kommende generasjoner. Genteknologiutvalget som ble oppnevnt i 2001 av Ministeriet for Videnskab, Teknologi og Udvikling i samarbeid med Sundhedsministeret og Justisministeriet avga i oktober 2002 en rapport med beskrivelse av muligheter og risikoer ved anvendelse av nye metoder for bio- og genteknologi for helseformål og tilhørende forskning. Utvalget har bl.a drøftet bruk av gentester av friske mennesker, genterapi, bruk av stamceller og xenotransplantasjon. Utvalgets rapport har hittil ikke medført endringer av gjeldende regulering av genterapi i Danmark. Det svenske Socialdepartementet oppnevnte i 2001 et utvalg om Genetiska undersökningar m.m. som skal drøfte en rekke problemstillinger knyttet til genetisk diagnostikk, genterapi og kloning. Når det gjelder genterapi skal komiteen gi en vurdering av behovet for eventuell ny lovgivning. Komiteen skal avgi uttalelse ved årsskiftet 2003/2004. Storbritannia er det land i Europa som har størst erfaring med kliniske genterapiforsøk. Gene Therapy Advisory Committee (GTAC) ble opprettet i 1993 og komiteens oppgaver er å vurdere og gi råd om hvorvidt kliniske forsøk med genterapi bør gjennomføres. I vurderingen skal det legges vekt på etiske aspekter, det vitenskapelige grunnlag for forsøkene, muligheter for nytte samt risiko ved prosjektet. Komiteen ønsker også rapportering av alvorlige bivirkninger og planlegger et system for langtidsovervåkning av pasienter som har gjennomgått genterapiforsøk og av deres fremtidige barn. Komiteen skal videre samarbeide med lokale etiske komiteer og andre organer som er involvert i genterapi, samt gi råd til det britiske helsedepartementet om utviklingen innen genterapi. Komiteen er bredt sammensatt med kompetanse innen medisin, industri og etikk. I tillegg deltar representanter for pasientorganisasjoner. Norge sluttet seg til EUs legemiddelsamarbeid gjennom Stortingets behandling av St.prp.nr.93 (1998-1999). Dermed ble samarbeidet tatt inn i EØS-avtalen. I EØS-området administrerer det europeiske kontor for legemiddelvurdering, EMEA (The European Agency for the Evaluation of Medicinal Products), bl.a en sentralisert prosedyre for søknader om markedsføringstillatelse for legemidler. Søknader om markedsføringstillatelse for legemidler som er utviklet ved hjelp av bioteknologi eller som inneholder aktive substanser av biologisk opprinnelse behandles i denne prosedyren. Kommersielle vektorer til kliniske forsøk med genterapi omfattes av ordningen. EU-kommisjonen la i desember 2001 fram utkast til et direktiv om blant annet godkjenning av legemidler hvor det foreslås videreføring av den sentraliserte prosedyre for markedsføringstillatelse av legemidler som er utviklet på grunnlag av bioteknologiske fremgangsmåter, blant annet ved rekombinant DNA-teknologi. Dette vil også omfatte produkter til genterapi, herunder vektorer. Kliniske forsøk med genterapi omfattes av EU direktiv 2001/20/EF av 4. april 2001 om klinisk utprøving av legemidler på mennesker. Direktivet inneholder blant annet en rekke bestemmelser om vern av forsøkspersoner, herunder krav til informert samtykke, krav til vurdering av prosjektet av en etisk komite og tidsfrister for vurdering av prosjektet. Den etiske komite skal avgi en begrunnet uttalelse senest 60 dager etter at søknaden er mottatt. Fristen kan forlenges med 30 dager når det gjelder kliniske forsøk med genterapi og celleterapi. Dersom medlemsstatenes lovgivning inneholder krav om offentlig høring, kan fristen forlenges med ytterligere 90 dager, slik at den i alt er på maksimum 180 dager. Det kreves skriftlig samtykke til kliniske forsøk med genterapi og celleterapi, samt for alle legemidler som inneholder genetisk modifiserte organismer. Direktivet stiller krav om at det ikke må foretas forsøk med genterapi som medfører genetiske endringer i kjønnscellene hos forsøkspersonene. Norge sluttet seg til UNESCOs erklæring 11. november 1997. Erklæringen er ikke rettslig bindende, men forutsettes politisk etterlevet av de parter som har sluttet seg til den. Erklæringen inneholder bestemmelser om at individet på forhånd skal ha gitt sitt frie og velinformerte samtykke til all forskning, undersøkelse og behandling som berører hans eller hennes arvemateriale, og hun eller han skal forbeholdes retten til å bli informert eller ikke å bli informert om resultatet av genetisk forskning. Forskning, undersøkelse eller behandling av individer som ikke er i stand til å samtykke skal bare utføres i den grad det er direkte til hans eller hennes eget beste. Forskningsprotokoller skal bedømmes i samsvar med relevante nasjonale eller internasjonale forskningsetiske retningslinjer. Konvensjonen inneholder bl.a bestemmelser om menneskets arveanlegg. Medisinsk forskning og behandling som søker å endre menneskets arveanlegg, kan bare foretas for forebyggende, diagnostiske eller behandlingsmessige formål, og bare dersom den ikke har som siktemål å skape endring i eventuelle etterkommeres arveanlegg. Medisinsk forskning som innebærer genetisk endring av eggceller sædceller som ikke skal brukes til befruktningsformål, er etter konvensjonen bare tillatt etter godkjenning fra forskningsetisk komite eller annen myndighet. Konvensjonen inneholder også bestemmelser om beskyttelse av personer ved forskning som også vil være relevante ved genterapi. Det stilles en rekke betingelser for at forskning skal kunne utføres, blant annet at det ikke må finnes alternative metoder til forskningsprosjektet, at risikoen må stå i forhold til mulig nytte, at prosjektet må ha vært godkjent av forskningsetisk komite, og at det må foreligge informert samtykke. Konvensjonen legger opp til meget strenge beskyttelsesregler for forskning på personer som ikke kan gi eget samtykke. Gjeldende lov inneholder ingen definisjon av genterapi. I Ot.prp.nr.37 (1993-1994) side 57 uttales det blant annet: «Genterapi på kroppsceller skal bare tas i bruk for behandling av alvorlig sykdom, under forutsetning av at det nye genet har mulighet for å korrigere gendefekten, og at det kommer til utrykk i cellene på en forsvarlig måte. I høringsnotatet ble det foreslått å innta en ny bestemmelse hvor genterapi ble definert som overføring av genetisk materiale til humane celler for medisinske formål. Flere høringsinstanser, bl.a. Statens legemiddelverk, Sosial- og helsedirektoratet, Radiumhospitalet HF og Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo støtter den foreslåtte definisjonen av genterapi. Bioteknologisenteret Universitetet i Oslo, mener det er uhensiktsmessig å inkludere anvendelse av korte RNA, DNA eller andre typer organiske molekyler som påvirker mRNA transkripsjon, stabilitet eller translasjon under begrepet genterapi. Bioteknologinemnda har foretatt en gjennomgang av definisjonen ord for ord og kommet fram til forslag til en ny definisjon som lyder: «Genterapi omfatter overføring av genetisk materiale til celler i menneskekroppen eller humane celler som skal overføres til en menneskekropp, for diagnostiske, profylaktisk eller terapeutisk formål, eller for å påvirke biologiske funksjoner. Statens helsetilsyn savner en presisering av begrepet «genetisk materiale». Gjeldende bioteknologilov inneholder ikke en definisjon av begrepet genterapi, og det har i forbindelse med evalueringen av loven vært påpekt at det er uklart hva bioteknologiloven skal regulere. Begrepet genterapi kan omfatte: 1) Korreksjon av arvelig sykdom - behandling av en pasient med arvelig sykdom ved hjelp av det aktuelle gen, for å motvirke sykdommen. 2) Genbasert medisin - behandling av en pasient med ikke arvelig sykdom med medisiner som inneholder nukleinsyrer, og som kan motvirke sykdommen. Her er det flere prinsipielt forskjellige typer: - Terapien er ment å utslette bestemte målceller, f.eks. ved kreft, og etter vellykket terapi er det meningen at de fremmede genene ikke skal finnes igjen i pasientens celler. - Terapien skal gi langvarig genuttrykk i målcellene, f.eks. ved hjerte-karsykdom. - Antisense-terapi, der man vil hemme uttrykket av gener i pasientens celler, men der gen-medisinen er syntetisk og relativt lavmolekylær, og ikke gir eget genuttrykk eller kan replikere eller inkorporeres i pasientens celler. 3) DNA-vaksinering - der man gir friske personer injeksjoner med gener som forbigående gir genuttrykk i pasientens celler og derved immunreaksjon og beskyttelse mot fremtidig sykdom. Helsetilsynets fagråd for medisinsk bruk av bioteknologi har anbefalt at all terapi som benytter nukleinsyrer foreløpig bør regnes som genterapi, slik at man får vurdert den grundig. I rapport 1/2000 fra Senter for Medisinsk Metodevurdering; Genterapi - Status og fremtidige muligheter innen klinisk medisin, har en ekspertgruppe lagt følgende definisjon av genterapi til grunn: «Overføring av DNA/ RNA til målceller i behandlingsøyemed (nukleinsyre-basert behandling) og innebærer at genmateriale overføres til fremmed celle for å korrigere en genfeil eller for å introdusere en ny funksjon. Det europeiske kontor for legemiddelvurdering, EMEA, har utarbeidet retningslinjer for kliniske forsøk med legemidler som også er retningsgivende for kliniske forsøk med genterapi. Disse retningslinjene ligger til grunn for legemiddelmyndighetenes behandling av kliniske forsøk med genterapi. På EMEAs «Workshop on Gene Therapy» i april 1998 ble genterapi definert slik: Statens legemiddelverk legger EMEAs definisjon av genterapi til grunn ved behandling av slike søknader. Legemiddelverket har ikke inkorporert denne definisjonen i norske retningslinjer ennå, og det er derfor ingen offisiell norsk oversettelse av definisjonen fra EMEA. Etter departementets vurdering er det behov for en definisjon av begrepet genterapi. Departementet viser videre til at Norge gjennom å være knyttet til EUs legemiddelsamarbeid følger retningslinjer utgitt av EMEA (The European Agency for the Evaluation of Medical Products). I vurderingen av hvilken definisjon som skal legges til grunn, er det derfor naturlig å legge vekt på definisjonen til EMEA. Denne definisjonen er videre enn den SMM har benyttet i sin rapport, men er som nevnt den definisjonen Legemiddelverket benytter når de vurderer søknader om kliniske forsøk med genterapi etter forskrift om klinisk utprøving av legemidler til mennesker av 18. juni 1999, jf 6.5.1. Departementet har vurdert de presiseringene av ordlyden i forslag til definisjon som Bioteknologinemnda har kommet med. Nemnda har bl.a foreslått at definisjonen også bør inkludere bruk av genterapi for å påvirke biologiske funksjoner, og har begrunnet dette med at formålet med en regulering av genterapi også er å forby ikke-medisinsk bruk av genterapi, for eksempel «gendoping» av idrettsutøvere, eller genterapi til kosmetiske formål. Departementet er enig i at det er viktig å ikke utelukke dette fra definisjonen og foreslår derfor at «eller for å påvirke biologiske funksjoner» føyes til i definisjonen. Når det gjelder nemndas øvrige forslag til presiseringer kan disse etter departementets syn best ivaretas gjennom eventuelle presiseringer i merknaden til bestemmelsen. Bioteknologiloven § 7-1 inneholder vilkårene for genterapi. I henhold til første ledd må et menneskets arveanlegg bare endres ved genterapi på kroppsceller for å behandle alvorlig sykdom eller hindre at slik sykdom oppstår. I annet ledd er det nedlagt et forbud mot behandling med sikte på endring av arveanlegg i befruktede egg. I merknadene til bestemmelsen er det understreket at genterapi bare skal brukes til behandling av alvorlig sykdom, og ikke til å forbedre friske menneskers egenskaper. Det framgår videre at forbudet mot behandling med sikte på endring av arveanlegg i befruktede egg er rettet mot fosterets blivende kjønnsceller. ( Ot.prp.nr.37 (1993-1994) side 57). 6.4.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I Stortingsmeldingen redegjorde departementet for status på fagområdet genterapi og viste til at det er nødvendig med dokumentasjon av metodens effektivitet og sikkerhet i forhold til fødte mennesker, før det eventuelt kan bli aktuelt å vurdere eksperimenter med ufødt liv. Det ble derfor foreslått å innføre et forbud mot genterapi på fostre. Departementet viste videre til Regjeringens føre-var prinsipp, og foreslo å opprettholde at kravet om alvorlig sykdom ved revisjon av loven. I Innst.S.nr.238 (2001-2002) side 23 har komiteen i forbindelse med vurderingen av vilkåret om alvorlig sykdom uttalt følgende: «Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er viktig at metoder som i dag er å anse som eksperimentelle, bare tas i bruk når den tilstanden som skal behandles, er så alvorlig at en feilslått behandling ikke medfører en dramatisk forverring av den sykes helse eller leveutsikter. Flertallet mener det er viktig at kliniske genterapiforsøk på alvorlig syke mennesker ikke medfører dramatisk forverring av den sykes helse eller leveutsikter, og eksperimentering skal ikke foregå. Dette flertallet er enig med Regjeringen i at dagens krav om at genterapi skal begrenses til alvorlig sykdom, videreføres. Komiteen uttalte følgende om genterapi på fostre: «Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, erkjenner at konsekvensene av genterapi i dag er så usikre at så vel den gravide som fosteret utsettes for en ukjent risiko dersom slik behandling tas i bruk i svangerskapet, og flertallet deler derfor Regjeringens syn om at det innføres forbud mot genterapi på fostre. I høringsnotatet ble det utarbeidet et nytt forslag til ordlyd i denne bestemmelsen, og vilkårene for genterapi ble presisert. Det fremgikk at genterapi bare kan benyttes for behandling av alvorlig sykdom eller for hindre at slik sykdom oppstår. Forbudet mot genterapi på befruktede egg og kjønnsceller ble videreført. I tillegg ble det foreslått et forbud mot genterapi på foster. 6.4.4 Høringsinstansenes syn. Flere høringsinstanser har kommentert denne bestemmelsen og de har særlig uttalt seg om forbudet mot genterapi på fostre, kjønnsceller og befruktede egg. De fleste høringsinstansene som bl.a. Statens helsetilsyn, Sosial- og helsedirektoratet, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Menneskeverd, Norges Kristelige Legeforening og Buskerud fylkeskommune støtter det foreslåtte forbud mot genterapi på fostre og videreføringen av forbudet mot genterapi på kjønnsceller og befruktede egg. «Bioteknologinemnda mener at det ikke skal være et generelt forbud mot genterapi på fostre. Nemnda ser at det kan være grunner til at det er uønsket med genterapi på fostre i mange tilfeller, men disse grunnene gjør seg imidlertid ikke alltid gjeldende. Man kan tenke seg genterapi som kan redde liv eller forhindre alvorlig helseskade, men som bare kan utføres før fødselen. Muligheten er imidlertid tilstede for at det foreligger en økt sannsynlighet for integrering av det tilsatte DNAet i kjønnsceller under fosterutviklingen i forhold til hos fødte mennesker. Siden alle genterapisøknader skal godkjennes individuelt, vil denne vurderingen best gjøres fra sak til sak. Bioteknologinemnda mener forøvrig at det er uheldig at det uklare begrepet «alvorlig sykdom» brukes for å definere vilkårene for genterapi. Statens legemiddelverk påpeker at kravet om alvorlig sykdom kan være problematisk i forhold til EUs regelverk på legemiddelområdet. Tilsvarende krav finnes ikke i EUs direktiver eller EMEAs retningslinjer om klinisk utprøving av legemidler eller om markedsføringstillatelse for legemidler. EU-kommisjonen treffer vedtak om markedsføringstillatelse for legemidler. I norsk rett er dette gjennomført ved legemiddelforskriftens § 7-2 som lyder: «Når vedtak om markedsføringstillatelse for legemidler som omfattes av § 7-1 første ledd fattes av EU-kommisjonen i samsvar med Rfo...; treffer Statens legemiddelkontroll tilsvarende vedtak innen 30 dager. Det pekes således på at EUs prosedyrer og regelverk begrenser norske myndigheters mulighet for å etablere egne godkjenningsordninger. Sosial- og helsedirektoratet viser til EUs direktiv om kliniske forsøk med genterapi som stiller krav om at det ikke må foretas forsøk med genterapi som medfører genetiske endringer i kjønnscellene til forsøkspersonene, og ber departementet vurdere om dette bør framgå eksplisitt av loven. I vurderingen av hvilke former for genterapi som kan tillates i Norge i dag, må etter departementets syn sikkerhetsaspektet særlig vektlegges. Departementet viser til rapporten fra SMM hvor det fremgår at ekspertgruppen er av den oppfatning at man innenfor dette området fortsatt mangler tilstrekkelig erfaring til sikkert å kunne beregne risikoen for at skade kan oppstå, eller anslå omfang og størrelse av eventuelle skader. prinsipp gir dette etter departementets syn grunnlag for å gå varsomt frem. I vurderingen av om vilkåret for alvorlig sykdom skal opprettholdes som vilkår for genterapi, vektlegger departementet opplysninger i rapporten fra SMM hvor det klart fremgår at ekspertgruppen er av den oppfatning at teknologien er kommet så kort at det bør utvises varsomhet med å gå for fort fram mot applikasjoner ved mindre alvorlig sykdom. Begrepet alvorlig sykdom er etter departementets syn et godt uttrykk for å angi et viktig vilkår for når det kan være aktuelt å benytte genterapi for behandling av sykdom. Begrunnelsen for dette er sikkerhetsaspektet for pasienten. I vurderingen av om den enkelte sykdom skal anses som alvorlig i denne forbindelse, må det sees hen til hvilken risiko og usikkerhet som knytter seg til behandlingen. Desto større usikkerhet og risiko, desto strengere krav må det sette til alvorligheten av sykdommen. Behandling med genterapi må ikke utsette den syke for forverring av helse eller leveutsikter. Det må tas med i vurderingen om det finnes annen behandling som med rimelig grad av sikkerhet kan gi et like godt resultat som det man håper kan bli resultatet av genterapiutprøvingen. Pasientens prognose bør være så dårlig at det berettiger å tilby en mulig risikabel behandling. Men selv hos pasienter som har en umiddelbar livstruende sykdom og som ikke har annet håp enn genterapi, må det være en forutsetning at det foreligger et faglig berettiget håp om at behandlingen vil føre til bedring av pasientens tilstand. Departementet viser til at Statens helsetilsyn har avslått en søknad om genterapi hvor Helsetilsynet ikke hadde prinsipielle innvendinger til de genteknologiske behandlingsprinsipper som skulle anvendes. Helsetilsynet fant imidlertid at en rekke forhold burde avklares og forbedres ved prekliniske forsøk før utprøving kunne tillates, og at prosjektet ville gi begrenset ny viten. Legemiddelverket påpeker som nevnt at vilkåret om alvorlig sykdom kan være problematisk i forhold til EUs regelverk og retningslinjer på legemiddelområdet. Departementet viser til at genterapi fortsatt er å anse som klinisk utprøving av legemidler. I den forbindelse vil det være EU direktiv 2001/20/EF av 4. april 2001 om kliniske forsøk med legemidler på mennesker som inneholder de relevante bestemmelsene. Det vises til 6.2.5 hvor det er redegjort nærmere for direktivet. Dette direktivet setter krav til dokumentasjon og saksbehandlingstid, og er ikke til hinder for at Norge kan vurdere genterapi etter krav satt i nasjonal lovgivning. Dersom genterapi skulle bli etablert behandling vil preparatene som benyttes falle inn under EUs regelverk om godkjenning av legemidler. Regelverket gir bestemmelser om de krav som må være oppfylt for at et preparat skal kunne gis markedsføringstillatelse. Legemiddelverket peker på at dersom EU- kommisjonen har gitt markedsføringstillatelse for et slikt preparat, skal Legemiddelverket gi markedsføringstillatelse for Norge innen 30 dager. I forslaget til denne bestemmelsen i foreliggende proposisjon reguleres imidlertid vilkårene for behandling med genterapi. Dette griper ikke inn i, eller er til hinder for den produktgodkjenningen markedsføringstillatelsen representerer. Departementet vil dessuten presisere at heller ikke EØS-avtalens generelle bestemmelser om det frie varebytte er til hinder for at det kan settes vilkår for behandling. Det er bred internasjonal enighet om at genetiske forsøk på kimbanenivå (kjønnsceller/befruktede egg) ikke bør tillates. Det er begrunnet med bl.a sikkerhetsaspektet og mangelen på muligheter til å gjennomføre risikovurderinger. Ingen av høringsinstansene har heller hatt innvendinger mot dette. Departementet foreslår derfor å videreføre dette forbudet. Etter departementets syn bør imidlertid lovbestemmelsen synliggjøre at forbudet også er rettet mot behandling som kan medføre genetiske endringer i kjønnscellene. For å sikre at det ikke oppstår uklarheter om rekkevidden av forbudet mot genterapi på kjønnsceller foreslår departementet at det gjøres en presisering av ordlyden slik at det blir klart at forbudet også omfatter genterapi som kan medføre genetiske endringer i kjønnscellene. I Stortingsmeldingen ble det som nevnt foreslått et forbud mot genterapi på fostre. Stortinget sluttet seg til dette og pekte bl.a på at både barnet og den gravide utsettes for en ukjent risiko ved slike forsøk. Enkelte av høringsinstansene, bl.a. Bioteknologinemnda, har gått imot dette forslaget. Departementet vil vise til at ekspertgruppen i SMMs rapport har uttalt at genterapi på fostre ikke bør tillates før det foreligger mer kunnskap om risikoen for spredning av det terapeutiske genet til umodne stamceller og kjønnsceller. I Bioteknologiloven § 7-2 første ledd fremgår det at behandlingsformer som faller inn under § 7-1 første ledd skal godkjennes av departementet. Annet ledd inneholder bestemmelse om at saken skal forelegges Bioteknologinemnda til uttalelse før departementet avgjør om godkjenning skal gis. Av forarbeidene til bestemmelsen fremgår det at hver enkelt behandlingsform skal være gjenstand for godkjenning, og at både sikkerhetsmessige, etiske og samfunnsmessige vurderinger skal legges til grunn for avgjørelsen. ( Ot.prp.nr.37 (1993-1994) side 57). Godkjenningsmyndigheten er delegert til Sosial- og helsedirektoratet. I tillegg til den godkjenningsordningen som følger av lovens § 7-2 omfattes også institusjoner som skal utføre genterapi av bioteknologilovens generelle godkjennings- og rapporteringsordninger jf. § 8-1 og § 8-2. Produkter som overfører genetisk materiale ved genterapi omfattes av definisjonen av legemidler i lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. Kliniske forsøk med genterapi anses som utprøving av legemidler. Klinisk utprøving av legemidler på mennesker skal vurderes av Statens legemiddelverk, jf forskrift 18. juni 1999 nr. 742 om klinisk utprøving av legemidler til mennesker som er vedtatt med hjemmel i legemiddelloven § 3. I forskriften fremgår det at vurderingen blant annet skal omfatte en vurdering av preparatets kvalitet, sikkerhet og antatte effekt, den vitenskapelige standard, forsøksmetoder, klinisk relevans og kvalitetssikring. Det fremgår også av forskriften at alle kliniske utprøvinger skal vurderes av en av de fem regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk (REK) før de igangsettes. Utprøvningen kan nektes igangsatt av hensyn til pasientsikkerhet, når utprøvingen ikke er i samsvar med gjeldende bestemmelser eller dersom Statens legemiddelverk finner det nødvendig av andre særlige grunner. 6.5.2 St.meld.nr.14 (2001-2002) I Stortingsmeldingen foreslo departementet at nåværende godkjenningssystem burde erstattes av et enklere system. Departementet viste til at søknader om kliniske forsøk med genterapi burde reguleres som annen klinisk legemiddelutprøvning på mennesker. Slike søknader godkjennes av Statens legemiddelverk og forelegges en regional komite for medisinsk forskningsetikk til uttalelse. Det ble videre gitt uttrykk for at Sosial- og helsedirektoratet fortsatt skulle godkjenne institusjonene og innhente årlige rapporter. Når det gjaldt Bioteknologinemndas rolle ved godkjenning av det enkelte prosjekt, viste departementet til at nemnda skal vurdere prinsipielle overordnede etiske og samfunnsmessige spørsmål, og at den ikke nødvendigvis burde benyttes ved saksbehandling av enkeltsaker. Under Stortingets behandling av meldingen har ikke sosialkomiteen berørt saksbehandlingen vedrørende genterapi. Side:117 samfunnets behov for innsyn og kontroll. Det ble vist til at det knyttet særlige sikkerhetsmessige og etiske utfordringer til dette området, og etter en nærmere vurdering av de ulike godkjenningsordningene ble bestemmelsen om at alle behandlingsformer for genterapi skal godkjennes av departementet, foreslått videreført. For å kunne forenkle saksbehandlingen fant departementet ikke grunnlag for å stille krav om at alle søknader skal forelegges Bioteknologinemnda, men at de skal holdes orientert om søknadene slik at de kan uttale seg dersom de finner det hensiktsmessig. For bl.a å kunne unngå unødvendig dobbeltarbeid fant departementet grunnlag for å foreslå et nytt annet ledd med en forskriftshjemmel hvor det kan gis nærmere regler for saksbehandlingen. Statens legemiddelverk mener saksgangen for søknader om klinisk utprøvinger med genterapi må forenkles, og mener at er det viktig at dette avklares ved evalueringen av loven. Det opplyses videre at Legemiddelverket i tillegg til å kreve prosjektlederes CV også krever en tilvirkertillatelse som innbefatter vurdering av GMP (Goood Manufacturing Practice) for tilvirker av preparatet. Det uttales videre: «I tillegg vil tilvirkers kvalitative kompetanse bli vurdert gjennom vår utredning av preparatet. Legemiddelverket ser ikke behov for at andre instanser gjennomfører en parallell godkjenning av disse institusjonene. På dette området ser vi ingen prinsipielle forskjeller mellom klinisk utprøvinger med genterapi og andre typer klinisk utprøvinger. Legemiddelindustriforeningen er bekymret for at godkjenningsordningene skal medføre lang saksbehandlingstid og at Norge av den grunn kan tape i konkurransen om å delta i interessante genterapi-forsøk i fremtiden. Bioteknologinemnda mener at forslaget om at saksbehandlingen kan reguleres gjennom forskrift er et heldig virkemiddel. Bakgrunnen for at departementet har foreslått en videreføring av regulering av genterapi i bioteknologiloven er som nevnt at det fortsatt er knyttet stor usikkerhet til området. Det vises bl.a til 6.4.5 hvor det er redegjort for at ekspertgruppen som utarbeidet rapporten fra SMM er av den oppfatning at man innenfor dette området fortsatt mangler tilstrekkelig erfaring til sikkert å kunne beregne risikoen for at skade kan oppstå, eller anslå omfang og størrelse av eventuelle skader. Etter departementets syn er godkjenningsbestemmelsen sentral i bioteknologilovens regulering av genterapi. Departementet er innforstått med at regulering av genterapi i bioteknologiloven medfører en viss dobbeltregulering av området. Genterapi ble regulert i bioteknologiloven før utprøving av genterapi var utført i Norge. Klinisk utprøving av genterapi faller også inn under legemiddelmyndighetens godkjenningsordning. Den enkelte søknad behandles av både Legemiddelverket og en regional komite for medisinsk forskningsetikk (REK) og av Bioteknologinemnda og Sosial- og helsedirektoratet. Dette medfører at flere av de samme vurderingene kan foretas av flere instansene. I tillegg vil laboratoriet som framstiller genterapiproduktet i noen tilfeller måtte godkjennes etter genteknologiloven av Sosial- og helsedirektoratet. Departementet har derfor vurdert om godkjenningsbestemmelsen om genterapi i bioteknologiloven kan oppheves slik at søknader om å utføre kliniske forsøk med genterapi kun vurderes etter legemiddellovgivningen. I henhold til legemiddellovgivningen er det ikke et vilkår at genterapi kun kan benyttes ved alvorlig sykdom. Det stilles heller ikke krav om at virksomhetene som skal utføre genterapi skal godkjennes. Legemiddelverket påpeker i sin høringsuttalelse at de også vurderer virksomhetens kompetanse fordi de i tillegg til å vurdere prosjektleders kompetanse også foretar en vurderinger av tilvirkers kvalitative kompetanse. Dette er en vurdering som er rettet mot selve produksjonen. Etter departementets syn kan ikke Legemiddelverkets vurderingen av tilvirkers kompetanse sammenlignes med den godkjenning av virksomheten som bioteknologiloven hjemler og som gir adgang til å stille en rekke vilkår for godkjenningen. Muligheten til å stille vilkår har i flere saker blitt lagt til grunn av Statens helsetilsyn hvor det bl.a er stilt kompetansekrav til ulike grupper personell og til samarbeid mellom dem. Det vises til 6.4.5 hvor departementet begrunner hvorfor det må stilles krav om at genterapi bare kan benyttes for behandling av alvorlig sykdom. Dette vil være et viktig vurderingstema ved behandling av søknader om å utføre genterapi. Som det ble redegjort for i Stortingsmeldingen, er departementet av den oppfatning at Sosial- og helsedirektoratet fortsatt skal godkjenne virksomheten og innhente årlige rapporter. aspektene. Etter departementets syn kan heller ikke godkjenning av kliniske forsøk med genterapi sammenlignes med en hvilken som helst annen utprøving av legemidler. Det er både knyttet særlige sikkerhetsmessige og etiske utfordringer til dette området, som etter departements syn nødvendiggjør en særskilt aktsomhet og oppmerksomhet fra samfunnets side. På denne bakgrunn har departementet kommet til at lovens godkjenningsordning for genterapi bør opprettholdes. Departementet er innforstått med at dette fortsatt kan innebære en viss dobbeltregulering, men vil vise til at dette gjelder på alle områder som reguleres av bioteknologiloven så lenge loven også regulerer forskning, jf lovforslagets § 1-2, lovens virkeområde. Når det gjelder spørsmålet om hvilke hensyn som skal vektlegges ved behandling av den enkelte søknad, viser departementet til at flere av de forhold som vurderes av Sosial- og helsedirektoratet, også vurderes av Legemiddelverket, og fremkommer av forskrift av 18. juni 1999 nr. 742 om klinisk utprøving av legemidler på mennesker. Når det gjelder spørsmålet om hvilke vurderingstemaer som særlig bør legges til grunn ved vurdering av kliniske forsøk med genterapi, har departementet i Stortingsmeldingen side 85 opplistet flere vurderingstemaer som er relevante, og Sosialkomiteen har sluttet seg til dette. Etter departementets vurdering dekker bestemmelsene i legemiddellovgivningen og bioteknologiloven samlet de vurderingene som bør foretas, og departementet finner ikke grunnlag for å presisere dette ytterligere i loven. Departementet viser til EU direktiv 2001/20/EF av 4. april 2001 om kliniske forsøk med legemidler på mennesker. Det vises til 6.2.5 hvor det er gitt en nærmere redegjørelse for innholdet i dette. Direktivet vil bli implementert gjennom endring av forskrift av 18. juni 1999 nr. 742 om klinisk utprøving av legemidler til mennesker. Direktivets bestemmelser om tidsfrister må også ivaretaes i forbindelse med godkjenning av kliniske forsøk med genterapi med hjemmel i bioteknologiloven. Når departementet nå foreslår å opprettholde godkjenningsbestemmelsen i bioteknologiloven, innebærer dette at søknader om genterapi skal behandles av flere instanser. Dette kan medføre at saksbehandlingen i tilknytning til denne type søknader kan ta lang tid. Både for å sikre at saksbehandlingen ved godkjenningen etter bioteknologiloven blir i tråd med EU direktiv 2001/20/EF av 4. april 2001 og for å unngå unødvendig dobbeltarbeid fra flere godkjenningsinstanser, har departementet funnet grunnlag for å innføre et nytt annet ledd med en forskriftshjemmel hvor det kan gis nærmere regler for saksbehandlingen. Etter departementets vurdering vil en nærmere regulering av saksbehandlingen gjennom forskrift kunne ivareta høringsinstansenes bekymring om at godkjenningsprosessen vil ta for lang tid. Genteknologiloven regulerer ikke genterapi på mennesker. Det har vært reist spørsmål om genterapi når det i behandlingen benyttes genmodifiserte organismer, også må vurderes etter bestemmelsene om utsetting i genteknologiloven som er Miljøverndepartementets ansvarsområde. Legemidler som inneholder levende genmodifisert materiale omfattes både av legemiddelloven og genteknologiloven. Ved vurdering av denne typen preparater må også de helse- og miljømessige hensyn som genteknologiloven ivaretar, tas hensyn til. Departementet vil i samarbeid med Miljøverndepartementet vurdere om den foreslåtte forskriften også bør hjemles i genteknologiloven, slik at saksbehandlingsreglene kan ivareta evt. godkjenningsvilkår som følger av genteknologiloven. Bioteknologiloven § 7-3 inneholder krav om skriftlig samtykke fra den som skal behandles før genterapi igangsettes. Før det igangsettes genterapi på barn under 16 år, skal foreldrenes eller andre foresattes samtykke innhentes. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at vedkommende bør få omfattende informasjon om behandlingen, herunder nytte og risiko. ( Ot.prp.nr.37 (1993-1994) side 58). I høringsnotatet ble gjeldende bestemmelsen foreslått videreført. Det ble foreslått å presisere at når det er aktuelt med samtykke fra foreldre på vegne av barn under 16 år, skal også dette foreligge skriftlig. For å harmonisere bestemmelsen med pasientrettighetsloven, ble det foreslått å endre ordet «andre foresatte» til «andre med foreldreansvar». Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger til denne bestemmelsen, og departementet foreslår at kravet om at det skal foreligge skriftlig samtykke før genterapi igangsettes, videreføres i lovforslaget. Bioteknologiloven kapittel 8 inneholder bestemmelser om godkjenning av institusjoner, rapporteringsplikt, forskriftshjemmel og straff. Dette er viktige virkemidler for å sikre offentlig styring og kontroll med lovens virkeområde i tillegg til de spesielle godkjenningsordninger under de enkelte kapitler. Kapittelet inneholder videre bestemmelser om Bioteknologinemnda. I det følgende vil de enkelte bestemmelser i kapittelet gjennomgås. Forskriftshjemmelen i § 8-3 har ikke vært brukt. Departementet ønsker imidlertid å videreføre muligheten til å fastsette forskrifter innen lovens virkeområde jf lovforslaget § 7-4. Bioteknologiloven § 8-1 fastsetter en godkjenningsplikt for de institusjoner som skal drive virksomhet som omfattes av lovens bestemmelser. Godkjenningsmyndigheten er lagt til departementet, men ble i brev av 7. mars 1995 delegert til Helsetilsynet. I forbindelse med delegasjonen opprettet Helsetilsynet et «Fagråd for medisinsk bruk av bioteknologi» til å bistå med medisinsk-faglige vurderinger. Forvaltningen av godkjenningsordningen ble etter omorganiseringen av den sentrale sosial- og helseforvaltningen 1. januar 2002 delegert til Sosial- og helsedirektoratet. Av godkjenningsvedtaket skal det fremgå hvilke former for medisinsk bioteknologi institusjonen har tillatelse til å anvende. Det kan settes nærmere vilkår for godkjenningen, og Helsetilsynet har i stor grad benyttet seg av denne muligheten. I høringsnotatet ble det foreslått å klargjøre at det er den institusjonen som rekvirerer en undersøkelse som skal godkjennes, ved å endre ordet «anvende» i bestemmelsens første ledd til «rekvirere». Få av høringsinstansene har kommentert denne bestemmelsen. Norges forskningsråd antar at loven ikke er ment å gjelde for privatpersoner, men mener at dette er uklart, fordi «virksomhet» er et tvetydig begrep. Bioteknologinemnda påpeker at det er uklart om for eksempel en privatperson som bruker en genetisk postordretest, der laboratorieundersøkelsen gjøres i utlandet, regnes som rekvirerende virksomhet. Ingen av høringsinstansene har innvendinger til at departementet i høringsnotatet foreslo å beholde kravet om godkjenning av virksomheter som omfattes av de særskilte godkjenningsbestemmelsene etter de enkelte av lovens kapitler. Departementet legger til grunn at en generell godkjenningsbestemmelse av virksomheten fremdeles bør være et virkemiddel for styring og kontroll. Etter departementets syn er det blant annet faglige ressurser, rettferdig fordeling og samfunnsmessige hensyn som bør vektlegges i forhold til hvilke virksomheter som skal få tillatelse til å utføre aktiviteter som omfattes av loven. Under Stortingets behandling av St.meld.nr.14 (2001-2002) hadde komiteen ingen merknader til at dette prinsippet ble lagt til grunn for en regulering av bioteknologi. Departementet finner gjeldende praksis med å sette vilkår for godkjenning av institusjoner hensiktsmessig og mener derfor at adgangen til å sette slike vilkår bør videreføres. Etter departementets vurdering kan bruk av vilkår bidra til å gjøre lovens bestemmelser bedre kjent, samt bidra til å sikre en forsvarlig virksomhet. undersøkelsen fra et laboratorium som skal godkjennes. Imidlertid kan rekvirenten etter forholdene også være den som foretar undersøkelsen. Dette kan være tilfelle f.eks når det gjelder fosterdiagnostikk. Departementet foreslår å klargjøre dette ved å endre ordet «anvende» i bestemmelsens første ledd til «foreta eller rekvirere. Det har videre vært tvil om hvilke virksomheter som omfattes av institusjonsbegrepet. For eksempel har det vært reist spørsmål om privatpraktiserende gynekologer som utfører kunstig inseminasjon av ektefelles/samboers sæd omfattes av gjeldende bioteknologilov. Etter departementets vurdering omfatter ikke begrepet institusjon nødvendigvis virksomheten til en privatpraktiserende lege. Lovens formål tilsier imidlertid at også en privatpraktiserende lege bør søke om godkjenning for å rekvirere eller foreta undersøkelser eller behandling som omfattes av lovens godkjenningsbestemmelser. I høringsnotatet ble det derfor foreslått å endre begrepet «institusjon» til «virksomhet». Begrepet virksomhet ble brukt for å understreke at godkjenningskravet gjelder uansett om virksomheten er knyttet til en institusjon eller ikke, om den er privat eller offentlig. Dersom virksomheten er knyttet til et helseforetak, er det helseforetaket som skal godkjennes. Et par høringsinstanser påpeker at det er uklart om virksomhetsbegrepet vil omfatte privatpersoner. Departementet vil derfor understreke at virksomhetsbegrepet ikke er ment å omfatte privatpersoner som for eksempel bruker en postordretest. Departementet foreslår å opprettholde forslaget i høringsnotatet og viser til lovforslagets § 7-1. Bioteknologiloven § 8-2 fastsetter en rapporteringsplikt til departementet for institusjoner som er godkjent etter § 8-1. Bestemmelsen gir departementet myndighet til å fastsette nærmere regler om rapporteringsplikten. Denne myndigheten er delegert til Sosial- og helsedirektoratet. I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre bestemmelsen i sin nåværende form. Statens helsetilsyn presiserer i sin høringsuttalelse viktigheten av at rapportering fra slik virksomhet fortsetter, slik at overordnet myndighet til enhver tid er orientert om utviklingen innenfor dette feltet. Departementet legger til grunn at rapporteringsplikten fremdeles bør være et virkemiddel for styring og kontroll. Under Stortingets behandling av St.meld.nr.14 (2001-2002) hadde komiteen ingen merknader til at rapporteringsplikten ble foreslått videreført. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot gjeldende rapporteringsbestemmelse. Etter departementets vurdering er rapporteringsordningen nødvendig for at forvaltningen skal ha en oversikt over og en viss kontroll med lovens virkeområde. I tillegg er den viktig for å få informasjon som kan skape offentlig debatt om etiske spørsmål knyttet til medisinsk bruk av bioteknologi. Departementet mener på denne bakgrunn at rapporteringsplikten er viktig for å kunne ivareta bioteknologilovens intensjoner og foreslår å videreføre bestemmelsen i sin nåværende form. Bioteknologiloven § 8-4 pålegger Kongen en plikt til å opprette et rådgivende organ for bioteknologi. I henhold til lovens § 2-13, § 5-2, § 6-3 og § 7-2 skal godkjenningssaker forelegges Bioteknologinemnda til uttalelse før departementet avgjør om godkjenning skal gis. I tillegg skal Bioteknologinemnda ha en rådgivende funksjon overfor forvaltningen også i andre spørsmål enn de forhold som omfattes av loven. Selv om nemnda ikke har myndighet til å utføre forvaltningsoppgaver, anses den som et organ for staten. Dette innebærer blant annet at nemndas uttalelser er offentlige med mindre annet følger av lovbestemt taushetsplikt. Det fremgår av Bioteknologinemndas mandat at Bioteknologinemnda blant annet skal legge stor vekt på informasjons- og debattskapende aktiviteter, ved å bidra til informasjon til publikum og bidra til kommunikasjon mellom offentlige myndigheter, fagfolk og interesseorganisasjoner. Kongen er gitt myndighet til å endre nemndas mandat og sammensetning. I høringsnotatet ble det foreslått en endring av lovteksten, slik at Bioteknologinemnda selv vurderer hvilke saker de skal uttale seg til. I tillegg ble det foreslått at der det i de enkelte kapitler i loven sies at søknaden skal forelegges Bioteknologinemnda før godkjenning gis, ble strøket. Få høringsinstanser har kommentert denne bestemmelsen. Statens helsetilsyn støtter høringsnotatets forslag. Bioteknologinemnda mener at forslaget til endring kan ha uheldige konsekvenser og uttaler blant annet: «Bioteknologinemnda er enig i at den selv bør ha mulighet til å velge når den skal uttale seg, siden nemnda er og skal være et uavhengig organ. Imidlertid vil en praksis der forvaltningen ikke automatisk oversender søknader til nemnda, men vurderer hvilke spørsmål nemnda bør uttale seg om, stå i sterk motsetning til Bioteknologinemndas uavhengighet. For nye former for medisinsk bioteknologi, som i liten grad er tatt i bruk i Norge, vil søknader om godkjenning ofte også innebære prinsipielle problemstillinger. Hvis ikke nemnda automatisk får alle saker etter bioteknologiloven til uttalelse, men bare et utvalg gjort av forvaltningen, vil ikke nemnda selv kunne vurdere hvilke saker som er prinsipielt viktige. I den grad det i fremtiden vil komme et stort antall søknader som ikke innebærer noe prinsipielt nytt, kan nemnda enkelt velge å ikke uttale seg om de sakene, uten at dette innebærer en stor ressursbruk eller betydelig lengre saksbehandlingstid. I forbindelse med evalueringen av bioteknologiloven foretok Statskonsult en gjennomgang av hvordan samarbeidet og arbeidsfordelingen mellom de ulike instanser som har ansvar etter loven har fungert. Statskonsult konkluderte i rapport 1999:20 blant annet med at Bioteknologinemnda vil få bedre muligheter til å ivareta sine funksjoner dersom den får en uttalelsesrett fremfor en plikt i forbindelse med godkjenningssøknader. Det fremgår videre av rapporten at dersom alle godkjenningssøknader skal forelegges Bioteknologinemnda til uttalelse, kan dette medføre at det i mindre grad enn ønskelig blir vurdert konkret hvilke spørsmål nemnda bør uttale seg om, arbeidsfordelingen blir så rutinepreget at det kan medføre et skarpere skille mellom medisinsk-faglige og etisk/samfunnsmessige spørsmål, og Bioteknologinemndas ressursbruk styres på en uheldig måte. Departementet la i St.meld.nr.14 (2001-2002) til grunn at Bioteknologinemnda selv bør avgjøre hvilke saker den skal uttale seg om. Under Stortingets behandling av meldingen hadde komiteen ingen merknader til dette. Departementet vil fremheve betydningen av at Bioteknologinemnda er et uavhengig organ og på selvstendig grunnlag bør ha mulighet til å vurdere hvilke saker som skal prioriteres. På bakgrunn av Bioteknologinemndas uttalelse til høringsnotatet vil departementet presisere at det ikke har vært hensikten at det skulle være opp til forvaltningen å vurdere hvilke saker som er prinsipielt viktige for nemnda. Hensikten med høringsforslaget var nettopp at det ikke skulle være en plikt for nemnda til å uttale seg til alle enkeltsakene, men at den som et uavhengig organ selv bør avgjøre hva den skal uttale seg til. For at nemnda skal kunne ta dette valget, må forvaltningen selvsagt oversende kopi til nemnda av søknader som innkommer. Når det er aktuelt å ta i bruk prinsipielt nye behandlingsformer, vil dessuten alltid samfunns-etiske uttalelser fra Bioteknologinemnda være viktige. Videre har Bioteknologinemnda etter departementets syn et så omfattende arbeidsområde at bioteknologilovens godkjenningsordning lett kan legge beslag på en uforholdsmessig stor andel av nemndas ressurser, dersom gjeldende krav om at nemnda skal gi uttalelser i alle saker etter denne loven videreføres. Departementet foreslår på denne bakgrunn å opprettholde forslaget i høringsnotatet om at skal endres til kan i gjeldende bestemmelse første ledd første setning. Departementet vil presisere at Sosial- og helsedirektoratet skal oversende kopi av søknader etter denne loven til Bioteknologinemnda, slik at det blir opp til nemnda selv å velge hvilke spørsmål den skal uttale seg om. I høringsnotatet ble det foreslått at bestemmelsene under de enkelte kapitler i loven om at søknaden skal forelegges Bioteknologinemnda før godkjenning gis, utgår. Bioteknologinemnda mener i sin høringsuttalelse at dette er uheldig. Etter departementets vurdering er det imidlertid unødvendig at Bioteknologinemndas uttalelsesrett fremgår av de enkelte godkjenningsbestemmelsene. Departementet mener at det av lovtekniske grunner er mest hensiktsmessig at bestemmelsen om Bioteknologinemnda henføres under kapittelet om generelle bestemmelser. Departementet foreslår derfor å opprettholde forslaget i høringsnotatet på dette punkt. om gode rutiner som sikrer en effektiv og forsvarlig behandling av aktuelle godkjenningssaker etter bioteknologiloven. Bioteknologiloven § 8-5 inneholder en straffebestemmelse for forsettlig overtredelse av loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven. Medvirkning straffes på samme måte. Det ble ikke foreslått endringer i straffebestemmelsen i høringsnotatet. Få høringsinstanser har kommentert lovens straffebestemmelse. Bioteknologinemnda ønsker at det presiseres nærmere hvilke handlinger som er straffbare og hvem som kan straffes. Riksadvokaten peker på det samme, og mener ellers at det vil være naturlig å stille krav om påtalebegjæring fra Statens helsetilsyn eller allmenne hensyn for å kunne straffe overtredelser etter loven. «Det er imidlertid uklart om handlinger i Norge, som planlegging/tilrettelegging av medisinsk behandling eller forskning, er straffbar medvirkning etter bioteknologiloven. Denne uklarheten kan gjøre deltagelse i internasjonal forskernettverk problematisk. Straffebestemmelsen har ikke vært i bruk. I forbindelse med evalueringen av bioteknologiloven ble det imidlertid reist spørsmål om hvordan medvirkningsbestemmelsen er å forstå. Problemstillingen har vært om det kan anses som straffbar medvirkning dersom en lege henviser en pasient til utlandet for å få utført behandling med metoder som ikke er tillatt i Norge, for eksempel eggdonasjon. Uklarheten rundt forståelsen av denne medvirkningsbestemmelsen fremgår også av høringsuttalelsene til Bioteknologinemnda og Norges forskningsråd. Departementet har tidligere forelagt denne problemstillingen for lovavdelingen i Justis- og politidepartementet, som i brev av 21. november 2000 blant annet uttaler: «Vi antar at en formidling av kontakt som består i å opplyse om hvilke klinikker i utlandet som utfører behandling i strid med loven, ikke kan betraktes som medvirkning til at en slik behandling blir utført. Dette må gjelde selv om legen nevner én bestemt klinikk. Hvis legen derimot henviser kvinnen til en konkret behandling, for eksempel ved å bestille plass, besørge innleggelse, av eget tiltak sende nødvendige dokumenter til behandler i utlandet, etc., er det mer nærliggende å anse legen for ved en slik tilrettelegging å ha medvirket til at behandlingen blir utført. Det er etter vårt syn vanskelig å fastsette generelt hvor grensen for medvirkning som rammes av loven § 8-5, går. Det må foretas en konkret vurdering av legens handlinger, der vi antar at de ovenfor nevnte momentene kan være veiledende. Som det fremgår av Justis- og politidepartementets vurdering kan helsepersonells handlinger i Norge etter omstendighetene være straffbar medvirkning etter bioteknologiloven selv om handlingen det medvirkes til ikke er straffbar i det land der den utføres. Dette gjelder i utgangspunktet også for forskere. Departementet kan vanskelig presisere generelt hvor grensen går for medvirkning som vil rammes av gjeldende straffebestemmelse, fordi det i den enkelte sak må vurderes konkret i hvilken grad helsepersonell har medvirket til en behandling som er i strid med bioteknologiloven. Departementet vil understreke at det er domstolen som i den konkrete saken vil avgjøre om det dreier seg om straffbar medvirkning. Departementet vil videre vise til forslaget om å oppnevne et utvalg som skal foreta en grundig gjennomgang av reguleringen av medisinsk forskning. Straffebestemmelsen inneholder ikke noen nærmere prosessuelle vilkår for at det offentlige skal kunne reise straffesak, og påtalen er dermed ubetinget offentlig, jf straffeloven § 77. Riksadvokaten har i sin høringsuttalelse påpekt at bestemmelsen bør harmoniseres med påtaleregelen i helsepersonelloven § 67, hvor det kreves allmenne hensyn eller påtale fra Statens helsetilsyn. Departementet ser at Statens helsetilsyn vil kunne ha en sentral rolle i forhold til overtredelser av loven hvor helsepersonell er involvert. Departementet ser også at en slik påtaleregel vil kunne være medvirkende til å sikre en ensartet praksis i forhold til praktiseringen av straffebestemmelsen. Departementet vil imidlertid vise til at loven også omfatter bestemmelser som vil kunne gjelde andre enn helsepersonell, jf f.eks. § 5-8 Forbud mot bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten. Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig å foreslå at påtalekompetansen skal legges til Statens helsetilsyn. Departementet har også vurdert om påtalekompetansen burde legges til andre organer eller myndigheter, men har kommet til at påtaleregelen bør beholdes som i dag. Bioteknologiloven har et bredt anvendelsesområde, og påtalemyndigheten bør kunne innhente faglig bistand fra den instans som i forhold til den konkrete sak er nærmest til det. Når det gjelder allmenne hensyn som påtalebetingelse ser departementet at dette kunne synes rimelig i forhold til bestemmelsens forholdsvis lave strafferamme. Departementet vil imidlertid peke på at loven regulerer handlinger som er av vidt forskjellig art, f.eks. reproduktiv kloning og vilkår for assistert befruktning. Etter departementets syn er det mer hensiktsmessig at vurderingene av den enkelte handlings straffbarhet, og nærmere begrunnelse for påtale, overlates til påtalemyndigheten som i dag. I det følgende vil departementet redegjøre for de økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget til ny lov om medisinsk bruk av bioteknologi m.m. Som beskrevet i del I er lovforslaget i hovedsak en oppfølging av evalueringen av bioteknologiloven fra 1994 som ble framlagt for Stortinget 22. mars 2002 ( St.meld.nr.14 (2001-2002)). Stortingsmeldingen ble behandlet av Stortinget 17. juni 2002. ( Innst.S.nr.238 (2001-2002)). De fleste sentrale spørsmål av prinsipiell karakter ble drøftet i denne meldingen. I lovforslaget foreslås også en rekke endringer av mer lovteknisk karakter. Departementet vil nedenfor vurdere de økonomiske og administrative konsekvensene i tilknytning til de enkelte kapitler i lovforslaget. Lovforslagets kapittel 2 om assistert befruktning inneholder en rekke endringer i forhold til bioteknologiloven fra 1994. Det eneste forslaget som imidlertid antas å kunne få økonomiske og administrative konsekvenser av noe betydning, er forslaget om å oppheve sædgivers anonymitet. Endringen innebærer at barn som er født etter assistert befruktning med donorsæd skal ha rett til å få opplysninger om sædgivers identitet. Endringen vil innebære at sæd fra Danmark, hvor donorene er anonyme, ikke lenger kan anvendes til assistert befruktning i Norge. Identifiserbare sædgivere må rekrutteres, og det må føres register slik at barn unnfanget ved hjelp av donorsæd kan få opplysninger om donoren og hans identitet når de har fylt 18 år. Stortinget har i sin behandling av St.meld.nr.14 (2001-2002) pekt på det nasjonale ansvaret for rekruttering av sædgivere og behovet for å legger til rette for at det etableres sædbanker. Blant annet på denne bakgrunn er det i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere hvordan dette skal gjennomføres i praksis. Før denne arbeidsgruppen har avsluttet sitt arbeid, er det vanskelig å anslå konkret hvilke administrative og økonomiske konsekvenser forslaget vil få. Videre foreslås det å oppheve forbudet mot lagring av ubefruktede egg. Det skal også være adgang til å lagre eggstokkvev. Lagring av ubefruktede egg og eggstokkvev er nytt og vil kunne innebære visse administrative konsekvenser knyttet til uthenting og oppbevaring. Det vil imidlertid dreie seg om få tilfeller, og det antas at det ikke vil føre til utgifter av betydning. 8.3 Forskning på befruktede egg og kloning m.m. Det er i forhold til gjeldende rett ikke foreslått noen endringer i dette kapittelet. I lovforslagets kapittel 4 om fosterdiagnostikk foreslås en definisjon av fosterdiagnostikk slik at også ultralydundersøkelser som har til formål å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret omfattes. Dette vil ha noen administrative konsekvenser ved at virksomheter som ønsker å benytte ultralyd som fosterdiagnostikk må søke om godkjenning for dette. Den godkjenningsordningen som gjelder pr. i dag foreslås videreført når det gjelder hvilke fosterdiagnostiske metoder som skal brukes, mens gjeldende krav om at også undersøkelsestyper skal godkjennes ikke foreslås videreført. Videre foreslås en ny bestemmelse om skriftlig samtykke før fosterdiagnostikk utføres. Det foreslås en bestemmelse som innebærer at genetisk veiledning og informasjon i forbindelse med fosterdiagnostikk skal styrkes. Dette særlig ved en presisering av hvilken informasjon kvinnen eller paret skal tilbys hvis undersøkelsen viser at barnet kan ha en sykdom eller en funksjonshemming. Kapittelet inneholder videre et forbud mot farskapstesting på fosterstadiet. Ingen av disse forslagene vil få administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning. 8.5 Genetiske undersøkelser av fødte m.m. I lovforslagets kapittel 5 om genetiske undersøkelser av fødte m.m. foreslås en definisjon av genetiske undersøkelser som ikke omfatter familieanamnese. Imidlertid foreslås det at det i § 5-8 om forbudet mot bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten skal presiseres at forbudet også omfatter opplysninger om systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie har vært utført. Denne endringen av lovteksten er en presisering av gjeldende rett når det gjelder forbudet mot bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten. Det har imidlertid blitt påpekt at forbudet i seg selv på sikt vil kunne få økonomiske konsekvenser for norske forsikringsselskaper og det norske forsikringsmarkedet. Godkjenningsordningen for de sykdommer som gjøres til gjenstand for undersøkelse videreføres, mens godkjenning av metoder utgår. Det er i § 5-9 foreslått en innsnevring i adgangen til å informere berørte slektninger om arvelig sykdom i familien uten pasientens samtykke. Det er videre foreslått en ny bestemmelse som gir hjemmel til i forskrift å bestemme at genetiske masseundersøkelser og farmakogenetiske undersøkelser kan unntas fra et eller flere av lovens krav om godkjenning, genetisk veiledning, skriftlig samtykke og rapportering. Ingen av disse forslagene vil medføre vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser. I lovforslagets kapittel 6 om genterapi foreslås det at genterapi defineres som overføring av genetisk materiale til humane celler for medisinske formål eller for å påvirke biologiske funksjoner. Vilkåret om at genterapi bare kan benyttes for å behandle alvorlig sykdom eller for å hindre at slik sykdom oppstår foreslås videreført. Forbudet mot genterapi på befruktede egg er også foreslått videreført, og for å tydeliggjøre at forbudet omfatter genterapi som kan medføre genetiske endringer i kjønnsceller er dette foreslått tatt inn i lovteksten. I tråd med Stortingets beslutning er det foreslått et forbud mot genterapi på fostre. Godkjenning av det enkelte genterapiforsøk foreslås videreført, men i tråd med ønsket om en forenkling av søknadsprosessen er kravet om at alle sakene skal forelegges Bioteknologinemnda ikke foreslått videreført. Bestemmelsen med krav om skriftlig samtykke er også foreslått videreført i tråd med gjeldende bestemmelse. Ingen av disse forslagene vil få administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning. I dette kapitlet er det ikke foreslått endringer som vil få vesentlige administrative og økonomiske konsekvenser. I § 7-1 er det foretatt en presisering av hvilke virksomheter som skal søke om godkjenning etter loven. Dette forslaget er i tråd med hvordan bestemmelsen er blitt praktisert. Det er videre foreslått at Bioteknologinemnda ikke lenger skal uttale seg i alle saker etter loven, men selv kan velge hvilke spørsmål de skal uttale seg til. Det eneste forslaget som kan medføre administrative og økonomiske konsekvenser av noen betydning, er forslaget om å oppheve sædgivers anonymitet. For øvrig vil lovforslaget ikke medføre vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett og angir viktige målsetninger for de områdene loven regulerer. Formålsbestemmelsen er tatt med både for at den skal ha en rettslig funksjon, og av helsepedagogiske og politiske grunner. Formålsbestemmelsen skal presisere at loven tar sikte på å sikre at både myndighetenes og den enkeltes bruk av medisinsk bioteknologi skal være til menneskets beste. Samtidig skal formålsbestemmelsen tjene som rettesnor ved bruken av de fullmaktsbestemmelser som foreslås i loven. Bestemmelsen vil få særlig betydning som selvstendig kompetanseskranke ved utferdigelse av forskrifter med hjemmel i loven. Dessuten må de øvrige bestemmelsene tolkes i lys av lovens formål. Det følger av første ledd at loven gjelder mer enn det som tradisjonelt omfattes av formuleringen medisinsk bruk av bioteknologi. For at det tydelig skal fremgå hvilke områder loven omfatter, er det tatt utgangspunkt i lovens kapitler, som er listet opp i bestemmelsen. Enkelte av bestemmelsene i loven regulerer forhold som ikke er medisinsk bruk av bioteknologi, og «m.m.» er derfor tatt inn i lovens tittel. Dette gjelder for eksempel assistert befruktning, ultralyd og forbudet mot bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten. Annet ledd er en videreføring av gjeldende bestemmelse som ble tilføyd ved lov 21. desember 2000 og presiserer lovens virkeområde i forhold til forskning. Etter denne bestemmelsen er forskning omfattet av lovens virkeområde dersom det kan kreves innsyn i opplysningene eller det av andre grunner kan bli aktuelt å tilbakeføre opplysninger til enkeltpersoner. Det samme gjelder dersom forskningen har diagnostiske eller behandlingsmessige konsekvenser for den enkelte. Med diagnostiske eller behandlingsmessige konsekvenser menes at opplysninger fra forskningen får betydning for diagnosteringen eller fastsettelsen av behandlingen av vedkommende. Opplysningene kan for eksempel medføre at det gis en diagnose eller at en tidligere diagnose endres, eller at det settes i gang behandling eller at behandling endres eller stoppes. Dersom det gjøres funn i forbindelse med forskningen som kan få konsekvenser for pasienten og som dermed muligens bør gjøres kjent for ham, må helsepersonellet vurdere om opplysningene skal gis til vedkommende. For øvrig skal det søkes om godkjenning når det igangsettes forskningsprosjekt hvor det avgis biologisk materiale og den som har avgitt materialet har innsynsrett. Slik innsynsrett kan være aktuell selv om vedkommende ikke er pasient, jf personopplysningsloven og helseregisterloven. I slike tilfeller vil opplysninger om den enkelte kunne føres tilbake til vedkommende. Bestemmelsen inneholder definisjonen av assistert befruktning. Med assistert befruktning menes både inseminasjon av sæd i kvinnen på annen måte enn ved samleie, og befruktning av kvinnens egg utenfor kvinnens kropp. Bestemmelsen omfatter både bruk av ektefelle eller samboers sæd og av donorsæd. Det vises til departementets vurderinger i 2.3.4. En forutsetning for assistert befruktning er at kvinnen er gift eller samboer med en mann i ekteskapsliknende forhold. Dette innebærer at assistert befruktning ikke kan utføres på enslige eller lesbiske kvinner. Med samboere i ekteskapsliknende forhold siktes det til at samboerskapet skal være av en viss stabilitet. Forarbeidene til gjeldende lov har antydet 3-5 års varighet. har bodd sammen. Forholdets stabilitet vil være et moment i vurderingen av om assistert befruktning skal tilbys, jf lovforslaget § 2-6. Dersom ekteskapet eller samboerforholdet oppløses eller en av partene avgår ved døden etter at samtykke til behandling er gitt, jf lovforslaget § 2-5, er ikke det grunnleggende kravet til samlivsform oppfylt. Assistert befruktning kan dermed ikke foretas. Det vises til departementets vurderinger i 2.4.5. Første ledd klargjør de medisinske indikasjonene som må foreligge for at inseminasjon kan utføres. Med befruktningsudyktighet forstås at mannen har dårlig sædkvalitet eller er steril. Bestemmelsen må forstås slik at befruktningsudyktighet eller det å ha eller være bærer av alvorlig arvelig sykdom eller begge deler, er vilkår for å få tilbud om inseminasjon. Metoden åpner både for bruk av sæd fra ektefelle/samboer eller fra donor. Annet ledd åpner for inseminasjon i de tilfeller kvinnen er bærer av en alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom. Dette forutsetter at man har selektert sæd med henblikk på å påvirke valg av barnets kjønn før befruktningen, jf lovforslaget § 2-13. Det vises til departementets vurderinger i 2.5.4. Med befruktning utenfor kroppen forstås befruktning av egg utenfor kvinnens kropp. Bestemmelsen inneholder spesielle vilkår for befruktning utenfor kvinnens kropp. Det forutsettes at det foreligger medisinsk indikasjon for å utføre befruktning utenfor kroppen, enten ved at kvinnen eller mannen er befruktningsudyktige, eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet. Det kan brukes sæd fra ektemann/samboer eller donor til befruktning utenfor kroppen. Det vises til departementets vurderinger i 2.6.5. Første ledd fastslår at paret har krav på informasjon om behandlingen og om de medisinske og rettslige virkningene behandlingen kan få. De må få informasjon om hvordan behandlingen vil foregå, hvor lenge den forventes å pågå, de medisinske og psykologiske virkningene av behandlingen og mulighetene for å oppnå graviditet. Hvis det skal benyttes donorsæd må det dessuten informeres om de rettslige virkningene av dette og om hvilke etiske og moralske plikter de har ovenfor et eventuelt barn, og om hvilke rettigheter barnet vil ha. Før behandling med donorsæd må moren og ektemann eller samboer gi skriftlig samtykke hvor det fremgår at begge er enige om behandlingsmåten. I samtykkeerklæringen bør det fremgå at mannen er innforstått med at han vil bli juridisk og sosial far til det barnet som kan bli født som et resultat av behandling med donorsæd. For ugifte samboere vil farskapet fastsettes ved vedgåelse under svangerskapet eller etter fødselen, jf lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre § 4, eller evt. ved dom i henhold til samme lovs § 9 fjerde og femte ledd. Samtykkeerklæringen(e) vedlegges kvinnens journal. Det vises til departementets vurderinger i 2.7.5. Det fremgår av første ledd at en lege skal treffe den endelige beslutningen om hvorvidt paret skal få utført behandling med sikte på assistert befruktning. Med lege i denne sammenheng menes lege ved virksomheten som utfører assistert befruktning. Det vil ofte være naturlig at det er legen som skal utføre behandlingen eller som er ansvarlig for behandlingen, som avgjør dette. Legen skal i tillegg til å vurdere om lovens vilkår for å tilby assistert befruktning er oppfylt, foreta en medisinsk og psykososial vurdering av paret. Før avgjørelsen tas, skal legen også foreta en psykososial vurdering av paret. Dette kommer i tillegg til den medisinske vurderingen, og vil blant annet innebære en vurdering av om paret mentalt er i stand til å gjennomgå behandlingen, og om de vil kunne gi barnet en trygg oppvekst. For å understreke viktige momenter i vurderingen, som i dag fremgår av forarbeidene til gjeldende bioteknologilov, er det i lovforslagets § 2-6 første ledd tatt inn et tredje punktum om at det skal legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste. Hensikten med vurderingen vil i første rekke være å identifisere par som ikke bør starte opp behandlingen, eller som ikke vil være egnet som foreldre. Disse parene har imidlertid ønsket seg barn lenge, og et ønske om barn kan langt på vei være en sikkerhet for at barnet får en trygg oppvekst. For par hvor det kan være aktuelt å benytte donorsæd i behandlingen, er det viktig at legen forsikrer seg om at paret er innforstått med at barnet kan ønske å finne identiteten til sædgiver. Annet ledd fastslår at legen kan innhente den informasjon han finner nødvendig for å kunne foreta en helhetlig vurdering av paret. Bestemmelsen åpner for at legen kan innhente spesialkompetanse til hjelp i vurderingen. Slik kompetanse kan f.eks. være psykolog, psykiater eller kompetanse fra sosialtjenesten. Det forutsettes at paret samtykker til at det innhentes eventuelle taushetsbelagte opplysninger. Det vises til departementets vurderinger i 2.8.5. I bestemmelsen fastslås at barn som er født som et resultat av assistert befruktning ved hjelp av sæddonasjon skal ha rett til å kjenne sædgivers identitet. Dette gjelder både ved inseminasjon og ved befruktning utenfor kroppen hvor befruktning har skjedd ved hjelp av donorsæd. Det følger av bestemmelsen at barnet skal ha fylt 18 år før opplysningene om sædgivers identitet skal kunne meddeles barnet. Bestemmelsen har ikke tilbakevirkende kraft, og vil gjelde barn som er unnfanget etter at denne loven har trådt i kraft. Bestemmelsen fastslår at departementet kan opprette register for registrering av sædgivers identitet. Det som skal registreres bør være navn og fødselsnummer. Formålet med registreringen er at barn som er født etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd, ved fylte 18 år, skal ha mulighet til å få opplysninger om sitt biologiske opphav, jf § 2-7. Barnets identitet skal ikke fremgå av registeret. Sædgiver kan ikke tilbakekalle samtykke til registrering etter at befruktning har funnet sted, jf § 2-9. For øvrig gjelder bestemmelsene i personopplysningsloven, herunder meldeplikten i lovens § 31. I bestemmelsens første ledd fastslås at sædgiver skal være myndig. Han må gi skriftlig samtykke til at sæden kan brukes til befruktning og til at hans identitet kan registreres i et donorregister, jf § 2-8. Sædgiver må være innforstått med at samtykket innebærer at han kan bli oppsøkt av et barn som er født etter assistert befruktning med hans sæd etter at barnet har fylt 18 år. Samtykket kan tilbakekalles inntil befruktning har funnet sted. Sædgiveren må ha god fysisk og psykisk helse. Han må ha et normalt spermatogram, og må ikke være bærer av arvelige eller smittsomme sykdommer. Det må heller ikke være mistanke om at slik sykdom foreligger. Det er ikke aktuelt å be sædgivere om å foreta prediktive eller bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser. Det er godkjent sædbank som vil ha ansvaret for å rekruttere aktuelle sædgivere. I annet ledd fastslås at sædgiver ikke skal gis opplysninger om parets eller barnets identitet. Dette innebærer at sædgiver ikke skal få opplysninger om hvem som har anvendt sæden eller hvilke barn som eventuelt har blitt født som et resultat av vedkommende sædgivers donasjon. Det vises til departementets vurderinger i 2.9.6.3. Det følger av bestemmelsen at det er behandlende lege som velger egnet sædgiver. Det bør tilstrebes å velge sædgiver som har samme fysiske karakteristika som barnets juridiske og sosiale far. Det vil ikke være anledning til å velge sædgiver ut fra andre egenskaper. I praksis vil behandlende lege henvende seg til en sædbank med en slik «kravspesifikasjon». Det fastslås videre at virksomheten som utfører den assisterte befruktningen har ansvar for å sørge for at nødvendige opplysninger registreres og meldes. Dette vil blant annet være opplysninger om hvorvidt behandlingen resulterer i graviditet. Resultatet av den enkelte behandling må også meldes sædbanken slik at man har oversikt over hvor mange barn den enkelte donor er biologisk far til. Det vises for øvrig til § 2-12 som inneholder en forskriftshjemmel for å fastsette nærmere regler om blant annet registrering og melding av opplysninger om sædgiver. Det vises til departementets vurderinger i 2.9.6. Det følger av første ledd at lagring og import av sæd bare kan finne sted ved virksomheter som er særskilt godkjent for dette. Slik godkjenning vil kunne gis etter lovens § 7-1. Av annet ledd følger at virksomheter som lagrer donorsæd plikter å sørge for at opplysninger om sædgivers identitet registreres og meldes til et donorregister, jf § 2-8. Dette slik at opplysningene kan gjenfinnes og kobles til det eller de barn som blir født som et resultat av assistert befruktning med den donerte sæden. Tredje ledd inneholder et forbud mot utlevering av sæd etter givers død. Dette gjelder både donorsæd, sæd fra ektemann/samboer til et par som har søkt assistert befruktning og sæd fra menn som har lagret sæd i forkant av medisinsk behandling som kan skade sædproduksjonen. Ved opphevelse av sædgivers anonymitet vil det også være mulig å kontrollere om giveren er i live når sæden anvendes til assistert befruktning. Det vises til departementets vurderinger i 2.9.6.5. Bestemmelsen inneholder en hjemmel for at det kan gis forskrifter om organisering av sædbanker, bruk av donorsæd samt registrering og melding av opplysninger om sædgiver. Det vises til departementets vurderinger i 2.9.6.6. Bestemmelsen fastslår at det kun er anledning til å behandle sæd for å påvirke barnets kjønn når det dreier seg om tilfeller hvor kvinnen er bærer av en alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom. Bestemmelsen regulerer både behandling av ektefellens/ samboerens og sædgiverens sæd. Det vises til at behandlingsformene skal godkjennes etter lovforslaget § 2-19. Det vises til departementets vurderinger i 2.10.4. Bestemmelsen fastsetter et forbud mot genetiske undersøkelser av befruktede egg, herunder undersøkelse for å velge barnets kjønn (preimplantasjonsdiagnostikk), før det settes inn i livmoren. Det vises til departementets vurderinger i 2.11.6. Første ledd oppstiller et krav om at et befruktet egg bare kan anvendes for tilbakeføring i den kvinnen egget stammer fra. Dette innebærer at befruktning utenfor kroppen bare kan utføres med kvinnens egne egg, og betyr også at bruk av såkalt surrogatmor ved assistert befruktning ikke er tillatt. Det vises til departementets vurderinger i 2.12.4.1. Annet ledd inneholder en hjemmel for å gi forskrift om tilbakeføring av befruktede egg i en kvinnes kropp i forbindelse med befruktning utenfor kroppen. Bestemmelsen er ny. Det vises til departementets vurderinger i 2.12.4.2. Første ledd fastslår at kun virksomheter godkjent til å utføre befruktning utenfor kroppen kan lagre befruktede egg. godkjenning for å kunne lagre befruktede egg. Annet ledd innebærer en utvidelse av lagringstiden for befruktede egg fra tre til fem år. En utvidet lagringstid kan gi større muligheter for par til å oppnå flere graviditeter fra ett egguttak. Videre fremgår det nå uttrykkelig av bestemmelsen at eggene skal destrueres etter fem års lagringstid. Oppbevaringstiden skal regnes fra det tidspunkt da det befruktede egget ble frosset ned. Det forutsettes av lovens øvrige krav er oppfylt før et lagret befruktet egg settes inn i kvinnen. Selv om befruktede og ubefruktede egg og sæd kommer i en særstilling i forhold til annet biologisk materiale, er det ikke naturlig å knytte eierrettigheter til denne type materiale. Det vil være mer naturlig å ta utgangspunkt i en begrenset disposisjonsrett, både for virksomheten som oppbevarer materialet og for vedkommende materialet stammer fra. I situasjoner hvor det kan være aktuelt for et par å skifte behandlingssted i Norge bør en overføring av befruktede egg kunne skje mellom virksomhetene i Norge. Det vises til departementets vurderinger i 2.13.5. Bestemmelsen opphever det tidligere forbudet mot lagring av ubefruktede egg. Første ledd fastslår at kun virksomheter godkjent til å utføre befruktning utenfor kroppen kan lagre ubefruktede egg og eggstokkvev. Virksomheten må søke om særskilt godkjenning for å kunne lagre ubefruktede egg og eggstokkvev. Annet ledd bestemmer i hvilke situasjoner en kvinne kan få adgang til å lagre ubefruktede egg og eggstokkvev. Forutsetningen er at kvinnen og hennes ektemann eller samboer oppfyller lovens vilkår for assistert befruktning eller at den aktuelle kvinnen skal gjennomgå medisinsk behandling hvor hun risikerer å miste eller svekke forplantningsevnen. I sistnevnte tilfelle trenger ikke kvinnen være gift eller samboer i ekteskapsliknende forhold. Formålet er her at også kvinner som ennå ikke er gift eller samboer kan ta ut og lagre ubefruktede egg eller eggstokkvev før medisinsk behandling starter, slik at hun eventuelt senere i livet kan oppnå å bli gravid ved hjelp av det lagrede materialet. Hun må imidlertid oppfylle lovens vilkår om samlivsform for å kunne befrukte eggene. Av tredje ledd følger det at avgjørelsen av hvor lenge ubefruktede egg og eggstokkvev kan lagres, skal bygge på en konkret, skjønnsmessig vurdering. Et avgjørende moment er hensynet til kvinnen og hennes behov for å lagre dem med sikte på assistert befruktning. Dersom befruktning og graviditet ikke lenger er aktuelt, er det hellet ikke grunnlag for å lagre det biologiske materialet. Videre vil det alltid måtte foretas en medisinskfaglig vurdering av forsvarligheten knyttet til lagring og senere befruktning av de ubefruktede eggene og eggstokkvevet. Ubefruktede egg og eggstokkvev skal ikke lagres lenger enn hva som til enhver tid anses medisinsk forsvarlig. Befruktning av disse eggene ansees som en ny metode og virksomheten må derfor søke om tillatelse til dette jf lovforslaget § 2-19 Godkjenning av behandlingsformer m.m. Fjerde ledd fastslår at ubefruktede egg og eggstokkvev skal destrueres når kvinnen materialet stammer er død. Når kvinnen er død, kan ikke lenger det lagrede materialet utnyttes til det formål det var lagret for, og det skal derfor destrueres. Første ledd slår fast at eggdonasjon er forbudt. Det vil heller ikke være adgang til å donere deler av et egg til andre kvinner, f.eks. cytoplasma i den hensikt å tilføre næringsstoffer og regulatoriske proteiner mv. til det egget som skal settes tilbake. Forbudet mot eggdonasjon innebærer også et forbud mot donasjon av befruktede egg. Annet ledd er nytt, og oppstiller et forbud mot transplantasjon av organer eller vev som produserer kjønnsceller fra en person til en annen for å behandle infertilitet. Dette har ikke tidligere vært regulert i bioteknologiloven. Et forbud mot eggdonasjon tilsier imidlertid at heller ikke transplantasjon av eggstokkvev fra en kvinnen til en annen bør være tillatt. Heller ikke transplantasjon av mannlige organer og vev som produserer kjønnsceller er tillatt etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen gjør det klart at slik transplantasjon for å avhjelpe infertilitet ikke er tillatt. Det presiseres at forbudet ikke rammer autolog transplantasjon. Det vises til departementets vurderinger i 2.15.5. Til § 2-19 Godkjenning av behandlingsformer m. Bestemmelsen fastslår at den enkelte behandlingsform for assistert befruktning skal godkjennes særskilt. For å gjøre det helt klart at godkjenningskravet også gjelder lagring og import av sæd jf. § 2-11, teknikker for behandling av sæd jf. lagring av befruktede egg og ubefruktede egg og eggstokkvev jf. § 2-16 og § 2-17, fremgår dette nå uttrykkelig av bestemmelsen. Det vises til departementets vurderinger i 2.16.5. Kapittel 3 Forskning på befruktede egg og kloning m. (Merknadene til kap. 3 er i sin helhet hentet fra Ot.prp.nr.21 (1997-1998) Om lov om endring i lov om medisinsk bruk av bioteknologi (forbud mot framstilling av arvemessig like individer) og Ot.prp.nr.108 (2001-2002) om lov om endring i lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi (forbud mot terapeutisk kloning m.m.) Til § 3-1 Forbud mot forskning på befruktede egg m.m. Bestemmelsen inneholder et forbud mot forskning på befruktede egg, menneskeembryoer og cellelinjer som er dyrket ut fra befruktede egg eller menneskeembryoer. Forbudet skiller ikke mellom cellelinjer som er nylig etablerte og linjer som har vært dyrket en periode eller mellom cellelinjer som består av udifferensierte stamceller og cellelinjer der stamcellene er differensierte til spesialiserte celler. Forbudet omfatter også forskning på cellelinjer som er etablert før loven ble vedtatt. Forbudet gjelder også etter at det befruktede egget er utviklet videre til et stadium der det er mer naturlig å benytte begrepet embryo i stedet for befruktet egg. Bestemmelsen regulerer forskning på menneskeembryo før en eventuell innsetting i en kvinne. Bestemmelsen regulerer ikke forskning på et befruktet embryo/foster som er i en kvinnes livmor eller som er abortert. Forskning på provosertaborterte foster er regulert i transplantasjonsloven (lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m.) § 8a-8h. Grensen mellom forskning og klinisk arbeid kan ofte være flytende. Forbud mot forskning på befruktede egg, menneskeembryo og cellelinjer vil i denne bestemmelsen også omfatte bruk av slike til opplæring, metodeutvikling og kvalitetssikring. Det vises for øvrig til § 2-15 første ledd om at befruktede egg bare kan anvendes for tilbakeføring i den kvinnen eggcellesn stammer fra. Til § 3-2 Forbud mot framstilling av menneskeembryoer ved kloning m.m. Av bestemmelsen følger at det ikke er tillatt å framstille menneskeembryo ved hjelp av kloning med kjerneoverføring eller ved andre kloningsteknikker. Det er videre ikke tillatt å forske på cellelinjer som er etablert med utgangspunkt i celler som er hentet fra slike embryo. Det er heller ikke tillatt å framstille embryo ved hjelp av kloningsteknikker der det benyttes kjernemateriale (DNA) fra mennesker og overfører det til en eggcelle fra dyr der kjernematerialet er fjernet. Med kloning menes her teknikker for å framstille arvemessig like kopier, som f.eks. somatisk kjernetransplantasjon, deling av embryo og utvikling av embryo fra ubefruktede egg (partenogenese). Ved noen av dagens kloningsteknikker vil ikke resultatet bli en klon med et arvestoff som er fullstendig identisk med opphavet. Arvemessig lik trenger derfor ikke å bety 100 % arvemessig identisk, men at kopien er tilnærmet fullstendig arvemessig identisk med opphavet. Bestemmelsen inneholder et forbud mot bruk av teknikker som tar sikte på å framstille arvemessig like individer både ved deling av befruktede egg og ved cellekjerneoverføring samt ved eventuelle nye teknikker. Forbudet omfatter både forbud mot alle typer medisinsk forskning og mulige former for anvendelse. Med arvemessig like individer menes individer som har samme arveanlegg i cellekjernen. Den lille delen av det genetiske materiale som ligger utenfor cellekjernen, det såkalte mitokondrie-DNA, faller utenfor denne definisjonen. Forbudet innebærer at det bare er tillatt å klone celler som ikke kan utvikle seg til et selvstendig individ. Bestemmelsen definerer fosterdiagnostikk i forhold til bioteknologiloven, til å omfatte undersøkelser av føtale celler, foster eller en gravid kvinne med det formål å få informasjon om fosterets genetiske egenskaper eller for å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret. Definisjonen setter rammer i forhold til hvilke undersøkelsesmetoder som omfattes av bioteknologiloven for øvrig, f.eks. i forhold til kravet om godkjenning for metoden (jf. § 4-2) og virksomheter (jf. § 7-1). Å skaffe informasjon om fosterets genetiske egenskaper innebærer at genetiske presymptomatiske/prediktive undersøkelser av fosteret reguleres av loven. De mest alminnelige undersøkelsesmetodene ved fosterdiagnostikk er i dag ultralydundersøkelser, fostervannsprøver og morkakeprøver. Det er imidlertid formålet med den konkrete undersøkelsen som er avgjørende for om det dreier seg om fosterdiagnostikk i lovens betydning. Når ultralydundersøkelser brukes med diagnostikk som hovedformål omfattes disse undersøkelsene av lovens øvrige bestemmelser. Av annet ledd følger at ultralydundersøkelser i den alminnelige svangerskapsomsorgen ikke anses som fosterdiagnostikk, og derfor heller ikke omfattes av loven. § 4-5 om opplysninger om fosterets kjønn før 12. svangerskapsuke er likevel gjort gjeldende for slike undersøkelser. Det vises for øvrig til departementets vurderinger i pkt. 4.3.5. Bestemmelsen fastslår at undersøkelsesmetoder for fosterdiagnostikk skal godkjennes av departementet. Om en metode krever godkjenning vil være avhengig av om den aktuelle metoden brukes til undersøkelse av føtale celler, foster eller gravide for å få informasjon om fosterets genetiske egenskaper eller for å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret, jf § 4-1 første ledd. Eksempler på aktuelle metoder som krever godkjenning er fostervannsprøver, morkakeprøver og ultralydundersøkelser, med unntak av når ultralydundersøkelser benyttes i den alminnelige svangerskapsomsorgen, jf § 4-1 annet ledd. Bestemmelsen skal forstås slik at det også kreves godkjenning ved sprangvis metodeutvikling. De teknisk metodiske prinsippene som benyttes i forbindelse med den enkelte metode krever ikke særskilt godkjenning. Det vises til departementets vurderinger i 4.4.5. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett, og slår fast at det skal gis skriftlig samtykke før fosterdiagnostikk foretas. Om de øvrige kravene til samtykket gjelder pasientrettighetsloven tilsvarende. Det skriftlige samtykke bør vedlegges kvinnens journal. I bestemmelsens første ledd pålegges helsepersonell en plikt til å gi kvinnen eller paret informasjon og genetiske veiledning før en fosterdiagnostisk undersøkelse foretas. Plikten til å informere gjelder primært i forhold til kvinnen, som er den som er pasient i relasjon til helsevesenet. I tråd med hva som er kvinnens nærmere ønsker, skal informasjon og eventuelt genetisk veiledning også gis til mannen. Formålet med informasjonen og den genetiske veiledningen er å gi kvinnen/paret et godt grunnlag for å avgjøre om de ønsker fosterdiagnostikk. At det skal informeres om at undersøkelsen er frivillig betyr at det blant annet skal tydeliggjøres at undersøkelsen ikke er en obligatorisk del av den rutinemessige svangerskapskontrollen. Det skal videre informeres om risikoen ved undersøkelsen. Dette vil særlig være risiko for spontanabort. Det skal også informeres om hva undersøkelsen kan avdekke og hvilke konsekvenser dette kan få for barnet, kvinnen, paret og familien. Dette innebærer at det blant annet må informeres om de mulige valgsituasjoner man kan komme i etter at et resultat foreligger. Hvem som bør gi slik informasjon og genetisk veiledning og hvor omfattende dette skal være, vil avhenge av det resultat som foreligger, jf også forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i 4.6.4 og til omtalen av genetisk veiledning i 5.8. Informasjon i forbindelse med ultralydundersøkelser som foretas som et ledd i den rutinemessige svangerskapskontrollen reguleres ikke av denne bestemmelsen. Det vises til pasientrettighetsloven kapittel 3. Også her vil det imidlertid være viktig at kvinnen/paret informeres om hva undersøkelsen kan avdekke. Det vises til departementets vurderinger i 4.6.5. Til § 4-5 Opplysning om kjønn før 12. Bestemmelsen fastslår et forbud mot å gi opplysninger om fosterets kjønn før 12. med unntak av tilfeller der kvinnen er bærer av alvorlig kjønnsbundet sykdom. Forbudet omfatter både opplysninger som fremkommer ved fosterdiagnostikk, jf § 4-1, og andre undersøkelser av fosteret. Med andre undersøkelser av fosteret menes for eksempel ultralydundersøkelser som faller utenfor definisjonen av fosterdiagnostikk. Det vises til departementets vurderinger i 4.7.5. Bestemmelsen fastslår et forbud mot fosterdiagnostikk og farskapstesting på fosterstadiet med sikte på å fastsette farskap. I annet punktum gjøres det unntak fra forbudet når svangerskapet kan være et resultat av omstendigheter som omtalt i straffeloven § 192, § 193, § 194, § 195, § 196, § 197, § 198, § 199 Det vises til departementets vurderinger i 4.8.5. Kapittel 5 Genetiske undersøkelser av fødte m.m. I første ledd defineres hva som i denne loven menes med genetiske undersøkelser. Definisjonen omfatter alle typer analyser av menneskets arvestoff, både på nukleinsyre- og kromosomnivå, av genprodukter og deres funksjon, eller organundersøkelser, som har til hensikt å gi informasjon om det enkelte menneskets arveegenskaper. Genetiske selvtester vil omfattes av definisjonen. Familieopplysninger og fastsettelse av blod- og vevstyper omfattes imidlertid ikke av definisjonen, og disse undersøkelsene omfattes dermed ikke av lovens krav om godkjenning, skriftlig samtykke, genetisk veiledning og rapportering. Bestemmelsens annet ledd omhandler de ulike typer genetiske undersøkelser som kan foretas på fødte mennesker. Med genetiske undersøkelser for å påvise sykdom, menes diagnostikk av pasienter med påvist eller mistenkt sykdom. Mistenkt sykdom anses å omfatte tilfeller der pasienten har symptomer og/eller tegn på sykdom. Det forhold at øvrige familiemedlemmer har symptomer eller tegn på sykdom er alene ikke tilstrekkelig for å anse at en pasient har mistenkt sykdom. Med genetiske presymptomatiske undersøkelser menes undersøkelser for å påvise om en person har arvelige sykdomsanlegg som først vil gi sykdom senere i livet. Med genetiske prediktive undersøkelser menes undersøkelser av friske menneskers arveanlegg med tanke på å vurdere arvelig disposisjon for sykdom som eventuelt kan inntreffe senere i livet. Dessuten omfattes genetiske undersøkelser for å påvise eller utelukke bæreranlegg for arvelige sykdommer som først viser seg i senere generasjoner. Genetiske laboratorieundersøkelser for å bestemme kjønnstilhørighet, unntatt genetiske laboratorieundersøkelser for identifikasjonsformål, er avgrenset til å gjelde laboratorieundersøkelser slik at bestemmelsen ikke omfatter organundersøkelser. Dette medfører at kliniske undersøkelser som gynekologiske undersøkelser samt inspeksjon av kjønnsorganer ikke omfattes. Bestemmelsens annet ledd bokstav c sammenholdt med § 5-8 annet ledd innebærer at det også er forbudt å spørre om laboratorieundersøkelser for å bestemme kjønnstilhørighet har vært utført. Det vil derfor ikke være anledning til å spørre utenlandske idrettsutøvere om «kjønnssertifikat» ved idrettsarrangementer i Norge. Genetiske laboratorieundersøkelser for identifikasjonsformål omfattes ikke av denne bestemmelsen, men vil være regulert av annet lovverk som for eksempel straffeprosessloven i kriminalsaker og barneloven i farskapssaker. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i 5.4.5. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett og fastsetter at genetiske undersøkelser bare skal anvendes til medisinske formål med diagnostiske og/eller behandlingsmessige siktemål. Dette innebærer at genetiske undersøkelser ikke kan foretas f.eks. for å få klarlagt om en person er fysisk/helsemessig egnet til bestemt arbeid eller for å vurdere helsemessig risiko i forsikringssammenheng. Det vil også være forbudt å foreta genetiske laboratorieundersøkelser for å bestemme kjønnstilhørighet i idrettssammenheng. Bestemmelsen fastslår at departementet skal ha gitt særskilt godkjenning før det foretas genetiske undersøkelser som omfattes av § 5-1 annet ledd bokstav b for sykdommer eller sykdomsdisposisjoner som tidligere ikke er særskilt godkjent. er delegert til Sosial- og helsedirektoratet. Genetiske undersøkelser som omfattes av § 5-1 annet ledd bokstav b kan bare rekvireres av virksomheter som er godkjent etter § 7-1. Det skal i forbindelse med godkjenningen bl.a vurderes hvor sikre resultatene av en genetisk undersøkelse er, om det foreligger en dokumentert sammenheng mellom det arvelige sykdomsanlegg og utvikling av sykdom og hvilke konsekvenser resultatet av undersøkelsen vil kunne få for den enkelte. Bioteknologinemnda skal spesielt bes om å uttale seg når det er aktuelt å ta i bruk genetiske undersøkelser for sykdommer/sykdomsdisposisjoner som reiser prinsipielle samfunnsetiske spørsmål. Bestemmelsen fastslår at før det foretas en genetisk undersøkelse som omfattes av § 5-1 annet ledd bokstav b, skal den som undersøkes ha avgitt skriftlig samtykke til at undersøkelsen foretas. Skal slike undersøkelser utføres på barn under 16 år skal det innhentes skriftlig samtykke fra barnets foreldre eller andre med foreldreansvar. Foreldre som har felles foreldreansvar må ta avgjørelser om helsehjelp i fellesskap, slik at begge foreldrene må samtykke på vegne av barnet. Foreldre som ikke har foreldreansvar har ikke myndighet til å samtykke på vegne av barnet. Hvis den ene av foreldrene har foreldreansvaret alene er det derfor bare denne som skal avgi samtykke. Det følger av pasientrettighetsloven § 4-4 tredje ledd at etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal barnets foreldre eller andre med foreldreansvar høre hva barnet har å si før samtykke gis. Når barnet er fylt 12 år, skal det få si sin mening i alle spørsmål som angår egen helse. Det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet. Når det gjelder den nærmere reguleringen av samtykke på vegne av barn, vises det til pasientrettighetsloven § 4-4 Samtykke på vegne av barn og merknadene til denne bestemmelsen. Det vises for øvrig til pasientrettighetsloven kapittel 4 som vil gjelde utfyllende. For å gi den enkelte et godt grunnlag for å ta stilling til om vedkommende ønsker at det skal foretas en genetisk undersøkelse, er det nødvendig at det blir gitt genetisk veiledning i henhold til § 5-5. Det skriftlige samtykke bør vedlegges pasientens journal som en del av denne. Bestemmelsen fastslår at den som det foretas en genetiske undersøkelse av, som omfattes av § 5-1 annet ledd bokstav b, skal gis genetisk veiledning både før, under og etter at undersøkelsen er foretatt. Dersom det er et barn under 16 år som skal undersøkes, skal genetisk veiledning gis til både barnet og barnets foreldre eller andre med foreldreansvar. Genetisk veiledning bør fortrinnsvis gis av helsepersonell som er spesielt utdannet for dette. I dag vil dette i de fleste tilfeller være spesialister i medisinsk genetikk og genetiske veiledere. Dersom annet helsepersonell skal kunne gi forsvarlig genetisk veiledning må dette vurderes konkret i forhold til helsepersonellets praksis og erfaring med genetisk veiledning, og de genetiske undersøkelser/sykdommers kompleksitet og alvorlighetsgrad. En konkret medisinsk faglig vurdering bør ligge til grunn for om genetisk veiledning skal gis muntlig, skriftlig eller både muntlig og skriftlig. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i del II 5.8.5. Bestemmelsen inneholder en forskriftshjemmel som kan unnta enkelte genetiske masseundersøkelser og enkelte farmakogenetiske undersøkelser fra et eller flere av lovens krav om skriftlig samtykke, genetisk veiledning, godkjenning av virksomheter og rapportering. Når det gjelder genetiske masseundersøkelser, skal unntak fra lovens krav bare kunne gjøres for genetiske undersøkelser som i seg selv er ufarlige og gir sikre resultater, og for alvorlige tilstander som kan forebygges eller behandles med god effekt. Lovens krav om godkjenning, skriftlig samtykke, genetisk veiledning og rapportering må samtidig være vanskelig å oppfylle. Unntak må bygge på en konkret og selvstendig vurdering av den aktuelle type genetiske undersøkelse. Det skal således særlig gode grunner til for å unnta undersøkelsene fra lovens krav. Et eksempel på et slikt unntak er Føllings test av nyfødte. Ved farmakogenetiske undersøkelser tester man ikke for sykdom/sykdomsdisposisjon, men for genetisk betinget reaksjon på legemidler. fra lovens krav om godkjenning mv. enn det er for genetiske masseundersøkelser. Det vises for øvrig til 5.9.2 Farmakogenetiske undersøkelser. Bestemmelsens første ledd fastslår at genetiske undersøkelser som omfattes av § 5-1 annet ledd bokstav b ikke skal utføres på barn under 16 år, med mindre undersøkelsen kan påvise forhold som ved behandling kan forhindre eller redusere helseskade hos barnet. Slike undersøkelser kan kun utføres dersom den kan påvise forhold som vil få behandlingsmessige konsekvenser for barnet med en behandling som har dokumentert effekt. «Screening» med tanke på å kartlegge barn som er bærere av eller selv har arvelige sykdommer er ikke tillatt. Annet ledd regulerer at departementet i særlige tilfeller kan gjøre unntak fra hovedregelen i første ledd. I særlige tilfeller vil først og fremst omfatte undersøkelser for sjeldne dødelige stoffskiftesykdommer som er medfødte, der barna som regel blir syke og dør i småbarnsalderen. Det må være kjent at sykdommen som det skal testes for forekommer i familien. Det vil særlig være i situasjoner der det er behov for å avklare en families livssituasjon etter at en familie allerede har opplevd at et barn ble sykt og døde av en arvelig sykdom, det er aktuelt å tillate at en genetisk undersøkelse foretas. Før beslutningen tas skal foreldrene ha genetisk veiledning av kvalifisert helsepersonell, og spesialist i medisinsk genetikk må være enig med foreldrene i at det beste for barnet er at familien slipper uvissheten, uansett hvilket resultat undersøkelsen gir. Det vises for øvrig til departementets vurderinger i 5.10.5. Bestemmelsens første ledd fastslår at det er forbudt å be om, motta, besitte, eller bruke opplysninger om en annen person som er fremkommet ved genetiske undersøkelser som omfattes av § 5-1 annet ledd bokstav b og/eller systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie. Det skal være forbudt å be om opplysninger om familiens helsetilstand på en slik måte at det blir foretatt en systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie. Hva som skal til for at det er foretatt en systematisk kartlegging, vil imidlertid nødvendigvis variere bl.a med hensyn til hvilken sykdom det dreier seg om. Med dette menes at det ikke kan spesifikt etterspørres om det forekommer bestemte arvelige sykdommer i familien. Et spørsmål om foreldre eller søsken har/har hatt for eksempel kreft vil falle utenfor forbudet i denne bestemmelsen. Forbudet innebærer at andre enn den personen som har fått utført en genetisk undersøkelse ikke kan få adgang til opplysninger om undersøkelsesresultatet. Dette innebærer et forbud mot bruk av opplysninger om en persons arveanlegg for offentlige myndigheter, nåværende og fremtidige arbeidsgivere, utdanningsinstitusjoner, kredittinstitusjoner, pensjonskasser, forsikringsselskap eller andre institusjoner og lignende som har ønske om å få utlevert helseopplysninger. Fordi opplysninger om arveanlegg ikke skal brukes til utvelgelse eller utelukkelse av personer, skal opplysninger om barns, biologiske- eller adoptivforeldres arveanlegg ikke brukes i forbindelse med adopsjon. Det er i henhold til annet ledd også forbudt å spørre om genetiske undersøkelser og/eller systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie har vært utført. Å spørre en person om vedkommende har fått utført en slik genetisk undersøkelse, kan for den enkelte føles som et indirekte press til å få utført undersøkelsen. I spørsmålet om genetisk undersøkelse er foretatt ligger også en forventning om å få vite resultatet. Dette vil imidlertid rammes av forbudet i bestemmelsens første ledd. Tredje ledd fastslår at forbudet i første og annet ledd ikke gjelder for virksomheter som er godkjent for å utføre genetiske undersøkelser, eller til forskningsformål. En forutsetning for at genetiske opplysninger kan brukes til forskningsformål er at den opplysningene gjelder har gitt sitt samtykke. Fjerde ledd fastslår at forbudet i bestemmelsens første og annet ledd ikke gjelder for helsepersonell som trenger opplysningene i diagnostisk og behandlingsmessig øyemed. Bestemmelsen regulerer når helsepersonell kan informere en pasients slektninger om arvelig sykdom, både med og uten pasientens samtykke. Bestemmelsen gir ikke adgang til å drive generell systematisk oppsøkende genetisk informasjonsvirksomhet. Bestemmelsens første ledd fastslår at i denne loven forstås oppsøkende genetisk informasjonsvirksomhet som helsepersonells adgang til å informere pasientens berørte slektninger om arvelig sykdom i familien. Bestemmelsens annet, tredje, femte, sjette og sjuende ledd er en videreføring av gjeldende bestemmelse som ble tatt inn i loven 21. desember 2000. i Ot.prp.nr.93 (1998-1999) side 33 og 34. Bestemmelsens fjerde ledd fastslår at dersom pasienten ikke kan samtykke til at helsepersonell informerer berørte slektninger, kan helsepersonell i særlige tilfeller gjøre dette, hvis vilkårene i femte ledd er oppfylt og sykdommen er godkjent av departementet etter sjuende ledd. Dette innebærer at helsepersonell ikke kan informere slektninger når pasienten ikke vil gi samtykke til dette. Bestemmelsen vil kunne komme til anvendelse for eksempel når pasienten er død eller bevisstløs og bestemmelsens øvrige vilkår er oppfylt. Slektninger som kontaktes av helsepersonell for å bli informert om mulig arvelig sykdom/sykdomsdisposisjon bør henvises til medisink genetisk avdeling. Se for øvrig departementets vurderinger under 5.12.5. Lege i gjeldende bestemmelse er endret til helsepersonell for å harmonisere begrepene med helsepersonelloven. Det er imidlertid nødvendig med medisinsk-faglig kompetanse for å vurdere om vilkårene i bestemmelsens femte ledd er oppfylt. Det enkelte helsepersonell bør ikke alene vurdere blant annet de vanskelige etiske spørsmål som oppstår. Beslutningen om å informere berørte slektninger uten pasientens samtykke bør derfor foretas etter at et tverrfaglig team har drøftet de ulike sider ved situasjonen. Bestemmelsen er ny i forhold til tidligere lovgivning og definerer hva som i denne loven menes med genterapi. Definisjonen er vid og innebærer at all tilsiktet overføring av nukleinsyrer til celler i menneskekroppen eller til humane celler som skal overføres til menneskekroppen, regnes som genterapi. Dette betyr bl.a at både markørstudier med genetisk merkede celler, onkolytiske «smarte» virus og bruk av løselige antisense oligonukleotider/ribozymer omfattes av definisjonen. Definisjonen inkludere bruk av genterapi for å påvirke biologiske funksjoner, og innebærer at definisjonen også omfatter ikke-medisinsk bruk av genterapi, for eksempel «gendoping» av idrettsutøvere, eller genterapi til kosmetiske formål. Det vises til departementets vurdering i 6.3.4. Første ledd fastsetter at genterapi bare kan benyttes for å behandle alvorlig sykdom eller hindre at slik sykdom oppstår. Kravet om alvorlig sykdom er særlig begrunnet i sikkerhetsaspektet fordi man innenfor dette området fortsatt mangler tilstrekkelig erfaring til sikkert å kunne beregne risikoen for at skade kan oppstå eller anslå omfang og størrelse av eventuelle skader. I vurderingen av den enkelte sykdom må risikoen ved behandlingen vurderes opp mot effekt. Jo større usikkerhet og risiko som er knyttet til behandlingen, desto strengere krav må det settes til alvorligheten av sykdommen og at behandlingen ikke medfører dramatisk forverring av den sykes helse eller leveutsikter. Kravet om alvorlig sykdom innebærer også at det ikke er adgang til å forbedre friske menneskers egenskaper. Bestemmelsens første ledd fastslår at departementet skal ha gitt særskilt godkjenning av hver behandlingsform før den tas i bruk. Med behandlingsformer forstås bruk av et bestemt genterapiprodukt til behandling av en bestemt sykdom. Både sikkerhetsmessige, etisk og samfunnsmessige vurderinger skal legges til grunn for avgjørelser om godkjenning. I tillegg til å påse at behandlingsformen er innenfor rammene som bioteknologiloven setter, kan det også vektlegges andre relevante vurderingstemaer som for eksempel hvilken informasjonen som er tenkt gitt til pasienten og virksomhetens/fagmiljøets kompetanse. En kopi av søknaden bør sendes Bioteknologinemnda slik at de kan få anledning til å uttale seg. Bestemmelsens annet ledd inneholder en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å gi nærmere regler om saksbehandlingen. Denne kan brukes for å sikre at saksbehandlingstiden etter bioteknologiloven holdes innenfor fastsatte rammer og for å regulere forholdet mellom de ulike instansene som er involvert ved søknader om godkjenning. Det vises til departementets vurdering i 6.5.5. Bestemmelsen fastslår at før behandling med genterapi igangsettes må den som behandles avgi skriftlig samtykke til å gjennomføre behandlingen. Dersom det er aktuelt å igangsette slik behandling på barn under 16 år, skal det gis skriftlig samtykke fra barnets foreldre eller andre med foreldreansvar. For å gi den enkelte et godt grunnlag for å kunne ta stilling til om vedkommende ønsker å delta i slik behandling må det særlig informeres om at dette ikke er etablert behandling, og gis et realistisk bilde av hvilken effekt behandlingen vil kunne ha. Det er videre viktig å informere om den risiko som er forbundet med behandlingen, og at man når som helst kan trekke sitt samtykke tilbake. Det vises for øvrig til reglene i pasientrettighetsloven kapittel 4 om samtykke til helsehjelp. Det skriftlige samtykke bør vedlegges pasientens journal som en del av denne. Det vises til departementets vurdering i 6.6.4. Bestemmelsens første ledd fastslår at medisinsk bruk av bioteknologi m.m. som krever godkjenning etter § 2-19, § 4-2, § 5-3 og § 6-3 første ledd, bare kan finne sted ved virksomheter som er spesielt godkjent av departementet for det aktuelle formålet. En virksomhet kan f.eks. være virksomheten til en privatpraktiserende lege. Dersom virksomheten er knyttet til et helseforetak, er det helseforetaket som skal godkjennes. Virksomhetsbegrepet er ikke ment å omfatte privatpersoner som for eksempel bruker en postordretest. Det skal fremgå av godkjenningsvedtaket hvilke former for medisinsk bruk av bioteknologi virksomheten har tillatelse til å foreta eller rekvirere. Rekvirenten er den som tar beslutning om at en bestemt undersøkelse/behandling som er godkjenningspliktig etter denne loven skal foretas, og som bestiller denne eller foretar den selv. Departementet kan i godkjenningsvedtaket sette nærmere vilkår for godkjenningen, jf annet ledd. Det vises i den sammenheng til spesialisthelsetjenesteloven § 4-1. De vurderingstemaene som fremgår der vil gjeldende utfyllende i forbindelse med godkjenning etter denne loven. Vedtak om avslag på søknad om godkjenning kan påklages til overordnet myndighet i henhold til forvaltningsloven. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett og fastslår at enhver virksomhet som er godkjent etter § 7-1, skal gi skriftlig rapport til departementet om virksomheten. Departementet gir nærmere regler om rapporteringen. Bestemmelsens første ledd fastslår at Kongen oppnevner en nemnd som på begjæring eller av eget tiltak, kan gi uttalelser i saker etter denne loven og i andre spørsmål om bioteknologi. Nemndas uttalelser er offentlige, med mindre annet følger av lovbestemt taushetsplikt. Sosial- og helsedirektoratet skal oversende kopi av saker etter denne loven til nemnda, slik at den selv kan vurdere hvilke saker den skal uttale seg om. Bioteknologinemnda skal imidlertid alltid gi samfunnsetiske vurderinger når det er aktuelt å ta i bruk prinsipielt nye behandlingsformer og/eller genetiske undersøkelser, som krever særskilt godkjenning etter denne loven. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i 7.4.4. Annet ledd fastslår at Kongen kan gi nærmere regler om nemndas virksomhet. Myndigheten er lagt til Kongen blant annet fordi Bioteknologinemnda er et uavhengig organ som har oppdrag fra flere departementer. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett og fastslår at Kongen ved forskrift kan fastsette nærmere bestemmelser til utfylling og gjennomføring av loven. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett og fastslår at den som forsettlig overtrer loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Medvirkning straffes på samme måte. Det vises til departementets vurderinger i 7.5.4 for nærmere for nærmere omtale av bestemmelsen om straff. Første ledd fastslår at loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Kongen kan videre bestemme at de enkelte bestemmelser i loven skal tre i kraft til forskjellig tid. Av annet ledd fremgår at vedtak som er truffet etter lov av 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi, fortsatt skal gjelde etter den nye lovens ikrafttredelse, såfremt de ikke strider mot loven. Dette gjelder f.eks. godkjenningsvedtak. Det er ikke gitt forskrifter i medhold av gjeldende lov. Bestemmelsen slår fast at ved ikrafttredelsen av loven vil lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi oppheves. Bestemmelsen endrer videre lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) § 9 fjerde og femte ledd. Endringen er en følge av at det foreslås å åpne for bruk av donorsæd ved befruktning utenfor kroppen i tillegg til ved inseminasjon. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om medisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven). Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om medisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) i samsvar med et vedlagt forslag. Loven gjelder medisinsk bruk av bioteknologi på mennesker m.m. og omfatter assistert befruktning, forskning på befruktede egg og kloning, fosterdiagnostikk, genetiske undersøkelser av fødte og genterapi m.m. Loven gjelder ikke for forskning som ikke har diagnostiske eller behandlingsmessige konsekvenser for deltageren eller hvor opplysninger om den enkelte ikke føres tilbake til vedkommende. Unntatt fra dette er bestemmelsene i kap. 3. Loven gjelder ikke for obduksjon som faller inn under lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m., kapittel II og sakkyndig likundersøkelse, jf lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker § 228. a) assistert befruktning: inseminasjon og befruktning utenfor kroppen; b) inseminasjon: innføring av sæd i kvinnen på annen måte enn ved samleie; c) befruktning utenfor kroppen: befruktning av egg utenfor kvinnens kropp. Assistert befruktning kan bare utføres på kvinne som er gift eller som er samboer med en mann i ekteskapsliknende forhold. Inseminasjon kan bare finne sted når mannen er befruktningsudyktig eller selv har eller er bærer av alvorlig arvelig sykdom. Inseminasjon kan i særskilte tilfelle finne sted dersom kvinnen er bærer av alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom, jf § 2-13. Befruktning utenfor kroppen kan bare finne sted når kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet. Paret skal gis informasjon om behandlingen og om de medisinske og rettslige virkninger behandlingen kan få. Informasjonen skal også omfatte informasjon om adopsjon. Før behandlingen påbegynnes, skal behandlende lege påse at det foreligger skriftlig samtykke fra kvinnen og hennes ektemann eller samboer. Ved gjentatte behandlinger skal nytt samtykke innhentes. Beslutning om å foreta behandling med sikte på assistert befruktning treffes av lege. Avgjørelsen skal bygge på medisinske og psykososiale vurderinger av paret. Det skal det legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste. Legen kan innhente den informasjon som er nødvendig for å foreta en helhetsvurdering av paret. Den som er født etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd har ved fylte 18 år rett til å få opplysninger om sædgivers identitet. Et donorregister skal bistå barnet med dette. Departementet skal opprette register for registrering av sædgivers identitet, slik at barnets rett etter § 2-7 kan oppfylles. En sædgiver skal være myndig. Giveren må gi skriftlig samtykke til at sæden kan brukes til befruktning og at hans identitet registreres i donorregisteret. Samtykke kan tilbakekalles frem til befruktningen har funnet sted. En sædgiver skal ikke gis opplysninger om parets eller barnets identitet. Behandlende lege skal velge egnet sædgiver. Virksomheten som utfører den assisterte befruktningen skal sørge for at nødvendige opplysninger om behandlingen registreres og meldes. Lagring og import av sæd kan bare finne sted ved virksomheter som er særskilt godkjent for dette. Virksomheter som lagrer donorsæd skal sørge for at opplysninger om sædgivers identitet registreres og meldes til et donorregister. Sæd skal ikke utleveres for bruk til assistert befruktning etter givers død. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om organisering av sædbanker, bruk av donorsæd samt registrering og melding av opplysninger om sædgiver. Behandling av sæd før befruktning for å påvirke valg av barnets kjønn er bare tillatt dersom kvinnen er bærer av alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom. Genetisk undersøkelse av et befruktet egg, herunder undersøkelse for å velge barnets kjønn (preimplantasjonsdiagnostikk), før det settes inn i livmoren er forbudt. Befruktede egg kan bare anvendes for tilbakeføring i den kvinnen eggcellen stammer fra. Departementet kan gi nærmere forskrifter om tilbakeføring av befruktede egg i en kvinnes kropp ved befruktning utenfor kroppen. Bare virksomheter som er godkjent etter § 7-1 til å utføre assistert befruktning kan etter godkjenning lagre befruktede egg. Befruktede egg må ikke lagres i mer enn fem år, og skal deretter destrueres. Bare virksomheter som er godkjent etter § 7-1 til å utføre assistert befruktning kan etter godkjenning lagre ubefruktede egg og eggstokkvev. Ubefruktede egg og eggstokkvev kan bare lagres når lovens vilkår for assistert befruktning er oppfylt, eller dersom en kvinne skal gjennomgå behandling som kan skade befruktningsdyktigheten. Lagrede ubefruktede egg og lagret eggstokkvev kan bare oppbevares så lenge hensynet til kvinnen som har avgitt materialet tilsier det og det kan anses medisinsk forsvarlig. Ved kvinnens død skal lagrede ubefruktede egg og lagret eggstokkvev destrueres. Donasjon av egg eller deler av dette fra en kvinne til en annen er forbudt. Transplantasjon av organer og vev som produserer kjønnsceller fra en person til en annen med det formål å behandle infertilitet er forbudt. § 2-19 Godkjenning av behandlingsformer m.m. Behandlingsformer som faller inn under § 2-1, lagring og import av sæd jf. § 2-11, teknikker for behandling av sæd jf. § 2-13, samt lagring av befruktede egg og ubefruktede egg og eggstokkvev jf. § 2-16 § 2-17, skal godkjennes av departementet, og kan bare tas i bruk eller foretas ved virksomheter godkjent i henhold til § 7-1. Kapittel 3. Forskning på befruktede egg og kloning m.m. § 3-1 Forbud mot forskning på befruktede egg m.m. Det er forbudt å forske på befruktede egg, menneskeembryoer og cellelinjer som er dyrket ut fra befruktede egg eller menneskeembryoer. § 3-2 Forbud mot framstilling av menneskeembryoer ved kloning m.m. c) å framstille embryoer ved kloning ved at arvematerial fra menneske settes inn i en eggcelle fra dyr. Med kloning menes teknikker for å framstille arvemessige like kopier. Bruk av teknikker med sikte på å framstille arvemssig like individer er forbudt. Med fosterdiagnostikk forstås i denne lov undersøkelse av føtale celler, foster eller en gravid kvinne med det formål å få informasjon om fosterets genetiske egenskaper eller for å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret. Ultralydundersøkelser i den alminnelige svangerskapsomsorgen anses ikke som fosterdiagnostikk i henhold til første ledd, og omfattes derfor ikke av denne loven med unntak av § 4-5. Undersøkelsesmetoder som faller inn under § 4-1 første ledd, skal godkjennes av departementet. Før fosterdiagnostikk, jf § 4-1 foretas, må den som skal undersøkes gi skriftlig samtykke. Ved fosterdiagnostikk skal kvinnen eller paret før undersøkelsen gis informasjon som blant annet skal omfatte at undersøkelsen er frivillig, hvilken risiko som er forbundet med gjennomføringen av undersøkelsen, hva undersøkelsen kan avdekke og hvilke konsekvenser dette kan få for barnet, kvinnen, paret og familien. Dersom det er mistanke om genetisk sykdom skal kvinnen eller paret også gis genetisk veiledning. Hvis undersøkelsen viser at fosteret kan ha en sykdom eller et utviklingsavvik, skal kvinnen eller paret gis informasjon og genetisk veiledning om den aktuelle sykdommen eller funksjonshemmingen, samt om gjeldende rettigheter og aktuelle hjelpetiltak. § 4-5 Opplysning om kjønn før 12. Opplysning om fosterets kjønn før 12. svangerskapsuke som fremkommer ved fosterdiagnostikk eller annen undersøkelse av fosteret, skal bare gis dersom kvinnen er bærer av alvorlig kjønnsbundet sykdom. Fosterdiagnostikk med sikte på å fastsette farskap og farskapstesting på fosterstadiet er forbudt. Dette gjelder ikke når svangerskapet kan være et resultat av omstendigheter som omtalt i straffeloven § 192, § 193, § 194, § 195, § 196, § 197, § 198, § 199. Med genetiske undersøkelser menes i denne loven alle typer analyser av menneskets arvestoff, både på nukleinsyre- og kromosomnivå, av genprodukter og deres funksjon, eller organundersøkelser, som har til hensikt å gi informasjon om menneskets arveegenskaper. Med genetiske undersøkelser av fødte menes i denne lov: b) genetiske presymptomatiske undersøkelser, genetiske prediktive undersøkelser og genetiske undersøkelser for å påvise eller utelukke bærertilstand for arvelige sykdommer som først viser seg i senere generasjoner. c) genetiske laboratorieundersøkelser for å bestemme kjønnstilhørighet, unntatt genetiske laboratorieundersøkelser for identifikasjonsformål. Genetiske undersøkelser skal bare anvendes til medisinske formål med diagnostiske eller behandlingsmessige siktemål. Før genetiske undersøkelser som omtalt i § 5-1 annet ledd bokstav b tas i bruk, skal departementet gi særskilt godkjenning for den enkelte sykdom/sykdomsdisposisjon som gjøres til gjenstand for undersøkelse. Før genetisk undersøkelse som omfattes av § 5-1 annet ledd bokstav b foretas, må den som skal undersøkes gi skriftlig samtykke til undersøkelsen. Før det foretas genetisk undersøkelse som omfattes av § 5-1 annet ledd bokstav b av barn under 16 år, skal det gis skriftlig samtykke fra barnets foreldre eller andre med foreldreansvar. Ved genetiske undersøkelser som omfattes av § 5-1 annet ledd bokstav b skal den som undersøkes gis genetisk veiledning både før, under og etter at undersøkelsen er foretatt. Dersom den som undersøkes er et barn under 16 år, skal genetisk veiledning også gis til barnets foreldre eller andre med foreldreansvar. Kongen kan gi forskrifter om godkjenning av genetiske masseundersøkelser og farmakogenetiske undersøkelser. I forskriften kan det gjøres unntak fra lovens krav om skriftlig samtykke, genetisk veiledning, godkjenning av virksomhet eller rapportering. Genetisk undersøkelse som omfattes av § 5-1 annet ledd bokstav b skal ikke utføres på barn før barnet er fylt 16 år, med mindre undersøkelsen kan påvise forhold som ved behandling kan forhindre eller redusere helseskade hos barnet. Departementet kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forbudet i første ledd. Det er forbudt å be om, motta, besitte, eller bruke opplysninger om en annen person som er fremkommet ved genetiske undersøkelser som omfattes av § 5-1 annet ledd bokstav b eller ved systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie. Det er forbudt å spørre om genetiske undersøkelser eller systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie har vært utført. Forbudet i første og annet ledd omfatter ikke virksomheter som er godkjent etter § 7-1 til å utføre genetiske undersøkelser som omfattes av § 5-1 annet ledd eller til forskningsformål. Dersom genetiske opplysninger skal benyttes til forskningsformål må den opplysningene gjelder ha gitt samtykke til dette. Unntatt fra forbudet i første og annet ledd er helsepersonell som trenger opplysningene i diagnostisk og behandlingsmessig øyemed. Med oppsøkende genetisk informasjonsvirksomhet forstås i denne loven helsepersonells adgang til å informere pasientens berørte slektninger om arvelig sykdom i familien. Når det er dokumentert at en pasient har eller er disponert for en arvelig sykdom, bestemmer pasienten selv om han eller hun vil informere berørte slektninger om dette. Dersom pasienten ikke selv kan eller vil informere berørte slektninger, kan helsepersonell be om pasientens samtykke til å informere disse, hvis vilkårene i femte ledd er oppfylt og sykdommen er godkjent av departementet etter sjuende ledd. Dersom pasienten ikke kan samtykke til at helsepersonell informerer berørte slektninger, kan helsepersonell i særlige tilfeller gjøre dette, hvis vilkårene i femte ledd er oppfylt og sykdommen er godkjent av departementet etter sjuende ledd. Før helsepersonell tar kontakt med slektningene, skal han eller hun vurdere om: Dersom slektningen er under 16 år, skal bare foreldrene eller andre med foreldreansvar informeres. Departementet bestemmer i forskrift eller i det enkelte tilfelle hvilke sykdommer som kan gjøres til gjenstand for oppsøkende genetisk virksomhet. Med genterapi menes i denne loven overføring av genetisk materiale til humane celler for medisinske formål eller for å påvirke biologiske funksjoner. Genterapi kan bare benyttes for behandling av alvorlig sykdom eller for å hindre at slik sykdom oppstår. Genterapi på foster og befruktede egg og genterapi som kan medføre genetiske endringer i kjønnsceller er forbudt. Behandlingsformer som faller inn under § 6-2 første ledd skal godkjennes av departementet. Departementet kan gi forskrifter om saksbehandlingen. Før genterapi igangsettes må den som skal behandles gi skriftlig samtykke. Før det igangsettes genterapi på barn under 16 år, skal det gis skriftlig samtykke fra foreldrene eller andre med foreldreansvar. Medisinsk bruk av bioteknologi m.m. som krever godkjenning etter § 2-19, § 4-2, § 5-3 og § 6-3 første ledd denne loven, kan bare finne sted ved virksomheter som er spesielt godkjent av departementet for det aktuelle formål. Det skal fremgå av godkjenningsvedtaket hvilke former for medisinsk bioteknologi virksomheten har tillatelse til å foreta eller rekvirere. Departementet kan i godkjenningsvedtaket sette nærmere vilkår for godkjenning. Enhver virksomhet som er godkjent etter § 7-1, skal gi skriftlig rapport til departementet om virksomheten. Departementet fastsetter nærmere regler om rapporteringsplikten. Kongen oppnevner en nemnd som på begjæring eller av eget tiltak kan gi uttalelser i saker etter denne lov og i andre spørsmål om bioteknologi. Nemndas uttalelser er offentlige, med mindre annet følger av lovbestemt taushetsplikt. Kongen kan gi nærmere regler om nemndas virksomhet. Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere bestemmelser til utfylling og gjennomføring av loven. Den som forsettlig overtrer loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Medvirkning straffes på samme måte. Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelser i loven til forskjellig tid. Vedtak truffet med hjemmel i lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi skal fortsatt gjelde så langt de ikke strider mot loven her, eller mot forskrifter eller enkeltvedtak truffet i medhold av loven her. Fra det tidspunkt loven trer i kraft, endres andre lover slik: 1. Lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi oppheves. 2. Lov 8. april 1982 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) § 9 fjerde og femte ledd skal lyde: Er det utført assistert befruktning på mora, og ektemann eller sambuar har gitt sitt samtykke til dette, skal det seiast dom for at han er faren, dersom det ikkje er lite truleg at barnet er avla ved assistert befruktning. Sædgiveren kan ikkje dømast til far. Dette gjeld likevel ikkje dersom assistert befruktning er gjort med sæd frå ektemann eller sambuar. Ot.prp.nr.63 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) m.m. |
lovdata_cd_1338 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.732 | 1. Den ved kgl.res. av 21. desember 1962 vedtatte overføring til Lyngen kommune i Troms fylke av Karlsøy kommunes fastlandsområde og Svensby-området av Ullsfjord kommune i samme fylke gjennomføres fra 1. januar 1964. 2. Den utvidede kommunes navn skal fortsatt være Lyngen. 3. Kommunestyret i den utvidede Lyngen kommune i valgperioden 1. januar 1964 - 31. desember 1967 skal ha 29 medlemmer. Det velges under det ordinære kommunevalg høsten 1963. Når det gjelder stemmerett, valgbarhet, stemmegivning, forhåndstemmegivning og klagerett, regnes ved dette valg som om overføringene alt er gjennomført. Manntallet føres av lensmannen i Lyngen og av lensmannen i Karlsøy, hver for sitt distrikt. Valgstyret fungerer som manntallsnemnd. Utleggingen av manntallet etter kommunevalglovens §5 skjer på de steder i den utvidede kommunen som valgstyret bestemmer. Valgstyret skal bestå av de formannskapsmedlemmer som bor på den utvidede kommunes område, og manntallsførerne. Valgstyret kalles første gang sammen av ordføreren i Lyngen. 4. Fylkesmannen i Troms kaller det nyvalgte kommunestyre inn til konstituerende møte snarest mulig etter valget, jfr. kommunelovens §7. 5. De nyvalgte kommunale organer skal før 1. januar 1964 i den utstrekning det er nødvendig for å forberede og gjennomføre overføringene, utøve myndighet som tilligger de tilsvarende fungeredne organer i Lyngen, Karlsøy og Ullsfjord kommuner. 6. Budsjettet for den utvidede kommunen for 1963 skal vedtas av det nyvalgte kommunestyre. For denne budsjettbehandling gjelder ikke de frister som er fastsatt i kommuneloven. 7. Kommunestyret i den utvidede Lyngen kommune gis fullmakt til å bestemme med hvilket beløp innen skattelovens ramme det skal utskrives eiendomsskatt i hele den utvidede kommunen for 1964, uten hensy til skattelovens bestemmelse om at eiendomsskatt til herredene ikke for noe år kan nedsettes eller forhøyes med mer enn kr. 0.50 pr. skyldmark. 8. De alminnelige vedtekter og forskrifter som er gjeldene i Lyngen, Karlsøy og Ullsfjord kommuner, skal fortsatt gjelde for vedkommende områder i den utvidede kommunen inntil nye alminnelige vedtekter for denne kommunen trer i kraft. 9. Kostnader som påløper i samband med gjennomføringen av inndelingsendringen, dekkes av den kommune som har hatt kostnadene. Felleskostnader forskutteres av Lyngen kommune. 1963 Forskr. om kommunesammenslåing, Nordli m.fl. |
lovdata_cd_53413 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.828 | Utviklingen i det internasjonale markedet for fisk preges av økende grad av globalisering av handelen med fisk, og en økende grad av segmentering i spesialmarkeder for høgkvalitetsprodukter. Hovedstrategien i forhold til fiskeindustrien må derfor være å legge til rette for en styrking av næringens konkurranseevne i markedet og en verdiøkning av de produktene som blir eksportert. Det bør gjennom virkemiddelapparatet legges til rette for økt innenlandsk verdiskaping av råstoffet, gjennom en bedre utnyttelse av de norske konkurransefortrinn; god tilgang på råstoff av høg kvalitet. Utviklingstendensen i markedet innebærer økt pris- og kvalitetskonkurranse i markedene for de tradisjonelle norske produktene. Med bakgrunn i en struktur med små og mellomstore bedrifter er det ønskelig at man gjennom det økonomiske virkemiddelapparat legger til rette for samarbeid mellom bedrifter som kan styrke deres felles innsats i markedene. En større vektlegging av markedets krav nødvendiggjør en videreutvikling av de tradisjonelle fiskeindustribedriftene. Dette krever en fortsatt prioritert satsing på produktutvikling, kompetanse og markedsutvikling. Spesielt er det viktig å legge til rette for omstilling i fiskeindustrien i Finnmark for å skape en lønnsom og framtidsrettet foredlingsindustri som kan danne grunnlaget for stabil bosetting. I bruken av offentlige midler til prosjekt knyttet til fiskeindustrien bør det også tas hensyn til at store deler av industrien, særlig innenfor konvensjonell sektor fortsatt har et stort behov for en fysisk oppgradering av produksjonsanleggene for å tilfredsstille de kvalitetsmessige kravene til anlegg og produkt. Fiskeindustriens produksjonskapasitet både innen pelagisk- og hvitfisksektoren er idag mer enn tilstrekkelig til å bearbeide dagens ressurstilgang. Spesielt når det i de senere år har funnet sted store investeringer innen produksjon av makrell og sild. Dette har medført en betydelig overkapasitet på Vestlandet. Det må i dette området vises varsomhet med ytterligere kapasitetsøkning. Innen torskefiskeriene er det idag overkapasitet i forhold til ressursgrunnlaget. En skal likevel gjennom virkermiddelbruken søke å medvirke til drift på steder som er avhengig av en bedrift eller hvor den bedriften som søker virkemidler ut fra en samlet vurdering har særlig stor betydning for lokalsamfunnet. Det er i denne sammenheng etter Fiskeridepartementets oppfatning viktig å finne løsninger som medfører at fiskeindustribedrifter som har hatt midlertidig stans i produksjonen som følge av konkurs eller av andre årsaker kommer i produksjon igjen. Støtte må likevel baseres på en total samfunnsøkonomisk vurdering. I forbindelse med innføring av en generell registreringsordning for kjøpere av fisk, er det nødvendig at det vises varsomhet med lån og tilskudd til nyetableringer i fiskeindustrien slik at det ikke bygges opp en ytterligere overkapasitet i industrien. |
lovdata_cd_57585 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.738 | Forskrift om egenandelstak 2. Fastsatt av Helsedepartementet 19. desember 2002 med hjemmel i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) §5-3 fjerde ledd. Endret 30 sep 2003 nr. 1216, 21 des 2004 nr. 1723. d) behandlingsreiser til utlandet (klimareiser) i regi av Rikshospitalet. 0 Endret ved forskrift 30 sep 2003 nr. 1216 (i kraft 1 okt 2003). 1. Som egenandel for tannlegehjelp godtas et beløp som svarer til differansen mellom folketrygdens refusjonstakst og den honorartaksten som er fastsatt i forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos tannlege for sykdom. 2. Som egenandel for fysioterapi godtas et beløp som svarer til differansen mellom folketrygdens refusjonstakst og den honorartaksten som er avtalt mellom staten og Norsk Fysioterapeutforbund. 3. Som egenandel for opphold ved opptreningsinstitusjon godtas et beløp per døgn som er fastsatt av Stortinget. 4. Som egenandel for behandlingsreiser til utlandet (klimareiser) godtas et beløp per døgn som er fastsatt av Stortinget. Den som i et kalenderår har betalt godkjente egenandeler opp til det egenandelstaket som er fastsatt av Stortinget, skal i resten av kalenderåret være fritatt for å betale godkjente egenandeler. Egenandelstaket for 2005 er 3.500 kroner. 0 Endret ved forskrift 21 des 2004 nr. 1723 (i kraft 1 jan 2005). For å dokumentere utgiftene til egenandeler, må medlemmet legge frem spesifisert kvittering fra tannlegen, fysioterapeuten, opptreningsinstitusjonen eller Rikshospitalet. Rikstrygdeverket fastsetter nærmere krav til dokumentasjon. Til personer som har nådd egenandelstaket, skal trygdekontoret utlevere et frikort. Frikortet gjelder for resten av kalenderåret. §6. Utbetaling av egenandel til helsepersonell o.a. Når en tannlege, fysioterapeut eller opptreningsinstitusjon har avtale med trygdekontoret om direkte oppgjør, har vedkommende også krav på oppgjør for egenandelen for personer som har fremvist frikort. Når fysioterapi er gitt av kommunens helsetjeneste, skal egenandelen utbetales til kommunen. Ved behandlingsreiser til utlandet (klimareiser) skal egenandelen utbetales til Rikshospitalet. |
lovdata_cd_9230 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.586 | Forskrift om vedtekt til §7 i brannloven, Gausdal kommune, Oppland. |
lovdata_cd_33012 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | da | 0.898 | 8de Kapitel. Krigsforræderi og Blotstillelse af Krigsmagten. |
maalfrid_820df41e4f054f95977ff5b00ac233f0c592a843_16 | maalfrid_vkm | 2,021 | en | 0.945 | VKM Report 2016: 64 18 http://www.fao.org/fishery/culturedspecies/Cherax_quadricarinatus/en), with three peak production years at around 400 tonnes and two recent years (2010-2011) at around 60 tonnes (these figures do not include a growing production in southern China). Most of the aquaculture production takes place in ponds, probably because growth rate is density dependent and decreases at higher production densities, as occurs in tanks. Another factor recognized by the Food and Agriculture Organization of the United Nations (FAO) is that commercial tank feed does not provide the same growth rate as the bottom material of ponds, with its mix of decaying material and microorganisms. Redclaw is considered an invasive alien species. It has established feral populations in other parts of Australia, South Africa, Mexico, Jamaica, Puerto Rico, Zambia and Singapore. Feral populations are likely due to escapes (or intentional release) from aquaculture production or aquarium trade/culture, and they have been reported from climatic zones that are not very different from that of the species' native range (tropical and sub-tropical). Since redclaw has relatively high sensitivity to low temperatures, feral populations are less likely in waters where temperature falls below 10 ºC for months. The first report of a feral population in Europe was from Lake Topla in Slovenia in 2009 (Jaklic & Vrezec 2011). Lake Topla is a thermal lake, but experiences temperatures as low as 5 °C during winter, and Slovenian waters, in general, belong to the temperate climatic zone. We do not know how well this Lake Topla population thrives, but the individuals that have been caught seemed to belong to a sex- and age-structured population, apparently in the growth phase of colonization. This implies that they reproduce in this habitat with the potential to sustain and even spread. However, observations of redclaw in Lake Topla were in habitat regions with temperatures between 21 and 31 °C (up to 40 °C), and Jaklic & Vrezec (2011) consider it unlikely that the redclaw will establish in other lakes/rivers in Slovenia that are not fed by thermal springs. Redclaw has been assessed by IUCN (2010) as being of Least Concern. There are no major threats impacting this species or its habitat, and therefore it is unlikely to experience significant population declines. Specimens of redclaw have also been recorded in the wild in Germany, the Netherlands, and England, but these occurrences were short-term and probably only represent individuals released from aquaria (Holdich et al. 2009). In Norway, import, release and sale of freshwater crayfish are generally banned through " (https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2015-06-19-716) and require separate our knowledge, redclaw has never been recorded in the wild in Norway. In Sweden, there has been a ban on imports of all exotic crayfish species for a decade. Here, the species protection regulation (Artskyddsförordningen 2007:545) § 18 states " |
lovdata_cd_29674 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.734 | Det skal i Hobøl kommune være forbudt å føre opp sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus. Fradeling av tomt til slik bebyggelse skal likeledes være forbudt. Forbudet gjelder også påbygg, ombygginger o.l. av eksisterende hytter. I områder der disposisjonsplan for hyttebygging er godkjent før 1. januar 1975 gjelder ikke forbudet. For bygninger som oppføres i de godkjente hytteområder skal foruten bygningslovens kap. III, IV og §65 første ledd også gjelde §66 nr. 1, §70, §72, §73, §74 nr. 2 og §94, jfr. 93. (II 1975 294) |
lovdata_cd_55630 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.704 | Delegering av myndighet til Politidirektoratet etter lov om strafferegistrering §6 tredje ledd, §9 og §10 nr. 6. Fastsatt av Justis- og politidepartementet 16. november 2000 med hjemmel i lov av 11. juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering §6 tredje ledd, §9 og §10 nr. 6, jf. kgl.res. av 20 desember 1974. |
lovdata_cd_57528 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.576 | 1.1 Dette vedlegget inneholder fraseologier til bruk for lufttrafikktjenestens personell samt for fartøysjefer (merket med en stjerne) og for annet bakkepersonell ved kommunikasjon med lufttrafikktjenestens enheter (merket med to stjerner). Der hvor de angitte fraseologier ikke er dekkende for de meldinger som ønskes sendt, forutsettes det at andre kortfattede og passende uttrykk blir anvendt, formulert på en måte som ikke gir grunn til misforståelser. Fraseologiene er angitt med ord i store bokstaver og viser meldingenes tekst uten kallesignal for luftfartøy, kjøretøy eller lufttrafikktjenesteenhet. Tekst i parentes med små bokstaver angir opplysninger som må føyes til for at meldingen skal bli fullstendig. Klammeparenteser er benyttet for å indikere at alternative utforminger er mulig, eventuelt at bruk av angjeldende fraseologiuttrykk er valgfri, men at tilføyelse kan være nødvendig i bestemte situasjoner. 1.2 De enkelte fraseologier er i hovedtrekk gruppert etter hvilken type lufttrafikktjeneste det gjelder. Det er imidlertid påkrevet for alle personellkategorier å kjenne til, og om nødvendig kunne benytte fraseologier fra andre grupper enn den gruppe den aktuelle type lufttrafikktjeneste refererer seg til. 1.3 Ved flyging i eller vertikalt gjennom luftrom med redusert minste vertikale atskillelse (RVSM) med luftfartøy som ikke er godkjent for å operere i slikt luftrom, skal flygeren melde status som ikke-godkjent ved første oppkall på enhver kanal i RVSM-luftrom. I tillegg kan flygekontrolltjenesten pålegge flygeren å melde status som ikke-godkjent ved alle forespørsler om høydeendringer og ved all tilbakelesing av høydeklareringer. 1.4 Flygeledere skal uttrykkelig bekrefte mottak av meldinger fra luftfartøy som melder status som ikke-godkjent for RVSM. 1.5 Bortsett fra de fraseologier som er beregnet til bruk når luftfartøyer blir tauet av traktor e.l. kjøretøy, er det ikke oppført egen fraseologi for kjøretøyers ferdsel på manøvreringsområdet. For slik ferdsel vil fraseologier til bruk for luftfartøyer kunne nyttes unntatt fraseologier i forbindelse med takse-instruksjoner der det i kommunikasjon med kjøretøyer skal nyttes ordet KJØR (PROCEED) i stedet for TAKS (TAXI). 1.6 Fraseologier som det er knyttet vilkår til (vilkårsklareringer), f.eks. «bak landende luftfartøy» (behind landing aircraft) eller «bak avgående luftfartøy» (behind departing aircraft), skal ikke brukes i forbindelse med bevegelser av luftfartøyer og kjøretøyer som innvirker på benyttelsen av rullebane i bruk, med mindre vedkommende flygeleder og fartøysjef er i stand til å se det luftfartøy eller kjøretøy som vilkåret refererer seg til. Vilkårsklareringer skal i alle tilfelle inneholde følgende forhold i angitt rekkefølge: ii) vilkår (nærmere spesifisert) f.eks.: «SAS 941, BAK DC9 PÅ SISTE DEL AV SLUTTINNLEGGET STILL OPP BAK». (SAS 941, BEHIND DC9 ON SHORT FINAL LINE UP BEHIND). 1.7 Bestemmelser vedrørende tilbakelesing av meldinger er fastsatt i forskriftens §15 tredje ledd. I forskriftens §9 første til fjerde ledd fremgår det hvilke tilføyelser som er aktuelle i tilknytning til sending av sifre som angir flygenivåer eller høyde over havet/bakken, og hvorvidt tilføyelsen skal være før eller etter de sifre som representerer flygenivået/høyden. a) FLYGENIVÅ (nummer) FLIGHT LEVEL (nummer)b) (antall) FOT (antall) a) STIG (eller GÅ NED) etterfulgt om nødvendig av: CLIMB (eller DESCEND) etterfulgt om nødvendig av:i) TIL (høyde) -TO (høyde)ii) TIL OG HOLD HØYDESJIKT (høyde) TIL (høyde) -TO AND MAINTAIN BLOCK (høyde) TO (høyde)iii) SLIK AT DU KOMMER TIL (høyde) KLOKKEN (eller VED) (tid eller spesielt punkt) -TO REACH (høyde) AT (eller BY) (tid eller spesielt punkt)iv) RAPPORTER NÅR DU FORLATER (eller KOMMER TIL eller PASSERER) (høyde) -REPORT LEAVING (eller REACHING eller PASSING) (høyde)v) MED (antall) FOT PR. MINUTT [ ELLER MER (eller ELLER MINDRE) ] -AT (antall) FEET PER MINUTE [ OR GREATER (eller OR LESS) ]vi) RAPPORTER NÅR AKSELERASJONEN (eller DESELERASJONEN) PÅBEGYNNES -REPORT STARTING ACCELERATION (eller DECELERATION)b) OPPRETTHOLD MINST (antall) FOT OVER (eller UNDER) (luftfartøyets kallesignal) MAINTAIN AT LEAST (antall) FEET ABOVE (eller BELOW) (luftfartøyets kallesignal)c) BE OM HØYDEENDRING FRA (navn på enhet) [ KLOKKEN/VED (tid eller spesielt punkt) ] REQUEST LEVEL CHANGE FROM (navn på enhet) [ AT (tid eller spesielt punkt) ]d) STOPP STIGNING (eller NEDSTIGNING ) I (høyde) STOP CLIMB (eller DESCENT) AT (høyde)e) FORTSETT STIGNING (eller NEDSTIGNING) TIL (høyde) CONTINUE CLIMB (eller DESCENT) TO (høyde)f) PÅSKYND STIGNING (eller NEDSTIGNING) [ INNTIL PASSERING AV (høyde) ] EXPEDITE CLIMB (eller DESCENT) [ UNTIL PASSING (høyde) ]g) NÅR FERDIG STIG (eller GÅ NED) TIL (høyde) WHEN READY CLIMB (eller DESCEND) TO (høyde)h) NEDSTIGNING KAN VENTES KLOKKEN (tid) EXPECT DESCENT AT (tid)i) *BER OM NEDSTIGNING KLOKKEN (tid) REQUEST DESCENT AT (tid)j) UMIDDELBART/ØYEBLIKKELIG IMMEDIATELYk) ETTER PASSERING AV (spesielt punkt) AFTER PASSING (spesielt punkt)l) KLOKKEN (eller VED) (tid eller sted) AT (tid eller sted)m) NÅR FERDIG (instruksjoner) WHEN READY (instruksjoner)n) OPPRETTHOLD EGEN ATSKILLELSE OG VFR-FORHOLD [ FRA (høyde) ] [ TIL (høyde) ] MAINTAIN OWN SEPARATION AND VMC [ FROM (høyde) ] [ TO (høyde) ]o) OPPRETTHOLD EGEN ATSKILLELSE OG VFR-FORHOLD OVER (eller UNDER eller TIL) (høyde) MAINTAIN OWN SEPARATION AND VMC ABOVE (eller BELOW eller TO)(høyde)p) HVIS UMULIG (alternative instruksjoner) OG MELD FRA IF UNABLE (alternative instruksjoner) AND ADVISEq) *KAN IKKE ETTERKOMME UNABLE TO COMPLYr) *TCAS STIGNING (eller NEDSTIGNING) TCAS CLIMB (eller DESCENT)s) (bekreftelse) (bekreftelse)t) *RETURNERER TIL (tildelt klarering) RETURNING TO (tildelt klarering)u) (bekreftelse eller alternative instruksjoner) (bekreftelse eller alternative instruksjoner)v) *TCAS STIGNING (eller NEDSTIGNING), RETURNERER TIL (tildelt klarering) TCAS CLIMB (eller DESCENT), RETURNING TO (tildelt klarering)w) (bekreftelse eller alternative instruksjoner) (bekreftelse eller alternative instruksjoner)x) *TCAS STIGNING (eller NEDSTIGNING) FULLFØRT, (tildelt klarering) GJENOPPTATT TCAS CLIMB (eller DESCENT) COMPLETED, (tildelt klarering) RESUMEDy) (bekreftelse eller alternative instruksjoner) (bekreftelse eller alternative instruksjoner)z) *UMULIG, TCAS FORSLAG TIL UNNVIKELSESMANØVER UNABLE, TCAS RESOLUTION ADVISORYaa) (bekreftelse) (bekreftelse) a) KONTAKT (enhetens kallesignal) PÅ (frekvens) [ NÅ ] CONTACT (enhetens kallesignal) ON (frekvens) [ NOW ]b) KLOKKEN (eller OVER) (tid eller sted) [ eller NÅR DU PASSERER/FORLATER/NÅR ] (høyde) KONTAKT (enhetens kallesignal) (frekvens) AT (eller OVER) (tid eller sted) [ eller WHEN PASSING/LEAVING/REACHING ] (høyde) CONTACT (enhetens kallesignal) (frekvens)c) HVIS INGEN KONTAKT (instruksjoner) IF NO CONTACT (instruksjoner)d) VENT PÅ (frekvens) FOR (enhetens kallesignal) STANDBY (frekvens) FOR (enhetens kallesignal)e) *BER OM SKIFTE TIL (frekvens) REQUEST CHANGE TO (frekvens)f) FREKVENSSKIFTE INNVILGET FREQUENCY CHANGE APPROVEDg) AVLYTT (enhetens kallesignal) (frekvens) MONITOR (enhetens kallesignal) (frekvens)h) *AVLYTTER (frekvens) MONITORING (frekvens)i) NÅR FERDIG KONTAKT (enhetens kallesignal) (frekvens) WHEN READY CONTACT (enhetens kallesignal) (frekvens)j) a) BEKREFT ÅTTE KOMMA TRE TRE CONFIRM EIGHT POINT THREE THREEb) *JA ÅTTE KOMMA TRE TRE AFFIRM EIGHT POINT THREE THREEc) *NEGATIV ÅTTE KOMMA TRE TRE NEGATIVE EIGHT POINT THREE THREE d) BEKREFT UHF CONFIRM UHFe) *JA UHF AFFIRM UHFf) *NEGATIV UHF NEGATIVE UHFg) BEKREFT UNNTATT FRA ÅTTE KOMMA TRE TRE CONFIRM EIGHT POINT THREE THREE EXEMPTEDh) * JA UNNTATT FRA ÅTTE KOMMA TRE TRE AFFIRM EIGHT POINT THREE THREE EXEMPTEDi) * NEGATIV UNNTATT FRA ÅTTE KOMMA TRE TRE NEGATIVE EIGHT POINT THREE THREE EXEMPTEDj) a) BEKREFT RVSM-GODKJENT CONFIRM RVSM APPROVEDb) * JA RVSM AFFIRM RVSMc) * NEGATIV RVSM [(tilleggsopplysninger, f.eks. statlig luftfartøy)] NEGATIVE RVSM [(tilleggsopplysninger, f.eks. State Aircraft)]d) KAN IKKE GI KLARERING INN I RVSM-LUFTROM, HOLD [eller GÅ NED TIL, eller STIG TIL] (høyde) UNABLE ISSUE CLEARANCE INTO RVSM AIRSPACE, MAINTAIN [eller DESCEND TO, eller CLIMB TO] (høyde)e) *TURBULENS UMULIGGJØR RVSM UNABLE RVSM DUE TURBULENCEf) *INSTRUMENTFEIL UMULIGGJØR RVSM UNABLE RVSM DUE EQUIPMENTg) RAPPORTER NÅR DU ER I STAND TIL Å GJENOPPTA RVSM REPORT WHEN ABLE TO RESUME RVSMh) BEKREFT AT DU ER I STAND TIL Å GJENOPPTA RVSM CONFIRM ABLE TO RESUME RVSMi) * a) SKIFT DITT KALLESIGNAL TIL (nytt kallesignal) [ INNTIL ANNEN BESKJED MOTTAS ] CHANGE YOUR CALL SIGN TO (nytt kallesignal) [ UNTIL FURTHER ADVISED ]b) GJENOPPTA BRUK AV REISEPLANENS KALLESIGNAL (kallesignal) [ OVER (spesielt punkt) ] REVERT TO FLIGHT PLAN CALL SIGN (kallesignal) [ AT (spesielt punkt) a) TRAFIKK (opplysninger) TRAFFIC (opplysninger)b) INGEN RAPPORTERT TRAFIKK NO REPORTED TRAFFICc) *HOLDER UTKIKK LOOKING OUTd) *TRAFIKK I SIKTE TRAFFIC IN SIGHTe) *INGEN KONTAKT [ årsak ] NEGATIVE CONTACT [ årsak ]f) [ ØVRIG ] TRAFIKK (flygeretning (SYD, VEST etc.)) -GÅENDE (type luftfartøy) (høyde) BEREGNES (eller OVER) (spesielt punkt) KLOKKEN (tid) [ ADDITIONAL ] TRAFFIC (flygeretning (SOUTH, WEST etc.)) BOUND (type luftfartøy) (høyde) ESTIMATED (eller OVER) (spesielt punkt) AT (tid)g) TRAFIKK ER (klassifikasjon) UBEMANNET (UBEMANNEDE) FRIBALLONG(ER) VAR [ eller BEREGNES ] OVER (sted) KLOKKEN (tid) RAPPORTERT I (høyde(r)) [ eller HØYDE UKJENT ] BEVEGER SEG MOT (retning) (eventuelle andre relevante opplysninger) TRAFFIC IS (klassifikasjon) UNMANNED FREE BALLOON(S) WAS (WERE) [ eller ESTIMATED ] OVER (sted) AT (tid) REPORTED AT (høyde(r)) [ eller LEVEL UNKNOWN ] MOVING (retning) (eventuelle andre relevante opplysninger) a) [ BAKKE ] VIND (retning) GRADER (styrke) KNOP [ SURFACE ] WIND (retning) DEGREES (styrke) KNOTSb) VIND I (høyde/flygenivå) (retning) GRADER (styrke) KNOP WIND AT (høyde/flygenivå) (retning) DEGREES (styrke) KNOTSc) SIKT (avstand) [ retning ] VISIBILITY (avstand) [ retning ]d) RULLEBANESIKT (eller RVR) [ RULLEBANE (nummer) ] (avstand) RUNWAY VISUAL RANGE (eller RVR) [ RUNWAY (nummer) ] (avstand)e) RULLEBANESIKT (eller RVR) RULLEBANE (nummer) IKKE TILGJENGELIG (eller IKKE RAPPORTERT) RUNWAY VISUAL RANGE (eller RVR) RUNWAY (nummer) NOT AVAILABLE (eller NOT REPORTED)f) RULLEBANESIKT (eller RVR) [ RULLEBANE (nummer) ] (første posisjon) (avstand), (annen posisjon) (avstand), (tredje posisjon) (avstand) RUNWAY VISUAL RANGE (eller RVR) [ RUNWAY (nummer) ] (første posisjon) (avstand), (annen posisjon) (avstand), (tredje posisjon) (avstand)g) RULLEBANESIKT (eller RVR) [ RULLEBANE (nummer) ] (første posisjon) (avstand), (annen posisjon) IKKE TILGJENGELIG, (tredje posisjon) (avstand) RUNWAY VISUAL RANGE (eller RVR) [ RUNWAY (nummer) ] (første posisjon) (avstand), (annen posisjon) NOT AVAILABLE, (tredje posisjon) (avstand)h) AKTUELT VÆR (detaljer) PRESENT WEATHER (detaljer)i) SKYER (mengde [ type ] og høyde) (eller KLAR HIMMEL) (eller INGEN SKYER AV BETYDNING) CLOUD (mengde [ type ] og høyde) (eller SKY CLEAR)(eller NO SIGNIFICANT CLOUDS)j) CAVOK CAVOKk) TEMPERATUR [ MINUS ] (tall) og/eller DUGGPUNKT [ MINUS ] (tall) TEMPERATURE [ MINUS ] (tall) og/eller DEWPOINT [ MINUS ] (tall)l) QNH (tall) [ HEKTOPASCAL ] QNH (tall) [ HECTOPASCALS ]m) QFE (tall) [ HEKTOPASCAL ] QFE (tall) [ HECTOPASCALS ]n) (flytype) RAPPORTERTE (beskrivelse) ISING (eller TURBULENS) [ I SKYER ] (område) (tidspunkt) (flytype) REPORTED (beskrivelse) ICING (eller TURBULENCE) [ IN CLOUDS ] (område) (tidspunkt)o) RAPPORTER FLYGEFORHOLD REPORT FLIGHT CONDITIONSp) VINDSKJÆR VARSLET WIND SHEAR FORECASTq) VINDSKJÆR VARSLET OG RAPPORTERT WIND SHEAR FORECAST AND REPORTEDr) a) NESTE MELDING VED (spesielt punkt) NEXT REPORT AT (spesielt punkt)b) SLØYF POSISJONSMELDINGER [ INNTIL (spesifisering) ] OMIT POSITION REPORTS [ UNTIL (spesifisering) ]c) a) RAPPORTER PASSERING AV (spesielt punkt) REPORT PASSING (spesielt punkt)b) RAPPORTER (avstand) FRA (navn på DME-stasjon) DME (eller spesielt punkt) REPORT (avstand) FROM (navn på DME-stasjon) DME (eller spesielt punkt)c) RAPPORTER PASSERING (tre sifre) RADIAL (navn på VOR-stasjon) VOR REPORT PASSING (tre sifre) RADIAL (navn på VOR-stasjon) VORd) RAPPORTER AVSTAND FRA (spesielt punkt) REPORT DISTANCE FROM (spesielt punkt)e) RAPPORTER AVSTAND FRA (navn på DME-stasjon) DME REPORT DISTANCE FROM (navn på DME-stasjon) a) [ (sted) ] RULLEBANEFORHOLD RULLEBANE (nummer) (baneforhold) [ (sted) ] RUNWAY SURFACE CONDITIONS RUNWAY (nummer) (baneforhold)b) [ (sted) ] RULLEBANEFORHOLD RULLEBANE (nummer) IKKE GYLDIG [ (sted) ] RUNWAY SURFACE CONDITIONS RUNWAY (nummer) NOT CURRENTc) LANDINGSBANE (forhold) LANDING SURFACE (forhold)d) ADVARSEL ARBEID VED (eller PÅ) (sted) CAUTION CONSTRUCTION WORK (sted)e) ADVARSEL (angi årsak) PÅ HØYRE (eller VENSTRE) (eller BEGGE SIDE(R)) AV RULLEBANE [ nummer ] CAUTION (angi årsak) RIGHT (eller LEFT) (eller BOTH SIDES) OF RUNWAY [ nummer ]f) ADVARSEL ARBEID PÅGÅR (eller HINDRINGER) (sted og nødvendige råd) CAUTION WORK IN PROGRESS (eller OBSTRUCTION) (sted og nødvendige råd)g) RULLEBANERAPPORT KLOKKEN (observasjonstid) RULLEBANE (nummer) (type belegg (snø, is etc.)) OPP TIL (beleggets dybde) MILLIMETER. BREMSEEFFEKT GOD (eller MIDDELS TIL GOD, eller MIDDELS, eller MIDDELS TIL DÅRLIG eller DÅRLIG eller UPÅLITELIG) [ og/eller BREMSE KOEFFISIENT (måleutstyr og sifre) ] RUNWAY REPORT AT (observasjonstid) RUNWAY (nummer) (type belegg (snø, is etc.)) UP TO (beleggets dybde) MILLIMETERS. BRAKING ACTION GOOD (eller MEDIUM TO GOOD, eller MEDIUM, eller MEDIUM TO POOR, eller POOR eller UNRELIABLE) [ og/eller BRAKING COEFFICIENT (måleutstyr og sifre) ]h) BREMSEEFFEKT RAPPORTERT AV (luftfartøyets type) KLOKKEN (tid) GOD (eller MIDDELS, eller DÅRLIG) BRAKING ACTION REPORTED BY (luftfartøyets type) AT (tid) GOOD (eller MEDIUM, eller POOR)i) BREMSEEFFEKT [ (sted) ] (måleutstyr) RULLEBANE (nummer) TEMPERATUR [ MINUS ] (tall) VAR (avlesning) KLOKKEN (tid) BRAKING ACTION [ (sted) ] (måleutstyr) RUNWAY (nummer) TEMPERATURE [ MINUS ] (tall) WAS (avlesning) AT (tid)j) RULLEBANE (eller TAKSEBANE) (nummer) VÅT [ eller FUKTIG, VANNDAMMER, OVERFLOMMET (dybde), eller RYDDET FOR SNØ (lengde og bredde), eller PREPARERT, eller DEKKET MED FLEKKER AV TØRR SNØ (eller VÅT SNØ, eller KOMPAKT SNØDEKKE, eller SNØSLAPS, eller FROSSET SNØSLAPS, eller IS, eller IS UNDER, eller IS OG SNØ, eller SNØDRIVER, eller FROSNE HJULSPOR OG KANTER) ] RUNWAY (eller TAXIWAY) (nummer) WET [ eller DAMP, WATER PATCHES, FLOODED (dybde), eller SNOW REMOVED (lengde og bredde), eller TREATED, eller COVERED WITH PATCHES OF DRY SNOW (eller WET SNOW, eller COMPACTED SNOW, eller SLUSH, eller FROZEN SLUSH, eller ICE, eller ICE UNDERNEATH, eller ICE AND SNOW, eller SNOWDRIFTS, eller FROZEN RUTS AND RIDGES) ]k) TÅRNET OBSERVERER (opplysninger om vær) TOWER OBSERVES (opplysninger om vær)l) FLYGER RAPPORTERER (opplysninger om vær) PILOT REPORTS (opplysninger om vær) a) (spesifisering av visuelt eller ikke-visuelt hjelpemiddel) RULLEBANE (nummer) (beskrivelse av feil og mangler) (spesifisering av visuelt eller ikke-visuelt hjelpemiddel) RUNWAY (nummer) (beskrivelse av feil og mangler)b) (type) LYS (ubrukbarhet) (type) LIGHTING (ubrukbarhet)c) GBAS/SBAS/MLS/ILS KATEGORI (kategori) (status på brukbarhet) GBAS/SBAS/MLS/ILS KATEGORI (kategori) (status på brukbarhet)d) TAKSEBANELYS (beskrivelse av feil og mangler) TAXIWAY LIGHTING (beskrivelse av feil og mangler)e) (type visuelt glidebaneanlegg) RULLEBANE (nummer) (beskrivelse av feil og mangler) (type visuelt glidebaneanlegg) RUNWAY (nummer) (beskrivelse av feil og mangler) a) GNSS RAPPORTERT UPÅLITELIG (eller GNSS KAN VÆRE UTILGJENGELIG [GRUNNET INTERFERENS]) b) GNSS REPORTED UNRELIABLE (eller GNSS MAY NOT BE AVAILABLE [DUE TO INTERFERENCE]) i) I NÆRHETEN AV (sted) (radius) [MELLOM (høyder)], eller i) IN THE VICINITY OF (sted) (radius) [BETWEEN (høyder)], ellerii) I OMRÅDET (beskrivelse) (eller I (navn) FIR/AOR) [MELLOM (høyder)] ii) IN THE AREA OF (beskrivelse) (eller IN (navn) FIR/AOR) [BETWEEN (høyder)] b) GRUNNLEGGENDE GNSS (eller SBAS, eller GBAS) UTILGJENGELIG FOR (angi operasjon) [FRA (tid) TIL (tid) (eller INNTIL NÆRMERE BESKJED GIS)] BASIC GNSS (eller SBAS, eller GBAS) UNAVAILABLE FOR (angi operasjon) [FROM (tid) TO (tid) (eller UNTIL FURTHER NOTICE)]c) * GRUNNLEGGENDE GNSS UTILGJENGELIG [GRUNNET (årsak, f.eks. TAP AV RAIM eller RAIM VARSEL)] BASIC GNSS UNAVAILABLE [DUE TO (årsak, f.eks. LOSS OF RAIM eller RAIM ALERT)]d) * GBAS (eller SBAS) UTILGJENGELIG GBAS (eller SBAS) a) RNP (angi type) (eller RNAV) IKKE MULIG [PÅ GRUNN AV (grunn, f.eks. TAP AV RAIM eller RAIM VARSEL)] UNABLE RNP (angi type) (eller RNAV) [DUE TO (grunn, f.eks. LOSS OF RAIM eller RAIM ALERT) a) (enhetens navn) KLARERER (luftfartøyets kallesignal) (enhetens navn) CLEARS (luftfartøyets kallesignal)b) (luftfartøyets kallesignal) KLARERT TIL (luftfartøyets kallesignal) CLEARED TO c) REKLARERT (endrede detaljer vedrørende klareringen) [ RESTEN AV KLARERINGEN UENDRET ] RECLEARED (endrede detaljer vedrørende klareringen) [ REST OF CLEARANCE UNCHANGED ]d) REKLARERT (endret del av ruten) TIL (spesielt punkt på den opprinnelige rute) [ RESTEN AV KLARERINGEN UENDRET ] RECLEARED (endret del av ruten) TO (spesielt punkt på den opprinnelige rute) [ REST OF CLEARANCE UNCHANGED ]e) KLARERING KAN IKKE GIS (forklaring) UNABLE TO CLEAR (forklaring)f) KLARERING KAN IKKE GIS. DU ER UTENFOR TIDSGRENSENE FOR DEN TILDELTE KALKULERTE AVGANGSTID [ SOM ER ANGITT I DIN SLOTTILDELINGSMELDING/SLOTREVISJONSMELDING ] SOM ER (klokkeslett) UNABLE TO CLEAR. YOU ARE OUTSIDE THE TIME LIMITS OF THE ALLOCATED CALCULATED TAKE-OFF TIME [ IN YOUR SAM/SRM - SLOT ALLOCATION MESSAGE/SLOT REVISION MESSAGE ] WHICH IS (klokkeslett)g) FLY INN I KONTROLLERT LUFTROM (eller KONTROLLSONE) [ VIA (spesielt punkt eller rute) ] I (høyde) [ KLOKKEN (tid) ] ENTER CONTROLLED AIRSPACE (eller CONTROL ZONE) [ VIA (spesielt punkt eller rute) ] AT (høyde) [ AT (tid) ]h) FORLAT KONTROLLERT LUFTROM (eller KONTROLLSONE) [ VIA (spesielt punkt eller rute) ] I (høyde) (eller UNDER STIGNING, eller UNDER NEDSTIGNING) LEAVE CONTROLLED AIRSPACE (eller CONTOL ZONE) [ VIA (spesielt punkt eller rute) ] AT (høyde) (eller CLIMBING, eller DESCENDING)i) FLY INN I (spesifisering) VED (spesielt punkt) I (høyde) [ KLOKKEN (tid) ] JOIN (spesifisering) AT (spesielt punkt) AT (høyde) [ AT (tid) a) FRA (sted) TIL (sted) FROM (sted) TO (sted)b) TIL (sted), etterfulgt om nødvendig av: TO (sted), etterfulgt om nødvendig av:i) DIREKTE -DIRECTii) VIA (rute og/eller spesielle punkter) -VIA (rute og/eller spesielle punkter)iii) VIA PLANLAGT RUTE -VIA FLIGHT PLANNED ROUTEiv) VIA EN BUE (avstand) DME (retning) AV (navn på DME-stasjon) DME -VIA (avstand) DME ARC (retning) OF (navn på DME-stasjon) DMEc) (rute) IKKE TILGJENGELIG PÅ GRUNN AV (årsak) ALTERNATIV [ ER ] ER (ruter) MELD FRA (rute) NOT AVAILABLE DUE (årsak) ALTERNATIVE [ S ] IS/ARE (ruter) a) HOLD (høyde) [ TIL (spesielt punkt) ] MAINTAIN (høyde) [ TO (spesielt punkt) ]b) HOLD (høyde) TIL PASSERING AV (spesielt punkt) MAINTAIN (høyde) UNTIL PASSING (spesielt punkt)c) HOLD (høyde) I (minutter) ETTER PASSERING AV (spesielt punkt) MAINTAIN (høyde) UNTIL (minutter) AFTER PASSING (spesielt punkt)d) HOLD (høyde) TIL KLOKKEN (tid) MAINTAIN (høyde) UNTIL (tid) e) HOLD (høyde) TIL UNDERRETTET AV (navn på enhet) MAINTAIN (høyde) UNTIL ADVISED BY (navn på enhet)f) HOLD (høyde) INNTIL VIDERE MAINTAIN (høyde) UNTIL FURTHER ADVISEDg) HOLD (høyde) INNENFOR KONTROLLERT LUFTROM MAINTAIN (høyde) WHILE IN CONTROLLED AIRSPACEh) HOLD HØYDESJIKT (høyde) TIL (høyde) MAINTAIN BLOCK (høyde) TO (høyde) a) KRYSS (spesielt punkt) I (eller OVER eller LAVERE ENN) (høyde) CROSS (spesielt punkt) AT (eller ABOVE eller BELOW) (høyde)b) KRYSS (spesielt punkt) KLOKKEN (tid) ELLER SENERE (eller FØR) I (høyde) CROSS (spesielt punkt) AT (tid) OR LATER (eller BEFORE) AT (høyde)c) ANVEND MARSJSTIGNING MELLOM (høyder) (eller OVER (høyde)) CRUISE CLIMB BETWEEN (høyder) (eller ABOVE (høyde))d) KRYSS (avstand) DME [(retning)] AV (navn på DME-stasjon) (eller (avstand) [(retning)] AV (spesielt punkt)) I (eller OVER eller LAVERE ENN) (høyde) CROSS (avstand) DME [(retning)] OF (navn på DME-stasjon) (eller (avstand) [(retning)] OF (spesielt punkt)) AT (eller ABOVE eller BELOW) (høyde) a) *NØDNEDSTIGNING (hensikter) EMERGENCY DESCENT (hensikter)b) VIKTIG MELDING ALLE FLY I NÆRHETEN AV [ eller VED ] (spesielt punkt eller sted) NØDNEDSTIGNING PÅGÅR FRA (høyde) (etterfulgt som nødvendig av konkrete instruksjoner, klareringer, trafikkinformasjon etc.) ATTENTION ALL AIRCRAFT IN THE VICINITY OF [ eller AT ] (spesielt punkt eller sted) EMERGENCY DESCENT IN PROGRESS FROM (høyde) (etterfulgt som nødvendig av konkrete instruksjoner, klareringer, trafikkinformasjon etc.) a) KLARERING KAN VENTES KLOKKEN (tid) EXPECT CLEARANCE AT (tid) a) KRYSS (spesielt punkt) KLOKKEN (tid) [ ELLER SENERE (eller ELLER TIDLIGERE) ] CROSS (spesielt punkt) AT (tid) [ OR LATER (eller OR BEFORE) ]b) MELD FRA HVIS MULIG Å KRYSSE (spesielt punkt) KLOKKEN (tid) [ eller I (høyde) ] ADVISE IF ABLE TO CROSS (spesielt punkt) AT (tid eller høyde)c) HOLD MACH (mach-nummer) [ ELLER HØYERE (eller ELLER LAVERE) ] [ INNTIL (spesielt punkt) ] MAINTAIN MACH (mach-nummer) [ OR GREATER (eller OR LESS) ] [ UNTIL (spesielt punkt) ]d) IKKE OVERSKRID (mach-nummer) DO NOT EXCEED (mach-nummer) 2.2.8 Instruksjoner vedrørende flyging av (forskjøvet) a) MELD FRA OM MULIG Å FLY PARALLELT FORSKJØVET TREKK ADVISE IF ABLE TO PROCEED PARALLELL OFFSETb) FLY FORSKJØVET TREKK (avstand) TIL HØYRE/VENSTRE FOR (rute) (trekk) [ SENTERLINJE ] [ VED (spesielt punkt) ] [ KLOKKEN (tid) ] [ INNTIL (spesielt punkt eller tid) ] PROCEED OFFSET (avstand) RIGHT/LEFT OF (rute) (trekk) [ CENTRE LINE ] [ AT (spesielt punkt eller tid) ] [ UNTIL (spesielt punkt eller tid) ]c) KANSELLER FORSKJØVET TREKK (instruksjoner for å slutte seg til klarert flygerute eller annen informasjon) CANCEL OFFSET (instruksjoner for å slutte seg til klarert flygerute eller annen informasjon) a) [ ETTER AVGANG ] SVING HØYRE (eller VENSTRE) TIL KURS (tre sifre) (eller FORTSETT PÅ KURS (magnetisk retning på rullebanen)) (eller TREKK FORLENGET SENTERLINJE) TIL (høyde eller spesielt punkt) [ (andre instruksjoner som nødvendig) ] [ AFTER DEPARTURE ] TURN RIGHT (eller LEFT) HEADING (tre sifre) (eller CONTINUE ON HEADING (magnetisk retning på rullebanen)) (eller TRACK EXTENDED CENTRE LINE) TO (høyde eller spesielt punkt) [ (andre instruksjoner som nødvendig) ]b) ETTER Å HA NÅDD (eller PASSERING AV) (høyde eller spesielt punkt) (instruksjoner) AFTER REACHING (eller PASSING) (høyde eller spesielt punkt) (instruksjoner)c) SVING HØYRE (eller VENSTRE) TIL KURS (tre sifre) TIL (høyde) [ FOR Å AVSKJÆRE (trekk, rute, luftled etc.) ] TURN RIGHT (eller LEFT) HEADING (tre sifre) TO (høyde) [ TO INTERCEPT (trekk, rute, luftled etc.) ]d) (navn og nummer på standard utflygingsrute) UTFLYGING (navn og nummer på standard utflygingsrute) DEPARTUREe) TREKK (tre sifre) GRADER [ MAGNETISK (eller RETTVISENDE) ] TIL (eller FRA) (spesielt punkt) INNTIL (tid, eller DU KOMMER TIL (fiks eller spesielt punkt eller høyde)) (FØR DU FORTSETTER PÅ RUTEN) TRACK (tre sifre) DEGREES [ MAGNETIC (eller TRUE) ] TO (eller FROM) (spesielt punkt) UNTIL (tid, eller REACHING (fiks eller spesielt punkt eller høyde)) [ BEFORE PROCEEDING ON COURSE ]f) KLARERT VIA (benevnelse på utflygingsrute) CLEARED VIA (benevnelse på utflygingsrute) a) KLARERT (eller FORTSETT) VIA (benevnelse på innflygingsrute) CLEARED (eller PROCEED) VIA (benevnelse på innflygingsrute)b) KLARERT TIL (klareringsgrense) VIA (benevnelse på innflygingsrute) CLEARED TO (klareringsgrense) VIA (benevnelse på innflygingsrute)c) KLARERT (eller FORTSETT) VIA (detaljer om rute som skal følges) CLEARED (eller PROCEED) VIA (detaljer om rute som skal følges)d) KLARERT (type innflyging) INNFLYGING [ RULLEBANE (nummer) ] CLEARED (type innflyging) APPROACH [ RUNWAY (nummer) ]e) KLARERT (type innflyging) INNFLYGING RULLEBANE (nummer) FULGT AV SIRKLING TIL RULLEBANE (nummer) CLEARED (type innflyging) APPROACH RUNWAY (nummer) FOLLOWED BY CIRCLING TO RUNWAY (nummer)f) KLARERT INNFLYGING [ RULLEBANE (nummer) ] CLEARED APPROACH [ RUNWAY (nummer) ]g) BEGYNN INNFLYGING KLOKKEN (tid) COMMENCE APPROACH AT (tid)h) *BER OM DIREKTE [ (type innflyging) ] INNFLYGING [ RULLEBANE (nummer) ] REQUEST STRAIGHT-IN [ (type innflyging) ] APPROACH [ RUNWAY (nummer) ]i) KLARERT DIREKTE [ (type innflyging) ] INNFLYGING [ RULLEBANE (nummer) ] CLEARED STRAIGHT-IN [ (type innflyging) ] APPROACH [ RUNWAY (nummer) ]j) RAPPORTER VISUELL REPORT VISUALk) RAPPORTER RULLEBANE [ -LYS ] I SIKTE REPORT RUNWAY [ LIGHTS ] IN SIGHTl) *BER OM VISUELL INNFLYGING REQUEST VISUAL APPROACHm) KLARERT VISUELL INNFLYGING RULLEBANE (nummer) (eventuelle restriksjoner) CLEARED VISUAL APPROACH RUNWAY (nummer) (eventuelle restriksjoner)n) RAPPORTER (FLY-) PLASSEN I SIKTE REPORT FIELD IN SIGHTo) RAPPORTER (spesielt punkt) [ UTGÅENDE, eller INNKOMMENDE ] REPORT (spesielt punkt) [ OUTBOUND, eller INBOUND ]p) RAPPORTER NÅR DU STARTER PROSEDYRESVING REPORT COMMENCING PROCEDURE TURNq) RAPPORTER (spesielt punkt) VED START AV HØYRE (eller VENSTRE) UTGÅENDE SVING REPORT (spesielt punkt) STARTING RIGHT (eller LEFT) OUTBOUND TURNr) *BER OM NEDSTIGNING UNDER VFR-FORHOLD REQUEST VMC DESCENTs) OPPRETTHOLD EGEN ATSKILLELSE MAINTAIN OWN SEPARATIONt) OPPRETTHOLD VFR-FORHOLD MAINTAIN VMCu) ER DU KJENT MED (benevnelse på innflygingsfremgangsmåte) INNFLYGING ARE YOU FAMILIAR WITH (benevnelse på innflygingsfremgangsmåte) APPROACH PROCEDUREv) *BER OM (type innflyging) INNFLYGING [ RULLEBANE (nummer) ] REQUEST (type innflyging) APPROACH [ RUNWAY (nummer) ]w) *BER OM (MLS/RNAV rutebetegnelse i klarspråk) REQUEST (MLS/RNAV rutebetegnelse i klarspråk)x) KLARERT (MLS/RNAV rutebetegnelse i klarspråk) CLEARED (MLS/RNAV rutebetegnelse i klarspråk) For luftfartøy som ikke er P-RNAV sertifisert, men som skal lande på en flyplass som har implementert P-RNAV prosedyrer, skal følgende fraseologi benyttes: a) VENT VISUELT [ OVER ] (posisjon), (eller MELLOM (to fremtredende landemerker)) HOLD VISUAL [ OVER ] (posisjon), (eller BETWEEN (to fremtredende landemerker))b) KLARERT (eller FORTSETT) TIL (spesielt punkt, navn på hjelpemiddel eller fiks) [ HOLD (eller STIG eller GÅ NED TIL) (høyde) ] VENT [ (retning) ] SOM KUNNGJORT INNFLYGINGSKLARERING (eller VIDERE KLARERING) KAN VENTES KLOKKEN (tid) CLEARED (eller PROCEED) TO (spesielt punkt, navn på hjelpemiddel eller fiks) [ MAINTAIN (eller CLIMB eller DESCEND TO) ] (høyde) HOLD [ (retning) ] AS PUBLISHED EXPECT APPROACH CLEARANCE (eller FURTHER CLEARANCE) AT (tid)c) *BER OM VENTEINSTRUKSJONER REQUEST HOLDING INSTRUCTIONS d) KLARERT (eller FORTSETT) TIL (spesielt punkt, navn på hjelpemiddel eller fiks) [ HOLD (eller STIG eller GÅ NED TIL) (høyde) ] VENT [ (retning) ] [ (angitt) RADIAL, KURS, INNKOMMENDE TREKK (tre sifre) GRADER ] [ HØYRE- (eller VENSTRE-) HÅNDS MØNSTER ] [ UTGÅENDE TID (antall) MINUTTER ] INNFLYGINGSKLARERING (eller VIDERE KLARERING) KAN VENTES KLOKKEN (tid) (tilleggsinstruksjoner, hvis nødvendig) CLEARED (eller PROCEED) TO (spesielt punkt, navn på hjelpemiddel eller fiks) [ MAINTAIN (eller CLIMB eller DESCEND TO) (høyde) ] HOLD [ (retning) ] [ (angitt) RADIAL, COURSE, INBOUND TRACK (tre sifre) DEGREES ] [ RIGHT (eller LEFT) HAND PATTERN ] [ OUTBOUND TIME (antall) MINUTES ] EXPECT APPROACH CLEARANCE (eller FURTHER CLEARANCE) AT (tid) (tilleggsinstruksjoner, hvis nødvendig)e) KLARERT TIL (tre sifre) RADIALEN AV (navn på hjelpemiddel) VOR VED (avstand) DME FIKS [ HOLD (eller STIG eller GÅ NED TIL) (høyde) ] VENT [ (retning) ] [ HØYRE- (eller VENSTRE-) HÅNDS MØNSTER ] [ UTGÅENDE TID (antall) MINUTTER ] INNFLYGINGSKLARERING (eller VIDERE KLARERING) KAN VENTES KLOKKEN (tid) (tilleggsinstruksjoner, hvis nødvendig) CLEARED TO THE (tre sifre) RADIAL OF THE (navn på hjelpemiddel) VOR AT (avstand) DME FIX [ MAINTAIN (eller CLIMB eller DESCEND TO) (høyde) ] HOLD [ (retning) ] [ RIGHT (eller LEFT) HAND PATTERN ] [ OUTBOUND TIME (antall) MINUTES ] EXPECT APPROACH CLEARANCE (eller FURTHER CLEARANCE) AT (tid) (tilleggsinstruksjoner, hvis nødvendig)f) KLARERT TIL (tre sifre) RADIALEN AV (navn på hjelpemiddel) VOR VED (avstand) DME FIKS [ HOLD (eller STIG eller GÅ NED TIL) (høyde) ] VENT MELLOM (avstand) OG (avstand) DME [ HØYRE- (eller VENSTRE-) HÅNDS MØNSTER ] INNFLYGINGSKLARERING (eller VIDERE KLARERING) KAN VENTES KLOKKEN (tid) (tilleggsinstruksjoner, hvis nødvendig) CLEARED TO THE (tre sifre) RADIAL OF THE (navn på hjelpemiddel) VOR AT (avstand) DME FIKS [ MAINTAIN (eller CLIMB eller DESCEND TO) (høyde) ] HOLD BETWEEN (avstand) AND (avstand) DME [ RIGHT (eller LEFT) HAND PATTERN ] EXPECT APPROACH CLEARANCE (eller FURTHER CLEARANCE) AT (tid) (tilleggsinstruksjoner, hvis nødvendig) a) INGEN FORSINKELSE VENTET NO DELAY EXPECTEDb) ANTATT INNFLYGINGSTID (tid) EXPECTED APPROACH TIME (tid)c) REVIDERT ANTATT INNFLYGINGSTID (tid) REVISED EXPECTED APPROACH TIME (tid)d) FORSINKELSE IKKE AVGJORT (årsak) DELAY NOT DETERMINED (årsak) a) BEKREFT VED UTSLAG MED BALANSEROR (eller SIDEROR) ACKNOWLEDGE BY MOVING AILERONS (eller RUDDER)b) BEKREFT VED VAGGING MED VINGENE ACKNOWLEDGE BY ROCKING WINGSc) 2.4.3 Anmodning om korrekt tid og/eller opplysninger om flyplassen i forbindelse med avgang. a) *BER OM KORREKT TID REQUEST TIME CHECKb) KORREKT TID (klokkeslett) TIME (klokkeslett) c) *BER OM OPPLYSNINGER FOR AVGÅENDE TRAFIKK REQUEST DEPARTURE INFORMATIONd) RULLEBANE (nummer), VIND (retning og hastighet), QNH (eller QFE) (tall) [HEKTOPASCAL], TEMPERATUR [MINUS] (tall), [SIKT (avstand) (eller RULLEBANESIKT) (eller RVR) (avstand)] [KORREKT TID (klokkeslett)] RUNWAY (nummer), WIND (retning og hastighet), QNH (eller QFE) (tall) [HECTOPASCALS], TEMPERATURE [MINUS] (tall), [VISIBILITY (avstand) (eller RUNWAY VISUAL RANGE) (eller RVR) (avstand)] [TIME (klokkeslett) a) *(område der luftfartøyet er plassert) BER OM OPPSTARTING (område der luftfartøyet er plassert) REQUEST START UPb) *(område der luftfartøyet er plassert) BER OM OPPSTARTING, INFORMASJON (kodebokstav for mottatt ATIS-utsendelse) (område der luftfartøyet er plassert) REQUEST START UP, INFORMATION (kodebokstav for mottatt ATIS-utsendelse)c) OPPSTARTING GODKJENT START UP APPROVEDd) FORETA OPPSTARTING KLOKKEN (tid) START UP AT (tid)e) OPPSTARTING KAN VENTES KLOKKEN (tid) EXPECT START UP AT (tid)f) FORETA OPPSTARTING ETTER EGET SKJØNN START UP AT OWN DISCRETIONg) START KAN VENTES KLOKKEN (tid) FORETA OPPSTARTING ETTER EGET SKJØNN EXPECT DEPARTURE AT (tid) START UP AT OWN DISCRETIONh) OPPSTART IKKE TILRÅDELIG PÅ GRUNN AV DIN TILDELTE SLOT SOM ER (klokkeslett) START UP NOT ADVISEABLE DUE TO THE ALLOCATED SLOT (klokkeslett)i) KAN IKKE UTSTEDE (benevnelse på utflygingsrute) UTFLYGINGSRUTE (årsak) UNABLE TO ISSUE (benevnelse på utflygingsrute) DEPARTURE (årsak) a) SLOT (klokkeslett) SLOT (klokkeslett)b) REVIDERT SLOT (klokkeslett) REVISED SLOT (klokkeslett)c) SLOT KANSELLERT, MELD FRA NÅR KLAR SLOT CANCELLED, REPORT READYd) FLYGINGEN ER UTSATT TIL KLOKKEN (klokkeslett) PÅ GRUNN AV (årsak) FLIGHT SUSPENDED UNTIL (klokkeslett) DUE (årsak)e) FLYGINGEN ER UTSATT, NY RULLEBANESIKT (eller RVR) (avstand) FLIGHT SUSPENDED, NEW RUNWAY VISUAL RANGE (eller RVR) (avstand)f) FLYGINGEN ER UTSATT INNTIL VIDERE PÅ GRUNN AV (årsak) FLIGHT SUSPENDED UNTIL FURTHER NOTICE DUE (årsak)g) UTSETTELSE OPPHEVET, MELD FRA NÅR KLAR SUSPENSION CANCELLED, REPORT WHEN READYh) OPPSTART KAN IKKE GODKJENNES PÅ GRUNN AV UTLØPT SLOT. BE OM NY SLOT UNABLE TO APPROVE START UP DUE SLOT EXPIRED. REQUEST A NEW SLOTi) OPPSTART KAN IKKE GODKJENNES PÅ GRUNN AV SLOT KLOKKEN (klokkeslett). BE OM OPPSTART KLOKKEN (klokkeslett) UNABLE TO APPROVE START UP DUE SLOT (klokkeslett). REQUEST START UP AT (klokkeslett) 2.4.5 Fremgangsmåter ved rygging (push back) a) *(område der luftfartøyet er plassert) BER OM RYGGING (område der luftfartøyet er plassert) REQUEST PUSH BACKb) RYGGING TILLATT PUSH BACK APPROVEDc) VENT STANDBYd) RYGG ETTER EGET SKJØNN PUSH BACK AT OWN DISCRETIONe) REGN MED (antall) MINUTTERS FORSINKELSE PÅ GRUNN AV (årsak) EXPECT (antall) MINUTES DELAY DUE (årsak) a) *(luftfartøyets type) (vingevirvelkategori, hvis «tungt») (område der luftfartøyet er plassert) BER OM TAKSING (hensikter) (luftfartøyets type) (vingevirvelkategori, hvis «tungt») (område der luftfartøyet er plassert) REQUEST TAXI (hensikter)b) *(luftfartøyets type) (vingevirvelkategori, hvis «tungt») (område der luftfartøyet er plassert) (flygeregler) TIL (destinasjonsplass) BER OM TAKSING (hensikter) (luftfartøyets type) (vingevirvelkategori, hvis «tungt») (område der luftfartøyet er plassert) (flygeregler) TO (destinasjonsplass) REQUEST TAXI (hensikter)c) TAKSEKLARERING FOR AVGANG KAN IKKE GIS. DU ER UTENFOR TIDSGRENSENE FOR DEN TILDELTE KALKULERTE AVGANGSTID SOM ER GITT I DIN SLOT (TILDELINGSMELDING/SLOT REVISJONSMELDING). DEN ER (klokkeslett) UNABLE TO ISSUE TAXI CLEARANCE FOR DEPARTURE. YOU ARE OUTSIDE THE LIMITS OF THE ALLOCATED CALCULATED TAKE-OFF TIME IN YOUR SAM/SRM (SLOT ALLOCATION MESSAGE/SLOT REVISION MESSAGE) WHICH IS (klokkeslett)d) TAKS TIL VENTEPOSISJON [ nummer, hvis relevant ] [ RULLEBANE (nummer) ] [ KORREKT TID (klokkeslett) ] TAXI TO HOLDING POSITION [ nummer, hvis relevant ] [ RUNWAY (nummer) ] [ TIME (klokkeslett) ]e) *(luftfartøyets type) (vingevirvelkategori, hvis «tungt») BER OM DETALJERTE TAKSEINSTRUKSJONER (luftfartøyets type) (vingevirvelkategori, hvis «tungt») REQUEST DETAILED TAXI INSTRUCTIONSf) TAKS TIL VENTEPOSISJON [ nummer, hvis relevant ] [ RULLEBANE (nummer) ] VIA (spesifisering av rute som skal følges) [ KORREKT TID (klokkeslett) ] [ VENT KLAR AV RULLEBANE (nummer) ] TAXI TO HOLDING POSITION [ nummer, hvis relevant ] [ RUNWAY (nummer) ] VIA (spesifisering av rute som skal følges) [ TIME (klokkeslett) ] [ HOLD SHORT OF RUNWAY (nummer) ] g) TAKS TIL VENTEPOSISJON (nummer, hvis relevant) (opplysninger som er påkrevet om flyplassen) [ KORREKT TID (klokkeslett) ] TAXI TO HOLDING POSITION [ nummer, hvis relevant ] (opplysninger som er påkrevet om flyplassen) [ TIME (klokkeslett) ]h) TA (eller SVING VED) FØRSTE (eller ANDRE) AVKJØRING TIL VENSTRE (eller HØYRE) TAKE (eller TURN) FIRST (eller SECOND) LEFT (eller RIGHT)i) TAKS VIA (identifisering av taksebane) TAXI VIA (identifisering av taksebane)j) TAKS VIA RULLEBANE (nummer) TAXI VIA RUNWAY (nummer)k) TAKS TIL TERMINALBYGNINGEN (eller annet sted, f.eks. OMRÅDET FOR ALMENFLYGING) [ STAND (nummer) ] TAXI TO TERMINAL (eller annet sted, f.eks. GENERAL AVIATION AREA) [ STAND (nummer) ]l) *BER OM LUFTTAKSING FRA (eller VIA) TIL (sted og rute som nødvendig) REQUEST AIR TAXIING FROM (eller VIA) TO (sted og rute som nødvendig)m) LUFTTAKS TIL (eller VIA) (sted eller rute som nødvendig) [ ADVARSEL (opplysninger om farefulle forhold, taksende luftfartøyer, personer etc.) ] AIR TAXI TO (eller VIA) (sted eller rute som nødvendig) [ CAUTION (opplysninger om farefulle forhold, taksende luftfartøyer, personer etc.) ]n) LUFTTAKS VIA (direkte, som anmodet om, eller spesifisert rute) TIL (sted, helikopterplass, område i bruk, rullebane (i eller ikke i bruk)) UNNGÅ (luftfartøyer eller kjøretøyer eller personer) AIR TAXI VIA (direkte, som anmodet om, eller spesifisert rute) TO (sted, helikopterplass, område i bruk, rullebane (i eller ikke i bruk)) AVOID (luftfartøyer eller kjøretøyer eller personer)o) *BER OM TILBAKEKJØRING REQUEST BACKTRACKp) TILBAKEKJØRING GODKJENT BACKTRACK APPROVEDq) KJØR TILBAKE RULLEBANE (nummer) BACKTRACK RUNWAY (nummer)r) * [ område der luftfartøyet er plassert ] BER OM TAKSING TIL (annet sted på flyplassen) [ område der luftfartøyet er plassert ] REQUEST TAXI TO (annet sted på flyplassen)s) TAKS RETT FOROVER TAXI STRAIGHT AHEADt) TAKS MED FORSIKTIGHET TAXI WITH CAUTIONu) VIK FOR (beskrivelse av annet luftfartøy/opplysninger om dets posisjon) GIVE WAY TO (beskrivelse av annet luftfartøy/opplysninger om dets posisjon)v) *VIKER FOR (trafikk) GIVING WAY TO (trafikk)w) *TRAFIKK (eller type luftfartøy) I SIKTE TRAFFIC (eller type luftfartøy) IN SIGHTx) TAKS INN I VENTEFELTET TAXI INTO HOLDING BAYy) FØLG ETTER (beskrivelse av annet luftfartøy eller kjøretøy) FOLLOW (beskrivelse av annet luftfartøy eller kjøretøy)z) FORLAT RULLEBANEN VACATE RUNWAYaa) *RULLEBANEN FORLATT RUNWAY VACATEDbb) PÅSKYND TAKSINGEN (årsak) EXPEDITE TAXI (årsak)cc) *PÅSKYNDER EXPEDITINGdd) [ ADVARSEL ] SETT NED FARTEN [ årsak ] [ CAUTION ] TAXI SLOWER [ årsak ]ee) * a) VENT (retning) AV (posisjon, rullebanenummer etc.) HOLD (retning) OF (posisjon, rullebanenummer etc.)b) HOLD POSISJONEN HOLD POSITIONc) VENT (avstand) FRA (posisjon) HOLD (avstand) FROM (posisjon)d) VENT KLAR AV (posisjon) HOLD SHORT OF (posisjon)e) *VENTER HOLDINGf) * a) *BER OM KRYSSING AV RULLEBANE (nummer) REQUEST CROSS RUNWAY (nummer)b) KRYSS RULLEBANE (nummer) [ MELD FRA NÅR BANEN ER FORLATT ] CROSS RUNWAY (nummer) [ REPORT VACATED ]c) PÅSKYND KRYSSING AV RULLEBANE (nummer) TRAFIKK (type luftfartøy) (avstand) MIL PÅ SLUTTINNLEGGET EXPEDITE CROSSING RUNWAY (nummer) TRAFFIC (type luftfartøy) (avstand) MILES FINALd) TAKS TIL VENTEPOSISJON [ nummer, hvis relevant ] [ RULLEBANE (nummer) ] VIA (spesifisering av rute som skal følges), [ VENT KLAR AV RULLEBANE (nummer) ] eller [ KRYSS RULLEBANE (nummer) ] TAXI TO HOLDING POSITION [ nummer, hvis relevant ] [ RUNWAY (nummer) ] VIA (spesifisering av rute som skal følges), [ HOLD SHORT OF RUNWAY (nummer) ] eller [ CROSS RUNWAY (nummer) ]e) * a) MELD FRA NÅR FERDIG [ FOR START ] REPORT WHEN READY [ FOR DEPARTURE ]b) ER DU FERDIG [ FOR START ]? ARE YOU READY [ FOR DEPARTURE ]?c) ER DU FERDIG FOR ØYEBLIKKELIG START? ARE YOU READY FOR IMMEDIATE DEPARTURE?d) *FERDIG READYe) VENT [ årsak ] WAIT [ årsak ]f) STILL OPP [ OG VENT ] LINE UP [ AND WAIT ]g) STILL OPP RULLEBANE (nummer) LINE UP RUNWAY (nummer) h) STILL OPP. VÆR FERDIG FOR ØYEBLIKKELIG START LINE UP. BE READY FOR IMMEDIATE DEPARTUREi) (vilkår) STILL OPP (kort gjentagelse av vilkår) (vilkår) LINE UP (kort gjentagelse av vilkår)j) *(vilkår) STILLER OPP (vilkår) LINING UPk) [ DET ER ] KORREKT (eller JEG GJENTAR.... (gjentagelse slik det passer)) [ THAT IS ] CORRECT (eller I SAY AGAIN .... (gjentagelse slik det passer))l) STILL OPP RULLEBANE (nummer) OG VENT NUMMER (nummer) I TRAFIKK. FOREGÅENDE LUFTFARTØY VIL STARTE FRA (posisjon) LINE UP RUNWAY (nummer) AND WAIT NUMBER (nummer) IN TRAFFIC. PRECEDING AIRCRAFT WILL DEPART FROM (posisjon) a) KLARERT AVGANG [ MELD FRA (NÅR) I LUFTEN ] CLEARED FOR TAKE OFF [ REPORT AIRBORNE ]b) RULLEBANE (nummer) KLARERT AVGANG RUNWAY (nummer) CLEARED FOR TAKE OFFc) TA AV ØYEBLIKKELIG ELLER FORLAT RULLEBANEN [ (instruksjoner) ] TAKE OFF IMMEDIATELY OR VACATE RUNWAY [ (instruksjoner) ]d) TA AV ØYEBLIKKELIG ELLER VENT KLAR AV RULLEBANEN TAKE OFF IMMEDIATELY OR HOLD SHORT OF RUNWAYe) HOLD POSISJONEN, AVBRYT AVGANG JEG GJENTAR AVBRYT AVGANG (årsak) HOLD POSITION, CANCEL TAKE-OFF I SAY AGAIN CANCEL TAKE-OFF (årsak)f) *HOLDER HOLDINGg) STOPP ØYEBLIKKELIG [ (gjentagelse av luftfartøyets kallesignal) STOPP ØYEBLIKKELIG ] STOP IMMEDIATELY [ (gjentagelse av luftfartøyets kallesignal) STOP IMMEDIATELY ]h) *STOPPER STOPPINGi) KLARERT AVGANG [ FRA (posisjon) ] (nåværende posisjon, innflygings- eller avgangsområde, rullebanenummer) CLEARED FOR TAKE-OFF [ FROM (posisjon) ] (nåværende posisjon, innflygings- eller avgangsområdet, rullebanenummer)j) *BER OM UTFLYGINGSINSTRUKSJONER REQUEST DEPARTURE INSTRUCTIONSk) ETTER AVGANG SVING TIL HØYRE (eller VENSTRE, eller STIG) (instruksjoner som nødvendig) AFTER DEPARTURE TURN RIGHT (eller LEFT, eller CLIMB) (instruksjoner som nødvendig) a) *BER OM HØYRE- (eller VENSTRE-) SVING REQUEST RIGHT (eller LEFT) TURNb) HØYRE- (eller VENSTRE-) SVING GODKJENT RIGHT (eller LEFT) TURN APPROVEDc) VIL MELDE FRA SENERE OM HØYRE- (eller VENSTRE-) SVING WILL ADVISE LATER FOR RIGHT (eller LEFT) TURNd) MELD FRA I LUFTEN REPORT AIRBORNEe) I LUFTEN (tid) AIRBORNE (tid)f) ETTER PASSERING AV (høyde) (instruksjoner) AFTER PASSING (høyde) (instruksjoner)g) FORTSETT PÅ KURS (magnetisk retning på rullebanen) (instruksjoner) CONTINUE ON HEADING (magnetisk retning på rullebanen) (instruksjoner)h) TREKK FORLENGET SENTERLINJE (instruksjoner) TRACK EXTENDED CENTRE LINE (instruksjoner)i) STIG RETT FREM (instruksjoner) CLIMB STRAIGHT AHEAD (instruksjoner) a) * [ luftfartøyets type ] (posisjon) (høyde) VIL LANDE [ luftfartøyets type ] (posisjon) (høyde) FOR LANDINGb) KOM PÅ (posisjon i landingsrunden) (rullebanenummer) [ BAKKE] VIND (retning og styrke) [ TEMPERATUR [ MINUS ] (tall) ] QNH (eller, på anmodning QFE) (tall) [ HEKTOPASCAL ] [ TRAFIKK (detaljer) ] JOIN (posisjon i landingsrunden) (rullebanenummer) [ SURFACE ] WIND (retning og styrke) [ TEMPERATURE [ MINUS ] (tall) ] QNH (eller, på anmodning QFE) (tall) [ HECTOPASCALS ] [ TRAFFIC (detaljer) ]c) GJØR DIREKTE INNFLYGING, RULLEBANE (nummer) [ BAKKE- ] VIND (retning og styrke) [ TEMPERATUR [ MINUS ] (tall) ] QNH (eller, på anmodning QFE) (tall) [ HEKTOPASCAL ] [ TRAFIKK (detaljer) ] MAKE STRAIGHT IN APPROACH, RUNWAY (nummer) [ SURFACE ] WIND (retning og styrke) [ TEMPERATURE [ MINUS ] (tall) ] QNH (eller, på anmodning QFE) (tall) [ HECTOPASCALS ] [ TRAFFIC (detaljer) ]d) KOM PÅ HØYRE (posisjon i landingsrunden) (rullebanenummer) [ BAKKE- ] VIND (retning og styrke) [ TEMPERATUR [ MINUS ] (tall) ] QNH (eller, på anmodning QFE) (tall) [ HEKTOPASCAL ] [ TRAFIKK (detaljer) ] JOIN RIGHT HAND (posisjon i landingsrunden) (rullebanenummer) [ SURFACE ] WIND (retning og styrke) [ TEMPERATURE [ MINUS ] (tall) ] QNH (eller, på anmodning QFE) (tall) [ HECTOPASCALS ] [ TRAFFIC (detaljer) ]e) *(luftfartøyets type) (posisjon) (høyde) INFORMASJON, (kodebokstav for mottatt ATIS-utsendelse) VIL LANDE (luftfartøyets type) (posisjon) (høyde) INFORMATION (kodebokstav for mottatt ATIS-utsendelse) FOR LANDINGf) KOM PÅ (posisjon i landingsrunden) [ RULLEBANE (nummer) ] QNH (eller, på anmodning QFE) (tall) [ HEKTOPASCAL ] [ TRAFIKK (detaljer) ] JOIN (posisjon i landingsrunden) [ RUNWAY (nummer) ] QNH (eller, på anmodning QFE) (tall) [ HECTOPASCALS ] [ TRAFFIC (detaljer) a) *(posisjon i landingsrunden f.eks. PÅ MEDVINDSLEGG/PÅ SLUTTINNLEGG) (posisjon i landingsrunden f.eks. DOWNWIND/FINAL)b) NUMMER (nummer i trafikken) FØLG ETTER (type luftfartøy og posisjon) [ tilleggsinstruksjoner om nødvendig ] NUMBER (nummer i trafikken) FOLLOW (type luftfartøy og posisjon) a) GJØR KORT INNFLYGING MAKE SHORT APPROACHb) GJØR LANG INNFLYGING (eller FORLENG MEDVINDSLEGG) MAKE LONG APPROACH (eller EXTEND DOWNWIND)c) MELD FRA PÅ «BASE»-LEGG (eller SLUTTINNLEGG eller LANGT SLUTTINNLEGG) REPORT BASE (eller FINAL eller LONG FINAL)d) a) KLARERT LANDING CLEARED TO LANDb) RULLEBANE (nummer) KLARERT LANDING RUNWAY (nummer) CLEARED TO LANDc) KLARERT «TOUCH AND GO» CLEARED TOUCH AND GOd) GJØR FULL STOPP MAKE FULL STOPe) *BER OM LAV INNFLYGING (årsak) REQUEST LOW APPROACH (årsak)f) KLARERT LAV INNFLYGING [ RULLEBANE (nummer) ] [ (høyderestriksjoner om nødvendig) («gå-rundt»-instruksjoner) ] CLEARED LOW APPROACH [ RUNWAY (nummer) ] [ (høyderestriksjoner om nødvendig) («gå-rundt»-instruksjoner) ] g) *BER OM LAV PASSERING (årsak) REQUEST LOW PASS (årsak)h) KLARERT LAV PASSERING (restriksjoner og instruksjoner som nødvendig) CLEARED LOW PASS (restriksjoner og instruksjoner som nødvendig)i) *BER OM DIREKTE INNFLYGING (eller INNFLYGING MED SIRKLING) TIL VENSTRE eller HØYRE) TIL (sted) REQUEST STRAIGHT-IN (eller CIRCLING) APPROACH, LEFT (eller RIGHT) TURN TO (sted)j) GJØR DIREKTE INNFLYGING (eller INNFLYGING MED SIRKLING, VENSTRE(eller HØYRE-) SVING TIL (sted, rullebane, taksebane, sluttinnlegg, avgangsområde)) [ (betegnelse på innflygingsrute) ARRIVAL ] . [ VENT KLAR AV (rullebane i bruk, forlenget senterlinje etc.) ] . [ BLI VÆRENDE (retning eller avstand) FRA (rullebane, senterlinje, annet helikopter eller luftfartøy) ] . [ ADVARSEL (kraftlinje, ubelyste hindringer, vingevirvler etc.) ] . KLARERT LANDING MAKE STRAIGHT-IN APPROACH (eller CIRCLING APPROACH, LEFT (eller RIGHT) TURN TO (sted, rullebane, taksebane, sluttinnlegg, avgangsområde)) [ (betegnelse på innflygingsrute) ARRIVAL) ] . [ HOLD SHORT OF (rullebane i bruk, forlenget senterlinje etc.) ] . [ REMAIN (retning eller avstand) FROM (rullebane, senterlinje, annet helikopter eller luftfartøy) ] . [ ADVARSEL (kraftlinje, ubelyste hindringer, vingevirvler etc.) ] . a) FLY RUNDT (FLY-) PLASSEN CIRCLE THE AERODROMEb) FORETA SIRKLING (TIL HØYRE eller VENSTRE) [ FRA NÅVÆRENDE POSISJON ] ORBIT (RIGHT eller LEFT) [ FROM PRESENT POSITION ]c) a) GÅ RUNDT GO AROUNDb) * a) RULLEBANE I BRUK RUNWAY IN USEb) UNDERSTELLET SYNES Å VÆRE NEDE LANDING GEAR APPEARS DOWNc) HØYRE (eller VENSTRE eller NESE-) HJUL SYNES Å VÆRE OPPE (eller NEDE) RIGHT (eller LEFT eller NOSE) WHEEL APPEARS UP (eller DOWN)d) HJULENE SYNES Å VÆRE OPPE WHEELS APPEAR UPe) HØYRE (eller VENSTRE eller NESE-) HJUL SYNES IKKE Å VÆRE OPPE (eller NEDE) RIGHT (eller LEFT eller NOSE) WHEEL DOES NOT APPEAR UP (eller DOWN)f) ADVARSEL VINGEVIRVLER [ FRA ANKOMMENDE (eller AVGÅENDE) (type luftfartøy) ] [ tilleggsopplysninger som nødvendig ] CAUTION WAKE TURBULENCE [ FROM ARRIVING (eller DEPARTING) (type luftfartøy) ] [ tilleggsopplysninger som nødvendig ]g) ADVARSEL JETUTBLÅSNING CAUTION JET BLASTh) a) LANDET (tid) LANDED (tid)b) KONTAKT «GROUND» (frekvens) CONTACT GROUND (frekvens)c) NÅR [ RULLEBANEN ER ] FORLATT KONTAKT «GROUND» (frekvens) WHEN VACATED CONTACT GROUND (frekvens) d) FORLAT [ RULLEBANEN ] RASKT EXPEDITE VACATINGe) DIN STAND (eller PORT) (benevnelse) YOUR STAND (eller GATE) (benevnelse)f) FORLAT (eller SVING VED) FØRSTE (eller ANDRE eller PASSENDE) AVKJØRING TIL VENSTRE (eller HØYRE) OG KONTAKT «GROUND» (frekvens) VACATE VIA (eller TURN) FIRST (eller SECOND eller CONVENIENT) LEFT (eller RIGHT) AND CONTACT GROUND (frekvens)g) LUFTTAKS TIL HELIKOPTER STAND (eller PARKERINGSPOSISJON FOR HELIKOPTER) (område) AIR-TAXI TO HELICOPTER STAND (eller HELICOPTER PARKING POSITION) (område)h) LUFTTAKS TIL (eller VIA) (sted eller rute som nødvendig) [ ADVARSEL (opplysninger om farefulle forhold, mindre taksende luftfartøyer, personer etc.) ] AIR-TAXI TO (eller VIA) (sted eller rute som nødvendig) [ CAUTION (opplysninger om farefulle forhold, mindre taksende luftfartøyer, personer etc.) ]i) LUFTTAKS VIA (direkte som anmodet om, eller spesifisert rute) TIL (sted, helikopterplass, område i bruk, rullebane (i eller ikke i bruk)). UNNGÅ (luftfartøyer eller kjøretøyer eller personer) AIR-TAXI VIA (direkte som anmodet om, eller spesifisert rute) TO (sted, helikopterplass, område i bruk, rullebane (i eller ikke i bruk)). AVOID (luftfartøyer eller kjøretøyer eller personer) a) **BER OM TAUING (selskapets navn) (luftfartøyets type) FRA (sted) TIL (sted) REQUEST TOW (selskapets navn) (luftfartøyets type) FROM (sted) TO (sted)b) TAUING GODKJENT VIA (spesifisering av rute som skal følges) TOW APPROVED VIA (spesifisering av rute som skal følges)c) HOLD POSISJONEN HOLD POSITIONd) a) *ANNULLERER MIN IFR-FLYGING CANCELLING MY IFR FLIGHTb) IFR-FLYGING ANNULLERT KLOKKEN (tid) IFR FLIGHT CANCELLED AT (tid)c) AVSLUTTER REISEPLAN KLOKKEN (tid) CLOSING FLIGHT PLAN AT (tid)d) REISEPLAN AVSLUTTET KLOKKEN (tid) FLIGHT PLAN CLOSED AT (tid) a) *BER OM SPESIELL VFR (detaljer om rute etc.) REQUEST SPECIAL VFR (detaljer om rute etc.) b) KLARERT SPESIELL VFR (restriksjoner etc.) CLEARED SPECIAL VFR (restriksjoner etc.) a) *BER OM VFR-NATT (rute, område, høyde etc.) REQUEST VFR NIGHT (rute, område, høyde etc.) b) KLARERT VFR-NATT (restriksjoner etc.) CLEARED VFR NIGHT (restriksjoner etc.) a) * BER OM QTE (eller RETTVISENDE PEILING) REQUEST QTE (eller TRUE BEARING)b) SEND FOR QTE (eller RETTVISENDE PEILING) TRANSMIT FOR QTE (eller TRUE BEARING)c) QTE (eller RETTVISENDE PEILING) (FRA) (sted) ER (antall grader) QTE (eller TRUE BEARING) (FROM) (sted) IS (antall grader)d) *BER OM QDR (eller MAGNETISK PEILING) REQUEST QDR (eller MAGNETIC BEARING)e) SEND FOR QDR (eller MAGNETISK PEILING) TRANSMIT FOR QDR (eller MAGNETIC BEARING)f) QDR (eller MAGNETISK PEILING) (FRA) (sted) ER (antall grader) QDR (eller MAGNETIC BEARING) (FROM) (sted) IS (antall grader)g) *BER OM QUJ (eller RETTVISENDE KURS) REQUEST QUJ (eller TRUE HEADING)h) SEND FOR QUJ (eller RETTVISENDE KURS) TRANSMIT FOR QUJ (eller TRUE HEADING)i) QUJ (eller RETTVISENDE KURS) (TIL) (sted) ER (antall grader) QUJ (eller TRUE HEADING) (TO) (sted) IS (antall grader)j) *BER OM QDM (eller MAGNETISK KURS) REQUEST QDM (eller MAGNETIC HEADING)k) SEND FOR QDM (eller MAGNETISK KURS) TRANSMIT FOR QDM (eller MAGNETIC HEADING)l) QDM (eller MAGNETISK KURS) (TIL) (sted) ER (antall grader) QDM (eller MAGNETIC HEADING) (TO) (sted) IS (antall grader) a) RAPPORTER KURS [ OG FLYGENIVÅ (eller HØYDE) ] REPORT HEADING [ AND FLIGHT LEVEL (eller ALTITUDE) ]b) FOR IDENTIFISERING SVING VENSTRE (eller HØYRE) til KURS (tre sifre) FOR IDENTIFICATION TURN LEFT (eller RIGHT) HEADING (tre sifre)c) SEND FOR IDENTIFISERING OG RAPPORTER KURS TRANSMIT FOR IDENTIFICATION AND REPORT HEADINGd) RADARKONTAKT [ posisjon ] RADAR CONTACT [ posisjon ]e) IKKE IDENTIFISERT [ årsak ] [ GJENOPPTA (eller FORTSETT) EGEN NAVIGERING ] NOT IDENTIFIED [ årsak ] [ RESUME (eller CONTINUE) a) POSISJON (avstand) (retning) AV (spesielt punkt) (eller OVER eller TVERS AV (spesielt punkt)) POSITION (avstand) (retning) OF (spesielt punkt) (eller OVER, eller ABEAM (spesielt punkt)) a) FORLAT (spesielt punkt) PÅ KURS (tre sifre) LEAVE (spesielt punkt) HEADING (tre sifre)b) FORTSETT PÅ KURS (tre sifre) CONTINUE HEADING (tre sifre)c) FORTSETT PÅ NÅVÆRENDE KURS CONTINUE PRESENT HEADINGd) FLY PÅ KURS (tre sifre) FLY HEADING (tre sifre)e) SVING VENSTRE (eller HØYRE) TIL KURS (tre sifre) [ årsak ] TURN LEFT (eller RIGHT) HEADING (tre sifre) [ årsak ]f) SVING VENSTRE (eller HØYRE) (antall) GRADER TURN LEFT (eller RIGHT) (antall) DEGREES [ årsak ]g) STOPP SVING PÅ KURS (tre sifre) STOP TURN HEADING (tre sifre)h) FLY PÅ KURS (tre sifre), NÅR MULIG FORTSETT DIREKTE (navn) (spesielt punkt) FLY HEADING (tre sifre), WHEN ABLE PROCEED DIRECT (navn) (spesielt punkt)i) a) GJENOPPTA EGEN NAVIGERING (luftfartøyets posisjon) (instruksjoner) RESUME OWN NAVIGATION (luftfartøyets posisjon) (instruksjoner)b) GJENOPPTA EGEN NAVIGERING [ DIREKTE ] (spesielt punkt) [ MAGNETISK TREKK (tre sifre) AVSTAND (antall) MIL ] RESUME OWN NAVIGATION [ DIRECT ] (spesielt punkt) [ MAGNETIC TRACK (tre sifre) DISTANCE (antall) a) FORETA EN TRESEKSTI SVING TIL VENSTRE (eller HØYRE) (årsak) MAKE A TREE SIXTY TURN LEFT (eller RIGHT) (årsak)b) FORETA SIRKLING TIL VENSTRE (eller HØYRE) (årsak) ORBIT LEFT (eller RIGHT) (årsak)c) FORETA ALLE SVINGER MED SVINGEHASTIGHET EN (eller SVINGEHASTIGHET EN HALV, eller (antall) GRADER PER SEKUND) START OG STOPP ALLE SVINGER PÅ KOMMANDOEN «NÅ» MAKE ALL TURNS RATE ONE (eller RATE HALF, eller (antall) DEGREES PER SECOND) START AND STOP ALL TURNS ON THE COMMAND «NOW» d) SVING VENSTRE (eller HØYRE) NÅ TURN LEFT (eller RIGHT) NOWe) STOPP SVING NÅ STOP TURN NOWf) i) PÅ GRUNN AV TRAFIKK - DUE TRAFFICii) FOR Å ATSKILLE - FOR SPACINGiii) FOR Å FORSINKE - FOR DELAYINGiv) TIL MEDVINDSLEGG (eller «BASE»-LEGG, eller SLUTTINNLEGG) - FOR DOWNWIND (eller BASE, eller FINAL) a) RAPPORTER HASTIGHET REPORT SPEEDb) *HASTIGHET (antall) KNOP SPEED (antall) KNOTSc) HOLD (antall) KNOP [ ELLER HØYERE (eller ELLER LAVERE) ] INNTIL (spesielt punkt) MAINTAIN (antall) KNOTS [ OR GREATER (eller OR LESS) ] UNTIL (spesielt punkt)d) IKKE OVERSTIG (antall) KNOP DO NOT EXCEED (antall) KNOTSe) HOLD NÅVÆRENDE HASTIGHET MAINTAIN PRESENT SPEEDf) ØK (eller REDUSER) HASTIGHETEN TIL (antall) KNOP [ ELLER HØYERE (eller ELLER LAVERE) ] INCREASE (eller REDUCE) SPEED TO (antall) KNOTS [ OR GREATER (eller OR LESS) ]g) ØK (eller REDUSER) HASTIGHETEN MED (antall) KNOP INCREASE (eller REDUCE) SPEED BY (antall) KNOTSh) GJENOPPTA NORMAL HASTIGHET RESUME NORMAL SPEEDi) REDUSER TIL MINIMUM INNFLYGINGSHASTIGHET REDUCE TO MINIMUM APPROACH SPEEDj) REDUSER TIL «MINIMUM CLEAN SPEED» REDUCE TO MINIMUM CLEAN SPEEDk) a) SLØYF POSISJONSMELDINGER [ INNTIL (spesifisering) ] OMIT POSITION REPORTS [ UNTIL (spesifisering) ]b) NESTE (POSISJONS-) MELDING VED (spesielt punkt) NEXT REPORT AT (spesielt punkt)c) (POSISJONS-) MELDINGER BARE PÅKREVET VED (sted(er)) REPORTS REQUIRED ONLY AT (sted(er))d) a) TRAFIKK KLOKKEN (retning etter «klokkemetoden») (avstand) (flygeretning) [ andre relevante opplysninger - se under bokstav i) til x) nedenfor ] TRAFFIC (retning etter «klokkemetoden») O'CLOCK (avstand) (flygeretning) [ andre relevante opplysninger - se under bokstav i) til x) nedenfor ]i) UKJENT -UNKNOWNii) SAKTEGÅENDE -SLOW MOVINGiii) HURTIGGÅENDE -FAST MOVINGiv) NÆRMER SEG -CLOSINGv) MOTSATT (eller SAMME) RETNING -OPPOSITE (eller SAME) DIRECTIONvi) INNHENTES/INNHENTER -OVERTAKINGvii) KRYSSER FRA VENSTRE MOT HØYRE (eller HØYRE MOT VENSTRE) -CROSSING LEFT TO RIGHT (eller RIGHT TO LEFT)viii) (luftfartøyets type) -(luftfartøyets type)ix) (høyde) -(høyde)x) STIGENDE (eller NEDSTIGENDE) -CLIMBING (eller DESCENDING)b) *BER OM RADARLEDING REQUEST VECTORSc) ØNSKER DU RADARLEDING? DO YOU WANT VECTORS?d) KLAR AV TRAFIKKEN [ instruksjoner slik det passer ] CLEAR OF TRAFFIC [ instruksjoner slik det passer ]e) SVING VENSTRE (eller HØYRE) ØYEBLIKKELIG TIL KURS (tre sifre) FOR Å UNNGÅ [ UIDENTIFISERT ] TRAFIKK (retning etter «klokkemetoden» og avstand) TURN LEFT (eller RIGHT) IMMEDIATELY HEADING (tre sifre) TO AVOID [ UNIDENTIFIED ] TRAFFIC (retning etter «klokkemetoden» og avstand)f) SVING VENSTRE (eller HØYRE) (antall) GRADER ØYEBLIKKELIG FOR Å UNNGÅ [ UIDENTIFISERT ] TRAFIKK KLOKKEN (retning etter «klokkemetoden» og avstand) TURN LEFT (eller RIGHT) (antall) DEGREES IMMEDIATELY TO AVOID [ UNIDENTIFIED ] TRAFFIC AT (retning etter «klokkemetoden» og avstand) a) [ HVIS ] RADIOKONTAKT MISTES (instruksjoner) [ IF ] RADIO CONTACT LOST (instruksjoner)b) HVIS INGEN RADIOSENDING MOTTAS I LØPET AV (antall) MINUTTER (eller SEKUNDER) (instruksjoner) IF NO TRANSMISSIONS RECEIVED FOR (antall) MINUTES (eller SECONDS) (instruksjoner)c) SVAR IKKE MOTTATT (instruksjoner) REPLY NOT RECEIVED (instruksjoner)d) HVIS DU HØRER [ manøver instruksjoner eller SQUAWK (kode eller IDENT) ] IF YOU READ [ manøver instruksjoner eller SQUAWK (kode eller IDENT) ]e) (manøver eller SQUAWK) OBSERVERT. POSISJON (luftfartøyets posisjon). VIL FORTSETTE RADARTJENESTE. (manøver eller SQUAWK) OBSERVED. POSITION (luftfartøyets posisjon). WILL CONTINUE RADAR SERVICE. a) RADARTJENESTE AVSLUTTET (instruksjoner) RADAR SERVICE TERMINATED (instruksjoner)b) VIL SNART MISTE RADARKONTAKT(instruksjoner og opplysninger som nødvendig) WILL SHORTLY LOSE RADAR CONTACT (instruksjoner eller opplysninger som nødvendig)c) RADARKONTAKT MISTET [ årsak ] (instruksjoner) RADAR CONTACT LOST [ årsak ] (instruksjoner) a) SEKUNDÆRRADAR UTE AV DRIFT (opplysninger som nødvendig) SECONDARY RADAR OUT OF SERVICE (opplysninger som nødvendig)b) PRIMÆRRADAR UTE AV DRIFT (opplysninger som nødvendig) PRIMARY RADAR OUT OF SERVICE (opplysninger som nødvendig) a) (RADAR-)LEDING FOR (type innflyging (ILS, NDB etc.)) RULLEBANE (nummer) VECTORING FOR (type innflyging (ILS, NDB etc.)) RUNWAY (nummer)b) (RADAR-)LEDING FOR VISUELL INNFLYGING RULLEBANE (nummer). RAPPORTER (FLY-) PLASSEN (eller RULLEBANEN) I SIKTE VECTORING FOR VISUAL APPROACH RUNWAY (nummer) REPORT FIELD (eller RUNWAY) IN SIGHTc) (RADAR-)LEDING TIL (posisjon i landingsrunden) VECTORING FOR (posisjon i landingsrunden)d) (RADAR-)LEDING FOR OVERVÅKINGSINNFLYGING RULLEBANE (nummer) VECTORING FOR SURVEILLANCE RADAR APPROACH RUNWAY (nummer)e) (type) INNFLYGING IKKE TILGJENGELIG PÅ GRUNN AV (årsak) (alternative instruksjoner) (type) APPROACH NOT AVAILABLE DUE (årsak) (alternative instruksjoner) a) POSISJON (antall) MIL FRA (fiks). SVING VENSTRE (eller HØYRE) TIL KURS (tre sifre) POSITION (antall) MILES FROM (fiks). TURN LEFT (eller RIGHT) HEADING (tre sifre)b) DU VIL AVSKJÆRE (radiohjelpemiddel eller trekk) (avstand) FRA (spesielt punkt eller LANDINGSPUNKTET YOU WILL INTERCEPT (radiohjelpemiddel eller trekk) (avstand) FROM (spesielt punkt eller TOUCH DOWN)c) *BER OM (avstand) SLUTTINNLEGG REQUEST (avstand) FINALd) KLARERT (type innflyging) INNFLYGING RULLEBANE (nummer) CLEARED FOR (type innflyging) APPROACH RUNWAY (nummer)e) RAPPORTER ETABLERT PÅ [ILS] RETNINGSSTRÅLE (eller PÅ GBAS/SBAS/MLS INNFLYGINGSKURS) REPORT ESTABLISHED ON [ILS] LOCALIZER (eller ON GBAS/SBAS/MLS APPROACH COURSE) f) NÆRMER DEG FRA VENSTRE (eller HØYRE) [ RAPPORTER ETABLERT ] CLOSING FROM LEFT (eller RIGHT) [ REPORT ESTABLISHED ]g) SVING VENSTRE (eller HØYRE) TIL KURS (tre sifre) [ FOR AVSKJÆRING ] eller [ RAPPORTER ETABLERT ] TURN LEFT (eller RIGHT) HEADING (tre sifre) [ TO INTERCEPT ] eller [ REPORT ESTABLISHED ]h) FORVENT (RADAR-)LEDING TVERS OVER (retningsfyrets innflygingskurs eller radiohjelpemiddel) (årsak) EXPECT VECTOR ACROSS (retningsfyrets innflygingskurs eller radiohjelpemiddel) (årsak)i) DENNE SVING VIL TA DEG GJENNOM (retningsfyrets innflygingskurs eller radiohjelpemiddel) [ årsak ] THIS TURN WILL TAKE YOU THROUGH (retningsfyrets innflygingskurs eller radiohjelpemiddel) [ årsak ]j) TAR DEG GJENNOM (retningsfyrets innflygingskurs eller radiohjelpemiddel) [ årsak ] TAKING YOU THROUGH (retningsfyrets innflygingskurs eller radiohjelpemiddel) [ årsak ]k) HOLD (høyde) TIL AVSKJÆRING AV GLIDEBANEN MAINTAIN (høyde) UNTIL GLIDE PATH INTERCEPTIONl) RAPPORTER ETABLERT PÅ GLIDEBANEN REPORT ESTABLISHED ON GLIDE PATH m) AVSKJÆR (retningsfyrets innflygingskurs eller radiohjelpemiddel) [ RAPPORTER ETABLERT ] INTERCEPT (retningsfyrets innflygingskurs eller radiohjelpemiddel) a) KLARERT (type innflyging) INNFLYGING RULLEBANE (nummer) VENSTRE (eller HØYRE) CLEARED FOR (type innflyging) APPROACH RUNWAY (nummer) LEFT (eller RIGHT)b) DU HAR KRYSSET RETNINGSSTRÅLEN (eller GBAS/SBAS/MLS SLUTTINNLEGGSKURS). SVING VENSTRE (eller HØYRE) ØYEBLIKKELIG OG GÅ TILBAKE TIL RETNINGSSTRÅLEN (eller GBAS/SBAS/MLS SLUTTINNLEGGSKURS) YOU HAVE CROSSED THE LOCALIZER (eller GBAS/SBAS/MLS FINAL APPROACH COURSE). TURN LEFT (eller RIGHT) IMMEDIATELY AND RETURN TO THE LOCALIZER (eller GBAS/SBAS/MLS FINAL APPROACH COURSE)c) FREKVENS FOR ILS RETNINGSFYR (eller MLS) RULLEBANE (nummer) VENSTRE (eller HØYRE) ER (frekvens) ILS (eller MLS) RUNWAY (nummer) LEFT (eller RIGHT) LOCALIZER (eller MLS) FREQUENCY IS (frekvens)d) SVING VENSTRE (eller HØYRE) (antall) GRADER (eller KURS) (tre sifre) ØYEBLIKKELIG FOR Å UNNGÅ TRAFIKK [ SOM AVVIKER FRA TILSTØTENDE INNFLYGING ] , STIG TIL (høyde) TURN LEFT (eller RIGHT) (antall) DEGREES (eller HEADING) (tre sifre) IMMEDIATELY TO AVOID TRAFFIC [ DEVIATING FROM ADJACENT APPROACH ] , CLIMB TO (høyde) 2.10.4. a) DETTE VIL BLI EN INNFLYGING MED OVERVÅKINGSRADAR RULLEBANE (nummer) SOM AVSLUTTES (avstand) FRA LANDINGSPUNKTET, HINDERFRI HØYDE (antall) FOT SJEKK DINE MINIMA [ HVIS DU GÅR RUNDT (instruksjoner) ] THIS WILL BE A SURVEILLANCE RADAR APPROACH RUNWAY (nummer) TERMINATING AT (avstand) FROM TOUCHDOWN, OBSTACLE CLEARANCE ALTITUDE (eller HEIGHT) (antall) FEET CHECK YOUR MINIMA [ IN CASE OF GO-AROUND (instruksjoner) ]b) INNFLYGINGSINSTRUKSJONER AVSLUTTES (avstand) FRA LANDINGSPUNKTET APPROACH INSTRUCTIONS WILL BE TERMINATED AT (avstand) a) BEGYNN NEDSTIGNING NÅ [ FOR EN (antall) GRADERS GLIDEBANE ] COMMENCE DESCENT NOW [ TO MAINTAIN A (antall) DEGREE GLIDEPATH ]b) (avstand) FRA LANDINGSPUNKTET BØR HØYDEN VÆRE (antall) FOT (avstand) FROM TOUCHDOWN ALTITUDE (eller HEIGHT) SHOULD BE (antall) a) (avstand) FRA LANDINGSPUNKTET (avstand) a) SJEKK UNDERSTELLET CHECK GEAR DOWN [ AND LOCKED ]b) a) RAPPORTER VISUELL REPORT VISUALb) RAPPORTER RULLEBANE [ -LYS ] I SIKTE REPORT RUNWAY [ LIGHTS ] IN SIGHTc) INNFLYGING FULLFØRT [ KONTAKT (enhet) ] APPROACH COMPLETED [ CONTACT (enhet) a) FORTSETT VISUELT ELLER GÅ RUNDT (instruksjoner vedrørende avbrutt innflyging) CONTINUE VISUALLY OR GO AROUND (instruksjoner vedrørende avbrutt innflyging)b) GÅ RUNDT ØYEBLIKKELIG (instruksjoner vedrørende avbrutt innflyging) (årsak) GO AROUND IMMEDIATELY (instruksjoner vedrørende avbrutt innflyging) (årsak)c) GÅR DU RUNDT? ARE YOU GOING AROUND?d) HVIS DU GÅR RUNDT (instruksjoner slik det passer) IF GOING AROUND (instruksjoner slik det passer)e) * a) THIS WILL BE A PRECISION RADAR APPROACH RUNWAY (number)b) PRECISION APPROACH NOT AVAILABLE DUE (reason) (alternative instructions)c) IN CASE OF GO AROUND (instructions) a) DO NOT ACKNOWLEDGE FURTHER TRANSMISSIONSb) a) CLOSING [ SLOWLY (or QUICKLY) ] [ FROM THE LEFT (or FROM THE RIGHT) ]b) HEADING IS GOOD c) ON TRACKd) SLIGHTLY (or WELL, or GOING) LEFT (or RIGHT) OF TRACKe) (number) METRES LEFT (or RIGHT) a) APPROACHING GLIDE PATHb) COMMENCE DESCENT NOW [ AT (number) METRES PER SECOND or (number) FEET PER MINUTE (or ESTABLISH A (number) DEGREE GLIDE PATH) ]c) RATE OF DESCENT IS GOODd) ON GLIDE PATHe) SLIGHTLY (or WELL, or GOING) ABOVE (or BELOW) GLIDE PATHf) [ STILL ] (number) METRES (or FEET) TOO HIGH (or TOO LOW)g) ADJUST RATE OF DESCENTh) COMING BACK [ SLOWLY (or QUICKLY) ] TO THE GLIDE PATHi) RESUME NORMAL RATE OF DESCENTj) ELEVATION ELEMENT UNSERVICEABLE (to be followed by appropriate instructions)k) (distance) FROM TOUCHDOWN. ALTITUDE (or HEIGHT) SHOULD BE (numbers and units) a) (distance) FROM TOUCHDOWNb) OVER APPROACH LIGHTSc) a) CHECK GEAR DOWN AND LOCKEDb) CHECK DECISION ALTITUDE (or HEIGHT) a) REPORT VISUALb) REPORT RUNWAY [ LIGHTS ] IN SIGHTc) APPROACH COMPLETED [ CONTACT (unit) a) CONTINUE VISUALLY OR GO AROUND [ missed approach instructions ]b) GO AROUND IMMEDIATELY [ missed approach instructions ]c) ARE YOU GOING AROUND?d) IF GOING AROUND (appropriate instructions)e) * a) MELD FRA OM TRANSPONDEREGENSKAPER ADVISE TRANSPONDER CAPABILITYb) *TRANSPONDER (som angitt i reiseplanen) TRANSPONDER (som angitt i reiseplanen)c) * a) FOR START SQUAWK (kode) FOR DEPARTURE SQUAWK (kode)b) SQUAWK (kode) SQUAWK (kode) a) VELG PÅ NYTT SQUAWK [ (mode) ] (kode) RESET SQUAWK [ (mode) ] (kode)b) *VELGER PÅ NYTT (mode) (kode) RESETTING (mode) (kode) a) BEKREFT SQUAWK (kode) CONFIRM SQUAWK (kode)b) *SQUAWKING (kode) SQUAWKING (kode) a) SQUAWK [ (kode) ] [ OG ] IDENT SQUAWK [ (kode) ] [ AND ] IDENTb) SQUAWK LOW SQUAWK LOWc) a) KONTROLLER HØYDEMÅLERINNSTILLING OG BEKREFT (høyde) CHECK ALTIMETER SETTING AND CONFIRM (høyde) a) BEKREFT (høyde) CONFIRM (høyde) 2.13 Fraseologier ved bruk av automatisk posisjonsovervåking (ADS) a) ADS (eller AUTOMATISK POSISJONSOVERVÅKING) UTE AV DRIFT (informasjon som nødvendig) ADS (eller AUTOMATIC DEPENDENT SURVEILLANCE) OUT OF SERVICE (informasjon som nødvendig) a) (luftfartøyets kallesignal) ADVARSEL OM LAV HØYDE, SJEKK DIN HØYDE ØYEBLIKKELIG, QNH ER (tall) [ HEKTOPASCAL ] . [ MINSTE FLYGEHØYDE ER (høyde) ] (luftfartøyets kallesignal) LOW ALTITUDE WARNING, CHECK YOUR ALTITUDE IMMEDIATELY, QNH IS (tall) [ HECTOPASCALS ] . [ THE MINIMUM FLIGHT ALTITUDE IS (høyde) a) (luftfartøyets kallesignal) TERRENGVARSEL (forslag til handling for flyger, hvis mulig) (luftfartøyets kallesignal) TERRAIN ALERT (forslag til handling for flyger, hvis mulig) 2.15.1 Ved AFIS-betjent flyplass hvor vedkommende enhet ikke selv utsteder klareringer eller instruksjoner nyttes relevante fraseologier i pkt. 2.1 til 2.10 ovenfor når det sendes meldinger av informativ art (om værforhold, trafikkforhold, forhold på flyplassen med tilhørende utstyr eller om andre forhold av betydning). I tillegg nyttes nedenstående fraseologier, enten for å opplyse om rullebanen er ledig eller ikke i forhold til annen trafikk som måtte influere på bruk av rullebanen for taksing, avgang og landing, eller når det er behov for å innhente posisjonsopplysninger fra et luftfartøy for at tjenesten skal kunne utøves slik hensikten er. a) BANEN ER KLAR RUNWAY FREEb) BANEN ER OPPTATT RUNWAY OCCUPIEDc) RAPPORTER POSISJON (og/eller HØYDE) REPORT POSITION (og/eller ALTITUDE eller LEVEL)d) RAPPORTER (VED) PASSERING AV (eller OVER eller PÅ eller I) (posisjon eller høyde) REPORT PASSING (eller OVER eller ON eller AT) (posisjon eller høyde) 3.1.1 Fraseologiene i pkt. 3.2 nedenfor er en gjengivelse av de engelske fraseologier som i henhold til ICAO Doc 4444 - PANS ATM forutsettes nyttet ved kommunikasjon mellom besetning i førerkabinen på luftfartøy og bakkepersonell (unntatt personell i lufttrafikktjenesten) under oppstartings- og ryggingsfasen («pushback»-fasen) på oppstillingsplattformen. Sambandet forutsettes å finne sted på lukket nett (over intercom). Tekst angitt i parentes indikerer supplement til den øvrige fraseologi, eventuelt at opplysninger må føyes til for å gjøre fraseologien fullstendig. Fraseologier som er merket med stjerne indikerer at den er til bruk for luftfartøyets besetning. a) [ ARE YOU ] READY TO START UP?b) *STARTING NUMBER (motor nummer/numre) a) ARE YOU READY FOR PUSHBACK?b) *READY FOR PUSHBACKc) CONFIRM BRAKES RELEASEDd) *BRAKES RELEASEDe) COMMENCING PUSHBACKf) PUSHBACK COMPLETEDg) *STOP PUSHBACKh) CONFIRM BRAKES SETi) *BRAKES SETj) *DISCONNECTk) DISCONNECTING STAND BY FOR VISUAL AT YOUR LEFT (eller RIGHT) 0 Vedlegget endret ved forskrift 10 des 2004 nr. 1651 (i kraft 1 jan 2005). Avd/dir: Polaravd. |
lovdata_cd_35681 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.785 | Publisert: Ot.prp.nr.108 (1992-1993) Tittel: Om lov om endring i lov av 10 juni 1966 nr 5 om toll (tolloven) Regjeringen legger med dette frem forslag til endringer i tolloven. Forslaget er hovedsaklig en teknisk revisjon av gjeldende regler, slik at loven tilpasses annen lovgivning og nyere praksis innen tollområdet. Nyere lovgivning, særlig på forvaltningsrettens område, er kommet til etter at tolloven ble vedtatt i 1966. Dette har skapt behov for ajourføring av tolloven for å sikre en større grad av rettsharmoni mellom de forskjellige lover. Erfaring har også vist at en del bestemmelser i tolloven er vanskelig tilgjengelige eller egnet til å skape misforståelser. Tolkningsstrid kunne ha vært unngått hvis regelverket i større grad hadde vært utformet i lys av de krav som i dag stilles ved innførsel og utførsel av varer. Utviklingen på det internasjonale området og ny teknologi har dessuten ført med seg et behov for visse justeringer og omlegninger i tollovgivningen. Det foreliggende lovforslag har sin bakgrunn i en innstilling fra en arbeidsgruppe nedsatt for en samlet gjennomgang av tolloven. Innstillingen har vært sendt på høring til en rekke berørte instanser og organisasjoner. Revisjonen innebærer ikke en fullstendig gjennomgang av tolloven. Storparten av de endringer som foreslås vil ikke innebære materielle rettsendringer, men er begrunnet i en mere hensiktsmessig redaksjonell og språklig utforming av lovteksten. Dette gjelder eksempelvis legaldefinisjonene under § 1 og endringer av kapitteloverskrifter. Visse bestemmelser foreslås presisert eller endret, slik at meningsinnholdet skal tre klarere frem. Det gjelder eksempelvis regler om tollekspedisjon og deklarasjon i § 29 og § 32, om adgangen til innhenting og tilbakeholdelse av varer i § 30, om ansvar for toll ved manglende tollekspedering i § 37 mv. Visse bestemmelser i loven er etterhvert gått ut av bruk, eller bruker ord og uttrykk som ikke lenger er hensiktsmessige i praksis. Dette er bakgrunnen for forslagene om å oppheve eller endre flere av legaldefinisjonene, f.eks § 1 nr 5 om skattegodtgjørelsesvarer. Videre kan nevnes behovet for at lovteksten skal gjenspeile ordninger og behandlingsmåter som er aktuelle, og at regler som er gått ut av bruk bør oppheves. Som eksempel kan nevnes forslaget om opphevelse av § 39 om arbeidshjelp ved fortolling, og opphevelse av § 43 og § 44 om vurderingsnemnd for tollsaker. På visse områder foreslås realitetsendringer. Det gjelder bl.a nye regler om tilleggstoll i § 69, og endring av foreldelsesreglene i § 58 og § 59. Det foreslås også lovhjemmel for opprettelse av frihavner og frisoner, jf § 55. Et mål for lovrevisjonen har vært å styrke rettssikkerheten og forutberegnelighet på tollovens område. En rekke bestemmelser har vært gjennomgått med sikte på å skape rettsharmoni og bedre oversikt i forhold til korresponderende bestemmelser i andre deler av lovverket, spesielt avgiftslovene. Taushetspliktbestemmelsen i § 8 er foreslått omformet i tråd med den tilsvarende bestemmelse i ligningsloven. jf § 16A. Departementet har i denne forbindelse lagt vekt på å balansere rettssikkerhetshensyn mot hensynet til en effektiv bekjempelse av bl.a økonomisk kriminalitet og narkotikakriminalitet. I et eget kapittel nedenfor (kapittel 4) vil det bli gjort rede for enkelte problemstillinger som har vært drøftet av den nevnte arbeidsgruppen for revisjon av tolloven, men som ikke har foranlediget forslag til lovendringer i denne omgang. Avsnittet er tatt med for å gi en bredere bakgrunn for de endringsforslag som fremmes. Redegjørelsen kan også være egnet til å gi en klarere fremstilling av enkelte av de gjeldende bestemmelser i loven. Lovutkastet er utarbeidet på bakgrunn av bl.a en rekke forslag fremlagt av en arbeidsgruppe (Løchen-utvalget) som ble oppnevnt for å gå igjennom tolloven med sikte på revisjon og àjourføring. Under høringen ble det pekt på behovet for en mere gjennomgripende endring i tollovgivningen. Departementet kan se at en fullstendig ny tollov kunne være ønskelig, men finner at dette bør utstå. Et slikt lovarbeid bør sees i en større sammenheng, og vil bl.a være berørt av den regelharmonisering som må antas vil følge av utredningsarbeidet vedrørende den samlede skatte-, avgifts- og tollforvaltning, jf Revidert Nasjonalbudsjett for 1993, avsnitt 3.11. Norges fremtidige forhold til Europa kan dessuten innebære at det vil bli nødvendig med justeringer i tolloven. Disse forhold tilsier at lovrevisjonsarbeidet må fortsettes i årene som kommer. Departementet mener det er hensiktsmessig å samle en rekke enkeltendringer i denne lovproposisjonen, da det er ønskelig med en tilpasning av gjeldende regelverk, herunder også til internasjonale regler, samt det prioriterte arbeidet mot toll- og avgiftsunndragelser. Departementet vil peke på at visse legaldefmisjoner og terminologier i nåværende lov ikke er konsekvent anvendt i alle lovens bestemmelser. I denne proposisjon har departementet ikke funnet det praktisk mulig å foreta en fullstendig harmonisering av terminologi i forhold til bl.a avgiftslovgivningen. En slik bredere begrepsmessig opprydning vil være en oppgave ved en senere lovrevisjon. I dette kapittel skal kort gjøres rede for tolloven og dens forhistorie, det lovutredningsarbeid som har vært utført og den senere tids lovendringer. Videre er inntatt i egne avsnitt visse spørsmål som vil ha generell interesse i forbindelse med revisjon av tollovgivningen. Det dreier seg om norsk tollovgivning i lys av EFs tollregelverk og EØS-avtalen, om effektivisering av tollforvaltningen og arbeidet mot tollunndragelser, om forholdet til forvaltningslovgivning og avgiftslovgivning og endelig om rettssikkerhetshensyn på tollovens område. Lov om toll (tolloven) av 10 juni 1966 avløste lov om tollvesenet av 22 juni 1928. Denne erstattet tolloven av 20 september 1845. Tolloven av 1966 bygget på det forslag som tollovkomiteen av 1959 la frem i sin innstilling av 9 mai 1962. Vedrørende bestemmelsene om straff og inndragning, la tollovkomiteen til grunn en egen innstilling som Straffelovrådet hadde utarbeidet. Tollovene av 1928 og 1845 var preget av mange og svært detaljerte bestemmelser om tollvesenets administrasjon, om tollprosedyrer, tollkontroll osv. Tolloven av 1966 ble utformet med sikte på at loven skulle inneholde de viktigste og nødvendigste bestemmelser, mens detaljbestemmelser om tollprosedyrer, tollkontroll mv skulle gis i form av forskrifter. Loven er således mere oversiktlig enn tidligere tollover og inneholder på mange områder ramme- og fullmaktsbestemmelser som utfylles av forskrifter. Etter at tolloven ble vedtatt i 1966 er det kommet til en rekke sentrale lover, som forvaltningsloven og offentlighetsloven. De praktiske tollbehandlingsrutinene er også blitt vesentlig endret. Siden 1966 er enkelte bestemmelser i loven blitt endret. Bestemmelsene om inndragning i lovens kapittel X ble opphevet i 1973, og ny bestemmelse om forenklet forelegg ble gitt i 1983. Bestemmelsen om tollkreditt ble endret i 1987. Også enkelte andre bestemmelser er endret. 2.2 Arbeidsgruppen for revisjon av tolloven, oppnevnt 1988 (Løchen- utvalget) Finansdepartementet oppnevnte den 31 mai 1988 en arbeidsgruppe med oppdrag å gå igjennom tolloven med sikte på å revidere og tilpasse gjeldende bestemmelser til annen aktuell lovgivning. Arbeidsgruppens leder var høyesterettsdommer Einar Løchen. De øvrige medlemmer av gruppen var tolldistriktssjef Odd Eivindvik, Drammen, kontorsjef Ragnhild M. Hagen og kontorsjef Olav Igesund, begge fra Toll- og avgiftsdirektoratet, tidligere rasjonaliseringsdirektør Inger Louise Valle og kontrollsjef Tom Erik Grannes, Oslo tollsted. Gruppens sekretær var Per E. Johannesen, som senere ble etterfulgt av Inger Marie Papworth, begge fra Toll- og avgiftsdirektoratet. Av mandatet fremgikk at arbeidsgruppen skulle vurdere om gjeldende tollov virket hensiktsmessig, herunder om enkelte bestemmelser burde endres, omplasseres eller eventuelt sløyfes. Videre skulle gruppen vurdere behovet for nye bestemmelser i loven som følge av nyere lovgivning, strukturendringer, administrative og organisatoriske endringer, nyere toll- og avgiftssystemer og rutiner, tollavtaler med andre land, internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner, nyere teknologi som innføring av EDB mv. Gruppen skulle også vurdere hvilken betydning utviklingen og harmoniseringen av lovreglene på toll- og avgiftsområdet i EF-landene burde få for tollovrevisjonen. Gruppen tolket mandatet slik at den skulle legge vekt på at revisjonen av tolloven denne gang først og fremst var betinget av et praktisk behov for tilpasning. Gruppen la størst vekt på å vurdere behovet for nye bestemmelser ut fra den utvikling som hadde funnet sted siden loven ble vedtatt i 1966. Videre vurderte gruppen betydningen av harmoniseringen av lovreglene på toll- og avgiftsområdet innen EF-landene. Arbeidsgruppen avga rapport om sitt arbeid 4 oktober 1990. Rapporten ble betegnet som foreløpig, idet gruppen imøteså behovet for videre arbeid med tollovrevisjonen når det ble avklaret hvilket avtaleforhold Norge ville få til EF og hvilke konsekvenser dette måtte få for tollovgivningen. Om forholdet til EF henviste arbeidsgruppen generelt til at EFs tollkodeks ikke var endelig vedtatt. Tollkodeksen tar etter sitt innhold sikte på å dekke områder som i Norge er regulert av tolloven, tollovforskriftene, tolltariffens innledende bestemmelser og forvaltningsloven. Gruppen fant det lite hensiktsmessig å foreta en detaljert gjennomgang av utkastet til tollkodeks med sikte på å endre tolloven tilsvarende, da dette ville innebære et svært omfattende arbeid. Departementet vil i denne forbindelse gjøre oppmerksom på at EØS-avtalen ikke omfatter en felles tollpolitikk og tollregelverk. Avtalen utløser dermed ikke et behov for regelharmonisering med EFs regelverk forsåvidt. På denne bakgrunn har departementet funnet det formålstjenlig å gå videre i lovrevisjonsarbeidet, og vil i en rekke forslag i herværende lovproposisjon følge opp de forslag og synsmåter som er fremkommet i arbeidsgruppens innstilling og under høringsrunden. I tiden etter at arbeidsgruppen for revisjon av tolloven fremla sin innstilling i 1990, har enkelte lovendringer vært gjennomført. Således ble det i forbindelse med ikrafttredelsen av ny tvangsfullbyrdelseslov gjort endringer i tolloven § 9, § 30, § 47, § 54, § 72 og § 74 (se Ot.prp.nr.65 (1990-1991)). Endringene er vesentlig av teknisk karakter, bl.a er reglene om utpantning sløyfet slik at toll nå skal utgjøre tvangsgrunnlag for utlegg. Endringene trådte i kraft 1 januar 1993. Den 19 juni 1992 ble vedtatt en bestemmelse i § 15 om vareeiers oppbevaringsplikt for dokumenter mv, i forbindelse med tollekspedering av varer, herunder grunnlagsdokumenter for tollekspedering av varer i TVINN - systemet. Det ble i samme lovendring inntatt en ny bestemmelse som § 59A, om adgang til å beregne renter ved etterberegning av toll samt rentegodtgjørelse ved tilbakebetaling av toll (se Ot.prp.nr.88 (1991-1992)). Det vises forøvrig til avsnittet nedenfor, vedrørende endring i tolloven som ledd i tilpasningen til EØS-avtalen (jf Ot.prp.nr.85 (1991-1992)). Gjennom EØS-avtalen opprettes et enhetlig europeisk økonomisk samarbeidsområde. Dette samarbeidet omfatter fritt varebytte, fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital samt et system med siktemål å forhindre konkurransevridning. EØS-området er et frihandelsområde for varer som er produsert i området. Toll og andre handelshindre og diskriminerende regler fjernes mellom de land som deltar i frihandelsavtalen, for de fleste varers og tjenesters vedkommende. beholder sine ulike tollsatser, tollover og handelsreguleringer overfor tredjeland. EØS-avtalen innebærer således ikke at det må foretas vesentlige endringer i tolloven. Tolloven § 48 annet ledd gav Kongen fullmakt til å fastsette at tillatelse til å drive visse former for lagring av ufortollede varer i pakkhus og opplagssteder bare kunne gis til norske statsborgere eller til selskaper eller institusjoner som eies og styres av norske statsborgere. Bestemmelsen antas å være i strid med EØS-avtalens forbud mot diskriminering på nasjonalt grunnlag, og er nå opphevet med ikrafttredelse fra den tid Kongen bestemmer (se Ot.prp.nr.85 (1991-1992)). EØS-avtalen innebærer på tollområdet en forenkling av tollformaliteter og kontroll i forbindelse med godstransport over landegrensene gjennom en avtale som inngår som en integrert del av EØS-avtalen i Protokoll 10 (se St.prp.nr.100 (1991-1992) Om ratifikasjon av EØS-avtalen, særskilt vedlegg nr 1 s 148). Det vises forøvrig til drøftelsen av tolloven § 6 nedenfor. Gjennom EØS-avtalens Protokoll 11 er tollsamarbeidet i EØS-området styrket gjennom en avtale om gjensidig bistand i tollsaker. EØS-avtalen innebærer videre en forenkling av de eksisterende opprinnelsesregler som angir kriterier som må oppfylles for at en vare skal gis tollfritak ved innførsel fra EØS-området. EFs tollovgivning bygger i utgangspunktet på at EF-landene utgjør en tollunion, jf Romatraktatens artikkel 9. En tollunion innebærer en opphevelse av toll og tollignende avgifter ved handel med varer mellom medlemslandene. Til forskjell fra et frihandelsområde innebærer tollunionen etablering av en felles tolltariff som skal anvendes ved handel med tredjeland. Således skal alle varer fra tredjeland behandles likt, uansett i hvilken medlemsstat de innføres. EFs gjennomføring av bestemmelsene om det indre marked innebærer at en rekke rettsakter har måttet endres. EF har måttet foreta en omfattende harmonisering av tollovgivningen. En rekke fellesskapsbestemmelser er samlet i EFs tollkodeks. Kodeksen ble vedtatt 12 oktober 1992, og skal tre i kraft 1 januar 1994. Kodeksens regler suppleres av omfattende gjennomføringsbestemmelser (forskrifter) som vedtas i løpet av 1993. Tollkodeksen og dens gjennomføringsbestemmelser inneholder i det vesentlige alle gjeldende regler på tollområdet, og er gitt i forordnings form. I henhold til Romatraktatens artikkel 189 er forordninger almengyldige, bindende i alle enkeltheter og gjelder umiddelbart i hver medlemsstat. Nasjonale tollregler skal opprettholdes bare i det omfang de faller utenom det område fellesskapets tollregler regulerer. I den danske tollov (lovbekendtgørelse 1988-10-14 nr 610) er det f.eks gitt bestemmelser som definerer det danske tollområdet samt visse bestemmelser om fullmakt, tollkontroll, tollbehandling og straffebestemmelser. Den danske tollov har også en rekke bestemmelser som svarer til dem man finner i den norske tolltariffs innledende bestemmelser. EFs tollovgivning har etter hvert erstattet hovedparten av tidligere bestemmelser i dansk tollovgivning. I de senere år har det funnet sted vesentlige endringer i tollvesenets ekspedisjonsrutiner og organisasjonsstruktur med sikte på en effektivisering av tollforvaltningen. En rekke av disse effektiviseringstiltakene har latt seg gjennomføre innenfor gjeldende regelverk. Visse effektiviseringstiltak vil imidlertid være avhengig av endringer og tilpasninger i lovgivningen. Noen av de tiltakene som direkte berører tolloven tas opp i herværende proposisjon. Det siste tiåret har det internasjonale tollsamarbeidet hatt en sterk vekst. Tollvesenet deltar bl.a i en rekke sammenhenger i samarbeidet EF - EFTA, særlig i tilknytning til Transitteringskonvensjonen og Konvensjonen om forenkling av formelle vilkår i varehandelen (Convention on the Simplification of Formalities in Trade of Goods av 7 mai 1987). I utkastet foreslås på denne bakgrunn enkelte justeringer i § 1 nr 6 og § 1 nr 12. Fra 1 januar 1988 innførte tollvesenet i Norge nye rutiner ved tollekspedisjoner som innbefatter bruk av et felles dokument for EF- og EFTA-land; Single Administrative Document, forkortet SAD. Selve deklarasjonsordningen ble iverksatt etappevis. Fra 1 april 1973 måtte vareeieren selv angi varenummer i tolltariffen for hver varepost, samt skaffe tilveie grunnlaget for fortollingen. Fra 1 januar 1976 ble det fullstendige deklarasjonssystemet innført. Vareeieren ble nå pålagt en utvidet plikt til å deklarere visse spesifiserte opplysninger om varen. I utkastet foreslås i denne forbindelse visse endringer i § 32. opplysninger fra andre myndigheter. Det vises i denne forbindelse til utkastets nye § 16A. Det manuelle systemet med deklarasjoner som inntil nylig var dominerende, har fått redusert betydning ved innføring av automatisert tollekspedisjon gjennom utvikling og testing av EDB-systemet TVINN (Tollvesenets Informasjonssystem for Næringslivet i Norge). Innføring og bruk av TVINN ved tollekspedering av varer skjer bl.a på bakgrunn av næringslivets krav til hurtig saksbehandling og tilfredsstillende service. Den arbeidsbesparende effekt for etaten og næringslivet er nærmere omtalt i St.prp.nr.82 (1990-1991). Den elektroniske deklarering har også konsekvenser for regelverket, bl.a når det gjelder deklarantens oppbevaringsplikt av dokumenter i forbindelse med deklarasjonen. Spørsmålet er berørt i avsnitt 4.2, om rettslige sider ved elektronisk databehandling i tollvesenet. Det vises også til § 17, der det foreslås at Riksrevisjonen gis hjemmel til å kreve fremlagt underlagsmateriale. Effektiviseringen av tolletaten har også medført en omorganisering av Toll- og avgiftsdirektoratet og en ny distriktsinndeling. En rekke mindre tollsteder er nedlagt bl.a som følge av at godstransporten over tid er endret (se St.prp.nr.82 (1990-1991) s 51). Det kan i denne forbindelse vises til omtalen nedenfor bl.a vedrørende utkastets § 5. Regjeringen la i oktober 1992 frem en handlingsplan mot økonomisk kriminalitet. Det er i planen listet opp en rekke tiltak for å forebygge eller avdekke økonomisk kriminalitet, herunder tiltak som gjelder tollvesenet. Av tiltak innen tollforvaltningen som kan forebygge økonomisk kriminalitet, kan nevnes: Herværende lovforslag tar opp regelendringer med sikte på bedring av mulighetene for kontroll, innfordring og internasjonalt samarbeid med andre lands tollmyndigheter. Betydelige skatte- og avgiftsunndragelser og andre grove brudd på skatte- og avgiftsreglene omtales som økonomisk kriminalitet. For slike tilfeller av toll- og avgiftsunndragelser kan det være aktuelt med strafferettslig forfølgning. Ansvaret for forsvarlig saksbehandling og kontroll vil ligge på toll- og avgiftsmyndighetene, som også har oppgaven å forfølge overtredelsestilfellene i de innledende faser. I tilfellene hvor regelbrudd konstateres vil ansvaret for den strafferettslige oppfølgning av lovbruddet overføres til politi/påtalemyndighet. De nevnte regelendringer kan i denne sammenheng sees som tiltak for å gi politi og påtalemyndighet et bedre bakgrunnsmateriale for den videre strafferettslige forfølgning. En mer effektiv kontrollinnsats forutsetter et bedre samarbeid mellom tollvesen og politiet/påtalemyndigheten. En koordinert saksbehandling vil være besparende for begge parter. Store kontrolloppgaver krever utstrakt samarbeid ut over dagens etatgrenser. Toll- og avgiftsdirektoratet og Skattedirektoratet inngikk allerede i 1977 en avtale om et formelt samarbeid gjennom avtale om samarbeid i kontrollsaker. Avtalen ble revidert i 1988, 1990 og 1992. I utkastet foreslås en bedring av kontrollmulighetene ved endring i bestemmelsen om taushetsplikt i lovens § 8. Endringen innebærer bl.a at tollvesenet vil få en utvidet adgang til å gi opplysninger om toll, avgifter og skatt til andre offentlige myndigheter. Videre foreslås en ny bestemmelse § 16A, som vil gi tollvesenet mulighet for å innhente tilsvarende informasjon fra andre offentlige etater. Når det gjelder innfordringen kan nevnes at tollvesenet satser på en forbedring av regnskaps- og innfordringsrutinene samt utarbeidelse av en innfordringshåndbok. Et nytt TVINN - innkrevningssystem vil igangsettes som ledd i å lette innfordringsarbeidet og gi en bedre oversikt over restansene. Det kan i denne forbindelse vises til at det i utkastet foreslås en endring av fristen i foreldelsesbestemmelsen i § 58, som vil medføre en viss justering i adgangen til etterberegninger ved toll- og avgiftsunndragelser. Utvidelse av tollvesenets internasjonale arbeid har skjedd gradvis, men med sterk vekst de siste år gjennom bl.a inngåelse av multilaterale og bilaterale bistandsavtaler om informasjonsutveksling. I utkastet foreslås en utvidelse av bestemmelsen i § 4 vedrørende informasjonsutveksling med land som det i dag ikke er inngått avtaler med. tolladmiring av hvordan skatte-, avgifts- og tolladministrasjonene bør være organisert (se NOU 1993:1 Reorganisering av skatte- og avgiftsadministrasjonen). Et siktemål har vært en større samordning av oppgavene og en mindre spredt organisering enn hva som er tilfelle i dagens skatte- og avgiftsadministrasjon. Dette gjelder arbeidet med såvel fastsettelse av skatter og avgifter som virksomhetskontroll og innkrevning/innfordring. Den reorganiseringsløsning som kan bli aktuell vil ventelig medføre behov for samordning av regelverket også med hensyn til tollforvaltningen. De herværende forslag til àjourføring av tolloven har som siktemål å gjøre regelverket mere oversiktlig, og skape en større grad av rettsenhet i forhold til annet regelverk, bl.a vedrørende avgifter. Dette vil kunne lette gjennomføringen av fremtidige reformer. Systematisk hører tolloven under den spesielle forvaltningsrett og som sådan under offentlig rett. Tolloven inneholder hovedsaklig regler om hvorledes det skal gås frem ved innførsel og utførsel av varer, og om trafikken til og fra tollområdet. Disse reglene er ikke knyttet til noen forpliktelse til å betale toll. Denne plikten må avgjøres etter tolltariffens regler. Forvaltningsloven ble vedtatt i 1967, og kom altså til senere enn tolloven. Tollovens utgangspunkt var å utforme regler som skulle sikre en betryggende saksbehandling, og den inneholder derfor en del regler om dette. Etter at forvaltningsloven trådte i kraft, er mange av disse reglene overflødige. I praksis følges nå forvaltningsloven hvor denne har relevante bestemmelser. Som en konsekvens av dette foreslås i proposisjonen å oppheve visse av tollovens bestemmelser som i dag reguleres av forvaltningsloven. På et bestemt område - når det gjelder taushetsplikt - foreslås at tollovens regler skal gjelde istedet for forvaltningsloven. Om dette vises det til omtalen av utkastets § 8. Merverdiavgiftslovgivningen får i en viss utstrekning anvendelse også på tollovens område. Plikten til å betale merverdiavgift følger av Stortingets årlige vedtak om dette. En nærmere regulering av avgiftsplikten er gjort i merverdiavgiftsloven av 1969 nr 66, herunder plikten til å betale merverdiavgift ved innførsel, se lovens § 62, § 63, § 64, § 65 a, i kapittel XVI. Departementet har fastsatt forskrifter om beregning og oppkreving av innførselsmerverdiavgift (se forskrift nr 12, av 12 desember 1975 med senere endringer). Bestemmelsene i lovens kapittel XVI henviser både til regler i tolltariffen og tolloven. Rundt halvparten av all merverdiavgift oppkreves av varer som innføres, og endringer i tollovgivningen kan således ha betydning for oppkrevningen av merverdiavgift. Også bestemmelser utenfor kapittel XVI i merverdiavgiftsloven har anvendelse på tollvesenets område. Varer som utføres er fritatt for avgift etter bestemmelsene i merverdiavgiftsloven § 16. Departementet har fastsatt forskrift vedrørende omsetning av varer og tjenester til utlandet, se forskrift nr 24. Skattedirektoratet har videre fastsatt forskrift om legitimasjonsregler for omsetning av varer og tjenester til bruk i utlandet mv, forskrift nr 35. Virksomheters opplysningsplikt og plikt til å gi kontrollopplysninger mv gjelder også for tollvesenet, jf uttrykket «avgiftsmyndighet» i merverdiavgiftsloven kapittel XII. Det må dessuten antas at taushetspliktbestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 7 også gjelder for tollvesenet, i den utstrekning tollvesenets saksbehandling knytter seg til merverdiavgift. Med særavgiftslovgivningen siktes det gjerne til de bestemmelser som regulerer innkrevning av avgifter som Stortinget vedtar i medhold av grunnloven § 75 bokstav a, og som ikke gjelder direkte skatter, eller alminnelige generelle avgifter. En rekke avgifter er primært lagt på omsetning av varer. For disse gjelder at også innførsel kan utløse avgiftsplikt, selv om innførselen ikke er knyttet til omsetning. Følgende lover kan nevnes i denne sammenheng: - lov om særavgift på utstyr for opptak av lyd eller bilder av 12 juni 1981 nr 69. Ovennevnte lover er i stor utstrekning fullmaktslover. I medhold av lovene er det gitt forskrifter. Den ovenfor nevnte loven av 1964 om tilvirkning og destillasjon av sprit osv står i en særstilling, idet avgift etter denne lov i det alt vesentlige oppkreves av A/S Vinmonopolet. bestemmelse som med enkelte avvik uten praktisk betydning lyder: «Avgift på varer som innføres, skal kreves opp etter de samme regler som gjelder for toll, så langt de passer og ikke annet er bestemt.» Bestemmelsene tolkes som henvisning til reglene for oppkrevning av toll i tolloven og tollovforskriftene. Generelt ville det være ønskelig med en bedre samordning av avgifts- og innførselslovgivningen. Departementet vil komme tilbake til dette, bl.a på bakgrunn av de synspunkter som er fremkommet i den nylig fremlagte utredning om bedre struktur i lovverket (se NOU 1992:32, s 153 flg). En lang rekke lover har også bestemmelser om innførsel og utførsel av varer. Noen av disse knytter innførsel eller utførsel til plikt til å betale avgifter. Andre kan begrense adgangen til innførsel eller utførsel gjennom kvoteregulering. En tredje type inneholder forbud mot innførsel eller utførsel. De fleste av disse bestemmelsene håndheves av tollvesenet. Det finnes dog eksempler på bestemmelser om vareførsel som ikke kontrolleres av tollvesenet. Dette gjelder f.eks åndsverkloven av 12 mai 1961 nr 2 § 54, film- og videoloven av 15 mai 1987 nr 21 § 9 og plantevernmiddelloven av 5 april 1963 nr 9 § 14. De avgifter, gebyrer mv som tollvesenet forvalter, kreves gjerne opp etter forskriftsbestemmelser som henviser til bestemmelsene om oppkrevning av toll. I utredningen om en forbedret merverdiavgiftslov er det uttalt at «i forvaltningsretten innebærer rettssikkerhet generelt at den enkelte skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlige inngrep fra myndighetenes side» (se NOU 1991:30 s 141). Innenfor tollovens anvendelsesområde reises rettssikkerhetsspørsmål i flere sammenhenger. Særlig gjelder dette adgang til forhåndsvedtak, informasjon og veiledning, taushetsplikt, tollvesenets kontrolladgang, saksbehandlingsregler og regler om erstatning for saksomkostninger og andre tap. Arbeidsgruppen har fremmet enkelte forslag som berører rettssikkerheten, men har ikke drøftet dette spørsmålet på mer generelt grunnlag. Departementet vil peke på følgende sentrale målsetninger for rettssikkerheten på tollovens område: b. at håndhevningen av regelverket fører til størst mulig grad av likebehandling, bl. e. at informasjon som utveksles i forbindelse med tollmyndighetenes internasjonale samarbeid mot bl.a økonomisk kriminalitet ikke kommer på avveie. Punktene ovenfor antyder at det kan forekomme en viss konflikt mellom de ulike rettssikkerhetshensyn. Således kan inngripende kontroller for å sikre punktene a og b, komme i strid med hensynene under punkt c. Spørsmål om graden av rettssikkerhet vil også lett kunne bli et kostnadsspørsmål. Betryggende saksbehandling er ressurskrevende, og det samme er kontrollvirksomhet for å ivareta det faktiske likhetshensyn under punkt b. Rettssikkerhet må således sees i sammenheng med de ressurser som stilles til rådighet, og den måten ressursene utnyttes på. For å oppnå en korrekt og lovhjemlet myndighetsutøvelse, og forhindre faktisk og rettslig forskjellsbehandling (målsetning a og b), er det viktig at regelverket holdes àjour, at reglene er klart utformet og er lett forståelig for den som skal anvende det. Et siktemål med herværende proposisjon er å endre bestemmelsene i tolloven slik at de blir lettere tilgjengelige, og bedre i samsvar med de krav som stilles ved innførsel og utførsel av varer. Mange av endringene sikter således ikke mot materielle rettsendringer, men en mere hensiktsmessig utforming, eksempelvis § 1 nr 6, § 17, § 32 og § 48 . På andre områder er foreslått realitetsendringer, eksempelvis § 8, § 16A, § 58 og § 69 (tidligere § 38). Med hensyn til kontrollarbeidet (målsetning c) kan bl.a vises til omtalen av § 9 og § 11. Departementet har lagt vekt på å balansere rettssikkerhetshensyn mot hensynet til en effektiv bekjempelse av bl.a økonomisk kriminalitet og narkotikakriminalitet. Ivaretakelsen av den generelle informasjonssikring (målsetning d ) er omtalt i forbindelse med forslag til endring av § 8 om taushetsplikt. Det er her bl.a lagt vekt på at tjenestemenn skal kunne lese direkte av lovteksten når og i hvilken utstrekning opplysninger er taushetsbelagt. Når det gjelder sikringen av informasjon i forbindelse med det internasjonale samarbeidet (målsetning e), vises til omtalen av § 4. Arbeidsgruppens innstillling har vært sendt på høring høsten 1990 til disse institusjoner og organisasjoner: Etter høringsrunden ble det videre arbeidet med lovrevisjonen stilt i bero i påvente av EØS-avtalens nærmere innhold. Det vises til omtalen av gruppens arbeid, i avsnitt 2.2 ovenfor. I den utstrekning høringsinstansene har kommentert de enkelte forslag til endringer i tolloven, vil uttalelsene bli referert nedenfor, under omtalen av de respektive bestemmelser. På bakgrunn av lovbestemmelser vedrørende bruken av datateknologi i tollvesenet og den internasjonale informasjonsutvekslingen, fant departementet det ønskelig at et utkast til proposisjonstekst ble forelagt Riksrevisjonen og Datatilsynet. Videre ble det som en oppfølgning av Justisdepartementets uttalelser i høringsrunden, og med henblikk på en korrekt harmonisering med den nye tvangsfullbyrdelseslov, forelagt et utkast til proposisjonstekst for Justisdepartementet. De bemerkninger som fremkom i denne forbindelse har vært tatt hensyn til i den endelige utformning av forslaget. Toll- og avgiftsdirektoratet har deltatt i arbeidet med proposisjonen. Begrepet vareeier hadde en sentral plassering i den tidligere tollov av 28 juni 1928, og fulgte med inn i dagens tollov, i legaldefmisjonen i § 1 nr 3. Definisjonen ble imidlertid noe endret i forhold til den tidligere lov. Endringen innebar at den tidligere definisjonen, som var knyttet til det materielle eiendomsforholdet, ble erstattet av et vilkår om legitimasjon til å råde over varen. Den som kan legitimere seg ved nødvendige dokumenter som konnossement, fraktbrev og lignende, vil med dette anses som vareeier i lovens forstand. I realiteten kan han være kommisjonær, låntaker, leietaker eller lignende, men tollvesenet vil i forhold til tolloven anse ham som vareeier med det ansvar som følger derav. Tollovens vareeierbegrep gjenfinnes også i merverdiavgiftsloven § 64, som sier at merverdiavgift ved innførsel skal betales av den som etter lov om toll er vareeier. Vareeierbegrepet har vist seg å skape endel problemer i praksis. Det har også vært eksempler på forsøk på omgåelser, der importøren har skapt uklarhet om hvem som er vareeier etter loven. Det fremgår av forarbeidene til någjeldende tollov at det tidligere har vært vurdert en rekke alternative begreper med varierende innhold. Tollovkomiteen av 1959 pekte på at gode grunner talte for å avpasse ansvaret etter de forskjellige trinn i den ordinære varebehandling, slik at ansvarsforholdet ikke blir det samme før og etter at varen er fortollet (se Tollovkomiteens innstilling av 9 mai 1962 s 64). Ansvaret for for lite beregnet toll vil som hovedregel bare oppstå etter fortollingen, og her fant komiteen det hensiktsmessig at ansvaret ble knyttet til vareeieren, og at dette begrepet ble presisert slik at legitimasjonsforholdet var avgjørende. Det kan i denne forbindelse bemerkes at feil også kan avdekkes i selve ekspedisjonsfasen, dvs etter at deklarering har funnet sted men før fortolling. I prinsippet skal toll mv betales før fortollingen (dvs frigjøringstidspunktet). Av lovproposisjonen fremgår at det har vært delte oppfatninger blant de forskjellig høringsinstanser (se Ot.prp.nr.19 (1965-1966), s 18). Departementet sluttet seg imidlertid til Tolldirektoratets og forsåvidt også komiteens forslag, og foreslo begrepet definert som «den som overfor tollvesenet er legitimert til å råde over en vare». Denne formuleringen ble gjeldende rett. Innførelsen av Enhetsdokumentet (Single Administrative Document, SAD) i 1988 har aktualisert spørsmålet om vareeierbegrepet bør beholdes. Det dokument som tidligere ble brukt ved tolldeklarasjon hadde en rubrikk hvor vareeier skulle oppgis. I SAD-dokumentet er betegnelsen vareeier ikke benyttet. Istedet skal ved innførsel oppgis «mottaker» av varen (i dokumentets rubrikk 8). Ved utførsel er avsender å betrakte som vareeier (i henhold til dokumentets rubrikk 2). I SAD-konvensjonen (Convention on the Simplification of Formalities in Trade in Goods, av 26 februar 1987) er mottaker ikke definert nærmere, slik at det enkelte land kan utforme egne definisjoner. Tollvesenet har utarbeidet en norsk veiledning til publikum om utfylling av SAD-dokumentet (Veileder for tolldeklarering av varer ved innførsel). Her er det nevnt at mottaker tilsvarer vareeier, med en henvisning til lovens definisjon i § 1 nr 3. Arbeidsgruppen har pekt på flere svakheter ved bruken av vareeierbegrepet. Av forskjellige grunner fant gruppen imidlertid ikke anledning til å utforme en alternativ legaldefinisjon. Det heter i innstillingen: « Det viser seg at tollovens legaldefinision er til dels svært langt fra den vanlige forståelsen av ordet. Dette avstedkommer mange misforståelser, især ved saker om etterberegning. Vareeierbegrepet forekommer ikke lenger på tolldeklarasjonen (SAD-dokumentet). Med den økte internasjonale handel og forventninger om et nærmere samarbeide med andre mnd, kan det være mer fordelaktig å benytte internasjonale begreper som f.eks. importør/eksportør eller avsender/mottaker eller debitor som i [EF-]kodeksen. Konsekvensen av å beholde vareeier, er at en må leve med et teoretisk begrep som er særnorsk og som tjenestemenn og næringsliv/reisende kan ha vanskelig for å forstå fullt ut. Det ligger nær å blande vareeier og vanlig eierbegrep. I en rekke tilfeller vil det være helt avgjørende for ansvaret for toll og avgifter om man faller innenfor eller utenfor begrepet. På den annen side er vareeierbegrepet godt innarbeidet hos departementets og direktoratets saksbehandlere og jurister. Det foreligger en lang praksis i bruken av begrepet og en må anta at det er rimelig kjent innen næringslivet. (...) Gruppen har vurdert å fjerne vareeierbegrepet fra tolloven og forskriftene. Det synes milt mulig å definere ansvaret for toll og avgifter på en annen måte, f.eks. knyttet til den som foretar konkrete handlinger. et såvidt sentralt begrep, mener gruppen at det ville være en fordel å gjøre om hele ansvarssystemet og ikke bare omskrive de bestemmelser som bruker ordet vareeier. Konsekvensene av dette måtte i tilfelle nøye vurderes - også av næringslivet. Gruppen mener likevel at tiden ikke er inne til å foreta en radikal forandring av ansvarssystemet. Uansett vårt fremtidige forhold til EF, må en anta at kodeksens regelverk vil måtte få innflytelse på vår tollovgivning. Det kan være naturlig å gjennomdrøfte ansvarssystemet i forbindelse med dette. Også ut fra den tiden som gruppen hadde til rådighet, har en konkludert med at en ikke vil foreslå endring av definisjonen eller å fjerne begrepet vareeier. (...) Av høringsinstansene har Næringslivets Hovedorganisasjon uttalt om § 1 nr 3 at begrepet vareeier ikke blir brukt i andre land, og at det har en annen betydning i vanlig talespråk enn det som gjelder i tollovsammenheng. Det gis uttrykk for at begrepet bør skiftes ut ved en passende anledning. De øvrige instanser har ikke kommentert spørsmålet om endring av vareeierbegrepet. Departementet vil innledningsvis peke på at vareeierbegrepet i tolloven ikke gjenfinnes i EFs tollkodeks. og at tollkodeksens regelteknikk og terminologi forsåvidt synes mindre egnet for umiddelbar overføring til tolloven. Kodeksen benytter seg av en rekke andre koblingsbegreper, som hver er relatert til de enkelte typesituasjoner. Koblingsordene er legaldefinert i kodeksens artikkel 4. Sentrale koblingsord er toldskyld, debitor, klarerer og brugeren av en procedure. Artikkel 5 gir en person anledning til å la seg representere direkte eller indirekte. Kodeksens avsnitt VII (artiklene 189-242) har regler om toldskyld, herunder bestemmelser om når toldskyld oppstår, og hvem som er ansvarlig. Normalt blir klarereren debitor. Klarereren er den som i eget navn avgir en såkalt tollangivelse. Hvor klarering skjer ved representant, fremgår at både representanten og den person for hvis regning tollangivelsen er avgitt, vil være debitorer. I henhold til kodeksens artikkel 213 vil flere debitorer hefte solidarisk. Departementet er etter dette kommet til at det vil være lite hensiktsmessig på det nåværende tidspunkt å foreslå en rettsendring i forhold til den vel innarbeidede legaldefinisjon i § 1 nr 3. I enkelte bestemmelser i tolloven vil det imidlertid være formålstjenlig å erstatte uttrykket «vareeier» med en mer presis angivelse av egenskaper ved det subjekt det er tale om. Det vises for øvrig til drøftelsen nedenfor om henholdsvis § 37 og § 58 . Det understrekes at disse justeringer er av rettsteknisk art, og at det ikke tilsiktes materielle endringer i vareeierbegrepet slik dette har vært praktisert gjennom lang tid. Det forutsettes også at praksis etter merverdiavgiftsloven § 64 kan beholdes uendret. Tilføyelsen i lovens § 15 første ledd (nytt nr 3) våren 1992 ble gjort for å skaffe toll- og avgiftsetaten hjemmel til å pålegge vareeier oppbevaringsplikt av tolldokumenter mv i forbindelse med tollekspedisjon av varer, herunder grunnlagsdokumenter for tollekspedering av varer i TVINN-systemet (Tollvesenets Informasjonssystem for Næringslivet i Norge). Oppbevaring av dokumentene må skje i samsvar med de krav Riksrevisjonen stiller for at dokument- og bilagskontrollen er i overensstemmelse med regnskaps- og avgiftsreglene. Dette er nærmere omtalt i Ot.prp.nr.88 (1991-1992). Det vises også til utkastets § 17, hvor det foreslås at Riksrevisjonen gis hjemmel til å kreve at underlagsdokumenter legges frem. Lovens § 15 første ledd nr 2 gir hjemmel til å fastsette forskrifter om hvilke dokumenter som skal legges frem ved tollbehandlingen og på hvilken måte de skal fremlegges overfor tollvesenet. Imidlertid kan det i denne forbindelse nevnes at den rettslige reguleringen av forholdet mellom tollvesenet og den deklarant som velger å deklarere elektronisk, synes å reise nye spørsmål. Disse er ikke fyldestgjørende regulert i dagens lovgivning, og heller ikke kommet opp for avgjørelse i domstolene. Spørsmålene knytter seg bl.a til i hvilken utstrekning tollvesenet som ensidig myndighetsutøver kan stille vilkår overfor en kunde som vil deklarere varer ved hjelp av TVINN-deklarasjon. Tollvesenet vil her måtte stille krav til deklarant vedrørende kvaliteten av program- og maskinvare, kvalifikasjon til brukeren, og dessuten fastlegge ansvarsforholdet ved eventuell feil eller misbruk av systemet. Dette kan eventuelt også reguleres gjennom en privatrettslig avtale. TVINN-systemet baseres på at deklarasjonene bygges opp i deklarantens eget datasystem og oversendes som en elektronisk melding (EDI) til tollvesenet eller at tollfunksjonæren selv registrerer deklarasjonen i TVINN på bakgrunn av fremlagte dokumenter. Systemet erstatter det manuelle, papirbaserte fortollingsystemet. Deklarasjoner som mottas over linje mellomlagres i en «postkasse» som automatisk tømmes i TVINN-systemet. maskinell kontroll i henhold til en rekke parametre som er registrert i TVINN-systemet. Etter den maskinelle kontrollen legges deklarasjonene i en ventekø i påvente av manuell kontroll og frigivelse av varene. Departementet vil peke på at flere rettslige aspekter ved bruken av elektronisk databehandling i tollvesenets virksomhet trenger nærmere utredning. Riksrevisjonen har gjennom sine kravspesifikasjoner stilt vilkår for bruken av tollvesenets TVINN-system. Bruk og innføring av EDI-dokumenter generelt skaper nye rettsproblemer og aktuelle løsninger vil bære preg av nybrottsarbeid. Toll- og avgiftsdirektoratet vil i løpet av 1993 legge frem en utredning om de rettslige sider knyttet til EDI og har i forbindelse med dette arbeidet søkt bistand fra Institutt for rettsinformatikk, Universitetet i Oslo. Det er på denne bakgrunn ikke hensiktsmessig å fremme forslag til eventuelle lovendringer på dette området i herværende proposisjon. Tolloven § 15 annet ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette forskrifter om tollvesenets adgang til å gi forhåndsuttalelser om tarifferingen av varer. Denne myndighet er i dag delegert til departementet og videre til direktoratet. Arbeidsgruppen har pekt på behovet for at forholdet forskriftsreguleres, men har ikke sett behov for å endre lovbestemmelsen. Departementet vil innledningsvis nevne at et hovedprinsipp i norsk forvaltningsrett går ut på at et forvaltningsorgan bare kan avgi bindende forhåndsuttalelse dersom det er uttrykkelig hjemmel for dette i lov. Tolloven § 15 annet ledd gir hjemmel for Kongen til å fastsette forskrifter om tollvesenets adgang til å gi forhåndsuttalelser om tarifferingen av varer på grunnlag av gjeldende tolltariff. Toll- og avgiftsdirektoratet har gitt slike forhåndsuttalelser i form av «vareavgjørelser», som til dels har vært publisert i rundskriv og i en egen håndbok. Det kan i denne forbindelse vises til omtalen i NOU 1991:30 Forbedret merverdiavgiftslov, s 151. Nærmere regler vedrørende forhåndsuttalelser ble gitt i departementets forskrift av 12 april 1991, med virkning fra 1 mai samme år. Adgang til å gi forhåndsuttalelse er delegert videre til tolldistriktssjefene, jf forskriftens § 4. Adgangen er begrenset til å gi uttalelse om fastsettelse av varenummer i tolltariffen, noe som gir begrepet «tariffering» et snevrere anvendelsesområde enn hva tilfellet er i lovens § 58. Forskriftens uttrykk «gjeldende tolltariff» kunne peke mot at en uttalelse bare hadde gyldighet for vedkommende år, jf grunnloven § 75 bokstav a. I forskriften er imidlertid gyldighetstiden begrenset til 6 år fra vedtakets dato (forskriftens § 7), men bl.a med det forbehold at tollvesenet «kan tilbakekalle tidligere tarifferingsavgjørelse dersom det skjer endringer i tariffen som medfører endret tariffering av den vare som tarifferingsavgjørelsen gjelder.... Da tollvesenet er bundet av de vedtak som fattes av Stortinget, vil en forhåndsuttalelse miste sin gyldighet dersom det skjer endringer som nevnt. EFs tollkodeks artikkel 12 nr 4 har en tilsvarende gyldighetsfrist på seks år for bindende tarifferingsopplysninger. Departementet ser ikke behov for å endre den aktuelle bestemmelsen i § 15 som gjelder forhåndsuttalelser, og går ut fra at forholdet er fyldestgjørende regulert i ovennevnte forskrift. Arbeidsgruppen har videre foreslått en bestemmelse om plikt for private subjekter til å gi opplysninger overfor tollvesenet. Justisdepartementet har ytret seg kritisk til forslaget, og henvist til at arbeidsgruppens forslag bl.a synes lite presist avgrenset. Departementet vil peke på at arbeidsgruppens forslag vil innebære en endring i rettstilstanden i retning av utvidet opplysningsplikt for private rettsubjekter (banker, forsikringsselskaper, advokater og andre formuesforvaltere) overfor tollvesenet. Arbeidsgruppens forslag tar ikke stilling til de tvilsspørsmål som kan dukke opp, bl.a med hensyn til den saklige avgrensning av de opplysninger som skal være omfattet. Departementet vil videre peke på at lov av 10 juni 1988 nr 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner har fått en ny bestemmelse i § 2-17, som bygger på det såkalte «hvitvaskingsdirektivet» (Direktiv 91/308) som i henhold til EØS-avtalen skal gjelde innenfor EØS-området (se Ot.prp.nr.85 (1991-1992) s 26). Bestemmelsen er sanksjonert 4 desember 1992, men ikke trådt i kraft. Bestemmelsen pålegger finansieringsinstitusjoner av eget tiltak å oversende opplysninger til Den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet, ØKOKRIM, når det foreligger mistanke om at en transaksjon har tilknytning til overtredelse av straffeloven § 162a (narkotikaforbrytelser) eller kapittel 31 (heleri-bestemmelsene). utstrekning vil ivareta de hensyn som ligger bak arbeidsgruppens forslag om tilsvarende opplysningsplikt overfor tollvesenet. Videre må hensiktsmessigheten ved en særlig opplysningsplikt sees i lys av den adgang bankene har til av eget tiltak å meddele tilsvarende opplysninger til tollvesenet. Departementet legger i denne forbindelse vekt på at Norges Bank etter valutareguleringsloven av 14 juli 1950 nr 10 § 7 kan meddele tollvesenet opplysninger, når opplysningene må antas å være av betydning for tollmyndighetene, jf valutareguleringsforskriften § 17-1 annet ledd. Det bemerkes her at de såkalte valutabanker, dvs banker som er autorisert for betalingsformidling med utlandet, har en særlig rapporteringsplikt overfor Norges Bank, jf valutareguleringsforskriften § 5-1. Tilsvarende gjelder for betalingsordning utenom valutabank, hvor innlendinger har meldeplikt til Norges Bank etter samme forskrifts § 6-1. Departementet finner på denne bakgrunn at det for tiden ikke vil være hensiktsmessig med en særbestemmelse i tolloven om opplysningsplikt overfor tollvesenet for private rettssubjekter. Bestemmelsen i § 12 gir en kasuistisk preget oppregning av typetilfeller hvor tollvesenet kan foreta undersøkelser for å bringe på det rene om en vare er eller søkes unndratt tollvesenets kontroll. Arbeidsgruppen har foreslått at bestemmelsens innledende setning endres, slik at tollvesenet gis adgang til å foreta de undersøkelser som er «nødvendige». Begrunnelsen er at tollvesenets kompetanse derved blir noe klarere. Arbeidsgruppen har ikke drøftet nærmere hva som ligger i begrepet «nødvendig». Departementet vil innledningsvis bemerke at det har vært ansett som et viktig ledd i kontrollarbeidet at tollvesenet kan foreta kontroller på stikkprøvebasis, uten at kontrollene er begrunnet utover dette, blant annet ved narkotikakontroll. Til arbeidsgruppens forslag om å tilføye uttrykket «nødvendig» til lovstedets første punktum, kan nevnes at uttrykket «nødvendig» ikke benyttes i andre kontrollbestemmelser (tolloven § 17, ligningsloven § 4-9, merverdiavgiftsloven § 46). Etter departementets oppfatning vil den alminnelige læren om forbud mot myndighetsmisbruk ivareta de aktuelle rettssikkerhetshensyn, idet denne læren bl.a gir anvisning på en avveining av forholdsmessigheten mellom mål og middel. Departementet finner på denne bakgrunn at forslaget om å tilføye ordet «nødvendig» i lovteksten ikke virker vesentlig klargjørende. Videre gir § 12 nr 5 hjemmel for tollvesenet til å foreta undersøkelse på person. De nærmere regler om kroppsvisitasjonens form og innhold er i dag gitt i instruks form. Etter arbeidsgruppens oppfatning vil hensynet til personvernet være bedre ivaretatt dersom reglene om kroppsvisitasjon ble forskriftsfestet. Departementet viser i denne forbindelse til at opprettelsen av tollvesenets narkotikaseksjon har gjort dette til et adskillig mer aktuelt spørsmål i dag enn da tolloven ble vedtatt. En bestemmelse som regulerer lignende forhold finnes i fengselsloven av 12 desember 1958 nr 7, som ved en lovendring av 8 juni 1979, fikk en ny § 30a. Også straffeprosessloven (lov 22 mai 1981 nr 25 om rettergangsmåten i straffesaker) har bestemmelser om undersøkelse (granskning eller ransakning) av person i § 157, § 195 og § 198 . Det kreves skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff, samt for § 157 og § 195 rettens kjennelse. Instruks for tollvesenets kontroll med inn- og utførsel av narkotiske stoffer har bl.a bestemmelser om kroppsvisitasjon. Av denne instruksen følger at tjenestemannen kan undersøke klærne samt foreta kroppsbesiktigelse for å bringe på det rene om narkotika er festet til kroppen. Dersom det under kroppsvisitasjonen fremkommer ting som tyder på at den som blir kontrollert neppe kan mistenkes for narkotikasmugling, bør kontrollen straks avsluttes. Tollvesenet skal ikke foreta ytterligere undersøkelser av kroppen. Det heter i instruksen for tollvesenet vedrørende narkotikakontrollen: « Dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke om at vedkommende skjuler narkotika i kroppen, skal politiet varsles. Kontroll av kroppens hulrom Kan bare foretas dersom vilkårene i straffeprosessloven § 157, jf påtaleinstruksen kapittel 10, er tilstede. Det må således foreligge kjennelse fra retten eller ordre fra påtalemyndigheten. (...) Tolltjenestemannen skal overfor politiet gjøre rede for årsaken til mistanken. (...) Dersom kjennelse eller ordre om kontroll av kroppens hulrom foreligger, bringes siktede av politiet til helsepersonell for gjennomføring av undersøkelsen i samsvar med påtaleinstruksens regler. Departementet legger til grunn at instruksen ligger innenfor rammen av de kontroller som tollvesenet kan utføre med hjemmel i tolloven § 12 nr 5. Instruksen tar etter departementets oppfatning rimelig hensyn både til nødvendigheten av å bekjempe narkotikaondet, og til den enkelte reisende som utsettes for kontroll. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens uttalelse om at instruks vedrørende kroppsvisitasjon bør gis i formell forskrifts form. Hjemmel for slik forskrift finnes i tolloven § 15 første ledd nr 1, og betinger ingen lovendring. Omlegningen av ruter og etablering av nye ruter til og fra utlandet har tidvis skapt visse problemer for tollvesenet. For å utføre den lovbestemte kontroll kreves bl.a vaktordninger utenfor ordinær arbeidstid. Arbeidsgruppen foreslår på denne bakgrunn at tollvesenet kan være med på å bestemme nye rutetider og ankomst- og avgangssteder. Forslaget er begrunnet med at dette vil gi store innsparinger for tollvesenet og dermed for samfunnet. Om adgangen til å påklage tollvesenets vedtak i denne forbindelse, forutsetter arbeidsgruppen at dette vil kunne skje etter vanlige forvaltningsrettslige regler. Av høringsinstansene har Justisdepartementet påpekt at det vil innebære en relativt inngripende endring å innføre en godkjennelsesordning, hvor tollvesenet gis kompetanse til i praksis å avgjøre anløpssteder, anløps- og avgangstider. Det etterlyses i denne forbindelse også en klarere beskrivelse av hvordan ordningen er tenkt gjennomført og etter hvilke kriterier tollvesenet skal kunne nekte godkjennelse. Departementet vil peke på at lovens § 21 flg langt på vei sikrer tollvesenet en faktisk mulighet til å innvirke på utformingen av reiselivs- og transportnæringens rutetider og anløpssteder. På denne bakgrunn finner departementet at det på nåværende tidspunkt ikke vil være hensiktsmessig å opprette en godkjennelsesordning slik som foreslått av arbeidsgruppen. Arbeidsgruppen har gått inn for at det gis en særregel om ansvaret for den som opptrer som representant overfor tollvesenet uten å ha innhentet fullmakt fra den han foregir å opptre på vegne av. Regelen innebærer at den som overfor tollvesenet opptrer på vegne av en annen uten at han har den nødvendige fullmakt, anses å opptre på egne vegne. Forslaget er begrunnet med at regelen vil regulere ansvarsforholdet der en representant opptrer uten den nødvendige fullmakt. For eksempel kan en speditør påta seg å representere vareeieren ved tollekspedisjon, uten at vareeieren har bedt om eller er informert om dette. Av høringsinstansene er det kun Norges Speditørforbund som har uttalt seg. Forbundet uttaler: « Komiteen innfører med denne regel et helt nytt ansvar for betaling av tollavgifter og dermed også merverdiavgift. Hittil er det kun vareeier eller den som på hans vegne har fortollet og fremdeles besitter varen, som kan pålegges ansvar. Vi kan ikke se at manglende fullmakt kan tilsi et slikt ansvar i de situasjoner/tilfeller hvor tollvesenet har fått oppgitt korrekt importør. Det problem tollvesenet her skal løse er knyttet til det forhold at speditører i noen tilfeller fortoller varer for importører uten å ha fortollingsfullmakt. Vi er enig i at det ikke skal skje, men vi finner ingen fornuftig mening med å løse problemet ved å pålegge speditøren toll- og avgiftsplikt. Norges Speditørforbund har gjentatte ganger påpekt overfor medlemmene at de må ha fullmakt for å fortolle varer, og vi forteller kundene som klager på forholdet at de selvsagt ikke bør betale regningen for spedisjonsoppdraget. Når speditøren ikke får betalt for den jobben han utfører, antar vi at problemet langt på vei er løst. Vi kan heller ikke se at tollvesenet har noen legitim grunn til å gjøre speditøren solidarisk ansvarlig for tollen. Det er ikke speditøren som har innført varen. Varen er innført av en vareeier som tollvesenet har fått alle opplysninger om, og som derfor er den person som bør betale innførselsavgift. Departementet vil bemerke at arbeidsgruppens forslag vil medføre en utvidelse av ansvaret for toll og innførselsavgifter, da en «fullmektig» (uten nødvendig fullmakt) i dag ikke vil anses som vareeier. Departementet legger i denne forbindelse vekt på Norges Speditørforbunds uttalelse om at varemottakeren (vareeieren) som hovedregel må være ansvarlig. Departementet vil gjøre oppmerksom på at spørsmål om ansvar for vareeiers fullmektig også vil komme opp i den rettslige utredning som vil gjennomføres vedrørende tollvesenets datasystem for deklarasjon. Det vises til omtalen av TVINN og oppbevaringsplikten i avsnitt 4.2 ovenfor. Departementet finner at spørsmålet om ansvar for vareeiers representant bør behandles i forbindelse med den utredning som er omtalt i ovennevnte avsnitt. Fra 1 januar 1988 sluttet Norge seg til en felles ordning for transittering av ufortollede varer innenfor EF/EFTA-området. Konvensjonen om en felles transitteringsrutine (Convention on Common Transit Procedure, Genéve 20 mars 1987). Arbeidsgruppen har gått inn for at de nevnte regler og rutiner transformeres og innarbeides i norsk tollovgivning ved en ny bestemmelse, med denne ordlyd: « Internasjonal forsendelse av varer til og fra tollområdet kan skje etter de regler og på de vilkår som er fastsatt i Konvensjonen om en felles transitteringsprosedyre. Når varer under transittering befinner seg på norsk tollområde får reglene i § 56 og § 57 anvendelse så langt de passer og så langt de ikke er i strid med Konvensjonen. Departementet vil peke på de prinsipielle sider ved inkorparasjonslovgivning, og de tolkningsspørsmål som kan tenkes å oppstå i forholdet mellom konvensjonsteksten og relevante norske rettsregler. Hensynet til en lett tilgjengelig lovtekst vil dessuten tale for at de materielle regler fremgår i klartekst, fremfor at loven viser til uspesifiserte regler som må leses i konvensjonsteksten. Departementet antar på denne bakgrunn at det ikke vil være hensiktsmessig å gjøre konvensjonen til norsk rett ved inkorporasjon. Det kan for øvrig vises til det alminnelige tolkningsprinsipp om at norsk rett presumeres å være overensstemmende med konvensjonsforpliktelsene Norge har påtatt seg. Det vises for øvrig til definisjonen av transittering i utkastets § 1 nr 13, og til omtalen av utkastets § 57. Bestemmelsen i § 61 gir nærmere regler om straffeansvar for den som i strid med lov eller forskrift innfører eller utfører en vare utenom tollvesenets kontroll. Tilsvarende gjelder for den som «disponerer over en vare». En særregel er gitt vedrørende føreren av transportmiddel, men her kreves for straffansvar at vedkommende «ikke på forsvarlig måte søker å hindre at en vare ulovlig føres ut eller inn i transportmidlet». Arbeidsgruppen har vurdert om bestemmelsen burde endres med sikte på å fastsette et objektivt straffeansvar for fraktførere. Det er i denne sammenheng vist til at USA i forbindelse med utarbeidelsen av Narkotikakonvensjonen (United Nations Convention Against Illicit Traffic In Narcotic Drugs and Psychotropic Substances, av 19 desember 1988) foreslo å innføre et tilnærmet objektivt ansvar for transportører. Dersom en transportør så langt det er mulig har unnlatt å hindre smugling, skal han straffes med bøter og eventuelt beslagleggelse av transportmidlet. En lignende regel er visstnok allerede innført i USA (under den såkalte Sea Carrier Initiative Agreement). Arbeidsgruppen finner imidlertid ikke grunnlag for å foreslå utvidelse av ansvaret for føreren av transportmiddelet. Det vises forøvrig til at Tollovkomiteen i sin tid uttalte at det ikke var rimelig å fastsette objektivt straffeansvar. Departementet vil peke på at objektivt straffeansvar i de senere år er innført bl.a i arbeidsmiljøloven og forurensningsloven av 18 desember 1987 nr 93 om kontroll med eksport av strategiske varer. Departementet vil imidlertid vise til at spørsmålet om objektivt straffeansvar ble vurdert i forbindelse med Narkotikakonvensjonen, men at bl.a Toll- og avgiftsdirektoratet fant at dette ville være å gå for langt i forhold til gjeldende norsk rett. Det kan videre nevnes at Straffelovrådet har uttalt at kravet til forsvarlig opptreden vil bero på omstendighetene. Således uttaler rådet at det overfor passasjerer i alminnelighet ikke vil kreves mer av føreren enn at han søker å hindre eller forebygge åpenbare smuglingsforsøk (se Ot.prp.nr.19 (1965-1966) s 33). Transportørens (førerens) straffeansvar vil bero på en forsvarlighetsvurdering, der de konkrete omstendigheter vil være utslagsgivende. Departementet finner på denne bakgrunn at en regel om tilnærmet objektivt straffeansvar for transportør neppe vil være i harmoni med den øvrige rettstilstand på dette området i dag. Straffelovkommisjonen uttalte i Ot.prp.nr.56 (1989-1990) s 42 at strafferammene ved grove tollovertredelser burde vurderes med sikte på å bringe dem mere i harmoni med strafferammene ved bl.a alkohol- og narkotikasmugling. Arbeidsgruppen har ikke utarbeidet eget forslag til endring av strafferammene ved grove tollovertredelser, men påpekt at spørsmålet bør vurderes i departementet. Departementet går ikke inn for endringer på det nåværende tidspunkt. 5.1 Lovens kapittel I. Legaldefinisjoner og lovens virkeområde. Gjeldende lov bruker en rekke steder uttrykket «tollavgifter». Uttrykket er definert i § 1 nr 4, som «toll og avgifter som kreves opp i henhold til tolltariffens bestemmelser». Departementet finner at de to uttrykkene «tollavgifter» og «offentlige avgifter» i nåværende § 1 nr 4 bør føres opp med hvert sitt nummer, henholdsvis nr 4 og nr 5. For øvrig vises til omtalen av utkastets § 1 nr 5 nedenfor. Departementet vil videre peke på at av lovens uttrykk «toll» og «tollavgifter» er bare det sistnevnte uttrykket gitt en egen definisjon i loven. Uttrykket toll gjenfinnes imidlertid i definisjonen av «tollavgifter», som en av to kategorier offentlige avgifter. De to uttrykkene er brukt med samme meningsinnhold. Departementet finner at lovens bruk av uttrykkene «tollavgifter» og «toll» kan skape en utilsiktet tvil om de enkelte bestemmelsers anvendelsesområde, forsåvidt som det veksles mellom de to uttrykkene. Når meningsinnholdet er sammenfallende, vil det være hensiktsmessig å foreta en endring, slik at tvetydighet og misforståelser kan unngås. Uttrykket «tollavgifter» foreslås derfor endret til «toll». Definisjonen foreslås ikke endret. Endringen av uttrykket «tollavgifter» medfører at også de enkelte bestemmelser i loven hvor uttrykket forekommer, blir endret tilsvarende. Det gjelder bestemmelsene § 4, § 9 og § 35 . 5.1.2 § 1 nr 5, opphevelse av legaldefinisjonen «skattegodtgjørelsesvarer»; Det heter i § 1 nr 5 om «skattegodtgjørelsesvarer» at disse er varer som det søkes tilbakebetalt toll eller offentlig avgift for, eller som tillates utført med avskrivning av toll eller offentlig avgift. Bestemmelsen har stått uendret siden loven ble til, og har sin opprinnelse i den tidligere tollov av 22 juni 1928. Arbeidsgruppen har ansett uttrykket som lite hensiktsmessig, og foreslår at nr 5 utgår. Det vises til at uttrykket sjelden brukes i tollsammenheng, og at det ellers er lite kjent. De materielle regler om refusjon av toll fremgår dessuten av tolltariffens innledende bestemmelser, uten at uttrykket er brukt der. Istedet foreslås innarbeidet i de enkelte bestemmelser den tekst som i dag finnes i legaldefinisjonen. Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler at uttrykket har vært uforståelig, og at det bør utgå. For øvrig har høringsinstansene ikke hatt synspunkter på arbeidsgruppens forslag. Departementet vil peke på at uttrykket «skattegodtgjørelsesvarer» i dag ikke lenger har selvstendig betydning. Der en vare er tollekspedert for utførsel, vil den ha status som ufortollet. Vareeieren vil da ikke lenger kunne disponere over den. Departementet vil foreslå at begrepet utgår fra lovteksten. Det gjelder bestemmelsene § 12, § 26, § 48 og § 56. Det foreslås også at legaldefinisjonen av begrepet «skattegodtgjørelsesvarer» i § 1 nr 5 oppheves. I gjeldende lov er «offentlig avgift» definert i nr 4, sammen med «tollavgifter». Departementet vil foreslå at de to uttrykkene føres opp med hvert sitt nummer i paragrafen, for å gjøre den redaksjonelle utformningen mere oversiktlig. Definisjonen av uttrykket «offentlige avgifter» foreslås flyttet til § 1 nr 5. Dette nummeret blir stående ubenyttet ved opphevelse av legaldefinisjonen av uttrykket «skattegodtgjørelsesvarer», se ovenfor. Av forarbeidene fremgår at det er avgrensningen mot andre offentlige avgifter som ikke kreves opp i henhold til tolltariffens innledende bestemmelser, men som oppkreves ved innførsel, som har gitt støtet til en egen legaldefinisjon. Som eksempler på offentlig avgift er nevnt bl.a lisensavgift, trafikkavgift og havneavgift (se Ot.prp.nr.19 (1965-1966) s 19). Denne sondring vil opprettholdes, i og med at definisjonen blir stående uendret. Endringen i plassering innebærer ikke noen rettslige endringer. Arbeidsgruppen går inn for at § 1 nr 6, som definerer uttrykket «tollekspedisjon», blir endret slik at uttrykket «transittering» inngår i definisjonen. Det er ikke fremkommet synspunkter på forslaget i høringsrunden. tollekspedisjon er en forutsetning for at en importert vare kan disponeres over. Uttrykket omfatter to hovedtyper av ekspedisjoner. Dels finnes fortollingstilfellene, der det kan disponeres fritt over varen, og dels finnes andre tollekspedisjoner, der vareeieren disponerer over varen på nærmere fastsatt måte. Det foreslås at bestemmelsens ordlyd endres og definisjonen utbygges, og at det foretas en omredigering slik at bestemmelsen blir mere dekkende. Forslaget innebærer at det direkte sies noe om hvilke typer handlinger som faller inn under begrepet tollekspedisjon. Begrepet settes opp med strekpunkter for oversiktens skyld. Uttrykksmåten «tollvesenets pakkhus» er noe foreldet, idet ordningen med innleggelse på tollvesenets pakkhus i påvente av fortolling benyttes i stadig mindre utstrekning. Definisjonen henviser til uttrykkene «forpassing» og «transittering». Det vises i denne forbindelse til redegjørelsen nedenfor om de nevnte begreper, slik de foreslås inntatt med egne definisjoner i § 1 nr 12 og nr 13. Uttrykksmåten «ta en vare» foreslås erstattet av den noe mere entydige «innlegging på (...) lager». Som et siste punktum er tilføyet at innlegging på tollager ikke skal regnes som en tollekspedisjon. Tilføyelsen er tatt med for å skape klarhet i forhold til tollagerordningen. Tollager er legaldefinert i § 1 nr 14, se omtalen av denne nedenfor. Arbeidsgruppen har foreslått at bestemmelsen sløyfes, med en henvisning til at begrepet nå er tilfredsstillende definert i forvaltningsloven § 2c. Det vises videre til at tollovens forskriftsbegrep avviker fra det som i forvaltningsloven anses som forskrift, og at dette innebærer at den formelle betegnelsen «forskrift» i tolloven ikke uten videre medfører at man står overfor en forskrift i forvaltningslovens forstand. Av høringsinstansene har Justisdepartementet sagt seg enig i at definisjonen bør utgå. Departementet viser til at sondringen mellom forskrift og enkeltvedtak innenfor tollvesenets forvaltningsområde i dag vil være bestemt av reglene i forvaltningsloven. Begrepet forskrift, med det innhold det har etter tolloven § 1 nr 12, har således neppe selvstendig betydning i forhold til de samlede tollbestemmelser. Departementet foreslår på denne bakgrunn at forskriftsdefinisjonen i § 1 nr 12 oppheves, idet det vises til at et sentralt begrep som «forskrift» mest hensiktsmessig bør defineres i forvaltningsloven. Departementet vil videre foreslå at lovens henvisninger til «gjeldende tollovforskrifter» endres til den mere alminnelige henvisningsform «gjeldende forskrifter». Det gjelder bestemmelsene i § 5, § 18, § 22, § 23, § 24, § 28, § 32 og § 51. I bestemmelsene i lovens kapittel X (om straff mv), hvor uttrykket forekommer, endres uttrykksmåten til den generelle «bestemmelser gitt i eller med hjemmel i denne lov». Dette gjelder § 61, § 62, § 63 og § 64. Legaldefinisjonen av uttrykket «gjeldende tollovforskrifter» i lovens § 1 nr 13 foreslås opphevet. Det vises for øvrig til begrunnelsen ovenfor vedrørende forslaget til endring av § 1 nr 12. Uttrykket «forpassing» er av arbeidsgruppen foreslått definert som sending av ufortollede varer innenfor tollområdet. Departementet foreslår at definisjonen tas inn i § 1 nr 12. Det presiseres at tillatelse til forpassing er gitt generelt til alle tollagerholdere. Bestemmelsen om forpassing i lovens § 56 omarbeides og forenkles tilsvarende. Det vises til omtalen av § 56 nedenfor. Når det gjelder «transittering», har arbeidsgruppen uttalt at på grunn av innføringen av dette begrepet vil det være behov for klare definisjoner. Gruppen foreslår at det tas inn en ny legaldefinisjon til slutt i § 1. Uttrykket «transittering» foreslås definert som «internasjonal forsendelse av ufortollede varer med tollvesenets tillatelse etter regler fastsatt i overenskomst med andre stater». Det uttales at definisjonen ikke innebærer noen endring i rettstilstanden. Høringsinstansene har ikke kommentarer til gruppens forslag. Departementet vil peke på at Transitteringskonvensjonen (Convention on a Common Transit Procedure) er tiltrådt av Norge, ved kongelig resolusjon av 15 mai 1987. Konvensjonens artikkel 3 definerer uttrykket transittering som «en prosedyre hvor varer transporteres under kontroll av de kompetente myndigheter fra et sted i et land til et annet sted i samme eller et annet land, der minst en grense krysses» («a customs procedure under which goods are carried, under customs control, from a customs office in one country to a customs office in the same or another country over at least one frontier»). Departementet antar at det vil være en fordel om en definisjon som innholdsmessig er i samsvar med ovennevnte konvensjonstekst, og som må antas å være alminnelig kjent blant næringsdrivende, også tas inn i tolloven. Konvensjonsteksten er noe omarbeidet for å tilpasses lovens teknikk. Definisjonen tas inn som § 1 nr 13. For øvrig legges til grunn at definisjonen ikke innebærer endring i rettstilstanden. I utkastets § 57 inntas en ny bestemmelse om transittering. Det vises til omtalen av § 57 nedenfor. Uttrykket «tollager», slik det forekommer i lovteksten og i forskrifter, har vist seg ikke å være tilstrekkelig entydig og det har skapt uklarhet i forhold til andre lagerformer. Departementet finner derfor at uttrykket bør legaldefineres. Definisjonen er utformet samsvarende med bestemmelsen i § 48, om opprettelsen av tollager. Det vises for øvrig til definisjonen av tollager i tollovforskriften punkt 7.2.3.1, hvor det heter: «Med tollager forstås private lagringsplasser, likestilt med tollvesenets pakkhus og opplagsteder, hvor innlegg av ufortollede varer kan finne sted uten tolldeklarasjon (...) » . Samme bestemmelse i forskriften gir en forklaring på hva som ligger i uttrykket «tollagerholder», og departementet finner det derfor unødvendig at dette uttrykket defineres i lovteksten. Det gjøres oppmerksom på at frilager og transittlager ikke omfattes av definisjonen av tollager. Tolloven § 3 hjemler adgang til å fastsette forskrifter om meldeplikt for fartøyer og luftfartøyer som går fra et innenriks sted til et annet. Meldeplikten vil i såfall gjelde opplysninger om avgang, bestemmelsessted og ankomst, samt om last og passasjerer. Adgangen er etter dagens lovbestemmelse begrenset til «fartøyer og luftfartøyer». Arbeidsgruppen påpeker at fra et kontrollsynspunkt vil det samme behov gjøre seg gjeldende for jernbanetog som i rute til eller fra utlandet tar opp passasjerer eller gods underveis. De seneste år er dessuten opprettet bussruter til utlandet som tar opp passasjerer flere steder i landet. Av hensyn til tollvesenets kontroll er det ønskelig å kunne kreve opplysninger om dette. Gruppen ser det slik at kontrollbehovet praktisk vil kunne oppstå ved ethvert transportmiddel, slik at det ikke er hensiktsmessig å begrense hjemmelen til å gjelde fartøyer og luftfartøyer. Det foreslås derfor at bestemmelsen utvides til å gjelde transportmidler generelt. Høringsinstansene har ikke kommentert forholdet. Departementet slutter seg til gruppens synspunkt, men vil understreke at bestemmelsen i § 3 må sees i lys av den generelle fullmakt i § 11 - som en kvalifisering av adgangen til å innføre kontrolltiltak av bestemte slag. Det kan i denne forbindelse vises til Tollovkomiteens innstilling (se innstillingen s 66). Departementet foreslår på denne bakgrunn at «jernbanetog» og «busser» tilføyes i bestemmelsen etter uttrykkene «fartøyer» og «luftfartøyer». Departementet har funnet det hensiktsmessig å foreta en redaksjonell omarbeidelse av bestemmelsen. Annet ledd forslås på denne bakgrunn opphevet. 5.1.9 § 4, informasjonsutveksling med stat som Norge ikke har inngått overenskomst med; Lovens § 4 gjelder gjensidig bistand mellom tollvesenet og tollmyndighetene i andre land. I paragrafens tredje ledd er bestemt at tollvesenets adgang til å utveksle informasjon med fremmede stater som Norge ikke har inngått overenskomst med, er begrenset til saker som anses å gjelde bekjempelse av smugling, samtidig som det henvises til at det kun er opplysninger som omhandles i paragrafens første ledd, punkt 2, som kan utveksles. Bestemmelsens saklige avgrensning er derved «opplysninger til bruk for vedkommende stats myndigheter for å sikre oppkreving av tollavgifter og offentlige avgifter, overholdelse av forskrifter om inn- og utførsel og transitt, samt hindre og forfølge overtredelser av nevnte forskrifter». Arbeidsgruppen finner at som ledd i bekjempelsen av økonomisk kriminalitet og andre overtredelser som tollvesenet er pålagt å forfølge, er begrensningen til smuglingssaker ikke lenger formålstjenlig. Det uttales i innstillingen: « Tollsamarbeidet med andre land er idag en nødvendighet både når det gjelder ulovlig inn- og utførsel av varer og andre toll- og avgiftsovertredelser knyttet til tollvesenets areidsområder. Etableringen av tollvesenets underretningstjeneste har også styrket behovet for en rask og enkel informasjonsutveksling med utenlandske tolladministrasjoner. Tollvesenet utfører kontroll på en rekke områder som ikke er nevnt i [§ 4] første ledd nr 2, herunder CITES - bestemmelsene om utrydningstruede dyrearter [Washingtonkonvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter, ratifisert 27 juli 1976], pornografi mv. For eksempel vil det vedtatte forbud mot innførsel av straffbar pornografi (straffeloven § 211) avsender- eller mottakerland ber om opplysninger fra oss. Det kan med andre ord være behov for informasjonsutveksling i alle typer saker som tollvesenet er pålagt å arbeide med. I brev av 24 mars 1993 uttaler Datatilsynet følgende: « I forbindelse med lovens § 4, om informasjonsutveksling med stat som Norge ikke har inngått overenskomst med, gjør Datatilsynet oppmerksom på at slik overføring vil være meldepliktig iht. personregisterloven § 36, jf forskriftene § 8-1. Unntak fra meldeplikten gjelder bare når Norge har plikt til å foreta slik overføring etter folkerettslige overenskomst eller som følge av medlemskap i internasjonal organisasjon. Datatilsynet har en forholdsvis streng praksis i sin vurdering av overføring av personopplysninger til land som ikke har ratifisert Europarådskonvensjon nr 108 «Convention for the protection of individuals with regard to automatic processing of personal data». Hvis Finansdepartementet bestemmer at utlevering av opplysninger som nevnt i § 4 skal skje til et slikt land, og Datatilsynet nekter slik utlevering, se forskriftene § 8-1, er dette en situasjon som må avklares i motivene til bestemmelsene. Departementet legger vekt på at i kampen mot internasjonalt forgrenet kriminalitet vil informasjonsutveksling mellom forskjellige lands tollmyndigheter være nødvendig. Dette gjelder også i forholdet til land som Norge ikke har inngått særskilt avtale med. Tolloven har for øvrig hjemlet slik informasjonsutveksling helt siden 1975. Dagens avgrensning i bestemmelsens tredje ledd til «smuglingsaker» synes imidlertid lite hensiktsmessig. Uttrykket «smugling» kan i denne sammenheng skape tvil om informasjonen må være knyttet til selve varebevegelsen, eller om også tilhørende økonomiske disposisjoner er omfattet. Det kan føyes til at uttrykket «smugling» ikke er definert nærmere i forarbeidene (se Ot.prp.nr.40 (1974-1975)). Departementet har merket seg Datatilsynets uttalelse. Departementet slutter seg for øvrig til arbeidsgruppens forslag om at uttrykket «smugling» utgår fra bestemmelsens tredje ledd. Formuleringen «smuglingsforsøk foreligger» avslutningsvis i § 4 første ledd nr 1 foreslås presisert til «det foreligger forsøk på ulovlig vareførsel». For øvrig foreslås at uttrykket «tollavgifter», som forekommer i første ledd nr 2 og nr 3, endres til «toll». Det vises i denne forbindelse til omtalen ovenfor av § 1 nr 4. 5.2 Lovens kapittel II. Tollforvaltningen. Uttrykket «tollstasjon» benyttes ikke lenger i tollvesenet. Istedet brukes betegnelsen «tollsted». Arbeidsgruppen foreslår på denne bakgrunn at uttrykket tollstasjon tas ut av bestemmelsen i § 5 annet ledd. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag. Det kan i denne forbindelse vises til redegjørelsen for tollvesenets organisering i St.prp.nr.82 (1990-1991) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1991 s 50 flg. Endringen av terminologien forsåvidt gjelder «tollsted» innebærer at tilsvarende endring gjennomføres i § 29, § 56 og § 75. Uttrykket «forretninger» er i forslaget presisert til «tollforretninger». Videre er uttrykket «gjeldende tollovforskrifter» i utkastet endret til «gjeldende forskrifter». Bestemmelsen omhandler tollvesenets alminnelige kontor- og ekspedisjonstid. Endrede rutiner gjør imidlertid bestemmelsen slik den lyder i dag delvis uaktuell. Tollvesenet opererer ikke lenger med kontortid, men med åpningstid. Losse- og lastetid er likeledes en foreldet terminologi, i det dette idag er avhengig av en losse- og lastetillatelse. Arbeidsgruppen foreslår at bestemmelsens innhold vedrørende losse- og lastetid tas ut, og at delegasjonsbestemmelsen forsåvidt gjelder myndighet til å fastsette kontor- og ekspedisjonstid beholdes. I dag tilligger denne myndigheten Kongen og er delegert til Finansdepartementet, som har delegert myndigheten videre til Toll- og avgiftsdirektoratet. Departementet vil peke på at tollstedenes åpningstid er omtalt i EØS-avtalens Protokoll 10. Den praktiske gjennomføring av denne forpliktelsen for Norges del vil skje ved nærmere bestemmelser i tollovforskriftenes kapittel 2. Det vil på denne bakgrunn være tilstrekkelig at loven gir en kort fullmaktsbestemmelse til Kongen om å fastsette tollvesenets åpnings- og ekspedisjonstid. Departementet finner videre at bestemmelsens første ledd annet punktum, om at åpningstiden såvidt mulig skal bringes i samsvar med arbeidstiden for losse- og lastearbeidere osv, bør utgå. En lovbestemmelse om åpningstiden med henvisning til enkelte gruppers arbeidstid, antas å være lite hensiktsmessig. generell fullmaktsbestemmelse hva angår åpnings- og ekspedisjonstid vil dekke det praktiske behov. Paragrafens annet ledd, som vesentlig er en beskrivelse av faktiske omstendigheter, gjelder forhold som etter departementets oppfatning ikke trenger lovregulering. Annet ledd foreslås derfor opphevet. Bestemmelsen gjelder ekspedisjoner utenfor ordinær åpningstid, og gir tollvesenet hjemmel til å kreve særskilt godtgjørelse for dette. Som følge av endringen i foregående paragraf, er det nødvendig at ordlyden bringes i harmoni med § 6. Departementet foreslår at bestemmelsen endres, ved at uttrykket «bestemte tider» utgår, sammen med henvisningen til annet i ledd i § 6. Likeledes foreslås at uttrykket «åpnings- og ekspedisjonstid» benyttes, slik som foreslått i § 6. Det kan for øvrig nevnes at EØS-avtalens Protokoll 10 bl.a inneholder bestemmelser om tollstedenes ekspedisjonstid. Videre er uttrykket «forretninger» i forslaget presisert til «tollforretninger». Gjeldende rett. Det trekkes gjerne et skille mellom regler om taushetsplikt for visse profesjoner, taushetsplikt av hensyn til vern om offentlige interesser (statens sikkerhet), og endelig forvaltningsmessig taushetsplikt. Tollovens bestemmelse hører inn under den siste kategori. Tollvesenet må idag forholde seg til flere enkeltbestemmelser om forvaltningsmessig taushetsplikt. Tolloven har en egen bestemmelse i § 8, om plikt til å bevare taushet i tollsaker. Merverdiavgiftsloven § 7 pålegger taushetsplikt for den som har verv, stilling eller oppdrag knyttet til avgiftsforvaltningen. Merverdiavgiftsloven får anvendelse forsåvidt som tollvesenets oppgave er å beregne og innkreve merverdiavgift ved innførsel, jf merverdiavgiftsloven § 62 § 65. Dertil kommer særavgiftsbestemmelsene om taushetsplikt, som stort sett har samme ordlyd som merverdiavgiftsloven § 7. Særavgiftsbestemmelsene er inntatt i de enkelte forskrifter til avgiftsvedtakene og de respektive avgiftslover. Etter ordlyden er anvendelsesområdet for tollovens nåværende taushetspliktbestemmelse saklig avgrenset til «drifts- og forretningshemmeligheter, eller andre forhold som ikke er alminnelig kjent » . Regelen har vært praktisert relativt strengt, også i forholdet til andre offentlige etater. Eksempelvis har kommuneadministrasjoner og omsetningsmonopoler innenfor fiskerinæringen blitt nektet tilgang til opplysninger med henvisning til tolloven § 8. Regelens eneste innskrenkning er angitt med en henvisning til vedkommendes «gjøremål». Ved tolkning av dette uttrykket har det i praksis vært lagt til grunn at unntaksbestemmelsene i forvaltningsloven § 13 bokstav b nr 2-4 og nr 6 er omfattet. Disse bestemmelser gjelder dels nødvendig informasjonsutveksling innad i etaten, opplysninger gitt for bl.a statistisk bearbeidelse, til andre etater som ledd i å fremme avgiverorganets arbeidsoppgaver, og endelig anmeldelse til påtalemyndighet eller annet vedkommende kontrollorgan av tilfeller hvor det foreligger lovbrudd. Man har også ansett det å gi opplysninger som vitne i retten som en del av tolltjenestemannens gjøremål, såfremt opplysningen bare gjelder en part i saken. Opplysninger om en tredjeperson vil ikke bli gitt i retten uten at spesiell tillatelse fra departementet foreligger, eller vitnet pålegges av retten å gi slik opplysning, jf straffeprosessloven § 118 og tvistemålsloven § 204. Forvaltningsloven har som nevnt generell anvendelse også på tollvesenets område. Etter endringen av forvaltningsloven § 13 bokstav f (ved endringslov av 16 mai 1986, med ikrafttreden den 1 oktober 1986), skal forvaltningslovens regler i § 13-13 bokstav e om taushetsplikt og begrensninger i denne gjelde som utfyllende regler når ikke annet er bestemt i lov eller i medhold av lov. For tollsakenes vedkommende har dette ført til at taushetsplikten ikke har vært praktisert like strengt som tidligere, bl.a i forhold til andre statsetater, jf § 13 bokstav b nr 5. Når det gjelder lovbrudd utenfor tollovgivningen åpner forvaltningsloven § 13 bokstav b nr 6 for at opplysninger gis når det finnes nødvendig av «allmenne omsyn». Det har vært lagt til grunn at mistanken skal være kvalifisert, og at lovbruddet skal være av alvorlig art. I henhold til praksis har lovbrudd med strafferamme over seks års fengsel vært ansett som alvorlige. Opplysninger har dessuten vært gitt til myndigheter som har hjemmel i særlovgivningen for å kreve innsyn. Generelt har det hersket en viss uklarhet omkring anvendelsen av unntaksreglene i forvaltningsloven, særlig med hensyn til avgrensningen mot «blandede organer». Slike organer kan både være tillagt offentligrettslig kompetanse (utøve offentlig myndighet) drive næringsvirksomhet eller ha som oppgave å yte tjenester. Et slikt blandet organ vil dessuten kunne ha deltagelse av representanter fra næringslivet. Eksempelvis vil salgsorganisasjonene innenfor fiskeeksporten ha slike blandede oppgaver, jf råfiskloven av 14 desember 1951 nr 3 § 2, og fiskeeksportloven av 27 april 1990 nr 9 § 3 og § 4. Enkelte myndighetsorganer har egen lovhjemmel for å kreve opplysninger fra tollvesenet. Dette gjelder bl.a skatte- og avgiftsmyndighetene (ligningsloven § 6-13 og merverdiavgiftsloven § 50 annet ledd), Norges Bank (valutaloven § 7) og prismyndighetene (prisloven § 15, jf § 16). I de tilfeller hvor det foreligger slik egen lovhjemmel, har dette vært ansett som unntak fra taushetsplikten etter tolloven § 8. Overfor en part som ønsker innsyn i egen sak gir tollvesenet opplysninger i henhold til forvaltningslovens regler om saksbehandling (forvaltningsloven § 18 ff). I forholdet til utenlandske tollmyndigheter har tollvesenet utvekslet informasjon i henhold til inngåtte avtaler og konvensjoner, med hjemmel i tolloven § 4 første ledd nr 2 og tredje ledd. Tollvesenets taushetsplikt er også omfattet av internasjonale avtaler som Norge er bundet av. I EØS-avtalens Protokoll nr 11 er gitt bestemmelser om gjensidig bistand og opplysningsutveksling i tollsaker mellom avtalepartene. Det fremgår at den plikt Norge påtar seg til å yte bistand vil være saklig begrenset til forhold vedrørende tollovgivningen («correct application of customs legislation...», jf protokollens artikkel 4). Saker som gjelder valuta- eller skatteregler vil således ikke være omfattet. Videre kan det i henhold til en særlig unntaksbestemmelse nektes å oppgi opplysninger hvor dette kan antas å være til skade for suverenitet, offentlig orden (1'ordre public) og sikkerhet, eller kunne medføre at fortrolig informasjon av industriell, handelsmessig eller faglig art blir spredt til uvedkommende (artikkel 9). EØS-avtalens protokoll om gjensidig bistand i tollsaker er omtalt i St.prp.nr.100 (1991-1992) s 145. Taushetsplikten er også regulert i regelverket under Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT). Avtalen om gjennomføring av Generalavtalens artikkel VII om tollverdi, som kom istand etter Tokyorunden i 1979, bestemmer at opplysninger som norske tollmyndigheter får fra et annet lands tollmyndighet er taushetsbelagt. Slike opplysninger kan tollvesenet ikke uten spesiell tillatelse gi videre, unntatt i den utstrekning de kan kreves fremlagt i forbindelse med en rettssak. Hvorvidt det kreves at rettsforhandlingene er innledet, er noe usikkert. Slik informasjon utveksles jevnlig mellom de respektive land, og benyttes bl.a som grunnlag for å reise krav mot importører. GATT-regelen begrenser etter dette tollvesenets plikt etter forvaltningsloven til å fremlegge opplysninger for importøren som her vil være part i saken. Det vises for øvrig til at EFs tollkodeks i artikkel 15 har en generell regel om tollmyndighetenes taushetsplikt. Bestemmelsen synes ikke å stå i veien for at taushetsplikten gis en nærmere avgrensning og dessuten straffesanksjoneres etter nasjonal rett. Arbeidsgruppens innstilling. Arbeidsgruppen har gitt taushetspliktbestemmelsen relativt bred plass i sin innstilling. Det vises innledningsvis til Finansdepartementets brev til Toll- og avgiftsdirektoratet av 17 september 1981, der det gis uttrykk for at reglene om taushetsplikt bør endres slik at de såvidt mulig kommer i samsvar med ligningsloven § 3-13, og at det ved utformingen må tas hensyn til GATT-koden om beregning av tollverdi, jf St.prp.nr.25 (1979-1980), vedlegg 9, artikkel 10. I brevet anmodes videre om at tilsvarende bestemmelser for særavgiftene bør endres. Arbeidsgruppen uttaler videre: « Ligningsloven er utformet slik at den inneholder alle nødvendige forvaltningsregler. Forvaltningsloven gjelder derfor ikke umiddelbart forligningsvesenet. Forskjellen ligger vesentlig i at ligningsloven er tilpasset ligningsforvaltningen. Et vesentlig argument for å utforme loven slik, var hensynet til at de som skal bruke ligningsloven ville ha vanskeligheter med å finne fram i flere lover enn strengt nødvendig. Det ble anført at praktiske hensyn burde bestemme om de regler som svarte til forvaltningsloven burde innarbeides i ligningsloven eller gjøres gjeldende gjennom en henvisning til forvaltningsloven. Avgjørende vekt ble lagt på den klare fordel det var for ligningsforvaltningen selv å ha alle forvaltningsregler i ligningsloven, selv om det for eksempel for advokater og andre som kjenner forvaltningsloven fra andre sider av sitt virke, kanskje ville gi bedre oversikt hvis ligningsloven bare inneholdt de avvikende regler. Når det gjelder tollvesenets taushetsplikt anser gruppen det på samme måte som en fordel både for tollvesenet og andre at den er uttømmende regulert i en lov. Dagens ordning med hovedregelen i tolloven og unntakene i forvaltningsloven er lite praktisk. I praksis er forvaltningslovens regler om taushetsplikt lite kjent blånt tolltjenestemennene. Spørsmålet er om taushetsplikten skal reguleres i tolloven eller om tolloven kun skal inneholde de regler om taushetsplikt som eventuelt avviker fra forvaltningsloven. Gruppen antar at dette forhold også har vært vurdert i departementet, idet det anmodes om at tollovens taushetspliktregel såvidt mulig skal bringes i samsvar med ligningsloven § 3-13. (...) Arbeidsgruppen fremla på denne bakgrunn et forslag til ny § 8, bygget på dagjeldende § 3-13 i ligningsloven. Høringsinstansenes uttalelser. Flere av høringsinstansene har kommentert arbeidsgruppens forslag til ny taushetspliktbestemmelse. Justisdepartementet uttaler: « Vi er enig i at § 8 bør endres for å oppnå bedre samsvar med taushetspliktbestemmelser i lovgivningen forøvrig. I forbindelse med den generelle gjennomgangen av taushetspliktsbestemmelser i særlovgivningen i 1986 (lov 16. mai 1986 nr 21, Ot.prp.nr.2 (1985-1986)) ble det ikke foretatt endringer i tolloven § 8, men det ble da vist til at det forelå planer om endring av bestemmelsen ( Ot.prp.nr.2 (1985-1986) s 54-55). Vi har merket oss at den foreslåtte bestemmelsen bygger nært på ligningsloven § 3-13 og i likhet med denne er forutsatt å skulle fflelde i stedet for forvaltningslovens regler, slik at forvaltningsloven § 13-13 e heller ikke skal gjelde som utfyllende regler. Vi vil til dette peke på den vesentlige forskjell som ligger i at forvaltningsloven generelt ikke får anvendelse på ligningslovens område (lovens § 12), mens det ikke finnes noe tilsvarende unntak for tolloven. Dette innebærer at man i tollsaker i utgangspunktet skal anvende forvaltningslovens regler fullt ut. Et utgangspunkt om at alle regler bør finnes på samme sted, kan dermed etter vår oppfatning i liten grad begrunne at taushetsplikt i sin helhet skal være regulert i tolloven. (...) Eventuelle særregler om adgangen til å gi en part opplysninger som måtte være nødvendig som følge av GATT-koden (utredningens s 13 annet avsnitt) bør kunne gis i tolloven selv om forvaltningslovens taushetsbestemmelser forøvrig gis anvendelse. Av de øvrige høringsinstansene har Landbruksdepartementet uttalt seg positiv til at tolloven § 8 endres slik at bestemmelsen i mindre grad hindrer offentlige instanser, og da særlig Kontoret for råvareprisutjevning, i innhenting av nødvendige opplysninger. Toll- og avgiftsdirektoratet har sluttet seg til arbeidsgruppens forslag, men foreslår som en tilføyelse at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at tollvesenet gir opplysninger til offentlig myndighet når tollvesenet er pålagt å håndheve bestemmelser fastsatt av vedkommende myndighet. Tilføyelsen begrunnes med at dette vil gjelde myndigheter som ikke faller inn under de allerede foreslåtte unntakene, for eksempel myndigheter som gir bestemmelser om forbud mot innførsel/utførsel av truede dyrearter. Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler at man er enig i at bestemmelsene om taushetsplikt samles i tolloven, slik at man finner alle relevante bestemmelser for tollvesenets praksis i en lov. Tilsvarende gir Norsk Tollerforbund uttrykk for at det vil være en stor fordel at tollvesenets taushetsplikt blir uttømmende regulert i én lov. Departementets vurdering. Departementet vil innledningsvis fremheve at tollvesenet er avhengig av et tillitsforhold til næringsliv og til publikum for øvrig. Opplysninger som gis i forbindelse med kontraktsforhold, fastsettelse av tollverdi og opplysninger om varers råvareinnhold, kan eksempelvis være sensitive for en bedrift. Det vil derfor være av vesentlig betydning at tollvesenet kan vise til at forretningshemmeligheter og opplysninger om personlige forhold gis beskyttelse, og at regelverket gir klar anvisning om hvorledes denne beskyttelsen skal praktiseres. Tollvesenet er pålagt en rekke forskjelligartede oppgaver, som å beregne og innkreve toll og innførselsavgifter, herunder merverdiavgift, forhindre ulovlig innførsel og utførsel osv. Til spørsmålet om en taushetspliktbestemmelse fortsatt bør finnes i tolloven, vil departementet peke på at et kjennetegn ved tollvesenets virksomhet er at informasjon gitt av eller innhentet hos publikum blir behandlet av etatens tjenestemenn, og lagt til grunn for avgjørelser. Tolloven inneholder en rekke bestemmelser av prosessuell karakter, herunder om den praktiske fremgangsmåte ved tollekspedering og om tollvesenets saksbehandling. Etter sitt innhold vil målgruppen for disse reglene være tollvesenets egne ansatte tjenestemenn såvel som næringsdrivende og reisende. På denne bakgrunn er det hensiktsmessig at regler om tollvesenets taushetsplikt finnes i tolloven. Etter departementets oppfatning er det ikke grunn for å endre dette utgangspunkt. Hvorvidt de nærmere unntaksbestemmelsene fra taushetsplikten bør inntas i tolloven eller om dagens ordning med unntaksreglene plassert i forvaltningsloven skal beholdes, er etter departementets oppfatning vesentlig et spørsmål om en hensiktsmessig lovteknisk løsning. Det må i denne forbindelse foretas en avveining. På den ene side kan det fra en generell, forvaltningsrettslig synsvinkel være å foretrekke at de alminnelige regler i forvaltningsloven, herunder unntaksbestemmelsene i forvaltningsloven § 13 bokstavene a til e, fortsatt gis anvendelse på tollovens område. Tollvesenets og publikums praktiske behov for en lett tilgjengelig lovbestemmelse i tolloven, med uttømmende regulering også av unntakstilfellene, vil trekke i en annen retning. Departementet finner at tolletatens og publikums behov bør tillegges vesentlig vekt. Taushetsplikten bør derfor reguleres uttømmende ved en bestemmelse i tolloven. En slik løsning vil også kunne ta hensyn til de særtrekk som kjennetegner tollvesenets virksomhet, bl.a ved det utstrakte samarbeide tollvesenet er avhengig av i forhold til andre forvaltningsorganer. tilliten mellom tollvesenet og de næringsdrivende. En uttømmende bestemmelse gir også større sikkerhet for at reglene anvendes korrekt og ens i hele toll- og avgiftsetaten. Løsningen innebærer at det må inntas en særlig bestemmelse i tolloven § 8 om at forvaltningsloven § 13-13 bokstav e ikke skal gjelde som utfyllende bestemmelser, se forvaltningsloven § 13 bokstav f. Departementet anser det nødvendig å gjøre visse modifikasjoner i det forslag som er fremlagt i arbeidsgruppens innstilling. Bl a er det nærliggende å legge vekt på de hensyn som lå til grunn for forslagene fra en arbeidsgruppe som gjennomgikk ligningsloven § 3-13 i 1990, og de senere synspunkter som fremkom i forbindelse med departementets omarbeidede forslag (se Ot.prp.nr.21 (1991-1992), s 23 flg), og Finanskomiteens behandling (se Innst.O.nr.46 (1991-1992), s 21 flg). Utgangspunktet bør etter departementets oppfatning være at tolloven § 8 og de avgrensninger som gjøres i taushetsplikten i denne bestemmelse, i hovedtrekkene skal harmonere med de tilsvarende materielle unntaksbestemmelser i ligningsloven § 3-13 (med siste endringer av 10. april 1992) og forvaltningsloven § 13 a-e. Bare på de punkter hvor dette vil være særlig formålstjenlig, bør grensen trekkes annerledes. Av utkastet fremgår at hovedregelen i § 8 nr 1 svarer til ligningsloven § 3-13 nr 1. Hva som er uttalt i motivene for ligningsloven § 3-13 vil forsåvidt ha relevans også her. Det vises til Ot.prp.nr.21 (1991-1992) s 24 flg. Det presiseres at Finansdepartementet inngår blant de myndighetsorganer som omfattes av bestemmelsen. Etter anmodning frå Justisdepartementet er reglen i forvaltningsloven § 13 bokstav b nr 1 innarbeidet som eget punktum. Det vises for øvrig til omtalen avslutningsvis i dette avsnitt. Unntaksregelen i nr 2 bokstav a svarer til den ellers likelydende bestemmelse i ligningsloven § 3-13 nr 2 bokstav a. Avgrensningen vil dekke de samme organer som er omfattet av ligningsloven. En henvisning til offentlig organer som har som oppgave å forvalte lovgivning vedrørende innførsel og utførsel, er nevnt i nr 2 bokstav b. Unntaksregelen i nr 2 bokstav b er noe endret sammenlignet med den tilsvarende bestemmelsen i ligningsloven, idet uttrykket «. . håndhevning av lovgivningen om inn- og utførsel av varer...» er innarbeidet. I distinksjonen offentlig myndighet ligger at det dreier seg om organer med offentligrettslig kompetanse. Utenlandske organer med slik kompetanse etter fremmed rett faller utenfor definisjonen. Det vises i denne forbindelse til utkastets nr 6, og omtalen av § 4 ovenfor. For øvrig vises til ligningslovens motiver (se Ot.prp.nr.21 (1991-1992) s 27 flg). Tilsvarende gjelder nr 2 bokstav c til e. Utkastets nr 2 bokstav f er noe modifisert, sammenlignet med ligningsloven. Departementet viser i denne forbindelse til at det på enkelte områder er innledet et tett samarbeid mellom tollvesen og politi, med sikte på å bekjempe bl.a narkotikasmugling, spritsmugling og økonomisk kriminalitet. I tillegg utføres kontroller av kjøretøyer i samarbeid med biltilsyn og politi (se St.prp.nr.79 (1991-1992) s 13 og Innst.S.nr.194 (1991-1992) s 12). Dette samarbeidet er basert på gjeldende taushetspliktregel i tolloven, hvor politiet i slike saker ikke anses som uvedkommende. Denne arbeidsform er mer utpreget for tollvesenet enn for ligningsmyndighetene, og departementet er på denne bakgrunn kommet til at disse hensyn tilsier en noe annen utforming av unntaksbestemmelsen. I ligningslovens bestemmelse benyttes uttrykket straffesak. Etter ordlyden kan uttrykket tolkes som en materiell begrensning i bestemmelsens anvendelsesområde. Det kan således være uklart om det siktes til de saker hvor det f.eks er reist tiltale, eller om enhver sak som politi eller påtalemyndighet befatter seg med skal være omfattet. Forarbeidene til ligningsloven sier intet uttrykkelig om dette, men drøftelsene synes i det vesentlige konsentrert om tilfeller der de opplysninger som vurderes gitt knytter seg til et forhold hvor i det minste de aktuelle straffebestemmelser er angitt, og til dels også at mistanken er rettet mot noen bestemt (se Ot.prp.nr.21 (1991-1992) s 33 flg). Uttrykket synes å være lite tjenlig som avgrensningskriterium på tollovens område. Departementet er kommet til at det i beskrivelsen av de saker hvor opplysninger kan gis, bør innarbeides en henvisning til tollvesenets samarbeid med henholdsvis politi, påtalemyndighet og skattemyndighet, se utkastets § 8 nr 2 bokstav f, første punktum. Departementet bemerker i denne forbindelse at bestemmelsen tar sikte på ikke bare de tilfeller hvor etterforskningen er konsentrert om enkelte navngitte personer, men også hvor det er innledet etterforskning av et bestemt straffbart forhold, uten at bestemte personer har utpekt seg som mistenkte. Det vil fortsatt være aktuelt med en særlig begrensningsregel i de tilfeller hvor mistanken knytter seg til lovbrudd utenfor tollovgivningen. I utkastet er innarbeidet en tilsvarende regel som i ligningsloven, hvor det stilles krav om skjellig grunn til mistanke, og om at overtredelsen gjelder et straffebud med minst 6 måneders fengsel som strafferamme. Uttrykket tollovgivningen sikter til tolloven og forskrifter gitt med hjemmel i denne, og dessuten øvrig lov- og forskriftsverk som regulerer inn- og utførsel. Dette innebærer at særavgiftslovgivningen og merverdiavgiftslovgivningen vil falle innenfor bestemmelsens anvendelsesområde, forsåvidt det er tale om inn- eller utførsel. Kravet om «skjellig grunn til mistanke» må tolkes på bakgrunn av de tilsvarende bestemmelser i straffeprosessloven, se bl.a § 211 om beslag og § 195 om personlig ransakning hos andre enn siktede. Hvor det foreligger flere overtredelser i konkurrens, vil det være nærliggende at 6-måneders regelen fortolkes overensstemmende med straffeprosessloven § 6 annet ledd og de tilsvarende beregningsregler i straffeloven, slik at det er strafferammen i det enkelte straffebud som blir avgjørende. Det vises for øvrig til motivene til ligningslovens bestemmelse (se Ot.prp.nr.21 (1991-1992) s 33 flg). Departementet legger dessuten til grunn de uttalelser som fremkom under Stortingets behandling (se Innst.O.nr.46 (1991-1992)). Henvisningen i ligningsloven § 3-13 nr 2 bokstav f annet punktum (til opplysninger om brutto- og nettoinntekt, bruttoformue osv til bruk under utmåling av straff eller erstatning i straffesak), gjelder forhold utenfor tollvesenets virksomhet, og er følgelig sløyfet i utkastet. Heller ikke delegasjonsbestemmelsen i tredje punktum kan uten videre overføres på tollforvaltningen, og inngår ikke i utkastet. I samsvar med endringene i ligningsloven i 1992, foreslår departementet at det inntas et punkt 2 bokstav e, om opplysninger til offentlig oppnevnt granskningskommisjon. Det siktes her til granskningskommisjon som er oppnevnt av Kongen, Stortinget eller et departement, jf domstolsloven § 43 annet ledd. For øvrig vises til omtale i Ot.prp.nr.21 (1991-1992) s 32 flg. Utkastets nr 3 og 4 svarer innholdsmessig til de korresponderende bestemmelser i ligningsloven. Formuleringen er imidlertid noe endret, slik at det skal fremgå med tydelighet at informasjonen ikke nødvendigvis må overgis av departementet selv, men at overgivelse kan skje fra eksempelvis direktoratet - etter at departementet har gitt sin godkjennelse. Forvaltningsloven gir i § 13 bokstav f første ledd en regel om at forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt skal gjelde som utfyllende regler når ikke annet er bestemt i lov eller i medhold av lov. På denne bakgrunn er tilføyet i utkastets nr 5 en regel om at forvaltningslovens taushetspliktregler ikke kommer til anvendelse. Avslutningsvis som et siste punkt nr 6 er tilføyet at informasjonsutveksling med fremmed stat ikke er omfattet av bestemmelsen. Departementet antar at tilføyelsen er hensiktsmessig bl.a i forhold til de forespørsler som tollvesenet hyppig mottar fra fremmede tollmyndigheter, og som må vurderes på bakgrunn av lovens § 4 og de avtaler av folkerettslig art som måtte foreligge. Det nevnes avslutningsvis at Justisdepartementet i sin oppfølgende uttalelse i brev av 29 mars 1993, bl.a uttaler: « Justisdepartementet mener fortsatt at gode grunner taler for at bare unntakene fra Forvaltningsloven bør fremgå av utkastet § 8. Etter at Finansdepartementet har vurdert saken på ny, vil vi likevel ikke reise innvendinger mot at man fremmer forslag overfor regjeringen om at § 8 regulerer taushetsplikten uttømmende i denne sektoren. Vi vil imidlertid reise spørsmål om det ikke bør innarbeides en regel som tilsvarer forvaltningsloven § 13b nr 1, om at taushetsplikten ikke er til hinder for at «opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter». Departementet har tatt Justisdepartementets oppfølgende uttalelse til følge, og innarbeidet en regel tilsvarende forvaltningsloven § 13 bokstav b nr 1 i utkastets første ledd. 5.3 Lovens kapittel III. Alminnelige bestemmelser om tollkontrollen og tollbehandling. Tolloven § 9 gir i første og annet ledd en generell beskrivelse av de kontroll- og innkrevningsoppgaver som tollvesenet skal skjøtte. I bestemmelsens tredje ledd og fjerde ledd er gitt materielle regler om tollvesenets rett til inndrivelse ved utlegg, og om tilsvarende rett for den som etter å ha innfridd tollvesenets krav har regress mot andre. Departementet vil innledningsvis peke på at tolloven ikke inneholder en eksplisitt henvisning til tollplikten. Pliktregelen er plassert som § 1 i tolltariffens innledende bestemmelser, som inngår i Stortingets årlige plenarvedtak. Hensynet til at loven også gir informasjon om de tilknyttede regler om tollplikt, taler for at nevnte pliktregel også omtales i tolloven, og at dette skjer innledningsvis i lovens kapittel om tollbehandling mv. Når det tas i betraktning at § 9 i utkastet også vil inneholde en rentehjemmel (se nedenfor) tollpliktregelen er nevnt i paragrafen. Departementet foreslår på denne bakgrunn at første og annet ledd omformuleres, slik at beskrivelsen av tollvesenets oppgave i forbindelse med innkreving av toll også henviser til tollplikten etter tolltariffens innledende bestemmelser og tolltariffen, slik denne hvert år fastsettes av Stortinget. Det nevnes for øvrig at uttrykket «tollavgifter» i utkastet er endret til «toll», se omtalen av § 1 nr 4 ovenfor. Om tollvesenets inndrivelsesadgang etter nåværende § 9 tredje og fjerde ledd har arbeidsgruppen i sin innstilling foreslått at det inntas en regel om at tollvesenet kan innkreve pliktige tollavgifter ved trekk i lønn og andre vederlag etter bestemmelsene i lov av 21 november 1953 om betaling og innkreving av skatt, kapittel VI. Videre foreslår utvalget at som nytt siste ledd inntas en hjemmel for renteberegning hvor toll ikke betales i rett tid, dvs både ved etterberegning og ved tollkreditt. I høringsrunden har Justisdepartementet hatt innvendinger mot forslaget forsåvidt gjelder adgangen til å pålegge trekk i debitors lønn mv. Det heter i høringsuttalelsen bl.a.: « ... Når det gjelder fjerde ledd i utkastet, er det vel her ment å gi en hjemmel for tollvesenet selv å gi pålegg til arbeidsgivere o.l om trekk i lønn og andre ytelser. Vi har i såfall vesentlige innvendinger mot forslaget. Det er etter vår oppfatning prinsipielt uheldig å etablere nye særnamsmannsordninger. Det er generelt uheldig å gi flere forskjellige organer myndighet til holde forretninger for utleggspant hos en skyldner eller å fatte beslutninger om trekkpålegg overfor skyldnerens arbeidsgiver o.l. I forbindelse med proposisjonen til ny tvangsfullbyrdelseslov foreslås en viss utbygging av den gjeldende særnamsmannsord-ning for skattefogdene i fylkene. Skattefogdenes namsmannsmyndighet vil bli foreslått styrket, og det vil også bli foreslått en viss opprydding i regelverket av vesentlig teknisk art. Det arbeides også i Finansdepartementet med en utredning om ny skatte- og avgiftsadministrasjon. Det fremgår av St.prp.nr.1 (1990-1991) om statsbudsjettet at det overveies en sammenslåing av nåværende fylkesskattesjefetat, tolletaten, skattefogdenes innkrevningsavdeling og kommunekasserernes innkreving av skatt for staten m.fl. Vi mener at offentlige myndigheter bør la sine krav innfordre enten gjennom de alminnelige namsmyndigheter eller gjennom eksisterende særordninger, og at det derfor ikke bør aksepteres særordninger av den typen som her foreslås. Norges Speditør forbund har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at retten til å kreve trekk i lønn også bør tilkomme den som etter å ha innfridd tollvesenets krav har regress mot andre. Når det gjelder renteplikten foreslås det at også forfallstidspunktet inntas i loven, mens satsene fastsettes i forskriften. Departementet finner at spørsmålet om utpantningsrett har funnet sin hensiktsmessige løsning i og med ikrafttredelsen av den nye tvangsfullbyrdelsesloven. Med virkning fra 1 januar 1993 er tredje og fjerde ledd endret slik at uttrykket utpantning utgår, og erstattes av formuleringen «tollavgifter er tvangsgrunnlag for utlegg». Endringen av tolloven § 9 tredje ledd i forbindelse med den nye tvangsfullbyrdelsesloven medførte imidlertid at tredje ledd annet punktum - om at godtgjørelser til statskassen, renter og omkostninger i henhold til denne lov var omfattet av utpantningsretten - ble opphevet. I motivene er det uttalt at annet punktum i tolloven § 9 tredje ledd ble foreslått sløyfet ettersom tvangsgrunnlaget etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e annet punktum også ville omfatte slike tilleggskrav (se Ot.prp.nr.65 (1990-1991) s 328). Det kan imidlertid synes uklart om tollvesenets deklarasjonsgebyr og dessuten krav vedrørende omkostninger knyttet til privatrekvirert overtid vil være omfattet av ordlyden i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e. For at slik tvil skal unngås, vil departementet foreslå at den tidligere formuleringen i tolloven § 9 tredje ledd annet punktum gjeninntas i lovteksten. Når det gjelder adgangen til pålegg om lønnstrekk er departementet kommet til at gruppens forslag ikke bør følges opp. Det vises i denne sammenheng til det prinsipielt betenkelige ved å etablere nye særnamsmannsordninger, og for øvrig til Justisdepartementets synspunkter, se ovenfor. Det kan også henvises til de generelle synspunkter som er fremkommet i forbindelse med omorganisering og effektivisering av skatte- og avgiftsforvaltningen, om behovet for en felles innfordringsstrategi for toll, avgift og skatt (se NOU 1993:1 Reorganisering av skatte- og avgiftsadministrasjonen, s 139 ff). Spørsmålet om forskriftshjemmel vedrørende rente ved etterberegning og tilbakebetaling av toll fant sin løsning ved den nye bestemmelsen § 59 A (se Ot.prp.nr.88 (1991-1992) s 3). Departementet er imidlertid kommet til at hensynet til en oversiktlig redigering av loven taler for å samle rentebestemmelsene i § 9, slik at en sentral bestemmelse både gir en materiell regel og forskriftshjemmel vedrørende renter. Bestemmelsen i § 35 tredje og fjerde punktum og § 59A foreslås derfor opphevet, og innholdet flyttet til § 9. Det vises i denne forbindelse til omtalen vedrørende § 35 og § 59A. Bestemmelsen er omformulert i herværende proposisjon. arbeidsgruppen har gått inn for, foreslå en ny bestemmelse om renter som et nytt femte ledd i § 9. Bestemmelsen gir i første og annet punktum materielle regler om henholdsvis plikt til å betale renter ved betaling etter forfall, og om rentegodtgjørelse for de tilfeller hvor det er betalt for meget toll. I siste punktum inntas en forskriftshjemmel for Kongen til å gi nærmere bestemmelser, bl.a om størrelsen av renten. Bestemmelsen i § 11 omhandler tollvesenets adgang til å stanse og foreta undersøkelse av fartøyer og transportmidler mv og vareførsel til eller fra tollområdet. Fra direktoratet har det vært reist spørsmål om bestemmelsen gir adgang til at slike undersøkelser også kan skje når eieren eller importøren av varene ikke selv er tilstede. Arbeidsgruppen har i sin tolkning funnet at bestemmelsen må gi adgang til dette, selv om det ikke sies uttrykkelig. Departementet gjør innledningsvis oppmerksom på at EF-kodeksens artikkel 69 gir klarereren rett til å overvære undersøkelsen av varen, men bare i forbindelse med verifisering av tollangivelser, jf artikkel 68 punkt b. Departementet vil peke på at når omstendighetene er slike at tollvesenet har behov for å kunne gjennomføre undersøkelser uten vareeiers tilstedeværelse, bør dette som hovedregel kunne gjennomføres uten opphold. Det må imidlertid legges til rette for at vareeieren, eller den som på hans vegne har omsorg for varen, gis anledning til å være tilstede ved en kontroll. Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at det inntas en utfyllende setning i § 11 tredje ledd. Dersom «dette fører til uforholdsmessige forsinkelser eller vansker» har tollvesenets adgang til å foreta undersøkelser uten at vareeieren er tilstede. Dermed oppnås en mer forståelig lovtekst, som gir publikum og tollvesenets tjenestemenn klar anvisning av hvilke myndighetshandlinger loven gir hjemmel til. Bestemmelsen inneholder en nærmere avgrensning av tollvesenets kontrollmyndighet, bl.a ved kontroll av transportmidler. Ved en trykkfeil da loven ble gitt mangler en preposisjon foran ordet «jernbanetog». Feilen foreslås rettet ved at preposisjonen «av» tilføyes i første ledd nr 4. I lovutkastet er videre uttrykket «skattegodtgjørelsesvarer» fjernet fra nr 5 bokstav c. I forbindelse med avdekking av tollovertredelser kan tollvesenet ha behov for å innhente opplysninger fra andre offentlige organer. Skattemyndighetene har hjemmel i ligningsloven § 6-13 nr 2 bokstav a til på kreve opplysninger fra tollvesenet. Skattemyndighetene har på sin side adgang til uhindret av taushetsplikten å gi opplysninger til tollvesenet, se ligningsloven § 3-13 nr 2 bokstav a. Tilsvarende gjelder for avgiftsmyndighetene etter merverdiavgiftsloven § 7 annet ledd og § 50. Tollvesenet har i dag ikke den samme uttrykkelige hjemmel for å kreve opplysninger fra andre offentlige myndigheter som fastsetter avgifter eller utsteder eksport- eller importtillatelser, og som kan ha opplysninger som er nødvendige i tollvesenets kontrollarbeide. Arbeidsgruppen har foreslått en særskilt bestemmelse om at myndigheter som fastsetter eller innkrever skatter eller avgifter eller som utbetaler erstatninger eller tilskudd mv, eller som utsteder lisenser for import eller eksport av varer, skal ha plikt til - når tollvesenet krever det - å gi opplysninger til tollvesenet om forhold de er blitt kjent med under sitt arbeid som nevnt. Videre har arbeidsgruppen foreslått at tilsvarende opplysningsplikt også skal gjelde for Norges Bank, Postgiro og Postverket, om overførsler av betalingsmidler fra eller til utlandet. Justisdepartementet har under høringsrunden stilt spørsmålstegn ved om det foreligger tilstrekkelige behov for tollvesenet til at ligningslovens bestemmelser om opplysningsplikt bør kopieres også på tollovens område. I en oppfølgende uttalelse i brev av 29 mars 1993, sier Justisdepartementet bl a: « (...) På bakgrunn av uttalelsene i forarbeidene må imidlertid adgangen til å kreve opplysninger antas å være begrenset til tollvesenets kontrollarbeid, herunder opplysninger som er nødvendige for å avdekke tollovertredelser. Etter vår oppfatning bør utformingen av fullmakten i § 16A strammes inn, slik at den reflekterer den forutsatte begrensning. (...). Departementet vil fremheve at bekjempelse av økonomisk kriminalitet i praksis nødvendiggjør at en viss informasjon må utveksles mellom de involverte myndigheter. Et særtrekk ved denne type kriminalitet er at lovbruddene ofte etterlater seg få spor, og at etterforskningen vil måtte konsentreres om overtredelser av forskjellige regelverk, med bistand fra flere myndighetsorganer. tollvesenets effektivitet tilsier at en bestemmelse om andre offentlige organers opplysningsplikt overfor tollvesenet bør inntas i tolloven. Også hensynet til rettsharmoni kan tale for at en slik bestemmelse inntas, idet en regel om tollvesenets rett til å få utlevert opplysninger vil korrespondere med skattemyndighetenes tilsvarende rett. Det vil dessuten være klargjørende for det eksisterende samarbeid mellom skattemyndighetene og tollvesenet om hjemmelen fremgår eksplisitt av tolloven. Departementet finner på denne bakgrunn at en bestemmelse om opplysningsplikt for offentlige organer bør inntas i loven. Departementet har i utkastet fulgt opp Justisdepartementets uttalelse vedrørende avgrensning av opplysninger til det som er av betydning for tollkontrollen og toll- og avgiftsberegningen utført av tollvesenet. Departementet forutsetter at opplysninger som innhentes gis vederlagsfritt til toll- og avgiftsmyndighetene. I store trekk er forslaget utformet på linje med § 6-13 i ligningsloven. Forslaget er dessuten delvis parallelt med bestemmelsen i § 50 i merverdiavgiftsloven. Departementet har imidlertid funnet det hensiktsmessig å gjøre visse modifikasjoner. Ligningsloven § 6-13 oppregner også postgirokontoret og postvesenet under samlebetegnelsen «offentlige myndigheter». I et oppfølgende brev av 30 mars 1993 har Samferdselsdepartementet gitt uttrykk for at postverket (herunder postgiro) bør stilles likt med andre private rettssubjekter såsom Bankenes Betalingsentral, forsåvidt som de aktuelle tjenester vedrørende betalingsformidling er identiske og tilbys i det samme marked. Departementet finner på denne bakgrunn at postvesenet og postgirokontoret ikke bør oppregnes blant de organer som omfattes av opplysningsplikten. Det vises forøvrig til omtalen av opplysningsplikten under avsnitt 4.4 ovenfor, bl.a når det gjelder Norges Banks adgang til å meddele opplysninger innhentet hos bankene til tollvesenet. Bestemmelsen gjelder tollvesenets adgang til kontroll av dokumenter. Departementet finner at § 17 er noe tung å lese, og at bestemmelsen kan gjøres lettere tilgjengelig ved at den brekkes om. En slik ombrekning vil også få klart frem at undersøkelsesadgangen som nevnt innledningsvis i bestemmelsen gjelder tilsvarende overfor vedkommende importør, eksportør eller produsent. I første ledd inntas den materielle regel i gjeldende bestemmelses første og annet punktum. Henvisningen til bedriftslokale foreslås utbygget, slik at også lokale som helt eller delvis disponeres av den opplysningspliktige blir omfattet. Dette vil typisk være aktuelt der den opplysningspliktige disponerer plass til å oppbevare dokumenter i et kontor som ellers benyttes av andre. Avslutningsvis innarbeides regelen i gjeldende lovs fjerde og femte punktum om tollvesenets adgang til å ta vareprøver osv. Som nytt annet ledd inntas en regel om politibistand som i gjeldende lov er å finne som tredje punktum. I et nytt tredje ledd oppregnes de andre subjekter som undersøkelsene kan foretas hos, nemlig vedkommende importør, eksportør og produsent. I Riksrevisjonens oppfølgende uttalelse i brev av 29 mars 1993, sies det bl a: « Det er i proposisjonen bl.a pekt på de endringer i oversendelse av grunnlagsdokumenter som overgangen til elektronisk dokumentutveksling medfører. Oppgavepliktiges oppbevaringsplikt kan reguleres ved forskrift gitt etter § 15. Tollvesenets adgang til dokumentene er hjemlet i § 17. Ved fortolling gjennom TVINN vil Riksrevisjonen miste tilgangen til dokumenter som danner grunnlaget for betydelige deler av statens inntektskrav. Muligheten til å kunne kontrollere riktigheten av toll- og avgiftsfastsettelser blir sterkt redusert. Vi ser derfor behov for at Riksrevisjonen gis hjemmel i tolloven § 17 til å kunne få framlagt nødvendige dokumenter fra de oppgavepliktige. Behovet for dokumentasjon begrenser seg til dokumenter som legitimerer data overført ved hjelp av elektronisk databehandling. (...) Praktiseringen av en slik hjemmel forutsetter at det gis forskrift om oppbevaringsplikt, jf § 15. Departementet har i utkastet tatt Riksrevisjonens forslag inn som § 17 nytt fjerde ledd. Det gjøres oppmerksom på at en slik hjemmel saklig sett også kan plasseres i regnskapslovgivningen. En avklaring forsåvidt vil imidlertid først kunne skje når den pågående gjennomgang av regnskapslovgivningen er sluttført. I bestemmelsens første ledd forekommer to steder uttrykket «gjeldende tollovforskrifter». Uttrykket foreslås endret til «gjeldende forskrifter», se omtalen av § 1 nr 13. til forskriftene blir stående etter uttrykket «særskilt tollvakt». Ombyttingen tilsikter ingen materiell endring av bestemmelsen. Bestemmelsen gjelder tollvesenets adgang til å bortvise fra tollvesenets område personer som har gjort seg skyldige i overtredelser av tollovgivningen eller annet straffbart forhold. Tollvesenet kan også nekte vedkommende å representere vareeier ved tollekspedisjon av varer. Av redaksjonelle grunner har arbeidsgruppen foreslått de vesentligste deler av bestemmelsen overført til § 70, under den foreslåtte overskrift til kapittel X om «Straff og administrative reaksjoner m.v». § 70 er tidligere opphevet, og står således tom. Departementet slutter seg til gruppens forslag. Det vises for øvrig til omtalen av § 70 nedenfor. Bestemmelsen gjelder havnevesenets tjenestemenn og statslosenes plikter i forbindelse med tollovertredelser til å gi underretning til tollvesenet eller påtalemyndigheten. Tollvesenet har i dag et visst samarbeide også med fyrvoktere. Arbeidsgruppen foreslår på denne bakgrunn at også disse omtales i bestemmelsen. Det er i denne forbindelse referert til Kystdirektoratets opplysning om at det vil være ca 30 bemannede fyr totalt etter den pågående rasjonalisering. Dette har delvis bakgrunn i fyrvesenets samarbeid med Forsvaret, politiet mv. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens synspunkt, og foreslår at ordet «fyrvoktere» innarbeides i bestemmelsens annet ledd. 5.4 Lovens kapittel IV. Trafikken til og fra tollområdet. Bestemmelsen i § 22 regulerer transportførerens plikt til å melde fra til tollvesenet om ankomsten til tollområdet. Bestemmelsens annet ledd gir regler om hvem som på førerens vegne kan gi slik melding, og om førerens ansvar for at slik melding blir gitt. Arbeidsgruppen har foreslått å oppheve bestemmelsens annet ledd. Dette begrunnes med at ettersom tollvesenet ikke har lagt opp til egne rutiner for tilbakemelding, vil lovens § 22 annet ledd ikke kunne danne grunnlag for objektivt ansvar eller straffeansvar. På denne bakgrunn mener gruppen at det vil gi et bedre uttrykk for den aktuelle rettslige situasjon om siste setning i dette ledd oppheves. Av høringsinstansene har Norges Speditørforbund støttet arbeidsgruppens syn. Andre instanser har ikke uttalt seg. Departementet deler arbeidsgruppens oppfatning om at lovens § 22 annet ledd neppe kan danne grunnlag for et objektivt ansvar eller straffeansvar. Det kan i denne forbindelse vises til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1985-1086. Det fremgår der at slikt objektivt ansvar ikke kan utledes når i dette tilfelle en skipsfører har gjort hva som med rimelighet kan forlanges av ham, og tollvesenet på den annen side ikke har etablert egne rutiner for godkjennelse av innløpt anløpsmelding. Departementet foreslår på denne bakgrunn at § 22 annet ledd siste punktum oppheves. Videre er uttrykket «gjeldende tollovforskrifter» i utkastet endret til «gjeldende forskrifter». Det vises i denne forbindelse til omtalen av uttrykket i § 1 nr 13, se ovenfor. Uttrykket «gjeldende tollovforskrifter» i første ledd er i utkastet endret til gjeldende forskrifter. Det vises i denne forbindelse til omtalen av gjeldende lovs legaldefinisjon av uttrykket i § 1 nr 13, se ovenfor. Uttrykket «gjeldende tollovforskrifter» er i utkastet endret til «gjeldende forskrifter». Det vises i denne forbindelse til omtalen av gjeldende lovs legaldefinisjon av uttrykket i § 1 nr 13, se ovenfor. I henhold til forarbeidene skulle bestemmelsen dekke laste- og fyravgift etter dagjeldende tolltariff. Laste- og fyravgift er nå fjernet. Når det gjelder sikring generelt av tollvesenets utgifter til kontroll, dekkes disse av lovens § 18 annet ledd. På denne bakgrunn vil det ikke lenger være behov for bestemmelsen i § 25. Arbeidsgruppen har gått inn for at bestemmelsen utgår. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens oppfatning, og foreslår at § 25 oppheves. Bestemmelsen gjelder transportførerens ansvar for ikke å la transportmiddel som inneholder ufortollede varer gå videre uten at tollvesenet har gitt tillatelse. Departementet antar at lovbestemmelsens innhold vil tre tydeligere frem ved at ordet «transportmiddel» innarbeides avslutningsvis i første ledd. 5.5 Lovens kapittel V. Tollekspedisjon av varer. 5.5.1 Lovens kapittelinndeling; Lovens kapittel V om tollekspedisjon av varer har i dag underoverskriftene «Innførsel» (§ 29, § 30, § 31, § 32, § 33, § 34, § 35, § 36, § 37, § 38, § 39 og «Utførsel» (§ 40). Arbeidsgruppen går inn for at underoverskriftene fjernes fordi det ikke synes å være grunn til å gjøre et slikt skille i forbindelse med regler om tollekspedisjon. Departementet foreslår på denne bakgrunn at underoverskriftene utgår. I bestemmelsens første ledd er gitt en pliktregel om tolldeklarasjon. Regelen er sentral i tollovgivningen, og en rekke andre bestemmelser er knyttet til § 29 første ledd, bestemmelser som både modifiserer plikten og som sanksjonerer denne. Tollovkomiteen av 1959 uttaler således at «Hovedgrunnlaget for tollbehandlingen er at enhver som fører varer inn i landet eller ut av landet, er pliktig til å melde seg for tollvesenet med varen for å få den tollbehandlet» (se Tollovkomiteens innstilling s 27). Dette er riktignok bare et utgangspunkt, idet egenerklæring og etterfølgende fortolling - den såkalte deklarasjonsordningen - er den praktiske hovedregel for næringslivet. Departementet er av den oppfatning at første ledd bør omredigeres, slik at tollekspedisjonsplikten tydeliggjøres innledningsvis i paragrafen. Bestemmelsens materielle innhold tilsiktes imidlertid ikke endret. Videre gir bestemmelsen en hovedregel vedrørende hvor deklareringen skal finne sted. Departementet forutsetter her at regelen vil utfylles i forskrift, jf bestemmelsens tredje ledd, og at den dessuten må leses på bakgrunn av de Øvrige bestemmelser i loven som vil komme til anvendelse, bl.a § 48 om tollager. Paragrafens annet ledd modifiserer i første punktum plikten til tollekspedering dithen at varen likevel under visse forutsetninger blir liggende på losseplassen eller lagres på annen måte, herunder på tollager som omtalt i § 48. Lovens formulering er imidlertid ikke helt dekkende for de praktiske forhold, ettersom tollagerordningen har et ganske annet omfang i dag enn den gang da loven ble vedtatt. Departementet er på denne bakgrunn kommet til at bestemmelsen i annet ledd med fordel kan omredigeres og klargjøres, slik at bl.a uttrykket «tollager» fremgår av lovteksten. Det kan for øvrig vises til definisjonen av tollager i utkastets § 1 ny nr 14, der det heter om tollager at dette er lagringsplass hvor ufortollede varer kan legges inn uten tolldeklarasjon. Videre inneholder annet ledd i annet punktum uttrykket «midlertidig forføyning», om tilfellet der varen blir liggende på losseplassen i påvente av tollekspedisjon. Det heter om dette i motivene (se Ot.prp.nr.19 (1965-1966)): « Etter annet ledds siste punktum er det åpnet adgang til visse rent midlertidige forføyninger inntil tollekspedisjon eller innlegg på lagringsplass nevnt i første punktum kan finne sted. Departementet antar at tollvesenet bør godkjenne lagerskur og andre lagre hvor varen i slike tilfelle kan tas inn. Etter departementets oppfatning kan det være uheldig at uttrykket «midlertidig forføyning» her opptrer i en annen betydning enn hva som er tilfelle i gjengs juridiske tekster. Det foreslås derfor at uttrykket «midlertidig forføyning» utgår. Forslaget er i tråd med hva som er uttalt i arbeidsgruppens innstilling. Departementet foreslår dessuten at uttrykket «avlessingsplassen», som må anses synonymt med «losseplassen», utgår. Paragrafens tredje ledd gir Kongen fullmakt til å gi forskrifter om i hvilken utstrekning varer kan tas inn på tollvesenets pakkhus. Departementet foreslår at fullmaktsbestemmelsen omredigeres og utvides, slik at det også gis hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om tollekspedisjonsrutiner, samt hjemmel til å kreve dekket omkostninger forbundet med at tollvesenet påtar seg å lagre varen på tollvesenets lager. omkostninger, foreslås opphevet. Det vises i denne forbindelse til omtalen av § 31 nedenfor. Bestemmelsene i lovens § 30 gjelder bl.a tollvesenets adgang til å selge gjenstander som er unnlatt tollekspedert på auksjon. Bestemmelsen må bl.a leses i sammenheng med regelen i § 29 annet ledds siste punktum. Bestemmelsen i § 30 gjelder både varer som med tollvesenets samtykke er blitt liggende på losseplass, i lagerskur eller annet lager, og varer som uten tollvesenets samtykke blir liggende på slike steder uten å bli tollekspedert eller lagt inn på lagringsplass i henhold til § 29 annet ledds første punktum (se omtalen i Ot.prp.nr.19 (1965-1966) s 26). Arbeidsgruppen har foreslått at det inntas en særskilt hjemmel i tolloven for å tilbakeholde og å innhente varer som er innført eller disponert over i strid med regelverket. Gruppen uttaler i denne forbindelse: « Normalt forutsetter tilbakehold at en allerede har tingen i sin besittelse. Gruppen ønsker imidlertid at tollvesenets adgang til å tilbakeholde varer også skal omfatte varer som ikke har vært fremlagt for tollvesenet ved innførselen, eller som disponeres over i strid med betingelsene som ble satt ved innførselen. Gruppen foreslår derfor at bestemmelsen også skal gi hjemmel til å hente inn slike varer. Idag «tilbakeholder» tollvesenet varer som disponeres ulovlig med hjemmel i tolloven § 29 jf § 31. Tankegangen er at den som bringer en vare inn til tollområdet har etter § 29, annet ledd to alternativer. Enten kan varen legges på tollager eller den må tollekspederes. I de tilfeller hvor varen er innført uten tollvesenets mellomkomst, alternativt disponert over i strid med meddelt tillatelse, er toll og avgifter forfalt til betaling. Mangler vareeieren evne eller vilje til betaling, står innlegg på tollager igjen som eneste alternativ - i påvente av at betalingsevne eller -vilje skal inntreffe. Dersom vareeieren ikke frivillig legger varen inn på lager, gir tolloven § 31 annet punktum hjemmel til tvangsmessig innleggelse. Den innleggelse på tollager som omhandles i § 29, annet ledd er ment som et alternativ for den vareeier som på innførselstidspunktet av en eller annen grunn ikke vil tollekspedere varen med en gang. At varen eventuelt skulle kunne innlegges på lager i ettertid, er ikke nevnt. Dagens praksis går lenger enn det som var hensikten med bestemmelsen idet varer kan bli tilbakeholdt uten hensyn til innførselstidspunktet. Gruppen anser at et klarere hjemmelsforhold ville være ønskelig. Dette uten å ta stilling til om dagens hjemmel er tilstrekkelig. En Klarere hjemmel vil gi tollvesenet en langt større sikkerhet under utøvelsen av tjenesten. Dernest vil publikum ha muligheten til å tilegne seg regelen uten at det kreves inngående kunnskap på området. Gruppen finner det naturlig at varer som tilbakeholdes etter denne paragrafen, skal behandles på samme måte som varer som tilbakeholdes etter § 72 hva gjelder avhendelse dersom toll og avgifter med eventuelle tillegg og omkostninger ikke blir betalt. Av høringsinstansene har Justisdepartementet uttalt: « (...) Etter vår oppfatning bør inndriving av toll og avgifter skje på ordinær måte. Sikkerhet for et krav i bestemte gjenstander bør, med mindre varen tilbakeholdes ved innførselen, bare kunne etableres gjennom ordinær utpanting. Innhenting av gjenstander bør etter vår oppfatning bare kunne skje gjennom politiets adgang til beslag av ting som har vært gjenstand for en straffbar handling og dermed kan være gjenstand for inndragning, jf straffeloven § 35. (...) Departementet vil innledningsvis gjøre oppmerksom på at tvangsmessig salg som omtalt i tolloven § 30, § 47, § 54, § 72 tredje ledd og § 74 annet ledd inntil 1 januar 1993 ble betegnet som salg ved såkalt «offentlig auksjon». Slike auksjoner har vært regulert i lov av 14 august 1918 nr 3 om offentlige auktioner og licitationer § 1, og tidligere tvangsfullbyrdelseslov av 1915. Om disse offentlige auksjoner uttales det i motivene for den nye tvangsfullbyrdelseslov at de etter auksjonsloven § 1 har til formål bl.a å få ordnet retten til hittegods (se Ot.prp.nr.65 (1991-1992) s 53). I forarbeidene til den nye tvangsfullbyrdelseslov er endringen av tolloven § 30 begrunnet slik (se Ot.prp.nr.65 (1991-1992) s 328): « Ordlyden i bestemmelsen er endret slik at det klart fremgår at salg kan kreves gjennomført ved namsmyndighetene etter tvangsfullbyrdingslovens regler så langt de passer. Videre fremgår det nå av bestemmelsen at dekningsprinsippet, jf tvangsutkastets § 8-16, ikke skal gjelde i dette tilfellet. Endelig er ordene auksjon og auksjonssalget endret til «salg» og «salget», fordi det etter den nye loven ordinært ikke legges opp til at et tvangssalg skal skje ved auksjon. Det er videre pekt på i forarbeidene at det vil være karakteristisk for salgssituasjonene at det ikke er mulig å oppnå et samarbeid med eieren, og forsåvidt kan salget sies å være tvungent ovenfor denne. Uttrykket «tvangssalg», «tvangsauksjon» eller lignende brukes imidlertid bare om slike salg som er krevet av en panthaver med misligholdt pantekrav. Justisdepartementet har også gitt ytterligere kommentarer til utformingen av § 30 i sitt oppfølgende brev av 29 mars 1993, og dette er tatt hensyn til i utkastet. Departementet vil understreke at varer som innføres til området i utgangspunktet bare kan disponeres over i den utstrekning tollvesenet har tollekspedert varen og frigitt den til vareeieren eller hans representant, jf lovens § 29. Lovens alternative ordning innebærer at varen innføres til privat tollager, hvor den forblir inntil den tollekspederes ved uttak fra lageret, jf lovens § 48. Tollvesenet har etter gjeldende rett adgang til tvangsmessig å innlegge varen på tollager i påvente av tollekspedering. Hjemmelen for slik tilbakeholdelse finnes i § 31, jf § 29. Bestemmelsene kan imidlertid gi rom for noen tolkningstvil når det gjelder den praktiske rekkevidde, idet hverken ordet «tilbakeholdelse» eller «innhenting» er brukt. Departementet vil på denne bakgrunn, i tråd med arbeidsgruppens synspunkter, foreslå at lovgrunnlaget for tilbakeholdelses- og innhentingstilfellene omformuleres, slik at det tydelig fremgår hvilken kompetanse tollvesenet har. En klarere hjemmel vil innebære en større grad av rettssikkerhet i forbindelse tollvesenets tjenesteutøvelse. Dernest vil publikum lettere kunne orientere seg om regelen uten at det kreves bakgrunnskunnskap på området. En bestemmelse om tilbakeholdelse og innhenting av varer som ikke er tollekspedert innen de gitte frister, eller som er disponert over i strid med regelverket, foreslås derfor tatt inn som et nytt første ledd i § 30. De endringer i lovteksten som ble gjort i nåværende første ledd i forbindelse med den nye tvangsfullbyrdelsesloven, blir for øvrig stående uendret. Det gjelder regelen om salgsrett etter forutgående notifikasjon til vareeier, og om at tvangsfullbyrdelsesloven § 8-16 første ledd (om dekningsprinsippet) ikke gjelder i dette tilfellet. Nevnte regler blir i utkastet stående som bestemmelsens annet ledd. Som et nytt tredje ledd inntas nåværende annet ledd, men med visse endringer. Bestemmelsen gjelder tollvesenets dekningsadgang for toll, offentlige avgifter, lagerleie og andre omkostninger, og må leses i lys en de tilsvarende regler om dekning av visse, spesifiserte krav i gjeldende lovs § 47 annet ledd, § 54 annet ledd samt reglene om tollvesenets salgsrett i § 72 og § 74. Departementet er kommet til at dekningsrekkefølgen mv bør fremgå i de øvrige bestemmelser som regulerer salgsretten, se § 47 § 53. Hensynet til å gi brukeren helhetlig informasjon tilsier at denne form brukes, fremfor henvisningsformen. I utformningen av dekningsregelen i tredje ledd er det som nevnt tatt utgangspunkt i nåværende annet ledd, men også nåværende § 54. Det heter i § 54 at «etter at salgskostnadene er dekket, skal toll, offentlige avgifter, lagerleie og andre omkostninger dekkes i nevnte rekkefølge». Det kan i denne forbindelse bemerkes at det av ordlyden ikke fremgår eksplisitt at prioritetsregelen ikke er uttømmende, og at den kun gjelder de oppregnede krav. Den rette sammenheng fremgår for øvrig av motivene, hvor det heter at ordene «i nevnte rekkefølge» er tatt inn for å unngå å ta med at toll og andre offentlige avgifter dekkes av salgsbeløpet foran lagerleien (se Ot.prp.nr.19 (1965-1966) s 30). Formuleringen i gjeldende lov kan etter departementets oppfatning føre til misforståelser, idet regelen kan feiltolkes slik at også andre krav skal omfattes. Det foreslås på denne bakgrunn at regelen omformuleres dithen at bare forholdet mellom tollagerholders krav på lagerleie og tollvesenets krav på toll og offentlige avgifter omfattes. Det understrekes at utkastets formulering «etter at samtlige krav er dekket» i annet punktum, sikter mot såvel tollvesenets krav som eventuelle krav fra tredjemann. De sistnevnte krav vil ha prioritet etter alminnelige prioritetsregler. Det vises for øvrig til utkastet, hvor det i form av henvisninger er gitt tilsvarende bestemmelser om salgsrett mv i § 47, § 53, § 72 og § 74. Med dette følges opp anmodning fra Justisdepartementet om harmonisering av disse bestemmelser i forhold til § 30. Bestemmelsen gir tollvesenet rett til å forlange at varer legges inn på tollager etterhvert som de losses. Tollvesenet har myndighet til tvangsmessig å innlegge varer på tollvesenets pakkhus eller opplagssted, annen likestilt lagringsplass dersom varene i utgangspunktet befinner seg på losseplassen, eller i lagerskur eller annet lager godkjent av tollvesenet. Tollvesenets myndighet forsåvidt er knyttet til de tilfeller hvor vareeier unnlater snarest mulig - frivillig - å tollekspedere eller legge inn varene på lagerplass som nevnt. Arbeidsgruppen har ikke gått inn for endringer av bestemmelsen i § 31. Departementet vil nevne at det har vært reist spørsmål om rekkevidden av § 31, bl.a om bestemmelsen generelt vil omfatte enhver innført vare som ikke har vært fremlagt for tollvesenet ved innførselen. Etter sin ordlyd tar bestemmelsen sikte på de situasjoner der varen losses for etterfølgende plassering på tollvesenets lager mv. på tollager. Det kan i denne forbindelse nevnes at varetransport i stadig større utstrekning skjer ved kjøring direkte fra avsender til adressat, og at dette innebærer at varene ikke omlastes. Begrepet losseplass har derved i noen grad mistet sin praktiske betydning. Hverken lovteksten eller forarbeidene til § 31 gir klare svar på spørsmålet om tollvesenets adgang til tvangsmessig å innlegge varer skal kunne omfatte slik direkte transport. Begrepet losseplass synes heller ikke definert annet sted i tollovgivningen. Departementet viser for øvrig til at hjemmel for tilbakeholdelse og innhenting av varer som er innført i strid med regelverket, finnes i § 30. Det vises til nærmere omtale av § 30 ovenfor. Departementet finner på denne bakgrunn at bestemmelsen i § 31 er lite tidsmessig og dessuten overflødig, og foreslår at den oppheves. Imidlertid vil det være behov for en særskilt hjemmel for tollvesenet til å kreve dekket omkostninger forbundet med at varer oppbevares hos tollvesenet. Det vises i denne forbindelse til omtalen av § 29 siste ledd ovenfor. Bestemmelsens første ledd stiller krav til den som vil disponere over en vare som ikke er tollekspedert. Vedkommende må da legge frem en tolldeklarasjon for tollvesenet i samsvar med gjeldende forskrifter. Det er i arbeidsgruppens innstilling uttalt: « I følge gjeldende bestemmelser kan reisende i dag foreta selvdeklarering ved konkludent adferd - uten å legge frem dokumenter for tollvesenet. For eksempel vil den som velger grønn sone i stedet for rød sone, i realiteten ha deklarert at han ikke har noe til fortolling. Dette kan få betydning i forhold til størrelsen på et eventuelt administrativt tillegg i medhold av lovens § 38 annet ledd. Tollovforskriften punkt 4.5.4 sier at valg av felt er å anse som en endelig deklarering. Loven gir imidlertid ikke utrykkelig rom for unntak fra kravet om fremleggelse av tolldeklarasjon. Likeledes vil den som fører en utenlands registrert bil inn i landet uten tollvesenets mellomkomst, ved denne handling ha deklarert at han fyller bestemmelsene for dette... Arbeidsgruppen har foreslått at ordet «tolldeklarasjon» utgår og erstattes med en henvisning til plikten til å deklarere i samsvar med gjeldende forskrifter. Høringsinstansene har ikke hatt bemerkninger til dette punkt. Departementet vil bemerke at det i en del tilfeller av ulovlig vareførsel er påberopt manglende kjennskap til reglene om selvdeklarering. Departementet viser til at Høyesterett har lagt en streng aktsomhetsnorm til grunn for personer som har overtrådt bestemmelsen, se Rt-1992-386. Det har ikke vært tilfeller i Høyesterett hvor manglende kjennskap til plikten til å melde seg for tollvesenet har vært ansett som unnskyldelig rettsvillfarelse. Høyesterett har heller ikke akseptert faktisk villfarelse med hensyn til om en vare er fri for innførsels- eller utførselsavgifter etc som tilstrekkelig unnskyldelig til å frita en overtreder for straff. Det har vært vurdert om passering av tollgrensen i «grønn sone» og andre former for selvdeklarering skulle reguleres i § 32. Departementet finner imidlertid at dette systematisk hører under lovens § 24. Selvdeklarering av nevnte type er idag forskriftsregulert, og departementet finner ikke behov for å lovregulere forholdet. I første ledd foreslås foruten en rent språklig endring av uttrykket «særskilt erklæring», til «søknad» også en endring av uttrykket «gjeldende tollovforskrift». Det vises i denne forbindelse til omtalen av gjeldende lovs legaldefinisjon av uttrykket i § 1 nr 13, se ovenfor. Som nytt annet ledd foreslås inntatt bestemmelsen om adgang for tollvesenet til å nekte tollekspedering av en vare eller utlevering av en vare inntil pliktige opplysninger eller oppgaver vedrørende varen er meddelt. Bestemmelsen finnes i gjeldende lov som § 38 første ledd, men bør etter departementets oppfatning flyttes til § 32 for å gi en bedre sammenheng bl.a med pliktregelen om tollekspedisjon. I tredje ledd foreslås inntatt nåværende annet ledd i omredigert form og med en endring av uttrykket «gjeldende tollovforskrift». Som nytt fjerde ledd foreslås inntatt en regel om de nærmere betingelser for når vareeieren kan disponere over varen. En bestemmelse med tildels tilsvarende innhold finnes i gjeldende § 34. Hensynet til sammenhengen i lovteksten taler imidlertid for at bestemmelsen i § 34 flyttes til § 32. Departementet vil videre foreslå at § 32 får en tilføyelse som nytt femte ledd, der Kongen gis fullmakt til å gi forskrifter vedrørende tollekspedisjon, herunder om det kan fritas fra plikten til å legge frem tolldeklarasjon. Finner vareeieren ved tollekspedisjonen at han ikke vil motta varen har han etter bestemmelsen i § 33 anledning til å gjenutføre varen til utlandet eller avstå den til tollvesenet. praksis begrenset til varer som ved innførsel ikke har vært gjenstand for overtredelse av tollovgivningen. Varer som er innført eller som det er disponert over i strid med gjeldende tollbestemmelser vil ikke kunne gjenutføres eller avstås etter denne bestemmelse, med derav følgende bortfall av tollmessig eller straffemessig ansvar. Arbeidsgruppen har ønsket å skape større klarhet om rettstilstanden på dette område, bl.a for å sikre lik behandling i de forskjellige tolldistrikter. Den foreslår derfor en tilføyelse som klargjør ovenstående. Departementet legger vekt på behovet for større klarhet om hvorledes regelen om gjenutførsel er å forstå. I bestemmelsens forarbeider er det uttalt at den «ikke uten videre kommer til anvendelse i tilfeller hvor det foreligger tollovertredelser eller forsøk på dette» (se Ot.prp.nr.19 (1965-1966), s 26 og Ot.prp.nr.23 (1927) s 53). Dette samsvarer også med hvorledes regelen har vært praktisert. Når det gjelder motorvogner er gjenutførsel omtalt i forskrift om toll- og avgiftsfri innførsel og bruk av utenlandsregistrert motorvogn i Norge, fastsatt av departementet 20 juni 1991, med hjemmel i lov av 19 juni 1959 nr 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter § 1, og tolltariffens innledende bestemmelser § 13. Det heter i forskriftens § 11 bokstav a at gjenutførsel i ufortollet stand ikke tillates når motorvognen er innført eller brukt i strid med forskrift. Tolldistriktssjefen kan dog tillate at motorvognen gjenutføres uten erleggelse av toll og avgifter, dersom det foreligger spesielle omstendigheter knyttet til den ulovlige bruken. Departementet vil foreslå at det inntas en bestemmelse som et nytt tredje ledd i lovens § 33, hvor det fremgår at retten til gjenutførsel og avståelse vil være betinget av at varen ikke er innført ulovlig eller i strid med tollvesenets vedtak. Som et annet punktum foreslås tilføyet en unntaksregel, der tollvesenet likevel kan tillate gjenutførsel eller avståelse uten at toll erlegges. Betingelsen vil være at det foreligger særlige omstendigheter knyttet til innførselen eller disponeringen. Det tas her særlig sikte på tilfeller der vareeieren ikke med rimelighet kan lastes for at varen ble innført i strid med bestemmelsene. Departementet legger imidlertid til grunn at dette vil være aktuelt kun i de rene unntakstilfeller, og at hovedregelen om at gjenutførsel vil være avskåret, vil praktiseres strengt. Bestemmelsen gjelder betingelsene for at vareeieren gis rett til å disponere over varen. Av hensyn til sammenhengen i lovteksten foreslås regelen inntatt som § 32 tredje ledd, og at § 34 oppheves. Det vises for øvrig til omtalen av § 32 ovenfor. Hjemmel til å beregne rente ved mislighold av tollkredittkrav finnes i tollovens nåværende § 35 tredje og fjerde punktum, samt tollovforskriftens kapittel 5.5. Rentehjemmel for krav i forbindelse med tollkredittordningen foreslås flyttet til § 9. Det vises til omtalen av denne bestemmelsen ovenfor. I St.prp.nr.1 (1992-1993) (Gul bok) s 89 er nevnt om dagens praksis at rente ikke oppkreves ved mislighold av tollkreditten før kravene går til utpantning. Bakgrunnen er at det gamle tollsystemet ikke håndterer maskinell beregning av renter ved betalingsmislighold. Renter blir først beregnet manuelt på utpantningstidspunktet, anslagsvis to måneder etter forfall. Det er opplyst at når TVINN - innkrevning kommer i drift, vil dette systemet kunne håndtere maskinell renteberegning umiddelbart etter at kravet er misligholdt. Renteberegningen vil følgelig løses teknisk ved hjelp av EDB-programmet, og en lovendring er i denne sammenheng ikke nødvendig. Arbeidsgruppen har gått inn for å sløyfe tredje og fjerde punktum, med en henvisning til at en tilsvarende regel om renter vil være omfattet av den foreslåtte hjemmelsbestemmelse i § 9. Departementet finner i tråd med arbeidsgruppens forslag at detaljregulering av renteberegningsspørsmålet i forbindelse med tollkreditten bør utgå i lovteksten, og at § 35 tredje og fjerde punktum derfor bør oppheves. Det vises for øvrig til at lovgrunnlaget for å kreve renter vil fremgå av den hjemmelsbestemmelse som er foreslått tilføyet i § 9, se ovenfor. Uttrykket «tollavgifter» er i utkastet endret til «toll». Det vises i denne forbindelse til omtalen av uttrykket i § 1 nr 4, se ovenfor. Bestemmelsens tredje ledd bestemmer at tollvesenet kan forlange at varemottageren skal kvittere for mottagelsen av varen når denne utleveres etter å ha vært oppbevart på tollvesenets pakkhus. Arbeidsgruppen er kommet til at bestemmelsen ikke hører hjemme i loven, men at den om nødvendig kan gis ved forskrift. Departementet anser tredje ledd som overflødig og slutter seg til arbeidsgruppens begrunnelse. Det foreslås at bestemmelsen oppheves. Bestemmelsen i § 37 gjelder ansvar for toll av varer som ikke blir tollekspedert eller ikke lagt inn på tollager eller annen likestilt lagringsplass. Arbeidsgruppen har under henvisning til sin drøftelse om vareeierbegrepet ikke foreslått endring av bestemmelsen. Høringsinstansene har ikke kommentert bestemmelsen. Departementet viser til at spørsmålet om ansvar etter denne bestemmelse henger nøye sammen med omfanget av vareeierbegrepet. Det vises også til § 29 hvor det fastslås en generell plikt for vareeieren til enten å tollekspedere varen eller å legge varen inn på tollager. Bestemmelsen i § 37 må på denne bakgrunn leses som en følge av overtredelse av § 29. Sistnevnte bestemmelse har imidlertid ikke knyttet plikten til noen bestemt personkrets, i motsetning til § 37. Et avgjørende spørsmål knytter seg til den nærmere bestemmelse av ansvarssubjektet - dvs hvem som skal stå som ansvarlig for toll som pålegges en vare ved innførsel. I hovedregelen bør det være den som står som mottager av varen på fraktdokumentet. Bestemmelsen i § 37 pålegger også den som har omsorg for varen på vegne av vareeieren å betale toll. I praksis har det vært lagt til grunn at transportøren kan bli ansvarlig selv om han ikke direkte opptrer etter varemottagerens instrukser. Det er som regel avsenderen som velger transportør, og mottageren har ikke alltid innflytelse på valget av hvem som tar hånd om varen før han mottar den. Departementet foreslår på denne bakgrunn at den nærmere bestemmelse av ansvarssubjektet i § 37 presiseres ved at bestemmelsen innledningsvis viser til at ansvaret påhviler vareeieren eller den som har omsorg for varen ved «innførsel til tollområdet». Det understrekes imidlertid at varemottageren som hovedregel vil være ansvarlig når han har mottatt varen, og at ansvar i andre tilfeller bare pålegges den som er å bebreide for overtredelse av pliktregelen i § 29. 5.5.11 § 38, opphevelse; Bestemmelsens første ledd gjelder tollvesenets adgang til å nekte tollekspedisjon av en vare eller utlevere denne, inntil pliktige opplysninger eller oppgaver vedkommende varen er meddelt. Regelen må antas å følge av den alminnelige plikt til å legge frem deklarasjon, og dermed retten til å disponere over varen, jf § 29 og § 32 . Etter de foreslåtte endringer av § 29 og § 32, vil regelen i § 38 første ledd derved være overflødig. Derpartementet foreslår at første ledd oppheves. Bestemmelsens annet og tredje ledd gjelder adgangen til å ilegge tilleggstoll. Arbeidsgruppen går inn for at bestemmelsene oppheves. Dette begrunnes med at bestemmelsene om administrative reaksjoner bør samles i kapittel X med den foreslåtte overskrift om «Straff og administrative redaksjoner mv. Av høringsinstansene har Justisdepartementet uttalt at det ikke har noen merknader til at bestemmelsene om administrative reaksjoner, herunder tilleggsavgift, overføres til kap. X. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens synspunkt, og foreslår at bestemmelsene i § 38 annet og tredje ledd oppheves. Det vises for øvrig til omtalen av ny § 69 nedenfor. Det kan nevnes at uttrykket «tilleggsavgift», slik det forekommer i nevnte kapitteloverskrift, i utkastet foreslås erstattet med «tilleggstoll», se avsnitt om kapittel X nedenfor. Bestemmelsen gjelder vareeierens plikt til å fremskaffe arbeidshjelp når dette er nødvendig i forbindelse med tollbehandlingen. Bestemmelsens annet punktum omhandler en særlig godkjennelsesordning for manuell arbeidshjelp på tollvesenets pakkhus. Denne godkjennelsesordningen har ikke lenger praktisk betydning. Departementet foreslår at bestemmelsen utgår fordi den ikke samsvarer med faktiske forhold. Det forutsettes imidlertid at vareeieren eller hans representant medvirker i nødvendig utstrekning i forbindelse med fremleggelsen av varene til kontroll. 5.6 Lovens kapittel VI. Mengdebestemmelse og verdsettelse. Bestemmelsen fastsetter at nødvendig veiing og måling skal kontrolleres og attesteres av tollvesenet. Videre er Kongen gitt fullmakt til å fastsette nærmere forskrifter om adgang til å godta attesterte oppgaver over mål og vekt fra andre og om fastsettelsen av varens volum og vekt. Arbeidsgruppen anfører at tollvesenet ikke lenger foretar kontroll og attestering av varers vekt og mål og at bestemmelsen passer dårlig på dagens rutiner med selvdeklarering. foreslår derfor at bestemmelsens første punktum oppheves. Annet punktum foreslås omarbeidet for å gi Kongen fullmakt til å gi bestemmelser som er nødvendige på dette området. Høringsinstansene har ikke uttalt seg om forslaget. Departementet bemerker at bestemmelsen er lite tilpasset dagens praksis og rutiner. Forholdet er dessuten delvis regulert i tolltariffens innledende bestemmelser § 4. Det tas i denne forbindelse sikte på at sistnevnte bestemmelse utvides til også å omfatte volummål. Departementet foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsen om måling og veiing i § 41 utgår. Bestemmelsen er gitt med tanke på tilfeller der tollvesenet ikke finner å kunne godkjenne fakturaprisen som normalpris. Den henviser til tolltariffens innledende bestemmelser som den gang regulerte fastsettelse av normalpris. I dag gir tolltariffens innledende bestemmelser § 5 hjemmel for gjeldende tollverdiforskrifter. De innledende bestemmelser vedtas årlig ved plenarvedtak i Stortinget, og er likestilt med lov. Arbeidsgruppen foreslår at § 42 oppheves, med henvisning til at bestemmelsen er overflødiggjort. Ingen av høringsinstansene har hatt kommentarer til forslaget. Departementet vil peke på at bestemmelsen har to elementer; at tollvesenet kan fastsette en annen tollverdi enn den som er deklarert, og at fastsettelsen skal skje i samsvar med tolltariffens regler. Bestemmelsens ordlyd vil forsåvidt være oppklarende for såvel importør som tollvesen. Etter innføringen av nye og mer detaljerte og omfattende tollverdibestemmelser i henhold til GATT-koden har det vært ansett tilstrekkelig å ta inn en fullmaktsbestemmelse i tolltariffens innledende bestemmelser, og å gi tollverdibestemmelser i form av en egen forskrift. Etter departementets oppfatning er § 42 på denne bakgrunn neppe overflødig. Bestemmelsen i § 42 henviser til tolltariffens regler. I tolltariffens innledende bestemmelser § 5 er det fastsatt at når varer skal fortolles etter verdien, skal tollverdien fastsettes på grunnlag av forskrifter gitt i samsvar med bestemmelsene i artikkel VII i Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT). Bestemmelsens ordlyd kan synes å begrense seg til de tilfeller hvor det skal betales verditoll. Imidlertid vil også mengdeanslag erfaringsvis måtte inngå som en del av skjønnsutøvelsen. Departementet vil derfor foreslå at bestemmelsen omformuleres. Dersom vareeier ikke finner å ville godta tollvesenets fastsettelse av en vares tollverdi, kan han etter § 43 klage saken inn for en særskilt vurderingsnemnd. Slik klage må fremsettes innen en måned etter at underretning om avgjørelsen er mottatt fra tollvesenet, eller eventuelt fra overordnet tollmyndighet etter klagebehandling. Ifølge § 44 fastsetter tollvesenets vurderingsnemnd tollverdien med bindende virkning i samsvar med tolltariffens regler. Videre er det fastsatt regler om nemndens sammensetning og om hvem som skal bære kostnadene for dens arbeid. Arbeidsgruppen har pekt på at bestemmelsen ikke har vært benyttet og at det ikke har vært gitt forskrifter om oppnevnelse av skjønnsmenn etter § 44. Den peker videre på at Tollovkomiteen av 1959 var usikker på om det var behov for en nemnd som denne, og viser til komiteens uttalelse (komitéinnstillingens s 49): « Hva særskilt angår bestemmelsene om vurderingsnemnda har komiteen vært i atskillig tvil. Formålet med disse uavhengige og lokale klageinstansene har vært å få en rask og endelig avgjørelse av verdiansettelsene. Ordningen har imidlertid vært lite nyttet. Siden den ble instituert i 1925 har den bare vært i funksjon 6 ganger (...). Ifølge arbeidsgruppen har Toll- og avgiftsdirektoratet kun fått én henvendelse om å få en sak inn for vurderingsnemnd siden 1966. Forespørselen ble avvist av Finansdepartementet fordi det ikke var utvist skjønn under verdifastsettelsen. Arbeidsgruppen har vurdert om det er behov for en generell klagenemnd for tollsaker. Det vises til bruken av nemnder i likningsarbeidet. Gruppen er imidlertid kommet til at praktiske erfaringer ikke har vist at det er behov for dette. Den overprøving som finner sted i henhold til forvaltningslovens regler om klage og omgjøring synes tilstrekkelig. Gruppen konkluderer med å foreslå ordningen med tollvesenets vurderingsnemnd (§ 43 og § 44) opphevet. Norges Speditørforbund har i høringsrunden sagt seg enig i at det spesielle institutt med vurderingsnemnd ikke har noen praktisk betydning. tvistemålslovens regler må anses som tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier også i saker vedrørende fastsettelse av varers toll verdi. Det må dessuten nevnes at avgjørelser i slike saker etter dagens tollverdibestemmelser er langt mindre skjønnspregede enn de var i 1925 og 1966. Departementet foreslår derfor at § 43 og § 44 oppheves. 5.7 Lovens kapittel VII. Lagring av ufortollede varer. Tollvesenets pakkhus og opplagssteder. 5.7.1 Redaksjonell endring av overskriften i kapittel VII; Lovens kapittel VII har som kapitteloverskrift «Lagring av ufortollede varer. Tollvesenets pakkhus og opplagssteder». Overskriften er ikke treffende, sammenholdt med at flere av bestemmelsene gjelder private tollager. Departementet foreslår derfor at kapitteloverskriften endres til «Lagring av ufortollede varer » . Videre foreslås som ny underoverskrift før § 45 inntatt «Tollvesenets pakkhus og opplagssteder». Lovens § 48 følgende har i dag underoverskriften private pakkhus. Denne underoverskriften beholdes. Bestemmelsen gjelder hvor lenge varen kan ligge på tollvesenets pakkhus og opplagssteder, og tollvesenets adgang til salg av varen hvor denne ikke er tatt ut innen de fastsatte frister. Departementet foreslår at bestemmelsen omredigeres. Forskriftshjemmelen innarbeides som et nytt siste punktum i første ledd. Departementet foreslår videre at bestemmelsen om tollvesenets salgsrett i første ledd flyttes som nytt annet ledd. Dette må antas å gjøre bestemmelsene lettere tilgjengelige. Uttrykket «lageravgift» foreslås endret til «lagerleie». Uttrykket vil dermed samsvare med tilsvarende formulering i § 48. Gjeldende bestemmelse henviser avslutningsvis til salgsretten slik denne er regulert i nåværende annet ledd i § 30 og § 33 . Som følge av de foreslåtte endringer i § 30, foreslås § 47 endret avslutningsvis, slik at den henviser til bestemmelsen i § 30 tredje ledd. Det vises for øvrig til omtalen av den materielle regel i avsnittet om § 30 ovenfor. Med dette følges opp anmodning fra Justisdepartementet om harmonisering av bestemmelsene § 30, § 47, § 53, § 72 og § 74. Henvisningen til § 33 forblir uendret. Bestemmelsens første ledd lister opp en rekke betingelser som tollvesenet kan sette for å gi bevilling til privat lagerhold av ufortollede varer. Det har vært tvil om det er behov for i lovs form å detaljregulere hvilke betingelser som kan settes, men arbeidsgruppen har likevel kommet til at det ikke vil være hensiktsmessig å gjøre vesentlige endringer. Det kan nevnes at bestemmelsen annet ledd tidligere inneholdt en regel om at tillatelse til visse former for lagring bare skal kunne gis til norske statsborgere. Annet ledd ble opphevet i forbindelse med tilpasningen til EØS-avtalen (se Ot.prp.nr.85 (1991-1992) s 22). Departementet har funnet det hensiktsmessig å gjøre visse språklige endringer i bestemmelsen. Tilføyelsen i første punktum om lagringsplasser likestilt med tollvesenets pakkhus osv, anses overflødig, og foreslås opphevet. Istedet innarbeides uttrykket «på tollager» i slutten av setningen. Uttrykket henspiller på at varen som omfattes ikke er fortollet, og det vil forutsetningsvis fremgå at tollagerordningen av denne grunn er forbundet med visse plikter. For øvrig nevnes at «tollager» er foreslått legaldefinert i utkastets § 1 nr 14. Videre foreslås endret formuleringen i første ledd nr 4, om leiesatser, til lagerleie; uttrykket «lager» og «pakkhus og opplagssteder» endres til «tollager», samt at uttrykket «lagerholder» endres til «tollagerholder». Uttrykket «skattegodtgjørelsesvarer» i første punktum utgår. Det kan generelt gjøres oppmerksom på at bestemmelsen ved siden av vanlig tollager hjemler tre forskjellige lagringsmåter: transittlager, frilager og det såkalte «10 dagers lager». Departementet tar sikte på at terminologien vedrørende tollagerordningen senere kan bli gjenstand for justeringer i forskrift. Som nytt annet ledd foreslås inntatt en bestemmelse om tollvesenets adgang til å trekke meddelt tillatelse tilbake. Dette vil være aktuelt hvor tollagerholderen setter seg utover de fastsatte vilkår, eller gjør seg skyldig i misbruk av tollagerordningen. Bestemmelsen linnes i gjeldende lov som § 53, men det vil etter departementets oppfatning være mere hensiktsmessig å plassere den sammen med hovedbestemmelsen i § 48. Bestemmelsens anvendelsesområde tilsiktes ikke endret. Bestemmelsen inneholder bl.a plikt for lagerholder til å hindre at det finner sted brudd på lov og forskrift på lageret. Departementet foreslår uttrykket «lagerholder» endret til «tollagerholderen». Det vises for øvrig til omtalen av tollagerordningen i § 48 ovenfor. Som nevnt i omtalen av § 48 ovenfor, er bestemmelsen i gjeldende § 53 om tilbaketrekking av tillatelse til tollagerhold, foreslått flyttet til nytt siste ledd i § 48. § 53 blir derved stående tom, og nåværende bestemmelse i § 54 foreslås flyttet til § 53. Bestemmelsen i § 54 annet ledd gir en regel om dekningsrekkefølgen for visse offentlige krav innbyrdes i forhold til et eventuelt krav på lagerholders hånd, f.eks lagerleie. Departementet foreslår avslutningsvis i bestemmelsen at den materielle regel i § 30 tredje ledd skal gjelde tilsvarende. Det vises til omtalen ovenfor av den sistnevnte bestemmelse. Med dette følges opp et forslag fra Justisdepartementet om harmonisering av bestemmelsene § 30, § 47, § 53, § 72 og § 74 . Som nevnt i omtalen av § 53 ovenfor, er bestemmelsen i gjeldende § 54 om tollvesenets salgsrett av varer som blir liggende på lagringsplasser utover den fastsatte frist mv, Hyttet til ledig plass som § 53. § 54 blir derved stående tom, og gjeldende bestemmelse i § 55 foreslås Hyttet til § 54. Bestemmelsen gjelder lagerholderens tilbakeholdsrett i varen for sitt krav på lagerleie. I bestemmelsen inngår bl.a uttrykket «lagerholderen», og det gis dessuten regler om prioritet for visse avgiftskrav mv. Departementet foreslår at uttrykket «lagerholderen» endres til «tollagerholderen». Det vises i denne forbindelse til omtalen av § 48 ovenfor. Bestemmelsens tredje punktum, som materielt omhandler prioritetsforholdet mellom tollagerholderens krav og tollvesenets krav på toll og avgifter, viser også til hittegodsloven av 29 mai 1953, § 3 tredje ledd. Departementet anser henvisningen som lite klargjørende i forhold til den materielle rettsregel som gis. Det vises for øvrig til motivene, der det fremgår at salgsordningen etter hittegodsloven antas mindre praktisk (se Ot.prp.nr.19 (1965-1966) s 31). Henvisningen foreslås derfor sløyfet. Som nevnt i omtalen av § 54 ovenfor, er bestemmelsen i gjeldende § 55 om lagerholderens tilbakeholdsrett i varen mv, foreslått Hyttet til ledig plass som § 54. § 55 blir derved stående tom. Arbeidsgruppen har foreslått (som ny § 55A) en fullmaktsbestemmelse vedrørende etablering av frisoner og frihavner. Gruppen er kommet til at det vil være ønskelig med en slik generell hjemmel i tolloven. Gruppen viser til at frihavner tidligere er utredet av Frihavnskomiteen av 1949. Denne foreslo i sin innstilling av 31 mars 1955 at det skulle opprettes frihavner og fremmet forslag til lov om frihavn. Loven skulle erstatte § 89 i den tidligere tollov av 1928, som lød slik: « Ved frihavn forstås et fra omliggende territorier avgrenset havneområde med tilhørende kaianlegg, opplagsplasser, bygninger og andre innretninger som under de innskrenkninger som Kongen eller Stortinget bestemmer, i tollrettslig henseende betraktes som utland. De nærmere vilkår for frihavns opprettelse samt fornødne bestemmelser om deres utstyr og benyttelse gis av Kongen eller den, han dertil bemyndiger. Forøvrig kommer de om frilagre gitte forskrifter også til anvendelse på frihavner. Det ble den gang ikke funnet behov for å gjennomføre forslagene. Tollovkomiteen av 1959 viste til at det var foreslått en rekke tillempninger og forenklinger i tollovgivningen som førte til at behovet for frihavner var blitt vesentlig mindre. I de senere år er det fra flere hold kommet henvendelser til departementet om opprettelse av frihavner og frisoner. På bakgrunn av et utspill fra Fylkestinget i Finnmark, ble det i 1989 nedsatt en arbeidsgruppe bestående av representanter fra Næringsdepartementet, Kommunaldepartementet, Utenriksdepartementet og Finansdepartementet, samt Toll- og avgiftsdirektoratet. Gruppen skulle vurdere frisone som et eventuelt virkemiddel for å skape styrket aktivitet i fylkets næringsliv ved økt samhandel med daværende Sovjetunionen. Gruppen konkluderte med at opprettelse av frisoner ville gi svært små økonomiske fordeler, og sannsynligvis ha liten betydning for utviklingen av næringslivet. Arbeidsgruppen for revisjon av tolloven har ikke gått inn på en vurdering av hensiktsmessigheten ved opprettelse av frisoner og frihavner. Gruppen har likevel valgt å fremme forslag om å innføre hjemmel i tolloven om dette, for å bringe norsk tollov på linje med andre lands lovgivning, som i mange tilfeller hjemler slik adgang. Departementet vil gjøre oppmerksom på at frihavner etter svensk rett kan opprettes ved regjeringsbeslutning (svensk tullag § 47). I dansk rett gjelder at frihavn kun kan opprettes ved lov (den danske tollov § 96 stk 2). Departementet vil understreke at det ikke har vært foretatt en nærmere analyse av hensiktsmessigheten ved frihavner i Norge, eller hvor og når en ordning med frisone eller frihavn kan bli aktuell. Departementet har således ikke holdepunkter for at den vurdering som ble gjort av ovennevnte gruppe om frihavnsproblematikken i 1989, ikke lenger skulle være aktuell. Departementet legger likevel vekt på at samhandelen med andre land i fremtiden kan vise at slike ordninger med frisoner kan være hensiktsmessige i et handels- og næringspolitisk perspektiv, og at det i denne forbindelse vil være naturlig at tolloven har en hjemmel for opprettelse av frisoner og frihavn. Det vises i denne forbindelse til svensk tullag § 47 og § 51, dansk tollov § 96 flg, og til EF-kodeksens artikler 166 -181. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det i loven inntas en hjemmel for opprettelse av frihavn eller frisone, som § 55. Opprettelse bør skje hvis vektige handels- eller næringsmessige hensyn tilsier det, etter en samlet vurdering av alle fordeler og ulemper. En avgrensning av skjønnskompetansen er derfor innarbeidet innledningsvis i bestemmelsen. Departementet vil peke på at opprettelse av frihavner og frisoner kan få virkning for statens tollinntekter, og således i prinsippet gripe inn i Stortingets beskatningsrett etter grunnloven § 75 bokstav a. Departementet finner på denne bakgrunn at opprettelse av frisoner og frihavner bør skje etter at Stortingets samtykke er innhentet. En betingelse om Stortingets godkjennelse er derfor innarbeidet i bestemmelsens første punktum. Det kan i denne forbindelse nevnes at en lignende ordning gjelder også på andre områder, bl.a for konsesjoner etter vassdragsreguleringsloven av 14 desember 1917 nr 17. 5.8 Lovens kapittel VIII. Sending av ufortollet vare innen tollområdet (forpassing). Lovens kapittel VIII har i dag som overskrift «Sending av ufortollet vare innen tollområdet (forpassing)». Ettersom begrepene forpassing og transittering er foreslått legaldefmert § 1 nr 12 og 13, vil det være tilstrekkelig at overskriften generelt omtaler «Sending av ufortollet vare». Bestemmelsens første ledd pålegger den som ønsker å foreta forpassing å søke tollvesenet om dette. Ettersom forpassing nå er foreslått legaldeflnert som § 1 nr 13, vil det være formålstjenlig å korte inn beskrivelsen av dette begrepet i lovteksten. Det presiseres at det ikke er tale om en realitetsendring, men om redaksjonell hensiktsmessig utforming av lovteksten når begrepene finnes i legaldefinisjonen. Departementet vil videre foreslå at de regler om forpassing som finnes i § 57, flyttes og innarbeides i § 56 foran fullmaktsbestemmelsen i siste ledd. Dette vil lette fremkommeligheten i lovteksten, idet alle regler om forpassing derved vil gjenfinnes i én paragraf. § 57 vil derved stå ledig for en ny regel om transittering, se omtalen nedenfor. Bestemmelsen i § 57 omhandler visse særregler om forpassing. Det foreslås at regelinnholdet i gjeldende § 57 flyttes til foranstående paragraf, og at en ny bestemmelse om transittering settes inn som ny § 57. Arbeidsgruppen har gått inn for at det gis en egen regel om transittering, med henvisning til Transitteringskonvensjonen. Departementet vil peke på at regler om transitteringsprosedyrer finnes i Transitteringskonvensjonen (Convention on Common Transit Procedure, Genéve 20 mars 1987), og at Norge er tilsluttet denne. Det vil imidlertid være hensiktsmessig at tolloven gir en generell fullmaktsbestemmelse som gir Kongen myndighet til å gi nærmere regler om transitteringsordningen. Regelen bør dessuten vise til bestemmelsene om forpassing, se utkastets § 56, slik at sistnevnte kan anvendes så langt de passer. 5.9 Lovens kapittel IX. Etterberegning og tilbakebetaling av toll. 5.9.1 § 58, endring av fristlengde for foreldelse av krav ved for lite betalt toll; Bestemmelsen i § 58 gjelder foreldelse av tollvesenets krav som følge av for lite betalt toll, forårsaket av visse, nærmere angitte feiltyper. Regelen gjelder hvor tollvesenet er kreditor i forholdet til vareeieren eller dennes representant. De tilfeller der det er betalt for meget toll reguleres av § 59, se nedenfor. Etter gjeldende rett gis en frist på 18 måneder for fremsettelse av kravet, men i de tilfeller hvor feilen skyldes vareeieren eller noen som har opptrådt på hans vegne gjelder en tre års frist. Startpunkt for 18 måneders fristen er satt til fortollingstidspunktet, mens tilfellene der 3-årsfristen kommer til anvendelse, tar utgangspunkt i tidspunktet da tollvesenet blir kjent med feilen. Det kan nevnes at merverdiavgiftsloven § 64 henviser til tolloven § 58 når det gjelder for lite betalt merverdiavgift i forbindelse med innførsel. Det er også lagt til grunn at regelen i § 58 får anvendelse i forhold til særavgifter som påløper ved innførsel, se Rt-1986-620. Regelen har derved en ikke liten praktisk betydning. Arbeidsgruppen har vurdert regelen i § 58 i sammenheng med § 59, og uttaler: « Da gjeldende bestemmelser ble vedtatt var hovedformålet å avgrense mulighetene og risikoen for omgjøring av foretatte fortoninger av hensyn til både tollvesenet og næringsdrivende. En la vekt på at næringslivet måtte kunne få føle seg trygge på at foretatte fortellinger og fastsatte tollbeløp ikke ville bli endret med tilleggskrav til følge. Tilsvarende frist ble satt for krav om tilbakebetaling av for meget betalt toll [i § 59]. Et vesentlig moment i vurderingen av disse reglene er utviklingen av nye ekspedisjonsrutiner i tollvesenet. Reglene har sin bakgrunn i en tid da dokumenter og varer ble lagt frem for tolltjenestemannen, som foretok fortollingen etter gjeldende regelverk og tariffer. Idag er rutinene endret slik at fortolling i hovedsak skjer på grunnlag av en tolldeklarasjon som er utfylt av vareeier eller hans representant. I ekspedisjonsfasen har tolltjenestemannen liten mulighet til å utøve annet enn formell kontroll og vurdering av deklarasjonen. Denne utviklingen fortsetter med innføring av et ekspedisjonssystem basert på at deklarasjoner sendes over linje og i stor grad behandles maskinelt av tollvesenet. Arbeidsgruppen har vurdert disse bestemmelsene i forhold til de endrede ekspedisionsrutiner, og er kommet til at den vil foreslå en betydelig forenkling av bestemmelsene. Gruppen mener at en i stedet for å liste opp konkrete feilkilder (feiltariffering m.v) bør ta en generell ordlyd som dekker enhver situasjon der for meget eller for lite er betalt. Gruppen har drøftet å forlenge fristen til 3 år i samsvar med de alminnelige regler om foreldelse. En har særlig lagt vekt på at eventuelle feil nærmest altidvil skyldes feil opplysninger fra vareeier eller hans representant. Dermed har 18-månedersfristen liten praktisk betydning. En naturlig konsekvens er å gi vareeier tilsvarende lengre tid til å fremsette krav om tilbakebetaling av for meget betalt toll. Utkastet til tollkodeks fastsetter også 3-årsfrist for å reise krav om tilbakebetaling (...) [se Rådets forordning 1979 1430]). Gruppen foreslås derfor at § 58, § 59 skal ha frister på tre år og at en går bort fra 18-måneders fristene. De spesielle bestemmelsene i § 58 og § 59 om omgjøring i tilfeller der mengde eller verdigrunnlaget er fastsatt ved tollvesenets skjønn, har hatt liten praktisk betydning. Gruppen foreslår derfor at disse bestemmelser fjernes. Bestemmelser om slike forhold kan eventuelt fastsettes i forskrifter i medhold av bestemmelsene i tollovens kapittel VI - Mengdebestemmelse og verdsettelse. (...) Av høringsinstansene har Norges Speditørforbund uttalt at det bør være et minimumsvilkår for anvendelse av 3-årsfristen at det skal foreligge uaktsomhet eller forsett ved tolldeklareringen, og viser til at vareeieren ellers i urimelig grad vil bli heftende ved sine fortollinger. I varehandelen er det således særlig viktig at foretatte fortollinger i størst mulig utstrekning er endelige. Det vises også til at dette oppgjørsprinsipp ble sterkt fremhevet i forarbeidene til gjeldende tollov. Norges Speditørforbund foreslår at tollvesenet må fremsette sitt krav innen tre måneder etter at tollvesenet blir kjent med det. Departementet finner at den typebeskrivelse av feil som innledningsvis er gitt i § 58 første ledd, bør erstattes av en mere dekkende, generell beskrivelse. Det foreslås derfor at regelen kort henviser til «innførsel av en vare». Departementet legger i denne forbindelse vekt på at lovbestemmelsen derved fremstår som lettere tilgjengelig. Fristens startpunkt etter hovedregelen i første ledd, vil i alminnelighet være fortollingstidspunktet. Hvor fortolling ikke er foretatt, vil alternativt fristen begynne å løpe fra tidspunktet for den faktiske innførsel av varen. Når det gjelder fristenes lengde vil departementet peke på at tollovens hovedregel med fordel kan bringes i harmoni med den generelle 3-års frist i foreldelsesloven (se lov 18 mai 1979 nr 18 om foreldelse av fordringer, § 2). Dette er i tråd med arbeidsgruppens forslag, og vil korrespondere med den 3-årsfrist som er foreslått for tilfellene der det er betalt for meget toll, se omtalen av § 59, nedenfor. handelslivet, som i øvrige pengekravsforhold er vant med å forholde seg til alminnelige regler om 3-årsfrist. Det skal nevnes at Justisdepartementet i sin uttalelse har foreslått at fristen etter utkastets annet ledd første punktum burde være ett år. Departementet vil imidlertid legge vekt på at tollvesenet her har et særlig behov for en lengre frist. Tollvesenet er i en rekke av disse saker avhengig av bistand fra utenlandske tollmyndigheter, og dette tar erfaringsvis noe tid. Departementet finner på denne bakgrunn at fristen bør settes til tre år. I de tilfeller hvor vareeieren eller den som opptrer på hans vegne, selv er skyld i at det er betalt for lite, eller helt har unnlatt å betale toll, vil foreldelsesfristens løp starte på tidspunktet da feilen ble oppdaget. Det vil i denne forbindelse måtte settes en begrensning med hensyn til hvor langt tilbake i tid tollvesenet kan foreta etterberegning. Departementet slutter seg her til arbeidsgruppens forslag om at kravet uansett vil være foreldet 10 år etter fortollingstidspunktet, se utkastets annet ledd. Likt med fortollingstidspunkt vil være innførselstidspunktet, hvor varen er unnlatt tollekspedert. Departementet legger til grunn at vareeierens eller representantens forhold i denne forbindelse bør underlegges en streng aktsomhetsvurdering. Tilfellene hvor tollvesenet selv er årsak i feilen eller det foreligger anonyme feil, vil i utgangspunktet måtte falle inn under hovedregelen om 3-års foreldelsesfrist regnet fra fortollingstidspunktet. Det kan nevnes at fristlengden vil korrespondere med merverdiavgiftsloven § 56, som setter en 10-årsfrist for avgiftsmyndighetenes adgang til å foreta forhøyelse eller fastsettelse av skyldig merverdiavgift - regnet fra vedkommende avgiftstermin. Også reglene om endring av ligning i ligningsloven § 9-6 nr 1 og 2 har en 10-års frist. Bestemmelsen inneholder i annet ledd en særregel om feil ved tollvesenets skjønnsmessige ansettelse av mengde eller verdi, jf gjeldende § 41, § 42, § 43, § 44 Det vises til at dette vil være enkeltvedtak som omfattes av forvaltningslovens regler om omgjøring, jf forvaltningsloven § 33, § 34, § 35 Departementet finner at dette er forhold som bedre egner seg for eventuell forskriftsregulering, og foreslår i likhet med arbeidsgruppen at annet ledd utgår. Bestemmelsen i § 59 gjelder foreldelse av krav som følge av for meget betalt toll på grunn av nærmere angitte feiltyper. Regelen i § 59 gjelder hvor tollvesenet er debitor i forholdet til vareeieren eller dennes representant. Etter gjeldene rett gis vareeieren en frist på 18 måneder for fremsettelse av kravet, regnet fra fortollingstidspunktet. Av første ledds annet punktum fremgår at vareeieren, hvis kravet er reist innen denne tid, også kan bringe kravet inn for domstolene. Når det gjelder feil som skyldes tollvesenets skjønnsmessige ansettelser av mengde eller verdi, kan kravet bare fremmes hvor tollvesenet har bygget sitt skjønn på et uriktig faktisk eller rettslig grunnlag. I siste ledd er gitt en regel om rimelighetsvurdering ved tilbakebetaling av for meget betalt toll. Paragrafen inneholder også en henvisning til tvistemålsloven § 437. Arbeidsgruppen har vurdert § 59 i sammenheng med § 58. Gruppens uttalelse er referert ovenfor. Gruppen foreslår at 18-månedersfristen utvides til 3 år, at beskrivelsen av de opplistede feiltyper utgår, og at de ovenfor nevnte særregler om tollvesenets skjønnsmessige ansettelser mv, rimelighetsvurdering og søksmålsadgang, utgår. Departementet vil foreslå at det innføres en regel for tilbakebetalingstilfellene som korresponderer med de tilfeller hvor det er betalt for lite toll, jf § 58. Hovedregelen blir derved at krav om tilbakebetaling må fremmes innen 3 år. En slik løsning vil formodentlig også være å foretrekke for næringslivet, som i øvrige pengekravsforhold er vant med å forholde seg til en 3-årsregel. Materielt innebærer utkastet at det gis en generell 3-årsfrist for fremsettelse av krav om tilbakebetaling av for meget betalt toll, til forskjell fra dagens 18-måneders regel. Departementet vil foreslå at særregelen i annet ledd om tollvesenets skjønnsmessige mengde- og verdiansettelser oppheves, på bakgrunn av at regelen har hatt liten praktisk betydning. Når det gjelder bestemmelsens henvisning til tvistemålsloven § 437, foreslår departementet at henvisningen utgår. Det kan i denne forbindelse vises til at tvistemålsloven ikke lenger er aktuell etter at bestemmelsen ble endret ved forvaltningslovens ikrafttredelseslov i 1969. Departementet kan ikke se bort fra at det kan oppstå enkelte situasjoner der foreldelsesreglene kan slå urimelig ut. Departementet foreslår derfor at en bestemmelse inntas i annet ledd, som åpner adgang for at tollvesenet av rimelighetsgrunner tilbakebetaler toll der kravet er foreldet og feilen kan skyldes tollvesenet. overensstemende med Justisdepartementets rundskriv vedrørende frafallelse av foreldelsesinnsigelsen. Bestemmelsen har sin parallell i gjeldende lovs § 59 fjerde ledd. Bestemmelsen ble gitt i 1992, og inneholder en fullmakt for Kongen til å gi nærmere regler om etterberegning og tilbakebetaling av toll, herunder om renter. Bestemmelsen vil være aktuell både som hjemmel for renteberegning ved for lite betalt toll, og rentegodtgjørelse ved for meget betalt toll. Etter departementets oppfatning vil hensynet til en helhetlig redaksjonell løsning av loven tilsi at § 59A innholdsmessig flyttes til § 9. Det vises i denne forbindelse til omtalen av § 9 ovenfor. 5.10 Lovens kapittel X. Straff og inndragning. For oversiktens skyld foreslår arbeidsgruppen at både administrative og straffereaksjoner samles i ett kapittel i loven, sammen med regler om tilbakeholdelse og beslag. Gruppen foreslår på denne bakgrunn at kapitteloverskriften endres til «Kap. X. Straff, tilleggsavgift m.v.». Justisdepartementet har ikke hatt kommentarer til forslagene under kapittel X, utover utformingen av § 72, se nedenfor. Departementet gjør oppmerksom på at inndragningsbestemmelsene er overført til den alminnelige straffelov, og at uttrykket «inndragning» følgelig ikke bør benyttes i tolloven. For at kapitteloverskriften skal dekke de aktuelle bestemmelser som inngår i kapittelet, foreslås at overskriften endres til «Straff og administrative reaksjoner m.v.». Dette vil omfatte såvel regler om straffbare handlinger og strafferammer som tilleggstoll og andre sanksjoner, herunder tollvesenets rett til å nekte å godkjenne en representant og tollvesenets adgang til å innhente og beslaglegge gjenstander som er innført i strid med regelverket. Uttrykket «gjeldende tollovforskrifter» er i utkastet endret til «bestemmelser gitt i eller med hjemmel i denne lov». Det vises i denne forbindelse til omtalen av gjeldende lovs legaldefinisjon av uttrykket i § 1 nr 13, se ovenfor. Bestemmelsen i § 63 statuerer straffeansvar for den som transporterer, oppbevarer, skjuler, avhender eller erverver vare som er innført i strid med tolloven eller forskriftene. Det har i denne forbindelse vært reist spørsmål om bestemmelsen også rammer den som gir eller låner bort en vare som er ulovlig innført. Arbeidsgruppen mener at slike og lignende disposisjoner naturlig bør straffes på samme måte som det å avhende eller oppbevare slike varer. For at unødig tvil ikke skal oppstå, mener gruppen at også det å overlate varen til andre bør inntas i bestemmelsen. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens syn, og foreslår at uttrykket «overlater til andre» inntas i lovteksten mellom uttrykkene «avhender» og «erverver». Bestemmelsen pålegger straff for den som bl.a fremlegger uriktige legitimasjonsdokumenter eller på annen måte søker å villede tollvesenet. Den ble endret ved lov av 30. mai 1975 nr 17 (se Ot.prp.nr.40 (1974-1975)). Ved en antatt inkurie i forbindelse med lovendringen falt en del av den foreslåtte teksten ut, slik at første ledd ikke lenger omfatter den som «gir uriktige erklæringer, uriktige opplysninger». Arbeidsgruppen har foreslått at den del som falt ut ved en inkurie, nå innarbeides i teksten på samme måte som tidligere. Videre foreslås at den del av lovteksten som gjelder unnlatelsesovertredelsene skilles ut som eget ledd, for å gjøre bestemmelsen mere oversiktlig. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag. Uttrykket «gjeldende tollovforskrifter» er i utkastet endret til «bestemmelser gitt i eller med hjemmel i denne lov». gjeldende lovs legaldefinisjon av uttrykket i § 1 nr 13, se ovenfor. I bestemmelsen er det fastsatt straff for den som rettsstridig bryter tollvesenets lås eller segl. Arbeidsgruppen gir uttrykk for at straffebestemmelsen må antas kun å ramme den som bryter segl eller lås påsatt av norsk tollmyndighet. Den peker på at Norge etter konvensjon/overenskomst kan være forpliktet til å akseptere segl eller lås påsatt eller godkjent av annen stats tollmyndighet. Ifølge arbeidsgruppen er det fra tollvesenets side påpekt som et problem at brudd på slike segl og låser skjer regelmessig og at slike brudd ikke kan straffes her i landet. Arbeidsgruppen har derfor foreslått at gjerningsbeskrivelsen i § 65 første ledd utvides til også å omfatte brudd på «lås eller segl påsatt eller godkjent av utenlandsk tollmyndiget som vi etter konvensjon eller avtale er forpliktet til å godta». Det foreslås også at annet ledd gis en henvisning til første ledd. Arbeidsgruppen viser for øvrig til straffeloven § 12. Departementet vil bemerke at Konvensjonen av 20 mai 1987 om en felles transitteringsprosedyre i et område omfattet av EF- og EFTA-landene er trådt i kraft fra 1 januar 1988. Konvensjonen medførte sterkt forenklede prosedyrer for forsendelse av ufortollet gods innenfor det felles transitteringsområde. Etter transitteringsordningen skal en vareforsendelse kunne gå uhindret under en og samme prosedyre fra et sted innen området (avgangstollstedet) til bestemmelsesstedet. Selv om transporten krysser flere grenser underveis skal den kunne fremsendes raskt under de dokumenter og det tollsegl som eventuelt er etablert på avgangstollstedet. Når en transport innpasserer over norsk grense vil den således ikke bli påsatt en norsk tollplombe, men vil gå videre til eventuelt innenlandsk bestemmelsessted med avgangstollstedets tollplombe intakt. Under denne siste del av transporten må den i utlandet påsatte tollplomben anses sidestilt med en eventuelt norsk plombe påsatt på grensepasseringsstedet. Departementet ser behovet for å følge opp det internasjonale tollsamarbeidet med en endring av tolloven § 65. Den foreslåtte endring kan imidlertid synes å være for vidtrekkende, da den også kan ramme brudd på utenlandske tollmyndigheters lås og segl i utlandet. Da departementet ikke kan se at konvensjonen krever såvidt langtrekkende reaksjonsbestemmelser her i landet, nøyer det seg med å foreslå en endring med sikte på mulighet på å kunne straffe brudd på norske og utenlandske tollmyndigheters lås og segl på norsk tollområde. § 69 står ledig, etter at den tidligere bestemmelse på denne plass ble opphevet ved lov av 26 januar 1973 nr 2. Som nevnt under omtalen av § 38 ovenfor, foreslås inntatt som ny § 69 en omarbeidet versjon av gjeldende § 38 annet og tredje ledd om tilleggstoll. Bestemmelsen gjelder tilleggstoll, og er flyttet til herværende kapittel X, for å oppnå en bedre systematisk plassering i loven. Tilleggstoll beregnes av den toll som er eller kunne ha vært unndratt. Denne reaksjon gjøres gjeldende ved tollekspedisjon og ved etterberegning av toll. Bestemmelsen har i dag størst betydning ved etterberegning av merverdiavgift ved innførsel. Det vises i denne forbindelse til merverdiavgiftsloven § 64, hvor det fremgår at tolloven § 38 får tilsvarende anvendelse på innførselsmerverdiavgiften. Arbeidsgruppen har i sin innstilling uttalt: « Det siste tiår har bestemmelsen om tilleggstoll fått større betydning enn før. Det har vært en generell utvikling i retning av at administrative tillegg ilegges istedetfor å anmelde et ulovlig forhold. En straffeforfølging vil oftest ta lang tid, mens administrative tillegg kan ilegges omgående og i direkte sammenheng med det ulovlige forhold. En rask forfølging av krav kan bety at staten får full dekning for sitt tilgodehavende istedetfor å møte et bo uten midler til dekning. Det er heller ikke sjelden at tollvesenet både ilegger administrative tillegg og anmelder et forhold. I anmeldelsen g] øres det da oppmerksom på tillegget slik at påtalemyndigheten kan ta hensyn til dette ved påstand om eventuelle bøter. Administrative tillegg ilegges for eksempel ved smuglingstilfeller, forpassings- og transitteringsovertredelser, feiltariffering og annen feildeklarering, i visse tilfeller overfor lagerholder, og ved midlertidig innførte varer som er disponert i strid med forutsetningene (også ved utenlandskregistrerte biler som disponeres ulovlig her i landet). Bestemmelsen kompliseres ved tre forskjellige skyldkrav: «uten saklig grunn», «uaktsomhet» og «forsett». Gruppen har diskutert hvorvidt en bør holde på prinsippet om skyldansvar eller om det vitle være ønskelig å innføre oblektivt ansvar. Det er en lang tradisjon for skyld som betingelse for straffbarhet i tollsaker. Gruppen finner ikke at det er tilstrekkelig grunnlag for å fravike dette kravet, og foreslår at skyldkravet i prinsippet beholdes. En foreslår imidlertid at alternativet «uten saklig grunn» utelates. Slik dette idag forstås vil saklig grunn kunne være f.eks. dokumentert feilinformasjon fra tollvesenet eller force majeure m.v. unnlatelsen som uaktsom. En kan derfor ikke se at det er behov for «uten saklig grunn» som selvstendig skyldkrav. Etter gruppens mening er det påkrevet å likestille overtredelser som går ut på å gi uriktig informasjon/dokumentasjon med overtredelser som går ut på å unnlate å gi informasjon/dokumentasjon. Slik bestemmelsen lyder idag kan forsettlig smugling føre til maks 25 %, mens forsettlig feildeklarasjon kan føre til maks 50 % tillegg. Dette er en uheldig forskjellsbehandling som ikke kan begrunnes i dagens situasjon med selvdeklarering av varer. Gruppen har derfor foreslått at unnlatelse av å gi dokumenter/informasjon likestilles med det å gi uriktige dokumenter/informasjon. Gruppen har valgt å knytte gjerningsbeskrivelsen til innførsel, herunder transittering, forpassing, lagring fortolling m.v. eller tollekspedisjon. Gruppen har valgt å endre graderingen av tilleggets størrelse, slik at det kan ilegges inntil 100 % tilleggstoll. jf mval. § 73. Det forutsettes at det utarbeides retningslinjer for hvordan de forskjellige overtredelser skal behandles». Av høringsinstansene har Norges Speditørforbund uttalt at bestemmelsen utvider dagens tilleggsavgift på to måter. For det første utvides omfanget, og for det andre blir satsene høyere. Forbundet uttaler videre: « Hittil har det juridisk sett ikke vært anledning til å nytte tillegg mot forpasser og lagerholder og det er tvilsomt om det kan nyttes som reaksjon mot smugling. Tollvesenet har på tross av manglende juridisk grunnlag nyttet tillegg i slike saker. Av forarbeidene til någjeldende tollov ble tilleggsavgift med hensikt utelatt som reaksjonsmidler mot lagerholder og forpasser da man fant det unødvendig. Se Ot.prp.nr.19 (1965-1966) side 31 nest siste avsnitt. Jeg kan ikke se at komiteen har gitt noen ny grunn til å utvide omfanget. Satsene er vesentlig øket og uten at det skilles mellom uaktsomhet og forsett. Derved vil det være anledning til å nytte 100 % tillegg også ved simpel uaktsomhet. Forslaget til ny lov hjemler nå bruk av renter. Hittil har begrunnelse for bruk av tillegg ofte vært at vareeier har spart renteutgifter. Da det nå både skal tillates høyere tilleggssatser og renter, vil reaksjonene mot brudd på tollbestemmelsene vesentlig skjerpes. Tollvesenets bruk av tillegg i dag skjer også svært skjematisk. Lokalforvaltningen nytter høyeste satser i alle saker nesten uten bruk av skjønn. De nye satsene vil ved en slik praksis da virke særdeles urimelig. Tillegg kan som kjent heller ikke nyttes som fradragspost i skattligningen og heller ikke som fradragspost i merverdiavgiftsregnskapet. Da ligningsloven ble endret i 85/86 satte man bruk av tillegg ned fra 100 % til 60 % og man krevde at bruk av høyere sats enn 30 % bare kunne nyttes ved grov uaktsomhet og forsett. På bakgrunn av at det nå kan kreves renter ved en etterberegning og tilleggsavgifter kan bli svært store i tollsaker, ofte nere millioner kroner, bør satsene graderes og i hvertfall ikke være høyere enn ligningslovens. Norges Speditørforbund foreslår en sats på inntil 30 % ved uaktsomme overtredelser og inntil 60 % ved grov uaktsomhet og forsett». Justisdepartementet har i høringsrunden uttalt: « Vi har merket oss at graderingen av tilleggstollens størrelse er foreslått endret ved at det ikke inntas noen gradering i loven og ved at høyeste tilleggstoll heves til 100 %. Vi har ut fra vårt fagområde ikke merknader til dette, men vi er enige med arbeidsgruppen i at det bør utarbeides retningslinjer for hvordan de forskjellige overtredelser skal behandles. Departementet vil innledningsvis nevne at deklarasjonsordningen ved innførsel og utførsel baserer seg på et tillitsforhold mellom deklaranten og tollvesenet. Omlegningen til EDB-basert deklarering gjennom TVINN innebærer en utbygging av dette tillitsforholdet. Som ledd i omlegningen av ekspedisjonsrutinene og raskere frigivelse av varen vil det være et behov for en rask og effektiv reaksjonsform i de tilfeller hvor tillitsforholdet er misbrukt, og staten er unndratt eller forsøkt unndratt toll. Hensynet bak reaksjonen er at den skal ha en viss preventiv effekt på deklaranten, for å unngå toll- og avgiftsunndragelser ved innførsel. Som reaksjonsform skal tilleggstollen stimulere til at gitte tollbestemmelser blir fulgt samt å hindre at importørene oppnår økonomiske fordeler ved å begå uregelmessigheter. Om ansvarssubjektet i første ledd viser departementet til at bestemmelsen i første rekke retter seg mot vareeieren. Selv om vareeierbegrepet i § 1 nr 3 er definert slik at også den som er legitimert til å råde over varen vil være omfattet, finner departementet at også vareeierens representant bør eksplisitt nevnes i bestemmelsen, og likeledes den som drar omsorg for varen på vareeierens vegne. Departementet vil videre understreke at det ved behandlingen av saker om tilleggstoll bør utvises et konkret skjønn, hvor det bl.a tas hensyn til forholdets grovhet og rimeligheten av reaksjonen. Når det gjelder tilleggsmerverdiavgift i henhold til merverdiavgiftsloven § 64, bør det bl.a inngå i vurderingen hvorvidt importøren ville hatt fradragsrett for inngående merverdiavgift. Departementet er videre enig med arbeidsgruppen i at satsen for tilleggstollen bør heves, men er i likhet med Norges Speditørforbund enig i at tilleggstollen ikke bør ligge høyere enn 60 %. Et slikt nivå er for øvrig i samsvar med satser for tilleggsskatt, i henhold til ligningsloven § 10-4. form for skyldgrad, om «uten saklig grunn», blir opphevet. Det tilsiktes med dette ikke noen endring i praksis. Departementet slutter seg videre til arbeidsgruppens forslag vedrørende utformingen av unnlatelsesdelikt i annet ledd. I bestemmelsen inntas således en regel om at tilleggstoll også kan ilegges der vareeieren eller hans representant har unnlatt å fremlegge pliktig dokumenter eller informasjon. Dette sidestilles med det å gi uriktig informasjon. Under begrepet tollekspedering faller også utførselstilfellene, der det er refundert for meget toll. Departementet foreslår når det gjelder foreldelse, at det i et tredje ledd inntas særlige regler om når adgangen til å ilegge tilleggstoll opphører. Disse er utformet slik at de korresponderer med foreldelsesregelen i § 58, om tollvesenets krav om innbetaling av for lite betalt toll. Det kan her vises til Justisdepartementets anmerkninger vedrørende treårsfristen, og departementets vurdering, under omtalen av § 58 ovenfor. Tollvesenet må således ilegge tilleggstoll innen tre år etter fortollingstidspunktet. I de tilfeller der varen ble unnlatt fortollet, kan tilleggstoll ilegges inntil 3 år regnet fra tidspunktet da tollvesenet ble kjent med forholdet, men ikke senere enn 10 år fra innførselstidspunktet. Regelen korresponderer med regelen om tilleggsavgift i merverdiavgiftsloven § 73. 5.10.8 Ny § 70, redaksjonell endring ved at bestemmelsen i § 19 om bl. Bestemmelsen har tidligere vært å finne som § 19 tredje ledd, og gjelder tollvesenets adgang til å bortvise fra tollvesenets område personer som har gjort seg skyldig i overtredelser av tollovgivningen eller annet straffbart forhold. Det bestemmes også at tollvesenet kan nekte vedkommende å representere vareeier ved tollekspedisjon av varer. Av redaksjonelle grunner har arbeidsgruppen foreslått sentrale deler av bestemmelsen overført til § 70, under lovens kapittel X om «Straff og administrative reaksjoner mv». § 70 er tidligere opphevet, og står således tom. Departementet slutter seg til gruppens forslag. Bestemmelsen blir benyttet i forbindelse med alvorlige overtredelser av tollovgivningen, særlig smugling. Normalt skjer tilbakeholdelse i samråd med påtalemyndigheten i den enkelte sak. Bestemmelsens første ledd hjemler tilbakeholdsrett i «transportmiddel», mens annet og tredje ledd gjelder tilbakeholdelse i «ting». Tollvesenets adgang til tilbakeholdelse forsåvidt gjelder transportmiddel må leses i sammenheng med uttrykket «til sikring av bøter eller inndragningsbeløp og bøter». Tilbakeholdelsen skjer med formål å sikre at et betinget krav senere blir betalt, dersom saken avgjøres med bot eller inndragning. Det fremgår at tilbakeholdelsen etter § 72 er en sikringsadgang blant flere; det uttales i motivene at tilbakeholdelsen av transportmidlet vil kunne avverges ved at det stilles annen sikkerhet (se Tollovkomiteens innstilling s 85). Tilbakeholdelsesadgangen er etter bestemmelsens ordlyd begrenset til tilfellene der overtredelsen gjelder såkalt «høyt beskattet vare». I bestemmelsens annet punktum er inntatt en henvisning til at Stortinget til enhver tid vil fastsette hva som ligger i dette uttrykket. Det har imidlertid ikke vært bestemt noe fra Stortingets side om innholdet av begrepet «høyt beskattet vare». Det nevnes for øvrig at bestemmelsens tredje ledd har gjennomgått visse endringer av rettsteknisk art i forbindelse med ny tvangsfullbyrdelseslov (se lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring av 26 juni 1992 nr 86). Arbeidsgruppen foreslår at distinksjonen om «høyt beskattet vare» utgår. Departementet er kommet til at henvisningen i første ledd til «transportmiddel» kan være for snever, hensett til at bestemmelsen for øvrig omfatter «ting». På denne bakgrunn finner departementet at første ledd bør utvides til også å omfatte «andre ting». Det kan typisk være tale om emballasje, containere o l, som har vært benyttet til den lovstridige handling. For øvrig ligger en saklig begrensning i henvisningen til at vedkommende gjenstand skal ha «vært brukt ved overtredelse som nevnt i [lovens kapittel X. Om straff og inndragning]». Videre finner departementet at den valgte henvisningsteknikk med hensyn til uttrykket «høyt beskattet vare» er lite heldig, og at lovbestemmelsens anvendelsesområde heller bør følge av bestemmelsen selv enn av Stortingets plenarvedtak. Det foreslås derfor at uttrykket «høyt beskattet vare» utgår. Departementet legger imidlertid til grunn at tollvesenets tidligere praksis i noen grad kan gi veiledning ved tolkning av bestemmelsens anvendelsesområde, og at endringen i ordlyden forutsetningsvis ikke tilsikter at denne praksis skjerpes. Departementet foreslår at bestemmelsens annet ledd oppheves, idet henvisningen til inndragningsreglene gir liten veiledning etter at disse i 1973 ble overflyttet til straffeloven. Gjeldende tredje ledd, om tilbakeholdelsesadgang og salgsrett forsåvidt gjelder ting, blir nytt annet ledd. Departementet foreslår at annet ledd tilføyes et nytt femte punktum, der det gis en henvisning til de materielle regler i § 30 tredje ledd, annet og tredje punktum. Det vises i denne forbindelse til uttalelse fra Justisdepartementet, referert under omtalen av § 30 ovenfor. Bestemmelsen omhandler ting som er hurtig bedervelige og levende dyr, og tollvesenets adgang til å tilbakeholde disse. I bestemmelsens annet ledd er tollvesenet gitt en salgsrett. Departementet antar at det vil være behov for en tilsvarende regel om overskytende salgsproveny som i § 72. En likelydende regel foreslås derfor innarbeidet som nytt annet ledd fjerde punktum. Det vises for øvrig til omtalen i avsnittet om § 72 og § 30 ovenfor. 5.11 Lovens kapittel XI. Grensetollsamarbeid med annen stat. I bestemmelsen forekommer uttrykket «tollstasjon», som ikke lenger benyttes i tollvesenet. Istedet brukes betegnelsen «tollsted». Departementet foreslår at ordet «tollstasjon» utgår, og erstattes av «tollsted». 5.12 Lovens kapittel XII. Klage og omgjøring. Tolloven inneholder i kapittel XII to paragrafer om klage og omgjøring av avgjørelser truffet av tollmyndighetene. Mere detaljerte og utbyggede regler for klage og omgjøring av forvaltningsvedtak er imidlertid senere gitt i forvaltningsloven. Arbeidsgruppen har på denne bakgrunn foreslått at § 82 og § 83 oppheves. 5.13 Merknader til andre lovendringer; endringer i merverdiavgiftsloven. Merverdiavgiftsloven § 64 bestemmer at merverdiavgiften skal betales av den som etter tolloven er vareeier. Bestemmelsen henviser videre til en rekke bestemmelser i tolloven. Departementet finner at bestemmelsen også bør henvise til tolloven § 56 og § 69, som en følge av de omlegninger som foreslås. Merverdiavgiftsloven § 65 bestemmer at merverdiavgiften i innførselstilfellene skal oppkreves av tollvesenet. Bestemmelsen henviser i denne forbindelse til § 9 annet til fjerde ledd i tolloven. Departementet finner at bestemmelsen etter den redaksjonelle omlegning bør henvise til § 9 i sin helhet. Endringsforslagene som er omtalt vil i liten utstrekning få økonomiske og administrative konsekvenser for tollvesenet eller næringslivet. I kapittel I «Definisjoner. Lovens virkeområde» er det i § 4 foreslått utvidelse av adgangen til å utveksle informasjon med land det ikke er inngått utvekslingsavtale med. Idet Norge har inngått en rekke avtaler både bilateralt og multilateralt om informasjonsutveksling, antas det at utvidelse av bestemmelser ikke vil medføre administrativt merarbeid for tollvesenet. I kapittel II, «Tollforvaltningen» er det foretatt enkelte justeringer i ordlyden til § 6, vedrørende tollvesenets åpningstider. Endringsforslaget til § 6 medfører isolert sett ingen administrative- eller økonomiske konsekvenser. Eventuelle konsekvenser av EØS-avtalens Protokoll 10 omtales ikke i herværende proposisjon. I kapittel III, «Alminnelige bestemmelser om tollkontrollen og tollbehandlingen» vil endringene ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Omlegging av ekspedisjonsrutinene med TVINN-deklarering medfører i denne omgang ingen endringer i loven. Det vises til Ot.prp.nr.88 (1991-1992) punkt 6, om økonomiske og administrative konsekvenser vedrørende endring i lovens § 15 og ny § 59A, jf herværende proposisjon § 9 samt § 17. I kapittel VII «Lagring av ufortollet vare» er det foreslått hjemmel for opprettelse av frisoner og frihavner. Ved en eventuell opprettelse av frihavner/frisoner forutsettes at de kontrollmessige kostnader bæres av de næringsdrivende som fremstår som driftsansvarlige for området. I kapittel IX, «Etterberegning og tilbakebetaling av toll» er det foreslått en utvidelse av foreldelsesfristen i § 58 som gir tollvesenet mulighet til å foreta etterberegning eller omberegning ut over dagens frister. På sikt kan det antas at endringen vil medføre økt omfang av antall etterberegninger. Det vil ikke være mulig å tallfeste hvilken effekt dette vil få. Det er ikke foreslått endringer i de øvrige kapitler i loven som vil innebære nevneverdige endringer av økonomisk og administrativ betydning. Omfanget av endringer vil likevel kunne være av en slik karakter at det vil kunne være behov for å organisere opplæring av tollvesenets tjenestemenn for oppdatering av endringene. Utgifter i denne sammenheng kan påløpe, men forutsettes dekket over det vanlige driftsbudsjett. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov av 10 juni 1966 nr 5 (tolloven). Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om endringer i lov av 10 juni 1966 nr 5 (tolloven) i samsvar med et fremlagt utkast. I lov av 10 juni 1966 nr 5 om toll (tolloven) gjøres følgende endringer: «Toll» - toll og avgifter som oppkreves i henhold til tolltariffens bestemmelser. § 1 nr 5 skal lyde: «Offentlig avgift» - annen avgift til det offentlige enn toll for såvidt avgiften skal svares ved innførsel eller utførsel av en vare. § 1 nr 6 skal lyde: - utførsel. Innlegging på tollager regnes ikke som tollekspedisjon. § 1 nr 12 skal lyde: «Forpassing» - sending av ufortollede varer innen tollområdet. § 1 nr 13 skal lyde: «Transittering» - transport av varer under kontroll av den kompetente tollmyndighet mellom to steder i samme eller forskjellige land, når minst en landegrense krysses under transporten. § 1 ny nr 14 skal lyde: «Tollager» - lagringssted godkjent av tollvesenet, hvor ufortollede varer kan lagres innen de frister og på de betingelser som tollvesenet bestemmer eller som følger av lov eller forskrift. Når særlige grunner foreligger, kan Kongen bestemme at fartøyer, luftfartøyer, jernbane-tog og busser som går fra et innenriks sted til et annet, skal meldes til tollvesenet med opplysning om avgang, bestemmelsessted og ankomst samt om last og passasjerer. § 4 første ledd nr 1 tredje ledd annet punktum skal lyde: § 4 første ledd nr 2 skal lyde: vedta bestemmelser om at tvangskraftige krav på toll og offentlige avgifter, utskrevet i vedkommende stat, skal være bindende her i riket, og kunne inndrives av den norske stat etter de regler som gjelder for inndriving og oppkreving av tilsvarende eller liknende norske krav. Under forbehold av gjensidighet kan Kongen bestemme at norsk tollmyndighet kan innhente og meddele tollmyndighet i annen stat slike opplysninger som omhandlet i første ledds punkt 2, uten at formell overenskomst med vedkommende annen stat er inngått. Et eksemplar av tolloven, gjeldende forskrifter og gjeldende tolltariff skal finnes på alle tollsteder til bruk for den som har tollforretninger med tollvesenet. Tollvesenets åpnings- og ekspedisjonstid fastsettes av Kongen. Tollvesenet kan tillate at tollforretninger kan utføres også utenfor åpnings- og ekspedisjonstiden eller utenfor tollstedet. For slike tollforretninger kan kreves særskilt godtgjørelse til statskassen etter nærmere forskrifter som fastsettes av Kongen. 1. Enhver som har eller har hatt verv, stilling eller oppdrag knyttet til tollvesenet, skal hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til det han i sitt arbeid har fått vite om noens drifts- eller forretningshemmeligheter, eller andre økonomiske eller personlige forhold. Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter. Den som tiltrer verv, stilling eller oppdrag skal avgi skriftlig erklæring om at han kjenner og vil overholde taushetsplikten. f. til politi, påtalemyndighet eller skattemyndighet i forbindelse med samarbeid med sikte på å bekjempe, hindre og undersøke overtredelser av tollovgivningen; b. som vitneprov eller ved dokument fremleggelse under rettergang. 4. Hvis opplysninger gis med hjemmel i nr 2 eller nr 3 bokstav a til noen som ikke selv har taushetsplikt etter annen lov, gjelder taushetsplikten etter nr 1 tilsvarende for den som får opplysningene. Den som gir opplysningene skal samtidig gjøre oppmerksom på det. Opplysningene kan likevel brukes til det formål som begrunnet at de ble gitt. 5. Forvaltningsloven § 13-13 e gjelder ikke som utfyllende bestemmelser for taushetsplikten etter denne paragraf. 6. Informasjonsutveksling med fremmed stat er ikke omfattet av denne bestemmelse. Tollvesenet skal kreve inn toll i samsvar med tolltariffens innledende bestemmer og tolltariffen forøvrig, slik den hvert år blir fastsatt av Stortinget. Tollvesenet skal videre føre kontroll med at gjeldende bestemmelser om vareførsel til og fra tollområdet blir overholdt og kreve inn andre offentlige avgifter i den utstrekning tollvesenet måtte bli pålagt slik plikt. Toll er tvangsgrunnlag for utlegg. Det samme er godtgjørelser til statskassen, renter og omkostninger i henhold til denne lov. Regresskrav på grunn av innfrielse av tollvesenets krav er tvangsgrunnlag for utlegg. Det skal betales rente av toll som ikke er betalt i rett tid. Hvis det er betalt for meget toll, kan det gis rentegodtgjørelse. Kongen fastsetter størrelsen av renten og rentegodtgjørelsen og gir nærmere regler om rentebetalingen og rentegodtgjørelsen. Vareeieren eller den som har omsorg for varen på vegne av vareeieren, skal gis anledning til å være tilstede ved undersøkelser som nevnt i første ledd, med mindre dette vil føre til uforholdsmessige forsinkelser eller vansker forøvrig. § 12 første ledd nr 4 skal lyde: § 12 første ledd nr 5 bokstav c skal lyde: Offentlige myndigheter, offentlige innretninger mv og tjenestemenn plikter etter krav fra tollvesenet å gi opplysninger som de er blitt kjent med i sitt arbeid og som er av betydning for tollvesenet i dets kontrollvirksomhet. I nødvendig utstrekning skal opplysningene gis i form av utskrift av protokoll, kopi av dokumenter mv. Uten hinder av den taushetsplikt som de ellers har, skal myndigheter som fastsetter eller innkrever skatt eller avgifter eller som utbetaler erstatninger eller tilskudd mv eller som utsteder lisenser for import eller eksport av varer, etter krav fra tollvesenet gi opplysninger om de fastsatte, innkrevde eller utbetalte beløp og om grunnlaget for dem. For å kontrollere riktigheten av dokumenter, erklæringer eller andre opplysninger som pliktes gitt etter denne lov, kan tollvesenet eller den myndighet Kongen bestemmer foreta eller la foreta undersøkelse av bedriftslokale som helt eller delvis disponeres av den opplysningspliktige. På forlangende skal den opplysningspliktige uten opphold legge frem, utlevere eller sende inn regnskapsbøker, bilag, kontrakter, korrespondanse, styre - og forhandlingsprotokoller, og andre dokumenter av betydning for kontrollen. Tollvesenet kan også ta ut til undersøkelse nødvendige prøver av varer. Slike prøver kan tas uten vederlag. Om nødvendig kan det kreves hjelp av politiet til å få utlevert bøker, dokumenter, varer mv. Første og annet ledd gjelder tilsvarende overfor vedkommende importør, eksportør eller produsent for å kontrollere riktigheten av utferdigede fakturaer, opprinnelsesbevis eller andre særlige legitimasjonsdokumenter. På forlangende fra Riksrevisjonen skal den oppgavepliktige uten opphold legge frem dokumenter og erklæringer som legitimerer data overført ved hjelp av elektronisk databehandling. Dersom tollvesenet finner at betryggende kontroll med fartøy eller annet transportmiddel bare kan skje ved hjelp av særskilt tollvakt etter gjeldende forskrifter, plikter den ansvarlige for transportmidlet å betale de ekstraomkostninger som er forbundet med det. Samme plikt påhviler vareeieren når særskilt tollvakt etter gjeldende forskrifter er nødvendig for kontroll med varer som blir liggende på losse- eller lasteplass eller i lagerskur. Havnevesenets tjenestemenn, fyrvoktere og statsloser som under sin tjeneste eller i stillings medfør får kjennskap til tollovovertredelser eller til forhold som viser at slike overtredelser tilsiktes, plikter så vidt mulig å hindre at dette skjer og skal i alle tilfelle uten ugrunnet opphold underrette tollvesenet eller påtalemyndigheten. Når et transportmiddel er kommet fra utlandet til innenriks sted, plikter føreren i samsvar med gjeldende forskrifter snarest mulig å melde fra til tollvesenet om ankomsten. Han plikter å legge fram de dokumenter og gi de opplysninger som til enhver tid kan kreves etter gjeldende forskrifter. Annet ledd siste punktum oppheves. Når ikke annet følger av gjeldende forskrifter, må det ikke losses eller på annen måte fjernes varer fra transportmiddel som er kommet til tollområdet, før tollvesenet har gitt samtykke til det. Enhver som bringer varer til eller fra tollområdet, plikter når det kreves etter gjeldende forskrifter, å oppgi eller å legge varene fram for tollvesenet til kontroll. § 25 oppheves. Så lenge det i et transportmiddel finnes ufortollet vare, må føreren ikke la transportmiddelet gå videre til et annet sted i tollområdet før tollvesenet har gitt tillatelse til det. Før et transportmiddel forlater tollområdet plikter føreren i samsvar med gjeldende forskrifter å melde fra til tollvesenet om avreisen. Bestemmelsene i § 22 får tilsvarende anvendelse. I kapittel V, tollekspedisjon av varer, utgår avsnittsoverskriftene «Innførsel» og «Utførsel». Varer som innføres til tollområdet skal umiddelbart tollekspederes på det tollsted som ligger nærmest lossestedet, hvis ikke annet følger av lov eller forskrift. ledd, og om lagring etter annet ledd, herunder om tollvesenets adgang til å kreve dekket omkostninger ved lagerholdet og til å kreve sikkerhet. Tollvesenet kan for vareeierens regning tilbakeholde eller hente inn vare som ikke blir tollekspedert innen fastsatte frister, eller som er disponert over i strid med § 29 og § 32. Kongen kan gi forskrift om lagring av varene, herunder om tollvesenets adgang til å kreve dekket omkostninger knyttet til lagerholdet. Vare som er tilbakeholdt eller innhentet etter første ledd, kan selges gjennom namsmyndighetene etter reglene om tvangssalg så langt de passer. Salg kan begjæres 14 dager etter at skriftlig varsel er sendt vareeieren. Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven § 8-16 første ledd gjelder ikke i dette tilfelle. Har vareeieren ikke kjent adresse, kan salg skje 14 dager etter lossingen (avlessingen). Toll og offentlige avgifter skal dekkes foran tollagerholders krav. Etter at samtlige krav er dekket, tilfaller mulig overskytende beløp vareeieren dersom han melder seg innen 3 måneder etter at salget fant sted. Etter utløpet av dette tidsrom, tilfaller beløpet statskassen. Den som vil disponere over en vare som ikke er tollekspedert, må i samsvar med gjeldende forskrifter legge frem for tollvesenet en søknad med tilhørende opplysninger (tolldeklarasjon) om det. Tollvesenet kan nekte tollekspedisjon av en vare inntil pliktige opplysninger eller oppgaver om varen er meddelt. Den som vil disponere over tollekspedert vare på annen måte enn angitt i tolldeklarasjonen eller bestemt i tollekspedisjonen, må i samsvar med gjeldende forskrifter legge frem særskilt tolldeklarasjon om det. Når varen er tollekspedert, og etter at toll, avgifter og påløpne omkostninger er betalt eller belastet tollkredittkonto eller lignende, kan vareeieren disponere over varen i samsvar med tollekspedisjonen. Kongen kan fastsette forskrifter om tollekspedisjon, herunder gi bestemmelser om utsettelse av eller fritak fra deklarasjonsplikt. Retten til å gjenutføre eller avstå en vare uten at toll skal betales, gjelder ikke vare som er innført eller disponert over i strid med tollovgivningen eller tollvesenets vedtak. Tollvesenet kan likevel tillate at varen gjenutføres eller avstås uten at toll skal betales, når det foreligger spesielle omstendigheter knyttet til innførselen eller disponeringen. § 34 oppheves. Kongen gir nærmere forskrifter om adgangen til å gi kreditt for toll, for godtgjørelser til statskassen i henhold til denne lov og for påløpne omkostninger. For slik kreditt kan kreves særskilt godtgjørelse til statskassen. Vareeieren, eller den som på hans vegne har omsorg for varen ved innførsel til tollområdet, er ansvarlig for toll av varer som ikke blir tollekspedert eller som ikke blir lagt inn på tollvesenets lager eller annen likestilt lagringsplass. Tollbeløpet fastsettes av tollvesenet på grunnlag av foreliggende oppgaver og opplysninger om varen. Foreligger det ikke tilstrekkelige oppgaver og opplysninger for beregning av tollbeløpet, fastsettes dette etter tollvesenets skjønn. Kravet kan frafalles når det etter tollvesenets skjønn ikke er noe å legge vedkommende til last. Er tollverdi ikke deklarert, eller er det grunn til å tvile på at en deklarert tollverdi er riktig, fastsettes tollverdien i samsvar med tolltariffens regler. § 43 og § 44 oppheves. Ny overskrift til kapittel VII skal lyde: Lagring av ufortollede varer. Før § 45 innsettes en ny avsnittsoverskrift som skal lyde: Tollvesenets pakkhus og opplagssteder. Kongen fastsetter hvor lenge varen kan ligge på tollvesenets pakkhus og opplagssteder. Kongen kan gi forskrift om lagring av varene, herunder om tollvesenets adgang til å kreve dekket omkostninger knyttet til lagerholdet. Er varen ikke tatt ut innen utløpet av den fastsatte frist, eller er skyldig lagerleie ikke betalt ved forfall, kan varen selges gjennom namsmyndighetene etter reglene om tvangssalg så langt de passer. Salg kan begjæres 14 dager etter at skriftlig varsel er sendt vareeieren. Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven § 8-16 første ledd gjelder ikke i dette tilfelle. Har vareeieren ikke kjent adresse, kan slikt salg skje når det er gått 14 dager etter utløpet av de frister som er nevnt i første punktum. Tollvesenet kan likeledes gjennom namsmyndighetene selge lite holdbare varer eller varer som holder på å bli ødelagt. Hvis det finnes nødvendig, kan varen i stedet tilintetgjøres. Vareeieren skal også i slike tilfeller så vidt mulig varsles på forhånd. Etter at samtlige krav er dekket, tilfaller mulig overskytende beløp vareeieren dersom han melder seg innen 3 måneder etter at salget fant sted. Etter utløpet av dette tidsrom, tilfaller beløpet statskassen. § 30 tredje ledd gjelder tilsvarende. § 33 annet ledd gjelder tilsvarende ved salg etter paragrafen her. Kongen kan gi offentlige institusjoner eller private tillatelse til å lagre ufortollede varer på tollager. De nærmere vilkår for tillatelsen fastsettes i hvert enkelt tilfelle. Det kan herunder blant annet fastsettes: 6. at tollagerholderen skal føre lagerregnskap. Hvis de fastsatte vilkår ikke overholdes eller tollagerholderen på annen måte gjør seg skyldig i misbruk, kan tillatelsen tas tilbake. Får tollagerholderen eller styreren av et lager kjennskap til at overtredelse av denne lov eller gjeldende forskrifter finner sted på lageret, skal han så vidt mulig søke å hindre det. Han plikter dessuten å melde forholdet til tollvesenet uten ugrunnet opphold. Tollvesenet kan fastsette hvor lenge en vare kan bli liggende på lagringsplass som nevnt i § 48. Er varen ikke tatt ut innen fristens utløp, kan tollvesenet 14 dager etter at skriftlig varsel er sendt vareeieren, selge varen gjennom namsmyndighetene etter reglene om tvangssalg så langt de passer. Bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 8-16 første ledd gjelder ikke i dette tilfelle. Har vareeieren ikke kjent adresse, kan slikt salg skje innen 14 dager etter utløpet av lagringsfristen. § 30 tredje ledd gjelder tilsvarende. Tollagerholderen har tilbakeholdsrett i varen for sitt krav på lagerleie. Denne tilbakeholdsrett er likevel ikke til hinder for at tollvesenet foretar salg etter § 53. Dersom handels- og næringsmessige hensyn tilsier det, kan Kongen med Stortingets samtykke gi tillatelse til opprettelse av frisoner eller frihavner hvor ufortollede varer kan oppbevares, deles, ompakkes eller eventuelt bearbeides. I den utstrekning Kongen bestemmer, kan industriell virksomhet og handel foregå i frisoner eller frihavner. Frisoner eller frihavner opprettet i medhold av denne bestemmelsen er, med de begrensninger som Kongen måtte fastsette, å anse som utenfor tollområdet. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om opprettelse og drift av slike soner og havner, bl. c. godkjennelse av firmaer eller bedrifter som ønsker å etablere seg i området. Ny overskrift til kapittel VIII skal lyde: Sending av ufortollet vare. Forpossing kan bare skje etter tollvesenets tillatelse. Slik sending kan bare skje til bestemt angitt tollsted. Kongen kan i forskrift bestemme at varer kan sendes innen tollområdet uten forutgående tollekspedisjon. Den som har fått tillatelse til forpassing (avsenderen) og føreren av det transportmiddel som varen sendes med, plikter å sørge for at varesendingen uten unødig opphold blir brakt frem til det angitte tollsted, og skal deretter straks legge varen frem for tollvesenet i uforandret stand og mengde. Blir en vare ikke bragt fram for tollvesenet på bestemmelsesstedet i samsvar med reglene i paragrafen her, eller viser det seg ved fremkomsten at varens mengde er mindre enn anført av tollvesenet på forpassingsstedet, plikter avsenderen å svare toll av de manglende varer. Tollbeløpet fastsettes av tollvesenet på grunnlag av foreliggende oppgaver og opplysninger. Foreligger det ikke tilstrekkelige oppgaver og opplysninger for beregning av tollbeløpet, fastsettes dette etter tollvesenets skjønn. Toll som avsenderen måtte ha betalt, kan etter tollvesenets avgjørelse betales tilbake hvis det innen en frist tollvesenet fastsetter, blir godtgjort at varen likevel er kommet fram. Blir det godtgjort at varen er gått til grunne, kan tollvesenet frafalle kravet på toll, forutsatt at tollvesenet på forpassingsstedet uten ugrunnet opphold er blitt underrettet om forholdet. Kongen kan gi forskrift om transitteringsprosedyrer, herunder om ansvar ved brudd på reglene om transittering. Bestemmelsene i § 56 anvendes på transittering så langt de passer. Når det ved innførselen av en vare er betalt for lite eller ikke er beregnet toll, kan vareeieren eller den som har opptrådt på hans vegne og som fremdeles har varen i sin besittelse, pålegges å betale det manglende beløp. Kravet må fremsettes innen 3 år etter fortollingen. Er det ved uaktsomhet eller forsett hos vareeieren eller noen som representerer ham gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger, eller er varen innført uten at fortolling har funnet sted, er fristen 3 år fra det tidspunkt tollvesenet oppdaget feilen. Kravet må i alle tilfeller fremsettes innen 10 år etter innførselstidspunktet. Når det ved fortolling av en vare er betalt for meget toll, skal det for meget betalte tilbakebetales, såfremt kravet om tilbakebetaling fremsettes innen 3 år etter fortollingen. Det som er fastsatt i første leda, skal likevel ikke være til hinder for at tollvesenet av rimelighetsgrunner tilbakebetaler toll også i andre tilfelle der det er betalt for meget toll på grunn av feil som skyldes tollvesenet. § 59A oppheves. Ny overskrift til kapittel X skal lyde: Straff og administrative reaksjoner mv. Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som i strid med bestemmelser gitt i eller med hjemmel i denne lov innfører eller utfører en vare utenom tollvesenets kontroll, eller som disponerer over en vare i strid med noen bestemmelse gitt i eller med hjemmel i denne lov. Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som inngår avtale men noen i inn- eller utland med sikte på inn- eller utførsel av varer i strid med bestemmelse gitt i eller med hjemmel i denne lov. Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som transporterer, oppbevarer, skjuler, avhender, overlater til andre eller erverver vare som er innført eller disponert over i strid med bestemmelser gitt i eller med hjemmel i denne lov. Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som i strid med bestemmelser gitt i eller med hjemmel i denne lov unnlater å følge fastsatte kontrollbestemmelser eller pålagte kontrolltiltak, unnlater å yte pliktig bistand eller unnlater å gi pliktige erklæringer eller deklarasjoner. På samme måte straffes den som gir uriktige erklæringer, uriktige opplysninger eller legger fram uriktige legitimasjonsdokumenter eller på andre måter søker å villede tollvesenet. På samme måte straffes den som her i riket utsteder eller foranlediger utstedt uriktig opprinnelsesbevis, faktura eller annet uriktig legitimasjonsdokument som er bestemt til å tjene som bevis ved tollekspedisjon av varer i et annet land. § 65 første ledd skal lyde: Den som rettsstridig bryter tollvesenets lås eller segl, eller lås eller segl påsatt eller godkjent av utenlandsk tollmyndighet som Norge etter konvensjon er forpliktet til å godta, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler. Ny § 69 skal lyde: Vareeier eller den som har hatt omsorg for varen eller representert ham overfor tollvesenet kan ilegges tilleggstoll med inntil 60 % av toll fastsatt etter denne lov og tolltariffens bestemmelser, dersom han forsettlig eller uaktsomt har overtrådt denne lov eller forskrifter gitt i medhold av denne lov, og statskassen derved er eller kunne ha vært unndratt toll. Tilsvarende gjelder hvor det i forbindelse med tollekspedering er unnlatt gitt pliktige opplysninger, eller gitt uriktige opplysninger. Tilleggstoll kan ilegges inntil 3 år regnet fra det tidspunkt tollvesenet oppdaget feilen, men ikke senere enn 10 år fra innførselstidspunktet. Ny § 70 skal lyde: Personer som har opptrådt i strid med bestemmelsene i denne lov eller gjeldende forskrifter eller i strid med meddelt tillatelse, eller som har gjort seg skyldig i annet straffbart forhold overfor tollvesenet, kan forbys adgang til å representere vareeier ved tollekspedisjon av varer. Transportmiddel og andre ting som har vært brukt ved overtredelse som nevnt i dette kapittel, kan tilbakeholdes til sikring av inndragningsbeløp og bøter som eieren eller noen i tjeneste på transportmidlet er eller antas å ville bli ilagt i anledning av overtredelsen, såfremt overtredelsen gjelder vare som er toll- eller avgiftspliktig ved innførsel. Annet ledd oppheves, tredje ledd blir nytt annet ledd; nytt femte punktum i annet ledd skal lyde: § 30 tredje ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende. § 74 annet ledd nytt fjerde punktum skal lyde: I samsvar med overenskomst som nevnt i § 4 kan vedkommende annen stats bestemmelser om toll, inn- og utførsel og andre bestemmelser som tollvesenet håndhever i henhold til overenskomsten, anvendes og håndheves under utøving av tolltjeneste for denne stat innen kontrollsonene på norsk område. Bestemmelsene skal være tilgjengelige for publikum på alle tollsteder i kontrollsonene. § 82 og § 83 oppheves. Avgiften skal betales av den som etter lov om toll (Tolloven) av 10 juni 1966 er vareeier. Tolloven § 37, 56, 57, 58, 59 og 69 får tilsvarende anvendelse for så vidt angår avgiften etter denne lov. Avgiften oppkreves av tollvesenet. Tolloven § 9 får tilsvarende anvendelse på avgift etter denne lov. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser skal tre i kraft til ulik tid. Kongen kan gi overgangsregler. Ot.prp.nr.107 (1992-1993) Om lov om endringer i lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd, lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. og i visse andre lover (tidskonto) |
lovdata_cd_55673 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | da | 0.505 | Produktavgiften skal være 3,8% for 2001. |
maalfrid_17194ab7063805a04586eaf3fd1727084393c0dc_17 | maalfrid_forskningsetikk | 2,021 | en | 0.899 | Some scientific research involves animals. It is accepted that also animals are moral objects that deserve respect. Animal welfare serves as a catch-all category for a number of ethical considerations towards animals. Considerations to animal welfare are also regulated in the relevant legislation. Research concerns animals in at least two ways: either as test animals in a research process, or as the object of the research itself (particularly in veterinary medicine, agriculture and aquaculture). Both ways must be argued for on ethical grounds. It is accepted, however, that test animals may be subject to a lesser degree of animal welfare and greater risk than normal livestock when the research serves an important purpose and animal testing is necessary to achieve the goal. This entails that: a) A careful deliberation takes place regarding the classic three R's of animal testing ("Reduce, Refine, Replace"). b) The researcher cooperates with the relevant supervisory authorities and awaits permission to conduct research that involves test animals. c) The researcher cooperates with the relevant supervisory authorities and follows current laws and guidelines when using test animals. An example here is that research geared towards the breeding of livestock, whether this takes place with traditional methods of selective breeding or with advanced biotechnological methods, must not compromise animal welfare. In some select cases, periodical exceptions may be justified based on the animals fulfilling an important function in veterinary or human medicine. 6 See Law on Animal Protection, 1974, especially Chapter VI, as well as the Animal Testing Regulation; see: http://www.lovdata.no/all/nl-19741220-073.html (in Norwegian). 7 See Russell, W.M.S., Burch, R.L. & Hume, C.W. (1992); see also: http://altweb.jhsph.edu/publications/humane_exp/het-toc.htm. |
lovdata_cd_498 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.765 | I medhold av lov av 4. juli 1919 med endringslover om innskrenkning i adgangen til å slippe hingster, graokser, geitebukker og graværer å beite, jfr. kongelig resolusjon av 7. desember 1923, blir fastsatt: 1. I Valberg herred, Nordland fylke, skal det være forbudt å slippe graværer født tildigere enn 15. mai angjeldene år på beite i sambeitestrekning, herunder medregnet sambeite i innmark. 2. Overtredelsle av dette forbud medfører straffansvar. |
digistorting_1982-83_part7_vol-a_part4 | parliament | 2,021 | no | 0.767 | r den presisering som kom fra Høyres gruppefører. til representanten Gulbrandsen, som stadig vekk har lyst til å sammenligne disse 135 millionene til skipsrederne med støtten til avisene. Da må jeg jo spørre: Forholdene mellom antall sysselsatte de forskjellige steder må vel ha litt å si når det gjelder å skulle gi støtte og hjelp? Dessuten sa jeg ikke at avisene var «den mest subsidierte næring». Jeg sa «en av de mest subsidierte». Det ble dessuten uttrykt litt muntert fra en av mine sidekamerater på benken at det er en vesensforskjell, for skipene skal holde tett og avisene skal lekke. Når det gjelder store overskrifter og store bilder, er det ganske riktig at det finnes aviser som seiv sier at dette er følger av pressestøtteordninger, seiv om det selvfølgelig ikke er det som er vanlig. Men en skal ikke se bort fra at det kan være en måte å fylle opp en avisside på det også, og det er i seg seiv ikke noe uverdig. Statsråd Arne Skauge: Jeg beklager å måtte komme tilbake, men for ordens skyld: Hr. Ørnhøi harselerte over at jeg fra Stortingets talerstol hadde gitt uttrykk for hvilke bevilgningsmessige konsekvenser det måtte ha å øke disse satsene, fordi komiteen allerede visste dette. Jeg må i all beskjedenhet si at jeg har alltid trodd at den åpne offentlige debatt i Stortinget også var til for at man på alminnelig måte i offentlighet skulle belyse de argumentene som er viktige ved behandlingen av sakene. Det har jeg prøvd å gjøre her etter beste evne. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet. Debatten er avsluttet. Den reglementsmessige tid er nå ute. Presidenten vil forelså at dette møte fortsetter inntil dagens kart er ferdigbehandlet — og anser det som bifalt. Komiteen hadde innstillet: I. På statsbudsjettet for 1983 bevilges under følgende kapitler og med slik fordeling på de enkelte poster som foreslått i proposisjonen med de endringer som er foreslått i denne innstilling: A. Finansdepartementet. Utgifter: Kap. 1. Hans Majestet Kongen kr. 6 100 000 Kap. 2. Hans Kongelige Høyhet Kronprinsen og Hennes Kongelige Høyhet Kronprinsessen kr. 6 000 000 Kap. 11. Slottet, Bygdøy Kongsgard og Oscarshall kr. 15 760 000 Kap. 20. Statsministerens kontor kr. Videre var innstillet: Kap. 21. Statsrådet kr. 21 190 000 Presidenten: Under dette kapittel foreligger et awikende forslag, nr. 4, framsatt av Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 01 reduseres med 2 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 41. Stortinget kr. 161499 000 Kap. 51. Riksrevisjonen kr. 70 243 000 Kap. 1600. Finans- og tolldepartementet kr. 51 970 000 Kap. 1610. Toll- og avgiftsdirektoratet — Tellvesenet kr. 290 425 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 1611. Skattedirektoratet kr. 93 398 000 Presidenten: Under dette kapittel har Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet tatt opp forslag nr. 4, om å redusere postene 01 og 11 med 8 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1612. Oljeskattekontoret kr. 11619 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 1613. Fylkesskattesjefene kr. Presidenten: Her er det tatt opp to awikende forslag. Det er forslag nr. 3, framsatt av Stein Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti om å øke kapitlet med 10 mill. kr. Og det er forslag, nr. 4, fra Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet om å redusere postene 01 og 11 med 20 mill. kr. Presidenten vil foreslå at det først voteres over hr. Thoresens forslag. Dersom dette skulle falle, voteres det alternativt mellom innstillingen og hr. Ørnhøis forslag. — Denne ordning vil bli fulgt. Votering: 1. Finn Thoresens forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Stein Ørnhøis forslag bifaltes innstillingen mot 2 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1614. Ligningskontorene og folkeregistrene kr. 697 343 000 Presidenten: Finn Thoresen har på vegne av Fremskrittspartiet satt fram forslag nr. 4, om at postene 01 og 11 reduseres med 50 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1615. Skattefogdene kr. 83 018 000 Presidenten: Finn Thoresen har på vegne av Fremskrittspartiet satt fram forslag, nr. 4, om at postene 01 og 11 reduseres med 8 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1616. Andre utgifter til skatteinnkreving kr. 16 000 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 1620. Statistisk Sentralbyrå kr. 178175 000 Presidenten: Finn Thoresen har på vegne av Fremskrittspartiet satt fram forslag nr. 4, som går ut på å redusere kapitlet med 30 mill. kr. Carl I. Hagen: Det er en trykkfeil i dette forslaget Under kap. 1620 skal det stå 10 mill. kr., ikke 30 mill. kr., som det nå står. Presidenten: Med denne retting settes forslaget alternativt opp mot innstillingen. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1632. Boliglån til statsansatte kr. 37 500 000 Presidenten: Finn Thoresen har på vegne av Fremskrittspartiet satt fram forslag, nr. 4, om å redusere post 90 med 20 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Inntekter: Kap. 3011. Slottet, Bygdøy Kongsgard og Oscarshall kr. 2 000 Kap. 3021. Statsrådet kr. 110 000 Kap. 3041. Stortinget kr. 141000 Kap. 3051. Riksrevisjonen kr. 9 675 000 Kap. 4610. Toll- og avgiftsdirektoratet - Tollvesenet kr. 7 250 000 Kap. 4611. Skattedirektoratet kr. 300 000 Kap. 4614. Ligningskontorene og folkeregistrene kr. 300 000 Kap. 4615. Skattefogdene kr. 600 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 4620. Statistisk Sentralbyrå kr. Presidenten: Det er tatt opp forslag, nr. 4, av Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet om at kapitlet økes med 20 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 5306. Tilbakebetaling av abonnentlån kr. 1200 000 B. Sosialdepartementet. Utgifter: Kap. 602. Forsikringsrådets tilsynsvirksomhet m.m. kr. 6 090 000 Kap. 674. Pensjonstrygden for sjømenn kr. 222 000 000 Inntekter: Kap. 3602. Forsikringsrådets tilsynsvirksomhet m.m. kr. 4 830 000 C. Departementet for handel og skipsfart. Kap. 800. Departementet for handel og skipsfart kr. 62 786 000 Kap. 810. Justervesenet kr. 10 529 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 811. Støtte til dagligvareforretninger i spredt bebodde strøk kr. 13 400 000 Presidenten: Under dette kapittel foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 1 fra Arne Nilsen på vegne av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti om at post 70 økes med 5 100 000 kr. og forslag nr. 4 fra Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet om at postene 71 og 73 reduseres med 5 mill. kr. Presidenten lar først votere over forslaget fra hr. Thoresen. Skulle dette falle, voteres alternativt mellom innstillingen og det forslag som er tatt opp av Arne Nilsen. Votering: 1. Finn Thoresens forslag ble mot 4 stemmer ikke bifall 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Arne Nilsens forslag bifaltes innstillingen med 63 mot 53 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 812. Andre handelsformål kr. 6 262 000 Presidenten: Under dette kapittel foreligger det et forslag, nr. 4, fra Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet, om at post 50 reduseres med 2 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Inntekter: Kap. 3800. Departementet for handel og skipsfart kr. 130 000 Kap. 3810. Justervesenet kr. 10 529 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: D. Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Utgifter: Kap. 1500. Forbruker- og administrasjonsdepartementet kr. 59 705 000 Presidenten: Under dette kapittel foreligger det et forslag, nr. 4, fra Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet om å redusere postene 01 og 11 med 4 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1501. Pensjoner av statskassen, overslagsbevilgning kr. 9 979 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 1502. Velferdstiltak kr. 5 200 000 Presidenten: Under dette kapittel foreligger det et forslag, nr. 4, fra Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet om å redusere post 70 med 5 200 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1504. Engasjementer av invalidepensjonerte kr. 2 000 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 1505. Tilskudd til tjenestemannsorganisasjonenes opplysnings- og utviklingsfond kr. 33 000 000 Presidenten: Under dette kapittel foreligger det et forslag nr. 4, fra Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet, om at post 70 reduseres med 15 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1506. Statens pensjonskasse kr. 23 387 000 Kap. 1507. Tilskudd til Statens pensjonskasse og pensjonsordningen for apoteketaten kr. 1094 000 000 Kap. 1508. Forvaltningstjenestene kr. 141622 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 1509. Statens rasjonaliseringsdirektorat kr. 25 082 000 Presidenten: Under dette kapittel foreligger et forslag, nr. 4, fra Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet om at postene 01 og 11 reduseres med 2 mill. kr., og at post 11.5 økes med 3 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1510. Statens bygge- og eiendomsdirektorat kr. 43 260 000 Presidenten: Under dette kapittel foreligger et forslag, nr. 4, fra Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet om at postene 01 og 11 reduseres med 2 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1512. Eiendomsforvaltning — oppføring av nybygg innenlands kr. 190 978 000 Presidenten: Her foreligger et forslag, nr. 4, fra Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet om at kapitlet reduseres med 15 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1513. Eiendomsforvaltning utenlands kr. 62 863 000 Presidenten: Her foreligger et forslag, nr. 4, fra Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet om at kapitlet reduseres med 10 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1520. Pressestøtte og informasjonstiltak kr. 247 662 000 Presidenten: Under dette forslag foreligger det to awikende forslag. Det er forslag nr. fra Thor-Eirik Gulbrandsen på vegne av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti: «Kap. 1520, post 71, økes med kr. 6 000 000 post 72, økes med kr. 620 000 post 73, økes med kr. 1 000 000 post 74, økes med kr. 3 000 000» Dessuten følgende forslag nr. 4 fra Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet: «Kap. Post Reduseres med 1520 21 Pressestøtte, driftsutgifter 10 000 000 1520 70 Pressestøtte, telekommunikasjoner 2 422 000 1520 71 Pressestøtte, produksjonstilskudd 80 000 000 1520 72 Pressestøtte, pressekontorene 2 435 000 1520 73 Pressestøtte, presseforskning 7 000 000 1520 74 Pressestøtte, samdistribusjonstilsk. 15 000 000 1520 76 Pressestøtte, publikasjoner 8 000 000» Presidenten lar først votere over forslaget fra Finn Thoresen. Skulle det falle, voteres det alternativt mellom innstillingen og Thor- Eirik Gulbrandsens forslag. Votering: 1. Finn Thoresens forslag ble mot 4 stemmer ikke bifall 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Thor-Eirik Gulbrandsens forslag bifaltes innstillingen med 63 mot 53 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1525. Tilskott til de politiske partier kr. 66 335 000 Presidenten: Finn Thoresen har på vegne av Fremskrittspartiet tatt opp forslag, nr. 4 om at bevilgningen reduseres med 25 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1547. Likestillingspolitisk forskning, opplysningsarbeid m.v. kr. 2 500 000 Presidenten: Venstreparti tatt opp forslag, nr. 1, om at post 70 økes med 1 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Astrid Murberg Martinsens forslag bifaltes innstillingen med 63 mot 53 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1548. Likestillingsombudet og Likestillingsrådet kr. 3 678 000 Presidenten: Finn Thoresen har på vegne av Fremskrittspartiet tatt opp forslag, nr. 4, om å redusere postene 01 og 11 med 2 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1560. Forbrukerrådet kr. 36 791 000 Presidenten: Det er tatt opp to awikende forslag. Stein Ørnhøi har på vegne av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti tatt opp forslag, nr. 1, om at kapitlet økes med 2,5 mill. kr. Finn Thoresen har på vegne av Fremskrittspartiet tatt opp forslag, nr. 4, om en reduksjon på 4 mill. kr. Det vil først bli votert over forslaget fra hr. Thoresen. Skulle dette falle, vil det bli votert alternativt mellom hr. Ørnhøis forslag og innstillingen. Votering: 1. Finn Thoresens forslag ble mot 4 stemmer ikke bif alt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Stein Ørnhøis forslag bifaltes innstillingen med 63 mot 53 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1562. Merking av forbruksvarer kr. 2 913 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 1566. Forbruksforskning kr. Presidenten: Finn Thoresen har på vegne av Fremskrittspartiet tatt opp forslag, nr. 4, om en reduksjon med 2 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1568. Forbrukerombudet kr. 3 938 000 Presidenten: Finn Thoresen har på vegne av Fremskrittspartiet tatt opp forslag, nr. 4, om en reduksjon av postene 01 og 11 med 2 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Finn Thoresens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 1570 Prisdirektoratet og Statens pristilsyn .. kr. 44 627 000 Presidenten: Under dette kapittel er tatt opp to awikende forslag. Dette er forslag nr. 3, framsatt av Stein Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti om at kapitlet økes med 1,6 mill. kr. Og det er forslag nr. 4, framsatt av Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet om at postene 01 og 11 reduseres med 5 mill. kr. Presidenten lar først votere over Finn Thoresens forslag. Dersom dette skulle falle, voteres alternativt mellom innstillingen og Stein Ørnhøis forslag. Votering: 1. Finn Thoresens forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Stein Ørnhøis forslag bifaltes innstillingen mot 2 stemmer. Videre var innstillet: Inntekter Kap. 4506. Statens pensjonskasse kr. 500 000 » 4512. Eiendomsforvaltning innenlands kr. 46 000 000 » 4513. Eiendomsforvaltning utenlands kr. 200 000 » 4520. Pressestøtte og informasjonstiltak kr. 25 000 000 » 4560. Forbrukerrådet kr. 12 800 000 » 4562. Merking av forbruksvarer kr. 100 000 » 4566. Forbruksforskning kr. 865 000 » 4570. Prisdirektoratet og Statens pristilsyn kr. 90 000 E. Statens forretningsdrift. Utgifter Kap. 2461. Forvaltningstenestene —f orretningsdriften (jfr. kap. 5461 og 5603). 24. Driftsresultat: Driftsinntekter -=-kr. 92 500 000 Driftsutgifter » 86 825 000 Kapitalrenter » 110 000 Driftskredittrenter » 550 000 Reguleringsfond » 5 015 000 kr. 0 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Her er det tatt opp følgende forslag, nr. 2, av Liv Andersen på vegne av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti: innkjøpssentral opprettholdes inntil videre i sin nåværende form.» Votering: Liv Andersens forslag ble med 66 mot 50 stemmer ikke bifalt. Videre var innstillet: Kap. 2490. Statens driftssentral for administrativ databehandling (jfr. kap. 5490, 5491 og 5603). 24. Driftsresultat: Driftsinntekter -=-kr. 60 300 000 Driftsutgifter » 42 700 000 Avskrivning » 12 100 000 Renter av statens kapital .. » 2 600 000 Til disposisjon » 2 900 000 kr. 0 30. Bruttoinvesteringer, kan overføres » 52 900 000 kr. 52 900 000 Inntekter Kap. 5461. Forvaltningstenestene, forretningsdriften kr. 4 945 000 » 5490. Statens driftssentral for administrativ databehandling kr. II Ved fordelingen av bevilgningen under kap. 1525, Tilskudd til de politiske partier, postene 71, 72, 73 og 74 benyttes følgende satser: Støtte pr. stemme til de politiske partiers kommuneorganisasjoner kr. 4,85 Støtte pr. stemme til de politiske partiers fylkesorganisasjoner der det foreligger søknad fra ungdomsorganisasjonene kr. 7,60 Støtte pr. stemme til de politiske partiers fylkesorganisasjoner der det ikke foreligger søknad fra ungdomsorganisasj onene .. kr. 5,50 Grunnbeløp til kommunestyregruppene kr. 1 025,00 Represantanttillegg til kommunestyregruppene kr. 345,00 Grunnbeløp til fylkestingsgruppene kr. 8 350,00 Representanttillegg til fylkestingsgruppene kr. 1 685,00 111 a) Det gis bestillingsfullmakt for 1983 for levering i senere år for inntil kr. 9 500 000 under kap. 2490, Statens driftssentral for administrativ databehandling, post 30, Bruttoinvesteringer, kan overføres. b) Det gis bestillingsfullmakt for 1983 for levering i senere år for inntil kr. under kap. 1566, Forbruksforskning, post 11. Varer og tjenester. Midlene gjelder nytt kontor- og kantineutstyr i forbindelse med innflytting i nybygg på Lysaker. IV a) Stortinget samtykker i at bevilgningen under kap. 1610, Toll- og avgiftsdirektoratet — Tollvesenet, post 01, Lønn og godtgjørelser, kan overskrides med inntil 1 mill. kroner til dekning av utgifter ved privat rekvirert overtid mot tilsvarende merinntekter under kap. 4610, Toll- og avgiftsdirektoratet, post 01, Gebyr for overtid. b) Stortinget samtykker i at bevilgningene under de enkelte utgiftsposter under kap. 1620, Statistisk Sentralbyrå, kan overskrides dersom Byrået utfører oppdrag for andre som fører til en merinntekt under kap. 4620, Statistisk Sentralbyrå, post 02, Spesialoppdrag, som minst tilsvarer merutgiftene. c) Stortinget samtykker i Kongens beslutning om ikke å iverksette en fullstendig fiskeritelling for året 1982 som tidligere vedtatt. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Det foreligger så fire forslag framsatt av Finn Thoresen på vegne av Fremskrittspartiet. Det er forslag nr. 5: «Ordningen med støtte til daglivareforretninger i spredt bebodde strøk oppheves 1.1. 1984». Det er forslag nr. 6: «Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om opphevelse av likestillingsloven». Det er forslag nr. 7: «Det henstilles til Regjeringen å endre navnet for Prisdirektoratet til Konkurransetilsynet». Og det er forslag nr. 8: «Det henstilles til Regjeringen å endre reglene vedrørende reisegodtgjørelse til og fra arbeidsstedet slik at det innføres standardsatser etter reiseavstand uavhengig av reisemåte». Presidenten foreslår at det blir realitetsvotert over forslagene nr. 5 og nr. 6, og at forslagene nr. 7 og nr. 8 blir oversendt Regjeringen uten realitetsvotering. Votering: 1. Finn Thoresens forslag nr. 5 ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 2. Finn Thoresens forslag nr. 6 ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 3. Presidentens forslag — at Finn Thoresens forslag nr. 7 og nr. 8 oversendes Regjeringen uten realitetsvotering — bifaltes enstemmig. Presidenten: Sak nr. 2, Referat, utgår. Møte tysdag den 16. november kl. 10. President: Osmund Faremo. Dagsorden (nr. 17): 1. Innstilling fra sjøfarts- og fiskerikomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1983 vedkommende Departementet for handel og skipsfart og Fiskeridepartementet. (Budsjett-innst. S. nr. 10, jfr. Stprp. nr. 1 og Stprp. nr. 1. Tillegg nr. 1). 2. Referat. Presidenten: Representantane Fridjof Frank Gundersen og Jakob Aano, som har vore permitterte, har igjen teke sete. Følgjande innkalla varerepresentantar har teke sete: For Vest-Agder fylke: pølsemakermester Kjell Svindland. For Akershus fylke: adjunkt Anneliese Dørum og adjunkt Aud Voss Eriksen. For Finnmark fylke: student Karl Eirik Schjøtt Pedersen. For Hedmark fylke: organisasjonssekretær Else Bakke og småbrukar Odd Rusten. For Hordaland fylke: salsrepresentant Jan Mikkelsen, student Johan Giertsen og sekretær Wenche Bre drup. For Møre og Romsdal fylke: lærar Gunvor Krogsæter. For Oslo: mekanikar Einar Nyheim og lege Eleonore Bjartveit. For Sogn og Fjordane fylke: ordførar, bonde Leiv Blakset. For Telemark fylke: sosialkonsulent Arnfinn Johs. Stein. For Troms fylke: maskinreparatør Halvar Hansen. For Sør-Trøndelag fylke: amanuensis Steinar Nygaard og administrasjonskonsulent Solveig Thoresen. For Vestfold fylke: cand. oecon. Berit H. Bettum og rekneskapsførar Arne T. Jacobsen. For Østfold fylke: administrasjonssekretær Irma Moen Eriksen og student Magnus Skrede. Frå den innkalla vararepresentanten for Hordaland fylke, tiltakssjef Aksel Kloster, er det kome melding om at han ikkje kan møte i Stortinget førebels på grunn av sjukdom. Vidare ligg det føre søknad frå den innkalla vararepresentanten for Telemark fylke, opplæringsleiar Einfrid Halvorsen, om å bli friteken frå å møte i Stortinget under representanten Kjell Bohlin sin permisjon grunna utanlandsopphald. ligg det føre ein søknad om permisjon 22. og 23. november av velferdsgrunnar. Frå representantane Rikard Olsvik og Arne Alsåker Spilde ligg det føre ein søknad om permisjon i tida 24. til og med 26. november for å ta del i eit seminar om rådgjevingstenesta i landbruket Etter framlegg frå presidenten vart samrøystes vedteke: 1. Søknadene blir handsama med det same og innvilga. 2. Følgjande vararepresentantar blir innkalla for å møte i permisjonstida: For Hordaland fylke: husmor Marit Wikholm og salgsrepresentant Jan Mikkelsen. For Møre og Romsdal fylke: sjukepleiesjef Laila Kaland. For Sogn og Fjordane fylke: ordførar, bonde Leiv Blakset. For Telemark fylke: teknikar Nils Tore Føreland 3. Vararepresentantane Laila Kaland, Leiv Blakset og Nils Tore Føreland blir valde inn i Lagtinget for den tida dei møter for representantane Rikard Olsvik, Ambjørg Sælthun og Kjell Bohlin. Presidenten: Marit Wikholm og Nils Tore Føreland er til stades og vil ta sete. Statsråd Thor Listau la fram 13 kgl. proposisjonar (sjå under Referat). Sak nr. 1. Innstilling fra sjøfarts- og fiskerikomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1983 vedkommende Departementet for handel og skipsfart og Fiskeridepartementet. (Budsjettmnst. S. nr. 10, jfr. Stprp. nr. 1. og Stprp. nr. 1. Tillegg nr. 1). Presidenten: I samråd med komiteen vil presidenten gjere framlegg om at det ikkje blir høve til replikkordskifte — og ser det som godteke. Den vanlege taletida i budsjettdebattar er inntil 15 minutt for saksordførar og inntil 10 minutt for andre talarar. Alle partia har levert inn talarliste. Presidenten vil derfor gjere framlegg om at dei som får ordet utover dei innteikna talarane, får ei taletid på inntil 3 minutt — og ser det som godteke. Hermund Eian (komiteens formann): Forhandlinger i Stortinget nr. 51. 1982. 16. nov. — Bev. på statsbudsj. for 1983 vedk. Handelsdep. og Fiskeridep. av innstillingen. For skipsfarten har fraktmarkedene falt gjennom hele 1982. Inntjeningen har vært dårlig, og opplagene i verdensflåten er raskt økende. Seiv om den internasjonale lavkonjunktur rammer hele verdensflåten, er det klart at norsk skipsfart får det meget vanskelig på grunn av sin avhengighet av frakt mellom andre markeder. I trange tider hvor konkurransen skjerpes ytterligere, vil det være større fare for at proteksjonistiske tiltak blir tatt i bruk. Dersom slike tiltak i stor utstrekning blir iverksatt, vil norske skip ikke lenger greie konkurransen på tross av ekspertise og tekniske fortrinn. For tiden er 10,6 mill. dwt. av norsk utenrikstonnasje i opplag. Det tilsvarer 31,4 pst. Enda større er opplaget i tank- og kombinasjonstonnasjen, hele 35,5 pst. Nedgangen i tonnasjen og økte opplag i antall skip har redusert beskjeftigelsen med ca. 1400 sysselsatte. Det er ut fra denne situasjon det er grunn til generell uro, og det må derfor legges vekt på tiltak for å bedre konkurranseevnen. Komiteen har da også forutsatt at de berørte arbeidstakergrupper trekkes inn i arbeidet med slike tiltak. Under det pågående arbeid med å tilpasse bemanningsforskriftene er det påkrevd med forståelse fra alle parter for at en bemanning som står så noenlunde i forhold til den tekniske utvikling, er nødvendig som ledd i å bevare konkurranseevnen i skipsfarten. Statsbudsjettet gir visse lettelser både i inntektsskatten og formuesskatten. Personlig eide bedrifter utsettes i realiteten for dobbeltbeskatning av formue fordi både formuen og inntekten av formuen beskattes. Ved framtidige vurderinger bør man ikke minst se på formuesbeskatningen. Regelverket som er myndighetenes redskap for kontroll og innsyn, er basert på situasjoner med jevn økonomisk vekst. I dag er ikke situasjonen slik. I en beinhard konkurransesituasjon må beslutninger fattes øyeblikkelig. Det er fra næringen gitt uttrykk for at den nokså omstendelige saksbehandling som søknader ofte må gjennomgå fra Regjeringens side, oppfattes som et meget kompliserende element. Vi bør derfor i tiden framover foreta en fordomsfri gjennomgåelse av regelverket for å se hvor det er mulig å få til forenklinger. Situasjonen i fiskerinæringen er fortsatt preget av høye drifts- og investeringskostnader som gjør det vanskelig å oppnå god nok lønnsomhet. Strenge kvotereguleringer bidrar til en lite effektiv utnyttelse av fiskeflåten. Spesielt gjelder dette trålerflåten. lagre av tørrfisk som foreløpig er usolgt, binder kapital og lagerplass og påfører mottakerne utgifter som kan bli for tunge for manges vedkommende. Det må være i myndighetenes interesse å bidra med tiltak som kan bringe lagerbeholdningene ned og dermed åpne for mottak når en ny sesong står for døren. Regjeringens protest mot vedtaket i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen om totalfredning av hval er blitt godt mottatt i fiskerikretser. Bortsett fra noen få « naturvern - fantaster» som ikke er i stand til å forstå de riktige relasjoner, har jeg inntrykk av at så godt som hele nasjonen står bak en slik protest. Å argumentere mot holdninger som er inntatt på mer følelsesmessig enn saklig grunnlag, kan være vanskelig nok — det har vi mange erfaringer for. Det er ikke alltid argumentenes tyngde slår igjennom. Likevel må et eventuelt totalforbud mot fangst av hval og sel motarbeides gjennom aktive informasjonskampanjer. Med støtte fra biologer er det nødvendig å få fram at fangsting på disse havets individer har pågått gjennom generasjoner og skapt en levevei som mange fremdeles er avhengig av. Det sterkeste argument bør likevel ligge i faren for å oppleve en økologisk übalanse i havet, med de konsekvenser det vil føre med seg. Kanskje bør man overveie å invitere toneangivende personer som ved selvsyn kan konstatere konsekvensene når man neste gang får selinvasjon på Finnmarkskysten, og dessuten presentere staurhvalens herj inger med silderessursene. Å påvirke en internasjonal opinion er en formidabel oppgave, men spørsmålet er så viktig at man ikke må vike tilbake for å prøve. Etter å ha trukket fram så mange negative elementer som berører næringen, er det gledelig at det også kan pekes på positive tendenser. I mange år har havforskerne bare hatt dystre utsikter å meddele angående ressursutviklingen. Alle har vi håpet på en lysning som kunne gi grunnlag for større optimisme. Det er derfor gledelig at havforskerne nå mener at en del viktige bestander er i vekst. Først og fremst gjelder det den norske vårgytende silda. Men også hysebestanden og torskebestanden forventes å vokse i årene framover. Lodderessursene i Barentshavet antas å gi sikkert utbytte også på sikt. Hvis årets gyteresultater kan bekreftes gjennom kommende undersøkelser, kan det ligge til rette for en ny vekst i fisket, forutsatt at Norge sammen med andre nasjoner kan få gjennomført fornuftige beskatningsformer. viktig spørsmål for fiskerinæringen, nemlig kredittilgangen. I de senere år har utlånsrammen til Statens Fiskarbank hatt en nedadgående tendens. Tar man pris- og kostnadsutviklingen i betraktning, har kredittilgangen for Fiskarbanken relativt hatt en markert nedgang. Under en vanskelig økonomisk situasjon, hvor det er nødvendig å stramme inn på offentlige utgiftsrammer, kan en vanskelig unngå at innstrammingene også rammer statsbankene. Men når innstrammingene rammer skjevt, kan det være grunn til å spørre om prioriteringen er riktig. Grunnen til at jeg kommer inn på dette, er at mens statsbankene i årets budsjett i snitt har en økning på om lag 6 pst, representerer forslaget om utlånsrammen for Statens Fiskarbank nominelt en reduksjon på 9 pst. i forhold til inneværende år. Nå har stortingsbehandlingen ført til at bankens utlånsramme er økt med 25 mill. kr. i forhold til proposisjonen. Sammen med den nye låneordning som forutsettes opprettet gjennom A/S Fiskerikreditt, vil kredittilgangen til næringen bli vesentlig bedret. Det har vært et savn at fiskerinæringen ikke har hatt et etablert finansieringsinstitutt som ved siden av Statens Fiskarbank har kunnet yte langsiktig kreditt. Dette selskapet forutsettes å komme i gang i løpet av sommeren, og dermed vil det kunne bli lettere å oppnå lån til fartøyer, industrianlegg, oppdrettsanlegg og servicevirksomheter som står i forbindelse med fiskerinæringen. Før jeg går over til å omtale enkelte budsjettkapitler, vil jeg peke på at situasjonen under budsjettbehandlingen i år har vært totalt forskjellig fra før. Dette henger sammen med at Arbeiderpartiet har kommet i opposisjon. En som har vært med i en del år og har konstatert hvor vanskelig det var å få Arbeiderpartiet med på seiv små endringer på viktige poster mens Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten, kan bare undres over at partiet i år — i opposisjon — plutselig har nær 80 mill. kr. å strø utover på forskjellige poster i budsjettet i tillegg til proposisjonen. Jeg går ut fra at Arbeiderpartiets talsmenn vil gi en forklaring på den bemerkelsesverdige endring som har skjedd i løpet av ett år. Den økonomiske situasjon, som kaller på varsomhet i anvendelse av offentlige midler, har selvsagt også preget budsjettet for 1983. Flertallet i komiteen — representantene for Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet — har med få unntak støttet budsjettframlegget fra Regjeringen. Innenfor budsjettet er forskningen prioritert. Fiskeriforskningsråd er økt med om lag 11 pst. I tillegg er det foreslått bevilget 12 mill. kr. til nybygg for Fiskeriteknologisk Forskningsinstitutt i Tromsø. Det har lykkes å få til en ordning med leie av båt som avløser for havforskningsfartøyet «Johan Hjort». Dermed har man foreløpig innfridd et behov som lenge har vært påtrengende. Etter de opplysninger komiteen har mottatt, vil det leide fartøyet kunne fylle oppgaven inntil videre, mens man planlegger og bygge nytt havforskningsfartøy. Hele komiteen har gått inn for å bevilge midler til oppstarting av nybygg ved Havforskingsinstituttet i Bergen. Mens Arbeiderpartiets representanter foreslår bevilget 3 mill. kr. til nybygget, foreslår medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet bevilget 4,5 mill. kr. Begrunnelsen for dette forslaget bygger på at når man først setter i gang byggingen, forutsetter det fortløpende bevilgninger, og det vil da være en fordel å kunne fordele de gjenstående bevilgninger jevnt over tre år —da bygget må forutsettes å være fullfinansiert. Når det gjelder bevilgninger til olje/fiskfondet under kap. 1052, er det vesentlig forskjell mellom proposisjonen og Arbeiderpartiets forslag. Mindretallet viser til at man ikke kan gå fra sine forpliktelser på grunnlag av et enstemmig stortingsvedtak i 1980 om årlige bevilgninger til olje/fisk-fondet på 35 mill. kr. Greit nok! Man kan imidlertid ikke se bort fra den faktiske situasjon, nemlig at det i fondet er akkumulert store beløp som det ikke har vært mulig å finne fornuftig anvendelse for. Det beløp som ble antydet i stortingsvedtaket av 1980, kan ikke for alltid betraktes som en hellig ku, uansett nødvendigheten av bevilgning til aktuelle tiltak. Det er dessuten grunn til å anta at beløpet var tilfeldig anslått, da det ikke forela nyaktig gjennomtenkte prosjekter på det aktuelle tidspunkt. Det kan etter flertallets mening ikke være en påtrengende oppgave å bevilge penger før man kan foreslå en fornuftig anvendelse av pengene. Som det framgår av innstillingen, vil det ved inngangen til 1983 være et disponibelt beløp på 46 mill. kr., og det vil sannsynligvis være mer enn tilstrekkelig for virksomheten neste år. Velferdstjenesten for handelsflåten arbeider innenfor trange økonomiske rammer. I det budsjettet som ble lagt fram i fjor høst, var bevilgningene for inneværende år redusert med over 4,5 mill. kr. i forhold til budsjettet for 1981. Årets budsjettforslag betyr en liten økning i nominelle kroner i forhold til inneværende års budsjett. som før, og tar i betraktning lønns- og prisstigning, vil forslaget til bevilgning medføre visse endringer i velferdstjenestens arbeid. Forutsetningen ved opprettelsen av Velferdstjenesten for handelsflåten var at sjøfolk skulle ha tilnærmet samme sosiale tilbud som yrkesansatte på land. Å nå en slik målsetting er i seg seiv vanskelig, men blir bortimot umulig dersom det står på økonomi for å gjennomføre ulike virksomheter og tiltak. Med den endring som foregår innenfor skipsfarten, vil det være nyttig med en gjennomgang av velferdens arbeidsoppgåver og økonomi. Jeg går ut fra at departementet vil legge fram en vurdering av virksomheten i velferdstjenesten på grunnlag av den utredning om dette emne som er foretatt i NOU 1981: 44, slik at Stortinget kan få anledning til en bredere drøftelse av velferdstjenesten. Til slutt skal jeg få rette en trykkfeil i innstillingen. På side 7, andre spalte er det vist til NOU 1981: 14. Det skal være NOU 1981: 44. Alf Bjørnø (fra salen): Hr. president! Kan jeg få oppklare en åpenbar misforståelse? Presidenten: Hr. Bjørnø får ordet for å oppklare ei mistyding. Alf Bjørnø: Hr. Eian sa i sitt innlegg at Arbeiderpartiet nå plutselig hadde fått 80 mill. kr. til å strø om seg med fordi det er i opposisjon. Det må bygge på en åpenbar misforståelse fra hr. Eians side. Han kan ikke ha oppdaget at vi har et helt annet økonomisk opplegg enn det Regjeringen, regjeringspartiet og støttepartiene har. Bl.a. fordi vi ikke har de samme skattereduksjoner, har vi 80 mill. kr. mer til fiskeriene enn det Regjeringen og Høyre har. Det er ikke noen opposisjonsfiksfakserier her, men vi har et annet økonomisk opplegg, som gir et bedre resultat også for fiskeriene. Hermund Eian: Jeg er ikke i stand til å forstå hvor misforståelsen her skulle ligge. Jeg viser bare til innstillingens side 14, der Arbeiderpartiets forslag er listet opp. Hvis en summerer disse, kommer en for det første fram til at beløpet er riktig. Jeg vil vise til historien forut for den behandling vi har hatt i år. Jeg skal få lov å komme tilbake til det litt senere og i detalj påvise de endringene som foreligger. Jeg antar at det ikke er tid til det nå. Presidenten: Vi får kome tilbake til mistydinga seinare. Alf Bjørnø: Jeg kan være enig med hr. Eian i at det er noe uklart — for meg også — hvordan misforståelsen er oppstått. Men det er helt tydelig at ennå forstår ikke hr. Eian helt sammenhengen i disse budsjettoppleggene. For første gang i vår historie er det en Høyre-regjering som har ansvaret for det budsjett som legges fram fra Fi mentet. Forrige gang vi 1 JJe re-regjering, hadde vi ikke noe fiskeridepartement, så litt historisk sus er det kanskje over dette budsjettet. Hvilke forventninger var det så stilt til en slik begivenhet? Så vel fiskere som kystens folk ellers er kjent for å være nøkterne og realistiske mennesker, så de var nok ikke blant dem som hadde satt de største håp til Høyre-regjeringen. At Høyre seiv hadde gjort sitt ytterste for å skape forventninger, er imidlertid sikkert nok. Ikke minst min komitekollega Svendsgård gav foran valget klart uttrykk for hvor bra allting ville bli bare han kom på Stortinget og Høyre fikk regjeringsmakta. Eller hva skal vi si når hr. Svendsgård i Lofotposten for lørdag 29. august skriver: «Arbeiderpartiets fiskeripolitikk en sammenhengende tragedie». Allerede 6. august 1981 hadde hr. Svendsgård i Adresseavisen slått fast at fiskerne hadde fått nok av arbeiderpartiregjeringens politikk, den «truer arbeidsplassene i distriktene», sa Hans Svendsgård for et år siden. Jeg skal ikke lese opp artiklene. De er så langt fra så interessante, men å gi et par smakebiter på hva Høyre gikk rundt og fortalte folk for vel et år siden, fant jeg kunne være en nyttig påminnelse. Seiv om ikke alle Høyres agitatorer var like skråsikre som hr. Svendsgård, var han langt fra alene om å skape forventninger. Blant mange andre stilte heller ikke den nåværende fiskeriminister sitt lys under en skjeppe når det var snakk om å fortelle folk hvor bra det ville bli for enhver fisker bare vi fikk Høyre-styre. Særlig skulle da armslaget for den enkelte bli større — alle disse unødvendige arbeiderpartireguleringene skulle det kvikt bli slutt på. Etter det siste års reguleringer bl.a. av kystfisket er det kanskje grunn til å tro at enkelte har begynt å tvile på iallfall dette med armslag og større frihet. Nylig kom jeg tilfeldig til å bla i et nummer av Fiskaren for 20. november i fjor. Der stod det å lese et referat fra et foredrag fiskeriministeren hadde holdt. Av referatet framgikk det at statsråden hadde bestemt seg for ikke å legge fram noen revidering av langtidsplanen for fiskeriene. i den langtidsplanen for fiskeriene som ble lagt fram av daværende fiskeriminister Bolle, og som fikk bred tilslutning i Stortinget, fortsatt skal gjelde. Men det var også forutsetningen for den forrige regjeringen. Men det har, som vi alle vet, skjedd betydelige endringer i de forutsetninger som var grunnlaget for langtidsplanen for fiskeriene. Dette gjelder i betydelig grad ressursutviklingen når det gjelder viktige fiskeslag, kostnadsutviklingen, den teknologiske utvikling og markedsutviklingen — for å nevne noen viktige feiter. Hvordan dette vil virke inn på fiskerinæringens muligheter til å oppfylle sin rolle med tanke på bosettings- og sysselsettingsmønstret på kysten, er et spørsmål som selvfølgelig har den største interesse også langt utover fiskernes rekker. Jeg syns derfor det er svært beklagelig at fiskeriministeren har valgt ikke å fremme en rullering av langtidsplanen. Det ville gitt Stortinget et utmerket grunnlag for å drøfte de senere års utvikling i fiskeriene med langtidsplanens målsettinger som grunnlag. Og arbeidet var jo i stor utstrekning gjort da den nåværende statsråd overtok Fiskeridepartementet. I det nevnte referat i Fiskaren står det også at statståden har sagt at han ville legge fram en stortingsmelding om fiskeriene våren 1982. Statsråden har for øvrig i flere sammenhenger varslet en slik melding. Men tida går. Våren 1982 er for lengst borte. Det samme er snart høsten 1982, og fortsatt har vi ikke fått noen melding. Jeg tror det haster nå, og jeg ville sette stor pris på om statsråden her i dag kunne fortelle når meldingen kan foreligge for Stortinget. Noen flere gjetninger er imidlertid lite interessant. En enstemmig komite har for øvrig i innstillingen også gitt uttrykk for utålmodighet. Inneholder så det første budsjett for fiskeriene som er lagt fram av en Høyre-regjering, noe nytt? Ja, i en viss grad gjør det det. Jeg skal litt senere komme tilbake til det. Men hvis vi ser på de generelle merknadene fra komiteen til budsjettet, forte Iler de at det fortsatt er de samme hovedproblemer fiskeriene har å stri med som de har hatt i en rekke år. Stikkord er ressursknapphet, kostnadsproblemer som til dels har sammenheng med lav kapasitetsutnyttelse for både sjø- og landsiden, behov for sterkere innsats innenfor forskningen, opprettholdelse av aktiviteten i havneutbyggingen og arbeid for bedre sikkerhet og arbeidsmiljø for fiskerne. Når det gjelder ressurssituasjonen, mener komiteen at det er grunnlag for en svak optimisme over utviklingen. reguleringer av fisket har bidratt til at ressurssituasjonen for flere for Norge viktige fiskeslag er i bedring. Det ser altså ut for at reguleringene nå begynner å gi resultater. Det må være en utvikling som ikke minst den tidligere fiskeriminister må føle tilfredshet med. Fra enkelte hold innen næringen, men i særlig grad fra politisk hold, ble han jo beskyldt for nærmest å lide av en slags reguleringsgalskap. «Galskapen» ser altså nå ut til å gi gode resultater. Men disse positive tegn over utviklingen av ressursene må ikke føre til at vi slapper av i vårt arbeid så vel nasjonalt som internasjonalt med å bygge opp igjen fiskestammene. Riktignok med enkelte unntak, men i all hovedsak er norske fiskere lojale mot de bestemmelser som blir vedtatt satt ut i livet, enten det nå gjelder norsk eller internasjonalt farvann. Det er selvfølgelig vanskelig med sikkerhet å vite i hvilken utstrekning andre nasjoners fiskere overholder inngåtte avtaler. Ser en imidlertid igjen et øyeblikk tilbake til den svakt bedrede ressursutvikling, må en kunne trekke den konklusjon at det ikke er så aller verst i nordområdene. I Nordsjøen og Skagerrak-områdene tyder imidlertid en del meldinger på at forholdene er mer uoversiktlige. Vi vet alle om de store vanskeligheter EF-landene over tid har hatt med å bli enige om en felles fiskeripolitikk. Det kan vel se ut som at dette i noen grad har ført til at enkelte land har valgt å gå sine egne veger. I dette ligger det en prekær fare for fiskebestanden i disse områder. Holdningen fra den enkelte nasjon vil være helt avgj ørende for hvor langt inngåtte avtaler vil bli overholdt av vedkommende lands fiskere. Jeg forstår norske fiskeres misnøye når det unektelig ser ut for at vi er strengere overfor våre fiskere enn hva andre nasjoner er overfor sine. Men la det igjen være gjentatt at som en liten nasjon med store fiskeriinteresser er vi avhengige av internasjonale avtaler, og vi må hele tiden gjøre det vi kan for at de blir respektert. Fortsatt har Norge fiskekvoter i nordsjøområdet som vi ikke fullt ut nyttiggjør oss. Dette har i noen grad også sammenheng med svakt utbygd mottakerkapasitet i den sørlige del av landet. Dette forhold ble det også pekt på i langtidsplanen for fiskeriene, uten at forholdene har bedret seg nevneverdig siden da. Da jeg fortsatt tror det er nødvendig å bedre mottakerkapasiteten i denne del av landet, minner jeg i første rekke fiskeriministeren om dette forholdet. Viktig er det også at det her i stor utstrekning er fisk til konsum det er snakk om. interessant for båter nordfrå å hente fangster i Nordsjøen. Og tilskudd til slike fangstreiser kan være en god økonomi framfor åla folk gå arbeidsledige. Kostnadene har vært og er en alvorlig utfordring for fiskeriene. Dette har ved siden av en generell dårlig økonomi innenfor deler av næringen gitt seg utslag i lave investeringer. Det er liten tvil om at fornyelsesbehovet i flåten er større enn hva de nåværende investeringer gir dekning for. Det er derfor ønskelig å øke investeringene. Også hensynet til sikkerhet og arbeidsmiljø tilsier det. Skal dette lykkes, er det nødvendig å bedre tilgangen på kapital til en akseptabel pris. I denne situasjonen byr Regjeringen fiskerinæringen ingen økning i lånerammene til Statens Fiskarbank, men derimot økning i renten. Dette må jo springe ut fra et ønske om nærmest å redusere investeringene i næringen. I motsetning til de borgerlige partier tror Arbeiderpartiets medlemmer at det for tida ikke er riktig ytterligere å bremse investeringene. Vi går derfor imot Regjeringens forslag om renteforhøyelse, og i tillegg til det foreslo Arbeiderpartiet Fiskarbankens utlånsramme økt med 50 mill. kr. Nå vet vi at stortingsflertallet har funnet ut at 25 mill. kr. mer enn hva Regjeringen foreslo som utlånsramme, er det mest passende. Vel, 25 eller 50 millioner i økning er neppe avgjørende, men det som er verdt å merke seg, er at i alle fall et nesten enstemmig storting har sagt fra at det Regjeringen foreslår, er for snaut. Mer overraskende er det imidlertid at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet nå mener tida er inne for å øke rentenivået. Jeg har hatt inntrykk av at disse partier har hatt en viss bekymring for at vi har fått et for høyt rentenivå. Nå hadde de seiv anledning til å velge. De valgte seiv det høyeste alternativ. Hvis Kristelig Folkeparti og/eller Senterpartiet hadde ønsket det, kunne rentenivået i Fiskarbanken blitt 1 pst. lavere i 1983 enn hva det nå blir. Alle vet at dette ville være av betydning for mange, mest for dem som gjennom store investeringer har de største vanskeligheter. For en næring som har knappe ressurser, og som i tillegg skal markedsføre og seige sine produkter på et verdensmarked preget av sterk konkurranse, vil en mest mulig vel utviklet forskning være av den største betydning. At forskning også er nødvendig for å fastlegge reguleringer og fangstmetoder, har vi alle erkjent i lang tid. Sjøfarts- og fiskerikomiteen har i flere år og i ulike sammenhenger påpekt nødvendigheten av å bedre fiskeriforskningens arbeidsvilkår. Havforskningsinstituttet i Bergen har komiteen lenge prioritert høyt. Det var derfor en stor overraskelse at Regjeringen foreslo nettopp dette byggearbeidet utsatt. I Arbeiderpartiet så vi raskt hvor heldig dette ville være, og i vårt alternative budsjett foreslår vi derfor at nødvendig bevilgning blir gitt slik at byggearbeidet kan starte som planlagt. På 1983-budsjettet dreide det seg om 3 mill. kr. Under budsjettbehandlingen har imidlertid de borgerlige samarbeidspartiene funnet ut at de vil bevilge 4,5 mill. kr. til byggearbeidet. Det er et nytt klart signal til Regjeringen om at ikke bare opposisjonen, men i enda sterke re grad regjeringspartiet og de to støttepartiene er uenige med Regjeringen. Hvorfor de vil bevilge mer enn det som er nødvendig for framdriften av byggearbeidet, vet jeg ikke med sikkerhet. Å forskuttere 1,5 mill. kr. på neste års statsbudsjett kan neppe alene være hensikten. Men det var jo en god anledning til å få understreket sin uenighet med Regjeringen. Og det kan muligens være verdt 1,5 mill. kr. Så litt om den foreslåtte bevilgning til utbygging av fiskerihavner. Det er neppe noe enkelt kapittel i Fiskeridepartementets budsjett som det har blitt reist så mange krav til som havnebudsjettet. Årsaken til det vet vi. Det har derfor i de senere år med rette blitt beklaget at bevilgningene til havneformål ikke har vært høyere. Særlig har Kristelig Folkeparti og Senterpartiet talt varmt for økte bevilgninger. I år har vi fått det svakeste havnebudsjettet på svært lenge, så svakt at det er nødvendig med et tillegg på ca. 20 mill. kr. for å holde aktiviteten på det samme nivå i 1983 som i 1982. Arbeiderpartiet har tatt konsekvensen av dette og foreslått budsjettposten økt med 20 mill. kr. Det er vel forståelig at Høyre ikke vil følge med, eller kanskje heller ikke kan følge med, men at også Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at tida nå er kommet til å trappe ned havneutbyggingen, var overraskende. Men det koster å være Høyres støttepartier, så forklaringen er vel at også dette er noe av prisen. Regjeringen har valgt å overse Stortingets beslutning f ra i fjor om å opprettholde Kvitsøy losstasjon og å bygge nytt losvakthus der. Etter Arbeiderpartiets oppfatning har det ikke kommet til noe som ikke var kjent da Stortinget behandlet denne saken i fjor høst. Etter vår mening hadde det vært rimelig å forvente at Regjeringen hadde fulgt opp Stortingets klare vedtak og startet opp arbeidet med nytt losvakthus på Kvitsøy. Nå vet vi riktignok at Høyre var imot å opprettholde Kvitsøy som losstasjon. både Kristelig Folkeparti og Senterpartiet var enig i det og stemte for det i Stortinget. Jeg vil gjerne spørre disse to partiene hva det er som har hendt i denne saken som er årsak til partienes fullstendige rundkast. Jeg vil også gjerne spørre statsråden om ikke han mener at han har plikt til å gjennomføre Stortingets vedtak seiv om Høyre er uenig i de vedtakene som ble gjort. Så noen ganske få ord om de kapitler jeg er ordfører for. Kap. 1000, Fiskeridepartementet. Det er her foreslått at det blir opprettet en stilling som departementsråd. Fiskeridepartementet er i dag det eneste departement som ikke har departementsråd. En enstemmig komite mener forslaget er riktig og har sluttet seg til det. Kap. 1053, Tiltak for fiskehermetikkindustrien. Dette er et nytt kapittel, som inneholder en bevilgning på 5,2 mill. kr. som er nødvendig for å følge opp Stortingets vedtak om støtte i forbindelse med opprettelsen av Norway Foods Ltd. A/S. I sine kommentarer til budsjettkapitlet peker en enstemmig komite på den store bekymring det er grunn til å føle i forbindelse med den senere tids utvikling i Norway Foods. Andre talere fra Arbeiderpartiet vil gå nærmere inn på dette senere i debatten. Jeg vil derfor nå bare understreke det en enstemmig komite har uttalt om behovet for å opprettholde en norsk sardinindustri. Komiteen ber- også Regjeringen følge utviklingen i Norway Foods nøye og vurdere de tiltak som er nødvendige for å bevare norsk sardinindustri. Seiv om det fortsatt er atskillige usikkerhetsfaktorer knyttet til norsk fiskerinæring, så er det også positive trekk i utviklingen, trekk som gir grunnlag for tro på framtida for fiskeriene — og dermed også for Kyst-Norge. Men ennå trenger fiskeriene en handsrekning fra det norske folk. For min del er jeg glad for den brede politiske enighet som er til stede om å gi dem det. La meg så til slutt på vegne av Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen ta opp de forslag til endringer av enkelte budsjettkapitler som oppstillingen i innstillingen side 14, spalte 1 under forslag 1 viser. Arbeiderpartiet har også et annet forslag i innstillingen, kalt forslag 2. Det forslaget er kanskje litt snaut, og jeg vil derfor gjerne gi en kort forklaring på det. Det som er hensikten med dette forslaget, er — som det for så vidt framgår — å gi en tilsagnsfullmakt til Fiskeridepartementet til å gi tilskott til småbåthavner med 500 000 kr. utover det bevilgede beløp. For sikkerhets skyld skrev jeg forslaget slik det kanskje helst burde lyde — det er da forslag om et nytt punkt 3 under 11. Og jeg vil få lov til å referere det: «At Fiskeridepartementet gis fullmakt til i 1983 å gi tilsagn om tilskott til småbåthavner med inntil kr. 500 000 utover det beløp som er bevilget under kap. 1064, Havnetjenesten, post 70, Tilskott til småbåthavner.» Presidenten: Hr. Bjørnø har teke opp dei framlegga han har vist til, og det retta framlegget han refererte. Per J. Husabø: Fiskerinæringa og store delar av fiskeindustrien har i seinare år vore — og er framleis — i ein vanskeleg situasjon. Mindre fiskekvotar og auka driftsutgifter har gjort det vanskeleg for store delar av havfiskeflåten, og dersom det i tida framover vil vere nødvendig med strengare reguleringstiltak for fiske med passive reiskapar, vil problema auke også for kystfiskeflåten. Likevel er det i dag utbreidd semje om at ulike former for reguleringstiltak er nødvendige om ein i framtida skal makte å byggje opp att sterkt reduserte fiskestammer og dessutan halde viktige bestandar på eit nivå som kan gje sikkert utbytte både for fiskarane og mottaket i land. I denne samanheng vil eg understreke at ein samla komite meiner det framleis må arbeidast intenst med å få gjennomført skånsame beskatningsformer i samarbeid med andre nasjonar, og at slike avtalar om fiskekvotar m.a. må etterlevast og respekterast av alle partar. Når det gjeld forskarane sine prognosar, peikar desse i retning av ei langsam betring av ressursane innan norsk fiskerinæring. Såleis er t.d. utsiktene for torske- og hysebestandane ljosare, og vonene om eit godt loddefiske er ifølgje forskarane framleis til stades. Positivt er det og at den vårgytande sildestamma tykkjest vere i framvekst. Komiteen har med uro merka seg vedtaket i Den internasjonale kvalfangstkommisjonen om totalfreding av kval, og peikar i den samanheng på kvalfangsten sin tradisjonelle verdi i einskilde distrikt av landet vårt. Det er og ei klar oppfatning i komiteen at beskatninga av einskilde kvalartar har kome for lite fram i diskusjonen omkring fredingsspørsmålet. Også selfangstnæringa kan kome opp i ein svært alvorleg situasjon som følge av m.a. EF-kommisjonen sine planar om å innføre importforbod for skinn av selungar. Komiteen meiner at ein stans i sel- og kvalfangsten kan føre til ein bestandsauke som vil representere ei ekstra belastning på tradisjonelle fiskeartar. Resultatet kan bli ein økologisk übalanse som ingen er tent med. fram til avtalar som fører til at det også i framtida må kunne gjennomførast reguleringar av sel- og kvalbestanden. Av budsjettkapittel eg sjølv er ordførar for, vil eg særleg nemne kap. 1020, Fiskeridirektoratet sine institutt. Komiteen er såleis kjend med at departementet i 1983 vil vurdere å endre namnet på Vitamininstituttet til Fiskeridirektoratets ernæringsinstitutt. Når det gjeld post 30, Nybygg til Havforskningsinstituttet, er det i proposisjonen ikkje gjort framlegg om løyving for 1983. Kostnadsoverslaget til dette instituttbygget er av Statens bygge- og eiendomsdirektorat rekna til 21 mill. kr. Tidlegare er det til saman løyvt 8,5 mill. kr. Komiteen er kjend med og har ved fleire høve peika på dei plassproblema som Havforskningsinstituttet har hatt i lang tid. Komiteen er og kjend med at planleggingsarbeidet er kome så langt at byggearbeidet kan setjast i gang i 1983. På denne bakgrunn er det semje i komiteen om at det bør løyvast midlar også på 1983-budsjettet. Når det gjeld storleiken på løyvinga, har komiteen delt seg i eit fleirtal og eit mindretal. Fleirtalet, medlemene frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, gjer framlegg om at det under kap. 1020, post 30, Nybygg til Havforskningsinstituttet, blir løyvt 4,5 mill. kr. Grunngjevinga for dette standpunktet er at det blir løyvt så mykje midlar at ein er viss på at bygginga kan starte i budsjettåret Dessutan meiner fleirtalet at ei løyving av denne storleik i nokon monn vil redusere dei plikter som nødvendigvis må kome i etterfølgjande budsjett. Som ordførar for denne budsjettposten vil eg kort nemne at sjøfarts- og fiskerikomiteen etter at innstillinga var avgjeven, har motteke brev frå Norsk Tjenestemannslag i høve denne saka. Av brevet, dagsett 10. november 1982, går det fram at avdelinga av Norsk Tjenestemannslag ved Fiskeridirektoratet har gjeve uttrykk for at det er absolutt naudsynt å få starta nybyggingsarbeidet ved Havforskningsinstituttet. I brevet er det vidare vist til at Statens bygge- og eiendomsdirektorat har opplyst at det trengst minimum 4 mill. kr. for å setje arbeidet i gang. Under kap. 1052, post 50, Tilskot til Olje/ fisk-fondet, er det i proposisjonen gjort framlegg om å løyve 10 mill. kr., ei halvering i høve til inneværende budsjett. Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det i proposisjonen er opplyst at det pr. 1. september 1982 var udisponert 42 mill. kr. av fondet sine midlar. Fleirtalet har dessutan fått opplyst at det ved årsskiftet 1982-83 vil stå att ca. 36 mill. kr. udisponert i fondet. er at fondsstyret og fiskeriadministrasjonen er i ferd med å gjennomgå røynslene og vedtektene med sikte på å leggje opp til ein meir effektiv og framtidsretta bruk av midlane. Etter fleirtalet si meining vil den føreslåtte løyvinga på 10 mill. kr., som saman med den attståande summen i alt vil utgjere ca. 46 mill. kr., vere nok til å sikre fondet ein normal aktivitet i 1983. På denne bakgrunn sluttar fleirtalet seg til proposisjonen. Kristeleg Folkeparti er merksam på Olje/ fisk-fondet sin store verdi for fiskeria i ei tid med stadig aukande aktivitet innan oljesektoren. Dette gjer at Kristeleg Folkeparti nøye vil merke seg bruken av midlane fondet har til disposisjon, og om vedtektene er i samsvar med fondet sine intensjonar. Når det gjeld kap. 1053, Tiltak for fiskehermetikkindustrien, er det grunn til å understreke at ein samla komite ser med stor uro på dei vanskar Norway Foods Ltd. A/S for tida er inne i. Store delar av arbeidsstokken er anten oppsagde, permitterte eller har fått permisjonsvarsel. At dette er arbeidsplassar som i stor monn er lokaliserte i distrikt der det er mangel på alternative løysingar, gjer ikkje situasjonen lettare. Om problema er store for mottakar anlegga i land, vil dei ikkje bli mindre for den del av fiskarflåten som satsar på brislingfisket, dersom sardinproduksjonen stansar. Komiteen peikar på den store verdi Stortinget i debatten ora å etablere Norway Foods A/S la i å halde ved lag norsk sardinindustri i framtida, både ut frå distriktspolitiske og fiskeripolitiske omsyn. Desse omsyna er til stades i minst like stor monn i dag. Komiteen vil derfor be Regjeringa nøye følgje den vidare utviklinga i Norway Foods A/S og vurdere kva tiltak som er nødvendige for å ta vare på sardinindustrien. Komiteen ber om at Stortinget blir orientert om den vidare utviklinga i saka, og reknar med at den på eit seinare tidspunkt vil bli lagd fram for Stortinget. Når det gjeld kap. 1064, Hamnetenesta, er det semje i komiteen om at det er stor trong for ei vidare utbygging av nye fiskerihamner og standardheving av eksisterande hamner. Dette er etter komiteen si meining ein viktig del av utbygginga og effektiviseringa av fiskerinæringa. Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, viser til at talet på sysselsette i hamnetenesta er sterkt redusert dei seinare åra, slik at i perioden frå 1978 til inneverande år er talet redusert frå 360 til 260. Dette har naturleg ført til ein reell nedgang i aktiviteten innan hamneutbygginga. framlegg om tilleggsløyving på hamnebudsjettet og sluttar seg derfor til proposisjonen. Fleirtalet vil likevel understreke at ein føreset at departementet legg fram for Stortinget framlegg om tilleggsløyving dersom det skulle bli trong for det, slik at aktiviteten innan hamnetenesta kan gjennomførast som planlagd i 1983, og slik at ingen blir oppsagd. Fleirtalet understrekar også trongen for ei sterkare prioritering av løyvingane til hamneføremål i åra framover. Når det gjeld kap. 1066, Lostenesta, har dette vore ei vanskeleg sak for Kristeleg Folkeparti, ikkje minst på grunn av at ein her kan kome i konflikt med sterke distriktspolitiske interesser i kommunar med svakt næringsgrunnlag og små utvegar for alternative arbeidsplassar. På slutten av vårsesjonen 1982 var komiteen på synfaring på losstasjonane i Skudefjordområdet for m.a. å orientere seg om tilhøva og såleis få eit betre grunnlag for å ta stilling til ei eventuell reorganisering av lostenesta. På denne bakgrunn er fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, samd med departementet i at det noveranda stasjonsmønsteret for lostenesta i Skudefjord-området gjev grunnlag for ei rasjonalisering, og at det såleis ikkje er trong for det tal stasjonar som i dag er i området. I det vidare arbeidet med dette spørsmålet i departementet må samtlege losstasjonar i området trekkjast inn i vurderinga. Det er viktig for Kristeleg Folkeparti å understreke fleirtalet sitt syn, at dersom den totale vurderinga av losstasjonane i området skulle føre til nedlegging av stasjonar i særleg næringssvake bygdelag, må det vere ein uttrykkeleg føresetnad at dette ikkje skjer utan at det blir gjeve tilfredsstillande kompensasjonar ut frå distriktsmessige omsyn. Kristeleg Folkeparti vil nøye følgje utviklinga i denne saka. Til slutt nokre ord om situasjonen innan norsk skipsfart. Som nemnt i innstillinga arbeider skipsfarten under særs vanskelege marknadstilhøve. Det blir sagt at denne næringsgreina no opplever den svakaste marknadssituasjonen etter krigen. Opplagstala er i dag høgre enn nokon gong sidan 1930-åra. Det er grunn til å tru at næringa dei næraste åra framover kan kome til å oppleve omstillingar med store konsekvensar både for rederia og arbeidstakarane om bord. Den aukande proteksjonismen som skipsfarten har vorte møtt med internasjonalt, skapar framleis store problem. Men trass i dette ser komiteen positive trekk i at sentrale skipsfartsnasjonar i Austen framleis vil gå inn for at skipsfarten skal kunne konkurrere på eit fritt grunnlag utan proteksjonistiske hindringar. i Japan, Hongkong og Singapore siste haust. Når det gjeld kap. 842, Velferdstenesta for handelsflåten, er det grunn til å seie seg lei for at dei seinare års løyvingar ikkje har vore nok til å halde ved lag velferdstenesta si tradisjonelle verksemd. For den som kjenner noko til det arbeid «Velferden» utfører for sjøfolk og elles for nordmenn busette i utlandet, er dette ei lite ønskjeleg utvikling. Særleg viktig er det etter mi meining at ei tilfredsstillande avisteneste kan haldast oppe. Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, har i denne samanheng merka seg at framlegget til løyving til avistenesta for 1983 nominelt er det same som for inneverande år. Dette vil i røynda føre til at færre aviser vil kunne sendast ut i 1983. For i noko monn å rette på dette vil fleirtalet gjere framlegg om at løyvinga til avistenesta blir auka med 450 000 kr. Fleirtalet vil elles understreke at velferdstenesta i tida framover må prioriterast slik at tilbodet til sjøfolk så langt råd er, kan nå opp til den sosiale utviklinga ein har på land. Rolf Nilssen: Jeg vil innledningsvis vise til det komiteen har sagt når det gjelder utsiktene for fiskerienes ressursgrunnlag. Det heter i innstillingen at «ressursgrunnlaget i norske fiskerier er i ferd med å bedre seg langsomt». Imidlertid vil det ennå gå lang tid før den norsk-arktiske torskebestand er gjenoppbygd til noe vi kan kalle et normalt nivå. Det betyr at norske kystkommuner fortsatt går en vanskelig tid i møte som følge av de reguleringer som myndighetene vil sette i verk. Jeg er derfor litt i tvil om hvordan jeg vil karakterisere situasjonen for fiskerinæringen og kystkommunene — om vi ser lyset i enden av tunnelen, eller om det er lyset fra et tog i motsatt retning. Jeg vil derfor henlede oppmerksomheten på de spørsmål jeg var inne på i finansdebatten, da jeg pekte på den situasjonen som er blitt beskrevet i flytterapporter og i levekårsundersøkelsen i Finnmark. Det viser hvor viktig det er å se fiskeriene i en samfunnsmessig sammenheng, og det viser igjen det ansvar som Regjeringen har når det gjelder å opprettholde et normalt nivå i aktiviteten i de kystkommuner som er avhengige av fisket, og som nå blir rammet av reduksjonene. Det er også andre problemer som tåmer seg opp for kysten. Den aksjonen som er rettet mot hvalfangsten og selfangsten, kan i stor grad komme til å ramme arbeidsliv og bosetting i områder som er avhengige av denne fangsten, eller som har disse næringer som et tilskott til fiskeriene. nå har reservert seg mot vedtaket i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen, er det etter min mening riktig politikk. Men jeg vil også vise til de farer som truer vår fiskeeksport, bla. i forbindelse med amerikanske sanksjoner mot land som ikke bøyer seg for Hvalfangstkommisjonens vedtak. Jeg vil imidlertid anmode statsråden om å sørge for at Regjeringen arbeider for å unngå å komme i den situasjon at vi må velge mellom hensynet til fiskeeksporten og hvalfangsten. Det behovet som er til stede for en økt innsats på kysten, er i stor grad uttrykt i vår fraksjons merknader til Fiskeridepartementets budsjett. Vårt forslag om å opprettholde Olje/fisk-fondet på et normalt nivå, nemlig 35 mill. kr., har sammenheng med de omstillings og effektiviseringsbehov som er til stede i fiskerinæringen for å møte utfordringen fra oljevirksomheten. Vi har problemene i Nordsjøen, og vi ser dem komme utenfor kysten av Nord-Norge, der myndighetene nå går inn for helårsboring. Jeg tror det er av stor betydning for bosetting og sysselsetting, spesielt i nord, at en kan styrke næringen og unngå at den presses ut av vårt samfunn fordi andre og mektigere krefter overtar på havet og i samfunnet. Jeg vil understreke at denne sak har stor betydning også for fiskernes holdning til oljevirksomheten. En annen sak som kan bidra til å styrke de små lokalsamfunn på kysten, er større innsats når det gjelder utbygging av fiskerihavner. Havnene er blant de viktigste sakene i alle kystkommuner, og mange er det som mener at havneutbyggingen går for sent. Vi må forstå den utålmodighet som er til stede her. Havneutbyggingen er en meget vesentlig grunnlagsinvestering i de kystkommuner som nå opplever en nedgang i aktiviteten. Jeg er overbevist om at den bevilgning Regjeringen har foreslått til fiskerihavner, vil gi en negativ utvikling som vil innebære en enda sterkere undergraving av vår innsats i distriktspolitikken. Når det gjelder situasjonen i fiskerinæringen, er det nå mer nødvendig enn før at vi samstemmer kreftene. Professor Hallenstvedts bok om næringen viser hvor mange organisasjoner som ofte bidrar til å bekjempe hverandre i kampen om ressurser og målsettinger, og det er ingen bra situasjon. Vi må alle se fram til det felles mål at vi nå må få en bedre lønnsomhet i flåten og dermed trygge arbeidsplassene om bord. videreforedle produkter og samtidig utnytte nye fiskeslag. Jeg vil i den forbindelse vise til de forslag som det såkalte Voldnes-utvalg har lagt fram om markedsbearbeiding og videreutvikling. Her må Fiskeridepartementet være innstilt på å bruke også av effektiviseringsmidlene i støtteavtalen til industrien. Etter min mening er dette helt i pakt med intensj onene i hovedavtalen. Det vil framgå av proposisjonen at Regjeringen i sitt budsjettforslag foreslår at det påtenkte nybygg for Havforskningsinstituttet i Bergen blir utsatt. Regjeringens budsjett inneholder derfor ikke forslag til bevilgninger for nybygg. Skuffelsen over Regjeringens holdning her ble derfor meget stor, ikke bare for dem som har sin arbeidsplass og sin virksomhet knyttet til Havforskningsinstituttet, men også for omtrent samtlige organisasjoner innenfor norsk fiskerinæring. Skuffelsen var stor ikke minst på bakgrunn av at både komiteen og Stortinget flere ganger har pekt på den store betydning havforskernes innsats har for hele fiskerinæringens framtid. Komiteen har da også gjentatte ganger både i innstillinger og debatter i Stortinget understreket det store og meget påtrengende behov for å øke kapasiteten ved Havforskningsinstituttet. Jeg er derfor enig med de ansatte ved instituttet når de i et brev til komiteen understreker at de oppfatter strykningen av bevilgningen til nybygg for instituttet som en klar nedprioritering av den del av fiskeriforskningen som instituttet har ansvaret for. I brev fra Havforskningsinstituttet til komiteen pekes det på at en bevilgning på 3 mill. kr. vil være tilstrekkelig til at byggearbeidet kan starte. Det var også bakgrunnen for at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett foreslo en bevilgning på 3 mill. kr. til nybygget, altså en imøtekommelse av instituttets framlegg. Av departementets budsjettframlegg går det fram at Norges Fiskeriforskningsråd får tildelt 57,6 mill. kr. mot 46,1 mill. kr. i 1982. Innen budsjettrammen har departementet funnet plass til en bevilgning på 12 mill. kr. til FTFIs nybygg i Tromsø, mens en ikke har funnet å kunne øke tilskuddet til Fiskeriforskningsrådet utover en forventet prisstigning på 11 pst. At FTFIs nybygg nå er sikret økonomisk, slik at arbeidet kan gjennomføres etter de oppsatte planer, må ses på som svært positivt. Instituttet har i sin første 10-årsperiode vært henvist til små og lite tilfredsstillende lokaler med sin aktivitet i Tromsø, noe som selvsagt har vært en hindring for dets muligheter til å utføre forsknings- og utviklingsarbeid på en rasjonell og effektiv måte. stimulerende og inspirerende for den enkelte medarbeider i FTFI i Tromsø at en nå har utsikter til å komme inn i mer egnede lokaler, noe som en også må ha grunn til å tro vil merkes i form av viktige forskningsresultater for norsk fiskerinæring i årene som kommer. Det er imidlertid klart at nybygget til FTFI i Tromsø har vært et så vidt tungt løft at det har gått på bekostning av Norges Fiskeriforskningsråds mulighet til å sette i gang forsterket og ny innsats på viktige forskningsområder. Tar en hensyn til prisstigningen i perioden 1978-83, er tilskuddet til Fiskeriforskningsrådet reelt blitt redusert de senere årene, noe som jeg syns en sterkt må beklage. Ikke minst i en periode med vanskelige tider for næringen, hvor egen evne til å omstille seg og til nyskaping er begrenset, burde samfunnet kunne kommet sterkere inn med støtte til forsknings- og utviklingstiltak. Forskning oppfattes ikke alltid i fiskerinæringen som noe positivt, noe som er nødvendig for at næringen skal overleve på sikt. Det skulle imidlertid være nok å gi noen få eksempler for å vise at uten en aktiv forskningsinnsats vil næringens situasjon fort forverre seg. Alle med et visst kjennskap til norsk fiskerinæring fra 1950- og 1960-årene vet hva gode sildefiskerier betydde i verdier og sysselsetting langs kysten. De som har fulgt med i arbeidet med å gjenreise sildebestandene, vet hvilken enorm betydning forskningen har hatt for at dette arbeidet nå ser ut til å lykkes. Den positive utvikling på fangst- og fartøysiden, hvor det umenneskelige slitet etter hvert er blitt erstattet av tekniske hjelpemidler, hvor redskapene er blitt mer effektive og etter hvert også mer selektive og ressursbevarende, hvor sikkerheten og arbeidsmiljøet om bord er blitt vesentlig forbedret, er alt resultater som har sin basis i den kunnskap som forskning og utvikling har framskaffet. På landsiden har en gode eksempler på en tilsvarende utvikling. Det er ikke mange i dag som tenker over at lodderognproduksjonen, som har gitt ganske mange arbeidsplasser i Nord-Norge, har sin opprinnelse i laboratoriet, eller at en fortsatt positiv utvikling for norsk fiskeindustri er avhengig av forbedring i råstoffkvaliteten og nye produksjonslinjer. Det er mange forhold en kunne ta med for å understreke betydningen av forskning og utvikling, men jeg skal ikke ta opp alle disse her. effekt at mange unge mennesker på ulike utdanningsnivåer får arbeid. Ringvirkningene av å satse mer aktivt på forskning som et fiskeripolitisk virkemiddel går altså langt utover det å gi fiskerinæringen nye muligheter i en problemfylt tid. Det gir samtidig unge mennesker mulighet til å nytte sin utdannelse til positiv innsats i arbeidslivet. Dette bør etter min mening tillegges vesentlig vekt i en tid med økt arbeidsløshet. Jeg viser til at departementet har opplyst komiteen om at forskningsfartøyet «Johan Hjort» nå er fore Idet og ikke lenger er brukbart som forskningsfartøy. På denne bakgrunn har departementet foreslått bevilget 9,5 mill. kr. til dekning av utgifter til leie av fartøy som erstatning for «Johan Hjort». Arbeiderpartiets fraksjon peker i innstillingen på at leie av forskningsfartøy må bli en midlertidig løsning, og det vil etter vår mening bli nødvendig i løpet av relativt kort tid å gå til bygging av nytt forskningsfartøy til erstatning for «Johan Hjort». Vi understreker at det er flere forhold som kunne tale for at det blir gitt bevilgning til bygging av nytt forskningsfartøy allerede nå, bl.a. rasjonelle og økonomiske grunner, men også den spesielt vanskelige sysselsettingsmessige situasjon ved våre skipsverft. Vi finner likevel, på tross av disse betenkeligheter, at vi under noen tvil på det nåværende tidspunkt kan slutte oss til innstillingen. Under behandlingen av denne saka mottok komiteen et notat fra departementet. I nevnte notat forsøker departementet med noen enkle regnestykker å føre bevis for at det rent økonomisk blir billigere å leie fartøy enn å bygge nytt. Departementets regnestykker og konklusjon vil sikkert bli nevnt fra komiteens flertall i den etterfølgende debatt. Jeg vil imidlertid for egen regning si at hvis det var for å overbevise mindretallet i komiteen at departementet foretok disse beregninger, så var arbeidet med notatet bortkastet. Vi har fra mindretallets side aldri benektet at det kan bli noe billigere å leie fartøy til forskningsoppdrag. Det vi imidlertid har understreket, er at dette på ingen måte kan bli noen særlig god løsning. Det er etter vår mening en vesentlig forskjell mellom å leie et fiskefartøy til forskningsoppdrag og det å kunne få bygd et nytt og moderne havforskningsfartøy. Det er da også det siste havforskerne seiv har sagt bør få prioritet, noe som hele komiteen er blitt gjort kjent med. Nå har jo også flertallet i sine merknader pekt på at en anser et leieforhold som en midlertidig løsning, og at det på sikt vil bli nødvendig å gå til bygging av nytt fartøy, så jeg forstår ikke riktig dette brevet. Til slutt: Arbeiderpartiets fraksjon har under arbeidet med denne spesielle saka om nytt forskningsfartøy som erstatning for «Johan Hjort» ment at staten som arbeidsgiver måtte ha et spesielt ansvar for at mannskapene på «Johan Hjort» fikk fortsette i tjenesten, slik at en kunne unngå oppsigelse av vel kvalifisert arbeidskraft. Vi har da også understreket dette i en egen merknad i innstillingen. Stor ble imidlertid vår forundring da vi samme dag som vi avgav vår innstilling, fikk opplyst at mannskapet på «Johan Hjort» nå var sagt opp. At staten som arbeidsgiver viser så liten forståelse for sine arbeidstakere som i dette tilfellet, er etter min mening forstemmende. Jeg vil helt til slutt så innstendig jeg kan, be fiskeriministeren ta et initiativ slik at vi unngår å si opp tjenestemenn som for de flestes vedkommende har tjent sin arbeidsgiver og dermed gjort en stor innsats i havforskningens tjeneste gjennom en del år. Peter Angelsen: På landsmøtet i Trondheim i høst vedtok Norges Fiskarlag en omf attende uttalelse om fiskerinæringens struktur og økonomi fram mot 1990-åra. Landsmøtet pekte på at hovedårsaken til den økonomiske situasjonen næringen er inne i nå, er ressurssituasjonen, med betydelig svikt i enkelte fiskebestander og et sterkt økende kostnadsnivå uten tilsvarende økning i markedsprisene for næringens eksportprodukter. I uttalelsen er det pekt på at Norge opp gjennom 1970-åra utviklet seg til et høykostland, og at årsaken til denne utviklingen først og fremst synes å ligge i den ekspanderende oljevirksomheten på norsk sokkel. For fiskerne har den sterke kostnadsutviklingen manifestert seg gjennom fiskeindustriens betalingsevne når det gjelder råstoff og næringens støttebehov. Det er videre pekt på at fiskeflåten på en mer direkte måte enn mange andre konkurranseutsatte næringer merker konkurransen om arbeidskraft, særlig nøkkelpersonell, og ved at flåten er avhengig av en del av de samme tjenesteleverandører som oljevirksomheten benytter seg av, og hvor kostnadsutviklingen er spesielt følbar. Det er ikke vanskelig å slutte seg til dette, herr president. Men jeg vil minne om at i løpet av 1982 har vi i tillegg til dette fått en forverret markedssituasjon ved at eksporten av tørrfisk på Nigeria er stoppet opp. Produksjonen av tørrfisk for det italienske og nigerianske markedet har de senere årene gitt best lønnsomhet for næringen. produksjon. Stansen i eksporten på Nigeria vil derfor føre til at en større andel av kvantumet til torskefiskeriene må kanaliseres til annen og mer kostnadskrevende produksjon. Dette kan sett fra flere sider i og for seg være ønskelig, spesielt sysselsettingsmessig. Markedene for frosne fiskeprodukter har vært stabile de senere årene, men prisene har ikke vært høye nok til at fiskeriindustrien har kunnet betale en tilstrekkelig høy pris for råstoffet, i konkurranse med den råstoffpris som markedsprisen for tørrfisk gav grunnlag for. Slik det ser ut nå, vil det derfor føre til at næringen får økt støttebehov. Kostnadsutviklingen her i landet har skapt store problemer for en stadig større del av vårt næringsliv. For fiskerinæringen er den ekstra følbar på grunn av at ressurssituasjonen skaper ekstrabelastninger med stans og permiterringer. Jeg har derfor full forståelse for den etter min mening sterke avslutning som landsmøtet i Norges Fiskarlag har gitt sin uttalelse om kostnadsutviklingen, og som jeg vil sitere: «Landsmøtet ser med uro på at det ikke er tegn til at den innenlandske kostnadsøkningen bringes ned på eller under tilsvarende økning i de fleste øvrige industriland. Om dette ikke skjer er det sannsynlig at næringens konkurransesituasjon vil forverres ytterligere.» I erkjennelse av den vanskelige situasjon kostnadsutviklingen i Norge har ført til for vårt konkurranseutsatte næringsliv, har Senterpartiet advart mot en for sterk ekspansjon i oljevirksomheten. Jeg skal ikke legge opp til noen debatt om dette, men vil bare nytte anledningen til å understreke hvor viktig det er at vi har kontroll over kostnadsutviklingen — slik Norges Fiskarlag har pekt på, og slik vi etter hvert har fått stadig flere eksempler på — slik at vi ikke raserer vårt tradisjonelle næringsliv ved utviklingen av vår oljevirksomhet. For Senterpartiet har det derfor vært viktig å få til et økonomsisk opplegg for 1983 som kan dempe inflasjonen og kostnadspresset. Det har derfor vært viktig å få gjennomført tiltak på budsjettet som kan være med og dempe kostnadene for næringslivet, i første rekke den delen som er i de største vansker nå. Lettelsen i arbeidsgiveravgiften, som er en del av industripakken i budsjettforliket, vil få stor betydning for fiskerinæringen, spesielt for den arbeidskraftkrevende filetindustrien, men også for linefiskerne, som benytter en god del leid arbeidshjelp til egning, noe som har betydning for sysselsettingen i mange fiskevær. 1 kr., men hvorvidt dette er nok til å hjelpe den over de vanskene en nå er oppe i, er vel tvilsomt. For meg virker det som om det nydannede Norway Foods ikke har hatt tilstrekkelig økonomisk grunnlag for å løse de problemene norsk hermetikkindustri var inne i, og som var bakgrunnen for sammenslutningen av hermetikkindustrien i Norway Foods. Jeg vil derfor understreke komiteens henstilling til Regjeringen om å følge den videre utvikling i Norway Foods nøye på grunn av den betydning hermetikkindustrien har for utnyttelsen av de spesielle ressursene den har som råstoff i sin produksjon og for sysselsettingen i mange vanskeligstilte områder. For Senterpartiet har det også ved behandlingen av de budsjettområdene som sjøfartsog fiskerikomiteen har ansvaret for, vært et overordnet mål å bidra til en helhetsløsning for budsjettet for 1983 som kan dempe den sterke kostnadsveksten vi har hatt de senere år. Vi har i den forbindelse sett det nødvendig med innstramminger på de offentlige utgiftene for å ha reserver å sette inn for å avhjelpe problemer som næringslivet er oppe i, og har således ikke kunnet være med på Arbeiderpartiets påplussinger på budsjettet, som bare vil fyre opp under inflasjonen og kostnadene på ny. Isolert sett kunne noen av disse påplussingene selvsagt vært ønskelige, men som jeg allerede har understreket, må kampen mot prisstignigen settes i høysetet i dag. Dette krever tilbakeholdenhet, men jeg er sikker på at på lengre sikt er en dempet innenlandsk prisstigning også den beste handsrekning vi kan gi norsk fiskerinæring. Jeg regner med at Arbeiderpartiet allikevel vil få støtte fra andre partier her i salen for sine forslag når en ser på de budsjettforslag som Venstre og SV har lagt fram. Men disse forslagene vil ikke hjelpe norsk fiskerinæring ut av den vanskelige økonomiske situasjonen som den er kommet opp i på grunn av kostnadene, forholdene på eksportmarkedene og reguleringer som følge av ressurssituasjonen. For å hjelpe næringen må tyngdepunktet i norsk politikk i årene framover i større grad fokuseres om disse problemene hvis man skal makte å løse dem, og dermed gi næringen et stabilere grunnlag. De forhandlinger som snart skal starte mellom myndighetene og Norges Fiskarlag om støtte til næringen, vil i år få økt betydning, særlig på grunn av de økte markedsproblemer for tørrfisken, og det faktum at reguleringen i torskefiskeriene starter på sitt tredje år. og fiskeridistriktene. Det eneste lyspunkt man kan si har noen betydning for fiskerinæringen, er økningen i loddebestanden, men de sterkt økte kostnadene for ringnotflåten, spesielt drivstoff utgiftene, gjør at det er noe usikkert om dette vil bidra til bedring av lønnsomheten. Dette vil en først kunne få svar på når størrelsen på kvotene og beregninger over kostnadsøkningen foreligger. Når det gjelder Fiskeridepartementets budsjett, har flertallet - Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet — prioritert de oppgåver som vil få størst betydning for utviklingen av fiskerinæringen. I tråd med dette er det i budsjettinnstillingen lagt grunnlag for økt forskning i årene framover. Fiskeridepartementet har i proposisjonen foreslått 12 mill. kr. for oppstart av Fiskeriteknologisk Forskningsinstitutts nybygg i Tromsø. I tillegg til dette har de tre partiene ved budsjettforliket blitt enige om å bevilge 4,5 mill. kr. til oppstart av Havforskningsinstituttets nybygg i Bergen. Arbeiderpartiet har her foreslått 3 mill. kr., og begrunner hvorfor de ikke kan være med på flertallets forslag — slik at man kunne ha fått en enstemmig innstilling — med at de ikke ser det riktig å forskuttere bevilgninger på 1984-budsjettet. Dette er etter min mening en merkelig begrunnelse, særlig når en ser på de oppgåver som skal løses på området forskning i årene framover, og som vil kreve store bevilgninger over statsbudsjettet. Det er just Arbeiderpartiets manglende vilje til å planlegge og prioritere på lengre sikt som har ført til den vanskelige situasjon at en har mattet gå til det skritt å leie et fiskefartøy som erstatning for havforskningsfartøyet «Johan Hjort». Seiv om dette er en akseptabel løsning, må den betraktes som midlertidig. Med de store kostnadene et nytt havforskningsfartøy representerer, er det derfor nødvendig å få sluttbevilget til de nevnte nybygg snarest slik at det blir plass til bevilgninger og planlegging av et nytt havforskningsfartøy. Arbeiderpartiet har en særmerknad når det gjelder mannskapet på «Johan Hjort». Jeg vil for min del bare slutte meg til ønsket om at det må være plass til disse i tjenesten på havforskningsfartøyene, men jeg kan ikke være med på at det skal skje til fortrengsel for det mannskapet som er ansatt om bord på det chartrede fiskefartøyet. Når det gjelder Olje/fisk-fondet, har Senterpartiet sluttet seg til forslaget fra departementet om en bevilgning på 10 mill. kr. ut fra den begrunnelse at det står store midler übenyttet. på å legge opp til en mer effektiv og fremtidsrettet bruk av midlene. Det er viktig at dette arbeidet påskyndes, slik at resultatene en her kommer fram til, kan legges til grunn i planene for den fremtidige disponering av midlene innenfor dette området og således gi grunnlag for økte bevilgninger for 1984. Når det gjelder Arbeiderpartiets forslag om å pålegge Finotro A/S i Vardø å etablere seg på Svartnes, vil jeg vise til hva jeg innledningsvis har referert til, om Norges Fiskarlags uttalelse om problemene som omkostningene fører med seg for næringen, og det utslag det gir seg på fiskeindustriens evne til å betale for råstoffet som fiskerne bringer i land. Det kan ikke være riktig av Storinget å pålegge Finotro A/S en slik kostbar og ulønnsom investering. Styret må på fritt grunnlag få vurdere og legge opp planer for sin fremtidige virksomhet i Vardø. Det er i første rekke sunn økonomisk drift som gir trygge og sikre arbeidsplasser. Jeg viser for øvrig til innstillingen og understreker flertallets henstilling til departementet om å arbeide videre med å legge forholdene til rette for en alternativ utbygging av Svartnes-området. Virksomheten til havnetjenesten er de senere årene blitt sterkt redusert. Dette er etter min mening en betenkelig utvikling. I opplegget for driften til havnetjenesten for neste år er det tatt sikte på at ingen skal sies opp. Jeg vil derfor henstille til departementet å følge opp dette, slik flertallet har uttrykt i innstillingen, og vil dessuten be Regjeringen prioritere økte bevilgninger til havnesektoren i årene framover. Departementet foreslår i proposisjonen at rentene for stønads- og 2. prioritetslån skal dekkes av Fiskarbankens driftsoverskudd. Dagens driftsøkonomiske situasjon for Statens Fiskarbank gjør at dette for kommende år ikke blir noen økonomisk merbelastning for fiskerne. Likevel vil jeg så sterkt jeg kan, understerke det komiteens flertall peker på i innstillingen, nemlig at dette ikke må få konsekvenser for lånebetingelsene for stønadsog 2. prioritetslån. Omleggingen må heller ikke føre til endringer i betingelsene for bankens ordinære utlånsrammer. Budsjettforliket har gitt en økning på 25 mill kr. i bankens utlånsramme for neste år. Det kan kanskje være flere syn på hvorvidt dette er tilstrekkelig, men det vil iallfall være en betydelig styrking av bankens utlånsramme i forhold til Regjeringens forslag. Senterpartiet har en særmerknad vedrørende Sjøfartsdirektoratet og Skipskontrollen, og har fremmet forslag om en lik prosentvis økning av gebyrsatsene. for dette er at vi syns det er uriktig å overføre en større del av kostnadene i forbindelse med sikkerhetsarbeidet til sjøs til fiskeflåten, med den dårlige økononomi denne flåten har i dag. Jeg mener dessuten at det er behov for — og rom for — en rasjonalisering av Sjøfartsdirektoratets arbeid vedrørende sikkerheten på fiskeflåten. Forslaget må derfor ses i sammenheng med kap. 830, hvor komiteen har en merknad om omorganiseringen av Skipskontrollen og plasseringen av distriktslederne ved Skipskontrollens distrikter. Jeg har tidligere foreslått overfor Handelsdepartementet at distriktslederne for 5. distrikt plasseres i Svolvær, som ligger sentralt i vårt største fiskeridistrikt. En slik plassering vil gi et godt utgangspunkt for et bedre, rimeligere og mer effektivt arbeid for sikkerheten i fiskeriene. Det samme gjelder for skipsfarten. Den strukturendring og nedbygging vi har hatt innen skipsfarten, gir etter min mening grunnlag for en sterkere rasjonalisering og omlegging av de tjenester som Sjøfartsdirektoratet skal yte denne sektor. Den nye næring til sjøs, olje virksomheten, må etter min mening i fremtiden belastes med en større del av sikkerhetsarbeidet. Det er i første rekke på oljesektoren det kreves innsats og nybrottsarbeid i forbindelse med sikkerheten, spesielt når man tenker på utvidelse av aktiviteten i nordområdene. Oljesektoren har dessuten økonomi til å kunne betale for disse tjenestene. Med dette anbefaler jeg Stortinget å slutte seg til innstillingen og den merknad og det forslag som Senterpartiet har fremmet. Oddvar J. Majala (fra salen): Hr. president! Får jeg oppklare en misforståelse? Presidenten: Hr. Majala får ordet for å oppklare en misforståelse. Oddvar J. Majala: Det må være en misforståelse når hr. Angelsen sier at renteforhøyelsen for stønadslån og 2. prioritetslån i Fiskarbanken ikke vil få noen innflytelse og bli noen økonomisk belastning for fiskerne. Det er klart at enhver renteøkning vil gi en merbelastning. Den renteforhøyelsen som skal skje, kunne en dessuten ha unnlatt, for banken tjener egentlig på de pengene den låner ut, og det var ikke intensjonen. Peter Angelsen: Hr. Majala må ha misforstått hva jeg sa. Jeg sa at den ordning man nå får med at Fiskarbankens overskudd skal dekke rentetilskuddet til stønads- og 2. for fiskerne. Jeg snakket ikke om renteforhøyelsen. Presidenten: Dermed er misforståelsen oppklart. Arne Nilsen: Hr. Angelsen har openbert ikkje sett samanhengen i det økonomiske opplegget som Arbeidarpartiet har lagt fram. Den budsjettilrådinga vi drøftar i dag, kan ikkje sjåast isolert frå det samla økonomiske opplegget til Høgre-regjeringa. I budsjettforliket med dei to mellompartia har Høgre kome sterkast ut i denne tautrekkinga. Dermed vil Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti stilla seg som garantistar bak ei regjering og eit budsjettopplegg der resultatet blir auka vanskar for kystdistrikta våre. Det kan neppe bli noka tillokkande oppgåve å forklara folk i kystdistrikta kvifor det er så viktig å slå ring om Høgre-regjeringa framfor å satsa meir på å hjelpa dei som bur og arbeider i desse stroka. I denne situasjonen legg Arbeidarpartiet fram eit målretta økonomisk program. Det satsar sterkt for å møta den stigande arbeidsløysa. Det skisserer konkrete framlegg for å halda oppe tilbod som har så mykje å seia for dei daglege levekåra, ikke minst i dei distrikt som ligg langs kysten vår. Høgre og dei to støttepartia har valt ei anna hovudline, der kommunane kjem dårlegare ut, og distriktspolitikken blir lågare prioritert. Dette speglar av to ulike politiske hovudsyn på korleis vi skal bruka dei økonomiske ressursane vi har til rådvelde. Dette ser vi m.a. når det gjeld kapitaltilgangen gjennom Fiskarbanken og Distriktenes utbyggingsfond. Her opnar Arbeidarpartiet for ei monaleg styrking til beste for distrikta og fiskerinæringa. Høgre-regjeringa går inn for ei innsnøring, spesielt for Fiskarbanken. Dette kjem i eit merkeleg lys når vi ser kva dei tre partia seier i finanstilrådinga. Dei meiner statsbankane har viktige oppgåver i kredittformidlinga, og at dei må sikrast ein vesentleg plass i kredittpolitikken. Denne velviljen står lite i samsvar med det konkrete standpunktet dei tre partia tek t.d. til Fiskarbanken. Det same kan seiast om renteauken. Dette går på tvert av den understreking ein samla fiskerikomite kjem med i synet sitt på kostnadssida for investeringar og drift. Høgare rentesats i Fiskarbanken betyr større kostnader for ei næring som alt frå før slit tungt. Dette går Arbeidarpartiet imot. Vestlandet. Dei fleste arbeidsplassane er knytte til verksemder i Hordaland, der det er slik industri i 11 kommunar. I somme kommunar utgjer desse arbeidsplassane mellom 30 og 60 pst. av dei industritilsette i vedkommande kommune. Denne situasjonen illustrerer den alvorlege stoda i dei lokalsamfunn der Norway Foods har gått til permittering eller varsla nedlegging av arbeidsplassar. Det er vesentleg kvinneleg arbeidskraft som blir råka, og det skjer i lokalsamfunn med få eller ingen alternativ for anna sysselsetting. Den uvisse som no ligg over ei rekkje lokalsamfunn, må Norway Foods og styresmaktene ha eit særleg ansvar for å rydda bort. Det er vanskeleg å forstå at kort tid etter at det nye selskapet vart skipa med store statlege tilskot og investeringar, er det tale om å legga ned verksemder. Eg meiner spørsmålet kan reisast om dette svarar til dei føresetnader vi bygde på då saka var føre i Stortinget i fjor. Eg er tilfreds med at fiskerikomiteen så klårt seier frå at dei same grunnar til å halde oppe norsk sardinindustri er til stades i minst like stor grad i dag som dei var i fjor, både av distriktspolitiske og fiskeripolitiske grunnar. Eg tolkar dette slik at ansvarlege styresmakter ikkje vil oversjå dei vanskane som held på å velta inn over fleire lokalsamfunn på Vestlandet. Når staten har medverka til å føra hermetikkindustrien i Noreg vidare, må det og vera ei plikt for statlege styresmakter og selskapet å engasjera seg vidare på ein positiv måte. Eg reknar derfor med at Regjeringa vil gjera sitt til for å få klarlagt snøggast råd kva tiltak som trengst for å halda oppe ein sardinindustri i Noreg. Denne industrien skulle framleis vera liv laga. Sjølv om det no synest vera tungt å driva, skulle det på sikt vera grunn til varsam optimisme. Trass i alt er fjordbrislingen vårt beste konkurransevåpen, som det er blitt sagt frå næringslivshald. Eg vil derfor be departementet vera budd på å gje den økonomiske hjelp som må til for modernisering og marknadsføring, slik at den tradisjonsrike sardinindustrien, som har gitt levebrød og sysselsetting i mange lokalsamfunn på Vestlandet, framleis får ein sjanse. Eg bed om at den søknaden som no ligg i departementet, får ei velvillig og snøgg handsaming. På denne bakgrunn bør heller ikkje Norway Foods setta i verk forhasta tiltak som kan tolkast som avvikling av verksemder. Med ei viss undring har sikkert mange merka seg at Regjeringa har vendt tommelen ned for ei turvande løyving til nybygg ved Havforskingsinstituttet i Bergen. Det har stor trong for å auka kapasiteten og betra arbeidsvilkåra. viktige rolle instituttet spelar for fiskerinæringa i vårt eige land, men også med at det har oppgåver i internasjonalt samarbeid. Utviklinga av ressursgrunnlaget for norske fiskeri aukar trongen for reguleringar av fisket. Dette har stilt større krav til omfang og kvalitet av dei granskingar Havforskningsinstituttet utfører. Innføringa av økonomiske soner er her eit viktig moment. Det gir Noreg større ansvar for fiskerressursane i norsk sone. Det er såleis forståeleg at Regjeringa sitt negative standpunkt blir sett på som ei nedprioritering av den fiskeriforskinga instituttet har ansvaret for. Di meir gledeleg er det at ein samla fiskerikomite ser annleis på denne saka. Dei tilsette har der fått gjennomslag for synet sitt. Arbeidarpartiet sitt budsjettalternativ har rom for ei turvande løyving til nybygget i Bergen, og i tilrådinga går Arbeidarpartiet inn for å stilla til rådvelde 3 mill. kr. Dette er i samsvar med det som både dei tilsette ved instituttet og Høgre-ordføraren i Bergen har bedt om for å finansiera byggeprosjektet. Når dei tre borgarlege partia vil gå utover dette med 1,5 mill. kr., då er det truleg eit forsøk på å pussa opp fasaden og glatta over det negative standpunktet til Høgre-regjeringa. Eg vil elles gjerne seia at når no det tradisjonsrike forskningsfartyet «Johan Hjort» må få avløysing ved at det mellombels må leigast eit farty til dette føremålet, må dette skje slik at tidlegare mannskap ikkje blir oppsagde. Oppslaga i Bergen-pressa i går viser at situasjonen har skapt uro mellom dei tilsette ved Havforskningsinstituttet. Det er reagert på framgangsmåten til departementet. Eg går ut frå at departementet legg vinn på å handsama denne saka i nært samarbeid med leiinga ved instituttet. Ein bør og snarast råd førebu bygging av eit nytt forskingsfarty. Dette ville samstundes gi eit tilskot til sysselsettinga i ein vanskeleg situasjon ved skipsverfta. Eg vil til slutt understreka kor viktig ei godt utbygd velferdsteneste er for sjøfolka. Dei har eit rimeleg krav på tilbod som er tilnærma dei same som blir gitt på land. Sjølv om dette kan vera vanskeleg å få til, burde det iallfall vera eit minstekrav å halde oppe aktivitetsnivået for velferdstenesta i handelsflåten. Kontakten med heimlandet gjennom utbygging av avistenesta er eitt av fleire viktige tiltak. Her er det ikkje nok berre med den verbale velviljen dei tre borgarlege partia i komiteen legg for dagen. Sjøfolka bør merke seg at Arbeidarpartiet gjennom konkrete løyvingar går inn for ein monaleg sterkare innsats i velferdstenesta. Hans Svendsgård: Fiskerinæringen er en næring det ikke har latt seg gjøre å styre. Dette fikk vi til fulle erfare ved utarbeidelsen av Arbeiderpartiets langtidsplan for fiskeriene. Etter flere utsettelser som ble begrunnet med at planen måtte ajourføres, viste det seg da den omsider ble framlagt, at den etter kort tid var foreldet. Bestandsprognosene som skulle danne grunnlaget for hele planutviklingen, var endret. Dette er ikke fra min side ment som noen kritikk, men som en stadfestelse av at en næring som fiskeriene, som til de grader er lett påvirkelig av forhold som bestandssituasjon, vær og vind og markedsforhold — som alle spiller en avgj ørende rolle for næringen, uten at vi har innflytelse på dem — ikke lar seg styre. Gjennom hele 1970-årene har ressurssituasjonen vært i ulage, delvis på grunn av overfiske, men jeg ser ikke bort fra at også biologiske forhold i havet har spilt en avgj ørende rolle. Dette har selvføgelig skapt usikkerhet blant næringens utøvere. Først i år har de siste forskningsrapporter vist at ressursgrunnlaget er i ferd med å bedre seg langsomt. Det er nå viktig at vi tar vare på denne økningen, slik at bestandene kan bygges opp til et nivå som vil gi et sikkert utbytte for næringen. For en som har følt totalforbud og strenge reguleringer på kroppen i flere år, er det ikke lett å erkjenne at en fortsatt må benytte reguleringer for å bygge opp bestandene. Men når det er sagt, vil jeg gjøre oppmerksom på at de fleste av våre fiskebestander er bestander vi har felles med andre land. Jeg vil derfor be Regjeringa fortsatt arbeide for at internasjonale avtaler om fiskekvoter blir overholdt av alle parter, slik at norske fiskere ikke blir alene om å bære übehaget som reguleringer for å sikre bestandene medfører. I en slik vanskelig situasjon, men også for å forsøke å gardere seg mot at slike übehagelige ting skjer i framtida, er det viktig å ha en sterk forskning. Det er derfor med stor tilfredshet en kan konstatere at en i 1983 vil komme i gang med nybyggene ved Havforskningsinstituttet i Bergen og ved Fiskeriteknologisk Forskningsinstitutt i Tromsø. Flertallet mener at det i den nåværende situasjon vil være en teknisk sett god løsning å leie et fartøy til erstatning for «Johan Hjort», som er foreldet og ikke lenger tjenlig som forskningsfartøy. Dette vil bidra til å løse et lenge påtrengende behov, og det vil også gi forskerne bedre arbeidsforhold. Flertallet anser dette som en midlertidig løsning, og mener at det på sikt vil bli nødvendig å bygge et nytt forskningsfartøy. (Svendsgård) Arbeiderpartiet har en særmerknad hvor de ber departementet ta vare på mannskapet på «Johan Hjort». Jeg kan ikke skjønne denne særmerknaden. Etter min mening må mannskapet på «Johan Hjort» ikke komme til fortrengsel for fiskerne på det chartrede fartøy. Spørsmålet må da bli om Arbeiderpartiet tar mer hensyn til statsansatte mannskaper i et statsrederi enn til fiskere ansatt i et fiskebåtrederi. Seiv om bestandene bedrer seg langsomt og en utvidet forskning vil gjøre oss bedre i stand til å møte framtida, vil bestandssituasjonen i de nærmeste årene framover være anstrengt, spesielt i torskefiskeriene. Det er derfor viktig at arbeidet med å tilpasse flåtekapasitet og produksjonskapasitet til bestandssituasjonen fortsetter. Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre, er etter en samlet vurdering av hva som er mest tjenlig for Finotro A/S og fiskeindustrien i Vardø for øvrig, enig med departementet i at Finotro ikke bør bygge nytt fiskeindustrianlegg på Svartnes. Dette er den samme konklusjon som de samme partier kom til ved behandlingen av Stprp. nr. 56 for 1980 — 81, jfr. Innst. S. nr. 166 for 1980-81. Etter det forprosjekt som er utarbeidet, anslås de samlede investeringer eksklusiv byggelånsrenter og avgifter til ca. 95 mill. kr., hvorav industrianlegget vil koste 45 mill. kr. Fiskeridirektøren regner med at hele utbyggingen inklusiv byggelånsrenter, avgifter og prisstigning vil komme på 130 mill. kr., hvorav 70 mill. kr. på industrianlegget. Det en med sikkerhet kan slå fast, er at uansett hvilke kalkyler som blir de rette, vil et nytt Finotroanlegg på Svartnes være avhengig av betydelige statlige overføringer i årene som kommer, fordi bedriftens driftsbudsjett viser at det nye anlegget kun kan forrente 15 mill. kr. Styret og bedriftsforsamlingen i Finotro har gått inn for prosjektet forutsatt at differansen mellom totalinvesteringer og forretningsgrunnlaget dekkes av det offentlige. I tillegg må nåværende gjeld på ca. 5 mill. kr. på Vardøanlegget slettes. Er det mulig å øke bedriftens driftsbudsjett slik at bedriften seiv kan stå for en større andel av kostnadene? Svaret er nei, fordi råstoffgrunnlaget ikke kan forventes å øke i årene som kommer. Komiteens flertall er derfor enig med departementet i at det ikke er bedriftsøkonomisk grunnlag for å etablere et nytt fiskeindustrianlegg på Svartnes. Hvis en ser på den økonomiske situasjonen i fiskeindustrien for øvrig i området, kan en bare slå fast at likviditeten er svak. sammenheng med den øvrige fiskeindustri i området, slik at en ikke får en strukturendring som forsterker problemene istedenfor å løse dem, og dermed setter eksisterende arbeidsplasser i fare. Rådgivende ingeniører Barlindhaug A/S konkluderer i sin «Vurdering av fremtidig struktur for fiskerinæringen», s. 40: «Det er dermed klart at de tiltak som skal gjennomføres for å få til en industrietablering og utvikling på Svartnes vil få innvirkning på — og må sees i sammenheng med — utviklingen av fiskeindustrien på øya.» Hovedansvaret for utviklingen av fiskerinæringen i kommunen vil imidlertid ligge på næringsutøveren seiv og kommunens administrative og politiske apparat. Det er i første rekke de lokale krefter og ressurser som må ta initiativ og aktivisere seg dersom en skal ha mulighet til å nå de mål en har satt seg. Jeg vil påstå at kommunen ikke har oppfylt sin oppgave ved ikke å utnytte de muligheter den hadde da den gamle dampskipskaia brant ned. Hadde en bygd den nye kaia på Svartnes istedenfor å foreta en gjennoppbygging i havnebassenget på øya, hadde spiren vært lagt til en fortsatt utbygging Svartnes. Jeg kan ikke se at det er riktig å pålegge en bedrift — ja, seiv en statsbedrift — å være spydspiss for en utbygging som vil påføre bedriften seiv og staten betydelige utgifter i framtida. For ingen skal behøve å tro at når det nå ikke blir en utbygging på Svartnes, skyldes det den nye Høyre-regjeringa og det nye flertallet i Stortinget. Jeg vil bare hanvise til Stprp. nr. 56 for 1980-81, som ble framlagt av arbeiderpartiregjeringa, og hvor det på side 6, første spalte, heter: «Fiskeridepartementet kan ikke i dagens ressurssituasjon og med behovet for omorganisering, tilrå en slik utbygging.» Situasjonen er presis den samme i dag etter flertallets mening. I Stprp. nr. 1 blir det opplyst at det har vært flere møter mellom Redningsselskapet og Fiskeridepartementet hvor en har drøftet Redningsselskapets framtidige virksomhet og finansiering. Videre opplyses det at selskapet har foretatt en studie og analyse som har resultert i en plan. Denne planen er nå til behandling i de berørte departementer. Dette ser jeg som positivt. Komiteen forutsetter imidlertid at det resultat departementene kommer fram til, blir forelagt Stortinget. Komiteen bad i Budsjett-innst S. nr. 10 for 1981 —82 departementet om å sette ned et bredt sammensatt utvalg til å foreta en utredning om den samlede redningstjenestens organisasjon og finansiering i framtida. Forhandlinger i Stortinget nr. 52. 1982. 16. nov. — Bev. på statsbudsj. for 1983 vedk. Handelsdep. og Fiskeridep. Departementet opplyser i proposisjonen at det allerede finnes et fast utvalg under Justisdepartementet som har til oppgave å vurdere redningstjenesten til enhver tid, og at det derfor ikke er hensiktsmessig å nedsette et nytt utvalg. Komiteen er enig med departementet i dette, men ber om at departementet gjør bruk av det allerede nedsatte utvalg for å imøtekomme komiteens anmodning i budsjettinnstillingen for 1981-82. Komiteens flertall kan ikke si seg enig i mindretallets forslag om å bevilge 20 mill. kr. til Statens Fiskarbank Kap. 2414, post 74, Rentedekning for stønads- og 2. prioritetslån. Flertallet forutsetter at den foreslåtte renteforhøyelse på 1. prioritetslån vil kunne dekke disse omkostningene innenfor bankens driftsoverskudd. Flertallet presiserer imidlertid at dette ikke må få konsekvenser for lånebetingelsene for stønads- og 2. prioritetslån. Flertallet understreker videre at denne omlegging ikke må føre til endringer i betingelsene for bankens ordinære utlånsvirksomhet. Komiteen var på slutten av vårsesjonen 1982 på befåring på losstasj onene i Skudefjord-området for å skaffe seg bedre innsyn i forholdene. Med denne befaring som bakgrunn er flertallet enig med departementet i at det nåværende stasjonsmønster for lostjenesten i Skudefjord-området gir grunnlag for en rasjonalisering. Flertallet har ikke tatt stilling til hvilke stasjoner som bør legges ned, men ber departementet trekke samtlige stasjoner inn i vurderingen. Flertallet ser det som viktig å understreke at hvis det skulle ble en nedleggelse av stasjoner på særlig næringssvake steder, må det bli gitt en tilfredstillende kompensasjon ut f ra distriktsmessige hensyn. Det som kan få en til å undres i forbindelse med årets budsjettbehandling, er at Arbeiderpartiet i opposisjon plutselig har fått råd til mye mer enn partiet hadde i posisjon. For å underbygge dette vil jeg henvise til utlånsrammen for Statens Fiskarbank, som i år av Arbeiderpartiet er foreslått økt med 50 mill. kr. Dette til tross for at arbeiderpartiregjeringa foreslo en reduksjon i bevilgningen fra 1978 til 1979 på 33 pst, fra 1979 til 1980 på 7 pst. og fra 1980 til 1981 på 10 pst I tillegg til dette foreslår Arbeiderpartiet i år en bevilgning på 20 mill. kr. til rentedekning for stønads- og 2. prioritetslån mot 16,4 mill. kr. i budsjettet for 1981 — 82. Den samme tendens har en også når det gjelder kap. 1064, Havnetjenesten, hvor Arbeiderpartiet foreslår en økning på hele 20 mill. kr. i årets budsjett. Det er ikke vanskelig å være enig i at det er — og har vært — et stort behov for modernisering og utbygging av fiskerihavner. det ligger fristende nær å spørre om Arbeiderpartiet oppdaget dette først når partiet kom i opposisjon. Oddvar J. Majala (fra salen): Hr. president, det gjelder misforståelse. Presidenten: Hr. Majala får ordet til oppklaring av mistyding. Oddvar J. Majala: Det må være en misforståelse når representanten Svendsgård sier at kommunen ikke har oppfylt sine forpliktelser. Han viste til at man ikke hadde bygd opp kaia på Svartnes etter brannen i Vardø. Man skal være oppmerksom på at på den tid det var snakk om å bygge opp kaia, var det også spørsmål om Vardø havn skulle ha ekspedisjonskai, og jeg kan ikke tro det er riktig at man kobler sammen disse to sakene. Det må da vel være riktigere å utnytte Svartneshavna. Det er ikke spørsmål om å pålegge en bedrift denne omkostningen. Det er heller spørsmål om at bedriften seiv har bedt om penger til å bygge ut anlegget. Hans Svendsgård: Det som er klart, er at Stprp. nr. 56 for 1980-81 fra arbeiderpartiregjeringa konkluderte med at det ikke var forsvarlig å bygge ut et nytt anlegg på Svartnes for Finotro. Stortinget gjorde imidlertid vedtak om at det skulle bygges ut et anlegg. Og konklusjonen er akkurat den samme i dag. Det som er helt klart, er at Vardø kommune hadde en glimrende sjanse til å vise sin vilje til utbygging på Svartnes ved å bruke de samme assuransepengene som de nå bruker til å bygge kaia i havnebassenget i Vardø, til å bygge en ny dampskipskai på Svartnes. Presidenten: Med dette får vi tru mistydinga er oppklara. Hanna Kvanmo: Når en leser Fiskeridepartementets budsjettframlegg, er det den totale mangel på hensyn til de vansker fiskerinæringen er inne i, som springer en i øynene. Flertallsinnstillingen fra komiteen er ingenlunde bedre i så måte. Istedenfor å lette utgiftssiden for fiskerflåten skal den tvert om pålegges høyere gebyrer for lovbestemt skipskontroll. Istedenfor å øke bevilgningene til kontroll og administrasjon av de reguleringene som må komme i fiskeriene, lar en det skure og gå og styrker ikke fiskeriadministrasjonen. fiskerirettledere, tre saksbehandlere og en kontorassistent. Det ligger neppe bedre an i de andre berørte fylkene. En styrking av kap. 1013 synes uomgjengelig. Jeg kommer derfor til å foreslå en økning på dette kapittel på 2 mill. kr. Det er beklagelig at verken departement eller komite har funnet rom for avsetning til bygging av nytt forskningsfartøy til avløsning for «Johan Hjort». Jeg slutter meg til arbeiderpartifraksjonens merknader og vil tilføye at det av hensyn til ressurssituasjonen i fiskeriene er av den aller største betydning at en holder et omfattende undersøkelses- og letearbeid i gang. Det må ha to siktemål i tillegg til de tradisjonelle. For det første må forskningen omkring kyst- og fjordtorskens bestandsstørrelse og adferdsmønster intensiveres, slik at en blir i stand til å sikre bestanden gjennom reguleringer samtidig som det gis mulighet til optimal beskatning. For det andre må det sikres mulighet til nye tiltak som leting etter nye fiskeslag som kan erstatte de minkende ressursene av de tradisjonelle fiskeslag. Til ny fiskeriavtale er det avsatt 500 mill. kr. og dessuten penger på ymse-posten. Under forhandlingene om ny avtale må det legges særlig vekt på følgende: — Gjennom avtalen må fiskerne ha kompensasjon for den ytterligere regulering av torskekvoten som kommer til å bli gjennomført i 1983. — Kompensasjon for økende renteutgifter. — Kompensasjon for økte vedlikehaldsutgifter. — Kompensasjon for økte driftsutgifter. — Midler til ferieavløseordninger. — Rett til en fortjeneste som tilsvarer gjennomsnittsfortjenesten for industriarbeiderne. Fiskeprisene gir i dag ikke dekning for de økte utgifter som også rammer fiskerne. Dette har ført til dårligere rekruttering til fiskerflåten, økende antall konkurser, gammel flåte, dårligere vedlikehold, farligere arbeidsforhold på sjøen, økende fråflytting f ra fiskerikommunene og dermed en trussel for bosettingen langs store deler av kysten vår. Av hensyn til levekårene i Nord-Norge er det av største betydning at fiskerne får tilstrekkelige offentlige midler gjennom fiskeriavtalen, slik at de som gruppe kan klare seg gjennom den ressurskrise man er inne i i dag. Vi har ikke lenger råd til å miste en eneste arbeidsplass under den stadig stigende arbeidsledigheten vi er oppe i. til erstatning for det brannskadde anlegget i Vardø. Og hva er da mer naturlig enn å bygge det opp på Svartnes, der staten allerede har investert millioner og atter millioner i havneanlegg og tunnel mellom Svartnes og Vardø. Finotro har oppgåver å fylle når det gjelder utviklingsarbeid og utprøving av nye produkter. Det heter i Finotros idégrunnlag og målsetting at Finotro skal tilstrebe en markedsorientert produktutvikling. Selskapets anlegg skal være foregangsbedrifter som skal komme hele næringen til gode. Det som er bedriftsøkonomisk forsvarlig, er ikke alltid det samme som det som er samfunnsmessig forsvarlig. Det trodde jeg at i alle fall Senterpartiet visste. Jeg tenker her særlig på jordbruket, som vel heller ikke kan sies å være helt bedriftsøkonomisk forsvarlig. Vi kommer derfor til å stemme for Arbeiderpartiets forslag. Det vil vi også gjøre når det gjelder de andre endringsforslag som Arbeiderpartiet fremsetter i dag. Så til gebyrforhøyelsen. Av budsjettforslaget fra Handelsdepartementet går det fram at en fortsetter vridningen i retning av å legge en større del av gebyrbelastningen ved skipskontroll på mindre fartøyer. Målsettingen er at en skal oppnå en såkalt kostnadsorientert gebyrpolitikk. Fordelingen av kostnadene skal bli mer i samsvar med direktoratets faktiske arbeid med de enkelte typer skip. Utviklingen i gebyrene har derfor vært at vi i 1980 fikk en 10 pst. økning i alle gebyrer. I 1981 økte de med 29 pst. først og så med 11 pst. midt i året. Ved denne siste økningen var boreplattformer unntatt. I 1982 fikk vi en reduksjon på 8 pst. for lasteskip over 1600 brutto-registertonn, mens fiskerfartøy og lastskip under 500 brutto-registertonn og passasjerskip på over 100 brutto-registertonn måtte tåle en økning på 10 pst. I forslaget for 1983 ligger det altså en økning på 15 pst. for følgende fartøygrupper: fiske- og fangstfartøy under 100 brutto-registertonn, passasjer- og lasteskip på mellom 100 og 499 brutto-registertonn. Gebyrene for boreplattformer økes med 18 pst., men øvrige skip slipper med 10 pst. Uten at Stortinget på skikkelig vis har drøftet prinsippene for fastsetting av gebyr, ser det ut til at en nesten samlet fiskerikomite nå stilltiende aksepterer den kostnadsorienterte gebyrpolitikken. Og dette gjør en på tross av at det tidligere var bevisst politikk å la de mest bærekraftige enheter betale en relativt større andel av de totale gebyrer enn det utgiftene med disse skulle tilsi. Det går tydelig fram av Stmeld. nr. 28 for 1980-81, der det heter på side 29: gebyrforskrift hvor de store skip betaler relativt høyere gebyrer.» En slik linje hadde det vært mulig å følge videre, slik at en kunne ha unngått den sterke belastningen en etter hvert legger på flåten av mindre båter. Vi har en bærekraftig enhet, og det er oljesektoren. Rett nok legger en på 18 pst. i forslaget for 1983, men sett i forhold til takstøkningene de seinere år, er det mer å hente innenfor denne sektoren. En skal heller ikke glemme at en nødvendig styrking av Skipskontrollen bl.a. har vært begrunnet nettopp i aktiviteten på oljesektoren. Det burde være innlysende at denne sektoren da også belastes med en større del av kostnadene enn det som blir resultatet av forslaget for 1983. Da vi tidlig i 1970-åra — i oljealderens spede begynnelse i Norge - diskuterte oljevirksomheten og dens plass i det norske samfunn, var det full enighet om at denne nye virksomheten skulle komme hele samfunnet til gode. Den nordlige landsdel har hittil fått føle en del ulemper ved at fiskefeltene er blitt innskrenket, men ellers har det vært lite positivt å hente. Nå skal altså fiskerflåten og de mindre transportskipene betale stadig høyere gebyrer, mens oljevirksomheten, der det virkelig er penger å hente, skal slippe forholdsvis billigere fra det. Det er utrolig, men det er vel et utslag av den berømte Høyre-dynamikken, som går ut på å la de små betale, mens de store får lettelser, enten det gjelder beskatning eller gebyrer. Dette gir uheldige distriktspolitiske virkninger, men det ser ikke ut til å spille noen rolle. Senterpartiets representant i komiteen er inne på det uheldige i det, men han vil ikke ta konsekvensen fullt ut I tråd med de synspunktene som jeg her har lagt fram, vil jeg fremme forslag om at fiske- og fangstfartøyer og uklassifiserte lasteskip under 100 brutto registertonn ikke får noen økning av gebyrene, mens samtlige øvrige skip belastes med 10 pst. økning. De resterende inntekter som må til for å nå gebyrinntektene på 67,2 mill. kr., hentes så inn gjennom gebyrene på kontroll av oljeboringsplattformer m.v. Jeg vil så knytte noen merknader til Norges situasjon i forbindelse med vågehvalfangsten. Regjeringen har protestert mot vedtaket i Den internasjonale hvalfangstkommisjon om en reduksjon i kvotene for fangst av vågehval i åra framover. Nå er det vel ingen som har sikre og ugjendrivelige bevis for hvorvidt vågehvalen tåler en viss beskatning eller ikke, men det er trolig at bestanden er så sterk at fangst av den er ansvarlig ressurspolitikk. En annen side av reaksjonen mot Norges beskjedne hvalfangst er bruken av «kaldharpun», men dette anser jeg for et relativt beskjedent problem, som tross alt lar seg løse teknisk. Nå har da også departementet bedt Kongsberg Våpenfabrikk om å påskynde utviklingen av en tilfredsstillende harpuntype, så den kommer nok. Det sentrale problemet er Norges handtering av saken i det internasjonale samfunn. Gjennom sin støtte til for høye kvoter av andre hvalslag for andre fangstnasjoner har vi undergravd sympatien for Norge i Hvalfangstkommisjonen, og har gjort påstanden om at vi fører en forsvarlig ressurslinje, lite troverdig. Vi blir derfor medansvarlige for fangst av hvalslag der fangsten er lite forsvarlig fordi bestandene er svake. Da hjelper det dessverre lite at vår egen fangst av vågehval antakelig kan forsvares. Det er et tankekors at Norge i sammenhenger som dette skal opptre som ressursansvarlig når det ikke har noen betydning for oss, men innta andre holdninger når vi sjøl har direkte interesser. Vår fiskerinæring er i høy grad avhengig av internasjonale fangst- og kvoteavtaler, og vi er avhengige av at andre land respekterer dem. Jeg skal ikke her og nå underkjenne Regjeringens protest i Hvalf angstkommisj onen, men jeg regner med at en vil ta seg noe bedre tid til å tenke gjennom saken før en går videre med den. Jeg legger de to forslagene som jeg har annonsert, på presidentens bord. Presidenten: Fru Kvanmo har tatt opp dei framlegg som ho har referert til. Fridtjof Frank Gundersen: Norsk fiskeripolitikk og fiskeriøkonomi er etter hvert blitt så innviklet og uoversiktlig at ikke noe vanlig menneske forstår hva som egentlig foregår. Jeg går ut fra at det er denne type fenomener det siktes til når det hevdes at næringsvirksomhet kommer inn under betryggende utvalgt kontroll og samfunnsmessig styring. Jo mindre den vanlige velger, skattyter og forbruker forstår, jo mer betryggende er det hele, i alle fall sett fra organisasjonsfolks, byråkraters og polikeres synsvinkel. Et handfast bevis for byråkratiseringen av fiskerinæringen er den ustoppelige vekst som finner sted i virksomhet som ikke er fiske, men først og fremst kontorarbeid på land. Norges Fiskeriforskningsråd. Disse virksomheter er på budsjettet ført opp med nær 300 mill. kr. I tillegg kommer utgiftene til fiskernes egne organisasjoner og salgslag og deres tungrodde og byråkratiske prosedyrer og kontrollvirksomhet. Det synes å være en klar utvikling i retning av at jo mindre avkastning fisket gir, jo mer forskes det, og jo mer utbygger man fiskeribyråkratiet på land. Statsstøtten over fiskeriavtalen er en historie for seg. Slår vi tilbake i hovedavtalen for fiskerinæringen fra 1964, vil vi se at det heter at Norges Fiskarlag kan kreve forhandlinger om støttetiltak når lønnsevnen under normale fangstforhold for godt drevne og velutstyrte fartøyer som driver helårsfiske, etter lagets oppfatning ikke står i rimelig forhold til inntektene i andre næringer. I henhold til dette har selvsagt Norges Fiskarlag hvert eneste år siden 1964 lagt frem krav om støtte til næringen. I sine krav har Fiskarlaget definert «inntektene i andre næringer» som gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Det heter også i hovedavtalen at det ved utformingen av støttetiltakene først og fremst bør legges vekt på tiltak som kan effektivisere og fremme rasjonell utvikling i fiskerinæringen. Avtalen sier videre at et formål er å gjøre fiskerinæringen økonomisk uavhengig av staten. Når det gjelder støtten til fiskeriene over fiskeriavtalen, står man i Stortinget overfor en fullstendig uoversiktelig situasjon. Forslaget for 1983 er på 500 mill. kr. Tallet fremstår som en vits. Under forhandlingene om en støtteavtale for fiskeriene for 1982 presenterte staten et første tilbud om støtte på ca. 400 mill. kr. Staten vurderte tilbudet som forsvarlig både ut fra hovedavtalens forutsetninger og gjeldende fiskeripolitikk. Til tross for denne vurdering fra statens side utviklet det hele seg som en slags auksjon der staten for å få fiskeriorganisasjonene til å tie stille måtte ut med 950 mill. kr. Når man ser på den situasjon som store deler av norsk industri gjennomlever, må det fortone seg forunderlig å sammenligne seg med en næring hvor utøverne hvert år kan presse seg til det støttebeløp de ønsker, uavhengig av departementets faglige vurderinger. Mens en vanlig industribedrift går konkurs og eierne taper sine penger, blir en tapsbringende fiskebåt utløst gjennom store offentlige midler i form av kondemneringstilskudd. Dette foregår på basis av konsesjoner tildelt av staten. Det er i sannhet en underlig regel at når staten gir konsesjon til en båt, dvs. tilbake. Og jo mer staten utbetaler i prisstøtte, jo mer tjener fiskerne, og jo mer må staten ut med i erstatning når konsesjonen skal inndras. I Stmeld. nr. 86 for 1981-82 - Revidert nasjonalbudsjett 1982. Om langtidsprogrammet 1982-85 - sies det på side 97 følgende: «Regjeringen vil ved fremtidige forhandlinger om statsstøtte til fiskerinæringen legge avgj ørende vekt på at statsstøtten skal gå til effektivisering av næringen både på sjø og land.» Til tross for denne målsettingen var det bare 5 pst. av midlene i støtteavtalen av 1982 som gikk til effektiviserings- og strukturtiltak. Man må uvilkårlig spørre seg: Hva skal det være godt for å presentere Stortinget for målsettinger som det ikke finnes politisk mot til å gjennomføre? I den samme stortingsmelding kan vi lese følgende: «Innen fiskeflåten og fiskeforedlingsindustrien er det overkapasitet i forhold til de tradisjonelle ressursene og anvendelsene av råstoffet. Dette er dels et resultat av svikt i de viktigste fiskeresssursene. De betydelige overføringene til næringen med sikte på å sikre utøvernes inntekt, har etter hvert fått et omfang og en form som har medvirket til å opprettholde denne overkapasiteten.» Hva kan vi så slutte av denne uttalelsen fra departementet? — Jo, at det er blitt så lukrativt å drive fiske, som uten statsstøtte ville være totalt ulønnsomt, at det er problematisk å få fiskerne til å slutte å fiske. Den pris som fiskerne forlanger for å slutte å fiske fisk som ikke finnes, blir derfor så urimelig høy at staten har problemer med å kjøpe dem ut av gullgruben. Til tross for at departementet er vel vitende om denne situasjon, er det likevel villig til å kjøpe seg politisk fred med fiskeriorganisasjonene ved å tilby dem 950 mill. kr., til tross for at departementet bare finner 400 mill. kr. forsvarlig — dvs. et overbud fra statens side på 500 mill. kr., eller 25 000 kr. pr. fisker. Igjen må man spørre: Hva er vitsen med å presentere Stortinget for formuftige målsettinger og vurderinger når det ikke finnes mot til å gjennomføre dem? Kanskje det hele er ment som en ansvarsfraskrivelse fra departementets side overfor et storting som jo har det med å strø om seg med andres penger? En fremtidsrettet fiskeripolitikk innebærer at næringen på ny må gjøres lønnsom uten statlige subsidier. Det kan bare skje dersom kapasiteten når det gjelder både fiske, foredling og — fremfor alt — byråkrati, reduseres slik at den tilsvarer et markedsmessig behov. hensikt å sikre at fiskerinæringen skal kunne klare seg uten offentlig støtte. I virkeligheten har denne støtten gjort det mulig å bygge opp overkapasitet både på sjø og land. Statsstøtten har hindret en tilpasning til markedets behov, og man har fått en gjennomregulert mistilpasset næring på slep. Jeg kan ikke se noe i det fremlagte budsjett som gir håp om en bedring. Når ressurssituasjonen blir dårlig, drivstoffutgiftene øker og markedsprisene stagnerer, er den naturlige konklusjon at man må redusere fisket. De statlige støttemidler brukes tvert imot fortsatt til å forhindre en slik markedstilpasning. Det innebærer at vi stadig må leve med dette uløste problemet i en situasjon da vi burde sette inn krefter og ressurser på nye oppgåver som har livets rett. Endelig vil jeg vise til beregninger som er foretatt ved Chr. Michelsens Institutt som viser at en nedbygd, ressurstilpasset sildenæring kan klare seg uten statsstøtte. Ifølge beregningene vil en økonomisk tilpasset sildenæring medføre en reduksjon av sysselsettingen på ca. 700 eller 18 pst. Jeg fremsetter til slutt på vegne av Fremskrittspartiets gruppe en del forslag som jeg herved legger på presidentens bord. Arnljot Norwich hadde her overtatt presidentplassen. Presidenten: Hr. Gundersen har satt frem de forslag han nevnte. Mons Espelid: Fiskerinæringa strir framleis med eit grunnleggjande problem knytt til ressursgrunnlaget. Det er liten grunn til å tru at dette problemet kan løysast i dei næraste åra, sjølv om dei siste forskingsrapportane seier at ressursgrunnlaget i norske fiskeri er i ferd med å betre seg langsamt. Det er difor naudsynt å leggje opp til ein langsiktig strategi med dette som utgangspunkt, samstundes som ein tryggjer sysselsettinga i flåten og fiskeindustrien på kort sikt. I eit langsiktig perspektiv må ein leggje særleg vekt på å sikre kystflåten, som må rustast opp og fornyast. Vi må og vere viljuge til å nytte arbeidsgjevaravgift, momskompensasjonsordningar og investeringsavgifta som verkemiddel for å styrkje næringa. Venstre tok i finansdebatten opp framlegg om å frita alle verksemder, også innafor fiskeria, for arbeidsgjevaravgift for dei 5 første arbeidsplassane. I første omgang sette venstre av 200 mill. kr. til dette føremålet. Det er ingen tvil om at dette forslaget ville lette tilhøva for fiskarflåten monaleg. Spesielt ville det kome kystfiskarflåten til gode. For utviklinga dei næraste åra er naturlegvis budsjettet vi i dag handsamar, eit viktig instrument. Budsjettet må bli eit verkemiddel som meir enn noka anna hjelper næringa i ei vanskeleg tid. Dersom ein ønskjer å halde oppe busettinga og sysselsettinga i Kyst- Norge, må det satsast frå det offentlege si side. Tidlegare år har Venstre stått saman med Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti om desse måla. Eg trur nok at Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet framleis har det same synet, men innstillinga frå komiteen syner at desse måla i liten grad blir følgde opp med praktiske åtgjerder. Vi har fått ein ny sysselsettingsnedgang i fiskeria, og nedgangen i folketalet i fiskerikommunane har auka dei siste åra. Ved å gå med på det budsjettet som i dag ligg føre, må Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet ta på seg sin del av ansvaret for at denne nedgangen kjem til å halde fram. I samband med finansinnstillinga stødde Venstre Arbeidarpartiet sitt framlegg om ein auke i Fiskarbanken si utlånsramme med 50 mill. kr. Dette framlegget fall diverre under handsaminga i Stortinget. Pengane skulle etter Venstre si meining først og fremst nyttast til å sikre tre føremål: for det første ei prioritering av kystflåten, dernest til å tryggje rekrutteringa til næringa og endeleg til å gje lån til reiskap og anna utstyr. Det syner seg ofte at ungdom har problem med å etablere seg som fiskarar på grunn av at dei ikkje får realisert prosjekt i mangel av eigenkapital. Venstre gjekk i finansdebatten også inn for at det ikkje skulle skje renteauke i statsbankane i 1983. I samband med dette stør vi mindretalet i komiteen, som set av 20 mill. kr. til dekning av rentetap på innvilga lån, kap. 2414, post 74. Heile komiteen har gått inn for å gje løyvingar slik at arbeidet med Havforskningsinstituttet kan startast i 1983. Dette er ei naudsynt endring på budsjettet, som vil gjere det mogleg for instituttet å arbeide under nokolunde normale tilhøve. Venstre stør framlegget til fleirtalet i komiteen om å løyve 4,5 mill. kr. under kap. 1020, post 30. Det har og kome til usemje i komiteen i spørsmålet om utbygginga av eit nytt Finotro-anlegg i Vardø kommune. Venstre vil i dette spørsmålet slutte seg til framlegget frå medlemene frå Arbeidarpartiet, som utgjer mindretalet i komiteen, om å løyve pengar til nybygg for Finotro A/S. Det må vere ein føresetnad for nyanlegget at det gamle Finotroanlegget i Vardø blir nedlagt, slik at det ikkje blir auka overkapasitet. Eit av hovudargumenta frå fleirtalet i komiteen fell difor bort. Eit nytt anlegg vil også høgje graden av foredling, slik at produkta betre kan konkurrere både på marknaden i Norge og i utlandet. Olje/fisk-fondet vart oppretta for ein viss grad å kunne dempa ulempene for fiskarane på grunn av oljeverksemda som går føre seg på fiskefelta. Eit samrøystes storting stod bak opprettinga av fondet. Avtalen var at fondet skulle tilførast 35 mill. kr. kvart år. Denne avtalen har Regjeringa med støtte frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti no gått bort frå, og ein reduserer fondet. Grunngjevinga er at midlane frå i fjor og i år enno ikkje er brukte opp. Dette er ei grunngjeving som bryt med dei føresetnadene som låg til grunn då ein oppretta fondet. Etter Venstre sitt syn var dette eit fond som skulle byggjast opp over tid slik at fondet kunne kome til nytte i framtida når ulemper som ein i dag ikkje har oversyn over, kjem til syne. Sidan den gong har oljeverksemda vorte trappa vesentleg opp, og vi står framfor endå sterkare opptrapping. Det er difor kortsynt å redusere fondet med 25 mill. kr. i 1983. Venstre stør difor framlegget frå Arbeidarpartiet om at avtalen frå tidlegare skal haldast oppe, og vi går inn for å løyve 25. mill. kr. ekstra til olje/fisk-fondet. Det er i dag eit stort behov for nye hamner langs kysten. For å makte denne utbygginga må ein halde oppe talet på sysselsette i hamnetenesta. Dette har ikkje skjedd. Saman med den reelle nedgangen som Regjeringa gjer framlegg om, vil dette føre til nedgang i innsatsen for å byggje fleire hamner. Venstre kan ikkje godta denne utviklinga og vil røyste saman med Arbeidarpartiet om å løyve 20 mill. kr. ekstra på kap. 1064, Havnetjenesten. Under kap. 1066, Lostjenesten, vil Venstre og stø Arbeidarpartiet sitt framlegg. Det same gjeld under kap. 1005, Beredskapstiltak, og kap. 842, Velferdstjenesten for handelsflåten. I tillegg til dette vil Venstre setje fram ein del eigne framlegg i samband med handsaminga av Fiskeridepartementet sitt budsjett: «1. Kap. 1010, Fiskeridirektoratet, post 11, ny underpost 10, vert ført opp med 1 mill. kr. for å stø ekstraordinære marknadstiltak i utlandet for norsk fisk. 2. Kap. 1012, oppsyn, kapitlet vert auka med 1. mill. kr., særleg med sikte på å styrke Lofotoppsynet, Møreoppsynet og Finnmarkoppsynet. 3. Kap. 1021, drift av forskningsfartøya, post 70, til særlege tiltak med sikte på fiskeslag som ein kan nytte i kystfiske, vert auka med 1 mill. kr. 4. Kap. 1050, post 70, redningsselskapa, vert auka med 2 mill. kr. — post 72, pkt. 6, fremjing av fiskeriomsetning, vert auka med kr. 180 000 — post 72, punkt 8, vernetiltak vert auka med kr. 150 000.» Presidenten: Hr. Espelid har satt fram de forslag han seiv refererte. Mary Eide: Ved å lese innstillingen kan en få inntrykk av at situasjonen innen skipsfart og fiskeri til dels er vanskelig. Jeg har likevel tro på at disse næringer har muligheter til å utvikle seg til livskraftige næringer i framtida. Det er tegn som tyder på at vi kan vente en viss bedring innenfor fiskeriene. Når det gjelder skipsfarten, vet vi alle at forholdene kan skifte meget raskt. Jeg synes det er gledelig at en samlet komite foreslår en påplussing på bevilgningen til velferdsaktiviteter for fiskerne, slik at aktiviteten kan opprettholdes seiv om en tar inflasjonen i betraktning. Gledelig er det derimot ikke at Regjeringen foreslår bevilgningen til ambulerende sikkerhetskurs for fiskere strøket. Denne bevilgningen var i fjor på vel 4 mill. kr. Vi vet at arbeidsplassene i fiskeflåten er utsatt for en særlig høy sikkerhetsrisiko. Vi vet også at fiskerne seiv og deres organisasjoner er sterkt opptatt av å bidra til å minske denne risikoen. Etter min mening er det et klart offentlig ansvar å sørge for kurstilbud på dette området. De ambulerende kurs som hittil har vært drevet som en forsøksordning, har fylt et lenge følt behov, og har gjort det mulig for fiskere langs hele kysten å benytte seg av dem, nettopp fordi de har oppsøkt sentrale områder i de forskjellige fiskermiljøer. Jeg vil også peke på at både Norges Fiskarlag og Fiskebåtredernes Forbund har gitt uttrykk for betydningen av disse kursene. Det synes meg komplett übegripelig at Regjeringen nå går inn for å stoppe kursene. Tvert om burde det bevilges mer til slik sikkerhetsopplæring, og ordningen bør gjøres permanent. Vel, dette får være nok om sikkerhetsopplæring. Bevilgninger på dette området hører inn under kirke- og undervisningskomiteen, og det er å håpe at denne komiteen i sin budsjettbehandling vil sørge for å rette opp den forsømmelse Regjeringen har begått på dette området i sin iver etter å redusere offentlige utgifter. Så til et annet sorgens kapittel, nemlig sjøfolks kultur- og fritidstilbud, eller «velferd», som det populært kalles. betydelig redusert over de siste to år. Reduksjonen fra 1981 til i år er anslått til ca. 4,5 mill. kr. Dette er kraftig kost i forhold til et totalt utgiftsbudsjett på 53,5 mill. kr. I tillegg kommer lønns- og prisstigninger innenlands og ikke minst utenlands. Det er viktig å merke seg at Velferdstjenesten har betydelige utgifter til lønninger, husleie, drift av stasjoner m.v. i utlandet. Følgen av denne utvikling blir at en stadig større del av utgiftsbudsjettet går til lønninger og drift og vedlikehold av stasjoner og utstyr, mens antallet kroner til de egentlige velferdstiltak for sjøfolk stadig blir mindre. Som om ikke dette var nok, har departementet foreslått en nominell økning i utgiftsbudsjettet for 1983 med ca. 600 000 kr. eller ca. 1 pst. Det skal ikke store fantasien til for å trekke den konklusjon at dette innebærer en kraftig reduksjon av velferdstilbudene. For å holde budsjettet innenfor rammen sier departementet i Stprp. nr. 1 for 1982 — 83: «Antall stillingshjemler er foreslått redusert med 4 vakante stillinger som administrasjonssekretærer ved velferdsstasjoner i utlandet.» I klar tale betyr dette at Velferdstjenesten får fire medarbeidere færre å klare seg med ved utestasjoner i 1983. Men dette er ikke den fulle og hele sannhet. Departementet har i brev av 2. november 1982 til komiteen opplyst at det beløp som er ført opp under lønnsutgifter, kap. 842, post 1, ikke dekker de oppførte stillingshjemler. En del stillinger vil derfor måtte holdes übesatt i 1983. Velferdstjenesten har etter at saken er behandlet i Velferdsstyret, foreslått å inndra hele 10 stillinger i utlandet for å oppnå de nødvendige innsparinger. Departementet har til dette svart at det ikke bør foretas vesentlige endringer av bemanningen ved utestasj onene før konsekvensene av en slik omlegging er vurdert. En må ha lov til å undre seg over departementets måte å gå fram på i denne saken. Først vil man inndra fire stillinger i utlandet. Så oppdager man at dette ikke er tilstrekkelig og begynner drøftelser om ytterligere dramatiske innsparinger etter at budsjettet er framlagt Det må være tillått å spørre hvorfor departementet ikke har omtalt disse nedskjæringene i sin helhet i budsjettproposisjonen. Det kunne umulig være ukjent for departementet hvilke konsekvenser departementets eget forslag på dette området ville få. Eller er departementets framgangsmåte et bevisst forsøk på å føre Stortinget bak lyset? Jeg håper at statsråden kan gi et fyldestgjørende svar på disse spørsmål. Vel, dette ble mye misnøye på en gang. Men dessverre er det ikke slutt med dette. Jeg vil vise til at en samlet komite i Budsjett-innst. S. nr. 10 for 1981-82 henstilte til departementet ikke å foreta omfattende omlegginger av velferdsarbeidet før den da pågående utredning om sjøfolks velferd var vurdert. Utredningen ble avgitt til handelsminister Skauge i januar i år, jfr. NOU 1981:44. Jeg er kjent med at utredningen har vært på høring, og at høringsfristen for lengst er ute. Hittil har vi imidlertid ikke sett noen vurderinger fra departementets side i denne saken. Det synes derfor underlig at departementet systematisk bygger Velferdstjenesten ned før en slik vurdering foreligger, og det vitner om liten respekt for Stortingets nevnte henstilling. I det budsjett som Regjeringen har lagt fram, vil statens bidrag til velferdsarbeidet for sjøfolk bli vesentlig mindre enn det har vært tidligere. Sjøfolkene må betale tre ganger så mye i avgift, og tilbudet blir dårligere! Jeg synes ikke dette rimer særlig godt med det siktemål som Regjeringen seiv har trukket opp i proposisjonen, nemlig at sjøfolk så langt det er mulig skal gis «de samme kultur- og fritidsgoder som folk i land». Her ser vi et godt eksempel på at det er nok av store ord fra Regjeringen uten at den er villig til å følge dem opp med nødvendige bevilgninger. Riktignok har seiv den borgerlige fraksjonen i komiteen innsett at Regjeringens budsjettforslag er for snaut. Den klatting som fraksjonen har foretatt, monner imidlertid lite. Arbeiderpartiet har derimot tatt konsekvensene av den situasjon som har oppstått og foreslår bevilgningene under kap. 842, Velferdstjenesten for handelsflåten, økt med til sammen 6 mill. kr. fordelt med 4 mill. kr. på post 11, Varer og tjenester, og 2 mill. kr. på post 21, underposten for avistjeneste. Ved en slik påplussing vil det i hvert fall være mulig å opprettholde Velferdstjenesten på et anstendig nivå. Så noen ord om de kapitler jeg er saksordfører for: Arbeidet med sikkerheten til sjøs har i alle år vært omfattet med stor interesse fra Stortingets side. Dette er naturlig, idet vi alle er interessert i å utvikle gode og trygge arbeidsplasser. Mye er gjort på dette området, men nye oppgåver vil alltid dukke opp som følge av den tekniske utvikling. Det er derfor nødvendig å opprettholde et teknisk apparat som gjør det mulig for myndighetene å følge opp denne utviklingen og fastsette rammer for sikkerhet og arbeidsmiljø til sjøs. Sjøfartsdirektoratet har drevet og driver på dette området. Med de bevilgninger som er foreslått, vil dette arbeidet kunne videreføres på en tilfredsstillende måte. Departementet omtaler i proposisjonen omorganiseringen av Skipskontrollen og fremmer forslag om endring av plasseringen av distriktskontorene i de to nordligste distriktene i forhold til det som ble godkjent under behandlingen av Stmeld. nr. 52 for 1980-81. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på denne saken nå, men vil bare peke på at en samlet komite har funnet det riktig at den legges fram som egen sak. Jeg forutsetter at departementet i så fall gir en fyldigere begrunnelse for sitt forslag enn den som er gitt i Stprp. nr. 1. Så over til kap. 1066, Lostjenesten. Jeg har tidligere vært inne på den nåværende regjerings manglende respekt for og vilje til å følge opp, Stortingets intensjoner. Det er likevel sjelden — heldigvis, får jeg si — at det kommer til uttrykk så klart som i dette tilfellet. Det er ikke hyggelig å måtte ordlegge seg så sterkt som Arbeiderpartiets fraksjon har sett seg nødt til når det gjelder spørsmålet om lostjenesten i Skudefjord-området. Forholdet er at det så sent som under fjorårets budsjettbehandling ble vedtatt av et enstemmig storting — og jeg understreker enstemmig — å bevilge 500 000 kr. til bygging av nytt losvakthus på Kvitsøy. Til tross for dette signaliserer departementet i proposisjonen at det vil gå inn for en organisering av lostjenesten i Skudefjorden som innebærer at losstasjonene på Utsira og Kvitsøy nedlegges, og at de midler som ble bevilget i fjor, overføres til Kvitsøy kommune og avsettes til et såkalt kombibygg. Dette bygget skal etter det jeg har fått opplyst, inneholde lokaler for forskjellige sosiale servicefunksjoner, men det er helt på det rene at det ikke skal inneholde losstasjon. Jeg må få spørre: Er det ingen grenser for Regjeringens arroganse overfor Stortinget? Jeg kan ikke se at det foreligger en eneste ny opplysning i saken som skulle berettige til en helomvending i forhold til Stortingets vedtak i fjor, og det er vitterlig det samme storting som i fjor vedtok at det skulle bygges losvakthus på Kvitsøy, som sitter her også i år. Jeg mener derfor det er berettiget å rette kritikk mot Regjeringens handlemåte i denne saken, og jeg må be statsråden vise respekt for våre demokratiske og parlamentariske spilleregler og for framtida handle i pakt med Stortingets vedtak. Arbeiderpartiets fraksjon i komiteen har derfor tatt opp forslag om å bevilge 500 000 kr. i tillegg til de 500 000 kr. losvakthus på Kvitsøy, og forutsetter at byggingen blir igangsatt snarest. La meg så til slutt få uttrykke min forundring over det standpunkt mellompartiene i komiteen har tatt i denne saken. Disse har nå gjort helomvending og sluttet seg til Høyres syn. I fjor het det fra Senterpartiets og Kristelig Folkepartis side at de støttet opprettholdelse av losstasjonene på Kvitsøy og Utsira, ikke minst ut fra en distriktspolitisk vurdering. Vi aner alle konturene av Høyres såkalte distriktspolitikk i denne saken. Seiv om det borgerlige flertallet i komiteen uttrykker seg i generelle og uklare vendinger og sier at samtlige losstasj oner i området må trekkes inn i vurderingen, vet vi at Regjeringen allerede i proposisjonen har gitt uttrykk for det syn at losstasjonene på Kvitsøy og Utsira bør nedlegges. Politikere har lett for å snakke om distriktsutbygging og om å opprettholde bosettingen langs kysten. La oss ikke bare snakke om det, men vise det i handling, helst med konkrete tiltak. I Fiskeridepartementets budsjett for neste år er det avsatt 33,8 mill. kr. til Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning. Dette vil dekke 60 pst. av NSSRs godkjente driftsbudsjett. Etter budsjettforslaget vil selskapet ha 34 skøyter i drift neste år. Spørsmålet om NSSRs framtidige virksomhet og finansiering har vært drøftet i flere møter mellom selskapet og departementet. NSSR har seiv foretatt en studie og analyse av driften i årene framover. Dette arbeidet er nå til behandling i Fiskeridepartementet. Det er besluttet av NSSR at redningsskøyta «Karine Moe» på Ona i Møre og Romsdal fylke skal kuttes ut. Jeg må få lov til å gi uttrykk for min bekymring for den rasjonalisering av sikkerheten langs kysten som både Losvesenet, Fyrvesenet og Redningsselskapet foretar. Mindre og mindre blir overlatt til den menneskelige faktor, mer og mer til automatikken. I et vedtak sier fylkestinget i Møre og Romsdal at de ser med uro på den reduksjon av anfallet redningsskøyter som foregår, med de sikkerhetsmessige følger dette kan få. Fylkestinget ber om at redningstjenesten blir holdt på et ansvarlig nivå. Jeg vil personlig legge stor vekt på den tryggheten skøyta «Karine Moe» gir den enkelte øyboer. Alt som blir tatt fra et øysamfunn, gjør øysamfunnet sårbart. tilknytning til Norges Fiskarlag. Det er nå enstemmig vedtatt på landsmøtet at kvinneorganisasjonen heretter skal hete Norges Fiskarkvinnelag, og jeg må få lov til fra Stortingets talerstol å takke fiskerkvinnene i det ganske land for det arbeid de har utført for norsk fiskerinæring og fortsatt vil utføre i sin nye organisasj onsf orm. Peter Angelsen (fra salen): President! Får jeg lov å imøtegå en åpenbart feilaktig påstand i representantens innlegg? Presidenten: Hvis det er for å rette opp en åpenbar misforståelse, vil presidenten gi tillatelse til det. Peter Angelsen (fra salen): Jeg vet ikke om det er en misforståelse eller om det er mangel på vilje til forståelse, men det er en åpenbar feil i hennes påstand. Presidenten: Presidenten foreslår da at hr. Angelsen tegner seg på talerlisten. Steinar Eriksen: Komiteen har i sine generelle merknader innledet med å si at ressursgrunnlaget i norske fiskerier er i ferd med å bedre seg. Som vanlig dekker en slik generell merknad over betydelige variasjoner. Det ventes meget svak rekruttering til den norskarktiske torskestammen i de nærmeste årene fremover. Det har også i år vært mindre fisk enn normalt utenfor Øst-Finnmark. Likevel må det være grunnlag for å si at ressursknapphet i enda mindre grad enn tidligere er fiskerinæringens hovedproblem. Sterke kostnadsøkninger er ikke et problem fiskerinæringen er alene om. Men denne næringen er kanskje rammet hardere enn de fleste andre næringer, og denne næringen har kanskje mer enn andre tradisjonelle næringer fått føle ulempene med oljevirksomheten. Det er betegnende at vedlikeholdsutgiftene for fiskeflåten, herunder verkstedsregninger, viser sterkest stigning. Økningen i drivstoffprisene er også blitt en tung belastning for fiskeflåten. Den stigende dollarkursen har påført fiskerne flere hundre millioner kroner årlig i økte driftsutgifter. Dette kompenseres i liten grad av økte dollarinntekter på eksport av fisk, da bare en mindre del av denne eksporten blir betalt i dollar. De anstrengelser Regjeringen og de tre samarbeidspartiene nå gjør for å begrense prisstigningen og for å bedre konkurranseevnen, er også et viktig bidrag for å bedre fiskerinæringens lønnsomhet. tillitsmenn har reist sterk kritikk mot myndighetene for at de ikke vil imøtekomme alle ønsker og krav. Det kan være berettiget å diskutere om prioriteringen har vært riktig, men det vitner om liten forståelse når man krever aktiv innsats mot pris- og kostnadsstigningen, samtidig som man nekter å innse at stramme offentlige budsjetter også må ramme egen sektor. De moderate innstramminger i de offentlige utgiftene som nå gjennomføres, vil bare i liten grad berøre statens muligheter til å overføre offentlige midler til fiskerinæringen. Men offentlige midler kan ikke beskytte næringen mot de strukturelle endringer som næringen må igjennom. Jeg har med forundring lest et vedtak fra siste landsmøte i Norges Fiskarlag hvor det bl.a. fremgår at: «Hovedavtalen på en langt klarere måte enn i dag, må bli en inntekts/lønnsomhetsavtale for fiskerne. Det å sikre fiskerne økonomisk må, på en vesentlig mer forpliktende måte enn i dag, bli fiskeriavtalens klart viktigste målsetting.» Jeg vil for det første minne om at hovedavtalen gir Norges Fiskarlag enerett til å forhandle med myndighetene om den årlige støtte til næringen, og at laget forhandler på vegne av hele næringen. Når økonomisk sikring av fiskerne nå skal være den klart viktigste forutsetning, forsøker man å fri seg fra sine forpliktelser og løpe fra det ansvar man har påtatt seg som statens eneste avtalepartner i hovedavtalen. Jeg vil for det andre minne om at hovedavtalen er en effektiviseringsavtale. Det er en avtale for å løse fiskerinæringens problemer, ikke en avtale for å skyve problemene foran seg. Jeg vil henstille til Norges Fiskarlag og de berørte departementer å bidra til at hovedavtalens formål etterleves, og gjerne bedre enn i de foregående år. En større del av støttemidlene må gå til omstilling og effektivisering dersom næringen skal bidra til å trygge bosettingen langs kysten. Svikten i de tradisjonelle markeder for norske fiskeprodukter forsterker behovet for omstilling. Voldnes-utvalgets innstilling om bedre utnyttelse av marine ressurser viser at vi også på kort sikt har store muligheter til å øke avkastningen i norsk fiskerinæring. Utvalgets jordnære og målrettede arbeid bør videreføres. Jeg ber departementet snarest vurdere mulighetene for å iverksette de statlige tiltak som utvalget peker på, herunder opprettelse av et nytt fond for fornyelse av norsk fiskerinæring. Bedre utnyttelse av våre maritime ressurser vil kreve mange tiltak. vil være å legge forholdene til rette for å sikre foredlingsindustrien førsteklasses råstoff. I dag blir kravene til behandling av råstoffet i altfor stor grad bestemt av fiskernes situasjon. I fremtiden må foredlingsbedriftenes krav til råstoffet være utgangspunktet for regelverket og håndteringen av det. Dette innebærer bl.a. at fiskefartøy og fiskemetoder må tilpasses krav til behandling av fangsten og ikke omvendt. Bedre muligheter for nedkjøling eller frysing av fangsten om bord i fiskefartøyene er sentralt i denne sammenheng. Installasjon av fryseanlegg og fryselagre om bord i havfiskefartøyer vil også være til fordel for fiskerne. Det innebærer muligheter for høyere pris for fangsten, bedre driftsøkonomi ved at fangstturene kan gjøres lengre, og muligheter for å delta i flere fiskerier. Etter hvert som fiskeflåtens frysekapasitet utbygges, vil fiskeindustribedriftene i stadig mindre grad finne et driftsgrunnlag i frysing og beskjeden bearbeidelse av råstoffet. Dette trenger ikke å bli fiskeindustriens undergang, men det er en nødvendig spore til omstilling og videreutvikling. En annen forutsetning for bedre utnyttelse av de maritime ressursene er det at eventuelle reguleringer gjennomføres på en måte som sikrer råstoff tilførsel gjennom hele året. I fiskerier med store sesonger må det gjennomføres former for regulering som kutter toppene av sesongene. For industrien og dens ansatte er det avgj ørende å ha stabile tilførsler. Noe lavere kvantum i toppsesongene kan også være til fordel for helårsfiskerne ved at andre yrkesutøvere finner det mindre interessant å kombinere sitt hovedyrke med fiske. En tredje forutsetning for omstilling og høyere bearbeidelse av råstoffet er at bedriftene sikres en rimelig andel av den verdiskapning som vil følge med nye metoder og produkter. Som det nå er, kan salgslagene ved bruk av råfiskloven overføre hele gevinsten til fiskerne. Det er urimelig å vente at foredlingsbedriftene vil legge betydelig innsats i omstilling så lenge de ikke har innflytelse på råstoffprisene. Representantskapet i Norges Råfisklag har nå vedtatt at laget skal utrede en omlegging av prisfastsettelsen mot bruk av auksjoner der dette er praktisk gjennomførbart. Dette er et prisverdig initiativ som både Fiskeridepartementet og produsentorganisasj onene bør følge opp. Komiteen har i sine generelle merknader understreket betydningen av effektiv markedsføring, og bedt departementet medvirke til at nødvendige midler blir kanalisert til dette formål. også være en forutsetning for omstilling og mer variert produksjon. Men effektiv markedsføring vil være mer enn dette. Det vil også være nødvendig for myndighetene å legge forholdene til rette for bedre organisering av markedsføringen, herunder eksporten. Fiskeindustrien må gis samme arbeidsvilkår som andre eksportnæringer, og samarbeidsorganene på eksportsiden må etableres på frivillig grunnlag. Verken spredning av eksporten på et stort antall eksportører eller sentralisering til én lovbeskyttet eksportør vil være fornuftig anvendelse av ressursene. Den liberalisering av frossenfisk- og konsumloddeeksporten som er gjennomført i år, er skritt i riktig retning. Departementet bør og vurdere om gamle og stivnede eksportordninger innenfor andre deler av næringen bør oppheves. Jeg tenker ikke minst på tilfeller fra den siste tiden, hvor nyetablerte eksportbedrifter nærmest automatisk nektes eksportrett. Siden årets budsjett ble fremlagt, har Arbeiderpartiets fiskeripolitikere brukt mye tid på å svartmale fiskerinæringens situasjon. Budsjettet var en provokasjon mot fiskeriinteressene, var en av påstandene. Det er lite saklig grunnlag for en slik sterk påstand. Fiskeridepartementets budsjett er lite berørt av de moderate innstrammingene som nå gjennomføres. Det er ingen slankekur som blir vedtatt i dag. Man kan fortsatt spise hva man vil, men man må passe på vekten. En annen ting er at departementet i for mange år har vært i en for lav vektklasse. I hovedsak viser dette tilbake til Arbeiderpartiets sparepolitikk overfor dette departementet. Da prognosene pekte opp mot det blå og de andre departementene la på seg med rekordfart, ble Fiskeridepartementet satt i en klasse for seg seiv. Det er overraskende at Arbeiderpartiet i opposisjon har rikelig med penger å drysse over Fiskeridepartementet. Men det er jo ikke bare i denne saken at Arbeiderpartiet i opposisjon er uenig med seg seiv i regjeringsposisjon. Jeg viser som eksempel til kap. 1060, Kystadministrasjonen, i denne innstilling vi behandler i dag. Arbeiderpartiet ønsker nå å gi Stortinget anledning til å omgjøre et vedtak helt i samsvar med tidligere fiskeriminister Eivind Bolles forslag. Når det gjelder Kystverkets 5. distriktskontor, er flyttingen av administrasjonen fra Tromsø til Honningsvåg fullført, og arbeid pågår for i løpet av to-tre år å flytte resten av avdelingen. Det fremgår av ledende arbeiderpartiaviser at hensikten med dette overraskende utspillet er helt eller delvis å flytte 5. distriktskontor tilbake til Tromsø. praktiske og distriktspolitiske argumenter begrunnet flyttingen til Honningsvåg. Men det forundrer meg og mange andre at finnmarksrepresentanten Oddvar Majala også går inn for dette. Det må være grunn til å spørre representanten Majala om han, som i særlig grad skal ivareta finnmarksfiskernes og Finnmarkskystens interesser, mener at han ivaretar disse interessene ved reservasjonsløst å støtte dette forslaget. Hadde det ikke i dette tilfellet vært riktig å sette fylkets interesser foran partiets interesser? Arbeiderpartiets representanter har i sine særmerknader om rettledningstjenesten understreket behovet for å styrke denne. Det er full enighet om dette i komiteen. Men det er vanskelig å følge Arbeiderpartiets argumentasjon når det videre heter at det mest nærliggende behov er å styrke rettledningen overfor oppdrettsnæringen. Det er jo nettopp dette som gjøres i det foreliggende budsjett. Det opprettes sju nye stillinger som oppdrettskonsulenter ved fiskerisjefkontorene f ra Rogaland til Troms. En lang særmerknad om dette i år må i beste fall kalles smør på flesk. Norges Fiskeredskapsimport har det ikke lett om dagen. Markedet krymper, salget stagnerer og ledelsen sliter med å tilpasse bedriften til situasjonen. Dette er ingen ukjent situasjon i næringslivet akkurat nå. Men Norges Fiskeredskapsimport har et bedre utgangspunkt enn de aller fleste. Bedriften har gått med betydelig overskudd, anleggsmidlene er nedskrevet, og bedriften har en bokført egenkapital på mer enn 25 mill. kr. Dette gir en egenkapitalprosent på vel 40. Det tilsvarende tallet for den gjennomsnittlige norske industribedrift var ved utgangen av 1981 ca. 17. Ved nedbygging av lagrene til et nivå i samsvar med nåværende redskapsbehov kan bedriften utføre alle pålagte oppgåver — også beredskapslagring — uten tilførsel av ny kapital. Ved siden av monopolets økonomiske forhold viser Arbeiderpartiet til beredskapsmessige behov. Jeg må si at argumentet er syltynt. Da monopolet ble opprettet, var knappe og usikre tilførsler et problem. Men i dag, når verden flommer over av varer — også kunstfibre - på leting etter kjøpere, holder ikke et slikt argument. Det er vel heller ikke ukjent for Arbeiderpartiet at norskproduserte fibre delvis kan erstatte importerte materialer. — Seiv om Arbeiderpartiet i opposisjon nærmest flyter over av penger, burde partiet ha annet å bruke dem til enn karameller til politiske kjæledegger. Arbeiderpartiet burde gjøre som folk flest — de burde forsøke å glemme sine feil. tross av Fiskeridepartementets fraråding gikk partiet inn for å pålegge Finotro å bygge nytt fiskeindustrianlegg på Svartnes. Snart to år er gått siden dette vedtaket. Ettertiden har vist at daværende fiskeriminister Eivind Bolle og det borgerlige mindretall hadde rett. Det var, er og vil de nærmeste årene ikke bli behov for en Finotro-bedrift på Svartnes. Fiskeindustrien i Vardø arbeider tungt. Stikkordet er råstoffmangel med derav følgende lav kapasitetsutnyttelse og dårlig økonomi. I ressursanalysen for kommunen påpekes at et nytt Finotro-anlegg på Svartnes vil påføre den gjenværende fiskeindustri i byen et samlet årlig underskudd på 4—6 mill. kr. Det prosjekterte anlegget på Svartnes skaffer ikke nye arbeidsplasser i kommunen. Derimot vil det gjøre mange arbeidsplasser overflødige. Hvis industrietableringen på Svartnes skal bli til gagn for kommunen, må det være en forutsetning at etableringen tilfører kommunen ny virksomhet — ikke undergraver eksisterende. Det kan umulig være riktig å bruke nærmere 50 mill. kr. på Svartnes for å slå halvparten av industrien på øya konkurs. Komiteens inns/ Iling er bare et nei til Finotro-prosjektet. Seiv om kommunen har ansvaret for utviklingen på Svartnes, må sentrale myndigheter fortsatt bidra til gjennomføring av nødvendige grunnlagsinvesteringer. Bevilgningene til havna må fortsette på nåværende nivå inntil planlagte havnearbeider er fullført. Allmenningskai må bygges. Vardø mangler havn — ikke fiskeindustri. Havna på Svartnes vil styrke byen. Når havna er ferdig, vil serviceanlegg og andre etableringer følge etter. Da kan byen gradvis utbygges over Bussesundet, noe investeringene i havna og tunnelen var ment å bidra til. Osmund Faremo hadde her teke over presidentplassen. Oddvar J. Majala (fra salen): Jeg ber om ordet til en åpenbar misforståelse. Presidenten: Hr. Majala får ordet for å oppklare ei openberr mistyding. Oddvar J. Majala: Jeg takker representanten Eriksen for at han gjorde meg oppmerksom på den åpenbare misforståelse som eksisterer på Finnmarkskysten, at man har tenkt å flytte administrasjonen av 5. distrikt tilbake fra Honningsvåg til Tromsø. Det er overhodet ikke snakk om det. Det det er spørsmål om, er å følge opp og se på de vurderinger som de lokale avdelinger kommer med. vurderingen, og da er det vel rimelig at Stortinget ber om å få se på det. Steinar Eriksen: Kystverket eller Fiskeridepartementet har overhodet ikke sett noen grunn til at man skulle sende denne saken til Stortinget en gang til. Vedtaket er klart og tydelig. Departementet kan gjennomføre flytting fra Tromsø til Honningsvåg i tråd med vedtaket. Presidenten: Med dette er mistydinga oppklara. Hans Frette: Vi har i dag til behandling Budsjett-innst. S. nr. 10 for 1982-83. Under kap. 1066, Lostjenesten, har komiteen delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder å følge opp et enstemmig stortingsvedtak under budsjettbehandlingen i fjor, da Stortinget bevilget 500 000 kr. til bygging av et nytt losvakthus på Kvitsøy. Det var med stor forbauselse en ble kjent med at Regjeringen i budsjettforslaget for 1983 ikke følger opp et vedtak som Stortinget enstemmig fattet den 24. november 1981, etter at regjeringsforslaget var nedstemt med 64 mot 37 stemmer. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti hadde i komiteen gitt sin fulle tilslutning til at losstasj onene på Utsira og Kvitsøy skulle opprettholdes, og at det i første omgang skulle gis bevilgning til Utsira og deretter til Kvitsøy. Dette forslaget fikk 22 stemmer. Ved den endelige votering ble det da enstemmig vedtatt at man i første omgang skulle gå til bygging av nytt losvakthus på Kvitsøy. For meg virker det som Regjeringen her ikke har vist vilje til å følge opp dette vedtaket. Og det spørsmål en må ha lov til å stille, er: Blir ikke de vanlige spilleregler og behandlingsmåter fulgt? En må og kunne reise spørsmål om Regjeringen i denne for Kvitsøy kommune så viktige sak fullstendig overser Stortingets vedtak. Jeg slutter meg fullt ut til den kritikk som mindretallet i sjøfarts- og fiskerikomiteen retter mot Regjeringen for at en ikke har satt i gang arbeidet med å bygge nytt losvakthus på Kvitsøy. Det er til dags dato ikke kommet fram nye momenter som skulle tilsi at Stortinget burde gjøre om sitt tidligere vedtak — heller det motsatte. Flere av losene i dette området mener at seiv om en rasjonalisering skal finne sted, må losstasjonen på Kvitsøy kunne opprettholdes. Dette er nokså viktig i en sak som denne, og det burde ha vært tatt med når Regjeringen her legger opp til en ny vurdering av hele lossaken i Skudefjord-området. godt til. Men jeg sitter igjen med en følelse av at i denne saken er lokalpolitikerne, fylkespolitikerne og Stortingets flertall kommet på kant med departementet. For meg virker det også nokså rart at flertallet i komiteen er kommet med denne innstillingen, hvor en går fra sitt standpunkt for et år siden, nemlig at det skulle bevilges penger til nytt losvakthus på Kvitsøy — ut fra ønske om på fritt grunnlag å vurdere losspørsmålet i Skudefjordområdet på nytt. Dette spørsmålet var oppe, og alle argumenter som talte mot Kvitsøy, var framme under budsjettbehandlingen i fjor høst. Ikke noe argument fikk flertallsoppslutning. Derfor fattet Stortinget sitt enstemmige vedtak. Jeg vil tillate meg å sitere fra debatten i fjor høst. Min fylkeskollega Sverre Mauritzen, Høyre, sa følgende: «Å flytte bevilgningen over fra Kvitsøy til Utsira er nok dessverre egnet til å skape indre strid mellom kommuner som egentlig er i samme båt. Er det et flertall i dette storting for en avsetning, finner jeg det rimelig at denne går til Kvitsøy, og jeg henviser i denne forbindelse til Harlem Brundtland-regj eringens begrunnelse.» I samme debatten sa Ole Gabriel Ueland, senterpartirepresentant fra Rogaland: «Som eg nemnde tidlegare, ser det ut til å vera fleirtal i Stortinget for at lostenesta både på Kvitsøy og Utsira skal haldast oppe i framtida. Eg vil peika på kor uheldig det er for desse lokalsamfunna at slike viktige spørsmål står uløyste år etter år, og torer be om at statsråden vil gå god for at også den nye leiinga i Fiskeridepartementet legg avgjerande vekt på distriktsomsyn og difor vil oppretthalda ei effektiv losteneste både på Utsira og på Kvitsøy også i åra frametter.» Etter disse sitater burde det ikke finnes argumenter for å gå imot mindretallets innstilling om å følge opp det tidligere vedtak og bevilge 500 000 kr. også på 1983-budsjettet. Jeg vil understreke at for Kvitsøy kommune og samfunnet der ute er dette en stor sak, seiv om det kanskje ikke er det for Stortinget. Kommunen har i mange år ventet på en avgjørelse, og avgjørelsen ble tatt under budsjettbehandlingen i fjor. Men så opplever Kvitsøy at vedtaket ikke blir fulgt opp i 1983-budsjettet. Da kan en med rette spørre hvor troverdigheten blir av. Jeg vil på det sterkeste anbefale mindretallets forslag, som bygger på fjorårets enstemmige vedtak om oppføring av nytt losvakthus på Kvitsøy. Til slutt noen ord om tilbud til fiskehermetikkindustrien. Norway Foods Ltd. A/S har nå sterkt redusert sin virksomhet. Stortinget gikk inn med støttetiltak for å berge denne viktige industrigren — en industri med klar distriktsprofil som har representert et sysselsettingstilbud i utkantdistrikter. Dette var gode og trygge arbeidsplasser som vertskommunene såtte stor pris på. Det er vanskelig å forstå at denne type hermetikkindustri ikke skulle være liv laga. Vi har råstoffet utenfor vår stuedør. Det burde gjennom et godt samarbeid mellom NNN, bedriftsledelsen og kommunene kunne finnes fram til en løsning, slik at disse arbeidsplassene ikke går tapt. Dersom departementet her viser vilje, er jeg ikke i tvil om at en vil komme fram til en positiv løsning til beste for alle parter, for bedriften, for de ansatte og for de kommunene som blir så sterkt berørt av denne innskrenkningen. Statsråd Thor Listau: Fiskeridepartementets budsjettforslag for 1983 er basert på en nøktern vurdering av hva som er mulig innenfor de stramme økonomiske rammer som nå er blitt nødvendig. Det er et stramt budsjettforslag departementet har lagt fram, men det vil likevel gi grunnlag for opprettholdelse av aktiviteten omtrent på samme nivå som i inneværende år. Under programrådet saltvannsfiskeriene er det riktignok en nedgang i bevilgningsforslaget for 1983 på vel 36 pst. i forhold til bevilgningen for 1982. Dette skyldes hovedsakelig tre forhold av mer bokføringsmessig karakter. For det første er fiskeriavtalen i tråd med tidligere praksis ført opp med 500 mill. kr., mens det for 1982 er bevilget nærmere 1 milliard kr. Som kjent forhandles det nå med Norges Fiskarlag om støtte for 1983, og når disse forhandlingene er avsluttet, vil en komme tilbake til bevilgmngens størrelse. En annen årsak til nedgangen er at låneordningen under kap. 1015 nå er overført til Statens Fiskarbank, og bevilgning under dette kapittel bortfaller dermed. Videre er det for 1983 ikke ført opp bevilgning til rentedekning for stønads og 2. prioritetslån i Statens Fiskarbank, idet banken seiv vil kunne dekke disse utgiftene av det driftsoverskudd banken får som følge av den generelle renteforhøyelsen i statsbankene. Dersom man holder de her nevnte forhold utenfor, viser budsjettforslaget for 1983 en økning på nesten 7 pst. fra 1982. Dette er noe mer enn økningen fra 1981 til 1982. 5,3 pst. fra 1982 til 1983. Til sammenligning kan nevnes at økningen fra 1981 til 1982 var på 1,5 pst. Fiskeridepartementets budsjett er i hovedsak et driftsbudsjett, og det er derfor begrensede muligheter for innsparinger. Målet må imidlertid være å gjennomføre oppgåvene så effektivt som mulig, slik at man sikrer en rasjonell utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Departementet vil legge stor vekt på dette, og i den grad ressurser kan frigjøres gjennom effektivisering og rasjonalisering, vil de kunne brukes til nye og påtrengende oppgåver. I budsjettforslaget for 1983 har en ved en viss omprioritering og rasjonalisering klart å få til en styrking av bevilgningene til forskning og utvikling. På dette området er det en reell økning fra 1982 til 1983. Jeg vil her nevne: nytt havforskningsfartøy, styrking av bunnfiskavdelingen ved Havforskningsinstituttet og en sterk økning av bevilgningen til Norges Fiskeriforskningsråd. Dette siste vil bl.a. sikre en realisering av nybygget til FTFI i Tromsø. Situasjonen i fiskerinæringen gjør det nødvendig med en viss omlegging og tilpassing innenfor næringen. I den forbindelse vil forskning og utvikling spille en sentral rolle. Departementet har derfor bevisst forsøkt å prioritere dette arbeidet. De endringer som flertallet i komiteen har foreslått, innebærer en forsterket innsats på dette området, og jeg oppfatter det som en tilslutning til den prioritering departementet har gjort. Komiteen har i sine generelle merknader pekt på en del positive trekk når det gjelder utviklingen i ressursgrunnlaget. Jeg er enig i de synspunkter komiteen her gir uttrykk for, men jeg må likevel understreke at situasjonen fortsatt er bekymringsfull når det gjelder den norsk-arktiske torsken. Det vil derfor bli nødvendig med strenge reguleringer i dette fisket til neste år. Reguleringstiltakene har vært grundig dørftet med næringens organisasjoner, og de vil bli fastsatt i løpet av kort tid. Komiteen er videre bekymret over vedtaket i Den internasjonale hvalfangstkommisjon om totalfredning av hval og over EF-kommisjonens forslag om importforbud for selskinn. Det er beklagelig at internasjonale miljøverngrupper på et sterkt følelsesmessig grunnlag har klart å påvirke betydelige nasjoner til å legge hindringer i veien for norsk sel- og hvalfangst. Det er beklagelig fordi det her er snakk om ressurser som på ingen måte er truet, og som betyr svært mye for bosetting og arbeidsplasser på kysten. Regjeringens syn at Norge fortsatt må kunne drive sel- og hvalfangst sålenge det er biologisk grunnlag for det, og basert på tilrådinger fra internasjonale vitenskapelige organer. Når det gjelder hvalfangsten, har Norge som kjent protestert mot vedtaket i Den internasjonale hvalf angstkommisj onen om stans i all hvalfangst fra 1986. Fram til dette tidspunktet vil norske myndigheter arbeide aktivt for å prøve å komme fram til forståelse med vernelandene og da i første rekke USA. Det vil også bli satset sterkt på å komme fram til alternative avlivningsmetoder, og forskningen på dette området vil bli intensivert. Norske myndigheter har det siste årene hatt flere møter med representanter for EFlandene hvor det er redegjort for det norske syn når det gjelder selfangsten. Statssekretær Grønnevet vil i løpet av denne måneden foreta en reise til de mest aktuelle land i EF for på nytt å legge fram det norske syn før endelig vedtak blir truffet. I denne uken besøker han Frankrike og Danmark, og senere skal han besøke andre land. Vi må ennå håpe at det er mulig å komme fram til en løsning av dette viktige spørsmål. I budsjettforslaget for 1983 foreslo Regjeringen en utsettelse med byggingen av et nytt bygg for Havforskningsinstituttet i Bergen. Dette skjedde ut fra en vurdering av statens samlede bygge- og anleggsvirksomhet i 1983 og for å hindre et press i denne sektor som kunne virke prisdrivende. Komiteens flertall har nå foreslått en bevilgning på 4,5 mill. kr. til dette bygget. Det betyr at byggingen nå kan starte opp, og bygget kan da stå ferdig ved årsskiftet 1984 — 85. Det er et klart behov for mer plass ved Havforskningsinstituttet, og det nye bygget vil derfor bidra til å bedre arbeidsforholdene og til en styrking av forskningen på dette området. Byggingen av et nytt bygg for FTFI i Tromsø er allerede startet opp, og dette bygget vil forhåpentligvis kunne stå ferdig i første halvår av 1984. Det vil bety en styrking av den teknologiske forskningen, noe som er av stor betydning for den videre utvikling i næringen. En arbeidsgruppe som har vurdert FTFIs plass innenfor fiskeriforskningen, har nylig avgitt sin innstilling. Den vil nå bli sendt ut på høring, og når høringsuttalelsene foreligger, kan det bli aktuelt å legge saken fram for Stortinget i en egen melding. Det vil da være naturlig å gi den oversikt over fiskeriforskningen som komiteen ber om i innstillingen. for Finotro på Svartnes. Dette standpunkt er basert på en samlet vurdering av alle sider ved saken. Regjeringen har imidlertid lagt vekt på at det i dagens ressurssituasjon og med de kostnadene et slikt anlegg vil medføre, ikke er tilrådelig å bygge et nytt anlegg på Svartnes. Et slikt anlegg vil dessuten ikke skape flere arbeidsplasser i fiskeindustrien i Vardø, men kan derimot føre til strukturendringer som kan bidra til å forsterke problemene for den øvrige fiskeindustri i området. Det må også tas hensyn til de store grunnlagsinvesteringer som er nødvendige på Svartnes. Nødvendige havneutbedringer vil f.eks. måtte gå på bekostning av andre prioriterte havneanlegg i Finnmark. Dette kan Regjeringen ikke tilrå. I en vanskelig økonomisk situasjon er det nødvendig med en streng prioritering av offentlige midler. I den nåværende situasjon vil det ikke være riktig å satse så mye midler som det her er snakk om, på et enkelt anlegg. Arbeidsforholdene for de ansatte ved Finotros anlegg i Vardø er ikke tilfredsstillende. De utbedringer som er gjort etter brannen, tilfredsstiller ikke de krav som i dag må stilles til et fiskeindustrianlegg. Disse problemene må imidlertid kunne løses ved at Finotro gjennom de ordinære virkemidlene enten søker å ruste opp sitt nåværende anlegg eller innleder et samarbeid med andre fiskeindustribedrifter i Vardø. Den løsning man velger, må vurderes ut fra hva som tjener Finotro og fiskeindustrien i Vardø for øvrig. Komiteens flertall har sluttet seg til departementets syn, mens mindretallet, Arbeiderpartiets medlemmer, foreslår en bevilgning på 5 mill. kr. Dette må bety at mindretallet vil gå inn for å bygge et nytt anlegg for Finotro på Svartnes. Mindretallet tar imidlertid ikke den fulle konsekvens av dette standpunkt. 5 mill. kr. er på langt nær tilstrekkelig til å starte bygging av et slikt anlegg, og dessuten vil det være behov for betydelige midler til grunnlagsinvesteringer. Dette har ikke mindretallet anvist dekning for. Jeg oppfatter derfor mindretallets forslag mer som en politisk markering enn som et realistisk alternativ til Regjeringens standpunkt. Komiteen har i sin innstilling uttrykt bekymring for de vanskeligheter som Norway Foods A/S for tiden er inne i. Det er ingen hemmelighet at situasjonen i Norway Foods for tiden er vanskelig. Vanskelighetene skyldes flere forhold, men jeg skal nevne to. For det første har ikke selskapet klart å ordne den langsiktige fiansiering som var forutsatt ved dets stiftelse. Dernest har produksjonen av sardiner vært langt større enn det har vært salgsmuligheter for. funnet det nødvendig å permittere de ansatte. Det har i lengre tid vært en meget uklar situasjon i selskapet, men det er nå foretatt et skifte i ledelsen, og det arbeides med en konsolidering. For å sikre selskapets fremtid vil det være behov for en sterk innsats i markedsføring av sardiner. Dette vil kreve et økonomisk løft som selskapet i dag ikke kan klare. Selskapet har derfor søkt Fiskeridepartementet om en lånegaranti på 60 mill. kr. og et markedsføringsbidrag på 17,7 mill. kr. Søknaden er nå under behandling i departementet, men det er en rekke forhold som må avklares nærmere før departementet kan ta stilling i saken. Komiteen vil imidlertid på en egnet måte bli holdt orientert om den videre utvikling. Når det gjelder Olje/fisk-fondet, viser jeg til budsjettproposisjonen hvor det fremgår at det med den foreslåtte bevilgning vil være tilstrekkelig med midler i fondet til å sikre normal aktivitet i 1983. I en økonomisk vanskelig situasjon kan det ikke være riktig å benytte knappe offentlige midler til å bygge opp store fond. Det viktigste må være å sikre at fondet kan opprettholde normal aktivitet innenfor det området det skal dekke. Det vil Regjeringens forslag medføre. Komiteens flertall har sluttet seg til departementets syn om at det nåværende stasjonsmønster for lostjenesten i Skudefjord-området gir grunnlag for en rasjonalisering. I dag er det syv losstasjoner i området, og det er betydelig rasjonaliseringsgevinst å hente ved en reduksjon i antall stasjoner. Som kjent dekkes utgiftene ved lostjenesten gjennom avgifter på skipsfarten, og myndighetene har et klart ansvar for at skipsfarten ikke blir påført unødig høye kostnader. Jeg oppfatter flertallets merknader som et klarsignal for departementet til å arbeide videre med rasjonaliseringsplanene i dette område. I det videre arbeid vil det selvsagt bli lagt vekt på å ivareta de distriktspolitiske hensyn som komiteen har pekt på. Fiskeridepartementet vil i denne saken stå i nært samarbeid med Kommunaldepartementet. Mindretallet i komiteen, Arbeiderpartiets medlemmer, har i innstillingen rettet kritikk mot Regjeringen fordi den ikke har satt i gang arbeidet med bygging av et nytt losvakthus på Kvitsøy. Til det vil jeg bemerke følgende: Den vedtatte bevilgning på 500 000 kr. var ikke tilstrekkelig til å kunne starte byggingen. For at bygget skulle kunne realiseres, måtte det fremmes forslag om ytterligere bevilgning i 1983. Før Regjeringen ville fremme et slikt forslag, fant en det riktig å foreta en ny vurdering av hele saken. I den forbindelse har kommunalministeren og jeg foretatt en befåring i området og drøftet saken med de berørte kommuner og med losene. Regjeringen ville svikte sin oppgave hvis den ikke foretok en grundig vurdering av alle sider ved en sak før man fremmet forslag om bevilgning. Saken er imidlertid nå lagt fram for Stortinget, og jeg kan ikke se at den behandlingsmåte som Regjeringen har valgt, er noen desavuering av Stortinget. Arbeiderpartiets kritikk kommer også i et noe underlig lys når man ser flertallsinnstillingen fra komiteen i denne sak. Hr. president, jeg har en del andre spørsmål som jeg gjerne ville kommentere, men jeg skal få lov å komme tilbake i et senere innlegg. Roger Gudmundseth: Representanten Eian sa i sitt innlegg at det tidligere hadde vært vanskelig å få Arbeiderpartiet med på endringer, og så trekker representanten den konklusjon at det er med undring han nå konstaterer at Arbeiderpartiet plutselig har 80 mill. kr. til disposisjon. Samtidig sier representanten Eian at Arbeiderpartiet i alle år har redusert Fiskeridepartementets budsjetter. Disse påstander er mildest uttrykt feilaktige. Arbeiderpartiets alternative forslag baserer seg vesentlig på Stortingets tidligere forpliktelser overfor bla. Olje/fisk-fondet og rentestøtten. Arbeiderpartiet har ikke gitt vekk i overkant av 1 milliard kr. i skattelettelser. Vi ønsker å disponere disse midlene til bl.a. fiskerinæringen. Heller ikke har Arbeiderpartiet som siktemål å nedbygge fiskerinæringen, noe som vil skje fordi flertallets forslag ikke kompenserer for prisstigningen alene. Ellers har jeg tillått meg å gå tilbake til 1978, og i gjennomsnitt har Arbeiderpartiets budsjettforslag hatt en sterkere økning på Fiskeridepartementets budsjetter, eksklusiv fiskeriavtalen, enn den det legges opp til ved dette budsjettet. Det er Fiskeridepartementets budsjett som skaper rammene for de betingelser som fiskeriene skal arbeide under i det kommende år. En vesentlig post på departementets budsjett er selvsagt fiskeriavtalen som inngås mellom Fiskarlaget og myndighetene. Ja, tall kan framstilles på forskjellig vis, avhengig av hvilke forutsetninger man legger til grunn for tallene, jfr. statsrådens innlegg nylig. Jamført med de forhåndsavsatte midler, også i budsjettet for 1982 inklusiv fiskeriavtalen, har departementets budsjettkapitler vedrørende fiskeriene en økning på 2,5 pst. i 1983. øk(Gudmundseth) ningen på 3,4 pst. Dette er i en tid da ressurssvikten varsler strengere reguleringer og ytterligere begrensninger pålagt fiskerne i deres utøvelse av sitt yrke. Selvsagt er jeg klar over at forhandlingene om fiskeriavtalen for 1983 gjenstår. Det skal bli interessant å se om myndighetene gjennom fiskeriavtalen er villige til å rette opp noen av de åpenbare skjevheter som vil oppstå ved det framlagte budsjett. Jeg finner imidlertid grunn til å advare mot at man skjærer ned på faste budsjettposter for siden å bruke disse som forhandlingselementer ved fastsettelse av fiskeriavtalen. Olje/fisk-fondet er for 1983 ytterligere beskåret og står nå oppført med 10 mill. kr. Da Stortinget i sin tid opprettet Olje/fisk-fondet, inngikk man et forpliktende løfte om årlige avsetninger på 35 mill. kr. til dette fondet. Flertallets begrunnelse for nedskj æringen i 1983 er den samme som i 1982, nemlig at fondet etter flertallets vurdering disponerer tilstrekkelige midler. Jeg må på det sterkeste ta avstand fra en slik vurdering. Statuttene for Olje/fisk-fondet er omfattende, og de var ment å peke mot framtidsrettede tiltak. Fondet må således tilføres midler både for mindre og større oppdrag. Det ligger da i sakens natur at fondet må gis anledning til å opparbeide fondsmidler som er av en slik størrelse at virkelig langsiktige og kostnadskrevende prosjekter kan få bistand. Det er dirkete galt dersom Stortinget gjennom budsjettbehandlingen oppfordrer fondsstyret til å sørge for at fondet er i null til enhver tid for dermed å kunne få tilført nye midler. Olje/ fisk-fondet er ikke for Arbeiderpartiet noen hellig ku, som uttrykt av komiteens formann, men vi ser det som et spørsmål om Stortingets forts åtte troverdighet. Når det gjelder ressursutviklingen for de forskjellige fiskearter, peker en samlet komite på at ressursgrunnlaget langsomt bedrer seg. De strenge reguleringer som nå i flere år har vært gjort gjeldende for sildestammen og loddeforekomstene, synes spesielt å vise resultater. Dette betyr ikke at reguleringer kan oppheves, men at man i samarbeid med fiskernes organisasjoner har en kontinuerlig overvaking av fiskebestandene og setter reguleringene inn på en slik måte at de kan gi et langsiktig økende utbytte. Dette er også i fullt samsvar med de uttalelser og vedtak som nylig er fattet av landsmøtet i Norges Fiskarlag. Det er således ikke noen motsetninger mellom fiskernes organisasjoner og myndighetene om at reguleringen må iverksettes. Imidlertid synes ikke enigheten alltid å være til stede når det dreier seg om hvilken type reguleringer som skal iverksettes. utbytte av reguleringene, må gjennomføre disse på en slik måte at yrkesutøverne positivt medvirker til å overholde dem. Reguleringene må av denne grunn gjennomføres på en slik måte at det skapes forståelse og samarbeidsvilje hos yrkesutøverne. For mange fartøyer og redskapsgrupper, ja, også sett ut fra geografiske forhold, vil seiv beskjedne reguleringsinngrep skape problemer med hensyn til om fartøyet — ut fra økonomiske vurderinger for fartøy og mannskap — kan fortsette fisket. I slike tilfeller må man være villig til også å drøfte økonomiske kompensasjoner i overgangsperioder, slik at yrkesutøverne ikke forsvinner under oppbyggingen av ressursene — eller man må være villig til å gjøre unntak fra vedtatte reguleringer for begrensede områder. Det er grunn til uro når man ser den dominerende innflytelse enkelte miljøverngrupper har fått på flere nasjoners holdning til beskatning av sel- og hvalartene. Arbeidet med å fremme internasjonal forståelse for at en forsvarlig totalforvaltning av havets ressurser også er klart betinget av en rimelig beskatning av sel- og hvalbestandene, må derfor intensiveres. Det er allerede klart påvist at disse arter sterkt beskatter andre ressurser i havet, og forskning på dette området må derfor intensiveres slik at man skaper klar dokumentasjon for nødvendigheten av også å beskatte sel- og hvalartene. Når det gjelder utbygging av fiskerihavner, er det bemerkelsesverdig at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ikke støtter Arbeiderpartiets forslag om økte ressurser på dette felt. Det er nettopp disse partier som i tidligere år alltid har foreslått økninger. Arbeiderpartiets forslag innebærer at aktivitetsnivået kan opprettholdes, og at oppsigelse av folk kan unngås. Det kunne vært flertall for å avsette nødvendige midler for å holde aktiviteten, men Senterpartiet og Kristelig Folkeparti løper fra dette ansvaret. Derimot slutter de seg til proposisjonens siktemål og konklusjoner. I proposisjonen kommer det klart til uttrykk at bemanningen i havnesektoren ønskes redusert. Dog sies det at reduseringen skal skje ved naturlig avgang. Det må være slik å forstå at mellompartiene allerede ved budsjettbehandlingen er klar over at det ikke foreligger tilstrekkelige midler til å opprettholde det aktivitetsnivå en nå har. Dette sier jeg ut fra det faktum at flertallet allerede i innstillingen forutsetter at departementet kommer tilbake med forslag om nye bevilgninger dersom det i budsjettåret skulle oppstå behov for slike bevilgninger. Forhandlinger i Stortinget nr. 53. 1982. 16. nov. — Bev. på statsbudsj. for 1983 vedk. Handelsdep. og Fiskeridep. har gjort helomvending og nå godtar en nedbygging av bemanningen i havnetjenesten, som allerede er nedbygd til et nivå som skaper problemer med å holde nødvendige arbeidslag intakt. Så noen ord om de budsjettkapitler som jeg er komiteansvarlig for. Når det gjelder beredskapstiltak for statens fiskeredskapsimport, har komiteen også ved denne budsjettbehandling delt seg. Arbeiderpartiets representanter mener fortsatt at statens fiskeredskapsimport er et viktig redskap for myndighetene til å skape sikre, kvalitets- og prisriktige varer til fiskerne. Jeg er vel vitende om at man for tiden kan foreta billigimport av redskaper, men ser dette som en klar konkurranseinnsats overfor den utsatte redskapsproduksjonen vi har i Norge. Arbeidsplassene innenfor denne produksjonen er for tiden i alvorlig fare. Redskapsimporten må derfor ikke alene ha som siktemål å tilstrebe et riktig beredskap, men også være regulerende overfor import av ferdigvarer på en slik måte at norsk redskapsproduksjon kan ivaretas. Ut fra de varebeholdninger som for tiden er til stede i statens fiskeredskapsimport, mener Arbeiderpartiets medlemmer at beredskapssituasjonen er tilfredsstillende. Etter de informasjoner som er gitt, tilsier imidlertid likviditetssituasjonen i fiskeredskapsimporten en redusering av varelagrene. En slik reduksjon, som vil kunne føre til en beredskapsperiode på under 9 måneder, vil ikke være ønskelig, og derfor har Arbeiderpartiet fremmet forslag om å sikre og styrke driftsgrunnlaget ved en økning av årets budsjett med 2 mill. kr. Informasj onene er gitt av Norges Fiskeredskapsimport seiv, og jeg har ikke — som representanten Steinar Eriksen — funnet det riktig at stortingsrepresentanter skal overprøve de regnskapsmessige vurderinger. Når det gjelder kystadministrasjonen, budsjettkapitlene 1060 og 4060, er det grunn til å peke på en finansieringsendring i forbindelse med istjenesten for Oslofjorden og Skagerrakkysten. Tidligere har denne tjenesten vært finansiert gjennom avgifter kanalisert ved Isfondet. Fra 1. september 1982 er det gjennomført nye gebyrsatser, som også skal dekke 100 pst. av istjenesten. Det tidligere benyttede isfond kan således awikles. Etter budsjettåret 1982 kan påregnes at Isfondet vil ha en restkapital i størrelsesorden 1,5 — 2 mill. kr. I brev fra Fiskeridepartementet 1. november 1982 har departementet meddelt at det har til hensikt innen utgangen av 1982 å føre over til statskassen de midler som er innestående på Isfondet. arbeidsområdet som var tilsiktet ved oppkreving av avgifter til fondet. Når det gjelder fyrtjenesten, budsjettkap. 1065, har komiteen ikke spesielle merknader. Imidlertid framgår det av proposisjonen at man har til behandling en utredning om samfunnets behov for bemannede fyrstasjoner. Det framgår av denne utredningen at man gjennom rasjonalisering kan spare inn ca. 90 stillinger i fyrtjenesten — altså gjennom ytterligere automatisering. Det meddeles imidlertid i samme proposisjon at saken vil bli forelagt Stortinget i forbindelse med framlegging av statsbudsjettet for 1984. Av denne grunn har komiteen ikke funnet det hensiktsmessig på det nåværende tidspunkt å komme nærmere inn på dette spørsmål, men vil komme tilbake til saken ved framleggingen for Stortinget av statsbudsjettet for 1984. Avslutningsvis må også jeg tillate meg å si noen ord om det omtalte kystvakthuset på Kvitsøy. Det tjener ikke tillitsforholdet mellom storting og regjering at man opplever slik behandling av sakene. Jeg har alltid oppfattet det slik at budsjettvedtak fattet av Stortinget ikke bare er retningsgivende for departementene, men at de er bindende. Seiv om de i budsjettåret 1982 bevilgede midler er overførbare, er det etter min oppfatning å snu saken helt på hodet når man omklassifiserer bruken av midlene fra losvakthus på Kvitsøy til et kombibygg. Uansett hvilket mønster man i framtiden vil legge på lostjenesten i Skudefjord-området, vil lostjenesten neppe kunne gjøre seg nytte av det omtalte kombibygget. Jeg vil igjen vise til Arbeiderpartiets uttalte oppfatning i budsjettinnstillingen, nemlig at opprettholdelse av Kvitsøy som losstasjon ikke vil være til hinder for en framtidig rasjonalisering av Losvesenet i angjeldende område. Representanten Angelsen sa i sitt innlegg at han støttet tanken om å ivareta hensynet til mannskapene på «Johan Hjort», men at dette ikke måtte skje til fortrengsel for de mannskapene som det leide fartøyet allerede har ansatt. Ja, det er en from tanke, men forholdet er at det er staten som har ansettelsesansvaret for dem som har hatt sin tjeneste på forskningsfartøyet «Johan Hjort». Selvfølgelig har Stortinget et samlet ansvar for sysselsettingen i dette land, men i tillegg har Staten ansettelsesansvaret overfor dem som har vært ansatt på forskningsfartøyet. Jeg syns derfor det i denne sammenheng er en vesensforskjell mellom dette og det leide fartøy. Jan Mikkelsen: La meg innledningsvis snakke litt om kap. Handelsdepartementets budsjett, nemlig Velferdstjenesten for handelsflåten. Den virksomhet som velferden utfører for sjøfolk og nordmenn bosatt i utlandet, har alltid høstet anerkjennelse både i og utenfor Stortinget. Siktemålet med Velferdstjenesten for handelsflåten er som kjent å gi sjøfolk, så langt det er mulig, de samme kultur- og fritidsgoder som folk i land. Tjenesten skal komme til gode både de som arbeider på norske skip i innen- og utenriksfart, de som har sitt virke på de flyttbare boreplattformer, og ellers alle som arbeider ute i nasjonens tjeneste. Velferdstjenesten for handelsflåten er en omfattende virksomhet. Pr. 31.12. 1981 hadde velferden 135 fast organiserte stillinger samt 50 stillinger som stedlig engasjerte ved velferdsstasj onene. Velferdstiltakene spenner over et vidt spekter, som video- og lydbåndtjeneste, avis- og bibliotektjeneste, studie- og idrettstjeneste, for bare å nevne noen av de mange feiter. I Stmeld. nr. 22 for 1982-83 om velferdsvirksomheten for sjøfolk i 1980 og 1981 pekes det bl.a. på at utsendelse av ferske aviser har beholdt sin posisjon som et av de mest populære tiltak for sjøfolkene. I forslaget til bevilgning vedrørende avistjenesten er det oppført nominelt det samme som for inneværende år. Tatt i betraktning prisstigning på aviser samt økte fraktutgifter innebærer forslaget reduksjon i antall aviser som sendes ut neste år. Under henvisning til det som tidligere er sagt om betydningen av avistilbud til sjøfolkene, foreslår flertallet i komiteen at kap. 842, underpost 21.4, økes med 450 000 kr. Det er for 1983 ikke ført opp midler til redigering av Norsk Radiopresse på Utenriksdepartementets budsjett. En samlet komite vurderer Radiopressen som et viktig velferdstiltak for nordmenn i utlandet, og spesielt for sjøfolkene. Komiteen foreslår derfor — for øvrig i forståelse med departementet — at det bevilges 250 000 kr. til dette formål for 1983. Ut fra den store betydning vi må tillegge det arbeid som drives gjennom Velferdstjenesten, både på det sosiale og sikkerhetsmessige område, var det nok ønskelig med et noe større beløp på dette budsjettkapittel. De strenge økonomiske rammer vi for tiden arbeider innenfor, tillater imidlertid ikke det. Derfor er det nå spesielt viktig å vurdere hensiktsmessigheten av Velferdstjenestens tradisjonelle oppgåver og arbeidsmåter. Skipsfarten har i de senere år gjennomgått betydelige strukturendringer. Den fremtidige velferdsteneste må tilpasses disse nye forhold, som bl.a. omfatter kortere tid under land og kortere seilingsperioder. I 1979 nedsatte departementet et utvalg som har utredet sjøfolks velferdsforhold — NOU 1981:44. Denne utredning er nå ute til høring hos de berørte parter. Jeg forutsetter at det ide vurderinger departementet og Velferdstjenesten foretar når resultatet av horingen foreligger, vil bli lagt vesentlig vekt på å tilpasse denne virksomhet best mulig til de totale ressurser som kan ventes tilført Velferdstjenesten i de kommende år. Siktemålet må fortsatt være at velferdstilbudet til våre sjøfolk best mulig kan nå opp til den sosiale utvikling på land. Så noen kommentarer til Fiskeridepartementets budsjett. Jeg vil her opp holde meg litt ved kap. 1053, Tiltak for fiskehermetikkindustrien. Budsjettkapitlet er nytt og er en følge av det tilsagn som Stortinget gav om rentestøtte i forbindelse med statens medvirkning ved opprettelse av Norway Foods A/S. Norway Foods er i dag i store økonomiske vanskeligheter. Storparten av arbeidsstokken er enten oppsagt, permittert eller har fått varsel om permittering. Det som gjør det ekstra bekymringsfullt, er at dette er arbeidsplasser som i stor utstrekning er lokalisert i distrikter hvor det er mangel på alternative arbeidsplasser. Det rammer også fylker som fra før har en vanskelig arbeidssituasjon. Hordland fylke f.eks., som fra før ligger på toppen når det gjelder arbeidsledighet, har flere av fabrikkene i Norway Foods A/S innenfor sine grenser. En annen ting som også må nevnes, er de ringvirkninger vanskelighetene innenfor Norway Foods A/S får for den del av fiskerflåten som driver brislingfiske. Hvis sardinindustrien stopper opp, blir det vanskelig å utnytte den verdifulle ressurs som brislingen representerer. Nå kan det saktens innvendes at det manglet ikke på kritiske røster ved opprettelsen av Norway Foods A/S. Det er nå engang slik at det ikke alltid er gitt at man ved å slå sammen bedrifter som går mindre bra, vil få en stor bedrift som går så mye bedre. Imidlertid får vi la det ligge nå og heller konsentrere innsatsen om hvilke tiltak som må treffes for å opprettholde en fremtidig sardinindustri her i landet. Dette la også Stortinget vekt på ved opprettelsen av Norway Foods A/S, ut fra både distriktspolitiske og fiskeripolitiske grunner. De samme grunner er så avgjort til stede også i dag. Det er derfor ønskelig at Regjeringen følger den videre utvikling nøye, og at Stortinget holdes løpende orientert om hva som skjer innenfor Norway Foods. Til slutt litt om kap. 1020, post 30, Nybygg til Havforskingsinstituttet i Bergen. bygge- og eiendomsdirektorat beregnet til 21 mill. kr. Tidligere er bevilget 8,5 mill. kr. Havforskingsinstituttet i Bergen har i lang tid slitt med alvorlige plassproblemer. En rekke løsninger når det gjelder tomt til nybygget, har vært vurdert, og et stort forhåndsarbeid er nedlagt for å sikre den helt nødvendige utvidelse ved instituttet. En har funnet fram til en tomt anbefalt både av havforskningen og av Bergen kommune. Planleggingen av nybygget er nå kommet så langt at byggearbeidet kan settes i gang i 1983. Jeg er derfor glad for at flertallet i komiteen går inn for at det under dette kapittel, Nybygg til Havforskningsinstituttet, blir bevilget 4,5 mill. kr. Ut fra den store betydning forskningen har når det gjelder å kartlegge våre ressurser i havet, er det mitt håp at arbeidet med nybygget nå kan gå kontinuerlig slik at det ikke skal gå så altfor lang tid før våre havforskere kan få det alburom de trenger. Jakob Aano: Eg vil nøya meg med å ta opp ei sak i denne debatten, nemleg lostenesta i Skudefj ord-området. Ein del av oss Jiar ut frå distriktsomsyn i mange år kjempa for å bevara og utvikla losstasjonane på Utsira og Kvitsøy. Vi var klår over at det kanskje ville kosta ein del ekstra å halda oppe i alle fall stasjonen på Utsira. Men vi meinte i det lengste at dette måtte vegast opp mot kostnaden for heile samfunnet om næringsgrunnlaget for eit heilt bygdesamfunn vart rive bort, noko ein har hatt grunn til å frykte i alle fall når det gjeld Utsira. Men sjølvsagt er det her grenser for kor langt distriktsargumentet kan gjelda. Og når no heile fiskerinemnda ikkje ser ut til å argumentera så sterkt lenger for Utsira som losstasjon, i alle fall ikkje som noko meir enn ein daglosingsstasjon, er det vel ikkje noko anna å gjera enn å akseptera det. Men eg er slett ikkje overtydd av departementets argumentasjon når det gjeld Kvitsøy. Derfor er eg glad for at departementet ikkje får støtte i sitt framlegg om å leggja ned både Utsira og Kvitsøy straks, men at fleirtalet i nemnda seier at det nok er naudsynt med rasjonalisering av lostenesta i området, men at ein må dra alle losstasjonar i området inn i vurderinga før ein tek endeleg avgjerd. Og då spørst det om ikkje Kvitsøy vil visa seg å stå sterkast både ut frå rasjonaliseringssynstad og ut frå ei langsiktig økonomisk vurdering, ved sida av det opplagde distriktspolitiske argumentet. For vil ein ei verkeleg rasjonalisering, kan ein faktisk samla seg om ein sentralstasjon på Kvitsøy, slik statslos Sigurd Thomassen skriv i brev av 4. november 1982 til Stavanger Aftenblad. losstasjon med radar som vil dekkja ein radius på 22 nautiske mil, og som Thomassen seier: «Skipsfarten vil da kunne overvåkes over et relativt stort farvannsområde, hvor opplysninger til skip som ønsker los m.v. spesielt i usiktbart og stormfullt vær, vil være en sikkerhetsfaktor. Dette ikke minst med tanke på forestående opptrapping av skipsanløp til Kårstø, etter ryktene å dømme anslått til flere hundre i året, hvorav også skip med betegnelse «farlig last».» Og Thomassen legg til at ein slik losstasjon med radar på Kvitsøy truleg også vil vera av interesse «i forsvarsøyemed». Thomassen meiner at Kvitsøy er best også frå ein losingssynstad, og han hevdar at ein slik sentralstasjon faktisk vil vera den mest økonomiske, m.a. ved at ein kan redusera talet på losbåtar. Thomassen hevdar og at det i dag er fleirtal blant Stavanger-losane for at Kvitsøy kan aksepterast, «da man mener at dette også ville være rasjonalisering i praksis». Eg går ut frå at Kvitsøy-alternativet no blir vurdert i lys av slike argument som her er refererte. Saka må så leggjast fram for Stortinget til endeleg avgjerd. Eg trur at i dag kan ikkje departementet rekna med at det er fleirtal i Stortinget for å leggja ned stasjonen på Kvitsøy. Berre ut frå dei føresetnadene eg her har lagt fram, kan eg røysta for fleirtalsframlegget frå sjøfarts- og fiskerinemnda. Det tyder at eg vil stå fritt ved ei endeleg avgjerd. Eit moment til, til slutt. Eg godtar ikkje argumentet at losane og familiane deira ikkje vil bu på Kvitsøy, og at ein derfor må leggja stasjonen på fastlandet. Skulle sjøfolk ha vanskelegare enn ingeniørar for å bu på ei så sentraltliggj ande øy som Kvitsøy? Det er heller ikkje snakk om buplikt i det heile, men om arbeidsplassar. Då det var snakk om kortbølgjestasjon på Kvitsøy, var det ingen som brukte slike argument — i alle fall ikkje i negativ lei, men då var styresmaktene interesserte i Kvitsøy som byggestad. Då arbeidsplassane var der, viste det seg at ikkje berre kom ingeniørane, men familiane og. No er det også arbeidsplassar det gjeld, så får losane og familiane deira ta opp buspørsmålet på privat og individuelt grunnlag. Oddvar J. M a jåla: La meg først nevne at representanten Svendsgård mente at Vardø kommune ikke hadde gjort sin plikt i forbindelse med utbyggingen av Finotro på Svartnes. Jeg vil sterkt tilbakevise en slik påstand. kaia man hadde. Hr. Svendsgård viste også til at det var Arbeiderpartiets regjering som i 1980 fremmet forslag om ikke utbygging av anlegget, og at forslaget hadde samme formulering som i dag. Ja, det er riktig, men forskjellen er den at da var det Stortinget som gav seilingsordre, og Regjeringa var nødt til å legge seg på den kursen, mens man i dag har den motsatte situasjon — det er Regjeringa som bestemmer. Så til dagens debatt for øvrig. Regjeringas budsjettforslag for 1983 — og for så vidt også det påfølgende budsjettforlik mellom Høyre og de to støttepartiene — er det første klare utspill vi har fått når det gjelder hva den norske kystbefolkning har å se fram til de nærmeste årene. Regjeringas forslag var — som vi også måtte vente — et rent Høyrebudsjett, utformet med suveren tilsidesettelse av de to støttepartienes tidligere uttalte ønsker og mål. Det såkalte budsjettforliket har ikke endret mye på dette, men heller forsterket inntrykket av at appetitten på regjeringstaburetter er i ferd med å ta luven av hensynet til velgere, tidligere løfter og valgprogram. Regjeringas forslag til fiskeribudsjett avspeilet dette bildet, og vi må dessverre konstatere at på dette området har det heller ikke lykkes støttepartiene å få tildelt noe som helst av den kosmetikk som vi har vært vitne til på andre områder. Regjeringa og Høyre har nok valgt andre farvann enn fiskeriene og Kyst-Norge for å vise sin smule imøtekommenhet, og støttepartiene har fortsatt valgt å være — ja, nettopp støttepartier. Vi er, formoder jeg, alle klar over de store vansker norsk fiskerinæring i dag står overfor. Dette er i og for seg ikke noe som er spesielt for fiskerinæringa. Vi opplever det samme også i andre deler av norsk næringsliv. Det som er spesielt for fiskerinæringa, og som gjør at vi som politikere her blir stilt overfor ganske spesielle forpliktelser, er at en av hovedårsakene til den problemfylte situasjonen er at man er midt inne i en periode der det er et hovedmål å øke ressursgrunnlaget. De til dels strenge reguleringstiltak som fiskerne er pålagt, og som begrenser utnyttelsen av kapasiteten både på sjø og land, har som et hovedsiktemål å øke fangstgrunnlaget og dermed sikre større tilførsler og bearbeiding av råstoffressurser det aldri kan bli for mye av i en verden der millioner av mennesker hungrer etter mat. Det er bl.a. i dette perspektiv vi må vurdere norsk fiskerinærings stilling i dag og i morgen, både som en nasjonal ressurs og som en nasjonal forpliktelse i internasjonal sammenheng. å gjenoppbygge fiskebestandene, noe vi for øvrig er godt i gang med, men også å legge forholdene til rette slik at næringa blir i stand til åta hand om de økte råstoffressurser på en forsvarlig måte. Den endrede råstoffsituasjonen i fiskerinæringa og behovet for omstilling, opprusting og fornyelse har økt behovet for en aktiv rettledningstjeneste. Utviklinga innen oppdrettsnæringa nødvendiggjor en særskilt innsats på dette området. Det er av stor viktighet at denne næringa fortsatt kan gis utviklingsmulighet også i utkantområdene, slik at den kan skape grunnlag for nye arbeidsplasser i næringssvake distrikter. Ikke minst er det viktig at etableringen av fiskeoppdrettsanlegg ide nordligste områder kan videreføres. Myndighetene må aktivt bidra til å styre slik virksomhet til de deler av landet hvor fiskeoppdrett er svakest utviklet. Jeg håper derfor at fiskeriministeren ikke vil virkeliggjøre signalene om å oppheve konsesjonsordningen for fiskeoppdrettsanlegg. Når nå stillingene ved Samvirkekonsulentenes kontor nedlegges, er det av vesentlig betydning at rettledningstjenesten overfor samvirketiltak blir opprettholdt, og at stillingene fordeles til de tre nordligste fylkene. Jeg er glad for at en samlet komite sier det så klart at det å opprettholde en tilfredsstillende inntektsutvikling på linje med andre næringer er en viktig forutsetning for å sikre en framtidig rekruttering til næringa. I dette ligger det at komiteen ser framover, den ser det helt nødvendige iat rekrutteringa sikres. Ja, det er nødvendig. Det er nødvendig for fiskerne og fiskerinæringa, det er nødvendig for å sikre bosetting og økonomisk aktivitet i våre kystdistrikter. Det er også nødvendig ut fra nasjonale og nasjonaløkonomiske hensyn og av hensyn til den verden vi tross alt er en forpliktende del av. Jeg vil her sitere noen linjer f ra et foredrag forskningssjef Anders Endal ved Fiskeriteknologisk Forskingsinstitutt nylig holdt: «Våre fiskeforekomster kan bli et livgivende spiskammer og en kostbar vare på verdensmarkedet. Det er et spiskammer som, om vi steller oss fornuftig, vil være tilgjengelig i all framtid. I dagens situasjon, med lite fisk, til dels dårlige markedsforhold og dårlig lønnsomhet, ligger tanken om nedbygging snublende nær. Det er nå, mer enn noen gang, viktig at vi tenker oss om, slik at ikke kortsiktige løsninger fører til at vi mister nøkkelen til havets spiskammer». Dette er ord som ikke minst vi som politikere bør legge oss på sinne. til tingenes tilstand i fiskerinæringa i dag. En annen årsak er kostnadsutviklinga. Som vi peker på i innstillinga, har økte drivstoffpriser sammen med stigende investerings- og driftskostnader bidratt til å forsterke problemene. Og når det gjelder de økonomiske forhold i vårt eget land, vet vi jo alle at det er oljevirksomheten som her er den dominerende faktor. De fleste vil nok mene at oljen kan bli til en velsignelse for vårt land forutsatt at denne virksomheten blir fast og riktig styrt. Jeg er for så vidt en av dem som mener det. Men vi har ikke lov til å lukke øynene for at den næring som mer enn noen annen må bære belastningene ved den utvikling vi nå gjennomlever, det er fiskerinæringa. Det er på det jeg vil kalle fiskernes hevdvunne områder, oljevirksomheten har etablert seg og vil etablere seg i tida som kommer. Det ble hilst med tilfredshet fra fiskernes side da Stortinget for noen år siden sluttet seg til Regjeringas forslag om å etablere det såkalte Olje/fisk-fondet. Stortingets forutsetning var at dette fondet skulle bygges opp ved årlige avsetninger i størrelsesorden 35 mill. kr. for dermed å styrke næringas mulighet til å møte konkurransen fra oljevirksomheten, og så langt som til regjeringa Gro Harlem Brundtlands budsjettforslag for inneværende år lå da også avsetningene i denne størrelsesorden. Men med regjeringa Willoch var også dette slutt — kursendringen kom. For inneværende år ble avsetningen redusert til 20 mill. kr., og i denne omgang har man like godt skaret det ned til det halve. Jeg tviler ikke på at styret i Olje/fisk-fondet kunne ha brukt opp midlene etter hvert som bevilgningene ble gitt, men jeg syns styret skal ha honnør for at det har vist både ansvarsfølelse og nøkternhet i innledningsfasen. Fondet var noe nytt, og all fornuft tilsa da også noe forsiktig seilas i begynnelsen. Det man oppnår med å avspise fondet med 10 mill. kr. på neste års budsjett, er å avskjære fondsstyret muligheten for sjøl å planlegge tiltak over noen tid, og man kan naturligvis heller ikke engasjere seg i større og framtidsrettede prosjekter som vil gjøre det nødvendig med flerårige bevilgninger. Det er det virkelig alvorlige ved den øksepolitikken det her legges opp til, og jeg har — for å si det rett ut — full forståelse for at det fra framtredende hold i fiskerinæringa blir sagt at dette er noe som må oppfattes som en ren provokasjon overfor fiskerne. Jeg tror ikke det vil hjelpe stort hvor mye man nå enn forsikrer om forståelse og imøtekommenhet for disse oppgåvene i framtida. Det er realitetene — det er pengene — som teller, ikke luftige forespeilinger. På samme måte som reduksj onene i bevilgningene til Olje/fisk-fondet representerer et tillitsbrudd overfor fiskeribefolkningen, er det i alle deler av næringa stor skuffelse over at Regjeringa har strøket bevilgningene til sikkerhetsopplæring for fiskere. Denne opplæringen har gitt fiskerne mulighet til å førebygge ulykker på sjøen, og har gitt utøverne større trygghet under fisket. Regjeringas beslutning om å styrke bevilgningene til formålet betyr at en ikke kan videreføre arbeidet for å hindre at liv skal gå tapt i en kritisk situasjon. Jeg håper derfor at Stortinget bevilger penger, slik at denne virksomheten kan opprettholdes. Gjennom sin utstrakte og desentraliserte virksomhet langs norskekysten er fiskerinæringa et avgj ørende fundament for bosettingen i kystområdene. En forutsetning for dette er imidlertid at det er tilfredsstillende havneforhold på de enkelte steder. Jeg vil derfor sterkt beklage at Regjeringa har lagt opp til en reell nedskj æring av bevilgningene til havneutbygging neste år. En slik nedskj æring markerer en klar svekkelse av innsatsen overfor næringssvake kystområder. Også Regjeringas standpunkt om ikke å bygge nytt Finotro-anlegg på Svartnes i Vardø kommune er et klart uttrykk for de borgerlige partiers nedprioritering av distriktene. De dårlige havneforholdene i Vardø har satt kommunen tilbake etter hvert som utviklinga har gått i retning av stadig større båttyper. Samtidig har mangelen på arealer til utbyggingsformål i Vardø by vanskeliggjort en næringsutvikling i kommunen. Gjennom ferdigstillelsen av tunnelen til Vardø ved årsskiftet er det imidlertid åpnet for en videre utnyttelse av de store aralene i tilknytning til Svartnes havn — en havn som staten har bevilget store beløp til, men som fortsatt ligger übenyttet. Det kan vanskelig tenkes en utnyttelse av disse områder som ikke har sitt grunnlag i fiskerinæringa. Vardøs sentrale beliggenhet i forhold til fiskefeltene understreker da også fiskerinæringas betydning for en utvikling i kommunen. Etter brannen ved Finotro-anlegget i Vardø i 1980 ble Stortingets tidligere uttalelser om at Finotros anlegg i kommunen måtte flyttes til fastlandet, ytterligere aktualisert. Betydningen av en slik flytting ble også framholdt av et enstemmig kommunestyre og fylkesutvalg. anlegg med en foreløpig kapasitet basert på samme råstoffgrunnlag som Vardø-anlegget, skulle planlegges og bygges på Svartnes. Jeg vil til slutt understreke at når Stortinget i sin tid vedtok å anlegge Svartnes havn, skjedde det i erkjennelsen av de behov som både Vardøs egne fiskere og den tilreisende flåte hadde for en tidsmessig havn med vesentlig bedre rolighetsforhold enn den eksisterende havn på øya. Samtidig ble det bestemt at en fastlandsforbindelse skulle knytte by og havn sammen. Havna er ferdigstilt, fastlandsforbindelsen er i ferd med å bli det samme. Men fortsatt legger Høyre-regjeringa opp til at Svartnes havn bare skal fungere som nødhavn og ankringsplass, mens fiskerne i området fortsatt skal måtte slite med de dårlige havneforholdene på øya. Dette vitner om mangel på respekt for de vedtak som Stortinget tidligere har truffet, og det vitner om mangel på forståelse for den rolle et fiskeforedlingsanlegg i Finotros regi i Svartnes havn skal spille som nøkkel for en framtidig utnyttelse av både havn og industriarealer. De borgerlige partiene har med dette satt på bremsene for en framtidig utvikling i Vardø. Jeg vil imidlertid be Vardøs befolkning om fortsatt å vise tålmodighet og pågangsmot inntil Arbeiderpartiet igjen kan bestemme kursen for en videre utvikling i kommunen, og utstede kredittkort for bunkers til videre seilas. Arnljot Norwich hadde her overtatt presidentplassen. Ole Gabriel Ueland: Den sterke inflasjonen vi har hatt her i landet dei siste åra, har sett norsk næringsliv i ein vanskeleg situasjon. Ikkje minst i Sør-Norge merkar fiskeria det høge norske kostnadsnivået. Verkstadopphald og andre tenester har ikkje minst som følgje av presset frå oljeindustrien stige kraftig i pris dei seinare åra, og når fiskeflåten på same tid har opplevd ein auke i drivstoffprisane utan sidestykke, er det eigentleg ikkje rart at rekneskapen viser negative resultat. Eg finn og grunn til å peika på dei vanskane fiskeflåten har med å skaffa seg såkalla nøkkelpersonell, t.d. maskinistar. Også på dette feltet er oljesektoren ei viktig forklaring. Høge og framfor alt sikre inntekter saman med velordna arbeidstid gjer det godt forståeleg at mange forlet fiskebåten til fordel for forsyningsskip eller oljeriggar. Eg er merksam på at desse vanskane er størst i Rogaland og Hordaland-området, men dei merkast etter kvart også vidare nordover kysten. Norsk fiskerinæring må finna seg i konkurranse både om arbeidskraft og andre innsatsfaktorar, men når denne konkurransen blir som hardast samstundes med at ressursane sviktar, krev dette ekstra tiltak frå samfunnet om næringa skal kunne koma gjennom desse åra utan varig mein. Det er m.a. på denne bakgrunn ein må sjå dei store statlege overføringane til næringa dei seinaste åra. Statsstøtte er ikkje, slik det lett vert framstilt, bidrag rett i lomma på storreiarar, men snarare eit tilskot slik at både dei om bord i fiskebåtane og dei om lag 15 000 fiskeindustriarbeidarane skal sikrast ei rimeleg årsløn. Her i Stortinget har det ofte vore streka under kor viktig vår tradisjonelle industri er, særleg med tanke på å halda oppe busetjingsmønsteret. Eg kan sjølvsagt slutta meg til det, men vil gjerne og framheva at i svært mange kyststrok blir målet om å oppretthalda busetjingsmønsteret berre ein talemåte om vi ikkje maktar å sikra ei levedyktig og variert fiskerinæring. Også for neste års budsjett er det dissens i komiteen om korleis lostenesta i Nord-Rogaland skal ordnast i framtida. Det er venteleg inga stor usemje om at storparten av dei losstasjonane som no finst i området, må avviklast dersom ein i framtida skal få ei rasjonell losteneste. Denne saka vart drøfta i Regjeringa i 1979, og då vart det bestemt at lostenesta på Utsira og på Kvitsøy skulle halda fram. Dette vedtaket byggjer både på ei vurdering av kor lostenesta burde plasserast når ein ser på det sjøområdet som skal dekkjast, og når ein tek omsyn til næringsgrunnlaget i dei kommunane som er inne i dette biletet. Dette er også bakgrunnen for at eit nesten samla storting gjekk inn for å løyva Vi mill. kr. til utbygging av losstasjonen på Kvitsøy på inneverande års budsjett. Sjølv om eg har høyrt statsråden si grunngjeving for at det ikkje har skjedd noko på dette feltet, må eg seia at det er skuffande etter mitt syn at det er vist så lite respekt både for Stortinget sitt vedtak og lokale interesser når departementet i budsjettforslaget for kommande år kjem att med eit forslag som i realiteten betyr ei kuvending i denne saka. No skal losstasjonane både på Kvitsøy og Utsira leggjast ned, og så skal ein koma attende til den endelege løysinga ved ei ny vurdering mellom dei aktuelle losstasjonane som ein då har igjen. To av desse ligg på Karmøy, ein i Stavanger og ein i Sola. ønske, og at det ikkje legg så altfor stor vekt på distriktsomsyn. Men at Fiskeridepartementet, som elles ikkje skulle vera ukjent med distriktsproblema her i landet, går med på at statlege arbeidsplassar, som kanskje kunne ha vore lagde til Kvitsøy, skal plasserast i oljekommunane Stavanger eller Sola, det er i realiteten eit uventa standpunkt. Etter mi vurdering er det no både rett og rimeleg at alle dei noverande losstasjonane vert vurderte på like fot i den planen for framtidig losteneste i Nord-Rogaland som departementet arbeider med, og som eg går ut frå at dei vil leggja fram for Stortinget i løpet av 1983. Så sterkt som både komiteen og Stortinget har vore engasjerte i denne saka, finn eg det rimeleg at saka vert lagd fram for Stortinget, og at det iallfall ikkje vert fremja planar som går på tvers av det ein kan rekna med fleirtalet i Stortinget finn som ei rimeleg løysing. Eg tolkar også komitefleirtalet si innstilling slik at dei i utgangspunktet ikkje har utelukka korkje Utsira eller Kvitsøy som losstasjonar også i framtida. Sjølv om departementet her tydeleg har valt å følgja i dei ønskene Kystdirektoratet så sterkt har forfekta i denne saka, er det ting som tyder på at problema ikkje er løyste om ein kuttar ut Kvitsøy og Utsira som aktuelle alternativ. Det er mykje som talar for at det likevel kan verta sterkt delte meiningar om ein endeleg plan, og at dette kan aktualisera iallfall Kvitsøy som eit reelt alternativ. Eg er klar over at det er aktuelle planar om å setja fart i spesielle utbyggingsprosjekt på Kvitsøy og Utsira for å skaffa alternative arbeidsplassar som eit plaster på såret dersom lostenesta vert avvikla. Dei tiltaka det her er tale om, burde vore sette i verk i alle fall, med turvande statleg hjelp og utan noka gjenyting frå desse utsette lokalsamfunna. Eg er likevel samd med komiteen i at særlege tiltak bør setjast i verk dersom det endelege resultatet vert at losstasjonane i desse utsette øykommunane vert-nedlagde, men då burde det satsast på nye tiltak som verkeleg kunne vera alternativ til dei arbeidsplassane ein mistar. Det må ikkje vera slik at ein berre skyt fram prosjekt som ein kan rekna med vil koma innan rimeleg tid i alle fall. Eivind Bolle: I Budsjett-innst. S. nr. 10 for 1982 — 83 fra sjøfarts- og fiskerikomiteen uttaler en samlet komite i sine generelle merknader: «På grunnlag av de siste forskningsrapporter konstaterer komiteen at ressursgrunnlaget i norske fiskerier er i ferd med å bedre seg langsomt. Og videre: «De strenge reguleringer som er gjennomført på de nevnte fiskearter har — etter komiteens mening bidratt til at disse ressursene er i vekst.» De nevnte fiskearter er sild, lodde og torsk. Det er positivt i ettertid å registrere at den reguleringspolitikk arbeiderpartiregj eringene såtte i verk, begynner å gi resultater. Og det er også positivt å konstatere at en samlet komite er enig i at de strenge reguleringene har bidratt til at ressursene vokser. Den reguleringspolitikk arbeiderpartiregj eringen såtte i verk, ble ikke alltid møtt med tilslutning fra fiskerne og fiskerinæringen, som naturlig kunne være, men her så enkelte borgerlige politikere som var i opposisjon til Arbeiderpartiets fiskeripolitikk, mulighetene til å fiske i rørt vann. Med min fortid når det gjelder dette spørsmålet, tillater jeg meg å si det på denne måte: Vurderer en den generelle situasjonen i fiskerinæringen i forhold til situasjonen i store deler av det øvrige næringsliv i samfunnet, vil en se at fram til nå har ikke de store problemer meldt seg i denne næringen. Foreløpig har ikke noe skred av konkurser meldt seg, verken i flåten eller i fiskeindustrien. Dette tror jeg har sammenheng med myndighetenes aktive fiskeripolitiske vilje gjennom de senere år, ikke bare gjennom reguleringspolitikken på det nasjonale så vel som på det internasjonale plan, men også gjennom en fornuftig planlegging og støtte til fiskerinæringen i samarbeid med næringens organisasjonen Den målsettingen det er tverrpolitisk enighet om at fiskerinæringen skal bidra til i samfunnet, kan etter mitt syn best nås med en planmessig styring i samarbeidet mellom myndighetene og fiskerinæringens ansvarlige organisasjoner. Erfaringene med langtidsplanen for norsk fiskerinæring, Stmeld. nr. 18 for 1977-78, har vært positive. Den har vært et viktig styringsinstrument for myndighetene i samarbeid med næringens organisasjoner i flere vanskelige spørsmål ved utviklingen av fiskerinæringen. Det vil uten tvil også i framtida være behov for et styringsinstrument gjennom planlegging av fiskerinæringen, og med de mange varierte interesser både innen fiske, produksjon og salg vil næringen få problemer med seiv uten myndighetenes aktive bistand å planlegge utviklingen. Den forrige regjering mente at langtidsplanen for norsk fiskerinæring, Stmeld. nr. 18 for 1977-78, skulle revideres. fiskerinæring som ble sendt ut til høring. I mitt innlegg under Stortingets behandling av Fiskeridepartementets budsjett i fjor høst gav jeg uttrykk for at jeg var tilfreds med at den nye ledelse i Fiskeridepartementet ville la høringsrunden gå sin gang. Jeg går ut fra at høringsinstansene for lengst har avgitt sine uttalelser til Fiskeridepartementet, slik at grunnlaget for å fremme en melding for Stortinget skulle være til stede — en melding som ikke bare går på norsk fiskerinærings aktuelle situasjon, og på det grunnlag invitere til debatt om de fiskeripolitiske retningslinjer for kommende år. I dagens situasjon, med videreføring av reguleringene i fisket og vansker på eksportmarkedet for en del fiskeprodukter, føler store deler av næringens utøvere tiltakende usikkerhet og utrygghet for framtida. Dette krever en klargjøring med hensyn til de rammebetingelser næringen vil kunne forventes å operere innenfor. Mot en slik bakgrunn gav Norges Fiskarlags landsmøte nå i høst uttrykk for at næringen ønsket målrettet og forpliktende planarbeid — med resultat nedfelt i en plan og ikke bare i en melding til Stortinget. Jeg går ut fra at den politiske ledelse i Fiskeridepartementet har merket seg denne uttalelse fra landsmøtet. Det begynner å gå foruroligende lang tid før den bebudede melding blir lagt fram. Men dette har vel sammenheng med Høyre og Høyre-regjeringens grunnholdning og dermed manglende vilje til at myndighetene skal bistå næringslivet med bla. en forsvarlig planlegging. En samlet komite ber i sine generelle merknader under avsnittet «Fiskeriforskning» departementet påskynde arbeidet med meldingen. Jeg forutsetter at også statsråden har merket seg denne uttalelse og vil bidra til at meldingen fremmes for Stortinget med det første. Det er så selvsagt Regjeringen som bestemmer meldingens innhold, enten det er rammebetingelser eller planarbeid. Også Fiskeridepartementets budsjettforslag for neste år bærer merke av Regjeringens innstrammingstiltak. De postene i budsjettet som er mest redusert, er Olje/fisk-fondet og rentestøtten til Statens Fiskarbank. Ved at Regjeringen, med støtte fra mellompartiene Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, går inn for en økning av renten i statsbankene generelt på 1 pst. neste år, og at dette gjøres gjeldende også for Statens Fiskarbank, tilføres fiskerflåten en økt kostnad på mellom 15 og 20 mill. kr. Når nå både Regjeringen og mellompartiene føler en så sterk bekymring for det høye kostnadsnivået, skulle dette være et skoleeksempel på hva som ikke burde gjøres. komite til at økte drivstoffpriser sammen med stigende investerings- og driftskostnader har bidratt til vanskeligere forhold fordi markedsprisene på eksporterte fiskeprodukter ikke har økt i samme grad, men til dels gått ned. Dette har ført til svak rentabilitet både for båteierne og industrien. Når nå en samlet komite har gitt uttrykk for dette, burde Høyres, Kristelig Folkepartis og Senterpartiets medlemmer i komiteen ikke gått inn for en økning av renten i Statens Fiskarbank, men sluttet seg til forslaget fra Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen. Det synes å være langt mellom liv og lære: Man forkynner ett, men gjør noe annet. Tilskuddet til Olje/fisk-fondet er også sterkt redusert i budsjettforslaget for neste år. Det tjener vel liten hensikt å minne om hva som ble uttalt bl.a. fra Høyres side da Olje/fiskfondet ble opprettet med Stortingets samtykke av 10. juni 1980. Det synes som om det Høyre gikk inn for og talte varmt for i opposisjon, ikke gjelder når Høyre er i posisjon. For fiskerinæringen må det føles som et løftebrudd når Olje/fisk-fondet av Høyre-regjeringen med støtte av mellompartiene blir rasert på denne måte. At både fondsstyret og fiskeriadministrasjonen er i ferd med å gjennomgå vedtektene og erfaringene med sikte på å legge opp til en mer effektiv og framtidsrettet bruk av midlene, burde tilsi at tilføringen av midler til fondet ikke reduseres. Jeg viser i denne forbindelse til Voldnes-utvalgets utredning, en utredning som inneholder interessante synspunkter på en rekke områder, bl.a. produktutvikling og markedsføring av fiskeprodukter. Ved å endre vedtektene kunne fondets midler benyttes også til disse formål, under forutsetning av at fondet disponerte nok midler. Til slutt vil jeg gi uttrykk for at jeg støtter den enstemmige uttalelse fra komiteen under kap. 830, Sjøfartsdirektoratet og Skipskontrollen. Komiteen gir der uttrykk for at den har merket seg at det i Stprp. nr. 1 for 1982 —83 fra departementet er meddelt at distriktslederkontorene for distrikt 5 og 6 foreslås lagt til henholdsvis Bodø og Tromsø. Komiteen viser i denne forbindelse til Stmeld. nr. 52 for 1980-81 og Innst. S. nr. 251 for 1980-81. Under henvisning til dette finner komiteen det derfor riktig at departementet legger fram som egen sak hvorfor det er ønskelig å endre den plassering av distriktskontorene som var foreslått i Stmeld. nr. 52 for 1980-81. Jeg er fullt ut oppmerksom på at handelsministeren ikke er forpliktet til å fremme saken for Stortinget bare etter en uttalelse fra komiteen i innstillingen, men vil likevel tro at en enstemmig komiteuttalelse veier tungt, og at statsråden vil imøtekomme henstillingen. Statsråd Arne Skauge: De internasjonale skipsfartsmarkedene er for tiden preget av lavkonjunkturen i verdensøkonomien. Som et eksempel kan nevnes at oljeproduksjonen i Midtøsten i første halvår 1982 var 40 pst. lavere enn produksjonen i samme periode i 1979 og 23 pst. lavere enn første halvår 1981. Videre er OECD-landenes stålproduksjon i løpet av det siste halvannet år redusert med 20 pst., mens handelen med kull har stagnert. Som er følge av dette registrerer vi i dag at råtene for store tankskip er så lave at skip i spotmarkedet bare får dekket en del av driftsutgiftene. Ved utgangen av september i år lå 46 norske tankskip på til sammen 4,8 mill. bruttotonn i opplag. Dette utgjør 36,2 pst. av den norske tanktonnasjen. Det internasjonale tørrlastmarkedet er for tiden også delvis preget av overkapasitet. Ved utgangen av september lå 8,1 pst. av den norske tørrlastflåten i opplag. Vi har imidlertid grunn til å tro at et mindre oppsving i verdensøkonomien kan bedre denne situasjonen. Spesialskipene som opererer i avgrensede markeder hvor det i større grad er mulig å påvirke rateutviklingen, har i stor grad tilfredstillende råter. Ett unntak her er rigg- og supplymarkedet, hvor råtene på grunn av store mengder nybygginger har vært fallende. Dette påpekes også av komiteen. Netto fraktinntekter for den norske utenriksflåten var i første halvår 1982 på 5,26 milliarder kr. Dette er 540 mill. kr. mindre enn samme periode i fjor. For hele 1981 var netto fraktinntekter på 11,6 milliarder kr., mens de for 1982 og 1983 i budsjettet er anslått til henholdvis 10,5 og 11,8 milliarder kr. Et hovedmål for Regjeringens skipsfartspolitikk er å sikre konkurranseadgangen for norske skip på det internasjonale marked. FNs linjekonferansekonvensjon er av stor betydning for vårt shippingmiljø. Ennå mangler 5 pst. på kravet om at land med i alt 25 pst. av verdens linjeflåte må ha ratifisert konvensjon før den kan tre i kraft. Imidlertid vil en god del europeiske land være i stand til å tiltre konvensjonen i løpet av 1983. EF-landene og Norge, Sverige og Finland har samarbeidet om å få mest mulig lik lovgivning for gjennomføringen av konvensjonen. Disse land er enig om at prinsippet om 40/40/20 lastefordeling ikke skal gjøres gjeldende mellom rederier fra OECD-landene. Dermed vil effekten av den proteksjonistiske lastedelingsordningen i linjekoden ble dempet vesentlig, og norske rederier får mulighet til å tilpasse seg den nye situasjonen. Likevel er muligheten for at norske rederier skal få markedsadgang i fremtiden, blitt noe uoversiktelig i den senere tid. derfor følt et behov for å få en bedre oversikt over hvordan ledende politikere i industrilandene oppfatter situasjonen. Utviklingslandenes standpunkt er velkjent. Vårt spørsmål har snarere vært i hvilken grad OECD-landene vil være i stand til å utforme et felles standpunkt og — ikke minst — å stå på dette. Jeg har det siste året hatt samtaler med regjeringsmedlemmer bl.a. i USA, Frankrike, Storbritannia og Japan. Det inntrykk vi sitter igjen med, er blandet. Riktignok er det i prinsippet full oppslutning om å forhindre lastedelingsarrangementer i skipsfarten. Imidlertid finnes det sterke pressgrupper i enkelte av OECD-landene som ser seg tjent med at deres rederier skaff er seg last gjennom landets egen utenrikshandel snarere enn gjennom konkurranse på det internasjonale marked. Hvorvidt disse kreftene vil få gjennomslagskraft, er vanskelig å vurdere nå. Nå særlig i forbindelse med gjennomføringen av FNs linjekonferansekonvensjon er det viktig å få større klar het i om de proteksjonistiske pressgruppene kan få innflytelse på vår markedsadgang. Vi ønsker bare å ratifisere k< 'ensjonen slik vi har planlagt, dersoi. Afø oss sikre på at resultatet blir tilfredstillende. For å skaffe oss tilstrekkelig informasjon om hvordan en del av de øvrige land tenker seg linjefarten organisert etter at linjekoden er trådt i kraft, vil vi fortsette konsultasjonene. Flere land har i den senere tid inngått bilaterale avtaler om lastedeling. Særlig bekymringsfult er det om USA slår inn på en slik linje. Den amerikanske politikken på dette området er særlig viktig, og eventuelle beslutninger vil ha store ringvirkninger i det internasjonale skipsfartspolitiske miljø. Vi håper at USA fremdeles vil følge en liberal skipsfartspolitikk. Vi står nå overfor et sterkt press for å utelukke tredjelands skip. Utviklingslandenes opptreden i internasjonale organisasjoner har vært preget av ønsket om å bygge ut sin egen nasjonale skipsfartsnæring. På møtet i UNCTADs skipsfartskomite i juni i år ble f.eks. transport av visse bulkvarer som jernmalm, bauxitt/alumina og fosfat drøftet. Utviklingslandene hevder at det eksisterer hindringer i bulkfarten som reduserer deres muligheter til å bygge ut deres egne bulkflåter. Norge og de øvrige OECD-land mener at slike hindringer ikke eksisterer. Arbeidet med å undersøke forholdene i bulkfarten vil fortsette gjennom en lignende undersøkelse som av oljetransporten. Når dette arbeid er avsluttet, frykter vi at utviklingslandene vil forsøke å presse igjennom lastedeling i bulk, eventuelt etter 50/50 mønster. lastedeling, vil selvsagt norsk skipsfart etter hvert komme i en meget vanskelig situasjon. Et annet viktig emne som har vært drøftet i UNCTAD det siste året, er spørsmålet om skipene under bekvemmelighetsflagg. Utviklingslandene og statshandelslandene presset i midten av 1981 gjennom en resolusjon i UNCTAD som innebærer oppretting av en mellomstatlig gruppe for å vurdere forslag til prinsipper som skal ligge til grunn for en konvensjon om skipsregistrering. Hensikten er å nedbygge bekvemmelighetsflaggflåtene. Det stilles bla. krav om et genuint økonomisk band mellom skip og registreringsland. Industrilandene stemte imot resolusjonen. Vi står samlet bak synspunktet at et slikt band vil kunne føre til økt proteksjonisme og nasjonalisme. Vi mener at det må være opp til myndighetene i det enkelte land seiv å bestemme de vilkår som skal gjelde for å registrere et skip i sitt nasjonale register. Med tiltagende proteksjonisme og flaggdiskriminering i verdenshandelen må skipsfartssektorens internasjonalisering tillegges økt vekt. Under disse forhold er det nødvendig, men ikke tilstrekkelig å bedre sektorens konkurranseevne. Like viktig synes det å være å gi rederiene mulighet til samarbeid med utlendinger som disponerer last. I flaggpolitikken legges i dag til grunn daværende mindretalls fraksjonsmerknader til Stmeld. nr. 52 for 1980 — 81, Om skipsfartsnæringen. Det har ikke funnet sted generell utvidelse av antall kriterier som er etablert for behandlingen av flaggpolitiske saker. Jeg legger imidlertid til grunn at det i behandlingen av enkeltsaker skal tas hensyn til den betydning prosjektet har for norsk skipsfart totalt. Dette innebærer at en søknad kan innvilges seiv om den ikke fullt ut kvalifiserer under et enkelt kriterium. På denne måten ivaretas det nåværende stortingsflertalls intensjon i flaggpolitikken. Spesielt merkes denne fleksible holdning under kriteriet «midlertidig uteregistrering i påvente av salg». Kriteriet praktiseres i dag slik intensjonen var da det ble etablert av Stortinget i Arbeiderpartiets regjeringstid, nemlig som en forlenget salgsdisposisjon basert på forventning om stigende skipspriser. Under den nåværende lavkonjuntur i skipsfart er dette spesielt viktig, slik at rederiene ikke bli tvunget til å seige til bunnpriser. Departementet utviser i dag en større grad av fleksibilitet i prosjekter hvor rederiene kan oppnå subsidier fra andre land. For å kunne kvalifisere må subsidiene være av en viss størrelse. Videre har Regjeringen innført fri adgang til å delta i skipsfartsprosjekter i de øvrige nordiske land. lisenspliktige, men vil heretter bare bli undergitt en administrativ behandling og vil automatisk bli innvilge! Prosjektene vil bli underlagt de samme lisensvilkår som øvrige prosjekter i utlandet. Jeg oppfatter etableringen av kriteriet som et nyttig fremstøt for å utbygge det økonomiske samarbeidet over landegrensene innen Norden. Saken er også tatt opp i Nordisk Råd, hvor man har stilt spørsmålet om de øvrige nordiske land kan innføre en tilsvarende ordning. I disse dager drøftes spørsmålet på embetsmannsnivå. Denne fleksible innstilling i flaggpolitikken har ikke ført til flaggflukt i stort omfang. Antall søknader som har vært behandlet det første året med Høyre i posisjon, har ikke vært større enn det siste året med arbeiderpartiregjering. Jeg uttalte tidligere at det var nødvendig å bedre konkurranseevnen. Som et konkret tiltak i denne forbindelse — noe komiteen også ønsker — finner jeg det naturlig å nevne det revisjonsarbeid av bemanningsforskriftene som nå pågår. Departementet har bedt Sjøfartsdirektoratet om på et fritt grunnlag ut fra faglige vurderinger å utarbeide et utkast til endrede forskrifter. Etter at utkast I har vært drøftet i møter med organisasjonene, er utkast II sendt ut på høring den 5. d.m. Dette utkast er basert på at det for moderne og godt utrustede lettdrevne skip opptil ca. 200 000 bruttotonn skal fastsettes en grunnleggende sikkerhetsbemanning, basert på individuell vurdering, uten at økonomisk vedlikeholdsarbeid, behandling av last m.v. tas med i betraktningen. Tre —åtte personer pr. skip av den faste bemanning påregnes innspart i forhold til gjeldende forskrifter. Jeg håper arbeidet kan avsluttes og forskriftene iverksettes utpå nyåret. La meg få understreke her at når det er nødvendig å gjøre bemanningsreglene mer tidsmessig, så er det nettopp ut fra ønsket om å styrke skipsfartens konkurranseevne og sikre arbeidsplasser på norske skip også i fremtiden. Komitemedlem Angelsen foreslår i innstillingen en lik prosentvis økning av gebyrene for alle kategorier fartøy, med unntak for oljegebyrer. Av Budsjett-innst. S. nr. 10 for 1981-82 fremgår at lasteskip over 100 000 bruttotonn i fjor ble ilagt gebyr som gjennomsnittlig var nær åtte ganger høyere en kostnadene ved kontrollarbeidet. Komiteen gav den gang uttrykk for at det burde tas sikte på gebyrfordeling mer i samsvar med direktoratets faktiske arbeid med de enkelte typer skip. Dette fikk Stortingets tilslutning. På dette grunnlag er arbeidet med å gjøre årsgebyrsatsene mer kostnadsorientert videreført. departementet legger fram spørsmålet om plassering av 5. og 6. distriktslederkontor i Skipskontrollen som egen sak, finner jeg ikke grunn til å gå inn på saken nå. Men i relasjon til representanten Bolles innlegg vil jeg si at det er naturligvis min hensikt å forelegge saken for Stortinget etter at komiteen har bedt om dette. Komiteens flertall er inne på spørsmål om omorganisering og prioritering av Velferdstjenesten. Disse spørsmål bør naturligvis kunne tas opp unde behandlingen av utredningen om sjøfolks velferd, NOU 1981:44. Høringsrunden, som bl.a. har omfattet seilende sjøfolk, er avsluttet, og saken vil å bli viderebehandlet i departementet. Jeg har ellers merket meg at et mindretall i komiteen foreslår en økning på 6 mill. kr. til Velferdstjenesten. Jeg vil her nøye meg med å konstatere at departementets forslag til bevilgning er et resultat av gitte budsjettrammer og er prioritert etter beste skjønn innenfor disse. Hva angår den smule forvirring som synes å ha oppstått i forbindelse med departementets forslag til lønnsbudsjett, har det sammenheng med at en del stillinger vil måtte holdes übesatt i 1983. Dette forhold vil måtte ses i sammenheng med den videre behandling av velferdsutredningen, som Stortinget vil bli orientert om på et senere tidspunkt. Interessen blant seilende sjøfolk for nyheter og informasjon hjemmefra har alltid vært stor. De store kostnadsøkninger de senere år har rammet denne del av Velferdstjenestens tilbud på en særlig uønsket måte. Det er derfor med glede jeg konstaterer at flertallet i komiteen har funnet å kunne foreslå en økning i bevilgningen til avistjenesten med 450 000 kr. . Jeg konstaterer også med tilfredshet at det er oppnådd en løsning på spørsmålet om fortsatt drift av Norsk Radiopresse etter at bevilgningen over Utenriksdepartementets budsjett falt bort. Jostein Berntsen: Tar en et tilbakeblikk, kan vi slå fast at forskyvningen mellom næringene med hensyn til antall sysselsatte har fortsatt også i 1970-åra. Sysselsettingen i de tjenesteytende næringene har økt sterkt, mens industrisysselsettingen har gått ned. Sett ut fra et distriktspolitisk synspunkt og hensynet til primærnæringene er det gledelig å konstatere at antall sysselsatte i primærnæringene jordbruk, skogbruk, fiske og fangst har ligget fast fra midten av 1970-tallet og inn i 1980-åra på 160 000 sysselsatte, som i dag utgjør ca. 8 pst. av det totale antall sysselsatte her i landet. virkemidler og overføringsordninger som er blitt brukt bl.a. overfor fiskerinæringen og landsdelene. De tiltak som er blitt satt i verk innenfor fiskeripolitikken, har bidratt til å bevare og utvikle næringslivet og miljøet i utkantdistriktene. Jeg vil her legge til at fiskerinæringen i store deler av Kyst-Norge har en helt avgj ørende betydning for bosetting og økonomisk aktivitet. Det tilsier igjen at skal dette følges opp i praktisk handling, må valg og bruk av virkemidler rettes inn mot dette. Den offentlige deltakelse vil spille en viktig rolle og være avgj ørende for om en her skal lykkes, og jeg er tilfreds med at fiskerikomiteen i budsjettinnstillingen sier klart fra om at det vil «etter komiteens mening fortsatt være behov for offentlige overføringer til fiskerinæringen». Så langt er det greit. Men leser en videre i innstillingen fra komiteen, finner en fort ut at takten for og mengden av de offentlige overføringene over budsjettet for 1983 er det ikke enighet om. Jeg mener at de signaler en samlet fiskerikomite gav under behandlingen av langtidsplanen for norsk fiskerinæring når det gjelcb nrk iddelbruken, er det bare Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen som er villige til å følge opp i praktisk handling. Det jeg tenker spesielt på, er bevilgningene til fiskerihavner. I Innst. S. nr. 295 for 1977-78 om langtidsplanen sa en enstemmig komite: «Komiteen vil gjenta sin tilslutning til det som er anført i meldingen om det behov som er tilstede for en sterkere utbyggingstakt av fiskerihavner.» En samlet komite gjentar for så vidt dette i budsjettinnstillingen vi nå behandler, men Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkepartis medlemmer i komiteen avrunder så med å skylde på den økonomiske situasjon når de ikke finner å kunne foreslå påplussinger på 1983-budsjettet. Men samtidig legger de til at om behovet skulle være til stede, må departementet legge fram for Stortinget forslag om tilleggsbevilgning - «slik at aktiviteten i havnetjenesten for 1983 kan gjennomføres som planlagt». Og ikke nok med det: De har tydeligvis oppdaget at tippekupongen fortsatt er for mangelfull til å kunne gi gevinst, og forsøker med en ny gardering i innstillingen, idet de sier: «Flertallet vil understreke behovet for en sterkere prioritering av bevilgningene til havneformål i årene framover». Det de har i tankene med denne gardering, må være et håp om at slik prioritering først kan skje etter at Arbeiderpartiet igjen sitter med regjeringsansvaret i dette land og har flertall bak seg i det norske storting. Jeg er meget tilfreds med den påplussing Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen går inn for. En slik påplussing vil bety reell vekst i 1983 og vil være et godt bidrag for å få realisert de mål som langtidsplanen pekte på, og som det var bred politisk enighet om. Innen fiskerinæringen er rettledningstjenesten også av meget stor betydning for om det økonomiske resultatet for den enkelte utøver skal bli bra. Jeg vil i dette innlegget begrense meg til å ta opp et spørsmål i forbindelse med opprettelsen av rettledningskonsulenter for fiskeoppdrettsvirksomheten i Trøndelag. Som det framgår av proposisjonen, er de sju konsulentstillinger en har i landet på dette området, nå omgjort f ra engasjement til faste stillinger. Dette hilses med glede. Men som statsråden sikkert er kjent med, deler Sør- og Nord-Trøndelag én stilling. I Trøndelag kan en klart slå fast at oppdrettsvirksomheten er etablert og ikke noe en eksperimenterer med ute ved kysten. For begge trøndelagfylkene kan det vises til en pen økning i førstehandsverdien, og for Sør-Trøndelag kom den i 1981 opp i 53,9 mill. kr. Til sammenlikning kan nevnes at førstehandsverdien i skogbruket for nevnte fylke samme år lå på ca. 50 mill. kr. Dessuten vil jeg legge til at oppdrettsvirksomheten har meget store utviklingsmuligheter. Sysselsettingsmessig begynner den også å få betydning; i dag kan en vel regne med ca. 200 årsverk i Sør-Trøndelag. Etter dette skulle det vel være unødvendig å be statsråden sørge for at det snarest ble opprettet en stilling til for Trøndelag-regionen, slik at en får én fast stilling for hvert av de to fylkene. Aktiviteten innen fiskeoppdrett — eller aquakulturen — i disse to fylkene skulle tilsi at dette er et rimelig krav å stille, da denne virksomheten allerede bidrar til betydelig sysselsetting og næringsgrunnlag for kystdistriktene i de to fylkene. Så til slutt vil jeg berøre et sentralt spørsmål som gjelder grunnlinjebestemmelsene for drivgarnsfiske etter laks for Folla-området på Trøndelagskysten. Det har en rekke ganger i de siste 10 — 15 åra vært reist krav overfor myndightene om en ny grenselinje. Ved kgl. res. av 23. april 1970 ble det gitt en dispensasjon f ra grunnlinjebestemmelsene, men denne dispensasjon er langt f ra akseptabel for det nevnte området og for fiskerne på Fosenhalvøye. For å beskrive dette kort: Fra Stoksundområdet kan man regne med 15 — 20 nautiske mil ut til den grenselinjen som ble vedtatt i 1970. Slik situasjonen er i dag, blir fiskerne i området nærmest satt utenfor drivgarnsfisket, grunnet den lange avstanden fra land til grenselinjen ute i havet. De må gå så langt ut til havs at det nærmest er uforsvarlig. drives i hovedsak med mindre sj arker som er bygd for fiske i kystnære områder. Fiskerne i dette området føler seg i dag diskriminert i forhold til de fiskere som driver samme fiske i andre kystfarvann, hvor grunnlinjen på enkelte strekninger går helt inne i fjæresteinene. Jeg vil legge til at dette også gjelder for fiskerne i Nord-Trøndelang. Jeg vil si det så sterkt som at alle forhold tatt i betraktning, ikke minst de sikkerhetsmessige, bør statsråden nå snarest ta initiativet til at en ny grenselinje blir strukket opp, og denne bør være klar allerede for neste års sesong. Om den bør følge den omsøkte grenselinje, skal jeg ikke uttale meg om, men den nye linjen må så langt som mulig rette opp de skjevheter som i dag er til stede innen dette fisket. Osmund Faremo hadde her teke over presidentplassen. Aslaug Fredriksen: Fiskerne er ikke fullverdige samfunnsborgere og fiskebåten ikke fullverdig arbeidsplass sammenliknet med arbeidsplassene i land, sa formannen i Romsdal Fiskarlag på årsmøtet i Molde i forrige uke ifølge referat i Sunnmørsposten 13. november. Jeg er ikke enig i dette. Jeg mener det er de matproduserende næringer som er de mest fullverdige i samfunnet. De utgjør livsgrunnlaget. Mye kan en skjære ned på i velferdsstaten i økonomiske nedgangstider, men mat trenger vi om vi skal overleve. En høy selvforsyningsgrad er også den beste beredskapspolitikk. Men at fiskerne blir frustrert, er ikke til å undres over. I lengre tid har ressurstilgangen vært for liten i forhold til flåtekapasiteten. Fiskernes drøm om det store varp er erstattet med kvoteregulering. Regulering er nødvendig i dagens situasjon. Her må fiskerne stå sammen om å bygge opp fiskebestanden igjen ved at alle tar sin bør når det gjelder reduserte kvoter. Det er viktig å opprettholde det antall fiskere vi har og en variert fiskerflåte. Det er derfor nødvendig med rekruttering til yrket. Det må legge s til rette for unge som vil gå inn i fiskeryrket, slik at de får muligheter til å anskaffe seg redskap. Uten stadig nyrekruttering til yrket vil vi være dårlig stilt når bestanden er normalisert igjen. Det er også nødvendig med en kontinuerlig fornyelse av flåten. På grunn av at utlånsramma gjennom Statens Fiskarbank har vært redusert gjennom flere år, har vilkårene for å få lån vært strenge. Dette har begrenset fornyelsen av fiskerflåten. Folkeparti og Senterpartiet i samråd med Regjeringen gått inn for en økning av utlånsrammen for Statens Fiskarbank med 25 mill. kr. Seiv om beløpet ikke er stort, viser det vilje til fornyelse. Fiskerne er den mest utsatte yrkesgruppe når det gjelder ulykker. Hvert år mister over 30 fiskere livet, og 15 — 20 blir invalidisert. For å gjøre noe med dette ble det for to år siden satt i gang et sikkerhetsopplæringskurs for fiskere langs kysten. Sju instruktører er i virksomhet lang kysten, og det drives ambulerende sikkerhetsopplæring med to fartøy og* redningshelikopter. Når de foreslåtte midler til sikkerhetsopplæring er strøket fra budsjettet for 1983, regner jeg med at fiskerne vil få sin sikkerhetsopplæring ved de regionale anlegg for sikkerhetsopplæring som er under utbygging. I motsatt fall vil reduksjon av bevilgningene være å beklage. Forebygging av ulykker må da være den beste livredning. Under kapitlet om Rettledningstjenesten peker flertallet på viktigheten av å prioritere utbyggingen av denne tjenesten. Det er nødvendig at dette blir fulgt opp. Jeg vil i den forbindelse vise til at i forhold til jordbruket ligger rettledningstjenesten for fiskerinæringen langt etter. Mindretallet i komiteen mener det mest aktuelle behov synes å være styrking av rettledning for oppdrettsnæringen. Dette vil jeg tro det er stor enighet om, da en må regne med at fiskeoppdrett vil være en framtidsrettet næring. Når det gjelder den videre utvikling for oppdrettsnæringen, mener Kristelig Folkeparti at konsesjonsordningen må opprettholdes for å sikre denne næring for kystbefolkningen og for å sikre at økningen av oppdrettskvantumet ikke går fortere enn at det sikrer en økonomisk selvbærende næring. Fiskeribudsjettet har i år et nytt kapittel, Tiltak for fiskehermetikkindustrien. Dette gjelder tilsagn Stortinget gav i forbindelse med opprettelsen av Norway Foods Ltd. A/S. Jeg deler fullt ut komiteens bekymring for Norway Foods. Makter ikke bedriften snart seiv å løse sine vanskeligheter, må Regjeringen tre til for å redde denne næring. Jeg har også merket meg at nå kommer påplussingene til havnetjenesten fra den andre siden av bordet enn de gjorde i forrige periode. Til slutt vil jeg peke på viktigheten av produktutvikling. Fiskeforbruket i Norge har gått ned i den senere tid. Som høykostland burde Norge seiv vært det beste marked og avtaker av norske fiskeprodukter. Jeg tror at større fantasi og en sterkere satsing på produktutvikling vil kunne øke forbruket. ernæringskampanje for økt forbruk av fiskeprodukter. Karl Eirik Schjøtt Pedersen: En tilfredsstillende rekruttering er en grunnleggende forutsetning for enhver næring som ønsker å stå rustet til å møte morgendagens oppgåver og utfordringer. Spørsmålet om fiskerinæringas framtid er derfor uløselig knyttet til spørsmålet om næringa evner å trekke til seg unge mennesker. Skal vi få økt rekruttering til fiskeflåten, kan vi imidlertid ikke se denne isolert fra de alminnelige krav om arbeidsmiljø og sosiale goder. Fiskeryrket preges av uforholdsmessig lang og übekvem arbeidstid. Dette fører igjen til uregelmessig familieliv og mindreverdig fritid. Samtidig er arbeidsmiljøet preget av stor risiko og sterke belastninger. Slike forhold gjør at mange unge overhodet ikke reflekterer over å satse på fiskeryrket. På samme måte som avløserordningene i jordbruket er fastslått å være et samfunnsmessig ansvar, må en derfor også etablere vikar og avløserordninger som tar sikte på å redusere arbeidstida i fisket og å lette mulighetene for å ordne fiskerfamilienes ferie og fritid. Utgangspunktet må i denne sammenheng være at en finner fram til lokale tilpasninger alt etter flåtesammensetning, driftsform og mannskapssituasjon. En økt rekruttering til fiskeflåten avhenger i stor grad også av at forholdene legges til rette for å bedre kystfiskerflåtens arbeidsbetingelser. Det må derfor drives et aktivt og bevisst arbeid både med hensyn til lineegnesentraler, slipptjenester og redskapstilbud. Likeså må vi sørge for tilfredsstillende finansieringsmuligheter ved nyanskaffelser. Samtidig som statsbanklån også i framtida må være grunnstammen i finansieringa, må det vurderes innført en form for investeringstilskott for fiskeflåten på samme måte som for industrien på land. Et av de vesentligste trekk ved fiskeflåten de siste år har vært tendensen til å satse på fartøy med lav bemanning og med høyt teknologisk utstyr både for navigasjon og fangst. På denne bakgrunn har erkjennelsen av behovet for økt utdanning slått igjennom. En tidsmessig opplæring i fiske og fangst må sentreres omkring arbeidsmåtene om bord i fiskefartøy. Opplæringa i de fag som knytter seg til dette, bør skje i sammenheng og i et realistisk miljø. Tanken om et eget opplæringsfartøy til dette formål, slik bl.a. Finnmark fiskeristyre har foreslått, er meget interessant i en slik sammenheng. fiskeriundervisningen i grunnskolen og vurdere opprettelsen av flere grunnkurs i fiske og fangst i den videregående skolen. Ikke minst må en se til at fiskerfagskolene kan gis mulighet til å være funksjonelle sentra for fiskeriutdanning. Også for fiskeindustrien kan vi registrere et stadig økende opplæringsbehov. Fiskeindustrien sliter i dag med omstillingsproblemer, samtidig som ressursforholdene og de politiske målsettinger stiller krav om videreutvikling til høyere foredlingsgrad. En vesentlig forutsetning for å oppfylle disse målene er nettopp en forbedret og økt utdanning. Fiskeindustrien bør prinsipielt bli lagt inn under lov om fagopplæring i arbeidslivet. Ut f ra fiskeindustriens egenart, ujamn råstoff tilførsel over året m.v., vil fagopplæring på arbeidsplassene kunne ha positiv virkning. Slike opplæringstiltak bør kunne legges til vanskelige sysselsettingsperioder slik at de samtidig har virkning som arbeidsmarkedstiltak. Opplæring i arbeidslivet vil således være et verdifullt supplement til den skolerettede undervisning. Det er dokumentert et betydelig behov for faglært personell på de fleste områder av fiskeindustrien, spesielt innenfor produksjonsteknikk og økonomi. Et offentlig utnevnt utvalg, Jørgensen-utvalget, konkluderte allerede i 1979 med at opplæringa av fagarbeidere og arbeidsledere måtte seksdobles for å dekke behovet. Jeg vil i denne sammenheng understreke viktigheten av at Statens fagskole for fiskeindustri i Vardø, som er landets eneste spesialskole i sitt slag, må opprustes og utbygges i tråd med den generalplan styret har lagt fram, og som næringas organisasjoner har sluttet seg til. En utvikling mot bedre råstoffutnyttelse og økt videreforedling, stimulert bl.a. gjennom økt opplæring, vil i sin tur kunne gi flere og bedre arbeidsplasser i næringa. Samtidig må en tilstrebe en utjamning av de store sesongsvingningene slik at arbeidsplassene kan bli mer stabile og mindre preget av usikkerhet, permisjoner og oppsigelser. Stabile arbeidsplasser i et tidsmessig arbeidsmiljø hvor arbeidstakerne kan arbeide i trygge, tempererte og miljøvennlige lokaler, vil da også Være avgj ørende for rekrutteringa til fiskeindustrien. Midler må derfor stilles til rådighet for videreforedling og produktutvikling. Likeså må de tiltak som ble iverksatt gjennom Aksjonsplan for Nord-Norge med sikte på å bedre arbeidsmiljøet i fiskeindustrien videreføres. Fiskerinæringa er en grunnpilar for bosettinga i kystområdene. fiskerinæringa har derfor også klare distriktspolitiske virkninger. Det er derfor med beklagelse jeg konstaterer at det borgerlige flertallet i komiteen går mot bygging av et nytt Finotro-anlegg på Svartnes i Vardø kommune ut fra bedriftsøkonomiske vurderinger. En enstemmig sjøfarts og fiskerkomite uttalte allerede i sin innstilling S. nr. 413 for 1976-77 at Finotro straks måtte begynne forberedelsen av et slikt anlegg på Svartnes. Dårlige havneforhold og generell mangel på arealer til utbyggingsformål har vært blant årsakene til en urovekkende stagnasjon i Vardø kommune de siste år. Nytt engasjement og nye muligheter for kommunen har vært avhengig av fast landverts forbindelse og utnyttelse av de store og velegnede utbyggingsarealene på fastlandet. En viktig hindring for utvikling i området vil derfor være fjernet når fastlandsforbindelsen til Vardø er en realitet innen utgangen av inneværende år. Imidlertid er ikke fastlandsforbindelsen i seg seiv noen garanti for en positiv utvikling i kommunen. Dette ble da også erkjent i Stmeld. nr. 39 for 1976-77, Om Vardøs fastlandsforbindelse, hvor det påpekes at en utvikling på Svartnes vil kreve betydelige offentlige og private investeringer. Når tunnel- og havnearbeidene er fullført, vil staten ha lagt ned nærmere 200 mill kr. i dette området. Ut fra samfunnsøkonomiske betraktninger må det være en framtredende målsetting å utnytte disse investeringer på en effektiv måte. Med bakgrunn i de lokale forhold er det vanskelig å tenke seg en utnyttelse av Svartnes havn som ikke i sterk grad er knyttet til fiskerinæringa og havets ressurser. I den foreliggende situasjon synes imidlertid en slik utvikling å avhenge av Finotro's deltakelse. Brannen ved Finotro-anlegget i Vardø i august 1980 aktualiserte spørsmålet om bygging av et nytt anlegg på Svartnes. Under behandlingen av St.prp. nr. 56 for 1980 — 81, Om refinansiering og omorganisering av Finotro A/S, gjorde således Stortinget vedtak om at gjenoppbyggingen av Finotro's anlegg i Vardø skulle foregå på Svartnes. Styret i Finotro A/S har ut fra dette fått utarbeidet et forprosjekt som danner et godt grunnlag for en slik etablering. Det er med bakgrunn i dette forprosjekt selskapets styre har anmodet om en tilføring av egenkapital, slik at lånebehovet blir redusert til et nivå bedriften kan klare. det nye anlegget skulle ha en foreløpig kapasitet tilnærmet det samme råstoffgrunnlag som det nåværende anlegget i Vardø bygger på. Med de utsikter en har for lodde- og torskefiskeriene, er disse kapasitetstall betegnet som realistiske. Dagens situasjon i fiskerinæringa nødvendiggjor imidlertid en bedre utnyttelse av råstoffet. Det er da også en erklært politisk målsetting å omorganisere fiskeindustrien mot bedre råstoffutnyttelse og økt videreforedling. Det er grunn til å framheve at det utarbeidede forprosjekt er i samsvar med disse målsettinger, seiv om den planlagte videreforedling av 10 — 20 pst. av torskeråstoffet med fordel kunne høynes. I tillit til Stortingets tidligere vedtak om bygging av nytt Finotro-anlegg på Svartnes har Vardø kommune lagt ned betydelige investeringer i området. Likeså har både kommunen og fylkeskommunen allerede truffet de nødvendige vedtak for utbygging av de tekniske anlegg og servicetilbud som selskapet har forutsatt skal være til stede før etablering finner sted. På samme måte har de ansatte ved anlegget gjort en betydelig innsats under de vanskelige forholdene som har vært etter brannen i 1980, noe som tydelig kommer til uttrykk i bedriftens overskudd. Det er tragisk og sterkt beklagelig at de borgerlige nå lønner denne innsatsen med å sette de ansattes arbeidsplasser i fare. Finotro's engasjement i Vardø kommune er av avgj ørende betydning også for selskapets totale drift. en rapport fra konsulentfirmaet Hartmark- Iras, og selskapets styre har derfor funnet behov for å presisere nødvendigheten av at selskapets virksomhet i Vardø-området opprettholdes. Det er beklagelig og skremmende at de borgerlige nå ensidig legger bedriftsøkonomiske vurderinger til grunn i en sak som er av avgj ørende betydning for et livskraftig lokalsamfunns videre utvikling. Utnyttelsen av de offentlige millioninvesteringene i Svartnes havn er en grunnsten for en videre næringsutvikling i Vardø kommune. Fullførelsen av tunnelen til Vardø og tilliten til Stortingets tidligere vedtak om en Finotro-etablering på Svartnes har skapt en flammende optimisme i dette lokalsamfunnet, som så ofte har måttet kjempe mot en gjenstridig virkelighet. En optimisme knyttet til at et slikt statlig engasjement på Svartnes skulle kunne danne basis også for annen ny næringsvirksomhet og nye arbeidsplasser. De borgerlige har ved sin holdning til Finotro-etableringen nesten kvalt den glød og inspirasjon som har preget befolkningen. Alt håp knytter seg nå til at et endret flertall i dette hus på nytt kan tenne gnisten til en utvikling i Vardø. Presidenten: Tida for formiddagsmøtet er etter reglementet straks ute. Presidenten vil derfor gjere framlegg om at møtet no blir avslutta, og at vi startar igjen klokka 18 for å gjere ferdig dagens kart. — Presidenten ser det som vedteke. Møte tysdag den 16. november kl. 18. President: Osmund Faremo. Dasgsorden: Sakene på føremiddagens kart (nr. 17). Ein held fram med handsaminga av Sak nr. 1. Innstilling fra sjøfarts- og fiskerikomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1983 vedkommende Departementet for handel og skipsfart og Fiskeridepartementet. (Budsjettinnst. S. nr. 10, jfr. Stprp. nr. 1 og Stprp. nr. 1. Tillegg nr. 1). Sverre Helland: I finansordskiftet var sysselsetjingspolitikken det mest sentrale emnet, og med rette. I denne samanheng var det særleg den vanskelege stoda for norsk industri og andre, tilknytta næringar som vart drøfta. Men me har ei anna næring som i alle år har vore ein av de viktigaste sysselsetjingsfaktorane i det vidstrakte landet vårt, nemleg skipsfartsnæringa. Denne næringa har i dag store problem, og det kom lite fram i finansordskiftet. Den skipsfartskrisa som no råkar oss, er kanskje den verste i dette århundret. Ein stor del av flåten vår går i dag med frakter som fører til tap. Det har vore eit kraftig fall i marknadsverdien for dei fleste skipstypar, for bulkskip opptil 60 pst. siste året. Dette fører til at reiarlaga sin eigenkapital, med utgangspunkt i marknadsverdien, har minka frå vel 40 pst. til 25 pst. på eitt år. Under drøftinga av skipsfartsmeldinga for VA år sidan slutta Stortinget opp om målsetjinga om å bevara skipsfarten som ei stor norsk næring. Men norsk skipsfart står i dag overfor ein korsveg. For det første er marknadene verda over elendige, og det er inga lysning å sjå på kort sikt. For det andre kjem det tydelegare og tydelegare fram at det i denne stoda vert svært vanskeleg å driva skipsfart i Ndreg med den struktur flåten har i dag. Strukturen i norsk skipsfart vart nemleg bygd opp den gongen Noreg var eit lågkostland, og det var i røynda stoda til opp i 1960-åra, så lenge USA og Storbritannia var hovudkonkurrentane våre. I dag er lågkostland som Liberia, Hellar og Austen-land dei viktigaste konkurrentane, med mannskapskostnader heilt ned til det halve av våre. Dette kan føra til at store delar av den tradisjonelle tank- og bulkflåten må seljast ut dei næraste åra eller drivast under andre land sitt flagg. omlegging av norsk skipsfart og ikkje til ei nedbygging, treng ikkje dette vera nokon katastrofe. Ei omlegging til meir spesialskip eller meir avanserte båtar og frakter er ein veg å gå for skipsfartsnæringa vår, fordi me i denne næringa har både reiarar og mannskap som ligg på topp når det gjeld ekspertise og dugleik, sjølv om ein ser det i verdssamanheng. Utviklinga dei siste åra syner også at dette kan vera ein veg å gå, fordi norsk skipsfart ligg i verdstoppen i dag når det gjeld meir avanserte skip som t.d. gasskip, kjemikalieskip og cruiseskip. Næringa har også ein imponerande vekst i offshoretilknytta verksemd. Servicefarty som forsyningsskip, vaktbåtar og oljeriggar utgjer i dag nær Vs av talet på skip i flåten, sjølv om det ikkje slår så sterkt ut i tonnasjeoversikta. Samla inntening av norske reiarlag si offshoreverksemd tek no til å nærma seg same nivå som industrien sine , inntekter frå sal av varer og tenester til oljeverksemda. Det er naturleg at norsk skipsfartsnæring, som i så sterk grad arbeider på den internasjonale marknaden, er lite glad for ei proteksjonistisk utvikling, og at dei også er redde for ei proteksjonistisk utvikling her i landet og dei konsekvensar det kan få for andre land si haldning overfor norsk skipsfart. Eg vil i denne samanheng peika på at det er vesentleg lettare å arbeida for ikkje-proteksjonistiske haldningar når det er oppgangstider og gode konjunkturar. I dag, når me har nedgangstider og konjunktur svikt, melder proteksjonismen seg på nytt, og det er den realitet me står overfor i dag. Men eg vil likevel understreka at når me i vårt land skal vurdera tiltak mot proteksjonisme i andre land, må sjølvsagt konsekvensane for norsk skipsfart vurderast svært nøye i ein slik samanheng, spesielt fordi denne næringa er særleg utsett. Bemanningsreglane for skip er i dag eit av dei viktigaste spørsmåla for næringa dersom konkurransegrunnlaget skal kunna haldast oppe. Dette spørsmålet må no få ei avklaring, og utgangspunktet må, som medlemene frå dei ikke-sosialistiske partia sa i innstillinga til skipsfartsmeldinga i fjor, vera ei sikkerheitsbemanning der retningslinene vert fastlagde av styresmaktene våre, fordi styresmaktene her har eit sjølvstendig ansvar. Skipsfartsnæringa har den siste tida påført samfunnet store tap gjennom Garantiinstituttet for skip og borefartøyer. Avisoverskriftene er ofte store når det gjeld slike meldingar — for store etter mi meining — fordi samanhengen ofte kjem dårleg fram. Det er trass i alt eit fåtal reiarlag som har påført staten desse store tapa. Forhandlinger i Stortinget nr. 54. 1982. Em. 16. nov. - Bev. på statsbudsj. for 1983 vedk. Handelsdep. og Fiskeridep. kjempa seg gjennom vanskane sjølv og delvis tapt og delvis vunne. Summen av det heile er likevel at trass i vanskelege og harde tider har norsk skipsfartsnæring sigla inn milliardinntekter til landet også dei siste åra. Og ser ein det heile i samanheng både i fortid og notid når det gjeld skipsfartsnæringa sitt tilskot til norsk økonomi, er tapa små, ja, svært små, vil eg seia. Me skal heller ikkje gløyma at det først og fremst var handelsflåten vår som heldt oppe valutainntektene våre i ei tid då me ikkje hadde olje, og me som bur i Distrikts-Noreg, veit kva skipsfartsnæringa har hatt å seia både når det gjeld arbeidsplassar og inntekter, særleg i Utkant-Noreg. Til slutt vil eg gjerne ha sagt — at eg vonar inderleg at norsk skipsfartsnæring kan vinna over dei store vanskane dei slit med i dag, — at me frå samfunnet si side kan gje dei rammevilkår som dei kan leva med, og — at skipsfarten framleis kan vera ei stor norsk næring, slik Stortinget sa under handsaminga av skipsfartsmeldinga. Dette er ikkje minst viktig for Distrikts-Noreg. Sverre Mauritzen: Organiseringen av lostjenesten i Skudefjord-området har i mange år vært et stridsspørsmål. Det er gjengs oppfatning at det nåværende mønsteret for losstasjoner både er urasjonelt og uhensiktsmessig. Under tidligere regjeringer skjedde det lite eller ingen ting for å ruste opp stasj onene på Utsira og Kvitsøy, som i dag står svakest i konkurransen ora framtidig utbygging i Losvesenet. I debatten om det endelige mønsteret for lostjenesten er mange momenter som har betydning for saken, kommet fram. I tillegg har fiskerikomiteen og fiskeriministeren samt kommunalministeren vært på befaring i området og skaffet seg nødvendig lokal kunnskap. I budsjettproposisjonen meldes det om en plan for rasjonalisering av Losvesenet som vil bli framlagt allerede i 1983, og det ser da ut til å gå mot en endelig avklaring av organiseringen av lostjenesten. Det er jeg glad for, uansett hvordan det framtidige mønster blir, fordi det betyr at et gammelt stridsspørsmål finner sin endelige løsning. I budsjettproposisjonen signaliseres det at losstasj onene på Utsira og Kvitsøy nedlegges, mens komiteens flertall i en merknad presiserer at samtlige losstasjoner må trekkes inn i vurderingen. Jeg sier meg enig i komiteens flertallsmerknad og regner med at det vil bli gjort i den nevnte planen. økonomiske og distriktspolitiske hensyn telle med. Utsira og Kvitsøy er de minste kommunene i Rogaland, med henholdsvis om lag 250 og 550 innbyggere. Næringsgrunnlaget er spinkelt, og fråflytting og stagnasjon har vært og er reelle trusler for disse småsamfunnene. Kommunene er avhengige av forholdsvis store overføringer fra det offentlige for å trygge eksistensgrunnlaget og har i alle år arbeidet aktivt for å styrke sysselsettingen. Dette arbeidet er i god gjenge, og man har i dag en arbeidsledighet praktisk talt lik null. Imidlertid forteller full sysselsetting ikke alt statistisk sett, fordi fråflytting har vært og er alternativet for den som ikke kan finne arbeid på stedet. Dette er bakgrunnen for det sterke initiativ også fra Rogaland fylkesting for å få bygd opp losstasjoner på Kvitsøy og Utsira. Pr. i dag, blir det opplyst, er det ingen loser bosatt på Kvitsøy. Alle ni losene i Skudefjorden bor i Skudeneshavn. Av åtte losbåtmenn bor fem i Skudeneshavn og tre på Kvitsøy. De siste fem år har altså alt vakthold og all lostjeneste foregått fra Skudeneshavn. Når det gjelder Utsira losstasjon, er det pr. i dag én los og to losbåtmenn. Trafikken ved stasjonen er liten. Den næringsmessige betydningen av losingen i dag er altså beskjeden for Utsira og Kvitsøy. Problemstillingen er derfor ikke hvilke øyeblikkelige konsekvenser det vil få for kommunene dersom de ikke kommer med i et framtidig losmønster. Problemstillingen er at et reelt behov for styrket næringsgrunnlag i så fall må løses på annen måte. Ja eller nei til framtidig lostjeneste på Utsira og Kvitsøy avgjøres ikke her og nå. Jeg regner med at Regjeringen vurderer den videre saksbehandling og holder Stortinget orientert. I tilfelle disse kommunene skulle falle ut ved den endelige vurdering, vil jeg i dag så sterkt jeg kan, oppfordre de berørte departementer til å sørge for at Utsira og Kvitsøy får tilstrekkelig statlig hjelp til selvhjelp i arbeidet med å styrke næringsgrunnlaget og trygge sysselsettingen. Blir dette løst på en tilfredsstillende måte, føler jeg meg trygg på at hensikten med Rogaland fylkestings samlede initiativ er oppnådd. Dette er for øvrig samme syn som jeg hevdet i den tilsvarende debatt i fjor. Representanten Frette siterte et par setninger fra mitt innlegg i fjor som gikk ut på at i et eventuelt valg mellom en prioritering av Utsira og Kvitsøy ville jeg prioritere Kvitsøy. Sitatet er rett, og jeg står fortsatt på det samme syn også på dette punktet. massemedia, i og med at kommunen hvert år går til topps i den årlige TV-tevlingen i giverglede, Aksjon Håp ol Jeg håper staten kan gjengjelde noe av den givergleden og gi håp om at Kvitsøy og Utsira fortsatt kan være gode steder å bo, med muligheter til arbeid. Jeg sier meg glad for de forsikringer som i dag er kommet fra fiskeriminster Listau på dette punktet. Inge Staldvik: Fiskeoppdrett er ei forholdsvis ny næring her i landet. Etter en forsiktig start vil nå Høyre-regjeringa slippe løs den lovpriste «frie konkurransen» også på dette feltet. Denne «frie konkurransen» vil utgjøre en trussel mot grunnleggende momenter ved næringa. Ved oppstarten av oppdrettsnæringa forutsatte myndighetene at omfanget måtte reguleres sterkt, slik at en skulle få ei gradvis oppbygging og ikke ei eksplosjonsartet utvikling. For Arbeiderpartiet har det hele tida vært ei målsetting at oppdrettsnæringa må være virkemiddel i næringssvake distrikter, og konsesjonsbestemmelsene har vært av vesentlig betydning for å nå denne målsetting. Det var også bakgrunnen for en midlertidig stans i tildeling av konsesjoner. Da den første perioden var over og en hadde klart å stabilisere næringa og opparbeide et marked som var i stand til å ta imot produktet, fant en i 1981 rom for å tildele nye konsesjoner. Da ble i underkant av 50 nye konsesjoner gitt — hvorav sju til mitt fylke, Nord-Trøndelag. Disse konsesj onene ble gitt til tre av de desidert mest næringssvake kommuner i fylket — Leka, Fosnes og Flatanger. Slik fikk disse utkantkommunene et kjærkomment bidrag til sin ellers svake sysselsettingssituasjon. Arbeiderpartiet har hele tida handlet ut fra ønsket om å styrke sysselsetting og bosetting i næringssvake områder, og har påpekt at oppdrettsnæringa bør forbeholdes folk med tilknytning til fiske eller småbruk i distrikta. Arbeiderpartiet har ikke villet skape press på markedet for dermed å presse prisene nedover, slik at resultatet ville bli dårlig lønnsomhet og derav følgende usikkerhet for dem som arbeider i næringa. I valgkampen i fjor lovet Høyre å erstatte konsesj onsbestemmelsen med en enklere godkjenningsprosedyre for fiskeoppdrett. Dette er det departementet nå følger opp. Denne oppfølging er sterkt å beklage, og så er den da også møtt med en strøm av protester: De som arbeider i næringa, har reagert negativt, fiskeriorganisasjonene rundt om har protestert, og en rekke utkantkommuner har gitt uttrykk for sterk misnøye med ei slik ny ordning. sterk konsentrasjon og kapitalstyring i næringa, slik at de mindre og mer ressurssvakere grupper skal presses ut av markedet. Signalene fra departementet tyder bl.a. på at volumet det gis konsesjon for, nærmest automatisk skal kunne utvides fra 3 000 til 10 000 m 3. Og dette er det naturligvis de pengesterke som tjener på. De store sikrer seg — de små vil gå tapt. Vi risikerer altså tilnærma samme situasjon som den pelsdyrnæringa var i for noen år siden. Høyre vil med denne politikken klare å rive bort målsettinga for fiskeoppdrettsnæringa, nemlig styrking av distrikta. Vi må konstatere at Arbeiderpartiet og Høyre er fullstendig på kollisjonskurs i dette spørsmålet. Når det ellers gjelder effektiv utnyttelse av næringa, er det viktig med en skikkelig rettledningstjeneste. I den forbindelse vil jeg peke på at én rettledningskonsulent skal dekke begge trøndelagsfylka. Jeg er kjent med at fylka nå arbeider for å finne midler slik at én kan ansettes i tillegg, slik at en får bedre muligheter til å ivareta rettledningsoppgavene. Jeg forutsetter at departementet i neste statsbudsjett følger opp det offentliges ansvar på dette felt og avsetter midler til én konsulent i hvert av trøndelagfylkene. Statsråd Thor Listau: Jeg vil i dette innlegget kommentere en del av innleggene som har vært holdt tidligere i dag. Generelt vil jeg si at det er med noen undring jeg har hørt Arbeiderpartiets talere i dag. Den ene etter den andre har nå stått og talt varmt for økte bevilgninger til alle gode formål. Da partiet satt i regjeringsposisjon og måtte holde seg innenfor økonomisk realistiske budsjettrammer, var det en helt annen nøktern tone fra de samme representanter. Da var man stort sett fornøyd med tingenes tilstand. Nå er partiet kommet i opposisjon og kan mer fritt strø om seg med økte bevilgninger til alle gode formål. Ja, det er nesten som å se våryre kalver slippe ut på beite. Jeg tror man ville ha stått seg på en noe mer nøktern holdning fra Arbeiderpartiets side, men det får være opp til Arbeiderpartiets egen vurdering. Flere talere har berørt Regjeringens forslag om leie av et større fiskefartøy til erstatning for forskningsfartøyet «Johan Hjort», som er et gammelt og uhensiktsmessig fartøy. Komiteen har gitt sin tilslutning til dette, men anser det som en midlertidig løsning, og mener at det på sikt vil være nødvendig å bygge et nytt forskningsfartøy. av fartøy kontra nybygg må vurderes ut fra en rekke forhold, bl.a. må en ta hensyn til kostnadene ved de ulike alternativ. De beregninger vi har gjort i departementet, viser klart at kostnadene ved å leie fartøy er betydelig lavere enn ved å bygge nytt. Det vil nå bli inngått en avtale om leie av fartøy, og jeg antar en bør få en viss erfaring med dette før en tar stilling til spørsmålet om bygging av et nytt forskningsfartøy. Mindretallet i komiteen, Arbeiderpartiets medlemmer, forutsetter at mannskapet på «Johan Hjort» kan fortsette i tjenesten og ikke sies opp. Den leiekontrakt som når blir inngått, omfatter leie av fartøy og mannskap. Dette blir noe rimeligere enn om Havforskingsinstituttet skulle bemanne fartøyet seiv. Etter det jeg har fått opplyst, vil eieren av fartøyet ansette en del av sine egne folk, men han vil også tilby arbeid til en del av dem som var ansatt på «Johan Hjort». Imidlertid må noen dessverre sies opp, og det er like beklagelig enten vedkommende er ansatt i et fiskerbåtrederi eller i Havforskningsinstituttet. På havnesektoren har Regjeringen søkt å opprettholde den nåværende virksomhet. Det betyr at reduksjonen i bemanningen i havnesektoren vil skje ved naturlig avgang. Ingen vil bli sagt opp. Dersom avgangen blir lavere enn Fiskeridepartementet har forutsatt i budsjettforslaget, vil Regjeringen komme tilbake til saken. Det er bred enighet i Stortinget om behovet for utbygging av fiskerihavner. Isolert sett kunne det være ønskelig med noe mer midler til havneutbygging. Men i økonomisk trange tider må det vises moderasjon på alle områder. At Arbeiderpartiet nå foreslår en økning av bevilgningen til havneformål med 20 mill. kr., får så være. Men jeg synes partiet kunne spart seg den prektighet som flere av partiets talere har gitt uttrykk for i den forbindelse. Jeg vil minne om at så sent som i fjor foreslo den daværende arbeiderpartiregjering, med tilslutning fra arbeiderpartirepresentantene i denne sal, én reduksjon i bevilgningen til havneformål. Også tidligere år har arbeiderpartiregjeringer foreslått reduksjon i disse bevilgningene. Partiet har derfor ikke noen grunn til å slå seg på sitt bryst i denne saken. Fiskeridepartementet setter nå i gang arbeidet med en nasjonal havneplan. Det er i den forbindelse nedsatt en styringsgruppe med representanter for de særlig berørte departementer og organisasjoner. Arbeidet forutsettes sluttført i løpet av en toårsperiode. Planen skal være en samordnet rammeplan for havnemønsteret langs kysten, sett i sammenheng med samferdselssystemet for øvrig. andre forutsetninger for en realistisk kommunal og fylkeskommunal planlegging, samtidig som den skal bidra til å sikre den nødvendige styring ut f ra nasjonale hensyn. Representanten Bolle beklaget i sitt innlegg at Regjeringen nå går inn for å øke utlånsrenten i Statens Fiskarbank. Jeg vil da minne representanten Bolle om at han så sent som i fjor var medlem av en regjering som også foreslo økning av utlånsrenten i Statens Fiskarbank. Også tidligere har arbeiderpartiregjeringer foreslått økning av denne renten som en del av Regjeringens økonomiske opplegg. Den renteøkning som nå foreslås, er et ledd i Regjeringens kredittpolitiske opplegg, og må ses i sammenheng med hele den økonomiske politikken. Formålet med denne politikken er å redusere prisstigningen og kostnadsøkningen har i landet for å gjøre næringslivet mer konkurransedyktig. Dette har også vært begrunnelsen for tidligere arbeiderpartiregjeringers forslag om renteøkning. Jeg har vanskelig for å forstå at det som var riktig under arbeide rpartiregjeringer, er galt i dag. Jeg kunne være fristet til å omskrive representanten Bolles uttalelse og si at det han talte varmt for i regjeringsposisjon, det gjelder ikke når man kommer i opposisjon. Representanten Nilssen uttalte at bevilgningen til Fiskeriforskningsrådet reelt hadde gått ned de siste år. Jeg har ikke undersøkt om dette er riktig. Men i så tilfelle er representanten Nilssens påstand en sterk kritikk mot tidligere arbeiderpartiregjeringer. Bevilgningen til Fiskeriforskningsrådet vil etter Regjeringens forslag øke med 4,5 mill. kr. fra 1982 til 1983. Da er bygget ved FTFI holdt utenfor. Dette vil gi full kompensasjon for prisstigningen. Til sammenligning kan nevnes at f ra 1981 til 1982 økte bevilgningen til Fiskeriforskningsrådet med 2,5 mill. kr., noe som var litt for lite til å gi full priskompensasjon. Representanten Kvanmo sa i sitt innlegg at Norge har gitt sin støtte til for høye kvoter av hvalarter for andre fangstnasjoner, slik at vi hadde undergravd landets troverdighet i Hvalfangstkommisjonen. Dette er ikke riktig. Norge har ved sin stemmegivning i Hvalfangstkommisjonen basert seg på de tilrådinger som er kommet fra den vitenskapelige komite. Den vitenskapelige komite i Hvalfangstkommisjonen består av de fremste vitenskapsmenn på dette området i mange land, og de tilrådinger som kommer derfrå, er basert på en grundig vurdering av bestandssituasjonen for de enkelte hvalarter. At enkelte miljøverngrupper ikke er enig i disse anbefalinger, betyr ikke at de er uriktige. Norge har alltid lagt vekt på at hvalfangsten skal skje på et biologisk forsvarlig grunnlag, og det vil vi også gjøre i fremtiden. Representanten Bjørnø etterlyste i sitt innlegg en omlegging av fiskeripolitikken og større armslag for den enkelte yrkesutøver. Jeg kan berolige representanten Bjørnø med at dette arbeidet er i gang. En del endringer er foretatt. Jeg nevner kort: Liberalisering av fiskevareeksporten, oppmyking av en del bestemmelser i konsesjonsordningene i fisket, forslag om omlegging av oppdrettspolitikken, initiativ for opphevelse av frysekonsesjonsloven samt en rekke mindre ting. Før departementet foretar noen større omlegging av politikken, vil vi imidlertid gi Stortinget anledning til å drøfte tiltakene på bredt grunnlag. Det er det vi legger opp til i den bebudede stortingsmelding om norsk fiskerinæring. Meldingen er dessverre blitt noe forsinke! Jeg skal vokte meg vel for å fastsette noen ny dato, men jeg kan nevne at vi nå er inne i sluttbehandlingen i departementet. Til slutt noen ord om lostjenesten i Skudefjordområdet. Flere talere har vært inne på denne saken, og jeg har selvsagt merket med de synspunkter som er fremkommet. Departementet vil nå arbeide videre med saken etter de retningslinjer som er trukket opp i flertallets merknader i innstillingen, og Stortinget vil bli orientert om resultatet av dette arbeidet i den plan for rasjonalisering av lostjenesten som vil bli langt fram i forbindelse med budsjettet for 1984. Halvar Hansen: I høst har det vært ført en skipsfartspolitisk debatt i massemedia. Temperaturen i debatten har så langt jeg har kunnet registrere vært forholdsvis høy. Det har ikke manglet på sterke ord. Deltakere i debatten har vært representanter for Norsk Sjømannsforbund, Norges Rederforbund og Handelsdepartementets politiske ledelse. Som vanlig i skipsfartspolitiske debatter i Norge har to spørsmål stått sentralt: bemanningsspørsmålet og flaggpolitikken. Jeg vil kort berøre begge temaer. Handelsdepartementet har beordret Sjøfartsdirektoratet til å utarbeide forslag til nye bemanningsregler for skip. Årsaken kan bare være at den ene part i næringen — rederne — lenge har ønsket drastiske endringer i de nåværende bemanningsregler. Symptomatisk i så henseende er den såkalte utredning som Norges Rederforbund og Skibsfartens Arbeidsgiverforening la fram i fjor høst, hvor det ble hevdet at de fleste skip ville kunne drives sikkert med en bemanning på mellom 8 og 14 mann. Det er her tale om skip som i dag har en bemanning på 18 —20 mann. måtte det utredes av en bredt sammensatt komite som vurderte alle sider av spørsmålet. Men Handelsdepartementets politiske ledelse valgte å overse sjømannsorganisasjonene. Den såkalte utredningen fra rederne ble oversendt Sjøfartsdirektoratet, som på grunnlag av den fikk i oppdrag å utarbeide forslag til nye bemanningsregler. Jeg synes det er betenkelig at den politske ledelse i Handelsdepartementet har det så travelt med å løpe redernes ærend at man ikke engang tar seg tid til en allsidig vurdering av om en bemanningsreduksjon vil gå på sikkerheten løs. Sjøfartsdirektoratet har allerede utarbeidet et første utkast til bemanningsregler som har vært sendt organisasj onene til høring. Jeg vil understreke at også sjøfolk har krav på fritid. Lov om arbeidstiden til sjøs forutsetter en månedlig arbeidstid på 165 — 173 timer for vaktgående og daggående personell. I gjennomsnitt er den månedlige arbeidstid i dag oppe i nær 300 timer. Det burde være innlysende for enhver at en ytterligere økning av arbeidsbelastningen for sjøfolkene ikke er forsvarlig, og at det vil gå på sikkerheten løs om arbeidsbelastningen øker ytterligere. Jeg vil også peke på at nye bemanningsregler vil sette de såkalte avløsningsavtaler i næringen i fare. Disse avtaler gir bl.a. sjøfolkene fast ansettelse i rederiene og et oppsigelsesvern som sjøfolkene ikke har etter sjømannsloven. Disse avtaler bygger på de nåværende bemanningsforskrifter. En endring av bemanningsforskriftene vil kunne føre til at en rekke sjøfolk mister sosiale ordninger som andre arbeidstakere i dag anser som en selvfølge. I parentes vil jeg bemerke at det ikke er tilfredsstillende at statsråd Skauge i stortinget i forrige uke antydet et håp om at han kunne legge fram et forslag til harmonisering av sjøfartslovgivningen med arbeidsmiljøloven en gang neste år. Jeg forstår godt at sjøfolk er utålmodige etter at de har vært forespeilet en slik harmonisering helt siden 1975 — 76. Det andre tema i høstens skipsfartspolitiske debatt har vært flaggpolitikken, hvor det synes som om handelsministeren har tiltatt seg rettigheter han ikke har etter norsk forvaltningspraksis. Ifølge aviser og andre massemedia har han satt mindretallets merknader i sjøfarts- og fiskerikomiteens innstilling til Stmeld. nr. 52 for 1980-81 ut i livet. Statsråden bør vite at et flertall i Stortinget er et flertall inntil noe annet er vist i Stortinget. En endring i praksis i uteregistreringssaker skal forelegges Stortinget før den eventuelt kan gjennomføres. skipsfartsprosjekter i de øvrige nordiske land. Jeg er for et utvidet nordisk samarbeid og vil ikke uten videre ta avstand fra at norske redere får denne adgangen. Men jeg vil peke på at verken i Stmeld. nr. 52 eller i sjøfarts- og fiskerikomiteens innstilling til meldingen ble dette diskutert. Det hadde vært en fordel for alle om statsråden sørget for å få klarsignal fra Stortinget før han, for å bruke hans eget uttrykk, myker opp norsk flaggpolitikk. Når det gjelder bemanningsreglene, vil det også i framtida være sterkt delte meninger om hva som er en riktig bemanning. På denne bakgrunn vil jeg derfor be statsråden vurdere om det nå ikke vil være riktig at spørsmålet om en framtidig bemanning ble forelagt Stortinget i en egen melding. Per Aas: Kampen om havets ressurser har for lengst tatt til. Det er ikke en gamle dagers kamp om hver enkelt torsk i en linevase mellom to eller flere fartøyer på Lofothavet, det er en kamp mellom forskere og myndigheter på den ene siden og fiskeriinteresser på den andre. Og sjøl om denne kampen er ledsaget av forståelse for problemet fra begge sider, ligger det alvor i den. Det er lett å forstå kravet om lønnsom drift, og det er ikke vanskeligere å skjønne ønsket om kontinuerlig drift på fiskebrukene. Det må imidlertid ikke vises unnfallenhet dersom det dreier seg om en fiskestammes være eller ikke være for kommende tider. I spørsmålet om fordeling av fiskekvote mellom de forskjellige brukstyper vil det nok måtte tas visse hensyn, og særlig i ei overgangstid, men en ufråvikelig regel må være at den brukstype som beskatter ressursene mest skånsomt, må prefereres. Når jeg sier disse sjølsagte ting, er det fordi jeg ønsker å gi min støtte til dem som sikkert er hardt presset i diskusjonen om kvoter, og for å medvirke til en framtidsrettet fiskeripolitikk. Det har stundom vært ført et ganske sterkt forsvar for trålerdrift med større maskevidde som et brukbart fiskeredskap også beskatningsmessig sett. Det er ikke mange av oss som ved sjølsyn har kunnet kontrollere riktigheten av de forskjellige påstander. For kort tid siden reiste jeg imidlertid med hurtigruta og ble sittende lenge oppe og prate med en nylig pensjonert fisker med erfaring fra trålervirksomheten. Samtalen ble en bekreftelse på hva jeg har vært redd for, nemlig at norsk trålernæring fremdeles ikke virker skånsom på fiskeressursene. Det ble bl.a. snakket om ei rød bru av uer når tråleren lot den forsmådde fisken gå over bord. Det er lite hyggelig å høre slikt. ettertid om det ikke gjennomføres en vedvarende nedtrapping av all uvettig beskatning, slik at fiskeressursene kan overleve i en beskatningsbar størrelsesorden. Mange kortsiktige argumenter blir ført i marken for ei sterkere beskatning av de forskjellige fiskeslag. Argumentene må sjølsagt prøves, men ignoreres dersom de ikke er i tråd med ønsket om ei fiskerinæring også i framtida. Ett argument er imidlertid meget sterkt, og det er kravet om lønnsom drift. Ingen fiskebåtreder kan drive lenge på underskudd. Derfor er staten nødt til å ta økonomisk medansvar når ressursene tilsier at lønnsom kvote ikke kan gis. Med visse mellomrom rammes våre fjordfiskere av at flere måneders tørrfiskproduksjon blir liggende usolgt i påvente av marked. Det er ei hard belastning for dem det angår, enten det nå gjelder fiskeren sjøl eller de brukene som har redet ut kapitalen. De fleste av oss har knapt prøvd å vente mer enn en måned på lønn, mens det for tida er tale om 5 — 8 måneder for fiskere av denne kategori. Det er lett å skjønne problemene disse fiskerne har, og det er lett å skjønne at noe bør gjøres for å sikre jevnere inntekt. Jeg vil anta at det vil kunne gjøres ved ei ordning der staten forskutterer eller kjøper opp inneliggende fangst. Det drier seg her om ei desentralisert form for fiske, og ofte i kombinasjonsdrift med jordbruk. Dette fisket bør gis bedre og sikrere betingelser, ikke minst fordi det på en god måte nytter ut fjordfiskeressursene og medvirker til sysselsetting i distriktene der det er meget vanskelig å skape nye arbeidsplasser. Jeg har mottatt en del henvendelser om at havneutbygging bør skje etter et noe annet mønster enn tilfellet er i dag. Det klages over at ei trinnvis utbygging gjerne går over lang tid, og at dette ofte binder kapital som ikke kan gi særlig nyttevirkning før anlegget er fullført. Jeg er klar over at dette har med fylkenes prioriteringer å gjøre. Det er likevel reist så vidt sterk kritikk fra enkelte områder at det burde være av interesse for departementet å se nærmere på forholdene i de enkelte fylker. Tidsintervallene mellom de forskjellige byggetrinn har for enkelte anleggs vedkommende vært meget lange, og dette har skapt betydelige irritasjoner. Problemet hadde sikkert vært enkelt å bygge ned ved å tilføre mer kapital. Det kan likevel være nyttig å se nærmere på spørsmålet og den praksis som nyttes ved havneutbygging. Den norske fiskeredskapsindustrien er kommet i faresonen i og med økt konkurranse fra lavlønnsland. foretar seg noe som reduserer det vern man har om norsk fiskeredskapsindustri. Den trenger heller et styrket vern. Det dreier som om et stort antall særlig kvinnelige arbeidsplasser, til dels meget desentralisert. Det vil være vanskelig å erstatte disse om de går tapt. Vi får skjerpe oss nå, slik at vi berger denne industrien. En viss beredskap må en fiskerinasjon som Norge ha krav på. Asbjørn Sjøthun: Da sjøfarts- og fiskerikomiteen avgav sin innstilling om bevilgninger over statsbudsjettet vedkommende Fiskeridepartementet i fjor, uttalte en samlet komite i Budsjett-innst. S. nr. 10 for 1981-82 følgende: «Komiteen vil sterkt understreke behovet for å holde bevilgningene til havneformål oppe, først og fremst av hensyn til målsettingen om å dekke behovet for gode og moderne havner, men også for å kunne oppnå en rasjonell bruk av havnevesenets mannskaper og materiell.» I årets budsjettinnstilling har også en samlet komite uttalt seg i samme retning og sier: «Det er en klar sammenheng mellom havnenes standard og lønnsomheten i de næringer som benytter seg av anleggene. Komiteen anser det på denne bakgrunn nødvendig å holde bevilgningene til havneformål opp.» Så langt er alt bare lyserødt, men når det kommer til stykket og det skal stilles midler til rådighet for å innfri de verbale ønsker, er det smått med vilje fra de borgerlige for «å holde bevilgningene oppe». Tar man hensyn til prisstigningen, og det må man jo, er det en reell nedgang i bevilgningene for 1983. Jeg skjønner ikke at de borgerlige medlemmer av komiteen kan få seg til å uttale i innstillingen, nå to år på rad, at det er «nødvendig å holde bevilgningene oppe», når de stemmer for et forslag til budsjett som gir reell nedgang. Også her er det støtte fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti til Høyre-regjeringens budsjett. Det er ikke oppbygging av distriktene, og man må på ny komme tilbake til at det ikke er sammenheng mellom det som står i finansinnstillingen fra de borgerlige, der det heter at det skal føres en aktiv distriktspolitikk, og det som kommer til uttrykk i bl.a. Fiskeridepartementets budsjett. Budsjettet til havnetjenesten viser konkret at også her, på et helt typisk distriktsrettet budsjett, følger de borgerlige ikke opp sine aller ferskeste innstillinger. dette, likevel i årets innstilling kan få seg til å uttale at de viser: «til det som er uttalt innledningsvis .. .om behovet for utbygging av fiskerihavner, og vil i den forbindelse understreke at det er påkrevet å opprettholde kapasiteten i havnesektoren». Hvordan opprettholde kapasiteten når man ikke vil bevilge nødvendige midler til dette? Hvis de borgerlige medlemmer av komiteen har hatt alvorlige meninger med sine uttalelser i innstillingen, har de hatt anledning til å ta opp egne forslag som ville komme budsjettposten til gode, eller også kunne de stemt for Arbeiderpartiets forslag. De gjør ingen av deiene. Altså må man trekke den konklusjon at reell vilje til oppfølging av talemåtene ikke er til stede. Arbeiderpartiet for sin del viser til at anlegg av fiskerihavner bør få økt prioritet fordi behovet for fiskerihavner er stort. Men det er også klart at hvis fylkenes egne oppsett og prioriteringer skal kunne følges, må bevilgningene økes. Det er derfor gledelig at Arbeiderpartiet foreslår kap. 1064, Havnetjenesten, økt med 20 mill. kr. Denne økningen vil kompensere for prisstigningen samtidig som det blir rom for en betydelig reell påplussing i forhold til Regjeringens forslag, som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti støtter. Jeg tror det vil bli registrert — og ikke bare fra dem som venter på midler til havneutbyggingen — at de tre største borgerlige partier stemmer ned forslag om økte bevilgninger til havnetj enesten. Et annet viktig element er hensynet til de ansatte i Statens havnevesen. Her risikerer man å miste høyt kvalifiserte fagfolk når bevilgningene ikke følges opp. Det er et beklagelig resultat av Regjeringens angrep på offentlig engasjement. På sektor etter sektor vil man oppleve samme meget tvilsomme resultat av Regjeringens økonomiske opplegg med nedskjæringer først og fremst på den offentlige sektor. Under denne debatt blir skadevirkningene avdekket for budsjettet til Fiskeridepartementet. Etter hvert blir flere andre lagt på bordet. Det blir dessverre mye å fortvile over som ikke blir gjennomført når Senterpartiet og Kristelig Folkeparti finner det riktigst å støtte Høyre-regjeringens forslag som gir resultat i samme retning som budsjettet til Havnetjenesten. Statsråd Listau åpnet sitt nettopp avholdte innlegg med et voldsomt angrep på Arbeiderpartiet. Og det ble ikke bare med åpningssalven. mislyktes med under finansdebatten. Hr. Listau sa at mens Arbeiderpartiet var i posisjon, arbeidet partiet ut fra realistiske økonomiske rammer. I opposisjon hevdet han, hvis jeg forstod ham rett, at partiets representanter var som vårkåte kalver som ble sluppet på beite. Jeg har aldri hørt en så dårlig sammenligning, men så kan man vel heller ikke stille så store krav til en fiskeriminister som at han også skal ha greie på kalveutslipp! Det som er det faktiske forhold, er at Arbeiderpartiets budsjettforslag er bygd opp på en ansvarlig og realistisk ramme. Forskjellen er at mens Høyre strør om seg med skattelettelser, har Arbeiderpartiet for å skaffe midler til bl.a. havneutbygging måtte avstå fra dette populære utspill. Derfor har vi rom for en påplussing til havneformål med 20 mill. kr. Dette vet fiskeriministeren, så han kunne spart seg sitt angrep, der han skjøt så langt over målet. Jeg forstår ham godt når han sier at det isolert sett er ønskelig med mer midler til havneutbyggingen. Men hvorfor sier han ikke det som hører med, at Høyre ikke kan bevilge, for de har gitt midlene bort i form av skattelette til høytlønte i andre næringer.? Wenche Bredrup: Den norske handelsflåte mister stadig markeder fordi vi er for dyre i forhold til dem vi skal konkurrere med. Resultatet er at flåten går tilbake i forhold til verdenstonnas j en. I tillegg kommer også at vi har stivbente bemanningsregler, og at driftsutgiftene er store, med høye hyrer, sosialutgifter og avløsningsordninger med to måneder om bord og en måned i land. Når det gjelder arbeidstiden om bord, er det som kjent satt en grense for hvor mange timer man har lov til å arbeide overtid. Dette stemte"imidlertid Fremskrittspartiet mot. Arbeidstidsreglene har vanskeliggjort driften av skipene og er dessuten ikke i tråd med sjøfolkenes egne ønsker, da de ønsker å tjene mest mulig den tiden de er om bord. Jeg håper vår nye regjering vil overveie endringer på dette området. I skipsfartskretser er det også et sterkt ønske om lov til å plassere de enkle skip, dvs. skip som ikke er så kapitalkrevende, under fremmed flagg for å kunne opprettholde markedsandelen som ellers er i ferd med å minke. Dette er det man kaller utflagging. Det har fra mange hold vært hevdet at på denne måten eksporterer vi arbeidsplasser, men faktum er vel at dette er den eneste måten å bevare en del av arbeidsplassene på for bl.a. noen av offiserene. meglerfirmaer. Jeg vil derfor anmode handelsministeren om å liberalisere reglene for utflagging. Det foreligger også nå et forslag fra Sjøfartsdirektoratet om nye bemanningsregler. Ifølge næringen går dette utkastet ikke langt nok, og jeg deler næringens syn. Myndighetene bør begrense seg til å fastsette en minimumsbemanning ut fra sikkerhetshensyn, og så får rederiene og besetningen om bord seiv finne den mest rasjonelle bemanning ut fra det individuelle behov. Den prøveordning med redusert besetning som 65 — 80 norske skip har praktisert siden 1979, har gått helt greit, og de normale oppgåver om bord er blitt ivaretatt. La den norske handelsflåten få lover og regler som det går an å leve med, også på bemanningssiden. Daglig passerer jeg havnene i Bergen, og det er leit å se hvor liten trafikk det er av lastebåter og fraktefartøyer. Det dominerende trekk er passasjerbåter. Seiv i Norge med vår lange kyststripe og lange f jorder blir transporten overtatt av trailere. Dette skjer delvis på grunn av omlastningsomkostningene og den sterke subsidiering av transportselskaper og ferjer. I løpet av de siste år er antall fraktefartøyer nesten halvert, og i dagens situasjon er det vanskelig for de gj en værende fraktefartøyer. Økte utgifter også her har gjort at man i år har hatt driftsunderskudd eller så lite overskudd at man ikke har klart å fornye tonnasjen. I 1970-årene og hittil i 1980-årene har det praktisk talt ikke vært bygd nye fraktefartøyer. Dette fører til at flåten blir gammeldags og blir enda mer konkurranseudyktig. Jeg vil derfor be Regjeringen ta mer hensyn til konkurransemulighetene for fraktefartøyene i samferdselspolitiske spørsmål og særliig endre konkurranseforvridende støtte- og konsesjonsordninger. Arve Berg: Forholdene i fiskerinæringa har alltid vært skiftende, og seiv om det fra tid til annen har vært problemer og kanskje også sett mørkt ut — ja, så har det alltid vært løsninger i sikte. I den situasjon fiskerinæringa er inne i, er det viktig at den gis utviklingsmuligheter. Myndighetenes oppgave må være å gjøre sitt til at vi også i fortsettelsen kan ha en moderne fiskerinæring i Norge. Den til dels strenge regulering som ble gjennomført i 1970-åra, har allerede gitt resultater, og enkelte fiskeslag er i vekst. Det viser at det er nødvendig å gjennomføre begrensninger i fisket for å bygge opp igjen truede fiskearter. På en del områder har det vært riktig at aktiviteten er blitt redusert, men det ville være svært uheldig om investeringene og innsatsen på alle områder ble trappet ned. som kjent ikke bare i fiskerinæringa det er vanskelig å kunne forsvare investeringene. For fiskerinæringa er det uheldig at renten i Fiskarbanken økes. Det fører til økte kostnader og dårligere lønnsomhet for fiskerne. Dersom det ikke blir foretatt investeringer i tilstrekkelig omfang, går det ikke lenge før fiskerinæringa blir foreldet, og det er ingen tjent med. Kravene til lønnsomhet totalt sett vil ikke bli mindre i tida framover, og derfor vil en moderne fiskerinæring være den beste garanti for arbeidsplassene både på sjø og land. Det er ingen tvil om behovet for å modernisere deler av fiskerflåten både ved nybygging, ombygging og reparasjon. Men skal det være mulig, må myndighetene være aktivt med for å sikre tilfredsstillende finansieringsordninger. Fiskerinæringa seiv makter ikke en slik oppgave nå. En forsert modernisering av fiskerflåten vil også gi oppdrag til en rekke små og mellomstore skipsverft langs kysten — skipsverft som tradisjonelt har basert sin virksomhet på fiskerflåten. Mange av disse bedriftene står uten oppdrag utpå vårparten neste år, og da vil en sannsynligvis få omfattende permitteringer og innskrenkninger. Med den økende arbeidsledighet som det nå er, særlig i distriktene, vil dette være en farbar vei for å holde arbeidsledigheten nede, samtidig som fiskerflåten blir mer tidsmessig og bedre i stand til å møte de økende krav til arbeidsmiljø, sikker het og ikke minst lønnsomhet. En slik modernisering kan ikke påføre fiskerinæringa urimelige kostnader. Fiskernes interesser må ivaretas. Myndighetene må derfor inn med ekstraordinære tiltak. En ekstraordinær arbeidsledighet krever handling f ra Regjeringas side. Utdanning, opplæring og perfeksjonering er viktig også for fiskerinæringa dersom den ikke skal bli den tapende part. Med den utvikling som har foregått på redskaps- og utstyrssiden, er det helt avgj ørende at de menneskelige ressursene er fullt på høyde. Menneskelige feil som skyldes manglende kunnskaper, vil alltid være en dyr måte å lære på. Derfor må ikke mannskapsopplæringen til fiskerinæringa skyves i bakgrunnen. Skal vi ha en framtidsrettet fiskerinæring, må myndighetene sørge for at de som velger dette yrket, får en tidsmessig opplæring. Undervisningen i Ålesund må komme i gang etter de foreliggende planer — det er et krav fra fiskerinæringa på Nordvestlandet. I forbindelse med at Stortinget gav grønt lys for at det kunne startes leteboring på sokkelen i områdene nord for Stad, ble det vedtatt å opprette et olje/fisk-fond på 35 mill. kr. Det har hele tida vært forutsetningen at det årlig skulle tilføres 35 mill. kr. Seiv om leteboringen ikke påfører fiskerinæringa de helt store problemer, ja, så må det være hevet over tvil at den kan skape problemer. Oljevirksomheten legger band på de havområdene hvor horingen foregår, og da er det ikke mer enn rimelig at fiskerne får kompensasjon på andre mater. Det har hele tida vært forutsetningen at det skulle bevilges 35 mill. kr. pr. år til Olje/fiskfondet. Når Regjeringa og det borgerlige stortingsflertallet går inn for å bevilge bare 10 mill. kr. neste år, er det et brudd på forutsetningene og dermed et tillitsbrudd i forholdet mellom myndighetene og fiskerne. At ikke alle midlene vil være brukt opp ved utgangen av inneværende år, er ikke noe argument for å skjære ned bevilgningene. Er ikke regelverket slik at det er mulig å anvende midlene, er det Regjeringas soleklare plikt å fremme forslag om forandring av regelverket, slik at midlene kan brukes til beste for norsk fiskerinæring. For at de ulempene som oljevirksomheten påfører fiskerne, skal bli minst mulig, er det etter min mening ønskelig at midlene fra fondet blir brukt på fornuftig vis så snart som mulig. Dersom Olje/fisk-fondet får tilstrekkelige midler, som forutsatt, og de brukes til beste for fiskerne, vil det være med og dempe motsetningene mellom oljevirksomheten og fiskerinæringa. En nedskj æring av bevilgningene vil dessverre virke motsatt — det vil øke motsetningene. Arbeiderpartiet vil innfri de lovnadene vi er kommet med, også i denne saken — ingen bør være i tvil om det. Hermund Eian: Det er nødvendig å kommentere en del av de merknader som står for mindretallets regning i innstillingen. Arbeiderpartiets representanter sier i sine fraksjonsmerknader til havnebudsjettet bl.a.: «Disse medlemmer viser til at det med utgangspunkt i fylkenes egne oppsett og prioriteringer vil ta uforholdsmessig lang tid med de nåværende bevilgninger å få gjennomført de mest påtrengende behov både for nybygg og nødvendige utbedringer av havneanlegg.» Jeg vil tro at dette er en riktig beskrivelse av situasjonen, men man fristes til å spørre om dette er en ny oppdagelse for Arbeiderpartiet? Går man tilbake til Arbeiderpartiets egen regjeringstid, finner man ikke den samme iver etter å prioritere havnebuds jettet som man nå finner etter at partiet plutselig er kommet i opposisjon. For å underbygge denne oppfatning vil jeg vise til noen fakta. -1978 ble bevilgningene til havnetjenesten på 1979-budsjettet redusert med 4 pst. I budsjettforslaget for 1980 var det innebygd en ytterligere nedskj æring på 4 pst. For 1981 ble det så foreslått en økning med 9 pst. Kanskje var denne økningen i noen grad påvirket av at Stortinget året før hadde vedtatt å øke bevilgningen på post 30, Fiskerihavneanlegg, med 3 mill. kr. Men så i 1981 foreslår man for inneværende års budsjett en reduksjon på 2 pst. Jeg refererer til denne utvikling på bakgrunn av at Arbeiderpartiet nå kommer med forslag om påplussing på 20 mill. kr. Enhver kan trekke konklusjon om sammenhengen mellom fortid og nåtid. Jeg siterer fra et annet avsnitt i mindretallets fraksjonsmerknad: «Disse medlemmer vil understreke at det forslag som nå foreligger fra Regjeringen innebærer at bevilgningen er holdt på samme kronenivå som i budsjettet for 1982...» Dette er jo direkte galt. Ser man på de totale bevilgninger til havnetjenesten, finner man en økning på 1,442 mill. kr. eller 1,4 pst. i forhold til inneværende år. Ved å se på bevilgningene til post 30, Fiskerihavneanlegg, fremkommer det en økning på 4,228 mill. kr eller 4 pst. i forhold til inneværende år. Seiv om dette ikke er noe å rope hurra for, er det imidlertid bedre enn det Arbeiderpartiets representanter i komiteen forsøker ågi inntrykk av gjennom innstillingen. Moralen må være at enhver bør holde seg til sannheten, seiv om det er tillått å lete etter argumenter for å fremheve sin egen fortreffelighet. Jeg finner det nødvendig å komme nærmere tilbake til hva de ulike fraksjoner har sagt om endringen av lostjenesten i Skudefjord-området. Arbeiderpartiets representanter finner det opportunt å «rette kritikk mot Regjeringen fordi den ikke har satt i gang arbeidet med å gjennomføre Stortingets vedtak om å bygge nytt losvakthus på Kvitsøy». Og videre: «Disse medlemmer ser dette som en desavuering av Stortinget fra Regjeringens side, ettersom det ikke foreligger noe som kan berettige at vedtaket blir omgjort.» En mer übalansert uttalelse i en innstilling skal man lete lenge etter. De som uttaler dette, burde vite at det er nokså uvanlig, om det overhodet skjer, at man starter bygging av anlegg - stort eller lite — så snart det er gitt en førstegangsbevilgning. Det kan ellers være grunn til å se nærmere på dette såkalte stortingsvedtak. Ved å titte i Budsjett-innst. S. nr. finne begrunnelsen fra Arbeiderpartiets representanter: «I de vurderinger som tidligere er gjort i Fiskeridepartementet er man kommet fram til at Kvitsøy og Utsira losstasjoner bør opprettholdes, bl.a. også av distriktspolitiske hensyn.» Dette støtter man seg så til ved å foreslå at det bevilges 500 000 kr. til losvakthus på Kvitsøy. Representantene fra Høyre foreslo beløpet på kr. 500 000 tatt ut, med den begrunnelse at man senere skulle stå fritt til å vurdere losspørsmålet i Skudefjord-området. Representantene for Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viste til at Rogaland fylke enstemmig hadde gått inn for å opprettholde losstasj onene både på Kvitsøy og Utsira og støttet dette synet ut fra en distriktspolitisk vurdering. Disse medlemmer foreslo på denne bakgrunn en bevilgning til Utsira. At det av avstemningstekniske grunner ble flertall for å bevilge 500 000 kr. til losvakthus på Kvitsøy, er ikke ensbetydende med at Stortinget har foretatt en seriøs behandling av spørsmålet om u rasjonalisere lostjenesten i Skudefjord-omrf it. I denne sammenheng finner jeg grunn til å spørre konkret om Arbeiderpartiet representanter har en klar oppfatning av hvordan lostjenesten i dette området bør organiseres. Man finner liten veiledning i fraksjonsmerknadene fra Arbeiderpartiet. Det eneste som sies, er følgende: «Etter disse medlemmers oppfatning vil ikke opprettholdelsen av Kvitsøy som losstasj on være til hinder for en rasjonalisering av losvesenet i Skudefjord-området.» Det ville ha vært av interesse å få høre hvilke forandringer som etter Arbeiderpartiets mening skal skje i dette området når man på forhand låser seg til bare én stasjon. Jeg har forståelse for de distriktspolitiske sider som så sterkt betones i debatten om lostjenesten i Skudefjord-området. Men det bør også legges vekt på etatens funksjon og ikke minst på at det er brukerne som må betale kostnadene ved å opprettholde en urasjonell lostj eneste. Jeg viser i den forbindelse til statsråd Listaus innlegg, som jeg slutter meg helt til. Arne Nilsen sa seg tilfreds med at Arbeiderpartiet har foreslått 3 mill. kr. til nytt instituttbygg i Bergen, og sa bl.a.: «Dette er i samsvar med det som både dei tilsette ved instituttet og Høgre-ordføraren i Bergen har bedt om for å finansiera byggeprosjektet.» Dette er vel bare en halv sannhet. Tjenestemannslag hvor det går fram at Statens bygge- og eiendomsdirektorat har anslått at det for å kunne begynne å bygge må ha minimum 4 mill. kr. Hr. Nilsen sa også: «Når dei tre borgarlege partia vil gå utover dette» — altså Arbeiderpartiets forslag på 3 mill. kr. — «då er det truleg eit forsøk på å pussa opp «fasaden» og glatta over det negative standpunktet til Høgre-regjeringa.» Hr. Nilsen har fullstendig urett. En del av oss har kjennskap til den omstendelige prosess som har pågått i en årrekke for å skaffe bedre plass for Havforskingsinstituttet. Når vi nå foreslår bevilgning for at man kan komme i gang med å bygge, er det oppriktig ment og ikke noe forsøk på å pusse fasaden. Representanten Gudmundseth må ha misforstått totalt når han tillegger meg å ha uttalt at Arbeiderpartiet i alle år har redusert bevilgningene over Fiskeridepartementets budsjetter. Det har jeg selvsagt ikke sagt. For å oppklare eventuelle misforståelser siterer jeg for sikkerhets skyld hva jeg sa i mitt første innlegg i dag om dette: «En som har vært med i en del år og har konstatert hvor vanskelig det var å få Arbeiderpartiet med på seiv små endringer på viktige poster mens Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten, kan bare undres over at partiet i år — i opposisjon — plutselig har nær 80 mill. kr. å strø utover på forskjellige poster i budsjettet i tillegg til proposisjonen.» Det var det jeg uttalte i denne sammenheng, og det står jeg selvsagt ved. Arnljot Norwich hadde her overtatt presidentplassen. Rolf Nilssen: Gjennom Aksjonsplan for Nord-Norge ble det i 1981 bevilget 2,3 mill. kr. til prosjektet «Sikkerhetsopplæring for fiskere». Regjeringen Harlem Brundtland fulgte opp dette ved å foreslå samme sum for 1982. Bakgrunnen for at arbeiderpartiregjeringen foreslo bevilgning til sikkerhetsopplæringen for fiskere, var erkjennelsen av at noe måtte gjøres for å begrense omfanget av ulykker denne arbeidsgruppe er utsatt for. De offisielle tallene viser at vel 32 fiskere omkommer hvert år, og vel 15 fiskere blir årlig invalidisert på grunn av arbeidsulykker. Dette er tall som i sin uhyggelighet forteller at fiskerne arbeider under forhold som gjør dem til en av de mest utsatte yrkesgrupper i dagens Norge. Regjeringens forslag om ikke å bevilge penger til fortsatt sikkerhetsopplæring for fiskere virker i denne relasjon fullstendig meningsløst. Den første bevilgningen ble gitt på bakgrunn av Aksjonsplan for Nord-Norge, og opplæringen ble bare gitt til fiskere fra den nordlige landsdelen. På bakgrunn av sterke ønsker fra Norges Fiskarlag og Norsk Sjømannsforbund ble opplæringen fra høsten 1981 og for hele 1982 gjort gjeldende for hele landet. I løpet av den tida prosjektet «Sikkerhetsopplæring for fiskere» har drevet sin virksomhet, har ca. 5 000 av landets fiskere deltatt i en eller flere av de kursenheter som inngår i opplæringen. Seiv om statistikken over arbeidsulykker i fiskerflåten viser at ca. 60 pst. av ulykkene skjer på båter tilhørende de nordligste landsdeler, er sikkerhetsopplæringen så viktig at den ikke må pålegges geografiske begrensninger. Den styrking av bevilgningen som Regjeringen har gjort, er — som jeg sa — meningsløs og virker for dem som har sitt arbeid i landets kanskje farligste arbeidsplass, som om deres sikkerhet er mindre verd enn sikkerheten til andre yrkesgrupper som de kan sammenliknes med. Det foregår et kontinuerlig forskningsarbeid for å bedre fiskernes arbeidsforhold og for å hindre ulykker. På det medisinske området er man de siste årene blitt mer klar over fiskernes helsetilstand. Det viktigste som skjer innen disse sektorer, er det forebyggende arbeid som prosjektet «Sikkerhetsopplæring for fiskere» innebærer. Regjeringsforslaget om ikke å bevilge penger til sikkerhetsopplæring vil derfor av fiskerne ikke kunne oppfattes som annet enn en nedprioritering og forringelse av deres arbeidsforhold. I de senere år er det kommet pålegg til fartøyer, også fiskerflåten, om installering av meget godt redningsutstyr. Det er utstyr som er kostbart, og som krever ikke übetydelige investeringer for den enkelte fiskebåteier. Mens man har innført påbud om grunnkurs i sikkerhetsopplæring for dem som skal jobbe i oljesektoren og i handelsflåten, er det samme påbud ikke innført for dem som har sitt arbeid i fiskerflåten. Den opplæring som skjer ved Statens havarivernskole og ved de maritime skoler for oljesektoren og handelsflåten, vil koste ca. 20 mill. kr. Men den opplæring som skjer ved disse sentrene, har et innhold som ikke er tilpasset de spesielle vilkår som fiskerne har i sitt arbeidsmiljø. Fiskerne kan derfor ikke benytte seg av denne opplæring, men har gjennom de siste års bevilgninger fulgt en frivillig opplæring tilpasset sine spesielle arbeidsforhold. Den alvorlige situasjon for norsk fiskeredskapsproduksjon burde være godt kjent for Fiskeridepartementet. de ansatte har gjentatte ganger, både skriftlig og i møter med departementet, gjort oppmerksom på forholdet. Pr. i dag er nær halvparten av arbeidstakerne i denne industrien — jeg tenker da spesielt på Fiskernes Redskapsindustri A/S — omfattet av driftsinnskrenkninger. Garnproduksjonen er redusert med 60 pst. sammenliknet med i fjor. Tauverkproduksjonen ble også meget sterkt rammet etter hvert som følge av økt import og av at denne importen i tillegg hovedsakelig skjer utenom Norges Fiskeredskapsimport. I tillegg til dette er notlineproduksjonen redusert med 75 pst. sammenliknet med 1979. En frykter også at det lille markedet som er igjen på notline, nå vil bli utsatt for import da det her ikke eksisterer formell beskyttelse. En reell økning i import fra lavprisland til Norge kombinert med en nedgang i forbruk fører til at basisen for Fiskernes Redskapsindustri stadig blir svekket. Opprettholdes importen av fiskeredskaper til Norge på den nåværende andel av totalmarkedet vil det i framtida ikke være mulig for Fiskernes Redskapsindustri A/S å opprettholde nåværende produksjon og service langs kysten. Og en slik utvikling vil etter min mening være til übotelig skade for fiskerne. Faller norsk produksjon bort, er det åpenbart at prisene på importerte redskaper vil stige. I den forbindelse er det tilstrekkelig å henvise til forskjellen i prisnivået på importerte garnstrenger til f.eks. Norge og Island. Dagens importnivå og usikkerheten vedrørende framtida gjør det umulig for selskapet å investere i nytt og mer rasjonelt utstyr, med det resultat at bedriftens konkurransedyktighet, på grunn av ovennevnte forhold, stadig svekkes. Bedriftsforsamlingen i Fiskernes Redskapsindustri A/S og de ansattes organisasjoner krever nå at myndighetene snarest fastlegger vilkårene for norsk produksjon, slik at det blir mulig å opprettholde en egen norsk produksjon av fiskeredskaper. Og jeg ber fiskeriministeren ta dette kravet alvorlig. Representanten Steinar Eriksen har i forbindelse med sin kommentar til Arbeiderpartiets forslag om ytterligere støtte til redskapsindustrien på ny kommet med en usaklig og uvederheftig uttalelse — og dem er det blitt mange av etter hvert. Han sier i den forbindelse at Arbeiderpartiet burde ha annet å bruke penger til enn å kjøpe karameller til politiske kjæledegger. Skulle man ha hørt på maken! Steinar Eriksen burde nå heller fortelle det parti og den regjering han støtter seg til, at problemene innenfor redskapsindustrien nå er så prekære at det ikke nytter verken med karameller eller annet godt. understreker bare — den nåværende regjering som har nøkkelen til en løsning for norsk redskapsindustri. Jeg vil til slutt si at jeg nå savner en helhetlig fiskeripolitikk. Fiskeridepartementets budsjett er jo først og fremst et driftsbudsjett. Hovedavtalen er også et virkemiddel vi må bruke og vurdere bruken av. Dessuten må Regjeringen nå legge fram for Stortinget sin bebudede melding om fiskeripolitikken. De mange og spredte utspill som er kommet fra Fiskeridepartementets politiske ledelse, gir nok et bilde av hva denne regjeringen vil med fiskeripolitikken. Men mye av det er jeg uenig i. Det gjelder ikke minst statsrådens forslag om nærmest å avvikle konsesjonsordningen for oppdrettsnæringen. Jeg vil så sterkt jeg kan, advare mot en slik undergraving av næringen og av den distriktspolitiske målsetting for oppdrettsnæringen. Men jeg vil også etterlyse en melding som kan gi en samlet framstilling av den politikk Regjeringen vil føre når det gjelder fiskeriene, og hvordan Regjeringen nå mener den skal fungere i en samfunnsmessig sammenheng. Mange venter på et slikt utspill Det er ikke tilstrekkelig bare å varsle nye reguleringer. Vi må nå også få vite hvordan Regjeringen vil løse de problemer som skapes på kysten. Peter Angelsen: Vedtaket i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen nå i sommer om å forby fangst av vågehval i norske farvann fra 1985 er både übegripelig og et alvorlig anslag mot seriøs og ansvarlig ressursforvaltning. Enkelte personer som er kjent med hvordan arbeidet i kommisjonen virker etter at det har strømmet på med medlemsland som har liten eller ingen interesse i fiske og fangst, og som ikke driver hvalfangst, har karakterisert det som det reneste sirkus. Regjeringen har tatt en klok beslutning når den har reservert Norge fra dette famøse vedtaket. Vi har allerede fått svar på tiltale fra miljøvernfantastene. I USA drives således nå fra ulike miljøvernaktivisthold en betydelig aktivitet med det formål å boikotte importen av norske fiskeprodukter dersom Norge ikke følger vedtaket i Den internasjonale hvalfangstkommisjon om å stoppe all hvalfangst fra sesongen 1984-85. Det må antas at det rår betydelig uvitenhet om de skadevirkninger det vil få for livet i havet og fiskebestanden dersom all beskatning av hval og sel opphører. Det kan synes håpløst å ta opp kampen mot en så stor internasjonal opinion, som tydeligvis har betydelige ressurser å stille opp med, og som i tillegg spiller på folks følelser og uvitenhet om realiteter og sammenheng. Men den norske regjering må ikke vike tilbake for presset fra disse gruppene, men vise fasthet og besluttsomhet og starte motkampanjer snarest. Nødvendigheten av dette viser den situasjonen norsk selfangst er kommet i etter mange års aksjoner fra de samme grupper av miljøvernfantaster. Jeg er tilfreds med fiskeriministerens opplysning om at Norge har startet en besøksrunde for å informere EF-landene om den norske selfangsten og — går jeg ut fra — de økologiske problemene en fredet, übeskattet selbestand vil skape for livet i havet i nordområdene. Spørsmålet er bare om dette er nok, og om det ikke kommer for sent til å redde norsk selfangstnæring. Flere av Arbeiderpartiets representanter har begrunnet partiets mange påplussinger i budsjettet med hensynet til å styrke bosettingen og sysselsettingen på kysten. Men å styrke kystens næringsliv er ikke bare å plusse på offentlige budsjetter. Arbeiderpartiet er som vanlig mest opptatt av utgiftssiden. For Senterpartiet er det like viktig å styrke inntektene. Aktiv kamp mot prisstigningen er kamp for økte inntekter for kystens næringsliv og for å trygge kystens bosetting. Stramme offentlige budsjetter kan føre til at gode tiltak også på kysten må vente. Men kystens næringsliv er særlig eksportrettet, og neppe noen annen del av landet vil ha større utbytte av at landets konkurranseevne blir bedret. Det borgerlige budsjettforliket er en nøye aweining av disse forhold, og de samarbeidende partier har etter en samlet vurdering funnet det nødvendig å legge størst vekt på å bekjempe prisstigningen. Representanten Mary Eide og andre talere fra Arbeiderpartiet har reist kritikk mot Senterpartiet for å ha snudd om i spørsmålet om losstasj onene på Utsira og Kvitsøy ved ikke å støtte Arbeiderpartiets forslag om losvakthus, og ved å støtte departementet i bruken av de bevilgede midler til nytt kombihus på Kvitsøy. La meg i denne sammenheng fastslå: Under behandlingen av budsjettet for 1982 ble det etter hvert klart at losstasjonene på Kvitsøy og Utsira — etter åtte års sammenhengende arbeiderpartistyre — ikke lenger fungerte. Lostjenesten var overført til de andre losstasjonene i området. Fra Kvitsøy foregikk det ingen losing, på Utsira var det én los ansatt. Det er innlysende at seiv om det var en los på Utsira, var ikke det tilstrekkelig til å opprettholde en forsvarlig lostjeneste fra denne stasjonen. I realiteten var begge losstasjonene nærmest nedlagt, uten at disse utkantkommunene hadde fått noen kompensasjon for dette. gikk inn for at det på 1982-budsjettet ble bevilget 500 000 kr. til opprettholdelse av losstasjonen på Utsira, men da dette forslaget falt, stemte en subsidiært for bevilgninger til Kvitsøy. Etter komiteens befaringer i området er jeg av den oppfatning at det er sterke grunner som — ut f ra rasjonelle hensyn — taler for en reduksjon av antall losstasjoner og reduksjon av utgiftene for skipsfarten. Men da dette dreier seg om statlige arbeidsplasser, har Regjeringen en spesiell forpliktelse til å gi kompensasjon hvis en nedleggelse vil skje, spesielt i næringssvake områder. Flertallet i komiteen har ikke tatt stilling til hvilke losstasjoner som eventuelt bør nedlegges, men har gitt sterkt uttrykk for at nedleggelse av stasjoner i næringssvake områder må følges opp med klare distriktspolitiske tiltak for å kompensere tapet av de arbeidsplassene det gjelder. Dette kan jeg ikke se at Arbeiderpartiet har heftet seg ved. Vårt standpunkt har hele tiden vært av distriktspolitisk karakter, og det har vi ikke forandret på. Arbeiderpartiet har gjort et stort nummer av at de foreslår 50 mill. kr. i økt utlånsramme for Fiskarbanken, og at de ikke øker rentene på bankens utlån. Jeg er enig i at rentene i dag er så høye at de er svært tyngende for næringslivet generelt. Fiskarbanken var ment å være en låneinstitusjon som skulle låne ut billig kapital og dermed holde et lavt rentenivå. Men da Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten i 1973, startet de en kontinuerlig opptrapping av statsbankenes utlånsrenter. Dette var selvfølgelig nødvendig sett ut fra at rentene på utlån måtte stå i forhold til hva kapitalen kostet. At Arbeiderpartiet i opposisjon — på dette budsjettet — vil låne seg ut av disse realiteter, virker lite troverdig. La meg til slutt minne om at utlånsrammen i Fiskarbanken ble redusert fra 340 mill. i 1978 til 225 mill. kr. i 1981 av Arbeiderpartiet. Rentene steg fra 5 til 9,5 pst. i tidsrommet 1974 til 1981 på 1. prioritetslån. Rentene på 2. prioritetslån steg i samme tidsrommet fra 2 til 8 pst. Jeg går ut fra at Arbeiderpartiet erkjenner sammenhengen mellom markedsrentene og statsbankenes utlånsrenter, og at det dermed er den økonomiske politikken og presset på lånemarkedet som avgjør rentestørrelsen. Arbeiderpartiet har på ingen måte bidratt til en økonomisk politikk som kan bringe rentenivået her i landet nedover. Derfor må deres utspill i denne saken betraktes som billig opposisjonspolitikk. havnebudsjettet, som betyr en reell nedgang. Jeg skal være enig i Sjøthuns resonnement, at forslaget betyr en reell nedgang. Men la meg gjøre samme representant oppmerksom på at i forslag til budsjett for 1982 foreslo Arbeiderpartiet en nominell nedgang på havnekapitlet når det gjelder bevilgningen til fiskerihavneanlegg, fra i 1981 95,3 mill kr. til i 1982 93,4 mill. kr. Forslaget til budsjett for fiskerihavneanlegg er i 1983 tross alt økt til 97,6 mill. kr. Når det gjelder inneværende års budsjett, foreslo Senterpartiet en økning på 5 mill. kr. Det kunne ikke Arbeiderpartiet være med på den gangen. Deres omslag til på årets budsjett plutselig å ville plusse på 20 mill. kr. må karakteriseres slik formannen i komiteen gjorde i dag. La meg til slutt minne om noe jeg nevnte i mitt hovedinnlegg, at Senterpartiets intensjoner med innstramminger på de offentlige utgifter på årets budsjett var å ha større reserver til hjelp for næringslivet i året som kommer — og det vil trenges. Det vil også trenges i de forhandlinger som Fiskarlaget snart skal innlede med staten om støtten til fiskerinæringen. Våre intensjoner er at fiskerinæringen da skal tilgodeses med det som er nødvendig. Alf Bjørne: La meg aller først få lov til å svare på hr. Eians spørsmål om hvilken konkret oppfatning Arbeiderpartiet har av strukturen for lostjenesten i Skudefjorden. Det er jo det regjeringene har holdt på med i flere år, å utrede hvilken struktur den skal ha. Men det vi er sikre på, er at det må være en losstasjon igjen der, og vi kan ikke se noen saklig grunn til at den ikke meget vel kan plasseres på Kvitsøy. Det var et klart flertall i Stortinget i fjor enig i. Og det er egentlig det denne saken dreier seg om. Det trodde jeg nå hr. Eian også hadde oppfattet, at dette har noe å gjøre med Regjeringens holdning overfor vedtak gjort i Stortinget, noe man etter min mening ikke bare kan knipse vekk så lett som de borgerlige partiers talsmenn gjør her i dag. Ellers har jeg lyst til å minne både Eian, Angelsen og flere om når det gjelder havnebudsj ettet: Javel, havnebudsj ettet er blitt trappet ned og beklageligvis — det har jeg sagt tidligere — er det det dårligste havnebudsj ett vi antakelig noen gang har hatt, det som legges fram i år, hvis vi ser det i realverdier. I virkeligheten er havnebudsj ettet i år i realverdier 10 mill. kr. lavere enn det var i fjor. Det er denne ytterligere reduksjon vi ikke vil gå med på, og derfor foreslår vi påplussingen. Jeg kan ikke skjønne at dette skal være så vanskelig å forstå. Jeg liker for øvrig ikke den stadig gjentatte unnskyldningen for Høyre-regjeringens og samarbeidspartienes nedtrapping av mange viktige saker, at Arbeiderpartiet har jo gjort noe tilsvarende før. Men da var ikke Senterpartiet, da var ikke Kristelig Folkeparti enig i nedtrappingene. Når Høyre gjør det, er de med en gang villige til å falle Høyre om halsen. Jeg har også lyst til å minne kanskje i første rekke hr. Eian om at de havnebudsj etter som er blitt vedtatt de siste årene, var også Høyre med og stemte for. Ellers vil jeg få lov til å knytte noen få ord til skipsfartens situasjon. Det er et faktum at norsk skipsfart igjen er inne i en av sine aller vanskeligste perioder i etterkrigstida. Som ikke minst også handelsministeren understreket, er det alvorlige problemer vår skipsfart står overfor. Dette er imidlertid et forhold som ikke bare har rammet norsk skipsfart, men også internasjonal skipsfart er i stor utstrekning preget av det. Det er jo et faktum at verdenshandelen i de par-tre siste åra har vist en synkende tendens. Det er selvfølgelig mange forklaringer på og årsaker til det. Men det mest nærliggende er vel at den store del av verdens befolkning som mangler det mest elementære for å leve, har i vårt system ikke råd til å kjøpe varer. Hadde den hatt det, ville ikke verdenshandelen ha gått ned, da ville den ha vokst betydelig, og da ville nok også situasjonen for den internasjonale skipsfart vært langt bedre enn den er i dag. Så noen få ord om velferden for handelsflåten. La meg først minne om at velferdsavgiften som blir oppkrevd av sjøfolk om bord på norske skip, går opp f ra 18 kr. til 54 kr. pr. måned fra 1. januar 1983. Det er kanskje ikke så mye å si på det — den avgiften har stått stille i nokså lang tid. Men hvordan departementet kan ha hjerte til, på tross av dette betydelige merbidrag fra sjøfolkene seiv, å foreslå et så lavt tilskudd fra statens side at velferdsarbeidet i 1983 må trappes ganske betydelig ned, har jeg vanskelig for å forstå. Jeg syns også det er høyst urettferdig mot våre sjøfolk. Statsråd Skauge viste i sitt innlegg her i dag til at Stortinget vil få seg forelagt en melding om velferden — så vidt jeg forstod ham, i relativt nær framtid. Jeg tror det vil være nyttig for Stortinget å få seg forelagt en slik melding, slik at vi kan diskutere på et bredere grunnlag velferdens oppgåver og arbeidsbetingelser i åra som kommer. anledning til å si sin mening om saken. De signaler Stortinget har gitt hittil, er jo snarere en oppfordring om opptrapping av velferden enn en nedtrapping! Seiv om nå Regjeringen, som statsråd Skauge sa, har handlet etter beste skjønn når de har kommet til at det er riktig å nedbygge velferden — for øvrig en interessant prioritering fra departementets side - vil jeg sette pris på om statsråden ville svare på følgende: Syns ikke også statsråden at det ville vært mer riktig å vente på Stortingets behandling av den varslede melding før en foretok så vidt omfattende reduksjoner som de det framlagte budsjett nå innebærer når det gjelder velferden for handelsflåten? Nå har jo også de tre borgerlige partier kommet til at Regjeringen har vært for hard mot sjøfolkenes velferd. Jeg merket meg at handelsministeren så med glede på de endringer som flertallet hadde gjort av hans eget budsjett. Det er jo også ganske interessant. Enkelte partier gir av og til særlig sterkt uttrykk for hvor viktig det er å skape gode og trygge tilbud til mennesker som er utsatt for uheldige miljøer og de f årer det kan innebære. Hvis man hadde støttet Arbeiderpartiets forslag til velferden for våre sjøfolk, ville det ha vært et bidrag i en slik sammenheng. Det dreier seg om 5,5 mill. kr. Seiv Kristelig Folkeparti sviktet denne gangen. Så vidt jeg forsto fiskeriministeren, var hans begrunnelse for ikke å følge opp Stortingets vedtak om å bygge losvakthus på Kvitsøy, at bevilgningene var for små. Og da finner altså statsråden ut at han like gjerne kan foreslå at man tar de pengene Stortinget har vedtatt skal brukes til å bygge loshus på Kvitsøy, til helt andre formål. Men kan statsråden virkelig mene at dette er den riktige måte å behandle et stortingsvedtak på? Og seiv om det nå ser ut til at et flertall i Stortinget er villig til å godta dette, er det liten grunn til å tro at det er flertall i Stortinget for å nedlegge Kvitsøy losstasjon. Jeg viser her til hva bl.a. stortingsrepresentantene Aano og Ueland sa i denne sammenheng. Når statsråden fastslår at han ikke kan se at han har gjort noen feil, skremmer det meg alvorlig. Det må jo bety at statsråden ikke legger særlig stor vekt på det Stortinget vedtar, og det er en skremmende holdning til en av grunnpilarene i vårt demokrati, nemlig at det er Stortinget som har den besluttende myndighet. Et godt råd til statsråden: Innta ikke den holdningen særlig mye lenger! Hr. Eriksen kom med en rekke høyst underlige påstander i sitt innlegg. støtteforhandlingene regner jeg med at flere enn jeg merket seg. Men så gir hr. Eriksen seg i kast med å kommentere spørsmålet om flytting av Kystverkets vedlikeholdsstasjon fra Tromsø til Honningsvåg. Arbeiderpartiet vil omgjøre et tidligere vedtak, påstår hr. Eriksen. Dette er mildt sagt ikke sant. For det første er det ikke noe vedtak om flytting av vedlikeholdsstasjonen å gjøre om, for et slikt vedtak er aldri gjort. For det andre har ikke Arbeiderpartiet tatt noen beslutning om hvor den framtidige stasjon bør ligge. Snakket om at vi skulle ønske å flytte 5. distriktskontor tilbake til Tromsø, bygger selvsagt på noe man har grepet fullstendig ut av løse lufta. Og så avslutter hr. Eriksen dette avsnittet i sitt innlegg med et ikke bare usaklig, men etter min mening usmakelig angrep på vår felles komitekollega Majala. Burde ikke hr. Majala satt fylkets interesser foran partiets, spør hr. Eriksen. Det er i dette tilfellet en uaktuell problemstilling, og det vet selvsagt også hr. Eriksen. Det er nærliggende å tro at det ligger andre motiver bak en slik påstand. Men skal vi nå et øyeblikk snakke ora Finnmarks interesser i forbindelse med dagens budsjettbehandling, vil jeg gjerne høre hr. Eriksens kommentar til følgende: Mener han at det er i Finnmarks interesse når han i dag stemmer mot mer penger til utbygging av fiskerihavner, når han stemmer mot å starte utbyggingen på Svartnes, når han stemmer mot penger til Olje/fisk-fondet, og når han stemmer for å øke rentene i Fiskarbanken? Flere talere fra de borgerlige partier har omtalt Arbeiderpartiets endringsforslag i innstillingen på en slik måte at det ser ut til at de oppfattes som rene demonstrasjonsforslag. Også komiteens formann har uttalt seg slik. Nå ber jeg de borgerlige partiers representanter svare på følgende: Hva er det i Arbeiderpartiets alternative budsjett som ikke går sammen? Hvis man nå ikke kan påvise mangel på sammenheng i vårt budsjett, vil jeg fastslå at de borgerliges talemåter i denne sammenheng har til hensikt å mistenkeliggjøre politiske motstandere uten at det finnes grunnlag for dette. Osmund Faremo hadde her teke over presidentplassen. Presidenten: Taletida for dei talarane som no får ordet, er inntil 3 minutt. Kjell Helland: den er kommet til uttrykk i denne debatten. Med bakgrunn i hva de uttaler i budsjettinnstillingen, skulle en tro de var ukjent med forhistorien og Stortingets forutsetninger når det gjelder dette fondet. Og skulle det ikke være tilfellet, kommer de borgerlige partienes bevilgningsforslag i et enda underligere lys. For å friske på hukommelsen til de borgerlige partiene vil jeg vise til at da vi i industrikomiteen behandlet stortingsmeldingen om petroleumsundersøkelsene nord for 62. breddegrad, uttalte Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti bl.a. i innstillingen: «Flertallet har merket seg at statuttene til et olje/fisk fond, som skal nyttes til generelle tiltak til beste for fiskerinæringen, er under utarbeidelse, og at dette skjer i samråd med Norges Fiskarlag. Det er forutsatt en årlig bevilgning på 35 mill. kr.» Så sent som den 28. mai i år, da industrikomiteen avgav en innstilling på bakgrunn av en melding om petroleumsvirksomheten i Nord- og Midt-Norge, slo en enstemmig komite fast følgende: «De årlige overfør inger av midler til olje/ fisk-fondet må skje i samsvar med Stortingets forutsetninger, jfr. Innst. S. nr. 179 for 1979-80.» — Det er altså den innstilling jeg siterte i sted. Med bakgrunn i de uttalelser de selvsamme partiene tidligere har vært med på, virker det som om de nå har foretatt en saltomortale hvor de tydeligvis ikke har maktet å komme ned på beina. Seiv om det muligens er nødvendig å gjennomgå fondet og gjøre det mer effektivt, rettferdiggjør ikke det etter min mening en reduksjon av fondet for neste år med 25 mill. kr. Nå hevder selvsagt de borgerlige partiene at 46 mill. kr. vil være tilstrekkelig til å sikre en normal aktivitet i 1983. Men et fond er noe mer enn en årlig budsjettbevilgning. Skal det være framtidsrettet, må det også kunne bygge opp midler. La meg også minne om hva fondet skal brukes til. Det skal bl.a. medvirke til å «— forbedre driftsforholdene for fiskerne — utvikle alternative driftsmuligheter — legge forholdene til rette for omlegging av fisket — stimulere til best mulig utnyttelse av fiskeressursene — bedre lønnsomheten i fiskerinæringen.» Med bakgrunn i de problemer vår fiskerinæring i dag har, og hvis vi ønsker å gjøre noe med det, går det bare ikke an å følge opp intensj onene med fondet og være framtidsrettet når en foretar en slik rasering av bevilgningen til fondet som de borgerlige partiene nå gjør. mitt innlegg, være i strid med Stortingets intensj oner. Jeg vil derfor be fiskeriministeren og/eller representanter for de borgerlige partiene i komiteen gi en rimelig forklaring på hvorfor de nå avviker fra Stortingets intensj oner når det gjelder bevilgningen til fondet. Det bør Stortinget ha krav på å få. Og begrunnelsen bør være noe bedre enn den som går fram av budsjettinnstillingen eller i statsrådens begrunnelse, ikke minst fordi budsjettforslaget fra de borgerlige partiene vil redusere intensj onene med fondet betraktelig. Gunvor Krogsæter: Som representant for eit distrikt der ein stor del av folket har sitt daglege arbeid på sjøen eller i nær tilknyting til den, kjenner eg trong til i denne debatten å målbere noko av den uro og uvisse som i seinare tid har kome til uttrykk gjennom massemedium og gjennom interesseorganisasjonar, men kanskje mest mann og mann imellom. Årsaka til dette er den rasjonalisering og automatisering som skjer — og skal skje — i lostenesta og ved fyrstasjonane, og den reduksjon som har skjedd i redningsskøytetenesta grunna mangel på pengar, noko som har ført til at flåten ligg i opplag store delar av året. For det første vil eg slå fast at redningstenesta bør vere ei samfunnssak, ikkje avhengig av almisser. Ein auka innsats vil når det gjeld redningstenesta og opplæring i sikringstiltak, skape større tryggleik både for fiskarane i båten og for dei som sit heime og ventar på sine næraste. Venstre vil difor kome attende til dette under handsaminga av Kyrkje- og undervisningsdepartementet sitt budsjett når det gjeld opplæring i sikringstiltak for fiskarar. Dei som har sitt daglege virke i los- og redningstenesta langs kysten, hevdar at t.d. automatiserte fyr og nedlagde losstasjonar ikkje kan resultere i den same innsats som dei gjer, som er busette på kysten og kjenner tilhøva både på hav og land. Ingen ting kan erstatte det menneskelege øyre og auge når det gjeld å observere uvanlege tilstandar i eit sårbart samfunn. Vi veit at vi i lang tid har vore plaga med ukontrollerte oljeutslepp på kysten, noko som m.a. har ført til store skadar på fuglelivet. Siste sommar skjedde dette utanfor Runde. Utsleppet vart oppdaga av losskøyta «Rundøy». Det var tjukk, seig olje med eit omfang på minst 2 km, og det vart konstatert at det var eit utanlandsk turistskip som var den skuldige. Dette var i den tida fugleungane nettopp var flygedyktige, og alt materiell vart sett inn. (Krogsæter) berga fuglefjellet. Det som det er grunn til å streke under, er at på grunn av losskøyta vart utsleppet varsla på eit svært tidleg tidspunkt, slik at bergingsaksjonen kom i gang. Kystfolket kjenner det slik at ved å trekke folk som no har sitt virke på kysten, inn til sentrale strok, svekker ein tryggleiken sterkt. I tillegg kjem at dette fører til ei ytterlegare avfolking av Kyst-Noreg, med sentralisering som resultat. Eg vil be om at desse momenta blir tatt med når «utredningen om samfunnets behov for bemannede fyrstasjoner» skal vurderast i samband med budsjettet for 1984. Det same gjeld arbeidet med rasjonalisering i Losvesenet og planen for Redningsselskapets framtidige verksemd, som no ligg i departementet. Mary Eide: Når det gjelder spørsmålet om losvakthus på Kvitsøy, sier statsråd Listau at Arbeiderpartiets fraksjonsmerknader i innstillingen kommer i et merkelig lys når en ser på flertallets merknader. Man må stille visse krav til saklighet. Statsråd Listau beveger seg på grensen av dette krav når han kan komme med en slik påstand. Forholdet er jo det at departementet i proposisjonen antyder en annen bruk av de midler Stortinget i fjor bevilget til bygging av losvakthus på Kvitsøy. Men departementet har ikke invitert Stortinget til å fatte vedtak om dette. Det kan jeg i og for seg godt forstå, idet Regjeringen neppe ville fått flertall for et slikt forslag. I stedet velger departementet altså å forsøke å lure sitt forslag inn bakveien på den måten det antydes i proposisjonen. Det er ingen som har sagt at det ikke er nødvendig å rasjonalisere lostjenesten. Vi venter alle på den utredning som er i gang. Men bygging av losvakthus på Kvitsøy kan da ikke sies å komme i veien for en rasjonalisering. Av alle stasjonene i Skudefjordområdet er det vel ingen som ligger så sentralt som Kvitsøy. Poenget i denne saken er at departementet ikke viser vilje til å gjennomføre et vedtak fattet av et samlet storting. Det er en prinsipielt meget alvorlig sak, og det er grunnen til at mindretallet har rettet kritikk mot departementet og uttalt at departementet har desavuert Stortingets vedtak. Det er ikke rart at representanten Husabø bruker en del av sitt innlegg til å unnskylde seg for sine velgere og Stortinget fordi han stemmer mot Arbeiderpartiets forslag. Hr. Husabø sier følgende: onar i særleg næringssvake bygdelag, må det vere ein uttrykkeleg føresetnad at dette ikkje skjer utan at det blir gjeve tilfredsstillande kompensasjonar ut frå distriktsmessige omsyn. Kristeleg Folkeparti vil nøye følgje utviklinga i denne saka.» I budsjettproposisjonen har departementet lagt inn et lite løfte, idet det sies at «Regjeringen vil også vurdere ytterligere tiltak for å styrke bosettingen på Kvitsøy og Utsira». Det har ikke lykkes meg å få vite hva disse tiltak eventuelt består i, så hvis det er dette representanten Husabø klamrer seg til, tror jeg at det er en mager trøst. Representanten Angelsen er også inne på det samme; en unnskyldning for at man i det ene øyeblikk varmt går inn for å opprettholde bosettingen og næringer i utkantstrøk, for senere å stemme mot. Jan Simonsen: Når jeg nå har bedt om ordet til et kort innlegg, er det fordi det i det siste har vært en del debatt i mitt hjemfylke omkring forslaget om å nedlegge losstasjonene på Kvitsøy og Utsira, en debatt som jo også har gått igjen i løpet av denne dagen her i Stortinget. Dette forslaget har ført til uro i Utsira og på Kvitsøy, som er to av Norges minste kommuner i folketall. For oss som er stortingsrepresentanter fra Rogaland, ser det ut til at det forventes at vi skal være med og kjempe for å beholde disse losstasjonene som det ikke synes å være behov for lenger, med mindre man rasjonaliserer vekk alle andre losstasjoner i fylket og kun beholder losstasjonen på Kvitsøy. Mitt svar er da dette: Jeg føler meg overhodet ikke forpliktet til å sløse vekk skattepenger, seiv om disse pengene benyttes i mitt eget hjemfylke. Opplysninger som jeg har hentet fra en los i distriktet, går ut på at Utsira losstasjon i fjor hadde fire losinger. I departementet sier man at det ikke ville forbause om tallet lå enda lavere enn fire. Da kan ikke konklusjonen bli noen annen enn at det ikke lenger er behov for noen losstasjon på Utsira. Vi må bare se i øynene at forholdene har endret seg siden seilskutetiden og dermed også behovet for disse losstasjonene. Dersom losstasjonene på Karmøy og Tananger opprettholdes, vil det heller ikke være behov for losstasjonen på Kvitsøy. Det argumenteres bl.a. med at Kårstøutbyggingen vil gjøre losstasjonen og radaren på Kvitsøy like viktig som tilsvarende anlegg ved Bamble. De losene jeg har snakket med, mener at Kårstø-innseilingen er meget enkel og atskillig enklere enn innseilingen til Rafnes-anleggene. Forhandlinger i Stortinget nr. 55. 1982. Em. 16. nov. - Bev. på statsbudsj. for 1983 vedk. Handelsdep. og Fiskeridep. Mitt standpunkt er derfor klart: Dersom losstasj onene på Karmøy og Tananger opprettholdes, må losstasj onene på Utsira og Kvitsøy legges ned. Siden den endelige strukturen når det gjelder disse lostjenestene i dette området, ikke er helt klarlagt foreløpig, kan jeg i alle fall ikke på det nåværende tidspunkt stemme for Arbeiderpartiets forslag om 0,5 mill. kr. til losvakthus på Kvitsøy. Så over til noe helt annet. Vi i Fremskrittspartiet vil advare mot alle former for proteksjonisme i fiskeredskapshandelen, både av hensyn til våre importører og fordi vi som nasjon totalt sett er best tjent med færrest mulige internasjonale handelsrestriksjoner. På vegne av vår gruppe vil jeg derfor ta opp dette forslaget: «Det henstilles til Regjeringen å fremme forslag om opphevelse av alle restriksjoner på import av fiskeredskaper.» Presidenten: Hr. Simonsen har teke opp det forslaget som han sjølv har referert. Roger Gudmundseth: Det var med forundring representanten Eriksen leste vedtaket fra siste landsmøte i Norges Fiskarlag. Ja, det må være tillått, spesielt etter Eriksens innlegg, å la seg forundre over representantens fortolkningskunster. Det lar seg ikke gjøre i et kort innlegg å kommentere alle de forunderlige tingene representanten Eriksen var inne på. La meg derfor konsentrere meg om to helt sentrale områder. Først gjelder det henvisningen til landsmøtet i Norges Fiskarlag og landsmøtets uttalelse vedrørende hovedavtalen. Landsmøtets vedtak må ikke tillegges andre meninger enn det som er landsmøtets mening, og aller minst tror jeg landsmøtet vil sette pris på representanten Eriksens forteikning av vedtaket. Hovedavtalens tekst har i flere år, ja, også ved siste års behandlinger under en Høyrestatsråd, vært lagt til grunn for forhandlingene mellom partene. I resultatet er det både tatt hensyn til effektiviseringsdelen og yrkets utøvere, og slik må det fortsatt være. Jeg må på det sterkeste ta avstand fra den mistillit representanten Eriksen gir uttrykk for overfor Norges Fiskarlag ved sin fortolkning. Jeg har full forståelse for landsmøtets vedtak på dette området, og jeg kan også i mange deler slutte meg til målsettingen vedtaket trekker opp. Jeg vil anse det som absolutt nødvendig for Stortinget å få avklart om Høyre, og spesielt fiskeriministeren, deler representanten Eriksens fortolkning av hovedavtalen. Videre uttalte representanten Eriksen: omlegging av prisfastsettelsen mot bruk av auksjoner der dette er praktisk gjennomførbart.» Det som er riktig, er at representantskapet i Norges Råfisklag har gjort et betinget vedtak som forutsetter bestemte tiltak fra departementets side. Jeg anbefaler derfor representanten Eriksen først å orientere seg i saken hos sine egne partikolleger i departementet før han utbasunerer selvfølgeligheter som mildt sagt ikke hører hjemme i virkelighetens verden. Skal man først vise til vedtak, må man holde seg til vedtakenes innhold og ikke til sine egne fortolkninger av de vedtak man henviser til. Statsråd Listau gav nylig en beskrivelse av Arbeiderpartiet i posisjon. Statsråden brukte uttrykk som nøkternhet og realisme. Jeg er selvsagt enig i denne observasjonen, men statsråden burde akseptere at Arbeiderpartiet i opposisjon mener å legge de samme kriterier til grunn. Forskjellen er selvsagt at Arbeiderpartiet ønsker å tilføre næringen midler framfor å gi skattelettelser spesielt til høyinntekter. Så ganske kort om nytt forskningsfartøy. Allerede før budsjettet er votert over, overprøves både flertallets og mindretallets innstillinger med at statsråden nå meddeler at departementet vil skaffe seg erfaringer med leiefartøy før departementet tar stilling til om nytt forskningsfartøy skal bygges. Man må spørre: Hvem bestemmer, er det denne sal eller er det statsråden? Eivind Bolle: Statsråd Listau kommenterte i sitt andre innlegg min bemerkning til en økning av renten i Statens Fiskarbank. Jeg forstår at statsråden fant det nødvendig å kommentere det jeg påpekte, for jeg tror at jeg traff en øm tå i forbindelse med den bekymring som Regjeringen har når det gjelder det høye kostnadsnivået. En økning av renten i Statens Fiskarbank er ikke med på å redusere dette. Statsråden viste til at den regjering som jeg var medlem av, også økte renten bl.a. i Statens Fiskarbank. Og det er riktig, men det er en forskjell. Det hadde sammenheng med at utlånsrenten måtte økes noenlunde i samsvar med den renten Statens Fiskarbank betalte for sine innlån. Ellers måtte rentesubsidiene over Fiskeridepartementets budsjett økes. På dette års budsjett er det et beløp på 16,7 mill. kr. til dekning av renten for stønadslån og 2. prioritetslån. I budsjettet for neste år har ikke Regjeringen foreslått noen rentesubsidiering for stønadslån og 2. prioritetslån. driftsoverskudd Fiskarbanken vil få på grunn av den generelle renteforhøyelsen for statsbankene. På denne bakgrunn er det fiskerne som må betale kostnaden. Og jeg gjentar: Man er med på å øke kostnadsnivået for denne del av næringen som man er så sterkt bekymret for. Den regjering jeg var medlem av, subsidierte denne kostnaden over statsbudsjettet fordi den mente at de økonomiske byrdene for fiskerne var høye nok. Og det lå ikke noe våryr i dette. Statsråd Arne Skauge: Hr. Bjørnø stilte spørsmål om nedtrapping av velferden. Jeg vil svært gjerne understreke at man skal være forsiktig med å overdramatisere disse nedskjæringene. Man opererer med et nominelt høyere beløp i 1983 enn i 1984, samtidig som vi har opplevd en utvikling med færre sjøfolk som seiler ute, og med kortere liggetid i havn. I en situasjon hvor en innenfor hele budsjettrammen driver en nøktern budsjettering, må en også regne med at velferden vil bli gjenstand for dette. En bred fremstilling av velferdens utvikling og plass i skipsfarten vil komme i forbindelse med den meldingen som er bebudet. Om det vil komme som en egen melding til våren, eller om det vil komme som en bred fremstilling i forbindelse med budsjettet for 1984, .kan jeg ikke si sikkert her og nå. Halvar Hansen gikk til kraftig angrep på meg når det gjaldt flere sektorer av skipsfartspolitikken. Rent generelt vil jeg gjerne si at hr. Hansen burde kanskje gjort seg den flid å prøve å gi en tilnærmet korrekt saksfremstilling siden han gikk så hardt ut. La meg ta en av sakene som eksempel. Bemanningsreglene som gjelder i dag, har sin bakgrunn fra 1969. Vi skriver i dag 1982, og vår skipsfart er gjenstand for en ganske hard internasjonal konkurranse. Den teknologiske utvikling har gått meget langt siden 1969, og vi bør for å vareta arbeidsplassene på sjøen være villige til å justere bemanningsforskriftene i overensstemmelse med dette. Det er sagt at jeg løper rederinæringens ærend. Nei, initiativet kom i forbindelse med Stortingets behandling av den såkalte skipsfartsmeldingen våren 1982, da den borgerlige fraksjon i komiteen gav uttrykk for at departementet burde revurdere bemanningsforskriftene. Den fraksjonen var jeg seiv medlem av den gang, og intet er da mer naturlig enn at undertegnede som leder av departementet følger dette opp i praksis når dette ansvaret blir pålagt meg. også sjømannsorganisasj onene invitert til å uttale seg. Ja, arbeidet ble faktisk utsatt i påvente av at sjømannsorganisasj onene skulle komme med en uttalelse. Men den uteble. Det kom ingen uttalelse. Sjøfartsdirektoratet ble derfor bedt på fritt og faglig grunnlag om å legge fram forslag til nye forskrifter. Dette utkast nr. I, som kom fram, ble deretter sendt samtlige interesseorganisasjoner til uttalelse. På bakgrunn av disse uttalelsene er det utarbeidet et utkast nr. 11, som nok en gang er sendt ut til høring til alle interesseorganisasjoner. Nok en gang skal alle få uttale seg. På bakgrunn av dette skal forslagene utarbeides. Jeg vil også gjerne understreke at naturligvis handterer jeg flaggpolitikken i overensstemmelse med den praksis som er mellom storting og regjering når det gjelder forvaltningsmessige oppgåver som dette. Karl Eirik Schjøtt Pedersen: Jeg har med stor forundring registrert at representanten Steinar Eriksen i formiddagens møte bombastisk slo fast at det verken er, var eller i de nærmeste år vil bli behov for et Finotroanlegg på Svartnes. Jeg formoder at Eriksen kjenner til de enorme investeringene som er lagt ned i området, og den betydning en utnyttelse av disse investeringene har for Vardø kommunes framtid. Likeså vet vi at fiskerinæringa er det naturlige fundament for all næringsvirksomhet i området. Når vi samtidig må erkjenne at private interessenter neppe vil komme til området før en basisvirksomhet er etablert, ja, da må det med respekt å melde skyldes mangelfull observasjon når Eriksen påstår at behovet for et slikt anlegg ikke er til stede. Eriksen synes imidlertid å glemme at en etablering på Svartnes også er av interesse for selskapet seiv. Ikke minst skyldes dette den mulighet det gir bedriften for å lokalisere seg i et velegnet utbyggingsområde i tilknytning til ei tidsmessig havn. Går en mot etablering på Svartnes, blir bedriften pålagt en gjenoppbygging i et område hvor havneforholdene er et stadig tiltagende problem. Hvis det da ikke er de borgerliges mening at Finotros engasjement i Vardø skal opphøre, noe det skulle være interessant å høre Eriksens mening om. Det er nettopp for å kunne utnytte de positive fordelene på Svartnes at bedriftens styre har bedt om en tilføring av egenkapital i størrelsesordenen 36 mill. kr. for å bringe finansieringsbehovet ned på et nivå bedriften kan klare. Dette tilskuddet er en engangsoverføring, og det savner derfor saklig grunnlag når de borgerlige påstår at bedriften utover dette vil ha behov for årlige statlige overføringer. På samme måte er det en tendensiøs saksframstilling når de borgerlige henviser til et samlet investeringsbehov på 95 mill. kr. for en etablering av anlegget. I disse beregningene er medtatt alt fra ferdiggjøring av Svartnes havn, utbygging av samlet infrastruktur i området, ja, endog bygging av barnehage på stedet. Disse utbyggingsoppgåvene er nødvendige for en anvendelse av det aktuelle industriområdet og kan ikke ensidig belastes Finotro. Det må da også sies at dersom en skulle innkalkulere alle grunnlagsinvesteringene som er lagt ned på et sted, som kostnader for hver enkelt bedrift som skal etableres, ja, da ble i sannhet kostnadene ved enhver industrietablering formidable. Jeg vil nok en gang vise til at både selskapet og de lokale myndighetene har iverksatt ulike tiltak og planer med bakgrunn i Stortingets tidligere vedtak i denne sak. Når det borgerlige flertall nå vil omgjøre det tidligere vedtak om etablering på Svartnes, setter dette derfor både bedriften og kommunen flere år tilbake i tid. Dette skjer uten at nye løsninger anvises. Den øredøvende tausheten på dette felt er like fullt et talende uttrykk for den mangel på respekt og forståelse for lokalsamfunnets, bedriftens og de ansattes framtid som de borgerlige nå tilkjennegir. Hans Svendsgård: Representanten Bjørnø kom i sitt første innlegg med en bemerkning om hva jeg skulle ha lovet i valgkampen. Som fisker var jeg selvsagt interessert i å bevare fiskebestanden, og jeg kritiserte derfor ikke at det ble innført reguleringer for å sikre fis.kebestandene. Tvert imot. Det som jeg kritiserte, var måten reguleringene ble gjennomført på, og denne kritikken fastholder jeg. Representanten Eide beklaget reduksjonen i tilskuddet til Redningsselskapet. Måten det ble sagt på, må oppfattes slik at dette ikke har skjedd før. Kanskje representanten Eide er ukjent med at tilskuddet til Redningsselskapet er fastsatt i henhold til avtale mellom staten og Redningsselskapet, hvor staten skal dekke 60 pst. og selskapet 40 pst? For 1982 var det i Stprp. nr. 1 for 1981-82, som ble framlagt av Arbeiderpartiet, foreslått et tilskudd som ville gitt som resultat at to skøyter måtte ha gått i opplag. I Stprp. nr. 1, Tillegg nr. 3 for 1981-82 ble det foreslått å øke tilskuddet med 3 075 000 kr. for å unngå å legge opp fartøyer, noe en enstemmig komite sluttet seg til. I årets forslag til budsjett er det foreslått en bevilgning på 33 800 000 kr. til Redningsselskapet for å opprettholde redningstjenesten på samme nivå i 1983 som i 1982. Dette har en enstemmig komite også sluttet seg til. Redningsselskapet seiv erkjenner at med den utvikling som skjer innenfor redningstjenesten, og med den høye alder på selskapets fartøyer, var det nødvendig å foreta en analyse av selskapets framtidige plan. Denne plan er nå til behandling i de berørte departementer, og Stortinget kan selvsagt ikke ta stilling til den før den er ferdigbehandlet der og kommer til Stortinget. Verken Stortinget eller Regjeringen har, så vidt meg be kjent, noen gang bestemt hvor selskapet skal plassere sine redningsskøyter. Derfor er fru Eides kritikk av departementet her i dag überettiget. Representanten Majala påstod at Vardø kommune hadde gjort sin plikt i Svartnesspørsmålet. Jeg fastholder imidlertid det jeg sa i mitt første innlegg om at kommunen ikke har gjort det. Hadde kommunen vedtatt å bygge den nye dampskipskaia på Svartnes, hadde spiren vært lagt til en framtidig utbygging. Erfaringene her i huset har vist at Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Høyre har stemt for arbeiderpartiregjeringenes forslag når de var riktige. Det gjorde disse partier også ved behandlingen av Stprp. nr. 56 for 1980 — 81, noe arbeiderpartiflertallet dengang ikke gjorde. Dramatikken i dag er ikke større enn at representanter for Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Høyre vil slutte opp om meningen til den tidligere arbeiderpartiregjeringen og den nåværende Høyre-regjering, fordi deres meninger her er helt like. Steinar Eriksen: Arbeiderpartiet har begrunnet også sine påplusninger på Fiskeridepartementets budsjett, til sammen ca. 80 mill. kr., med å vise til at dette vil styrke sysselsettingen. Men måten pengene blir foreslått benyttet på, vil ha liten virkning på sysselsettingen. Det største enkeltforslaget, om 25 mill. kr. mer til Olje/fisk-fondet, vil spare Distriktenes utbyggingsfond for en del bevilgninger, men ellers gi små midler til nye arbeidsplasser. Det andre store beløpet, 20 mill. kr. til havnetjenesten, vil ha en viss virkning på sysselsettingen, de øvrige forslag har ingen slik virkning. Hr. Majala og hr. Schjøtt Pedersen har i sine innlegg sagt at vårt standpunkt om ikke å bygge nytt Finotro-anlegg på Svartnes er et klart uttrykk for de borgerlige partiers nedprioritering av distriktene. Det må være tillått å gjøre representantene oppmerksom på at både Høyre og Arbeiderpartiet står bak bevilgningene til Svartneshavna og Vardøs fastlandsforbindelse. Men å bruke mer enn 50 mill. kr. på et prosjekt som vil rive bort driftsgrunnlaget for eksisterende bedrifter, er ikke distriktspolitikk; penger. Når vardøværingene kommer med planer som styrker kommunens næringsliv, som skaffer kommunen flere arbeidsplasser, da vil Høyre og Arbeiderpartiet igjen kunne stå sammen om bevilgninger til Vardø. Representanten Rolf Nilssen karakteriserte meg som «usaklig og uvederheftig» og viste til at jeg tidligere i dag beskrev Arbeiderpartiets forslag om å bevilge 2 mill. kr. til Statens Fiskeredskapsimport som «karameller til politiske kjæledegger». Vi er i så fall to usaklige og uvederheftige representanter i salen i kveld. Karamellen lånte jeg f ra Rolf Nilssen, som i sitt innlegg i finansdebatten bl.a. sa: «I Finnmark er dette» — den spesielle skatteletten for Nord-Troms og Finnmark - «kalt en «blå karamell».» Når det så gjelder Arbeiderpartiets kjæledegge, redskapsimportmonopolet, får vi nå høre at det også skal brukes til å regulere importen. Etter min mening kan vi neppe bruke statens fiskeredskapsimports regelverk for å tilsidesette internasjonale handelsavtaler Norge har sluttet seg til. Jeg er enig i at vi bør opprettholde en norsk fiskeredskapsimport, tilpasset beredskapsbehovet og fiskerflåtens redskapsforbruk, men antar at dette vil kreve mange forskjellige virkemidler. Om redskapsimportmonopolet kan ha en plass i denne sammenheng, er ikke avklart, men det kan neppe bli et sentralt virkemiddel. Representanten Bjørnø stilte meg en del spørsmål. Når det gjelder Finotro-anlegget, har jeg alt svart. På de andre spørsmålene er svaret ja. For fiskerinæringen og for Finnmarks eksportrettede næringsliv er aktiv kamp mot prisstigningen og for økt konkurranseevne så viktig at de ulempene som kan følge med denne innsatsen, blir for småting å regne om vi lykkes i å bedre konkurranseevnen. Oddvar J. Majala: Representanten Steinar Eriksen benyttet sitt innlegg her i formiddag til nok en gang å demonstrere at han stiller seg svært fritt når det gjelder de sitater han mener kan tjene sine egne og Høyres synspunkter. Jeg tenker på vedlikeholdsavdelingen til Kystverket. Nå har representanten Bjørnø klargjort det feilaktige i angrepet på Arbeiderpartiet og undertegnede, men jeg vil likevel gjøre det helt klart at i Arbeiderpartiet har vi respekt for spillereglene, og når da f.eks. Kystverket i denne forbindelse har bedt om lokale vurderinger vedrørende vedlikeholdsstasj onene før det fremmer sine forslag for departementet, forventer vi naturligvis at Stortinget får saken for å si det endelige ord. som vi har diskutert i dag, bl.a. Finotroanlegget på Svartnes. Fiskeriministeren var kommet til at når Arbeiderpartiets fraksjon foreslår 5 mill. kr. til Svartnes-anlegget, så er det en politisk markering. Ja, visst er det en politisk markering — eller mer presist: Det er en viljesmarkering overfor både Vardø kommune, fiskeindustrien og fiskerne ikke minst, både de lokale og de tilreisende. Så noen ord om Olje/fisk-fondet. Komiteformannen, Eian, sa følgende som forsvar for skalperingen av overføringene til dette fondet: «Man kan imidlertid ikke se bort fra den faktiske situasjon, nemlig at det i fondet er akkumulert store beløp som det ikke har vært mulig å finne fornuftig anvendelse for.» Han uttrykte også frykt for at Olje/fiskfondet for alltid skal «betraktes som en hellig ku». Jeg må si det er forstemmende å høre komiteformannen gi en slik beskrivelse, eller fortolkning, av et fonds oppgåver. Det er, som jeg sa i mitt første innlegg, ikke bevilgninger til konkrete prosjekter innenfor gitte tidsrammer det her er snakk om. La meg for øvrig sitere fra Innst. S. nr. 280 for 1981 — 82 fra industrikomiteen i dette hus i forbindelse med petroleumsvirksomheten i Nord- og Midt-Norge: «De årlige overføringer av midler til olje/ fisk-fondet må skje i samsvar med Stortingets forutsetninger, jfr. Innst. S. nr. 179 for 1979-80.» Og Stortingets forutsetninger var 35 mill. kr. på årsbasis. Ingen i denne sal hadde noen innvendinger til dette da Stortinget behandlet meldingen i begynnelsen av juni i år. Så et par ord til slutt: Det har vært snakket mye om renten i Statens Fiskarbank i dag. Senterpartiet har ment at man bruker markedsmekanismen for å øke renten. Jeg skal da bare få sitere noen ord fra et brev fra Fiskarbanken til departementet: «En regner ikke med at den gjennomsnittlige innlånsrente vil øke noe særlig i 1983 på grunn av forholdsvis små nye låneopptak. Det vil således være tilstrekkelig med en utlånsrente på 1. prioritets lånene på 10 % for å dekke bankens driftskostnader og nødvendige tilførsler til reservefondet. Hovedstyret ønsket derfor å fremme forslag om en slik utånsrente. Ved at utlånsrenten for 1983 nå er fastsatt til 11,5 % vil banken også for dette år få en betydelig merinntekt.» Presidenten: Mary Eide har hatt ordet to gonger før og får ordet til ein kort merknad. Mary Eide: Statsråd Skauge opplyste i sitt innlegg at en del stillinger i Velferdstjenesten for handelsflåten «vil måtte holdes übesatt i 1983». Det var for så vidt en nyttig opplysning, men jeg må få lov til å spørre: Hvorfor er ikke dette opplyst i proposisjonen? Hvordan statsråden enn snur og vender på det, kommer han ikke bort fra at Velferdstjenesten vil måtte hjemkalle medarbeidere fra utlandet på kort varsel, med de personlige ulemper dette medfører, for den enkelte. Det skulle være interessant å høre hvor departementet har tenkt å gjøre av disse medarbeiderne når de kommer hjem. Likeledes må en spørre seg hva det blir igjen av tilbud til sjøfolkene ute når det foretas slike dramatiske omdisponeringer. Det burde være en selvfølge at departementet gir Stortinget alle opplysninger ien sak som har så store konsekvenser for et stort antall statsansatte. Jeg mener fremdeles det er grunnlag for å hevde at departementet ikke har oppfylt denne opplysningsplikt. Det er lett å skyve problemene foran seg og utsette avgjørelser i påvente av vurderinger av utredninger. Men — «mens graset gror, dør kua». Jeg må derfor så sterkt jeg kan, henstille til statsråden å prioritere behandlingen av utredningen om sjøfolks velferdsforhold og legge saken fram for Stortinget i løpet av vårsesjonen 1983. Nei, jeg har nok ikke med ett ord kritisert statsråden eller departementet angående redningsskøytene. Et sted får grensen gå! Til representanten Svendsgård kan jeg si at jeg er vel kjent med Redningsselskapets budsjett, med 60 pst. fra staten og 40 pst. innsamlede midler som selskapet står for. Jeg bare tillot meg å klage min nød over at Redningsselskapet så seg nødt til av økonomiske grunner å rasjonalisere vekk skøyta «Karine Moe» fra Ona i Romsdal. Et spørsmål til representanten Svendsgård: Er det 1982-budsjettet eUer 1983-budsjettet han behandler? Presidenten: Hr. Svendsgård har også hatt ordet to gonger før og får ordet til ein kort merknad. Hans Svendsgård: Til representanten Eide vil jeg bare replisere at jeg vet utmerket godt hvilket budsjett vi behandler her i dag. Det var imidlertid til Hr. Schjøtt Pedersens innlegg jeg ville komme med noen få bemerkninger. Han påstod at de borgerlige partier drev med tåkelegging når det gjaldt de samlede investeringer og industrianlegget på Svartnes. innlegg. Hvis hr. Schjøtt Pedersen hadde fulgt med i det, ville han vært klar over at her var det ingen tåkelegging: «Etter det forprosjekt som er utarbeidet, anslås de samlede investeringer eksklusive byggelånsrenter og avgifter til ca. 95 mill. kr., hvorav industrianlegget vil koste 45 mill. kr. Fiskeridirektøren regner med at hele utbyggingen inklusive byggelånsrenter, avgifter og prisstigning vil komme på 130 mill. kr., hvorav 70 mill. kr. på industrianlegget.» Dette kan vel ikke betraktes som tåkelegging. Presidenten: Hr. Eian har også hatt ordet to gonger før og får ordet til ein kort merknad. Hermund Eian: Under henvisning til Stortingets forretningsorden § 35 går jeg ut f ra at jeg får inntil 3 minutters taletid, slik som Stortinget har besluttet, for å få fullført mitt innlegg. Presidenten: Nei, presidenten meiner for sin del at forretningsordenen er å forstå slik at ein kan få to innlegg pluss ein kort merknad også i denne samanheng. Hermund Eian: Vel, jeg vil ikke ta opp noen diskusjon med presidenten om dette. La meg bare i en oppsummering ved slutten av debatten konstatere at på tross av verbal uenighet om bevilgning på en rekke poster i budsjettet er det gitt uttrykk for stor omtanke for de problemer som eksisterer både i fiskerinæringen og handelsflåten. Med så mange dissenser er det naturlig at debatten tilspisses i noen grad. I sitt siste innlegg spurte hr. Bjørnø hvor i Arbeiderpartiets budsjett det ikke er sammenheng. Her er vi vel tilbake der vi startet i dag, da hr. Bjørnø spurte om man ikke var klar over at Arbeiderpartiet hadde sitt eget budsjettopplegg. Det er vi selvsagt klar over, vi har bare stilt oss undrende til den omlegging som har skjedd i Arbeiderpartiets budsjettpolitikk i løpet av ett år. Jeg vil vise til at det i regjeringen Harlem Brundtlands eget langtidsprogram ble understreket at en «ser det som helt nødvendig å redusere den sterke veksten i offentlige utgifter». Den nåværende regjering har forstått dette og foretatt en moderat innstramming. Den siste arbeiderpartiregjeringen understreket også at «statsbankenes utlånsvekst vil bli holdt innenfor trange rammer». inneværende års budsjett i fjor høst. Når man da ser på Budsjett-innst. S. nr. 1, kunne det være fristende å sitere de mange påplussinger Arbeiderpartiet har gjort i forhold til dette. La meg imidlertid helt til slutt bare få si at hvis Høyre i sin budsjettpolitikk hadde lagt om fra den ene ytterlighet til den annen i løpet av ett år, ville i hvert fall undertegnede fått problemer med både å forklare og bortforklare, hvilket Arbeiderpartiet ikke synes å ha noen problemer med. Presidenten: Hr. Eriksen har også hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad. Steinar Eriksen: Representanten Gudmundseth følte seg tvunget til å forklare oss i Stortinget hva Norges Fiskarlag har ment med sitt landsmøtevedtak. Det må igjen minnes om at hovedavtalen er en effektiviseringsavtale. Avtalen inneholder også en inntektsmålsetting, men denne delen av avtalen må ikke brukes til å skyve fiskerinæringens problemer foran seg. Hr. Schjøtt Pedersen stilte meg et direkte spørsmål: Mente jeg at Finotros engasjement i Vardø skal opphøre? Svaret er nei, men det blir nå opp til Finotro seiv å avgjøre hva bedriften videre bør gjøre i Vardø. Høyre vil ikke bruke en statsbedrift til å nedlegge private bedrifter i Vardø. Med Stortingets vedtak i kveld blir hele fiskeriindustrien i Vardø stilt likt. Presidenten: Hr. Bjørnø har hatt ordet to gonger før og får ordet til ein kort merknad. Alf Bjørnø: Flere av de borgerlige talere, bl.a. hr. Eriksen, har vært opptatt av hvor viktig det er å begrense prisstigningen. Jeg er ikke uenig i det, men jeg minner om at under den finansdebatt som vi hadde for en uke siden, ble det ikke på noen måte dokumentert at Arbeiderpartiets økonomiske opplegg var mer prisdrivende enn de borgerlige partiers opplegg. Det er derfor ikke slik at hr. Eriksen får en lavere prisstigning i Finnmark om han stemmer for mindre bevilgninger til fiskerihavner i det samme fylket. Jeg har også lyst til å minne om at å stemme for økte renter i hvert fall helt sikkert ikke er noe prisdempende tiltak, men det gjør også hr. Eriksen på tross av at han frykter prisstigning. Presidenten: Hr. Gudmundseth har hatt ordet to gonger før og får ordet til ein kort merknad. Roger Gudmundseth: Jeg har ikke tolket landsmøtets vedtak eller hovedavtalen, men det har hr. Eriksen gjort. Jeg har vist til praksis. Jeg konstaterer imidlertid at jeg ikke har fått svar på mitt spørsmål om representanten Eriksens tolkning av hovedavtalen er representantens egen tolkning eller om også Høyre og dermed statsråden står bak denne forteikning. Presidenten: Statsråd Skauge har også hatt ordet to gonger og får ordet til en kort merknad. Statsråd Arne Skauge: Jeg beklager at jeg først av alt må ta ordet til forretningsordenen, §35, Om debattene, hvor det i siste avsnitt står: «De innskrenkninger som er nevnt foran, gjelder likevel ikke for: a. ordførere og statsråden i det departement saken hører under». Det kan selvfølgelig være at presidenten tolker dette annerledes enn jeg, men jeg forstår det slik at jeg da kan få tre minutter. Presidenten: Presidenten tolkar det på ein annan måte. I ein debatt er det høve til to hovudinnlegg og ein kort merknad, og i ei sak som denne, med så mange ordførarar, ville det bli umogleg å halde styr på debatten, om ein så å seie berre kunne halde debatten gåande. Presidenten fastheld derfor si tolking inntil vidare og gir statsråden ordet til ein kort merknad. Statsråd Arne Skauge: Takk for det, hr. president! La meg bare føye til at det er selvsagt at det er presidenten som styrer debatten i tvilstilfelle. La meg bare kort få bemerke til Bolle og Bjørnø, som med bred penn understreker at et høyere rentenivå ikke er kostnadsdempende, at det ikke er noen selvsagt påstand å komme med. I flere år i Arbeiderpartiets regjeringstid var nettopp en økende rente brukt som et virkemiddel for å dempe aktivitetsnivået og prisutviklingen. Jeg skal være villig til å innrømme at det kan være tvil om det har en slik virkning, for det er et komplisert økonomisk spørsmål, men jeg tror man skal være forsiktig med å fremme med bred penn de påstander som Bjørnø og Bolle har kommet med her. Det kan meget vel være at virkningen kan være den motsatte. Presidenten: Hr. Majala har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad. Oddvar J. Majala: Hr. Eriksen sa at vi ikke skal bruke en statsbedrift til å legge ned private bedrifter. Jeg er enig med ham i det. Det er nettopp det vi ikke skal gjøre. Hvis vi skaffer midler til Finotro, vil vi også sørge for de private bedriftene, og arbeiderne ved alle bedriftene vil høste fordel av at man får et nytt og moderne anlegg. Per Aas: Jeg har ikke unnlatt å legge merke til at representanten Eriksen har uttalt seg nokså nonchalant om fiskeredskapsindustrien langs kysten. Jeg syns han tar nokså lett på denne saken. Det gjelder svært mange arbeidsplasser — og et meget høyt antall arbeidsplasser ute i distriktene, ikke minst for kvinner, arbeidsplasser som det er veldig vanskelig å erstatte. Hr. Eriksen sa at man ikke skulle overse internasjonale handelsavtaler for å redde norske bedrifter. Jeg tror at det ute i verden er en ganske sterk tendens til å overse handelsavtaler. For oss er det kanskje ikke i så sterk grad tale om å overse handelsavtaler som å prøve å finne nye og akseptable veier for at Norge skal kunne beholde denne industrien. Jeg ber statsråden om å legge mer merke til uttalelser fra samarbeidspartiene i denne sak enn det representanten Eriksen har sagt. Presidenten: Hr. Angelsen har hatt ordet to gonger, og får ordet til ein kort merknad. Peter Angelsen: Jeg måtte dessverre be om ordet for å gi mitt syn på den debatten som har pågått mellom Høyre og Arbeiderpartiet når det gjelder Finotro. Det som har skjedd i saken, er vel at Stortingets flertall — Arbeiderpartiet mil. — jeg vet ikke om SV var med - fattet vedtak om at Finotro skulle etablere seg på Svartnes. Styret og ledelsen i Finotro har ikke uttrykt ønske om å etablere seg der. Men etter Stortingets vedtak har de stilt visse betingelser for å gå med på en etablering på Svartnes, nemlig at anlegget ikke må ha en kapital som krever forrentning over et visst beløp — ca. 15 mill. kr. Det Vardø kommune, Finnmark fylke og Stortinget bør ta initiativet til, er å skape betingelser på Svartnes, å klargjøre for en industriutbygging som kan være akseptabel, slik at Finotro på fritt grunnlag kan velge om utbyggingen skal foregå på Svartnes eller i Vardø havn. Jeg syns det er uriktig av Stortinget uten videre å fatte en beslutning som pålegger styret å foreta en investering som må bli ulønnsom. Hanna Kvanmo: Hr. inn for å bygge opp et nytt Finotro-anlegg på Svartnes, er riktig. SV var med på det, og vi kommer også i dag til å stemme for Arbeiderpartiets forslag. Vi kommer til å stemme for alle de forslag som Arbeiderpartiet har framsatt. Vi kommer også til å stemme for de forslag som Venstre har satt fram pluss de to vi seiv har satt fram. Derimot kommer vi til å stemme mot alle forslag fra Fremskrittspartiet. Presidenten: Hr. Schjøtt Pedersen har hatt ordet to gonger, og får ordet til ein kort merknad. Karl Eirik Schjøtt Pedersen: Representanten Angelsen gav inntrykk av at Finotro-selskapet hadde vært imot en etablering på Svartnes. Jeg må få lov til å sitere fra styrevedtak i Finotro A/S: «Utfra en totalvurdering av den generelle situasjon i Vardøområdet og av selskapets driftsforhold, såvel fra et konsernsynspunkt som av hensyn til vårt nuværende og fremtidige engasjement i Vardø, vil Styret anbefale overfor Fiskeridepartementet at der fremmes forslag for Stortinget om bevilgninger i tråd med den innstilling som fremkommer i utvalgets utredning.» Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet, og debatten er slutt. Komiteen hadde tilrådd: I. På statsbudsjettet for 1983 bevilges under følgende kapitler og med slik fordeling på de enkelte poster som foreslått i proposisjonene, med de endringer som framgår av denne innstilling: A. Departementet for handel og skipsfart. Utgifter: Kap. 830. Sjøfartsdirektoratet og Skipskontrollen kr. 83 893 000 Kap. 832. «Alexander L. Kielland» kr. 13 500 000 Kap. 840. Direktoratet for sjømenn kr. 62 992 000 Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Vidare var tilrådd: Kap. 842. Velferdstjenesten for handelsflåten kr. Presidenten: Undet dette kapittel ligg det føre eit avvikande framlegg, nr. 1, frå hr. Bjørnø på vegner av Arbeidarpartiet: «Kap. 842, post 11, økes med kr. 4 000 000 post 21, økes med kr. 1 550 000» Votering: Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Alf Bjørnø vart tilrådinga vedteken med 51 mot 44 røyster. Vidare var tilrådd: Inntekter: Kap. 3830. Sjøfartsdirektoratet og Skipskontrollen kr. 67 270 000 Kap. 3840. Direktoratet for sjømenn kr. 400 000 Kap. 3842. Velferdstjenesten for handelsflåten kr. 30 428 000 B. Fiskeridepartementet. Utgifter: Kap. 1000. Fiskeridepartementet kr. 16 204 000 Kap. 1001. Deltakelse i internasjonale organisasjoner kr. 1470 000 Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Presidenten: Det ligg så føre framlegg om bevilgning til eit nytt kapittel, kap. 1005, Beredskapstiltak. Det er framlegg nr. 1, sett fram av Alf Bjørnø på vegner av Arbeidarpartiet: «Kap. 1005, post 70, føres opp med kr. 2 000 000.» Votering: Framlegget frå Alf Bjørnø vart med 51 mot 44 røyster ikkje vedteke. Vidare var tilrådd: Kap. 1010. Fiskeridirektoratet kr. 40 524 000 Presidenten: Under dette kapitlet ligg det føre to avvikande framlegg. Det er framlegg nr. 6, sett fram av Mons Espelid på vegner av Venstre: «Kap. 1010, Fiskeridirektoratet, post 11, ny underpost 10, vert ført opp med 1 mill. kr. for å stø ekstraordinære marknadstiltak i utlandet for norsk fisk. Vidare er det framlegg nr. 11, sett fram av Fridtjof Frank Gundersen på vegner av Fremskrittspartiet: «Kap. 1010, post 01-11, Fiskeridirektoratet, reduseres med 7 000 000.» Presidenten gjer framlegg om at ein først røystar over framlegget frå hr. Gundersen og dersom det skulle falle, alternativt mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå hr. Espelid. — Presidenten ser det som vedteke. Votering: 1. Framlegget frå Fridtjof Frank Gundersen vart mot 2 røyster ikkje vedteke. 2. Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Mons Espelid vart tilrådinga vedteken mot 5 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 1011. Fiskeridirektoratets kontrollverk kr. 32 075 000 Presidenten: Under dette kapitlet ligg det føre eit framlegg, nr. 11, sett fram av hr. Gundersen på vegner av Fremskrittspartiet: «Kap. 1011, post 01-11, Fiskeridirektoratets kontrollverk, reduseres med 5 000 000.» Votering: Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Fridtjof Frank Gundersen vart tilrådinga vedteken mot 2 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 1012. Oppsyn m.m. kr. 5 779 000 Presidenten: Under dette kapitlet ligg det føre eit framlegg, nr. 7, sett fram av hr. Espelid på vegner av Venstre: «Kap. 1012, oppsyn, kapitlet vert auka med 1 mill. kr., særleg med sikte på å styrke Lofotoppsynet, Møreoppsynet og Finnmarksoppsynet.» Votering: Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Mons Espelid vart tilrådinga vedteken mot 5 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 1013. Rettledningstjenesten kr. Presidenten: Under dette kapitlet ligg det føre to avvikande framlegg. Det er framlegg nr. 4, sett fram av Hanna Kvanmo på vegner av Sosialistisk Venstreparti: «Kap. 1013. Rettledningstjenesten, økes med kr. 2 000 000 til kr. 37 995 000.» Det er vidare framlegg nr. 11, sett fram av hr. Gundersen på vegner av Fremskrittspartiet: «Kap. 1013, post 01 — 11, Rettledningstjenesten, reduseres med 8 000 000.» Presidenten let først røyste over framlegget frå hr. Gundersen, og skulle det falle, alternativt mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå fru Kvanmo. Votering: 1. Framlegget frå Fridtjof Frank Gundersen vart mot 2 røyster ikkje vedteke. 2. Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Hanna Kvanmo vart tilrådinga vedteken mot 3 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 1020. Fiskeridirektoratets institutter kr. 60 901000 Presidenten: Under dette kapitlet ligg det føre to avvikande framlegg. Det er framlegg nr. 11, sett fram av hr. Gundersen på vegner av Fremskrittspartiet: «Kap. 1020, post 01-11-21, Fiskeridirektoratets institutter, reduseres med 10 000 000.» Det er vidare framlegg nr. 1, sett fram av hr. Bjørnø på vegner av Arbeidarpartiet: «Kap. 1020, post 30, nedsettes med kr. 1 500 000.» Presidenten gjer framlegg om at ein først røystar over framlegget frå hr. Gundersen, og skulle det falle, alternativt mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Bjørnø. - Presidenten ser det som godteke. Votering: 1. Framlegget frå Fridtjof Frank Gundersen vart mot 2 røyster ikkje vedteke. 2. Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Alf Bjørnø vart tilrådinga vedteken med 51 mot 43 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 1021. Drift av forskningsfartøyene kr. Presidenten: Under dette kapitlet ligg det føre eit framlegg, nr. 8, sett fram av hr. Espelid på vegner av Venstre: «Kap. 1021, drift av forskningsfartøya, post 70, til særlege tiltak med sikte på fiskeslag som ein kan nytte i kystfiske, vert auka med 1 mill. kr.» Votering: Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Mons Espelid vart tilrådinga vedteken mot 5 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 1022. Norges Fiskeriforskningsråd kr. 57 600 000 Presidenten: Under dette kapitlet ligg det føre eit avvikande framlegg, nr. 11, sett fram av Fridtjof Frank Gundersen på vegner av Fremskrittspartiet. Framlegget går ut på at post 50 blir redusert med 20 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Fridtjof Frank Gundersen vart tilrådinga vedteken mot 2 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 1040. Til gjennomføring av fiskeriavtalen kr. 500 000 000 Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Vidare var tilrådd: Kap. 1050. Tilskott til fiskeriformål kr. 36 723 000 Presidenten: Under dette kapitlet ligg det føre følgjande framlegg, nr. 9, frå hr. Espelid på vegner av Venstre: «Kap. 1050, post 70, redningsselskapa, vert auka med 2 mill. kr. — post 72, pkt. 6, fremjing av fiskeriomsetning, vert auka med kr. 180 000. — post 72, punkt 8, vernetiltak vert auka med kr. 150 000.» Votering: Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Mons Espelid vart tilrådinga vedteken mot 5 røyster. Presidenten: Til kap. 1051 ligg det føre eit framlegg, nr. 1, frå Alf Bjørnø på vegner av Arbeidarpartiet om at post 95 Aksjetegning i Finotro A/S førast opp med 5 mill. kr. Voteringstavlene viste 42 røyster for Alf Bjørnøs framlegg og 52 røyster mot framlegget. Anneliese Dørum (fra salen): Jeg stemte feil. Presidenten: Med 51 mot 43 røyster er framlegget frå Alf Bjørnø vraka. Vidare var tilrådd: Kap. 1052. Erstatninger m.m. kr. 14 900 000 Presidenten: Her ligg det føre eit avvikande framlegg, nr. 1, frå Alf Bjørnø på vegner av Arbeidarpartiet om at kap. 1052, post 50, blir auka med 25 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Alf Bjørnø vart tilrådinga vedteken med 51 mot 44 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 1053. Tiltak for fiskehermetikkindustrien kr. 5 200 000 Presidenten: Her ligg det føre eit avvikande framlegg, nr. 11, frå Fridtjof Frank Gundersen på vegner av Fremskrittspartiet om at kap. 1053, post 77, Rentestøtte til driftskapitallån, blir redusert med 5 200 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Fridtjof Frank Gundersen vart tilrådinga vedteken mot 2 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 1060. Kystadministrasjonen kr. 54 395 000 Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Vidare var tilrådd: Kap. 1064. Havnetjenesten kr. Presidenten: Her ligg det føre to avvikande framlegg. Det er framlegg nr. 1 frå Alf Bjørnø på vegner av Arbeidarpartiet. Det går ut på at post 30 blir auka med 18 500 000 kr., post 33 blir auka med 1000 000 kr. og post 70 blir auka med 500 000 kr. Vidare har Fridtjof Frank Gundersen på vegner av Fremskrittspartiet teke opp framlegg, nr. 11, om at post 30, Fiskerihavneanlegg, blir redusert med 10 mill. kr., og at post 70, Tilskudd til småbåthavner, blir auka med 2 mill. kr. Presidenten gjer framlegg om at ein først røystar over framlegget frå hr. Gundersen. Skulle det falle, røystar ein alternativt mellom tilrådinga og framlegget frå hr. Bjørnø. Jan Simonsen (fra salen): Jeg foreslår at man voterer punktvis. Presidenten: Presidenten vil etterkome oppmodinga frå hr. Simonsen. Votering: 1. Framlegget frå Fridtjof Frank Gundersen til kap. 1064, post 30, vart mot 2 røyster ikkje vedteke. 2. Framlegget frå Fridtjof Frank Gundersen til kap. 1064, post 70, vart mot 2 røyster ikkje vedteke. Presidenten: Det blir så røysta alternativt mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Alf Bjørnø. Jan Simonsen (fra salen): Hr. president! Det er nødvendig at også Arbeiderpartiets forslag tas opp post for post, for vi kan tenke oss å stemme subsidiært for én av postene. Presidenten: Kunne hr. Simonsen antyde kva for ein post? Jan Simonsen (fra salen): Vi vil gjerne støtte Arbeiderpartiets forslag når det gjelder post 70. Presidenten: Det vil då bli røysta punktvis over framlegga frå hr. Bjørnø. Votering: 1. Framlegget frå Alf Bjørnø til kap. 1064, post 30 og post 33 vart med 51 mot 41 røyster ikkje vedteke. 2. Framlegget frå Alf Bjørnø til kap. 1064, post 70 vart med 48 mot 46 røyster ikkje vedteke. Presidenten: Presidenten tar til slutt opp tilrådinga frå komiteen til kap. 1064. Votering: Tilrådinga frå komiteen vart vedteken med 71 mot 6 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 1065. Fyrtjenesten kr. 126 732 000 Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Vidare var tilrådd: Kap. 1066. Lostjenesten kr. 122 031 000 Presidenten: Hr. Bjørnø har på vegner av Arbeidarpartiet sett fram framlegg, nr. 1, om at kap. 1066, post 30 blir auka med 500 000 kr. Presidenten meiner at ein kan røyste alternativt mellom tilrådinga frå komiteen og forslaget frå Alf Bjørnø. Voteringstavlene viste 47 røyster for tilrådinga frå komiteen og 47 røyster for framlegget frå Alf Bjørnø. Harald U. Lied (fra salen): Hr. president! Det er en rekke representanter som ikke har stemt her. Hanna Kvanmo: Det er ingen grunn til for presidenten å underkjenne 94 stemmer når han i sted kunne godta 77 — som er under halvparten av Stortinget. Presidenten: Presidenten ber om at dei som måtte ha røysta feil, melder seg. — Ingen har meldt seg. — Det er då avgitt 47 røyster for tilrådinga frå komiteen og 47 røyster for Alf Bjørnøs forslag. Presidenten røysta for Alf Bjørnøs forslag, som dermed er vedteke. Vidare var tilrådd: Kap. 1070. Elektroniske navigasjonshjelpemidler kr. 7 736 000 Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Presidenten: Representanten Alf Bjørnø har på vegner av Arbeidarpartiet teke opp framlegg, nr. 1, om at kap. 2414, Statens Fiskarbank, post 74, blir ført opp med 20 mill. kr. Votering: Framlegget frå Alf Bjørnø vart med 51 mot 43 røyster ikkje vedteke. Vidare var tilrådd: Kap. 4010. Fiskeridirektoratet kr. 1 857 000 Kap. 4011. Fiskeridirektoratets kontrollverk kr. 700 000 Kap. 4012. Oppsyn m.m. kr. 135 000 Kap. 4013. Rettledningstjenesten kr. 278 000 Kap. 4020. Fiskeridirektoratets institutter kr. 2 414 000 Kap. 4021. Forskningsfartøyene kr. 375 000 Kap. 4040. Pristilskudd kr. 7 000 000 Kap. 4060. Kystadministrasjonen kr. 2 800 000 Kap. 4065. Fyrtjenesten kr. 30 000 Kap. 4066. Lostjenesten kr. 149 477 000 Kap. 5641. Aksjer i kjøleanlegg kr. 98 000 11. Stortinget samtykker i: 1. At bevilgningen under kap. 1064, postene 24 —70 kan brukes slik at beløpene kan flyttes fra en post til en annen når dette er nødvendig av hensyn til arbeidsforholdene. 2. At fyrmesterboligen på Andenes fyr overdras til Andenes kommune. Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Presidenten: Presidenten tek så opp framlegg nr. 2, sett fram av hr. Bjørnø på vegner av Arbeidarpartiet om eit nytt punkt 3 under II: «3. At Fiskeridepartementet gis fullmakt til i 1983 å gi tilsagn om tilskott til småbåthavner med inntil kr. 500 000 utover det beløp som er bevilget under kap. 1064, Havnetjenesten, post 70, Tilskott til småbåthavner.» Voteringstavlene viste 43 røyster for og 49 røyster mot framlegget frå Alf Bjørnø. Karl Eirik Schjøtt Pedersen (fra salen): Hr. president! Jeg har stemt feil. Presidenten: Røystetalet skal då vere 44 røyster for og 48 mot. Med dette stemmetal er framlegget frå Alf Bjørnø forkasta. Vidare var tilrådd: 111. Til delvis dekning av utgiftene ved Velferdstjenesten for handelsflåtens operative tiltak, oppkreves for 1983 velferdsavgift med kr. 54 pr. måned for sjøfolk som arbeider ombord i norske skip og som helt eller delvis er trygdet gjennom folketrygden. IV. Departementet for handel og skipsfart gis fullmakt til å foreta bestilling av spillefilmer til filmtjenesten i handelsflåten for inntil kr. 2 500 000 utover rammen for bevilgningen for 1983. Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Presidenten: Det står så att to framlegg som det til no ikkje er teke stode til. Det er framlegg nr. 3 frå hr. Angelsen på vegner av Senterpartiet og framlegg nr. 5 frå Hanna Kvanmo på vegner av Sosialistisk Venstreparti. Etter det presidenten skjønar, er båe framlegga oppmodingar til Regjeringa, og presidenten har oppfatta det slik at dei som har sett fram framlegga, ønskjer realitetsrøysting. Hanna Kvanmo: Forslaget er fra min side så avgjort ment som et realitetsforslag. Det burde vært tatt opp i forbindelse med kap. 3830. Det går altså ikke på endring av sluttsummen på kapitlet, men det går på hvordan gebyrene skal fordeles innenfor den samme sluttsummen. Jeg vil derfor anmode om at det blir realitetsvotert over det. Presidenten: Presidenten skal etterkome det. Presidenten gjer då framlegg om at ein først røystar over framlegg nr. 5 frå representanten Kvanmo: «Kap. 3830. Sjøfartsdirektoratet og Skipskontrollen. Gebyrsatsene fastsettes slik: Ingen økning for fiske- og fangstfartøyer og uklassifiserte lasteskip under 100 BRT. 10 °/o økning for øvrige skip. Satsene for oljeboringsplattformer m.v. økes slik at den totale inntekten under kapitlet opprettholdes. Dersom framlegget frå fru Kvanmo skulle falle, blir det røysta over framlegg nr. 3 frå hr. Angelsen. — Presidenten ser denne framgangsmåten som godteken. Votering: Framlegget frå Hanna Kvanmo vart mot 5 røyster ikkje vedteke. Presidenten: Presidenten tek så opp til røysting framlegg nr. 3, frå representanten Angelsen på vegner av Senterpartiet: «Det henstilles til Regjeringen å fastsette skipskontrollgebyr for 1983 med samme prosentvise økning for alle kategorier fartøyer, jfr. kap. 3830, post 1, underpostene 1-5.» Odd With (fra salen): Det forslaget er et oversendelsesforslag. Det står «henstilles til Regjeringen». Når det er et oversendelsesforslag, skal det vel ikke stemmes over realiteten. Presidenten: Presidenten nemnde i si innleiing at han gjekk ut frå at det skulle vere realitetsvotering over begge framlegga, og fekk ingen reaksjon frå hr. Angelsen på det. Men er det slik å forstå at framlegget skal oversendast utan realitetsvotering, er det ikkje presidenten imot. Petter Angelsen (fra salen): Opprinnelig var forslaget ment som et oversendelsesforslag, men jeg har ikke noe imot at det blir realitetsvotert over det. Harald U. Lied: Så vidt jeg kan se, er dette forslaget utformet som et oversendelsesforslag. Dersom det var ment at det skulle realitetsvoteres, ville det vært utformet på en annen måte. Presidenten: Presidenten har fått bekrefta at Senterpartiet ønskjer realitetsvotering, og presidenten vil halde fast på det, når det er bedt om det. Votering: Framlegget frå Peter Angelsen vart med 81 mot 11 røyster ikkje vedteke. Presidenten: Vi har så til slutt eit framlegg frå representanten Jan Simonsen på vegner av Fremskrittspartiet, framlegg nr. 12: «Det henstilles til Regjeringen å fremme forslag om opphevelse av alle restriksjoner på import av fiskeredskaper. Presidenten gjer framlegg om at dette framlegget blir sendt Regjeringa utan realitetsvotering — og ser det som godteke. Med dette skulle sak nr. 1 vere ferdighandsama. Sak nr. 2. Referat: 1. (142) Kgl. prp. om Årdal og Sunndal Verk a.s. (Stprp. nr. 33). 2. (143) Kgl. meld. om bedrifter hvor Staten v/Industridepartementet eier aksjer eller andeler (Stmeld. nr. 37). Samr.: Nr. 1 og 2 blir sende energi- og industrikomiteen. 3. (144) Kgl. prp. om samtykke til å sette i kraft en overenskomst mellom Norge og New Zealand til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og visse andre skatter, undertegnet 20. april 1982 (Stprp. nr. 28). 4. (145) Kgl. prp. om samtykke til å sette i kraft en overenskomst mellom Norge og Australia til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue, undertegnet i Canberra 6. mai 1982 (Stprp. nr. 29). 5. (146) Kgl. prp. om samtykke til ratifikasjon av en overenskomst mellom Norge og Korea til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt, undertegnet 5. oktober 1982 (Stprp. nr. 30). Samr.: Nr. 3— 5 blir sende finanskomiteen. 6. (147) Kgl. prp. om omdisponering av og tilleggsbevilgning til forsvarsbudsjettet for 1982 i forbindelse med Norges fortsatte deltaking i FN's fredsbevarende styrker i Libanon (Stprp. nr. 35). Samr.: Blir send forsvarskomiteen. 7. (148) Kgl. prp. om endringer av bevilgninger for budsjetterminen 1982 på noen kapitler under Kultur- og vitenskapsdepartementet (Stprp. nr. 36). Samr.: Blir send kyrkje- og undervisningskomiteen. 8. (149) Kgl. prp. om endringer i bostøtteordningen (Stprp. nr. 37). Samr.: Blir send kommunal- og miljøvernkomiteen. 9. (150) Riksrevisjonens beretning om kontrollen med Fiskeridepartementets forvaltning av statens interesser i: 1. Finotro A/S 2. Norges Fiskeredskapsimport 3. Sunnmøre Fiskeindustri A/S 4. Statens Fiskarbank. 10. (151) Riksrevisjonens beretning om kontrollen med Kommunal- og arbeidsdepartementets forvaltning av statens interesser i Den Norske Stats Husbank i regnskapsåret 1981. Samr.: Nr. 9 og 10 blir sende kontrollkomiteen. 11. (152) Kgl. prp. om spesielle tiltak for å sikre awirkning og sysselsetting i skogbruket (Stprp. nr. 1. Tillegg nr. 9). Samr.: Blir send landbrukskomiteen. 12. (153) Kgl. prp. om ny nordre innfartsåre til Bergen (Stprp. nr. 34). 13. (154) Kgl. prp. om diverse saker vedrørende administrasjon og reiseliv, vegvesenet og Televerket (Stprp. nr. 38.) 14. (155) Kgl. prp. om endringer av budsjettforslaget m.v. for 1983 vedrørende administrasjon og reiseliv, sivil luftfart, vegvesenet, Norges Statsbaner, Postverket og Televerket (Stprp. nr. 1. tillegg nr. 8). Samr.: Nr. 12 —14 blir sende samferdselskomiteen. 15. (156) Kgl. prp. om endringer av bevilgningene i statsbudsjettet for 1982 under kap. 612, Anbringelse av hjemløse barn m.v., kap. 640, Tilskott til sosial omsorg og kap. 675, Bostøtte til pensjonister (Stprp. nr. 32). Samr.: Blir send sosialkomiteen. 16. (157) Kgl. prp. om samtykke til å ratifisere konvensjon av 2. mars 1982 til vern av laks i det nordlige Atlanterhav (Stprp. nr. 31). Samr.: Blir send utanriks- og konstitusjonskomiteen, som legg sitt utkast til innstilling fram for sjøfarts- og fiskerikomiteen til uttalelse før innstilling blir avgjeven. President: Osmund Faremo. Dagsorden (nr. 18): 1. Spørretime (nr. 6). 2. Forslag fra representanten Grete Knudsen på vegne av Arbeiderpartiets medlemmer i sosialkomiteen og medlemmet Odd Holøs fra Kristelig Folkeparti oversendt fra Odelstinget: «Hjemmesykepleiens administrative tilknytning avgjøres av den enkelte kommue.» 3. Forslag fra representanten Johan Buttedahl på vegne av Høyres og Senterpartiets medlemmer i sosialkomiteen og medlemmet Aslaug Fredriksen fra Kristelig Folkeparti oversendt fra Odelstinget: «Hjemmesykepleien organiseres administrativt som en del av helsetjenesten i kommune.» 4. Forslag fra representanten Margit Hansen-Krone oversendt fra Odelstinget: «Det henstilles til Regjeringen i samråd med Kultur- og vitenskapsdepartementet å vurdere etablering av jordmorutdannelse ved Helse- og sosialavdelingen, Universitetet i Tromsø.» 5. Forslag fra representanten Hanna Kvanmo på vegne av Sosialistisk Venstreparti oversendt fra Odelstinget: «Odelstinget henstiller til Regjeringen å fremme forslag til lov som pålegger kommunene å ha felles administrasjon for helse- og sosialtjenesten i den enkelte kommune.» 6. Forslag fra representanten Kåre Kristiansen på vegne av Kristelig Folkeparti oversendt fra Odelstinget: «Regjeringen anmodes om å vurdere behovet for en egen lov som sikrer frivillige og humanitære organisasjoner rett til å arbeide i helse- og sosialsektoren. Loven forutsettes å sikre disse organisasjoner tilsvarende finansielle støtte som den offentlige virksomhet oppebærer — når det kan anses at behovet for deres innsats er til stede.» 7. Grunngitt spørsmål fra representanten Gunnar Vada til kulturministeren: «Det skjer i dag en urimelig forskjellsbehandling mellom de elevene i den videregående skole som faller utenfor bestemmelsen om daglig skyss mellom heim og skole, jfr. § 13 i Lov om videregående opplæring, og dem som kan nyte godt av denne bestemmelsen. initiativ for å få rettet på dette, slik at elever som må bo utenfor heimen ikke kommer dårligere ut økonomisk enn andre elever?» 8". Innstilling fra landbrukskomiteen om A/S Vaksdal Mølles virksomhet og regnskap for 1981. (Innst. S. nr. 16, jfr. Stmeld. nr. 29). 9. Innstilling fra energi- og industrikomiteen om tillatelse for A/S Nordkraft til overføring av vann fra øvre del av Austerdalsvassdraget til Sørfjord Kraftverk i Tysfjord. (Innst. S. nr. 29, jfr. Stprp. nr. 11). 10. Referat. Presidenten: Representanten Georg Apenes, som har vore permittert, har igjen teke sete. Den innkalle vararepresentanten for Oslo, student Hanne-Marie Kaarstad, har tatt sete. Det ligg føre to permisjonssøknader. Den eine er frå representanten Per Ditlev- Simonsen om velferdspermisjon 25. og 26. november. Den andre er frå representanten Per-Kristian Foss og gjeld permisjon 26. november for å ta del i ein vesteuropeisk parlamentarikar konferanse om sanksjonspolitikken overfor Sør-Afrika. Etter forslag frå presidenten vart samrøystes vedteke: 1. Søknadene blir handsama med det same og innvilga. 2. Vararepresentantane, forbundsformann Sveinung Lunde og Merete Johnson, blir kalla inn for å møte i permisjonstida. 3. Sveinung Lunde blir vald inn i Lagtinget for den tida han møter for representanten Ditlev-Simonsen. Val av settepresident Presidenten: Då stortingspresident Odvar Nordli, har meldt forfall til stortingsmøtet førstkomande fredag, går presidenten ut frå at det bør veljast ein settepresident for det møtet — og ser det som vedteke. Presidenten ber om framlegg på settepresident. Gro Harlem Brundtland: Jeg foreslår Osmund Faremo. Presidenten: Det har kome forslag om Osmund Faremo som settepresident for møtet fredag. Det ligg ikkje føre andre forslag. Votering: Framlegget frå Gro Harlem Brundtland vart samrøystes vedteke. Sak nr. 1. Spørretime. Presidenten: Spørsmål nr. 1 frå representanten Kåre Kristiansen til utanriksministeren vil bli teke opp av representanten Hanne- Marie Kaarstad. Spørsmål nr. 4 frå representanten Sven T. Falck til olje- og energiministeren vil bli besvart av industriministeren som rette vedkomande. Spørsmål nr. 6 frå representanten Georg Apenes til kommunalministeren er trekt tilbake. Spørsmål nr. 15 frå representanten Bjarne Mørk Eidem til finansministeren må utsetjast til nest spørjetime fordi spørjaren er fråverande. Spørsmål nr. 16 frå representanten Jan Simonsen til finansministeren vil bli besvart av handelsministeren på vegner av finansministeren. Spørsmål nr. 19 frå representanten Stein Ørnhøi til forsvarsministeren vil bli teke opp av representanten Arent M. Henriksen. Spørsmål nr. 20 frå representanten Marit Rotnes til handelsministeren må utsetjast til neste spørjetime fordi spørjaren er fråverande. Spørsmål 1. Hanne-Marie Kaarstad: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utenriksministeren: «Krigen i Eritrea som har rast i over 20 år, har sin bakgrunn i at landet i sin tid ble annektert av Etiopia i strid med klare vedtak i FN. Vil utenriksministeren på dette grunnlag ta initiativ til at spørsmålet bringes inn for FNs organer?» Utenriksminister Svenn Stray: Norge har tidligere — bl.a. som medlem av Sikkerhetsrådet i 1979 og 1980 — undersøkt mulighetene for å få reist Eritrea-spørsmålet i FN-sammenheng. Undersøkelsene slo fast at det er liten støtte for et slikt utspill, og at først og fremst de afrikanske land bestemt motsetter seg det. De hevder at saken bare kan løses i en afrikansk sammenheng, dvs. innenfor rammen av OAU. Vi har også det inntrykk at dette syn deles av de to ledende eritreiske frigjøringsorganisasjonene, ELPF og ELF. Uten afrikansk støtte vil det i praksis ikke være noen utsikt til å få spørsmålet ført opp på dagsordenen i noe FN-organ. man gjør på afrikansk hold for å søke en fredelig løsning. Etter at den siste etiopiske offensiv nå har mislykkes, burde det være klart at det ikke finnes noen militær løsning på konflikten. Det er derfor et håp om at alle parter ser seg tjent med å bringe konflikten til forhandlingsbordet. Frigjøringsbevegelsen ELPF har lagt frem en fredsplan som krever at den eritreiske befolkning seiv må få bestemme territoriets fremtid gjennom en folkeavstemning under internasjonal kontroll. Regjeringen vil gi sin støtte til dette inititativ. I mellomtiden vil vi fortsette fra norsk side å yte humanitær bistand, slik vi har gjort i flere år, og vi har inntrykk av at denne bistanden når frem. Hanne-Marie Kaarstad: Jeg vil takke utenriksministeren for svaret, som jeg i store trekk synes var positivt. På bakgrunn av at Norge bør vise vilje til aktiv handling i spørsmålet, vil jeg derfor spørre om Norge nå bør trappe opp den økonomiske støtten til humanitært hjelpearbeid i dette området? Utenriksminister Svenn Stray: Spørsmålet om humanitær støtte både til dette område og til andre områder av lignende art er naturligvis under konstant vurdering, og jeg kan forsikre om at vi der vil gjøre den innsats som vi etter å ha studert forholdene finner å måtte være rimelig. Spørsmål 2. Gro Harlem Brundtland: Jeg vil få stille følgende spørsmål til statsministeren: «Statsministeren har etter sitt offisielle besøk i Frankrike pekt på at den norske og franske regjerings synspunkter på utenriksog sikkerhetspolitiske spørsmål faller nært sammen. Gjelder dette også for den franske regjerings planer om eventuell produksjon av nøytronvåpen? Benyttet statsministeren denne anledning til å gi uttrykk for den holdning Norge tidligere har inntatt til dette spørsmålet?» Statsminister Kåre Willoch: Jeg kan bekrefte representanten Harlem Brundtlands henvisning til at de franske og norske regjeringers syn på en rekke utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål faller nært sammen. Samtalene under mitt besøk nylig i Paris stadfestet dette, spesielt med hensyn til fremgangsmåten i arbeidet for å begrense atomstyrkene i øst og vest, samtidig med at man må unngå sovjetisk overmakt på dette området. mel(Statsminister Willoch) lom de to regjeringer om at NATO må gjennomføre forberedelser til eventuell utplassering av nye atomvåpen, slik også tidligere norske regjeringer har hevdet, og at NATO må fastholde sin beslutning om at slike våpen vil bli utplassert dersom Sovjetunionen ikke går med på en begrensning av sine atomstyrker. Formålet med dette er som kjent å presse frem en begrensning av de sovjetiske styrkene. Erfaring viser at dersom Vesten i stedet ensidig begrenser sine styrker, vil Sovjetunionen ikke begrense sine. Ensidig begrensning i vest til således føre til at atomtrusselen mot Vest-Europa blir større — ikke mindre. Det jeg her har henvist til, gjelder de typer atomvåpen som er omtalt i NATOs såkalte dobbeltvedtak av 1979, som regjeringen Nordli sluttet seg til på Norges vegne, og som fikk gjentatt tilslutning fra Norge ved regjeringen Harlem Brundtland i 1981. Dette vedtak omfatter som kjent ikke produksjon eller utplassering av nøytronvåpen. Under samtalene i Paris ble det opplyst at den franske regjering ikke har tatt noen beslutning om produksjon av slike våpen. Samtalene om atomvåpen konsentrerte seg for øvrig om mellomdistanseraketter i øst og vest og arbeidet for balanse mellom de to blokker, med færrest mulige slike våpen. Gro Harlem Brundtland: Jeg skal ikke ved denne anledning gå inn i tolkningen av dobbeltvedtaket, men isteden minne om og peke på at Det norske Arbeiderparti i brev av 8. november til det franske sosialistparti har pekt på at produksjon av nøytronvåpen ikke vil øke Europas sikkerhet, men tvert imot kan redusere mulighetene for forhandlingsresultater i Genéve og Wien, og dermed bidra til nye omdreininger på rustningsspiralen. Vil statsministeren ta initiativ til at det også f ra den norske regjerings side blir gitt uttrykk for et klart syn på de franske planer om produksjon av nøytronvåpen? Statsminister Kåre Willoch: Regjeringen ønsker ikke å gå inn for noen forandring i den tidligere omforente og klart uttalte norske holdning til disse spørsmål. Regjeringen mener for øvrig at et eventuelt vedtak nå om produksjon og utplassering av nøytronvåpen i Vest-Europa også ville kunne virke forstyrrende inn på de forhandlinger om begrensning av atomstyrkene i øst og vest som pågår i Genéve. Jeg forstår at dette er det samme synspunkt som representanten Harlem Brundtland nettopp hevdet. samlet og så konsekvent i sin oppfølging av NATO's vedtak av desember 1979 om forhandlingsstrategien i disse spørsmål at man virkelig kan oppnå den reduksjon av de sovjetiske styrker som er nødvendig for å sikre balanse uten noe nye atomvåpen i vest. Spørsmål 3. Mons Espelid: Eg har følgjande spørsmål til olje- og energiministeren: «Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har gitt Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap konsesjon og oreigningsløyve for bygging av ei ny 300 kV kraftline gjennom Samnanger kommune etter eit alternativ som eit samrøystes kommunestyre var imot. Det vart heller ikkje teke omsyn til andre ynske som vedkom linevalet. Kva er årsaka til at NVE ikkje på noko punkt fann å kunne følgje opp eit samrøystes kommunestyrevedtak?» Statsråd Vidkunn Hveding: Norges vassdrags og elektrisitetsvesen gav 13. september i år ekspropriasjonstillatelse til Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap for en 300 kV kraftlinje Samnanger — Fana. Selskapet ble samtidig gitt tillatelse til å bygge og drive kraftledningen etter elektrisitetsloven. Ekspropriasjonstillatelsen er påklaget av Samnanger kommune, Bergen kommune og grunneiere i Tysse i Samnanger, som berøres av den valgte linjetrasé. Bergen kommune har påklaget valget av trasé på en mindre del av linjen i vest. Samnanger kommune har ikke påklaget valget av trasé innen sin kommune, men ønsker at det blir fastsatt konsesjonsavgifter til kommunen i forbindelse med anleggskonsesjon etter elektrisitetsloven. Grunneiere i Tysse i Samnanger har klaget på valget av trasé innen kommunen. Klagesaken er nå under forberedelse i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, og vil deretter bli oversendt Olje- og energidepartementet som klageinstans. Departementet vil på vanlig måte foreta befaring i området og ha møter med grunneiere og kommune før det fattes endelig vedtak i klagesaken. Det er derfor på det nåværende tidspunkt umulig å si noe om hvilken stilling departementet vil ta til klagesaken, og jeg må begrense meg til å vise til den begrunnelse som er gitt av NVE i vedtaket av 13. september. Kraftlinjen må bygges for å skaffe reserve kraftoverføringsmulighet til Bergen ved topplast. I tilknytning til linjen må det på sikt etableres et knutepunkt i hovednettet ved bygging av en transformatorstasjon. Forhandlinger i Stortinget nr. 56. 1982. 17. nov. Samnanger kommune, da en må holde muligheten apen for en 420 kV-forbindelse til Sima og kanskje også en tredje 300 kV-linje inn til Bergen omkring år 2000. Dette gir også muligheter for transformering til 132 kV med tanke på forsyning av Kvam kommune og A/S Bjølvefossen, samt for tilknytning til kraftstasj onene i Samnangervassdraget. For å kunne oppnå en reservemulighet innen kortest mulig tid konsentrerer Bergenhalvøens Kommunale Kraftselskap seg om ledningsseksjonen Samnanger - Fana, slik at denne provisorisk kan knyttes til 300 kV-linjen Mauranger — Dale. Ved vurderingen av kraftlinjetraséer må NVE ta hensyn til at kraften skal fram billigst mulig, samtidig som man forsøker å ta mest mulig hensyn til omgivelsene. På denne bakgrunn fant NVE at transformator- og koblingsstasjonen måtte legges til Børdal øst i Samnanger, som kombinerer hensynet til det teknisk-økonomiske med friluftshensynene. For å komme fram til dette punkt er det gitt ekspropriasjonstillatelse for fremføring av linjen på sydsiden av Samnangerfjorden fra Espeli til Børdal. Fra kommunens side var det krevd at linjen ble lagt på nordsiden av fjorden. Fordelen ved det nordlige alternativ ville være at man slipper fjordspennene over Samnangerfjorden og Trengereidfjorden. På den annen side ville dette alternativ føre til uforholdsmessig mye veibygging, som ville være nødvendig for å legge transformatorstasjonen lenger nord. NVE så derfor bort fra dette alternativ av økonomiske årsaker og av driftstekniske og sivilforsvarsmessige grunner. Ved valg av det sydlige alternativ har NVE forsøkt å ta hensyn så vel til jord- og skogbruksinteressene som til friluftsinteressene. Jeg har også brakt på det rene at utbyggeren har tilbudt seg å bygge vei i Børdal og således utløse større jord- og skogbruksarealer enn dem som beslaglegges ved linjeføringen. Mons Espelid: Eg takkar statsråden for svaret. Samnanger kommune har ikkje gått imot at det skal byggjast ei ny line, men det går seks overføringsliner på førehand gjennom denne kommunen, og han er såleis sterkt belasta av dette. Den nye lina etter den traseen som NVE no har godkjent, vil berører busetnaden, den vil gå over ein del av den beste skogboniteten i kommunen, og den vil føre til at det kjem to nye fjordspenn. Slik traseen er lagd opp no, vil det få store miljømessige konsekvensar. Det var nemnt av statsråden at denne krafta skal førast fram billigast råd. råd å føre transformatoren som skal byggjast, fram i modular og byggje han opp slik. Det var fullt mogleg, sa produsenten av transformatoren. Det burde difor ikkje vere nødvendig å byggje den nye vegen som statsråden her nemnde. Eg vonar likevel at traseen vil bli vurdert på ny i samband med den anken som statsråden nemnde. Spørsmål 4. Presidenten: Spørsmålet er stila til olje- og energiministeren, men vil som tidlegare opplyst bli svara på av industriministeren som rette vedkomande. Sven T. Falck: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til industriministeren: «Aker Verdal fikk kontrakt for bygging av boligrigg for Mobil tidligere i år, og sikret bla. norsk industri beskjeftigelse. Jeg er kjent med at betydelige bestillinger av underleveranser kan bli plassert i utlandet uten at et kvalifisert norsk verksted har fått anledning til å gi tilbud. Er dette i overensstemmelse med Stortingets forutsetninger for bestillinger til oljevirksomheten, og hvis ikke — hva akter statsråden å foreta seg?» Statsråd Jens-Halvard Bratz: Byggingen av boligplattformen ved Aker Verdal er basert på en betydelig andel av underleveranser. Jeg har fått opplyst fra Akergruppen at denne har lagt stor vekt på å plassere underleveranser hos norske bedrifter. Dette har man lykkes med i den grad at det alt vesentlige av underleveransene vil komme fra norske bedrifter. Mye av stålmaterialene og noe av utstyret er imidlertid kjøpt inn fra utlandet fordi norske leverandører ikke finnes. En av de mange underleveranser gjelder boligenhetene. Det skal kjøpes inn boligenheter for til sammen 300 personer. Akergruppen rettet forespørsel til 15 bedrifter, hvorav flere norske, og man mottok fem tilbud, hvorav tre fra norske bedrifter. Tilbudene fra norske verft var ikke konkurransedyktige, dette både på grunn av for høy vekt og høy pris. De mest konkurransedyktige tilbud kom fra bedrifter som driver spesialisert serieproduksjon av bolighenheter for oljevirksomheten. De to svenske tilbud var konkurransedyktige, men Akergruppen regner likevel med å plassere kontrakten hos et norsk firma som også har levert inn et godt tilbud. Dette firmaet vil koordinere arbeidet, utføre design og tegnearbeid samt organisere innkjøp og gjennomføring. Selve stålrammen til boligenhetene vil bli sveiset sammen av en svensk bedrift. Utstyret til boligenhetene, som vindusrammer, møbler, baderomsenheter 0.1. vil etter planen bli kjøpt i Norge, men montert i Sverige. Kontraktsprisen for denne underleveransen er ca. 25 mill. kr., og den svenske andel vil utgjøre 10-12 mill. kr. Spørsmålstilleren refererer til forutsetningene for bestillinger til oljevirksomheten. Jeg vil i denne forbindelse bemerke at regningslinjene for slike bestillinger, hovedsakelig nedfelt i § 54 i kgl. res. av 8. desember 1972 om undersøkelse etter og utnyttelse av underjordiske petroleumsforekomster, ikke gjelder for slike mobile rigger og andre servicefartøyer som utfører maritime tjenester. Det dreier seg altså her om levering til en norsk reder og ikke til et oljeselskap. Det er imidlertid klart at Regjeringen ønsker at en størst mulig del av underleveransene også til mobile rigger også skal være norske. Jeg kan i denne forbindelse nevne at riggen er finansiert under den generelle ordning for langtidsfinansiering av slike rigger. Dette innebærer bl.a. at det blir gitt statlige rentesubsidier i forbindelse med riggkontrakten. I den generelle langtidsfinansieringsordningen er det forutsatt at andelen direkte og indirekte import ved byggingen normalt ikke må overstige 20 pst. av kontraktsverdien. Industridepartementet og Finansdepartementet kan imidlertid godkjenne importandeler på mellom 20 og 30 pst. dersom norsk utstyr ikke produseres eller ikke i tilstrekkelig grad er konkurransedyktig. Etter de opplysninger Industridepartementet har fått fra Akergruppen, vil de totale utenlandske leveranser ved bygging av boligriggen neppe bli mer enn 16 — 17 pst. av total kontraktsverdi. Sven T. Falck: Jeg takker statsråden for svaret. Mitt spørsmål har bakgrunn i brev til Industridepartementet fra Trosvik/Kaldnes datert 10. november dette år, der det fremgår at Aker Verdal fikk kontrakt på boligriggen til tross for at anbudet fra Trosvik/Kaldnes var billigere. Trosvik/Kaldnes har altså vist seg å være konkurransedyktig, også i forhold til utenlandske verksteder, men har i dette tilfellet ikke engang blitt forespurt om anbud på levering av boligenhetene. Jeg har derfor følgende tilleggsspørsmål: Vil statsråden medvirke til at Trosvik/ Kaldnes gis mulighet for å inngi anbud på boligenhetene? Jeg forutsetter under enhver omstendighet at kvalifiserte norske verksteder blir gitt mulighet til å inngi anbud på tilsvarende leveranser i fremtiden. Statsråd Jens-Halvard Bratz: Jeg tror det er vanskelig for Industridepartementet å være fordeler av arbeidsoppdrag så vel i offshorevirksomhet som i annen sammenheng. Men jeg kan forsikre representanten Falck om at kontakt — meg bekjent — mellom de to selskaper allerede er opprette! Spørsmål 5. Karen Sogn: Jeg har følgende spørsmål til kommunalministeren: «I Vestfold fylkeskommune har man i flere år hatt praktikantstillinger knyttet til ulike helseinsti tusj oner. Disse stillingene har vært nyttet til å gi ungdom forpraksis for eventuell videre utdanning, og erfaringene med praktikantstillingene synes å være gode. Kan kommunalministeren tenke seg å bruke midler av Kommunaldepartementets budsjett til å opprettholde og videreutvikle slik praktikantordning?» Statsråd Arne Rettedal: Det er viktig å sikre at ungdom får den praksis som er nødvendig for å gå inn i visse typer utdanning. Alle arbeidsgivere, offentlige så vel som private, har her et ansvar både av hensyn til de unge og til rekrutteringen på sikt til de forskjellige områder. Dette gjelder også i en situasjon med knappere økonomiske ressurser. Arbeidsmarkedsmyndighetene har på sin side en rekke tilbud for arbeidsledig ungdom som tar sikte på å styrke deres stilling på arbeidsmarkedet. Dette gjelder yrkesorienterende programmer og bedriftsintern opplæring så vel som ordningen med enkeltarbeidsplasser i offentlig virksomhet, bl.a. i helsesektoren. Vi er kjent med at det har vært vanskelig å opprettholde praktikantplassene i fylkeskommunale institusjoner på grunn av budsjettsituasjonen. På den annen side er man i dag på grunn av sysselsettingsstituasjonen interessert i å opprette enkeltarbeidsplasser i fylkeskommuner og kommuner. Disse arbeidsplassene får et betydelig tilskudd over Kommunal og arbeidsdepartementets budsjettkapittel 524. Dersom fylkeskommunene prioriterer enkeltarbeidsplasser med statsstøtte fremfor egne praktikantstillinger, vil jeg se nærmere på regelverket, slik at ikke to verdifulle bidrag til opplæring og sysselsetting kommer i konflikt med hverandre. Karen Sogn: Jeg vil få takke for svaret. Jeg er glad for at statsråden vil se nærmere på dette regelverket. Jeg har ellers ikke noe tilleggsspørsmål til statsråden. Spørsmål 6. Fra representanten Georg Apenes til kommunalministeren: «Hva kan departementet gjøre for sysselsettingssituasjonen i Fredrikstaddistriktet hvis Nye Fredrikstad Mekaniske Verksted ikke oppnår ordren på dekkrammen til Heimdal-feltet?» Presidenten: Dette spørsmålet er trekt tilbake. Spørsmål 7. Odd Holøs: Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren: «Biltilsynet nyter stor tillit som et nøytralt og velkvalifisert organ i forbindelse med den tekniske bilkontroll. Hva er bakgrunnen for planene om å flytte nevnte funksjoner fra Biltilsynet til private bilverksteder som regelmessig er de samme som utbedrer de mangler som påvises?» Statsråd Inger Koppernæs: La meg først få lov å presisere at det ikke er noen planer om å flytte den tekniske bilkontroll fra Biltilsynet til private bilverksteder. Det som er under utredning, er hvordan verkstedene på den mest hensiktsmessige måte kan samarbeide med Biltilsynet for å avlaste dette for visse rutiner og for å effektivisere bilkontrollen der den gir størst trafikksikkerhetsmessig gevinst. Seiv om Biltilsynet rent mannskapsmessig har fått en styrking som endog går utover den plan man trakk opp i 1976 er presset på Biltilsynet så sterkt i andre sektorer enn bilkontrollen at man ikke har nådd målsettingen for denne. Allerede i Stmeld. nr. 80 for 1980-81 om Norsk Vegplan sa departementet at man derfor gradvis ville omlegge kjøretøykontrollen, bl.a. på basis av dokumentasjon fra autoriserte kjøretøyverksteder. Til dette uttalte samferdselskomiteen i juni 1981 at den var enig med departementet i at bilverkstedene i sterkere grad enn hittil kunne trekkes inn i et samarbeid om bilkontrollen. Komiteen tilføyde at den gjerne så at dette arbeidet ble ført raskere fram. Vegdirektoratet har deretter utredet saken, og den har vært ute til høring. Det er kommet fram flere merknader. Mange av disse bygger på åpenbare misforståelser, både om grunnlaget for ordningen og den praktiske gjennomføringen. Foreløpig må jeg vise til det departementet har uttalt i budsjettproposisjonen for 1983, og som er en oppfølging av Stortingets tidligere vedtak. Vegdirektoratet har tatt stilling til bl.a. de praktiske sider ved ordningen, vil jeg gi Stortinget en redegjørelse. Allerede med dagens ordning blir feil som Biltilsynet har påpekt, garantert utbedret av verkstedene. Jeg vil understreke at ordningen vi tenker oss, tar sikte på å øke kontrollkapasiteten og bedre ressursutnyttelsen. Biltilsynet skal fortsatt ha hovedansvaret for kjøretøykontrollen, og bilverkstedene vil ikke kunne pålegge bileiere kontroll og utbedring. Odd Holøs: Jeg takker statsråden for svaret, som ikke inneholdt noe om hvilke rutiner som nå skal overlates til bilverkstedene. Jeg tror ikke så mange vil føle seg beroliget over svaret, og aller minst gjelder det de bilsakkyndige og bilorganisasjonene, som har protestert kraftig mot departementets opplegg. Og så et lite tilleggsspørsmål: Det har vært nevnt at et gebyr som bileierne skal betale, kan komme på tale hvis bilverkstedene skal stå for visse kontrollrutiner. Jeg spør da om statsråden kan avkrefte eller bekrefte at dette har vært en tanke. Statsråd Inger Koppernæs: Jeg kan bekrefte at dersom bileiere føretrekker å få foretatt kontrollen ved verkstedene, vil de måtte betale vanlig pris for dette. Men jeg vil også understreke at dersom bileieren føretrekker åfå denne kontrollen utført ved Biltilsynet, som tidligere, er det full anledning til det, og der er det ikke gebyr. Spørsmål 8. Liv Aasen: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren: «Vil departemenet gå inn for at også Trondheim kommer inn på det internasjonale flyrutenett gjennom en direkte flyrute Trondheim/København?» Statsråd Inger Koppernæs: SAS har i lengre tid undersøkt muligheten for å etablere en direkterute mellom Trondheim og København. En slik rute er imidlertid avhengig av tilstrekkelig trafikkgrunnlag til å sikre økonomisk balanse. Hittil har det vist seg å være vanskelig å oppnå et slikt trafikkgrunnlag, seiv om en regner med at utenlandspassasjerer til og fra Nord-Norge samt de passasjerer som reiser med Braathens SAFE over Oslo for viderebefordring til og fra København, vil benytte en slik rute. dag seiv benytter, eventuelt ved innchartring fra andre selskaper. Departementet finner det naturlig å avvente resultatet av de vurderinger som SAS nå arbeider med. Liv Aasen: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg har tatt opp dette spørsmålet atskillige ganger før, og jeg ville synes det var positivt hvis det er riktig at SAS nå virkelig har planer om en direkte forbindelse Trondheim- København. Det er på tide at Trondheim, som Norges tredje største by, blir likestilt med Stavanger, Kristiansand og Bergen. Men Luftfartsverket skrev i et brev til Samferdselsdepartementet i august: «Luftfartsverket kan... opplyse at det har vært planer om å knytte Trondheim til de internasjonale flyrutenett (en direkterute Trondheim — København).» Og så heter det: «Disse planer er imidlertid foreløpig skrinlagt, og det synes derfor for tiden ikke å være grunnlag for å rette en henvendelse til SAS i saken.» Dette kom som et svar på et direkte spørsmål fra Samferdselsstyret i Sør-Trøndelag samt henvendelser fra Trondheim formannskap og Trondheim handelskammer. Nå må jeg få vite hva som er det helt riktige i denne saken. Og hvis det nå skulle vise seg at det ikke medfører riktighet at SAS arbeider med slike planer, vil departementet da gå aktivt inn for at en slik rute skal bli opprettet? Statsråd Inger Koppernæs: Departementet har fått opplyst at man på det nåværende tidspunkt fra SAS' side undersøker muligheten av å starte en slik rute med bakgrunn i annet materiell enn tidligere brukt. Det er denne situasjonen som gjør at det muligens kan bli lettere å få dette til nå enn det så ut til da man vurderte muligheten med utgangspunkt i det mer kostbare materiell man hittil har brukt. Spørsmål 9. Ingeborg Botnen: «Norges Statsbaner har planer om en kraftig reduksjon i lokalrutene i Telemark, bl.a. kuttes det ut 21 togavganger på ruta Tinnoset — Skien. Mener samferdselsministeren at det av budsjettmessige grunner i NSB er riktig med slike drastiske nedskjæringer av trafikktilbudet før Stortinget har behandlet jernbanemeldingen?» Statsråd Inger Koppernæs: Hovedadministrasjonen for NSB har i brev av 25. om delvis omlegging fra tog til buss av den lokale trafikkavvikling på strekningen Porsgrunn - Tinnoset. Ingen av de 21 tog representanten nevner i sitt spørsmål, kjøres på hele strekningen Tinnoset — Skien, og NSBs forslag er derfor på langt nær så omfattende som det kan fremgå av spørsmålet. Forslaget vil berøre fire tog på strekningen Tinnoset — Notodden, fem tog på strekningen Nordagutu—Skien, hvorav ett tog kjøres fra Porsgrunn. Ett tog kjøres på strekningen Nordagutu—Notodden. I alt 11 av de 21 tog kjøres mellom Notodden og Hjuksebø, en strekning på 9,48 km. De tog som er foreslått sløyfet, inngår i et system som dels består av lokale tog, dels av tilbringertog i tilknytning til fjerntegene på Sørlandsbanen. Tilbringertogene til/fra Sørlandsbanens ekspress- og daghurtigtog på strekningen Nordagutu — Skien/Porsgrunn vil bli opprettholdt i samme utstrekning som nå. Tellingen i tiden I.—lo. oktober 1982 viser at antall reisende i de tog som er foreslått sløyfet, dreier seg om 2 —20 personer måndag til torsdag, men unntak av ett tog som hadde 34 reisende. På fredager og søndager er reisendetallene noe større for enkelte tog, 30 — 35 reisende, unntaksvis for to tog på søndag 46 og 48 reisende. Plassutnyttelsen i togene er også blant de svakeste ved NSB, mellom 10 og 20 pst. Beregninger foretatt av NSB viser at sløyfing av ovennevnte tog straks vil medføre en kostnadsreduksjon på ca. 1,5 mill. kr., og på sikt vel 4 mill. kr. pr. år for jernbanedriften. Forslaget er nå til behandling i Telemark fylke. De berørte kommuner og organisasjoner er anmodet om å avgi uttalelse før saken behandles i samferdselsstyret i Telemark. Det er også forutsetningen at NSBs distriktssjef i Drammen distrikt i samarbeid med fylkeskommunen og aktuelle busselskap skal søke å finne fram til et bussruteopplegg som gir tilfredsstillende erstatning for de togene som foreslås innstilt. Departementet finner det nødvendig og riktig at NSBs ledelse til enhver tid vurderer endringer i trafikkopplegget og fremmer forslag som vil kunne forbedre det økonomiske resultat. Dette er NSB-ledelsens ansvar, og det foreliggende forslag innebærer ingen ny prakis fra NSBs side. Jeg kan ikke se at behandlingen av saken bør utsettes. Det vil imidlertid være helt klart at departementet ikke vil treffe vedtak i saken før man har fått seg forelagt forslag til alternative løsninger av trafikkawiklingen og kostnadene ved slike. Departementet er derfor av den oppfatning at selve behandlingen av saken bør kunne fortsette uten å avvente Stortingets behandling av jernbanemeldingen. Ingeborg Botnen: Jeg takker statsråden for svaret, men vil bemerke at det ser ikke så bagatellmessig ut fra Telemarks side. Det brevet av 25. oktober angående de nedleggelser som statsråden nevner, forutsetter svar fra fylkeskommunen innen nyttår, og nedleggelse skal skje fra mai 1983. Tidligere er det vedtatt å legge ned flere lokaltog mellom Nordagutu og Lunde. I forbindelse med disse nedleggelsene har departementet i brev til fylkeskommunen sagt seg villig til å vurdere justering av tilskuddsrammen for kollektivtransporten i fylket. Til tross for dette er Telemark et av de få fylkene som har fått redusert sitt rammetilskudd, også i kronebeløp, for 1983. Dersom forslagene fra NSB blir vedtatt, og transporttilbudet skal kunne opprettholdes i fylket, vil det kreves store investeringer på vegnettet. Vil statsråden i sine budsjettforslag sørge for nødvendige midler når det gjelder vegbudsjettet og rammetilskuddet, slik at kollektivtransporten fortsatt kan opprettholdes i Telemark? Statsråd Inger Koppernæs: Når det gjelder fylkenes totale rammetilskudd, er det vanlig praksis at man vurderer disse i sammenheng med omleggingen av tilbud og tar hensyn til de nye transporttilbud som må komme på buss-siden. Når det gjelder investeringer på vegsiden, er det vel egentlig opp til fylket seiv innenfor vegplanrammen å prioritere tilstrekkelig de riktige prosjekter for å oppnå den beste trafikkavvikling. Spørsmål 10. Ernst Wroldsen: Jeg skal få stille følgende spørsmål til samferdselsministeren: «Reisende fra Drammen og Vestfoldbanen betaler et ekstra tillegg i billettprisen tilsvarende en strekning på 10 km. Tillegget ble innført i forbindelse med åpningen av Liertunnelen. Vil samferdselsministeren nå etter at tunnelen har eksistert i 10 år ta inititativet for å fjerne denne ekstrakostnaden?» Statsråd Inger Koppernæs: Spørsmålet om takstberegningsavstand for Lieråsen tunnel ble første gang vurdert i forbindelse med planleggingen av og beslutningen om å bygge tunnelen, jfr. Stprp. nr. 15 for 1961-62. Det ble da forutsatt at avstanden over den gamle linjen skulle legges til grunn for takstberegningen. tunnelen. Det ble ikke funnet grunnlag for å gå bort fra den opprinnelige forutsetning om gammel avstand. En mindre justering ble likevel foretatt, idet man vedtok en generell takstavstand som er 2 km kortere enn avstanden som har vært benyttet siden tunnelen ble tatt i bruk i 1973. Saken har senere vært oppe til vurdering flere ganger, uten at man har funnet økonomisk grunnlag for å kutte ut tillegget. Jernbanen har her gjennomført store investeringer som kommer trafikantene til gode i form av kortere reisetid og bedret rutetilbud. NSB har beregnet at en sløyfing av tillegget i dag vil innebære et netto inntektstap på ca. 7 mill. kr. pr. år. Inntektsøkningen som følger av mertrafikken ved lavere pris, er da innberegnet. Det er uten videre klart at en inntektsreduksjon på 7 mill. kr. vil bety en vesentlig forverring av det økonomiske resultat for de toggruppene som blir berørt, og en tilsvarende økning i subsidiebehovet. Ut fra den kvalitetsforbedring som har skjedd i tilbudet, forutsetningene for byggingen og finansieringen av Lier-tunnelen og ikke minst at man i andre deler av landet må ta på seg betydelige kostnader i form av bompenger i forbindelse med innkorting og avløsning av ferjesamband og nye veganlegg, finner jeg ikke grunnlag for å ta bort tillegget. Beregninger viser videre at det vil ta ca. 17 —20 år før innkortingen er nedbetalt gjennom takstforslaget dersom man følger de beregningsmåter som vanligvis brukes for veginnkortinger ved tunneler og brusamband. Styret for NSB behandlet takstspørsmålet når det gjelder Lieråsen-tunnelen i går 16. november 1982, og kom til tilsvarende konklusjon. Ernst Wroldsen: Jeg skal få takke statsråden for svaret. Men jeg må beklage at hun ikke vil ta et initiativ for å endre på den ordningen som nå har fungert i 10 år. Jeg er klar over at det var store investeringer forbundet med den omlegging som ble gjort på strekningen. Og at tilbudet er bedret, er jo helt korrekt. Men en skal også være klar over at det var nødvendig for NSB å foreta en vesentlig investering på strekningen for i det hele tatt å kunne avvikle trafikken på en tilfredsstillende måte. Jeg vil også peke på den betydning prisfaktoren har for NSBs konkurranseevne. Jeg er redd for at man fra departementets side legger for liten vekt på nettopp det momentet. Jeg vil håpe at statsråden nå, etter at denne urimelige ordningen har fungert i 10 år, finner at tida er inne for en revurdering. Jeg vil henstille til statsråden igjen å se på saken. Statsråd Inger Koppernæs: Jeg forstår meget godt at de som benytter seg av dette tilbudet, synes det er dyrt å reise der. Det er blitt dyrt å reise mange steder i dette land. Men jeg vil hevde at med den økonomiske situasjon vi er oppe i i dag, må man bruke samme prinsipp for takstberegning for NSB i Lier-tunnelen som man andre steder i landet må benytte for å få bedret reisetilbudet. Når det gjelder prispolitikken for øvrig for å skaffe seg . passasjerunderlag, er det et spørsmål som NSBs administrasjon og styre vil behandle. Når det gjelder rabatterte tilbud, har de relativt stor frihet, men ikke når det gjelder selve takstberegningsunderlaget. Spørsmål 11. Oddvar J. Majala: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren: «I finnmarkspressen er det opplyst at SAS overveier drastiske endringer av sin betjening av Finnmark. Bl.a. er det antydet nedlegging av Banak Lufthavn som stamflyplass. Kan departementet bekrefte at det ikke vil finne sted noen nedlegging av stamflyplasser i Finnmark?» Statsråd Inger Koppernæs: SAS og Widerøe's Flyveselskap A/S har nedsatt et felles utvalg som gjennomgår ruteopplegget i Finnmark og i Nord-Norge for øvrig. Selskapets siktemål med arbeidet er bl.a. å undersøke mulighetene for å tilpasse det mest hensiktsmessige og økonomiske flymateriell til rutene. Departementet har ikke på noe tidspunkt fått forståelsen av at selskapene tar sikte på å fremme forslag om ikke å betjene stamruteplassene i Finnmark. SAS bekrefter at selskapet fortsatt vil betjene stamflyplassene. Eventuelle forslag om ruteendring vil bli behandlet av departementet på vanlig måte, og jeg går ut fra at de forslag som fremmes, vil ha som klart siktemål å bidra til å minske presset på kostnadene uten at det går ut over transportkvaliteten. Oddvar J. Majala: Jeg takker statsråden for svaret, som virker positivt, i og med at SAS bekrefter at selskapet fortsatt vil betjene stamflyplassene i Finnmark. Mitt spørsmål blir: Kan statsråden bekrefte at eventuelle forslag om ruteendringer vil bli sendt til Finnmarks fylkesmyndigheter for vurdering før eventuell endring skjer? Statsråd Inger Koppernæs: Det er vanlig rutine at forslag til ruteendringer blir forelagt det fylket det gjelder — her Finnmark — og det vil skje denne gangen også. Spørsmål 12. Gunn Vigdis Olsen-Hagen: Jeg vil få stille følgende spørsmål til forbruker- og administras j onsministeren: «I Sandnes har det borgerlige flertall vedtatt å oppheve prisregulering på leiligheter tilknyttet Sandnes boligbyggelag. Forbrukerog administrasjonsdepartementet har stadfestet opphevelsen. Mener statsråden at dette er i samsvar med Stortingets forutsetninger når det gjelder prisregulering av andelsleiligheter i boligbyggelag, spesielt i områder med sterkt prispress på boligmarkedet?» Statsråd Astrid Gjertsen: Prisreguleringen for boliger i boligbyggelag er en del av husleiereguleringslovens ordning. Reguleringen gjelder et begrenset antall kommuner. Det er lagt til departementet å avgjøre hvilke kommuner prisforskriftene skal gjelde i, men det er sagt uttrykkelig i loven at kommunen skal få anledning til å uttale seg før det treffes vedtak om reguleringen skal gjelde der. Departementet har valgt å praktisere dette slik at kommunens uttalelse ikke blir bare en formsak, men skal veie tungt ved avgjørelsen. Da de nye prisforskrifter ble vedtatt og satt i verk i sommer, ble de gjort gjeldende i alle de 99 kommuer der prisreguleringen tidligere gjaldt, men alle disse kommunene ble bedt om å uttale seg om prisreguleringen fortsatt bør gjelde i kommunen. Dette ble gjort fordi det har vært forutsetningen at prisreguleringen skal gjelde bare i de kommuner der det er et slikt knapphetsbetont etterspørselspress på boliger at prisforskriftene virker til å bremse prisene i dette marked. Det kan være ulike syn på virkningen av en slik prisregulering, men her må kommunenes egen vurdering tillegges betydelig vekt. Denne forutsetning kom også klart til uttrykk under Stortingets behandling av husleiereguleringsloven i vår. Vi må også huske på at det her dreier seg om en prisreguleringsform som bare gjelder et begrenset antall boliger i kommunen, og som er både kostbar og ressurskrevende for kommunene å praktisere. I Sandnes kommune uttalte formannskapet seg den 16. september 1982 for at prisreguleringen oppheves. Departementet vedtok så den 25. oktober 1982 at prisforskriftene ikke lenger skal gjelde i Sandnes kommune. Dette vedtak og behandlingen forut for det mener jeg er i samsvar med loven og den praksis som jeg har redegjort for. Særlig når det gjelder det å ta hensyn til oppfatningen i den kommune vedtaket gjelder, mener jeg trygt å ha handlet i samsvar med Stortingets forutsetninger. Gunn Vigdis Olsen-Hagen: Jeg konstaterer at det ikke finnes samsvar mellom statsrådens svar og konklusjonen på mitt spørsmål. I prisforskriftene for boliger i boligbyggelag heter det, som statsråden og refererte, at forutsetningene for at prisforskriftene skal gjelde, må være at det er et slikt knapphetsbetont etterspørselspress på boliger i kommunen at de virker til å bremse på prisene i dette markedet. Det er det motsatte som nå skjer i Sandnes. I innstillinga om boligpolitikken uttaler Høyres medlemmer at de lovfesta begrensninger som skal settes, må ha til hensikt å hindre spekulasjon i andre menneskers bolignød. Det er igjen det motsatte som skjer i Sandnes. I løpet av ei ukes tid har de første leilighetene som er lyst ut etter de nye bestemmelsene, steget med 60 000 kr. i gjennomsnitt. Stavanger og Sandnes er et boligmarked prega av et sterkt press. Dersom prisforskriftene overhodet skal gjelde noe sted i landet vårt, må det være i Stavanger/Sandnes-området. Jeg meiner derfor fortsatt at det er grunnlag for å hevde at statsråden har brukt fullmaktsloven i strid med Stortingets intensjoner. I Sandnes er det dessuten kun formannskapet som har uttalt seg om den foreliggende sak. Meiner statsråden at dette er ei forsvarlig saksbehandling? Burde ikke bystyret uttale seg før vedtak fattes i så viktige spørsmål? Statsråd Astrid Gjertsen: Jeg tror at virkningene av maksimalprissystemet slett ikke er så entydige som det nå fremstilles. Jeg må her få gjenta at prisreguleringen bare skal gjelde i en del kommuner, og at virkeområdet stadig er innsnevre! Ved en vurdering av om prisreguleringen fortsatt skal gjelde i den enkelte kommune, må det derfor være naturlig å legge stor vekt på den vurdering de lokale myndigheter foretar. Jeg tror det er de lokale myndigheter som har best oversikt over de positive eller negative virkningene av prisreguleringen på prisnivået på boligmarkedet som helhet i kommunen. Når det gjelder representanten Olsen-Hagens konkrete spørsmål om bystyret burde ha fått uttale seg før det ble gjort vedtak i denne saken, synes jeg ikke det er opp til meg og departementet å avgjøre hvem som er rette instans her. Det er opp til den enkelte kommune seiv å avgjøre hvilke organer som skal uttale seg om slike spørsmål. kommunes side som man ikke finner tilfredsstillende. Men jeg kan ikke se at det er opp til departementet å avgjøre dette. Spørsmål 13. Sigurd Verdal: Eg vil få stille dette spørsmålet til sosialministeren: «Et utkast til forskrift om nåleakupunktur er sendt ut til høring til et begrenset antall høringsinstanser og med særlig tilknytning til skolemedisin. Vil sosialministeren ta initiativet til å utvide antall høringsinstanser til også å omfatte organisasjoner for brukerne, som må antas å ha spesiell interesse for nåleakupunktur — samt Norsk Homøopatisk Forening, Trondheim?» Statsråd Leif Arne Heløe: Departementet er selvsagt interessert i flest mulige relevante uttalelser til det omtalte utkast til forskrift om nåleakupunktur. Etter forvaltningsloven påh/iler det dessuten et forvaltningsorgan å påse at saken er så godt belyst som mulig før det treffes beslutning. Dette innebærer bl.a. at alle interessegrupper som forskriftene skal gjelde for, eller som på annen måte blir særlig berørt av dem, skal gis anledning til å uttale seg før forskriftene utferdiges. Departementet søkte å nå fram til flest mulig da utkastet til forskrift ble sendt til høring den 30. september i år. Utkastet ble opprinnelig sendt fem departementer, 20 organisasjoner og insti tusj oner, deriblant pasientforeningen Norsk Pasientforening for Helhetsterapi. Interessen for utkastet har imidlertid vist seg å være svært stor. Flere grupper enn de man regnet med på forhand, ansa seg berørt av saken og ønsket å få uttale seg. Samtlige brukere og foreninger, ja, også private som har henvendt seg til departementet, har fått tilsendt utkastet til orientering og eventuell uttalelse. Dette har bl.a. vært tilfellet med Norske Homeopaters Landsforbund, Alternativ Medisinsk Fellesorganisasjon og Norsk Akademi for Naturmedisin. Departementet er apen for å sende utkastet også til andre som mener seg berørt. Høringsfristen er ustatt fra 15. november til 1. desember nå i år. Siden så mange synes å være opptatt av saken, kan fristen eventuelt utsettes til årskiftet. Jeg vil for øvrig vise til det jeg uttalte i spørretimen den 27. oktober, om at vi i departementet akter å gjennomføre en kartlegging av hele det området som går under benevnelsen alternative behandlingsmetoder eller naturmedisin. Jeg kan opplyse at denne kartlegging nå er i gang. På grunnlag av uttalelser og omtale i forbindelse med forskriftsutkastet har departementet fått det inntrykk at nåleakupunktur er mer utbredt enn det man tidligere antok. Man har funnet grunn til igjen å forelegge Justisdepartementets lovavdeling den juridiske siden av saken. Det vil altså under enhver omstendighet bli foretatt en nærmere vurdering av så vel de faglig/medisinske som de rettslige sider av denne saken før departementet, bl.a. på grunnlag av høringsuttalelsene, tar stilling til om forskrifter skal gis, og i tilfelle hvilket innhold de skal ha. Sigurd Verdal : Eg takkar statsråden for svaret, som eg synest både var positivt og tilfredsstillande. Vi veit at det er store organisasjonar der medlemer til dels i stor grad nyttar seg av alternative medisinske tilbod, deriblant akupunktur. Døme på slike organisasjonar er Norges Astma- og Allergiforbund, Norsk Revmatiker Forbund, Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke, Norske Kvinners Nasjonalråd, Norges Idrettsforbund, og ein kunne nemne fleire. Mitt tilleggsspørsmål knyter seg til denne utsegna i statsrådens svar i dag: «Siden så mange synes å være opptatt av saken, kan fristen eventuelt utsettes til årsskiftet.» Så kjem det konkrete spørsmålet: Kan statsråden her og no svare at høyringsfristen blir utsett, slik at vi får den breidd over høyringa som eg har forstått at også statsråden er interessert i? Statsråd Leif Arne Heløe: Jeg kan ikke gi et übetinget bekreftende svar på at høringsfristen vil bli satt til 1. januar. Men hvis det viser seg at mange organisasjoner eller parter som ønsker å uttale seg, mener at de trenger tiden fram til årsskiftet, vil departementet kunne etterkomme det. Spørsmål 14. Ernst Wroldsen: Jeg skal få stille følgende spørsmål til kirke- og undervisningsministeren: «For elever som er innmeldt til brevskolene etter 1. desember 1981 betaler ikke staten ut det tilskudd som elevene har krav på når brevundervisningen er fullført. Dette skaper problemer både for skolene og elevene. Hva vil statsråden gjøre for at staten skal oppfylle sine forpliktelser overfor disse elevene? Statsråd Tore Austad: Representanten Wroldsen tar i sitt spørsmål opp en side av et problemområde som flere ganger har vært tatt opp i Stortinget, senest ved behandlingen av forslag om tilleggsbevilgning til brevundervisning i juni måned. Som hr. Wroldsen er kjent med, har det i flere år vært dårlig samsvar mellom de bevilgninger Stortinget har vedtatt å stille til rådighet for brevundervisning, og det faktiske forbruket av statsstøtte ved brevskolenes virksomhet. Det er i denne forbindelse nok å vise til budsjettsituasjonen i inneværende år. I fjor på disse tider bevilget Stortinget 50 mill. kr. over kap. 287, Brevundervisning, samtidig som det i budsjettproposisjonen var klargjort at det faktiske tilskuddsbehovet i løpet av året ville komme opp i mellom 70 og 80 mill. kr. dersom det ikke ble satt i verk bremsetiltak. De omfattende bremsetiltak som Regjeringen fant å måtte sette inn allerede f ra 1. desember i fjor, begynner etter hvert å virke, men det går ikke raskt. Årsakene til dette er at krav om statsstøtte først kommer til utbetaling etter at elevene har fullført kurset, og det kan variere fra noen måneder og opptil tre år. Det synes derfor klart at de tiltakene departementet såtte i verk i desember 1981, ikke har vært tilstrekkelige på kort sikt, og departementet har, som meddelt i budsjettproposisjonen for 1983, funnet det nødvendig å varsle om ytterligere tiltak for å redusere behovet for statsstøtte. Departementet meddelte Stortinget i juni at en tok sikte på ytterligere utgiftsbegrensende tiltak ved å innføre rammebegrensninger for brevskolenes uttak av statsstøtte. Stortinget ønsket imidlertid ikke å innføre dette på daværende tidspunkt. På bakgrunn av Stortingets uttalelser har spørsmålet om andre endringer vært drøftet med Norsk brevskoleforbund, uten at det har ført til noe resultat som kan begrense utgiftsøkningen. Når det gjelder de brevskoleelever som er påmeldt etter 1. desember 1981, og som har fullført sine kurs i 1982, informerte departementet i brev av 8. februar brevskolene om at det på grunn av den stramme budsjettmessige situasjon var nødvendig å ta forbehold overfor nye elever om at utbetaling av refusjon kunne komme til å ta noe lengre tid enn det som tidligere hadde vært praksis. Stortinget er tidligere gjort kjent med at de samlede refusjonskrav for elever som er påmeldt etter 1. i praksis vil det si utover høsten og vinteren — vil beløpe seg til anslagsvis 18 —20 mill. kr. Som det er gjort utførlig rede for i budsjettforslaget for 1983, vil disse kravene bli gjort opp etter årsskiftet. Departementet er fullt klar over skolenes anstrengte økonomiske situasjon. Vi vil derfor fortsatt søke samarbeid med Norsk brevskoleforbund om ordninger som reduserer skolenes problemer så langt det er mulig innenfor de økonomiske rammer som settes. Ernst Wroldsen: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg må si jeg hadde håpet at statsråden i sitt svar hadde varslet at han ville fremme en tilleggsproposisjon om bevilgning til brevundervisningen i 1982. Jeg vil minne statsråden om de forutsetningene som ble lagt til grunn ved behandlingen av brevundervisningen i våres. Det var dengang en klar forutsetning at departementet måtte komme tilbake til Stortinget når en hadde bedre oversikt. I det lå det også et klart ønske fra Stortinget om at det måtte fremmes forslag om en tilleggsbevilgning. Stortinget har også fastslått at det ikke ønsker flere endringer i brevundervisningen før en har fått anledning til å drøfte den meldingen som er varslet. Dersom behovet for i år skal dekkes over 1983-budsjettet, betyr det i praksis at brevskolene i 1983 ikke kan ta inn nye elever. Dette er en av årsakene til at det ikke har vært mulig å komme fram til enighet med Brevskoleforbundet om en frivillig ordning. Jeg vil derfor stille følgende tilleggsspørsmål til statsråden: Mener statsråden at man har moralsk og juridisk rett til å holde tilbake de tilskudd som elevene har krav på? Og videre: Vil statsråden sørge for at det fremmes et forslag om tilleggsbevilgning til brevskolene for 1982? Statsråd Tore Austad: Uten at det har vært spørrerens intensjon, kunne spørsmålet leses slik at de elever som har fullført kurs, overhodet ikke vil få noen refusjon. Men det er selvsagt ikke tilfellet. Det er spørsmål om en viss forskyvning i tid før refusjonen utbetales. Det er slik at i praksis skjer to tredjedeler av påmeldingene til brevkurs om høsten og en tredjedel om våren. Den gjennomsnittlige lengden på brevkursene har vært 12 måneder, men den har nå gått noe ned. Som jeg sa i mitt svar, vil refusjonskravene i hovedsak forfalle nå utover høsten og vinteren, slik at den forskyvning i tid som det her er snakk om, er ikke særlig stor. fram sitt forslag til statsbudsjett for 1983 — også for brevskolenes vedkommende. Spørsmål 15. Fra representanten Bjarne Mørk Eidem til finansministeren: «Hva vil finansministeren gjøre for å sikre at UNICEF-kort fortsatt kan selges momsfritt?» Presidenten: Dette spørsmålet er vedteke utsett. Spørsmål 16. Presidenten: Svaret på dette spørsmålet vil bli gitt av handelsministeren på vegner av finansministeren. Jan Simonsen: Jeg har tillått meg å stille finansministeren følgende spørsmål, som jeg da forstår vil bli besvart av handelsministeren: «Det praktiseres i dag varierende avskrivingsregler for video-utleiefilmer. Den vanligste praksis er 3 ÉU'S avskrivningstid, til tross for at forhandlerne mener filmene blir utslitt i løpet av 1 år. Til sammenligning kan vises til motebransjen som har en avskrivningstid på 2 år for sine varer. Vil Regjeringen sørge for ensartede og rimelige avskrivningsregler for videoutleiefilmer?» Statsråd Arne Skauge: I de tilfeller videoutleiefilm skatterettslig vurderes som driftsmiddel, vil den i utgangspunktet være gjenstand for avskrivning. I henhold til kgl. res. av 15. januar 1981 kan imidlertid næringsdrivende utgiftsføre direkte avskrivbare driftsmidler som har en verdi inntil 10 000 kr. Dessuten har Skattedirektoratet i veiledning til ligningskontorene uttalt at driftsmiddel som anses å ha en brukstid på under tre år, kan tillates direkte utgiftsført. Det er ligningsnemnda som vurderer driftsmidlets brukstid. I de tilfeller hvor videofilm blir gjenstand for avskrivning, vil det etter det nye saldoavskrivningssystemet kunne innrømmes startavskrivning hvis filmen har en brukstid på under fem år. Startavskrivning gis i innkjøpsåret med inntil 35 pst. I tillegg kan filmen dette år avskrives med 30 pst. av kjøpesummen minus startavskrivningen. I de påfølgende år kan filmen avskrives med 30 pst. av saldo. Det vil således etter dagens regler bli en rask avskrivning på videofilm. vurdert som vare for salg. Slike varer er ikke gjenstand for avskrivning, men vurderes som varelager. Ved varelagervurdering tas hensyn til sannsynliggjort ukurans og påviselig prisfallsrisiko. Det vil være vareslag som etter disse regler godtas nedskrevet med en meget høy prosent. I de tilfeller videofilm vurderes som vare og ikke som driftsmiddel, vil videofilm på samme måte som andre varer kunne nedskrives for sannsynliggjort ukurans og påviselig prisfallsrisiko. Reglene for avskrivning på driftsmidler og nedskrivning på varelager er ikke sammenlignbare. Jeg finner ikke grunn til å se nærmere på reglene for avskrivning for utleie-videofilm, da disse synes å imøtekomme alle rimelige behov. Jan Simonsen: Jeg har bare følgende korte kommentar: Dette at Skattedirektoratet i en veiledning til ligningskontorene har uttalt at driftsmiddel med en brukstid under tre år kan tillates direkte utgiftsført, er av liten verdi når enkelte gjenstridige ligningsnemnder — uten kjennskap til bransjens problemer — vurderer brukstiden feil. Det synes å være behov for enda klarere retningslinjer fra Skattedirektoratet. Det er overhodet ingen tvil om at filmer som leies ut flere ganger pr. uke, har en så lav brukstid som bransjen hevder. Og det er en åpenbar ulempe når ligningsnemnder i forskjellige kommuner praktiserer ulike regler, idet det forrykker konkurranseforholdet mellom utleiebutikkene. Statsråd Arne Skauge: Jeg skal ikke gi etter for den fristende innskytelse som dukket opp da det ble snakket om videobransjens problemer, men holde meg til det skattetekniske. Jeg vil da peke på at når ligningsnemndene har hand om dette, vil det, slik som vårt politiske system er bygd opp, være der ansvaret ligger. Spørsmål 17. Bjørn Stordrange: Jeg har følgende spørsmål til justisministeren: «Enkelte saker den senere tid har reist tvil om hvorvidt samfunnet er godt nok beskyttet mot at personer dømt for forbrytelser mot liv og legme på ny begår straffbare handlinger av alvorlig karakter. Hva kan Justisdepartementet gjøre for å sikre slike forbrytere bedre, og vil departementet følge opp innstillingen fra Straffelovrådet om nye forvaringsregler? Statsråd Mona Røkke: Det synes riktig innledningsvis å fremheve at bare et lite mindretall av de lovbrytere som er dømt for alvorlige volds- eller sedelighetsforbrytelser, forgår seg på ny. Dette gjelder også den mindre gruppe som idømmes sikring enten alene eller som tillegg til straff, og som dermed av domstolen er vurdert å fremby en særlig fare for tilbakefall. Noe av grunnen til dette antas å være at samfunnet møter den kriminalitet det her er tale om, med markante reaksjoner i form av forholdsvis langvarig fengselsstraff, ikke sj elden kombinert med sikring og et intensivt tilsyn ved løslatelse. Likevel skjer det tragiske tilbakefall fra tid til annen. Det er naturlig at opinionen og myndighetene i slike tilfeller retter søkelyset mot selve det strafferettslige reaksjonssystem og mot fengselsmyndighetenes praksis, og stiller spørsmål om tilbakefallet kunne vært forhindret. Vår strafferettspleie kjennetegnes bla. av av vi viker tilbake for helt ut uskadeliggjørende tiltak, endog overfor personer som har begått de alvorligste og mest avskyelige ugjerninger. Vi har verken dødsstraff eller livsvarig frihetsberøvelse. Dette betyr at personer som har begått alvorlige forbrytelser, løslates et visst antall år etter ugjerningen. Det betyr også at det til enhver tid er personer som er dømt for alvorlige lovbrudd, på frifot i vårt samfunn. Det må vi leve med i et samfunn som ønsker en human rettsorden, men det er også av avgj ørende betydning — og det vil jeg gjerne fremheve meget sterkt — at denne risiko gjøres så liten som mulig innen rammen av denne rettsorden. Justisdepartementet er imidlertid innstilt på til enhver tid å gå kritisk gjennom f.eks. praksis i sikringssaker. Hovedformålet med straffelovens sikringsbestemmelser er nettopp å beskytte samfunnet mot at visse særlig farlige lovovertredere forbryter seg på ny. Det bør vurderes om praksis bør legges om med sikte på å oppnå økt beskyttelse. Spørsmålet om løslatelse av innsatte av denne kategori bør gjøres til gjenstand for en særlig grundig behandling. Det gjøres også i praksis. Før løslatelsen forvisser man seg om at innsatte har et sosialt miljø å gå til som gir vedkommende støtte og hjelp til å leve lovlydig. Bolig og arbeid, eventuelt skolegang, er vanligvis avgjørende forutsetninger for en løslatelse. Sikringen i frihet innebærer ofte også oppholdspåbud eller oppholdsforbud og forbud mot å nyte alkohol. For å sikre kontroll med at disse vilkår overholdes, undergis sikringsdømte oftest også tilsyn av kriminalomsorgen i frihet. personer. Dette er understreket av departementet i de nye tilsynsregler som i disse dager sendes ut til strafferettspleiens organer. La meg også vise til at departementet for tiden vurderer Straffelovrådets innstilling fra 1973 om endringer i gjeldende regler om sikring av lovbrytere som frembyr særlig tilbakefallsfare. Straffelovrådet foreslår at straffelovens nåværende bestemmelser om sikring oppheves, og at domstolene i stedet skal kunne gi dom på tidsubestemt forvaring overfor lovbrytere som har begått alvorlige voldseller voldspregede forbrytelser, sedelighetsforbrytelser eller ildspåsettelser og som antas å være særlig farlige for andres liv, legeme, helse eller frihet. Straffelovrådets forslag synes imidlertid å representere klare forbedringer i forhold til det nåværende sikringsinstitutt. Det er etter min mening grunn til å tro at de foreslåtte regler om forvaring vil kunne bli et forbedret instrument i samfunnets beskyttelse mot farlige tilbakefallsforbrytere, samtidig som de i rimelig utstrekning tar hensyn til lovbryternes interesser. Særlig vil jeg fremheve at spørsmålet om løslatelse for lengstetidens utløp skal avgjøres av domstolene. Departementet tar sikte på å sende et endringsforslag på høring og deretter prioritere fremleggelsen av en proposisjon om saken. Jeg vil endelig benytte anledningen til å understreke at samfunnets evne til å forhindre tilbakefall til ny alvorlig kriminalitet ikke alene — og kanskje heller ikke i første rekke — beror på lovregler. Minst like viktig er de materielle ressurser samfunnet er villig til å satse på løslattes ettervern, leks. i form av midler til et effektivt tilsyn og hjelp til å skaffe lovbryterne arbeid og bolig etter løslatelsen. Det må etter min mening rent generelt være riktig å sette inn ekstraordinære ressurser på de relativt få særlig farlige tilbakefallsforbryterne vårt samfunn er utsatt for. Bjørn Stordrange: Jeg takker statsråden for svaret, og jeg er glad for at departementet arbeider med disse spørsmål og vil komme tilbake til Stortinget med en ny proposisjon om forvaringsregler. De reglene om forvaring som er foreslått av Straffelovrådet, imøtekommer innvendingene som kan rettes mot det nåværende sikringsinstitutt. Det er ikke lenger behov for å sperre vinningsforbryterne inne utover straffetiden, og når vi ikke bruker ressurser til det, skulle evnen til å verne samfunnet mot farlige voldsforbrytere være større. behandle dem raskere enn tidligere regjeringer har gjort. Spørsmål 18. Jan Simonsen: Jeg skal få lov til å stille justisministeren følgende spørsmål: «I de siste årene er en rekke selvstendige næringsdrivende dømt til fengselsstraffer for ikke å ha klart å betale merverdiavgift eller skattetrekk til fastsatt dato. Dette har skjedd til tross for at enkelte næringsdrivende har hatt store beløp utestående fra det offentlige. Når vil Regjeringen fremme forslag om opphevelse av «gjeldsfengselsparagrafen»?» Statsråd Mona Røkke: Etter anmodning fra Finansdepartementet har Justisdepartementet allerede 11. februar i år gitt Straffelovrådet i oppdrag å vurdere og eventuelt komme med forslag til endringer i straffebestemmelsene i merverdiavgiftsloven og investeringsavgiftsloven. Rådets utredning vil ventelig foreligge i løpet av kort tid. Når det gjelder realiteten i saken, er jeg enig i at den nåværende rettstilstand ikke er tilfredsstillende hva angår rent betalingsmislighold av merverdiavgift. Jeg viser her til Høyres program, der det bl.a. heter: «Forsinket eller manglende innbetaling av merverdi- og investeringsavgift, bør behandles på linje med misligholdelse av andre skatteforpliktelser når riktige oppgåver er sendt inn i tide. Bedragerilignende overtredelser må fremdeles straffes strengt.» Dette syn gav også finansministeren uttrykk for i Stortingets spørretime 25. november i fjor, da han svarte på spørsmål fra representanten Morten Steenstrup. Straffelovrådets utredning vil bli sendt på høring så snart den foreligger, og Regjeringen har allerede tatt sikte på å fremme proposisjon for Stortinget så snart lovsaken har vært undergitt den forsvarlige og nødvendige behandling. Jan Simonsen: Jeg takker for svaret. Jeg har lenge vært klar over at Regjeringen har hatt et positivt ønske om å gjøre noe med eksisterende lov, og derfor gikk også mitt spørsmål på tidspunktet — altså når. Det har allerede gått for lang tid, dette er en klar hastesak. Det som nå skjer, er at personer blir dømt etter en urimelig lovparagraf, som Regjeringen arbeider med å forandre, og som det neppe er tvil om at flertallet i denne forsamling også ønsker å forandre. Jeg forstod justisministeren slik at hun vil gjøre det hun kan for å sikre en rask framdrift av denne saken, og det er jeg meget glad for, og jeg håper at hun fortsatt vil følge den opp. Statsråd Mona Røkke: Jeg tror det er viktig å få fram, noe alle som har arbeidet seriøst med endringer merverdiavgiftslovens straffebestemmelser, vil vite, at når politiske målsettinger skal nedfelles i reviderte lovregler, reiser det seg en rekke spørsmål av juridisk art som må klarlegges. Jeg vil igjen understreke at Høyre i sitt partiprogram klar har uttalt at partiet ønsker den nåværende rettstilstand endret for tilfeller der det foreligger betalingsforsinkelse og manglende betalingsevne, men hvor riktige oppgåver er innlevert i rett tid. Det er bla. dette vi har bedt Straffelovrådet om en nærmere juridisk utredning og utforming av. Som representanten vet, er det vanlig å benytte Straffelovrådet for å gi lovendringer av et visst omfang den nødvendige forberedelse. Når innstillingen fra rådet nå snart foreligger, vil altså den videre oppfølging bli foretatt umiddelbart, og jeg kan vanskelig se at denne saken kunne vært gitt en annen framdrift. Spørsmål 19. Presidenten: Spørsmål 19, frå representanten Stein Ørnhøi til forsvarsministeren, vil bli teke opp av representanten Henriksen. Arent M. Henriksen: Jeg skal få stille følgende spørsmål til forsvarsministeren: «I et notat av 2. november 1982 fra Forsvarsdepartementet til Stortingets forsvarskomite heter det bl.a. om de forberedende arbeider for å utplassere nye atomraketter i Europa: «Alle medlemsland har til nå betalt sin del av de omkostninger som hittil er påløpt». Når har Stortinget gitt sin tilslutning til at Norge skal betale for utgifter til utplassering av nye atomraketter i Europa?» Statsråd Anders C. Sjaastad: Regjeringen har følgende hjemmel for de utbetalinger som har funnet sted: For å effektivisere gjennomføringen av NATOs infrastrukturprogram gir reglene vertslandene anledning til å bruke opptil 2 pst. av de anslåtte prosjektkostnadene til grovplanlegging etter at prosjektene er anbefalt i NATOs organer. Denne regelen ble akseptert av Stortinget i forbindelse med behandlingen av Stprp. nr. 12 for 1959. NATOprosedyre å finansiere de påbegynte anleggsarbeider ved midlertidig å belaste vedtatte deler av NATOs infrastrukturprogram i påvente av endelig programmering. De utbetalinger som finner sted til det aktuelle tiltak og til de øvrige inf rastrukturarbeider, er hjemlet i de årlige budsjettvedtak under kapitlene 1760 og 4760, i samsvar med de prosedyrer som har vært fulgt i 30 år. I denne forbindelse viser jeg også til den redegjørelse for infrastrukturprosedyrene som er gitt i Stprp. nr. 1 for 1982 - 83. Arent M. Henriksen: Jeg takker forsvarsministeren for svaret. La det bare stå helt klart at det er Stortinget som vedtar statens utgifter og inntekter. Intet NATO-organ har noe med det å gjøre. Det står altså fast etter forsvarsministerens svar at det allerede er foretatt utbetaling i forbindelse med utplassering. Den hjemmelen forsvarsministeren viste til, må sammenholdes med hva en enstemmig forsvarskomite sa i juni 1982, og jeg siterer fra Innst. S. nr. 312: «Norge er hittil ikke blitt belastet for noen del av dette beløp. En eventuell utbetaling vil på vanlig måte bli forelagt Stortinget gjennom de årlige budsjettproposisjoner.» Jeg må derfor spørre ministeren: Hvorfor satt han her i Stortinget og kjente til forsvarskomiteens innstilling uten å si noen ting, uten å gjøre oppmerksom på at det ville bli foretatt utbetaling i strid med hva forsvarskomiteen sa i sin innstilling 3. juni? Jeg må si at den hjemmelen det vises til, sammenholdt med det jeg har sitert, etter min mening er et så tvilsomt grunnlag at det vil bli vurdert å ta saken opp med Riksrevisjonen. Jeg vil be forsvarsministeren kommentere forholdet til innstillingen fra forsvarskomiteen i juni i år. i Statsråd Anders C. Sjaastad: Som hr. Henriksen utmerket godt vet, bevilger ikke Stortinget midler øremerket til infrastrukturanlegg i utlandet. Derfor har Regjeringen i budsjettforslaget for 1983 heller ikke fremmet noe forslag om midler øremerket til rakettanlegg. Derimot bevilger Stortinget hvert år over forsvarsbudsjettet en totalsum til fellesfinansierte anlegg i andre NATO-land. De midler som til nå er avregnet til rakettanlegg, er dekket innenfor Stortingets tidligere bevilgninger til infrastrukturformål. Dette er altså en praksis vi har hatt lenge, og som det til nå ikke har vært noen grunn til å stille spørsmålstegn ved. Spørsmål 20. Fra representanten Marit Rotnes til handelsministeren: «Trønderske bedrifter har uheldige erfaringer i Midtnordensamarbeidet, fordi ulike bestemmelser gjør vare- og tjenestebytte over grensene vanskelig. Kan norske myndigheter allerede nå gjøre noe for å lette samhandelen i Midtnorden?» Presidenten: Dette spørsmålet er utsett. Spørsmål 21. Roger Gudmundseth : Jeg har følgende spørsmål til handelsministeren: «Av Bergen Arbeiderblad fra 29. oktober 1982 fremgår at det i slutten av oktober skjedde to tragiske dødsulykker på supplyskip i Nordsjøen. Spørsmål er reist om ulykkene kunne vært unngått om fartøyene hadde vært utstyrt med den nykonstruerte kroken «haikjeft» i stedet for den vanlig brukte «pelikankroken». Vil de nye sikkerhetsforskriftene for bl.a. sypplyfartøy snart foreligge, og vil statsråden i denne forbindelse vurdere å pålegge montert sikrere innretninger enn «pelikankroken» har vist seg å være?» Statsråd Arne Skauge: For begge ulykkene som det refereres til, er det avholdt sjøforklaring. Da sakene fremdeles er under etterforskning, ville det på det nåværende tidspunkt ikke være riktig å foreta en vurdering av om ulykkene kunne ha vært unngått dersom «Haikjeft» hadde vært benyttet. Denne relativt nye konstruksjon «Haikjeft» har vist seg å være et utmerket redskap i slepe- og ankerhåndteringsoperasjoner. Denne fjernopererte kroken muliggjør større sikkerhet for mannskapet under visse arbeidsoperasjoner. «Haikjeftens» konstruksjon og virkemåte betyr et skritt fram mot større totalsikkerhet. Den ble derfor godkjent av Sjøfartsdirektoratet i september 1982 og er allerede i bruk. Med hensyn til eventuelle forbedringer av den totale sikkerhet, vurderer for tiden myndighetene sentrale deler av ankerhåndteringsog slepearrangementer. Det er imidlertid flere forhold som har betydning for totalsikkerheten i de operasjoner det her gjelder. Sjøfartsdirektoratet vil derfor med utgangspunkt i denne sak ta kontakt med samtlige rederier som har skip med slepe- og ankerhåndteringsutstyr. De vil da bl.a. bli oppfordret til å se nøye på hele systemet for arbeidsrutiner og utstyr i samarbeid med mannskapet om bord i skipene. pålegg om at ytterligere sikkerhetsmessige innretninger skal være om bord. I denne forbindelse kan «Haikjeft» være aktuell. Spørreren etterlyser de nye sikkerhetsforskriftene for bl.a. supplyfartøy. Da det for tiden ikke arbeides med nye sikkerhetsforskrifter for forsyningsskip, antar jeg at det er nye forskrifter for hjelpefartøy er det siktes til. La meg derfor benytte anledningen til å opplyse at spørsmålet om nye forskrifter til avløsning av de gjeldende forskrifter fra 1979 bl.a. vil bli vurdert på bakgrunn av rapporten fra den arbeidsgruppe som Kommunal- og arbeidsdepartementet har nedsatt for å utrede de totale beredskapsmessige ressurser på sokkelen. Det vil videre være nødvendig å vurdere de økonomiske konsekvenser før nye forskrifter kan tre i kraft. Jeg er kjent med at Sjøfartsdirektoratet gjør sitt ytterste for en rask vurdering av disse forskriftene. Roger Gudmundseth: Jeg takker statsråden for svaret og har notert meg at også statsråden oppfatter det slik at bruk av «Haikjeft» skaper større trygghet for mannskapene. Når det gjelder anstrengelsene for å bedre sikkerheten, er tidsfaktoren alltid noe man kjemper mot. Nødvendige undersøkelser og utredninger må derfor forseres mest mulig. Statsråden meddelte at undersøkelser nå pågår på rederisiden. Jeg vil be statsråden snarest bringe inn også de ansatte, gjennom sjømannsorganisasj onene. Etter min oppfatning er det de som er i tjeneste, som har de beste forutsetninger for å vurdere forbedringer gjennom nytt utstyr. Jeg har fått tilstillet synspunkter på forbedringer av sikkerheten også på andre områder, og jeg håper statsråden vil ta disse med i sine vurderinger. Når vi vet at sikkerheten kan bedres, da må det være en selvfølge at den blir bedret. Jeg ber om — og har tillit til — at statsråden handler hurtig i denne saken. Statsråd Arne Skauge: Jeg kan ikke se at det er fremkommet noen motsetninger mellom spørreren og meg, men jeg vil gjerne understreke at jeg i mitt svar bl.a. sa følgende: «Sjøfartsdirektoratet vil derfor med utgangspunkt i denne sak ta kontakt med samtlige rederier som har skip med slepeog ankerhåndteringsutstyr. De vil da bl.a. bli oppfordret til å se nøye på hele systemet for arbeidsrutiner og utstyr i samarbeid med mannskapet om bord i skipene.» Med andre ord gav jeg allerede i mitt svar uttrykk for tilsvarende tanker som kom fram i oppfordringen til meg i tilleggsspørsmålet. Presidenten: Sak nr. 1, Spørretime, er dermed ferdighandsama. Sak nr. 2. Forslag fra representanten Grete Knudsen på vegne av Arbeiderpartiets medlemmer i sosialkomiteen og medlemmet Odd Holøs fra Kristelig Folkeparti oversendt fra Odelstinget: «Hjemmesykepleiens administrative tilknytning avgjøres av den enkelte kommune.» Presidenten: Etter ønske og samråd med komiteen gjer presidenten framlegg om at dette framlegget blir sendt sosialkomiteen — og ser det som samrøystes vedteke. Sak nr. 3. Forslag fra representanten Johan Buttedahl på vegne av Høyres og Senterpartiets medlemmer i sosialkomiteen og medlemmet Aslaug Fredriksen fra Kristelig Folkeparti oversendt fra Odelstinget» «Hjemmesykepleien organiseres administrativt som en del av helsetjenesten i kommunen.» Presidenten: Etter ønske og samråd med komiteen gjer presidenten framlegg om at dette framlegget blir sendt sosialkomiteen — og ser det som samrøystes vedteke. Sak nr. 4. Forslag fra representanten Margit Hansen-Krone oversendt fra Odelstinget: «Det henstilles til Regjeringen i samråd med Kultur- og vitenskapsdepartementet å vurdere etablering av jordmorutdannelse ved Helse- og sosialavdelingen, Universitetet i Tromsø.» Presidenten: Presidenten gjer framlegg om at dette framlegget blir sendt Regjeringa utan realitetsvotering — og ser det som samrøystes vedteke. Sak nr. 5. Forslag fra representanten Hanna Kvanmo på vegne av Sosialistisk Venstreparti oversendt fra Odelstinget: «Odelstinget henstiller til Regjeringen å fremme forslag til lov som pålegger kommunene å ha felles administrasjon for helse- og sosialtjenesten i den enkelte kommune.» Hanna Kvanmo: For å få forslaget helt korrekt vil jeg anmode om at man forandrer ordene «Odelstinget henstiller til Regjeringen» til «Det henstilles til Regjeringen». Presidenten: Det skal bli etterkome. Framlegget lyder då: forslag til lov som pålegger kommunene å ha felles administrasjon for helse- og sosialt]* enesten i den enkelte kommune.» Presidenten gjer framlegg om at dette framlegget blir sendt Regjeringa utan realitetsvotering — og ser det som samrøystes vedteke. Sak nr. 6. Forslag fra representanten Kåre Kristiansen på vegne av Kristelig Folkeparti oversendt fra Odelstinget: «Regjeringen anmodes om å vurdere behovet for en egen lov som sikrer frivillige og humanitære organisasjoner rett til å arbeide i helse- og sosialsektoren. Loven forutsetter å sikre disse organisasjoner tilsvarende finansielle støtte som den offentlige virksomhet oppebærer — når det kan ansees at behovet for deres innsats er til stede.» Presidenten: Presidenten gjer framlegg om at dette framlegget blir sendt Regjeringa utan realitetsvotering — og ser det som samrøystes vedteke. Sak nr. 7. Grunngitt spørsmål fra representanten Gunnar Vada til kulturministeren: «Det skjer i dag en urimelig forskjellsbehandling mellom de elevene i den videregående skole som faller utenfor bestemmelsen om daglig skyss mellom heim og skole, jfr. §13 i Lov om videregående opplæring, og dem som kan nyte godt av denne bestemmelsen. Kan statsråden tenke seg å ta et initiativ for å få rettet på dette, slik at elever som må bo utenfor heimen ikke kommer dårligere ut økonomisk enn andre elever?» Gunnar Vada: Da lov om videregående opplæring trådte i kraft 1. januar 1976, fikk elever som reiser daglig mellom heim og skole, hjemlet rett til skyss eller skyssgodtgjørelse ifølge § 13 i loven. Etter dette fikk en tilnærmet likebehandling av de elever som drar nytte av denne bestemmelsen, og de som bor slik til at de kan nå den videregående skole uten bruk av motorgående kommunikasjonsmidler. De som nå faller fullstendig utenfor, er de såkalte borteboende elever, de som har så lang vei til skolen at de må leie hybel eller bo på hybelhus. Disse elever og deres foresatte spør med full rett hvorfor de seiv må dekke utgiftene til reiser heim i helger og ferier i tillegg til den merutgift de har med hybelleie og økte kostutgifter ved delt husholdning. sende barna heimefra straks de er ferdige med grunnskolen. Det er dessverre en utbredt misoppfatning at borteboende elever får sine merutgifter dekket gjennom det såkalte borteboerstipend. Forholdet er at borteboerstipendet knapt nok dekker hybelutgiftene. De øvrige merutgifter ved å bo utenfor heimen blir således en økonomisk belastning, som eleven og dennes foresatte må dekke. De fleste elever i videregående skole er ungdommer under 20 år. Disse blir som hovedregel betraktet som forsørget av sine foreldre, men merutgiftene ved å bo borte fra heimen gir ikke rett til frådrag i inntektene ved ligning, slik forholdet er når arbeidstakere i lønnet arbeid har reiseutgifter på samme måte. I Nord-Trøndelag er det i kommunene Flatanger, Fosnes, Leka, Lierne, Namsskogan og Røyrvik denne urimelige forskjellsbehandling føles sterkes! Namdal interkommunale foreldreutvalg, som er et samarbeidsorgan for de nevnte kommuner, har — sammen med skolestyrene — gjort et omfattende arbeid for å dokumentere de reelle merutgifter som borteboende elever har sammenlignet med de øvrige. Etter at borteboerstipendet er trukket fra, viser det seg etter meget nøkterne beregninger at merkostnaden for borteboende elever i Namdalen ligger på mellom 5 000 og 10 000 kr., alt etter variasjon i bokostnader og hvor langt de bor fra skolestedet. Tre års videregående skolegang koster altså fra 15 000 kr. til 30 000 kr. mer for elever fra disse Namdalkommunene enn for elever fra skolestedene eller innenfor skyssberettiget avstand. De fleste foreldre har ikke bare ett barn, men to —tre, og ofte vil de være så vidt like i alder at de går ett eller to år sammen i videregående skole. Når en tar i betraktning at dette også går av nettoinntekten etter betalt skatt, skulle det være innlysende at videregående skolegang blir en alvorlig belastning på familiebudsjettet for folk med vanlige inntekter. Det er denne økonomiske merbelastning for foreldre i utkantkommuner som gir grunn til å hevde at lik rett til videregående skolegang på ingen måte eksisterer slik forholdene er i dag. Dette er etter min vurdering svært dårlig distriktspolitikk. Utkantene opplever også konsekvensene av denne politikken på den måten at folk som ikke har sterk forankring i bygdemiljøet gjennom sitt arbeid, men har mulighet til lignende arbeid annet sted, ser seg nødt til å flytte inn til eller nærmere sentrene når barna skal over i videregående skole. ville bo i det miljø de er vant til. I Nord-Trøndelag er det ca. Vs eller omkring 1 000 elver som må bo borte under utdanning ved den videregående skole. Jeg har ikke skaffet meg tall for de øvrige fylker, men skulle anta at i middel for landet er andelen borteboende elever betydelig lavere. Seiv uten økte bevilgningsrammer vil skolepenger i størrelsesordenen 100 — 500 kr. pr. elev pr. år gi muligheter for økonomisk utjevning og dermed likestilling for denne gruppen elever. Det vil være meget få som med noen rett vil kunne hevde at de ikke makter skolepenger på dette nivå. lallfall vil det bare være en brøkdel av den merbelastning som borteboende elever i dag må tåle. Statsråd Lars Roar Langslet: Det har vært en omfattende utbygging og desentralisering av videregående skoler, og en rekke tiltak er truffet for å fremme større likestilling mellom elevene. Men til tross for dette er det fortsatt en del elever som har større utgifter knyttet til sin opplæring enn andre. Det henger i hovedsak sammen med lange avstander og at de må bo borte. Det spørsmålet representanten Vada tar opp, berører derfor mange elever i vårt land. Både i lov om videregående opplæring og i loven om støtte til ungdom i videregående utdanning finner vi viktige bestemmelser som tar sikte på å redusere økonomiske ulikheter. De må ses i sammenheng med andre støttetiltak, f.eks. reisemoderasjon og velferdstiltak. Problemet med lange daglige reiser mellom hjem og lærested er det fylkeskommunen som tar seg av, enten ved skyss eller ved skyssgodtgjørelse. For borteboende elever er det etablert en moderasjonsordning for lengre reiser med NSB, hurtigruten og alle bussruter nord for Fauske. Ordningen gir rabatter på reiser på over 75 km, med 50 pst. rabatt på reiser på over 150 km. Gjeldende regler for skyss og reisemoderasjon hindrer likevel ikke at store grupper av elever og studenter har merkbare utlegg til daglige reiser mellom hjemmet og lærestedet, eller til reiser hjem for borteboende elever og studenter. Representanten Vada mener at de som må bo borte i skoletiden, kommer klart dårligere ut økonomisk enn de som kan bo hjemme. Hensikten med de omfattende statlige støtteordninger er bla. å redusere disse merutgiftene mest mulig. Også omlegginger som inngår i budsjettforslaget for 1983, betyr en klar prioritering av borteboende elever i forhold til hjemmeboende elever. (Statsråd Langslet) som kjent et hovedskille mellom de som er over og de som er under 20 år. Vel 75 pst. av elevene i videregående skole er under 20 år. For de ca. 45 000 elever i videregående skole som er over 20 år, gjelder de samme regler som for studenter over 20 år i høyere utdanning. Hovedprinsippet er at frem til barna fyller 20 år, er finansiering av utdanningen en del av foreldrenes forsørgeransvar. Derfor er ordningene som regel behovsprøvd mot foreldrenes økonomi, men det tas hensyn til bl.a. antall barn under utdanning. Samlet vil en borteboende elev med svak foreldreøkonomi kunne få støtte på inntil 11200 kr. pr. år inneværende skoleår til dekning av merutgiftene ved å måtte bo borte. I tillegg kommer støtte til dekning av tre turretur-reiser mellom hjem og skole. Over 65 pst. av dette vil som hovedregel være stipend. De forskjellige låne- og stipendordninger kan være kronglete å finne frem i. Under arbeidet med stortingsmeldingen om utdanningsfinansiering vil vi prøve å komme frem til enklest mulige regler som kan virke mest mulig rettferdig også for elever som bor langt fra skolen, og vi tar der sikte på å belyse nærmere de forhold som representanten Vada har trukket frem i sitt spørsmål. Stortinget vil da få anledning til å vurdere utdanningsfinansieringen i sin helhet, og vil også kunne ta stilling til hvilke behov og muligheter som foreligger for å kunne endre opplegget for støtte til elever i videregående opplæring. Gunnar Vada: Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg forstår at statsråden og departementet er fullt innforstått med de problemer som jeg har tatt opp i mitt grunngitte spørsmål. Statsråden pekte da også i sitt innlegg på at de omfattende statlige støtteordninger som en har, m.a. skal redusere merutgiftene for borteboende elever, og at det også er skjedd en klar prioritering til fordel for disse i budsjettet for 1983. Jeg har lyst til i i tillegg å vise til et brev til Kirke- og undervisningsdepartementet, datert 6. januar 1982, fra fylkesrådmannen i Nord- Trøndelag. I dette brevet dokumenteres klart en del skjevheter som etter hvert har oppstått mellom stat og fylkeskommune ved at nye videregående skoler bygges ut. Staten sparer betydelige beløp i borteboerstipend, mens fylkene ved kostbare marginalruter kan få skyssutgifter på opptil 12 000 kr. pr. elev pr. år. Det er et forhold jeg gjerne vil peke på. Dette er imidlertid en annen sak. I denne omgang gjelder det å få til endringer som kan gi borteboende elever i videregående skole de samme økonomiske vilkår som andre elever. Jeg forstår at statsråden vil bidra til at det kan skje. • Statsråd Lars Roar Langslet: Jeg kan bekrefte hr. Vadas antagelse om at vi både er orientert om problemene og vil gjøre så godt vi kan. Noe spesielt initiativ i forbindelse med denne del av støtteordnihgen for elever og studenter vil det etter min mening være übetimelig å komme med nå, når hele mønstret er til vurdering i en melding som om kort tid skal presenteres for Stortinget. Så blir det Stortingets sak å veie behov og muligheter. Jeg vil bare føye til det generelle at med all den velvilje man her har for å finne de best mulige løsninger, er det klart at heller ikke dette avsnitt av det offentliges ansvar kan løsrives f ra sammenhengen med den gene-' reile budsjettsituasjon. Staten er jo ikke i besittelse av noen Sareptas krukke hvor det strømmer ut übegrenset med midler. Og det annet som en nok også må ta i betraktning i dette og lignende spørsmål, det er at skulle en sikte mot et system som gir full sikkerhet for at alle ulikheter vil bli fjernet ved offentlig subsidiering, slik at alle støttemottakere får det samme nettoresultat, så ville systemet utvilsomt måtte bli så innviklet at det trengtes et langt større maskineri til å praktisere det. Her gjelder det altså å finne den rette middelvei, som både kan gi mest mulig enkle regler og størst mulig rettferdighet og dekning av de behov som hr. Vada med rette henviser til. Sak nr. 8. Innstilling fra landbrukskomiteen om A/S Vaksdal Mølles virksomhet og regnskap for 1981. (Innst. S. nr. 16, jfr. Stmeld. nr. 29). Komiteen hadde innstillet: Stmeld. nr. 29 for 1982-83 - Om A/S Vaksdal Mølles virksomhet og regnskap for 1981 — vedlegges protokollen. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Sak nr. 9. Innstilling fra energi- og industrikomiteen om tillatelse for A/S Nordkraft til overføring av vann fra øvre del av Austerdalsvassdraget til Sørfjord Kraftverk i Tysfjord. (Innst. S. nr. 29, jfr. Stprp. nr. 11). Claus E. Feyling (ordfører for saken): Forhandlinger i Stortinget nr. 57. 1982. 17. nov. — Tillatelse for A/S Nordkraft til overf. konsesjonsområde i søndre Troms og Nordland, har søkt om tillatelse til overføring av vann fra øvre del av Austerdalsvassdraget i Tysfjord kommune til Sørfjord kraftverk, som nå er under utbygging. Dette kraftverk fikk sin utbyggingstillatelse på grunnlag av Stortingets behandling av Stprp. nr. 116 for 1979-80 og innst. S. nr. 277 for 1979-80. Tillatelsen ble den gang gitt til et utbyggingsalternativ uten inngrep i Austerdalen. Industrikomiteen la vekt på at «Austerdalen som er et frodig område med rike muligheter for laks- og sjøørretfiske blir urørt». Denne uttalelse i innstillingen og Stortingets tilslutning er bakgrunnen for at departementet har funnet å måtte legge saken fram for Stortinget seiv om utbyggingsomfanget ligger under den grense som er fastsatt i lov om vassdragsregulering § 2, 2. ledd. Den opprinnelige plan for utbygging i Austerdalen som NVE, Olje- og energidepartementet og energi- og industrikomiteen tok avstand fra, var meget omfattende. Gammelofvatn skulle reguleres 27 meter og gjennom tunnel overføres til Vatn kote 621. Vatn kote 758 skulle reguleres 14 meter og ved dam og tunneloverføring sammen med den øvrige del av vassdraget føres ned til Vatn kote 621, som skulle reguleres ved en tre meter høy dam til kote 624. Også fossen ut fra Gammelofvatn ville bli omfattet av dette inngrepet. Reguleringen ville medføre betydelige inngrep i Austerdalen. Egen taubane og veganlegg måtte føres inn i området, og gråbergtippene fra de tre tunnelene ville virke meget skjemmende i terrenget. På dette grunnlag fant komiteen å måtte utelukke Austerdalen fra den omsøkte regulering. Når A/S Nordkraft nå har fornyet sin søknad, er det dels fordi nye avløpsmålinger har vist at det er 60 pst. mer vann i Austerdalselva enn tidligere antatt, og dels fordi en ved bruk av fullprofilboremaskin unngår de inngrep som tidligere var planlagt i Austerdalen. De nye planer er sterkt redusert i forhold til tidligere omsøkte regulering, og kostnadene pr. innvunnet kWh blir lave sammenlignet med utbyggingsprisen for det anlegg som nå er under bygging — dette under forutsetning av at man kan nytte det utstyr som er i bruk i området. Saksordføreren vil for sin del fremheve det merkelige i at man ikke på et langt tidligere tidspunkt har kunnet konstatere at det er 60 pst. mer vann i Austerdalsvassdraget enn opprinnelig antatt. Et slikt løst teknisk grunnlag finner saksordføreren betenkelig. Det burde ikke ha forekommet. Nikkelv-Brynvann fram til Vann 621. Den planlagte tunnel vil få en lengde på 3500 meter og en diameter på 3,5 meter. Ved Vann 621 er det planlagt bygd et tunnelinntak med terskel kote 621 og en mindre bufferdam ved utløpet av Vann 621 med 3,0 meter regulering. De bygningsmessige arbeider ved Vann 621 blir av lite omfang, og all transport inn i terrenget vil bli utført med helikopter. Bygging av veg og taubane inn i Austerdalen bortfaller, likeens tunneltippene. Gammelofvann og Vann 758 blir ikke berørt, og elven og fossen ut fra Gammelofvann i Austerdalen forblir urørt. Overføringen vil omfatte avløpet fra et nedbørsfelt på ca. 25,4 km 2 av et totalfelt i Austerdalen på ca. 57,3 km 2 . Det planlagte overføringsfelt har et midlere årsavløp på 72 mill. m 3. Overføringens virkning på driftvannføringen fra Sørfjord kraftverk vil generelt være en økning av driftstdden. Magasinet i Brynvann vil ikke bli endret, men magasinprosenten vil endre seg noe. Søkeren har lagt fram beregninger over produksjonsøkning og kostnad uten slipp av minstevannføring og for to alternativer med minstevannføring. Produksjonsøkning ved de tre alternativer er henholdsvis 79, 68 og 58 GWh i middelproduksjon, mens utbyggingskostnadene varierer fra 60 til 89 øre kWh. Hovedstyret tilrår en utbygging etter alternativ 3 med en kraftmengde på 58 GWh og utbyggingspris anslått til 89 øre kWh. Departementet slutter seg til dette. Ifølge departementet vil de fysiske inngrep i Austerdalen bli begrenset til de forholdsvis små arbeider som må gjøres ved inntak til Vann 621. Den planlagte regulering av Vann 621 vil føre til neddemming av et areal på ca. 95 dekar og forsumping av ca. 35 dekar. Skadene på fisket synes å bli übetydelige dersom de tiltak som foreslås av fiskerisakkyndige, blir utført. Departementet har tatt dette inn i vilkårene. De forurensningsmessige ulemper vil bli små, og det vil bli mindre isproplemer enn under de nåværende forhold. Sentrale og lokale naturvern- og friluftsinteresser går imidlertid mot at tillatelsen blir gitt, og peker på at Austerdalsvassdraget bør bevares som et type- og referansevassdrag. Statens forurensningstilsyn går ikke imot den omsøkte overføring, men finner det ønskelig å beholde Austerdalsvassdraget uregulert. Miljøverndepartementet finner å kunne akseptere planen. Hovedstyret tilrår den omsøkte overføring og peker på at det nå er anledning til å få et referansevassdrag i Musvikelva eller sydover mot Hellemovassdraget. Olje- og energidepartementet viser til Hovedstyret på dette punkt. 1982. 17. nov. — Tillatelse for A/S Nordkraft til overf. Det er fra flere hold kommentert at søknaden fra A/S Nordkraft tas opp bare to år etter at en slik overføring ble avslått i forbindelse med Sørfjord kraftverk. Til dette er å si at den nå omsøkte plan er av et langt mindre omfang enn tidligere planer, og de fremlagte momenter bør gi full adgang til fornyet vurdering. Det er på bakgrunn av dette at departementet mener det er riktig å la Stortinget på nytt få ta stilling til overføringen. Den årlige konsesjonsavgift til kommunen er av departementet foreslått til 10 kr. pr. naturhestekraft og til staten 3,0 kr. pr. naturhestekraft. Til næringsfond avsettes et beløp på 750 000 kr., idet dette fonds størrelse må avpasses etter de skadevirkninger overføringen medfører. En rekke andre vilkår samt endringer i manøvreringsreglementet er omtalt i proposisjonen. Komiteen viser i innstillingen til sitt tidligere standpunkt ved den alternative overføring av vann fra Austerdalen og begrunner sitt nye standpunkt, som er basert på helt andre, mer begrensede inngrep i vassdraget. Komiteen har også lagt vekt på at den minste regulerte vannføring vil bli over 90 pst. av alminnelig lawannføring. Dette innebærer at nesten hele lawannføringen og en betydelig del av sommervannføringen vil bli bevart. Dette illustrerer at inngrepet vil være meget beskjeden! Med bakgrunn i den gode økonomi utbyggingen representerer, de nye opplysninger om vannføringen i Austerdalselva og de minimale inngrep i naturen utbyggingen vil medføre, finner komiteen å ville slutte seg til forslaget i proposisjonen. Det er komiteens forutsetning for tillatelsen at anlegget utføres slik som planlagt, uten andre inngrep i Austerdalen enn inntaksarrangementet og dammen i Vann 621. Komiteen slutter seg for øvrig til det opplegg for konsesjonsvilkår som fremgår av proposisjonen. Saksordføreren viser ellers til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre vedtak i samsvar med komiteens enstemmige innstilling. Hanna Kvanmo: Jeg vil innlede med å takke saksordføreren for at han leste innstillingen for oss. For 2Vi år siden stemte SV for utbygging av Sørfjord kraftverk i Tysfjord. Vi stemte for fordi Austerdalsvassdraget og selve dalen ble holdt utenfor utbyggingen, slik at det mest verneverdige området forble urørt og vassdraget kunne beholdes som et type- og referansevassdrag. Saken ble behandlet så sent som 9. juni 1980, og nå, 2Vi år etterpå, blir vi så stilt overfor en enstemmig komiteinnstilling som følger departementet i at Austerdalsvassdraget nå skal tas. Hvor mye er egentlig et vernevedtak i Stortinget verdt? Ingen kan vel føle seg trygg etter dette. Hvem tror at Musvikelva sørover til Hellemovassdraget vil bli latt i fred? Ikke jeg, jeg tror det ikke! Det er lagt vekt på at Nordland fylkeskommune og Tysfjord kommune har gått inn for denne utbyggingen. Nordland fylkesutvalg hadde det knappest mulige flertall — 8 mot 7 stemmer. Kommunen har gått inn for dette vedtaket under helt andre forutsetninger enn det som er kommet ut gjennom departementet og komiteen. Den har nemlig oppnådd enighet med Nordkraft om 4 mill. kr. til et næringsfond. Det er av departementet og komiteen redusert til 750 000 kr. Det er altså helt andre forutsetninger som nå ligger til grunn for vedtak i Stortinget i dag enn det som lå til grunn for vedtaket i Tysfjord kommunestyre. Vi kommer til å stemme imot det forslaget til vedtak som her foreligger. Det har vel gått fram av det jeg har sagt før, at vi ikke kan være med på å gå imot det som Stortinget vedtok for 2Vi år siden. Men la meg nevne at i forbindelse med det vedtaket man nå vil ha gjort, har man gått til det skritt å sette avgiften til kommunen til 10 kr. pr. naturhestekraft. Det fremmet jeg forslag om da utbyggingen av Sørfjord kraftverk var oppe til avstemning i Stortinget for 2 I A år siden, men forslaget ble da nedstemt. Da var det 8 kr. en hadde råd til å gi. Jeg må si at en slik saksbehandling er det mye å si på. Jeg må slutte meg helt ut til saksordførerens påpeking av det løse grunnlaget man bygde på da man la saken fram første gang, når man etter 2Vi år finner at det er 60 pst. større vassføring i elva. Jeg vil også stille et stort spørsmålstegn ved opplysningen om at de forurensningsmessige ulempene vil bli små. Videre hevdes det at det vil bli mindre is under de nåværende forhold. Altså mer vann og mindre is! Det kan umulig henge sammen. SV vil stemme imot denne innstillingen og vil håpe at en del andre av stortingsrepresentantene nå ser hvor galt det er at man tar et vernet vassdrag og bygger det ut — så kort tid etter vernevedtaket, til og med. Mons Espelid: Venstre vil stemme imot forslaget om overføring av vatn frå øvre del av Austerdalsvassdraget til Sørfjord kraftverk i Tysfjord. Eg skal ikkje gå inn på ei lang og omstendeleg utgreiing om standpunktet, men vil likevel vise til kva fylkesutvalet i Nordland sa om saka så seint som 10.—11. mai i år: «Nordland fylkesutvalg har vurdert A/S Nordkrafts søknad av 16. Austerdalsvassdraget til Sørfjord kraftverk i Tysfjord kommune. Fylkesutvalget finner det prinsipielt betenkelig at det fremmes en ny søknad om å føre bort vann fra Austerdalsvassdraget etter at fylkesutvalget, Hovedstyret og Oljeog energidepartementet har frarådet dette og Stortinget med klare begrunnelser tidligere har avslått både en utbygging i vassdraget og å føre bort vann fra vassdraget. Seiv om den nå omsøkte overføring har mindre omfang, er de argumenter som taler for at Austerdalselva skal forbli überørt like aktuelle. Til tross for at prosjektet er økonomisk gunstig mener fylkesutvalget at summen av andre samfunnsinteresser i denne sak veier tyngre. Fylkesutvalget vil derfor etter en helhetsvurdering ikke tilrå at det gis tillatelse til å overføre vann fra Austerdalsvassdraget. Fylkesutvalget anbefaler at det av Miljøverndepartementet gis kompensasjon til kommunen for fredning av Austerdalsvassdraget som type- og referansevassdrag.» Eg ser det slik at dei prinsipielle merknadene fylkesutvalet har gjort, er så avgjerande at eg ikkje finn grunn til at ein skal omgjere det vedtaket Stortinget tidlegare har gått inn for. Reidar Due (komiteens formann): Jeg viser til saksordførerens innlegg, hvor man etter min mening på en meget god og klar måte har redegjort for bakgrunnen for at en enstemmig energi- og industrikomite er kommet fram til det syn den har i denne sak. I forbindelse med fru Kvanmos og nå sist hr. Espelids innlegg må jeg bare si at jeg forstår at man på bakgrunn av komiteens tidligere standpunkt vedrørende Austerdalsvassdraget, som da ble fulgt opp av et enstemmig storting, må være noe forundre! Det kan umiddelbart og tilsynelatende se ut som om komiteen møter seg seiv i døren ved det standpunkt vi nå presenterer. For min del vil jeg presisere at jeg har lagt vekt på at det er en helt annen utbyggingssak man nå skal ta standpunkt til, idet det er en rekke nye momenter av vesentlig karakter som ligger på bordet. For det første: Det naturinngrep som nå vil bli foretatt i dette området, er av svært beskjeden karakter. For det andre: Selve anleggsarbeidet vil også foregå på en særdeles skånsom måte og vil ikke etterlate seg sår i naturen. For det tredje: Et nytt moment som for så vidt også har overrasket en samlet komite, er at det ved nyere undersøkelser viser seg at Austerdalsvassdraget fører 60 pst. forutsatt. Jeg må jo innrømme at dette har overrasket komiteen, og jeg finner det på sin plass her og nå, i likhet med hva saksordføreren gjorde, å si at dette er en form for saksforberedelse som er klanderverdig. Dette endrer dog ikke på min konklusjon. Når det viser seg at det er atskillig mer vannføring, blir det selvfølgelig også bedre økonomi i den kraftproduksjonen vi skal ta standpunkt til. Etter at jeg også har undersøkt saken lokalt, og også på bakgrunn av vedtak i Nordland fylkesting, mener jeg det er nye momenter som taler for at Nordkraft får anledning til å utvide sitt prosjekt når det gjelder Sørfjord kraftanlegg. Jeg vil derfor anbefale den enstemmige komiteinnstilling. Finn Kristensen: Jeg har lyst til å si bare ganske kort i tillegg til det som er sagt, at det er ikke bare Hanna Kvanmo og Espelid som i og for seg kan referere med overraskelse til tidligere vedtak i denne saken. Vi har brukt tid og drøftet dette spørsmålet nokså inngående i industrikomiteen fordi vi også følte oss langt på vei bund» av det vi der hadde vært med på. Men som andre har sagt, det er helt übetydelige synbare skadevirkninger i naturen på bakgrunn av den metoden en nå vil bruke for å ta Vatn 621 inn i det samlede kraftprosjekt. Så det som var hovedargumentet for komiteens og Stortingets standpunkt tidligere, føler jeg er tatt vel vare på, seiv med det som nå skjer. Formelt er det ikke foretatt noe vernevedtak ved at dette området er satt inn i en verneplansammenheng, men reelt er det riktig som Kvanmo sa, at vedtaket i sin tid burde kunne stå på noenlunde samme linje. Men vi syns altså at disse inngrepene er helt übetydelige, og at vi tar godt vare på de intensjonene vi i sin tid hadde. Får jeg så si til Espelid: Det er riktig, det han refererte fra fylkesutvalget naturligvis, men fylkestinget har tatt et annet standpunkt, og den kommunen det gjelder, har også gått inn for denne endringen. Det betyr litt for meg — det må jeg innrømme. Så til slutt spørsmålet om næringsfond. Det opplegget departementet har gjort til næringsfond, har komiteen sluttet seg til. Det betyr ikke at Tysfjord kommune ikke kan gjøre avtale med utbyggeren og bli enig om nær sagt hva det skulle være. Det er mitt inntrykk at de har gjort det når det gjelder næringsfond, så jeg tror at de økonomiske betingelser som kommune og utbygger har avtalt seg imellom, ikke blir ekskludert som følge av denne innstillingen, men vil være godt ivaretatt dem imellom. retningslinjer og den praksis vi i store drag har fulgt til nå — og det har vi gjort i denne innstillingen. Statsråd Vidkunn Hveding: Dette vassdraget kjenner jeg meget godt. Det hører til et område som gav de store naturopplevelser i min ungdom, da ellers svært få la veien inn i Austerdalen. Sakens ordfører, komiteens formann og flere talere har gitt et klart bilde av hvilken stor forskjell det er mellom de store inngrep som ble foreslått i dette vassdraget ved forrige utbyggingssak, og de som blir foreslått nå, så jeg skal ikke gå mer inn på det. Jeg kan slutte meg helt til det syn som saksordføreren og flere talere har fremholdt, at de som planla en utbygging i disse vassdragene, burde ha satt i gang direkte målinger tidligere. Men jeg kan ikke helt dele forbauselsen over at man, når man først såtte i gang slike målinger, fant så mye som 60 pst. mer vann i dette vassdraget enn hva man hadde antatt ut fra sammenligninger med nabovassdraget, Brynvassdraget. I sonen ved vannskillet mellom øst og vest og likedan i en sone noe nærmere kysten sørpå stiger nemlig den faktiske nedbør i fjellet sterkt innover i landet til et maksimum, og så minker den igjen, slik at man skal være svært forsiktig med å trekke slutninger fra ett vassdrag til et annet som ligger annerledes topografisk. var at man var forsiktig i sine antagelser om hvor mye vann det ville være i Austerdalsvassdraget. En direkte måling må ha et par-tre år på seg for å kunne fortelle noen ting. Målingen har altså gitt det ene element i den utbyggingssak som foreligger i dag - en utbyggingssak som er en ganske annen enn den forrige - nemlig at man her har å gjøre med 60 pst. mer vann i elva, slik at man kan få en tilfredsstillende utbygging uten de reguleringer som var planlagt, samtidig som man slipper betydelige vannmengder til å opprettholde vassføringen lenger nede i elva, og på den andre siden dette at utførelsen av den utbyggingen som er foreslått, vil skje ved hjelp av fullprofiltunnelboremaskin, slik at man kan gå inn og hente en del av vassføringen der praktisk talt uten inngrep i området ellers. Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet. Komiteen hadde tilrådd: Stortinget samtykker i at det blir tillått A/S Nordkraft å overføre vann fra øvre del av Austerdalsvassdraget til Sørfjord Kraftverk. Votering: Tilrådinga frå komiteen vart vedteken mot 6 røyster. President: Osmund Faremo. Dagsorden (nr. 19): 1. Innstilling fra justiskomiteen om samtykke til ratifikasjon av en avtale mellom Norge og Belgia om utlevering, undertegnet i Oslo 3. november 1981. (Innst. S. nr. 17, jfr. Stprp. nr. 136 for 1981-82). 2. Innstilling fra justiskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1983 vedkommende Justis- og politidepartementet. (Budsjettinst. S. nr. 4, jfr. Stprp. nr. 1). 3. Referat. Presidenten: Representantane Odvar Nordli, Thor Knudsen, Per A. Utsi, Grete Knudsen, Kaci Kullman Five, Morten Steenstrup, Harald Synnes, Johan Syrstad, Bjørn Erling Ytterhorn, Hans Hammond Rossbach, Stein Ørnhøi, Ranja Hauglid og Jørgen Sønstebø, som har vore permitterte, har igjen teke sete. Frå representantane Oddbjørn Langlo og Osmund Faremo ligg det føre ein søknad om permisjon frå og med måndag 22. november til og med fredag 26. november for å ta del i Den interparlamentariske unions konferanse om befolkningsspørsmål. Vidare ligg det føre søknad frå representanten Liv Andersen om sjukepermisjon måndag 22. november og søknad frå representanten Bjarne Mørk Eidem om permisjon 22. og 23. november for å møte i Hovedkomiteen for det nordiske trafikksikkerhetsåret i Helsingfors. Etter forslag frå presidenten blei samrøystes vedteke: 1. Søknadene blir handsama med det same og innvilga. 2. Følgjande vararepresentantar blir kalla inn for å møte i permisjonstida: For Aust-Agder fylke: kommunekasserar Asbjørn Andersen. For Møre og Romsdal fylke: agent Yngve Soleim. For Nordland fylke: journalist Inger Pedersen. For Oppland fylke: avdelingsleder Tore Haug. 3. Yngve Soleim og Tore Haug blir valde inn i Lagtinget under representantane Oddbjørn Langlo og Liv Andersen sine permisjonar. Sak nr. 1. Innstilling fra justiskomiteen om samtykke til ratifikasjon av en avtale mellom Norge og Belgia om utlevering, undertegnet i Oslo 3. november 1981. (Innst. S. nr. 17, jfr. Stprp. nr. 136 for 1981-82). Komiteen hadde tilrådd: Stortinget gir sitt samtykke til ratifikasjon av en avtale mellom Norge og Belgia om utlevering, undertegnet i Oslo 3. november 1981. Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Sak nr. 2. Innstilling fra justiskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1983 vedkommende Justis- og politidepartementet. (Budsjettinst. S. nr. 4, jfr. Stprp. nr. 1). Presidenten: Etter samråd med komiteen vil presidenten gjere framlegg om at det ikkje blir høve til replikk, og at dei som melder seg i tillegg til dei som er førte opp på den innleverte talerlista, får ei taletid på inntil 3 minutt — og ser det som vedteke. Helen Bøsterud (komiteens formann): Også denne gangen har departementet funnet det nødvendig å peke på at kriminaliteten — grovt regnet — har fordoblet seg de siste 10 — 15 årene. Det pekes videre på at kriminaliteten har antatt former som er langt mer kompliserte og ressurskrevende å bekjempe. Naturlig nok er kriminalitet med tilknytning til innsmugling, bruk og salg av narkotika spesielt vanskelig å få bukt med. Komiteen har derfor funnet å ville understreke at det trengs årvåkenhet og aktiv innsats på mange områder for å greie dette. Det er ikke nok med enkeltstående tiltak på justissektorens område. Ikke minst vil en rekke viktige forebyggende tiltak måtte settes i verk og videreføres i sektorer som faller utenfor justisforvaltningens ansvarsområde. Det er derfor tilfredshet i komiteen med at en nok en gang legger opp til et bredt anlagt aksjonsprogram mot narkotikamisbruk. Helhetlig planlegging, koordinering og samarbeid på alle nivåer er noe vi har snakket om og søkt å leve etter i mange år. Seiv om dette høres urealistisk i ørene på mange som har prøvd å få det til, tror jeg vi er nødt til å holde fast ved denne målsettingen. bli holdt orientert om oppfølgingen av den helhetlige handlingsplan Regjeringen nå har framlagt. Viktig er det også å peke på at Det kriminalitetsforebyggende råd er en verdifull medhjelper i dette arbeidet. Komiteen har funnet å ville understreke at dette rådet må sikres gode arbeidsforhold med eget budsjett og et godt utbygd sekretariat. En annen type forbrytelser komiteen har funnet å ville nevne spesielt, er de som er knyttet til ny teknologi samt økonomiske forbrytelser. Disse krever også stor innsats fra politiets side. Politiets oppgåver må tilpasses de nye utfordringer en etter hvert møter, det må opplæres i de nye etterforskningsmetoder som økonomiske forbrytelser og datakriminalitet krever. Videre er det nødvendig å fortsette gjennomgangen av lovverket med sikte på å modernisere og oppdatere det, slik at det kan bli et egnet verktøy i etterforskningen og ved straffeforfølgningen. Før jeg går på selve budsjettet, vil jeg nevne to områder til som er tatt opp i komiteens generelle merknader. For det første er det kvinners soningssituasjon i fengslene våre. Komiteen er tilfreds med at Sandefjord hjelpefengsel skal tas i bruk som åpent kvinnefengsel i 1983, men den peker samtidig på at dette bare er og må være en begynnelse på en nødvendig bedring av kvinners soningssituasjon over hele landet. Det understrekes videre at den generelle standarden på en rekke av fengselsanstaltene våre ikke er god. Komiteen er enig i at det er nødvendig å heve standarden på fengslene, og ber om at dette arbeidet vies stor oppmerksomhet i framtida. Spesielt pekes det på at Oslo kretsfengsel arbeider under meget vanskelige forhold. Vi mener det er nødvendig at en går gjennom det interne organisasjonsmønsteret der og seriøst vurderer muligheten for en reduksjon av antall innsatte. Jeg vil komme tilbake til akkurat dette i mer spesielle merknader etterpå. Det siste feltet jeg vil nevne fra de generelle merknadene, er det sivile beredskaps situasjon. Opprinnelig forelå det to alternativer til budsjett her — Arbeiderpartiet» budsjettforslag med en styrking av det sivile beredskap på 13 mill. kr. og det rene Høyre-budsjettet, hvor det sivile beredskap ikke var tilgodesett med annet enn reduksjon til tross for en forholdsvis stor vekst i totalforsvarsrammen. Etter at komiteens budsjettarbeid er ferdig, er alle partier enige om å styrke dette feltet. På vårt budsjett er dette det eneste området som er berørt av det berømmelige borgerlige budsjettforliket. førte til at det sivile beredskap fikk en del av Høyres foreslåtte styrking av det totale forsvar. Ser en på selve budsjettet, foreslås det for 1982 — 83 en samlet bevilgning som tilsvarer en stigning på 11,7 pst. fra forrige år — vel omtrent som den forventede lønns- og prisstigning. Inntektssiden derimot har fått en økning på 55,2 pst. I denne økningen ligger innbakt inntekter som er ment å komme som følge av den nye loven om rettsgebyr, som nylig er fremmet for Stortinget. Jeg må understreke at jeg finner det underlig at man budsjetterer med disse inntektene på forhand, og regner det som gitt at Stortinget vedtar prinsippene i dette lovforslaget. Komiteen har funnet å ville gardere seg i forhold til Stortingets behandling her, og har understreket at vi ved å sette opp denne inntektsøkningen likevel ikke har bundet oss i noen del av lovforslaget, som ennå ligger til behandling her hos oss. Jeg nevnte at det var 11,7 pst. økning på Justisdepartementets budsjett. Det er imidlertid ingen jevn økning over hele budsjettet. Økningen kommer særlig innen områdene politi, rettsvesen og administrasjon. Prosentvis er økningen størst for budsjettkapitler som fylkesmannsembetene, lagmannsrettene, fremmedkontrollen, sivile tjenestepliktige og Datatilsynet. Naturlig nok foreligger det en rekke dissenser i denne innstillingen på grunn av at Arbeiderpartiet har lagt opp sitt eget alternative budsjett denne gangen, noe som fører til en annen prioritering enn den som ble foreslått fra Regjeringen. Høyres løfte om skattelettelser, med dermed påfølgende nedskjæringer, har ført til at Arbeiderpartiet også på dette budsjettet er blitt stående alene om en rekke forslag til beste for vanskeligstilte grupper. Her rekker jeg ikke å komme inn på alle forslagene, noe andre fra Arbeiderpartiet etter hvert vil gjøre, men jeg vil nevne et par av områdene som jeg synes er spesielt viktige. I det framlagte budsjett er det foreslått en forholdsvis sterk økning av egenandelene for fri rettshjelp. Arbeiderpartiet kan ikke støtte en slik linje. Vi stiller oss bak Inger Louise Valles ord: «Kvaliteten på et rettssamfunn bør males ut fra hvordan det fungerer for de svakeste.» De eksisterende forsikringsordninger løser langt fra behovene i forbindelse med rettshjelp tilfredsstillende. Mange i de laveste inntektsgrupper har ikke slike forsikringer. Dessuten er mange viktige områder unntatt fra forsikringsordningens dekningsområde. En begrensning av utgiftene på rettshjelpområdet må ikke gå ut over de svakestes rett. egenandelsforslaget, og foreslår en økning på kap. 418 med 4,5 mill. for å unngå dette. Det neste punkt jeg vil ta opp spesielt, er forholdene i fengslene våre. Sett på bakgrunn av den standard mange av våre fengsler har, er det beklagelig at vedlikeholdsbudsjettet er redusert så kraftig som det er gjort denne gangen. Arbeiderpartiet mener det er behov for mer enn vakre ord, og foreslår derfor i motsetning til de borgerlige økte midler i tillegg. Jeg nevnte Oslo kretsfengsel tidligere og vil komme mer spesielt tilbake til det her. En rapport om Oslo kretsfengsel, som vi fikk et gløtt inn i etter fangeopprøret i sommer, forteller oss at forholdene ved Oslo kretsfengsel er vanskelige, og at mange av de innsatte der bor og lever under uverdige forhold. Størst er problemene ved Oslo kretsfengsel avdeling B, som i dag har plass til i underkant av 300 innsatte. Denne avdelingen fyller på ingen måte de krav en i dag må kunne stille til moderne fangebehandling. De rent fysiske forholdene er så dårlige at det er få eller ingen mulighet for fellesskap og for tilbud om ulike aktiviteter for mange av de innsatte. Det hevdes at det til enhver tid er ca. 200 übeskjeftigede fanger med lite fellesskap i denne avdelingen. Det er vel vitende om dette at Arbeiderpartiet foreslår en økning av ressursene til dette området, og ber departementet sørge for en gjennomgang av hele organisasjonsstrukturen ved Oslo kretsfengsel og se på muligheten for en reduksjon av antall innsatte. Det ville kunne muliggjøre mer levelige forhold for de innsatte og lette arbeidssituasjonen for de ansatte. Det alternativet Arbeiderpartiet peker på i sine kommentarer, er Statens Vernehjem Bastøy, som foreslås nedlagt fra 1. juli 1983. Det er staten som eier denne institusjonen, og når det er et så nærliggende behov for reduksjon av antall klienter ved Oslo kretsfengsel som beskrevet, bør ikke staten la denne institusjonen glippe ut av hendene på seg. Arbeiderpartiet mener at departementet bør gå inn i reelle forhandlinger med Sosialdepartementet om å overta denne institusjonen. Det forutsetter at ca. 30 stillingshjemler må overføres fra Sosialdepartementet til Justisdepartementet, og at driftsmidler stilles til rådighet. Arbeiderpartiet har foreslått en bevilgning på vel 3,7 mill. kr. for å unngå at institusjonen og arbeidsplassene nedlegges fra 1. juli neste år. Det hadde vært ønskelig om de borgerlige hadde gitt slipp på litt mer av skattelettene sine og blitt med oss på bl.a. dette forslaget. Men her, som over hele fjøla, blir de borgerlige partiene med på positive merknader, og skiller lag når det blir snakk om midler. En kan ikke få i pose og sekk. Jeg nevnte at området sivile tjenestepliktige hadde fått en sterk økning. En del av ressursøkningen her går til tiltak med sikte på å få awiklet de lange ventelistene som man i dag har for å få avtjent siviltjeneste. Dette er i seg seiv positivt. Jeg finner imidlertid grunn til å peke på at dette tiltaket ikke må gå på bekostning av å få satt i gang forskolen for sivile tjenestepliktige. Skolen er ment å stå ferdig høsten 1983, og jeg synes det er gledelig at hele komiteen, inklusiv Høyre, understreker at en i budsjettet for 1984 må innpasse de nødvendige bevilgninger for å sette skolen i drift i samsvar med Stortingets forutsetninger. Så klare signaler kan ikke settes til side i neste omgang. Til sist vil jeg bare si noen få ord om et av de kapitlene jeg seiv er saksordfører for, nemlig Datatilsynet. De ansatte der arbeider under stort press fordi antall saker har blitt langt flere enn forutsatt da tilsynet ble nedsatt. Det er gledelig at Datatilsynet i dette budsjettet styrkes på den maskinelle siden, men jeg finner det beklagelig at de borgerlige partier ikke kan følge Arbeiderpartiet i å styrke tilsynet også stillingsmessig. At Datatilsynet ennå ikke — av arbeidskapasitetsgrunner — har maktet å gå inn i viktige funksjoner som kontrollvirksomhet og informasjonsvirksomhet i noen særlig utstrekning, tilsier at det er behov for flere stillinger tilknyttet tilsynet. Det er ikke nok med nye maskiner, noen må også betjene dem. Jeg vil imidlertid la denne saken ligge her i denne omgang da vi om ikke så altfor lenge får anledning til å diskutere disse sakene på nytt og grundigere i forbindelse med Datatilsynets årsmelding. Med dette vil jeg til slutt bare ta opp de forslagene som er reist av Arbeiderpartiet i innstillingen. Et av dem er falt ut i oppsummeringen av våre forslag til slutt i innstillingen. Det gjelder en økning på postene 01 og 11 på kap. 435 med 1,4 mill. kr. Og jeg vil derfor levere en korrigert liste på presidentens bord. Presidenten: Komiteens formann, Bøsterud, har teke opp dei framlegg som ho refererte til. Georg Apenes: Et særbudsjettforslag handler ikke bare om tall. Det er også en melding om virksomheten innenfor en samfunnssektor, om hvilke oppgåver som venter på sin løsning, hvilke utviklingstrekk som gjør seg gjeldene, og hvilke erfaringer som er høstet. lensmenn, påtalemyndighet og domstoler. Det har vært en tendens til å definere disse oppgåvene som negative. Det er en nokså perspektivløs betraktning. Rettssamfunnet er ikke et nødvendig onde. Tvert imot, rettssamfunnet er et nødvendig gode. Når dette er sagt, er det samtidig grunn til å poengtere at de forbindelseslinjer vi ser mellom andre samfunnssektorer, og som undertiden inviterer til den betraktningen at gamle, administrative skranker eller budsjettstrukturer kanskje er foreldet, også gjør seg gjeldende innenfor justisvesenet. Det er f.eks. åpenbart at kriminalitetsforebyggelse og kriminalitetsbekjempelse ikke er noe eksklusivt domene for Justisdepartementet. Trygghet, rettssikkerhet og konfliktløsning vil ofte være oppgåver for politi og domstoler. Men like klart er det at utryggheten, rettsusikkerheten og konfliktene knytter seg til situasjoner og vilkår som egentlig — etter vårt skjema — ligger under andre ansvarsområder. Kampen mot narkotikaondet som et akseptert ansvar også for staten er et illustrerende eksempel: Her påkalles en bred og koordinert innsats fra etater og politiske myndigheter langt utenfor justisministerens eller Justisdepartementets tradisjonelle ansvars- og virkefelt. Det er mitt bestemte inntrykk at man har funnet frem til rådslagnings- og planleggingsmekanismer som både sikrer en fornuftig bruk av ressursene, og som skåner oss for en sektortenkning og et faglig prestisjehysteri som bare hemmer og låser vår evne til å gi klare og overbevisende svar på de mange og vanskelige spørsmål som barn og unge i drift mot sosial og menneskelig oppløsning representerer. Årets budsjettforslag preges av Regjeringens klare forståelse for at lov og orden, nøkternt bedømt, tilhører den uomgjengelige nødvendige del at et sivilisert kultursamfunns infrastruktur. Vi kan rose oss av å ha utviklet en human rettspleie og et miljø av embets- og tjenestemenn som har et sikkert og godt omdømme i befolkningen. Men også de humane dommene, de forståelsesfulle reaksj onene og den menneskelige rettspleien krever ressurser. Andre budsjettsektorer har, etter de harde realiteter som i dag preger norsk økonomi, mattet tåle forholdsvis mer markerte tilstramminger enn Justisdepartementets. Det er uttrykk for en bevisst prioritering — en vektlegging jeg tror har bred forståelse og aksept i store deler av befolkningen. Og jeg vil gjerne minne om at seiv de dissensene som presenteres av komiteens arbeiderpartimindretall i dag, hverken samlet eller hver for seg er dramatiske. tolke som en bred politisk enighet Jeg skal nå knytte noen bemerkninger til enkelte budsjettkapittel". Justisdepartementets arbeid med rasjonalisering og effektivisering går videre. For dem som kanskje måtte nære primitive forestillinger om at en stiv tradisjonalisme har særlig gode vekstvilkår i akkurat det departementet, byr proposisjonen på atskillige motforestillinger. Uten markert stillingsvekst, men ved å gå nøye gjennom organisasjonsplaner og arbeidsrutiner har man funnet frem til løsninger som betyr mindre pengeforbruk og samtidig bedre service overfor det publikum som departementet skal betjene. Sammenslåingen av de to politiavdelingene fra nyttår vil gi gevinst på flere enn én måte. Arbeidet med lovdata føres videre. Etter hva jeg har grunn til å hevde, ligger Norge meget langt fremme internasjonalt sett på dette området. Det betyr ikke bare arbeidsbesparelser, rasjonaliseringsgevinster og raskere kunnskapsformidling. Det er kanskje vel så viktig å minne om at det nettopp i et rettssamfunn må være et ufråvikelig krav at folk flest enten vet eller raskt kan få vite hvilke lover og regler som regulerer deres åtferd eller deres planlegging for fremtiden. «Rettssikkerhet» er nøkkelordet. Med utgangspunkt i det arbeid med sikte på delegasjon av myndighet Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen tok initiativet til, er arbeidet i gang — og i god gjenge, vil jeg si — med å flytte beslutningsprosessen nærmere ut til dem den angår, der hensynet til krav om rettslikhet ikke skaper alvorlige hindringer. Meget gjenstår, og det er ikke grunn til å avslutte dette arbeidet, selvsagt. Men det gjelder å gå skrittvis frem og pløye erfaringer tilbake til grunnlaget for de nye overveielsene etter hvert som man beveger seg fremover. Et annet hensyn som må tillegges vekt, er selvsagt behovet for å sørge for at de organene det delegeres til, ikke bare har lyst og lov til å overta, men også folk og ressurser. Siden forrige budsjettbehandling har det såkalte Lodden-utvalget lagt frem sin innstilling når det gjelder fylkesmennenes fremtidige arbeids- og ansvarsområde. Arbeidet med å gjennomføre de foreslåtte omlegginger og reformer er allerede i gang. Mindretallet i komiteen vil redusere Regjeringens forslag om nye dommerstillinger ved lagmannsrettene våre. At de vil bruke pengene til å styrke lensmannsetaten, er i og for seg sympatisk, men svekkelsen innebærer etter min mening at man ikke er helt klar over hvilke arbeidsbyrder som allerede i dag vitterlig påhviler denne instansen. lagmannsrettene gjelder den samme betraktning som for underinstansen: Det må være et mål i seg seiv — et viktig mål — at saker som er ferdig forberedt, får sin rettslige avklaring så fort som overhodet mulig. Det gjelder både straffe- og sivilsaker. Det har til syvende og sist å gjøre med folks respekt for hele rettsvesenet. At man ved ikke å innføre overskjønn skulle skåne lagmannsrettene, slik mindretallet hevder, kan jeg vanskelig være enig i. Tvert imot viser all erfaring til denne dag fra årene uten overskjønn at lagmannsrettene våre har hatt hendene fulle med å behandle skjønnsspørsmål forkledd som juridiske spørsmål. Man kan si hva man vil om den såkalte «vridde prosess», som i fagmiljøet er blitt betegnelsen, men at den ikke har tatt tid, kan man i hvert fall ikke hevde. Med årets budsjettforslag avsluttes også arbeidet med å nå et mål når det gjelder bemanningen ved statsadvokatembetene våre. Det vil fra nyttår være fullmektiger ved samtlige embeter, i og med at det siste, som er Nordland, da får sin. Til slutt et par ord om forskolen for de sivile tjenestepliktige. Som også komiteens formann viste til i sitt innlegg, går en enstemmig komite inn for at bruken av nybygget til andre formål må være provisorisk, og at skoledriften må komme i gang i overensstemmelse med Stortingets forutsetning. Det er ingen hemmelighet at Høyre under sakens tidligere behandling har foretrukket andre løsninger enn den stortingsflertallet har samlet seg om. Det har selvsagt Regjeringen tatt til etterretning. Skolen vil komme i drift, og utbyggingen av undervisningsvirksomheten vil bli organisert i overensstemmelse med den instruks stortingsflertallet altså har gitt. At man straks kan finne budsjettmessig dekning for alle de 14 stillingene som full drift innebærer, får vi håpe. La meg likevel si som en generelt gyldig betrakting at vi må være klar over at intet budsjettkapittel på noe særbudsjett i fremtiden kan gis sitt konkrete økonomiske innhold i dag. Man kan ikke ekskludere konkrete formål fra de alminnelige økonmiske vilkår fremtidens budsjettproposisjoner nødvendigvis må utarbeides under. Ragna Berget Jørgensen: Budsjettet til Justis og politidepartementet er forholdsvis enkelt og oversiktlig, slik at representantene lett kan sette seg inn i det. Represeantanten Georg Apenes innledet i fjor med: «Heller ikke ved denne budsjettbehandlingen preges justiskomiteens innstilling av omfattende eller skarpe dissenser. år. Han sa derimot at endringene ikke er dramatiske, men det avhenger av hvordan man definerer ordet «dramatisk». Det er en skarp dissens i innstillingen og prinsipiell forskjell i våre to fløyers syn når det gjelder rettshjelptiltakene. Å pålegge klienten en betydelig økning — en økning på 10 pst. av det salær som overstiger egenandelen for fri rettshjelp — er et usosialt tiltak. Tidligere måtte klienten betale en egenandel fra 0 for dem som tjente under 30 000 kr. 100 kr. for inntekter mellom 30 000 og 40 000 og 600 kr. for inntekter mellom 40 000 og 50 000 kr, og klienter som tjente over 50 000 kr. måtte betale en egenandel på opptil 1 400 kr. Med en økning på 10 pst. av det salær som overstiger de nevnte satser, kan en rettssak med 5 000 kr. i saksomkostninger - og det er ingen stor rettssak — gi en egenandel på 590 kr. mot 100 kr. nå. Denne utvikling ønsker Arbeiderpartiet å unngå. I tillegg vil en slik økning lett svekke rettssikkerheten og rettslikheten. Som oftest har det vært sagt at fri rettshjelp er en awentende form for rettshjelp. Den hjelper ikke de mange som ikke har kjennskap til sine rettigheter. En styrking av departementets informasjonsvirksomhet ville være et viktig middel til å fremme rettslikheten i samfunnet. Ser man på tallene for 1982, utgjorde fri sakførsel og fritt rettsråd henholdsvis ca. 20 mill. og ca. 25 mill. kr. En heving av salærsatsene på 10 pst. medfører følgelig en inntekt til staten på 4,5 mill. kr. Som formannen allerede har signalisert, går Arbeiderpartiet mot denne økning, for det er urimelig at det er de svakeste som skal være med og tilføre staten denne inntekt. Det kan vel ikke sies for ofte at de som ikke har økonomisk evne til å slåss for sin rett, i mange tilfeller har liten eller ingen glede av retten. Arbeiderpartiet ønsker å styrke spesielle rettshjelptiltak som Juss-Buss, Jussformidlingen i Bergen og Juridisk Rådgivning for Kvinner. Studentrettshjelpen får for en stor del henvendelser fra folk som tradisjonelt blir betegnet som ressurssvake, der den vanlige advokathjelpen ikke har nådd fram. Saksbehandlingen har en uformell og übyråkratisk form, og i tillegg er hjelpen gratis. Studenthjeptiltakene sliter alle med stor klientpågang og vanskelig økonomi. Juss-Buss må hele tiden regulere saksinntaket, og Jurdisk Rådgivning for Kvinner — kunne vi lese i avisen i går — må stenge i november/desember. Med sikte på å bedre rettshjelpapparatet har Forbrukerrådet også bevirket at det ble satt i gang et prøveprosjekt med en fastlønnet rettshjelper på halvtid på Skjervøy i Troms. begrense saksinntaket. Det er viktig å sikre driften av dette prosjekt for å få et tilfredsstillende erfaringsmateriale med henblikk på å etablere lignende tiltak i andre utkantkommunen Sokningen når det gjelder dette prosjektet, og de erfaringer Forbrukerrådet gjennom sine fylkeskontorer har høstet, har styrket den oppfatning at det eksisterer et enormt udekket rettshjelpbehov. Når det gjelder fengselsetaten, har komiteen understreket og det med rette, at det trengs en bygningsmessig opprustning. For å makte en slik nødvendig opprustning er det behov for økte bevilgninger. De fleste av anstaltene er bygd fra 1850 og utover, og flere av dem har med hjemmel i arbeidsmiljøloven fått pålegg fra Arbeidstilsynet. Spesielt er kravene til utbedring av brannsikring påpekt. En totalvurdering av utbyggingsplanene for anstaltene samlet i en langtidsplan etterlyses, og jeg ber derfor departementet foreta en slik planlegging. I den senere tid har skole- og undervisningstilbudene i fengslene økt, og tilbudene er en viktig ressurs for de innsatte. Elevene trives og har ofte en positiv holdning til undervisningen. Følelsen av å lykkes er nettopp her viktig. Skoletilbudet burde muliggjøre en lettere tilbakevending etter fengselsoppholdet. Opprør er ofte et tegn på mistrivsel, oppgitthet og tomhet i tilværelsen. Derfor er de fleste former for fritidsaktiviteter positive, noe også departementet har understreket i sin proposisjon. Men det rimer dårlig med forslaget om at bevilgningen til ekstraordinære vedlikehaldsarbeider blir redusert til mindre enn det halve. Vi vet at slik fengslene nå er bygd, kan det vanskelig gjennomføres gode fritidsaktivitetstilbud, og nødvendige ressurser må tilføres ikke bare for å opprettholde dagens tilbud, men også for å bedre det. De innsatte er fortsatt medlemmer av samfunnet og bør ha samme rett til støttetiltak og hjelp som andre samfunnsborgere. Soningssituasjonen for kvinner er, som formannen allerede har påpekt, svært vanskelig — eller rett ut sagt: Den er dårlig, spesielt når vi ser landet under ett, og det bør vi som stortingsrepresentanter gjøre. Målet må være at når det gjelder soningstilbud, skal kvinner og menn likestilles. F.eks.: En promilledømt mann får tilbud om soning i en arbeidsleir, i Verdal eller Hoff, mens en promilledømt kvinne må sone i en anstalt. Dermed skapes et ulikt soningstilbud og samtidig strengere soningsform for kvinnelige promilledømte. Det er dessverre langt fram til oppfylling av målsettingen om soning i nærmiljøet generelt og spesielt for Nord-Norge. kvinner fra Kirkenes til Trondheim for å sone. For å bedre dette tilbudet burde det være en egen kvinneavdeling i hvert distrikt. Påpekes bør også mangelen på varetektsplasser for kvinner. Jeg har hørt om kvinner som har mattet sone fra én til to uker på politihuset. Totalt sett burde de ulike soningstilbudene som føreligger for kvinner og menn, danne grunnlag for en større planlegging og et større engasjement for å bedre situasjonen. I dag venter 3 000 på soningsplass. Hvor stor del av disse er kvinner, vites ikke da registrering pågår. Men antallet øker. Problemet er alvorlig og krever handling. Hjelpefengslene i Kragerø, Vik og Mosjøen kjennetegnes ved at de alle har liten kapasitet og en bemanning og tjenesteordning som krever unntak fra arbeidsmiljøloven. Unntak er gitt midlertidig, senest ved kgl. res. av 5. februar 1982, som gir unntak fram til 31. desember i år. For å illustrere noen av forholdene kan nevnes at ved Kragerø og Mosjøen hjelpefengsler går helgetjenesten fra lørdag ettermiddag til søndag kveld. Det er etter Arbeiderpartiets mening viktig at slike unntak unngås. Skal målet i kriminalmeldinga om tilbud om soning i nærmiljøet oppfylles, har man bare én ting å gjøre, nemlig å styrke bemanningen ved hjelpefengslene både i Kragerø, Vik og Mosjøen. Arbeiderpartiet foreslår derfor 1 stilling til hvert av disse fengslene. Formannen pekte i sin innledning på de vanskelige soningsforhold ved flere av våre anstalter og spesielt de vanskelige forhold ved Oslo og Bergen kretsfengsel. En påskynding og avklaring av forhandlingene mellom Hordaland fylkeskommune og Justisdepartementet om kjøp av Vestlandsheimen er vesentlig. Prosjektet er interessant og må ses i en totalsammenheng, både for å kunne bedre soningstilbudet for innsatte og opplæringstilbudet for ansatte. Det er viktig at alle berørte parter gis orientering og tas med på alle avgjørelser som departementet her tar. Det å utbygge våre fengselsanstalter og øke ressursene til dette apparatet er viktig, men like viktig er det at vi har et tilstrekkelig hjelpeapparat som kan tre støttende til når klienten skal resosialiseres. Skal kriminalomsorgen i frihet oppfylle de målsettinger som er satt for ettervern og tilbakeføring til samfunnet, trenger etaten økte ressurser. Hvis ikke det blir tilført, blir hjelpeapparatet hengende etter, og tilbakefallene vil øke og presset på fengselsanstaltane bh større. Her må sammenhengen etterlyses. De endringer som ble foretatt i reglene om betinget dom i straffeloven i 1981, har ført til større arbeidsbyrde for kriminalomsorgen. Lite formålstjenlig er det å skjerpe påleggene og deretter ikke følge opp med ressurser. En oppnår ikke den reelle og ønskede virkning. Kriminalomsorg i frihet må stå til disposisjon for klienten med ulike tilbud for å unngå tilbakefall. Viktige tilbud er her alternative boformer og ulike arbeidstilbud. Det er viktig å understreke at etaten trenger midler til utprøving av alternative hjelpeformer. Den økning som de borgerlige har foreslått, er i det vesentlige en økning til de private tilsynsførere. I og med at denne ordningen er foreslått, er dette en endring som Arbeiderpartiet vil følge meget nøye. Vi er betenkt over å spre kontrollfunksjonen og ønsker å signalisere den oppfatning at det offentlige apparat heller burde styrkes og det private bygges opp rundt støttekontaktprinsippet. Men jeg vil også understreke at legfolk med det rette engasjement til dels kan tilføre klienten viktige medmenneskelige verdier. Jeg er kjent med at på grunn av den store og økende arbeidsmengde ved kriminalomsorgen i Oslo og Akershus har departementet gått ut med en plan om deling av etaten. I prinsippet er jeg enig i dette, men har full forståelse for de ansattes betenkeligheter med hensyn til deling uten at nye ressurser blir tilført. Kriminalmeldinga legger opp til at offentlig ansatte tilsynsførere skal ha inntil 25 klienter hver, og det er noe en må søke å oppfylle. Det er en oppgave å styrke kriminalomsorgen i frihet og akseptere det som et alternativ til fengsel, og en videreutbygging av apparatet er nødvendig. Målsettingen må være mindre bruk av fengsel. Skal denne målsetting oppfylles, kreves økte ressurser. Arbeiderpartiet innser nødvendigheten av dette og foreslår en økning av bevilgningen på 1,4 mill. kr. Det er nødvendig å se totalsammenhengen, og innse at friomsorg er et økonomisk sett rimelig alternativ til fengsel. Jørgen Sønstebø: Den store auken som har vore i kriminaliteten her i landet i seinare tid, skulle tilseia ei betydeleg styrking av alle dei offentlege etatar som skal ta seg av desse sakene. Av budsjettet går fram at det har vore ei fordobling dei siste 10 — 15 åra. Så den styrking det har blitt av politi og rettsstell i siste 10 år, har ikkje vore nok til å ta den auka arbeidsbyrda. Auken i dette budsjettet tilsvarar om lag prisauken, så det kan ikkje i 1983 bli noka samla styrking. Komiteen har peika på dei meir moderne former for kriminalitet og kor nødvendig det er å skaffe politiet tidsmessig og nok hjelpemiddel i etterforskingsarbeidet. På same tid er det peika på kor viktig det er med effektivisering og godt samarbeid. Først og fremst må politiet og lensmannsetaten få til eit godt samarbeid, men dernest er det nødvendig å ha godt samarbeid med tollvesenet, sosialvesenet og skolane. Ikkje minst viktig er dette i kampen mot narkotikamisbruket, men det er også godt førebyggande. Vi må alle ha klart for oss at alt arbeid av førebyggande art er viktigast av alt. Her vil eg særleg få streka under kor viktig den ekstra innsats er som er planlagd for å begrense misbruken av narkotika. På same tid må vi hugsa på at det er mykje samanheng mellom bruk av narkotika og bruk av alkohol. Alkoholen skapar samla mest problem, og det er nødvendig å få sett i verk dei tiltaka som det var stor semje om og stort fleirtal for under handsaminga av alkoholmeldinga, men først av alt er det nødvendig å satsa det som er mogleg, slik at det norske folk og særleg oppveksande slekt får rette haldningar til lov og rett. Største delen av dette budsjettet går til politi og lensmannsetaten, men det er naturleg, da størstedelen av arbeidet med oppklaringa i straffesaker fell på desse etatar. Dertil har dei også ordensteneste og andre arbeidsoppgåver av ymse slag. Særleg er her å nemna framandpolitiet, som har fått mange og vanskelege saker å arbeida med i seinare tid. Derfor var den ekstra styrkinga til denne sektor heilt påkravd. Det blir ikkje så mange nye stillingar denne gongen, men vi veit at underbemanninga er stor i båe etatane, og dette må følgjast betre opp ved seinare budsjett. Elles vil eg få nemna at det er nødvendig med opprusting i fengselsetaten. Ikkje minst er det behov for bygningsmessig opprusting, som komiteen har peika på i sine merkander. Her er det nødvendig å få nytta ut ressursane best mogleg, og den interne organiseringa kan sikkert hjelpa til i så måte. Så vil eg ta for meg dei kapittel som eg er ordførar for. Kap. 440 fekk ein auke på 9 pst. og bare 13 nye stillingar, og vidare har det blitt nokre stillingar i samband med reguleringssaker. Dette vil eg koma tilbake til seinare. Eg vil få streka under det viktige skritt som er tatt for å kunna nytta seg meir av ny teknologi og utnytta EDB-system. Den gjennomføringsplanen som er skissert i budsjettet, ser ut til å bli eit godt tiltak. Under handsaminga av kriminalmeldinga blei det peika på kor viktig det er med politiet sin lokalkjennskap og nødvendigheten av bydelsstasjonar. I innstillinga er det vist til dette, på same tid som nødvendigheten er framheva. Komiteen har også fått brev om dette, m.a. frå fleire arbeidarlag i Porsgrunn, som meiner at kontoret i Brevik må bli betent med vaktordning. Eg vil få nemna at det for ein del år sidan var stasjon i Brevik med vaktordning. Det bør takast opp til vurdering, for det er klart, som sagt i skrivet, at folk i Brevik-området vil bh betre hjelpte med kontinuerleg vakt i Brevik. Det vil også verka førebyggande i dette området med om lag 8 000 menneske, for lokalt politi blir betre kjent med folk, og det er viktig i politiarbeidet. Det vil sikkert også mange andre stader i landet vera tenleg med bydelsstasjonar og politipostar. Særleg kan vel dette vera nødvendig i dei større byar for å skapa betre kontakt mellom politi og publikum. I proposisjonen er det klart sagt at det betyr mykje for politikamra at dei har tidsmessige lokalitetar. Dette har betra seg mykje i seinare år, men somme stader står det tilbake i så måte. Eg vil her få understreka kor nødvendig det er å få tilfredsstillande lokalitetar ved Romerike politikammer. Komiteen konstaterte under befaring for kort tid sidan at det er høgst påkravt med nybygg. Eg kjenner ikkje noko politikammer som har dårlegare lokalitetar. Elles vil eg visa til komiteen sine merknader om dette, og eg vil be departementet gi denne saka høg prioritet. Det er viktig å sikra seg den tomta som kommunen kan skaffa. Politiskolen som står under kap. 442, er grunnleggande for utdanning av tenestemenn i politi- og lensmannsetaten. Her vil eg bare få nemna at det fortsatt er nødvendig å via dette stor merksemd i opplæringa, og eg vil også få nemna at det er nødvendig med meir opplæring i sivile gjeremål for dei elevar som skal gjera teneste i lensmannsetaten. Det er viktig at det blir tatt hensyn til dette i meldinga om politiet si utdanning. Kap. 445, som omfattar framandkontrollen, har fått ein god auke, men det var påkravt. Det er så mange slag spørsmål og vanskelege spørsmål som kjem på i desse sakene, og det er nødvendig med rask handsaming. Vi må få kontrollen til å fungera godt men eg vil ikkje gå nærare inn på detaljar nå. Når lovutvalet si innstilling kjem til Stortinget, får vi dette til drøfting, og fortgang med denne innstillinga er nødvendig. Dei nemnde kapittel har eg vore ordførar for, men eg vil også få koma noko inn på andre kapittel. Da er det naturleg å byrja med lensmannsetaten, som er nær knytt til politiet. I denne etaten er det også, som alt nemnt, sterkt behov for auka bemanning. Det kjem klager frå alle kantar av landet, og eg er ikkje i tvil om at det er gode grunnar for det. I innstillinga er det, som det også blei gjort ved forrige budsjetthandsaminga, purra på ein bemanningsplan. Med bemanningsplan meiner ikkje eg det slik at det skal skaffast nødvendige stillingar med det same planen ligg føre. Det er viktig å få klårleik i korleis bemanningstilhøva er, og drøfta korleis desse i tid kan løysast. Det er klart at desse spørsmåla må sjåast i samanheng med andre stillingar og løyvingar i staten. Omreguleringar i lensmannsdistrikt er saker som engasjerer sterkt i kommunar dette gjeld. Det har etter mi mening blitt for mykje nedlegging av lensmannsdistrikt og overføring av oppgåver til politiet. Det fører med seg at kommunane blir pålagde ekstra arbeid som krev utgifter i samband med nye stillingar. Dette er tilfellet med reguleringa i Mandal. Komiteen har under tvil slutta seg til det som er gjort. Mandal kommune måtte oppretta bidragsfogdstilling, utan å få kompensasjon for dette. Eg meiner det her er grunn til å sjå dei offentlege arbeidsoppgåver i samanheng, og at problema best kan løysast ved styrking av lensmannskontora, gjerne delvis med kontorhjelp. Dermed kan det samla bli billegare for det offentlege. Det viser seg stadig at dei som får arbeidsoppgåver pålagde ved slike reguleringar, både politiet og andre etatar, kjem med sterke krav om auka bemanning. I det heile meiner eg det ikkje må koma på tale å ta bort fleire sivile gjermål frå lensmannsetaten. Det er nødvendig med andre gjeremål utanom dei rent politimessige, for det er med på å halda oppe den gode kontakten som lensmannsetaten har med bydefolket. Eg er faktisk av den oppfatning at politiet i byane ville ha lettare for å koma i god kontakt med folk om dei hadde ein del offentlege oppgåver utanom reint politimessige å stella med. Eg er klar over at dette ikkje er så lett å få til, og det er delt syn på dette. Ein ting er vi alle samde om, og det er at det må vera best mogleg kontakt politi/publikum. Om regulering av tenestegrensene i Harstad og Halden er det full semje. Statens filmkontroll har ei mykje viktig oppgåve, og den må sikrast hjelp slik at den fortsatt kan skjøtta sine oppgåver på fullgod måte. Kontrollen har også tatt på seg ein del gjennomgang av video, så langt ein har hatt tid. Kontrollen må få nødvendige hjelpemiddel. skadeverknadene for barn og ungdom. Derfor må vi føra ein kontroll som er tenleg til kvar tid. I lengre tid har det vore slik at ungdom som skal avtene sivilteneste, må venta i fleire år. Dette er svært uheldig og har vore eit problem i mange år. Eg vil derfor gje honnør til departementet som i dette budsjettet satsar på å få retta på denne situasjonen. Det er også framlegg om ein betydeleg auke i betalinga for dei som skal ha sivile tenestepliktige i si teneste. Ennå blir det etter måten billeg arbeidshjelp, men det bør visast forståing og gjerast eit visst avslag for svake institusjonar, som reglane gir høve til. Ved innsatsen som blir sett i gang, vil det vera behov for fleire arbeidsplassar, og det blir nødvendig å vera litt romslegare ved godkjenning av arbeidsgjevarar. Det synes å ha vore noko problem i denne samanheng. Forskolen for sivile tjenestepliktige skal etter vedtaket stå ferdig i 1983, men undervisning blir ikkje sett i gang hausten 1983. I innstillinga er det rekna med at det i budsjettet for 1984 blir innpassa nødvendige løyvingar slik at skolen kan bli sett i drift. Eg ser det slik at det var Stortinget sin føresetnad at undervisninga skulle settast i gang så snart skolen var ferdig, og det må følgjast opp. Eg vil seia meg samd i at det blir ei politiavdeling i departementet. Det vil sikkert medverka til betre oversikt og raskare saksgang. Den styrkinga fylkesmannsembeta har fått, er nødvendig på grunn av dei mange nye oppgåver som er delegerte, og oppretting av miljøvernavdelingane. Lagmannsrettane har stor arbeidsbyrde, og dette blir søkt avhjelpt med nye dommar stilingar. Det blir også nye arbeidsoppgåver på grunn av endringane i skjønnslova. Derfor finn fleirtalet, som eg hører til, ikkje grunn til å overføra nokon av dei stillingane det er framlegg om til andre kapittel i budsjettet. Når det gjeld endringane i skjønnslova, blir det vel ikkje så mykje ekstraoppgåver for lagmannsrettane, for det har vore mykje arbeid med ankesaker tidlegare. Vi fekk lova om fri rettshjelp i 1980. Den har ført til at fleire får nytte av denne gode ordninga. Staten sine utgifter i samband med fri rettshjelp har blitt større, og det er derfor stor auke i budsjettframlegget. Her må ein også ta med at advokathjelp til fornærma i valdtektssaker er ført over til kap. 414, Undersøkings og domsutgifter, som er auka med om lag 11 mill. kr. Som føresett i lova er det utforma reglar om eigenandel som varierer etter inntekta til søkjaren, frå 0 til 1 400 kr., og det kan gjevast fritak frå eigenandel ut frå ei konkret rimeleghetsvurdering. innstillinga at kontrollen bør vera mest mogleg effektiv. Det er i budsjettet framlegg om at parten sjølv også må dekka 10 pst. av kostnadene over eigenandelen. Dette er meint å skulle verka slik at både parten og advokaten gjer sitt til at utgiftene blir minst moglege. Her er å merka at dei som ikkje betalar eigenandel, heller ikkje skal betala nemnde 10 pst. andel. Det synest rimeleg med denne endringa med omsyn til eigenandelen, men departementet må følgja med når det gjeld verknaden, og der det synest rimeleg, må det dispenserast, slik lova gir høve til. Overføring av midlar frå militært forsvar til sivilt beredskap, som fleirtalet gjer framlegg om, inneber ei svært god endring av budsjettframlegget. Det er nødvendig å få til best mogleg sikring av sivilbefolkningen i ein krisesituasjon og også ved katastrofer og anna i fredstid. Styrking av sivilt beredskap er i samsvar med det eit samla storting gjekk inn for under handsaminga av Stmeld. nr. 77 for 1980 — 81. Det er ennå ikkje nok styrking på dette feltet, og dette må følgjast opp ved seinare budsjett. Arbeidarpartiet har mange framlegg til påplussingar i dette budsjettet, og mange av dei synest nødvendige. Likevel må ein sjå heilskapen i budsjettet og føreta nødvendig prioritering. Over heile budsjettet er det søkt å få til innstramming, og fleirtalet har retta seg etter dette ved handsaminga av det. Til slutt vil eg visa til det som er uttrykt i innstillinga, og be om at merknadene blir tatt omsyn til ved utforminga av neste budsjett. Med dette tilrår eg innstillinga slik den ligg føre. Åsa Solberg-Iversen: Komiteens formann har gjort rede for dissensene i innstillingen og Arbeiderpartiets merknader i forbindelse med en del av disse. Jeg skal bare kort komme med noen kommentarer til de kapitler jeg er ordfører for. Kapittel 405, Lagmannsrettene. Her følger vi i Arbeiderpartiet opp vårt standpunkt i Innst. O. nr. 9 for 1982 - 83 til Otprp. nr. 62 for 1981 — 82, hvor vi går imot gjeninnføring av overskjønnet. Jeg skal akte meg vel for å foregripe Odelstingets behandling av overskjønnet som er på dagsordenen 9. desember, men jeg vil komme inn på noe av Arbeiderpartiets syn i denne sak. Regjeringen bruker som en del av grunngivingen for å gjeninnføre overskjønnet at det er viktig at en skal kunne få en raskere og enklere avvikling av saker. faste stillinger og mer ekstrahjelp som følge av den økte arbeidsbelastning. Vi ønsker ikke å påføre lagmannsrettene denne økte arbeidsbelastning, og finner derfor at vi heller vil nytte noen av midlene som er foreslått her, til områder der behovet er større. I dette tilfellet mener vi at kap. 446, Lensmannsetaten, bør vies oppmerksomhet og gis en økning med ytterligere fire lensmannsbetjenter og en kontorassistent. Jeg går ut fra at min komitekollega og partifelle Nyland gir en bredere orientering om hvorfor vi ser denne etaten som så viktig. Jeg viser også til representanten Sønstebøs varme omtale av etaten. Så over til kap. 410, Herreds- og byrettene. Når det gjelder Brønnøy sorenskriverembete, viser en samlet komite til den innkjørings- og prøveperiode som nå er i gang ved Løsøreregisteret, og videre til at det er tilført nye arbeidsoppgåver uten at dette er blitt fulgt opp med nye stillinger. Komiteen går ut fra at det blir anledning til å vurdere stillingsrammen etter tre års drift og da på bakgrunn av de erfaringer som foreligger, og at det gis mulighet til bruk av ekstrahjelp også i 1983. Når det gjelder de to sammenslåinger av domstoler som departementet foreslår, er jeg glad for at det er en samlet komite som avviser dette i budsjettbehandlingssammenheng. Vi kan således få en helhetlig behandling av spørsmålet om domstolssammenslåinger i forbindelse med Stmeld. nr. 90 for 1981-82, om herreds- og byrettenes organisasjon, som ligger i komiteen. Videre kan vi ta oss tid til både å se på de aktuelle domstoler og høre de argumenter som reises mot disse sammenslåingsforslagene. Så over til kap. 3410, Rettssportler, og dermed inntektssiden, som utgjør størstedelen av økningen i vårt budsjett, 55,2 pst —48,9 pst. utgjør rettsgebyr. Denne inntektsøkning bygger på Otprp. nr. 18 for 1982-83 med forslag til lov som skal avløse nåværende sportellov, og som nå ligger til behandling i komiteen. Komiteen har derfor fremmet forslag om merinntekten — som også formannen redegjorde for — men understreker at man dermed ikke har tatt standpunkt til noen del av lovforslaget. Økning av rettsgebyr og egenandeler ved fri rettshjelp er tendenser i en retning vi må vurdere nøye, slik at vi ikke svekker rettssikkerheten for svake, utsatte grupper. Men dette vil vi komme tilbake til. Jeg vil også ta for meg kap. 404, Fylkesmannsembetene. Her har Arbeiderpartiet merket seg departementets uttalelse: «De nye arbeidsoppgåvene har i de senere år resultert i flere fagstillinger hos fylkesmennene. skjevhet i forholdet mellom fagstillinger og kontorstillinger, er forhold departementet vil forsøke å rette på.» Men Arbeiderpartiet folger opp dette, og foreslår at fylkesmannsembetene styrkes med ytterligere seks nye kontorstillinger. Vi skjønner jo at departementet vil gi velmenende ord til våre fylkesmenn, men for å løse de praktiske oppgåvene disse blir tilført, trengs arbeidskraft. Så over til fengsler og en konkret sak som min fylkeskollega Liv Stubberud reiste i et grunngitt spørsmål 10. mai i år, og som gjaldt soningsforholdene for kvinner. Der svarte statsråden at Sandefjord hjelpefengsel planlegges åpnet for kvinner f ra 1. januar 1983. I budsjettproposisjonen på side 57 er nå 1. januar 1983 blitt til i løpet av 1983. Jeg håper dette ikke betyr i slutten av 1983. Jeg er videre kjent med at Østfold fengselstjenestemenns forening er meget angasjert for å bedre situasjonen for kvinnelige innsatte, og de understreker også det ansvaret fengselstjenestemennene har for å beskytte mot brutalitet, og dette går da på bemanningsformer. «Av et daglig middeltall på vel 1 800 innsatte som til enhver tid utholder varetekt og straff i norske fengsler, er ca. 50 — eller ca. 3 pst. — kvinner», sa statsråden i nevnte svar til Liv Stubberud. Med 37 lukkede plasser ved Bredtvedt og 14 i Sandefjord har vi nok antall plasser, men det er på to steder i vårt langstrakte land. Det er en samlet komite som anmoder om bedring av soningsforholdene for kvinner. Når det gjelder kap. 474, Bidragsinnkreving, har komiteen begrenset sin merknad og viser til at dette er lensmannsetatens funksjon i dag, og at oppgaven er vanskelig og krevende. Vi er klar over at endringer er i emning på dette området, og viser til NOU 1982:14, hvor bidragsinnkreving er foreslått over skatteseddelen og utbetaling gjennom trygdekontorene. To av komiteens medlemmer har deltatt på seminar om nevnte NOU, hvor det fra mange instanser ble framført tungtveiende argumenter mot forslagene. Jeg vil derfor anmode departementet om å ta seg god tid og nøye vurdere de forslag Bidragsinnkrevingsutvalget har fremmet, og de merknader som er kommer inn ved høringsrunden. Til slutt, ettersom komiteen skal dekke Justis og politidepartementet, vil jeg komme med noen synspunkter også når det gjelder politiet. Politiet tilføres største delen av bevilgningene i vår budsjettinnstilling, og det er enighet om å sette politiet i stand til å holde ro og orden, drive etterforskning osv. det slå ut om en omprioriterte litt innenfor etaten — f.eks. mindre til ordenstjeneste og mer til etterforskningstjeneste, mindre til bilpatruljering og mer til fotpatruljering, færre polititjenestemenn ved skrivemaskinen og flere ute i tjeneste? Ja, vi kjenner alle til filmer og framstillinger av «onkel politi» med tofingersystemet på skrivemaskinen. Jeg håper jo at denne framstillingen ikke har sin berettigelse. Men om den skulle ha det — hvorfor ikke nytte kontormedarbeidere som kan betjene tastaturet og avlaste polititjenestemennene så disse får utøve den jobben de primært skal gjøre? Dette bare som noen spredte tanker på om vi nytter ressursene riktig. Til slutt vil jeg sjøis agt anbefale flere å følge opp Arbeiderpartiets alternative budsjett, og viser til våre gode forslag. Lars Velsand: Budsjettinnstillingen fra justiskomiteen inneholder heller ikke i år særlig skarpe eller prinsipielle motsetninger mellom de ulike partiene. Sjølsagt finner vi awikende forslag og påplussinger fra Arbeiderpartiets side. Deres opplegg basert på et statsbudsjett med et vesentlig høyere lånebehov til naturlig nok gi rom for økte bevilgninger også på Justisdepartementets budsjett. Her — som på andre områder — ønsker Arbeiderpartiet å øke opplåningen for å skaffe seg budsjettdekning. Det er bare på ett hovedkapittel at budsjettinnstillingen fra flertallet, representantene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, avviker fra Regjeringens budsjettforslag. Til gjengjeld er dette på et område der det gjentatte ganger har vært påpekt at behovet er særlig stort. Det gjelder kap. 481, Sivilt beredskap, hvor Senterpartiet og Kristelig Folkeparti gjennom budsjettforliket har fått til en betydelig økning. 55 mill. kr. foreslås overført fra Forsvarsdepartementets budsjett, og av disse foreslås 15 Vi mill. kr. disponert under Justisdepartementets område. Resten av midlene vil gå til andre beredskapstiltak, hoveddelen til økt beredskapslagring av olje. Denne forandringen innebærer at Forsvarsdepartementets budsjett vil få en reell vekst på 3Vi pst. istedenfor 4 pst. som Regjeringen foreslo. Etter mitt syn er dette en svært fornuftig omprioritering. Bevilgningene til sivilforsvaret har i lang tid ligget på et nivå som ikke har gjort det mulig å holde oppe en forsvarlig standard på sivilforsvaret verken når det gjelder materiell eller øvelser. sivilforsvarets oppgåver ikke lar seg løse på grunn av altfor snaue bevilgningsrammer. Til det er sivilforsvarets funksjon i en eventuell krisesituasjon altfor viktig. Det kan diskuteres om de påplussingene som nå er foreslått, er tilstrekkelige, og jeg forutsetter at departementet vil følge anmodningen fra en samlet komite om å legge fram en 4-årsplan for den sivile beredskap. Budsjettforslaget innebærer at både politi og lennsmannsetaten blir tilført nye stillinger. Dette er nødvendig for å møte den økningen i kriminaliteten som stadig finner sted, og som fører til et økende press på etterforskningssiden. Det er ingen grunn til å legge skjul på at det fra etaten sjøl er et sterkt og vel begrunnet ønske om ytterligere økning av bemanningen, noe departementet også ved kommende års budsjett bør vurdere meget nøye. Også når det gjelder domstolene, er det et sterkt behov for å styrke bemanningen, noe som er fulgt opp i flertallets budsjettforslag. En rekke store og kompliserte saker har i det siste lagt beslag på mye av ressursene i rettsvesenet, og dette fører til at det i mange tilfeller kan gå altfor lang tid før en sak kommer opp for retten. Mindretallet, Arbeiderpartiets representanter, foreslår en reduksjon i bevilgningene til lagmannsrettene. Begrunnelsen er at de ikke ønsker overskjønnet gjeninnført, og de mener da at arbeidsbelastningen på lagmannsrettene vil bli vesentlig redusert. Nå er forholdet at lagmannsrettene allerede i dag har en stor mengde übehandlede saker. Det er i høy grad behov for å øke kapasiteten for å unngå at ventelistene blir altfor lange. Det er derfor ikke på grunn av overskjønnet at det nå er nødvendig å øke lagmannsrettenes kapasitet. Det er dessuten svært tvilsomt om det vil bli noen merbelastning av betydning for lagmannsrettene ved at overskjønnet nå blir gjeninnført, da dette vil føre til en vesentlig reduksjon i antall anker som vi i dag har i slike saker. Komiteen er i sin innstilling opptatt av forholdene i fengselsvesenet, og peker på at den bygningsmessige tilstanden mange steder er dårlig. Det er positivt at det nå ser ut til å bli en løsning når det gjelder Bergen kretsfengsel, og jeg regner med at departementet vil komme tilbake med konkrete planer for hvordan fengselssituasjonen i Bergen-distriktet skal løses. Det haster med å komme til en avklaring her. Forholdene slik de nå er, bør ikke fortsette særlig lenger. Også forholdene ved Oslo kretsfengsel er dårlige, og jeg vil understreke komiteens henstilling om at det gjøres noe effektivt for å bedre forholdene her. sinnslidende innsatte til institusjoner utenfor fengselsvesenet. Dette arbeidet må fortsette, for fengselsvesenet har i dagens situasjon verken ressurser eller muligheter til ågi denne typen innsatte forsvarlig behandling. Vi har i det siste fått en viss debatt om bruk av sikring og prøveløslatelse når det gjelder voldsforbrytere. Jeg går ut fra at departementet har dette spørsmålet under løpende observasjon med sikte på å hindre gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger. Jeg har også forståelse for at det kan være vanskelig å gardere seg mot at personer som løslates på prøve, eller som er underlagt sikring, kan begå nye staffbare handlinger. På den andre siden syns jeg nok at de tilfellene vi har hatt det siste året, er så vidt graverende at det må være all mulig grunn til ågå de nåværende rutiner nærmere etter i sømmene. Komiteen har tidligere vært opptatt av at man har hatt altfor lange ventelister for åfå avtjent siviltjeneste, og har bedt departementet om å effektivisere både innkalling og utplassering av tjenestepliktige. Det er positivt at man nå ser ut til å ha tatt dette problemet alvorlig, og at man vil satse på å avvikle de lange køene, bl.a. ved å sette inn større bemanning i administrasjonen. For å dekke de merutgiftene som dette fører med seg, er det bl.a. foreslått en betydelig heving av de satsene som skal brukes ved betaling for sivile tjenestepliktige som avgis til ulike oppdrag. Disse satsene har økt übetydelig de siste åra, og komiteen slutter seg til departementets forslag. Men jeg finner grunn til å understreke at en sterk økning kan føre til store problemer for mange økonomisk svake organisasjoner som i dag benytter seg av sivilarbeidere. Komiteen ber derfor om at det vises en viss fleksibilitet når det gjelder anvendelsen av de nye satsene, slik at denne økningen ikke skaper uforutsette problemer for de organisasjoner det her gjelder. Mange av dem driver en betydelig samfunnsnyttig virksomhet basert på frivillig innsats, og en nedtrapping av denne virksomheten på grunn av økonomiske problemer vil kunne få store konsekvenser. Av den grunn bør departementet kunne innvilge unntak fra denne økningen, eventuelt foreta en gradvis opptrapping av satsene for de organisasjonene som får størst problemer. Nybygget til forskolen for sivile tjenestepliktige ved Hustad leir vil stå ferdig i 1983. løpet av første halvår 1984. Som en midlertidig ordning kan komiteen akseptere at de lokalene som måtte bli ferdige før, kan brukes i forbindelse med økt innrykk av tjenestepliktige høsten 1983. Men det understrekes at dette ikke bør fortsette utover 1983. Dette er jo egentlig en soleklar forutsetning. Forskolen er bygd for å brukes som forskole for sivile tjenestepliktige i samsvar med Stortingets tidligere vedtak i denne sammenheng. Vedtaket om at skolen skulle bygges, skriver seg tilbake fra 1979, og det har seinere vært en viss debatt om innholdet av den undervisningen som skolen skal gi. Den debatten skal jeg ikke videreføre her og nå, bare slå fast at når Stortinget har vedtatt at forskolen skal bygges, er det en sjølsagt ting at den også skal brukes som skole når den står ferdig. Dette understreker da komiteen ved å forutsette at departementet i budsjettet for 1984 innpasser de nødvendige bevilgningene for å sette skolen i drift i samsvar med Stortingets forutsetninger. Det er positivt at Regjeringen fortsatt gir arbeidet for å bekjempe narkotikamisbruk høy prioritet. Dette er sjølsagt en oppgave som ikke bare berører de organer som sorterer under Justisdepartementet, sjøl om politiet og rettsvesenet i stor grad merker den merbelastningen som økt kriminalitet med bakgrunn i narkotikamisbruk fører med seg. Arbeidet med å hindre innførsel i omsetning av narkotiske stoffer må fortsette med full kraft, men det er like viktig å styrke det arbeidet som nå er i gang på det holdningsskapende plan. Vi må så langt som mulig begrense utviklingen av et marked og en etterspørsel etter narkotiske stoffer parallelt med at det arbeides for å tette igjen de kanalene som i dag finnes for innsmugling og omsetning av slike stoffer. Johan Nyland: Det budsjettet som nå legges fram, kan vise til en viss vekst på enkelte områder. På denne bakgrunn burde en vel være tilfreds, men når en veit at grunnen til veksten er den stadig økende kriminaliteten, og at vi særlig får flere yngre lovovertredere, virker det skremmende, hvis denne utviklingen fortsetter som nå. Derfor er det viktig når det gjelder de forebyggende tiltak som er igangsatt eller planlagt og nye tiltak som måtte komme, at det samarbeides mellom de forskjellige sektorer, slik at ressursene kan utnyttes på beste måte, og slik at denne utviklingen kan stanses eller sterkt begrenses. ansatte til å delta med idéer og forslag. Det er spesielt pekt på mulige uheldige bestemmelser i lover og forskrifter som kan synes unødvendige, eller som er foreldet, på nytteverdien av lover eller lover som er uklare i sitt innhold. Det er viktig at også offentlige organer i likhet med andre fokuserer økt produktivitet, og at de ressurser som kan spares, dermed blir brukt til andre nødvendige tiltak. I henhold til melding fra NTB har skattedirektøren tilbudt politi og tollvesen et samarbeid i kampen mot økonomisk kriminalitet, og at denne kampen kan skjerpes betraktelig uten betydelige utgifter for statskassa hvis en samarbeider bedre om forskjellige tiltak. For en utenforstående virker dette meget fornuftig, og dette kan kanskje føres over fra det uformelle til det mer formelle plan. Hva angår de kapitler jeg er ordfører for, vil jeg spesielt nevne kap. 446, Lensmannsetaten. Komiteen ber om at det settes fortgang i å utarbeide en bemanningsplan for etaten. Lensmannsetaten ber om det samme. Komiteen ønsker å bli orientert om arbeidet med regulering av lensmannsdistrikter, og regner med at de retningslinjer som er trukket opp, blir fulgt. Under noe tvil slutter komiteen seg til at en overfører stillinger fra lensmannsetaten til politiet i forbindelse med de reguleringer som er foreslått. Jeg vil få tilføye at det ikke må gå automatikk i slike overføringer. Det er videre en forutsetning fra komiteens side at en blir enig om vilkårene, og at kommunene ikke påføres økt økonomisk ansvar. Komiteen er enig i at arbeidsbyrden for etaten er stor, og det henstilles til departementet også ved neste års budsjett å styrke bemanningen. Arbeiderpartiet vil på grunn av den vanskelige situasjonen etaten er i, allerede nå foreslå en økning i bemanningen på fem nye stillinger i forhold til det en har budsjettert med — dette på grunn av at oppgåvene som lensmannsetaten er pålagt å løse, øker med faretruende hastighet. Kanskje gjelder dette i særlig grad justisog politisakene og tvangsfullbyrdelsessakene, hvor enkelte kontorer har hatt en økning på over 50 pst. i løpet av siste år. Tendensene tyder dessverre på at det kommer til å bli enda verre framover. Tallet på forbrytelser er i løpet av en tiårsperiode blitt nær fordoblet. Anfallet oppklarte saker er derimot omtrent det samme som for over 10 år siden. Tvangsforretningene øker i stadig raskere tempo, og arbeidsrutinene ved slike saker er ofte både kompliserte og tidkrevende. august/september begått to innbrudd pr. natt, og i Lunner var det gjennomsnittlig tre innbrudd i døgnet i september der stjålne varer og skader representerer et betydelig beløp. Kildene til mine opplysninger er fra Oppland, men det er vel ingen grunn til å tro at situasjonen er bedre på andre steder. Lensmannsetaten har lange og gode tradisjoner i våre distrikter. Den spiller en svært viktig rolle i lokalsamfunnet. Befolkningen har hatt og har tillit til at etaten gir dem den trygghet og service som en forventer av den. Det er disse forventninger etaten har vanskelig for å oppfylle med de ressurser den får tilført. Det er også viktig å understreke at lensmannsetaten må få de samme muligheter til utvikling som politiet, slik at en unngår at den del av landets befolkning som bor i lensmannsdistriktene, får en dårligere politimessig dekning enn de som bor i distrikter som betjenes direkte av politikamrene. Det er viktig at det er et godt og intimt samarbeid mellom lensmannsetaten og politietaten — både mellom etatene og over grensene — der begge parter utnytter felles ressurser til beste for seg seiv og samfunnet. Når det gjelder kap. 448, Grensekommissær, foreslår Arbeiderpartiet en økning på 25 000 kr. slik at en kan starte planleggingen av et nytt bygg til pass- og tollkontrollen ved Storskogen — dette på grunn av de elendige forhold som er der. Når det gjelder kap. 481, Direktoratet for sivilt beredskap, har et samlet storting i forbindelse med Innst S. nr. 323 for 1980-81 understreket at det sivile beredskap nå må prioriteres opp, fordi det med de nåværende ressurser ikke kan gi sivilbefolkningen den beskyttelse og trygghet som er forutsatt. Arbeiderpartiet fulgte opp dette i sitt alternative budsjett, og foreslår en styrking av det sivile beredskap under Justisdepartementets område med 13 mill. kr. Budsjettforliket førte imidlertid til at også samarbeidspartiene foreslår en økning på denne posten. Det er enighet når det gjelder fordelingen, med det unntak at Arbeiderpartiet prioriterer tilfluktsrom foran uniformer til politireservene. Forslaget fører til at tilskuddet til tilfluktsrom økes med 6 mill. kr. til 26 mill. kr. Det er stigende interesse i kommunene for bygging av tilfluktsrom, og den seinere tids planlegging har ført til at tilfluktsrommene kan være en god bruksting for lokalsamfunnet også i fredstid. En god tilfluktsromdekning må fortsatt anses for å være det tiltak som kanskje gir sivilbefolkningen mest effektiv beskyttelse under en krig. En annen side ved det sivile beredskap er organiseringen ute i kommunene. spinkelt grunnlag kan det virke som om det formelt er i orden, men funksjonelt dårlig. Jeg vil sitere fra et notat en rådmann ien kommune har utarbeidet for sitt formannskap: «Vår beredskap er formelt i orden. Jeg legger vekt på ordet formelt, idet jeg må innrømme at den reelle siden av vår beredskapsmessige status er mer enn slett. Trøsten er en antagelse om at flertallet av norske kommuner befinner seg omtrent på samme nivå.» Det er videre pekt på en rekke ting som gjør behandlingen av disse saker vanskelig og lite hensiktsmessig. Det kan vel være spørsmål om en ikke bør ha et system som er noe «avmystifisert» og mer tilpasset det system som er ute i kommunene. Til slutt vil jeg oppsummere noen tiltak som uten ekstra store kostnader kan gi oss et bedre sivilt beredskap: — overlate en større del av virksomheten til fylkesmannen uten å binde opp behandlingen til tungvinte og unødig detaljerte rutiner. Jeg sikter da til rapporteringsordninger, registreringer, stabsnormer osv. Mange av disse passer bedre militært enn sivilt, — gjennomføre en utstrakt rasjonaliserings - og effektiviseringsprosess sentralt, slik Anger-utvalget foreslo, — trekke fagfolkene — jeg sikter da til dem som behandler fagspørsmålene til daglig på alle nivåer — sterkere inn i planleggingen, — forbedre kunnskapene om offentlig forvaltning og vårt næringsliv i beredskapsetaten, — utvide og forbedre opplysnings- og informasjonsvirksomheten i forbindelse med beredskapsspørsmål overfor befolkningen lokalt, bl.a. ved tiltak innenfor skolesektoren, — drive en utadvendt virksomhet i fylker og kommuner bl.a. for å bistå med beredskapsplanleggingen, — gjennomføre hyppigere beredskapsøvelser i fylker og kommuner, tre —fire års intervaller er for lenge. Statsråd Mona Røkke: Innledningsvis vil jeg påpeke at Justisdepartementets budsjett dekker etater som i de senere år har vært utsatt for et sterkt press på grunn av den økte kriminalitet og den generelle samfunnsutvikling. Dette presset har medført et forståelig krav om stadig flere stillinger og økte ressurser. Vi står her overfor problemer som selvfølgelig ikke kan løses over et enkelt eller noen få års budsjetter. ved bare å tilføre ressurser. Vi må analysere de bakenforliggende årsaker, vi må forenkle og effektivisere etatenes tjenester, og vi må tilføre mer personell og andre ressurser. Man bør kunne se av budsjettforslaget at det er kanalisert betydelige ressurser og arbeidsinnsats til effektiviseringstiltak, som både på kort og lengre sikt i noen grad vil kunne dempe det betydelige arbeidskraftbehovet i etatene. Jeg vil også nevne at justissektoren — innenfor den totale stillingsramme i staten — denne gang er tildelt nærmere halvparten av det totale stillingstall, mens man tidligere år har ligget på mellom Vs og Vi av totaltallet De betydelige finanspolitiske problemer Regjeringen i år står overfor, har midlertid heller ikke Justisdepartementets budsjett helt unngått å merke virkningene av, seiv om de etater som budsjettet skal dekke, er et av de klart prioriterte områder i Regjeringens budsjettforslag. Den økning utover flertallets forslag som mindretallet legger opp til, vil jeg hevde er et spill for galleriet om marginaler, særlig fordi midlene er kanalisert til en del områder hvor effekten etter min mening neppe er målbar. Jeg finner for øvrig grunn til å minne om at utgiftene over Justisdepartementets budsjett generelt sett til en viss grad er vanskelig styrbare. Dette har som kjent medført behov for tilleggsbevilgninger i de foregående år, og det vil også være nødvendig for inneværende år. I departementets stillingsforslag, som altså utgjør nær halvparten av den foreslåtte stillingsvekst i staten, går hele 24 stillinger til fylkesmannsembetene. Riktignok er 22 av disse stillingene reelt en overføring i forbindelse med at ordningen med «utlån» av fagfolk fra fylkeskommunen til fylkesmannen opphørte fra 1. september 1982. Denne stillingsoverføringen markerer likevel et ledd i en nødvendig opprydding og styrking av fylkesmannsembetene. Jeg ser at mindretallet foreslår en bemanningsøkning på seks nye kontorstillinger ved fylkesmannsembetene. Selvfølgelig vil det være et ønske om flere stillinger til en etat som i de senere år er tilført betydelige arbeidsoppgåver. Sett ut fra den totale stillingsramme vi må holde oss til, og ut fra organisatoriske endringer som er gjennomført, samt ut fra de endringer som fremdeles vil følge gjennom oppfølging av Lodden-utvalgets arbeid, tror jeg det er riktig foreløpig å se an bemanningssituasjonen før ytterligere styrking overveies. Av de øvrige stillingene har departementet prioritert politiet og lensmannsetaten med 26 nye stillinger. lagdommerembetene som foreslås opprettet. Mindretallet vil redusere de bevilgninger som er foreslått, og dermed ramme denne stillingsvekst. Jeg vil for min del sterkt fraråde en slik prioritering. Den meget vanskelige arbeidssituasjonen ved lagmannsrettene og den forventede merbelastningen som vil følge av den nye straffeprosessloven, tilsier etter min mening at den prioritering innenfor stillingsrammen som er foretatt, er riktig — også sett bort fra gjeninnføring av overskjønnet. Et spesielt prioritert område i stillingsbudsjettet er også forslaget om fem nye stillinger ved Statens Utlendningskontor. En raskere avvikling av fremmedsakene vil være av stor betydning for de berørte personer, ikke minst fordi sakene dreier seg om et betydningsfullt forhold i deres livssituasjon. Jeg har merket meg at en samlet komite er tilfreds med at Regjeringen denne gang har lagt opp til en omfattende aksjonsplan mot narkotikamisbruk. Denne vil jeg komme nærmere inn på i et senere innlegg. Jeg var innledningsvis inne på behovet for effektivisering. La meg knytte noen utdypende bemerkninger til dette. Det forhold at arbeidsmengden øker samtidig som vi skal forsøke å dempe stillingsveksten og øke publikumsservicen, gjør det nødvendig bl.a. å effektivisere kontorrutinene. Det er nærliggende å understreke de muligheter som EDB innebærer for å effektivisere denne delen av etatenes arbeid. Fra 1983 går vi over i en fase hvor systemer blir anskaffet til en del embeter. I første omgang vil bl.a. enkelte domstoler, et par fylkesmannsembeter og lensmannskontorer samt de to administrasjonssteder for sivile tjenestepliktige bli tildelt utstyr. Det vil være nødvendig å gå skrittvis fram. Jeg vil i denne forbindelse også nevne utviklingen av Lovdata, som med alle lover og sentrale forskrifter vil være i drift i løpet av første halvår 1983. Forslaget til lov om rettsgebyr innebærer også en vesentlig forenkling i et unødig komplisert og omfangsrikt regelverk. Det er en selvfølge at komiteen ikke har tatt standpunkt til noen del av lovforslaget. Køen av sivile tjenestepliktige som venter på avtjening, har i lengre tid vært et problem. I budsjettforslaget foretar vi et betydelig løft for om mulig å få fjernet køen av ventende mannskaper i løpet av en fire — femårsperiode. Dette vil redusere de utgifter staten har på grunn av at en meget høy prosent av de tjenestepliktige i dag har nådd slik alder når de avtjener siviltjeneste, at de har stiftet familie og dermed har krav på tilleggsytelser fra staten. Jeg har merket meg i komiteens innstilling — og også av representanten Velsands innlegg i dag — at man ber om at det vises en viss fleksibilitet når det gjelder forslaget om økning av satsene for godtgjøring for det arbeid sivile tjenestepliktige utfører, ikke minst overfor økonomisk svake institusjoner. En forenkling av godtgjøringssystemet forutsetter at det ikke skal utøves skjønn i forhold til den enkelte oppdragsgiver, men det er klart at departementet vil holde seg løpende orientert om utviklingen. Innledningsvis nevnte jeg den urovekkende kriminalitetsøkning i den senere tid. For å møte denne utvikling må det settes inn mottiltak også på etterforskningssiden og reaksjonssiden. På reaksjonssiden vil jeg gjerne fremheve den tosidige oppgave som kriminalomsorgen i anstalt og i frihet er tildelt. For det første skal fengselsoppholdet virke generalpreventivt, altså allment avskrekkende. Samtidig bør det være et viktig element av resosialisering både under og etter soningen. I de forslag som legges fram, har vi forsøkt å legge vekt på en riktig balanse mellom nødvendig kontroll og hjelpetiltak under soning og i ettervernet. Kvinnenes soningssituasjon er som kjent dårligere enn for menn. Departementet har derfor arbeidet kontinuerlig for å bedre tilbudet for kvinner som soner straff. Helt konkret kommer denne prioritering til syne ved at vi våren 1983 tar i bruk Sandefjord kretsfengsel som landets første åpne kvinnefengsel. Ellers må jeg si at jeg blir noe forbause! Da Arbeiderpartiet i sin tid var i regjeringsposisjon la ikke partiet noe særlig vekt på dette problem. Først nå fremholder man dette som en stor og reell vanskelighet. Men denne saken har departementet inneværende år arbeidet sterkt med, og det vil vi også gjøre i tiden som kommer, for å lette soningssituasjonen for kvinner generelt. Bemanningssituasjonen i fengslene er meget vanskelig. Problemet rent bemanningsmessig forsterkes også ved at vi øker fritidsog aktivitetstilbudene for de innsatte. Jeg merker meg at mindretallet foreslår en stilling til hver av de tre hjelpefengslene i Kragerø, Vik og Mosjøen. Jeg er helt enig i at disse anstaltene har et særlig bemanningsbehov, men dessverre var det ikke mulig innenfor stillingsrammen å prioritere disse i denne omgang. Jeg vil imidlertid ha et særlig øye for bemanningsbehovet ved disse fengslene. fengslene generelt. Vi har også til enhver tid til vurdering den sikkerhetsmessige situasjon i fengslene. Jeg er klar over — slik denne justiskomite og tidligere komiteer har påpekt — at forholdene ved Oslo kretsfengsel er lite tilfredsstillende. Jeg må imidlertid understreke at vi inneværende år både har foretatt og fremover vil foreta en del vesentlige bygningsmessige utbedringer ved kretsfengselet som vil kunne lette soningsforholdene. Dette må ses i sammenheng med de aktivitetstilbud for innsatte som inngår i narkotikaplanen. Det har også tidligere vært foretatt utbedringer ved Oslo kretsfengsel, men de har ikke direkte tatt sikte på å lette soningssituasjonen for de innsatte. Nå legges det opp til nettopp dette, og til en ombygging til fordel for de innsatte, slik at de skal få større adgang til fellesskap. Mindretallet påpeker at en avlastning av Oslo kretsfengsel kan gjennomføres bl.a. ved å overta Statens Vernehjem Bastøy. Departementet har foretatt en befåring der, men de foreløpige konklusjoner går i retning av at dersom viktige fengselsfaglige forutsetninger skal oppfylles, bl.a. bruk av åpne og lukkede plasser, krever dette betydelige utbedringsarbeider på den eksisterende boligmasse og bygningsmasse på Bastøy. Det beløpet mindretallet har foreslått stilt til disposisjon for driften av Bastøy, vil dessverre bare være en helt übetydelig del av det reelle behov som er til stede for en forsvarlig fengselsanstalt på øya. Ellers når det gjelder fengslenes standard — eller for en dels vedkommende mangel på sådan — er ikke dette problemer som har oppstått i inneværende år. Det er problemer som fengselsvesenet har stridd med i lengre tid. Kriminalomsorg i frihet representerer en viktig del av den samlede strafferettspleie. De omsorgs- og behandlingsoppgaver friomsorgen står overfor, er omfattende og krevende og forutsetter et samarbeid over etatsgrensene. Særlig viktig er samarbeidet med sosialetaten og arbeidskraftmyndighetene. Det er etter min oppfatning for enkelt å knytte antatt effekt fra friomsorgens arbeid bare til økte ressurser. Arbeidsformen og metodene kan ha større betydning for et positivt utfall enn en ressursøkning isolert sett. I samarbeid med etaten forsøker departementet til enhver tid å prioritere de tilgjengelige ressurser på en så rasjonell måte som mulig, derunder å utvikle et bedre samarbeid med strafferettspleiens øvrige organer. For øvrig hadde man på denne post i 1980 til benyttelse 24 mill. kr. I 1983 legger man opp til en sum på 37 438 000 kr. andre ord vært en vesentlig økning innenfor dette kapittel. Vi vil også søke å legge vekt på en bedre effektivisering og bruk av våre hybelhus. Det er undersøkelser som tyder på at de som vi kaller våre klienter, ikke får den fulle utnyttelse og de fordeler av våre hybelhus som vi gjerne hadde sett. La meg ellers legge til at vi når det gjelder politi- og lensmannsetaten, nettopp prøver å prioritere disse etaters primære oppgåver, bl.a. ved å øke antallet administrativt personale. For nærmere å få klargjort både politiets og lensmannsetatens bemanningsbehov nedsettes det nå, noe representanten Sønstebø var inne på, og som komiteen også etterlyser i sin innstilling, et bemanningsutvalg som i Politirolleutvalgets regi vil vurdere nærmere forholdet mellom oppgåver og bemanningsressurser. Jeg har merket meg at en samlet komite uttaler at man må være varsom med å ta bort fra lensmannen arbeidsoppgåver av ikke-politimessig art. Samtidig som de sivile gjøremål i lensmannsetaten har økt de senere år, har imidlertid kriminalitetsutviklingen også satt sitt preg på de distrikter lensmennene dekker. For at lensmannsetaten skal møte denne økte arbeidsbyrden, har departementet funnet det nødvendig å avlaste, effektivisere og forenkle arbeidet med en del av de sivile gjøremål som er tillagt etaten. Dette betyr imidlertid ikke at vi vil at etaten utelukkende skal konsentrere seg om politimessige gjøremål. Både av de grunner komiteen nevner og bl.a. av geografiske hensyn, er det nødvendig at lensmannsetaten fortsatt tar seg av en rekke sivile oppgåver. La meg ellers nevne at i den melding om politiutdannelse som departementet vil legge fram, vil vi også ta hensyn til det komiteen har påpekt, at elevene ved Politiskolen får for liten utdannelse og innføring i de sivile gjøremål. Når det ellers gjelder regulering av lensmannsdistrikter, behøver jeg vel ikke her nærmere å klargjøre retningslinjene og prinsippene som legges til grunn, og som departementet fullt ut følger. Men jeg vil gjerne føye til at departementet, som det vil fremgå av den praksis som har vært fulgt gjennom de senere år, har vært tilbakeholdende med å gå til sammenslåing av hele lensmannsdistrikter og i stedet har søkt å effektivisere tjenesten gjennom tilskyndelse av vaktsamarbeidsordninger og eventuelt mindre justeringer av distriktsgrenser der hvor det er funnet hensiktsmessig. Jeg forstår tiden er inne og skal få lov å komme tilbake i et senere innlegg. Kjell bjørg Lunde: Justis- og politidepartementets budsjett er ikkje ramma av nedskjeringar. Tvert imot viser budsjettproposisjonen at denne sektoren høyrer til det Høgre-regjeringa prioriterer høgt innafor sine påståtte stramme økonomiske rammer. Noko anna ville ha vore uventa, sidan konservative krefter alltid har vore opptekne av å styrkje politiet, og såleis i praksis har vist kva dei vektlegg i kriminalførebyggande arbeid. Veksten innan politiet har vore svært stor dei siste åra. Hovudverkemidlet i kriminalomsorga ser framleis ut til å vere politiet. SV har vore einig i aukinga når det gjeld visse sider ved verksemda. Politifolk har også sjølvsagde krav på å få tilpassa arbeidstid og -forhold etter reglane i arbeidsmiljølova. Samfunnet har plikt til å gi politiet gode arbeidsvilkår, om ein ventar at menneska i etaten skal kunne møte publikum på ønskjeleg måte. Dei mange kompliserte økonomiske brotsverk og all kriminalitet som følgjer med narkotikabruk, gjer det også nødvendig å gi politiet tilstrekkelege ressursar. Men politiet får også store ressursar til oppgåver og verksemd som etter vår meining er overflødige. Det gjeld løyvingar til overvakingspolitiet. Vi vil også i år gå mot løyvingar til Overvakingssentralen og dei såkalla beredskapsgruppene — terrorpolitiet, som det blir kalla. Dei har ikkje arbeidsoppgåver i vårt samfunn hittil, heldigvis. Og sidan vi meiner at dette også har samanheng med at vi i vårt land har vore tilbakehaldne med å væpne politiet, vil vi framleis gå mot løyvingar til permanent væpna politigrupper. Overvakingspolitiets rolle og verksemd veit vi framleis lite om, sidan det ikkje er gitt høve til innsyn i det desse driv med. Og så lenge vi ikkje har det, kan vi heller ikkje vere trygge på at overvakingspolitiet ikkje driv generell overvaking av lovleg politisk verksemd utan at det er skjellig mistanke om spionasje for framand makt. SV gjer difor framlegg om at løyvinga til politiet skal reduserast med 15 mill. kr. - 6 846 000 kr. til Overvakingssentralen og resten for beredskapsgruppene. Departementet gjentar i år påstanden frå i fjor om at kriminaliteten har fordobla seg dei siste 10 —15 åra. Komiteen har heller ikkje i år gjort seg refleksjonar over om dette er eit godt grunngjeve og reelt tal. Som Hanna Kvanmo peika på i fjor, kan realiteten i dette vere temmeleg usikker. Kanskje kan det vere fleire lovbrot som blir oppdaga og melde, fleire tilhøve som har blitt kriminaliserte og førte fram til påtale og straff. Visse former for kriminalitet — økonomiske brotsverk f.eks. — var lenge skjulte. Samfunnet prioriterte ikkje etterforsking av slike brotsverk, så politiet konsentrerte seg om småkjeltringbrotsverk, som på langt nær representerte det tap for samfunnet som «kvitsnippbrotsverka» gjorde. Dette har betra seg etter kvart, men enno manglar politiet den sakkunnskap og kapasitet som trengst for å kunne etterforske og reise straffesak når det gjeld desse verkeleg grove brotsverka. Vald i familien, mot barn og kvinner, er også etter kvart kriminalisert, som det alvorlege brotsverk det er. Nokre av dei mishandlingssakene politiet tidlegare katalogiserte som husbråk og ikkje gjorde noko med, fører no til påtale og straffesak. Etter mi meining må politiet som representant for samfunnet i mykje større grad få reist offentleg tiltale mot dei som utfører vald mot sine nærmaste — der ofra naturleg nok av mange grunnar vegrar seg for å melde mann eller far. Kriminalitet må førebyggast — og eg er overbevist om at også kvinnemishandling og barnemishandling kan førebyggast ved at samfunnet gjennom lovverk og reaksjonsformer viser kva som er uakseptabelt. Når ein ikkje har reagert på denne valdsbruken på same måten som på anna form for voldelege brotsverk, har samfunnet langt på veg akseptert at menn kan slå sine kvinner og barn. Takk vere det arbeidet kvinner har gjort i naudtelefon- og krisesenterarbeidet, har denne form for alvorlege brotsverk no kome fram i lyset og etter kvart inn på kriminalitetsstatistikkane. Det er ingen grunn til å tru at dette er eit nytt fenomen. Men takk vere likestillings- og kvinnesaksarbeidet, som også har resultert i dei nemnde tiltaka for å hjelpe mishandla og voldtekne, er det no høve for samfunnet til å kome inn med reaksjonar. Først og fremst må det drivast hjelpetiltak for ofra. Men også straffetiltak overfor gjerningsmennene vil verka førebyggande overfor slike brotsverk. SV er samd i at ordninga med fri advokatbistand til fornærma i valdtektssaker er overført til kap. 414. Men etter vår vurdering er den sum som blir igjen på post 72 under kap. 418, Fri rettshjelp, for liten til å dekke det viktige rettshjelpsarbeidet som studentane driv. Som det også gjekk fram av presseoppslag for eit par dagar sidan, er det ikkje igjen midlar til fortsatt drift ut året, og arbeidet må leggast ned til dei nye løyvingane kan kome til utbetaling på nyåret. Førespurnader og saksmengd er aukande, og difor stør SV Arbeidarpartiet sitt forslag under post 72. Vi går også mot forslaga om auka eigenandel og stør difor mindretalet sine forslag for dei budsjettpostane dette gjeld. Når det gjeld kap. 435, Kriminalomsorg i f rinet, ønskjer SV å styrkje dette som alternativ til fengsling. Spesielt gjeld dette overfor unge, som fengsling og soning i anstalt har spesielt negativ verknad for. Behovet for ressursar til ettervern og resosialisering er truleg større enn at det kan dekkast ved den påplussing mindretalet i komiteen gjer framlegg om. SV stør likevel dette framlegget, og går også inn for styrking av sosialsektoren, slik at ein kan makte oppgåva overfor desse klientgruppene. Under kap. 430, Kriminalomsorg i anstalt stør SV dei forslag som vil gi betre bemanning i fengsla, altså dei påplussingsforslag som mindretalet fremmar. Kap. 430, post 70, Tilskudd er også i år ført opp med 200 000 kr., som skal gå til ymse organisasjonar. SV føreslår at det blir løyvt 280 000 kr., og at 80 000 kr. av løyvinga går til verksemda til KROM. Avslutningsvis — i denne omgang — nokre generelle tankar om kva som verkar kriminalitetsførebyggande. Først og fremst å føre ein politikk som gjer samfunnet i stand til å ta ansvar for alle. Føre ein økonomisk politikk som trygger sysselsettinga og busetnaden i distrikta. Styrkje nærmiljøa gjennom aktiv nærmiljøplanlegging som har som utgangspunkt at alle skal ha tilhøring og finne sin plass. Byggje ut dei offentlege institusjonane som barnehagar, fritidsheimar og ungdomsklubbar slik at desse kan vere med i oppdraginga av borna og dei unge. Om vi kunne nå fram med kravet om kortare arbeidsdag for alle, slik at også fedrane kunne få større sjanse til å vere saman med ungane sine, ville dette truleg verke kriminalitetsførebyggande. Det finst temmeleg eintydige og klåre data som viser at gutar som saknar ein stabil farsfigur å identifisere seg med, ofte får problem. Det isolerte tilvere mange kjernefamiliar no lever, utan kontakt med familie eller nabolag, gjer at vårt ansvar for kvarandre er minkande. Kvar og ein er seg sjølv nok, og ikkjeinnblanding i andre sine tilhøve fører til isolasjon og likesæle med korleis andre har det eller kva dei tek seg til. Ein naturleg primærkontroll, vaksne sitt ansvar overfor alle barn og unge, burde bli meir vektlagd. Arbeidet med å gjere skulen mindre konkurranseretta og betre i stand til ikkje å skape taparar, burde halde fram. I staden vil no Høgre-regjeringa føre ein politikk som verkar motsett. Regjeringa vil skape eit hardare samfunn og dermed meir kriminalitet. Det er dei store, viktige politiske vedtak, ikkje minst økonomi- og sysselsettingspolitiske spørsmål, som er avgjerande for samfunnsutviklinga, og dermed for korleis vi maktar å førebygge kriminalitet. I eit seinare innlegg vil vi kommentere kap. 460, Sivile tjenestepliktige og 461, Forskolen for sivile tjenestepliktige og dei forslaga vi har under desse kapitla. Eg fremmar våre forslag no, og vil elles varsle at vi vil stemme for dei forslaga som mindretalet har fremja. Presidenten: Kjellbjørg Lunde har sett fram dei forslag som ho har vist til. Jan Simonsen: Vi har de siste årene hatt en faretruende økning i de fleste typer kriminalitet. Avisoverskriftene gjenspeiler denne lovløsheten. Vi har kunnet lese om fanger som er ute på permisjon, og som voldtar mindreårige, om tidligere Reitgjerdet-pasienter som har tent på tog med flere menneskers død som følge eller stukket ned uskyldige mennesker med kniv, om brutale veloverveide drap, om brutale narkotikamiljøer og om ungdomsgj enger i slåsskamp med politiet. Og hvordan reagerer så samfunnet overfor disse brutale forbrytelsene? Nylig ble en ungdom i Stavanger som stakk en tilfeldig forbipasserende ungdom i halsen med en knust ølflaske slik at han døde, dømt til fengsel i 1 år. En person i Oslo ble dømt for flere tilfeller av brutale voldtekter og mishandling av prostituerte. Han fikk fengsel i 6 år - visstnok den strengeste voldtektsdommen i Norge hittil. Med andre ord: Vi har i Norge latterlig lave dommer for brutale forbrytelser. Denne lemfeldige behandlingen av krimineller har ført til betydelige utgifter både for privatpersoner og det offentlige, og har vanskeliggjort det samfunnsgagnlige arbeidet som utføres av politiet og lensmannsetaten. Det alvorligste er imidlertid at økningen av kriminaliteten fører til en psykisk terror mot svake samfunnsgrupper. Rundt omkring i Norge finnes det eldre mennesker som har nerveproblemer av redsel for innbruddstyver, og som ikke tør gå utendørs i sentrum av våre storbyer på kveldstid, av redsel for den pøbelen og de kriminelle som enkelte politikere synes å synes så synd på. Vi er i ferd med å få et lovløst samfunn, der de frekkeste og mest hensynsløse stort sett gjør som de vil, fordi de vet at de kun risikerer bagatellmessige opphold i våre fengselshoteller, og fordi de vet at mulighetene for å bli tatt er minimale. foreslår å skjære ned bevilgningene til politiet. Jeg vil ikke gi en kriminell voldsforbryter den ringeste unnskyldning. Han må alene stå til ansvar for sine motbydelige handlinger. Likevel: De politikere som har gjort det lett for voldsforbryterne, kan heller ikke løpe unna sitt ansvar. Før eller siden vil de forhåpentligvis bli innhentet av sine velgere. Kriminalitetsbølgen nødvendiggjor selvsagt ikke bare en radikal skjerping av strafferammene. Den nødvendiggjor også en kraftig styrking av politi- og lensmannsetaten. For politiets vedkommende kan mye av kapasitetsproblemene løses dersom politiet avlastes for arbeid med passkontroll, trafikkdirigering, parkeringssaker, avskilting av biler, redningstjeneste, tvangsforretninger, barnebidragssaker 01, oppgåver som kan overføres til andre offentlige organ eller til private firmaer. Når det gjelder lensmannsetaten, er det et spesielt stort behov for nye stillinger. Mange lensmannskontorer sliter i dag med stor underkapasitet som bl.a. fører til et urimelig arbeidspress på lensmannsbetjentene, med mye overtid. Derfor foreslår Fremskrittspartiet en økning av budsjettet med 15 mill. kr. til nye stillinger innen lensmannsetaten, samt 10 mill. kr. til utstyr til lensmannskontorene. Når det gjelder fengselsvesenet eller «kriminalomsorg i anstalt» som det heter på fagspråket, er det Fremskrittspartiets oppfatning at fangene bør arbeide for kost og losji. Målet må være å gjøre fengslene mest mulig selvfinansierende, samtidig med at de av de kriminelle som senere skal slippes ut av fengslet igjen, blir vant med å arbeide og dermed lettere kan tilpasse seg et normalt liv. Vårt reduksjonsforslag på dette budsjettkapitlet må ses i sammenheng med ønsker om at fangene skal skaffe inntekter gjennom sitt arbeid, samtidig med at vi ønsker å være måteholdne når det gjelder velferdstiltak. Det skal ikke være behagelig å sitte i fengsel. Et budsjettkapittel har tittelen Kriminalomsorg i frihet. Denne friheten innbefatter bl.a. løslatelse på prøve. Etter Fremskrittspartiets oppfatning bør fangene lengst mulig holdes innenfor fengselsmurene. Der bør de i det minste være til de har sonet sin dom. Dessuten bør det gjøres helt slutt på ordningen med permisjoner. Vi har i det siste sett nok elendighet som resultat av denne kriminalomsorgen i frihet. Listen over eksempler på at alvorlige forbrytelser er blitt begått av personer som er ute på prøve eller har permisjon f ra fengsel eller anstalt, begynner nå å bli lang. Det er en blodig liste. på 7 mill. kr. på dette budsjettkapitlet. Mens jeg er inne på fengselsvesenet, kan jeg heller ikke unnlate å minne om at det ikke er lenge siden en sterkt sinnslidende person, en tidligere Reitgjerdet-pasient, stakk ned en medfange i et fengsel. Etter min oppfatning har sinnslidende ingenting i et fengsel å gjøre. De hører hjemme på en egnet psykiatrisk anstalt. Det var etter min og Fremskrittspartiets vurdering en stor tabbe å nedlegge Reitgjerdet sykehus. Narkotika er et problem som bekymrer mange foreldre, og som har ødelagt mange ungdommer. Når vi i Fremskrittspartiet har foreslått 15 mill. kr. til en narkotikaanstalt der vi vil tvangsbehandle narkomane, så er ikke dette noe vi har foreslått for å straffe ungdommer som er blitt offer for narkotikahaienes pengebegjær. Det er rett og slett den eneste muligheten for å hjelpe ungdom som ellers går en sikker død i møte. Denne tvangsbehandlingen gjelder selvfølgelig personer som sitter så klistret fast i sitt narkotikamisbruk og til sin LSD at de ikke er i stand til å treffe selvstendige beslutninger lenger. Det dreier seg om syke mennesker som trenger hjelp, og det gjelder selvfølgelig ikke vanlige hasjmisbrukere. Jeg tror at Fremskrittspartiets kriminalpolitkk har forutsetninger for å lykkes. Den «klapp på skulderen»-politikken som de andre stortingspartiene har ført, har i alle fall ikke ført til noe annet enn økende kriminalitet og lovløshet, der vi alle er blitt ofre. Mens politikere har gjort sitt beste for å sparke beina under dyktige og initiativrike mennesker, har man samtidig plassert puter under armene på samfunnets mest nedbrytende elementer. Det er nå på høy tid med en radikal omlegging av vår kriminalpolitikk slik at vi igjen kan ferdes trygt på våre gater. Jeg skal få lov til å referere følgende forslag fra Fremskrittsparitet: Forslag 1: «Stortinget ber Regjeringen fremme forslag slik at promilledømte med promille under 1,5 men over 0,5 blir bøtelagt med fengsel som subsidiær straff. 'Bøtene bør settes til minimum kr 2 000,— og ellers avpasset forholdene ved lovbruddet etter rettens skjønn.» Forslag 2: «Regjeringen bes legge frem forslag om opprettelse av en anstalt for tvangsbehandling av narkotikamisbrukere i Syd-Norge.» Forslag 3: «Forskolen for sivile tjenestepliktige avvikles i løpet av 1984. budsjettkapitler, som jeg regner med vil bli tatt opp til votering på rett sted. Presidenten: Hr. Simonsen har tatt opp dei forslag som han no sjølv refererte. Mons Espelid: Departementet seier i proposisjonen at kriminaliteten grovt rekna er dobla dei siste 10 —15 åra. Den har og teke former som er langt meir kompliserte og ressurskrevjande å kjempe mot. Dette gjeld både kriminaliteten i samband med smugling, bruk og sal av narkotika og kriminaliteten i samband med underslag, bruk av elektronisk databehandling og andre økonomiske brotsverk. Mange av dei avanserte brotsverka må bekjempast ved hjelp av ei styrking av politiet. Etaten må spesielt få utbygd dei avdelingane som arbeider med det vi kallar kvitsnippbrotsverk. Dette føreset auka bruk av datateknologi og auka bruk av spesialistar som kan etterforske saker knytte til desse områda. Det er likevel klårt at ei mengd av dei mindre alvorlege brotsverka, som t.d. småtjuveri og liknande, har bakgrunn i sosiale problem. Difor blir den beste kriminalpolitikken ein politikk som førebyggjer dei problema vi i dag har med aukar de kriminalitet. Aktive og stabile lokalsamfunn med god kontakt mellom menneska som bur der, med varierte fritidstilbod, gode skuleforhold og ei allsidig samansett befolkning, vil kunne danne grunnlaget for utvikling av viktige og nødvendige sosiale kontaktar. Eit slikt samfunn kan fange opp risikogrupper og påverka deira oppfatning om kva som er rett og gale. Viktige tiltak i denne samanheng blir difor å hindre den aukande arbeidsløysa mellom ungdom gjennom større offentleg aktivitet, byggje ut rusfrie fritidsklubbar, sikre aktiviteten i skuleog kultursektoren og bidra til at rusmiddel, ikkje minst alkohol, blir mindre brukt. Venstre vil peike på dei vanskar og den auken i kriminaliteten som har si årsak i bruk og omsetjing av narkotika. Narkotikasituasjonen i Norge blir stadig meir alvorleg. Kampen mot dette vondet må difor intensiverast, og vi ser positivt på at Regjeringa har lagt fram ein eigen aksjonsplan mot narkotikamisbruk. Eg vil likevel understreke at dei fleste ungdomar kjem i kontakt med narkotika etter først å ha vore i kontakt med alkohol. Alkoholen blir ofte ein inngangsport til å nytte sterkare rusmiddel som t.d. hasj og marihuana. Vi må difor sjå på bruken av rusmiddel i samanheng og også setje kreftene inn på å avgrense bruken av alkohol. Venstre har følgjande kommentarar til merknadene frå komiteen og dei ulike dissensane: Under kap. Venstre stø fleirtalet i komiteen som vil sjå spørsmålet om styrking av fylkesmannsembeta i samband med den venta utgreiinga om fylkesmannsembeta si stilling og sine oppgåver i framtida. Venstre stør og fleirtalet i komiteen under kap. 405, Lagmannsrettane. Venstre har i tidlegare år gått inn for tilleggsløyvingar til Juss-Buss og Juridisk Rådgivning for Kvinner i Oslo, og meiner framleis det er viktig å styrkje dette arbeidet. Det rettshjelpsarbeidet som studentane driv, er viktig for å nå fram til grupper som elles står svakt i kontakten med det offentlege. Venstre vil difor på dette punktet stø forslaget frå mindretalet i komiteen om å løyve 500 000 kr. ekstra under kap. 418, post 72. Venstre kan heller ikkje stø framlegget om auke i eigenandelane til advokathjelp og vil stemme saman med mindretalet i komiteen på desse postane under kap. 418, Fri rettshjelp. Under kap. 430, Kriminalomsorg i anstalt, stør vi fleirtalet, og under kap. 432, Fengselsskolen, og kap. 435, Kriminalomsorg i frihet, vil Venstre stø mindretalet sine framlegg i komiteen. Politiet si verksemd må baserast på eit tillitsforhold til publikum. Politiet må difor ha nær kontakt med lokalsamfunnet og ha ei desentralisert oppbygging. Auka oppklaring og raskare sakshandsaming av kriminelle handlingar vil i seg sjølv verke førebyggjande. Politiet sine arbeidsforhold må difor betrast, og det er difor naudsynt å gå inn for ei styrking av delar av politiet og lensmannsetaten både når det gjeld mannskap og utstyr. Venstre vil difor slutte seg til mindretalet sine framlegg under. kap. 440, Politiet, og kap. 446, Lensmannsetaten. Venstre har som mål å skipe bydelspoliti i dei større byane og vil kome tilbake til dette spørsmålet når meldinga om politiet si rekruttering og utdanning blir lagd fram for Stortinget. Komiteen understrekar at den sivile beredskapen er ein viktig del av det norske totalforsvaret. I dag er det langt igjen før beredskapen har nådd eit tilfredstillande nivå. Dette har Venstre gjennom fleire år påpeikt, og vi har tatt opp framlegg om auka løyvingar til sivilforsvaret. Tidlegare år har vi vorte nedrøysta, men i år ser vi til vår store glede at fleitalet i komiteen har gått inn for å auke løyvingane til den sivile beredskapen vesentleg. Venstre sluttar seg difor til fleirtalet i komiteen som foreslår at den delen av den sivile beredskapen som høyrer under Justisdepartementet sitt budsjett, blir auka. under post 60, slik at Venstre samla vil auke løyvingane til sivil beredskap med 16,5 mill. kr. Elles vil vi stø SV sitt framlegg under kap. 461, Forskolen for sivile tjenestepliktige. Bjørn Stordrange: Det er et beklagelig faktum at behovet for forvaltningstjenestene under Justisdepartementet øker år for år. Når kriminaliteten vokser, stiger også politiets arbeidsbyrde, presset på domstolene og på fullbyrdelsesapparatet. Men vi må ikke passivt godta at utviklingen skal være slik. Jo mer kriminaliteten vokser, jo mer vekt må vi også legge på arbeidet for å forebygge lovbrudd og fjerne de risikofaktorer som erfaringsmessig kan lede til kriminalitet. Jeg tenker her særlig på arbeidet mot narkotikamisbruk, som den nåværende regjering prioriterer høyt. Ja, det ligger en virkelig prioritet i dette, ettersom en har funnet rom for å øke bevilgningene til slike formål til tross for at norsk økonomi som helhet ikke vokser til neste år. Når Regjeringen vil utvide skoletilbudet, sysselsettingstiltak og styrke de unges fritidstilbud, må det kunne sies at budsjettet er ungdomsvennlig og problemforebyggende. En del av de kriminalitetsforebyggende tiltak faller også innenfor Justisdepartementets budsjett. For det første har politiet og lensmannsetaten en forebyggende funksjon, og den styrking som budsjettet innebærer, bør sette etatene i enda bedre stand til å forebygge innsmugling og omsetning av narkotika. Jeg er personlig også villig til å gi politiet temmelig vide fullmakter i dette arbeidet, både når det gjelder avlytting, ransaking og frihetsberøvelse, dersom dette kan bidra til å løse narkotikaproblemet. Men mang en gang kan en spørre om det kommer nok resultater ut av de ressurser og de vide hjemler som politiet allerede har. Etter min mening bør ikke politiet tolerere at det foregår åpenbar omsetning av stoffer på enkelte steder i sentrum av Oslo — til og med like utenfor Stortinget. Det er et dilemma hvordan et rettssamfunn som vårt kan tolerere at lovbrudd skjer åpenlyst. Jeg er redd for at vi i lengden ikke kan leve med et lite Christiania midt i Oslo. Det er for det andre gledelig at justisministeren har fått det koordinerende ansvar for alle statlige tiltak mot narkotika, og jeg håper dette vil innebære både en effektivisering og en avbyråkratisering av narkotikabekjempelsen. Ikke minst må den nye arbeidsfordelingen medføre at en i fremtiden unngår de kompetansestridigheter som har forekommet mellom ulike etater som har arbeidet for samme mål. kriminalitetsforebyggende arbeid vi driver med, fordi sannsynligvis mer enn 50 pst. av all annen kriminalitet har tilknytning til narkotika. Så til noen av de andre deiene av budsjettet. Arbeiderpartiet disponerer i dag ca. 14 mill. kr. mer enn de tre samarbeidspartier til ulike tiltak innenfor Justisdepartementets budsjett. Det er ikke så mye, men det er en følge av den sosialistiske tro på at alle problemer kan løses med store og voksende offentlige bevilgninger. Men jeg må nok si at Arbeiderpartiets påplussingsforslag i enkelte sammenhenger virker mer tilfeldige enn problemløsende. F.eks. vil de foreslåtte ekstrabevilgninger til fengselsskolen, som jeg er saksordfører for, ikke løse noen problemer. Det er ikke en gang nok til å arrangere et ekstra delkurs, så Arbeiderpartiets forslag her betyr verken fugl eller fisk for fengselsetaten. Arbeiderpartiet vil også øke bevilgningene til fri rettshjelp, og fra flere av Arbeiderpartiets talsmenn har vi hørt til dels sterk kritikk av den dog beskjedne økning i egenandelen som Regjeringen vil innføre. Jeg vil gjerne si til dette at egenandelen er en nødvendig reguleringsmekanisme i dette systemet. Ellers vil etterspørselen etter gratistjenester f ra forvaltningen være omtrent übegrenset. Jeg viser også, på samme måte som flertallet i komiteen, til § 10, annet ledd, i rettshjelploven, som gir fylkesmannen hjemmel til å dispensere fra egenandelkravet. Behovet for å dispensere er større i enkelte saker enn i andre, og jeg håper at Justisdepartementet i rundskriv og direktiver til fylkesmennene vil si fra at det er særlig i personsaker, familiesaker, barnefordelingssaker 0.1. at det er behov for å dispensere i større grad enn det er i saker som angår tvist om formueskrav. Når det gjelder jusstudentenes rettshjelptilbud, fremmer Arbeiderpartiet iår SVs forslag fra i fjor. Det sier kanskje litt om den politiske utvikling. Men det er også underlig at argumentene har endret seg på ett år. I fjor uttalte Arbeiderpartiets talsmenn at de var fornøyd med at virksomheten til jusstudentene ble opprettholdt på samme nivå fra år til år. Likevel fremmer man ekstra forslag iår — til tross for at de økonomiske forutsetninger på ingen måte er bedret. For egen del vi jeg si at både komiteen og Regjeringen ser positivt på det rettshjelptilbud som her drives, særlig virksomheten til Juss-Buss. Vi vil også sørge for at aktiviteten fra foregående år blir opprettholdt i det neste budsjettår. Men det er dessverre ikke rom for økte bevilgninger fra statens side til disse formål —på linje med mange andre gode formål. flere år vært utsatt for de belastninger det medfører at klientellet har vokst fortere enn bevilgningene. En samlet justiskomite står bak ønsket om at fengselsvesenet blir opprustet og soningstilbudet bedret. Særlig er det viktig å utvikle varierte soningstilbud, slik at unge kriminelle kan få utdanning og opplæring under soningen og ikke minst lære å stå på egne ben, uavhengig av rusmidler. La meg få tilføye at jeg tror ikke Fremskrittspartiets noe ukonvensjonelle kriminalpolitikk er det rette middel til å oppnå det. Vestlandet har nå fått en intitusjon på Ulvsnesøy, som kan føre en ønsket rehabiliteringspolitikk, og komiteen håper at det også kan skaffes et slikt tilbud på Østlandet. Jeg går ut fra at departementet arbeider videre med disse problemene. Også når det gjelder kriminalomsorgen, har Arbeiderpartiet enkelte særforslag og særmerknader. De har blitt og vil bli nærmere begrunnet av Arbeiderpartiets talsmenn. Men la meg bare i denne sammenheng få si at det er noe underlig å legge merke til at Arbeiderpartiet nå vil bruke mer penger til å ruste opp fengslene, mens de tidligere regjeringer utgått fra Arbeiderpartiet var mer opptatt av å tømme fengslene. Det er tydeligvis unnlatelsessynder som nå skal gjøres godt igjen. Jeg finner også grunn til å understreke at problemene i fengslene, særlig i Oslo kretsfengsel, som har vært fremhevet her i debatten, ikke er nye. Det er årelange forsømmelser som ligger bak de problemer som eksisterer, og det er ikke nødvendig å gå lenger tilbake enn til 1979 for å finne at en enstemmig justiskomite understreker at Oslo kretsfengsel må opprustes. Det har regelmessig blitt forsømt av daværende arbeiderpartistatsråder. La ikke dette være noen unnskyldning for de dårlige forhold, bare en forklaring. Når Høyre-regjeringen nå tar fatt på å løse problemene, må det være klart at de er skapt av helt andre regjeringer og andre statsråder enn den som nå leder departementet. Også på andre områder er det behov for en styrking av kriminalomsorgen. Den nye regjeringen har heldigvis funnet en løsning på de problemer som de psykotiske innsatte har utgjort for fengselsvesenet. Dessuten vil også kvinnenes soningsforhold bli bedret når det nye fengslet i Sandefjord starter opp. Alt dette gjør at samfunnet på håndhevelsessiden vil stå langt bedre rustet til å møte den stigende kriminaliteten enn vi gjorde for bare få år siden. Presidenten: Presidenten har eit kort referat før han gjev ordet vidare: Representanten Einar Førde som har vore permittert, har igjen teke sete. Rikard Olsvik: Av innstillinga ser eg at kriminaliteten i landet har auka mykje dei siste åra. Ute på landsbygda var det for berre få år tilbake relativt rolege tilhøve og få lovbrot. Ut frå desse tilhøva var lensmannskontora bygde opp. I det siste har talet på brotsverk auka vesentleg. Eg skal ikkje her kome nærare inn på kva grunnane kan vere, men aukande trafikk og større mobilitet saman med større arbeidsløyse mellom unge verkar nok inn. Over halvparten av folket i landet bur i lensmannsdistrikta, og lensmannsetaten utfører her polititenesta. Når det er over tre gonger så mange innbyggjarar pr. tenestemann her som i politidistrikta, er dette ei skeivfordeling vi ikkje lenger kan leve med. Eg trur ikkje kriminaliteten har auka mindre i landdistrikta enn i byane, snarare tvert imot. Derfor har det oppstått ein skrikande mangel på arbeidskraft i denne sektoren. Lensmannsetaten har ikkje fått tilført dei ressursar som er naudsynte for å møte denne auken i kriminialiteten. Kontora maktar ikkje på nokon måte å løyse dei oppgåvene dei burde løyse, på ein tilfredstillande måte. Arbeidsoppgåvene ved sivile saker har og auka vesentleg — utan auka bemanning. Mangelen på folk gjeld både betjentstillingar og kontorstillingar. Eg trur likevel det er på kontorsida det er størst behov for nye stillingar. Politiutdanna personale må bruke kostbar tid til reint kontorteknisk rutinearbeid, arbeid som ein kontorassistent eller ein kontorfullmektig kunne gjort like godt eller betre. Det går som ein raud tråd både gjennom budsjettproposisjonen og komitemerknadene at denne etaten må få styrkt bemanninga. Men berre Arbeidarpartiet gjer framlegg om å opprette nokre få stillingar i tillegg til dei det er gjort framlegg om i proposisjonen. Sjølv med ein slik auke vil det bli altfor lite til å dekkje behovet. Ved å styrkje det førebyggjande arbeidet trur eg vi på sikt vil få god rente av løyvingane i form av sparte utgifter på andre område i samfunnet. Det må derfor etter mitt syn no takast eit krafttak for å styrkje lensmannsetaten. Folk i distrikta er ikkje lenger tente med berre halvgjord jobb frå staten si side på dette feltet. Eg har elles merka meg at komiteen er noko kritisk til samanslåing av lensmannsdistrikt til større einingar. Eg er einig i ein viss reservasjon her, og eg trur ikkje dette er vegen å gå i ei tid med aukande kriminialitet. Samanslåingar vil føre til lange avstandar ved utrykking, og lang veg mellom politi og distrikt vil berre auke uroa. Mange lensmannsdistrikt består av fleire kommunar. husleige, strøm o.a. Det er ofte ein eller fleire kontordagar pr. veke ved utekontor i nabokommunen. Her er det kommunen som betaler kontorleiga. Det er ikkje rart at dette blir oppfatta som ei urettferdig ordning. Eg vil her spørje om det er i samsvar med justisministerens rettferdssans at staten betaler for kontora i ein kommune, medan nabokommunen må dekkje utgiftene med ute konto ret? Eg meiner at dette ikkje er rett, og vil be om at spørsmålet blir tatt opp, slik at ein kan få retta på dette. Til slutt vil eg ta fram eit døme som viser at lensmannskontora er blitt hangande etter i utvikling når det gjeld tilhøvet mellom bemanning og arbeidsoppgåver. Surnadal og Rindal lensmannskontor på Nordmøre, som før 1965 omfatta tre distrikt med tre lensmenn og tre betjentar — altså seks tenestemenn — har i dag lensmann pluss fire betjentar, ei bemanning på fem som har stått uendra sidan 1965. Det har vore folkeauke og ekspansjon i distriktet, som i dag består av to kommunar. Arbeidsmengda ved kontoret har auka vesentleg, og det er heilt klårt at situasjonen medfører slitasje og psykisk press på dei tilsette. Avstandane er lange, og to kontordagar pr. veke ved utekontor i Rindal tar tid. Mykje ekstraarbeid fører og alle møta i kommunale nemnder som bygningsråd, brannstyre, trafikknemnd, valnemnd ofl. med seg når det er dobbelt sett av dei. Eg vil derfor her og no oppmode departementet så sterkt eg kan, å å vere imøtekomande når det gjeld søknaden om ei kontorassistentstilling ved dette kontoret fra 1984. Morten Steenstrup: Med de bevilgninger flertallet i justiskomiteen foreslår, blir stigningen på Justisdepartementets budsjett på ca. 12,3 pst. Dette betyr at budsjettveksten ligger meget klart over den forventede prisstigning neste år. Budsjettet er da også preget av at det på flere områder er lagt opp til en større innsats bl.a. for å øke kampen mot kriminaliteten, bedre domstolenes arbeidskapasitet og utbygge det sivile beredskap. Derfor lyder det litt rart når formannen i komiteen, fru Bøsterud, forteller at de borgerlige partiene ikke kan være med på Arbeiderpartiets påplussingsforslag fordi disse partiene gjennomfører skattelettelser. Når foreslår ikke disse partiene nedskjæringer på budsjettet for å få til skattelettelser. Justisbudsjettet inneholder som sagt en reell økning. Hadde disse partiene droppet alle reelle skattelettelser, hadde vi likevel ikke hatt råd til å følge opp alle Arbeiderpartiets budsjettforslag. langtidsprogram for 1982 —85 at det er behov for en begrensning av de statlige og kommunale utgifter. Nå ser vi at Arbeiderpartiet har forlatt denne linjen — partiet er jo kommet i opposisjon. Men det kan være grunn til å understreke at hadde Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett blitt vedtatt, hadde det ført til økt prisstigning og automatisk svekket alle postene på justisbudsjettet. Det er derfor helt andre hensyn enn hensynet til skattelettelser som gjør at Høyre ikke kan være med på Arbeiderpartiets tilleggsforslag. Det vet selvfølgelig også komiteformann Bøsterud. I de økonomisk meget vanskelige tider vi nå er inne i, med krav om moderasjon på alle områder, kan det fastslås at Regjeringen har prioritert utbyggingen av trygghetssamfunnet. Politi og rettsvesen tar en meget stor del av de nye stillingene på statsbudsjettet. Det viser at Willoch-regjermgen mener alvor når den sier at den vil styrke rettssikkerheten og tryggheten i samfunnet. Det kan være på sin plass å understreke at trygghetssamfunnet er en viktig del av velferdssamfunnet. Uten trygghet i nærmiljøet reduseres livskvaliteten og friheten. Det må være riktig når Justisdepartementet så sterkt satser på effektiviseringstiltak. Dette kan gjøre det mulig å løse enda flere av departementets omfattende oppgåver med den samme ressursinnsats. Derfor bør departementet også i fortsettelsen ta i bruk ny teknologi i sitt effektiviseringsarbeid. Komiteen er også tilfreds med arbeidet for å forenkle regelverket. I budsjettproposisjonen varsles det at den søkbare databasen over lover og forskrifter forventes å være tilgjengelig for søking i løpet av 1983. Jeg vil understreke betydningen av at dette virkelig skjer i løpet av neste år. Denne ajourførte EDB-oversikten over forskrifter og lover vil være en stor lettelse for alle dem — private eller offentlige — som er avhengige av å kjenne vårt detaljerte regelverk. Ikke minst vil muligheten for å få ajourførte oversikter over forskrifter innen forskjellige spesialområder være en meget stor fordel for interesseog bransjeorganisasjonene. Samtidig vil en slik ajourført EDB-oversikt være en forutsetning for en systematisk revidering av og opprydding i lovverket. Jeg vil så sterkt jeg kan, understreke betydningen av at det arbeid som nå pågår i de forskjellige departementer med å skaffe oversikt over de forskjellige forskrifter, aktivt må benyttes til å oppheve, rasjonalisere og samordne forskrifter. Vi har nå en enestående sjanse som må benyttes. Da svenskene f.eks. la sine forskrifter inn på EDB, førte det til at 1200 forskrifter kunne oppheves med en gang. Når vi nå for første gang får en samlet ajourført oversikt over våre forskrifter, vil jeg også be Justisdepartementet vurdere behovet og muligheten for at vi nå kan få en trykt utgave av våre landsomfattende forskrifter. Som saksordfører for sivilt beredskap er jeg meget tilfreds med den styrking dette programområdet nå får. Høyre er sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet blitt enig om å omprioritere inntil 0,5 pst. av forsvarsbevilgningene til det sivile beredskap. De tre partiene er enige om at sivilt beredskap derfor til sammen skal tilføres ytterligere 55 mill. kr. Det er viktig å understreke at denne omfordelingen skjer innen selve totalforsvaret. Målet har altså vært å styrke vårt totalforsvar, og midlene blir der de opprinnelig var tenkt å skulle være, bare at fordelingen skjer på en litt annen måte. Ved denne omprioriteringen er vi med på å oppfylle intensjonene i Stmeld. nr. 77 for 1980 —81 om en opprioritering av det sivile beredskap. Jeg skal ikke legge skjul på at opptrappingen burde ha skjedd i et noe større tempo, men i dag er ikke det mulig. I dag er det sivile beredskap spredt på en rekke departementer. Det må automatisk by på koordineringsvanskeligheter, ikke minst under Regjeringens budsjettarbeid, hvor hver statsråd arbeider for sin sektor. I en slik sektorkamp har sivilt beredskap et dårlig utgangspunkt. Jeg tror derfor Regjeringen må se på om det er mulig å forbedre budsjettprosedyrene når det gjelder sivilt beredskap. Etter å ha jobbet en del med dette feltet mener jeg å ha funnet at noe av forklaringen på at det sivile beredskap har kommet relativt svakt ut tidligere, er at det på grunn av sin organisering og oppbygging har falt utenfor den normale departementsstrukturen. Ved fordelingen av de 55 millionene som de tre partier er blitt enige om skal gå til sivilt beredskap, er koordineringsutvalgets innstilling lagt til grunn. Under Justisdepartementets budsjett blir det foreslått 15,5 mill. kr. Av dette skal 3 mill. gå til anskaffelse av materiell til sivilforsvaret. Dette tillegget vil gi et mer tilfredsstillende tempo i utskiftningen av gammelt materiell og være et betydelig bidrag til å opprettholde etatens materielle standard. 5 mill. kr. skal benyttes til tilskudd til bygging av offentlige tilfluktsrom. 3 mill. kr. vil gå til opplæring og øvelser i sivilforsvaret. Tidligere anslag tyder på at det i 1983 bare ville være mulig å gi grunnopplæring til ca. 40 pst. av det antall nye mannskaper som burde tilføres sivilforsvaret for å opprettholde utrykningsstyrkenes størrelse og personellmessige standard. på å gi mulighet for å gi grunnopplæring også til de resterende 60 pst. For oversiktens skyld kan jeg nevne at av de 55 millionene for øvrig vil 1,4 mill kr. gå til Sosialdepartementets budsjett for å styrke helse- og veterinærberedskapet. Under Samferdselsdepartementets budsjett vil det bli bevilget 1,6 mill. kr. til telekommunikasjoner og 36,5 mill. kr. under Olje- og energidepartementets budsjett til oljelagring. Datatilsynets budsjett økes med hele 54 pst. Økningen går hovedsakelig til en betydelig utvidelse av dataanlegget. Derfor har det ikke vært mulig i tillegg å øke antall ansatte. Derimot er det foretatt en stillingsendring. Hvis Datatilsynet i den nåværende situasjon likevel skulle ønske å beholde dagens stillingshjemler, kan det ikke være noe i veien for det. Personvernet er meget viktig. Mitt inntrykk er at Datatilsynet gjør en god innsats. Men det er et paradoks at mens vi er svært opptatt av personvern i forbindelse med datateknologien, så synes personvernet på et annet område i dag å være langt mer presset. Jeg tenker på massemedias behandling av en rekke saker den siste tid. Det blir stadig mer vanlig at vi blir møtt med fete titler, store bilder og ganske intime opplysninger som ikke kan ha noen annen hensikt enn å pirre vår nysgjerrighet. Enkelte massemedia har nærmest etablert seg som folkedomstoler. Det er sikkert ikke vondt ment, målet er nok bare å øke opplaget. Men virkningen blir en tilleggsstraff for de enkelte personer som rammes. Her gjelder ikke prinsippet om at den mistenkte er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Snarere tvert imot. Jeg er ikke i tvil om at mange heller ville ha valgt et lengre opphold i fengsel fremfor den tilleggsstraff det vitterlig er å bli avkledd i massemedia. Jeg skal være den første til å løpe på barrikadene hvis noen offentlige myndigheter trår massemedia for nær. Ansvaret ligger hos pressen, radio og TV seiv. De må seiv rydde opp. Men jeg tror det er nødvendig at det tas en skikkelig opprydding, en grenseoppgang mellom hva som er informasjon og opplysning, og hva som er regelrett kommersiell underholdning med enkeltpersoner som innsats. Politi- og lensmannsetaten blir klart styrke t. Dette er nødvendig for å møte den økende kriminalitet. Ikke minst vil nye former for kriminalitet, som narkotika- og avansert økonomisk kriminalitet, kreve dette. Det vil f.eks. være nødvendig at politiet nå starter spesialutdanning av etterforskere når det gjelder datakriminalitet. å fremheve betydningen av at vi har et mykt politi med god kontakt med lokalbefolkningen. Men skal det være mulig å få til dette, må politi- og lensmannsetaten ikke bli pålagt så mange oppgåver at de ikke får tid til denne kontaktvirksomheten. Komiteen understreker at man må være varsom med å ta bort arbeidsoppgåver av ikke-politimessig art fra lensmannsetaten. Dette må imidlertid ikke oppfattes slik at departementet ikke skal arbeide videre med effektiviseringstiltak som nettopp betyr at lensmannsetaten får bedre tid til å bevege seg utenfor kontoret og ha kontakt med publikum. Johan Nyland: Jeg skal være meget kort. Jeg vil gjerne få lov til å komme med noen synspunkter på hvordan styrking av det sivile beredskap også kan være en styrking av næringslivet i distriktene. Det er positivt at man kommer i gang med tilskudd til gårdstanklagring av drivstoff til jordbruket, seiv om en gjerne skulle ønsket en noe større førstegangsbevilgning enn 10 mill. kr. I denne forbindelse vil jeg nevne behovet for fellesordninger — jeg velger å kalle det grendetanker — for de mindre bruk i våre dalfører og fjellbygder o.a. Disse brukene som henter og lagrer sitt drivstoff på fat istedenfor på gårdstanker, må også støttes. Slike grendetanker burde gå inn i kombinasjonsordninger ved bensinstasjoner som står i fare for å bli nedlagt, dagligvareforretninger eller andre egnede bedrifter i bygdene, der flere slike tiltak til sammen kanskje kan bety overlevelsesmuligheter istedenfor nedleggelse. I denne sammenheng er det interessant å merke seg samarbeidsordningen mellom Norske Fina A/S og samvirkelagene — NKL — om liknende tiltak. Jeg vil også nevne behovet for et større drivstoffanlegg for beredskapslagring i det indre østlandsområdet. Faren for distribusjonsvansker i Oslo-området i en krigssituasjon er så åpenbar at man burde gi det påtenkte beredskapslager i Moelv høyere prioritet. Jeg minner i denne sammenheng om Anger-utvalgets innstilling, NOU 1979: 1. Det område som krever de største bevilgninger for å nå opp til et tilfredsstillende nivå, er beredskapslagring av råvarer, halvfabrikata og hjelpestoff er m.v. for den prioriterte industri. Mange av de aktuelle bedriftene sliter hardt økonomisk i dag, og alle tiltak som bedrer bedriftenes stilling, er god beredskap. Prioriteringen fra Industridepartementet må få en viss virkning også i fredstid, ikke bare i krig. Har man ikke de driftsmidler som skal til for å produsere, hjelper ikke prioriteringen stort. Det er lett å påvise de mest iøynefallende behov for pengemidler til sivilforsvaret. Man bør likevel ikke tape av syne at det er det økonomiske beredskap, forsyningsberedskapen, som fremdeles er et viktig ledd i vårt totalforsvar. Johan Giertsen: Jeg har merket meg at Justisdepartementet vurderer å kjøpe Vestlandsheimen i Åsane ved Bergen for å løse fengselsproblemene i Hordaland. Vestlandsheimen er landets største institusjon for psykisk utviklingshemmede, med over 300 klienter og mer enn 500 ansatte, og har en eiendom på hele 420 mål med 28 bygg og en samlet boligflate på 33 000 m 2. Forhandlingene om kjøp av institusjonen begynte for om lag ett år siden og pågår fremdeles. Justiskomiteen fremholder på side 9 i sin budsjettinnstilling at spørsmålet om kjøp av Vestlandsheimen er «et interessant prosjekt som det bør arbeides videre med i samarbeid med de berørte parter». Forholdene i kretsfengslet i Bergen er nå under enhver kritikk — og til representanten Jan Simonsen, Fremskrittspartiet, kan jeg opplyse at dette fengslet ikke er noe hotell, for å bruke Simonsens eget ord. Spørsmålet om nytt fengsel i Bergen bør av den grunn avklares innen rimelig tid. En slik avklaring er også nødvendig for at Vestlandsheimens klienter, klientenes foreldre og de ansatte ikke skal holdes i uvisshet altfor lenge om institusjonens fremtidige situasjon. Det er for øvrig grunn til å understreke at de pårørende til klientene på Vestlandsheimen er tilfredse med institusjonen. De ser med en viss bekymring på at klientene skal brytes opp fra et miljø hvor de har slått seg til ro og trives. En forutsetning for at staten skal kjøpe Vestlandsheimen, må derfor være at klientene får et minst like godt, helst bedre tilbud enn de har i dag. Dette innebærer at statens kjøpesum for institusjonen må være så stor at klientene kan bli gitt tilfredsstillende tilbud i nye og mindre institusjoner. Hordaland fylkeskommune, som eier Vs av Vestlandsheimen, har ikke økonomiske midler til sterk utbygging av helsetjenesten for de psykisk utviklingshemmede, spesielt på grunn av de store kostnadene i forbindelse med at det nye Haukeland sykehus skal tas i bruk neste år. Sogn og Fjordane fylkeskommune, som eier Vs, har også en meget vanskelig økonomi. Konsekvensene av disse fakta blir at kjøpesummen for Vestlandsheimen må dekke bygging av nye institusjoner både i Hordaland og i Sogn og Fjordane. gi dekning for en eventuell økning i driftsutgiftene ved disse institusj onene i forhold til utgiftene ved drift av Vestlandsheimen. Hvis Regjeringen bestemmer seg for ikke å overta Vestlandsheimen, bør Justisdepartementet arbeide for at det blir bygd nytt fengsel på nabotomten til institusjonen. Tomten ble i sin tid kjøpt av staten med sikte på bygging av fengsel. Kjøpet skjedde før forhandlingene om overtakelse av Vestlandsheimen ble innledet. Jeg håper at denne saken kan påskyndes, slik at det kan avsettes midler til nytt fengsel i Bergen på Justisdepartementets budsjett for 1984. Til slutt vil jeg få lov å komme med noen kommentarer til representanten Jan Simonsens innlegg. Fremskrittspartiets talsmann vil sette norsk strafferettspleie tilbake til forrige århundre. Simonsen virket skråsikker på at høyere straffer og strengere regler om fullbyrdelsen vil redusere kriminaliteten. Dette er en antakelse Fremskrittspartiet står helt alene om. All nyere seriøs forskning viser tvert imot at tilbakefallet for de innsatte i fengslene neppe reduseres med høyere straff. Dessuten er det viktig at fengslene legger forholdene til rette for at de innsatte kan vende tilbake til samfunnet. Og av hensyn til den alminnelige lovlydighet vil det i mange tilfeller være viktigere at det reageres enn hvor strengt det reageres. Det er derfor ingen automatisk årsakssammenheng mellom vesentlig strengere straffer og lavere kriminalitet. Svein Alsaker: Domstolene er og skal være en av grunnpilarene i vårt samfunn. I den senere tid har det stadig fremkommet opplysninger om forverret arbeidssituasjon i denne sektor. En stigende arbeidsmengde gjennom mange år er ikke blitt kompensert med et tilstrekkelig antall nye dommerstillinger. Følgen av dette er blitt økende restanser, et forhold som er sterkt utilfredsstillende for publikum, som ofte må vente urimelig lenge før sakene kan bli avgjort. Dette gjelder både økonomiske saker og saker av familierettslig eller annen utpreget personlig karakter. Det er også et faktum at straffesaker, som er ferdig etterforsket, i mange tilfeller må vente i køen, med unødig bruk av varetektsfengsel som følge. Den store saksmengden ved mange domstoler medfører at dommerne føler seg tvunget til å holde et ofte uforsvarlig tempo for å være noenlunde å jour. Dette innebærer alltid en rettssikkerhetsrisiko. Rekrutteringen til domstolene er også svekket. i 1960, 1970 og 1980 gjennomsnittlig henholdsvis 16, 14 og 7 søkere til hvert embete. Jeg presiserer at dette er gjennomsnittstall, og at søkerinteressen naturlig nok er sterkest i sentrale strøk. Det er på det rene at Justisdepartementet en rekke ganger har mattet lyse embeter ledig på nytt på grunn av mangel på kvalifiserte søkere. Departementet er selvsagt klar over domstolenes problemer. I Stmeld. nr. 90 for 1981 — 82 har man drøftet by- og herredsrettenes arbeidssituasjon og mulighetene for rasjonalisering bla. ved sammenslåing av embeter. Forbedrede saksbehandlingsrutiner og forenklede rettergangsregler og bedre kontorutstyr er selvsagt vel og bra. Jeg tror likevel det er viktig å være oppmerksom på at dette bare kan gi en marginal gevinst. Awiklingen av selve rettssakene og derpå følgende domsskriving vil være den avgjørende flaskehals. Jeg tror derfor at bare en markert økning av antall dommere i tillegg til sterk satsing på kursvi ksomhet fc. - dommere er de virkemidler som først og . ~mst skal til for å lette domstolenes nrbeu situasjon. Dommernt: nar som yrkesgruppe ikke anvendt politiske pressmidler eller utilbørlig lobbyvirksomhet i politiske miljøer. Når det nå ropes et varsko fra dette hold, bør man ta det alvorlig. Når det gjelder landets åtte statsadvokatembeter, har det i de siste årene skjedd en gledelig og nødvendig styrking, slik at bl.a. de sju embetene ute norn Oslo har fått styrket sin bemanning fra én til to jurister. Det er fortsatt behov for styrking av påtalemyndigheten. En eventuell fremtidig bemanningsøkning bør etter min mening tilfalle Eidsivating statsadvokatembete og riksadvokatembetet. Jeg har med tilfredshet konstatert at departementet har vist stor forståelse for nødvendigheten av midlertidig styrking av enkelte embeter når arbeidskrevende saker har gjort dette nødvendig. Jeg vil også ta opp en lokal sak. Det gjelder fengselsforholdene i Bergen. Kretsfengslet der har ca. 50 plasser som i alt vesentlig brukes til varetektsinnsatte. Behovet antas å være nærmere 150 fengselsplasser. For å kompensere manglende fengselskapasitet blir varetektsfengslede i Bergen fordelt rundt på andre fengsler, fortrinnsvis på Vestlandet. Dette påfører staten store transportomkostninger. Det mest betenkelige i denne sammenheng er imidlertid at kjelleren ved Bergen politikammer blir brukt som varetektsfengsel. Ifølge en avisartikkel i Bergens Tidende har det i løpet av inneværende år fram til 16. oktober sittet i alt 1 641 per soner i varetekt i politiets kjeller. I løpet av samme periode hadde 2 213 sittet for fyll på samme sted. Primært skal arresten i politiets kjeller brukes til mennesker som er innbrakt på grunn av overstadig beruselse. Kun tre celler er innredet som varetektsceller. Hvert døgn har det vært minst 15 personer i varetekt, én natt opptil 42. Gjennomsnittlig varetektsopphold i politiets kjeller har vært seks døgn før overføring til vanlig fengsel har funnet sted. Dette vil i praksis si at de fleste varetektsinnsatte må overnatte på steingulv og med en apen dør med jernsprinkler, uskj ermet for bråk og støy fra innbrakte drukkenskapsarrestanter. De fleste varetektsfanger er ganske unge mennesker. Til tross for stor og god innsats fra politiets side må denne form for varetektsfengsling betegnes som uverdig. Jeg er kjent med at departementet akter å kjøpe Vestlandsheimen for å innrede den til nytt fengsel. Denne institusjonen for psykisk utviklingshemmede regner seiv med at de i tilfelle salg tidligst kan få alle pasientene flyttet over på andre institusjoner i løpet av 1986. I denne situasjonen må man spørre om en gradvis innflytting av fengslet på Vestlandsheimen kan finne sted etter hvert som pasientene flytter ut, eller om departementet arbeider med andre kortsiktige tiltak som kan bedre fengselsforholdene. I dag må situasjonen for varetektsinnsatte i Bergen betegnes som kritisk. Fremfor alt er det viktig at realiseringen av et nytt fengsel senest må finne sted i løpet av 1986. Politiet og lensmannsetaten har fått en del nye stillinger. Narkotikaproblemet og økt kriminalitet generelt gjør dette nødvendig. Viktig er det imidlertid å understreke at politiet må vise vilje til ressursbevissthet og nødvendige interne omdisponeringer innenfor de tildelte midler. Jeg har ingen innvendinger for så vidt gjelder aksjonsplanen mot narkotika. Alvoret i dette problemet gjør denne påkrevd. I denne sammenheng er det likevel nødvendig å peke på at alkoholmisbruket er vårt største sosiale problem, og at svært mange forbrytelser blir begått av personer i alkoholberuset tilstand eller for å skaffe seg penger til alkohol. Det er derfor like viktig at det løpende opplysningsarbeid om alkohol blir gitt aktpågivenhet og prioritet. Eva Finstad: I innstillingen fra justiskomiteen om kriminalmeldingen i 1980 var hele komiteen enig i at det sosiale hjelpeapparat måtte planlegges og rustes opp snarest. vil si litt om Sosialdepartementets arbeid på dette området. Sosialdepartementet har i samarbeid med andre departement drevet forsøk med nye behandlingsformer som alternativ til fengsel for unge lovbrytere. Debatten i Stortinget den gang kriminalmeldingen ble drøftet, viste at ingen så fengsling som noen egnet reaksjonsform for de yngste lovbryterne. Enda større samstemmighet var det om at barnevernet skulle styrkes. Tilsynelatende har vi et ganske omfattende tilbud av tiltak for ungdom med atferdsvansker. Men apparatet synes ikke å være tilstrekkelig. Ifølge barnevernslovens § 60 skal saker som kommer til politiets kjennskap, hvor ungdom under 18 år er mistenkt som gjerningsperson, og saken ikke er av bagatellmessig art, meldes til barnevernsnemnda straks etterforskningen innledes, og så raskt som mulig etter at handlingen er begått. Nemnda kan da om nødvendig straks planlegge tiltak for ungdommen som alternativ til varetektsfengsling og straffereaksjoner. Skal dette skje, må barnevernsnemnda og sosialkontoret først varsles, men da må også barnevernsnemnda være i stand til å gjøre noe med de sakene de får meldt. En av grunnene til at politiet ikke overholder meldeplikten, kan jo være at for lite blir gjort fra barnevernsnemndas side. I de fleste saker kommer nå barnevernsnemnda først inn i bildet når politiets etterforskning er avsluttet, og straffesaken overføres til nemnda, og lenge etter at lovbruddet er begått. Prosjektet «Alternativ til fengsling av ungdom» har organisert et forsøk i Buskerud fylkeskommune som drives for midler bevilget av Sosialdepartementet. Det omfatter både nye tiltak og en intensivering av lokale tiltak. Konfliktrådet i Lier er et av tiltakene som ble satt i gang etter initiativ fra prosjektet «Alternativ til fengsling av ungdom». Konfliktrådet gir mulighet til å løse konflikter ved direkte forhandlinger mellom den fornærmede part og gjerningsmannen. Hensikten med Konfliktrådet er å motivere partene til å møte hverandre, og det er basert på frivillighet. Men den det blir klaget på, må være klar over at hvis han ikke er villig til å møte opp, vil det bli politietterforskning. Det kan kanskje gi inntrykk av at dette er lettvint, ved at en kan slippe unna politianmeldelse og eventuell straff. Men for en ungdom kan det tvert imot virke lettere å bli avhørt av politiet, eventuelt få påtaleunnlatelse, noe som i nåtiden virker som et papirvedtak, og noe som ungdommen kanskje slett ikke forstår rekkevidden av før senere. Konfliktrådet ble drevet som forsøk i 11 måneder, behandlet 17 saker, og 34 per soner var involvert. 25 av dem var under 18 år. I 14 av disse sakene klarte rådet å finne fram til avtaler og fikk sakene ut av verden. De behandlede sakene var hovedsakelig mindre vinnings- og skadeverksaker, men prosjektutvalget mener at denne form for konfliktløsning også kan brukes i noe mer alvorlige saker. En skal selvfølgelig ikke være altfor optimistisk, men barnevernet i Lier fikk seg forelagt bare fire saker i dette året, mot 17 i foregående år og omtrent det samme året før. Og Buskerud fylke fortsetter ordningen med konfliktråd etter prøveårets slutt. Som en liten solskinnshistorie må jeg også få referere at i to av sakene kom ungdommene og bad om å få skvære opp i flere saker som ikke var oppdaget, fordi de ønsket å bli ferdig med det, og fordi de følte seg realt behandlet. Lederne av prosjektet konkluderer med at det egentlig er tiltak nok i offentlig og halvoffentlig regi til å ta seg av ungdomsproblemet. Det er en samordning av allerede eksisterende tiltak som er nødvendig. Som ledd i arbeidet med barnevernsaker bør sosialkontorene og barnevernsnemndene etter utvalgets mening stå for organiseringen av slike tiltak. Konfliktløsning ved hjelp av frivillige medhjelpere vil i en del tilfeller komme i stedet for den tradisjonelle behandling av politisaker som er meldt til barnevernsnemnda. Konklusjonen på dette er — uten å male det for rosenrødt — at et konfliktråd gir en mulighet til å løse problemer på en aktiv og oppdragende måte og å hindre gjentakelser. Erfaring fra andre land sier det samme. Lederne for dette prosjektet kan bidra til opplæring av konfliktrådsmedlemmer for de barnevernsnemndene som velger å gå i gang med denne ordningen. Og dersom ordningen med konfliktråd etter en toårsperiode anses som vellykket, vil riksadvokaten komme med en generell instruks for hele landet angående konfliktråd. Helen Bøsterud: Jeg har spart min lokalpatriotisme til dette innlegget. Som representant for Akershus fylke er jeg glad for at komiteens befåring på Romerike politistasjon har resultert i en sterk kommentar fra komiteens side, med en henstilling om snarlig avklaring på spørsmålet om nytt justisbygg på Romerike. Arbeidsforholdene på stasjonen synes å være uhyre vanskelige. Og jeg har lyst til å understreke at enda hyggeligere hadde det vært om den borgerlige del av komiteen kunne ha fulgt opp Arbeiderpartiets forslag også om 1 mill. kr. til å starte prosjekteringen av dette lenge etterlengtede bygget. Jeg vil ellers ikke i noen særlig grad gå inn i den borgerlige angrepstaktikk for å skjule at jeg ikke kan være med på bevilgningsforslag til gode formål. Jeg skjønner godt at det er politisk vanskelig å innrømme grunnen til at representanten Bjørn Stordrange & Co., etter å ha deltatt i verbal støtte til forslagene, må skille lag med Arbeiderpartiet når det kommer til midlene. Og grunnen er at de heller vil bruke midlene til skattelettelser for de best stilte. Jeg føler imidlertid behov for å kommentere et par forhold. For det første tror jeg ikke at Bjørn Stordrange egentlig tror at det ligger endret eller skjerpet holdning hos Arbeiderpartiet bak forslaget om å oppruste fengslene. Det ligger selvsagt ikke noe i retning av Jan Simonsens holdning i det: ønske om flere i fengsel og lenger i fengsel. Vi ønsker rett og slett å gi de innsatte levelige forhold mens de sitter inne. Det er frihetsberøvelsen i seg seiv som er straffen. Den er hard nok, og det tror jeg faktisk også representanten Stordrange er enig i. Jeg må dessuten si at jeg syntes det var beklagelig at statsråden fant å ville slå på stortromma i forhold til mindretallets forslag. Å kalle forslag som kan bedre dagligsituasjonen for innsatte, opprettholde nivået for fri rettshjelp og åpne muligheten for en ny og apen soningsanstalt i østlandsområdet, som samtidig vil opprettholde ca. 30 arbeidsplasser, «spill for galleriet», viser en holdning som jeg for tiden ikke trodde var rådende i Justisdepartementet. Midlene Arbeiderpartiet foreslår til Bastøy, er ikke store, men store nok til å opprettholde ca. 30 arbeidsplasser og la institusjonen leve videre, mens den mer konkrete planlegging kan foregå. På Ulvsnesøy ble f.eks. institusjonen brukt til promillesoning mens endring og oppussing foregikk, og noe slikt kunne vel også ha foregått på Bastøy. Jeg har også vært på befaring på Bastøy i en annen sammenheng og vet at det finnes en rekke bygninger der, bl.a. en del personalboliger, som vel kan nyttes uten for stor opprustning. Jeg vil derfor ikke uten videre akseptere statsrådens såkalt foreløpige konklusjon om at Bastøy er uegnet til fengselsformål. Jeg blir fristet til å minne om at også det åpne fengselsprosjektet på Ulvsnesøy møtte motstand fra Høyre, seiv om Regjeringen nå roser det tiltaket. Vi får håpe at det samme kan skje med dette tiltaket om en stund. Kjellbjørg Lunde: Eg skulle ønskje at vi i dag kunne ha debattert situasjonen for dei sivile tenestepliktige. har no kome opp i over 30 000 etter krigen, berre i fjor var det 2 685 som nekta. Fleire sivilarbeidarar la også ned tenesta dei siste månadene, i von om å fokusere kravet om å få Vernepliktutvalets innstilling handsama i Stortinget, og i von om å få gehør for sivilarbeidarane sine høyringssvar på denne. I alle desse åra har norske militærnektarar kjempa for kravet om ei fredsretta teneste. Dei meiner at dei som avviser det tradisjonelle militærsystem, bør ha rett og plikt til å forsvare dei verdiar dei trur på. Men denne retten er dei hittil blitt nekta. I staden blir dei plasserte som nyttig og billig arbeidshjelp i sosiale og medisinske institusjonar. Der tek dei opp arbeidsplassar for andre og tilslører dermed det reelle behov for stillingar innan denne sektoren. 80 pst. av dei tenestepliktige blir plasserte i helse- og sosialsektoren. Dei sivile tenestepliktige ønskjer i tråd med si overtyding å gjere fredsrelevant sivilteneste, i tråd med det den sivile delen av Vernepliktutvalet gjekk inn for. Slikt arbeid kan vere — u-hjelpsarbeid, — arbeid i fredsorganisasjonar, — arbeid i eit internasjonalt katastrofekorps, — organisasjonsarbeid som går på tvers av militærblokkene, — opplæring i sivilmotstand. Når det gjeld det siste punktet — opplæring i sivilmotstand — ville dette vore eit vektig bidrag til forsvaret av landet om alle dei 30 000 som dette gjeld, hadde fått slik opplæring. Vi må etter kvart få avliva myten om militærnektarar som forsvarsfiendar. Dei meiner tvert imot, at det er ein rett like mykje som ei plikt å forsvare landet sitt. Men denne retten er teken frå dei som avviser det tradisjonelle militærsystem. Det er ei skam for demokratiet i Norge å ha politiske samvitsfangar. Gjennom det siste året har fleire politiske/situasjonsbestemte militærnektarar blitt fengsla for ein, tre og fire månader. Ein får rettens kjennelse for fengsling og blir idømd fengselsstraff utan straffesak. Retten til situasjonsbestemt nekting på politisk grunnlag blir ikkje akseptert. Domspraksisen er heller ikkje eintydig, nokre blir overførte til soning, andre ikkje. Det er eit rettsprinsipp at ein skal vite kva ein risikerer, men det veit ein ikkje i desse sakene. Det er ikkje frykt for at overtydinga ikkje er sterk nok hos militærnektaren som gjer det militære apparat og det politiske maktsentrum så redde for å innfri militærnektarane sine krav. Redsel for ikkje å få mannskap nok til det tradisjonelle militærapparat ligg nok bak. Forskolen for sivile tenestepliktige vil truleg stå ferdig i første halvdel av 1983. Likevel er det ikkje fremja forslag til driftsmidlar. I staden vil no departementet avvikle dei lange ventelistene ved bla. å nytte den ferdige forskolen ved Hustad leir for å utvide leirkapasiteten til mottak av tenestepliktige. Slik vi ser det, er dette i strid med dei føresetnader regjering og storting tidlegare har lagt til grunn for bygging av forskolen. For å få avvikla køen etter departementets plan er det behov for lokale av ein heilt anna storleiksorden enn Hustad leir kan gi i ein overgangsperiode. Det er grunn til å frykte at om det blir gitt klarsignal til slik bruk ved den nybygde skolen, vil dette kunne bli varig. Og forskoledrift etter planen vil bli ytterlegare utsett. Men kanskje det er nettopp det som er meininga; Høgre har aldri vore talsmenn for dei tenestepliktige sine interesser. Av innstillinga går det fram at komiteen aksepterer utsetting til 1984 for bruk av skolen etter målsettinga. SV gjer ikkje det og vil fremje forslag om ei påplussing under kap. 461, til driftsutgifter. Det er fullt mogleg å starte opp frå hausten 1983. Dei tenestepliktige kan sjølve vere med på å planlegge og tilrettelegge undervisninga, slik dei også var før prøvedrifta av forskolen starta i Ringebu i 1972. Etter vår meining kunne førskolekontoret som var i drift fram til prøvedrifta i 1972, bli sett i gang igjen. Vidare må det også settast i verk porsjektering av forskole for Sør- og Østlandet. Tomta ligg klar i Nannestad, og det er eit rettferdig krav at tenestepliktige frå dette området skal få same tilbod som dei som sokna til Hustad leir. SV fremmar forslag om å sette av 3 mill. kr. til dette arbeidet. Som eg har vore inne på, har vegen vore både lang og bratt for dei sivile tenestepliktige. Dei fekk von om at det kunne finnast ein positiv utgang då ein einstemmig justiskomite i 1968 uttalte at dei som nekta militærteneste, måtte få utføre ei fredsbyggande og samfunnsnyttig sivilteneste, jfr. Innst. S. nr. 42 for 1967/68. Stortinget hadde ingen innvendingar mot innstillinga. I dag finst fredsbyggande arbeidsoppgåver for sivile tenestepliktige berre unntaksvis. Vernepliktutvalets innstilling kom i 1979, så det kunne vere på tide at den blei handsama av Stortinget, og at tilhøva for dei sivile tenestepliktige blei eit demokrati verdig. Eg vil spørje justisministeren kor saka står, og om ho vil engasjere seg i å få fortgang i handsaminga av innstillinga, både av omsyn til dei som direkte er involverte, men også fordi samfunnet ikkje lenger kan akspetere at desse viktige spørsmåla ikkje blir avklara. Eit anna punkt under inntektskap. 3460, Sivile tenestepliktige, driftsinntekter ønskjer eg å ta opp og få statsrådens kommentar til. Eg forstår det slik at i budsjettframlegget for 1983 er det fremma forslag om å auke satsane for å ha sivile tenestepliktige frå eit gjennomsnitt på 25 kr. i 1982 til 60 kr. i 1983. Dette vil spesielt ramme ideologiske institusjonar og ha som resultat at nokre av dei ikkje lenger vil ha råd til å ha sivile tenestepliktige. Dette er ei side ved saka. Den andre er at det i tidlegare budsjettproposisjonar er opplyst at inntektene av dei sivile tenestepliktige sitt arbeid er blitt stilt til rådvelde for UNICEF. No synest det som om midlane skal gå inn i statskassa utan spesifikasjon til det formål dei var tenkte. Har departementet no forandra praksis? I tilfelle er SV sterkt imot dette, og vil framleis gå inn for at desse midlane blir øyremerkte til UNICEF. Arnljot Norwich hadde her overtatt presidentplassen. Statsråd Mona Røkke: Jeg tror jeg vil benytte anledningen til å besvare de siste spørsmål først. Når det gjelder spørsmålet om Vernepliktutvalgets innstilling, kan jeg opplyse til representanten Lunde at departementet tar sikte på å fremme en melding overfor Stortinget basert på VPUs innstilling i løpet av 1983. Jeg må kanskje få lov å understreke at denne debatten jo ikke dreier seg om innholdet i Vernepliktutvalgets innstilling, og at de spørsmål som innstillingen reiser, er under helt ordinær utredning. Innstillingen ble overlevert justisministeren i januar 1980. Departementet mottok de siste høringssvarene høsten 1981. Når man vet hvor omfattende og kompliserte spørsmål innstillingen reiser, er det naturlig at departementet trenger noe tid på å utarbeide en melding. La meg også legge til, hva jeg nevnte i mitt hovedinnlegg, at departementet vil holde seg løpende orientert om utviklingen når det gjelder forslaget om økte satser for godtgjøring for det arbeid som de sivile tjenestepliktige utfører. I dette ligger selvfølgelig at departementet vil vurdere hvilken effekt de nye satsene eventuelt får for økonomisk svake institusjoner. Når det ellers gjelder sivile tjenestepliktiges godtgjøring og tilknytning til UNICEF, refererer jeg fra proposisjonen, side 114: «I tidligere budsjettproposisjoner er det opplyst at inntektene av de sivile tjenstepliktiges arbeid er stilt til rådighet for UNICEF. Forholdet er at beløpet i flere år ble inntektsført i Justisdepartementets budsjett og utgiftsført under Utenriksdepartementets bistandsbudsjett på en egen underpost øremerket UNICEF. Fra og med 1974, da U-hjelpen ble fastsatt som en prosentdel av bruttonasjonalproduktet — uavhengig av innsatsen fra de sivile tjenestepliktige — er inntekten blitt ført opp under Justisdepartementet med den opplysning som nevnt ovenfor, men uten en tilsvarende underpost på Utenriksdepartementets budsjett.» Dette forhold er ikke klart nok blitt påpekt ved tidligere regjeringers budsjettframlegg, og jeg fant grunn til å klargjøre dette ved denne regjerings budsjettframlegg. I budsjettet for 1983 legges det opp til at praksis fra 1974 fastholdes. I debatten er det også reist spørsmål når det gjelder dekning av lokalleien for Sula og Fron lensmannskontorer. Dette spørsmål er løst i den forstand at staten i dette spesielle tilfellet — det dreier seg nemlig her om kontordager — påtår seg å dekke kontorleien. Også fengselssituasjonen i Bergen-området er blitt berørt i løpet av debatten. Det er dessverre bare å meddele at situasjonen i Bergen-området er prekær, særlig når det gjelder underbringelse av varetektsinnsatte. Departementet arbeider her kontinuerlig for åfå overført disse til andre anstalter også. Men med bakgrunn i den vanskelige fengselssituasjon landet generelt befinner seg i, er ikke dette noen helt lett oppgave. Nå vil vi imidlertid i forbindelse med utbyggingen av Ulvsnesøy kunne avlaste i hvert fall Bergen kretsfengsel, idet Ulvsnesøy er beregnet til å ta imot inntil ca. 30 sonere. Rettshjelpsloven har stått sentralt i debatten. Jeg rakk ikke i mitt første innlegg å komme inn på den, men la meg knytte noen bemerkninger til den. Loven trådte i kraft 1. januar 1981 og har medført en betydelig økning av kapitlet for Fri rettshjelp. Det er imidlertid ennå for tidlig å fastslå noe sikkert om de mer varige økonomiske virkninger av den nye loven. Som nevnt i proposisjonen vil salærene til advokater som gir fri rettshjelp, bli økt med 10 pst. fra årsskiftet, noe som selvsagt vil føre til en ytterligere stigning av rettshjelpsutgiftene seiv med uendret bruk av fri rettshjelp. Jeg har merket meg Arbeiderpartiets sterke understreking av at vi med tillegget til egenandelen hindrer de svakeste i samfunnet i å gjøre bruk av rettshjelpstilbudet. I likhet med flertallet vil jeg da først fremheve den adgang fylkesmannen har til å fråfalle egenandelen. Departementet vil vurdere å gi retningslinjer med sikte på at slikt fråfall nettopp skal komme dem til gode som måtte trenge det mest. Dernest er det som kjent ikke egenandel — heller ikke gjelder 10 pst-ordningen — for personer med netto inntekt under 30 000 kr. Departementet har innhentet opplysninger fra Statistisk Sentralbyrå for 1980, som er det siste år så langt Sentralbyrået har fullstendige tall for, som viser at det det året var 456 000 personer med netto inntekt under 30 000 kr. Det er klart at situasjonen har endret seg i løpet av årene som er gått siden den gang, men det er helt åpenbart at det ennå dreier seg om et meget betydelig antall som vil komme under grensen 30 000 kr. Jeg gjør også oppmerksom på at systemet med egenandel er lagt til grunn i den svenske rettshjelpsordningen. For å ha en viss mulighet til styring av og kontroll med omkostningsutviklingen på området er det dessverre nødvendig å legge inn en viss bremsemekanisme. Og det er først og fremst dette departementet har gjort. For øvrig vil jeg her, i forbindelse med spørsmålet om omfanget av fri rettshjelp, nevne at departementet i disse dager går ut med et spesielt rettshjelpstiltak overfor kvinner som er blitt ofre for det som vi benevner som kvinnemishandling. Dette tiltaket går i korthet ut på at mishandlede kvinner, uten hensyn til økonomisk stilling og uten seiv å skulle betale noe, vil få rett til å få fri advokatbistand. Departementet håper at dette er et tiltak som vil kunne være til betydelig hjelp for mange vanskeligstilte kvinner. La meg også legge til at vi nå i departementet legger siste hand på verket når det gjelder en informasjonsbrosjyre til kvinner som utsettes for mishandling. Disse er svært ofte uvitende med hensyn til sin rettsstilling. De er uvitende med hensyn til hvor man skal henvende seg innenfor det sosiale hjelpeapparat, og de mangler ofte informasjon om de spesielle rettshjelpstiltak som samfunnet ellers kan by på. Vi regner med at nettopp denne brosjyren vil avhjelpe en stor mangel og dekke et behov som åpenbart er til stede. Når det gjelder påplussingsforslaget fra mindretallet på kap. 418, post 72, viser jeg til Stordranges innlegg, som jeg fullt ut støtter opp om. Ellers har også jeg merket meg at JURK har kommet i en økonomisk vanskelig situasjon nå på slutten av inneværende år. med velvilje på den ut fra de muligheter som den budsjettmessige situasjon gir. Jeg nevnte at jeg ville komme litt tilbake til Regjeringens narkotikaplan. Utviklingen har som kjent vist at problemene griper inn på svært mange områder i samfunnet. Den enkelte misbruker, familien og andre nære omgivelser berøres på en lang rekke forskjellige mater både helsemessig, når det gjelder sosial tilpasning, utdannelse og arbeid, og i forhold til politi og straffereaksjoner. Stoffmisbruk har også store ringvirkninger i form av økt kriminalitet som når det gjelder vinningsforbrytelser, vold og økonomisk kriminalitet, og fører dessverre også ofte til barne- og ungdomsprostitusj on. Kampen mot narkotikaondet er en klart prioritert oppgave. Det har vært satt av betydelige midler under flere departementers budsjetter til en lang rekke tiltak, og dette forsterker behovet for koordinering og samarbeid på alle nivåer og også med de frivillige organisasjoner. Som kjent har man tatt konsekvensen av dette ved å nedsette det særlige statsrådsutvalget, og den engasjerte spesialrådgiveren skal bistå Statsrådsutvalget og arbeide under direkte instruksjon av utvalget som kollegium. La meg også gjøre det helt klart at Statsrådsutvalget skal ha ansvaret for den politiske styring og koordinering av tiltak mot narkotikaproblemene. Dette innebærer ikke at Sentralrådet for narkotikaproblemer og sekretariatet skal miste sin funksjon, men nå blir ansvaret for den politiske styring klart plassert i Statsrådsutvalget. Det er imidlertid ikke bare den statlige innsats som bør koordineres bedre. Det er nødvendig at fylker og kommuner koordinerer sine tiltak etter en plan som tar hensyn både til kommunenes, fylkeskommunenes og statens arbeid i tillegg til de frivillige organisasjoners. Regjeringen vil bidra til å styrke samarbeidet og koordineringen på fylkesplan ved å opprette stillinger som koordinatorer for de fylkesregionale kontaktutvalg. Ellers tillater dessverre ikke tiden at jeg kommer nærmere inn på de tiltak som Regjeringen har foreslått innenfor unges fritidsmiljøer når det gjelder skole, arbeidsliv, bolig, sosialomsorg, oppsøkende virksomhet, barnevern, omsorgs- og behandlingstiltak, arbeidstrening med sosial og fysisk øving, fengsel og fri omsorg, kontrolltiltak, herunder politi, lensmann og tollvesen. La meg legge til til slutt. En rekke av tiltakene har allerede vist oss at det nytter, og jeg velger derfor å være optimist til tross for mange dystre trekk i det narkotikapolitiske bildet. La meg avslutte med en positiv nyhet. For kort tid siden ble det slått opp i avisene at man i Nederland eksperimenterte med salg av hasj bl.a. til ungdomsklubber. Det var mange, deriblant jeg seiv, som reagerte sterkt på dette. Og bl.a. etter forslag fra helsedirektøren forberedte vi å ta opp dette bruddet på narkotikakonvensjonen på diplomatisk plan med de nederlandske myndigheter. I går kunne jeg lese i Aftenposten av byretten i Enschede har grepet inn og forbudt salget. Hvis dette er riktig, er det gledelig, og jeg håper det får konsekvenser for forslag om liknende eksperimenter. Osmund Faremo hadde her teke over presidentplassen. Presidenten: Neste talar, fru Hanne-Marie Kaarstad, er siste talar på den ordinære talarlista. Dei som får ordet deretter, har ei taletid på inntil 3 minutt. Hanne-Marie Kaarstad: Jeg vil gjerne henlede oppmerksomheten på et punkt i kap. 460, Sivile tjenestepliktige, der det foreligger forslag om en betydelig økning av satsene for betaling til sivile tjenestepliktige. Tidligere har det vært en ordning med ulike satser, der gjennomsnittssatsen lå rundt 25 kr. For religiøse og humanitære organisasjoner samt barne- og ungdomsorganisasjoner har denne satsen ligget på 20 kr. Fra i år er den foreslått økt til 60 kr., altså en tredobling av satsene på ett år for sistnevnte grupper. Tatt i betraktning at denne økningen kommer svært brått på, samt at disse organisasjonene i utgangspunktet ofte har trange budsjettrammer, vil dette være en økning som vil skape problemer for en del frivillige organisasjoner, bl.a. barne- og ungdomsorganisasjonene. Dette vil kunne føre til at en del organisasjoner ikke kan benytte sivilarbeidere, noe som vil være svært uheldig fordi det dreier seg om insti tusj oner som har opparbeidet et greit og ordnet forhold til organiseringen av siviltjenesten. Når man tar i betraktning de sterke ønskene om å øke utplasseringen av sivilarbeidere for å korte ned de lange ventelistene, og ser de ressurser som vil gå med til dette, er det et spørsmål om ikke spinningen går opp i vinningen her. Med andre ord er jeg redd for at det nye satssystemet vil føre til en del uheldige konsekvenser. Jeg tror at ventelistene heller vil øke enn avta etter det opplegg som departementet har skissert. organisasjoner til gode. Ikke minst bør de få rimelig tid til å innstille seg på en gradvis omlegging over flere år, leks. gjennom en gradvis opptrapping, slik at de ikke blir urimelig hardt rammet. Disse organisasjoner utfører et svært samfunnsnyttig arbeid. Ellers vil jeg uttrykke tilfredshet over at arbeidet med forskolen for sivile tjenestepliktige nå er avsluttet, og at en samlet komite går inn for at forskolen skal settes i gang i løpet av første halvår i 1984. Som kjent har arbeidet med en slik forskole for sivilarbeidere trukket svært ut, til tross for at det lenge har vært uttrykt behov for å kunne tilby sivilarbeidere en utdanning som kan dyktiggjøre disse til tjenesten, ikke minst innen sosiale institusj oner. Dessuten vil dette gi de sivile tjenestepliktige en rimelig mulighet til å få innsikt i de problemer og muligheter som knytter seg til et arbeid for fred etter ikkemilitære eller ikke-voldelige prinsipper i tråd med deres overbevisning. Derfor er det viktig at skolen kommer i gang våren 1984, og at ytterligere forsinkelser unngås. Det er ellers klart at behovet for slike skoleplasser ikke vil være dekket seiv med den skolen som nå kommer i gang. Kristelig Folkeparti vil derfor ved en senere anledning komme tilbake til forslaget om en forskole for østlandsområdet. Jørgen Sønstebø: Frå fleire av Arbeidarpartiet sine representantar har saka blitt lagd fram som om gjeninnføring av overskjønnet er hovudårsak til at ein har fått dei nye stillingane i lagmannsrettane. Det er ikkje slik. Også nå har lagmannsrettane stort arbeidspress, med alle dei store og vanskelege sakene den har å stella med. Også nå har, som eg nemnde i mitt første innlegg, lagmannsrettane mykje arbeid med ankane i skjønnssaker. Den forvridde prosess, som det har blitt, er årsaka til dette. I mange saker vil overskjønnet sikkert bli ein lette for lagmannsrettane. Nærare grunngjeving for det vil eg koma med ved odelstingshandsaminga seinare i haust. Eg kan ikkje sjå at kostnadene med lovendringa blir større. Men det er ei anna lovsak som vi har til handsaming, som vil føre til auka kostnader. Det er lov om rettsgebyr. Det har verknad på inntektene i dette budsjettet og gjeld særleg kap. 3410, Rettssportler, og kap. 3440, Politiet, leie- og salgsinntekter. I denne samanheng vil eg få nemna at lovframlegget vil verke til forenkling, då det blir eit fast rettsgebyr. Dei forskjellige tenester blir fastsette til eit visst tal rettsgebyr eller halvt rettsgebyr. (Sønstebø) gått inn for at det blir halvt rettsgebyr, 125 kr. Dette er noko meir enn fastsett i lovproposisjonen. Grunnen er at betalinga bør vera heilt eller halvt gebyr for å få mest mogleg oversikt. Når det gjeld fri rettshjelp, har eg blitt kjend med at om lag 20 pst. av dei som får fri rettshjelp, også etter den ordning som det er gjort framlegg om i budsjettet, ikkje treng å betala eigenandel i det heile. Eg viser der til det statsråden var inne på nå i sitt siste innlegg. Eg merka meg at statsråden nemnde effektivisering m.v. i lensmannsetaten, og da også at det blir vurdert å ta bort sivile gjeremål. Det har i dei seinare år blitt tatt bort altfor mange oppgåver av dette slag, og bygdene har dermed fått dårlegare service. Derfor vil eg, så sterkt eg kan, åtvara mot å ta bort fleire sivile gjeremål, og viser elles til mitt første innlegg om viktigheta av dei sivile gjeremåla. Representanten Olsvik var inne på dette med kontor i lensmannsdistrikt som består av fleire kommunar, og at staten ikkje betalte kontorutgiftene. Eg meiner det må vera sjølvsagt at staten dekker kontorutgiftene dersom lensmannsdistriktet består av fleire kommunar. Dette gjeld også kontor i den kommune som ikkje har kontoret. Når det gjeld sivile tenestepliktige, var representanten Lunde inne på fleire ting her. Det får eg ikkje tid til å koma inn på nå, men får koma tilbake til det seinare. Ragna Berget Jørgensen: Det var også representanten Bjørn Stordrange som fikk meg til å ta ordet. Representanten Stordrange var forbauset over at Arbeiderpartiet i år ville øke bevilgningene til rettshjelpstiltak, mens vi i fjor var tilfredse. Det er ikke riktig. Både vi og representanten Stordrange var da enig i følgende: «Komiteen vil understreke at disse» — disse er de fri rettshjelpsordningene — «fortsatt må sikres et rimelig økonomisk grunnlag innenfor kapitlets rammer.» Det vi har oppdaget, og som representanten Stordrange ikke har oppdaget, er at det ikke er rimelige økonomiske rammer når bl.a JURK må stenge. Vi vet også at saksinntakene må stoppes hos andre. Denne utviklingen ønsker ikke Arbeiderpartiet å være vitne til. Det er ikke de som er økonomisk svakt stilt i samfunnet, som skal bli skadelidende. søkte om det. Det er bare med på å forsterke mine påstander. Kapasiteten ved Kontoret for fri rettshjelp er også redusert på grunn av loven. Ca. 15 — 30 minutter pr. klient går i dag med til å vurdere om vedkommende fyller vilkårene for fri rettshjelp og til å fastsette egenandelen. Dette var arbeid man tidligere i det vesentlige slapp. Kontoret har på denne måten sannsynligvis tapt rundt ett årsverk, noe som svarer til en redusert saksbehandlingskapasitet som jeg vil anslå til nærmere 1 000 saker. Lov om fri rettshjelp innførte riktignok ordningen med fritt rettsråd hos privatpraktiserende advokater i Oslo, men denne ordningen fungerer dårlig, idet bare 650 personer har fått fritt rettsråd av de 800 Oslo-advokatene i 1981. Personlig tror jeg ikke at dette tallet ville stige særlig seiv om ordningen ble bedre kjent, fordi Oslo-advokatene etter all sannsynlighet har god tilgang på godt betalte oppdrag og ikke er interessert i å anvende særlig mye av sin kapasitet på fri rettshjelp. Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet. Debatten er slutt. Komiteen hadde tilrådd: I. På statsbudsjettet for 1983 bevilges under følgende kapitler og med slik fordeling på de enkelte poster som foreslått i proposisjonen og i denne innstilling: Utgifter: Kap. 43. Stortingets ombudsmann for forvaltningen kr. 4 296 000 Kap. 61. Høyesterett kr. 8 205 000 Kap. 400. Justisdepartementet kr. 54 436 000 Kap. 401. Deltakelse i internasjonale organisasjoner kr. 1 200 000 Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Vidare var tilrådd: Kap. 404. Fylkesmannsembetene kr. 112 438 000 Presidenten: Under dette kapitlet ligg det føre to avvikande framlegg. Representanten Helen Bøsterud har på vegner av Arbeidarpartiet sett fram følgjande framlegg, nr. 1: «Kap. 404, post 01 økes med kr. 720 000 post 11 økes med kr. Forhandlinger i Stortinget nr. 60. 1982. 19. nov. — Bev. på statsbudsj. 1983 vedk. Justis- og politidep. Representanten Jan Simonsen har på vegner av Framstegspartiet sett fram følgjande framlegg, nr. 2: «Kap. 404, post 01 og 11, Fylkesmannsembetene, reduseres med kr. 12 000 000.» Presidenten gjer framlegg om at det først blir røysta over framlegget frå Jan Simonsen. Skulle det falle, blir det røysta alternativt mellom tilrådinga og framlegget frå Helen Bøsterud. — Presidenten ser denne framgangsmåten som godteken. Votering: 1. Framlegget frå Jan Simonsen vart mot 4 røyster ikkje vedteke. 2. Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Helen Bøsterud vart tilrådinga vedteken med 55 mot 39 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 405. Lagmannsrettene kr. 29 758 000 Presidenten: Under dette kapitlet ligg det og føre to avvikande framlegg. Representanten Helen Bøsterud har på vegner av Arbeidarpartiet sett fram følgjande framlegg, nr. 1: «Kap. 405, post 01 nedsettes med kr. 600 000 post 11 nedsettes med kr. 150 000» Representanten Jan Simonsen har på vegner av Framstegspartiet sett fram følgjande framlegg, nr. 2: «Kap. 405, post 01 og 11, Lagmannsrettene, økes med kr. 4 000 000.» Votering: 1. Framlegget frå Jan Simonsen vart mot 4 røyster ikkje vedteke. 2. Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Helen Bøsterud vart tilrådinga vedteken med 55 mot 39 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 410. Herreds- og byrettene kr. 223 440 000 Presidenten: Under dette kapitlet har representanten Jan Simonsen på vegner av Framstegspartiet sett fram følgjande avvikande framlegg, nr. 2: «Kap. 410, postene 01 og 11, Herreds- og byrettene, økes med kr. 20 000 000.» Votering: Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Jan Simonsen vart tilrådinga vedteken mot 4 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 421. Påtalemyndigheten kr. 12 615 000 Presidenten: Under dette kapitlet har representanten Jan Simonsen på vegner av Framstegspartiet sett fram følgjande framlegg, nr. 2: «Kap. 412, post 01 og 11, Påtalemyndigheten, økes med kr. 2 000 000.» Votering: Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Jan Simonsen vart tilrådinga vedteken mot 4 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 413. Kontrollen med den militære disiplinærmyndighet kr. 1 783 000 Kap. 414. Undersøkelses- og domsutgifter kr. 50 430 000 Kap. 415. Regjeringsadvokaten kr. 7 163 000 Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Vidare var tilrådd: Kap. 418. Fri rettshjelp kr. 49 700 000 Presidenten: Under dette kapitlet ligg det føre to avvikande framlegg. Representanten Helen Bøsterud har på vegner av Arbeidarpartiet sett fram følgjande framlegg, nr. 1: «Kap. 418, post 01, 70 og 71 økes med kr. 4 500 000 Kap. 418, post 72 økes med kr. 500 000» Representanten Jan Simonsen har på vegner av Framstegspartiet sett fram følgjande framlegg, nr. 2: «Kap. 418, post 70, 71 og 72, Fri rettshjelp, reduseres med kr. 15 000 000.» Votering: 1. Framlegget frå Jan Simonsen vart mot 4 røyster ikkje vedteke. 2. Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Helen Bøsterud vart tilrådinga vedteken med 54 mot 41 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 430. Kriminalomsorg i anstalt kr. Presidenten: Under dette kapitlet ligg det føre tre avvikande framlegg. Representanten Helen Bøsterud har på vegner av Arbeidarpartiet sett fram følgjande framlegg, nr. 1: «Kap. 430, post 01 økes med kr. 360 000 post 11 økes med kr. 90 000 post 35 økes med kr. 100 000 post 46 økes med kr. 750 000 Kap. 430 (Bastøy) økes med kr. 3 765 000» Representanten Jan Simonsen har på vegner av Framstegspartiet sett fram følgjande framlegg, nr. 2: «Kap. 430, Kriminalomsorg i anstalt, reduseres med kr. 35 000 000.» Og representanten Kjellbjørg Lunde har på vegner av Sosialistisk Venstreparti sett fram følgjande framlegg, nr. 6: «Kap. 430, Kriminalomsorg i anstalt, Post 70 Tilskudd økes med kr. 80 000 til kr. 280 000. Kapitlet føres opp med kr. 352 605 000» Presidenten gjer framlegg om at ein først røystar over framlegget frå Jan Simonsen, og dersom det skulle falle, alternativt mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Helen Bøsterud når det gjeld postane 01 og 11, med atterhald om å kome tilbake til røysting over Arbeidarpartiets framlegg når det gjeld løyvinga til Bastøy. — Presidenten ser det som vedteke. Votering: 1. Framlegget frå Jan Simonsen vart mot 4 røyster ikkje vedteke. 2. Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Helen Bøsterud til postane 01 og 11 vart tilrådinga vedteken med 54 mot 41 røyster. Presidenten: Ein røystar så over framlegget frå Helen Bøsterud på vegner av Arbeidarpartiet om løyving til Bastøy, som då også gjeld postane 01 og 11. Carl I. Hagen: Vårt store reduksjonsforslag har sammenheng med et av de øvrige forslagene som vi har fremsatt. Fordi vi i likhet med Arbeiderpartiet ønsker å bevare Bastøy, vil vi stemme for dette forslaget seiv om det er en økning. Omgrupperingene innenfor feltet er årsaken til at vi vil stemme for Arbeiderpartiets forslag i denne omgang. Votering: Framlegget frå Helen Bøsterud vart med 50 mot 45 røyster, ikkje vedteke. Presidenten: Presidenten vil så ta opp postane 30, 35, 45 og 46. Her ligg det føre eit avvikande framlegg til postane 35 og 46 sett fram av Helen Bøsterud på vegner av Arbeidarpartiet «Post 35 økes med kr. 100 000 post 46 økes med kr. 750 000.» Presidenten meiner ein her kan røyste alternativt. Votering: Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Helen Bøsterud vart tilrådinga vedteken med 54 mot 41 røyster. Presidenten: Det står så att å røyste over post 70, der Kjellbjørg Lunde har sett fram eit avvikande framlegg. Votering: Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Kjellbjørg Lunde, vart tilrådinga vedteken mot 4 røyster. Presidenten: Jan Simonsen har på vegner av Framstegspartiet teke opp framlegg om eit nytt kap. 431, framlegg nr. 2: «Kap. 431 (Ny) Anstalt, narkotikamisbrukere føres opp med kr. 15 000 000» Votering: Framlegget frå Jan Simonsen vart mot 4 røyster ikkje vedteke. Vidare var tilrådd: Kap. 432. Fengselsskolen kr. 14 255 000 Presidenten: Her ligg det føre eit avvikande framlegg, nr. 1, sett fram av Helen Bøsterud på vegner av Arbeidarpartiet om at postane 01 og 11 blir auka med kr. 240 000. Votering: Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Helen Bøsterud vart tilrådinga vedteken med 54 mot 41 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 435. Kriminalomsorg i frihet kr. Presidenten: Her ligg det føre to avvikande framlegg. Det er framlegg, nr. 1, sett fram av Helen Bøsterud på vegner av Arbeidarpartiet om at kapitlet blir auka med kr. 1 400 000. Vidare er det eit framlegg frå Jan Simonsen på vegner av Framstegspartiet om at kap. 435, post 01 blir redusert med 5 mill. kr. og post 11 blir redusert med 2 mill. kr. Votering: 1. Framlegget frå Jan Simonsen vart mot 4 røyster ikkje vedteke. 2. Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Helen Bøsterud vart tilrådinga vedteken med 54 mot 41 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 440. Politiet kr. 1 194 996 000 Presidenten: Her ligg det føre to avvikande framlegg. Det er eit framlegg, nr. 6, sett fram av Kjellbjørg Lunde på vegner av Sosialistisk Venstreparti: «Kap. 440. Politiet, reduseres med kr. 15 000 000 Kapitlet føres opp med kr. 1 179 996 000» Vidare er det eit framlegg sett fram av Helen Bøsterud på vegner av Arbeidarpartiet om at kap. 440, post 45, blir auka med 1 mill. kr. Votering: 1. Framlegget frå Kjellbjørg Lunde vart mot 4 røyster ikkje vedteke. 2. Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Helen Bøsterud vart tilrådinga vedteken med 54 mot 41 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 442. Politiskolen kr. 26 864 000 Kap. 444. Politiintendanturen kr. 7 050 000 Kap. 445. Fremmedkontrollen kr. 5 629 000 Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Vidare var tilrådd: Kap. 446. Lensmannsetaten kr. 396 591 000 Presidenten: Her ligg det føre to avvikande framlegg. Det er eit framlegg, nr. 1, frå Helen Bøsterud på vegner av Arbeidarpartiet om at kap. 446, post 01, blir auka med 600 000 kr. og post 11 blir auka med 150 000 kr. Vidare er det eit framlegg, nr. 2, frå Jan Simonsen på vegner av Framstegspartiet: «Kap. 446, post 01 Lensmannsetaten, nye stillinger økes med kr. 15 000 000 Kap. 446, post 11 Lensmannsetaten, utstyr økes med kr. 10 000 000» Votering: 1. Framlegget frå Jan Simonsen vart mot 4 røyster ikkje vedteke. 2. Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Helen Bøsterud vart tilrådinga vedteken med 49 mot 43 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 447. Reinpolitiet i Finnmark kr. 3 241 000 Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Vidare var tilrådd: Kap. 448. Grensekommissær kr. 1 185 000 Presidenten: Det ligg føre eit avvikande framlegg, nr. 1, sett fram av Helen Bøsterud på vegner av Arbeidarpartiet om at kap. 448 blir auka med 25 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Helen Bøsterud vart tilrådinga vedteken med 54 mot 40 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 450. Statens filmkontroll kr. 1 770 000 Kap. 460. Sivile tjenestepliktige kr. 135 061000 Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Vidare var tilrådd: Kap. 461. Forskolen for sivile tjenestepliktige kr. 6 274 000 Presidenten: Her ligg det føre to avvikande framlegg. Det er eit framlegg, nr. Framstegspartiet om at kap. 461, postane 01 og 30 blir redusert med 2 mill. kr., og eit framlegg, nr. 6, sett fram av Kjellbjørg Lunde på vegner av Sosialistisk Venstreparti: «Kap. 461. Forskolen for sivile tjenestepliktige, økes med kr. 100 000 Kapitlet føres opp med kr. 7 274 000» Det blir først røysta over framlegget frå Jan Simonsen. Skulle det falle, røystar vi alternativt mellom tilrådinga og framlegget frå Kjellbjørg Lunde. Votering: 1. Framlegget frå Jan Simonsen vart mot 4 røyster ikkje vedteke. 2. Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Kjellbjørg Lunde vart tilrådinga vedteken mot 5 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 470. Redningstjenesten kr. 8 034 000 Kap. 471. Statens erstatningsansvar kr. 4 400 000 Kap. 472. Trossamfunn m.v. kr. 9 690 000 Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Vidare var tilrådd: Kap. 473. Datatilsynet kr. 3 165 000 Presidenten: Her ligg det føre eit avvikande framlegg, nr. 1, frå Helen Bøsterud på vegner av Arbeidarpartiet: «Kap. 473, post 01 økes med kr. 120 000 post 11 økes med kr. 30 000» Votering: Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Helen Bøsterud vart tilrådinga vedteken med 54 mot 41 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 474. Bidragsinnkreving kr. 2 530 000 Votering: Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken. Vidare var tilrådd: Kap. 481. Direktoratet for sivilt beredskap kr. 200 300 000 Presidenten: Her ligg det føre to avvikande framlegg. Det er eit framlegg, nr. 1, sett fram av Helen Bøsterud på vegner av Arbeidarpartiet: «Kap. 481, post 60 økes med kr. 1 000 000» Vidare er det eit framlegg, nr. 2, sett fram av Jan Simonsen på vegner av Framstegspartiet: «Kap. 481, post 45, Sivilforsvaret, nyanskaffelser økes med kr. 10 000 000 Kap. 481, post 60, Sivilforsvaret, til kommunene, økes med kr. 10 000 000 Kap. 481, post 71, Sivilforsvaret, beredskapslagring, økes med kr. 5 000 000» Votering: 1. Framlegget frå Jan Simonsen vart mot 4 røyster ikkje vedteke. 2. Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Helen Bøsterud vart tilrådinga vedteken med 52 mot 43 røyster. Vidare var tilrådd: Kap. 482. Politiberedskap kr. 6 125 000 Presidenten: Her ligg det føre eit avvikande framlegg, nr. 1, sett fram av Helen Bøsterud på vegner av Arbeidarpartiet: «Kap. 482, post 11 nedsettes med kr. 3 500 000» Det blir røysta alternativt mellom tilrådinga frå komiteen og framlegget frå Helen Bøsterud. Voteringstavlene viste 57 røyster for tilrådinga frå komiteen og 38 røyster for framlegget frå Helen Bøsterud. Hanna K van mo (f ra salen): Jeg stemte feil. Presidenten: Kjellbjørg Lunde har og stemt feil. Med 55 mot 40 røyster er tilrådinga frå komiteen vedteken og framlegget frå Helen Bøsterud vraka. Vidare var tilrådd: Inntekter: Kap. 3400. Inntekter av publikasjoner kr. 430 000 » 3410. Rettssportler kr. 204 500 000 » 3415. Erstatning for utgifter i rettssaker kr. 700 000 » 3430. Kriminalomsorg i anstalt kr. Kap. 3432. Fengselsskolen kr. 63 000 » 3435. Kriminalomsorg i frihet kr. 2 000 000 » 3440. Politiet, leie- og salgsinntekter kr. 31 070 000 » 3444. Politiintendanturen kr. 7 050 000 » 3446. Lensmannsetaten kr. 1500 000 » 3449. Diverse inndragninger kr. 65 000 000 » 3450. Statens filmkontroll kr. 1100 000 » 3460. Sivile tjenestepliktige, driftsinntekter kr. 55 110 000 » 3481. Inntekter ved salg og bortleie av sivilforsvarsmateriell og anlegg m.v. kr. 1 375 000 11. Stortinget samtykker i at Justisdepartementet eller den det bemyndiger, kan foreta bestillinger ut over det beløp som er bevilget for 1983 under kap. 440, Politiet, post 45, Store nyanskaffeiser, kan overføres, for anskaffelse av utstyr for kr. 10 000 000 for levering i senere terminer. Presidenten: Det står så att følgjande framlegg: Framlegg nr. 3, 4 og 5 frå Jan Simonsen på vegner av Framstegspartiet og framlegg nr. 7 frå Kjellbjørg Lunde på vegner av Sosialistisk Venstreparti. Framlegg nr. 3 frå Jan Simonsen lyder: «Stortinget ber Regjeringen fremme forslag slik at promilledømte med promille under 1,5, men over 0,5 blir bøtelagt med fengsel som subsidiær straff. Bøtene bør settes til minimum kr. 2 000, — og ellers avpasset forholdene ved lovbruddet etter rettens skjønn.» Framlegg nr. 4 frå Jan Simonsen lyder: «Regjeringen bes legge frem forslag om opprettelse av en anstalt for tvangsbehandling av narkotikamisbrukere i Syd-Norge.» Framlegg nr. 5 frå Jan Simonsen lyder: «Forskolen for sivile tjenestepliktige avvikles i løpet av 1984.» Framlegg nr. 7 frå Kjellbjørg Lunde lyder: «Stortinget ber regjeringa sette i verk prosjektering og forberedende arbeider med en forskole for sivile tjenestepliktige i Nannestad. Det bevilges kr. 3 000 000 på budsjettet for 1983 til dette formålet.» Presidenten vil ta opp til realitetsrøysting Jan Simonsens framlegg nr. 3 og 5 og Kjellbjørg Lundes framlegg. Votering: 1. Jan Simonsens framlegg nr. 3 vart mot 4 røyster ikkje vedteke. 2. Jan Simonsens framlegg nr. 5 vart mot 4 røyster ikkje vedteke. 3. Kjellbjørg Lundes framlegg vart mot 5 røyster ikkje vedteke. Presidenten: Presidenten gjer framlegg om at Jan Simonsens framlegg nr. 4 blir sendt til Regjeringa utan realitetsvotering. Votering: Presidentens framlegg vart samrøystes vedteke. Presidenten: Sak nr. 2 er då ferdighandsama. Sak nr. 3, Referat går ut. Ber nokon om ordet før møtet sluttar? Spm. fra Arent M. Henriksen om bev. i forb. med utplassering av mellomdistanseraketter i Europa. Arent M. Henriksen: Jeg må ta ordet for å prøve å rydde opp i en sak som jeg hadde oppe i siste spørretime. I korte trekk er saken denne: Forsvarskomiteen avgav 3. juni i år en innstilling. I denne innstilling står det at Norge hittil ikke er blitt belastet for noe beløp i forbindelse med forberedelse av utplassering av nye mellomdistanseraketter i Europa. Vi i SV tok denne opplysning til etterretning, og regnet med at spørsmålet om norsk deltakelse skulle komme opp i forbindelse med den budsjettbehandling som nå foregår. Forsvarsministeren hevder nå — ifølge det han sier til Dagbladet i dag — at han har gitt forsvarskomiteen beskjed om at Norge allerede har betalt sin del av de omkostninger som var påløpt. Vi er altså i den situasjon at det kommer motstridende opplysninger fra forsvarsministeren og fra komiteen. 1982. 19. nov. - Spm. fra Arent M. Henriksen om bev. i forb. med utplasser. komiteene — er avhengig av å kunne stole på de opplysninger som blir gitt i komiteinnstillingene. I forsvarsministerens uttalelser til Dagbladet i dag fastholder han at han har gitt komiteen opplysning om disse utbetalingene, og at han gav opplysningene før komiteen hadde avgitt sin innstilling. Det er nødvendig å få forsvarsministeren til å bekrefte dette fra denne talerstolen. Og det er nødvendig å få ham til å bekrefte at han gav disse opplysningene til komiteen før komiteen avgav sin innstilling. Videre kan det også være interessant å spørre forsvarsministeren, som satt her i salen 8. juni i år, hørte på en debatt, deltok i en debatt, kjente til en innstilling som inneholdt en opplysning forsvarsministeren visselig måtte være klar over var feil: Hvorfor sa han ikke fra om dette? Statsråd Anders C. Sjaastad: Da forsvarskomiteen i vårsesjonen behandlet Stprp. nr. 120 for 1981 — 82, ble komiteen på forskjellig vis gjort oppmerksom på at Norge allerede hadde ydet bidrag til planlegging og anleggsarbeid med sikte på en eventuell utplassering av nye mellomdistanseraketter. La meg først kort og skissemessig beskrive hvorledes overføringen via NATOs infrastrukturprogram foretas. På grunn av vår utsatte strategiske beliggenhet har som kjent Norge tradisjonelt vært nettomottaker av infrastrukturmidler. Dette innebærer i praksis at vi vanligvis ikke betaler i den forstand at vi sender penger ut av landet til dekning av vår del av fellesfinansierte forsvarsanlegg i andre land. Det som skjer, er i korthet at andre lands krav på Norge påløper eller belastes Norges konto i Brussel. De øvrige NATO-lands bidrag til fellesfinansierte anlegg i Norge blir dermed redusert tilsvarende. Under behandlingen i vår mottok forsvarskomiteen et omfattende notat av 24. mai 1982 om prosedyrene for behandling av NATOs fellesfinansierte bygge- og anleggsvirksomhet. Komiteen ble her informert om at NATOs regelverk gir anledning til å godta akselerert programmering av høyt prioriterte prosjekter. Det ble også opplyst at så var skjedd i forbindelse med dobbeltvedtaket om utplassering av nye mellomdistanseraketter i Europa. Det ble opplyst i pkt. 8: «De fleste nasjoner arbeider fortsatt med planlegging av prosjektene, mens én nasjon fikk bevilget midler til noen av sine prosjekter i PPC (dvs. NATO's bevilgnings- og kontrollkomité) kommet i gang med bygging av anleggene.» Av notatet fremgår det videre — pkt. 15: «Når autorisasjon er gitt av PPC» — NATOs bevilgnings- og kontrollkomité — «kan vertslandene be om å få tilskudd fra de øvrige medlemsland.» Det er i henhold til disse reglene at det allerede i første halvår av 1982, etter vedtak med hjemmel i forsvarsministermøtet i mai 1981, påløp Norge utgifter til planlegging og anleggsarbeid i forbindelse med INF-modernisering. På norsk side var dekningen for disse som for øvrige utgifter til fellesfinansierte infrastrukturprosjekter hjemlet under forsvarsbudsjettets kap. 1760 og 4760, hvor Stortinget bevilger en sekkepost til infrastrukturformål. I et brev til Stortingets forsvarskomite av 3. juni 1982 slås det fast at Norges utgifter til forberedelsene for en eventuell INF-modernisering «antas å komme i årene 1982 — 88. Planlegging og en begrenset utbygging er i gang, i tråd med NATO's gjeldende regelverk.» Dette brev ble trykt som vedlegg til Innst. S. nr. 312 for 1981-82. Jeg drøftet også Stprp. nr. 120 med komiteen i to møter. I løpet av disse møtene ble komiteen orientert muntlig om infrastrukturprosedyrene. Av disse fremgikk det — i tråd med de skriftlige redegjørelsene — at prosjekter allerede var i gang, med de økonomiske konsekvenser dette hadde. Under møte med komiteen ble det uttrykkelig opplyst at et begrenset beløp allerede var påløpt Norges konto, slik jeg formoder også referatet kan bekrefte. Dette og også andre bemerkninger bekreftet således at Norge hadde «betalt» sin del. Jeg vil derfor på det mest bestemte avvise at komiteen ikke ble orientert på dette punkt. Jeg mener også at den ble orientert på en måte som vanskelig kan misforstås. Man kunne selvsagt diskutere om jeg da komiteens innstilling forelå, burde korrigere komiteinnstillingen på dette punkt. Samtidig er det vel ikke parlamentarisk praksis og tone at statsråder i klare ordelag korrigerer en komiteinnstilling. Vi er vel, hr. president, når alt kommer til alt, ikke det kontrollerende organ. Jeg valgte derfor å korrigere ved å fastslå det faktiske forhold. I mitt hovedinnlegg i stortingsdebatten 8. juni påpekte jeg således at: «Basene i de fem europeiske vertsland planlegges, og et prosjekt er under bygging. Et mindre beløp til planlegging og bygging er påløpt. Jeg vil dermed fastholde at komiteen fikk opplysninger om at Norge var belastet utgifter i forbindelse med planlegging og bygging av anlegg for en eventuell modernisering av mellomdistanseraketter i Europa. Jeg viser også til min uttalelse i stortingsdebatten 8. juni i år. Det er derfor ikke grunnlag for å påstå at jeg ikke har overholdt min informasjonsplikt. Presidenten: Presidenten er litt i tvil om korleis han skal leggje opp dette. Debatten om forsvarsbudsjettet skal jo vere på måndag. Men presidenten vil likevel gå med på at ein representant frå kvart parti, om det er ønskjeleg, får ordet til eit innlegg. Olaf Øen: Jeg skal ikke ta opp noen diskusjon med statsråden, men som saksordfører ved behandlingen av den såkalte infrastrukturproposisjonen som det blir vist til, skal jeg prøve å gi en kort oppsummering av behandlingsmåten i komiteen. Da infrastrukturproposisjonen, Stprp. nr. 120 for 1981-82, ble lagt fram i mai, oppfattet en samlet komite det slik at en var invitert til å godkjenne en utvidelse av rammen for langtidsplanen for infrastrukturprogrammet med 1 566 mill. kr. i forbindelse med en eventuell utplassering av nye mellomdistanseraketter i Europa. Komiteen hadde møter med statsråden og departementets folk den 19. mai og den 24. mai for å få nærmere klargjort hva som lå bak formuleringene i proposisjonen. Den orienteringen som ble gitt den 19. mai må jeg si var mer eller mindre forvirrende. Komiteen kalte inn til et nytt møte den 24. mai, der det ble gjort klart f ra statsrådens side at formålet med å nevne utvidelsen av rammen for langtidsplanen for infrastrukturprogrammet var å orientere Stortinget, og at Norges andel i så fall ville bli ca. 49 mill. kr. Det ble understreket at det var kun til orientering. Den 24. mai ble vi videre orientert om at det pågikk planlegging, at det var foretatt forberedende arbeider i tre medlemsland, og at det i den forbindelse var påløpt utgifter. Og det var jo ikke noen oppsiktsvekkende opplysning for komiteen at planleggingen ville påføre utgifter, det var en naturlig ting. Men det som var interessant for komiteen i denne forbindelse, var hvorvidt Norge var belastet noen andel av de 49 mill. kr. som var nevnt i proposisjonen. Dette spørsmålet gikk vi grundig inn på. komiteen, slik at det ikke senere skulle oppstå misforståelser. Det ble svart benektende: Norge var ikke belastet noen andel av disse påløpne utgiftene. Statsråden nevnte også at saken senere ville bli forelagt Stortinget på vanlig måte gjennom de årlige budsjettproposisj onene. Dette var da årsaken til at komiteen i innstillingen til Stprp. nr. 120, under punkt 3 som vi finner på side 3, i spalte 1, sier følgende: «å orientere Stortinget om at rammen for det inneværende 5-års program heves med ca. 1 566 mill. kroner for å gi plass til de nødvendige infrastrukturutgifter for en mulig utplassering av de nye mellomdistanseraketter. Norges andel av dette utgjør 49 mill. kroner. Norge er hittil ikke blitt belastet for noen del av dette beløp. En eventuell utbetaling vil på vanlig måte bli forelagt Stortinget gjennom de årlige budsjettproposisjoner.» Dette er skrevet nesten ordrett ut fra de orienteringer som ble gitt i møtet den 24. mai. Jeg viser også til det brevet som statsråden sendte komiteen, og som følger med innstillingen som vedlegg. Ellers vil jeg nevne at under debatten den 8. juni understreket jeg i mitt innlegg akkurat dette at Norge ikke var belastet for noen andel av de 49 mill. kr. Forklaringen på at statsråden ikke reagerte, fikk vi jo i dag. Videre: Med bakgrunn i de orienteringer som statsråden og departementet gav, omarbeidet komiteen forslaget til vedtak slik at det ikke omfattet utvidelse av rammen for langtidsplanen for NATOs infrastrukturprogram. Jeg vil også gjerne sitere det: «Stortinget samtykker i at Forsvarsdepartementet gjennomfører byggearbeider under Del 33 av det fellesfinansierte infrastrukturprogram i samsvar med departementets tilråding av 7. mai 1982, og at bevilgningen under kap. 1760 - Nyanskaffelser av materiell og nybygg og nyanlegg — kan nyttes til igangsetting av prosjektene under avsnitt 111 i proposisjonen, samt til forhåndsfinansiering av arbeider som er nevnt i proposisjonen under avsnitt FV» Som kjent er dette med utvidelsen av rammen nevnt under I i proposisjonen. Jeg vil også gjerne nevne at før voteringen den 8. juni ble det presisert fra presidenten at spørsmålet om å utvide rammen for infrastrukturprogrammet og Norges andel på 49 mill. kr. ikke var oppe til votering. Som kjent ble forslaget til vedtak vedtatt mot 4 stemmer. Ellers vil jeg få lov til å komme nærmere tilbake til denne saken under behandlingen av forsvarsbudsjettet på måndag. Bjørn Erling Ytterhorn: To enkle ting bør man ha klart for seg når det gjelder denne sak. Det ene er at ingen av disse rakettinstallasjoner skal plasseres på norsk jord. Det annet er at Norge når det gjelder infrastrukturmidler, er netto mottaker av 2,4 milliarder kr., slik at når det dukker opp en tilleggspost på 49 mill. kr. hvorav 3 mill. kr. antas å forfalle i 1983, er det ikke teknisk mulig at det kan skje noen utbetaling fra norsk side. Det kan eventuelt foretas en rent bokholderimessig avregning. Det ble nettopp sitert fra Innst. S. nr. 312, om hva som måtte ha foregått i komiteen. Jeg kan kanskje få lov å supplere med å sitere hva komiteen sier i spalten ved siden av det som hr. Øen nettopp refererte: Det står: «Komiteen har videre — etter anmodning — mottatt et brev fra forsvarsministeren, datert 3. juni d.å. som inneholder nærmere opplysninger om innholdet i og framdriften når det gjelder mulig utplassering av de nye mellomdistanseraketter. Brevet folger som vedlegg til denne innstilling. Av brevet går det fram at planlegging og forberedende arbeid når det gjelder utplassering av de nye raketter enkelte steder er i gang, at utbetalingene vil skje i tidsrommet 1982 til 1988, og at fullføring vil skje i tidsrommet fra slutten av 1983 til 1988.» Det synes ganske klart for meg at komiteen har vært klar over at arbeidene er i gang. Slik jeg har oppfattet det, var arbeidene i gang i England, Vest-Tyskland og Italia, og engelskmennene hadde allerede gjort krav på å få innbetalt penger for sine utgifter. Men på ett punkt er jeg ikke helt enig i det som statsråden sa. Jeg mener at komiteen aldri har fått høre uttrykket «utbetalt». Det vi har fått høre, er at det er påløpt utgifter, og det er jo vanlig når man har en entreprise i gang, at det påløper utgifter. For øvrig er dette for mitt parti overhodet ikke noen stor sak og intet problem. Vi stiller oss lojalt bak de to vedtak, og jeg skal få lov å komme tilbake til det i debatten på måndag. Thor Knudsen: Jeg tror selve problematikken her, dette med bevilgning og avregning og forhold når det gjelder infrastruktur, kan virke som en kompliserende faktor. Her er spørsmål om begreper som avregning, utbetaling, utgifter som påløper og endog «betalt» — i gåseøyne. Men når man leser innstillingen side 3, er det, når man leser det i etterhand, tydelig at det kan være motstridende opplysninger som kommer i spalter som står ved siden av hverandre. Jeg siterer først fra den ene og senere hen fra den andre spalten: «Norges andel av dette utgjør 49 mill. kroner. Norge er hittil ikke blitt belastet for noen del av dette beløp. En eventuell utbetaling vil på vanlig måte bli forelagt Stortinget gjennem de årlige budsjettproposisjoner.» Det stod en samlet komite bak den gang, og det står vi jo på i dag. I spalten ved siden av står følgende — og det er det også en samlet komite som sier: «Av brevet» — altså brevet av 3. juni d.å. fra Forsvarsdepartementet — «går fram at planlegging og forberedende arbeid når det gjelder utplassering av de nye raketter enkelte steder er i gang, at utbetalingene vil skje i tidsrommet 1982 til 1988, og at fullføring vil skje i tidsrommet fra slutten av 1983 til 1988.» Som sagt, når man ser disse to sitatene i etterhand og hele tiden har for seg den kompliserende faktor som disse forskjellige begrepene innebærer, er det egnet til misforståelser. Men jeg synes ikke disse misforståelser er av en slik karakter, verken for komiteen eller for statsråden, at noen av disse organer — hvis jeg kan bruke det uttrykket — er å bebreide. Selve terminologien, hadde jeg nær sagt, alt dette med beløpene, hva man skylder eller ikke skylder, virker komplisert og kan gi grunnlag for misforståelser, noe vi som vanlige mennesker må ta til etterretning. Og jeg vil være den første til å ta det til etterretning og eventuelt be tinget om unnskyldning for at jeg har medvirket til det gjennom komitearbeidet. Imidlertid står vi selvfølgelig som komite fortsatt på det vi her hevder. Men når man leser dette i etterhand, kan man se det annerledes. Hanna Kvanmo: Det var jo en elegant måte Thor Knudsen prøvde å ro seg ut av vanskelighetene på. Men at statsrådens omgang med det norske språk er mildt sagt både forblommet og villedende, har jeg grunnlag for å hevde nettopp ut fra hans to utsagn — for det første hans innlegg i Stortinget i juni, der sier han: «Et mindre beløp til planlegging og bygging er påløpt.» Det er klart, det sier han. Men i et notat til forsvarskomiteen av 2. november 1982 heter det: «Alle medlemsland har til nå betalt sin del av de omkostninger som hittil er påløpt.» Og ordet betalt står så visst ikke i gåseøyne. Stortinget bak lyset, er jeg ikke det minste i tvil om. Og tvilen øker nå, om hvem som har gjort hva. Det inntrykk jeg sitter igjen med nå til slutt, er at komiteen bevisst har brukt slike uttrykk for at virkeligheten ikke skulle framstå slik som den er. Dette har statsråden medvirket til ved ikke å korrigere komiteen når den gir uriktige opplysninger i innstillingen. Statsråden satt her hele dagen og hørte også hvordan saksordføreren hadde oppfattet det, han hørte presidenten presisere at de 49 millionene ikke var inne i voteringstemaet, men likevel tidde han stille! Dette kan vi bare ikke finne oss i. Jeg vil tro at resten av Stortinget også må forstå at slik kan verken en regjering eller en komite behandle Stortinget. Jakob Aano: Eg vil slutta meg til det om hr. Knudsen sa; i ettertid må eg vedgå at det lett kan skapast ei misforståing når ein les dei to punkta i spalte éin og to. Eg har også med dette lært at vi i slike saker — ikkje minst i forsvarskomiteen - må uttrykkja oss slik at det også blir forstått på den måten det er meint å skulla forståast, og slik at sjølve realiteten kjem fram. Det kan eg berre ta til etterretning. Men eg vil bestemt ta avstand frå det Hanna Kvanmo nettopp sa, at det har vore ein medviten vilje til å føra ikkje berre Stortinget, men også folket bak lyset. Eg trur ikkje det er noko behov for å føra nokon bak lyset i denne saka, for når desse formalitetane no er blitt lagde fram, står følgjande punkt klart — noko som også kan lesast ut frå den innstillinga vi refererer til: for det første at dobbeltvedtaket står fast, for det andre, som det er sagt klart i tilrådinga, at utgifter vil påløpa frå 1982 av, og for det tredje at Stortinget alt har forplikta seg til å møta utgifter i samsvar med dei forpliktingar vi har påtatt oss som NATO-medlem og i samsvar med dobbeltvedtaket. Johan J. Jakobsen: Ettersom Senterpartiets faste medlem av forsvarskomiteen er fraværende, er jeg også avskåret fra å kunne tilkjennegi noen førstehands vurdering eller noe referat av hva som er sagt og ikke sagt under møtene i forsvarskomiteen. Derfor er det også noe vanskelig å blande seg inn i en debatt mellom dem som har vært til stede under disse møtene. spørsmål som er tatt opp nå ved møtets slutt. En kunne for øvrig være fristet til å hevde at de problemer som denne saken har skapt i Stortinget, snarere skyldes det motsatte av tilbakeholdelse av opplysninger. Mye tyder på at de ulike vurderinger av hva som er sagt og ment, skyldes det faktum at Norge ikke betaler utgifter i ordets egentlige forstand, men at Norges andel av fellesutgiftene belastes mellomregnskapet mellom Norge og NATO, slik at nettotilskuddet fra NATO reduseres, og at vi her har en sammenblanding og forvirring skapt av begrep som «påløpt», «belastet», og «betalt», «avregning» osv. Dermed oppstår jo også den — må en ha lov til å si — noe paradoksale situasjon at leks. et fullstendig eller tidsbegrenset nei til norsk medvirkning i deler av infrastrukturprogrammet, må uttrykkes ved at inntektsanslaget med hensyn til NATOs tilskudd til Norge blir hevet. Og det er vel egentlig ikke noe overraskende at denne tilsynelatende sjølmotsigende budsjettjustering skaper en viss uklar het og kanskje av og til også en del misforståelser. Jeg syns Stortinget skal ta til etterretning den selverkjennelse og vel tendens til sjølkritikk som er kommet fra deler av forsvarskomiteen i denne debatten. Presidenten: Vi har no hatt ein runde der representantar for alle parti har hatt ordet, så presidenten meiner for sin del at vi har fått dette spørsmålet nok belyst — i alle fall når ein tenkjer på at vi får budsjettdebatten måndag. Men presidenten synest at formannen i forsvarskomiteen også bør få ordet. Knut Frydenlund: Representanten Johan J. Jakobsen sier at ingen har bestridt det forsvarsministeren sa da han viste til referatet fra komitemøtet, som er et uformelt papir. Men det forsvarsministeren sa om dette referatet, understreker tydelig den måten som denne saken er behandlet på. Han viste nemlig til at han hadde snakket om påløpne omkostninger på Norges konto, og det er de tre ordene «på Norges konto» som er helt sentrale, for de står nemlig ikke i referatet, og de ble aldri uttalt. Det som vi oppfattet og måtte oppfatte, er at når det er i gang forberedelsesarbeid — som vi vet er i gang — påløper omkostninger. Det som var spørsmålet, og som saksordføreren redegjorde for her, var betydningen av for komiteen å få klarlagt om det er skjedd noen utbetalinger, om Norge har fått noen regning, om Norge er blitt belastet noe beløp. Det ble benektet fra forsvarsministerens side, og det er det som ligger bak den formulering som er brukt i innstillingen, som hr. saksordfører har referert til tidligere. Jeg vurderer dette slik at de utsagn som forsvarsministeren har gitt her i dag, kan ikke oppfattes på noen annen måte enn at forsvarskomiteen har feilinformert Stortinget, og det er en kjedelig sak. Vi har hatt møte i komiteen i dag, og med forskjellig tonefall og med ulike betoninger av filologien er det for så vidt ingen i komiteen som har bestridt riktigheten av det som stod anført i innstillingen, at Norge ikke var belastet noe beløp. Presidenten: Som ei avslutning vil presidenten først gi ordet til Arent M. Henriksen og deretter til slutt til statsråden. Arent M. Henriksen: Jeg må ta avstand fra statsrådens - ja, jeg vet ikke om jeg skal kalle det statsrett — men han foredrog her at han ikke var et kontrollerende organ overfor Stortinget. Statsråden må ikke drive det så langt at han gjør det til en vane å sitte her i Stortinget og høre og lese ting som er direkte feil, uten at han gir beskjed om det. Såpass kontroll tåler vi her i huset, og så får vi diskutere om hans korrigeringer er riktige etterpå. Det er noen som forsøker å lage språkproblemet Jeg ser at de har behov for det. De er ikke alltid så hjelpeløse i det norske språk, verken Knudsen eller Jakobsen. Det er ganske klart at omkostninger påløper fra det øyeblikk en setter i gang et arbeid. Det er enkelt å forstå. Det har statsråden fortalt oss. Spørsmålet er om vi regnskapsmessig er belastet disse utgiftene, og det er der striden står. Der sier komiteen at 3. juni var vi ikke regnskapsmessig belastet for dette. Statsråden mener å ha fortalt det motsatte til komiteen. Hvem er det som tar feil? Hvem er det som gir uriktige opplysninger? Jeg må si at det er litt vanskelig for et parti som ikke er representert i komiteen, å si noe helt sikkert om det. punkt. De rette til å rydde opp i denne trekanten — Stortinget, statsråden og komiteen — er Presidentskapet, og det bør foreta en slik opprydding. Ellers håper jeg at neste gang jeg eller andre sier noe feil fra talerstolen, viser ikke statsråden den forsiktighet som han her har gitt uttrykk for at han har tenkt å gjøre. Presidenten: Fungerende president kan ikkje love å rydde opp i dette, men skal love å føre det vidare til Presidentskapet. Statsråd Anders C. Sjaastad : Jeg er blitt vant til at hvert ord jeg sier fra denne talerstol, blir til de grader analysert, ikke minst av SVs representanter, og når jeg da hadde en etter min oppfatning ganske klar formulering i mitt innlegg, regnet jeg med at det var oppfatte! Hvis man er i tvil, pleier man da gjerne hver onsdag å stille meg spørsmål. Når det gjelder spørsmålet om bruk av penger i 1982 til infrastrukturformål, er de selvfølgelig på sedvanlig måte hjemlet i forsvarsbudsjettet for 1982, hvor man har en post som er en totalpost for Norges andel til anlegg i utlandet. Og det er da av Stortinget bevilgede midler som er blitt avregnet for dette formål. Det man diskuterte i vår, var den endelige plassering av disse penger på NATO's forskjellige infrastrukturprogrammer, og at man også ville avregne penger for dette formål på forsvarsbudsjettet for 1983 som vi skal behandle måndag. Jeg tror jeg bare vil si at når det påløper utgifter på en konto, regner jeg også med at man foretar en avregning. For øvrig kan jeg godt forstå at ord og formuleringer og uttrykk her kan virke forvirrende, og jeg tror at vi alle skal bidra til å gjøre det klarere i fremtiden. Jeg vil bare gi uttrykk for at det har ikke vært noen forsøk fra min side på å underslå opplysninger overfor Stortinget. Presidenten: Debatten er dermed slutt. Møte mandag den 22. november kl. 10. President: Odvar Nordli. Dagsorden (nr. 20): 1. Innstilling f ra forsvarskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1983 vedkommende Forsvarsdepartementet m.v. (Budsjett-innst. S. nr. 7, jfr. Stprp. nr. 1). 2. Referat. Presidenten: Representantene Kåre Kristiansen, Per Hysing-Dahl, Kjell Bohlin, Kjell Magne Fredheim, Sigurd Holemark, Inger-Lise Skarstein og Jens P. Flå, som har vært permittert, har igjen tatt sete. Følgende innkalte vararepresentanter har tatt sete: For Aust-Agder fylke: kommunekasserer Asbjørn Andersen. For Møre og Romsdal fylke: agent Yngve Solheim. For Nordland fylke: journalist Inger Pedersen. For Oppland fylke: avdelingsleder Tore Haug. For Sogn og Fjordane fylke: ordfører, bonde Leiv Blakset. Fra Høyres stortingsgruppe foreligger søknad på vegne av representanten Petter Thomassen om velferdspermisjon måndag 22. november. Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet: 1. Søknaden behandles straks og innvilges. 2. Vararepresentanten, student Benn Ei dissen, innkalles for å møte i permisjonstiden. Presidenten: Hr. Eidissen er til stede og vil ta sete. Sak nr. 1. Innstilling fra forsvarskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1983 vedkommende Forsvarsdepartementet m.v. (Budsjett-innst. S. nr. 7, jfr. Stprp. nr. 1). Knut Frydenlund (fra salen): Hr. president! Til dagsordenen. Presidenten: Representanten Frydenlund får ordet til dagsordenen. Knut Frydenlund: at han sitter inne med opplysninger om forsvarskomiteens behandling av Stprp. nr. 120 for 1981 — 82, som nå er blitt en sak i forbindelse med behandlingen av forsvarsbudsjettet. Før man går over på dagsordenen, vil jeg anmode presidenten om å be statsråden uttale seg om dette er opplysninger som han ikke kan gi i åpent stortingsmøte. Hvis statsråden bekrefter dette, forbeholder Arbeiderpartiet seg å vurdere, før dagsorden nr. 20 behandles, at det blir satt hemmelig stortingsmøte, da det må antas å ha betydning for dagens debatt, ifølge den vekt som statsråden seiv har lagt på dette i sine uttalelser. Presidenten: Ønsker forsvarsministeren ordet? Statsråd Anders C. Sjaastad: Jeg er blitt stilt en rekke spørsmål i pressen om jeg sitter inne med et trumfkort. Jeg har uttrykkelig sagt at jeg akter å følge de spilleregler som gjelder for behandling i Stortinget, og benytte meg av de opplysninger som kan fremlegges her, og det står jeg fast ved. Jeg vil imidlertid ikke ha noe imot, hvis man på et senere tidspunkt ønsker å granske denne saken, å bringe fram dem som måtte ha vært involvert både av embetsmenn og andre som har vært til stede ved angjeldende møter. Guttorm Hansen: Dette er en høyst uvanlig sak, men jeg tror allikevel at statsråden må si fra om han har opplysninger som er av den karakter at disse bør behandles i hemmelig møte før vi går på budsjettbehandlingen. Det er det som er spørsmålet her. Hva statsråden måtte ha av embetsmenn å føre fram i denne saken, har liten interesse for Stortinget. Stortinget kjenner bare en person, det er en gammel tradisjon her i huset — vi kjenner bare statsråden. Statsråd Anders C. Sjaastad: Jeg er klar over at det er statsråden som står ansvarlig overfor Stortinget, og derfor er det ikke fra min side noen plan om å benytte noe annet enn det jeg har sagt i denne saken. For øvrig har jeg ikke noe behov for noe hemmelig møte. Hanna Kvanmo: Jeg må si at den terminologien som her brukes, får en til å tro at her skal det foregå et kortspill der man sitter inne med jokere oppe i ermet, der man har trumfkort som man kan spille ut dersom situasjonen skulle bli slik. ut her og nå. Å ha et hemmelig møte må bli bare i ytterste nødstilfelle fordi denne saken nå har vakt en så stor oppmerksomhet i offentlighten at offentligheten nå har krav på å få vite hva det er som har foregått her. Har det foregått en dekkoperasjon der komiteen har vært enig om å forlede både Stortinget og folket, og som statsråden har vært med på, eller er alle ting lagt på bordet, slik som de skal i forholdet mellom Stortinget og folket og i forholdet mellom komiteen og Stortinget? Det er det vi nå må få rede på her i dag, og det må skje i åpent møte. Gro Harlem Brundtland : Jeg forutsetter at vi nå kan tolke statsrådens siste uttalelser fra denne talerstolen slik at det han har av opplysninger som har betydning for Stortingets vurdering av den sak vi skal behandle, kan han legge fram i åpent møte. Det er den eneste måten vi nå kan tolke det siste statsråden sa på. Statsminister Kåre Willoch: Det er en høyst eiendommelig åpning dette at man helt uforberedt blir stilt overfor et ønske om hemmelig møte... Hanna Kvanmo (fra salen): Høyttaleranlegget er ikke i funksjon, og vi hører ikke et ord av hva statsministeren sier. Presidenten: At høyttaleranlegget ikke er i orden, kan presidenten gjøre lite med, men presidenten vet ikke om statsministeren kan gjøre noe i retning av å heve sin stemme, slik at han blir hørt? Statsminister Kåre Willoch: Da må jeg få understreke at det er motstrebende jeg bruker sterk røst i denne saken. Jeg vil-bare innledningsvis få si at jeg synes det er en ganske eiendommelig åpning at man nå plutselig og helt uforberedt blir konfrontert med et ønske om hemmelig møte. I forbindelse med Gro Harlem Brundtlands siste innlegg føler jeg trang til å si at jeg kan ikke se at noen uttalelse fra forsvarsministeren har gitt noen grunn til tvil om at han har ønsket å legge frem alle de opplysninger han har, og som kan legges frem for Stortinget, i et åpent møte, og at det ikke er noen handling fra hans side som kan berettige denne eiendommelige forestilling om at han her skulle ha behov for hemmelighet. Knut Frydenlund: jeg vil sitere hva han sa i «Ukeslutt» lørdag: — Det er ikke alltid alt du kan bruke i forbindelse med Stortingets behandling. - Det må oppfattes slik at han ikke kan legge ting fram i åpent stortingsmøte, og vi er nå interessert i å få lagt kortene på bordet og få vite hva det tuskes om, at her er det skjulte ting. Jeg tror jeg ble ringt opp av 10 journalister i helgen som fortalte at de hadde hørt at forsvarsministeren har noe han ikke kan si i åpent møte. Dette må det bli en slutt på. Presidenten: Kan presidenten oppfatte det slik at man dermed kan avslutte debatten om dagsordenen? — Ingen innvendinger er kommet. Det er blitt utarbeidet et forslag fra forsvarskomiteen om framgangsmåte for denne budsjettbehandling. Presidenten er av den oppfatning at arten av denne sak tilsier at Stortinget i denne debatt følger forretningsordenens bestemmelser om budsjettbehandling, men på grunn av de spesielle spørsmål som er involvert i denne sak, vil presidenten foreslå at det gjøres den endring i forretningsordenens bestemmelser at de parlamentariske førere får en taletid på inntil 15 minutter. Kan Stortinget godkjenne en slik fremgangsmåte? Hanna Kvanmo: Vil det bli gitt anledning til replikkordskifter etter hovedtalsmennenes og statsrådens innlegg? Presidenten: Ja. Andre merknader til presidentens forslag? Dette innebærer da at det anses bifalt at man under Stortingets behandling av forsvarsbudsjettet for 1983 som utgangspunkt bruker forretningsordenens bestemmelser om budsjettdebatter, og i tillegg får de parlamentariske førere en taletid på inntil 15 minutter. Knut Frydenlund (komiteens formann): Jeg vil bare først opplyse at en rekke trykte vedlegg i forbindelse med budsjettinnstillingen er utlagt på presidentens bord. Et stort antall av dem gjelder uttalelser om Norges bidrag til forberedelse av eventuell utplassering av mellomdistanseraketter i visse NATO-land i Europa. — Presidenten: Presidenten beklager å måtte avbryte taleren. Av en del fortvilte uttrykk rundt i salen har presidenten fått følelsen av at man ikke hører det som blir sagt. På bakgrunn av en del spørsmål som er involvert i denne saken, ville det etter presidentens oppfatning være rimelig at man iallfall hørte det som ble sagt under denne debatten. Presidenten vil la undersøke om det er noen mulighet for at man i rimelig nær framtid kan få forsterkeranlegget intakt. Presidenten kan love representanten Frydenlund at beregningen av hans taletid vil begynne på nytt, slik at vi sammen kan slå oss til ro her oppe til vi får høre når forsterkeranlegget kan komme i drift. Knut Frydenlund: Jeg takker presidenten. Presidenten: Presidenten er blitt meddelt at det ikke kan gis noe klart svar på når forsterkeranlegget kan komme i funksjon. Presidenten må be om to ting: at det holdes en usedvanlig ro i salen, og at de som har ordet, bruker den stemmekraft de mener skal til for at ordene kan nå også de bakerste benkeradene. Knut Frydenlund: Forsvarskomiteen legger hermed fram sin Budsjett-innst. S. nr. 7 for 1982-83 om bevilgninger på statsbudsjettet for 1983 til Forsvarsdepartementet, til Forsvarets ombudsmannsnemnd under Finansdepartementet og til skipsfartsberedskap under Departementet for handel og skipsfart. Forslaget for de to sistnevnte insti tusj oner er enstemmig: for Forsvarets ombudsmannsnemnd 1 375 000 kr. og for skipsfartsberedskap 2 100 000 kr. Når det gjelder forslaget til bevilgninger under Forsvarsdepartementet, har komiteen delt seg. Forslaget fra komiteens flertall — Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet - lyder på i alt 12 007 224 000 kr. Dette er forutsatt å gi en reell vekst på ca. 3,5 pst. for militært forsvar og er en reduksjon i forhold til proposisjonen på 55 mill. kr. Arbeiderpartiets medlemmer av forsvarskomiteen foreslår tilsvarende en reduksjon av bevilgningen under Forsvarsdepartementet i forhold til proposisjonen på 110 mill. kr., hvorved den antatte reelle vekst vil bli på 3 pst. Fremskrittspartiets medlem av komiteen fremmer forslag om en økning av bevilgningen under Forsvarsdepartementet på 400 mill. kr., fordelt på kap. 1740 og 1760, for å dekke ukompensert etterslep for prisstigningen i årene 1979 - 82. Den samlede komite ber om at det nå innarbeides rutiner som sikrer at Stortingets vedtak om reell vekst i forsvarsbudsjettene faktisk blir oppnådd. Utbyggingsprogrammet for Kystvakten nærmer seg nå fullføring, og det foreslås bevilget 64,5 mill. kr. som dekker resten av utbyggingsprogrammet, inklusiv sluttoppgjør med byggeverftene. innføring av de nye arbeidstidsbestemmelser for militære arbeidstakere basert på innføringen av lov om arbeidervern og arbeidsmiljø, kap. X, arbeidstid i Forsvaret. Komiteen er blitt underrettet om at Forsvarets overkommando har bedt om en statusrapport fra de enkelte avdelinger om lovens og avtalens virkninger på driften av den enkelte avdeling. Komiteen har bedt om å bli underrettet om resultatet når disse uttalelser er nærmere analysert, før ny avtale skal inngås 1. mai 1983. For å skaffe tilstrekkelige midler til viktige materiellanskaffelser og andre nødvendige investeringer i framtiden, opplyser departementet at det er nødvendig å vinne forståelse for nødvendigheten av redusert vekst i driftsutgiftene, noe som igjen vil kreve omstillinger og bl.a. nedleggelse av lavere prioritert virksomhet. Komiteen er enig i disse synspunkter, og anfører at det bør vurderes i hvilken grad det er mulig å redusere Forsvarets fredsorganisasjon på en måte som ikke berører krigsorganisasjonens omfang og effektivitet. I den etterfølgende debatt vil de enkelte saksordførere legge fram komiteens merknader til de enkelte kapitler i budsjettet og også legge fram forslag på vegne av sine fraksjoner. På vegne av Arbeiderpartiets fraksjon vil jeg legge fram følgende forslag: «Kap. 1760, post 45, reduseres med kr. 110 000 000.» Debatten om forsvarsbudsjettet i Stortinget har tradisjonelt fulgt det samme mønster år for år. De fleste talere har gitt uttrykk for tilfredshet over den brede enighet som rår når det gjelder norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. De forhåndsutsagn som er kommet før denne debatten, tyder på at debatten denne gang ikke vil følge det tradisjonelle mønster. Vi er kommet til et politisk «veiskille», uttalte forsvarsministeren i et intervju med Aftenposten den 13. d.m. Tilsvarende dramatiske uttalelser er ikke kommet fra Arbeiderpartiets side. Ikke desto mindre kan det være grunn til å gå nærmere inn på hvem og hva som måtte ha brakt oss til dette veiskillet. Regjeringen har vært raskt ute med å hevde at den har gjort sitt ytterste for å unngå den splittelse som nå kan oppstå i Stortinget. Det er grunn til å se nærmere på denne påstand, og da gå tilbake til Stortingets behandling i vårsesjonen av Stprp. nr. 120 om NATOs infrastrukturprogram. De formuleringer som var brukt i denne proposisjon om den sak vi diskuterer i dag, nemlig spørsmålet om utgifter i forbindelse med forberedelser til en eventuell utplassering av mellomdistanseraketter, måtte føre til en rekke misforståelser om hva saken gjaldt, både i forsvarskomiteen og i Stortinget. Det skjedde da også, og det på en slik måte at det endog fra borgerlig side under Stortingets behandling av denne sak ble henstilt til forsvarsministeren å passe på for framtiden for å unngå de misforståelser og den uro som ble skapt på denne måten. Denne situasjon kunne vært unngått hva feil og misforståelser angår, dersom forsvarsministeren hadde fulgt den vanlige praksis i forholdet mellom forsvarskomite og forsvarsminister og tatt kontakt med komiteen før saken ble lagt fram for Stortinget. Resultatet av denne første del av behandlingen kan derfor ikke ses å gi belegg for Regjeringens påstand om at den har gjort sitt ytterste for å unngå den situasjon vi nå befinner oss i. Så over til annen fase i behandlingen av denne sak, den vi skal drøfte i dette møte. Det gjelder de 3 mill. kr. som i budsjettproposisjonen er øremerket for forberedende arbeider i forbindelse med eventuell utplassering av raketter. På bakgrunn av det som skjedde i forbindelse med behandlingen av Stprp. nr. 120 tidligere i år, hvor 32 av Stortingets medlemmer stemte for et forslag om at Norge i den nåværende situasjon ikke medvirker til bygging av anlegg for nye mellomdistanseraketter i Europa, skulle vi tro at forsvarsministeren ville betrakte spørsmålet om disse 3 mill. kr. som så viktig at behandlingen av denne sak ble drøftet med komiteen på forhand. Det skjedde ikke. I september i år — mens Stortinget var fra hverandre — ble komiteen innkalt til Oslo etter anmodning av forsvarsministeren. Men det vi ble orientert om, var materiellanskaffelser. Den sak som vi nå skal drøfte, ble ikke tatt opp. Og noen dager senere gikk proposisjonen om forsvarsbudsjettet i statsråd. Så forsvarsministeren er for så vidt konsekvent i denne sin nye praksis i forholdet til komiteen. Men det er grunn til å understreke at den etablerte praksis med forhåndskontakt mellom forsvarsminister og forsvarskomite har vært en vesentlig forutsetning for den brede enighet i Stortinget om norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk. Heller ikke denne annen del av behandlingen av denne sak kan derfor ses å gi Regjeringen grunnlag for å hevde, som den gjør, at den har gjort sitt ytterste for å hindre den splittelse vi nå står overfor. Det er vel nærmere det motsatte som er situasjonen. Det påhviler en regjering et spesielt ansvar for å sikre den bredest mulige oppslutning om norsk sikkerhetspolitikk. Dette er ikke noe som kommer av seg seiv, eller som er gratis. norske folk, og som gjenspeiler seg i de enkelte partier som er representert i Stortinget. Jeg er klar over at denne påvisning av manglende kontakt mellom komite og statsråd om denne sak vil føre til angrep både fra Høyre og SV om at jeg er imot denne nye linje, at jeg er imot åpenhet om sikkerhetspolitikken. Men det er jeg ikke. Det jeg går imot — og det er en annen side ved saksbehandlingen — er den bruk eller misbruk av fortrolige dokumenter som nå skjer. La meg nevne et eksempel: Det vises stadig fra Regjeringens medlemmer til et NATO-vedtak fra mai 1981 som tidligere forsvarsminister Stoltenberg var med på. Når så Stoltenberg ber om at premissene for dette vedtak offentliggj øres, så avslås dette. Samtidig går forsvarsminister Sjaastad ut med en programerklæring i Aftenposten den 13. d.m. — vi lever i et samfunn hvor folk krever å få vite premissene, ikke bare konklusjonen. Men det er premissene for maimøtet 1981 Stoltenberg har bedt om blir gjort kjent, etter at forsvarsministeren allerede har offentliggjort konklusjonen. Jeg er imot hemmelighetskremmeri. Men jeg er også imot den form for åpenhet som består i å offentliggjøre det som passer, og la resten være skjult. En annen illustrasjon på forholdet mellom komite og statsråd får vi når statsråden uttaler seg til pressen på en måte som ikke kan oppfattes som noe annet enn at komiteen i en innstilling gir Stortinget gale opplysninger, og det mot bedre vitende. Det sier seg seiv at for forsvarskomiteen er dette en alvorlig sak. Og skulle det være noen av forsvarskomiteens medlemmer som er enig i at de har uttalt seg mot bedre vitende i forbindelse med denne innstilling, vil det selvsagt virke inn på arbeidsforholdene i komiteen. Hensikten med denne saksgjennomgang har vært å belyse Regjeringens påstand om at den har gjort sitt ytterste for å bevare enigheten om sikkerhetspolitikken. Men handteringen av denne sak har også uunngåelig virket inn på det standpunkt som Arbeiderpartiet har kommet fram til. Når det gjelder holdningen til det øremerkede beløp på 3 mill. kr. til forberedende arbeider, gir Arbeiderpartiets fraksjon i forsvarskomiteen i sine merknader uttrykk for følgende syn: Norge har sluttet seg til dobbeltvedtaket. Dette består av to likeverdige og like forpliktende deler, en modernisering av mellomdistanseraketter og en om forutgående forhandlinger med sikte på slike resultater at utplassering kan unngås. mellomdistanseraketter i Vest-Europa må vurderes før utgangen av 1983 i lys av forhandlingene. Forberedelsene til utplassering må ikke få et omfang eller slike former at det svekker mulighetene til å nå fram gjennom en forhandlingsløsning. Når det gjelder spørsmålet om Norges andel på 3 mill. kr. for 1983, foreslår Arbeiderpartiets fraksjon i sine merknader at denne bør utstå til Stortingets behandling neste høst av omgrupperingsproposisjonen for budsjettåret 1983, og at beløpet på 3 mill. kr. holdes i reserve til da. På det tidspunkt vil en ha klarere oversikt over den parlamentariske behandlingen av denne saken i de land hvor slike våpen eventuelt skal utplasseres. På vegne av Arbeiderpartiets fraksjon setter jeg derfor fram følgende forslag: «Kap. 4760, post 41, økes med kr. 3 000 000.» La meg så knytte enkelte kommentarer til disse merknader. Arbeiderpartiet har både i regjeringsposisjon og nå i opposisjon lagt vekt på forhandlingsdelen. Det var vårt vilkår for å slutte oss til dobbeltvedtaket. Vi har også hele tiden vært opptatt av å holde en lav profil når det gjaldt spørsmålet om utplasseringsdelen. Vi var bedt om å stille oss solidarisk med de land som eventuelt skulle ha disse våpen. Men det er ikke Norge som skal fortelle disse land hva de skal gjøre. Den norske debatten og muligheten for at Stortinget splittes i to vekker oppsikt og uro i andre land, hevder Regjeringen, og det er sikkert riktig. Men det er Regjeringen som har lagt opp behandlingen av denne sak. Og hvorfor skal den norske regjering som den eneste av regjeringene i NATO-landene legge opp til en behandling av denne sak som må føre til en serie av avstemninger og konfrontasjoner, som igjen sender signaler i alle retninger? Dette er også et spørsmål som utlandet stiller, og som vi stiller oss seiv. Det er motstridende syn innen Arbeiderpartiets gruppe om dobbeltvedtaket, slik det også er i det norske folk. Disse motstridende syn vil komme til uttrykk i debatten her i dag. Men det er en samlet gruppe som står bak forslaget om å utsette behandlingen av denne sak til neste høst. Det er et forslag Regjeringen burde ha sluttet seg til. Så en personlig betraktning. Jeg var seiv med på dobbeltvedtaket. Det er et vedtak jeg står på, og jeg er villig til når som helst og hvor som helst å gå ut og slåss for dette vedtaket. Men jeg kan ikke lenger følge Regjeringens opplegg. de angrep som kommer fra Høyre mot forslaget fra Arbeiderpartiet om utsettelse. Og i så henseende skal debatten i dag bli interessant å følge. En utsettelse vil være et signal til Moskva, heter det. Det er sikkert riktig. Men signalene ved å følge Regjeringens opplegg vil bli sterkere. Til slutt en betraktning om den voksende fredsbevegelse i De forente stater, i Vest- Europa og i vårt eget land. Det framstilles som om dens virksomhet skulle true forhandlingene i Genéve. I virkeligheten spiller den en viktig rolle i forbindelse med disse forhandlinger. Dens misjon og dens oppgave vil måtte ligge i å medvirke til å gjøre forhandlingsdelen til en realitet. — Her kom det en ulende lyd fra høyttaleranlegget. Presidenten: Det var ikke det nye signalet om at taletiden er ute! Knut Frydenlund : Og det var heller ikke signaler fra Moskva på vår utsettelse, går jeg ut fra! Presidenten: Presidenten vil spørre hr. Frydenlund om det står mye igjen før han kan avslutte sitt innlegg. Knut Frydenlund: Det er 32 ord. Presidenten: Med tingets tillatelse får hr. Frydenlund avslutte sitt innlegg. Knut Frydenlund: Jeg gjentar den siste setningen for å få sammenhengen, hr. president! Fredsbevegelsens misjon ligger i å medvirke til å gjøre forhandlingsdelen til en realitet. For vi skal ikke glemme at den veldige veksten i fredsbevegelsen kom som en reaksjon mot Reagan-administrasjonens første signaler om først å ruste opp. Derfor har denne bevegelsen både en funksjon og en misjon i forholdet til de pågående forhandlinger. Presidenten: Knut Frydenlund har satt fram de forslag han seiv har referert. Det blir replikkordskifte begrenset til 20 minutter. Stein Ørnhøi: De siste dagene har det blitt en del bulder, naturlig nok, fordi det nå er kommet åpent fram at Norge allerede har bidratt økonomisk til de nye atomrakettene i Europa. Og en av de siste dagene har bl.a. (Ørnhøi) opplysninger var gitt i komiteen i vår under behandlingen av Stprp. nr. 120. Det som statsråden sa i den forbindelse på onsdag, var gamle nyheter, for på onsdag var denne nyheten 2Vi uke gammel. Beskjeden helt åpent, utvetydig og skriftlig om at Norge allerede hadde bidratt økonomisk til de nye atomrakettene, kom i brev til komiteen datert 2. november - notat, er det kalt forresten, men det er oversendt som brev. Det ble altså oversendt komiteen før den avgav innstilling. Og i dette notatet eller brevet står det bl.a.: «Alle medlemsland har til nå betalt sin del av de omkostninger som hittil er påløpet.» Det var dette notatet eller brevet som var utgangspunktet for det spørsmål som SV stilte på onsdag. Vi fikk anledning til å lese det gjennom en formell henvendelse til sekretæren i forsvarskomiteen, som opptrådte som en hederlig og ordentlig embetsmann og lot oss få det til gjennomsyn. Vi leverte det tilbake igjen på vanlig vis. Men da er mitt spørsmål: Hvorfor står det ingen ting om dette i komiteens innstilling? Hvorfor reagerte man ikke før på onsdag, når man har visst dette i 2 1 /: uke? Knut Frydenlund: Det vi først og fremst har reagert på i denne saken, er at statsråden først sa til komiteen at det ikke er utbetalt penger, og at Norge ikke har fått noen regning, og etterpå har sagt at beskjeden om dette er gitt til komiteen. Dette betrakter vi som den store saken i denne forbindelse. Når det gjelder våre utbetalinger til disse forberedende arbeider, er situasjonen den at vedtaket ble gjort i 1979, og det er klart at på et eller annet tidspunkt vil noe bli betalt, og vi mente det var hjemmel for det. Men når statsråden sier at det ikke er betalt noe, gikk jeg ut fra at det var riktig. Dette var bakgrunnen for vår reaksjon. Carl I. Hagen: Denne saken dreier seg i realiteten ikke om skarve 3 mill. kr., men om Norge skal støtte aktivt opp om dobbeltvedtaket, eller om vi ikke skal gjøre det. Det merkelige var at komiteformann Frydenlund sa at i vår var det et betydelig mindretall som stemte klart for at Norge ikke skulle medvirke til dobbeltvedtakets gjennomføring, altså til forberedelsene til utplassering. Men det var et stort flertall for dobbeltvedtaket, som altså stemte mot mindretallets forslag. Og det som er blitt problemstillingen, er hvorfor dette store flertallet, som hevdet at de var for forberedelsene, for dobbeltvedtaket, nå plutselig har falt fra en skarve bevilgning på 3 mill. kr. begynt å trekke Arbeiderpartiets holdning i tvil. Frydenlund sa også at forberedelsene til utplassering ikke må få et slikt omfang at det forverrer forhandlingssituasjonen i Genéve. Det faktiske forhold er vel at dess sterkere forberedelser dess bedre forhandlingsposisjon, for da vil Sovjetunionen forstå at NATO mener alvor. Da vil Sovjetunionen forstå at dersom det ikke er forhandlingsvilje til gjensidig nedrustning, vil de nye rakettene komme. Det hr. Frydenlund gjør nå, er nettopp å slå bena unna forhandlerne i Genéve, i og med at man skaper den oppfatning hos Sovjet at utplassering ikke vil foregå, seiv om det ikke blir noe resultat. Jeg vil få lov til å stille hr. Frydenlund dette spørsmål i forbindelse med det han sa om hvem som hadde brakt oss til veiskillet i denne saken: Hvordan kan det være slik at Arbeiderpartiet og hr. Frydenlund vil være med på å stoppe en kurant liten bevilgning til et forberedelsesarbeid som man dertil påstår man er for? Knut Frydenlund: Arbeiderpartiet gikk i vår inn for det som var Regjeringens linje, med et betydelig mindretall imot. Dette er sannsynligvis en situasjon som ikke er så übehagelig for den nåværende regjering, den har fått tilstrekkelig flertall. Men samtidig skjer det splittelse i andre partier. Men når dette skal bli regelen, at det er dette vi skal ha om og om igjen, det er da vi i Arbeiderpartiet, enten vi er tilhengere eller motstandere av dobbeltvedtaket, setter bena i bakken — dette vil vi ikke være med på. Og jeg må gjenta også overfor Hagen det jeg sa i mitt innlegg: Hvorfor skal Norge som det eneste av NATOlandene, og som ikke skal ha disse rakettene, ha disse behandlingene som ikke for Høyre, ikke for SV, men som for andre partier i dette storting skaper meget store problemer? Jeg synes ikke det er noe usaklig å si at Regjeringen må ta noe mer hensyn til disse strømningene. Vi har sagt: La oss ta avgjørelsen neste høst, da vet vi mye mer. Men la oss slippe disse kvartalsvise avstemningene. Jo Benkow: Hr. Frydenlund serverer drøy kost. La meg sitere hva han sa: «Min mistanke med hensyn til Regjeringens motiver og handtering av denne sak er simpelthen blitt for stor». Det kan da ikke herske noen som helst tvil om at Høyre-regjeringens befatning med dobbeltvedtaket har hatt som formål å fortsette der Arbeiderpartiet slapp. Og den tåkeleggingsmanøver Arbeiderpartiet nå setter i verk i hr. Forhandlinger i Stortinget nr. 61. 1982. 22. nov. — Bev. på statsbudsj. 1983 vedk. Forsvarsdep. m.v. annen hensikt enn å trekke oppmerksomheten bort f ra hva saken faktisk gjelder. Og i denne sammenheng, i denne litt større sammenheng, kan det ikke ha avgj ørende betydning for Arbeiderpartiets stillingtagen om vår finansieringsandel er belastet, omregnet, betalt eller ompostert, eller hvordan man ønsker å uttrykke der. Det kan ikke være hovedsaken og kan ikke være noen begrunnelse for at vi her skiller lag. Det har ingenting med de grunnleggende realiteter å gjøre, og er et ørkesløst og et bedrøvelig forsøk på å dekke over hva saken faktisk gjelder. Det strider rett og slett mot fornuften å påstå at forsvarsministeren av alle skulle ha noe å skjule. Han har jo faktisk også blitt bebreidet for at han har vært for apen. Dette rimer ikke. Og la meg til slutt spørre: Hva tror Arbeiderpartiet man kan oppnå av de gode ting i forhandlingssammenheng, nedrustning, vestlig samhold, ved at man nå ønsker å utsette avgjørelsen om vi skal betale inn de forpliktelser av økonomisk art som vi tidligere har påtatt oss? Hvilke fordeler mener Arbeiderpartet at dette vil innebære for vårt land, for Vesten, for nedrustning, for fred? Hvis det var mulig å få et svar på det, vil jeg sette pris på det. Knut Frydenlund: Blant de fordeler vi vil kunne oppnå, er at vi ville slippe en opprivende debatt som den vi har her i dag; for til høsten — som vi foreslår — vil man ha en mye bedre oversikt over situasjonen. Vårt forslag befinner seg innenfor budsjettåret 1983, så det er ikke noen enorm affære dette gjelder. Men det er Høyre som lager dette til det store skillet, til spørsmålet om for og imot NATO - og hr. Benkow har bidratt til det. Det er det vi ikke vil være med på. Og min mistanke om dette stiger jo høyere hr. Benkow snakker. Statsråd Anders C. Sjaastad: Hr. Frydenlund refererer til forsvarsministermøtet i mai 1981. Når det gjelder konklusjonen f ra dette møtet, går jeg ut f ra at den er blitt offentliggjort på et tidligere tidspunkt, bl.a. i forbindelse med Stortingets behandling av disse spørsmål. Jeg vil opplyse at forsvarskomiteen har hatt anledning til å se det verbatime referat fra dette møtet — også SVs hr. Ørnhøi har hatt anlednign til det. Jeg har etter ønske fra Stoltenberg underhånden rettet forespørsel til NATO-landene om dette referatet kan frigis. Av prinsipielle grunner mener man at dette ikke er mulig. Men jeg vil understreke at forsvarskomiteen og hr. bekrefte at det ikke er sagt noe fra Regjeringens eller andres side som ikke stemmer med dette referatet. Knut Frydenlund: Jeg er glad for at forsvarsministeren tok opp dette spørsmålet for jeg har hatt anledning til å lese det referatet og vil komme med to kommentarer i den forbindelse. Leser man det referatet, vil man se at det vedtak som det her refereres til, og som tillegges tidligere forsvarsminister Stoltenberg, er det vedtak som ble gjort i november 1981 — ordlyd og tall skriver seg fra det. Det som skjedde i mai, var at det ble gitt en politisk viljeserklæring, et tilsagn. Men det står i vedtaket fra mai at godkjennelse skulle gis i et senere møte, altså i novembermøtet, vedrørende beløpet. Altså — den endelige beslutning ble tatt i november 1981. Vedtaket i mai gikk ut på at godkjennelse skulle skje på det senere møtet. Dette er ikke kommet fram. Statsråd Anders C. Sjaastad (fra salen): Til saksopplysning, hr. president! Presidenten: Presidenten tegner forsvarsministeren på talerlisten. Stein Ørnhøi: Jeg forstår at det komiteformannen er mest oppbrakt over, er at han mener at komiteen er blitt misinformert av statsråden. Men nå består jo denne saken av to ting — hadde jeg nær sagt. Det ene er at det blir sagt at statsråden har misinformert komiteen, og det andre at dette da har gitt grunn for komiteen til å misinformere Stortinget. Mitt problem her er at i et dokument som kom fra komiteen i vår, står det noe som er galt. Muligheten for å korrigere denne feilen hadde komiteformannen og forsvarskomiteen før komiteen avgav sin innstilling. Men de benyttet ikke anledningen til å fjerne denne misinformasjonen. Innstillingen fra forsvarskomiteen foreligger nå uten beskjed om at det allerede er utbetalt penger fra norsk side til disse nye atomrakettene. Jeg skjønner Frydenlunds forargelse når det gjelder forholdet mellom komite og statsråd — og det gjelder naturligvis at statsrådens ansvar går videre enn til komiteen. Men jeg syns også Frydenlund skal forstå de som ikke er medlem av komiteen sin forargelse over at komiteen ikke har gjort rett og skjell for seg. Hvorfor ble det ikke gitt beskjed da komiteen fikk vite at det allerede var utbetalt penger? Knut Frydenlund: I motsetning til forsvarsministeren skal jeg medgi at hr. Ørnhøi her sannsynligvis har et poeng. Jeg skal gjerne vurdere det nærmere. Men det som vi var opptatt av, var at det i juni ble presisert at det ikke var skjedd noen utbetalinger, og at dersom utbetalinger skulle skje, skulle saken legges fram for Stortinget. Det var årsaken til min og komiteens — i hvert fall fraksjonens — forargelse. All right, jeg skal innrømme her kan komiteen ikke ha gjort en tilfredsstillende jobb. Men det er ikke av samme målestokk som det statsråden etter min mening har gjort seg skyldig i. Kåre Kristiansen: Fra Arbeiderpartiets side har det, slik jeg har oppfattet det, vært anvendt som klage mot forsvarsministeren at han har spesifisert de bevilgningene som inngår i infrastrukturprogrammet i for stor grad, og at dette har betydd en øremerking. De siste dagene har det også blitt klaget over det motsatte, nemlig at statsråden har tillått overført bevilgninger i 1982 uten at han har redegjort for det i Stortinget eller i komiteen på forhand. Jeg tror at for mange har det stått som litt av et spørsmål og litt av en gåte: Hva er det man her egentlig klager over? Er det at han har gitt for få opplysninger, eller er det at han har gitt for mange? Mitt spørsmål til hr. Frydenlund er da etter hans siste innlegg her i dag: Det er vel nå på det rene fra Arbeiderpartiets side at det klagen egentlig gjelder, er at statsråden har opplyst for mye, at han har øremerket, som det heter? Jeg synes det er nødvendig å få det klarlagt av hensyn til debatten senere i dag. Ellers er det anført at en bevilgning på dette tidspunkt fra Norges side kan bety en uønsket påvirkning på andre av partnerne i NATO. Mitt spørsmål er: Hvorledes vil hr. Frydenlund forklare at bevilgninger til et infrastrukturprogram i NATO-sammenheng kan bety en uønsket påvirkning på de andre stater? Det er jo verken til Nederland eller Belgia denne bevilgningen går, men til NATO. Mener han at de politikere det her gjelder — regjeringene i de angjeldende land — er så nærtakende overfor påvirkning at den omstendighet at det ligger 3 mill. kr. mer i bevilgning til NATOs program på dette området, skulle bety en slags uønsket eller farlig påvirkning? Jeg vil gjerne også ha svar på det spørsmålet. Knut Frydenlund: Jeg kunne gjerne spørre hr. Kåre Kristiansen om det vil bety noe enormt mye om denne sak ble utsatt til høstens behandling. linje fra 1979, før saken ble behandlet i NATOs råd, at vi skulle legge særlig vekt på det standpunkt andre land inntok, og ikke gå foran. Det er det som har vært vår retningslinje. Jeg må si at det er klart at den debatten som vi nå har, skaper uro, og det er helt unødvendig. Så er det dette om forsvarsministeren har lagt fram for mye eller for lite. Det som er problemet, er at forsvarsministeren er for selektiv i det han legger fram, han legger fram det som passer. Det er greit med en ny praksis i infrastrukturarbeidet. Det kan være nyttig, og det kan være interessant. Men det er likevel en såpass endret holdning i noe vi har drevet med tidligere, og som også er forskjellig fra det alle de andre NATO-land gjør, at når Regjeringen går til den praksis, synes jeg det minste den kan gjøre, nettopp er å informere komiteen på forhand, slik at man ikke plutselig får det lagt på bordet, og så får man de lange seriene etterpå med oppklaringer og misforståelser. Presidenten: Tiden for replikkordskiftet er ute. Så vidt presidenten forstod statsråden, ønsket han ordet for å oppklare en misforståelse. Statsråd Anders C. Sjaastad: Det er en åpenbar misforståelse at forsvarsministermøtet i mai 1981 ikke avsatte 70 mill. internasjonale betalingsenheter, som i datidens norske kronebeløp var 1 487 mill. kr. Det som videre ble fastslått, var at dette skulle prisjusteres, noe som skjedde i november samme år. Da ble det justert til 74 mill. internasjonale betalingsenheter, som er ca. 1 566 mill. kr. Vedtaket ble fattet i mai. Det var kun en prisjustering i november. Knut Frydenlund: Vedtaket ble gjort i mai til endelig godkjennelse i november 1981. Dette vedtaket gikk også ut på at man ikke skulle spesifisere infrastrukturmidler. Presidenten: Vi går da videre på talerlisten. Thor Knudsen: Det er blitt spørsmålet om bidrag til forberedelser til bygg og anlegg i 1983 for de nye mellomdistanserakettene som eventuelt skal utplasseres i Europa i tiden 1983 — 1988, som har fått den dominerende interesse i årets innstilling fra forsvarskomiteen om budsjettet for neste år. Når det gjelder behandlingen i komiteen av budsjettets størrelse, følges i hovedsak de senere års mønster. Som bekjent har Regjeringen foreslått 4 pst. reell vekst på budsjettet, slik som i fjor. Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sluttet disse partier seg til Regjeringens forslag om styrkelse av totalforsvaret, men foretar den omprioritering at inntil 0,5 pst. av forsvarsbevilgningene benyttes til styrkelse av sivilt beredskap. Arbeiderpartiets fraksjon i forsvarskomiteen gjentar sitt forslag fra i fjor om å redusere forsvarsbevilgningene fra 4 til 3 pst. reell vekst. Vi i Høyre mener at en styrkelse av NATOlandenes konvensjonelle forsvar vil være et bidrag til økt sikkerhet og til å redusere risikoen for at atomvåpen tas i bruk. Med den styrkeoverlegenhet Warszawapakten har, vil det være risikofylt å forlate den forsvarsstrategi som NATO baserer seg på, og som har sikret freden i vår del av verden i den lengste perioden i vårt århundre. Målet må imidlertid være å redusere alliansenes avhengighet av atomvåpen. Det er ingen tvil om at den vanskelige økonomiske situasjon setter sitt preg også på forsvarsbudsjettene de senere år. Det gjelder særlig spørsmålet om kompensasjon for prisstigningen. En samlet komite har i en årrekke pekt på betydningen av at det gis full kompensasjon for prisstigningen slik at forutsetningen om reell vekst i budsjettet blir oppfylt som vedtatt. For årene 1979 —81 er svikten betydelig i forhold til planleggingsforutsetningene. Det er en samlet komite som i den foreliggende innstilling ber om at det nå innarbeides rutiner som sikrer at vedtakene om reell vekst i forsvarsbudsjettet faktisk blir oppfylt. Forsvarsdepartementet står foran en viktig oppgave med å utarbeide den neste langtidsplanen for Forsvaret. Betydningen av åfå mer ut av hver krone er naturligvis stigende. Komiteen har ofret stor oppmerksomhet på dette problem, og bemerker at det for å frigjøre midler til investeringer i materiell og anlegg er nødvendig å redusere veksten i Forsvarets driftsutgifter i årene som kommer. Det bør også vurderes i hvilken grad det er mulig å redusere Forsvarets fredsorganisasjon på en måte som ikke berører krigsorganisasjonens omfang og effektivitet. I den forbindelse bør særlig muligheten for sammenslutning av administrative enheter vurderes. Så til spørsmålet om Norges forpliktelser til å oppfylle NATOs dobbeltvedtak. Formålet med NATOs dobbeltvedtak er åfå i gang forhandlinger i Genéve om begrensninger i atomstyrkene i den eneste hensikt å gjøre utplassering av nye våpen overflødig. Men all erfaring forteller oss at russerne ikke firer en tomme før de er nødt til det. grunnlaget for forhandlingene. Rent konkret gav dette seg utslag i følgende: Hvis Sovjetunionen ikke er villig til å fjerne atomraketter rettet mot vitale deler av Vest- Europa, vil svaret fra NATO være utplassering av atomraketter i vest. Den saken Stortinget behandler i dag, dreier seg ikke om utplassering av atomraketter i vest, eller for den saks skyld om bevilgninger til slike raketter. Den dreier seg om Norge overensstemmende med tidligere inngåtte forpliktelser bl.a. fra tidligere arbeiderpartiregjeringer skal stille midler på budsjettet til disposisjon for forberedelser til å iverksette NATOs moderniseringsplan hvis ikke Sovjetunionen gjør tilstrekkelige innrømmelser i forhandlingene i Genéve. Arbeiderpartiet, fulgt eventuelt av Venstre og Sosialistisk Venstreparti, sier nei. Begrunnelsen er ytterst diffus. Det er eventuelt snakk om å vurdere bevilgningene til forberedelsestiltak til høsten 1983. Dette er fullstendig nye toner fra Arbeiderpartiets ledelse. Så sent som i mai i år erklærte partiformannen Gro Harlem Brundtland i et radiointervju: «Det ville ikke ha vært noe reelt pressgrunnlag for disse forhandlingene slik som NATO-alliansen da har lagt opp til, om man ikke hadde vært villig til å gjøre de minimale og nødvendige forberedelser for å kunne effektuere vedtaket, dersom man ønsker å effektuere det.» For bare noen måneder siden stod altså arbeiderpartiformannen på nøyaktig samme standpunkt som Høyres, Kristelig Folkepartis og Senterpartiets medlemmer av forsvarskomiteen gjør i dag og gjorde dengang. Hva kan så grunnen være til denne holdningsendring? En årsak kan være den indre strid i partiet om saken. Det er på det rene at det er til dels fremtredende partifeller av fru Harlem Brundtland som sier nei ikke bare til å bevilge til forberedelser, men som er imot NATOs dobbeltvedtak som sådant. Partiets nestformann, Einar Førde, påberopte seg i en fjernsynsdebatt for en tid siden at opinionen har endret seg sterkt når det gjelder å utplassere atomraketter i vest. Jeg vil ikke bestride at opinionen kan ha forandret seg. Men spørsmålet er om det skal innebære at man skal flykte fra sine tidligere inngåtte forpliktelser? Eller skal her vises politisk lederskap og fasthet? Det er ikke vanskelig å registrere at Arbeiderpartiets formann ble ivrig tiljublet av «Nei til atomvåpen»-aksjonistene da hun på møtet 1. bevilgningene til forberedelser av NATOs moderniseringsplan. Men disse grupperinger er jo slett ikke fornøyd med bare dette. De har vært imot NATOs dobbeltvedtak endog lenge før det ble vedtatt i Brussel den 12. desember 1979. Arbeiderpartiets tidligere formann, Reiulf Steen, har nå erklært at han er helt på linje med disse aksjonistene. Han sier at han i dag vil gå imot et vestlig svar på den sovjetiske atomopprustning, uansett forhandlingsresultatet i Genéve. Han har i et intervju i Dagbladet den 28. oktober i år uttalt og ytterligere utdypet i et intervju i fjersynet samme dag at han tror flertallet i Arbeiderpartiet vil gå imot også NATOs dobbeltvedtak. Denne erklæring fra Reiulf Steen er blitt kraftig imøtegått av fremtredende medlemmer av det samme parti, bl.a. av Guttorm Hansen, som er partiets hovedtalsmann i utenrikspolitiske spørsmål. Det må være åpenbart for enhver at det er strid i Arbeiderpartiet om NATOs dobbeltvedtak, og det har vært strid også om det spørsmål som behandles i dag, nemlig om eventuell bevilgning til forberedelser av moderniseringsplanen. Dette kom særlig' klart til uttrykk under Stortingets behandling av infrastrukturprogrammet i juni da henimot en tredjedel av Arbeiderpartiets gruppe stemte mot de bevilgninger som nå er en del av det foreliggende budsjett. Gruppen har nå, så vidt jeg kan forstå, bestemt seg for å stemme mot bevilgningene og samlet for utsettelse av saken med ett år til høsten 1983. Det betyr at opposisjonen vil forby Regjeringen å medvirke til oppfølging av dobbeltvedtaket når det gjelder forberedelser i det kommende år. Resultatet av all denne manipulering er at Stortinget for første gang etter krigen er delt på midten i et grunnleggende sikkerhetspolitisk spørsmål for Norge. Dette har skapt forvirring ikke bare hos allmennheten, men langt, langt inn i Arbeiderpartiets egne rekker. Vår hjemlige opposisjon har forsøkt å få det til at våre allierte i NATO er misfornøyd med den måte den nåværende norske regjering har handtert denne saken på. Men er det belegg for en slik anklage? Jeg kan for så vidt bare henvise til Aftenposten for 12. november som har spurt Norges faste ambassadør i NATO, Kjell Vibe, som svarer: «Jeg har ikke registrert noen slik irritasjon over behandlingsmåten fra våre allierte her. fundamental betydning for alliansen og de enkelte medlemsland.» I en tid da det mer enn noensinne er av grunnleggende betydning at det ikke skapes tvil om NATO-landenes vilje til å stå fast på og ta konsekvensen av begge sider av dobbeltvedtaket, velger Arbeiderpartiet her hjemme åpenbart å prioritere partiinteresser. På borgerlig politisk hold er man naturligvis ikke alene om en bekymring for denne utvikling. Arbeiderparti-avisen Nordlands Fremtid skrev på lederplass 4. oktober i år: «Hvis det er hensynet til å skape ro blant partifeller med awikende oppfatninger som har forårsaket den nye vrien, tror vi gevinsten vil vise seg å bli svært kortvarig.» Jeg tror avisen her peker på et viktig poeng. Og en ting til: Norge er med i NATO av hensyn til landets egen sikkerhet og ikke for andres skyld. Hvorfor må vi vise fasthet i NATO? La meg kort minne om et par rent faktiske forhold. Da NATOs dobbeltvedtak ble fattet i desember 1979, hadde Sovjetunionen ca. 140 SS-20-raketter. Ved årsskiftet 1982/83 antas at det er utplassert 342 SS-20-raketter med i alt 1 026 stridshoder i tillegg til ca. 280 SS-4- og SS-5-raketter, hver med et stridshode. Størstedelen av disse raketter er rettet mot vitale mål i Vest-Europa inkludert vårt eget land. På vestlig side finnes det ikke tilsvarende våpen. Tvert imot har NATO ensidig trukket tilbake kjernevåpen i Europa med 1 000 stridshoder. Det er ingen tvil om at Sovjetunionens forserte utplassering av raketter før og etter dobbeltvedtaket har økt übalansen i Europa og skapt en vanskelig og alvorlig situasjon. Det er på sin plass å minne om at NATOs målsetting er å hindre krig og legge grunnlaget for varig fred. For å oppfylle denne målsetting må alliansen fortsatt arbeide for et forsvar som er tilstrekkelig til å forebygge et angrep på traktatområdet. Alliansespartnerne må søke å bygge opp et mer konstruktivt forhold mellom øst og vest. De anlegg det er tale om å bygge for infrastrukturmidler, og som altså dreier seg om forberedende arbeider, er lagre, verksteder, sikkerhetsgjerder m.v. Dersom det ikke blir behov for utplassering av nye mellomdistanseraketter, vil de gjennomførte arbeider kunne omstilles til annen bruk. Videre utbygging av infrastrukturanlegg kan da stoppes. Mellomløsninger vil være mulige, hvis forhandlingsresultatet skulle tilsi slike. forplikte NATO til utplassering seiv om forhandlingene skulle gi resultater, men tvert imot nødvendige forberedelser for å troverdiggjøre NATOs besluttsomhet og dermed også styrke muligheten for å nå frem gjennom forhandlinger. Motstanden mot denne besluttsomhet kan paradoksalt nok føre til at vi ikke oppnår noen reduksjon i det arsenal av masseødeleggelsesvåpen som Sovjetunionen de senere år ensidig har utplassert og rettet mot mål i Vest-Europa. Dermed står man i fare for å tape mulighetene for den nedrustning vi alle ønsker. Men dessuten står man i fare for å sementere den farlige übalanse som i dag er den største trussel mot fred og frihet i Europa. Presidenten: Det blir replikkordskifte, begrenset til 20 minutter. Einar Førde: Eg må seie at eg oppfattar situasjonen som nokså ironisk når det er akkurat Thor Knudsen som les Arbeidarpartiet ei lekse om lojalitet til dobbeltvedtaket, og særleg til forhandlingsdelen. Historia bak dobbeltvedtaket er nettopp ei historie om korleis Arbeidarpartiet arbeidde for å få inn forhandlingsdelen, og dermed gjorde vedtaket dobbelt. Eg hugsar så mykje frå debatten om dobbeltvedtaket i 1979 at eg veit det er grunnlag for å hevde at dersom det hadde vore opp til Thor Knudsen aleine, er det stor fare for at vårt bidrag hadde vore til eit enkelt NATOvedtak i 1979. Vi fekk eit dobbeltvedtak fordi vesteuropeiske sosialdemokratiske regjeringar ikkje ville akseptere den amerikanske oppfatninga om at rakettane måtte kome så snøgt som mogleg og i alle fall. Eg vil gjerne stille Thor Knudsen eit spørsmål som gjeld Innst. S. nr. 312 frå i sommar, og særleg dei setningane som vi skal få høyre meir om i dag, nemleg desse: «Norge er hittil ikke blitt belastet for noen del av dette beløp. En eventuell utbetaling vil på vanlig måte bli forelagt Stortinget gjennom de årlige budsjettproposisjoner.» I Stortinget fredag, og særleg gjennom «Politisk kvarter» i radioen laurdag, har Thor Knudsen skapt nokså sterk tvil om sitt eige forhold til denne formuleringa. Eg vil gjerne nå at Thor Knudsen skal avklare dette forholdet. Eg minner om at Aftenposten i førre veke antyda at dei borgarlege medlemene i forsvarskomiteen hadde vore med på denne formuleringa for å hjelpe Arbeidarpartiet med interne problem. innhaldet i den, eller om han faktisk slutta seg til den for å hjelpe Arbeidarpartiet, eller ut frå andre, vikarierande omsyn. Thor Knudsen: Først til hr. Førdes spekulasjoner hvorvidt Høyre hvis vi hadde vært i posisjon på det tidspunkt, ville ha gått inn for en ensidig, altså ikke en todelt, NATO-beslutning. Det er og blir en ren spekulasjon f ra hr. Førdes side. Faktum er at Høyre i Stortinget har gitt sin fulle tilslutning til NATOs dobbeltvedtak, og enhver mistenkeliggjørelse i noen annen retning må falle på sin egen urimelighet. Så til spørsmålet om Innst. S. nr. 312 for 1981 — 82. Jeg mener å erindre at hr. Førde var til stede i Stortinget da saken ble tatt opp sist fredag. Jeg gjorde da rede for de vanskeligheter som hadde vært til stede i komiteen og som i etterhand er blitt ytterligere bestyrket når det gjelder det problemfeltet som infrastrukturprogrammet utgjør. La meg imidlertid gjøre det helt klart i forbindelse med de spekulasjoner som har vært om dette i pressen, at jeg ikke finner det naturlig å gå inn i en diskusjon om hvem som har sagt hva i komiteen, men når spørsmålet er reist i Stortinget om Høyre har vært med på å formulere seg bevisst villedende for å avhjelpe problemer i Arbeiderpartiet, må jeg få si at det selvsagt ikke medfører riktighet. Stein Ørnhøi: Det spørsmålet som i virkeligheten burde stått på dagsordenen i dag, er spørsmålet om vi trenger flere atomvåpen. Det skal jeg berøre nærmere når jeg kommer med mitt hovedinnlegg. Men før vi kan komme fram til et svar på det spørsmålet og nærme oss det som er hovedsaken, er vi nødt til å skrelle bort en del parlamentarisk bulder og uklarhet. Først vil jeg gi ros til komiteformann Frydenlund fordi han åpent innrømmet at han hadde gjort en feil. Skylden for den feilen deler han med Thor Knudsen. Thor Knudsen er nestformann i forsvarskomiteen. Thor Knudsen har vært med på å fortelle Stortinget at det ikke er utbetalt penger til forberedelser for nye atomraketter — det gjorde han i vår. Han har mottatt beskjed i notat av 2. november, den samme beskjed som Frydenlund har mottatt. Han har unnlatt i Høyres komitemerknader å gjøre oppmerksom på at han feilinformerte Stortinget i vår. Er Knudsen nå i likhet med Frydenlund i stand til å innrømme at han har gjort en feil, og at han har unnlatt å rette opp den misinformasjon av Stortinget som han gjorde seg skyld i? i sin fraksjonsmerknad også har kommentert spørsmålet om å betale til disse rakettene. De sier nokså uforståelig: «Disse utgifters virkning på NATO's bidrag til Norge følger av del 33 av NATO's infrastrukturprogram som er behandlet av Stortinget i juni 1982.» Det er ikke så lett å skjønne hva dette betyr, men det er iallfall åpenbart at Høyres fraksjon har gjort et forsøk på å kommentere selve saken uten å rette opp den feilinformasjon de kom med i vår. Er Knudsen villig til å innrømme at han har gjort en feil? Thor Knudsen: Jeg finner grunn til å minne om at Stein Ørnhøi var til stede i Stortinget fredag, da dette spørsmål ble behandlet. Jeg er forvisset om at han da hørte også det innlegg jeg hadde, hvor jeg redegjorde for den misforståelse som hadde vært til stede når det gjaldt spørsmålet om formuleringer, om avregning, «betalt», tilgodehavender og det hele. Og jeg sa at nettopp i etterhand kunne man se at her hadde det vært misforståelser til stede mellom iallfall deler av komiteen og statsråden. Og når hr. Ørnhøi er ute etter å dele skyldspørsmålet her, vil jeg også vise til at jeg sa i det innlegg jeg hadde fredag, at hvis vi var å bebreide for dette, bad jeg tinget om unnskyldning for at vi på det grunnlag hadde gjort dette. Men at det her var spørsmål om noen art av bevisst feilinformasjon fra komiteens side overfor Stortinget, tar jeg den skarpeste avstand fra. Per A. Utsi: Etter hr. Knudsens siste svar er det igjen nødvendig å referere det som faktisk står i Innst. S. nr. 312 for 1981-82: «Norge er hittil ikke blitt belastet for noen del av dette beløp» — altså de 49 mill. kr. til forberedelse av rakettutplasseringene. Knudsen har nå uttalt seg slik at man må oppfatte ham derhen at denne setning er misvisende, og at komiteen i juni måned i år ikke hadde grunnlag for å skrive inn denne setningen. Kan vi få vite av hr. Knudsen hvilket grunnlag han nå har for å si at dette er en misvisende orientering fra komiteens side? Thor Knudsen: Nå er det spørsmål om representanten Utsi var til stede i Stortingets møte fredag, og om han hadde tid til å høre undertegnedes innlegg i saken. Hvis han det hadde gjort og lagt seg det på hjertet, ville hans spørsmål i dag etter min oppfatning vært en smule overflødig. La meg imidlertid for ordens skyld gjøre oppmerksom på at det på samme side i Innst. S. nr. er brukt formuleringer som i ettertid på grunn av de nye opplysninger kunne gi grunnlag for motstridende oppfatninger. Jeg siterer nå fra første spalte, og skal senere hen sitere formuleringen fra annen spalte: «Norges andel av dette utgjør 49 mill. kroner. Norge er hittil, ikke blitt belastet for noen del av dette beløp. En eventuell utbetaling vil på vanlig måte bli forelagt Stortinget gjennom de årlige budsjettproposisjoner.» Og så står det i annen spalte på samme side: «Av brevet går fram at planlegging og forberedende arbeid når det gjelder utplassering av de nye raketter enkelte steder er i gang, at utbetalingene vil skje i tidsrommet 1982 til 1988, og at fullføring vil skje i tidsrommet fra slutten av 1983 til 1988.» Det som er poenget i dette, og som jeg må be om at hr. Utsi nå forsøker å få klart for seg, er at det her er formuleringer om belastning og utbetalinger, og at det påløper beløp for Norge. Vi er i komiteen som følge av de opplysninger vi nå har, i etterhand blitt klar over at det her var motstridende oppfatninger av avregningsforholdet, og det tror jeg nå er blitt gjort rimelig klart — muligens også for hr. Utsi. Bjørn Erling Ytterhorn: Representanten Thor Knudsen innledet sin redegjørelse med å fastslå at det borgerlige flertall ville styrke totalforsvaret. Det som i realiteten er skjedd, er at det borgerlige flertall har redusert budsjettproposisjonen fra Høyre-regjeringen med 55 mill. kr., som er tatt av kap. 1760, Nyanskaffelser av materiell, nybygg og nyanlegg, og har gitt disse til sivilforsvaret. Jeg kan rent personlig tenke med at bakgrunnen for dette er Høyres konsesjon til Senterpartiet og Kristelig Folkeparti for at budsjettet skal gå igjennom. Det er nå min teori. Den kan selvfølgelig være gal. Men resultatet er en reduksjon av forsvarsbudsjettet på 55 mill. kr., og det synes jeg ikke man skal stikke under stolen og forsøke å kamuflere ved å si at det borgerlige flertall vil styrke totalforsvaret. Jeg vil derfor gjerne ha klarlagt: Er dette en reduksjon av forsvarsbudsjettet på 55 mill. kr., eller er det det ikke? Thor Knudsen: Jeg trodde jeg gjorde det rimelig klart i mitt hovedinnlegg at Regjeringen foreslo en reell økning av forsvarsbudsjettet på 4 pst. omprioritering at inntil 1 pst. av forsvarsbevilgningene skal benyttes til styrkelse av sivilt beredskap. Rent formelt betyr det en reduksjon i stigningstakten for forsvarsbudsjettet på 0,5 pst. Men jeg må si at å anvende denne halve prosent til styrkelse av sivilt beredskap, er en utmerket måte å gjøre dette på. Jeg vil gjøre den tilføyelse at jeg tror at et slikt forsøk på å så tvil om Høyres vilje til å ha et sterkt forsvarsbudsjett vil falle på sin egen urimelighet. I Norge opererer vi kanskje i større grad enn i andre land med begrepet «totalforsvaret», noe jeg tror har veldig stor verdi i seg seiv, fordi det involverer på en spesiell måte hele folket. På det grunnlag må jeg si at jeg ikke har noen problemer med å stå på den formulering og det busjettforlik som de tre partier er kommet frem til. Arent M. Henriksen: Jeg har aldri godtatt forsøkene på å gjøre denne saken til et språklig problem. Jeg forutsetter at i hvert fall de som sitter her i salen, er i stand til å se forskjell på at utgifter påløper, og at utgifter belastes. Jeg forutsetter at også Thor Knudsen er i stand til å se den forskjellen. Det som imidlertid er hovedpoenget, er at statsråden sjøl hevder at han før avgivelsen av Innst. S. nr. 312 i juni i år hadde gitt komiteen beskjed om at utgifter både var påløpt og belastet. Likevel godtar Høyre og Thor Knudsen at en i komiteinnstillingen fra juni i år skriver at Norge ikke var blitt belastet disse utgiftene. Jeg må gjenta spørsmålet og be om et klarere svar. Spørsmålet er følgende: Visste Thor Knudsen 8. juni i år at Norge var belastet disse utgiftene? — ja eller nei. Thor Knudsen: Jeg"*oppfattet representanten Arent M. Henriksen dithen at han ikke ville godta at det skulle være språklige vanskeligheter i den foreliggende komiteinnstilling. Det er mulig at han ikke har de problemene. Jeg har åpent erkjent og flere av mine komitekolleger har her i tinget fredag erkjent at det var visse vanskeligheter av språklig karakter på grunn av denne sakens helt spesielle karakter og den terminologien som vi har i infrastruktursammenheng. Det var ikke vanskelig for meg eller for noen annen klart å erkjenne at her gjaldt det spørsmål om bruk av ord og uttrykk. Det som er klarlagt nå i ettertid, er at det her har vært en form for misforståelse mellom komiteens medlemmer på den ene side og statsråden på den annen. Det er ingen grunn til å legge skjul på dette. viktig å fastslå, er at enhver antydning i retning av at komiteen, eller deler av den, skulle være innstilt på å gi feilinformasjon overfor Stortinget, vil j eg ta blank avstand f r a. Presidenten: Tida for replikkordskiftet er ute. Presidenten vil vise til at Knut Frydenlund på vegne av Arbeiderpartiet tok opp de forslag som han refererte, og som er inntatt i innstillingen. Videre vil presidenten foreslå at de som heretter tegner seg utover den talerlisten som er levert presidenten, får en taletid på inntil 3 minutter i denne budsjettdebatten. — Dette anses bifall Olaf Øen: Det som i alle etterkrigsår har markert forsvars- og sikkerhetspolitikken, har vært den tverrpolitiske enigheten, men i forrige stortingsperiode syntes Høyre å ha behov for å bryte med denne tradisjon ved, i prosent å markere en større forsvarsvilje enn andre. I denne perioden synes det samme partiet, gjennom sin regjeringsposisjon, å ha lagt opp til et fullstendig brudd, med de konsekvenser som det måtte ha. Som saksordfører for investeringskapitlet vil jeg først få knytte noen kommentarer til den varmeste poteten i dette kapitlet — rakettsaken, som den nå blir kalt. Jeg beklager at jeg må bruke en del tid på den. Jeg skal ikke komme inn på selve realitetene i saken. Arbeiderpartiets standpunkt skulle gå klart fram av fraksjonsmerknadene, og de går klart fram av det innlegget formannen i forsvarskomiteen har hatt. Når en har arbeidet med denne saken, i forbindelse med den siste infrastrukturproposisjon, Stprp. nr. 120 for 1981-82, og nå med budsjettet, sitter en igjen med inntrykket av at Regjeringens argumentasjon bygges opp på småjuks, for å si det mildt, noe som nå har kulminert med det som synes verre å være. Da forsvarskomiteen fikk forelagt Stprp. nr. 120 i mai, måtte alle oppfatte at Stortinget var invitert til å bevilge ca. 49 mill. kr. som Norges andel til bygging av anlegg i forbindelse med utplassering av nye mellomdistanseraketter i Europa, som en følge av dobbeltvedtaket, og at rammene for infrastrukturprogrammet derfor var utvidet med 1 566 mill. kr. Etter to møter med statsråden og departementets folk og ved brev ble det klart at det var tatt inn i proposisjonen som en orientering, og at en eventuell utbetaling ville bli forelagt Stortinget gjennom de årlige budsjettproposisjoner, noe som også statsråden understreket i sitt innlegg i Stortinget den 8. juni. nødvendig å orientere Stortinget på en så uklar måte, og på et tidspunkt da det ikke var behov for å bevilge en eneste øre. Etter at statsråden hadde gjort dette klart, forandret komiteen utkastet til vedtak slik at utvidelsen av rammen på 1 566 mill. kr. ikke ble forelagt Stortinget til godkjenning eller forelagt Stortinget som noe voteringstema. At en oppfattet det som et forsøk på å skape en ny atomdebatt i Arbeiderpartiet, var vel den naturligste konklusjon for de fleste. I intervjuet med Aftenposten den 13. november uttaler statsråd Sjaastad at det var fremmed for ham at Regjeringen hadde ønsket å skape noen splittelse i Arbeidepartiet, og han unnskylder seg med — og her kommer han med en helt ny vri: «Det var vanskelig å gå til Stortinget ivår med en bevilgning som var øremerket til anleggsarbeide for raketter fra NATOs side uten å fortelle hva den er øremerket til. Hadde vi ikke fortalt det, ville det være å føre Stortinget bak lyset.» Men dette var da ingen bevilgningssak. Det har statsråden sagt både i skrift og tale. Det var tatt inn som en orientering. Og jeg må spørre: Hvorfor går det ikke an i denne debatten å holde seg til de faktiske forhold? Er det fordi statsråden i ettertid har oppdaget at det alt var foretatt utbetalinger på det tidspunktet da han orienterte komiteen? Jeg kritiserer ikke at saken ble lagt fram til orientering. Men jeg kritiserer den uklare måten den ble presentert på — en uklarhet som Regjeringen synes å ville fortsette med. I en parentes vil jeg også nevne at proposisjonen opererte med feil tidsangivelse for utvidelse av femårsrammen til infrastrukturprogrammet med 1 566 mill. kr. når det ble vist til ministerådsmøtet i mai 1981. I ettertid kan det synes som det lå spekulative hensikter også i dette, for å skyve ansvaret over på andre. Henvisningen til dette maimøtet går stadig igjen i Regjeringens argumentasjon, men de nekter å dokumentere dette med de referater som foreligger, noe det flere ganger er bedt om. Den endelige beslutningen om å utvide femårsrammen kom først den 27. november 1981, og da først framkom tallet 1 566 mill. kr. — det tallet som det er vist til i proposisjonen. Men da var det Høyre-regjeringen som satt med ansvaret. I intervjuet i Aftenposten 13. november er forsvarsministeren igjen ute med ministerrådsmøtet i mai 1981, der han — som så mange ganger før — refererer til tidligere forsvarsminister Stoltenberg. Det er sagt her tidligere i dag, og jeg gjentar det: Stoltenberg har bedt om at referatene fra dette maimøtet blir offentlig jort. Jeg tror at også Stoltenberg har sans for graderte opplysninger — hva som kan, og hva som ikke kan offentliggjøres. Men det passer ikke Høyre-regjeringen, og den har hittil nektet offentliggjøring. Jeg tillater meg å spørre statsråden — fordi jeg har trukket tilbake mitt spørsmål til spørretimen onsdag: Hva akter Regjeringen å gjøre med dette berettigede krav fra Stoltenbergs side? I svaret til Arent M. Henriksen den 17. november refererte forsvarsministeren igjen — og unøyaktig — til ministerrådsmøtet i mai 1981. Og i dette svaret kom statsråden for første gang med opplysninger om at Norge alt har deltatt i finansieringen av det forberedende arbeidet for utplassering av nye raketter. Det var først da komiteen ble gjort oppmerksom på dette forholdet. Komiteen har ikke mottatt noe brev der statsråden gjør oppmerksom på at de opplysningene han tidligere har gitt, var feilaktige. At statsråden skjuler seg bak fullmakten som er gitt ved Stprp. nr. 12 for 1959 for 2 pst. av investeringsbeløpet, dvs. ca. 1 mill. kr., er etter min mening mer enn tynt. Det kan neppe være holdbart. Jeg viser her til voteringstemaet i Innst. S. nr. 312 for 1981-82, og at presidenten før voteringen bekreftet overfor Stortinget at de 49 mill. kr. ikke inngikk i vedtaket. Rammeutvidelesen på 1566 mill. kr. har Stortinget derfor ikke gitt sin tilslutning til — en tilslutning som også forsvarsministeren vet er nødvendig, noe han pekte på i sitt innlegg i Stortinget den 8. juni, men uten at han reagerte på voteringstemaet. Om det refereres til ministerrådsmøtet i mai 1981 aldri så mye, skulle det være godt kjent at det i slike vedtak ligger forbehold om godkjennelse av det enkelte lands parlament Når statsråd Sjaastad sist fredag gikk ut i massemedia med påstand om at forsvarskomiteen var orientert under arbeidet med infrastrukturproposisjonen i mai i år om at rakettpenger alt var belastet Norge, så er dette ikke sant. Statsråden sa i komiteen den 24. mai at planleggingsarbeidet var kommet i gang, og at utgifter dermed var påløpt. Men det er en annen sak, som er lett å forstå. Når planleggingen var kommet i gang, måtte det selvfølgelig være påløpt utgifter. Men det vi spurte om i komiteen, og gikk grundig inn på - det vil en samlet komite huske, og huske godt, tror jeg — var om Norge alt var belastet for noen del av de 49 mill. kr. svar på. Det ble svart at Norge ennå ikke hadde fått noen regning, men at det ville komme gjennom de årlige budsjettproposisjoner. Dette er nevnt både i den borgerlige fraksjonsmerknad og i komiteens generelle merknader. Jeg understreket det også i mitt innlegg den 8. juni, uten at statsråden reagerte på det. Ordet «belastet» i denne sammenheng kunne heller ikke skape noen misforståelse, da det går igjen som den vanlige uttrykksformen i infrastrukturprogrammet når beløp er betalt. Uttrykket er sist brukt i proposisjonens vedlegg 3, side 52, som omfatter de forbere7 dende arbeider for rakettutplassering. At det skulle foreligge noe som kalles «filologiske uklarheter», slik det ble sagt her på fredag, må tas som det eneste halmstrå i forsøket på å bortforklare. Statsråden reagerte heller ikke på ordlyden i innstillinge, der dette er et hovedpunkt. Statsråd Sjaastad prøver nå å framstå som en forsiktig og beskjeden statsråd som ikke vil blande seg bort i en stortingskomites innstilling. Men jeg må si at det må da være grenser for beskjedenhet. Om han mente det, kunne han da ikke uten et ord godta at han ble misforstått av et samlet storting. Og jeg må spørre: Hva er det da statsråder møter i Stortinget for? På denne bakgrunn kan en begynne å forstå Regjeringens sterke behov for å få et bevilgningsvedtak nå, at Regjeringen ikke har tid til å gå med på en fornuftig utsettelse til høsten 1983. Ville det ikke ha vært mer ærlig å si det som det er: Vi har dessverre gått utover våre fullmakter og betalt Norges andel. Vi må ha formell godkjenning for det. Så opplevde vi utspillet fra statssekretær Berg, som lovte å dokumentere sine utsagn. Men også denne dokumentasjon ble nektet offentliggjort av Regjeringen. En kan spørre hvorfor. Var dokumentasjonen kompromitterende for Regjeringen, og var det ikke dekning for statssekretærens uttalelser? Var det Regjeringen kritikken var rettet mot fra andre NATO-land? Og det var jo ikke så godt å offentliggjøre ettersom statsministeren offentlig har benektet å ha mottatt slike reaksjoner. Vi må ha lov til å tro det. Dette er det vi kaller partipolitisk taskenspilleri og fusk i ordets rette betydning, og det er det som har gjennomsyret hele denne debatten. Høyre har slått seg på brystet og skrytt av sin åpenhet i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Jeg må si: Kommentarer skulle være overflødige. I pressen i dag er det vist til en liten forbiprat som jeg skal ha hatt med en ekspedisjonssjef etter debatten sist. Jeg går ut fra at også det er kommet fra statsråden. Det minner meg om da jeg gikk i folkeskolen, når vi gikk til læreren og sa at den og den hadde sagt det og det. Vi hadde en klok lærer, og han svarte med å synge en sang som jeg husker seiv nå 50 år etterpå: «Sladrehank sjal seiv ha bank, for han har en lei skavank: Synes seiv han er så bra, men om andre vondt han sa.» I debatten den 8. juni understreket jeg hva som var voteringstemaet, og jeg skal få lov til å gjenta det. Jeg sa: «Stortinget blir i dag tilrådd å gi departementet fullmakt til å nytte bevilgningene under kap. 1760, post 46, til å igangsette de prosjekter — og vel å merke i Norge — som er listet opp i proposisjonen under 111 og IV, og ikke noe mer.» Per Hysing-Dahl hadde her overtatt presidentplassen: Presidenten: Tiden er dessverre omme, hr. Øen. Olav Øen: Jeg beklager, hr. president. Men da må jeg få lov til å komme tilbake iet senere innlegg. Presidenten: Hr. Øen har anledning til å tegne seg til 3 minutters innlegg. Neste taler er hr. Aano. Hanna K van mo (fra salen): President! Er det ikke adgang til replikkordskifte etter saksordføreres innlegg? Presidenten: Presidenten vil gi anledning til replikkordskifte. Vær så god, fru Kvanmo. Jo Benkow (fra salen): Hr. president! Kan jeg få ordet til dagsordenen før fru Kvanmo får ordet? Presidenten: Ja. Hr. Benkow får ordet. Fru Kvanmo må unnskylde, men vi vil gjerne først høre hva hr. Benkow har å si til dagsordenen. Jo Benkow: Ved møtets begynnelse nevnte presidenten på hvilken måte man ville gjennomføre debatten. Så vidt jeg erindrer, ble det da sagt at det skulle være adgang til replikkordskifte etter innleggene fra partienes hovedtalere og de parlamentariske ledere. Dersom jeg er feilinformert på det punkt, er det greit å få opplyst. Jeg har selvfølgelig ingen som helst innvendinger mot at det eventuelt gjøres om, hvis det er så at jeg har rett i min forteikning. Presidenten: Presidenten må bekrefte det hr. Benkow sa, at ved innledningen av debatten foreslo presidenten at adgangen til replikkordskifte skulle begrenses til innlegg fra hovedtalerne for partiene. Presidenten vil derfor be fru Kvanmo om hun kunne være så snill å komme tilbake til saken i et 3 minutters innlegg, slik at vi kan fortsette debatten slik som det opprinnelig var trukket opp. Jakob Aano: Det er ein underleg strid som utspelar seg i Stortinget i dag. Formelt sett dreiar det seg om ei postering på 3 mill. kr., og det på inntektssida, i vårt økonomiske hopehav med den forsvarsalliansen vi er ein del av. Det gjeld altså pengar til anlegg som Noreg alt har gjort vedtak om å stø. Spørsmålet er berre om dei skal rekneskapsmessig overførast etter kvart som dei blir brukte utover i 1983, eller om vi skal venta med denne bokføringa til neste år om lag på denne tida. Det ligg altså ikkje i tilrådinga frå forsvarskomiteen, verken i merknadene frå fleirtalet eller mindretalet, etter det eg kan lesa inn i det, noko som helst framlegg eller hint om at Noreg skal vri seg unna si forplikting til å dekkja denne utgiftsposten i vår NATO-rekneskap. Dessutan viser komiteen til si tidlegare innstilling, den av 3. juni i år, der ein samla komite seier at «det har vært en klar forutsetning at slike forberedelser til utplassering skulle skje parallelt med forhandlingene». Vidare viser komiteen til brev frå statsråden av 3. juni d.å., der det heiter at slike førebuande arbeid alt er i gang og vil krevja utbetalingar alt frå 1982 av. Altså, nei eller ja i dag vil ikkje påverka denne prosessen. Anten Stortinget vedtar å postera desse 3 millionar som utgift — eller teknisk sett som minus inntekt — i dag eller held dei i reserve til neste haust, så går førebuingane vidare i dei land som byggjer desse anlegga, og vi må betala vår del av fellesutgiftene. Og her er det viktig å slå fast at det, etter som eg har forsått i alle fall, heller ikkje frå arbeidarpartifraksjonen si side er noko som kan tolkast som ei avvising av våre forpliktingar til å dekkja vår del av fellesutgiftene. Det er tale om ei utsetjing på eitt år, og det er gitt grunnar for det, altså til eit tidspunkt då vi kan sjå begge sider av dobbeltvedtaket i samanheng. Eg synest det er viktig å få slått fast dette. For i den folkeaksjonen som no er i gang, er det skapt eit inntrykk av at no er Stortinget delt i to nesten like store delar, ein som vil seia ja til atomvåpen, og ein som vil seia nei. Ja, ein av hovudtalarane ved demonstrasjonen på Youngtorget i førre veka sa at no manglar det berre ei stemme, så er det fleirtal mot atomvåpen i Det norske storting. Men dette er ei totalt misforstått problemstilling, og eg vonar at også talarane frå Arbeidarpartiet i dag vil gjera sitt til å gjera dette klårt for det norske folket. Det andre spørsmålet i dag går på det parlamentariske: Opposisjonen sine åtak på statsråden gjeld spørsmålet om hans opplysningsplikt overfor Stortinget. No må eg vedgå at den informasjonen som komiteen fekk av statsråden ved ei par høve som det har vore vist til, og også av folk frå departementet, kunne ha vore klårare. Men det kunne og innstillinga frå komiteen ha vore — når eg les den i ettertid — og eg synest at så mykje burde også saksordføraren i ettertid kunne vedgå. Men saka er då klår nok: Komiteen aksepterer vår plikt — etter som eg kan lesa det og har oppfatta det — til å betala 49 mill. kr. til felles anlegg i samband med dobbeltvedtaket av 1979. Og utgiftene vil byrja å «påløpe», som det heiter, frå det året vi no er inne i. Resten er meir semantikk enn realitetar, og så får vi i framtida ta lærdom av denne kontroversen og ta inn over oss den kritikken mot komiteen — sjølvsagt då inklusiv saksordføraren — for det som har skapt denne uklåre situasjon. Men noka mistillit mot seg fortener i alle fall ikkje forsvarsministeren for dette. Men så tilbake til realitetane. Den nye kjernefysiske opprustinga i Europa har skapt ny frykt i mange land, ei frykt som har gitt seg uttrykk i massedemonstrasjonar, ved marsjar, i tale og pr. post — vi har alle fått ei mengd med post — i dei land som er medlemer i NATO, dvs. land som tillet fri meiningsytring. Men truleg gjer liknande frykt seg gjeldande i breie lag av folket også i dei totalitære statane under Sovjets førarskap. Denne frykta er vél forståeleg, og demonstrasjonane er uttrykk både for ein folkeleg protest og for den hjelpeløyse som kan gripa nokon kvar framfor dei skremmande perspektiv som rustingskapplaupet rissar opp for oss. Denne trugselen er likevel ikkje ny. Vi har levd med han i heile etterkrigstida. Vi hugsar at under den bølgje av frykt som den kalde krigen utløyste i 1950-åra, fengde ikkje berre eit slagord som «Nei til atomvåpen», men jamvel parolen «Heller rød enn død». propagandaen: Vi avviste ikkje atomfrykta, men vi avviste alternativet. Det måtte vera eit anna alternativ. Vi ville ein fred med fridom. Vi har hatt det til i dag. Eg trur vi har noko å læra av dette. I den spente stoda som for tida rår mellom aust og vest, er det dette som — på kort sikt — etter mi meining kan setja freden i fare: Dersom fredslengselen i vest blir mistolka som sjølvoppgjeving, kan det freista den andre parten til aggresjon, som igjen kan føra til panikkarta overreaksjon frå vestleg side. Å unngå slike panikkreaksjonar høyrer med til målet for vår vestlege forsvarstenkning. Og her er det nødvendig å streka under det som to forsvarsministrar etter kvarandre ved fleire høve har sagt — eg vil berre ta to døme, Stoltenberg i Stortinget 1. november 1979 og Sjaastad i Stortinget 8. juni i år. Det er ikkje snakk om å auka talet på kjernefysiske våpen i Vest-Europa, men om å erstatta dei gamle med nye. Dessutan har alt USA trekt ut 1 000 kjernevåpen på einsidig basis i ei tid då Sovjet einsidig plasserte ut sine SS-20-rakettar med over 1 000 «stridshoder», som det heiter, treffsikkert innsikta mot vesteuropeiske byar. Det er denne realiteten som ligg til grunn for dobbeltvedtaket av 1979. Det er ei understreking av vestleg frykt overfor Sovjet på grunn av den nye ensidige kjernefysiske opprustinga, i ein periode då vi i vest var opptatt med forhandlingar om rustingskontroll og nedrusting. For det andre er det ei ny innbyding til forhandlingar, med forsikring om at vi ikkje ønskjer å plassera ein einaste ny rakett dersom Sovjet på si side vil gå til tilsvarande reduksjonar. Men for det tredje seier vi også ope at utan resultat ved forhandlingane kjenner vi oss nøydde til å gå til skritt for å nå ein tilnærma styrkebalanse. Dette er den forhandlingsstrategien som to arbeidarpartiregjeringar har stått bak, og som no Høgre-regjeringa fører vidare. Dette er det stadig semje om i forsvarskomiteen, noko som går fram av budsjettinnstillinga. Det er viktig å halda fast denne realiteten i alt det støv som er virvla opp omkring visse parlamentariske formalitetar i samband med ei postering på 3 mill. kr. og statsrådens påståtte informasjonssvikt. Så eit par ord om andre sider ved innstillinga. Kristeleg Folkeparti har gått inn for ein årleg vekst i forsvaret på 4 pst. Men vi meiner at også dette departementet må få sine behov vurderte i lys av innstramminga i statsbudsjettet i det heile. Vi er derfor samde i den reduksjonen på 0,5 pst. 55 mill. kr. blir overført til det sivile beredskap. Når det gjeld stønaden til UNIFIL-styrkane, er det vårt prinsipielle syn i Kristeleg Folkeparti at desse ikkje bør takast av u-hjelpmidlar. Men vi har tapt ved voteringa der, og vi har funne å måtte godta at ein ved votering i Stortinget fekk ei deling med ein halvpart på kvar. Til slutt vil eg atter minna om den overordna målsetjing for forsvaret vårt, slik det er streka opp i få liner i innleiinga til innstillinga: Heile føremålet med forsvaret er å førebyggja åtak mot Noreg, og heile føremålet med NATO er å hindra krig og leggja grunnlaget for varig fred. Målet er å oppnå ein stabil styrkebalanse på lågast mogleg nivå. Når Sovjet seier at Warszawa-landa og Warszawa-alliansen aldri vil vera først til åta i bruk atomvåpen, svarar vi: Ikkje berre atomvåpen, men alle slags våpen! For ingen trur at ein krig vil starta med desse fælslege våpna. Men dersom ein konvensjonell krig først er i gang, er det vanskeleg å hindra ei opptrapping som lett kjem ut av kontroll. Derfor har NATO-alliansen gong på gong, og no sist i Bonn 10. juni 1982, ikkje berre forsikra at NATO ikkje vil starta ein atomkrig, men ikkje vil starta ein i krig i det heile, verken med konvensjonelle eller kjernefysiske våpen. Dette må vi aldri halda opp med å seia. Dette må vi gjenta i Stortinget, i forhandlingar innan NATO, i forhandlingar mellom dei to maktblokkene og i FN. Vi vil stadig gjenta følgjande forsikring: Dersom ingen gjer åtak på eit NATO-land, blir det ingen krig i NATO/Warszawapakt-området. Til slutt må vel også den andre sida forstå at vi har ingen grunn til og absolutt inga interesse av å føra nokon aggresjonspolitikk austover. Slik som dei treng fred for å løysa sine eigne politiske problem, treng vi — og ønskjer vi — ingenting meir brennande enn å byggja våre samfunn i fred og fridom. Gradvis må vi vel makta å få dei på den andre sida til å forstå logikken i eit slikt resonnement, og såleis kunne byrja på reelle samtalar om nedbygging av våpenarsenal og oppbygging av tillitskapande samarbeidstiltak. Odvar Nordli hadde her gjeninntatt presidentplassen. Presidenten: Det blir replikkordskifte begrenset til 20 minutter. Hans Hammond Rossbach: spørsmålet om statsrådens informasjonsplikt overfor Stortinget i forbindelse med innstillingen forrige gang. Her har komiteen som helhet pekt på at Norge ikke er blitt «belastet for noen del av dette beløp». Samtidig hevdes det fra statsrådens side at han har informert komiteen om at slike beløp er påløpt og også utbetalt i form av belastning av de kontiene det her er snakk om. Dette stemmer ikke med det som komiteen sier. Altså må det enten være slik at statsråden ikke har informert komiteen tilstrekkelig på dette felt, eller det er slik at de ikke-sosialistiske medlemmene av komiteen ikke har forstått statsrådens informasjon. På denne bakgrunn går det ikke an å skrive en slik formulering i en innstilling som det her er gjort. Det er derfor grunn til å stille dette spørsmål til hr. Aano: Er det slik at statsråden klart har informert komiteen om disse bevilgningene, eller har han ikke? Noe som også har slått meg, er at her går oppfatningen av statsrådens informasjon langs politiske skillelinjer. De ikke-sosialistiske partier i komiteen hevder at statsråden har informert, Arbeiderpartiets medlemmer sier at han ikke har informert tilstrekkelig. Dette tyder på at det vel ikke er selve informasjonsspørsmålet som har vært det sentrale, men at en her har ønsket å bringe opp en god del støv omkring det, for å dekke over andre ting som er til debatt her i Stortinget, nemlig dobbeltvedtaket og hvordan enkelte partier skal behandle det. Jakob Aano: Eg har ikkje stort å føya til det som har vore svart frå andre her — eg tenkjer då ikkje minst på hr. Knudsen sitt innlegg — og må svara det same som eg også svarte fredag, at i ettertid kan også eg vedgå at det er uklårt, det som står i innstillinga. Men eg må halda fast ved som ganske klårt at det sjølvsagt verken frå den eine eller den andre sida i komiteen har vore meininga f.eks. å hjelpa Arbeidarpartiet i ein vanskeleg situasjon, som det har vore ymta om, eller å skjula ein realitet som vi visste om, men som vi altså fann det opportunt ikkje å seia klårt frå om. Eg har godtatt dei formuleringane som vart lagde fram her av saksordføraren; vi vedtok dei i samla komite, og eg står sjølvsagt på det, og på at dei er i samsvar med dei opplysningane som vi fekk. At det i ettertid kan vera ulik tolking av dei, kan så vera, i alle fall er dette saka slik eg ser ho. Men realiteten er den same: 1982 av eller at noko var påløpt før, noko som ikkje kom klårt fram i komiteorienteringane. Kjell Magne Fredheim: Hr. Aano bekreftet nå at da komiteen avgav sin innstilling, var komiteen og han av den oppfatning at noen bevilgning ikke var gitt fra Norges side. Statsråden har altså hevdet det motsatte, nemlig at komiteen har fått informasjoner om at slike utbetalinger har skjedd. Samtlige medlemmer av komiteen har oppfattet det motsatt, og mitt spørsmål til hr. Aano er da: Når statsråden har formulert seg på en slik måte at samtlige har oppfattet ham i motsatt retning av hva han har ment å si, syns hr. Aano da at det er en tilfredsstillende måte å informere stortingskomiteen og Stortinget på? Jakob Aano: Eg må berre slå fast igjen at her har det vore brukt ein del uttrykk som vi har tolka i ulik lei, og at statsråden — og det har eg sagt i mitt innlegg også — må ta sin del av skulda for at vi oppfatta det som vart sagt frå statsråden og hans folk, på ein måte som har ført til ei uklår formulering. Dette må også ordførar for saka og dei andre medlemene av komiteen ta eit medansvar for. Hanna Kvanmo: Jeg må beundre den selvutslettelsen som både hr. Knudsen og hr. Aano nå foretar. Her står den ene etter den andre på denne talerstolen og sier at de ikke har forstått — det er de som er så dumme at de ikke skjønner forskjellen mellom at et beløp er påløpt og at et beløp er belastet en konto. Jeg må bare gi opp å tro at her har alle rent mel i posen. Det går simpelthen ikke an. Dessuten gjør en seg her skyldig i sitatfusk. En refererer til at det på en side står: «Norges andel av dette utgjør 49 mill. kroner. Norge er hittil ikke blitt belastet for noen del av dette beløp.» Og at det på samme side også står: «Av brevet går fram at planlegging og forberedende arbeid når det gjelder utplassering av de nye raketter enkelte steder er i gang, at utbetalingene vil skje i tidsrommet 1982 til 1988, og at fullføring vil skje i tidsrommet fra slutten av 1983 til 1988.» Men det er ikke det som står i brevet. I brevet er det to ganger sagt «eventuelt». Det står der: «Norge skal eventuelt betale 3,14 pst. eller ca. 49 mill. kroner av disse tiltak på linje med vanlige infrastrukturutgifter.» Et annet sted står det: «Når det gjelder de 49 mill. infrastrukturregnskapene på kap. 4760, bli redusert med dette beløp.» Hvis ikke komiteens medlemmer fra høyresiden her bevisst har vært med på å forlede Stortinget, kan en kalle meg en krakk. Presidenten: Presidenten vil komme med den bemerkning at dersom noen forsøkte å kalle fru Kvanmo en krakk, ville han bruke klubba. Jakob Aano: Det var mykje her. For det første ei skulding om sitatfusk, og for det andre at nokre i komiteen, eventuelt alle, har gått inn for bevisst å villeia Stortinget. Når det gjeld det første, sitatfusk, er det jo ikkje noko sitat, det som vi eventuelt skulle ha fuska med. Det er ei indirekte gjengiving at hovudinnhaldet i eit brev som ligg ved den same innstillinga. Og korleis kan ein stortingskomité tenkja på å villeia Stortinget, når den legg det brevet som skulle forårsaka villleiinga, ved innstillinga, som er open for alle. Ja, her svara eg faktisk på begge desse tinga i samanheng. Det første, sitatfusket, vil eg då avvisa — det er ikkje noko sitat. Det andre er at vi sjølvsagt korkje bevisst eller übevisst har tenkt å villeia dette Ting, og derfor låg også brevet ved innstillinga. Så alt låg ope slik at Stortinget sjølv kunne studera det. Hanna Kvanmo: Sitatfusket skjer ikke i innstillingen, men det skjer her i dag når en påstår at det står i brevet det som en ikke har sagt i innstillingen. I innstillingen står det at ikke noen del av dette beløpet er belastet Norge. Det står helt klart der. Jeg kan ikke skjønne at det kan være noen grunn til å misforstå, verken for hr. Aano, hr. Knudsen eller noen andre. Det er jo et så klart språk som en sj elden finner i en stortingsinnstilling. Men det en i dag sier, er at en har misforstått, og så viser en til det som står i den andre spalten på samme side, der en indirekte gjengir dette brevet. Men i brevet står det om «eventuelle» utbetalinger, og det er mer i samsvar med det som komiteen sier i sin innstilling, nemlig at beløpet ikke er belastet Norge ennå. Hvis det er så at Aano misforstår, har jeg nesten lyst til å karakterisere ham som ... — men jeg skal la det være. Jakob Aano: Eg var veldig spent på kva det var representanten Kvanmo ville karakterisera meg som. Kanskje det var at eg var dum eller noko slikt. Det var vel det ho tenkte på. Vel, ho før døma slik ho vil om det. Eg vil berre avvisa at vi har kome med noko sitatfusk her. Vi har sitert frå vår eiga innstilling ord om anna. eit brev som er kome til oss. Korleis ein kan finna sitatfusk i dette, kan eg ikkje forstå. Eg har vedgått at vi har uttrykt oss uklårt, og det held eg fast ved, sjølv om Hanna Kvanmo altså meiner at det er klårt nok. Men eg er meir opptatt av realiteten, nemleg den — slik har i alle fall eg oppfatta det, men kanskje har eg oppfatta det også gale, og då blir eg sikkert korrigert seinare i dag — at vi er forplikta til å vera med på desse utgiftene — og det sa eg også i mitt hovudinnlegg — anten vi bokfører dei i år eller neste år. Det er realiteten i saka. Olaf Øen: Jeg merket meg at hr. Aano anklaget saksordføreren for uklarheter, at det var uklare formuleringer, og at komiteen og ordføreren i dette tilfelle får ta skylden for det. Ja, jeg har ført innstillingen i pennen, og jeg skulle mer enn gjerne ta skylden for det dersom jeg hadde skrevet innstillingen alene og lagt den fram for Stortinget uten at komiteen hadde vært med på det. Men det som skjedde i komiteen, var at vi gjentatte ganger spurte om Norge var belastet, og vi fikk til svar at Norge ikke hadde fått noen regning, Norge var ikke belastet. Vi gikk så gjennom formuleringene i komiteen. Jeg er ingen filolog, så jeg har ikke forutsetninger for å uttale meg om filologiske uklarheter. Men forstod ikke hr. Aano dette da det ble benektet at Norge var belastet? Kunne det gjøres klarere? Forstod ikke hr. Aano dette ordet? Jakob Aano: La meg først få lov å presisera at eg har ikkje skulda saksordføraren for noko som eg ikkje har tatt på meg ansvaret for sjølv også. Eg meiner berre at saksordføraren, dersom dette er uklårt, får ha sitt medansvar for det. Sjølvsagt står vi alle i komiteen, same kva parti vi tilhøyrer, saman om det som ein saksordførar eventuelt har ført i pennen. Når vi har godkjent formuleringane, er det eit felles ansvar. Når det så gjeld om eg forstod uttrykket «belasta» riktig, så forstod eg det slik som det har vore sagt her i dag, at det sjølvsagt blir skrive ned ein plass når utgifter er påløpte, og så belastast det dei deltakarane som er med i denne avtalen. Men eg oppfattar det ikkje slik at det var kome noka rekning til Noreg på det tidspunktet. Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet. Nå har to talsmenn for flertallut og to talsmenn for mindretallet i komiteen hatt ordet med fullt replikkordskifte. replikkordskifte i den videre debatt begrenses til innlegg f ra Regjeringens medlemmer, f ra hovedtalsmenn for partiene og de parlamentariske førere. — Presidenten anser dette som bifall Gro Harlem Brundtland: Det er allerede blitt lysende klart og tydelig, ikke minst gjennom det siste replikkordskiftet, at når forsvarskomiteens medlemmer etter en grundig og nøye gjennomgang - slik de seiv gav uttrykk for i innstillingen — kom til at svaret på om Norge var belastet, var nei, så mente alle medlemmer av forsvarskomiteen at dette var situasjonen da de fremla sin innstilling. Vår sikkerhetspolitikk har hatt bred støtte i det norske folk. Hovedlinjene i denne politikken er utformet under Arbeiderpartiets regjeringer gjennom etterkrigstiden. Men en slik samlende plattform skapes ikke uten systematisk og grundig analyse av de utfordringer vi står overfor. Det krever også omtanke og vilje til apen og tillitsfull meningsutveksling og debatt omkring de spørsmål der ulike syn finnes, eller der det er nødvendig å aweie en rekke hensyn for å nå fram til et nyansert og samlende syn. Arbeiderpartiet har i alle år hatt en aktiv og engasjert debatt omkring utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Det beklager vi ikke, for den debatten har vært et viktig grunnlag for utformingen av norske holdninger og norsk linje. Det er en misforståelse å tro at norsk politikk i dag ville ha tjent på det om man ikke hadde hatt en slik utveksling av synspunkter og en nøye avstemt politisk plattform bygd på reell debatt. Norsk sikkerhetspolitikk må bygges på en bredest mulig enighet i det norske folk om hovedlinjene. Det er en oppgave for alle politiske partier å bidra til en slik prosess. En hovedlinje har vært og vil fortsatt være vårt alliansemedlemskap. Det finnes overhodet intet grunnlag for å trekke dette i tvil, verken f ra Regjeringens eller Høyres side. Stadig flere stiller i dag spørsmålstegn ved klokskapen i den partipolitiske markeringslinje som Høyre har lagt så stor vekt på i de siste fem —seks år, først som ledd i sin aktive opposisjonspolitikk og innenrikspolitiske kamp mot Arbeiderpartiet, og nå senere også i regjeringsposisjon. Hva er det vi her har opplevd, og som også er med og setter sitt preg på årets budsjettforslag og innstillingen? Høyre har satset på at sikkerhetspolitisk enighet måtte skapes på Høyres premisser i spørsmålet om 3 eller 4 pst. og nå i spørsmålet om dobbeltvedtaket og den videre politiske behandlingen av dette. Denne linje har tydeligvis, som siktemål å fremstille partiet Høyre som det eneste troverdige alternativ i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Og troverdighet — hva mener man så med det? Jo, i Høyres språkbruk betyr det i virkeligheten en sterkere betening og vektlegging av den militære siden av vår sikkerhetspolitikk. Jo større vekt som legges på avskrekkingselementene, jo mer troverdig defineres sikkerhetspolitikken som. Langt fra alle føler seg så overbevist om klokskapen i en slik politisk kurs. Norsk sikkerhetspolitikk har i hele etterkrigstiden vært bygd på en gjennomtenkt og nøye balansert aweining mellom et slikt hensyn og hensynet til beroligelse. Lavspenning i vårt område har vært et helt vesentlig siktemål. Hva blir så virkningene av en slik mer aktivistisk Høyre-profilering i sikkerhetspolitikken? Skritt for skritt har den ført oss inn i den situasjon vi i dag er oppe i, der det norske folk opplever et bilde av tilsynelatende dyp splittelse i Stortinget omkring helt sentrale spørsmål. For dette må Høyre bære et tungt ansvar. Men også mellompartiene har et klart medansvar. I utenriks- og sikkerhetspolitikken enda mer enn på andre områder må det være helt avgj ørende at Regjeringen, som er en utpreget mindretalsregjering, kan stå for en linje som kan virke mest mulig samlende — i Stortinget som i det norske folk. Norsk sikkerhetspolitikk kan ikke bygges på en aktiv markeringslinje fra Høyres side. Den må ha sitt utgangspunkt i et reelt flertall i Det norske storting, ikke i det parti som representerer den høyre tredjepart. Enighet i norsk sikkerhetspolitikk kan ikke skapes på Høyres premisser. Dette er det nå snart på tide at man innser, både innenfor Høyre og i de to mellompartiene, som er med og skaper grunnlaget for denne regjering. , De synspunkter jeg her har valgt å legge så stor vekt på, går langt utover den debatt vi har her i dag. Det er nå blitt helt nødvendig å rette en alvorlig advarsel mot de krefter som tror det er mulig å vinne fram gjennom en konfrontasjons- og splittelseslinje i utenriksog sikkerhetspolitikken. Vår styrke har vært og må være at vi kan finne politiske løsninger på vitale spørsmål som kan bevare tillit og troverdighet i brede grupper av det norske folk. egentlig setter spørsmålet om vår alliansetilknytning på dagsordenen. Det er ikke Arbeiderpartiet som har invitert til det. Vi ser en slik linje utelukkende som et forsøk på dramatisering. Slike antydninger savner nemlig ethvert grunnlag, og må stå helt ut for Høyres egen regning og risiko. Verken her i landet eller blant våre allierte er det noen grunn til å regne med entusiastisk applaus for en slik kortsiktig og taktisk preget politisk kurs. Vi gjør alle klokt i å innse at de vitale spørsmål om kjernevåpentrusselen og de stadige omdreininger på rustningsspiralen nå opptar og uroer store deler av befolkningen i alle land, og ikke minst i Vest-Europa. Det stiller store krav til oss alle. Ingen bør heller være altfor skråsikker i sin vurdering av hvilken linje som sikre st og best vil føre til målet — nedbygging av kjernevåpentrusselen i øst og vest Den som synes saken er enkel og liketil, kan neppe ha tenkt så altfor grundig gjennom alle de vanskelige aweininger man må foreta i utformingen av en klok og fremsynt linje. Det er en linje som ikke kan være totalt upåvirket av utviklingen omkring oss, og av at det stadig er en situasjon under endring vi politikere må forholde oss til og ta stilling til. Arbeiderpartiet har hele tiden følt et stort ansvar i den politiske oppfølging av NATOvedtaket fra 1979. Vår linje den gangen var bygd på noen sentrale prinsipper. Vi ville legge avgj ørende vekt på at et tilbud om forhandlinger ble en likestilt del av vedtaket, at målet for forhandlingene måtte være at utplassering kunne unngås, og at særlig vekt ville bli lagt på de vurderinger som gjør seg gjeldende i de av medlemslandene som ville bli direkte berørt av vedtaket. Vi la oss på en varsom og awentende linje, og var det siste land som sluttet seg til konklusjonen under møtet i 1979. Dette er en naturlig holdning for Norge å innta, og fullt ut i tråd med våre sikkerhetspolitiske tradisjoner og vår atompolitikk. Det var og er vår linje at Norge ikke må kunne oppfattes som noen spydspiss i en sak av denne karakter. Arbeiderpartiet går derfor inn for å utsette behandlingen av bevilgningsspørsmålet til høsten 1983, da Stortinget endelig skal ta stilling til fordelingen av midler innenfor Forsvarsdepartementets område. Da vil vi både ha en klarere oversikt over nasjonalforsamlingenes behandling av denne saken i de land hvor eventuelle våpen skal utplasseres, og bedre oversikt over situasjonen i forbindelse med forhandlingene. Vi vil sterkt understreke at dobbeltvedtaket består av to likeverdige og like forpliktende deler. vurdere hele dette spørsmålet i sammenheng. Derfor gjentar vi også i denne innstilling det som vi sa fra om i innstillingen i vår — at forberedelsene ikke må få et slikt omfang eller slike former at det svekker mulighetene for å nå fram gjennom forhandlinger. Det er tvil og ulike syn i alle partier, unntatt i Høyre og Fremskrittspartiet. Det gir grunn til ettertanke. Det gjør det også at Regjeringens støtteparti, Kristelig Folkeparti, i 1979 var preget av betydelig splittelse i selve det sentrale spørsmålet om dobbeltvedtaket. Nå skal altså Stortinget deles i to, en splittelse tvunget fram av Høyre. Samtidig sies det fra om at de som stemmer for utsettelse, dermed går inn for et brudd på norsk sikkerhetspolitikk. Situasjonen er nok den at det nettopp ville være best i tråd med våre tradisjoner og vår vilje til å finne felles plattform å velge en mer varsom linje. Når Regjeringen satser så sterkt på å tvinge igjennom en høy profil også i en konfliktfylt og følelsesladet sak som atomstrategi og atompolitikk, kan den neppe ha tenkt særlig grundig over de mulige virkninger på kort og lang sikt. Norsk støtte til vårt alliansemedlemskap er bred og grunnfestet. Men satser man alt på en linje som likestiller NATOstøtte med atomstøtte, har man lagt opp til en uhyre farlig kurs, som kan slå tungt tilbake på den norske regjering og de partier som står bak den. Så til en helt annen side ved den sak som i dag står på dagsordenen: Forsvarsministerens behandling av saken og hans forhold til Stortinget. Gjennom sitt svar i spørretimen sist onsdag la statsråden for første gang fram for Stortinget en helt vesentlig opplysning da han bekreftet at utbetalinger fra norsk side for nye atomraketter har funnet sted. Dette måtte vekke betydelig oppsikt på bakgrunn av behandlingen av Stpr. nr. 120 for 1981-82 i juni i år. I innstillingen fra en samlet komite står det: «Norge er hittil ikke blitt belastet for noen del av dette beløp. En eventuell utbetaling vil på vanlig måte bli forelagt Stortinget gjennom de årlige budsjettproposisjoner.» Til alt overmål vises det også til at det i brev fra forsvarsministeren går fram at planlegging og forberedende arbeid enkelte steder er i gang, og at «utbetalingene vil skje i tidsrommet 1982 til 1988». Ja, det står endog i vedlegget «eventuelt», slik Hanna Kvanmo her presiserte. Det var altså ingen som kunne være i tvil om hva som her stod. (Harlem Brundtland) Det forsøket som ble gjort sist fredag ledet an av forsvarskomiteens nestformann for å tolke seg bort fra disse uvanlig klare og utvetydige formuleringer, var i beste fall mislykket. Dessverre er det grunnlag for å bruke sterkere uttrykk i en situasjon der medlemmer av komiteen mer eller mindre desavuerer sin egen innstilling. Jeg går ut fra at den uklarhet som derved ble skapt, blir ryddet helt vekk i løpet av denne debatten. For her dreier det seg om et helt sentralt punkt, et punkt der en samlet komite understreker at den har gått grundig inn i sakskomplekset «fordi de knappe formuleringer som er benyttet i proposisjonen i en så komplisert sak kan gi grunnlag for misforståelser». Dette har så skjedd gjennom møter med statsråden. Og nå kan vi altså konstatere at innstillingen, debatten og voteringen i juni bygde på et feilaktig grunnlag. Dette er en alvorlig sak. Stortinget har ikke hatt den tilstrekkelige og korrekte informasjon. Hvem hadde en særlig plikt til å sikre et fullt ut dekkende bilde? Ja, det var statsråden. Det var derfor vanskelig å tro man kunne høre riktig da statsråden fra Stortingets talerstol fredag på en ganske oppsiktsvekkende måte kommenterte informasjonsplikten, et helt grunnleggende element i forholdet mellom regjering og storting. Ifølge referatene sa statsråden følgende: «Da komiteens innstilling forelå, kunne man selvsagt diskutere om jeg burde korrigere komiteinnstillingen på dette punkt.» Nei, dette lar seg overhodet ikke diskutere. Statsråden hadde bare én ting å gjøre: Straks å informere Stortinget om at innstillingen på et helt sentralt punkt gav feilaktige opplysninger. På bakgrunn av andre av de uttalelser statsråden gav fredag, vil jeg også gjerne understreke: Det er og må være parlamentarisk praksis og tone at statsråden i klare ordelag sørger for at de faktiske forhold blir nøyaktig belyst. Samtidig vil jeg bekrefte at statsråden ikke er noe «kontrollerende organ», som han seiv sa, når det gjelder det skjønn som Stortinget utøver. Men statsråden må være fullt ut oppmerksom på den udiskutable plikt han har til å sørge for at all vesentlig informasjon kommer til Stortingets kunnskap. Det har statsråden ikke sørget for. Det er det alvorlige i denne sak. Jeg vil likevel avslutte med å minne om at det ikke er første gang Stortinget står oppe i en slik situasjon. awenter statsrådens uttalelser og legger avgjørende vekt på om statsråden påtår seg det fulle ansvar, og beklager at han ikke har oppfylt sin informasjonsplikt. Presidenten: Det blir replikkordskifte, begrenset til 20 minutter. Statsminister Kåre Willoch: Gro Harlem Brundtland prøvde i sitt innlegg å gi inntrykk av at Høyre har fulgt en partipolitisk markeringslinje i sikkerhetspolitikken, både i opposisjon og i regjeringsstilling, og derved har skapt striden på dette området. Hvis meningen med hennes uttalelser om dette var å hevde at Høyre har avvist kompromisser i forsvars- og sikkerhetspolitikken, er dette klart i strid med faktum. Som eksempel nevnte Gro Harlem Brundtland bl.a. spørsmålet om 3 eller 4 pst. årlig vekst i forsvarsbudsjettet. Faktum er jo at vi har godtatt et kompromiss på 3 I A pst, mens Arbeiderpartiet ikke har villet bevege seg. Hun nevnte videre stedsvalget for forhåndslagringen. Faktum er at Regjeringen har latt være å ta opp igjen denne saken, til tross for at vi ikke var enig i det standpunkt som ble tatt i en tidligere regjerings tid, nettopp fordi vi ikke ville skape strid. Til slutt nevnte hun så spørsmålet om dobbeltvedtaket i NATO. Her er forholdet at Regjeringen følger opp NATO-vedtak som er 'fattet før vår tid. Det er kort sagt ikke grunnlag for antydningene om at Regjeringen har vist noen mangel på samarbeidsholdning, men det har dessverre ikke vært mulig for oss å hindre dagens strid. Vi har jo ikke kunnet hindre at Arbeiderpartiet har villet gå mot proposisjonen på et punkt, til tross for at den er i samsvar med tidligere NATO-vedtak. La meg til slutt nevne at antydningen om at forsvarsministeren først sist onsdag — jeg følger her fru Harlem Brundtlands manuskript — la frem opplysninger om at Norge har betalt sine andeler av utgifter. Det stemmer jo ikke. Dette opplyste forsvarsministeren i et svar til representanten Gro Harlem Brundtland den 13. oktober. Han sa bla.: «Med hjemmel i dette vedtak har det i tråd med gjeldende regler allerede funnet sted utbetalinger til planlegging og anleggsarbeider.» Til dette svarte Gro Harlem Brundtland: «Jeg takker statsråden for svaret, som bare bekrefter den situasjon Arbeiderpartiet har lagt til grunn for sine vurderinger». Deretter nevnte hun som begrunnelse ting som ikke hadde noe med betalinger å gjøre, men hun reagerte ikke på denne opplysningen om betalingen. Forhandlinger i Stortinget nr. 62. 1982. 22. nov. - Bev. på statsbudsj. 1983 vedk. Forsvarsdep. m.v. Gro Harlem Brundtland: Det siste som statsministeren nå nevnte, illustrerer i og for seg den merkverdige situasjon som Stortinget er brakt opp i. Jeg må innrømme at jeg trodde ikke det var mulig — jeg la faktisk ikke merke til den delen av forsvarsministerens svar fordi det var et annet spørsmål jeg stilte og var opptatt av — at han tilfeldig kommer ut med en slik setning når det han hadde å gjøre, skulle vært gjort i juni. Jeg må innrømme at jeg ikke engang har lagt merke til at forsvarsministeren kom med den setningen i den spørretimen. Og hvorfor har jeg ikke det? Fordi Stortinget, komiteen og vi andre ikke har fått opplysning fra statsråden verken før behandlingen i juni, under behandlingen i juni eller etterpå om at det der ble gjort en feil, og at den opplysning han hadde gitt til komiteen, og som stod i innstillingen, ikke var korrekt. Så var det Høyres forhold til kompromisser. Nå kommer statsministeren her og serverer for Stortingets største parti kompromisser inngått mellom Høyre og de to mellompartiene, fordi man der skal komme fram til budsjettforlik hvor forsvarsbudsjettet er presset opp i en 4 pst. vekst fra Høyres side på bakgrunn av Høyres programmer og på bakgrunn av en fellesinnstilling som mellompartiene dessverre lot seg lokke inn i før valget. Dette er ikke den type samlende kompromisser på vegne av hele Stortinget vi kan legge opp til. Det som var situasjonen da Forsvarskommisjonen laget sin innstilling, var at Høyre la seg på en 4 pst. vekst i tolkningen av hva som var riktig planlegging for det norske forsvar, den gangen i strid med hva Arbeiderpartiet mente var nødvendig. Så vil jeg spørre hr. statsministeren om det er slik at man ikke fra Regjeringens side har tatt opp spørsmålet om innholdet i forhåndslagringen etter at den nye regjeringen tiltrådte. Etter de informasjoner jeg har, tyder mye på at man der nettopp er i ferd med å revurdere det som lå i den plan som ble lagt åpent fram for Stortinget. Hanna Kvanmo: Jeg hadde også merket meg at forsvarsministeren i sitt svar til fru Brundtland den 13. oktober sa at «Alle land har til nå betalt sin del av disse omkostningene», og at «det saken nå gjelder, er å være med og dekke vår andel av utgiftene i land som ber om refusjon.» Fru Harlem Brundtland har da ikke merket seg dette svaret fordi det kom inni et svar som egentlig skulle være et svar på et helt annet spørsmål som var stilt. taktikken som Thorvald Stoltenberg bruker når han stadig vekk refererer til et svar som han gav meg i januar 1980 på spørsmålet om hvor stor andel av utgiftene til utplassering som Norge skulle dekke. Han sa da at vår andel var 3,14 pst., og at beløpet ville komme opp i ca. 25 mill. kr. Det var også en sånn halvsannhet som da ble brakt til torgs. Men han kan altså dekke seg bak det at han har svart på et spørretimespørsmål. Når nå statsråd Sjaastad gjør det samme, vil ikke jeg synes at det var så forferdelig rart. Men det er jo ikke det saken egentlig gjelder i dag. Saken gjelder hvorvidt statsråd Sjaastad har gitt de opplysninger til Stortinget som han er forpliktet til å gi, og det vil jeg jo si at jeg mener han ikke har gjort. Men jeg har meget stor lyst til å vite hva fru Brundtland visste om hva som foregikk i komiteen, om hun i likhet med Øen var helt uvitende om Stoltenbergs tilslutning på maimøtet, og om at det egentlige vedtaket var gjort den gangen. Gro Harlem Brundtland: Jeg har for min del aldri vært i tvil siden dobbeltvedtaket ble gjort høsten 1979, om at Norge den gangen sammen med andre NATO-land forpliktet seg til å være med og finansiere visse støttearbeider — jeg tror det var uttrykket som ble brukt — altså skulle være med og forberede NATO til eventuelt å kunne utplassere. Det som har skjedd på forsvarsministermøtet i mai 1981, er da en oppfølging av den generelle forpliktelse som ble inngått i 1979. Det som derimot var problemstillingen da man behandlet Stprp. nr. 120 for 1981-82, var: Hvilket stadium var man kommet til? Hadde det vært foretatt utbetalinger? Var Norge blitt belastet, eller stod Stortinget på det tidspunktet fritt til å foreta en tidsmessig vurdering av når man ønsket å ta stilling til bevilgningsspørsmålet? Det var det som var viktig for mange representanter her i huset da denne saken ble behandlet, og saksordføreren boret etter å få klare svar på dette spørsmålet. Jeg har også som parlamentarisk leder bedt om at så måtte skje. Vi måtte få klarhet i hvorvidt det var medgått penger på det tidspunkt eller ikke. Det var helt avgj ørende for hvordan den innstillingen skulle formuleres, og for hvordan merknadene skulle formuleres. Det svar vi fikk på dette, var helt utvetydig: Dette er ikke belastet Norges konto. Det bygde vi våre merknader på, det bygde vi våre innlegg i debatten på, og det bygde Stortinget sin votering på. Det er det sentrale i denne saken. Kjell Magne Bondevik: det er beklagelig at Stortinget i dag sannsynligvis går inn i en votering i et bevilgningsspørsmål som deler Stortinget i to. Men fru Brundtland plasserte ansvaret for dette på Regjeringen og sentrumspartiene. Og jeg vil da i all beskjedenhet si at sannelig ligger også en betydelig del av ansvaret for dette hos Arbeiderpartiet og den måten Arbeiderpartiet har behandlet denne saken på. Det er beklagelig at en får et delt storting i denne voteringen fordi det bl.a. kan gi det feilaktige inntrykk at halve Stortinget er for og halve Stortinget skulle være mot atomvåpen. Det bildet kan lett festnes ute blant folk, og dette er jo et fullstendig feilaktig inntrykk. Jeg tror vi alle i denne sal ønsker en nedbygging og fjerning av alle atomvåpen, i øst som i vest. Men det har vært ulikt syn på strategien for å nå dette mål. Jeg for min del har ikke noen problemer med å ha full respekt for dem som hele tiden har vært imot strategien i dobbeltvedtaket. Men Arbeiderpartiets flertall har jo vært for dobbeltvedtaket. Jeg vil gjerne be om, og jeg regner med at fru Brundtland vil bekrefte, at partiet som sådant sjølsagt fortsatt står på vedtaket og er beredt til å følge opp de forpliktelser som følger av det, også økonomisk. Arbeiderpartiet har i denne saken kritisert Regjeringens saksbehandling når det gjelder måten de har presentert for Stortinget de norske bidrag til infrastrukturprogrammet på. Det skjedde ved behandlingen av Stprp. nr. 120 i vår, og det har også skjedd nå i forbindelse med dette budsjett. En har kritisert måten Regjeringen har lagt dette fram for Stortinget på. Men jeg vil da til slutt spørre fru Brundtland: Hvordan mener Arbeiderpartiet at Regjeringen skulle ha informert Stortinget om de norske forpliktelser med omsyn til infrastrukturprogrammet? Gro Harlem Brundtland: Hr. Bondevik har stilt meg fem eller seks spørsmål. Jeg velger først å si meg enig med ham i at det bildet som blir skapt av det norske storting, er uheldig. Det er heller ikke helt dekkende for den faktiske situasjon, fordi denne saken, som jeg sa i mitt innlegg, i virkeligheten skaper uro, tvil og uenighet innad i de fleste partier. Man kan spørre seg hvorfor den ikke gjør det i de to partiene lengst til høyre, men jeg skal ikke dvele ved det. Jeg er ellers overbevist om at hr. Bondevik er enig med meg på ett punkt, nemlig i min beskrivelse av at mange er urolige over den høyprofil Høyre både før og etter stortingsvalget har lagt seg på i mange utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. tyngdeforskyvning og en endring av det grunnlag vi har stått sammen om. Jeg er overbevist om at dette rammer Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i betydelig grad, og at det i de partiene vil bidra til økt splittelse i disse spørsmål. Derfor tror jeg det er mange i hans eget parti som deler hr. Bondeviks uro på dette punkt. Og vi skal, så langt det står til Arbeiderpartiet, bidra til å forsøke igjen å få en mer samlende plattform i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Når det gjelder dobbeltvedtaket, har vi i våre merknader gitt uttrykk for at det består av to likeverdige og like forpliktende deler. Slik oppfatter jeg det personlig, og det vil jeg legge til grunn for min egen vurdering i den samlede debatt og omfattende vurdering som Arbeiderpartiet — og jeg håper andre partier — blir nødt til å foreta i denne vanskelige saken en gang i 1983. Jo Benkow: Det var meget gledelig, det Arbeiderpartiets parlamentariske leder avsluttet sitt innlegg med, nemlig å forsikre om at Arbeiderpartiet skulle gjøre sitt til at det også i fremtiden skulle være mulig å få en bredere samling om norsk sikkerhetspolitikk. Men siden det i og for seg uten noen sterk begrunnelse er blitt et hovedpoeng hvorvidt man har vært klar over at et mindre beløp til infrastrukturprogrammet har blitt utbetalt, må jeg si jeg finner det litt oppsiktsvekkende at den ellers påpasselige parlamentariske leder i Arbeiderpartiet i et svar på et spørsmål fra henne — altså et svar til henne seiv — ikke la merke til hva som ble sagt. Det finner jeg påfallende, ganske særlig når det er så betydningsfullt. Det ble også gjentatt i et tilsvar til henne på et tilleggsspørsmål. Til alt overmål er det i et brev som gikk til utenrikskomiteens og forsvarskomiteens medlemmer en uke før den siste innstilling ble avgitt, gjort klart at et mindre beløp er utbetalt. Jeg er enig i at det ville ha vært heldigere om den opplysningen var å finne i innstillingen. Men det er ikke et eneste menneske i denne sal som behøver å tvile på at alle som følger med, og som hører på hva som blir sagt fra Stortingets talerstol, har de nødvendige opplysninger. La meg også legge til at jeg er glad for at man nå stemmer tonen ned. Men hva mener man egentlig når man, som den parlamentariske leder i Arbeiderpartiet, uttrykker følgende: regjering og de partier som står bak den.» Det står ingen norske partier bak det som her beskrives, en forvrengning av den type fru Gro Harlem Brundtland her har gitt til beste. Gro Harlem Brundtland: Jeg tror det er mange som har det inntrykk at hvis man ikke står 150 pst. på Høyres og Fremskrittspartiets tolkning av dobbeltvedtaket, ja, da er man på glideflukt og er en farlig person i norsk sikkerhetspolitikk. Derfor tillater jeg meg igjen å ad vare Regjeringen mot å gi det inntrykk av at hvis man skal være for norsk NATO-medlemskap, er man nødt til — helst alle, men i hvert fall alle politikere i denne sal — å slutte seg til den tolkning NATO-alliansen eller et enkelt NATO-land som f.eks. USA foretar av vedtaket og måten det bør følges opp på. Vår forutsetning har hele tiden vært at Norge skulle være et aktivt medlem, som kunne være med og påvirke den fortsatte politiske handtering av dette spørsmålet. Og det vi nå står oppe i, er at dette må gjøres med langt større omtanke fra NATO-landenes side — ikke bare fra Norges side — hvis det ikke skal ende med noe som kan skade oss alle og skade NATO som helhet. Samtidig gir man folk inntrykk av at er man ikke innstilt på å gå bak dobbeltvedtaket etter de tolkninger som til enhver tid måtte framlegges, ja da er man altså ikke troverdig i sikkerhetspolitikken, og man har ikke gitt vårt NATO-medlemskap sin støtte. Når det gjelder det såkalte brevet, må jeg si til hr. Benkow at det den 2. november er sendt et notat til både utenriks- og forsvarskomiteen. I brevet som følger notatet, står det bare at man gjerne vil informere komiteen om en del forhold som gjelder oppfølgingen av de forberedende arbeider. Et sted langt ute i notatet står i en setning noe om at alle land har betalt. Det er stikk i strid med det forsvarsministeren lyttet til under debatten i juni og gjennom sin manglende inngripen har godkjent Dersom Stortinget skulle vært gitt denne informasjon fra statsrådens side, skulle han ha skrevet til komiteen etter at han senere oppdaget at han hadde gjort denne feilen. Han skulle imidlertid ha skrevet i det brevet om den saken det gjaldt, på en slik måte at det ikke var tvil hos noen om at han her måtte trekke seg på det han hadde sagt og medvirket til i juni måned. Carl I. Hagen: Gro Harlem Brundtland sa én fornuftig ting i sitt innlegg. Hun sa at Stortinget ville ha tjent på ikke å ha en slik debatt som den vi har i dag. da Arbeiderpartiet laget uro ved å motsette seg en kurant bevilgning på 3 mill. kr. til gjennomføring av et vedtak som de hevder å støtte Det er det som er grunnlaget for den uro og den debatt vi har i dag. Hadde ikke Arbeiderpartiet reagert, men sluttet seg, som vanlig, til hele bevilgningen til infrastrukturprogrammet, ja, så ville vi hatt en kurant debatt. Det er Arbeiderpartiet som har ansvaret for denne debatten, og ingen andre. Fru Harlem Brundtland sa også at det ikke er Arbeiderpartiet som har invitert til debatten om vår NATO-troverdighet. Hennes siste innlegg tyder på at hun legger langt mer i disse 3 mill. kr. enn størrelsen av pengene egentlig skulle tilsi. Og hva angår brevskriving frem og tilbake om en post som gjelder utbetaling av 3 mill. kr. for et arbeid som man hevder å støtte, og som man ønsker gjennomført, vil jeg si at man må jo skjønne at dette om en utbetaling skjer den ene eller den annen måned, ikke kan tas alvorlig. Det er ikke det saken dreier seg om. Fru Harlem Brundtland sa at man måtte ta stilling til endrede forhold. Ja, da synes jeg at man burde gjøre det og eventuelt trekke tilbake sin støtte til dobbeltvedtaket, hvis det er det man mener, men i klare ordelag. For øvrig skal man ta stilling til endrede forhold, men kanskje ikke bare i eget land. Det er nemlig ingen endrede forhold mellom de to alliansene når det gjelder atomopprustningen, de tingene som omfattes av dobbeltvedtaket. De endringer i forholdene som har skjedd, har skjedd i forbindelse med pressgruppene her hjemme, og dem skal man ta hensyn til, men ikke bare dem. Jeg aksepterer at enkelte er motstandere av dobbeltvedtaket og gjennomføringen av det, og at noen går inn for det brukne geværs politikk. Men Arbeiderpartiets dobbeltholdning til dobbeltvedtaket kan vi ikke akseptere. Jeg vil få lov til å spørre: Er det ikke slik at Arbeiderpartiet er irritert og sint fordi forsvarsministeren har lagt frem informasjoner som har medført at det har kommet et press fra Arbeiderpartiets egen venstreside, som ledelsen ikke har hatt mot og holdning til å stå imot? Gro Harlem Brundtland: Jeg regner med at det er mange som blir ganske urolige med tanke på at man skulle bli ledet av hr. Hagens mot og holdning i den type spørsmål vi her behandler. Når han forsøker å kommentere saken som om den dreier seg om pengebeløpet 3 mill. kr. saken er opptatt av, og hva alle partier — håper jeg — mer eller mindre ser som det sentrale i denne saken: Hvordan skal vi nå best medvirke til videreføring og oppfølging av intensj onene, slik de f ra norsk side ble uttrykt i dobbeltvedtaket, i den tid som ligger foran oss, hvor det ikke bare må stilles krav til øst, men også til vest om hvordan man mest fornuftig takler den forhandlingssituasjon som nå foreligger i Genéve? Hvordan backer vi opp dette på den best mulige måten? Ikke alle er nødvendigvis enige om hvordan det gjøres best, og det erkjenner vi. Vi har ingen problemer med det, og jeg har sagt det i mitt innlegg. Jeg tror det er svært mange som føler seg i tvil om dette, og jeg tror det er svært mange i det norske folk som er glad for at det er noen som er i tvil om det. Presidenten: Tiden for replikkordskiftet er ute. Statsminster Willoch har bedt om ordet for å svare på et direkte spørsmål. Statsminister Kåre Willoch: Fru Harlem Brundtland spurte om det ikke er slik at Regjeringen forbereder forandringer i innholdet i forhåndslagringen av amerikansk militærmateriell i Norge. Det foreligger ingen konkrete planer om endringer i det som tidligere er lagt frem. Hvis det skulle bli behov for mindre justeringer, vil vi selvfølgelig samarbeide med bl.a. Arbeiderpartiet om dette. Vår samarbeidsvilje vil komme til uttrykk her, som da vi fant ikke å ville ta opp igjen planene om forandring av stedet for forhåndslagrene for ikke å skape strid, og da vi gikk med på å møtes på halvveien med hensyn til veksten i forsvarsbudsjettet. Med det samme, hr. president: Fru Harlem Brundtland har altså rett og slett ikke lagt merke til at forsvarsministeren gav en vital opplysning. Denne opplysning ble gitt to ganger. Det er menneskelig ikke å legge merke til hva som blir sagt, men når man seiv blir rammet av dette, bør man kanskje vise en viss toleranse overfor andre som har lidd samme skjebne. Presidenten: Statsministeren fikk ordet for å svare på et direkte spørsmål og ikke til en ny replikk. Leiv Blakset: Det har i etterkrigsåra vore brei politisk semje om norsk forsvars- og tryggingspolitikk. Dette har i seg sjølv vore ein viktig faktor i tryggingspolitikken. strid som har oppstått i Stortinget i det siste i samband med kostnadene som følgjer av det såkalla dobbeltvedtaket i NATO. Dersom det hadde vore tale om ei grunnleggande prinsipiell usemje om målet, hadde det vore greitt. Men så vidt eg veit, er alle samde om målet, nemleg nedrusting, fred og fridom. Eg trur alle i vårt land ønskjer oppriktig å hindre at dei sjølvutslettande atomvåpna vert tekne i bruk. Alle ønskjer å unngå at dei nye rakettane i vest vert utplasserte. Alle ønskjer å forhandle med det mål for auga å redusere omfanget av desse våpna. Usemja melder seg om kva for veg som best fremjar desse måla. Personleg nærer eg respekt for alle dei som aktivt tek del i «Nei til atomvåpen» sitt arbeid. Det fortel om overtyding og engasjement, som understrekar kor viktig denne saka er, og som må føre til at det vert lagt endå større vekt på nedrustningsarbeidet Eg vil gjerne ha sagt dette, sjølv om eg for min del har eit anna syn på kva veg som er mest tenleg i arbeidet for å nå vårt felles mål. Eg vil legge til at som kjent er det delte meiningar om dette i Senterpartiet. Eg er samd i dei tankane som låg bak dobbeltvedtaket. Så vidt eg forstår, meiner også Arbeidarpartiet framleis at dobbeltvedtaket ligg fast, med dei økonomiske følgjer dette inneber. Akkurat no er det difor tidsfaktoren som står sentralt. Det er ein paradoksal og svært uheldig situasjon at Stortinget vert delt om lag på midten på eit slikt grunnlag, jamført med det felles tryggingspolitiske målet. Eg trur det hadde vore råd å unngå at saka vart sett slik på spissen om ein på eit tidlegare tidspunkt hadde sett alle krefter inn på det. Eg vil be alle aktuelle partar merke seg dette, med tanke på at dette er ei sak som også seinare vil stå på den politiske dagsorden. Eg finn grunn til å streke under at alle partar — i alle høve flest mogleg — i det vidare arbeidet står seg på å leite seg fram til ei felles plattform å stå på i denne saka. Noreg må framleis vere ein fast og påliteleg partnar i NATO-allliansen, eit medlemsland som er villig til å ta på seg dei pliktene og det ansvaret som medlemskapen krev. Norsk sikkerheitspolitikk kan ikkje baserast på eit knapt og usikkert fleirtal i nasjonalforsamlinga. Som kjent er dobbeltvedtaket i NATO eit resultat av den modernisering av kjernefysiske mellomdistansevåpen som Sovjetunionen sette i verk på slutten av 1970-åra. Eg vil gjerne streke under så sterkt eg kan, at dobbeltvedtaket framfor noko gir uttrykk for at vi ikkje ønskjer nye atomvåpen, korkje i aust eller vest. Men diverre er det ikkje råd å finne noko døme på at sjølvpålagde einsidige restriksjonar i vest fører til ei tilsvarande mjuk line i aust. La meg få minne om at det i samband med dobbeltvedtaket også var semje om å trekke attende om lag 1000 atomstridshovud frå Europa. Sovjetunionen på si side har berre stadig halde fram med utplassering av nye SS-20-rakettar. Berre det siste halve året er det plassert ut ytterlegare 130—150 nye SS-20-rakettar, trass i dåverande statssjef Bresjnev sitt såkalla moratorium frå mars i år. Det gjekk som kjent ut på å avstå frå utplassering av rakettar i den europeiske delen av Sovjetunionen dersom vidare førebuing til utplassering av nye rakettar i vest vart stogga. Dette ville ha gjeve ei fastfrysing av ein situasjon som heilt einsidig ville vore i favør av Sovjetunionen. Det viktigaste spørsmålet i samband med dobbeltvedtaket no er sjølvsagt at forhandlingane gjev eit sluttresultat som gjer det mogleg å hindre utplassering av dei nye rakettane. La oss alle vone og tru at det går slik. Og la oss alle vere samde om at alt må gjerast for å påverke prosessen i ei slik lei. I lys av kor viktig forhandlingsresultatet er, kan eg ikkje sjå at det er avgjerande om Noreg ventar nokre månader med å dekke sin del av kostnadene ved førebuingsarbeidet i vest. Som kjent har Storbritannia alt fått utbetalt av infrastrukturmidlane. Sidan finansieringa er ei naturleg oppfølging av sjølve dobbeltvedtaket, har eg vanskar med å sjå at dette bør verta det sentrale spørsmålet framover. Etter mitt syn er eit best mogleg sluttresultat det som verkeleg tel i denne saka. Planføresetnadene i St. meld. nr. 94 for 1978 — 79, Forsvarskommisjonens utredning og hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet i tiden 1979 — 83, la til grunn ei årleg realvekst i forsvarsbudsjettet eksklusiv Kystvakta på ca. 3. pst. i perioden. Dette er elles i samsvar med dei pliktene Noreg har teke på seg i NATO-samarbeidet. I Stprp. nr. 1 for 1982-83 er det lagt opp til ein reell vekst på 4 pst. Eg vil her peike på at fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, viser til det desse partia har sagt i Budsjett-innst. S. I, der ein sluttar opp om Regjeringa sitt forslag om å styrke totalforsvaret, men likevel vil omprioritere slik at inntil 0,5 pst. av løyvingane til Forsvaret, tilsvarande 55 mill. kr., vert nytta til styrking av den sivile beredskapen. Sivil beredskap er etter Senterpartiet sitt syn ein svært viktig del av vårt totale forsvar. Også det militære er heilt avhengig av at det sivile samfunnet vert halde opp i ein krisesituasjon. Dette er ei oppfølging av den politiske semje det var, og dei klare signal som Stortinget gav ved handsaminga av Stmeld. nr. totalforsvaret måtte prioriterast opp. Denne nemnde stortingsmeldinga synte vel med all tydelegheit at delar av vår sivile beredskap var heller mangelfull. Det er difor rett at dette no vert høgt prioritert. Så til ei sak som kanskje mange meiner har små dimensjonar i lag med det som vi hittil har diskutert. Men likevel — nokre ord om hestetenesta i Forsvaret. Ved handsaminga av Forsvarsdepartementet sitt budsjett for 1982 var denne saka nokså sentral, då det i St. prp. nr. 1 for 1981-82, Forsvarsdepartementet, var forslag om at hestetenesta i Forsvaret skulle leggast ned, og at det skulle opprettast eit sivilt hestesenter på Starum. Det kom mange motforestillingar mot dette, både frå hesteorganisasjonar, utredarforeiningar og frå mange andre hald. Forslaget vart så trekt tilbake, og Forsvarsdepartementet skulle i samråd med Landbruksdepartementet så snart råd var, legge saka fram for Stortinget på nytt. Frå departementshald vart det opplyst at denne saka skulle kome til Stortinget i vårsesjonen 1982. Saka er ikkje komen fram for Stortinget enno, og etter dei opplysningar eg har fått, er det lite truleg at ho kjem i inneverande år. Eg vil etterlyse denne meldinga. Det burde verte ei avklaring på dette spørsmålet snarast av fleire grunnar. Eg vil kort nemne to. For det første: Det har ikkje vore innkjøpt hest til Forsvaret dei siste fem åra, og for å løyse kløvkompaniet på Skjold sine oppgåver har det vorte frakta hestar frå Sør-Noreg og nordover. Om løysinga av denne saka skal verte at hesten vert i Forsvaret, noko som både eg og svært mange andre meiner, er det lite klokt å sleppe hestetalet ned slik som no. For det andre: Det er ein frustrerande situasjon både for dei som arbeider med hesten i Forsvaret, og for utredarforeiningane og andre hesteorganisasjonar med den uvisse som rår no. Desse har krav på ei snarleg avklaring. Til slutt: Kort om utgiftene til UNlFlLstyrkane. Utgiftene til eventuelt å oppretthalde UNIFIL-styrkane i 1983 er inkluderte i ramma og er foreslått under kap. 1760 når det gjeld Forsvaret sin del av utgiftene. Ved budsjetthandsaminga for 1982 gjekk m.a. Senterpartiet prinsipielt inn for at heile løyvinga til UNIFIL skulle gå over Forsvarsdepartementet sitt budsjett, men at ein subsidiært støtta deling av finansieringa av denne styrken mellom Forsvarsdepartementet og Utanriksdepartementet. I ein særmerknad i Budsjett-innst. S. nr. dette, og finn å ta voteringa i Stortinget i fjor om deling av utgiftene på Forsvarsdepartementet og Utanriksdepartementet til følgje. Liv Aasen: Vi har vært vant til i storparten av etterkrigstida at det har vært bred enighet om hovedlinjene i vår utanrikspolitikk, unntatt helt ute på fløyene. Dette har vært en styrke for et lite land i en så utsatt stilling som vi befinner oss i. De som stikk i strid med de faktiske forhold søker å skape strid om det, påtår seg et stort ansvar. Den sikkerhetspolitikk vi nå har, er det Arbeiderpartiet som har lagt grunnen til, og den kan bare opprettholdes så lenge Arbeiderpartiet står bak den. Men vårt engasjement i NATO kan ikke basere seg på en passiv rolle. Dersom en allianse av demokratiske stater skal ha noen mening, må også den frie meningsutveksling respekteres, uten at det skal sies å undergrave alliansen. Det er derfor nedslående at i den situasjon vi befinner oss i, gir ledende politikere uttrykk for frykt for alt de mener kan undergrave troverdigheten når det gjelder utplasseringsdelen av NATOs dobbeltvedtak, mens det skal være tvil om den utenrikspolitiske troverdighet hos dem som advarer mot skritt som kan skape tvil om oppriktigheten av forhandlingstilbudet. Høyre hevder at de har lagt opp til en større åpenhet om vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Men det faktiske forhold er at Høyre under valgkampen og senere har søkt å mistenkeliggjøre Arbeiderpartiet fordi det i vårt parti foregår en apen og viktig debatt om den alvorlige situasjon vi i dag befinner oss i når det gjelder den vedvarende atomopprustning i øst og i vest. En slik mistenkeliggjøring opplevde vi også da Arbeiderpartiet fulgte handlingsprogrammet fra FNs første nedrustningskonferanse og programfestet atomvåpenfri sone i Norden som et ledd i en bredere europeisk sammenheng. På den nedrustningskonferansen som ble holdt i FN i år, ble handlingsprogrammet fra 1978 igjen bekrefte! På den samme nedrustningskonferanse sa generalsekretæren i FN, Perez de Cuellar, at aldri tidligere har verden balansert på en så smal stripe mellom tilintetgjørelse og overlevelse. Under den første nedrustningskonferansen i FN i 1978 ble det sterkt understreket at vi trenger en folkeopinion for nedrustning og mot våpenkappløpet. Vi har i dag fått en fredsbevegelse som ingen kan overse. en stopper for det kjernefysiske rustningskappløpet, og at reell nedrustning må komme i gang. Politikere i demokratiske land som forblir upåvirket av slike massive manifestasjoner fra folkeopinionen, kan knapt kalles demokratiske. Det er altså ikke bare i Norge denne diskusjon finner sted. Det er stadig flere i andre NATO-land, også i den amerikanske kongressen, som går inn for en fastfrysing av atomvåpenlagrene på sitt nåværende nivå som utgangspunkt for nedrustning. I august i år manglet det bare et par stemmer i den amerikanske kongressen på at en resolusjon som gikk inn for en gjensidig og kontrollerbar fastfrysing av kjernefysiske prøver, produksjon og utplassering var blitt vedtatt. Jeg tror at forhandlingene i Genéve vil bekrefte at det bare er én vei å gå, nemlig en slik fastfrysing. Det er etter min mening derfor uheldig dersom Norge i den nåværende situasjon stiller seg slik at man i FN stemmer imot forslag som tar sikte på en fastfrysingslinje dersom de nåværende forhandlinger ikke blir vellykke! I sin bok «Atomvåpen» skriver den britiske ekspert Solly Zuckerman at kjernevåpen er übrukelig som krigsvåpen, og at det som trengs til avskrekking er relativt Ute. Zuckerman finner det lite logisk å snakke om overlegenhet hos den ene eller den andre part når det gjelder kjernefysiske våpen, og han understreker at når nivået er kommet over en viss grense, er det ikke paritet eller balanse som er avgjørende. Det parti som ikke vil tillate en apen diskusjon om menneskehetens være eller ikke være, det parti er uansvarlig og avspeiler på ingen måte den frykt og uro som folk flest har over den stadig større opphoping av atomvåpen i øst og vest. Det største problem i dagens situasjon er at vi har en høyreregjering som er lunken i de spørsmål som har med nedrustning å gjøre. Dette må gi grunnlag for den aller største uro i det norske folk. Statsråd Anders C. Sjaastad: Vi behandler i dag er forsvarsbudsjett på 12 000 mill. kr. Dette er mange penger, men så er Forsvaret en stor organisasjon og en stor arbeidsplass med forgreninger ut til alle deler av landet. Forsvaret er arbeidsplass for 24 000 sivile og befal, samt like mange vernepliktige hvert år. Ytterligere 100 000 soldater øves årlig i kortere og lengre perioder. registrere i forsvarskomiteens innstilling at vi har bred tilslutning til disse anstrengelser også i Stortinget. Regjeringens budsjettforslag gitt i Stprp. nr. 1 innebærer en reell vekst i forsvarsbevilgningene på 4 pst. Under budsjettdrøftelsene mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ble det vedtatt at inntil Vi pst. av denne økningen skulle benyttes til styrkelse av sivilt beredskap. Arbeiderpartiets fraksjonsforslag er basert på en reell vekst i forsvarsbevilgningene på 3 pst. eller 55 mill. kr. lavere enn samarbeidspartienes forslag. Begge forslag innebærer etter min oppfatning en sterk prioritering av Forsvaret i nåværende økonomiske situasjon, og jeg vil ikke på noen måte dramatisere en slik forskjell i et budsjett på over 12 milliarder. Forskjellen kan imidlertid bli stor når man ser den over et lengre tidsrom. Til tross for økende budsjetter er det imidlertid oppstått en übalanse mellom dirftsutgiftene og investeringene. Driftsutgiftene legger beslag på en altfor stor del av budsjettene og hindrer en tilstrekkelig rask fornyelse av så vel materiell som bygg og anlegg. Dette problem kan ikke løses ved økende budsjetter. Rasjonalisering av den løpende virksomhet vil frigjøre midler til investering og fornyelse. Forsvarssjefen har pekt på slike tiltak, og jeg vil gi ham min fulle støtte. Jeg vil holde løpende kontakt med forsvarskomiteen om dette. På grunn av de høye priser på forsvarsmateriell vil ikke alle enheter i vårt mobiliseringsforsvar kunne fornyes eller bringes opp til den materiellstandard vi gjerne skulle ønske, hvis den tallmessige styrke skal opprettholdes. Anskaffelse av ammunisjon og materiell til våre beredskapsdepoter vil bli gitt høyere prioritet i årene fremover. Departementet har allerede tatt skritt for å sørge for at personlige våpen er på plass på depotene for alle mannskaper som inngår i krigsoppsetningene. Disse spørsmål utredes nærmere under arbeidet med de nye hovedretningslinjer for Forsvaret for 1984 — 88. Det samme gjelder planen for forhåndslagring i Nord-Norge for et norsk kombinert regiment og rutinene for realvekstberegningen av forsvarsbudsjettene, slik komiteen har bedt om. Sokningen til Forsvarets skoler er generelt sett meget god. Noen få grunnleggende skoler, nemnder de kombinerte befals- og tekniske skoler, har imidlertid ikke fått fylt sine kvoter fullt ut. Dette vil vi søke å bøte på gjennom en aktiv rekruttering. Departementet vurderer kontinuerlig opptakskvotene til de skoler som gir rett og plikt til yrkestilsetting. Rekrutteringsarbeidet og økte opptakstall har gjort at befalskorpsets størrelse stort sett er uendret og vil bli det også i kommende budsjettår. Innen korpsets ramme kan det imidlertid fra tid til annen være mangel på enkelte kategorier. Dette er særlig alvorlig hva angår helikopterflygere og teknisk personell i Luftforsvaret, og jeg har nedsatt et internt utvalg for å se spesielt på dette problem. I forbindelse med revisjon av befalsordningen vurderer departementet dessuten en rekke tiltak av generell karakter med sikte på å bedre befalets arbeidsvilkår og dermed minske avgangen. Når det gjelder Forsvarets materiell, gav Stortinget i budsjettet for 1982 bestillingsfullmakt for inntil åtte nye übåter til erstatning for vår nåværende Kobben-klasse. Den 30. september i år ble det undertegnet kontrakt med det tyske verft Thiissen Nordseewerke om levering av seks übåter med mulighet for bestilling av ytterligere to übåter senere, med garantier for gjenkjøp fra norsk industri. Anskaffelse av rakettluftvern til våre flyplasser er og har vært en vanskelig sak. I Stprp. nr. 139 for 1981-82 ble Stortinget underrettet om at det amerikanskproduserte Roland 11-systemet ikke lenger ville være aktuelt, og at det var nødvendig med en fornyet gjennomgang av de ulike alternativer. Departementet regner med å treffe en beslutning og informere Stortinget så snart som mulig i 1983. Bevilgningen til bygge- og anleggsarbeider er foreslått økt betydelig sammenliknet med inneværende år. Jeg har notert meg komiteens merknad om de problemer manglende kjennskap til Forsvarets behov for skyte- og øvningsfelter kan skape for fylkenes og kommunenes arealplanlegging. Den hjemlige debatt om NATOs dobbeltvedtak av desember 1979 har i den senere tid tatt en slik vending at selve årsaken til dobbeltvedtaket synes å ha kommet i bakgrunnen. Det er derfor all grunn til igjen å rette oppmerksomheten mot den utvikling som førte til vedtaket om å utplassere et antall mellomdistanseraketter i Vest-Europa koblet sammen med et tilbud om forhandlinger med sikte på nedrustning. Hensikten med dobbeltvedtaket var å motvirke den mangel på balanse som den sovjetiske styrkeoppbygging skapte vis-å-vis Vest-Europa. Det var særlig utplasseringen av SS-20-rakettene som skapte den vestlige — i første rekke europeiske — bekymring for den politiske og militære stabilitet i Europa. i Europa. Da NATO fattet sitt dobbeltvedtak, var det utplassert 140 SS-20-raketter. Det antas at Sovjetunionen ved årsskiftet vil ha utplassert 342 SS-20-raketter med i alt 1026 stridshoder. Siden NATO fattet dobbeltvedtaket, har Sovjetunionen således utplassert mer enn 600 SS-20-stridshoder. I tillegg har Sovjetunionen beholdt mer enn 250 av de gamle rakettene SS-4 og SS-5. Begrunnelsen for dobbeltvedtaket er derfor enda sterkere i dag enn den var i 1979. NATOs målsetting er balanse på lavest mulig styrkenivå. Moderniseringsvedtaket ble derfor koblet sammen med et rustningskontrollinitiativ. Det ble slått fast at omfanget av NATOs utplassering av landbaserte, langtrekkende mellomdistanseraketter vil bli vurdert i lys av konkrete resultater i forhandlingene. Under møtet i Den kjernefysiske planleggingsgruppe i slutten av oktober 1981 ble forsvarsministrene enige om at man kunne avstå fra utplassering av nye mellomdistanseraketter i Vest-Europa dersom Sovjetunionen går med på å ødelegge sine SS-20, SS-4 og SS-5-raketter. Som kjent presenterte president Reagan denne løsningen som et konkret mål da han i november 1981 fremla sitt forhandlingstilbud overfor Sovjetunionen. Det vestlige tilbud om forhandlinger ble første gang satt fram umiddelbart etter dobbeltvedtaket. Den første sovjetiske reaksjon var at forhandlinger ikke ville være mulig uten at beslutningen om utplassering ble omgjort, eller at det ble avgitt en erklæring om at iverksettelsen utsettes. Først da det var klart at de allierte holdt fast ved dobbeltvedtaket, gikk Sovjetunionen med på forhandlinger. INF-forhandlingene i Genéve har nå vart i snart et år. Den sovjetiske forhandlingsposisjon er blitt spesifisert gjennom en serie utspill. Hovedelementene er også i stor grad blitt offentliggjort. Men hittil har ikke Sovjetunionen gått inn på en løsning som vil innebære en nedbygging av deres SS-20-raketter. Vi må anta at de sovjetiske ledere knytter betydelige forhåpninger til den økende motstand i Vest-Europa mot utplasseringsdelen av dobbeltvedtaket, og enda en tid vil satse på at NATO-landene ikke vil kunne gjennomføre moderniseringsvedtaket på grunn av indrepolitiske forhold. For å påvirke vestlig opinion forsøker man derfor å gi inntrykk av sovjetisk kompromissvilje og et tilsvarende inntrykk av at USA ikke forhandler seriøst. Men en gjennomgang av Sovjetunionens forslag viser at landet ikke har gitt noe etter på de sentrale punkter. er det rimelig grunn til å anta at Sovjetunionen vil gi reelle konsesjoner i forhandlingene. Den nåværende sovjetiske taktikk må derfor antas å være tidsbestemt. For å nå fram i forhandlingene er det etter Regjeringens mening nødvendig at forberedelsene til utplassering går som planlagt. Forberedelsene er et viktig signal om samhold, vilje og evne til å gjennomføre nødvendige forsvarstiltak dersom man ikke kan oppnå avtaler om nedrustning som ivaretar alliansens sikkerhet. Dersom vi kan holde fast ved den plan som ble trukket opp av NATOs utenriks- og forsvarsministere 12. desember 1979, ser jeg med optimisme på mulighetene for åfå til en akseptabel avtale i Genéve. Men vi må erkjenne at dette kan ta tid, kanskje litt lengre tid enn vi alle gjerne så. Når det gjelder behandlingen av den finansielle side ved dobbeltvedtaket, vil jeg fremholde følgende: Allerede i desember 1979 ble det vedtatt at planleggings- og byggearbeider skulle fellesfinansieres. I forsvarsministermøtet i mai 1981 ble man enig om å utvide rammen for NATOs løpende infrastrukturprogram for å dekke utgiftene til planleggingsog byggearbeidene i utplasseringslandene. Jeg kan vanskelig unngå å peke på at disse politiske beslutninger om finansieringen ble fattet av de to foregående regjeringer. Med hjemmel i vedtaket av mai 1981 gav NATOs bevilgnings- og kontrollkomité i juli 1981 klarsignal for belastning av de løpende utgifter til forberedende byggearbeider. Fra da av var spørsmålet om når oppgjør skulle skje og Norge belastes, kun avhengig av når utplasseringslandene måtte be om refusjon. Fra norsk side var dekningen for disse, som de øvrige utgifter til fellesfinansierte infrastrukturprosjekter, hjemlet under forsvarsbudsjettets kapitler 1760 og 4760. Dette er en praksis som har vært fulgt i 30 år. Jeg viser til min redegjørelse i Stortinget 19. november, hvor det fremgikk at komiteen i mai iår ble orientert om at et mindre beløp var påløpt Norge i forbindelse med planlegging og bygging av anlegg med sikte på en eventuell utplassering av nye raketter. Jeg vil ved denne anledning bare minne om mitt brev til Stortingets forsvarskomite av 3. juni dette år, der det slås fast at Norges utgifter til forberedelsene r «antas å komme i årene 1982-88. Planlegging og en begrenset utbygging er igang, i tråd med NATOs gjeldende regelverk.» Samtidig medgir jeg at den regnskapstekniske ordbruk i forbindelse med NATOs infrastrukturprogram er såpass innfløkt at den kan ha gitt grunnlag for misforståelser. innstilling og saksordførerens hovedinnlegg kom opp, valgte jeg å gjøre dette ved å fastslå det faktiske forhold. I mitt hovedinnlegg i stortingsdebatten 8. juni fastslo jeg at: «Basene i de fem europeiske vertsland planlegges, og et prosjekt er under bygging. Et mindre beløp til planlegging og bygging er påløpt» Det er derfor ikke grunnlag for påstanden om at jeg ikke gjorde Stortinget oppmerksom på det faktiske forhold. Jeg forstår nå at man ønsker en mer aktiv opptreden fra min side hvis det igjen skulle oppstå situasjoner hvor uttalelser fra forsvarskomiteen oppfattes som ikke fylde stgjørende. Jeg forstår det videre slik at man ønsker det på denne måten også i eventuelle tilfeller hvor jeg mener å ha gitt klar beskjed i komiteen om vedkommende saksforhold. En slik oppfordring til mindre tilbakeholdenhet i omtalen av uttalelser fra forsvarskomiteen oppfatter jeg som en lettelse for arbeidet, og vil gjerne ta den til følge. Presidenten: Det blir replikkordskifte, begrenset til 20 minutter. Einar Førde: Dette i dag blir i altfor stor grad ein debatt om Anders C. Sjaastad og hans forhold til Stortinget. Det er synd fordi vi har andre og viktigare saker føre oss. Men også denne saka er viktig, og statsråd Sjaastad har sjølv ein vesentleg del av ansvaret for at ho i dag spelar hovudrolla. Det gjeld måten han hai* handtert denne saka på overfor Stortinget. Den er yttarst klanderverdig. Men han har heller ikkje gjort saka mindre alvorleg gjennom handteringa av ho utafor Stortinget. Ved fleire høve har han i media medverka til ytterlegare å auke indignasjonen hos delar av Stortinget Eit eksempel er intervjuet i radioen i «Ukeslutt» laurdag — eit intervju med fleire interessante punkt, der det m.a. framgår at statsråden med visse atterhald meiner at forsvarskomiteen ikkje er «tungnem». Men eg vil ellers sitere eit anna punkt, der intervjuaren seier: «Du ser litt lur ut. Har du gode kort på handa som du tar fram midt under debatten over helga?» Statsråd Sjaastad: «Jeg føler at jeg har gode kort på hånden, men det er jo slik i det politiske miljøet at du har visse spilleregler å følge slik at det er ikke alltid alt man kan bruke. Men jeg skal nå følge de spilleregler som finnes i Stortinget, og jeg regner med at det skal være tilstrekkelig. Nå er det det med kortspel at den som alltid bløffar om korta sine, blir før eller seinare sett, som det heiter i fagterminologien. Eg vil nå gjerne at statsråd Sjaastad for det første skal bekrefte at det ikkje finnest nokre slike kort igjen. For det andre vil eg minne han om at det framleis er tid til å kome med ei orsaking overfor Stortinget og forsvarskomiteen for den måten han har handtert saka på. Den rekneskapstekniske ordbruken kan ikkje vere forsvar for at statsråd Sjaastad er komen opp i den situasjonen han er. Korkje det innlegget han heldt i juni eller det brevet han ved det høvet sende til komiteen, er svar på det spørsmålet som er stilt han frå opposisjonen og frå Stortinget her i dag. Statsråd Anders C. Sjaastad: Det som står fast i mine svar til media, er at jeg vil følge de retningslinjer og de spilleregler som gjelder i Stortinget — det holder jeg fast ved. Når det gjelder vurderingen av hvilke kort man har på hånden, må jeg jo si at jeg synes f.eks. det kortet at jeg to ganger har svart på et spørsmål i spørretimen fra Gro Harlem Brundtland, om det ikke kan sies å være noe ess, så er det i hvert fall et billedkort. For øvrig vil jeg holde fast ved at jeg har gitt de opplysninger som jeg mente var tilstrekkelige. Så blir da spørsmålet om det har funnet sted misforståelser mellom komiteen og meg, og det er da mye som tyder på det. For meg leder det til følgende konklusjon: at man i fremtiden i forbindelse med slike saker bør satse mer på skriftlig informasjon og mindre på muntlige redegjørelser. Guttorm Hansen: Jeg skal ikke befatte meg noe særlig med kortspill, bortsett fra å si at hvis det er noe billedkort her, må det sies å være et minimum av billedkort, det må være knekten vi har for oss. Den klare uttalelsen som fins i komiteinnstillingen av juni, kan ikke bortforklares. Det fins ingen annen forklaring på denne uttalelse enn at den må bygge på at komiteen — og når jeg sier komiteen, mener jeg en enstemmig komite — må ha fått den oppfatning av statsrådens redegjørelser, brev osv. at Norge ikke var belastet. Jeg må si at hadde jeg vært statsråden nå, ville jeg fra denne plass som jeg nå står på, beklaget at uttalelsene og opplysningene var av en slik karakter at de var egnet til å misforstås. Jeg ville videre beklaget at jeg ikke grep inn under stortingsforhandlingene og rettet på det som stod i komiteinnstillingen. misforstått hans opplysninger — tvert imot — det er en styrke for en statsråd om han kan gjøre oppmerksom på det. Jeg syns statsråden her nå burde beklage at situasjonen er blitt slik som den er blitt, så ville vi være ferdig med denne saken i stedet for å bruke hele dagen på den. Statsråd Anders C. Sjaastad: Man kan diskutere hvilket billedkort det er snakk om, jeg hadde trodd det var dåmen. Når det gjelder spørsmålet om terminologi, vil jeg holde fast ved at det ikke er så greit å vite hva som er belastet, hva som er påløpt, og hvordan det regnskapsteknisk foregår i Brussel på en stor konto og i en stor datamaskin. Stortinget har jo ved tidligere anledninger også diskutert bruk av datamaskiner. Jeg grep inn i stortingsbehandlingen med en klar setning. Jeg har sagt i mitt hovedinnlegg at jeg for fremtiden vil vise større aktivitet og kanskje mindre respekt for hva en samlet komite uttaler. Arent M. Henriksen: Jeg har tre spørsmål til forsvarsministeren. Det første er følgende: Dersom en ikke rekker fram gjennom forhandlingene i 1983, vil forsvarsministeren da gå inn for at en skal gå inn i en prosess hvor en både forhandler og utplasserer samtidig? Det andre spørsmålet er: Er forsvarsministeren klar over at NATO og NATO-landene i Vest-Europa allerede har så mye atomvåpen at de kan utslette betydelige deler av Sovjetunionen? Og det tredje er: Hvorfor — og jeg understreker: statsråden har hele tiden forstått hva vi prater om — hvorfor gav ikke statsråden 8. juni klar beskjed om at det som stod i komiteinnstillingen om at Norge ikke var belastet, var en faktisk feilopplysning? Det må ikke her være tale om at statsråden skal begynne med en aktiv linje når det gjelder å påpeke feil. Jeg forutsetter at statsråden uoppfordret følger den linjen at dersom det står noe feil i en komiteinnstilling, gir han klar og tydelig beskjed om det. Sammenhengen her er meget enkel: Størsteparten av det norske folk er ikke medlem av forsvarskomiteen, og SV er heller ikke medlem av forsvarskomiteen. Dersom det er slik at det i innstillingen fra den komiteen kan skrives faktiske feil uten at de som sitter og vet at dette er feil, gir beskjed, hvilken skyggeboksing er det ikke man gir seg inn på? Dette er ikke tale om verken knekt eller dame, men dette er tale om helt fundamentale linjer i norsk politikk, og dette må statsråden forstå. Statsråd Anders C. Sjaastad: Det som er opplegget fra NATOs side, er å nå fram i forhandlinger slik at det ikke blir nødvendig med utplassering av nye mellomdistanseraketter. Og i denne sammenheng er det om å gjøre å sørge for at NATOs forhandlingsstrategi ikke svekkes, ved at alle NATO-land står sammen om de forpliktelser som man inngikk i 1979, og senere har stått fast ved. Det er særlig dersom man ikke viser solidaritet innenfor alliansen at det kan bli fare for at man må starte utplasseringen ved slutten av 1983. Men hvis man nå ikke skulle ha nådd et resultat i 1983, er det da ikke noen mening i å slutte å forhandle. Er det ikke bedre å forhandle videre med sikte på å begrense utplasseringen, og kanskje til og med få trukket tilbake de få våpen som måtte bli utplassert ved slutten av 1983? Når det gjelder atomvåpen i Europa, er det mer enn nok av dem, det er vi helt enige om. Det som imidlertid er problemet for NATO, er at det er en klar og stor overvekt av mellomdistansevåpen på sovjetisk hand. Og når Sovjetunionen viser fram oppstillinger av atombalansen, glemmer de alle sine fly som kan frakte atomvåpen, mens de regner med både de av NATOs fly som er i Europa og de som er i USA. Jeg har allerede flere ganger nevnt at det er behov for en mer aktiv opptreden ved en senere anledning hvis Stortinget, forsvarskomiteen og jeg seiv kommer opp i en situasjon som den vi har opplevd. For øvrig sies det av og til i pressen at jeg viser en vel kjekk opptreden. Jeg skjønner nå at man syntes jeg var altfor beskjeden under behandlingen i juni, og det skal jeg ta til etterretning. Hans Hammond Rossbach: Dette er ikke et spørsmål om datamaskiner, regnskapsopplegg, eller om statsråden er kjekk eller ei; det er et mye mer alvorlig spørsmål, nemlig om statsråden har oppfylt sine forpliktelser når det gjelder informasjon til Stortinget, og det er et konstitusjonelt viktig spørsmål. Det som står fast sett fra mitt synspunkt, er følgende: Da innstillingen fra komiteen ble drøftet i Stortinget, visste statsråden positivt at det som stod i innstillingen: «Norge er hittil ikke blitt belastet for noen del av dette beløp», var galt. Dette burde iallfall fått en bjelle til å ringe hos statsråden, nemlig at han helt umulig kunne ha nådd fram med den informasjon som han seiv mener å ha gitt komiteen, når komiteen skriver dette i innstillingen. praksis er det slik at statsråden har plikt til å gjøre oppmerksom på det overfor Stortinget når det er en slik positiv feilinformasjon fra komiteen, og den er basert på nettopp statsrådens informasjon til Stortinget. Dette er et særdeles viktig spørsmål, og statsråden bør ta saken særdeles alvorlig. Det er også like klart for meg at i en sak som denne er det nødvendig at Stortinget klargjør sitt forhold til statsråden. Her tror jeg at det er særdeles viktig at vi kommer bort fra den ordningen som er blitt praktisert i den senere tid med at statsråder kommer og gir muntlige orienteringer uten at det foreligger skriftlige orienteringer samtidig. Det er en fare for konstitusjonen i den forstand at en ikke greier å klargjøre ansvarsforholdet mellom storting og regjering. Dette berører derfor et av de fundamenter som dette storting baserer sin makt på, og hvis vi ikke får disse skriftlige orienteringene, har heller ikke Stortinget mulighet til å følge opp det ansvar som det har, og ta de statsråder som ikke informerer tilstrekkelig. Statsråd Anders C. Sjaastad: Jeg er redd hr. Rossbach misforstod meg. Jeg har ikke sagt at det ikke er et viktig og alvorlig spørsmål når det dreier seg om en statsråds konstitusjonelle ansvar overfor Stortinget. Det jeg kommenterte, var den misforståelse som er oppstått i komiteen når det gjelder terminologi, og jeg tror at det jeg sa om det, var ganske dekkende. Jeg står fast ved at jeg under debatten i Stortinget 8. juni korrigerte det som stod i innstillingen. Det jeg videre har sagt, er at man kan diskutere om jeg var for forsiktig i den sammenheng, og jeg er villig til å være med på at det var jeg nok. Jeg må videre si meg helt enig med representanten Rossbach i at det ville være en stor fordel om statsråder redegjør i Stortingets komiteer på grunnlag av skriftlige innlegg. Så lenge man ikke har stenografiske referater i komiteene, kan man risikere å komme opp i slike situasjoner hvor påstand står mot påstand. Carl I. Hagen: Jeg må innrømme at jeg synes det er knekkende likegyldig om bagatellmessige beløp er påløpt, belastet, refundert eller noe lignende på en konto. Det som ville være av interesse, og være viktig, var om noen ville endre en holdning til en vedtatt strategi, slik dobbeltvedtaket inneholder. Jeg vil derfor ikke være med på denne teoretiske, uinteressante diskusjon om bagatellmessige forhold som man prøver å lage til noe stort, men jeg har tre korte spørsmål til statsråden: Er det noen tekniske muligheter for noe medlemsland i NATO til å velge hvilke deler av NATOs fellesfinansierte infrastrukturanlegg man vil være med på, og hvilke man ikke vil være med på, etter at vedtaket om gjennomføringen er fattet. Spørsmål 2: Har det noen gang skjedd at andre land har nektet å dekke utgifter til fellesfinansierte anlegg som de støtter forberedelsene til bygging av? Og spørsmål 3: Det foreligger et forslag fremsatt fra Arbeiderpartiets side i denne debatten under kap. 4760, som foreslås økt med 3 mill. kr. Det er knyttet premisser til dette forslaget, nemlig at disse 3 mill. kr. skal trekkes tilbake, eller at man skal få mindre penger fra fellesfinansieringen for rakettene. Det har vært en omfattende debatt om dette forslaget utenfor dette hus, det er også hovedinnholdet i denne debatten, og jeg har derfor følgende spørsmål til statsråden: Vil en eventuell vedtakelse av Arbeiderpartiets forslag om å påplusse 3 mill. kr. få noen konsekvenser for statsråden eller for Regjeringen? Jeg spør spesielt fordi det er hevdet at enkelte fra Regjeringens støttepartier også har tenkt å stemme for dette forslaget. Statsråd Anders C. Sjaastad: Jeg kan ikke på stående fot redegjøre med absolutt sikkerhet for de to første spørsmålene som hr. Hagen stilte meg. Jeg synes imidlertid at det ville være en høyst besynderlig prosedyre i NATO hvis man først gir sin politiske tilslutning til fellesfinansierte programmer og deretter ikke er med på å honorere sin andel. Det vi her skal huske på, er at man i forsvarsministermøtet i mai 1981 vedtok en øremerket rammeutvidelse av det løpende infrastrukturprogram, og dette var øremerket til forberedelser til utplassering av raketter. Ikke å være med på å betale sin del av regningen etter at man har gitt sin tilslutning, må i hvert fall kunne sies å være en høyst uvanlig prosedyre. Jeg tør ikke si helt sikkert om man på sydflanken kan ha hatt tilfeller der enkelte NATO-land i strid med hverandre har gått fra sine forpliktelser, men jeg tror ikke det har forekommet i mer nordlige deler av Europa. Det vil være et problem hvis ikke vi «betaler» den del som vi «skylder» våre allierte: Hvis ikke vi er med på denne avregningen, betyr det enten at vi krever mer igjen fra våre allierte enn vi har krav på, eller at andre er nødt til å betale vår regning inntil vi eventuelt er villig til å honorere våre forpliktelser. Einar Førde: forsøming i juni, er noe han sa i spørjetimen i oktober. Elles har han forsvara seg med at det finst einskildsetningar her og der. Eg vil gjerne at statsråden nå skal skjøne at ingen av desse einskildsetningane løyser det problemet han er komen opp i i forhold til Stortinget. Det må vere eit tankekors for statsråden at han meiner han den 8. juni gav klar beskjed når det ser ut til at ikkje ein einaste stortingsrepresentant oppfatta den beskjeden han faktisk meinte å gi. Eg minner igjen om at dette var eit hovudpunkt i debatten. I Arbeiderpartiets handsaming av saka var spørsmålet om når løyvingar skulle gis, svært avgjerande for svært manges røystegiving. Det gjer statsrådens forhold til Stortinget enda alvorlegare og problemet vanskelegare for han. Nå skjønar eg at statsråden gjennom innlegg og replikkordskifte har gjort visse forsøk på ein retrett og på å formulere noe som ein kanskje med velvilje kan kalle ein «beklagelse». Han kjem stadig tilbake til at han i framtida «vil vise større aktivitet». Hadde han enda sagt «aktsomhet», ville det har vore noe. Eg vil gi statsråden enda ein sjanse til å kome opp her, og seie at han innser at han i juni spela ei rolle overfor komiteen og Stortinget som ikkje er tilfredsstillande, og å beklage den sakshandsaminga han dermed medverka til. Statsråd Anders C. Sjaastad: Jeg har ikke sagt at mitt svar til representanten Gro Harlem Brundtland var mitt beste kort, men jeg synes det illustrerer én ting, nemlig at man skal vise varsomhet med å latterliggjøre at andre mennesker i denne sal ikke har oppfattet alle nyanser i dette spørsmål, særlig fordi jeg gav to svar til representanten Harlem Brundtland i spørretimen i oktober i år. Det siste svaret vil jeg gjerne få lov til å referere fra: «Det står fast at alle de land som er med i det integrerte forsvarssamarbeid, betaler sin andel av omkostningene.» Jeg synes det er klart sagt. Jeg aksepterer at det ikke ble oppfattet av spørreren, men jeg synes man da må være villig til å innrømme at det kan ha forekommet misforståelser også i komiteen i forhold til hva jeg mener å ha sagt. Jeg må også stille dette spørsmål: Har ikke representanter, som hr. Førde, for den forrige regjering, som vitterlig behandlet hele dette spørsmålet på politisk plan — vil jeg gå ut fra — vært klar over den prosedyre som det har vært lagt opp til? forpliktet Norge til? Jeg kunne ha lyst til å få svar på disse spørsmål. Presidenten: Tiden for replikkordskifte er ute. Stein Ørnhøi: Europas folk er i dag fulle av mistillit, mistillit til sine politikere som har ført vår verden fram til randen av en selvutslettende krig. Mens maktens utøvere har snakket om nedrustning og fred, har de rustet til krig, kanskje den siste krig. Den mistillit som folk i dag føler, er sunn og god. Det er den som kan tvinge fram en ny og sikrere veg inn i framtida. Fredsbevegelsen gir håp. Det er den som i virkeligheten forvalter Europas sikkerhet, ikke de grå og ansvarlige menn — enten de nå befinner seg her, i Washington eller i Genéve. Noen trodde lenge på avskrekkingens absurde logikk. Og en slags logikk var det, og derfor var det også mulig å tro på at noen trodde på det i fullt alvor. Men fra slutten av 1960-åra har denne logikken ikke eksistert lenger. For i løpet av 1960-åra var den militære teknologiske utvikling på begge sider kommet så langt at begge parter var i stand til å svare med utslettelse seiv om den annen part begynte atomkrigen. Enhver opprustning som har skjedd siden, har altså ikke med noen fornuft vært begrunnet i behovet for avskrekking. Og da fins bare to forklaringer. Den ene er at opprustningen bare fortsetter av vond vane — med prestisje og økonomi som drivkrefter. Den andre er at det planlegges med sikte på en avgrenset atomkrig. Alle de nye våpen som utvikles — særlig de nye mellomdistanserakettene — har åpenbart den forrykte idé om begrenset atomkrig som forutsetning. Annen forklaring fins ikke. Fredsbevegelsen er et uttrykk for at politikernes manglende logikk er gjennomskuet. Man finner seg ikke lenger i å bli slept med under snakk om opprustning som middel til nedrustning. Folk er i dag sterkt opptatt av kampen mot atomvåpen. Likevel har Stortinget i det siste — og også i dag — greid å føre en debatt om dette som ingen utenfor dette huset begriper nesten noe som helst av. Og det er Stortingets og ikke folks feil. Det kan derfor før jeg går videre være nyttig å minne om hva som var og er hovedsaken, nemlig spørsmålet om Europa trenger flere atomvåpen. Trenger vi de nye mellomdistanserakettene som NATO med norsk tilslutning har bestemt at vi skal få fra slutten av neste år? Da vedtaket ble fattet for tre år siden, sa alle de norske NATO-partiene ja. SV sa nei. ja til flere atomvåpen, og SV sier fortsatt nei. Men Arbeiderpartiet sier tja. Og det er det som skaper forvirring. For samtidig som Arbeiderpartiet sier tja, sier mange av Arbeiderpartiets folk ja, mens andre like klart sier nei. Og dette gjør de alle sammen uten at noen av dem er villig til å innrømme at de har blitt tvunget til å ombestemme seg. De blir dermed interessert i å skjule sine gamle spor samt i å snakke om noe annet. Og da blir det ikke så lett for oss andre. Enn om Arbeiderpartiet heller hadde sagt: Vi har kommet i tvil om dobbeltvedtaket. Vi mener NATO må tenke seg om en gang til. Dessuten er det ikke så lett for oss fordi det var vår regjering som trakk Norge med på dette, og det er vår regjering som har forpliktet Norge til å være med og betale. Enn om de hadde kunnet si det? Da hadde alt vært mye bedre og også lettere å forstå. Og da kunne flertallet av det norske folk gldet seg over at Arbeiderpartiet er i ferd med å forandre standpunkt. La meg likevel — til tross for denne forvirringen — si at det er en stor ting at Norges største parti beveger seg bort fra en enstemmig NATO-beslutning. Det er stort og viktig fordi det kan bety begynnelsen til en nyorientering i norsk sikkerhetspolitikk og i norsk atompolitikk. I desember 1979 vedtok NATO at de skulle utplassere enda flere atomvåpen. Da fattet NATO sitt dobbeltvedtak, som i dobbelt forstand er et enkelt vedtak — enkelt å forstå og enkelt i innhold. Forsvarsminister Stoltenberg og utenriksminister Frydenlund sluttet seg nemlig til — og nå siterere jeg — «En moderniseringsbeslutning, som også inneholder en forpliktelse til utplassering». Slik står det, uten om og men. Det står også at det ikke er sikkert at alle rakettene skal utplasseres. Og jeg siterer igjen: «NATOs TNF-behov vil bli vurdert i lys av konkrete resultater oppnådd i forhandlinger.» Med andre ord: Forhandlingsresultatene skulle altså ikke avgjøre om det skulle utplasseres, men om det eventuelt ble nødvendig å utplassere alle de 572 rakettene. Da beslutningen om å plassere ut enda flere raketter ble fattet i desember 1979, var alle NATO-partiene i Stortinget enig i det - mer eller mindre fulltonende, men de støttet dobbeltvedtaket. Men det gjorde altså ikke SV og mange med oss utenfor dette huset. Men allerede fra starten ble det vanskelig. Derfor ble dobbeltvedtaket med god hjelp av norske media solgt rent politisk som noe annet enn hva det virkelig var. Det ble gitt inntrykk av at først skulle man forhandle, og så skulle man ta stilling til om det skulle utplassers nye raketter. Men slik var det jo ikke. Derfor økte presset. Etter hvert begynte Arbeiderpartiet å merke folks sterke vilje på dette området, og i et forsøk på å komme ut av klemma, vedtok Arbeiderpartiet i fjor sitt dobbeltvedtak. De vedtok at hele spørsmålet om utplassering skulle vurderes i lys av forhandlingene. Dessuten nevnte ingen et ord om at vi allerede hadde bundet oss til å betale for forberedelsene til de nye atomvåpnene. Det gjorde nemlig Stoltenberg på Norges vegne i mai i fjor. Og det gjorde han som en selvfølgelig og naturlig konsekvens av at Norge hadde sluttet seg til dobbeltvedtaket. På dette møtet, altså møtet i mai i fjor, ble det også vedtatt at det ikke skulle offentliggjøres noe om at det allerede nå skulle utbetales penger til forberedende arbeider. Og så ble det vedtatt at om nødvendig skulle det også utbetales penger på forskudd, slik det alltid har vært anledning til å gjøre i forbindelse med det som kalles NATOs infrastrukturprogram. Når Frydenlund og Arbeiderpartiet nå kaster seg over Sjaastad, fordi han ikke har varslet godt nok om at Norge allerede har bidratt til forberedelsene, er det unektelig et poeng at det var Stoltenberg fra Arbeiderpartiet som i sin tid gav klarsignal for at Norge skulle være med og betale — også forskuddsbetale. Alt dette har Stoltenberg og Arbeiderpartiet vært med på. Og alt dette har Stoltenberg og Arbeiderpartiet unnlatt å informere Stortinget om på en ordentlig måte. Og det var heller ikke meningen at noe av dette skulle ha kommet ut. Men så er det altså at Sjaastad røper hemmeligheter — NATOhemmeligheter - i Stpr. nr. 120 for 1981-82, som ble framlagt i vår. Det var altså ikke meningen at Stortinget skulle få vite at Norge allerede nå bidrar til forberedelsene til utplassering av nye raketter. Stortinget og norsk offentlighet skulle leve i den tro at vi ikke skulle gjøre noe som helst før det eventuelt ble snakk om å utplassere. Seinest på lørdag satt Stoltenberg i Dagsrevyen og fortalte at han ikke ville ha informert Stortinget om at vi allerede nå var forpliktet til å betale. Men Sjaastad informerte Stortinget om akkurat dette. Og det var bra. For dermed har vi fått debatten, og dermed har også Arbeiderpartiet kommet på glid. Nå gjorde Sjaastad neppe dette av hensyn til det konstitusjonelt riktige. Sjaastad brøt ikke en NATO-gradering fordi han ville oppfylle sin informasjonsplikt overfor Stortinget. Han gjorde det fordi han ville skape bråk i Arbeiderpartiet. Og med det kan en jo si at han har lykkes over all forventning. Ja, han lyktes i den grad at han ble engstelig seiv, vil jeg tro. mistanke om at det er grunnen til at Sjaastad satt helt stille uten å si noe da forsvarskomiteen med eller mot bedre vitende skrev at det ikke var utbetalt penger. Da Sjaastad i Stprp. nr. 120 skrev at vi allerede nå skulle være med og betale for de nye rakettene — da han begynte å drive politisk spill med Arbeiderpartiet om sikkerhetspolitikk — brøt Sjaastad det sikkerhetspolitiske frimureri som har eksistert her i landet i det meste av etterkrigstida. Høyre og det meste av Arbeiderpartiet har ordnet det hele på gangen. Såkalte følsomme saker ble aldri brakt inn for Stortinget. De to store partiene ordnet det hele, enten forsvarsministeren het Handal, Harlem eller Hansen, Grieg Tidemand eller Stoltenberg. De som har tatt de største belastningene med å snakke halvsant og med å fortie, det er Arbeiderpartiets folk. Og så bryter Sjaastad dette frimureriet. En nyttig handling var det Sjaastad gjorde, sett fra SVs synspunkt. Men handlingens moralske kvalitet var vel mer tvilsom. De siste dagers bulder om hvem som sa hva når og hvorfor, er vel bare en forbitret forlengelse av den debatten som ble utløst i vår. Naturligvis har Sjaastad opptrådt galt i forhold til Stortinget — som alle forsvarsministre før ham har gjort etter krigen. Men la ikke det få overskygge følgende spørsmål til slutt: Trenger vi flere atomvåpen? Til det sier Sjaastad ja. Til det sier Arbeiderpartiet tja. Høyre-regjeringa og Sjaastad har dessuten avvist tanken om en atomfri sone i Norden. Og det er langt mer alvorlig. Og virkelig alvorlig er det hvis Norge ikke stemmer for det FN-forslag som Mexico og Sverige har reist, og hvor de foreslår stans i all videre utplassering av atomvåpen. Det er det virkelig alvorlige ved Høyres og Sjaastads opptreden i atomvåpenspørsmålet. Så helt til slutt: Det er jo budsjettet for Forsvarsdepartementet neste år som er oppe til diskusjon. I den anledning har SV som kjent et alternativt opplegg, utformet i et langt og omfattende forslag. Jeg skal få lov til å komme tilbake seinere for å si noe nærmere om det. Bjørn Erling Ytterhorn: I dagens situasjon erkjenner Fremskrittspartiet at Warszawapakten er NATO fullstendig overlegen når det gjelder konvensjonelle styrker. Vi erkjenner og at fra 1979 har Sovjet også fått overtaket når det gjelder mellomdistanseraketter i Europa ved sin utplassering av SS-20-rakettene. gjelder kjernefysiske våpen, den er ikke lenger til stede. I denne situasjon ønsker Fremskrittspartiet å slå fast at Norge må være lojal overfor sine NATO-partnere og ta sin del av de byrder som fellesforsvaret krever, ut fra den enkle forutsetning at få land innen NATO-alliansen er så avhengig av hjelp fra sine allierte som nettopp Norge — fordi vi må erkjenne at vårt eget nasjonale forsvar kun er et minimumsforsvar! NATOs langtidsplan for fellesfinansierte anlegg på norsk jord omfatter anlegg for til sammen 4,2 milliarder kr., og herav er det norske bidraget 1,7 milliarder kr. Med andre ord, Norge mottar som nettoinvestering ca. 2,5 milliarder* kr., som betales av våre allierte. I tillegg til NATOs vedtatte langtidsprogram for perioden 1980 — 84 ble det på ministerrådsmøtet i mai 1981 vedtatt at det skulle bevilges 1,5 milliarder kr. i forbindelse med anlegg for utplassering av nye mellomdistanseraketter i Europa. Norges andel av dette beløp vil bli ca. 49 mill. kr., etter den vanlige fordelingsnøkkel for infrastrukturarbeid. Men fortsatt ingen utbetaling fra norsk side — kun en bokholderimessig avregning. For oss i Fremskrittspartiet er oppfølgingsvedtaket en logisk følge av NATOs dobbeltvedtak av 12. desember 1979, som går ut på modernisering av NATOs mellomdistansekjernevåpen i Europa koblet sammen med tilbud til Sovjetunionen om forhandlinger om begrensninger av de samme våpen. Vi finner det riktig å presisere at ingen av de forannevnte anlegg skal plasseres på norsk jord, og at dette i seg seiv kanskje nettopp burde begrense det norske engasjement i denne sak. Dernest at Fremskrittspartiet stiller seg lojalt bak NATOs dobbeltvedtak av 12. desember 1979, med den tekst og det innhold som den norske regjering allerede har gitt sin tilslutning til. Dette betyr i praksis at dersom forhandlingene med Sovjet ikke fører frem, skjer utplasseringen av NATOs nye Pershing II og Cruise Missile automatisk fra 1983. Fremskrittspartiet finner det spesielt viktig i dagens situasjon at det fra norsk side legges for dagen en konsekvent fasthet overfor tidligere standpunkt, slik at Norges troverdighet innenfor NATO ikke kan trekkes i tvil. En slik holdning vil bidra til å styrke NATOs og USAs forhandlingsposisjon overfor Sovjet, noe som igjen kan føre til et forhandlingsresultat som gjør utplassering av nye kjernevåpen overflødig. Vi er selvsagt klar over den stemningsbølge mot atomvåpen generelt som dels er til stede, dels er under utvikling i Vest-Europa og i Norge. denne psykose, for det man oppnår, er at samtidig som man viser unnfallenhet overfor dobbeltvedtaket og Ministerrådets oppfølgingsyedtak om å forberede utplassering av rakettene, slår man som sagt bena unna de amerikanske forhandlerne i Genéve. Denne utvikling anser vi som særdeles farlig. Vi tror også at det er viktig å understreke at dersom Norge begynner å vise unnfallenhet i den foreliggende sak, vil dette utvilsomt ha smitteeffekt overfor land som Danmark og Holland. Og dermed kan vi komme til å tildele NATOalliansen et langt større ulivssår enn vi er klar over. Ingen i Norge har lov til å glemme at NATO er Warszawapakten underlegen i konvensjonelle styrker. Dette har hittil vært kompensert ved at det har vært balanse i kjernevåpnene i Europa. Dette forhold har hittil gitt oss 37 års fred. Sovjet har nå skaff et seg et avgjort overtak i Europa når det gjelder kjernevåpen (SS-20). De som ikke vil gå inn for at NATO igjen bringer våpenbalansen i likevekt, vil i realiteten prisgi Vesten til Sovjet. Dette bør det ikke herske tvil om! NATO er jo tross alt selve grunnelementet i norsk sikkerhetspolitikk — og har vært det i hele etterkrigstiden. I denne antiatomvåpenbølge eller -stemning som skapes, ligger det også et meget sterkt element av frykt, som synes å lamme tenkeevnen hos mange. At denne stemningsbølge med sitt anti NATO-element og anti USA-element blir applaudert i Moskva, er lett å påvise. For oss i Fremskrittspartiet er som sagt det viktige i dag at Norge viser lojalitet overfor NATOs dobbeltvedtak og Mininsterrådets oppfølgingsvedtak, og dermed skulle vårt standpunkt være klart: Norge må ikke svikte NATO i denne sak. Det gjelder vår troverdighet som alliert. Derfor ja til de 49 mill. kr., hvorav 3 mill. kr. antas å forfalle i 1983. Når det gjelder det foreliggende budsjett, finner vi i Fremskrittspartiet diskusjonen om hvorvidt budsjettet øker med 3 pst. som Arbeiderpartiet vil ha det til, eller 3,5 pst, som det såkalte borgerlige forlik innebærer, eller 4 pst, som var den opprinnelige proposisjonens forslag, en smule urealistisk. Forslaget innebærer for Arbeiderpartiets vedkommende en reduksjon på 110 mill. kr. og for fellesforslaget en reduksjon på 55 mill. kr. Disse prosenter blir kanskje mer politiske markeringer enn realiteter. Dette har sin årsak i det enkle faktum at departementet innrømmer i den foreliggende budsjettproposisjon at det allerede er et ukomplisert etterslep på hele 300 mill. kr., og videre at man for perioden 1979 —81 nå har et totalt etterslep på hele 1,3 milliarder kr. i forhold til Forsvarskommisjonens opplegg. for Forsvaret å planlegge under så sviktende budsjettmessige forutsetninger. Budsjettet, som øker fra 10,5 milliarder kr. i 1982 til 12 milliarder kr. i 1983, burde altså helst ha vært på hele 13,3 milliarder kr. for 1983. Gapet mellom mål og midler er blitt faretruende, og vi for vår del finner at veksten i det foreliggende budsjettforslag neppe kan sies å bli mer enn et sted mellom 1 og 2 pst. for 1983. For i tillegg til de 300 mill. kr. fra 1979-81 kommer så at det sannsynligvis blir en underbudsjettering på minst 100 mill. kr. for 1982. Fremskrittspartiet slutter seg imidlertid til budsjettforslaget i Stprp. nr. 1 slik det foreligger, men foreslår i tillegg en økning på 400 mill. kr. totalt, slik at man kan si at en 4 pst. reell økning kan ansees å bli oppnådd. Fordelingen av de 400 mill. kr. fremkommer under de respektive kapitler. Vi i Fremskrittspartiet er i likhet med i fjor sterkt opptatt av de skadevirkninger som arbeidsmiljølovens kap. 10, om arbeidstid, medfører i Forsvaret, og i den anledning har jeg lyst til å sitere hva en av våre høye ste operative sjef er uttalte i oktober dette år: «Vi har for det første fått en mye dårligere beredskap i det siste året. Dels fordi bestemmelsen ikke lar seg kontrollere på samme måte som før, dels fordi virksomheten ganske enkelt blir for kostbar. Vi har mattet redusere sterkt på vaktfunksjonen i en slik grad, at jeg er i tvil om at vi nå er på forsvarlig nivå. Dette har bæring på en rekke feiter: Sikkerhet, soldatenes trivsel i garnisonen, for å nevne et par. Men hovedproblemet når det gjelder vakt er nok at vakttjenesten må avspaseres, dvs. at arbeidet i befalets hovedfunksjon blir lidende. Skadevirkningene her vil vi først se når vi står midt oppe i det. Det nye arbeidstidsbestemmelsene har gjort øvelsene kostbare, vi ser også en klar begrensning i virksomheten.» Vi i Fremskrittspartiet er av den mening at arbeidsmiljølovens kap. 10, om arbeidstid, er til übotelig skade for Forsvarets beredskap og effektivitet, og vi mener derfor at Forsvaret, når avtaleperioden utløper den 30. april 1983, med hjemmel i lovens § 2, punkt 3, bør fritas for dette kapittel av loven, og tillater oss å fremme forslag om dette. I Trøndelag er for tiden oppbygging av det forhåndslagrede materiell for en amerikansk marinebrigade i gang. Vi har med undring konstatert den merkelige mottakelse som dette utstyr har fått fra enkelte hold i Norge. am(Ytterhorn) munisjonskasse og lastebil søkes mistenkeliggjort i en grad som kun legger for dagen at de som hetser opp denne stemning, iallfall ikke er interessert i å forsvare dette landet. Vi finner denne utvikling meget beklagelig og klanderverdig. Vi i Fremskrittspartiet hilser velkommen lagringen av amerikansk materiell i Trøndelag. Allerede i 1977 foreslo vi fra denne talerstol at det skulle lagres alliert materiell i Norge for å gjøre det lettere for våre allierte å komme oss til unnsetning når situasjonen måtte kreve det. Vi ble nedstemt den gang. Men er lagrene alene nok? Det kan nemlig i en gitt situasjon bli et spørsmål om hvem som kommer først til lagrene. Vi i Fremskrittspartiet ser det slik at det vi for enhver pris må unngå, er at Norge blir angrepet ved et lynangrep, hvor vi må klare oss alene fordi hjelpen ikke rekker frem i tide. Og så blir Norge, akkurat som i 1940, erobret, og våre allierte står overfor en fullført handling. Å sikre at man ved angrep på Norge virkelig kommer i kamp med våre store allierte, kan man i dag i realiteten bare ved at det allerede i fred finnes allierte tropper, f.eks. amerikanske, kanadiske eller britiske enheter, på norsk jord. Så lenge vårt forsvar bare er et minimumsforsvar, synes Fremskrittspartiet at det er nødvendig at man tillater stasjonert allierte styrker på norsk jord allerede i fred. Og det er dette vi legger til grunn når vi sier at vi ønsker en realistisk basepolitikk. Man må sikre seg at man ved angrep på Norge virkelig kommer i kamp med våre store allierte, slik at vi ikke blir stående alene! Norge er befolkningsmessig et lite land. Vi kan derfor aldri bli noen militærmakt, aller minst på land, hvor de store hærer krever voldsomme oppbud av mannskap. På havet har imidlertid Norge alltid vært stort, og vår tid med oljevirksomheten, utvidelsen av kontinentalsokkelen og økonomiske soner ut til 200 nautiske mil fra land, dette sammen med vår sjøfart og våre fiskerier har økt behovet for å kunne hevde norsk suverenitet på havet allerede i fredstid. Dette har gjennom generasjoner vært en oppgave for vår marine. I krigstid vil det i tillegg pålegges de samme sjøstridskrefter å sikre ved eskorte tilførselen av hjelp over havet og forflytting langs kysten. Disse oppgåver stiller imidlertid krav til at man har sjøstridskrefter, dvs. marinefartøyer, som kan bevege seg på det åpne hav og har en slik størrelsesorden og sjødyktighet at de kan utføre denne oppgave. I dag er det bare våre fem fregatter som kan oppfylle disse krav. Våre fem fregatter er i tillegg de eneste fartøyer som er utrustet og utstyrt for å drive übåtjakt, dvs. nødvendige Sonar undervanns søkeutstyr, og de har de nødvendige våpen. Våre fregatter er imidlertid nå 20 år gamle, og tiden er inne for å erstatte dem. Det er på denne bakgrunn man må se vårt forslag om å avsette 10 mill. kr. under kap. 1760, post 45 til et såkalt forprosjekt for ny fregatt. Siden jeg er inne på kap. 1760, vil jeg nevne at vi foreslår en styrkelse på dette kapittel på til sammen 200 mill. kr. 10 millioner går som sagt til forprosjekt for ny fregatt, mens de øvrige 190 millioner går til anskaffelse av Pingvin MK2 raketter til våre rakettbåter, Sidewinder raketter til våre jagerfly og resten til 155 mm granater til Hærens middelstunge feltartilleri. Fremskrittspartiet har gang på gang påpekt den store rakett- og ammunisjonsmangel som eksisterer i vårt forsvar, og det er beklagelig, at det skal være så vanskelig å få de andre partiene til å forstå hvor vitalt dette er. For enkelte av hovedvåpnene er situasjonen i dag at vi så godt som bare har én salve og så er det slutt! Her må det tas et krafttak hvis vårt forsvar i det hele tatt skal ha noen troverdighet! Det problem som denne store akkumulerte ammunisjonsmangel representerer, har selvfølgelig oppstått over år, og skylden må i det vesentlige pålegges de forangående arbeiderpartiregjeringer. Men jeg synes også det er ganske påtagelig å konstatere at Høyre da de var i opposisjon, var full av forståelse for problemet, mens de nå, når de er i posisjon som regjeringsparti, er villig til å fortsette å skyve problemet foran seg. At det norske forsvar mangler ammunisjon av vitale typer for milliarder i forhold til målsettingen, er en for alvorlig sak til at Stortinget fortsatt kan la det skure. Det er ellers min overbevisning at tidspunktet nå må være kommet da man må legge større vekt på forsvarets effektivitet enn til stadighet å konsentrere seg om velferdstiltak og såkalt trivselsskapende tiltak som lange permisjoner med derav lange fråvær fra tjenesten som resultat, sivilantrekk innenfor militære forlegninger og på fartøyer og stadige lempelser i rutiner og reglementer. Det ligger en fare i alle disse tilsynelatende velmente tiltak, nemlig at hovedhensikten, den at forsvaret skal fungere i krig, går tapt. Man må huske på at velferd kan ikke erstatte disiplin! Det er mitt håp at man her i landet etter hvert virkelig vil begynne å ta Forsvaret alvorlig før det er for sent. For krigens vesen har dessverrre ikke forandret seg! Jeg er klar over at i store kretser i vårt land er det for tiden en sterk og voksende opinion mot kjernefysiske våpen. Forhandlinger i Stortinget nr. 63. 1982. 22. nov. - Bev. på statsbudsj. 1983 vedk. Forsvarsdep. m.v. på den annen side må man være klar over at den manglende konvensjonelle jevnbyrdighet overfor Warszawapakten har gjort det nødvendig å opprettholde en styrkebalanse, og da har vi bare vår kjernefysiske slagkraft å stole på. For å heve terskelen bør vi derfor styrke vårt konvensjonelle forsvar. Helt til slutt en sak av mer praktisk natur i forbindelse med Forsvaret. Det er et faktum at i dagens situasjon vil Kongsberg Våpenfabrikk komme til å permittere flere hundre arbeidere. På den annen side vet vi at Forsvaret, som jeg har anført foran, mangler en rekke våpen som Pingvin-raketter, Sidewinder-raketter, samt at vi ikke har det tilstrekkelige antall AG 3-geværer til våre soldater. Var det ikke mulig for Regjeringen å benytte såkalte sysselsettingsmidler slik at man på den ene side kan hjelpe Kongsberg Våpenfabrikk og samtidig avhjelpe en del av Forsvarets mest vitale mangler? Vi tillater oss å fremme en henstilling til Regjeringen om dette. Denne henstilling er vedlagt innstillingen sammen med mine øvrige forslag. Hans Hammond Rossbach: Utgangspunktet for Venstres forsvarssyn er at det er nødvendig å avvikle bruk av atomvåpen og utvikle et forsvar uavhengig av slike våpen. Vi har under de senere budsjettbehandlinger lagt fram konkrete forslag om oppbygging og organisering av et slikt forsvar. Når vi sier nei til atomvåpen, sier vi samtidig ja til et annet forsvar. Vi sier ja til et totalforsvar som skal forsvare hele landet. Vi sier ja til et troverdig konvensjonelt og defensivt forsvar for Norge innen rammen av NATO-alliansen. Det er mer enn nok atomvåpen. Det er nødvendig å bryte den onde spiralen med en økende atomopprustning. Venstre har ment og mener at i denne situasjonen, hvor vi faktisk kan ta livet av hverandre mange ganger, må de vestlige land ta et første skritt for å bryte dette kappløpet. Det kan skje ved å gå imot utplassering av nye atomvåpen i NATO-forsvaret i Vest-Europa. Dette vil samtidig være en utfordring til Sovjetunionen om å avskaffe sine raketter, bl.a. sine SS-20-raketter. På dette grunnlag har Venstre hele tiden vært imot det såkalte dobbeltvedtaket i NATO. Vi har også på det grunnlag stemt mot konkrete bevilgninger som har vært fremmet for å gjennomføre dette vedtaket. Dette synet står vi fast på. Vi vil fortsatt stemme mot bevilgninger til anlegg av nye mellomdistanseraketter. Vi støtter derfor fullt ut det forslag som er bebudet av Harald Synnes fra KrF, Mons Espelid fra Venstre, Ragnhild Haarstad, Senterpartiet og Stein Ørnhøi, SV. klart fra om Norges mening om de nye mellomdistanserakettene. I dag er det mer enn noensinne nødvendig å stoppe atomopprustningen og unngå at atomterskelen senkes. Det er derfor nødvendig å ta alvorlig de tanker som reist av tidligere forsvarsminister Robert McNamara og militære ledere, tidligere SALT-forhandlere Gerard Smith og NATOS øverstbefalende, general Rogers, om å utvikle et NATO-forsvar i Europa uavhengig av atomvåpen, og vi må også ta alvorlig spørsmålet om NATO bør gå bort fra førstebruk av atomvåpen. Vi ser også på de forslag som er tatt opp i Palme- Brandt- kommisjonen om en uttynning av taktiske atomvåpenlagre tett opp til grenselinjene i Sentral-Europa, som et viktig bidrag med sikte på å redusere spenning og unngå at man snubler inn i en atomkatastrofe. Vi kan i denne sammenheng ikke støtte en stemmegivning i FN der Norge stemte mot et forslag fra Sverige og Mexico om å stoppe all utplassering av nye atomvåpen. Den voksende og tverrpolitiske fredsbevegelse retter krav om atomnedrustning både til vest og øst. Denne fredsbevegelsen er en utfordring til politikere om å finne fram til praktiske løsninger som reduserer tallet på atomvåpen i Europa. Atomkrig kan ikke avgrenses, og det er en dypt alvorlig utvikling at skillet mellom kjernefysisk og konvensjonell krigføring blir mer utvisket. Dette understreker ytterligere behovet for å bryte opprustningskappløpet i Europa. Venstres grunnlag for sikkerhetspolitikken er: 1. Et troverdig forsvar innen rammen av NATO. 2. Et forsvar som er defensivt og konvensjonelt. 3. Et forsvar som sikrer avspenning i nordområdene. Vi har under behandlingen av de senere års forsvarsbudsjett gått inn for synspunkter og tiltak som kan styrke det norske forsvaret ved omorganisering og gjøre det bedre skikket til å forsvare hele landet. Vi ønsker å se hele forsvaret i sammenheng og å se på det som et totalforsvar. For å kunne trygge totalforsvaret har vi bl.a. fremmet forslag om en styrking av den sivile delen av forsvarsinnsatsen og sivilforsvaret. Vi er i tidligere år blitt nedstemt på disse punkter, men vi konstaterer at vi ved årets budsjettbehandling har fått gjennomslag for en økning av den sivile beredskapen. Vår behandling av forsvarsbudsjettet bygger bl.a. på at det er mulig å utnytte ressursene mer rasjonelt. slutter opp om prinsipper vi har tatt opp i forsvarsdebatten. Det er i vår egen interesse at Norge fører en politikk som tar sikte på konsekvent å innrette det militære forsvaret som et troverdig konvensjonelt og defensivt forsvar. Det er i vår og i andre lands interesse at det sikres avspenning og trygghet i hele Norden samt i nordområdene. Et forsvar med et slikt siktepunkt vil være en markering av vilje og evne til å verne om de nasjonale interessene våre, og samtidig vil et slikt forsvar ikke være noen trussel mot andre lands territorium. Forsvaret vårt vil i forhold til en stormakt være relativt lite, men medlemskapet i NATO gir trygghet seiv overfor en supermakt som Sovjet. I forholdet til NATO og de allierte er det rett å føre en politikk bygd på aweiningen mellom hensynet til fellesinteressene og hensynet til våre egne interesser. Våre sjølpålagte restriksjoner om baser og atompolitikk er også i våre alliertes interesse. Blant tiltak for å bedre vårt eget forsvar vil Venstre særlig peke på: 1. En bedre bruk av mannskapsressursene. 2. En bedre tilpassing til de naturgitte forhold i landet med større mobilitet og økt mobiliseringsevne. 3. En bedre bruk av materielle ressurser ved mer enn før å satse på lett, rimelig og samtidig mer effektivt våpenutstyr. 4. Å kunne få til en raskere mobilisering. 5. Å utvikle mindre sårbare forsyningslinjer og generelt bedre forsyningssituasjonen for nødvendige varer og utstyr. 6. En styrking av den sivile beredskapen. 7. Å gå inn for en bedre opplæring i realistiske og effektive former for sivil motstand og vern av sivilbefolkningen. Våre forslag i denne debatten og i tidligere budsjettdebatter er i overensstemmelse med disse synspunkter. Vi mener det er mulig å øke tallet på mobiliseringsoppsatte mannskaper vesentlig. Et av de tiltak vi mener en bør se nærmere på, er kortere førstegangstjeneste og hyppigere repetisjonsøvelser. Vi vil også ta opp forslag om kjøp av handvåpen og panservern med sikte på flere mobiliseringsmannskaper. Vi kommer med forslag om flere midler til repetisjonsøvelsene for å styrke det mobiliseringsforsvaret som vi nå har. Samtidig mener vi og at det skulle være mulig å styrke Heimevernet vesentlig når det gjelder mannskap og utstyr. Vi vil derfor i år som tidligere ta opp forslag om bedre panservern for Heimevernet. Når det gjelder Hæren, mangler den i dag materiell til mobiliseringsavdelingene. Ved en eventuell mobilisering må en i dag ta våpen fra øvingsavdelingene til mobiliseringsavdelingingene. fremmer Venstre forslag om å øke mobiliseringslagrene, bl.a. når det gjelder ammunisjon, panservern og handvåpen. Når man på dette vis øker mobiliseringslagrene, vil det også bli naturlig å føre utstyr og våpen over til Nord-Norge i forbindelse med en styrking av forsvaret i denne delen av landet. Venstre mener også at det er vesentlig å styrke felthærens evne til å kunne forsvare seg mot flyangrep, og vi tar derfor opp forslag om å kjøpe et ekstra batteri Robot 70 til Hærens feltavdelinger. Med sikte på en styrking av mobiliseringsevnen fremmer vi forslag om oppbygging av lokale og desentraliserte lagre av våpen og ammunisjon. Vi fremmer også forslag som vil kunne bidra til en utbygging av lokale beskyttelsesrom og fortifikasjoner, som det heter, for lokal mobilisering med bakgrunn i en økt utnyttelse av mannskapsressursene i landet. Når det gjelder dem som skal avtjene verneplikt, vil vi be om at en på nytt ser på den gruppen som ikke blir brukt i førstegangsopplæringen, og som ikke nekter militærtjeneste. Vi tror at det skulle være mulig å bruke flere fra denne gruppen innenfor totalforsvaret. Vi vil be om at en fremmer forslag for å kunne bedre situasjonen på dette felt. For å kunne sikre en prioritering av den delen av et konvensjonelt forsvar som gir den beste forsvarsevnen, slik dette kommer til uttrykk i Forsvarskommisjonens innstilling, er det nødvendig å vurdere prioriteringene når det gjelder anskaffelser og utstyr. Venstre går derfor som tidligere inn for å redusere F-16-programmet. Vi foreslår i år en reduksjon på ca. 700 mill. kr. Vi foreslår også reduksjoner av lønns- og personalposter innenfor kap. 1710 og 1730 med i alt 35 mill. kr. Vi går også mot avtalen om nå å fornye übåtflåten. Det er vår oppfatning at en gjennomføring av investeringsprogrammene for F-16 og nye übåter i praksis vil føre til at invasjonsforsvaret og felthæren vil mangle helt avgjørende og vesentlig utstyr for å kunne fylle sine oppgåver i årene framover. Vi vil heller ikke innenfor rammen av forsvarsinvesteringer få både i pose og sekk. Det er derfor nødvendig å velge. Venstres profil legger derfor avgj ørende vekt på økt mobiliseringsevne, styrking av landforsvaret og et styrket invasjonsforsvar. Vi fremmer også forslag ora å endre den nåværende bestemmelse om arbeidstidsforhold. Vi vil be om at en, når avtalen utløper 30. april, inntill videre bygger på de ordninger som gjaldt i 1980, med priskorreksjon fram til dagens situasjon. arbeidstidsbestemmelser og legger avtalen fram for Stortinget. I denne sammenheng vil vi be om å få vurdert et mer tjenlig lønnssystem og også få vurdert det nåværende beordringssystem. Større stabilitet når det gjelder befalets sosiale situasjon, sammen med lønnsmessige vurderinger og endrede arbeidstidsbestemmelser, kan være mer tjenlig for Forsvaret sett under ett, samtidig som det kan være i befalets interesse. Vi kan ikke ha bestemmelser som i praksis fører til at beredskapsevnen og utnyttelsen av mobiliseringsog øvingsdøgn ikke blir god nok. På årets budsjett regner vi med at en slik omlegging som vi her tar sikte på, vil redusere Forsvarets kostnader med ca. 100 mill. kr. Når det gjelder kystforsvaret, har vi tidligere ment at en burde få til et bedre samarbeid mellom Sjøforsvaret og Kystartilleriet. Vi tror vi vet et slikt samarbeid kunne gjøre det mulig å gjøre Kystartilleriet mer mobilt. Vi vil derfor be om at en på nytt ser nærmere på spørsmålet om rakettartilleri for Kystartilleriet. Våre forslag innebærer en omprioritering av forsvarsbevilgningene. Vi må omprioritere når det gjelder investeringsmidler og styrke landforsvaret og invasjonsforsvaret. Våre omprioriteringer, nedskjæringer og påplussinger tar sikte på å fremme nettopp en slik utvikling. Vi ser derfor med uro på den politikk som nå føres, hvor landforsvaret og invasjonsforsvaret blir skadelidende i de årene som kommer. Dette er en utvikling Venstre ikke kan akseptere. Det har under denne debatt vært stor diskusjon om statsrådens informasjonsplikt overfor Stortinget. På mange mater har denne diskusjonen tilslørt de vesentlige problemer som vi står overfor når det gjelder vår forsvarspolitikk og spørsmålet om bruk av atomvåpen. Det er å beklage. Men likevel, når dette først er kommet opp, er det grunn til å gi noen kommentarer til saken. Det synes for meg å være ganske klart at komiteen som sådan — hele komiteen — iallfall ikke har oppfattet de signaler og de orienteringer som forsvarsministeren har gitt i komiteen. Av den uttalelse komiteen har i innstillingen i forbindelse med disse sakene, er det tydelig å se at den ikke har oppfattet at det allerede er bevilget eller belastet penger på disse budsjettene, da den drøftet situasjonen. Her er da spørsmålet: Hva var statsrådens informasjon på det tidspunkt komiteen drøftet saken og på det tidspunkt Stortinget drøften den? Stortinget som er i overensstemmelse med dem som han seiv hevder å ha gitt i komiteen, for her er det spørsmål om statsrådens informasjonsplikt i komiteen og i Stortinget i forbindelse med debatten den 8. juni i år. Her må jeg si at en er i den beklagelige situasjon at det står påstand mot påstand. I slike tilfeller bør en selvfølgelig la tvilen komme den tiltalte til gode. Men jeg har lyst til å si at det er grunn til å rette kritikk mot statsråden fordi han ikke i det møtet der denne sak ble drøftet, klargjorde hva som egentlig var forholdet, og det i en situasjon hvor han hadde lest innstillingen, der det kom klart fram at komiteen måtte bygge på opplysninger og oppfatninger som ikke stemte med realiteten. Og statsrådens informasjonsplikt er ikke en plikt til å gi opplysninger en gang for alle, men det er også en plikt til å gi opplysninger avhengig av den situasjon som måtte være oppstått. Forholdet var at det under debatten i juni forela forslag som nettopp gikk på at en ikke skulle bevilge til dette formål. I den debatten var dette et hovedsynspunkt, og derfor hadde det etter mitt skjønn vært nødvendig at statsråden på dette tidspunkt — ikke i en bisetning — men klart hadde gitt uttrykk for at den innstilling som forsvarskomiteen gav, ikke var korrekt. Vi som ikke tilhører komiteen, drøftet jo saken ut fra det som stod i innstillingen og med den kunnskap som den gav oss, nemlig at det ikke var gitt bevilgninger. Da er det ikke spørsmål om midlene er belastet eller ikke belastet — det er et filologisk spørsmål. Her er hovedsynspunktet at statsråden burde ha gitt klar beskjed i dette møtet at komiteen hadde misoppfattet saken. Når jeg tar opp dette, er det fordi en i replikkordskiftet etter statsrådens innlegg for en liten stund siden fikk det inntrykk at statsråden ikke var helt klar over den informasjonsplikt han i realiteten hadde i forhold til den situasjonen som forelå. På vegne av Venstre skal jeg så få lov til å ta opp disse forslagene: «I. Disse postene skal reduseres: a. Kap. 1710, underpost 01, lønn og godtgjøring skal reduseres med 24 mill. kr. b. Kap. 1730, forsvarets overkommando, underpost 01, lønn og godtgjøring, ekstrahjelp, rengjøring div., skal reduseres med 11 mill. kr. c. Kap. 1760, post 45, nyanskaffelser skal F-16-programmet reduseres med 700 mill. kr. 11. Av Disse midlene skal følgende brukes for å styrke disse tiltakene. a. Styrking av repetisjonsøvingene i hæren, kap. 1730 skal styrkes med 50 mill.kr. b. Styrking av kap. 1760, post 45: 1. Innkjøp av handvåpen, gevær og pistoler for å kunne øke mobiliseringsstyrken 26 mill. kr. 2. Styrking av panservernet til hjemmevernet, 15 mill. kr. 3. Styrking av luftvernet til hæren sine feltavdelinger, ett ekstra batteri Robot 70, 110 mill. kr. 4. Styrking av mobiliseringslagrene mellom annet til ammunisjon og panservern, 180 mill. kr. c. Styrking av kap. 1760, post 46: 1. Oppbygging av lokale og desentraliserte lagre for våpen og ammunisjon, 24 mill. kr. 2. Utbygging av lokale beskyttelsesrom for mobiliseringsstyrkene og lokale fortifikasjoner, 33 mill. kr. Sum av styrkingstiltak 438 mill. kr. 111. Avtalen og fullmakten om å fornye übåtflåten oppheve s. IV. I forbindelse med reforhandlingene av avtalen om arbeidstidsbestemmelsene som utgår 30.4.83 ber en om at den nye avtalen blir lagt fram for Stortinget. Inntil ny avtale foreligger bygger en videre på de ordninger som gjaldt i 1980, korrigert for inflasjonsutviklingen etter 1980» Presidenten: Hr. Rossbach har tatt opp de forslag som han seiv har referert. Thorbjørn Berntsen: Over hele den vestlige verden ser man i dag en meget stor og voksende opinion mot økt atomopprustning. Folk finner ikke lenger noen trygghet i en millitær opprustning når de vet at anvendelsen av atomvåpen ved bl.a. en supermaktkonfrontasjon vil ende med katastrofe for menneskeheten. Ja, folk er redde, og mange reagerer også ut fra følelser nettopp fordi de er redde for hva som kan kommme til å skje. Og det blir de bebreidet for av mange av dem som seiv mener de gir uttrykk for sindighet og realisme når de argumenterer for nødvendigheten av ytterligere atomopprustning. Men det var disse såkalte realistene som oppfant ordene «terrorbalanse», «avskrekking» og «massiv gjengjeldelse». Det er jo på disse tesene hele den moderne forsvarsstrategi er bygd opp. Når atomopprustningen i avskrekkingens og terrorbalansens ånd har nådd det nivå at vi kan legge hele kloden i ruiner, må man ikke bebreide folk at mange i det lange løp tar preg av denne avskrekkingspolitikken. upåvirket av den atomopprustning som faktisk foregår? Men blant svært mange mennesker — også blant dem som har tatt avskrekkingen på alvor, for det var vel meningen — finnes det svært mange som er i stand til å formulere et meget enkelt, logisk og realistisk spørsmål. Og det lyder slik: Hva skal vi med flere atombomber nå? Man kan legge kloden i ruiner i flere omganger, hvorfor trenger vi enda flere bomber, slik at vi kan ta livet av oss seiv enda flere ganger? Jeg bringer dette, som realistene selvfølgelig kaller et banalt synspunkt og en banal problemstilling, videre til forsvarsministeren, utenriksministeren eller statsministeren. Hvorfor trenger man enda flere atomvåpen? Det skulle være interessant å få høre et enkelt og logisk svar på et slikt spørsmål. For mitt vedkommende syns jeg det er viktigere åfå svar på det spørsmålet enn på spørsmålet om statsråd Sjaastad har furnert forsvarskomiteen med ufullstendige opplysninger, eller ikke seiv om det i seg seiv er et viktig spørsmål. Så noen ord om dobbeltvedtaket. Det består som kjent av to deler: forhandling og utplassering. Fra dem som går sterkest inn for utplassering, hevdes at dette er nødvendig for å få motparten med på reelle forhandlinger. Dette er en tvilsom forhandlingsstrategi. Det er jo enkelt for en forhandlingsmotpart å hevde at NATO ikke mener noe med sitt forhandlingsutspill når det faktisk er utplasseringsdelen av dobbeltvedtaket som er omfattet med den største aktiviteten. Etter min menirig undergraver man troverdigheten av forhandlingsdelen ved bygging av anlegg der de nye rakettene skal plasseres. Man burde valgt en rekkefolge i grupperingen av de to deler av dobbeltvedtaket. Man må gi forhandlingene en reell sjanse før man starter utplasseringsarbeidet. Regjeringen legger mye arbeid innad i Norge på å framstille Arbeiderpartiet som en usikkerhetsfaktor i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Regjeringen — iallfall visse av Regjeringens medlemmer — legger stor vekt på å framstille hundretusener av enkeltpersoner som redskaper for Sovjetunionen og andre makters interesse, kfr. statsråd Sjaastads innlegg for ikke så lenge siden. Han sa at Sovjetunionen hadde store forventninger til den sterke opinionen som var vokst fram i mange av de vestlige land mot økt atomopprustning. Man må da kunne spørre: Betrakter statsråd Sjaastad disse hundretusener av mennesker som en fare for den nasjonale sikkerhet? Betraktes det som en uting at man bruker den rett man har i et demokrati til å gi uttrykk for sine meninger? nettopp disse friheter og disse rettigheter denne alliansen som vi er medlem av, skulle beskytte og trygge for folk. Men når man så bruker dem, blir man altså redskap for makter som undertrykker disse rettigheter! Forstå denne absurde logikken den som kan. I alle fall er det en meget alvorlig beskyldning som er rettet mot hundretusener av mennesker i Norge når det hevdes at de egentlig går fremmede makters ærender gjennom sitt engasjement mot økt atomopprustning. Vi burde helst få en kommentar til dette, om statsråden egentlig mener det han sier her i et så viktig spørsmål. I den senere tid har begivenheter internasjonalt skapt et bedre klima for kontakt mellom supermaktene og mellom landene. Derfor kommer Sveriges og Mexicos forslag i FN om fastfrysing av kjernevåpen på et beleilig tidspunkt. Så vidt jeg har kunnet registrere, vil altså Norge stemme mot dette forslaget i FN. Ifølge hr. Rossbach nå nettopp har denne avstemningen allerede funnet sted, og Norge har stemt mot forslaget om fastfrysing av atom- og kjernevåpnene på det eksisterende nivå. Dette vil jeg i tilfelle meget sterkt beklage. En stemmegivning i den retning som her er antydet, vil plassere Norge blant de land i verden som viser minst aktivitet og interesse for å stoppe atomopprustningen. Jeg har også registrert at Regjeringen har vendt tommelen ned for alle initiativ som har vært tatt i den senere tid for å begrense atomopprustningen, kfr. arbeidet med atomvåpenfrie soner i de nordiske områder, som er nevnt av andre representanter i debatten. Jeg syns det er på tide at Regjeringen viser større aktivitet og større reell og konstruktiv vilje til å nå resultater i nedrustningspolitikken enn bare å sitte uten å foreta seg noe som helst. Det er bebudet lagt fram et forslag til votering fra bl.a. representantene Espelid, Synnes og Ørnhøi om at Norge ikke skal medvirke til bygging av anlegg for nye mellomdistanseraketter i Europa. Jeg er prinsipielt enig i dette forslaget. Men det er vel på en måte i samsvar med realiteten i det forslag som er fremmet av Arbeiderpartiet, at man fra norsk side ikke nå skal bidra med penger til bygging av anlegg for utplassering. For mitt vedkommende vil jeg stemme for Arbeiderpartiets forslag i dag. Realitetsstandpunktet til utplassering vil jeg ta på nytt neste høst når denne saken igjen kommer til behandling i Stortinget. (Applaus fra galleriet). Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at i dette hus er det ikke anledning til bifall eller andre ytringer fra galleriet. Hr. Synnes har bedt om ordet for å framsette, så vidt presidenten skjønner, det så mye omtalte forslag. Harald Synnes: Jeg skal da få lov til å fremsette dette forslaget på vegne av Mons Espelid, Ragnhild Queseth Haarstad, Stein Ørnhøi og meg seiv: «Norge medvirker ikke til bygging av anlegg for nye mellomdistanseraketter i Europa». Jeg skal få komme tilbake til dette i et senere innlegg. Presidenten: Hr. Synnes har tatt opp det forslag han seiv har referert. Sigurd Holemark: Ikke uventet har NATO stått i brennpunktet i årets forsvarsdebatt. Konkret går det på om Det norske storting er villig til å følge opp de forpliktelser vi har påtatt oss innen den allianse som nettopp Norge er så avhengig av. Da alliansen ble dannet i 1949, var det mange advarende røster som hevdet at alliansen ville bukke under på grunn av press og trusler utenfra, men de tok feil. Andre mente at NATO-medlemmene ikke ville kunne samarbeide mot den felles målsetting som var lagt opp. Også disse skeptikere tok feil. Faktum er at vel neppe noen fredsorganisasjon, som NATO vitterlig er, i den grad kan vise tilbake til konkrete resultater: Fred, frihet og demokrati i over 30 år mens resten av verden har sett over 100 kriger med nærmere 10 millioner menneskeliv tapt. La meg understreke en ting: Fred, frihet, nedrustning og nedrustningskontroll oppnås ikke gjennom magiske strategier, politiske snarveier eller ensidig nedrustning. Skal vi kunne håpe på et positivt resultat i Genéve, Madrid, Wien eller hvor det måtte være, hvor Norge aktivt og engasjert arbeider for en reduksjon av våpenarsenalene, trengs det tre kvaliteter for hvilke det ikke finnes noe substitutt: tålmodighet, enhetlig alliansepptreden og fast vilje til å følge opp de vedtak — store eller små — som vi har forpliktet oss til. Daværende statsminister Odvar Nordli uttalte under et foredrag i Roskilde i januar 1980 følgende: «Det kan vise seg ønskelig og nødvendig at de europeiske land i årene vi nå går inn i, og som kanskje blir vanskeligere, påtår oss større byrder og ansvar for vår egen sikkerhet.» Dette var kloke ord, og tiden har vist at de i høyeste grad var på sin plass. følelse av at Arbeiderpartiets fraksjon i forsvarskomiteen har glemt disse ord. Dette desto mer som komiteens formann, representanten Knut Frydenlund — daværende utenriksminister — i utenriksdebatten 1. november 1979 i forbindelse med dobbeltvedtaket forklarte for Stortinget at det Norge ble bedt om gjennom dobbeltvedtaket, var bla. å støtte og stå sammen med de land som måtte bli berørt av vedtaket — det var solidaritetstanken. Han pekte videre på den uro sovjetrussisk oppbygging av styrker hadde skapt i Europa, og frykten for at Sovjet fikk et overtak. Og dette skjedde før innmarsjen i Afghanistan. Stikk i strid med det en kunne forvente av en etablert NATO-politiker, gir representanten Frydenlund nå en meget tynn begrunnelse for at det beskjedne bidrag han seiv har vært med på å forplikte Norge til, skal utstå til man har fått en såkalt klarere parlamentarisk oversikt. Man må spørre seg: Ligger motivene på et annet plan? Ifølge Vårt Land av lørdag 20. november sier Knut Frydenlund: «Det er ikke usaklig å ta hensyn til den indre strid i Arbeiderpartiet.» Så vet vi altså det — en uttalelse som også det norske folk vil merke seg. Men representanten Frydenlund er ikke alene om raske politiske vendinger. Hans partifelle Einar Førde uttalte til Oslo Arbeiderparti 17. november i fjor: «Dei voner og den otte millionar av menneske kjenner overfor framtida er nå retta mot forhandlingsbordet. Desse forhandlingane må få ein reell sjanse.» Men også han er nå i ferd med å flykte vekk fra dobbeltvedtaket. Får jeg lov til å nevne at i sitt innlegg i dag uttalte komiteens formann, Knut Frydenlund, følgende: «Jeg er imot hemmelighetskremmeri. Men jeg er også imot den form for åpenhet som består i å offentliggjøre det som passer, og la resten være skjult.» La meg få stille hr. Frydenlund dette spørsmål: Betyr hans utsagn at en arbeiderpartiregjering ville ha unnlatt å presentere for dette storting at av det norske bidrag på 120 mill. kr. vil 3 mill. medgå til bygg og anlegg for de nye mellomdistanseraketter som eventuelt skal utplasseres? Dette spørsmål ble også tatt opp av representanten Bondevik i en replikk til representanten Harlem Brundtland, og hun unngikk å besvare spørsmålet. La meg også få si et par ord om den — jeg tror jeg må si — uvitenhet representanten Berntsen la for dagen i sitt innlegg akkurat nå, og som faktisk også representanten Liv Aasen viste noe av når det gjaldt hennes formulering om at Høyre var «lunken» hva angår aktivt nedrustningsarbeid. siden 2. verdenskrig har arbeidet med nedrustning tatt så meget av norske ressurser som det gjør i dag. Aldri har så mange vært engasjert, aldri har vi drevet med så stor innsats i de utallige fora hvor sikkerhets-, fredsog nedrustningspolitikk diskuteres. Får jeg til slutt komme med en kort anmerkning: Avisen Nordlands Framtid sier i en lederartikkel 12. november at den realpolitiske situasjon som nå er skapt i Norge, har formidlet et inntrykk av at Det norske Arbeiderparti er underveis i en orientering bort fra dobbeltvedtaket. Dette er meget alvorlig. Personlig håper jeg dette ikke blir tilfellet. Våre forpliktelser overfor NATO må innfris uten fnugg av tvil. De må innfris med besluttsomhet og med fasthet. Den forvirring som Arbeiderpartiet har skapt, tror jeg skader partiet som et seriøst parti — og den vil ikke medvirke til at landets tarv ivaretas. Presidenten: Neste taler er Grete Knudsen. Presidenten foreslår at dette møte fortsetter inntil fru Knudsen har fullført sitt innlegg. — Det anses bifall Grete Knudsen: I tilknytning til denne saken kan det være grunn til å analysere førestillingen i Stortinget fredag og i dag av aktørene Thor Knudsen og Jakob Aano. Her sa de begge at de ikke helt hadde skjønt hva de hadde skrevet under på. Enige var de likevel om at det i ettertid kunne vise seg at de hadde vært med og bestemt både det ene og det andre. Altfor mange mennesker tror at politikernes krav til rustningskontroll kun er verbalt spillfekteri — og det i en periode der angst for en tredje verdenskrig kjennes fysisk vondt for stadig flere. En voksende folkeopinion har for lengst gjennomskuet vage formuleringer og oppkonstruerte fremmedord, og tror ikke på dem. Mange av oss var imot dobbeltvedtaket fordi vi opplevde at det lett kunne bli et «enkeltvedtak» om utplassering. Men det har skjedd en del siden høsten 1979. Ikke minst alminnelige mennesker har bidratt til det. Dette førte og til at Arbeiderpartiet ville motsette seg en automatisk utplassering for at forhandlingsgrunnlaget skulle kunne vurderes på fritt grunnlag. Denne linjen ble utformet av Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon. Hva gjør så den sittende regjering? Kommer regjeringen Willoch med konkrete forslag som kan bremse rustningstakten i NATO eller andre steder? Så langt jeg har sett, fortsetter Høyre å klamre seg til Reagans opplegg, uten hensyn til den voksende uro her hjemme. kjent at SS-20, SS-5 og SS-4 skal bort for at Vesten ikke skal utplassere nye mellomdistanseraketter. Dette er en ny tolkning av null-løsningen. Både USAs president og vår egen statsminister synes på en viss gammelmodig måte å førestille seg at man skal presse frem forhandlinger ut fra maktens posisjon. Den enkle filosofi synes å være styrkens språk. Med en slik virkelighetsoppfatning vil argumenter bare tape terreng, og forhandlingsdelen av dobbeltvedtaket undergraves. I vår stemte 32 representanter imot at det «i den nåværende situasjon» skulle gis bidrag «til bygging av anlegg for nye mellomdistanseraketter». I dag følger hele Arbeiderpartiet opp ved konkret å gå imot bevilgninger nå. Jeg finner at dette er et skritt i riktig retning. Jeg vil fortsatt stemme imot bevilgninger 0.1. ved hvert stoppested og mot enhver form for utplassering når det er reelt å ta standpunkt til. For Arbeiderpartiet betyr da en nyorientering ikke bare ord. Hvis vi som politisk bevegelse aksepterer å inngå i en fredsbevegelse, må vi arbeide både med de kortsiktige og langsiktige målene. De kortsiktige mål innebærer bl.a. å bremse opp slik forslaget fra Arbeiderpartiet i dag tilsier. At atomkrigen er den teknologiske voldens sluttstasjon, gjør at vi må kreve en helt annen bruk av teknologien og sette den inn i vår fremtidsvisjon. Et annet skritt på vei til arbeiderbevegelsens samfunnsmål er å diskutere vårt forsvar. Jeg kjenner ikke til noen apen vilje til en bred politisk nyvurdering utovert Brattelikommisjonen og Nordli/Bye-kommisjonen. Den siste har ikke fått tilfredsstillende viderebehandling. Arbeiderbevegelsens ulike ledd har et særlig ansvar for å interessere seg for hva den omtrent største posten på statsbudsjettet bruke s til. I arbeiderbevegelsen er det ingen tvil om berettigelsen av et forsvar, men da tilpasset våre egne behov og forutsetninger. I det ligger ikke å bli en kritikkløs brikke i et stormaktspill. Det er ingen nyhet at vi lever i en urettferdig verden, en verden der sult og sykdom er daglig virkelighet for millioner av mennesker, mens andre lever i overflod. Det er lite som tyder på endring i dette bildet, snarere har kløften økt. I tillegg vet vi at halvparten av verdens vitenskapsmenn arbeider med og forbedrer de våpnene som finnes, og konstruerer nye. For å oppnå en langsiktig fred må vi omfordele og arbeide for likestilling og rettferdighet. Da må vi legge om ved de små, små skritt — som i dag. Og det blir vi som må gjøre jobben fordi Høyre verken har det mot eller den innsikt som skal til. Presidenten: Fru Harlem Brundtland har bedt om ordet utenfor tur for å fremsette et forslag. Gro Harlem Brundtland: På bakgrunn av statsrådens innlegg og det etterfølgende replikkordskifte vil jeg på vegne av Arbeiderpartiet fremme følgende forslag: «Stortinget konstaterer 1. at forsvarskomiteen enstemmig i sin innstilling S. nr. 312 (1981-82) uttaler: «Norges andel av dette utgjør 49 millioner kroner. Norge er hittil ikke blitt belastet for noen del av dette beløp. En eventuell utbetaling vil på vanlig måte bli forelagt Stortinget gjennom de årlige budsjettproposisjoner.» Denne uttalelsen bygger på opplysninger gitt av forsvarsministeren under møte i for svarskomiteen. 2. at forsvarsministeren under behandlingen av innstillingen i Stortinget den 8. juni d.å. ikke ga uttrykk for at innstillingen inneholdt feilaktige opplysninger. 3. at forsvarsministeren i Stortinget den 19.11. bekreftet at det hadde funnet sted utbetalinger over Norges konto. 4. Statsråden har ikke Stortingets tillit.» Presidenten : Fru Brundtland har tatt opp det forslag hun nettopp refererte. Presidenten vil gjerne nå gjøre Stortinget oppmerksom på at vi står i en noe uvanlig situasjon til en budsjettbehandling å være. For å gi et bidrag til en ryddig behandling av både det budsjett vi skal behandle og det foreliggende forslag, vil presidenten antyde følgende løsning: Da dette forslaget ikke vedrører budsjettet, men vedrører spørsmålet om statsrådens forhold til Stortinget, vil presidenten foreslå at vi fra ettermiddagsmøtets begynnelse suspenderer den forretningsorden som er vedtatt for budsjettdebatten og den talerliste som er levert inn, at vi bruker forretningsordenens bestemmelser for en ordinær politisk debatt inntil dette forslag er ferdigbehandlet og kan voteres over, og at vi deretter går tilbake til behandlingen av forsvarsbudsjettet for 1983, med den behandlingsmåte som Stortinget der tidligere har vedtatt. Statsminister Kåre Willoch: Som en av de talere som er oppført, vil jeg gjerne få be om litt avklaring. Er det presidentens mening at man fra kveldsmøtets begynnelse ikke lenger skal snakke om budsjettet, men om mistillitsforslaget; at man skal ha en egen debatt og votering over dette før man kommer tilbake til budsjettet? Presidenten: Ja, det er presidentens mening. Jo Benkow: Jeg finner den fremgangsmåten noe uvanlig, vel vitende om at også saken etter sin karakter er uvanlig. Men jeg kan ikke se at det er noe som helst som er vunnet ved at man avbryter behandlingen av den foreliggende sak og så, så å si på sparket idet et forslag blir presentert, skyver denne saken til side og går direkte på en behandling av et forslag som er fremsatt her i Stortinget. Jeg tør anmode presidenten om å vurdere å gjøre om dette sitt forslag. Presidenten: Presidenten er klar over at så vel forslaget som fremgangsmåten er uvanlig, men det er også etter presidentens skjønn en uvanlig situasjon man står overfor, som Stortinget seiv bør ta standpunkt til, og som det vil bli votert over. Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med presidenten i at i og med det forslag som nettopp er fremmet, vil denne debatten endre noe karakter, men jeg finner det ikke klokt at en avskjærer budsjettdebatten så langt og går over i en annen debatt, for så igjen å ta opp budsjettdebatten til slutt. Hvis presidenten finner å ville skille disse to debattene f ra hverandre — noe jeg tror vil være vanskelig — vil jeg heller tilrå den omvendte rekkefolge, at vi først avslutter budsjettdebatten og foretar de voteringer som der er nødvendige, og så går over til debatt om det forslag som nå er fremmet. En annen mulighet som jeg tror kanskje ville være den beste, er å føre debatten videre, siden disse ting er så innvevd i hverandre, men at presidenten tar bort de begrensninger som gjelder for en budsjettdebatt, og heller lar reglene for en alminnelig politisk debatt gjelde. Presidenten: Det er nettopp det forhold at det til en budsjettdebatt er knyttet ganske bestemte begrensninger i forretningsordenen, som gjør at presidenten mener at den situasjon som et mistillitsforslag skaper, ikke på en egnet måte lar seg behandle etter forretningsordenens bestemmelser slik de er trukket opp for en budsjettbehandling. Det er oppstått en politisk situasjon som ikke direkte har sammenheng med budsjettet, og som presidenten fortsatt mener bør behandles ut fra dette og på grunnlag av forretningsordenens bestemmelser om en ordinær politisk debatt. Presidenten står foreløpig fast ved sitt forslag. Johan J. Jakobsen: noe^uvanlig situasjon, idet det i forbindelse med behandlingen av Forsvarsdepartementets budsjett er fremmet et mistillitsforslag. På den annen side er det også helt innlysende at den debatt som skjer omkring budsjettet, så utvilsomt har betydning for vurderingen av det forslag som nylig er fremmet av Arbeiderpartiets parlamentariske leder. I valget mellom to ikke helt gode løsninger vil jeg for min del støtte den framgangsmåten som representanten Bondevik nylig tilkjennegav. Carl I. Hagen: Presidenten foreslo allerede ved møtets begynnelse i dag en noe uvanlig behandlingsmåte, idet de parlamentariske ledere — i et tillegg til de som vanligvis under budsjettbehandlingen har 15 minutters taletid — også ble gitt 15 minutters taletid. Jeg fikk derfor forståelsen av at man på forhand hadde forventet at det ville komme en spesiell sak til behandling, og at man allerede ved møtets begynnelse foretok de nødvendige endringer. Ellers ser jeg av forretningsordenen at det eneste som er spesielt ved budsjettbehandlingen, er at ordførere og vedkommende statsråd og statsministeren har en taletid på inntil 15 minutter til første innlegg, ellers er taletiden 10 minutter. For øvrig går det vel an å imøtekomme alle parter ved at presidenten ganske enkelt gjør bruk av den anledning han har — ifølge forretningsordenen øverst på side 26 - til å gjøre unntak for statsråden, formenn i partigruppene, formannen i den komite hvis sak er til behandling, samt for ordførere, og la disse få flere innlegg. Jeg vil derfor slutte meg til det som representanten Benkow foreslo, at man fortsetter debatten på samme måte, for denne spesielle saken har allerede vært debattert. Det faktum at det er fremsatt et forslag, endrer ikke noe særlig på debattens karakter, for forslaget har vært underliggende hele tiden. Hans Hammond Rossbach: Det har jo foregått en debatt her i hele dag om statsrådens informasjonsplikt. Men det er også ganske klart at i og med at det er framsatt et mistillitsforslag mot statsråden på dette feltet, kommer denne debatten i et helt annet lys. Det er et så alvorlig forslag at det er grunn til at det blir debattert som egen sak, også fordi dette forslaget ikke direkte berører, iallfall ikke i første omgang, det budsjett som er lagt fram. Det er ikke det mistillitsforslaget går på, det er den informasjon som statsråden har gitt, eller ikke gitt, til Stortinget på et tidligere stadium. mistillitsforslaget så fort som råd er. Mitt resonnement her er at vi ikke vet hvorvidt dette forslaget vil bli vedtatt eller ei, det kan ikke Stortinget forutsette noe som helst om før voteringen er ferdig. Vi vil da også kunne få den situasjon at det ikke er forsvarsminister, og det kan ved en utnevnelse av ny forsvarsminister muligens få konsekvenser for resten av behandlingen av budsjettet. Dette er teoretiske overveininger (munterhet), men allikevel er det forutsetningen at Stortinget må ta også slike vurderinger med i sin avgjørelse når det gjelder disse spørsmålene. Dette er etter mitt skjønn i overensstemmelse med en riktig vurdering av konstitusjonelle forhold på dette feltet. Jeg skjønner godt at det kan være enkelte som har imot at vi får denne debatten nå. Den kan også ødelegge den hoveddebatt vi har om atomopprustning osv. Men allikevel finner jeg det riktig at dette skjer på den måten som presidenten har foreslått. Hanna Kvanmo: Jeg beklager å måtte si det, men jeg kan ikke skjønne at det er behov for noen omlegging av den debatten som nå pågår. Vi visste fra tidlig på morgenen av — helt fra fredag av, faktisk — at det kunne komme på tale med et mistillitsforslag her i dag. Så det er ingen grunn til å legge om debatten. Jeg mener vi gjør den ora til en alminnelig debatt med de rettigheter som statsråder, parlamentariske ledere, saksordførere osv. har ifølge reglementet, og lar det bli med det. Guttorm Hansen: Jeg hørte det var en viss munterhet ved hr. Rossbachs betraktninger, men det er klart at de formelt er helt riktige, og at Stortinget antakelig bør ta tilbørlig hensyn til dette. Jeg tror at når det er satt fram et mistillitsforslag, bør Stortinget ta det alvorlig, og ta det så alvorlig at de søker å avklare situasjonen etter at et slikt forslag er framsatt. Det er da bare to mater å gjøre det på. Den ene måten er den som presidenten har foreslått, og som jeg for min del tror er den enkleste. Den andre måten er den som hr. Bondevik skisserte, nemlig å suspendere forretningsordenens bestemmelser om budsjettdebattene. Det er klart at det går an. Men det vil jo i virkeligheten bety at man sier at Forsvarsdepartementets budsjett i sin helhet skal følges etter de regler som gjelder for vanlige politiske debatter. Det blir ikke så veldig enkelt å få det til heller. Det blir i hvert fall en budsjettbehandling som er vesentlig annerledes enn den andre budsjetter blir underlagt. Så alt i alt må jeg si at jeg tror presidentens forslag, med de mangler jeg tydelig ser ved det, er den måte vi enklest kommer ut av denne saken på. Presidenten: Presidenten ber om at vi forsøker å komme mot slutten av debatten om dette forslag. Presidenten står fremdeles på det forslag han antydet, da han mener at det er den mest ryddige måte å behandle den innfløkte situasjon på som Stortinget nå står i. Jo Benkow: Jeg merket meg bl.a. at hr. Rossbach, som lot til å dele presidentens oppfatning, mente at det forelå et forslag som ikke berører det budsjett som er til behandling. Det ble sagt. Jeg er for det første uenig i det. Men dersom dét skulle være tilfellet, da må under alle omstendigheter den oppsatte dagsorden gå foran og ha en klar forrang. Den usikkerhet som hr. Rossbach eventuelt måtte komme i, den får vi jo da kunne leve med inntil resultatet av Arbeiderpartiets forslag blir klargjort. Jeg har nå forstått at presidenten vil fastholde sitt forslag til fremgangsmåte. Det byr meg i grunnen svært meget imot å fremme et awikende forslag. Det er ikke vanlig. Men på grunn av denne sakens særlige karakter vil jeg måtte gjøre det. Jeg ber da om at man fortsetter debatten i overensstemmelse med dagsordenen og den oppsatte talerliste, og at man kommer tilbake til Arbeiderpartiets forslag ved slutten av debatten, eller eventuelt når man har awiklet debatten om budsjettinnstillingen. Presidenten: Kan presidenten forstå hr. Benkow dithen at han foreslår at vi fortsetter behandlingen av budsjettinnstillingen, og at vi når budsjettinnstillingen er ferdigbehandlet, gir anledning til en egen debatt over det mistillitsforslag som er satt fram? Jo Benkow: Det er korrekt. Presidenten: Presidenten vil da gjerne på bakgrunn av den situasjon som så vidt han kan skjønne, her er til stede, med delte oppfatninger i Stortinget om presidentens forslag, komme tilbake til dette spørsmål ved møtets begynnelse i ettermiddag. Presidenten vil bruke middagspausen til kontakt med de parlamentariske førere for drøfting av denne situasjonen. Møte mandag den 22. november kl 18. President: Odvar Nordli. Dagsorden: Sakene på dagens kart (nr. 20): Presidenten: Fra representanten Gunvor Schnitler foreligger søknad om sykepermisjon måndag 22. november. Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet: 1. Søknaden behandles straks og innvilges. 2. Vararepresentanten, politiadjutant Harald Ellefsen innkalles for å møte i permisjonstiden. Presidenten: Hr. Ellefsen er til stede og vil ta sete. Presidenten vil etter konferanse med gruppeførerne foreslå at saksbehandlingen nå deles slik at man først fullfører behandlingen av budsjettinnstillingen på grunnlag av den oppsatte talerliste og etter de regler i forretningsordenen som gjelder for budsjettbehandlingen. Etter at det er foretatt votering i budsjettsaken vil man så gå over til å behandle det mistillitsforslag som er framsatt fra Arbeiderpartiets side. Behandlingen av dette forslag vil da foregå etter forretningsordenens regler om alminnelige politiske debatter, uten spesielle begrensninger. — Dette anses bifalt. Man fortsatte behandlingen av Sak nr. 1: Innstilling fra forsvarskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1983 vedkommende Forsvarsdepartementet m.v. (Budsjett-innst. S. nr. 7, jfr. Stprp. nr. 1). Presidenten: Presidenten skal gjøre oppmerksom på at det er innkommet en del flere brev som gjelder Norges medvirkning til bygging av anlegg for nye mellomdistanseraketter i Europa. Disse brev er lagt på presidentens bord. Hanna Kvanmo har bedt om ordet utenom tur for å framsette et forslag. Hanna Kvanmo: Jeg vil gjerne sette fram følgende forslag: «Stortinget konstaterer 1. at forsvarskomiteen enstemmig i sin innstilling S. nr. 312 (1981-82) uttaler: «Norges andel av dette utgjør 49 millioner kroner. Norge er hittil ikke blitt belastet for noen del av dette beløp. En eventuell utbetaling vil på vanlig måte bli forelagt Stortinget gjennom de årlige budsj ettproposisj oner. 2. at forsvarsministeren under behandlingen av innstillingen i Stortinget den 8. juni d.å. ikke ga uttrykk for at innstillingen inneholdt feilaktige opplysninger. 3. at forsvarsministeren i Stortinget den 13.10 og den 19.11. bekreftet at det hadde funnet sted utbetalinger over Norges konto. 4. Statsråden har ikke Stortingets tillit.» Jeg skal begrunne forslaget i et senere innlegg. Presidenten: Fru Kvanmo har tatt opp det forslag hun seiv har referert. Presidenten går ut fra at dette forslag kan behandles på samme måte som og samtidig med det forslag som er framsatt tidligere av fru Harlem Brundtland på vegne av Arbeiderpartiet. Vi går så til talerlisten. Statsminister Kåre Willoch: Det er synd at debatten om så sentrale spørsmål for fred og sikkerhet som statsbudsjettet og overholdelse av de forpliktelser Norge har påtatt seg under tre regjeringer, blir tåkelagt av beskyldninger mot forsvarsministeren personlig. Tross dette stormløp mot noe annet enn budsjettet vil jeg imidlertid gjerne begynne med de realiteter som vi må ta standpunkt til. Den tverrpolitiske Forsvarskommisjonen påviste behov for en årlig vekst i forsvarsutgiftene på 4 pst. Det ble uenighet i Stortinget om vi burde følge opp dette eller holde oss til en årlig vekst på 3 pst. Men nå må man erkjenne at heller ikke det laveste av disse målene er oppfylt. Seiv om man hadde fulgt Regjeringens forslag om 4 pst. reell vekst i forsvarsutgiftene neste år, ville den gjennomsnittlige veksten i årene 1979 —83 komme klart under 3 pst. Man måtte med andre ord øke forsvarsutgiftene i 1983 sterkere enn Regjeringen hadde foreslått, hvis man skulle oppfylle tidligere regjeringer s mål for den nevnte perioden. Det felles ønske om å gjøre forsvaret av Vest-Europa mindre avhengig av atomvåpen taler ytterligere for at Regjeringens budsjettforslag slett ikke var for høyt. Likevel forstår vi grunnene til at et flertall i forsvarskomiteen samler seg om et kompromiss om en litt lavere vekst i forsvarsbudsjettet og en tilsvarende styrkelse av sivil beredskap. Styrkelsen av den sivile beredskap vil indirekte også styrke forsvarsevnen. voldsomme styrkeoppbygging i øst. Til gjengjeld har vi dessverre fått en splittende uenighet om finansieringen av visse tiltak i forbindelse med NATOs dobbeltvedtak av 1979, som det tidligere var bred enighet om. Jeg må derfor enda en gang minne om at regjeringen Nordli i 1979 sluttet seg til at alle NATO-land, inklusiv Norge, skulle betale sin del av disse utgifter i forbindelse med den eventuelle utplassering av nye atomraketter. En samlet forsvarskomite bekreftet dette så sent som 3. juni i år. Jeg må også minne om at regjeringen Harlem Brundtland i mai 1981 sluttet seg til et NATO-vedtak om omfanget av disse utgiftene. En enstemmig forsvarskomite bekreftet i juni i år at dette er en forpliktelse, og at den ble godkjent i mai 1981. Den daværende regjering bekreftet med andre ord at Norge ville betale sin andel av disse forberedelser. Det kunne bare bety at Norge ville betale etter hvert som de andre land pådrar seg slike utgifter. La meg også minne om at et forslag om at Norge for tiden ikke skulle delta i finansieringen av disse arbeider, samtidig ble forkastet med 121 mot 32 stemmer. Når man vil vurdere hva som måtte være en naturlig videre oppfølging av saken fra Regjeringens side, må man også legge vekt på at både en enstemmig forsvarskomite og Arbeiderpartiets formann før sommeren fastholdt at forberedelser til eventuell utplassering må gå sin gang. Begrunnelsen for forberedelsen var — og er - å la Sovjetunionen forstå at de må redusere sine overlegne atomstyrker for å unngå nye våpen i vest. I formiddag begrunnet hr. Frydenlund sin motstand mot bevilgning nå bl.a. med ordene «la oss slippe disse kvartalsvise avstemninger». Men i innstillingen fra forsvarskomiteen, hvis formann han er, var også Arbeiderpartiet klar over at det skulle skje betalinger i årene fra og med 1982, og også Arbeiderpartiet forutsatte at Regjeringen ville komme tilbake med forslag til bevilgninger. Regjeringen har med andre ord gjort det som bl.a. Arbeiderpartiet og hr. Frydenlund forutsatte i juni. Etter at statsbudsjettet hadde passert statsråd, men før det var lagt frem i Stortinget, får vi så plutselig se i TV at Arbeiderpartiet nå vil utsette bevilgninger. Det var det ikke sagt et ord om i den innstilling vi måtte legge til grunn. Og det ble plutselig gitt begrunnelser for dette som virker som misforståelser både om budsjettet og om forhold i andre land. skadevirkninger, til tross for det forholdsvis bagatellmessige beløp det dreier seg om. I sin tale på fellesmøtet i Arbeiderpartiets landsstyre og stortingsgruppe 1. oktober hevdet fru Harlem Brundtland bl.a. at: «Det ville være et brudd med våre sikkerhetspolitiske tradisjoner om vi på noen måte skulle virke som pådriver eller noen form for press i forhold til andre NATOland.» Svaret er at Regjeringens forslag ikke innebærer at Norge vil virke som pådriver eller legge press på noen. Alle NATO-land har allerede begynt slike betalinger. Det er heller ikke tale om å belaste Norge for noe annet enn utgifter som allerede er påløpet i andre land, til arbeider som disse andre land seiv på forhand har valgt å sette i gang. Det er altså grunnløst å tale om press fra Norge mot noen andre fordi om vi nå følger opp de avtalte forpliktelser. Vi fremtrer altså heller ikke som «spydspiss», for å gjengi et annet av fru Harlem Brundtlands uttrykk. Derimot vil Norge plutselig fremtre som en kjepp i hjulet hvis vi nå utsetter saken. Og et nei til forberedelser i vest kan oppfattes som et signal om at det ikke vil bli reagert reelt mot fortsatt opprustning i øst. I det samme foredrag, som jeg håper det blir akseptert at jeg tar som utgangspunkt, fordi man der får en oversikt over argumentasjonen, hevdet fru Harlem Brundtland også at «det ikke (vil) være verken riktig eller naturlig at Norge... nå foretar konkrete bevilgninger av øremerkede midler.» Jeg har her forkortet sitatet litt, men merlingen er klart med. Til dette er å si at Regjeringen heller ikke har foreslått noen slik øremerket bevilgning. Vi har helt i samsvar med vanlig praksis foreslått en såkalt sekkepost for alle avregninger under NATOs fellesfinansierte programmer. I begrunnelsen for denne sekkeposten er det nevnt at en av de faktorene som går inn i beregningen, er at andre land vil få krav på 3 mill. kr. til sine forberedelser til eventuell utplassering. Men dette er jo bare en opplysning om beregningsgrunnlaget. Resultatet av beregningene blir altså at Norge vil motta netto 328,5 mill. kr. fra de andre NATO-landene i 1983. Arbeiderpartiet foreslår så at vi skal kreve et enda høyere bidrag fra de andre landene til oss. Dette betyr å kreve midler fra andre som vi rett og slett ikke har noe krav på. Men dette er allikevel mindre vesentlig i forhold til de sikkerhetspolitiske og nedrustningspolitiske grunner som taler mot utsettelse. Dette nye standpunkt kan ikke begrunnes med mangel på opplysninger. å gjøre det til en hovedsak når Stortinget fikk vite at betalingene til disse forberedelser allerede var begynt. Faktum er at dette ble opplyst meget ettertrykkelig både i Stortinget og i brev til komiteen i god tid før komiteen avgav sin budsjettinnstilling. Dette er jo også en støtte for Regjeringens syn: Når alle andre har begynt å betale, er det meningsløst å late som om Regjeringens forslag om at vi også skal betale, skulle bety at Norge går foran som «spydspiss». La meg da igjen få minne om at forberedelser nå til eventuelle nye raketter er et viktig poeng i forhandlingsstrategien overfor Sovjetunionen som de tre siste regjeringene i Norge har gått inn for. Forberedelsene skal vise Sovjetunionen at det blir nye raketter hvis Sovjetunionen ikke går med på å begrense atomstyrkene både i øst og vest. Formålet er å presse Sovjetunionen til å gå med på en avtale. Hvis man så utsetter tiltak i vest, vil dette enda en gang svekke presset på Sovjetunionen og derved undergrave mulighetene for å nå fram til en avtale. En utsettelse av saken vil kort sagt svekke NATOs forhandlingsposisjon. Det er mildt sagt forbausende at Arbeiderpartiet nå prøver å gi Høyre ansvaret for den splittelse som er oppstått, fordi Arbeiderpartiet vil stemme mot Regjeringens forslag, vel å merke på et punkt hvor Regjeringen bare følger opp vedtak og forutsetninger som Arbeiderpartiet tidligere har vært klart for. Vi vil gjerne være med på en understreking av at Norge ikke vil gå foran de andre land i denne sak, at Norge ikke vil legge press på noen, at Norge ikke vil være spydspiss, at Norge ikke vil foreta noen øremerket bevilgning til formålet. Men vi må fastholde at Norge heller ikke kan bryte sin forpliktelse til å være med på den del av utgiftene som vårt land tidligere har påtatt seg — eller med andre ord: Vi vil akseptere at bidraget til Norge blir litt mindre, fordi det blir redusert på grunn av andres krav på midler fra oss. Vi kan ikke utsette spørsmålet om vi vil holde ord. Det kan man ikke gjøre uten å svekke sin egen troverdighet. Vi ser med tilfredshet uttalelser om at Arbeiderpartiet ikke vil gå fra det såkalte dobbeltvedtaket. Vi går ut fra at dette er ment som en markering av at deres utsettelsesforslag ikke er ment som noe brudd med NATOs nedrustningsstrategi, seiv om det etter vår mening må virke slik. atomstyrkene, som er en dødelig trussel mot hele Vest-Europa. Men da kan vi ikke skape den tvil om Norges holdning som en utsettelse i dag vil føre til. Hr. Thorbjørn Berntsen og fru Grete Knudsen har reist spørsmålet om Europa trenger flere atomvåpen. Til det er å svare at NATO har redusert antallet atomvåpen i Vest- Europa — og redusert det meget betydelig, mens Sovjetunionen samtidig har økt sine styrker voldsomt. Likevel er det ikke nå tale om flere atomvåpen i Vest-Europa, men om utskifting av eldre raketter med nye, som motstykke mot de nye sovjetiske rakettene. Det er dette NATO tilbyr å la være hvis Sovjetunionen vil gå med på en reduksjon av sine overlegne styrker. Det er dette arbeidet for å få bort sovjetiske atomvåpen vi inviterer Stortinget til å slutte opp om, nå som i Arbeiderpartiets siste regjeringsår. Presidenten: Det blir replikkordskifte begrenset til 20 minutter. Gro Harlem Brundtland : I sin replikk til meg tidligere i denne debatten brukte statsministeren sin sedvanlige teknikk, med å gi et misvisende bilde av andre representanters tidligere uttalelser. Det gjelder det spørretimespørsmål den 13. oktober som statsråden i dag forsøker å skyve seg inn under som en slags oppfyllelse av sin opplysningsplikt i ettertid, fem —seks måneder etter at han i mai/juni i år skulle ha sagt fra om hvordan det forholdt seg med de norske betalingene og belastningen av den norske kontoen. Så sier statsministeren i sin replikk til meg at jeg i det svar som statsråden gav den 13. oktober, fikk opplyst at man hadde foretatt utbetalinger med hjemmel i tidligere forpliktende beslutninger, som vi tidligere har diskutert i denne debatten. Men dermed gir også statsministeren inntrykk av at man i dette hus kan svare på noe ganske annet enn det spørsmålet dreier seg om. Jeg stilte nemlig spørsmål til statsråden om hvordan det forholdt seg med den parlamentariske behandlingen og voteringsresultatene i andre NATO-land. I et langt svar sier da statsråden: «Med hjemmel i dette vedtak har det i tråd med gjeldende regler allerede funnet sted utbetalinger til planlegging.» Videre sier statsministeren i sin replikk i dag at jeg skal ha svart følgende på dette statsrådens svar til meg: «Jeg takker statsråden for svaret, som bare bekrefter den situasjon Arbeiderpartiet har lagt til grunn for sine vurderinger.» — og så sitat slutt. svaret bekreftet? — «At flere av de direkte berørte land ikke har tatt noen beslutning», og «At det er rimelig at Norge nå inntar en mer awentende holdning». Jeg vil spørre statsministeren: Mener han det var tilfredsstillende at statsråden satt her i mai/juni d.å. og unnlot å gi Stortinget de opplysninger Stortinget hadde krav på? Statsminister Kåre Willoch: Fru Harlem Brundtland har ikke påvist noen som helst misvisning i min replikk i formiddag. Jeg leste opp fra Stortingstidende at statsråd Sjaastad den 13. oktober opplyste: «Med hjemmel i dette vedtak har det i tråd med gjeldende regler allerede funnet sted utbetalinger til planlegging og anleggsarbeider.» Det var etter at fru Harlem Brundtland hadde hevdet at det først var seks uker senere at en slik opplysning kom frem. Så siterte jeg fra fru Harlem Brundtlands svar, hvor hun takket for svaret, og sa at det bekreftet den vurdering av situasjonen som Arbeiderpartiet har bygget på. Og jeg la selvfølgelig uttrykkelig til at denne bemerkning fra fru Harlem Brundtland ikke gjaldt om pengene var betalt, men hun reagerte overhodet ikke på statsrådens interessante opplysning om dette. Hun tok den altså til etterretning uten bemerkning. Dessuten sa statsråden det samme en gang til i samme spørretime. Fru Harlem Brundtland svarte da at det hadde hun ikke lagt merke til. Det er da jeg må få nevne at når hun seiv har opplevd at det går an å la være å legge merke til en sentral opplysning som blir gitt to ganger, bør hun ha forståelse for at andre representanter også kan komme i skade for det samme. Når det så gjelder statsrådens opplysninger før sommeren, har statsråden allerede nevnt at han i sitt innlegg opplyste at slike utgifter var påløpt. Han valgte en forholdsvis myk form - det må innrømmes, men det er feil å si at han ikke gjorde oppmerksom på dette forholdet. For øvrig er det interessant også å merke seg at f.eks. tidligere forsvarsminister Stoltenberg allerede 11. oktober skrev i VG at «beløp er begynt å gå ut til forberedelser av utplassering i de land som ønsker det nå». Ukjent for Arbeiderpartiet kan dette altså ikke ha vært. Gunnar Berge: Jeg må virkelig få lov å spørre statsministeren nok en gang: på et spørsmål i spørretimen i oktober, når dette vitterlig dreier seg om informasjoner som er helt vesentlige for en sak som ble behandlet i Stortinget i juni? Kan det være en tilfredsstillende oppfyllelse av den informasjonsplikt som statsråden og Regjeringen har overfor Stortinget? Er virkelig statsministeren av den mening at den aktuelle fagstatsråd ingen plikt har til å gjøre Stortinget oppmerksom på at innstillingen inneholder direkte misvisende informasjoner? Er det ikke en selvfølgelig del av en statsråds informasjonsplikt å gjøre oppmerksom på dette? Hvis statsministeren ikke vil gå så langt som å være enig i at dette er en selvfølgelig del: Mener han ikke engang at det ville vært en fordel om statsråden hadde gjort dette helt klart under behandlingen av saken i Stortinget i juni måned? Statsminister Kåre Willoch: Det er jo tydelig nå at en enda klarere uttalelse fra statsråden i juni ville vært en fordel. Men å komme og si at han ikke kom med noen uttalelse — at han ikke kom med noen korreksjon — er ikke korrekt. Så ble det reist spørsmål om det var tilfredsstillende at statsråden svarte i oktober. Ja, det var tilfredsstillende at statsråden svarte 13. oktober på det spørsmål som var stilt til ham. Og det gjorde han med ettertrykk, seiv om fru Harlem Brundtland ikke la merke til svaret. Begrunnelsen for at jeg nevnte dette, var følgende påstand i fru Harlem Brundtlands foredrag — jeg bygger nå på manuskriptet, og så vidt jeg vet, ble det fremført slik: «Gjennom sitt svar i spørretimen sist onsdag la statsråden for første gang fram for Stortinget en helt vesentlig opplysning da han bekreftet at utbetalinger fra norsk side til forberedende arbeider for nye atomraketter har funnet sted.» Her er altså forholdet at for det første hadde statsråden uttrykkelig fortalt dette til fru Gro Harlem Brundtland to ganger nesten seks uker tidligere, og dessuten hadde han skrevet det i et brev til to komiteer, hvorav fru Harlem Brundtland er medlem av den ene. Og allikevel påstår fru Harlem Brundtland at han la det frem første gang sist onsdag. Oppfatter man ikke at Arbeiderpartiet her har vist en slik mangel på våkenhet, en slik mangel på evne til å reagere at deres mistillitsforslag til forsvarsministeren mildt sagt kommer i et eiendommelig lys — egentlig et ganske rettferdig lys, som den avledningsmanøver det er? Stein Ørnhøi: I morgen skal FNs hovedforsamling behandle et forslag fra Mexico og Sverige om stopp i all utplassering av nye atomvåpen. Forslaget tar altså sikte på å fryse fast atomvåpnene på dagens nivå, og med et slikt utgangspunkt så å forhandle om nedbygging av alle atomvåpen i verden. I Danmark vil udenrigsudvalget i morgen behandle saken. Her er det vel etter hvert blitt klart at det vil bli et flertall mot den danske regjerings ønske om å stemme mot dette forslaget fra Sverige og Mexico. Det er på denne bakgrunn, nemlig at Finland, Sverige og da også sannsynligvis Danmark vil stemme annerledes i denne saken enn hva statsminister Willoch antydet i massemedia, jeg nå gjerne vil vite helt sikkert om hva slags instruks Regjeringen har gitt vår FN-ambassadør. Skal Norge stemme mot forslaget om å fryse fast atomvåpnene på det nåværende nivå? Hvis dette er tilfellet, er det sørgelig og tragisk. Norge vil altså i så fall i FN stemme mot et nedrustningsforslag fra Mexico og Sverige. Det er ekstra nedslående med tanke på hvem Norge i år har gitt Nobels fredspris. Hvis regjeringen, som jeg frykter, har gitt beskjed om at vi skal stemme mot dette forslaget, vil jeg straks ta initiativ for å undersøke om det er en tredjedel av medlemmene i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomite som ønsker denne saken behandlet der, med tanke på å kunne få gitt en ny og annen instruks til vår FN-ambassadør, slik de har gjort i Danmark. Statsminister Kåre Willoch: Bakgrunnen for denne situasjon er at Sovjetunionen har økt sitt atomarsenal i Europa med ca. 1 000 stridshoder. Samtidig har NATO redusert sitt arsenal med ca. 1 000 stridshoder. På denne måten har Sovjetunionen sikret seg en betydelig overmakt. Så rykker Sverige og Mexico ut med et forslag som vil fastfryse denne overmakt. Med det er ikke et nedrustningsforslag; det er et frysningsforslag som vil hindre den strategi NATO har lagt opp, med tilslutning fra regjeringene Nordli og Harlem Brundtland, for å presse frem en reduksjon i de sovjetiske atomstyrkene. Det vil si at Sovjetunionen rolig kan se på at det ikke blir nye atomvåpen i vest under noen omstendighet. Altså kan de beholde sin skremmende mengde av nye atomraketter som kan nå hele Vest- Europa. Det er med andre ord et forslag som vil torpedere den omforente NATO-strategi som har som mål å få en reduksjon — en reell nedrustning — i de våpen som truer oss. Den norske regjering kan ikke anbefale et slikt forslag. instruks til delegasjonen. Men å stemme ja til forslaget ville være et brudd med den nedrustningsstrategi som de tre siste norske regjeringer har lagt opp. Bjørn Erling Ytterhorn: Det henvises til stadighet til Innst. S. nr. 312 for 1981-82, hvor det står midt på side 3 at eventuell utbetaling skal forelegges Stortinget på vanlig måte. Man synes å overse det som står i spalten ved siden av, at de nevnte arbeider ble påbegynt i 1982. Nå befinner vi oss ved utgangen av 1982. Det må da være ganske klart for alle som vil se sammenhengen i dette, at det selvfølgelig er påløpt utgifter, akkurat som ved en vanlig husbygging. Men hvorvidt man kan si at den norske stat går med regningen i lommen eller er belastet, dvs. at angjeldende beløp er blitt fratrukket de ca. 2,5 milliarder kr. som vi har til gode, er en rent bokholderimessig sak. Reelt til utbetaling kan de iallfall ikke komme i og med at Norge er netto mottaker av NATO-midler. Det som imidlertid etter min mening er trist, er at denne bokholderitekniske bisaken er gjort til hovedsak i debatten i kveld, når vi diskuterer noe så viktig som forsvarsbudsjettet. Enn videre er det helt kommet i skyggen det som er det sentrale: Er man for eller imot at vårt land skal følge opp de avtaler som to regjeringer har vedtatt og sluttet seg til? Man behager altså å gi etter for en viss stemningsbølge eller gatens parlament, noe vi får demonstrert av og til nå om dagen. Man kan da bare konstatere at Arbeiderpartiet dessverre er kommet på glid i forsvarsspørsmål, og man minnes da 1930-årene. Det har vært hevdet her at statsråd Sjaastad må gå opp på denne stol og beklage — nærmest be om unnskyldning for — sin handlemåte. Jeg kan med min beste vilje ikke se at statsråden har noe å beklage. Etter min mening har han opptrådt korrekt, og jeg tør si at statsråden fortsatt har Fremskrittspartiets tillit Presidenten: Med oppbud av atskillig velvilje vil presidenten akseptere at dette innlegg var rettet til statsministerens foredrag. Statsminister Kåre Willoch: Jeg vil si meg enig i at den som nøye leser Innst. S. nr. 312 for 1981 —82 fra forsvarskomiteen, må komme til den forståelse at det må skje utbetalinger eller avregninger eller belastninger til disse anlegg fra Norge i inneværende år. Her sier nemlig en enstemmig komite, inklusiv hr. forberedelser til utplassering skulle skje parallelt med forhandlingene». Og de samme sier at «visse støtteomkostninger vil bli finansiert gjennom NATO's nåværende felles finansieringsordninger». Med andre ord: De vil bli finansiert fortløpende av alle NATO-land. Til overmål sier en enstemmig komite at «utbetalingene vil skje i tidsrommet 1982 til 1988». Og nå er vi jo i 1982. Så det fremgår av innstillingen at Arbeiderpartiet har vært fullt klar over utbetalinger, som man kaller det, — egentlig avregninger — i 1982. Og dette er ikke vanskeligere enn at f.eks. tidligere forsvarsminister Stoltenberg, som ikke er i Stortinget, har forstått det. Eller la meg heller si: Han legger ikke skjul på at han har forstått det, for han skriver i VG 11. oktober: «Det er derfor ikke overraskende at beløp er begynt å gå ut til forberedelser av utplassering i de land som ønsker det nå.» Knut Frydenlund: Ettersom statsministeren nå begav seg inn i komiteens filologiske debatt, vil jeg gjerne følge den videre opp, fordi her skal det åpenbart være en motsetning eller en innbyrdes motstrid mellom to setninger i innstillingen. Det står: «Norge er hittil ikke blitt belastet for noen del av dette beløp». Og dette forsøkte statsministeren nå å få det til at nøytraliseres av en setning som står i neste spalte: «at utbetalingene vil skje i tidsrommet 1982» osv. Men denne siste setningen er ikke i motstrid til dette at man ikke er blitt belastet. Den faktisk underbygger, forsterker, for hadde det vært betalt, som forsvarsministeren sier, ville det ha stått utbetaling har skjedd, men det står «vil skje». I brevet som kom fra forsvarsministeren er det enda vagere: «Utgiftene antas å komme i årene 1982-88.» Men vårt poeng er at ifølge de opplysningene vi fikk, var vi ikke belastet for dem. Og det bare forsterkes. Jeg beklager kollega Thor Knudsen: Det var planken at her var det motstrid, men faktisk er denne planken litt av en fallgruve. Mitt spørsmål til statsministeren er imidlertid som følger: Hvorfor gjør ikke den norske regjering som den danske og utsetter behandlingen av denne saken om bevilgning? Statsminister Kåre Willoch: Jeg har nå holdt et lengre innlegg, så langt som tiden tillot, for å svare på det spørsmålet hr. Frydenlund ikke hadde oppfattet svaret på. Jeg kan ikke gjenta hele innlegget, men la meg si det slik: Om det viser seg umulig å hindre en ulykke i Danmark, gir ikke det noen grunn til at vi ikke prøver å hindre en tilsvarende ulykke her, så meget desto mer som vi kanskje har visse muligheter til å få det til. Dertil kommer at det er meget som tyder på at et uheldig utfall i Danmark, i strid med den linje også Det norske Arbeiderparti og de danske sosialdemokrater tidligere har fulgt, tydelig er inspirert av den — ja, jeg må på denne tid av døgnet få kalle det det — kuvending som Arbeiderpartiet forhåpentligvis midlertidig har foretatt. Når det så gjelder de filologiske betraktninger, forstår jeg at jeg trenger et høyere kurs i komitefilologi, men mitt poeng er at hvis man leser innstillingen, må man forstå at utbetalinger må skje i 1982, dvs. på grunnlag av tidligere budsjettvedtak, og det er det ingen protester mot. Men la meg også si: Er det ikke egentlig tankevekkende at man nå får et helt replikkskifte hvor man ikke får noen debatt fra Arbeiderpartiet om spørsmålet om Norge er forpliktet til å betale disse pengene? Man får ikke noen debatt om de utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske virkninger av ikke å følge opp. Man får ikke noen debatt om virkningene på nedrustningsforhandlingene, men man får en fortsatt boring på ord i en komiteinnstilling som man vet at det ikke nå nytter å få ytterligere klarhet i. Hvorfor diskuterer man ikke realitetene? Jeg synes man skulle samle seg om dem, og da er konklusjonen klar: Bevilgning må gis. Presidenten: Tiden for replikkordskiftet er ute. Liv Stubberud: Forsvarskomiteens innstilling inneholder denne gang flere dissenser enn det som har vært vanlig i de senere år. Sett fra et forsvarspolitisk synspunkt er dissensen om rammen for forsvarsutgiftene liten. Det dreier seg her om en skilnad på 55 mill. kr. innenfor en totalramme på over 12 milliarder kr. Den sak som striden i første rekke står om i dag — bevilgningene til forberedelser til rakettutlpassering — utgjør i seg seiv et lite beløp, 3 mill. kr. Vi har i alle år etter krigen hatt en bred politisk enighet om hovedlinjene i vår forsvars og sikkerhetspolitikk. Forhandlinger i Stortinget nr. 64. 1982. Em. 22. nov. — Bev. på statsbudsj. 1983 vedk. Forsvarsdep. m.v. (Stubberud) slik enighet. I den foreliggende situasjon har Arbeiderpartiet funnet det riktig å foreslå at Norge ikke foretar bevilgninger til forberedelsene nå. En slik utsettelse tror jeg er et viktig bidrag til å beholde den brede enighet vi i alle år har hatt om vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. Jeg vil derfor beklage at noen nå søker å fremstille det som om Arbeiderpartiet er på vei bort fra sin tidligere fastlagte sikkerhetspolitikk. Det er ikke riktig. Arbeiderpartiet står fast på dobbeltvedtaket fra NATOs rådsmøte 12. desember 1979. For oss er begge deiene av vedtaket like viktige og forpliktende. Jeg tror derfor det er et klokt standpunkt Arbeiderpartiet nå har kommet fram til, og jeg ser ikke bort fra at den håndtering av saken det her legges opp til, best tar hensyn til det som hele tiden har vært hovedmålet, å unngå en ytterligere atomopprustning i Europa. At departementet innenfor den forholdsvis store økonomiske ramme Forsvaret i år får seg tildelt, ikke har funnet plass til en forbedring av soldatenes økonomiske situasjon og velferdstilbud er skuffende, ikke minst på bakgrunn av de uttalelser som er kommet fra Forsvarsdepartementets nåværende politiske ledelse om at nå skulle Forsvarets personell prioriteres. Det som har skjedd, er at soldatene i forbindelse med den årlige regulering av dagpengene og dimisjonsgodtgjørelsen i år faktisk kom dårligere ut enn de grupper soldatene vanligvis sammenliknes med, fordi de ikke fikk noe i forbindelse med justeringsoppgjøret i fjor høst. Det har i Stortinget vært bred politisk enighet om at de vernepliktige, som kun utgjør 2 A av den aktuelle mannlige del av befolkningen, så langt det er mulig, skal likestilles med grupper som ikke avtjener verneplikt. Den kjensgjerning at det i de seneste år ikke har skjedd noen reell forbedring av soldatenes kjøpekraft i forhold til andre grupper, bør tilsi at soldatene nå får en standardheving av sine godtgjørelser. Jeg hadde også håpet at soldatenes hovedkrav nr. 1 — flere hjemreiser — kunne blitt imøtekommet. Jeg håper imidlertid at dette kan løses i tråd med Frikortutvalgets innstilling. La meg til slutt si meg glad for at moderniseringen av NIKE-batteriene nå ser ut til å bli avsluttet i løpet av 1983. Det betyr at vi allerede fra 1984 vil få et førsteklasses luftvernsystem som gir mer effektiv beskyttelse av befolkningen i østlandsområdet enn det man har hatt til nå. Forutsetningen for at moderniseringsplanen kan følges, er imidlertid at en nå ikke reduserer bemanningen ved NIKE-batteriene ytterligere. reduksjon av NIKE-personell som er regnet med for 1983, blir utsatt til moderniseringsarbeidet er fullt ferdig. Det er meget viktig at personellet nå får den tid som er nødvendig til dette arbeid, slik at systemet kan bli fullt ut effektivt f ra 1984. Kåre Kristiansen: La meg i all den uenighet som er kommet til uttrykk fra denne talerstol i dagens debatt, få minne om at det store tverrpolitiske flertall i denne sal tross alt synes å være enig i selve hovedsaken: det dobbeltvedtak om mellomdistanseraketter som ble fattet av NATOs utenriks- og forsvarsministre den 12. desember 1979. Det var som bekjent regjeringen Nordli som på Norges vegne den gang gav sin tilslutning til vedtaket. Hele Høyre, det store flertall i Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet står fremdeles på dette standpunkt fra 1979. Det synes jeg bør gjøres tindrende klart på dette tidspunkt i debatten. Nå har ikke Arbeiderpartiets talere i dagens debatt kommet særlig inn på nettopp dette, og jeg vil derfor holde meg til en del uttalelser de har kommet med i tidligere debatter om denne sak. Det jeg her har sagt, betyr nemlig at det er en solid majoritet i denne sal og — tror jeg — blant velgerne for følgende syn på vår sikkerhetspolitikk: For det første: De grusomme, livstruende kjernefysiske våpenarsenaler skal reduseres, ikke bare fastfryses, som det heter nå om dagen. For det andre: For å oppnå et kjernevåpenfritt Europa er det særlig viktig å få bort de mest uhyggelige og avanserte mellomdistanseraketter som Sovjet i dag er alene om å ha utplassert. Disse våpen har det til felles med den såkalte nøytronbomben at de senker den såkalte atomterskelen, og at de er spesialinnrettet nettopp på Vest-Europa. Daværende utenriksminister Frydenlund understreket nettopp dette forhold i sin brede redegjørelse og anbefaling til Stortinget om saken den 25. oktober 1979. Han uttalte i den anledning bl.a. at Sovjets utplassering av disse nye mellomdistansevåpen skaper sterk bekymring i vest. Dette, sa han, «gjør det nødvendig å motvirke en utvikling som kunne føre til militær ulikevekt i Europa». Og han tilføyet: «Det er ikke bare de militære som er opptatt av denne situasjon... Det er nettopp avspenningens arkitekter som ser en slik likevekt som den avgj ørende forutsetning for å føre avspenningsprosessen videre.» I debatten her i Stortinget den 1. 1979 uttalte representanten Gro Harlem Brundtland bl.a.: «... vi er ien situasjon der vi må velge ågå inn for vedtak om å ruste opp — for å kunne skape tilstrekkelig troverdighet for å få mulighet for å ruste ned». Denne fundamentale begrunnelse for opprettholdelse av dobbeltvedtaket har verken Frydenlund eller Harlem Brundtland distansert seg fra — selvfølgelig. Flertallet fra de andre partier jeg nå nevnte, står sammen med dem om dette syn. For det tredje: Det er like stor enighet om at målet med dobbeltvedtaket var å få Sovjet til å fjerne sine uhyggelige effektive SS-20-raketter, og samtidig gjøre det unødvendig for NATO i det hele tatt å utplassere sine Flertallet står fortsatt på at dette bare kan oppnås ved at man konsekvent står på begge dobbeltvedtakets elementer. Dette innebærer for det første at forhandlingene skal tas på ramme alvor. Men det innebærer også at man skal unnlate å gjøre noe som kan få Sovjet til å tvile på alvoret, eller som representanten Harlem Brundtland uttrykte det, troverdigheten av vedtaket om utplassering. En slik konsekvent holdning har hittil ført til det resultat at Sovjet er tvunget til forhandlinger om nedrustning på dette felt — noe det tidligere var umulig å få Sovjet med på. I debatten i 1979 som jeg har vist til, uttrykte representanten Harlem Brundtland dette slik: «Vi kan ikke se bort fra den risiko som foreligger for at vi får modernisering, men uten at vi oppnår reell nedrustning... Men dessverre er det også nødvendig å erkjenne at det allerede foreligger en rekke erfaringer som gir grunnlag for betydelig skepsis når det gjelder å bygge på appeller til den annen side om å vise tilbakeholdenhet.» (Et avsnitt med feilsitat tatt ut her, se korreksjon i Kåre Kristiansens innlegg s. 1003.) Denne klare forståelse av at det kreves troverdighet og konsekvens dersom dobbeltvedtakets målsetting om reduksjon av kjernefysiske våpen skal oppnås, ja, den har Arbeiderpartiets flertall altså ikke ønsket å svekke ved den dissens partiets representanter i forsvarskomiteen har fremmet, og den forståelsen står vi sammen med dem om. Om de likevel har kommet fram til nettopp en svekkelse av vedtaket, er en annen sak. Jeg har understreket dette vi står sammen om, så vidt sterkt av to grunner: For det første fordi det er av fundamental viktighet for opprettholdelsen av tverrpolitisk enighet om hovedlinjene i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk, og det anser vi for verdifullt. påtrengende nødvendig å gi så vel Sovjet som våre allierte et signal om at vi fortsatt har denne brede enighet om selve dobbeltvedtaket. Hva er det så uenigheten i saken gjelder? Jo, egentlig en detalj i et bevilgningsspørsmål og visse formelle uklarheter som i relasjon til det vi er enige om, må fremstå som den rene bagatell: Skal vi betale den del av vårt bidrag til dekning av påløpne utgifter som har forfalt, ved denne anledning, eller skal vi vente til den såkalte omfordelingsproposisjonen kommende høst? Arbeiderpartiets begrunnelse for å vente er for det første at vi ved bevilgning nå kan bli oppfattet som for aktive. Vi blir en slags «spydspiss» og kan på den måten presse f.eks. Nederland og Belgia utilbørlig, hvis jeg har forstått argumentasjonen rett. Denne påstanden virker søkt og kunstig, for å si det mildt. Bevilgningene skal ikke gå til noen av de andre stater som er med på vedtaket, men til NATO — til dekning av utgifter til bygninger, veier, elektriske installasjoner, ramper osv. Kan noen for alvor mene at ytterligere 3 mill. kr. til dette NATO-program kan bli et utilbørlig press på f.eks. Nederland og Belgia? Så lett påvirkelige er disse staters regjeringer og politikere dog ikke. Vi bør nok ikke overdrive betydningen av våre egne vedtak i denne salen heller. For det andre hevdes det at den nåværende forsvarsminister ikke har handlet korrekt, bla. fordi han har tillått seg å gjøre spesielt oppmerksom på at en viss økning i utgiftene til bygninger, veier, ramper m.v. er en følge av det såkalte dobbeltvedtaket. Jeg må si at jeg har registrert denne argumentasjon f ra Arbeiderpartiets side med noen forbauselse. Forbauselsen gjelder at et seriøst parti vil legge opp til en slik formalistisk argumentasjon om et så vesentlig nedrustningsog forsvarsspørsmål. Man burde etter min oppfatning ha betenkt seg flere ganger på å la prokuratorvurderinger og bokholderiregler få en slik plass i debatten at de store perspektiver forsvinner og usikkerhet skapes. For slik usikkerhet er dessverre skapt. Nylig fremstod tre meget fremtredende arbeiderpartirepresentanter og gav uttrykk for sin bekymring over dette. Tidligere har representanter fra den motsatte fløy i Arbeiderpartiet gitt uttrykk for at de oppfatter Arbeiderpartiets dissens i denne sak som et signal om en endret holdning til hele dobbeltvedtaket, noe partiets ledere i dag gledeligvis har tilbakevist, en tilbakevisning jeg fullt ut godtar. som verken saken eller vårt eget lands sikkerhetspolitikk er tjent med. Nettopp på denne bakgrunn er det nødvendig å yte Arbeiderpartiets flertall den rettferdighet at de ikke har ønsket å distansere seg fra vår felles plattform i dette eller andre vesentlige sikkerhetsspørsmål. Men jeg ville også på denne bakgrunn ha advart Arbeiderpartiet mot å stille det mistillitsforslag som nå er en realitet. Jeg tror at mistillitsforslaget vil kunne forsterke det inntrykk som dessverre er skapt, at Arbeiderpartiet ikke er så sikkert i sikkerhetspolitikken lenger. Jeg mener det er überettiget, og jeg godtar det Arbeiderpartiets talere sier når de distanserer seg fra en slik oppfatning. Men i og med at de har gjort en detalj — og jeg gjentar en formalistisk detalj — til et så stort spørsmål i denne viktige saken, har de dessverre seiv vært med på å gi grunnlag for en slik usikkerhet. Sissel Rønbeck: Etter sprengningen av de første atombombene uttalte Einstein at alt er forandret unntatt menneskenes måte å tenke på. Etter å ha lyttet til siste taler og til statsministeren i dag vil jeg si: Alt er forandret unntatt visse politikeres måte å tenke på. Men i likhet med tusener og atter nye tusener av vanlige mennesker mener også jeg at kampen mot atomvåpen er den viktigste av alle saker. Det betyr at den viktigste av alle postene i hele statsbudsjettet er kap. 4760, post 41. I kroner og øre er det her altså en forskjell mellom Arbeiderpartiet og Regjeringens støttepartier på 3 mill. kr. I sak er imidlertid forskjellen større enn noen begripelige tall kan gi uttrykk for. Ja, så stor er forskjellen at den tenner 11 000 fakler i Oslos gråkalde novemberdager. Den er som forskjellen mellom håp og fortvilelse. Av mindre, men Uke fullt stor betydning er det at Regjeringens spill rundt disse 3 mill. kr. har en politisk og konstitusjonell pris som er helt uforsvarlig. Høyre har tydeligvis ennå ikke forstått at det stilles andre krav til et regjeringsparti enn til et opposisjonsparti. Av et regjeringsparti kreves det f.eks. at rent partitaktiske hensyn må vike for hensynet til Stortinget. Videre kreves det at partipolitiske kjepphester iallfall forsøksvis blir lagt til side i saker som er best tjent med brede og tverrpolitiske løsninger. Men som denne debatten viser: Av Høyreregjeringen betraktes Stortinget snarere som et språkseminar og en plagsomt nysgjerrig skoleklasse enn som landets øverste folkevalgte organ. kampen mot Arbeiderpartiet som er det aller viktigste for statsministeren og forsvarsministeren — langt viktigere, selvsagt, enn kampen mot ytterligere atomopprustning. Forskjellen mellom påløpne og betalte utgifter er ikke noen bagatell, slik regjeringsfraksjonens talsmenn nå later som. Tvert imot. Det faktiske forhold er at denne forskjellen — nettopp denne forskjellen — var intet mindre enn et hovedspørsmål da Stortinget behandlet rakettsaken siste vår. Og jeg understreker siste vår, og ikke en eller annen onsdag i oktober. Hva selve saken angår, dreier den seg verken om Arbeiderpartiets eller NATOs, men om menneskehetens og sivilisasjonens være eller ikke være. Ut fra dette alvorlige perspektivet bør saken også diskuteres og behandles, ikke minst fra enhver ansvarlig regjerings side. I likhet med stadig flere i og utenfor dette huset mener også jeg at det ikke finnes noe moralsk forsvar for atomvåpen. Jeg tror heller ikke at det er nødvendig å ruste opp for å ruste ned. Derfor er jeg enig med alle dem som i disse dager krever at Stortinget ikke skal bevilge penger til å planlegge utplassering av nye atomrakettanlegg i Europa. Og derfor støtter jeg Arbeiderpartiets forslag om å øke inntektene under kap. 4760 med 3 mill. kr. Sammen med 31 stortingsrepresentanter gav jeg for fem-seks måneder siden uttrykk for mitt prinsipielle syn på rakettsaken gjennom en egen avstemming. Personlig synes jeg det er unødvendig å gjenta en slik avstemming nå, seiv om jeg godt kan forstå at andre føler det annerledes. I dag er det likevel selve bevilgningssaken som er den viktigste. Og i den saken vil nesten halvparten av Stortinget følge opp kravet fra den fredsbevegelsen som nesten alle nå snakker pent om eller føler seg tvunget til å snakke pent om. At halvparten av Stortinget også lar handling følge ord, viser at det nytter. Det viser at det ennå er håp om å nå fram til en løsning som bokstavelig talt er til å leve med i det som er og blir den viktigste av alle saker. Per Hysing-Dahl: Det er for å dekke Norges eget nasjonale sikkerhetsbehov at vi i hele etterkrigstiden har opprettholdt vårt medlemskap i den vestlige forsvarsallianse. Slik det militære styrkeforholdet i vår nærhet har utviklet seg i de siste 10 — 15 år, er Norges rauligheter for ved egne ressurser å kunne trygge sikkerheten blitt stadig mindre. Derav følger at det kollektive forsvarssystem i vest er blitt viktigere for oss. forserte sovjetrussiske utbygning av sjø- og luftstridskrefter som har ført til store endringer i den militære situasjon i nordområdene. Den strategiske betydning av norsk territorium har stadig økt, samtidig som Norges muligheter for alene å kunne forhindre angrep på landet eller forsvare det utelukkende ved hjelp av egne styrker stadig er blitt redusert. På denne bakgrunn vil jeg understreke det en enstemmig forsvarskomite sier om forholdet til alliansen: «Komiteen er enig i at fortsatt aktivt medlemskap i NATO må være en hjørnesten i Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det finnes etter komiteens mening i dag intet reelt alternativ til en slik politikk.» Slik har NATO-medlemskapet blitt bekreftet av stort sett enstemmige forsvarskomiteer og med tilslutning av det store flertall i Stortinget gjennom en lang årrekke. Grunnlaget for det kollektive forsvarssystemet er felles beskyttelse og felles forpliktelser. Politisk og sikkerhetspolitisk har enigheten om våre sentrale forsvarsmessige spørsmål gitt stabilitet og troverdighet utad. Det har også redusert faren for at utenforstående skulle bli fristet til å utnytte indre svakhet i egen interesse. Forsvarsmessig har det vært med på å øke vår forsvarsevne uten at dette er kommet til uttrykk i våre offentlige budsjetter. Den brede politiske enighet i forsvarsspørsmål har styrket forsvarsviljen og har etter min mening gitt oss et bedre forsvar enn vi ville fått uten en slik enighet. For et lite land i en utsatt posisjon har prinsipiell enighet i disse spørsmål en stor egenverdi. Det pålegger oss ansvar for å søke frem til den bredest mulige prinsipielle enighet til tross for den uoverensstemmelse vi nå opplever. Derfor har jeg understreket komiteens enstemmige uttalelse om vårt forhold til alliansen, og derfor legger jeg stor vekt på det fremtredende representanter for Arbeiderpartiet her i salen, også i denne debatten, og utenfor denne salen, i samfunnet for øvrig, har sagt når det gjelder viljen til å stå på NATOs dobbeltvedtak. Atomvåpen står sentralt i debatten. Det er naturlig. Man vet hvilke enorme ødeleggelseskrefter disse våpen representerer. Det det dreier seg om for oss alle, er å finne veier til å unngå at de blir brukt. Dobbeltvedtaket av desember 1979 tar nettopp sikte på å unngå at atomvåpen blir brukt; derved troverdigheten i forhold til den stadig økende sovjetrussiske overlegenhet i mellomdistanseraketter som er rettet mot mål i Europa. Flere norske regjeringer har gått inn for dobbeltvedtaket, og norske myndigheter la i 1979 atskillig arbeid i å få det etablert. Begge deler av vedtaket må tillegges like stor vekt, og krever parallelle forberedelser. Forhandlingene i Genéve ble forberedt og har pågått i lengre tid. Den andre del av vedtaket må også forberedes dersom vedtaket i det hele tatt skal ha mening. Det kollektive forsvarssystemet gir både beskyttelse og forpliktelser. Vi har påtatt oss forpliktelsen til å dekke vår del av utgiftene ved forberedelse til eventuell modernisering og utplassering. Ut fra dette må Norge betale — uansett utfallet av dobbeltvedtaket, dvs. også om forhandlingene fører til resultater, slik vi alle håper. Det er etter min mening ingen grunn til pessimisme, seiv om forhandlingsresultater hittil ikke er oppnådd. Sovjetunionen er så åpenbart ikke interessert i at nye, moderne atomvåpen blir utplassert i Vest-Europa. Men man må spørre: Hvorfor skulle de være villige til reduksjon av egne styrker dersom de kan kalkulere med at NATO likevel ikke vil gå til modernisering og utplassering? Vi må derfor alle bidra til at de nøye avstemte sider av dobbeltvedtaket og forhandlingspresset blir opprettholdt. Bare ved samhold innad i alliansen og nøye overholdelse av dobbeltvedtaket kan man gjøre seg berettiget håp om at forhandlingsresultatet blir det vi alle ønsker. Det må derfor ikke herske tvil om at Norge står fast på inngåtte forpliktelser når vi står overfor konkret oppfølging, og det er: 1. Fastholde den politiske støtte til dobbeltvedtaket. 2. Betale vår del av påløpne utgifter til forberedende arbeider for eventuell utplassering når de berørte land anmoder om å få utgiftene refundert. Norges atomvåpenpolitikk har gitt oss en egen status i NATO. Sett med andre lands øyne er vi i den privilegerte stilling at vi ikke skal motta noen atomraketter til utplassering på norsk jord. Om Norge nå skulle handle slik at vi ikke følger opp den delen av dobbeltvedtaket som angår felles ansvar for utgifter til forberedende arbeider, må vi regne med sterke reaksjoner i de andre NATO-land og betydelige skadevirkninger. For å kunne nå frem i forhandlingene om våpenbegrensning og kontroll av slike avtaler må vi sikre at Sovjetunionen har en sterk tilskyndelse til å forhandle seriøst. som politisk enig og sammenhengende i disse spørsmål og som militært sterk og besluttsom. Denne debatt har i stor utstrekning kommet til å dreie seg om statsrådens informasjon til Stortinget og forsvarskomiteens behandling av saken før sommerferien. Dette får vi også en debatt om, i forbindelse med mistillitsforslagene. Etter å ha overveiet dette finner jeg for min del de redegjørelser som er gitt fra statsrådens side og av flere medlemmer av forsvarskomiteen, tilfredstillende — med de tilleggsbetraktninger som er kommmet frem, nemlig om behovet for klarere uttalelser og den lærdom at skriftlige notater og kommentarer er bedre enn muntlige. Spørsmålet om et konvensjonelt forsvar av Europa er blitt fremtredende i alliansen i den senere tid. Skal alliansen søke å redusere betydningen av atomvåpen i sitt forsvarskonsept, vil det være nødvendig å tilføre en troverdig og økonomisk gjennomførlig oppgradering av alliansens konvensjonelle styrker. Moderne teknologi gir muligheter for dette, og dermed muligheter for å forhøye atomterskelen. NATOs øverstkommanderende i Europa, general Rogers, mener at man kan gå denne veien dersom budsjettene økes reelt med 4 pst. pr. år i en årrekke fremover. Det er grunn til å følge de videre drøftelser om en slik utvikling meget nøye og legge vekt på dem under arbeidet med utviklingen av vårt eget forsvar og tildelingen av ressurser til det. Til slutt: En årlig økning på 4 pst. faller sammen med Forsvarskommisjonens tilråding og Regjeringens opprinnelige forslag til forsvarsbudsjett for 1983. Den reduksjon på 0.5 pst. i bevilgningen til det militære forsvar som man nå er blitt enig om på borgerlig side, er fra mitt synspunkt ikke kjærkommen, tor vi trenger disse midlene og mer til for å kunne opprettholde vår forsvarsevne. Imidlertid skal midlene styrke den sivile beredskap, og derfor er det et bidrag til totalforsvaret. Håkon Randal hadde her teke over presidentplassen. Lars Velsand: Den såkalte rakettsaken har etter hvert fått dimensjoner som neppe noen hadde regnet med da NATOs dobbeltvedtak fra desember 1979 ble forelagt Stortinget. Allerede den gang var det mange som stilte seg kritisk til det resonnementet som lå til grunn, og framfor alt var det en betydelig — og etter mitt skjønn berettiget — skepsis til om det i siste instans ville bli mulig å unngå utplassering av nye raketter. Det argumenteres sterkt for at det såkalte dobbeltvedtaket har som sitt fremste siktemål å få i gang forhandlinger som skal føre fram til en reduksjon av Sovjets atomraketter. Vi møter altså på nytt argumentet om at først må vi ruste opp for siden å kunne få en balansert nedrustning. Etter hvert er det likevel kommet fram så vidt mye om styrkeforholdet mellom øst og vest når det gjelder atomvåpen, at selve begrunnelsen for at vi trenger nye raketter, fortoner seg lite overbevisende. Det er dokumentert at vi allerede har all den ødeleggelseskraft vi trenger, og at en ytterligere opptrapping bare vil forsterke labiliteten og øke mulighetene for en katastrofe på grunn av teknisk eller menneskelig svikt. Skal vi så akseptere påstanden om at Sovjets forhandlingsvilje er avhengig av at vi truer med å fortsette vår atomopprustning? Skal vi godta at det å vise tilbakeholdenhet når det gjelder dette kappløpet er ensbetydende med en svakhet som setter hele vår eksistens i fare, slik enkelte ser ut til å oppfatte det? Dersom det var slik at Vesten stod på bar bakke når det gjelder utslettelsesvåpen, kunne man forstå resonnementet. Men dette er så langt fra tilfellet. Tvert om har vi i dag et arsenal som er mer enn tilstrekkelig, og vår fremste oppgave er å hindre at det økes ytterligere. Det kan vi etter mitt syn best bidra til dersom vi nå går imot forberedelser til utplassering av nye raketter. Motstanden mot at JMorge skal bidra til slike forberedelser, kom konkret til uttrykk her i Stortinget i juni, da 32 representanter stemte for et forslag om at Norge ikke skal medvirke til bygging av anlegg for mellomdistanseraketter i Europa. Jeg ser det som naturlig og riktig at dette standpunktet kommer klart til uttrykk også ved denne behandlingen av saken, og jeg vil derfor støtte det forslag som i dag er lagt fram av representanten Synnes. I forsvarskomiteens innstilling kommer motstanden mot forberedelsene fram gjennom Arbeiderpartiets mindretallsforslag når det gjelder kap. 4760, post 41. Paradoksalt nok er dette en inntektspost, fordi Norge er nettomottaker av midler til såkalte infrastrukturtiltak. I realiteten sier dette forslaget det samme som vårt forslag fra i juni, som flertallet av Arbeiderpartiets gruppe da stemte imot. I dag stemmer Arbeiderpartiets gruppe samlet for et tilsvarende forslag, seiv om det gis en form som ikke nettopp er egnet til å få fram de prinsipielle skillelinjene lysende klart. I realiteten dreier Arbeiderpartiets forslag seg om en utsettelse. egnet til å kamuflere det saken egentlig gjelder. Dette understrekes ytterligere av den diskusjon vi nå har fått om hva forsvarministeren har opplyst til forsvarskomiteen, og hva komiteen igjen har lagt fram for Stortinget. Det røykteppet som alt dette er i ferd med å legge over saken, gjør det enda mer berettiget åfå klart markert de prinsipielle holdningene til det spørsmål det her dreier seg om, nemlig at Norge ikke må medvirke til bygging av anlegg for nye mellomdistanseraketter i Europa. Seiv om det i dag er svært uklart hvor Arbeiderpartiet egentlig står i denne saken, velger jeg likevel å tro at det har skjedd en positiv endring i partiets holdning til spørsmålet om utplassering av nye atomraketter. Jeg går ut fra at dette også vil komme til uttrykk når spørsmålet om eventuell utplassering kommer opp til endelig behandling i Stortinget. Det er derfor grunn til å beklage at det fra Arbeiderpartiets side er lagt opp til en debatt som til de grader fører oppmerksomheten bort fra det saken egentlig gjelder. En sak som store deler av det norske folk er opptatt av, ut fra en dyp og ekte bekymring for realitetene i trusselen om fortsatt atomopprustning, vil Arbeiderpartiet gjøre til gjenstand for en debatt om hvem som visste hva på hvilket tidspunkt. Jeg tror alle implisete parter har kjent godt nok til hva som her lå i kortene — sannsynligvis også da Stortinget i juni behandlet denne saken. Hvorfor man så formulerte seg som man gjorde, kan vi bare gjette oss til. Jeg vil gi min tilslutning til det forslag som i dag er framsatt av hr. Synnes, og som etter mitt syn klart får fram det saken egentlig dreier seg om. Samtidig vil jeg gjøre det klart at jeg subidiært vil stemme for det forslaget som er fremmet av Arbeiderpartiet — skjønt etter å ha hørt på Arbeiderpartiets talere her i dag er jeg kommet noe i tvil. Deres premisser er dessverre så uklare at de ikke skiller seg vesentlig fra det flertallet her legger til grunn. Reiulf Steen: Det er grunn til å minne om at den kjernefysiske opprustningen er det viktigste punkt som er ført opp på vår tids dagsorden, og at det er dominerende i den politiske debatt både i Europa og i USA. Det er neppe noen som seriøst vil bestride at de kjernefysiske våpen representerer det mest grunnleggende moralske og eksistensielle spørsmål menneskeheten er stilt overfor. Kort kan dette spørsmål formuleres slik: og menneskehetens fortsatte eksistens på denne sak, denne ideologi eller denne interesse? Fordi stadig flere mennesker setter de kjernefysiske våpnene inn i denne moralske og eksistensielle sammenheng, er det også stadig flere mennesker som nekter å se kjernevåpnene som et ledd i et lands eller i en allianses sikkerhetspolitikk. Også de som stiller spørsmålet på denne måten, er stilt overfor et dilemma: Kan vi stole på at «den annen part» ikke vil bruke sine våpen — direkte eller som et politisk pressmiddel — dersom vi ensidig gir avkall på å bruke dem? Dette er et dilemma, og det ville være usakelig å fornekte at det eksisterer. Seiv har jeg den største respekt for den tvil og de brytninger mange mennesker — ja, jeg vil tro de fleste mennesker — opplever i forhold til dette dilemma. Seiv er jeg mer og mer kommet til den konklusjon at jeg absolutt og under alle forhold vil si nei til kjernefysisk våpen, og jeg vil kort begrunne hvorfor jeg er kommet til denne konklusjon. Ikke minst har framtredende og høyt respekterte amerikanere som George F. Kennan, John Kenneth Galbraith, McGeorge Bundy, for å nevne noen, med intelligens og styrke påvist hvordan og hvorfor kjernefysiske våpen er abolutt übrukelige som forsvarsvåpen, fordi ødeleggelsesvirkningene er av en slik karakter at de ikke kan aksepteres. Denne innsikt, denne forståelse av kjernevåpnenes meningsløshet på grunn av deres absolutte ødeleggelseskraft, må parres med et konkret arbeid for å oppnå resultater gjennom forhandlinger. Som Alva Myrdal sier i boka «Før det blir for sent»: «Hvis man — som jeg — går ut fra den forutsetning at det endelige mål er frihet fra atomvåpen, bør man har klart for seg hvordan man skal nøste opp trådene og nærme seg løsningene litt etter litt og trinnvis.» Dette synspunkt konkretiserer hun ved det hun kaller de to stigene til atomfrihet. Den ene stigen er regjeringsforhandlingenes vei. Denne vei forutsetter satsing på forhandlinger, avspenning og tillitsskapende tiltak som en forutsetning for nedrustning. Trusseldiplomatiet og maktpolitikk har aldri gitt nedrustning som resultat — forhandlingsavtaler ja, men aldri nedrustning. Den andre stigen er den som virker ved opinionspresset og etter hvert frigjør større og større områder fra atomvåpen. Denne vei forutsetter støtte til fredsbevegelsene, og den forutsetter at fredsbevegelsene erkjenner nødvendigheten av forhandlinger og øver press på forhandlingene. løpet av oktober og november 1979 arbeidet med utformingen av det norske standpunkt på NATOs ministerrådsmøte den 12. desember samme år. Den norske regjering var på det daværende tidspunkt stilt overfor valget mellom tre alternative framgangsmåten Vi kunne for det første gått inn for en ensidig utplassering — og det var som kjent meget sterke krefter som gikk inn for dette — som et svar på Sovjets utplassering av sine SS-20-raketter. For den daværende regjering hadde dette alternativ ikke engang teoretisk interesse. Og jeg vil gjerne understreke det, også på grunn av de siste ukenes debatt: Ikke på noe tidspunkt under våre overveielser hadde dette alternativ interesse. Det andre alternativ var at vi kunne ha deltatt på ministerrådsmøtet den 12. desember utelukkende i den hensikt å avgi en neistemme. Det var deltakere under møtet som valgte den veien. Ved å gjøre det er det tvilsomt om vi hadde hatt noen innflytelse på utformingen av det endelige vedtak. Som kjent var det det tredje alternativ som ble valgt. Regjeringen valte å gå aktivt inn i prosessen og ved det søke å gjøre forhandlingselementet så sterkt og forpliktende som mulig. Med andre ord: Vi satset maksimalt på forhandlingenes vei i en vanskelig situasjon da det ikke gjorde seg gjeldende særlige forhåpninger som at forhandlinger kunne komme i gang. Men nå ble det forhandlinger, og nå, høsten 1982, er det forhandlingene og mulighetene for å bringe forhandlingene fram til et resultat i form av nedrustning som er det sentrale. Der er det min mening at folk som George F. Kennan, McGeorge Bundy, Ted Kennedy og Robert McNamara, for å nevne noen framtredende amerikanske politikere, sammen med en rekke andre, både politikere, vitenskapsmenn og diplomater, har anvist den mest troverdige vei: Frys alle rustninger på nåværende nivå og bruk det som utgangspunkt for å bygge ned de kjernefysiske våpen, der målet ikke er mindre enn å fjerne disse våpen fra Jordens overflate. Det er en del som med moralsk patos hevder at man skal mene nøyaktig det samme i dag som man mente i november 1979. Jeg må bare gi uttrykk for at det er en holdning jeg ikke skjønner. Det vil være å mene noe i forhold til en situasjon som på en rekke områder, og vesentlige områder, er forandre! Min holdning til de kjernefysiske våpen har ikke endret seg siden høsten 1979, men jeg har ingen vanskeligheter med å erkjenne at jeg i løpet av de tre år som er gått, har nådd fram til en dypere erkjennelse av problemets dimensjoner. erkjenne at jeg er blitt inspirert av den europeiske fredsbevegelsen og av «frysebevegelsen» i USA. Framfor alt er jeg blitt inspirert av det faktum at fredsbevegelsen på begge sider av Atlanterhavet har vist at det nytter og har bidratt til å skape en på mange mater ny situasjon — den har vist at det nytter, dersom det blir tilstrekkelig bredde, standhaftighet og styrke i motstanden mot de kjernefysiske våpnene. Det har mening både å gå inn for forhandlinger og å bidra til et maksimalt opinionspress. Det har mening å følge begge de stiger som årets fredsprisvinner har anvist Presidenten: Neste talar er hr. Benkow — taletid 10 minutt. Skal hr. Benkows taletid vere 15 minutt kanskje? Jo Benkow: Ja, hr. president, jeg tror nok det egentlig var avtalen, så jeg ville sette pris på at jeg i hvert fall kunne få lov til å strekke tiden noe utover 10 minutter. Presideten: Då får vi korrigere lista. Jo Benkow: Mange takk, hr. president. På NATOs regjerings- og statssjefsmøte i Bonn 10. juni 1982 ble det på ny bekreftet at NATO aldri vil starte en krig, verken med konvensjonelle eller kjernefysiske våpen. Møtet uttalte i denne forbindelse følgende: «Ingen av våre våpen vil noen gang bli brukt, unntatt som svar på et angrep.» Det er fordi vi mener dette, og tror på dette, at vi også tror på NATO, og vil være i NATO. Det er dette helt avgj ørende og grunnleggende utgangspunkt som det er bred enighet om, og som har gjort det mulig for tre norske regjeringer etter hverandre å gi NATOs dobbeltvedtak sin fulle støtte. Ikke minst fordi Norge spilte en særlig aktiv rolle i utformingen av vedtaket — noe den daværende arbeiderpartiregjering har all ære av — er vi tilsvarende sterkt forpliktet til å følge opp med like stor kraft de to hovedelementer vedtaket består av. Ingen har vel kunnet unngå å merke seg at den debatt som nå pågår i Stortinget, arter seg helt annerledes, og kansje for mange folk utenfor huset nokså livsfjern. Og den tåkeleggingsmanøver Arbeiderpartiet nå har satt i verk, kan ikke ha noen annen hensikt enn å trekke oppmerksomheten bort fra hva saken faktisk gjelder. Slik vi ønsker det, er dobbeltvedtaket en strategi for fred og nedrustning. sitt budsjettforslag har gitt en korrekt opplysning om hva forberedende arbeider i 1983 vil koste Norge. Dobbeltvedtaket forandrer selvsagt verken karakter eller innhold fordi om flere får vite mer en tilfellet var tidligere. NATO er Norges sikkerhetsgaranti bygd på vestlig samhold og solidaritet. Eventuell utplassering av de nye raketter forutsettes derfor å skje i flere allierte land. Prinsippet om at utplassering skal skje i flere enn ett medlemsland, er et uttrykk for det solidaritetsprinsipp som alliansens kollektive forsvar bygger på. Det samme solidaritetsprinsipp ligger til grunn for beslutningen ora at omkostningene i forbindelse med planlegging og anleggsarbeider, som forberedelser til utplassering, skal fellesfinansieres gjennom NATOs infrastrukturprogram. Det tredje uttrykk for alliert samhold og solidaritet er at moderniseringsbeslutningen er basert på full politisk oppslutning fra alle medlemsland. Norge - vi - er blant de land i alliansen som står i den særstilling at vi ikke skal ha atomvåpen på norsk jord i fredstid, det er det bred enighet om. Den byrden bærer andre for oss. Dersom vi på toppen av dette skal utbygge vår særstilling ytterligere gjennom å avstå fra eller utsette en avtalt finansierinsforpliktelse, ja, da trekker vi urimelig store veksler på andres solidaritet og evne til å oppfylle sine forpliktelser som gir oss — likevel — full delaktighet i alliansens sikkerhetsgaranti. Vi mottar med andre ord større sikkerhet enn vi gir. Vi betaler mindre enn vi mottar. Likevel forlanger altså Arbeiderpartiet at vi av alle — og i motsetning til andre — skal vente med å betale det vi skylder! Det kan ikke herske noen som helst tvil om at Høyre-regjeringens befatning med dobbeltvedtaket har hatt som formål å fortsette der Arbeiderpartiet slapp. Det må stride mot fornuften å påstå at forsvarsministeren skulle vite noe som han ønsker å skjule. Hvorfor i all verden skulle han gjøre det? Han er jo også blitt bebreidet for å være for apen. — Det er ikke lett. Det virker jo tvert om som Arbeiderpartiet bebreider ham at han ikke har holdt forhold skjult ved å gi opplysninger som Arbeiderpartiet tidligere ikke gav, og som det tidligere regjeringsparti kjenner ut og inn. Dagens oppsosisjon er verken ressurssvak eller hjelpeløs. Den satt jo seiv med regjeringsmakten helt frem til oktober 1981, og vet selvsagt alt det som bør vites både om NATOs infrastruktur og om hva NATO-landene er blitt enige om. er i tvil om det skal følge den vei som det seiv har ståket ut. La meg spørre like ut: Hvilke fordeler vil det innebære for forhandlingene, for nedrustning og for det vestlige samhold om vi utsetter tidspunktet for betaling av forfalte regninger? Det vil rett og slett ikke spille noen rolle; det er på grensen av spillfekteri. La meg også spørre — og kanskje noen kan gi svar på det: Hvorfor har sosialdemokratene i Norge, i Danmark og i Vest-Tyskland fått betenkeligheter med å følge sitt eget opplegg så snart de mistet regjeringsmakten? Det må være tillått å stille et slikt spørsmål. Det er i hvert fall for meg vanskelig å finne troverdige sikkerhetspolitiske forklaringer på det som nå er i ferd med å skje. Jeg nekter å tro — og dette mener jeg ærlig — at Arbeiderpartiet først og fremst er ute etter fordeler for seg seiv i et så alvorlig og grunnleggende spørsmål. Det ville representere noe nytt i norsk etterkrigstid. Det kan da umulig være slik at et reflektert og seriøst parti tilpasser seg strømninger i tiden, oppgir sine tidligere holdninger og gir seg venstresiden i vold. Jeg vil i det lengste tro at det ikke kan være slik — og skulle ønske å få en bekreftelse på det. I den sammenheng kan det umulig være avgj ørende for de grunnleggende spørsmål om vår finansieringsandel er påløpt, belastet, omregnet, betalt eller ompostert. Det har ingenting med de grunnleggende realiteter å gjøre, og det er ikke annet enn et ørkesløst og bedrøvelig forsøk på å dekke til hva saken faktisk gjelder. Tror Arbeiderpartiet at det vil styrke det vestlige samhold at vi skaper usikkerhet om vi vil stå ved våre forpliktelser? Tror Arbeiderpartiet at en slik fremgangsmåte vil gi et bedre forhandlingsresultat? Det tror altså ikke jeg. Sår vi tvil om vår evne til å følge opp de vedtak vi seiv har gjort, spiller vi fra oss det beste, ja, i realiteten det eneste forhandlingskort vi har. Arbeiderpartiet prøver å gi inntrykk av at Regjeringens behandling av saken har skapt vanskeligheter for Arbeiderpartiet. Det er selvfølgelig ikke riktig. De vanskeligheter Arbeiderpartiet måtte ha å slite med, har de skapt seiv, og det er vanskeligheter de seiv må finne en løsning på. Den brede offentlige debatt som nå pågår, er i nokså stor grad preget av aksjonen «Nei til atomvåpen», og den har et mål som et samstemt folk slutter opp om. Det er selvfølgelig derfor bevegelsen får støtte fra bra folk i alle leirer. Men atomvåpnene eksisterer, og de to store atommakter er Sovjet og USA. Våpnene vil også eksistere seiv om den ene av disse supermaktene tilintetgjorde sine. Det ville ikke gjøre faren for atomkrig mindre. Fristelsen til å bruke sin overmakt kan bare blir større. Derfor har vi ikke noe valg. Vi må satse alt vi kan på en global, gjensidig og balansert nedbygging hvor de to store atommaktene fører an. Det er vel det vi alle håper på vil skje i den tid som ligger foran oss. Men samtidig må vi også utvikle metoder som kan hindre at den slags våpen kommer i hendene på maktglade despoter, kanskje i mindre land, som i et anfall av religiøst vanvidd eller ekstrem fundamentalisme kan komme i skade for å sette verden i brann. Da er jeg ikke så sikker på om det at vi awæpner oss seiv, vil vise seg å være det gode som vi alle sammen håper at det skal være. Vi kan ikke i det uendelige fortsette å ruste oss til fred. Det har vi forstått i vest, og dersom den samme forståelse fikk gjennomslag i øst, kan vi kanskje gjøre oss et nytt håp om å realisere trygghet i fellesskap og fredelig sameksistens. Og det er jo dette som er siktemålet for NATOS dobbeltvedtak. Stein Ørnhøi: Først vil jeg komme litt tilbake til det forslaget som i morgen skal behandles i FNs hovedforsamling. Sverige og Mexico har altså fremmet et forslag som tar sikte på å fryse fast atomvåpenarsenalene i verden på dagens nivå. Det en ønsker med et slikt forslag, er å stoppe atomopprustningen, få tid til å tenke seg om for så å få i gang forhandlinger med tanke på atomnedrustning. Sverige har altså fremmet dette forslaget for FNs hovedforsamling. Finland vil stemme for det, Danmark vil etter all sannsynlighet avstå ved avstemningen, mens Norge altså så langt synes å ville stemme mot hele forslaget sammen med en del andre NATO-land. Forslaget vil få stort flertall i FNs hovedforsamling, og det er godt og gledelig. Det som er sørgelig, er at Norge ikke vil være en del av dette flertallet. Slik synes det iallfall å bli så langt. Det foreligger to mistillitsforslag her i dag, og på forskjellig vis er de for alt jeg vet, vel begrunnet begge to —iallfall det som er fremmet fra SVs side. Men i virkeligheten er det mistillitsforslag som burde vært fremmet — men slik er nå engang ikke politikken her — det som går direkte på den atompolitikk som Høyre-regjeringen står for, det at den i morgen er villig til å stille seg i mindretall når det i FNs hovedforsamling voteres over et forslag om å fryse fast atomvåpenarsenalene i verden på det nivå som det er i dag. Verden har som kjent nok atomvåpen — mer enn nok. Det er mer enn nok på begge sider. til å utslette den annen part, seiv om den annen part skulle begynne. Jeg har sammen med Venstres representant i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomite i kveld levert et brev til formannen i komiteen, hvor vi ber om at komiteen blir innkalt i morgen for å få en redegjørelse f ra utenriksministeren når det gjelder Norges behandling av det forslag som Sverige og Mexico har tatt opp i FN. Henstillingen om en innkalling av komiteen er altså levert formannen, Kåre Kristiansen, nå i kveld, og henstillingen er som sagt, ved siden av meg undertegnet av Hans Hammond Rossbach fra Venstre. Ellers står jeg på talerlisten bare for kort å begrunne det forslag som jeg tok opp i formiddagsmøtet, og som gjelder vårt forslag til alternativt forsvar her i landet. Vi tar altså opp det samme forslag som vi fremmet i fjor, men med prisjustering ut fra den prisutvikling vi har hatt det siste året. Siden vi tok opp dette forslaget i fjor, har vi hatt en debatt i partiet, men vi har også ført en debatt med grupper utenfor vårt eget parti. Vi har i løpet av denne debatten avdekket — det innrømmer vi — et par svake punkter i vårt forslag som vi vil diskutere videre, slik at vi regner med at vi neste år, ved neste års forsvarsdebatt, vil komme tilbake med et justert og enda bedre utformet alternativ til det NATO-forsvar som Norge har i dag. Det er særlig på et par punkter at vi føler at vi bør forbedre forslaget vårt. Det gjelder en mer detaljert og bredere utbygging av det sivilvernet som vi skisserer, og det gjelder også å få utformet et noe sikrere og bedre forslag med tanke på forsvar av de områdene i landet som er tynnest befolket. Men dette vil vi komme tilbake til mer i detalj neste år ved det forsvarsbudsjett som da skal behandles. I år nøyer vi oss altså med å ta opp forslaget fra i fjor med pris juste ringer. Ellers har det vært en glede i løpet av det året som er gått og siden vi fremmet det alternative forslaget, å se at vi har bidratt til en debatt også langt utenfor det vi vanligvis oppfatter som vårt politiske omland. Jeg synes det er spennende og oppmuntrende å se at det også innenfor Forsvaret i dag er i ferd med å oppstå en diskusjon omkring den måte vi har bygd opp vårt forsvar på. Vi har tro på at vi også i framtida, gjennom det vi nå har begynt på, skal kunne gi et viktig bidrag til å utstyre Norge med et bedre forsvar — et forsvar som i realiteten er et forsvar og ikke slik som i dag, noe som er knyttet til andre lands sikkerhetsinteresser mer enn til vårt eget lands. vårt eget forslag, men mot samtlige poster på det forslag som er tatt opp fra komiteens side, med ett unntak, og det gjelder bevilgningen under infrastrukturmidler. Men det skal jeg komme tilbake til senere hen, når vi nærmer oss votering. Einar Førde: Regjeringas og Høgres talarar i denne debatten har lagt stor vekt på lojalitet til dobbeltvedtaket. Det er eit påfallande trekk ved argumentasjonen at det særleg synest å vere utplasseringsdelen av dobbeltvedtaket som har dette kravet på lojalitet. Men dobbeltvedtaket har to element. Derfor er det berre ein liten flik av situasjonen og røyndomen som blir dekt i Høgres argumentasjon. Hovudargumentet frå Regjeringa er omsynet til å halde oppe eit press på Sovjetunionen. Eg er samd i at dette er eit viktig omsyn. Men da må det også leggast til at det standpunktet Arbeidarpartiet har tatt, og som det danske sosialdemokratiet får fleirtal for i Folketinget, ikkje gjer stort korkje til eller frå for å endre trykket på Sovjetunionen. Dette presset må først og fremst ligge i dei førebuingane som pågår, og det ligg først og fremst kanskje i den amerikanske produksjonen av dei nye våpna som er omtala i dobbeltvedtaket, og av mange andre nye kjernefysiske våpen. Vi må også legge til at det ligg eit viktig press i dei økonomiske børene som ein ny omgang i opprustingsspiralen vil representere sjølv for Sovjetunionen. Men dette omsynet til å halde oppe eit press mot Sovjetunionen er berre eitt av dei mange omsyn som må telje med i den politiske vurderinga vi skal gjere av denne saka. Vi har plikt til å vurdere kva rolle vi spelar for heile handsaminga i land som blir meir direkte berørte enn vi. Spydspissargumentet er nå gjentatt så mange gonger at eg ikkje skal gå meir utførleg inn på det her. Men ingen kan unngå å sjå at vi her berører ein heilt vital del av den demokratiske beslutningsprosessen i andre demokratiske land, og at vårt standpunkt også kan settast i samanheng med den forsvarspolitiske profil vårt land skal ha. Vi pliktar kontinuerleg å vurdere avskrekkingspolitikken mot andre omsyn, og eg meiner også at vi i Norge i dag har ei regjering som i sterk grad bidrar til å oppprioritere avskrekkingselementet. Til studium av denne problemstillinga kan eg kanskje få tilrå ein artikkel i Internasjonal Politikk frå oktober 1977 som heiter «Avskrekking eller beroligelse». Ein av dei to forfattarane til den artikkelen heiter Anders Sjaastad. Det hender at politikarane må spørja kva forskarane meiner, og det er særleg nyttig når desse to er ein og same mann. omsyn som inga regjering og ikkje noe politisk parti kan gå lett 'Over. Eg vil f asthalde at opinionsutviklinga i dei vestlege landa er eit slikt omsyn. Det kan ikkje vere korkje i norsk tryggingspolitikks eller NATOs interesse å gå inn i ein frontkollisjon med desse opinionsstraumane. Når det i fredsorganisasjonane, folkerørslene og kyrkjene veks fram ein slik opinion, er denne utviklinga ein politisk realitet som tryggingspolitikken ikkje kan ignorere, særleg dersom vi vel å ta demokratiet på alvor. Og vi må medgi at denne folkemeininga er fundert på uvanleg solid grunnlag. I fleire innlegg, m.a. frå statsministeren og forsvarsministeren, har vi i dag fått presentert eit oversyn over atombalansen i Europa som er så utillateleg forenkla at eg trur sjølv representantar frå Reagan-administrasjonen ville kvidd seg for å kome med slike balansebilete. Denne framstillinga av balansen kjem visseleg ikkje til å gi korkje resultat i Genéve eller i nokon annan samanheng der balanse spelar ei rolle. Det biletet desse talarane prøver å teikne, er håplaust übalansert også for dei eksisterande våpna. I tillegg kan det reisast mange andre spørsmål. Meiner t.d. den norske regjeringa at det er av betydning for denne situasjonen å sjå på kva som finst av britiske og franske våpen, og kva planar desse landa har for snarleg og intensiv atomopprusting? Vi veit at det m.a. er venta at den franske regjeringa med det første offisielt vil kunngjere produksjon av nøytronvåpnet. Er Regjeringa samd i at folkeopinionen ikkje kan forbli überørt av at amerikanarane førebur produksjon av langt fleire kryssar- og Pershing-rakettar enn dei som er omtala i dobbeltvedtaket, og at desse våpna også har med Europa å gjere, eller at handsaminga av Reagans budsjettframlegg i Kongressen har gitt grønt lys for nye generasjonar av meir effektive masseutryddingsvåpen som MX-raketten, dei nye bombarane og andre våpen? Den same opinionen konstaterer at biletet på austleg side er minst like mørkt. Det omfattar ikkje berre stadig nye SS-20 og andre nye våpen. Det er også vel kjent at SS-21 og SS-22 er i kjømda. Felles for alle desse våpna er at dei ikkje aukar, men drastisk minskar tryggleiken til Europas folk, og at dei gir ny næring til skrekkvisjonen om at Europa blir kjernefysisk gissel for supermaktene. Alle Europas innbyggarar forstår at desse nye våpna ikkje representerer stopp i opprustingsvanvetet, men akselererer det. Derfor er kravet om å stanse opp eit krav som må rettast begge vegar. Derfor ser alle at det som foregår i Genéve og i utviklinga i mellomdistansevåpen, må koplast saman med den strategiske balansen og med utviklinga av andre våpen. er eit globalt trugsmål. Vanlege menneske har rett til å kjenne tvil om det som foregår nå, verkeleg bidrar til å gi dei auka tryggleik. Ingen informasjon frå Genéve-tingingane har gjort det mogleg for desse menneska å kjenne store voner til at den prosessen som foregår der, skal gi avgjerande resultat. Eg høyrer til dei som meiner at det er avgjerande viktig at det blir oppnådd resultat i Genéve. Men omsynet til dette fritar oss ikkje for ansvar for å setje denne inn i eit større bilete og sjå at det her finst andre politiske omsyn som det også er vår plikt å sjå på. Dette er synsmåtar som blir delte av alle dei sosialdemokratiske partia i Vest-Europa, og det er sjølvsagt uråd for oss å overlate til til dels svært konservative og avskrekkingsaktivistiske regjeringar å vere åleine om å definere kva som er Vestens reelle tryggingsinteresser. Det lysaste innslaget i dette elles nokså mørke biletet er det som nå foregår i USA. Eg har ingen problem med å tilkjennegi at eg ser «freeze»-rørsla som eit av dei få vonfulle drag i den nåverande utviklinga. Ei fastfrysing av det nåverande kjernefysiske nivået kan bli det store samlande kravet frå ein sterk opinion både i Europa og Amerika. Alt i første halvdel av 1983 kan vi vente utvikling i desse livsviktige sakene. Genévetingingane bør kunne gi frå seg indikasjonar om sjansane for ei løysing i løpet av dei første månadene i 1983. Samtidig veit vi at den kjernefysiske opprustinga står på den politiske dagsorden i alle land, og at handsaminga der får konsekvensar også for oss. Eit døme på det er dei yttarst urovekkande ryktene om at ein nå førebur utplassering av rakettutskytarar i Storbritannia alt i første halvdel av 1983. Ingen trur vel at slike spørsmål ikkje vil påverke tingingane i Genéve eller påverke vår eigen debatt. I denne situasjonen er det eit yttarst ansvarleg standpunkt Arbeidarpartiet har tatt til den saka som er oppe i kveld. Det er ansvarleg også fordi det har vore samlande. Den aggressiviteten som Høgre-regjeringa og merkeleg nok også fleirtalet i mellompartia har utfalda i denne saka, er dårleg tilpassa realitetane både i vårt land og i Europa elles. Det pågår ei kontinuerleg utvikling i dei spørsmåla vi nå handsamar. Heile sanninga om dette vart ikkje sagt med dobbeltvedtaket i 1979. Derfor er ein debatt som begrensar seg til å vise til dobbeltvedtaket og til premissane for dette vedtaket, ein ufullstendig debatt i den situasjonen vi nå er inne i. Ein av dei realitetane som eg har nemnt er viktige, er utviklinga i folkeopinionen. i denne debatten har møtt denne utviklinga i folkeopinionen med ein viss aggressivitet. Arbeidarpartiet kan ikkje ta den haldninga. Eg er redd folkeopinionen i hovudsak stiller spørsmål og problemstillingar som er riktige. Partia og vi som sit i Stortinget, har sjølvsagt på andre måtar og i andre samanhengar plikt til å vurdere situasjonen. Men Arbeidarpartiet kan ikkje med sine standpunkt stille seg i ein situasjon der vi ikkje er i dialog med desse viktige straumdraga i vår del av verda og i vårt land. Desse straumdraga vil om noen år vise seg å vere av historisk betydning. Carl I. Hagen: I sitt innlegg i kveld kom statsminister Kåre Willoch inn på Forsvaret generelt når det gjaldt opptrappingen av bevilgningene. Han sa bl.a. at det hadde vært behov for en sterkere økning enn det Regjeringen la opp til for å nå målet om 3 pst. årlig vekst innenfor langtidsperioden. I tillegg kommer — som vår hovedtalsmann Bjørn Erling Ytterhorn, også påpekte - et formidabelt etterslep i forsvarsbevilgningene som måtte dekkes dersom dette målet skal nås. Jeg synes derfor det er trist å måtte konstatere at statsministeren er klar over situasjonen uten at han og hans regjering foreslår høye re bevilgninger på forsvarsbudsjettet for neste år. Det er meg fullstendig übegripelig hvorfor man ikke har gjort det når man er klar over situasjonen, og særlig når det er flust med penger i statskassen. Ingen vil vel påstå at dersom vi kjøper ammunisjon og raketter fra Kongsberg Våpenfabrikk, som er i permitteringssituasjon, vil det medføre inflasjonspress. Tvert om, det vil sikre jobber, som også hr. Ytterhorn påpekte. Det samme gjelder hvis vi kjøpte mer materiell i utlandet, som vi har midler til - det ville heller ikke medføre noe inflasjonspress i Norge. Hvis det skulle gjøre det, skulle jeg svært gjerne se den som kunne forklare hvorledes. Jeg skulle gjerne vite hvorfor man ikke foreslår høyere bevilgninger til Forsvaret når man er klar over situasjonen, og når det er flust med penger i kassen. Jeg vil også legge til at når man lager et kompromiss i en sak, er utgangspunktet alltid det som først er foreslått. Nå ble resultatet at man kuttet forsvarsbudsjettet med 55 mill. kr. og overførte dem til Sivilforsvaret. Hadde Regjeringen lagt opp til en enda sterkere økning, ville vel resultatet av kompromisset ha blitt at det som ble igjen til Forsvaret, ble betydelig større enn det som nå er tilfellet. forsvars og sikkerhetspolitikk. Den eneste begrunnelse jeg kan finne for at man nå ikke vil ta på seg å følge opp de forpliktelser som regjeringene Nordli og Harlem Brundtland på vegne av Norge påtok seg i 1979, er at man har fått en endret ledelse. Man har hatt et stortingsvalg, og den nye ledelse er nå innstilt på å ofre omtrent alle prinsipper for en kortvarig oppgang på meningsmålingene. Vi har sett tendenser til en ny omgang med det brukne geværs politikk, som mange av oss faktisk hadde trodd at Arbeiderpartiet for alltid hadde gått bort f ra etter hendelsene i 1940, da nettopp den ensidige nedrustningen og forsømmelsen av forsvarsinnsatsen medførte at Norge ble okkupert i fem lange år. Jeg synes det er beklagelig at Arbeiderpartiet nå glemmer lærdommene nettopp fra den perioden. Det hevdes fra Arbeiderpartiets talsmenn at Regjeringen skulle ha lagt opp til en behandling som medfører konfrontasjon og komplikasjoner. Det er meg komplett übegripelig at man kan hevde dette når Regjeringen har bygd på Arbeiderpartiets offisielle holdning, som var — og som enkelte fremdeles påstår er — at man støtter dobbeltvedtaket. Hvis det hadde vært forholdet, er det et solid flertall i denne sal nettopp for å følge opp de forpliktelser dobbeltvedtaket medfører når det gjelder bevilgninger til forberedelser til utplassering av nye raketter. Så at man kan beskylde Regjeringen for ganske enkelt å ta konsekvensene av en votering i vår, da det var et klart flertall for å følge opp denne saken, er ganske übegripelig — hvis man da ikke aksepterer at det er Arbeiderpartiet som har foretatt en snuing av sin politikk. Det har også vært hevdet at når det gjelder dobbeltvedtaket, er det to likeverdige deler. Ja, jeg slutter meg til det. Det er to deler, den ene går på et tilbud om forhandlinger, og den andre delen går på forberedelser til utplassering, som så skulle gjennomføres dersom forhandlingene ikke nådde frem. Med andre ord: Man sier til Sovjetunionen at vi vil gjerne ha forhandlinger, og hvis dere er innstilt på å redusere antall stridshoder, skal vi ikke utplassere nye. Men hvis de to deiene er likeverdige, kan man jo ikke gå bort fra bare den ene, slik som Arbeiderpartiet nå gjør ved at man direkte ikke vil være med på de forberedelser som er nødvendige for en utplassering. For meg minner dette faktisk om en mann som skulle ha en grøft, og som gav noen anleggsarbeidere i oppdrag å sette i gang og grave. Da de hadde kommet et stykke på vei og ville hente sin lønn for de første 14 dagene med grøftegraving, sa mannen at nei, jeg vil ikke betale. Så spør anleggsarbeiderne: Ja, men skal vi ikke grave grøften, da? stoppe, skal vi fortsette, eller hva skal vi gjøre? Og så svarer mannen: Det vil jeg ikke ta stilling til nå, men dere får i hvert fall ingen penger. — Hva i all verden skal grøftegraverne da gjøre? Skal de fortsette, og håpe at de får penger senere, eller skal de stoppe? Det er den situasjonen de øvrige NATO-land nå ville befinne seg i dersom Arbeiderpartiet fikk flertall i denne sal for ikke å betale de regninger som allerede er påløpt for det forberedelsesarbeid som man altså slutter seg til skal gjøres, men som man ikke vil betale noe for. Det er en übegripelig argumentasjon som Arbeiderpartiet her legger opp til. Det er jo også årsaken til at man forkludrer debatten og prøver å snakke om noe ganske annet. Enkelte har også sagt at dette at man ikke vil bevilge de stakkars 3 mill. kr. som påløper vår konto for de fellesfinansierte oppgåver, egentlig ikke er noen ny holdning, men at det bare er en utsettelse. Vel, da får man kanskje vurdere hvorledes dette tolkes i de forskjellige leirer. Grete Knudsen fra Arbeiderpartiet sa i sitt innlegg tidligere i dag følgende: «I vår stemte 32 representanter imot at det «i den nåværende situasjon» skulle gis bidrag «til bygging av anlegg for nye mellomdistanseraketter». I dag følger hele Arbeiderpartiet opp ved konkret å gå imot bevilgninger nå. Jeg finner at dette er et skritt i riktig retning.» Dette sa Grete Knudsen. Hun tolker denne endringen som et klart skritt bort fra at man skal stå på dobbeltvedtaket. Og hun sier videre: «For Arbeiderpartiet betyr da en nyorientering ikke bare ord.» Det er nettopp det, det er ikke bare ord, men en kraftig snuing. Jeg kan også vise til Sissel Rønbecks innlegg, til Reiulf Steens innlegg og til Einar Førdes innlegg nå, for ikke å snakke om Lars Velsands. Han sa bla. at «vi nå går imot forberedelser til utplassering», og han ville stemme for Arbeiderpartiets forslag om de 3 mill. kr. Han tolker det klart som at man er borte fra å være med på å støtte forberedelser, og da er man også imot dobbeltvedtakets ene del, som han tidligere har hevdet skulle være likeverdig. Hr. Velsand sier også i sitt innlegg at Arbeiderpartiet stemmer i realiteten i dag for det de sist stemte i mot. Så man må ikke komme og hevde at den endrede holdningen fra Arbeiderpartiets side bare er en utsettelse av et problem. Skulle det være slik, får vi se det slik at Arbeiderpartiet nå er dypt splittet internt, og at det dessverre er noen som tror at de kan utsette seg bort fra å takle sitt eget problem. kommer ofte et tidspunkt da man må ta en kamp, da man må tone flagg, da man må si: Nei, nå går det ikke lenger! Det er mange som beklaget at ikke engelskmennene sa det tidligere enn de gjorde før siste verdenskrig. Og i ettertid vet vi at hadde man sagt nei og gått imot Hitler mye tidligere og ikke lyttet til protestbevegelsene som det også den gang var, ja, så hadde verden vært spart for de grusomheter som da skjedde. I dag er det en slik dag for en rekke representanter fra Arbeiderpartiet da man må ta opp sin egen posisjon og sin egen situasjon og sin samvittighet overfor seg seiv. Jeg har store problemer med å se hvorledes Odvar Nordli, Guttorm Hansen og Knut Frydenlund egentlig kan være med på de vedtak som i dag er varslet fra Arbeiderpartiets side. Jeg tillot meg å spørre representanten Odvar Nordli i et replikkordskifte for en stund siden om man fremdeles kunne påregne at representanten Odvar Nordli lojalt ville følge opp de forpliktelser regjeringen Odvar Nordli på vegne av Norge påtok seg i 1979. Jeg stilte spørsmålet basert på et forslag som da var fremsatt, og jeg la vekt på om han nå lojalt ville følge opp de forpliktelser som han hadde påtatt seg. Representanten Odvar Nordli svarte meget kort og greit og enkelt «ja» på det spørsmålet. Og hvis han og andre i Arbeiderpartiet i dag stemmer for Arbeiderpartiets forslag om ikke å betale regningen for de |
lovdata_cd_11218 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.632 | Orkdal kommunestyres vedtak 10. desember 1985 om våpen og flagg for kommunen godkjennes. Orkdal kommunes våpen blir: I grønt en smal sølv stolpe dannet ved bølgesnitt. Orkdal kommunes flagg blir: I grønt en smal hvit stolpe dannet ved bølgesnitt. |
lovdata_cd_56768 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.424 | De oppgitte verdier gjelder produkter som er klare til bruk, enten tilberedt i henhold til produsentens anvisninger eller omsatt som bruksklare produkter. 1. Ernæringsmessig komplette næringsmidler til spesielle medisinske formål som beskrevet i §4 pkt. 1, og som er bestemt til spedbarn, skal inneholde de vitaminer og mineraler som framgår av tabell 1, i mengder som ligger innenfor de angitte grenseverdier. 2. Ernæringsmessig komplette næringsmidler til spesielle medisinske formål som beskrevet i §4 pkt. 2, og som er bestemt til spedbarn, skal inneholde de vitaminer og mineraler som framgår av tabell 1, i mengder som ligger innenfor de angitte grenseverdier, bortsett fra endringer i innholdet av et eller flere av disse næringsstoffene som eventuelt er nødvendige av hensyn til produktets formål. 3. Innholdet av vitaminer og mineraler i ernæringsmessig sett ikke komplette næringsmidler til spesielle medisinske formål som beskrevet i §4 pkt. 3, og som er bestemt til spedbarn, skal ikke overstige maksimumsverdiene i tabell 1, bortsett fra endringer i innholdet av et eller flere av disse næringsstoffene som eventuelt er nødvendige av hensyn til produktets formål. Vitamin A (µg RE) 14 43 60 180Vitamin D (µg) 0,25 0,75 1 3Vitamin K (µg) 1 5 4 20Vitamin C (mg) 1,9 6 8 25Tiamin (mg) 0,01 0,075 0,04 0,3Riboflavin (mg) 0,014 0,1 0,06 0,45Vitamin B6 (mg) 0,009 0,075 0,035 0,3Niacin (mg NE) 0,2 0,75 0,8 3Folsyre (µg) 1 6 4 25Vitamin B12 (µg) 0,025 0,12 0,1 0,5Pantotensyre (mg) 0,07 0,5 0,3 2Biotin (µg) 0,4 5 1,5 20Vitamin E (mg a-TE) Natrium (mg) 5 14 20 60Klorid (mg) 12 29 50 125 Kalium (mg) 15 35 60 145Kalsium (mg) 12 60 50 250Fosfor (mg)1 6 22 25 90Magnesium (mg) 1,2 3,6 5 15Jern (mg) 0,12 0,5 0,5 2Sink (mg) 0,12 0,6 0,5 2,4Kobber (µg) 4,8 29 20 120Jod (µg) 1,2 8,4 5 35Selen (µg) 0,25 0,7 1 3Mangan (mg) 0,012 0,05 0,05 0,2Krom (µg) - 2,5 - 10Molybden (µg) - 2,5 - 10Fluor (mg) |
wikipedia_download_nbo_Forvaltningsloven_182444 | wikipedia_download_nbo | 2,021 | no | 0.784 | '''Forvaltningsloven''', egentlig '''Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker''' (''fvl.'') er en norsk lov som regulerer saksbehandling og vedtak fattet av de fleste statlige eller kommunale forvaltningsorganer. Til statlig eller kommunal forvaltning regnes for eksempel departementer og direktorater, herunder NAV. Samtlige norske kommuner er også underlagt loven. Derimot er ikke domstolene, Stortinget eller virksomheter underlagt Stortinget bundet av loven. Det finnes også andre unntak. På den annen side kan også loven få anvendelse på private rettssubjekter når de utøver offentlig myndighet. For eksempel er utøvelsen av Periodisk kjøretøykontroll underlagt Forvaltningsloven. Loven ble første gang vedtatt i 1967 og trådte i kraft i 1970. * LOV 1967-02-10 nr 00: Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven); lovdata. |
maalfrid_6c60d4807c0fc1fd4df2b5543f659eeb7fbe80ea_8 | maalfrid_mattilsynet | 2,021 | no | 0.621 | Likevel er den langsiktige samlede belastningen av uønskede stoff mer relevant med hensyn til fritidsfiske. Ut ifra studier av mengden av et stoff som en kan få i seg over lang tid uten forventet helseskade, har det blitt fastsatt tolerabelt ukentlig inntak (TWI, Table 2). TWI beskriver mengden stoff en person kan få i seg ukentlig gjennom livet uten fare for negative helseeffekter. TWI brukes for kontaminanter som organiske miljøgifter og tungmetaller. Dersom det er mangel på data om et stoff, brukes betegnelsen PTWI, provisional tolerable weekly intake, som betyr "midlertidig tolerabelt ukentlig inntak" på norsk. Ordet "midlertidig" viser til at vurderingen vil revurderes når det foreligger mer data. Konsumenter som spiser mye og ofte av enkelte typer mat som inneholder mye av et stoff kan overskride tolerable inntaksverdier på sikt, selv om de grenseverdiene som gjelder for lovlig omsetning ikke er overskredne. Den europeiske myndighet for mattrygghet (EFSA; CONTAM utarbeider nytte-risikovurderinger for å sikre at befolkningens helse blir ivaretatt. Unit Fish fillet Fish liver Crustaceans, muscle meat Bivalve mollusks Cadmium (Cd) mg/kg 0.05 - 0.5 1 Mercury (Hg) 0.5 - 0.5 0.5 Lead (Pb) 0.3 - 0.1 1.5 Sum of dioxins and furans pg WHO-TEQ/g w.w. 3.5 - 3.5 3.5 Sum of dioxins, furans and dioxin-like PCBs pg WHO-TEQ/g w.w. 6.5 20 6.5 6.5 Sum of six non-dioxin-like PCBs (ICES-PCB ) ng/g w.w. 75 200 75 75 concentrations per wet weight (w.w.). "Upperbound" LOQ means that concentrations <LOQ are set as = LOQ. The «upperbound LOQ» principle is commonly used for reporting undesirable substances in food. The real, not quantifiable, concentration will usually be lower, the upperbound value representing the estimated worst case. 2) For dioxin and dl-PCB, the unit pg TEQ/g is used (TEQ (toxic equivalent quotient)). Source: Forordning FOR-2015-07-03-870, «Forskrift om visse forurensende stoffer i næringsmidler» (https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2015-07-03-870?q=1881%2F2006), which follows the latest consolidated version of the «commission regulation (EC) No 1881/2006 of 19 December 2006, setting maximum levels for certain contaminants in foodstuffs (http://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/?uri=: ELEX:02006R1881-20160401). Per kg body weight per week Person 70kg body weight per week Lead Withdrawn because of lack of NOAEL. Cadmium (Cd) 2.5 µg 0.18 mg Mercury (Hg) 4 µg 0.28 mg Methylmercury 1.3 µg 91 µg Dioxin and PCB: Sum of PCDD/F + dl-PCB 2 pg TEQ 0. Det vil også snart bli rapportert en analyse av sjømat fra Repparfjorden, der det muligens vil bli startet opp en kobbergruve med sjødeponi. Faglig ansvarlig ved Havforskningsinstituttet (HI) var Tanja Kögel. Jeg takker Monica Sanden (HI) |
lovdata_cd_18560 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nl | 0.378 | 0 Endret 13. april 1994 nr. 583. |
maalfrid_568c459c936520db460d32a15cacc521cec0fbb8_792 | maalfrid_sykkelbynettverket | 2,021 | en | 0.288 | Lovdata (2011). Vegtrafikkloven, Samferdselsdepartementet, www.lovdata.no/all/nl-19650618-004.html (sett februar 2010). Mayeres, I.; Ochelen, S.; Proost, S. (1996). Marginal external costs of urban transport. Transportation Research, Series D, 1, 111-130. Meland, S. (1994). RVU Trondheim 1992. Evaluering av bomringen i Trondheim. Rapport STF63 A94006. SINTEF Samferdselsteknikk, Trondheim. Meland, S. (1996). Bompenger og vegprising. In: Miljøhåndboken, Del 1, 116-129. (Kolbenstvedt, M., H. Silborn & T. Solheim eds): Transportøkonomisk institutt, Oslo. Menon, A. P. G., Lam, S. H. & Fan, H. S. L. (1993). Singapore's Road Pricing System: Its Past, Present and Future. ITE Journal 63 (12), 44-48. Ministerie van Verkeer en Waterstaat (2007). Making a start on price per kilometre. Newbery, D. (1990). Pricing and congestion: Economic principles relevant to pricing roads. Oxford Review of Economic Policy, 6, 2, 22-38. Odeck, J., Grue, B., Hamre, T., & Rekdal, J. (2004). From cordon toll to congestion pricing in Oslo - What are the benefits? I O. Díaz, G. Palomas and C. Jamet (Eds.): "Urban Transportation and Environment" (A.A. Balkema, Rotterdam, 2004). Polak, J. & S. Meland. (1994). An assessment of the effects of the Trondheim toll ring on travel behaviour and the environment. In: Towards an Intelligent Transport System. Proceedings of the First World Congress on Applications of Transport Telematics and Intelligent Vehicle-Highway Systems, 994-1001. Edited by ERTICO. Artech House, London. Ramjerdi, F. (1995). Road Pricing and Toll Financing with Examples from Oslo and Stockholm. Doctoral Thesis. Institute of Transport Economics and Royal Institute of Technology, Oslo and Stockholm. Richards, M. G. (2006). Congestion Charging in London: The Policy And The Politics, Palgrave. Roadtraffic-technology (2009). LKW-MAUT Electronic Toll Collection System for Heavy Goods Vehicles, Germany, http://www.roadtraffic-technology.com/projects/lkw-maut/ Solheim, T. (1992). Bompengeringen i Oslo. Effekter på trafikk og folks reisevaner. Sluttrapport fra før-/etterundersøkelsen. Prosam-rapport 8. Transportøkonomisk institutt, Oslo. Statens vegvesen (1997). Takstretningslinjer for bompengeprosjekter på offentlig veg Bompengeprosjekter, Retningslinjer, Håndbok 199, http://www.vegvesen.no/_attachment/61475/ binary/14182 Statens vegvesen (2001). Bompengeprosjekter, veiledning, Håndbok 102, http://www.vegvesen.no/_attachment/61429/ binary/14136. Statens vegvesen (2003). Bomstasjoner, veiledning, Håndbok 240, http://www.vegvesen.no/_attachment/112162/binary/199095. Statens vegvesen (2010). Forskrift til vegtrafikkloven §7a om køprising. Høringsnotat, juli 2010. Sulkjær, P., Bonnevie, N., Nielsen, O. A., Kristensen, J. P. & Meiner, M. L. (2005). Forsøg med kørselsafgifter i København, Københavns Kommune, Danmarks tekniske Universitet, Vejdirektoratet and Rambøll, København. TfL (2007). Central London Congestion Charging – impacts monitoring, 5th annual report, Transport for London (TfL), Mayor of London, London. Veisten, K., Flügel, S. & Elvik, R. (2010). Den norske verdsettingsstudien. Ulykker - Verdien av statistiske liv og beregning av ulykkenes samfunnskostnader, TØI-rapport 1053c/2010, Transportøkonomisk institutt. Verhoef, E. (1994). External effects and social costs of road transport. Transportation Research, Series A, 28, 273-287. Vingan, A., Fridstrøm, L. & Johansen, K. W. (2007). Køprising i Bergen og Trondhem – et alternativ på 20 års sikt?, TØI- rapport 895/2007, Transportøkonomisk institutt. VTPI (2008). Road pricing, Congestion Pricing, Value pricing, Toll Roads and HOT Lanes, Victoria Transport Policy Institute. Winston, C. (1991). Efficient Transportation Infrastructure Policy. Journal of Economic Perspectives, 5, 113-127. |
lovdata_cd_17268 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.568 | 2. Ingen form for jakt og fangst er tillatt i perioden f.o.m. 1. april - t.o.m. 20. august. Hi, reir og egg er vernet mot enhver form for skade, ødeleggelse og unødig forstyrrelse. Hunder skal holdes i bånd i tiden f.o.m. 1. april - t.o.m. 31. oktober. Utsetting av vilt er ikke tillatt. 4. Motorisert ferdsel til vanns, til lands og på isen, samt lavtflyging under 300 m over reservatet, er forbudt. Bruk av modellbåter og modellfly er forbudt. I tiden f.o.m. 15. april t.o.m. 15. juli er all ferdsel forbudt i Hølvatnet og på øyene. |
lovdata_cd_7413 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.676 | Landbruksdepartementet stadfester 24. november 1982 med dette Sigdal kommunestyre sitt vedtak av 21. oktober 1982 der det med hjemmel i §3, 2. ledd i lov av 9. juni 1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufe ved hund m.v. ble vedtatt: 1. Enhver eier eller besitter av hund i Sigdal kommune skal holde hunden i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet i den tid bufe beiter, i tiden fra 1. april til 27. september. 2. Denne forskrift gjelder ikke for hunder som under lovlig jakt og trening blir fulgt på forsvarlig måte av eier eller besitter. Forskriften gjelder heller ikke for gjeterhunder under gjeting av sauer. |
maalfrid_b815d0887ae8ede1dff16fd16e4337e063ae0aaa_76 | maalfrid_helsedirektoratet | 2,021 | no | 0.821 | 8.3.8 Selvhjelp Selvhjelpsgrupper kan spille en betydelig rolle for mange personer med ROP lidelser. Selv hjelpsgrupper kan være nyttige spesielt for pasienter i aktiv behandling eller som er på ulike stadier i tilbakefallsforbygging. Å informere om og motivere pasientene til deltakelse i selvhjelpsgrupper, kan være en mulighet til å hjelpe flere inn i, og vedlikeholde et positivt forløp. Behandlere kan foreslå deltakelse i selvhjelpsgrupper som en mulighet, men de bør unngå å presse motvillige brukere til å delta. For mer informasjon og egen opplærings modul i selvhjelp vises det til: www.norskselvhjelpsforum.no 8.3.9 Kommunens ansvar for oppfølging av somatisk helse Primærhelsetjenesten har ansvar for oppfølging og behandling av somatisk helse. Den somatiske helsetilstanden påvirker den psykiske helsen, for eksempel ernæring, hiv, hepatitt A, B og C, hudinfeksjoner og tannhelse. Hiv, hepatitt A, B og C status bør derfor kartlegges hos alle som har brukt sprøyter til rusmiddelmisbruk,og behandlingsbehovet knyttet til hiv og hepatitt må avklares i samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Det vises til anbefaling om at alle sykdommer som ROPpasienter er mest utsatt for å få, utredes, jf. anbefaling 22. Det må vurderes å vaksinere denne gruppen pasienter mot hepatitt A og hepatitt B i så stor utstrekning som mulig. Tiltak for bedret ernæring kan også ha betydning for psykisk helse. Det vises til kapittel 7.7.2 «Fysisk aktivitet og ernæring». 8.3.10 Fylkeskommunens ansvar for tannhelsen Offentlig tannhelsetjeneste er en fylkeskommunal oppgave og reguleres av tannhelse tjenesteloven (nå under revisjon) og forskrift om vederlag for tannhelsetjeneser (www. lovdata.no). Personer med ROPlidelser kan kvalifisere til fri tannbehandling. Rundskriv I4/2008 fra Helse og omsorgsdepartementet beskriver rusmiddelavhengiges rettigheter til offentlige tannhelsetjenester. 8.3.11 Kommunens ansvar for brukere av lavterskeltiltak og botilbud Det er viktig å kartlegge om det foreligger problemer med rus eller psykisk lidelse hos beboere i kommunenes lavterskel botilbud, og brukere av lavterskel helsetilbud. Med lavterskel helsetiltak menes her tiltak for mennesker med svært omfattende rusmiddelbruk og sammensatte problemer, og som liten grad selv oppsøker eller oppsøkes av hjelpe apparatet. Ofte har disse personene tidligere vært i kontakt med psykisk helsevern og tverr faglig spesialisert behandling, men de har verken fått den behandlingen eller oppfølgingen de trenger. Det kan benyttes flere metoder for å etablere og opprettholde kontakten med disse personene, blant annet ved bruk av mobiltelefon/sms, jf. anbefaling 41. |
maalfrid_7f90b2316341019ca18327f5492b181c1dfe5790_4 | maalfrid_uio | 2,021 | no | 0.638 | Denne brosjyren gir en innføring i hvilket arbeidsvederlag du har krav på fra arbeidsgiveren din. I tillegg ser vi på hvilke vilkår som må være oppfylt for at arbeidsgiveren din kan trekke deg i lønn. Brosjyren gir deg videre en oversikt over hvordan du kan gå frem dersom arbeidsgiveren din ikke betaler lønn, feriepenger eller andre ytelser som følger med arbeidsforholdet. De malene som presenteres i brosjyren er kun ment å være veiledende. Det er en rekke instanser som kan bistå dersom du trenger hjelp i lønnssaker. Hvis du er medlem i en fagforening bør du ta kontakt med denne. De gratis studentdrevne rettshjelpstiltakene Jussbuss, Jussformidlingen i Bergen, Juridisk rådgivning for kvinner og Jusshjelpa i Nord-Norge gir hjelp i lønnssaker. Advokater kan også bistå mot betaling. Andre instanser, som namsmannen, Arbeidstilsynet, forliksrådene og tingretten, kan gi informasjon og veiledning. En liste over disse instansenes internettadresse og telefonnummer finner du bakerst i denne brosjyren. Det tas forbehold om at denne informasjonen kan være endret fra da brosjyren gikk i trykken. Det er gitt henvisninger til aktuelt regelverk i margene nedenfor. Lovbestemmelsene kan søkes opp på www.lovdata.no. |
lovdata_cd_44582 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.784 | Fellesordningen for avtalefestet pensjon innen NAVOs tariffområde (senere kalt pensjonsordningen) er opprettet av NAVO og LO v/LO-Stat, YS v/YS-Stat og SAN i henhold til protokoll av 29. april 1997. Formålet med pensjonsordningen er å yte alderspensjon til arbeidstakere som har nådd pensjonsalderen for AFP og som ønsker å trappe ned sin arbeidsinnsats helt eller delvis før de har nådd folketrygdens pensjonsalder, 67 år. |
maalfrid_b021a16ccf870a226503743b4a295eb6c1f8573e_1 | maalfrid_fylkesmannen | 2,021 | no | 0.755 | Regionalt miljøprogram (RMP) 2019-2022 for Oslo og Viken er utarbeidet av Fylkesmannen i samarbeid med næringsorganisasjonene i landbruket, kommunene og fylkeskommunene. RMP er en del av regionalt Bygdeutviklingsprogram for Oslo og Viken, og inkluderer en regional forskrift om Regionale miljøtilskudd for Oslo og Viken. Målet for RMP er å bidra til å ivareta kulturlandskapet, begrense utslipp til luft og vann, samt økt jordliv, humusinnhold og bedre jordstruktur. De regionale miljøprogrammene skal gi en målretting av miljøinnsatsen i jordbruket utover det som er mulig gjennom generelle, nasjonale ordninger. Kommunen er vedtaksmyndighet, og programmet rulleres hvert fjerde år. Alle tiltak det kan gis tilskudd til er hentet fra en nasjonal meny fastsatt av Landbruksdirektoratet. Nytt for programperioden 2019-2022 er at vilkårene for tiltak også er bestemt i menyen. Oslo og Viken har over 100 millioner kroner til regionale miljøtiltak i året. Dette er fastsatt i jordbruksavtalen. Mesteparten av midlene går til tiltak for å redusere forurensning til vassdrag og kyst. De regionale miljøtilskuddene reguleres av «RMP-forskrift for Oslo, Akershus, Buskerud og Østfold». Forskriften finner du bakerst i denne veilederen og på nett - på lovdata.no og fylkesmannen.no/ov. Takk for miljøinnsatsen og lykke til! |
lovdata_cd_62059 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.861 | Publisert: Somb-1988-52 (1988 148) Sammendrag: Konsesjon på gårdsbruk forkjøpsrett til fordel for forpakter. A's søknad om konsesjon for erverv av et gårdsbruk ble innvilget av fylkeslandbruksstyret. Etter klage fra B, som hadde forpaktet eiendommen i 10 år, vedtok Landbruksdepartementet i egenskap av klageinstans, å benytte statens forkjøpsrett til fordel for ham. A anførte i sin klage til ombudsmannen bl.a. at kravet til interesseovervekt ikke kunne være oppfylt i dette tilfelle, ettersom forkjøpet gjaldt et selvstendig bruk. - Ombudsmannen uttalte at departementet som klageinstans vil være bundet av den samme materielle kompetansebegrensning som fylkeslandbruksstyret, nemlig til å «tilgodese landbruksnæringen», jfr. konsesjonsloven av 31. mai 1974 nr. 19 §21 tredje ledd og §1 nr. 1. Det måtte derfor anses tvilsomt om avgjørelsen var rettslig holdbar, fordi den syntes å være dominert av subjektive rimelighetsbetraktninger. På bakgrunn av formålsangivelsens vage og ubestemte form (bl.a. å oppnå «slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet»), fant ombudsmannen likevel å måtte avstå fra kritikk. Den feil som lå i at departementet formelt traff vedtaket som klageinstans i stedet for som førsteinstans, ble ikke ansett for å kunne ha hatt noen avgjørende betydning for vedtakets innhold. Saksgang: (Sak 868/86) A søkte i februar 1986 om konsesjon på erverv av en landbrukseiendom, som han kjøpte av C for kr. 1.055.500,-. Bruket består av 40 da dyrket mark, 67 da beite og 2321 da skog hvorav 1953 da produktivt areal. Eiendommen er bebygget med våningshus, låve m/fjøs samt noen mindre bygninger. Bruket har siden 1975 vært bortforpaktet til B, som fortsatt bodde der på overdragelsestidspunktet. Under konsesjonsbehandlingen meldte B seg som interessert i å overta eiendommen. Landbruksnemnda frarådet at konsesjon ble gitt, fordi kjøpesummen var for høy. Nemnda fant imidlertid ikke å kunne anbefale bruk av statens forkjøpsrett til fordel for B. Også fylkeslandbruksstyret kom til «at det ikke (var) grunnlag for å gripe inn i det frivillige erverv som (hadde) funnet sted». landbruksnemnda fant man imidlertid å kunne anbefale konsesjonssøknaden innvilget. Ved brev 11. juli 1986 påklaget B vedtaket om ikke å gjøre forkjøpsretten gjeldende til fordel for ham. I klagen viste han til at han hadde forpaktet eiendommen siden 1975, og at han i den forbindelse hadde foretatt betydelige investeringer i utstyr og besetning. Han fremholdt videre at han var født og oppvokst i distriktet, og at han og hans familie (hustru og tre barn) fortsatt ønsket å bo der. Han så ingen alternative sysselsettingsmuligheter i området. Landbruksdepartementet vedtok 6. august 1986 å benytte statens forkjøpsrett til fordel for B. I premissene for vedtaket het det bl.a.: «Departementet legger til grunn at kjøperen A er vel kvalifisert til å overta eiendommen som han har søkt konsesjon på. Departementet har likevel kommet til at forkjøpsrett skal nyttes til fordel for forpakteren. Han har forpaktet eiendommen i 10 år og har investert i traktor og redskap for å drive eiendommen. Forpakteren har også skaffet seg traktor med utstyr for skogsdrift og har i de siste ni år hugget og kjørt ut alt tømmeret fra eiendommen. Avvirkningen har i gjennomsnitt vært 250 kbm pr. år. Forpakteren driver ellers med grasproduksjon. Han har i dag ca. 77 sauer på eiendommen og baserer seg på drift med 30-35 vinterforede dyr. Forpakteren har bygget en silo på eiendommen, og denne siloen følger ikke med i overdragelsen. Forpakteren er født og oppvokst i distriktet. Han er gift og har tre barn hvorav den eldste er 15 år. En har videre merket seg at B og hans familie fortsatt ønsker å bo i området men at dette, slik sysselsettingsmulighetene i distriktet ligger an, vanskelig kan skje dersom de ikke får beholde eiendommen. Ved avgjørelsen av saken legges det av gjørende vekt på at klageren har etablert seg fast på eiendommen gjennom en 10-årig forpaktningstid. Det ville være urimelig om han nå skulle fordrives fra eiendommen ved at den selges til en som har avgitt et bud som ligger kr. 5.500,- over den pris på kr. 1.050.000,- som forpakteren har bydd for eiendommen. Dette så meget mer som den avtalte kjøpesummen må antas å overstige eiendommens bruksverdi som landbruk. Departementet har etter en samlet vurdering av forholdene kommet til at det må anses rimelig klart at jordlovens og konsesjonslovens intensjoner blir oppfylt på en bedre måte ved at forkjøpsrett nyttes til fordel for forpakteren, enn ved at kjøperen A får overta eiendommen. Ved brev 12. august 1986 ba A's advokat om at departementets vedtak ble overprøvd av Kongen i statsråd. I brevet reiste han innsigelser både mot vedtakets faktiske grunnlag og lovanvendelsen. I departementets svarbrev 18. august 1986 het det: «Departementet kan ikke se at vilkårene er til stede for å imøtekomme Deres anmodning om å bringe saken inn for Kongen i statsråd. Departementets klageavgjørelse er endelig, og opplysningene i Deres brev gir ikke grunnlag for behandling av saken etter forvaltningslovens §35. Resultatet ble at selgeren C benyttet sin rett etter konsesjonslovens §15 til å gå fra avtalen. På vegne av A brakte hans advokat saken inn for ombudsmannen. I klagebrevet hevdet han at avgjørelsen var basert på et mangelfullt faktisk grunnlag, og viste bl.a. til at departementet hadde lagt til grunn uriktige opplysninger vedrørende de investeringer B hadde gjort. Advokaten fremholdt dessuten at kravet til interesseovervekt ikke kunne være oppfylt i dette tilfelle, ettersom forkjøpet gjaldt et selvstendig bruk. Han oppsummerte sine anførsler slik: «For det første er det faktiske grunnlag svakt eller direkte feilaktig. Selger og kjøper har ikke fått komme til orde, og man har i det hele ikke fulgt de strenge krav til en klar begrunnelse for at en slik innblanding vil være til mye større gagn for samfunnet enn om man ikke griper inn. Departementet kommenterte klagen slik: «Når det gjelder anførslen om siloen på eiendommen har departementet i sine merknader anført at denne ikke følger med ved overdragelsen. Denne anførslen er i samsvar med det som var opplyst i skriv fra A's advokat av 17. desember 1985, punkt 3.1, jfr for øvrig også kjøpekontraktens punkt I nr. 7. Når det gjelder forpakterens investeringer har departementet anført at han har skaffet seg traktor med utstyr for skogsdrift, og at han med dette utstyret i de siste 9 år i gjennomsnitt har drevet ut 250 kbm årlig. A's advokat har ikke reist innvendinger mot disse faktiske opplysningene. Såvidt en kan se bestrides heller ikke det departementet gjengir om forpakterens sauehold. Departementets utsagn om at forpakterens familie fortsatt ønsker å være bosatt i området men at dette på grunn av sysselsettingsmulighetene vanskelig kan skje uten at han får beholde eiendommen, er basert på opplysningene i brev av 11. juli 1986 fra B's advokat. Når gjeld er saksbehandlingen har saken vært behandlet av landbruksnemnd, kommunestyre og fylkeslandbruksstyre slik konsesjonsloven forutsetter. Klagen ble oversendt partene ved fylkeslandbrukssjefens brev av 17. juli 1986. Ved brev av 22. juli 1986 fra A's advokat ble opplyst at det ville bli gitt svar så snart advokaten var tilbake fra ferie. Det var beklageligvis ikke innkommet anførsler fra ham da departementet av hensyn til forkjøpsfristen måtte treffe sin avgjørelse senest 6. august 1986. Departementet mener at forpakteren her måtte anses for å ha rettslig klageinteresse og viser til hans langvarige forpaktning av eiendommen. Departementet har på vanlig måte vurdert om en kan nytte forkjøpsrett i et tilfelle som dette og om en bør gjøre det. Departementet mener det er adgang til å nytte forkjøpsretten i dette tilfellet og en kom etter en skjønnsmessig vurdering til at den burde nyttes i dette tilfelle. Departementet kan ikke se at klageavgjørelsen ble fattet på grunnlag av feilaktige opplysninger eller at det manglet opplysninger av avgjørende betydning for forkjøpsspørsmålet. Det kan ikke ses at det er gjort saksbehandlingsfeil som tilsier at departementets forkjøpsvedtak må anses ugyldig. I brev til departementet skrev jeg bl.a.: «Ifølge bestemmelsen i konsesjonslovens §21 tredje ledd kan fylkeslandbruksstyret bare gjøre forkjøpsretten gjeldende «når formålet er å tilgodese landbruksnæringen», jfr. konsesjonslovens §1 nr. 1. I klageavgjørelsen har departementet lagt avgjørende vekt på at B «har etablert seg fast på eiendommen gjennom en 10-årig forpaktningstid», og at det således «ville være urimelig om han nå skulle fordrives fra eiendommen ved at den selges til en som har avgitt et bud som ligger kr. 5.500,- over den pris på kr. 1.050.000,- som forpakteren har bydd for eiendommen». Det fremgår ikke nærmere hvorvidt departementet - i og med forpaktningsforholdet - har ansett B bedre kvalifisert enn konsesjonssøker til å drive eiendommen i samsvar med formålsbestemmelsen i §1 nr. 1. Slik premissene er formulert, kan det synes som om vedtaket er begrunnet i rent subjektive «rimelighetshensyn». Jeg ber derfor om en kommentar til denne del av begrunnelsen. Med henvisning til lovens §21 fjerde ledd bes opplyst om det antas at departementet har en videre forkjøpskompetanse enn fylkeslandbruksstyret og om vedtaket i dette tilfelle anses truffet i medhold av denne eventuelle «merkompetansen». Til dette svarte departementet 11. august 1987 følgende: «Departementet har hjemmel for å nytte forkjøpsrett i konsesjonslovens §2. Som det framgår av bestemmelsen er departementets hjemmel for å nytte forkjøpsrett ikke begrenset til å gjelde forkjøp for å tilgodese landbruksnæringen. Departementet legger følgelig til grunn at det har merkompetanse i forhold til fylkeslandbruksstyret. Med den formulering departementets klageavgjørelse har fått er det ikke fullt samsvar mellom vedtakets innhold og den hjemmelen som det er vist til; konsesjonslovens tredje ledd bestemmer ikke at det kan nyttes forkjøpsrett, men hvem som kan nytte forkjøpsrett for å tilgodese landbruksnæringen. Det burde vært vist til §2. Departementet la til grunn at forkjøpsvedtaket var en klageavgjørelse, jfr. også at vederlaget ble krevet fastsatt ved skjønn, se 3. siste avsnitt i departementets brev av 6. august 1986. Uansett om avgjørelsen må sees som klageavgjørelse, mao. at vedtaket ligger innenfor det å tilgodese landbruksnæringen, eller om den må sees som truffet med hjemmel i departementets mer generelle forkjøpsrett, må det være på det rene at det var hjemmel for å nytte forkjøpsrett. Departementets vedtak bygger dels på en faglig vurdering og dels på rimelighetsbetraktninger. Med de stramme økonomiske rammer som gjelder for nyetablering i jordbruket i dag vil det være mer rasjonelt om forpakteren får fortsette, enn at det skjer en nyetablering ved kjøperen. Forpakteren har det utstyr og den besetningen som trengs for å drive eiendommen på en forsvarlig måte, mens kjøperen ville måtte skaffe seg alt dette. Konsesjonsloven tar sikte på å legge til rette for stabile eier- og bruksforhold. Dette formålet ble etter departementets oppfatning best ivaretatt ved at forpakteren med mer enn 10-års forpaktningstid ble tilgodesett med den følge at en utenforstående med et litt høyere bud ble skjøvet til side. Departementet har lagt til grunn at konsesjonssøker er vel kvalifisert til å overta eiendommen som han har søkt konsesjon på. En kan ikke utlede av vedtaket at forpakteren anses bedre kvalifisert til å drive konsesjonseiendommen enn konsesjonssøkeren. A's advokat kom senere tilbake med enkelte tilleggsmerknader til klagen. I min avsluttende uttalelse ga jeg uttrykk for følgende syn på saken: «Statens forkjøpsrett er et virkemiddel som kan nyttes for å nå de mål konsesjonsloven skal fremme, jfr. lovens §1 og §2 . Når siktemålet er å tilgodese landbruksnæringen, må man også kunne se hen til formålsbestemmelsen i §1 i jordloven av 18. mars 1955 nr. 2. I slike tilfeller er det fylkeslandbruksstyret som avgjør om forkjøpsretten skal benyttes, jfr. bestemmelsen i konsesjonslovens §21 tredje ledd. Fylkeslandbruksstyrets avgjørelse kan påklages til Landbruksdepartementet, og som klageinstans er departementet - når intet annet er bestemt - bundet av de samme materielle kompetansebegrensninger som gjelder for førsteinstansen. I egenskap av klageinstans kan departementet m.a.o. ikke gjøre forkjøpsretten gjeldende med mindre formålet er «å tilgodese landbruksnæringen». Forkjøpsretten etter konsesjonsloven kan imidlertid også nyttes for å ivareta andre slags samfunnsinteresser. En begrensning følger her av lovens formålsbestemmelse ( §1). Når man ser bort fra forkjøp for å tilgodese naturvern- og friluftsformål, tilligger denne kompetansen Landbruksdepartementet, jfr. kgl. res. av 13. desember 1974 pkt. 3 og 4. I slike situasjoner opptrer departementet som førsteinstans, og et eventuelt forkjøpsvedtak vil således kunne påklages til Kongen. Forkjøpsvedtaket av 6. av departementet å være truffet som vedtak i klagesak. Dette fremgår både av selve avgjørelsen, og av brevet til A's advokat 18. august 1986. I klagen til ombudsmannen er det bl.a. reist tvil om klagevedtakets rettslige grunnlag, dvs. om forkjøpet (i tilstrekkelig grad) kan sies «å tilgodese landbruksnæringen» i konsesjonslovens forstand. - Departementet har i begrunnelsen for vedtaket «lagt avgjørende vekt på at klageren har etablert seg fast på eiendommen gjennom en 10-årig forpaktningstid». I betraktning av at forpakterens bud bare var kr. 5.500,- lavere enn kjøperens, har departementet sett det som «urimelig om han (forpakteren) nå skulle fordrives fra eiendommen». I den forbindelse har man også vist til at kjøpesummen må antas å overstige eiendommens bruksverdi som landbruk. Departementet har i etterhånd understreket at både kjøper og forpakter er blitt ansett som vel skikket til å drive bruket, og at det således ikke er «kvalifikasjonsvurderinger» som ligger til grunn for avgjørelsen. Slik forkjøpseiendommen er beskrevet i saksdokumentene, må den utvilsomt betraktes som et selvstendig bruk. Det synes også på det rene at verken kjøper eller forpakter har (aktuelle) planer om å drive eiendommen sammen med noe annet bruk i området. Praktiseringen av forkjøpsretten i tilfeller som dette, er ikke direkte omtalt verken i konsesjonsloven eller i motivene. Problemstillingen er imidlertid berørt i litteraturen. I sin bok «Konsesjonsreglane for fast eigedom» gir T. Austenå uttrykk for følgende syn: «Å ta garden frå ein person som vil bu og drive den for i staden å gje den til ein annan som skal gjere det same, kan vel sjelden tenkjast i praksis. Blir det unntaksvis gjort, må ein kunne kreve ei klår grunngjeving for at ei slik innblanding vil vere til mykje større gagn for samfunnet. Stiller ein ikkje opp relativt strenge krav til grunngjevinga i slike saker, legg ein vegen open for å velje person etter personlege sympatiar eller antipatiar, jfr. Unneberg i Stort. forh. for 1977, side 2665. Det er vel i det heile semje om at ein må vere særs varsam når ein nyttar forkjøpsretten på bruk som kan halde fram som sjølvstendig bruk. Formålsangivelsen i lovens §21 tredje ledd, jfr. §1 nr. 1 er temmelig generell, men uttrykksmåten peker etter mitt skjønn i retning av at man primært må se hen til hva landbruksnæringen objektivt sett, og i lys av generelle landbrukspolitiske målsettinger, er best tjent med. En slik oppfatning har også støtte i motivene, som riktignok omtaler formålsbestemmelsen i temmelig generelle vendinger. I det foreliggende tilfelle er utfallet dominert av subjektive rimelighetsbetraktninger. Hensynet til forpakteren og hans familie synes m.a.o. å ha vært utslagsgivende for vedtaket. Departementets utdypning av begrunnelsen (i brevet 11. august 1987) endrer ikke dette inntrykket. Etter mitt skjønn har man således ikke klart å påvise - eller sannsynliggjøre - at «landbruksnæringen», slik det er naturlig å forstå uttrykket, vil være best tjent med at forkjøpsretten benyttes i dette tilfelle. Noen klar interesseovervekt i denne retning kan iallfall ikke sies å foreligge. Min konklusjon må således bli at forkjøpsvedtaket ligger utenfor rammen av departementets kompetanse som klageinstans. Departementet har følgelig - under enhver omstendighet - basert avgjørelsen på et hjemmelsgrunnlag som etter mitt syn neppe kan sies å være holdbart. Som nevnt ovenfor kan imidlertid departementet (som førsteinstans) i visse tilfeller benytte forkjøpsretten for å tilgodese andre formål enn hensynet til landbruksnæringen. Loven inneholder ingen uttrykkelige begrensninger når det gjelder bruken av denne «merkompetansen», men den generelle bestemmelsen i §1 må antas å danne en ytre ramme for hvilke formål/hensyn som kan tilgodeses. Etter §1 er formålet med lovens virkemidler bl.a. å oppnå «slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet». Formuleringen er temmelig omfattende og upresis, men i punktene 1 - 4 er det gitt mer konkrete eksempler på hva slags hensyn/interesser bestemmelsen sikter til. Av denne eksemplifikasjon vil det fremgå at det må dreie seg om mer allmenne «fellesinteresser». Slik saken foreligger opplyst for ombudsmannen, må jeg legge til grunn at forkjøpet i dette tilfelle er begrunnet i mer subjektivt betonte rimelighetshensyn, jfr. det som er sagt ovenfor. Etter mitt skjønn må det derfor anses noe tvilsomt hvorvidt avgjørelsen kan sies å fremme konsesjonslovens formål slik det er angitt i §1. Men i betraktning av formålsangivelsens vage og ubestemte preg, har jeg likevel - under tvil - funnet å måtte avstå fra kritikk på dette punkt. Som påpekt ovenfor, har departementet etter mitt skjønn begått en feil ved å treffe avgjørelsen i egenskap av klageinstans istedenfor som første-instans med den klagemulighet dette ville gi. Etter omstendighetene er det neppe grunn til å tro at feilen har hatt noen betydning for vedtakets innhold. uenighet mellom partene. Ettersom saksbehandlingen for ombudsmannen er rent skriftlig, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på disse forhold. Saken er etter dette avsluttet fra min side. Somb-1988-51 Delingssak etter jordloven - anvendelsen av kriteriet «driftsøkonomisk forsvarlig». |
lovdata_cd_15821 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.641 | Delegering av fullmakt i henhold til alkohollovens §1-12, Time kommune, Rogaland. Vedtatt av Time kommunestyre 6. november 1990. |
lovdata_cd_7488 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.268 | Forskrift om fredning for Storgalten naturreservat, Hasvik kommune, Finnmark. |
lovdata_cd_17478 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.531 | 2. Drift av skogen på fastmark utenom randsonen. Treslagskifte er forbudt. 3. Motorisert ferdsel på fastmark i reservatets ytterkanter, i forbindelse med skogs drift. 6. Jakt på hjortevilt, hønsefugl, hare og rev. 7. Bruk av hund under kontroll i forbindelse med utøvelse av jakt på hjortevilt. |
lovdata_cd_18720 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.447 | Forskrift om vern av Torsholmane naturreservat, Solund kommune, Sogn og Fjordane. Fastsett ved kgl.res. av 28. mai 1993. Fremja av Miljøverndepartementet. Endra 13. april 1994 nr. 598. |
lovdata_cd_49703 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.533 | I medhold av lov om Svalbard av 17. juli 1925 nr. 11 §4, jf traktat angående Spitsbergen av 9. februar 1920 artikkel 2, er Purpurkarse (Braya purpurascens) ved kgl.res. av 25. februar 1983 fredet på hele Svalbard mot innsamling, skade og ødeleggelse av enhver art. |
lovdata_cd_42848 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.66 | Pensjon og overgangsstønad til gjenlevende ektefelle/partner/samboer er såkalte «avledede ytelser» og beregnes på grunnlag av avdødes trygdetid og poengopptjening (faktisk og fremtidig). Beregningsreglene står i kapittel 3, se rundskrivet til dette kapitlet. |
lovdata_cd_52441 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.732 | 1. Fra det ferdige tauet skal det tas et tilstrekkelig langt prøvestykke for kontroll. Avhengig av banetype skal omfanget av prøvingen være som angitt i etterfølgende tabell. I løpet av tauets levetid kan det oppstå problemer som gjør det aktuelt med ny laboratoriemessig prøving. Prøvingen kan utføres av tauprodusenten eller et godkjent laboratorium. 2. Prøving av enkelttråder skal utføres i henhold til NS 5202. 3. Strekkprøve av helt tau utføres ved å belaste et stykke av det ferdige tauet til brudd. Oppnådd bruddlast skal da ikke være mindre enn minimum effektiv bruddlast for det aktuelle tauet. 4. For bæretau som skal være fast forankret i begge ender, kan det kreves at E-modulen bestemmes mellom 1/10 og 1/3 av tauets bruddlast. 5. Diameteren av ubelastet tau skal måles. Målingen utføres overensstemmende med punkt 2.1 i NS 5201. 6. I tillegg til de tidligere nevnte prøver kan følgende kreves: a) Kontroll av avstand mellom partene i henhold til punkt 2.4.2.3. b) Kontroll av fiberkjernens vekt pr. meter, også i henhold til punkt 2.4.2.3. c) Kjemisk analyse av trådmaterialet. d) Prøving av smøremiddel. e) Utmattingsprøving av tråder. Omfanget av laboratoriemessig prøving. Bære-, bæretrekk-, trekk-, balanse- og strammetau for person- førende svevebaner Alt. prøveTrekktau til kabelbaner Alt. prøveTrekk- og strammetau til skitrekk og skitau Alt. prøveBære- og trekktau til godstaubaner Alt. Hvor det er angitt stikkprøve skal minst 15% av alle tråder av hver dimensjon prøves. Tauets bruddlast bestemmes enten ved strekkforsøk med helt tau, alternativ 1 i tabellen, eller ved strekkforsøk med enkelttråder, alternativ 2. Ved alternativ 2 utregnes bruddlasten som et produkt av trådenes summerte bruddlast og den aktuelle taukonstruksjons slagningsfaktor ifølge DIN 3051. For skitrekk, hvor alternativ 2 bare krever stikkprøver, skal den summerte bruddlast utregnes for hver tråddimensjon i forhold til totalt antall/antall prøvde tråder av angjeldende dimensjon. Sertifikat for ståltau til taubaner. |
lovdata_cd_38872 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.798 | Blanketten er selvkopierende - fyll ut med tilstrekkelig kraft til å gi tydelig gjennomslag på alle arkene. |
lovdata_cd_63441 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.758 | Publisert: Somb-1969-5 (1969 25) Sammendrag: Refusjon av flytnlngsutgifter ved bruk av ikkerutegående transportmiddel. Saksgang: (Sak 817/68). En tjenestemann i Telegrafverket klaget over beregningen av flytningsgodtgjørelse ved tiltredelse av ny stilling. Klageren hadde før flytningen fra Bodø til Gjøvik søkt om å få nytte ikke-rutegående transportmiddel - i dette tilfelle direkte flyttebil «fra dør til dør». I Telegrafstyrets svar het det: «Vi viser til bestemmelsen i Instr. III.2814.7 om at en tjenestemann plikter å nytte rutegående skyssmidler i størst mulig utstrekning ved flytning over 200 km. Vi vil ikke motsette oss at - - - (klageren) nytter direkte transportmiddel til transport av flyttegodset, men han vil bare få refundert inntil kr. 2050 for denne transport. I nevnte beløp er forutsatt inkludert utgifter til pakking og elektrisk montering etter Instr. III.2814.7.b. og forsikring. Dersom veien over Saltfjellet er sperret, må - - - (klageren) selv dekke ekstrautgiftene som dette medfører. Etter den nevnte bestemmelse i Telegrafverkets instruks kan en tjenestemann få dekket legitimerte utgifter opp til visse fastsatte maksimumssatser. Som hovedregel er bestemt at ved flytning over 200 km plikter en tjenestemann «i størst mulig utstrekning å nytte rutegående skyssmidler. Da klageren mottok svaret, hadde han allerede ordnet seg med et transportfirma, og flytningen ble gjennomført som planlagt. I klagerens reiseregning var transportutgifter oppført med kr. 2550 ifølge regning fra flyttebyrået, og kr. 300 refererte seg til pakking. Reiseregningen ble av Telegrafstyret redusert med kr. 80O, idet transportutgiftene, inklusive pakking, samlet ble satt til kr. 2050, slik som nevnt i samtykket. Tjenestemannen ba opplyst hvordan beløpet kr. 2050 var fremkommet og i Telegrafstyrets svar ble gitt følgende oppstilling: «Tallet kr. 2050 nevnt i teleksmelding 10. april 1967 til distriktsjefen - - - er fremkommet etter følgende oppstilling: Pakking (kone + 2 barn) kr. 300 Til Bodø jb. st » 200 Jb. Bodø-Gjøvik » 1.250 Gjøvik-bolig » 200 Forsikring » 50 kr. 2. Differansen, kr. 50 ble ikke nærmere omtalt. Etter å ha innhentet oppgave fra et par transportfirmaer over hva en transport med rutegående transportmidler ville ha kommet på, skrev tjenestemannen den 17. august 1967 på ny til Telegrafverket: «Jeg beklager at tidligere prisoverslag ikke har vært tilstrekkelig oversiktlig. Jeg har derfor nu innhentet pris fra de forskjellige instanser som ville kommet i betraktning dersom transporten skulle foregått med jernbane: Jernbanefrakt Bodø-Gjøvik kr. 1.250 Pakking av innbo (Instruks bind 3) » 550 Transport bolig i Bodø-jernb.st. » 400 Transport jernbanen i Gjøvik-bolig i Gjøvik » 400 Forsikring » 125 kr. 2. Pris på transport fra jernbanen til bolig i Gjøvik er ikke innhentet, men da det er lengre transport i Gjøvik enn i Bodø, ville prisen sikkert blitt over kr. 400. Jeg tillater meg på bakgrunn av disse pristilbud be Telegrafstyret om å vurdere min søknad på ny, - - -. Telegrafstyret fastholdt sitt standpunkt. I sin klage hit anforte tjenestemannen at han etter de anbud som forelå, hadde flyttet på billigste måte. Jeg tok saken opp med Telegrafstyret og anførte bl.a.: «- - - Det fremgår av bilagene at klageren har hatt legitimerte flytningsutgifter på kr. 2.550 mens Telegrafstyret bare har godkjent kr. 2.050. Så vidt skjønnes innvilget Telegrafstyret i telex 10. april 1967 klagerens søknad om å få bruke ikke-rutegående transportmidler, men refusjonsbeløpet ble samtidig satt til det en antok det ville koste om klageren i stedet hadde nyttet rutegående transportmidler. Klageren har fremlagt en oppgave, datert 17. juli 1967, fra - - - transport og flyttebyrå i Bodø. Utgiftene til pakking er her oppført med kr. 678,50. Da det var dette byrå som foretok flyttingen i april s.å., er det vel grunn til å gå ut fra at oppgaven i virkeligheten er en spesifikasjon over det arbeid som er utført og det materiell som er medgått. For denne post har Telegrafstyret ført opp kr. 300 etter reglene i instruksens pkt. 2814.7.b, mens det er adgang til å få dekket legitimerte utgifter inntil kr. 550. Klageren har videre fremlagt oppgave fra - - - Transportservice, som viser at transport og opplasting på jernbanevogu i Bodø er anslått til kr. 400. I de på forhånd fremlagte tilbud var transporten til og fra jernbane angitt til henholdsvis kr. 300 og kr. 350. Telegrafstyret har i sin oppstilling regnet med kr. 200 hvert sted. Dokument nr. 4 ... 1969 70 Telegrafstyret har konkrete holdepunkter for sine tall eller om de bygger på rent skjønnsmessige anslag. Det vises også til det brev klageren har framlagt fra - - - Forsikringsaktieselskap, som oppgir at premiesatsene for transport med jernbane er 0,125 % Det er vel tvilsomt om dette også dekker forsikringen for transporten til og fra jernbanen. Telegrafstyret svarte at det etter fornyet overveielse godtok de legitimerte utgifter til flytningen, bortsett fra pakkingen kr. 300, «da flyttebyråets pris også omfattet pakking.» Jeg underrettet klageren om at hvis dette var tilfelle, kunne det ikke reises innvendinger mot denne reduksjon og at saken for øvrig, siden den nå var ordnet, ikke ga grunn til noe mer fra min side. Somb-1969-4 Feriepenger for yrkesskolelærer som sluttet midt i skoleåret. |
lovdata_cd_37651 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.627 | Forordningens bestemmelser om yrkesskadedekning (forordning 1408/71 artikkel 52 - 59) gjelder for norske og nederlandske statsborgere som omfattes av forordningen samt deres familiemedlemmer. Etter konvensjonen med Nederland gjelder dette tilsvarende for ikke-yrkesaktive norske og nederlandske statsborgere, for eksempel skoleelever og studenter. Bestemmelsene gjelder også for tredjelandsborgere som er omfattet av norsk eller nederlandsk trygdelovgivning og deres familiemedlemmer, jf. konvensjonen artikkel 9 nr. 1 bokstav a. Ettersom folketrygdlovens ytelser i forbindelse med yrkesskade gis uten krav til forutgående medlemskap og uten eksportbegrensning, får forordning 1408/71ikke stor betydning på dette området bortsett fra en del bestemmelser om støvlunger. Reglene er beskrevet i EØS-rundskriv 40-13. |
lovdata_cd_15728 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.562 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §14, 2. ledd og §9, jfr. §10 og §21, §22, og §23, er fuglelivet og fuglenes livsmiljø i Røykenvika i Gran kommune, Oppland fylke, fredet ved Kronprinsreg.res. av 12. oktober 1990 under betegnelsen Røykenvika fuglefredningsområde. |
lovdata_cd_1198 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.486 | Etter midlertidig lov av 21. juni 1956 om en alminnelig revisjon av den kommunale inndeling bestemmes følgende endringer i kommuneinndelingen i Troms fylke: 1. Sørreisa kommunes område på Senja overføres til Lenvik kommune. 2. Hillesøy kommunes område på Senja med øya Hekkingen overføres til Lenvik kommune. 3. Gnr. 31 Paulsrud, gnr. 32 Johnsgård og gnr. 33 Stormo i Tranøy kommune overføres til Lenvik kommune. 4. Tranøy kommunes område på fastlandet overføres til Dyrøy kommune. 5. Bjarkøy kommunes område på Senja og øya Lemmingvær overføres til Tranøy kommune. 6. Rødsand-området (Rødsand-Halvardsøy) av Torsken kommune overføres til Tranøy kommune - med ny grense trukket i Selfjorden og videre over den smaleste del av den nåværende Torsken kommune. 1963 Forskrift om kommunesammenslåing, Fræna m.fl. |
lovdata_cd_28160 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.88 | Fylkesmannen i Oppland har godkjent Dombås som typisk turiststed i perioden 15. mai-15. september. Godkjenningen innebærer at utsalgsstedene er unntatt fra åpningstidsbestemmelsen i helligdagsfredloven §5 første ledd. |
lovdata_cd_62687 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.764 | Publisert: Somb-1980-41 (1980 81) Sammendrag: Plassering av kårbygning - forholdet til generalplanvedtekt og reglene om kloakkering. Saksgang: (Sak 971/79.) A klaget 27. juli 1979 til ombudsmannen over avslag på søknad om oppføring av kårbygning. A søkte 22. september 1977 om tillatelse til oppføring av kårbygning på sitt gårdsbruk. Søknaden var grunngitt med at A på grunn av sviktende helse var tvunget til å knytte sønnen til gårdsdriften, og at det da var naturlig at sønnen og hans familie overtok eksisterende våningshus på eiendommen. Med søknaden fulgte kart der ønsket plassering av kårbygningen var inntegnet. Jordstyret anbefalte søknaden 18. oktober 1977, men byplankontoret fremholdt i brev til A 23. november 1977: «Ved byplankontoret er vi imidlertid ikke enig i den foreslåtte plassering for den nye boligen. Vi mener boligene bør kunne ligge i tilknytning til eksisterende tun, f.eks. der hvor den gamle boligen stod. Den som ble revet ved oppføring av det nye våningshuset i 1972. Ved en slik plassering skulle det ikke være nødvendig å ta dyrka mark. Ved byplankontoret anser vi det som riktig at kårbygningene blir liggende i tilknytning til eksisterende tun, og ikke spredt tilfeldig utover. En annen fordel ved å forlange kårboliger plassert inntil eksisterende bebyggelse er at man da kan koble kloakkutslippet fra eksisterende våningshus inn på det systemet som blir forlangt i forbindelse med den nye kårboligen. Man oppnår derved en bedring av kloakkforholdene på de enkelte eiendommene. Dette siste argument er kanskje ikke så aktuelt i dette tilfellet, da det nye våningshuset ble oppført så sent som i 1972. Ved omsøkte plassering vil adkomsten til kårboligen skje via en gårdsvei som ligger innenfor det areal som er regulert til fyllplass. Det er usikkert hvordan dette forhold vil kunne ha innvirkning på omsøkte plassring på lengere sikt. Et alternativ for plassering av skytebane i området, kanskje det mest aktuelle, ligger like nord for den foreslåtte plassering. Dersom kårboligen trekkes sydover og plasseres på eksisterende tun, vil avstanden til en eventuell skytebane bli større. A fastholdt den omsøkte plassering og viste til at kloakkavløp kunne skje i tilknytning til eksisterende avsig fra fyllplass, eventuelt kunne avløpet bli koblet til gårdens øvrige kloakksystem. Den 6. februar 1978 godkjente kommunens reguleringsråd oppføring av kårbygningen, men på det vilkår at den ble plassert i tilknytning til eksisterende gårdstun. I brev 19. april 1979 til fylkesmannen fremholdt A: «Såvidt vi forstår foretar byplanrådet behandling av saker av reguleringsmessig art. Det fremgår av sakens dokumenter at det aktuelle området ikke er regulert, men at fylkeslandbruksstyret har gjort vedtak om at eiendommen skal nyttes til landbruk. Det later heller ikke til at byplankontoret har til hensikt å foreta noen regulering av eiendommen idet bygningslovens §33 ikke har kommet til anvendelse i saken. Argumentene om at det foreligger et aktuelt alternativ om å anlegge skytebane på eller ved eiendommen kan såvidt vi forstår ikke ha gjennomslagskraft så lenge det ikke er vilje til å foreta regulering og derigjennom skaffe den nødvendige lovhjemmel. Bygningslovens §71 gir bygningsrådet anledning til i en viss utstrekning å bestemme bebyggelsens beliggenhet på tomta. Utenfor regulert strøk gjelder dette i vesentlig grad i forhold til veglovens bestemmelser og selvfølgelig også i forhold til avstandsbestemmelsene i bygningslovens §70. Fylkesmannen stadfestet 8. mai 1979 byplanrådets vedtak og bemerket: «Oppføring av kårbygningen forutsetter godkjennelse av «annen ordning» med hensyn til kloakkforholdene etter bygningsloven §66 nr. 2, 3. ledd. I den utstrekning det gjøres unntak fra hovedkravet i §66 nr. 2 om at skylle- og spillvann skal bortledes i lukkede ledninger til godkjent kloakk, kan bygningsmyndighetene stille de krav som anses nødvendige, jfr. lov om vern mot vannforurensning §11. Vedtak om at kårbygningen skal bygges i tilknytning til den eksisterende bebyggelse, må være et av de vilkår som lovlig kan stilles. For en eventuell senere avkloakkering av området, vil det være av stor betydning om bebyggelsen ligger samlet. Videre må en ta i betraktning at separate løsninger medfører utslipp spredt over et større område. Muligheten for å oppnå den beste lokalisering og fortynning er langt mindre for spredte utslipp. Utslipp fra enkelt-hus kan - særlig i mindre og følsomme resipienter - medføre lokale ulemper (hygieniske problemer, slamavsetninger, begroing, algevekst, misfarging og luktulemper). Sett i større sammenheng kan det enkelte utslipp ofte virke ubetydelig. Den samlede belastning fra enkelt-utslippene kan imidlertid utgjøre en betydelig forurensningsfare. Fylkesmannen finner dessuten at vedtaket er i samsvar med intensjonene i lov om vern mot vannforurensning §6. Det fremgår der at forurensningsspørsmål som ventes å kunne oppstå som følge av grunnutnytting og bebyggelse, i første rekke skal søkes løst for større områder under ett på grunnlag av oversikts- og reguleringsplaner. En viser forøvrig til det som er uttalt ovenfor om eventuell senere avkloakkering. En vil også vise til at kårbygningen med den omsøkte plassering vil få en beliggenhet nær det området som er regulert til kommunal fyllplass for kommunen. I dette området er det dessuten planlagt en skytebane. Miljømessig sett vil derfor en plassering i tilknytning til den eksisterende bebyggelse ha betydelige fordeler. Jeg anmodet fylkesmannen om opplysning om grunnlaget for at saken var behandlet som reguleringssak. Videre ba jeg redegjort for bruken av bygningsloven §66 nr. 2, og opplyst om eiendommen er beliggende i område der avgjørelsesmyndighet etter lov om vern mot vannforurensing er delegert til bygningsrådet. Fylkesmannen svarte 29. februar 1980: «Ved fylkesmannens behandling av den reguleringsplan generalplanvedtekten henviser til, ble en stor del av planforslaget unntatt fra stadfesting. Som det fremgår av kartet, ligger klagerens eiendom i det området som ble unntatt fra stadfesting. Den faller derfor inn under generalplanvedtektens virkeområde. Da området er belagt med generalplanvedtekt, faller saken også inn under reguleringsrådets myndighetsområde, jfr. vedtekt til bygningsloven §9. En kan forøvrig opplyse at bygningsrådet og reguleringsrådet i kommunen er slått sammen til et råd med virkning fra 8. februar 1980. Fylkesmannen kan ikke se at reguleringsrådet har tatt utenforliggende hensyn ved sin behandling av saken. Som det fremgår av ovenstående er byggesaken avhengig av dispensasjon fra generalplanvedtekten. Det er selvsagt langt mindre betenkelig fra et reguleringsmessig synspunkt å gi dispensasjon for oppføring av bolighuset i tilknytning til eksisterende husansamling på eiendommen enn på det sted som er omsøkt. Stedet ligger nær opptil området som er regulert til fyllplass for kommunen. Det er ikke utenkelig at det regulerte området for søppelfyllplassen må utvides. Etter fylkesmannens syn ligger eiendommen i et område hvor avgjørelsesmyndigheten etter lov om vannforurensning tilligger fylkesmannen. Det var på denne bakgrunn en trakk inn bygningsloven §66 nr. 2 og vannvernloven §6 i klagevedtaket for på et så tidlig tidspunkt som mulig å gjøre det klart for søkeren på hvilke vilkår en utslippstillatelse vil bli gitt. I brev 29. april 1980 anførte A: «Jeg deler imidlertid ikke fylkesmannens oppfatning om at byggesaken er avhengig av dispensasjon fra denne vedtekten. Oppføring av kårbolig (generasjonsskiftebolig) på en gård hvor tomt ikke fraskilles kan ikke sees på som en endring i arealutnyttelsen, men vil derimot falle inn under unntakene i vedtektens pkt. III a idet dette er byggearbeide som har direkte tilknytning til jord- og skogbruk. Det er et allment akseptert synspunkt at det er nødvendig med 2 separate boliger på en gård for å kunne sikre kontinuiteten i driften ved generasjonsskifte. Det er forøvrig ikke fastslått om et eventuelt utslipp vil komme inn under vannforurensningslovens bestemmelser. Dersom grunnen er egnet for infiltrasjon og dette kan skje uten at jordbruksdreneringen «kortslutter» denne, blir saken å avgjøre av bygningsrådet etter bygningslovens §66.2. Jeg vil videre underbygge min redsel med å trekke frem fylkesmannens utsagn i siste avsnitt i brevet. Han sier at det var for på et så tidlig tidspunkt som mulig å gjøre det klart for søkeren på hvilke vilkår en utslippstillatelse vil bli gitt, at bygningslovens §66 nr. 2 og vannvernlovens §6 ble trukket frem. Jeg vil ikke gå inn på en nærmere karakteristikk av dette utsagnet, men såvidt jeg oppfatter fylkesmannens brev av 8 mai 79 var disse bestemmelsene brukt som hjemmel for fylkesmannens avgjørelse i klagesaken. I avsluttende brev 22. juli 1980 til fylkesmannen bemerket jeg: «Generalplanvedtektens punkt III lyder: «I de områder hvor denne vedtekt gjelder, kan arealene ikke nyttes på annen måte enn vanlig der arealet ligger, og heller ikke tas i bruk på en måte som i vesentlig grad vil kunne vanskeliggjøre planleggingen eller gjennomføringen av planen. Det er således forbudt innenfor disse områder å sette i verk: b) bygging eller oppsetting av hytter, sommerhus, kiosker e.l. utenom det som trengs for jord- og skogbruk eller for tradisjonell utnyttelse av jakt- og fiskerett. Etter det opplyste må det legges til grunn at oppføring av kårbygning er foranlediget og motivert av det forhold at klagerens sønn skal overta driften av gårdsbruket. Det er ikke søkt om fradeling av tomten. Etter min oppfatning må den omsøkte bygning sies å ha «direkte tilknytning til jord- og skogbruk», slik at den ikke rammes av forbudet i generalplanvedtekten. Vedtekten antas således ikke å gi hjemmel for det trufne vedtak om endret plassering av kårbygningen. Jeg kan heller ikke se at fylkesmannens henvisning til kloakk- og avløpsforholdene gir holdbar begrunnelse for vedtaket. De vurderinger som etter bygningsloven av 18. juni 1965 (nr. 7) §66 nr. 2 og lov av 26. juni 1970 nr. 75 om vern mot vannforurensing skal foretas for så vidt gjelder kloakkavløp og annet utslipp, er av en annen karakter enn de reguleringsmessige hensyn som denne saken har sitt utspring i. Jeg må etter dette konkludere med at det ikke er gitt holdbar begrunnelse for vedtaket. Saken bør vurderes på nytt, og jeg ber om å bli holdt orientert. I brev 13. oktober 1980 opplyste fylkesmannen at han hadde opphevet vedtaket av 8. mai 1979 og sendt saken til bygningsrådet til ny behandling. Bygningsrådet fattet 20. november 1980 følgende vedtak: «1. Bygningsrådet er enig med byplansjefen at Kommunaldepartementet bør utrede nærmere hvilke retningslinjer og virkemidler som kan tas i bruk for å tilstrebe samlet gårdsbebyggelse. 2. Bygningsrådet tilrår fortsatt en samlet gårdsbebyggelse som tidligere anbefalt, men finner etter omstendighetene å kunne gi tilsagn om plassering av kårbolig omtrentlig som omsøkt. Nøyaktig plassering og evt. nærmere betingelser er avhengig av fullstendig byggemelding. 3. Egen tomt tillates ikke fradelt. Somb-1980-40 Oppføring av bolig - kloakkforhold og mulighet for ytterligere bebyggelse. |
wikipedia_download_nbo_Einar Granum Kunstfagskole_53526 | wikipedia_download_nbo | 2,021 | no | 0.849 | Studentmiljø på Einar Granum Kunstfagskole. '''Einar Granum Kunstfagskole''' er en kunstskole i Oslo som tilbyr toårig høyere yrkesfaglig utdanning i visuelle kunstfag, med spesialisering andre studieår innen tegning, maleri eller tredimensjonal kunst. Utdanningen gir grunnlag for videre arbeid og fordypning innen det kunstfaglige feltet som billedkunst, arkitektur, design, illustrasjon og visuell kommunikasjon. Utdanningstilbudet ved Einar Granum Kunstfagskole er godkjent av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), og kvalifisert til full støtte hos Statens lånekasse for utdanning. Skolen er med nasjonalt forum for kunstfaglig utdanning, Kunstskolene som er en samling statlig godkjente kunstskoler og omfatter noen av de eldste og mest etablerte kunstskolene i Norge. Fra 2019 er skolen tilknyttet studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO). Fra og med våren 2020 er Einar Granum Kunstfagskole med i Samordna opptak til fagskoler. Skolen var den første private kunstfagskolen som ble etablert i Norge. Med 15 elever startet kunstneren Einar Granum, våren 1970, et tremåneders kveldskurs med undervisning tre ganger i uken, i Kongens gate 4 i Oslo. Skolen ble ganske snart en ettårig heldags skole. Våren 1971 flyttet skolen til Lybekkergaten. I 1988 fikk skolen statsstøtte på 75 % av driftsutgiftene fra 1. august 1988. Granum kunstskole dekket et behov for grunnleggende realkompetanse innen kunstfaglige studieretninger. Sidsel Granum, Einar Granums kone, var ansvarlig for den økonomiske og praktiske delen av skolens drift. Hun omgjorde skolens eierform til en stiftelse. Hun ønsket at skolen skulle være et minne om Einar Granums kunstneriske og pedagogiske gjerning. I 2000 flyttet skolen til Seilduksfabrikken på Grünerløkka, og året etter ble skolen en fagskole, i pakt med endringer i fagplanen og skolens behov for å utvide seg mot designfag så vel som kunstfag. I august 2005 flyttet skolen inn i nåværende lokaler på Vulkan på Grünerløkka. Med et romareal på mer enn 2000 kvadratmeter fikk skolen plass til verksteder for grafikk, skulptur og mørkeromsarbeid, snekkerverksted, to white cubes, auditorium, bibliotek og studentkantine. Utviklingen av Einar Granum Kunstfagskoles lokaler var del av en oppgradering av hele Vulkan-området, som eies av Anthon B.Nilsen Eiendom og Aspelin-Ramm Gruppen AS. Arkitektkontoret LPO vant konkurransen om Vulkanutbyggingen. De hadde som å skape en tettere integrasjon mellom kunst, design, arkitektur, media og informasjonsteknologi innenfor et begrenset område langs Oslos egentlige hovedpulsåre, Akerselva. Einar Granum Kunstfagskole har i alle år hatt en strukturert fagplan der undervisningen bygges opp med en gradvis progresjon. De senere årene har skolen utvidet innholdet i undervisningen til også å inkludere samtidige kunstneriske uttrykksformer og metoder, med med mer bruk av data, foto, video og digitale medier. Undervisningen bygger på Einar Granums lærerbøker ''Vi ser på kunst'', ''Vi tegner og maler'' og ''Anvendt kunstanatomi''. Første studieår gir en bred innføring i ulike kunstfaglige teknikker og uttrykk, som utvikles i samspill mellom praktisk utprøving, noe teori og mye individuell veiledning. Studieåret består av seks emner. Første semester undervises det i tegning og farge. Andre semester undervises det i maleri, tredimensjonal form og profesjonalisering. Gjennom hele studieåret undervises det i kunsthistorie. Hvert emne består av korte kurs, og avsluttes med et selvdrivende prosjekt der studenten kan fordype seg i teknikker og materialer som er blitt presentert i løpet av perioden. Både kurs og selvdrivende prosjekt avsluttes med gruppegjennomganger, og noen ganger med utstilling for et publikum utenfor skolen. Andre studieår velger studenten fordypning i tredimensjonal kunst, tegning eller maleri. Det gis innføring i teknikker, materialer, metoder og uttrykk spesifikke for de ulike områdene, og det arbeides også tverrfaglig. Hvert semester er inndelt i tre emner; fordypning, kunsthistorie og profesjonalisering. *Einar Granum (1970-1992) * Astrid Roe (1993-96) * Cecilie Broch Knudsen (1996–2007) * Julie Arntzen (2007-08) * Ilmi Gutzeit Mathiesen (2008-12) *Ottar Gjerde (2012) * Sonja Wiik (2013-17) * Eva Løveid Mølster (2017-) *Lars M. Fil:Granum-studenter.jpg|Studenter i malersalen. Fil:Granum-studenter 2019.jpg|En student i malersalen. Fil:Granum-studenter veiledes av Irma Salo Jæger.jpg|Irma Salo Jæger med studenter. * Einar Granum Kunstfagskole på utdanning. * Einar Granum Kunstfagskole på studiebarometeret. * Forskrift om opptak, studier og eksamen for Einar Granum Kunstfagskole på lovdata. |
lovdata_cd_57090 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.755 | a) de tre kategorier jernbanelinje som definert i vedlegg I nr. 1 bokstav b i forskrift av 8. april 1999 nr. 424 om samtrafikkevnen i det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog slik: - kategori I: - kategori II: - kategori III: jernbanelinjer som er særskilt opprustet for høyhastighetstog, og som har særegne trekk på grunn av topografiske eller overflatemessige begrensninger eller beliggenhet i byområder der hastigheten må tilpasses i hvert enkelt tilfelle. b) særtilfellene fastsatt i artikkel 5 nr. 3 bokstav d i direktiv 96/48/EF. Reglene for gjennomføring av TSI-spesifikasjonene i disse særtilfellene vil imidlertid bli fastsatt i de tilhørende TSI-spesifikasjonene, sammen med toleransene når disse ikke er angitt i forskriften her. Begrepet «profil» brukes til å definere ytre mål slik at rullende materiell kan framføres uten fare for sammenstøt med faste anlegg (tunnelvegger, kontaktlednings- og signalmaster, rekkverk på broer, perronger osv.). Denne parameteren har altså to aspekter: konstruksjonsprofilen, som bestemmer infrastrukturens minstemål, og det rullende materiellets profil, som definerer det rullende materiellets største mål. Denne profilen er knyttet til infrastrukturen. Den må være slik at det definerte tverrsnittet holdes fritt for hindringer av enhver art. Denne profilen defineres som målene for det rommet det rullende materiellet befinner seg i under drift. Med utgangspunkt i ovennevnte definisjoner, må profilen for det rullende materiell som trafikkerer en gitt linjestrekning alltid og med en tilfredsstillende sikkerhetsmargin være mindre enn konstruksjonsprofilen for den aktuelle linjen. Minste lasteprofil for infrastrukturen for nye jernbanelinjer i kategori I er profilen «GC». Minste lasteprofil for infrastruktur for eksisterende jernbanelinjer i kategori I og for jernbanelinjer i kategori II er profilen «GB». Profilen «GC» anbefales når en økonomisk undersøkelse viser at en slik investering er fordelaktig. De tre UIC-profilene «505-1», «GB» og «GC» er tillatt. Det enkelte jernbaneforetak kan velge den profilen det anser som mest hensiktsmessig for sine behov, idet det tas hensyn til konstruksjonsprofilen for de strekninger det rullende materiellet skal trafikkere. Krumningsradiusen for et spor bestemmer krumningsutslaget på spor når de ikke er rette. Krumningsradius, overhøyde og manglende overhøyde samt høyeste hastighet for trafikkering av krumningen er fire innbyrdes avhengige parametrer. Minste krumningsradius vil være avhengig av tre andre parametrer: største overhøyde, største manglende overhøyde og høyeste tillatte hastighet for linjen fastsatt av infrastrukturforvaltningen. Følgende kjennetegn viser til standard sporvidde som definert i punkt 3. For andre sporvidder skal tilsvarende kjennetegn defineres i de aktuelle TSI-spesifikasjoner. Overhøyden som velges under prosjekteringsfasen for nye høyhastighetslinjer, skal være høyst 180 mm. På spor som er i drift tillates det en vedlikeholdstoleranse på +/- 20 mm, men største overhøyde må ikke overskride 190 mm. Denne verdien kan økes til høyst 200 mm for spor som er reservert utelukkende for passasjertrafikk. 2.2.2.1. Verdien for manglende overhøyde som velges under prosjekteringsfasen for nye jernbanelinjer for høyhastighetstog, skal være begrenset til verdiene i tabellen nedenfor, etter høyeste hastighet for trafikk på jernbanelinjen. Høyere verdier for manglende overhøyde enn dem som er oppført i tabellen ovenfor, kan tillates for jernbanelinjer som legges i områder med svært vanskelige terrengforhold. Disse verdiene skal spesifiseres i TSI-spesifikasjonen for infrastruktur. Verdiene for manglende overhøyde som tillates for høyhastighetstog på eksisterende opprustede linjer og de tilhørende forbindelseslinjer skal ved prosjektering være begrenset til verdiene i tabellen nedenfor, etter høyeste hastighet for trafikk på jernbanelinjen. Opprustede linjer Hastighetsområde Grenseverdi (mm) Samme verdier kan benyttes for eksisterende høyhastighetslinjer. Høyere verdier for manglende overhøyde enn dem som er oppført i tabellen ovenfor, kan tillates ved opprusting av jernbanelinjer i områder med svært vanskelige terrengforhold. Disse verdiene skal spesifiseres i TSI-spesifikasjonen for infrastruktur. 2.2.2.3. - 85 mm for sporveksler der tillatt hastighet ved veksling er 170 < V <= 230 km/t. For eksisterende sporveksler på linjer som er opprustet for høyhastighetstog, tillates en toleranse på 10 mm på verdiene angitt ovenfor. Det gis tillatelse til drift ved høyere hastighet av krengetog eller tog som er utstyrt med systemer som øker deres ytelse, forutsatt at tilgangen for samtrafikktog uten lignende utstyr ikke begrenses. For sidespor gjelder en minste krumningsradius på 150 m for den teoretiske radius, med en vedlikeholdstoleranse på 25 m. Sporvidden er avstanden mellom innsiden av skinnehodene, målt i en høyde av 14,5 mm (+/- 0,5 mm) under kjøreflaten. Sporvidden bestemmes til 1.435 mm, basert på det europeiske standardnettet. De teoretiske dimensjonerende verdiene kan ligge mellom 1.435 og 1.437 mm. Toleransene fastsettes i TSI-spesifikasjonen for infrastruktur. Enhver vogn som trafikkerer et jernbanespor, framkaller i berøringspunktet mellom hjul og skinner interaksjonskrefter i tre retninger: i loddrett retning, i sideretningen og i lengderetningen. - dynamisk belastning som følge av eventuell ustabilitet i boggiene, som et resultat av parametrer knyttet til kontakten mellom hjul og skinne. Følgende regler må overholdes: Hlim = 10 + (P/3) i kN, der P uttrykker den statiske belastningen i kN per aksel på et samtrafikktog. til sporet, der P måles er den statiske belastningen i kN per aksel på vognen. - kvotienten mellom den tverrgående og den vertikale belastningen på et hjul skal begrenses: (Y/Qlim ) = 0,8, der Y er den dynamiske tverrgående belastningen og Qlim er den vertikale belastningen som et hjul utøver på skinnen. - akselerasjonen i lengderetningen skal ikke være høyere enn 2,5 m/s2 . Ovennevnte kriterier skal oppfylles, idet det tas hensyn til følgende vilkår: - høyeste verdi for statisk akselbelastning, P er angitt i del 9. - øvre grense for dynamisk hjulbelastning (Q) er: - ekvivalent konisitet skal være mindre enn eller lik 0,25 for hastigheter på opptil 280 km/t, 0,30 for hastigheter på opptil 250 km/t, 0,35 for hastigheter på opptil 230 km/t og 0,40 for hastigheter på opptil 200 km/t. Hastigheter over 230 km/t gjelder jernbanelinjer i kategori I, og hastigheter på opptil 250 km/t gjelder jernbanelinjer i kategori II og III. For passasjertog skal hele togsettet befinne seg langs perrongen når det stanser på en stasjon, slik at passasjerenes av- og påstigning kan skje på en sikker måte. Lengden på perrongen må følgelig stå i forhold til togsettets nyttelengde; i tillegg må det tas hensyn til visse driftsmessige bestemmelser som at avgangssignalet skal være godt synlig. - Toglengde: høyst 400 m (med en toleranse på 1%) - Perrongens nyttelengde: minst 400 m. Perronghøyden måles vinkelrett mellom sporets kjøreflate og perrongens overflate. Følgende to perronghøyder er tillatt: 550 og 760 mm. Verdi for og spektrumet til tilgjengelig gjennomsnittlig tilførselsspenning ved strømavtakerne må angis. Tilførselsspenningen for denne kategori jernbanelinjer er 25 kV 50 Hz. I stater der banenettet i dag er elektrifisert med 15 kV 16 2/3 Hz vekselstrøm kan dette systemet benyttes for nye jernbanelinjer. Dette systemet kan også benyttes i tilgrensende stater dersom det er økonomisk begrunnet. I slike tilfeller får §2-2 i forskrift av 8. april 1999 nr. 424 om samtrafikkevnen i det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog anvendelse. Følgende spenninger skal brukes: 1,5 kV og 3 kV likestrøm, 15 kV 16 2/3 Hz og 25 kV 50 Hz vekselstrøm. Høyhastighetstog forsynes med strøm fra kjøreledningen ved hjelp av strømavtakere. God kontakt mellom kjøreledning og strømavtaker er en viktig forutsetning for samtrafikkevnen til det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog. Kontakten avhenger av om kjøreledningenes og strømavtakernes geometri er forenlig, noe som bestemmes ut fra kontakttrådhøyden, tillatt utbøyning sideveis med og uten påvirkning av sidevind samt strømavtakernes dimensjoner. Valget av kontakttrådhøyde høyde avhenger også av de klimatiske forhold, særlig hvor mye is som kan dannes på den aktuelle strekningen. På høyhastighetslinjer bør det benyttes en konstant kontakttrådhøyde i en fastsatt del av det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog, kjennetegnet ut fra for eksempel hvilket kontaktledningssystem som benyttes. To verdier er mulige: 5.080 mm og 5.300 mm. Sistnevnte verdi skal brukes når det må tas hensyn til muligheten for isdanning. For linjer med likestrøm kan en kontakttrådhøyde på 5.000 mm tillates, ettersom den gir samme sikkerhetsnivå som en høyde på 5.080 mm ved vekselstrøm. For linjer i kategori II og III begrenses kontakttrådhøyden av lokale forhold. Det må tas særlig hensyn til overgangene mellom ulike kontakttrådhøyder. Tillatte gradienter er angitt i tabellen nedenfor. Hastighet opptil (km/t) En europeisk standardstrømavtakervippe har en bredde på 1.600 mm, med et arbeidsområde på 1.200 mm og slepestykker med en lengde på 800 mm. Kjøreledningens tillatte plassering i sideretningen må være tilpasset strømavtakervippens arbeidsområde og slepestykkene. Kjøreledningens største tillatte utbøyning sideveis ved sidevind er 400 mm. Når et tog kjører på et jernbanespor, utsettes sporet for belastninger som det må kunne motstå. Belastningene er av både statisk og dynamisk art, og de overføres til sporet gjennom akslene. Sporet og det rullende materiellet må være bygd og vedlikeholdes på en slik måte at disse belastningene til enhver tid holdes innenfor de grenser som trafikksikkerheten krever. Akselbelastningen på sporet må ikke overskride 170 kN. For hastigheter opptil 250 km/t aksepteres en akselbelastning på 180 kN for drivaksler. For hver av akslene tillates det en toleranse på 4%, og for den gjennomsnittlige akselbelastningen for et tog tillates det en toleranse på 2%. Denne parameteren omhandler følgende egenskaper: e) den elektromagnetiske motstandsevnen til utstyr om bord. Følgende kjennetegn skal oppfylles: a) strømforsyningens spenning og frekvens: Spenningen ved koplingsklemmene til understasjoner og ved strømavtakeren/-avtakerne skal være i samsvar med verdiene i prEN 50 163, utkast 1, 1/2000, del 4.1. De viktigste verdiene er oppført nedenfor: Likestrøm (gjennomsnittsverdi) 1. 2.000 1. 3.000 1. 3.600Vekselstrøm (gjennomsnittsverdi) 12. 19.000 15. 25.000 17. For systemer med 25 kV 50 Hz vekselstrøm kan frekvensen variere mellom 49 og 51 Hz, for systemer med 15 kV 16 2/3 Hz vekselstrøm kan den variere mellom 16 1/3 og 17 Hz. b) effektfaktor: En verdi på minst 0,95 skal overholdes for rullende materiell på jernbanelinjer i kategori I. I prENXXX(CII) inneholder de fullstendige krav til effektfaktorer. c) forstyrrelser i signal- og telekommunikasjonssystemet: disse kjennetegnene varierer med hvilket signal- og telekommunikasjonssystem som brukes, og vil bli angitt i de tilhørende TSI-spesifikasjonene. De vil bli oppført separat i infrastrukturregisteret. d) forstyrrelser i radiofrekvenser: europeisk standard 50 121. e) den elektromagnetiske motstandsevnen til utstyr om bord: europeisk standard 50 121. Det rullende materiellet må gi passasjerene og personalet beskyttelse i tilfelle kollisjon. Slik beskyttelse forutsetter at det er benyttet en byggemåte som sikrer at kollisjonsenergien absorberes, at deformasjonen av vognkassen begrenses, og at bufferklatring forhindres. Det er fastsatt tre kollisjonsscenarier: 2) kollisjon mellom et høyhastighetstog og en jernbanevogn utstyrt med sidebuffere (godsvogn i samsvar med UIC-dokument 571-2, med en masse på 80 t) 3) kollisjon i en hastighet på 110 km/t på en planovergang med et veigående kjøretøy på 15 t, representert ved et fast legeme over skinnenivå med en loddrett støtflate. Scenario 1: Førerhuset må ikke deformeres. Scenario 2 og 3: Førerhuset kan deformeres. Bakerst i førerhuset må det være et ikke-deformerbart overlevingsrom med en lengde på minst 0,75 m for føreren, og det må være fri adgang til sidedørene eller til motorrommet eller kupeen som er plassert bak førerhuset. Videre gjelder i alle tilfeller følgende: - en energimengde på minst 6 MJ må kunne absorberes, hvorav minst 75% forrest i togsettets første vogn og resten fordelt over alle vognskjøter i togsettet. - kupeene i forreste vogn og førerens overlevingsrom må være forsterket. Seksjonene som avgrenser disse rommene må være konstruert med en statisk motstandsevne på minst 1.500 kN over den gjennomsnittlige sammentrykkingskraft for deformasjonssonene ved de tre referansekollisjonene. - motstanden til de andre vognene må stå i forhold til motstanden til forreste og bakerste vogn i togsettet. - kreftene som oppstår under kollisjonen i de deformerbare sonene må ikke resultere i en gjennomsnittlig retardasjon på mer enn 5 g i passasjerdelen av forreste vogn og i førerens overlevingsrom. - forrest på togsettet og mellom hver vogn må det være montert utstyr som forhindrer bufferklatring. - mellom utstyret i delsystemet for styring og kontroll og de andre delsystemene skal sikres. Kompatibiliteten mellom delsystemet for energi og delsystemet for styring og kontroll er behandlet i del 10. Standarden EN 50 121 får anvendelse. Disse kjennetegnene fastsetter det høyeste støynivået inne i et tog. Støykriteriet innvendig anses ikke for å være en kritisk faktor for samtrafikkevnen. Støynivået i førerhuset må imidlertid av sikkerhetshensyn begrenses, og grenseverdien for støy uttrykt på samme nivå over 30 minutter (Leq dB(A) i 30 minutter) er 84 dB(A) (målt ved 300 km/t på en åpen strekning som fastsatt i UIC-dokument 651). Når et tog kjører gjennom en tunnel, oppstår det trykkbølger som avhenger av togets dimensjoner, de aerodynamiske egenskapene til togets forreste og bakerste del, togets, den innvendige tunneloverflatens, hastighetens og blokkeringsgradens friksjon (og dermed toglengden), dvs. forholdet mellom togets tverrsnitt og tverrsnitt av den frie del av tunnelen. Disse bølgene danner vanligvis skarpe fronter ved forreste og bakerste del av toget ved utgangen av tunnelen, med jevnere overganger imellom. De forplanter seg i tunnelens lengderetning med lydens hastighet, og reflekteres i tunnelåpningene med motsatt amplitude. Dersom to tog passerer hverandre i en tunnel, vil trykket som oppstår ved ethvert punkt i tunnelen på et gitt tidspunkt være lik summen av trykkbølgene som forplanter seg i tunnelen og trykkvariasjonen bak toget når det er i fart. For passasjerene kan disse trykkvariasjonene medføre risiko for følgende to forhold: - Over en viss trykkverdi er det fare for alvorlige skader på trommehinnen. - Ved lavere verdier kan det oppstå et visst ubehag i ørene. Øvre grense for trykkvariasjon som passasjerer kan utsettes for under de mest ugunstige forhold, er 10.000 Pa. Denne verdien er basert utelukkende på helsemessige hensyn og ikke hensynet til passasjerenes komfort. Kontaktpunktet mellom hjul og skinne (stål/stål) gir en begrenset friksjonskoeffisient. - at stopplengden, som avhenger av togets hastighet og vekt, øker sterkt med fallet. Fall og stigninger fastsettes ut fra hvordan jernbanelinjen er planlagt brukt og ut fra de største verdiene som er angitt nedenfor. Største verdi for fall og stigninger for høyhastighetslinjer i kategori I er 35 promille forutsatt at følgende krav overholdes: - som bestemmende fall/stigning over 10 km kan det være et fall på høyst 25 promille. - lengden på en stigning eller et fall (sammenhengende) på 35 promille kan være høyst 6.000 m. Sporavstand er en parameter som er knyttet til to ulike funksjonskrav: - Den må slik fastsettes at det ikke under noen omstendighet er den minste fare for at vogner på to nabospor kan kollidere. Dette kravet oppfylles ved at hvert av de aktuelle sporenes fastsatte lasteprofil for infrastruktur overholdes. - Den må slik fastsettes at de aerodynamiske virkningene på tog som krysser hverandre, er forenlige med det rullende materiellets konstruksjon. 16.2.1. Minste sporavstand fastsettes til 4,5 m (i forbindelse med infrastrukturlasteprofil C). Denne verdien kan reduseres til 4,2 m på linjer der hastigheten ikke overskrider 300 km/t, og til 4 m på linjer der hastigheten ikke overskrider 250 km/t. Verdien fastsettes til 4 m på linjer der hastigheten overskrider 220 km/t. Ved lavere hastigheter er det tilstrekkelig å overholde infrastrukturlasteprofilen. For rullende materiell og infrastruktur må det tas behørig hensyn til resultatene av COST-tiltak 335. Bindende spesifikasjoner angis i de tilhørende TSI-spesifikasjonene. |
lovdata_cd_33308 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.31 | Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.]13* 13* Jf EØS-komiteens beslutning nr 7194 artikkel 2: Når en rettsakts ikrafttredelse ligger forut for ikrafttredelsen av EØS-komiteens beslutning, skal tidspunktet for ikrafttredelsen av EØS-komiteens beslutning gjelde i stedet - i dette tilfellet 1 juli 1994, forutsatt at EØS-komiteen da har mottatt alle meddelelser i henhold til avtalens artikkel 103 nr 1 (jf beslutningens artikkel 3). Forordningen vil heller ikke ha direkte anvendelighet i EFTA-statene. I stedet gjelder EØS-avtalens artikkel 7. EØS-avtalens vedlegg XVII nr. 6a (europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1610/96 av 23. juli 1996 om innføring av et supplerende beskyttelsessertifikat for plantefarmasøytiske produkter) |
lovdata_cd_57878 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.597 | Forskrift om omsetningsforbud, inntil videre, for barnemat på glass. Fastsatt av Statens næringsmiddeltilsyn 11. april 2003 med hjemmel i lov av 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §33 første ledd, jf. §36 andre ledd, jf. delegeringsvedtak av 19. desember 2003 nr. 1790. Endret 15 jan 2004 nr. 275 (bl.a hjemmel). §1. Det er forbudt, inntil videre, å omsette barnemat på glass av typen «Spaghetti med kjøttsaus - 8 mnd.» netto 195 g merket med lotnummer UORDP, produktet er merket «best før 01.01 2004». Produktet er produsert av Nestlé Norge A/S, 2317 Hamar. 0 Endret ved forskrift 15 jan 2004 nr. 274. §2. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av denne forskriften eller bestemmelser og vedtak gitt i medhold av den, er straffbart i henhold til matloven §28. 2003 Forskrift om sveiseutstyr mv. |
maalfrid_b8a60d4a4b3a09a7bb7a6a0a5b9bd76ac1a89627_76 | maalfrid_banenor | 2,021 | no | 0.533 | Side: Dok.nr: Rev: Dato: 77 av 100 ICP-34-A-10240 02A 11.03. [1] Arealressursstatistikk Horten kommune, NIBIO, [Internett]. [2] Randby, J. 2011., «Klassifisering av landbruksarealer med hensyn til produksjonsverdi og klimahensyn. Kunnskapsgrunnlag for "Regional plan for bærekraftig arealpolitikk i Vestfold" RPBA.,» Rapport fra Fylkesmannen i Vestfold 31.03.11.. [3] Dahlgren, S. 2012., «Strategiplan 2013-2016. Regiongeologen. Geologiske samarbeidsprogram Buskerud, Telemark og Vestfold fylkeskommuner,» Rapport fra Regiongeologen 10.09.2012. [4] http://geo.ngu.no/kart/naturarv/, [Internett]. [5] http://geo.ngu.no/kart/granada/, [Internett]. [6] Bratli, J. L., Gjøstein, A. og Mjelde, M. 1997, «Restaurering av Borrevannet. Selvrensing av næringssalter og suspendert stoff gjennom naturlige sivbelter. Sluttrapport,» NIVA-rapport 3741- 97. 46 s. [7] http://vann-nett.no/portal/, [Internett]. [8] http://www.hjorteviltregisteret.no/, [Internett]. [9] NIBIOs portal for arealinformasjon, http://kilden.nibio.no/, [Internett]. [10] http://www.ngu.no/kart-og-data/kartinnsyn, [Internett]. [11] http://www.mattilsynet.no/, PCN-register, [Internett]. [12] https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2015-06-22-752?q=forskrift+om+floghavre, [Internett]. [13] http://www.norsklandbruk.no/norsk-landbruk/utbredelsen-av-honsehirse-har-eksplodert-ivestfold/, [Internett]. [14] http://viken.nlr.no/nyhetsarkiv/2015/27214/, [Internett]. [15] https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2015-06-19-716, [Internett]. [16] Statens vegvesen Vegdirektoratet. 2014., «Håndbok V712. Konsekvensanalyser. Veiledning.,» ISBN: 978-82-7207-674-9. [17] Wolkowski, R and Lowery, B. 2008., «Soil compaction: Causes, conserns, and cures,» http://www.soils.wisc.edu/extension/pubs/A3367.pdf. [18] http://www.grovfornett.no/media/ring/5172/fureneset%202014/P01%20Jordpakking_Hugh%20Ril ey.pdf, [Internett]. [19] Haralsen, T. K. 2013. Flytting av oppdyrket jordsmonn for etablering av jordbruksarealer. En oversikt over erfaringsgrunnlag og vurdering av risiko for spredning av skadelige organismer. Bioforsk rapport 181/2012. ISBN 978-82-17-01061-6.. [20] Jernbaneverket 2014., «Planprogram for kommunedelplan med konsekvensutredning for dobbeltspor Nykirke - Barkåker i kommunene Horten, Re og Tønsberg.». [21] Jernbaneverket 2016, «ICP-34-A-10151. Vestfoldbanen (Drammen) - Larvik, Nykirke - Barkåker, Hovedplan». [22] Jernbaneverket 2014., «Nykirke - Barkåker. Fastsatt planprogram. Kommunedelplaner med konsekvensutredning for dobbeltspor Nykirke - Barkåker i kommunene Horten, Re og Tønsberg 9.9.2014,» ICP-30-A-00001, rev. 01A. [23] Jernbaneverket 2015. Vestfoldbanen (Drammen) - Larvik. Nykirke - Barkåker. Geoteknisk og geologisk fagrapport. ICP-34-A-10042. [24] https://www.vfk.no/Tema-og-tjenester/Areal/Kart/Landbruksklassifisering/, [Internett]. [25] Jernbaneverket 2012., «KVU Intercity Vestfoldbanen. Vurdering av miljøverdier og konfliktpotensial.,» KVU Delrapport Rambøll av 27.01.2012. Ref 21410125. [26] NSB Bane Region Sør. 1996., «Modernisering av Vestfoldbanen Nykirke - Barkåker. Konsekvensutredning og hovedplan. Mars 1996. Parsell 6 i Borre og Tønsberg kommuner,» Rapport Vestfoldbanen q656.2.004.68(481). NSB Mod. [27] Horten kommune 2014. Kommuneplanens arealdel for perioden 2015-2017. [28] Klakegg, O. 2004., «Jordsmonnstatistikk - 07 Vestfold. NIJOS-rapport 1/2004. ISBN 82-7464- 321-6. 46 s.». [29] http://geo.ngu.no/kart/losmasse/, [Internett]. |
lovdata_cd_59709 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.751 | Forskrift om forbud mot omsetning av lever og nyrer fra storfe og småfe. Fastsatt av Det sentrale Mattilsynet ved hovedkontoret 25. april 2005 med hjemmel i lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §15, §16 og §23 første ledd. Jf. EØS-avtalen vedlegg II nr. 54f (forordning (EØF) nr. 315/93 artikkel 4), nr. 54zn (forordning (EF) nr. 466/2001, vedlegg I, nr. 3). Det er forbudt å omsette, herunder eksportere, lever og nyrer fra storfe og småfe som kan ha fått fôrvarer som er forbudt i henhold til forskrift 5. april 2005 nr. 286 om forbud mot omsetning og bruk av fôr med høyt kadmiuminnhold. For varepartier hvor det foreligger dokumentasjon i henhold til §2 gjelder ikke forbudet i første ledd. Følgende dokumentasjon vil aksepteres i henhold til §1 annet ledd: 1. Opplysninger som godtgjør at varepartiet kommer fra storfe eller småfe som ikke har fått fôr som er forbudt i henhold til forskrift 5. april 2005 nr. 286 om forbud mot omsetning og bruk av fôr med høyt kadmiuminnhold. 2. Opplysninger som fremkommer gjennom generell kartlegging og risikovurdering av de angjeldende fôrvarer som av Mattilsynet vurderes å bekrefte at de angitte vareparti ikke er helseskadelig eller uegnet til konsum. 3. Analysebevis som bekrefter at varepartiet er i samsvar med de fastsatte grenseverdiene for kadmium i forskrift 27. september 2002 nr. 1028 om visse forurensende stoffer i næringsmidler. Analysene og prøveuttakene må oppfylle kravene som angitt i direktiv 2001/22/EF. I særskilte tilfeller og under forutsetning at det ikke er i strid med våre internasjonale forpliktelser kan Mattilsynet dispensere fra denne forskrift. Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av denne forskrift kommer bestemmelser om straff i matloven §28 til anvendelse. |
lovdata_cd_53721 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.813 | Forskrift om vedtekter for Kompetansesenter for likestilling. Fastsatt ved kgl.res. 18. juli 1997 med hjemmel i lov av 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene §9 fjerde ledd. Fremmet av Barne- og familiedepartementet. Endret 6 juli 2001 nr. 773. Kompetansesenter for likestilling har til formål å arbeide for reell likestilling mellom kvinner og menn på alle samfunnsområder. Kompetansesenteret ledes av et styre og en direktør. Styret oppnevnes av Barne- og familiedepartementet. Styret består av inntil ni medlemmer og tre varamedlemmer. Varamedlemmene innkalles etter tur (prioritert vara). Medlemmer og varamedlemmer oppnevnes for fire år med adgang til en gangs gjenoppnevning. Oppnevningen foretas med inntil fire medlemmer og ett eller to varamedlemmer annet hvert år. Ved sammensetningen av styret skal det legges vekt på administrativ kompetanse og innsikt i likestillingsspørsmål og -politikk. Ett medlem foreslås av og blant de ansatte ved senteret. Styrelederens stemme er avgjørende ved stemmelikhet. De ansattes representant kan ikke oppnevnes som nestleder. Senterets direktør deltar uten stemmerett i styremøtene. For øvrig fastsetter styret selv sin forretningsorden. Direktøren har den daglige ledelsen av senteret. Direktøren tilsettes av styret. Tilsettingen skjer på åremål for seks år med adgang til én gangs fornyet tilsetting. 0 Endret ved forskrift 6 juli 2001 nr. 773. Styret har den overordnede faglige og administrative ledelse av kompetansesenteret. Styret skal påse at senteret ledes, organiseres og finansieres på en hensiktsmessig måte i forhold til det formål og de oppgaver som er gitt for instituttet, jf. §1 og §2, innenfor de rammer som følger av senterets fullmakter, jf. §6 og de bevilgninger som gis. - avgi årsrapport og regnskap for virksomheten. Direktøren har den daglige ledelse av kompetansesenteret. Direktøren er ansvarlig for at de vedtak som er truffet av styret og av overordnet myndighet, settes i verk. Direktøren er videre ansvarlig for at senteret drives i samsvar med vedtektene og gjeldende regler for statlig virksomhet. Direktøren har avgjørelsesmyndighet i alle saker som ikke avgjøres av styret eller overordnet myndighet. Avgjørelsesmyndigheten kan delegeres til andre tjenestemenn ved senteret etter retningslinjer gitt av styret. Direktøren utpeker hvem av de tilsatte som skal være fast stedfortreder for direktøren, som skal tre inn i dennes fravær. Nærmere instruks for direktøren fastsettes av styret. Senteret er et statlig forvaltningsorgan og får sine bevilgninger over Barne- og familiedepartementets budsjett. Det skal finansieres og organiseres slik at faglig uavhengighet og økonomisk og administrativ fleksibilitet oppnås. Senteret har følgende fullmakter: - Det oppretter selv de stillinger og tilsetter det personale som anses nødvendig for å løse de oppgaver det er pålagt, og ut fra hensynet til at bemanning og organisasjon må tilpasses de gitte rammebetingelser. Tilsettingsforhold reguleres av lov om statens tjenestemenn med forskrifter. - Det disponerer selv sine inntekter og omfattes følgelig ikke av bruttoprinsippet for budsjettering i statlig virksomhet. Budsjett og regnskap skal følge budsjettåret for statsregnskapet, og regnskapet skal revideres av Riksrevisjonen. Regnskap og årsmelding skal avgis til Barne- og familiedepartementet. Vedtekter for senteret fastsettes av Kongen i statsråd. Forslag til endringer skal legges fram for styret til uttalelse. Styret kan selv fremme forslag til endringer av vedtektene. Vedtektene trer i kraft 1. august 1997. Avd/dir: Adm. og økonomiavd. |
lovdata_cd_8652 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.542 | 1. Alle inngrep som vesentlig kan endre landskapets art eller karakter er forbudt, herunder veibygging, uttak eller utfylling av masse, fremføring av luftledninger, hus eller anlegg, drenering og treslagskifte. Hunder må ikke slippes løs i det vernede området. 3. Motorisert ferdsel, herunder bruk av modellfly og modellbåt, er forbudt. |
lovdata_cd_24041 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.485 | Time kommune har fastsett gebyrregulativ etter plan- og bygningslova, delingslova og eigarseksjonslova. Regulativet kan fås i sin heilheit ved teknisk etat i Time kommune, Arne Garborgs veg 30, Bryne, telefon 51489750. Gebyrregulativa etter plan- og bygningslova og delingslova erstatter tidlegare gjeldande gebyrregulativ. Gebyrregulativa trer i kraft 1. mai 2000. 2000 Forskrift om serveringstider m.v. |
lovdata_cd_7927 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.705 | 6. eksisterende utnyttelse av området til beiting. |
lovdata_cd_39770 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.757 | Rundskrivet er oppdatert 23.12. |
lovdata_cd_45951 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.716 | Unntatt fra offentlighet er forslag, utkast, betenkninger og andre lignende arbeidsdokumenter, utredninger eller rapporter som det offentlige organ selv utarbeider. Disse arbeidsdokumentene vil være utarbeidet som ledd i og støtte for saksbehandlingen innen organet eller gjelde trygdeorganets interne administrasjon. Det kan f.eks være vurderingsblanketter, notater til over ordnede, notater fra konferanser, tjenesteinstrukser innen organet o. 1. Felles for disse dokumentene er at de utarbeides for organets eget bruk. Derimot vil Rikstrygdeverkets rundskriv og meldinger, tjenesteinstrukser til trygdeorganene, inspeksjonsinnberetninger og revisjonsrapporter som sender til trygdeorganene, ikke være interne dokumenter. De vil således være offentlige med mindre de omfattes av andre unntak som f.eks unntaket for opplysninger om personlige forhold, anmeldelse eller rapport i anledning av overtredelse av gjeldende lovgivning, se nedenfor under IV, 5. Interne dokumenter fortsetter å være unntatt fra offentlighet selv om saken blir oversendt et annet organ og disse dokumentene følger med. Dokumenter som organet selv utarbeider, men som ikke bare er beregnet til organets eget bruk, blir heller ikke offentlige straks de er skrevet. For disse dokumentene inntrer offentlighet først fra det øyeblikk de blir avsendt eller saken er ferdigbehandlet. 3 - Unntak for dokumenter innhentet uten lovbestemt plikt. |
lovdata_cd_32527 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.918 | Kommunen fordeler utgiftene på eierne (festerne) av eiendommer som nevnt i første ledd i forhold til nytten for hver eiendom. Dersom kommunen eller en av eierne (festerne) krever det, skal fastsetting av refusjn og fordelingen foretas ved skjønn. Eierne (festerne) skal gjøres kjent med denne adgang og med adgangen til å få prøvd kommunens avgjerd ved skjønn og med fristen etter §57. 2. Når refusjon er endelig fastsatt, skal kommunen overdra anlegget uten vederlag til eierne av de interesserte eiendommer, som har sameiere i samme forhold som fastsatt for refusjon. (I 1967 s 566) 11. juli 1985 nr. |
lovdata_cd_30139 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.939 | Kommunen fordeler utgiftene på eierne (festerne) av eiendommer som nevnt i første ledd i forhold til nytten for hver eiendom. Dersom kommunen eller en av eierne (festerne) krever det, skal fastsetting av refusjon og fordelingen foretas ved skjønn. Eierne (festerne) skal gjøres kjent med denne adgangen til å få prøvd kommunens avgjerd ved skjønn og med fristen etter §57. 2. Når refusjonen er endelig fastsatt, skal kommunen overta anlegget uten vederlag til eierne av de interesserte eiendommer, som blir sameiere i samme forhold som fatssatt for refusjonen. 3. Bestemmelsen §46 nr. 2, første punktum, gjelder tilsvarende. |
lovdata_cd_21811 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.694 | Forskrift om motorferdsel i villreinen sine leveområde i Tinn kommune sin del av Hardangervidda, Telemark. Fastsett av Tinn kommunestyre 16. oktober 1997 med heimel i forskrift av 15. mai 1988 nr. 356 for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag §2 tredje ledd, §3 tredje ledd og §7 og etter delegeringsvedtak av 10. februar 1997 frå fylkesmannen i Telemark. §1. Denne forskrifta regulerar høve til å drive motorferdsel i villreinen sine leveområde slik viltnemnda i Tinn har avgrensa desse som teljande villreinareal. Forskrifta innskrenkar ikkje høve til å drive motorferdsel heimla i motorferdsellova sin §4, 1. ledd bokstavpunkt a - f. Når det føreligg særlege grunnar er det og framleis høve til å søkja løyve etter §6, 1. ledd i nasjonal forskrift for bruk av motorkøyretøy i utmark og på islagte vassdrag. Forskrifta innskrenkar ikkje plikta til å innhente samtykke frå grunneigar til å køyra på hans grunn. §2. I villreinen sine leveområde, jmf. §1, er motorferdsel på vinterføre i medhald av den nasjonale forskrifta §3, 1. ledd bokstavpunkt c - f, berre tillate etter søknad til kommunen. §3. Søknader etter §2 skal underleggjast ein streng vurdering. All motorferdsel over tangeområda skal vurderast særleg strengt. Transport på vinterføre skal skje med utgangspunkt i snøskutertrasear. §4. Leigekøyringsløyver gjeve etter §5, 1. ledd bokstavpunkt a i nasjonal forskrift for bruk av motorkøyretøy i utmark og på islagte vassdrag gjeld i villreinen sine leveområde berre for snøskutertraseane og kortaste veg frå desse fram til målet for transporten, jmf. §1 og §3. §5. Køyreløyver etter §5, 1. ledd bokstavpunkt c og e i nasjonal forskrift vert avgrensa til å gjelde 8 turar i året. §6. All motorferdsel på snøføre som ikkje er direkte heimla i §4, 1. ledd bokstavpunkt a - f i motorferdsellova, er ikkje tillaten i tida 1. mai til 1. desember. §7. I særlege tilfelle kan kommunen gjera unntak frå reglane i denne forskrifta. Slike vedtak kan berre gjerast med verknad for inntil eitt år. §8. Denne forskrifta gjeld frå 1. desember 1997. Forhold som ikkje kjem inn under denne forskrifta vert regulera av motorferdsellova med nasjonal forskrift. Vedtak fatta med heimel i denne forskrifta kan påklagast til fylkesmannen. Avd/dir: Konsesjonsavd. |
Subsets and Splits